Det produktive mennesket

Hva er arbeid?

Arbeid er selvsagt også et sentralt begrep i økonomi og i fysikken. Men det holder vi oss unna her. Det vi snakker om nå er menneskers og dyrs arbeid. Og da forsøker jeg meg på en veldig vid definisjon:

Arbeid er all innsats eller anstrengelse som har en intensjon om verdiskaping.

Dette er en veldig vid definisjon. Spesielt vid blir dette fordi jeg har definert verdiskaping mye bredere enn det den termen som vanligvis er brukt innenfor økonomisk og politisk tenkning.  Denne tankegangen er igjen en følge av det modne samfunns samfunnsoppdrag, som jo direkte refererer til livskvalitet. Og det er vel etter hvert mer og mer forstått at det ikke bare er penger og økonomiske verdier som bidrar til livskvaliteten. Faktisk utgjør det en forholdsvis beskjeden andel i forhold til sosiale relasjoner.

Slik definisjonen står så er ikke faktisk verdiskaping et nødvendig kriterium for at noe skal kunne kalles for arbeid. Det holder at der var en intensjon om å få til noe. Man kan godt ha forsøkt å bygge et hus, og hele konstruksjonen raser sammen. Likevel må innsatsen betegnes som arbeid. Det er ikke alt vi lykkes med. Et nærliggende begrep her er suksessrate, som sier noe om andelen av forsøk som lykkes i å oppnå verdiskaping.

En ting som faller utenfor, og som jeg har tenkt litt på, er f.eks. i en del arbeidsleirer hvor mennesker blir kommandert først til å bære stein fra en haug til en annen, og deretter blir bedt om å flytte alle steinene tilbake. Det blir jo en akademisk diskusjon om dette er arbeid eller ikke. En stund tenkte jeg på å omformulere definisjonen slik at den også fanget opp dette. Men når jeg så hva det gjorde med definisjonen så grøsset jeg. For her er jo ikke intensjonen verdiskaping. Tvert imot er det det motsatte. Dette handler jo om påføring av lidelse. Og denne lidelsen er jo med vilje forsterket ved å gjøre det kolossale slitet totalt meningsløst. Da tenker jeg at en slik aktivitet definitivt burde falle utenfor definisjonen. Men faktisk så reiser det igjen en del problemstillinger i forbindelse med all innsats som har som intensjon å skape lidelse. Da snakker jeg om lidelse som et mål i seg selv. Noen ganger kan vi jo drive med oppdragelse, kriminalitetsbekjempelse eller mer eller mindre etiske eksperimenter. Da er lidelsen en instrumentell komponent opp i det hele. Her kommer selvsagt etikken inn i bildet, men om den overordnete intensjon er verdiskaping så faller jo også dette inn under begrepet. Men når lidelsen er et mål i seg selv. Da faller det utenfor. Og slik bør det kanskje være for innsats som kun har som mål å skape lidelse hos andre, er ikke verdiskapning.

Mange vil nok selvsagt protestere på at f.eks. barns lek eller sport og trening faller inn under definisjonen. Men her må vi huske at det ikke den økonomiske eller fysiske termen jeg er ute etter. Der er det gjort helt andre avgrensinger for å tilpasse til økonomiske eller fysiske teorier. Mitt perspektiv er mennesket, livskvaliteten og samfunnet. Og her passer det utmerket å betrakte barns lek som en del av verdiskapingen og dermed også for arbeid. Det er faktisk en meget vesentlig verdiskaping vi snakker om her, og når det totale regnskapet for samfunnet skal gjøres opp, så er nettopp den verdiskaping barns lek gir en vesentlig inntektskilde og en del av det som skaper humankapitalen. Jeg tenker også at nettopp den bevisstgjøring som det gir å betrakte det på denne måten gjør at den politiske og økonomiske tenkingen gir en helt annen motivasjon for tilrettelegging av nettopp slike aktiviteter. Den tankemessige snuoperasjonen, vi snakker om her, kan kanskje anses å være en del av et kommende politisk og samfunnsøkonomisk paradigmeskifte. Penger er ikke lengre hovedfokus. Man utvider kapitalbegrepet i en orientering mot livskvalitet, hvor penger bare er en del av virkemidlene, og hvor økonomiske inntekts og utgiftsposter ses i sammenheng med andre verdityper, som f.eks. humankapital.

Hva driver mennesket til innsats?

