Presset på å være såkalt «normal» har vært en stadig økende trend i vårt samfunn. Jeg kaller det for «normalisme». Definisjon på normalisme kan være noe slikt som behovet for å tilhøre et flertall basert på gjennomsnitt på egenskaper som er relevante for rangering mellom mennesker.

 Det er altså en ide om at alt som faller utenfor snevre normal-grenser blir gjenstand for samfunnets negative oppmerksomhet, objektivisert, sykeliggjort, gjenstand for arrogant forskning og utredninger, med tilhørende fare for stigmatisering og formynderi.

Min første refleksjon på dette kom i ung alder. Jeg hørte om den såkalte normalkurven for fordeling av skoleprestasjoner. En lærer på gymnaset der min bror gikk, brukte denne kurven slavisk når han tildelte klassen karakterer. Selv om alle i klassen hadde omtrent like resultater ble karakterene satt i henhold til kurven for normalfordeling i hele landet.  Så selv om noen hadde gjort en rimelig bra prestasjon, hadde de uflaks og fikk dårligste karakter. Selv som uskolert tenåring var det lett å avsløre idiotien i et slikt resonnement. Lærdommen er vel at visdommen ikke alltid følger akademisk skolering. Nå var nok dette et ekstremtilfelle. Men dette er vel ikke den eneste måten slike kurver kan misbrukes på.
Når forskere og akademikere, som jo som oftest ligger godt innenfor normalverdien på de fleste variabler, begynner å forske på sine mer avvikende medmennesker kan man jo begynne å merke en viss intellektualisert avstand til det de holder på med. Mennesket blir redusert fra individ til kasus, overtolket og beskrevet i rigide stereotype strukturer. Og det kan nok være både interessant og nyttig med slike betraktninger. Problemet oppstår når dette, i neste omgang, blir brukt mot individet. Individet klassifiseres i henhold til lærebøker, inn i kategorier. Og de medfølgende stereotypene blir til selvbekreftende sannheter.  På den måten havner individer, som ofte er forsvarsløse, inn i forvaltningens klamme omfavnelse. Dette til skrekk og advarsel for alle, og som enda en forsterkende motivasjon, til i å ville virke normal, eller i alle fall å unngå radaren.

Men som en digresjon merker man jo ofte motvilje mot selv å bli gjenstand for lignende betraktninger. Det settes grenser for forskning og forståelse av det normale mennesket. I alle fall når det kommer til det å forstå mennesket og dets natur i biologisk lys.

Det normale mennesket oppfattes ofte å være et sosialt glansbilde. Det er høyst unormalt å være så normal at det i alle ledd passer inn i dette glansbildet. Sannsynligvis er det slik at jo mer livsoverskudd det finnes i samfunnet, altså jo mer tid vi har til overs, jo smalere blir perspektivet og jo smalere blir grensene for det normale.  Samfunnet utvikler et kollektivt idealbilde av mennesket, som blir et glansbilde. Og alt annet, som faller utenfor, behandles ikke lengre som fullverdige mennesker. Jeg kaller det gjerne for den smale normalisme.  Jo smalere grensene for det normale blir, desto større blir avstanden mellom det man er og det man vil fremstå som. Man får en kald og glatt overflate, med desto større forakt for det avvikende. Det er det iskalde glatte samfunn som driver mennesker mot konformitet og som forakter det svake.

 

Normalismen har svært gamle røtter. Før Darwin lanserte sin evolusjonsteori var den vanlige oppfatningen at alle arter hadde sine arketyper. Det vil si en slags gudskapte støpeformer som fungerte som mal for hvordan individet bør se ut. Avvik fra normalen ble ansett som uønsket, en slags produksjonsfeil. Følgelig er det lett å koble derfra til at avvik er det samme som mindreverdig. Med evolusjonsteorien ble dette bildet snudd opp ned. Selve begrepet «art» vil for all ettertid være under press. I dag regnes artsgrensen for å være flytende, og i bevegelse.