Hoved motivasjonen kan kanskje deles i tre områder:

1)   Overlevelse
Om situasjonen er slik at menneskets basale behov er truet, så vil jo dette alltid bli den primære motivasjonen til innsats. Mennesket hverken sulter, tørster eller fryser i hjel uten først å ha uttømt alle ressurser på å unngå det. Det kan drive mennesket til ekstrem innsats. Og selvsagt handler dette også om den rene viten om denne muligheten, altså redselen for å komme i en situasjon uten mat, vann eller det nødvendige som skal til for at familien skal overleve.

2)   Eget velvære
Eget velvære skapes av hjernens belønningssystemer. Det er det emosjonelle systemet.  Men disse belønningssystemene lever da ofte sitt eget liv og danner i seg selv basis for våre motivasjonssystemer. Jeg kaller det for eget velvære, men selvsagt kan det også handle om andres velvære. Da snakker vi om omsorg og individer som appellerer til oss. Men dette er også en del av våre emosjonelle profiler, slik at drivkraften også her, ender opp på kontoen for eget velvære. Det samme gjelder faktisk andres lidelse. Det motsatte av empatisk appell er jo aggresjon. Og aggresjon er en drivkraft hvor eget velvære oppnås av andres lidelse og destruksjon. Her er det vesentlig å erkjenne at alt som beveger oss handler om hjernens belønningssystemer, enten det er positive handlinger for oss selv eller andre, eller aggressive handlinger. Drivkraften ut av hjernens belønningssystemer er basis motivasjon bak alle punktene på denne listen.

3)   Skaffe seg ressurser
Utallige ganger i mine tekster viser jeg til menneskets ressurser som et nøkkelkriterium for suksess. Mange av disse ressursene skapes ved hjelp av innsats. Gang på gang viser det seg at de med tilgang på ressurser blir vinnere. Dette slår selvsagt også til syvende og sist ut i biologisk gevinst. Dermed har vi etablert en biologisk mekanisme som driver frem tilbøyeligheten til å ville tilegne seg mest mulig ressurser. Da handler det både om fysiske-, mentale-, sosiale- og økonomiske ressurser.

4)   Sosial gevinster
Dette er egentlig dekket av forrige punkt, men tas med fordi det er så fremtredende viktig i et menneskeliv. I et veletablert samfunn vil som regel de basale behovene være dekket av et sosialt sikkerhetsnett av omfordeling. Da beveger vi oss som regel over på et nivå hvor den sosiale kapitalen etter hvert overtar og blir den dominerende drivkraften bak innsats. Vi har naturlig innebygd emosjonell profil som motiverer innsatsen på dette området. Det er mest gjenkjennelig i form av stolthet og skam. Dette er direkte mål på underliggende evaluering av de sosiale omgivelsenes verdioppfattelse av en selv.

I min refleksjon om menneskeverd, knyttes den til det jeg kaller for etisk verdi. Det er den verdi et individ har i kraft av sin evne til å oppleve livskvalitet, positivt eller negativt. Men uansett må man bare konstatere at dette ikke er noen naturlig måte å verdsette mennesker på. Med det mener jeg at det er ikke slik mennesket intuitivt verdsetter hverandre. Det nærmeste vi kommer etisk verdi er via naturlig empati, som skaper en drivkraft til omsorg. Dette skaper empatisk appell som innebærer at omgivelsene tillegger individet etisk verdi. Videre har vi sosial appell, som handler om alt fra sosial tiltrekning, sjarme og ikke minst beundring og tilbedelse.  Dette skaper sosial verdi. Men det er selvsagt ikke alle individer som er privilegert med slike appeller. I så måte vil ikke dette fungere som noe sikkerhetsnett når alt annet svikter.

Intuitivt så vet individet dette. Og jo svakere appell et individ har, desto mer vet individet denne biologiske sannheten. Det er en biologisk realitet som går på tvers av både religion, normer og moral. Mennesket har beviselig ingen naturlige øvre eller nedre sperrer i forhold til hvordan vi behandler hverandre. Det eneste som kan begrense dette er en velfungerende sivilisert sentralmakt. Og i ethvert sivilisert samfunn er denne makten etablert, både formelt og uformelt. Vi har normer og lover som beskytter enkeltindividet mot sine egne.

Men et slikt sikkerhetsnett er definitivt ingen sovepute. Et isolert enkeltindivid, som mangler allierte, i det private og i den offentlige forvaltning, kan lide et brutalt og ublidt møte med systemet. Dette gjelder både forskyldt eller uforskyldt.

Ideelt sett burde det ikke være slik at nytteverdi er det som definerer menneskets verdighet. Men praksis viser at det som regel vil være slik. Og det har konsekvenser. Jeg hørte nettopp et innslag på Ekko, hvor man er urolig fordi antall selvmord blant eldre går opp. Analysen av dette går i retning av at jo mer hjelpeløs den eldre blir, desto mer verdiløs vil vedkommende føle seg. Det å komme i en situasjon hvor man er trengende, ikke kan bidra, men avhengig av andre for å kunne eksistere kan ofte representere en katastrofe for menneskets selvfølelse. Og ikke sjelden kan systemet oppleves som et upersonlig produksjonsmiljø. Individet blir fremmedgjort, uten menneskelige relasjoner i hverdagen. Og noen ganger har vi sett tilfeller av ren fysisk eller psykisk mishandling av den trengende. Og dette er en reell risiko, selv innenfor dagens system. Da er det ikke rart at selvmord blir et alternativ for noen.

Jeg har selvsagt gjort meg noen tanker om tiltak for å kunne dempe slike utslag. For det første tenker jeg det er viktig for noen og enhver av oss å tenke gjennom dette med verdsetting av hverandre og hva vi skal basere det på. Det skader ikke å utvikle en mer prinsipiell tilnærming til det. Altså en etikk som ikke er basert på prestasjon eller nytteverdi. Dette har to dempende virkninger på problemet. For det første vil den som har denne refleksjonen kanskje i større grad evne å verdsette seg selv, på tross av omgivelsene, om ikke annet så i sinne og trass. Den andre siden er at slike holdninger kanskje motiverer til å ville skape et varmere sosialt klima, særlig der det trengs mest, blant hjelpeløse og elendige mennesker. Hvorfor skal fysisk hjelpeløse mennesker sitte passive? De har mistet enhver arena å vise seg frem på. Jeg er overbevist om at mange av dem har et vell av ting å by på. Det kan bety at det å snakke med dem kan bli svært givende for alle parter.  Man kan ha ordninger hvor man involverer andre arbeidsledige og også barn for å få dette til. Når et menneske kan gjøre noe og oppdager at det blir satt pris på, så vil det umiddelbart kunne gi gevinst i form av at livet føles mer meningsfullt. Men som sagt jeg tror ikke dette er ensidig, det går begge veier. Det er en vinn-vinn for alle parter.

Men, OK, det var vel en digresjon om det å bli hjelpeløs. Men den trenges som kontrast til å forstå hva som motiverer mennesket til arbeidsinnsats. Jeg tenker at de fleste har det i oss at vi søker å bidra mer til omgivelsene enn vi forbruker. OK, så går det en grense her. For ingen av oss vil bli utnyttet. Men vi ønsker heller ikke stempel som snyltere på andre og det beste bolverket mot slik risiko er å skaffe seg ressurser, i form av økonomi, kompetanse, helse og ikke minst sosiale allianser. En sikker strategi her er å utvikle evnen til å produsere. Da tenker jeg på produksjon i vid forstand. Det kan være alt fra arbeid, til underholdning, til ledelse, til politikk, skrive bøker, være vakker osv. Alt dette krever innsats, kreativitet, flaks og innpass. For å få innpass må ha litt flaks, kanskje noen allianser og en arena og vise frem sine ferdigheter på. Det å få innpass er et privilegium. Da er det arbeidsinnsats, kvalitet og lojalitet som teller. Alt det jeg snakker om her inngår i det jeg, i refleksjon om menneskeverd, kaller for nytteverdi.

Selv om det ideal jeg stiller opp er etisk verdi, så kan vi aldri komme bort fra det som ligger programmert i oss som sosiale tilbøyeligheter. Vi ønsker å være noe, vi ønsker å bety noe, vi ønsker anerkjennelse, vi ønsker positiv oppmerksomhet. All suksess i dette legger seg til på kontoen for selvfølelse. Og vi mennesker er villig til å gå svært langt i vår innsats for å få dette til. Derfor er da også mennesket villig til å gå svært langt i sin iver etter å produsere. Vi er villige til risiko, til å ta heslige eller vemmelige jobber, til umenneskelig arbeidstid, til ensformige arbeidsoperasjoner dag ut og dag inn. Vi svetter på åkrer og marker, sitter innelåst på mørke og trange kontorer.  Dette er sosiale tilbøyeligheter som baserer sin biologiske kraft, først og fremst på bekymring, men også på stolthet og skam.