I dag vet vi at prosessen som former individet er meget kompleks og full av kaotiske mekanismer. Det innebærer risiko for at ting fra tid til annen ikke går som normalt. Det som er vesentlig er at det på alle stadier i utviklingen er innebygget alternative strategier, som oftest optimalisert av det naturlige utvalg, til å respondere på de utfordringer som individet møter på sin vei. Mye av det vi kan lære av dette er at omgivelsenes mulighet til å forme individer er tilstede, men begrenset. Kanskje kan det sammenlignes med å dyrke en plante. Man får som regel best resultat med å sørge for riktig mengde med jord, vann og lys. Men ellers har planten best av å blomstre på sin måte. Den har absolutt ikke godt av at vi forsøker å klippe den inn i former vi måtte drømme om. Kanskje jeg kan nyte godt av at planten er formet etter «mine» preferanser. Men er planten til for meg, eller for seg selv?

En annen ting å lære er at vi alle er resultat av livets mangfold. Vi hadde ikke eksistert dersom naturen ikke hadde prosesser som fungerer som eksperimentering. Eksperimentering betyr å prøve og feile. De som feiler bærer kostnaden for det biologiske fremskritt. Det ligger mye etikk i denne refleksjonen.

Den filosofiske forutsetning for normalisme er et manglende skille mellom er og bør. Det kan være en bevisst avvisning, men det kan også skyldes manglende refleksjon.

Innenfor empatisk etikk avvises normalismen. Skillet mellom er og bør, handler ikke bare om språk, begreper eller om «det finnes eller ikke», slik en ureflektert spørsmålstilling kan være. Spørsmålet er mest av logisk art, men også om dette er en fruktbar måte å sortere begrepsmessig på. Skillet mellom er og bør tillater oss fritt å studere det som er uten at det korrumperer etiske verdier. Det er en annen variant av problematikken rundt det å skille mellom fakta og verdier.

Det å være «normal» eller «unormal» betegnes som unyanserte og ureflekterte karakteristikker. En del av individenes egenskaper kan måles og kvantifiseres. Det er slike målinger som danner utgangspunkt for normalkurver. Slike kurver måler enkeltegenskaper, men aldri hele mennesket. Individer med egenskaper som har avvik ut mot ytterkantene av normalkurven har en tendens til å bli avindividualisert, med påfølgende stigmatisering.
Begrepet «avvik» er svært negativt ladet. Jeg bruker heller ordet «variant». På alle disse områdene måles forskjellige varianter. Noen varianter er mer sjeldne enn andre. De havner på kurvenes ytterflanker. Dette fenomenet er en del av mangfoldet. Uten dette mangfoldet ville ikke menneskekulturen ha kunnet utviklet seg. Vi er alle varianter, med hver vår unike kombinasjon av egenskaper. Noen ganger kan våre egenskaper skape problemer, helsemessig eller sosialt. Da trenger vi støtte fra hverandre. Og det kan gå begge veier. I dag støtter jeg deg og i morgen støtter du meg. Når vi tenker oss om, ønsker vi neppe å ha det annerledes. Det er dette som gjør at vi trenger hverandre. Det er forskjelligheter som binder oss sammen. Opp i dette er det ingen plass for fordømmelse eller stigmatisering. La mennesket være menneske.

Nyanseringen mellom frik og monster

I tidligere tider fikk mennesker som hadde merkbare synlige avvik gjerne betegnelsen frik, i alle fall på engelsk. Jeg kommer ikke på noe tilsvarende begrep på norsk. Etter hvert har vel også sjeldnere mentale varianter fått betegnelsen frik. Noen ganger kan dette forveksles med monster. Når vi tenker på monster tenker vi ofte på noe som ligner det vanskapte, eller noe biologisk. Men jeg tenker at monsterbetegnelsen inneholder noe mer enn frik. Det har jeg vært inne på her og her. Uansett tenker jeg at det er uheldig å bruke begge disse betegnelsene på mennesker. Det er fordi de er nedsettende og hentyder på at det er noe umenneskelig det er snakk om. Dermed kan terskelen være lavere til å nedgradere menneskeverdet, slik at det igjen åpner for uverdig behandling av individet.

 

Motsetningen mellom mangfold og normalitet

Det er vel ingen steder hvor flertallstyranni er mer passende enn i spenningsforholdet mellom normaliteten og mangfoldet. Normaliteten vil alltid være i flertall og kulturens utvikling av normer tenderer i retning av normalmenneskets betingelser. Det kan være at normaliteten som norm tenderer mot stadig smalere normalitetsgrenser. Les gjerne om utvikling av normer her. Normalen som norm utløser sannsynligvis tribalistiske mekanismer. Vi får gruppeidentifikasjon gjennom dydssignalisering og alliansesignalisering. Dette skaper igjen et trykk på rivalisering hvor normalmennesket kappes om synliggjøring av egen gruppetilhørighet gjennom å demonstrere stadig mer ekstreme markeringer.
Nettopp det at normalmennesket oppfatter seg selv som den største gruppen utløser en naturlig opplevelse av overlegenhet i forhold til mangfoldet. Det utløser igjen narsissistiske trekk i kulturen. Dermed har vi forklaringen på hvordan menneskenaturen naturlig driver mot diskriminering av det som måtte oppfattes av mindretallssorteringer.

Alt det vi ser av stigmatisering, diskriminering og aggresjon mot mindretallssorteringer kan sannsynligvis tilbakeføres til disse mekanismene. Vår egen tilbøyelighet til forsvar mot dette skaper sosialt konformitets press. Her har vi forklaring på mote og trender. Alt dette er sammenfiltret med alliansesynkroniseringen.
Det er også vesentlig å oppdage at dette er en kilde til aggressivt begjær, noe som igjen skaper moralske rettferdiggjørings-strategier som igjen rettferdiggjør utløsning av aggressiv tilfredsstillelse gjennom hat og forskjellige typer vold mot minoriteter. Og dette har ingen moralske grenser, ettersom moralen ofte settes ut av spill, som følge av patologisk sosial narsissisme og den blindhet som følger av dette.

Dersom det er noe i denne typen resonnementer, innebærer det at dette er trender vi vil se mer eller mindre av i alt av kulturer og subkulturer. Variasjoner mellom kulturene avhenger av hvilke bremsemekanismer som er på plass, gjerne i form av universelle moralnormer eller sosialt klima.

Det er flere skadevirkninger på kulturen som følge av slike mekanismer. Siden dette medfører press på mangfoldet vil dette medføre at kulturens innovasjonskapital synker, fordi innovasjon er avhengig av mangfold. Vi har også en tendens til at toleransegrensene snevres inn, noe som igjen setter menneskeverdet under press. Dette medføre igjen et hardere sosialt klima, som igjen fører til overflatiskhet, dekadanse og sosialt spill. Alt dette skaper videre lavere kår for rasjonalitet. Dette er ofte enveiskjørte prosesser som til syvende og sist setter kulturen selv i fare for å bryte sammen.

Følgelig kan man tenke seg at kulturer som er i stand til å motvirke dette vil ha større muligheter for å lykkes. Men vi skal være klar over at i jo større kulturens suksess er, desto mer øker sannsynligheter for at slike destruktive mekanismer skal selvantenne og sende kulturen i en jevnt nedadgående spiral, som til syvende og sist raderer ut kulturen.

 

Normalisering

Begrepet «normalisering» er benyttet i mange sammenhenger. Det ligger jo i ordet at det handler om noe som er vanlig eller tilhører det store gjennomsnittet. I filosofisk sammenheng har jeg nærmest utgangspunkt i måten den norske forskeren og religionsviteren Eva Lundgren lanserte begrepet på, som en beskrivelse av hvordan kvinner, som lever i voldsutsatte relasjoner, tenderer til å ufarliggjøre egen situasjon, både ved å anse dette som normalt, men ikke minst å internalisere eller idealisere voldsutøverens atferd og perspektiver.
Dette er selvsagt en ytterlighet, men poenget er at dette ikke hadde vært mulig, uten at mennesket generelt har mekanismer i seg som er innrettet på sosial tilpasning, og som også er fleksible nok til å kunne overleve, også i ekstremsituasjoner.