Å være til nytte

De fleste av oss mennesker skinner ikke på toppene, og vi har ikke det som skal til for å vekke hverken sosial appell, eller empatisk appell. Disse impulsene, særlig empatisk appell er den naturlige impulsen som gir opphav til menneskets etiske verdi; egenverdi. Det å ha innvilget egenverdi gir trygghet. Men appellene over er svært ulikt fortelt mellom oss mennesker. Flesteparten må navigere i livet med lite drahjelp fra disse. Et alternativ til dette kan være gruppetilhørighet, da særlig familiegruppen. Det gir en viss beskyttelse å tilhøre en gruppe, og ha sin egenverdi i kraft av å ha en gruppeidentitet. Når dette falmer, er vi prisgitt det politiske klima i samfunnet. Her er forestillingen om den dugnaden som kreves for å utvikle og opprettholde det etiske grunnfjellet, fortsatt bare løs utopi. Det man i beste fall kan håpe på er et samfunn som i beste fall gir noen rettigheter i kraft av å være menneske og borger av et samfunn.  Men ofte kan alt dette smuldre bort, selv i velutviklede samfunn.

Men det finnes en joker i det hele. Det handler om evnen til å være til nytte, og skape sin verdi i form av nytteverdi. Hovedmotivasjonen bak innsats handler da om å være til nytte. Vi faller tilbake på nytteverdi. Følelsen av å være til nytte er kanskje den viktigste motivasjonen bak innsats for flertallet av oss mennesker. Det er et stort mangfold blant oss, og de heldige blant oss greier tidlig i livet å finne en match mellom talent og oppgaver, som gir denne effekten.

Det er også vesentlig å erkjenne at opplevelsen av ikke å være til nytte, kan gå så langt som å drive mennesker til selvmord. Så dette er sterkt. Det er alltid stort når man opplever at innsats blir satt pris på, at man blir sett og verdsatt for det man bidrar med. Dette er da også samfunnets viktigste drivkraft for verdiskaping. Uten dette hadde ikke samfunnet hatt noen økonomi.

Det er også viktig å påpeke at mange av oss er villig til å gå langt i vår innsats for å vedlikeholde vår egen nytteverdi. Det inkluderer også viljen til å la seg utnytte. Sannsynligvis er det mentalt bedre for et menneske å la seg utnytte frem for å oppleve seg som unyttig.

Frykten for å bli unyttig er på ingen måte irrasjonell. Den er bygget inn i oss som en følelse vi kjenner på, og er et signal om fare. Hvilken fare? Det er en stor sosial risiko. For da har siste skanse i menneskets naturlige verdisystem brutt sammen. Det eneste som står i veien for de store sosiale katastrofene er hva som måtte være av normer, rettigheter eller forordninger i det samfunnet man er i. De sosiale katastrofene kan være alt fra nedverdigelse, utfrysning, sanksjoner, sosial utrenskning eller regelrett lynsjing.

Det er også vesentlig at mennesket også naturlig opplever det som ubehagelig å være permanent avhengig av hjelp fra omgivelsene. Det å motta «gratis» tjenester fra andre vil utløse ubehag hos de fleste. Vi er biologisk programmert til å søke å unngå dette. For det skaper en ubalanse hvor det oppleves som om andre har krav på noe man ikke kan levere, og risiko for å bli sanksjonert dersom man ikke innfrir. Det er umulig å leve uten å konsumere. Men dersom man selv ikke er i stand til verdiskaping som opprettholder balansen, eller helst livsoverskudd, så er dette en ganske sikker vei til voksende massiv uvilje fra omgivelsene. En manifestasjon av dette er risikoen for å bli beskylt for å søke å «utnytte» de andre, eller at man er lat. Det som også ligger i kortet her at det ikke bare er mistenkeliggjøringen, men at det fungerer som påskudd til å omskape muligheten til sosial valuta som videre kan benyttes til moralsk indignasjon, påskudd til aggresjon og til syvende og sist, sosial utrenskning.