Jeg har etter hvert blitt bevisst på at det må være sammenheng mellom begrepene norm og normal. Det er nærliggende å tenke at det å være «normal» ikke bare handler om gjennomsnitt og det vi er vant med, men at det også indikerer hvordan vi «bør» være. Det er gjennom denne type prosesser at individet utvikler egen moralske mentalitet.

 

Den sosiale hjernen normaliserer spontant

Hjernen er et komplekst system for gjenkjenning av mønstre. Alt av læring bygger på at mønstre gjentar seg, altså at fremtiden ligner på fortiden. Dette er ikke annerledes når individet navigerer i sosiale prosesser. Vår hjerne er innrettet på å fange opp mønstrene, venne seg til dem og navigere i dette. Vi lærer hele livet, ved å se mønstre og teste dem ut. Jo oftere et mønster forekommer, desto mer åpen blir vi for å venne oss til dette og tilpasse oss. På den måten skaper vi oss vaner og navigerer i dette på autopilot gjennom disse vanene. I dag vet vi nok til å kunne si at dette er et svært plastisk system. Les gjerne her om det moralske kompasset. Selv om dette har basis i den menneskelige natur, så er ikke dette skrevet i stein når det kommer til denne plastisiteten.
Her er det vesentlig å ta inn over seg at menneskeartens mentale spesialitet er kognitiv overstyring av emosjonelle impulser. Dette handler grunnleggende om spenningsforholdet mellom egoistiske og sosiale impulser. Her har vi altså bremsemekanismer som kan overstyre dette. Det er jo på denne måten vi beveger oss fra biososial modus til human modus. På denne måten blir mennesket i stand til å samarbeide i store tall, utvikle teknologi, omskape sitt miljø og skape store sivilisasjoner. Men plastisiteten stopper ikke her. For de samme mekanismene som kan sivilisere oss, kan også innrettes i motsatt retning. Dermed blir mennesket i stand til, ikke bare industrielt folkemord, men også til å anse dette som «normalt», ja til og med en plikt. Denne hypotesen baserer seg på den forutsetningen at evnen til å overstyre impulser nærmest fungerer universelt. På samme måte som vi kan overkomme frykt, kan vi også overkomme empati, smerte, lidelse enten det er vi selv eller andre som rammes. Det å ha sosial tilpasningsevne, avhenger av dette.
Oppsummeringen her er altså at menneskeartens individer kommer til verden med en startpakke av sosiale impulser, velegnet til å kunne tilpasse seg et stort mangfold av sosiale miljøer, inkludert ekstreme eller ytterliggående miljøer.

Normalisering i den sosiale prosess

I den sosiale prosess har vi sannsynligvis en ubevisst kobling fra er til bør. Mine hypoteser om kulturell normdannelse finner du her.
Normalisering skjer når atferdsmønstre blir vanlig. Det at atferd blir vanlig, øker sosial forutsigbarhet. Dette er en fordel i det sosiale samspill. Da ligger det i kortene at normbrudd skaper uforutsigbarhet. Dette kan være årsaken til den sosiale koblingen fra er til bør. Denne responsen kan, som sagt, ha basis i grunnleggende behov for sosial forutsigbarhet. Når dette er sagt, så er det vel også åpenbart at atferd som er farlig, eller utgjør risiko eller er urettferdig, helt naturlig utløser negativ respons i omgivelsene. Dermed blir denne type atferd uvanlig og normaliseres ikke av den grunn. I det sosiale samspill vil vi med andre ord få en naturlig regulering som stabiliserer samspill og samarbeid. Med andre ord kan vi forvente at normene, som utvikles, får et preg som kan gjenfinnes i alle kulturer. Denne type normer sorterer jeg inn i det universelle, og det blir til et slags moralsk kompass som kan fungere på tvers av alle kulturer.
Så har vi også den varianten at det er farlig å komme på kant med flertallet. Det å «gjøre som de andre» er en nærliggende strategi for å unngå å stikke seg ut. Sannsynligvis har vi et impulsapparat som støtter dette. Det at vi opplever å bli flaue ved å være annerledes kledd, eller benytte ord som ikke lengre er in, eller glippe på en eller annen kutyme, gir oss en mental straffereaksjon, som vi korrigerer på og søker å hindre gjentakelse. Det er nok en nær sammenheng mellom konformitet og normalisering. Men igjen så ender jo dette opp med at vi formes inn i kulturen, noe som forsterker samhold, samarbeid, identitet og respekt for hverandre.
Dersom vi ser oss omkring, så skjønner vi at slike prosesser har grader av kaotisk preg over seg. Vi får et kulturelt mangfold. For hver kultur får vi tradisjoner og nødvendige kjøreregler for samhandling. Det kan handle om hvilken side av veien man kjører på, hvordan man hilser, hvordan man bekrefter en avtale osv. Slike samspill kan jo fungere på tusen måter. Derav kulturelt mangfold hvor hver kultur får sitt individuelle særpreg. Slik utvikles det også sosiale identitetsmarkører som en del av dette.
Min hypotese er, som sagt, at det moralske kompasset er resultat av en statistisk sammenheng hvor de fleste kulturer konvergerer på atferd som tjener samarbeidsevnen i de sosiale prosesser. Men dette er i de store tall og statistikk. Innenfor dette kan vi få variasjoner og ytterligheter. Det er med andre ord mulig at særlig subkulturer, men også hele kulturer kan utvikle brutale avvik fra dette. Da er det jo også slik at i forhold til brutalitet, så hjelpes jo denne frem særlig i rivalisering mellom kulturer, altså stammementalitet, men også i subkulturer. Da er det jo nettopp evnen til normalisering, utenfor både normer og moralsk kompass som gjør dette mulig. Dette vet vi rent empirisk må være tilfelle. Dette skjer under krigstilstander, krisetilstander, i lommer av subkulturer, eller i massebevegelser hvor antagonisme er en stor del av bevegelsens sosiale identitetsgrunnlag. Et vesentlig poeng her er at dette ikke behøver å fungere destruktivt innad i kulturen. Det vil alltid være moralsk asymmetri involvert. Vi samarbeider og holder høy moral innad, men vi gjør hva vi vil og lyster med alle som er utenfor denne moralske sirkelen. Dette kan enten være gradert, eller binært.

 