Drivkrefter bak biologisk utvikling av denne type tilbøyeligheten handler både mekanismer som er anriket spenninger skapt av sosiale prosesser fra førmenneskelig tid. Se for eksempel om slektskapsseleksjon (da særlig det som omhandler spillteori). Se også beskrivelsen av samspillsbalansen, som jo er et viktig utgangspunkt for dette. Dette er med andre ord en del av våre sosiale tilbøyeligheter.

Det er, er med andre ord, dypt innebygget i vår biologi, å søke å unnslippe en slik utvikling. Mennesker er ofte villig til hva som helst for å unngå denne skjebnen, inkludert selvmord.

 

Innsats, prestasjon og utkomme

Først en definisjon:

Prestasjon kan defineres som kvaliteten på utkommet av en handling, kombinert med effektivitet og grad av suksess. Formel:

Prestasjon=Kvalitet*effektivitet*suksess

Kvalitet handler om utkommet. Begrepet er vidt og må presiseres for hvert område. Det kan handle både om estetikk, funksjonalitet, robusthet, varighet osv.

Effektivitet handler om innsatsen som måtte til for å komme i mål. De flinkeste av oss vil ofte komme i mål, med mindre innsats, og på kortere tid. Det kan handle om erfaring, kompetanse og ikke minst talent. De jobber smartere og behersker tingene på en måte som vi andre bare kan drømme om.

Suksess handler hva jeg selv og andre synes om utkommet. Det at veldig mange synes veldig godt om resultatet, må kunne defineres som suksess. Men det er jo ikke alltid slik. Derfor tenker jeg at det at jeg selv liker resultater, også er et suksesskriterium. Jeg har laget mye musikk som jeg selv har hatt mye glede av. Ingen andre har vært interessert i det. Så sosialt er det en fiasko, men i og med at jeg selv har hatt mye glede av den, så regner jeg det som suksess likevel.

Det vi skal være oppmerksomme på, er at suksess på ingen måte er en objektiv variabel. Den er i stor grad avhengig av individets sosiale appell. Så har vi den sosiale selvforsterkningen: Når først noen innflytelsesrik skryter verket opp i skyene så følger mange på, slik at dette griper om seg. Dette er det fenomenet jeg kaller for alliansesynkronisering. Men katalysatoren er ofte sosial appell, både hos utøver og hos de som begynner å skryte av dette.

Hva så med forholdet mellom innsats og utkomme?
Det brutale svaret er at innsats på ingen måte garanterer resultat. Men, innsats må til for å utvikle kompetanse. Videre har kompetanse stor påvirkning, både på kvalitet og effektivitet. Min erfaring er at innsats sjelden er bortkastet, selv om utkommet noen ganger kan være vilkårlig i forhold til det.

Jeg kan ikke la være å gjenfortelle en venns barndomsopplevelse i musikkfaget på skolen. Og det må sies: Vedkommende er omtrent tonedøv. Han synger falsk så det holder. Han husker at musikklæreren utfordret klassen. Hver elev ble invitert til å synge solo, for på den måten å kunne forbedre karakteren i musikk. Min venn ante muligheten til noen ekstra plusser på sin NG. Han slo til med full innsats. Han trosset at han var flau og skamfull, dro til og sang etter beste evne.

Dessverre kom det ingen ekstra plusser på karakteren, og min venn ble dypt skuffet. Den dag i dag mener han at han i alle fall kunne fått noe igjen for innsatsen

Og for å ta det motsatte tilfellet, da handler det om meg som barn, og en av de få gangene det overraskende ble suksess på meg.

Jeg ble overrasket dagen etter skolens skidag, at jeg hadde havnet øverst på listen i utforrenn. Jeg hadde altså vært rasket i klassen til å kjøre utfor på ski. Jeg ble overrasket fordi jeg på ingen måte hadde forventet å komme på topp i et skirenn. Dette hadde jeg hverken fantasert om eller gjort noe som helst for å oppnå, annet enn at jeg bare hadde gjort som jeg ble fortalt, en kaotisk skidag som ellers var et lyspunkt til å slippe ut fra kjedelig klasseromsundervisning.

Nei, det var ikke fortjent. Skiene var arvet. Sannsynligvis hadde de blitt smurt en gang for noen år siden. Klærne hadde intet med ski å gjøre. Det var vanlige klær, utelukkende designet for at jeg ikke skulle fryse. Jeg hadde aldri trent på denne øvelsen. Ja, jeg synes det var morsomt å kjøre utfor bakkene, beherske det og være modig. Det var ren barnlig aktivitet uten annen motivasjon enn aktiviteten i seg selv. Var jeg flink? Ikke spesielt. Jeg husker ikke mye fra det rennet. Jeg husker ingenting om hva jeg tenkte, hvordan jeg opplevde det, eller om jeg i det hele tatt anstrengte meg for å prestere. Kanskje kan jeg ha vært motivert av behov for å imponere, vise mot og ferdigheter, hva vet jeg?

Dette er et godt eksempel på et utkomme som det ikke var lagt noen spesiell innsats bak. Prestasjonen var nok middelmådig, men kanskje litt mindre middelmådig og litt mer flaks enn de andre i klassen.

Jeg har bare noen glimt av at jeg fikk utlevert diplom og medalje. Men det har ganske sikkert vært stas for meg. Og det førte nok til at jeg, i tiden etterpå oppfattet meg selv som flinkere til denne øvelsen enn gjennomsnittet. Og det er klart at i et miljø med oppføring kunne det kanskje inspirert meg videre, nettopp til innsats for å forbedre meg selv og blitt flinkere på området. Kanskje flere konkurranser og mer innsats. Men dette var en annen tid.

Jeg tenker koblingen fra innsats til utkomme på ingen måte er gitt. Det ligger noen faktorer innimellom her som har stor påvirkning. En av dem er prestasjonsevne. Det er selvsagt en vekselvirkning mellom innsats og prestasjon. Jo mer man trener, jo flinkere blir man. Men likevel, når konkurransen skjerpes så kommer også de medfødte resursene inn i bildet. Da handler det om talent, og til syvende og sist genetikk.

Det er stor forskjell fra individ til individ, hvor mye innsats som må til for å få samme karakter i et fag. Noen må jobbe veldig hardt og tungt, mens andre kommer mye lettere til det. Det er selvsagt ingen rettferdighet i dette, og noen ganger blir man fristet til å «jukse» litt på det, noen ganger for å slippe unna innsats, andre ganger fordi man tenker at innsatsen gjør at «jeg fortjener mer». Og man gå lengre. Man kan begynne å operere med «rettferdig utkomme», mer eller mindre uavhengig av innsats eller prestasjon.

Her er dilemmaet:

Jo mindre utkommet påvirkes av innsats, desto mer undergraves motivasjonen for innsats. På den annen side, vil manglende utkomme ødelegge mestringsfølelsen, som igjen undergraver motivasjonen til innsats. Med andre ord vil det å «tilpasse» utkommet introdusere mindre motivasjon for de flinkeste av oss, mens det vil berge motivasjonen for de svakest blant oss.

Summen av dette er altså å forstå hvor viktig det er å oppleve at innsats lønner seg. Så dette er en balansegang. En annen viktig faktor er at muligheten til fiasko faktisk er nødvendig fordi vi alle trenger å lete etter hvor vi har våre beste talenter. Det betyr prøve og feile, være villig til å reise seg å prøve på nytt i andre retninger.

Det er ikke noe fasit-svar på dette. Hvilke innretninger som er mest optimal, vil nok variere fra område til område. Men det kan ikke påpekes sterkt nok hvor viktig de omgivelsene er som katalysator for denne prosessen. Det er lettere å erkjenne tap, eller manglende talent i sosiale omgivelser hvor menneskeverdet står sterkt. Det gjør også det enklere å trene oss opp til å tåle å tape, og det å se at andre vinner og er flinkere enn oss. Men samtidig må vi ha et miljø som tåler og tolererer mangfoldet. Dette gir flere fordeler. For det første gjør det samfunnet mer robust og innovativt. For det andre gir det flere av os muligheten til å finne vår plass i livet.

Konklusjonen er altså at dette koker ned til menneskesyn.

Suksessrate

Suksessrate er forholdet mellom antall handlinger som gav suksess og det totale antall handlinger. Det er åpenbart en nær sammenheng mellom suksessrate og motivasjon. Høy suksessrate gir mestringsfølelse mens tilsvarende lav suksessrate vil ha en passiviserende effekt. Noen ganger kan dette måles. For eksempel på prøvene inne for et bestemt fag i skoleåret. Jevnt over gode karakterer gir mye skryt, status og motivasjon til videre innsats. Og motsatt gir en selvforsterkende negativ effekt.