Sammenhengen mellom normalisering og sosialt spill

Det er temmelig åpenbart at normdannelse også preges av, og inngår i sosialt spill. Da handler det ofte om, fordeling av goder, maktkamp, religion, eller dominansbasert kontroll på reproduksjon, altså seksualitet. I mildere varianter handler det om kutymer som klær, ritualer, gestikulering, språk osv. Men i det sosiale spill vil jo dette representere en fristelse til maktmisbruk, sosial kontroll og sosiale utrenskningsprosesser. I slike prosesser kan ofte normer omformes eller finnes opp, rent opportunt, for deretter å sementere seg i kulturene. Herav kan man finne veldig mye rare normer. Dette kan fungere asymmetrisk, det vil si presses på grasrota mens eliten går fri. Men det kan også fungere utrenskende på den måten at ressurssvake individer som ikke makter etterlevelse, blir trakassert eller rensket ut.
Dersom vi ser dette i sammenheng med sosial rangering, så er det åpenbart at normbrudd også fungerer som en demonstrasjon av makt og sosial status. Les gjerne her om toleransetrappen. Det å bryte normer, og komme unna med det, synliggjør selvsikkerhet, høy status og gjerne makt. Samtidig vil det alltid ligge risiko i det å bryte normer. Dette betyr at normbrudd er en atferd som krever omgivelsenes fortolkning. Er det en provokasjon? Er det et uttrykk for at man er modig og selvsikker? Eller handler det om sosial inkompetanse? Det å komme unna med det, konverterer atferden til en maktdemonstrasjon. Men det motsatte kan jo også skje. Det kan ende med massens raseri, med alle de konsekvenser dette kan få. Det å vite forskjell på en bevisst maktdemonstrasjon og på sosial inkompetanse, er ikke nødvendigvis enkelt. Her kan flertallet ta feil og fortolke det som egentlig er inkompetanse eller alvorlig kortsiktighet som strategisk maktdemonstrasjon. Jeg har den hypotesen at mange psykopater eller narsissister lykkes i hierarkiet, ikke som geniale strateger, men som delvis inkompetente, eller manglende sensitivitet for risiko. Kommer man gjennom med dette, skjer det ofte det jeg beskriver her, som en sosial vippeprosess. Det vil si at flertallet stiller seg bak, fordi det blir alt for farlig å utfordre dette. Dette er en farlig sårbarhet i slike systemer, som gjør at de ender opp med å bli underlagt tyranner.

Vår evne til normalisering gjør oss sårbar for mental hacking

Menneskets unike evne til samarbeid i store tall, er også basert på vår evne til å normaliseres. Denne evnen som er unik for vår art, og som lar oss utvikle kulturer og sivilisasjoner over mange generasjoner, er selvsagt ikke uten bivirkninger. Dette er psykologiske mekanismer som kan hackes. Det vi også rent empirisk kan observere, er at selv om det rent statistisk, i store tall, konvergerer til et slags moralsk kompass, så er systemet fleksibelt nok til å venne seg til forhold langt utenfor slike begrensinger. Her har vi altså en sårbarhet, eller en kanal som det er mulig å misbruke.
Dette kan skje på utallige måter, både på verdisiden og på virkelighetsoppfatning. Poenget er at dette går direkte på individets rasjonalitet og beslutningsevne. Det å ha kontroll på et individs verdsetting og virkelighetsoppfatning, er maktmisbrukerens drømmesituasjon. Individet er da omskapt til en villig lojal robot til manipulatorens disposisjon. Dette ville ikke vært mulig uten at mennesket hadde evne til normalisering.  Det vi kommer inn på nå berører temaer som hjernevask, og sosial regresjon. Den mest kjente, og synlige strategien for kontroll på virkelighetsoppfatning kan oppsummeres i Joseph Goebbels utsagn om at dersom man bare gjentar en løgn mange nok ganger, så blir den en sannhet.
Det vi nå har fått et glimt av, er den mentale forklaringen på hvorfor dette skjer. Da er vi litt inne på at tro ikke er en konklusjon, det er en følelse. Det samme gjelder tillit. Det å gjenta løgnen om og om igjen, vil mentalt sett skape tilvenning og gjenkjenning. Husk at nevrale nettverk bygges opp og formes av slike utsagn. Det vil si at hver gjentakelse, ikke bare forsterker nettverket, men utløser følelsen av gjenkjennelse. Dette skaper, både tilvenning og forventning. Som sagt, intuisjonen er ingen sannhetsmaskin, den er en mønstergjenkjenningsmaskin. Stadig gjentagelse skaper det mønstret som må til for å skape den intuitive følelsen av tro. På den måten sluses påstanden utenom vår kritiske tenkning og rett inn i et virkelighetsbilde vi føler at «vi vet».
Ingen er immune mot dette. Dette er noe som skjer med oss alle, fordi det er slik vår hjerne virker. Den eneste «motgiften» vi har, er kritisk tenkning. Da er det dessverre slik at det er en kostbar ressurs, som vi må økonomisere med. Dette er med andre ord en sårbarhet, som det ikke er mulig å helgardere seg mot.
På samme måte som at gjentatte narrativ, tenderer til å skape falsk opplevelse av viten, så er det også slik at verdisiden kan korrumperes, der vi observerer at atferdsmønstre aksepteres gjentatt. Vi har en standard begrunnelse for dette, som nettopp baserer seg på normalisering, nemlig «dette driver jo alle med». På samme måte som at vi kan skape trakasserende moralisme ved hjelp av å sanksjonere utvalgt atferd, så kan man nøytralisere rasjonelle normer, nettopp på den måten at «det er noe alle gjør», hvor det er implisitt at ingen reagerer. Dette inkluderer også moralsk asymmetri, altså at eliten kan drive på med ting som grasrota sanksjoneres for.
Alt dette er mekanismer som kan stimuleres og manipuleres. Den innsikten jeg her beskriver, er sannsynligvis bare overflaten av den innsikten som enkelte miljøer kan besitte. Da er jo dette som regel utviklet over generasjoner i den hensikt å kunne dominere de sosiale omgivelsene. Kanskje går dette enda lengre, til at denne innsikten også kan ligge i oss i form av et sett med impulser, med andre ord biologisk. Da er vi igjen tilbake til at det å gi etter for slike impulser, kan bli katastrofalt for oss på grasrota, mens det kan ligge ufattelige gevinster i dette for noen få elite-mennesker. Da er det jo slik at det ikke er skolering som bringer dem hit, men kombinasjon makt, status og lykketreff bringer dem til et punkt, hvor de ikke lengre kan reguleres. Da er vi igjen tilbake til fenomenet med sosiale vippepunkter.  Når mange nok omfavner løgnen, blir den ikke bare til en sannhet. Herfra går den videre til å bli en norm, en sosial identitetsmarkør og til slutt et lojalitetssignal. Det at mennesker «tror på det», i en toksisk kultur, er ikke et tegn på at de er dumme, men en strategi for sosial overlevelse. Det tragiske er at en slik brann starter med bedragere, applauderes av fanatikere, utnyttes av opportunister og normaliseres av flertallet. Ingen kan vite tidspunktet når majoriteten tilsetting er et faktum. Ingen kan de forskjell på om tilslutningen er skuespill eller ekte. For det store flertallet handler det om å gjette i hvilken retning det går. Usikkerheten jager flertallet inn i majoriteten. Det tragiske er at flertallet tilslutter seg i frykten for en majoritet som ikke eksisterer, men som skapes som følge av en selvoppfyllende profeti. Sosiale hackere har sannsynligvis hatt denne innsikten i århundrer. Alt handler om å få noe som ikke er et flertall, til å se ut som et flertall, for da blir det til slutt et flertall. Slik kan en liten elite ta makten fra et stort flertall.

 

Normalisme

Det at vi har en hjerne, som til de grader baserer seg på mønstergjenkjennelse gjør det nærliggende å anta at dette også preger det vi opplever som intuisjon. Så når noe er vanlig så er det å forvente at vårt sinn omskaper induktive konklusjoner til deduktive slutninger. Det blir en slags logikk og forventning om at dette er «slik det er» og noe vi forventer å fortsette å være til evig tid. Slutningen fra er til bør, vil derfor komme som en naturlig konsekvens av dette. Rent ureflektert kan vi da fristes til å begrunne dette «bør» med at «det er slik det er». Det at normer og moralske standpunkter begrunnes på denne måten, kan kalles for normalisme.
Som sagt er det å forvente at mange normer, som er blitt til på denne måten, har kommet fordi de har fungert. Det å reflektere på normer som «bare er der», kan lede oss til en innsikt som gir en dypere begrunnelse. Vi skal ikke se bort fra at normer som forbyr det å lyve, stjele eller ikke holde avtaler kan ha eksistert gjennom utallige generasjoner uten noen dypere gransking av «hvorfor». Så kan kulturen ha komme dit at noen ble bevisste på dem, formulerte dem og ble i stand til å begrunne dem, uten å ty til overflatisk normalisme. På denne måten kan dybden i etisk filosofisk tenkning ha blitt til, lag på lag. Men nettopp på grunn av vår vanetenkning, så kreves det bevisstgjøring, kanskje talent og livsoverskudd til å begynne å tenke kritisk om dette. Normer fungerer jo utmerket uten at vi har noe teoretisk grunnlag å begrunne dem med. Selv dyrekulturer har jo normer. Men problemet er at prosessen som skaper slike normer, på ingen måte er ufeilbarlig. Vi kan med andre ord ende opp med etisk irrasjonelle normer, som blir en byrde for oss. Behovet for å komme dypere enn normalisme, handler nettopp om å rendyrke det etiske rammeverket, slik at det optimaliserer det etisk rasjonelle.
Men poenget her er å påpeke at å hevde at «det er slik det er», ikke fungerer som noen god moralsk begrunnelse. Varianter av dette er at «det er naturlig», eller «slik har vi alltid hatt det». Eller «sånn gjør vi det hos oss». Ingen av disse utsagnene sier noe om saken i seg selv. Vær oppmerksom på at når det stilles kritiske spørsmål ved enkeltnormer, så blir det fort temperatur i en slik debatt. Vi har en latent risiko for at andre ikke-saklige fenomener vil infisere det hele. Da kan det handle om alt fra autoritet, til sosial investering, sosiale identitetsmarkører og ikke minst dydssignalisering. Denne type uenighet kan fort ende i gruppesplittelse på sosiale identitetsmarkører, hvor norm-kritikere utsettes for personangrep, nettopp på moralsk basis. For det å kritisere en norm kan fort fremstilles som at man er en umoralsk person.
Poenget er at det å kunne forholde seg etisk rasjonelt til denne type prosesser, betinger at det sosiale klima er sunt nok til å tåle det. Dette krever noe av moraliteten hos den enkelte og i kulturen. Dersom det sosiale klima, i for stor grad er toksisk, det vil si kampmodus eller biososial modus, så vil kulturen mangle handlingsrom for å kunne gjøre fremgang på slike områder. Her er ikke rom for annet enn usaklige begrunnelser av type «det er slik det er», eller peke på guder, konger eller andre dominansbaserte autoriteter.

 

Den nære sammenhengen mellom normalisme og moralsk underskudd

I kulturer og sosiale miljøer hvor menneskeverdet svekkes får vi et moralsk underskudd. Moralsk underskudd kan defineres som miljøer med svekket menneskeverd.

En klar indikasjon på svekket menneskeverd er at dette må kompenseres med egenskaper og prestasjoner. Det å ha sårbarheter eller komme til kort utgjør høy risiko for å tape respekt, bli plaget, utstøtt eller diskriminert på utallige måter. Det vil alltid være grader av innslag av dette, fordi dette jo er biologisk fundert i rangeringsmekanismene. Praktisering av menneskeverd krever fornuft til å kompensere for dette.
Dersom kulturen svekkes vil dette påvirke til et toksisk sosialt klima. Det er her at de som ikke kan beskytte seg ved å stikke seg ut med positive egenskaper, får behov for å skjule seg i mengden av et flertall av såkalt «normale mennesker». Så lenge man tilhører flertallet, kommer man ikke på radaren på noe vis, og man er i en majoritet som utgjør en maktfaktor ingen diktator kan regne seg forbi.

Dette kan lede til tilstander hvor normalismen i seg selv blir til en norm. Det er gjennomsnittsegenskapene som normaliseres. Det som bryter mot dette, er fenomener som intoleranse og måten dette kan utvikle seg til normer. Dette kan snevre inn normalitetens yttergrenser på en slik måte at det store flertall dermed får sine mange «svin på skogen». Vi får altså et voldsomt behov for å fremstå med falske glatte overflater og stor avstand fra dette ytre skallet til realiteter. Dette skaper overflatiskhet, falskhet og brutalt sosialt spill. Kulturen er blitt dekadent.