Dersom man tenker på individets livserfaring som helhet, så er det åpenbart at suksessrate vil påvirke individets grunnsyn på livet, og ende opp med en grunntone som enten går i pessimistisk eller i optimistisk retning.

Bildet kan videre nyanseres ved å se på formelen for innsats, som beskrevet her. For det handler ikke bare om gevinsten i seg selv, men selvsagt også hvor mye arbeid som måtte legges ned for å oppnå innsatsen. Noen har mye ressurser og jobber lett, mens andre sliter mer. I tillegg kommer støtte fra omgivelser og ofte tilfeldigheter. Nyansene kommer når man innser at selv om gevinsten kom, så var den ikke verdt kostnaden. Man kan selvsagt da spørre seg om dette var en suksess eller ikke.

Så har vi også den varianten at gevinsten uteble, men innsatsen gav noen positive bivirkninger. Noen ganger kan slike uventede gevinster vær med på å avdempe smerten ved tapet. Det var ikke helt bortkastet likevel.

Summen av dette er uansett at individets suksessrate vil påvirke individets motivasjon for innsats. Her er det vesentlig å erkjenne at sosiale omgivelser og det sosiale klima kan ha stor innvirkning på denne mekanismen. Sannsynligvis kan det avgjøre om individet ender i apati og depresjon, eller om vedkommende blir i stand til å reise seg og prøve andre og kanskje bedre tilnærminger. Dermed burde denne type refleksjoner telle med i måten vi innretter samfunnet på og hvilket sosialt klima man tilstreber i samfunnet.

Sosial innsatskonvertering

Se også her. Motivasjon bak innsats handler altså om hvilke forventninger vi har til det utkomme som skal følge av vår innsats. Forventingen om utkomme, er styrt av intensjonen bak innsatsen. Men det er jo ikke slik at vi alltid kan være sikker på hva effekten av innsatsen blir til slutt. Det kommer an på prestasjon, og ofte også andre utenforliggende faktorer som vi ofte ikke har kontroll på.

Og noen ganger fungerer det kontraproduktivt. Altså innsatsen eller handlingen gir motsatt effekt av hva vi håpet på. Andre ganger får vi uventede effekter, både positive og negative.

Dette er selvsagt effekter som gjelder generelt. Men det vi spesielt har fokus på her er når utkommet er påvirket av den sosiale responsen på handlingen. Denne responsen kan være positiv eller negativ.

Et godt eksempel på en positiv respons er at en person med et godt kunstnernavn gir ut et abstrakt bilde. Formen på responsen blir mer styrt av navnet på kunstneren enn av hvilken innsats eller prestasjon som ligger bak kunstverket. Kunstnerens intensjon kan både handle om penger og sosial anseelse. Og selv om verket egentlig ikke fortjente det, så belønnes kunstneren i henhold til sin intensjon og får dermed full uttelling for sitt verk. På denne måten konverteres den labre innsatsen positivt til kunstnerens fordel.

Dette er en type fenomen som fungerer best der resultatet i stor grad avgjøres av subjektive vurderinger. Jo mindre rom det er for å hente inn objektive referansepunkter, desto mer følsom er prosessen for denne type fenomener.

Den verste formen for sosial innsatskonvertering er noe som kan kalles for sosial intensjonsinvertering. Det vil i praksis si at individets innsats systematisk inverteres mot individets intensjon. Dette er en av de kraftigste hersketeknikkene vi har. Og den er ofte usynlig i de samme sosiale omgivelsene. Hersketeknikken er beskrevet her.

Denne type hersketeknikk kan virke fullstendig lammende på den som utsettes for det. Det er en del av de sosiale utrensningsprosessene som skaper apati i individet, som følge av mental utmattelse. Og apati, er selvsagt ødeleggende for individets evne til innsats.

 

Om mennesket som produksjonsmiddel

I tillegg til å være et jeg eller en identitet, så er menneskets kropp en maskin som kan utføre arbeide og skape verdier. Og menneskets sinn er også en datamaskin som kan utføre mentalt arbeide. Dette er egenskaper som verdsettes og som (nesten fritt) kan kjøpes og selges. Om vi stopper der, det vil si ikke forholder oss til at individet også er et subjekt og har etisk verdi, så er det fristende å legge forholdene til rette slik at individet kan disponeres som en ku på bås, altså som et rent produksjonsmiddel. I gamle dager brukte man slaver. Og nettopp slaveri er jo en utmerket måte for kynikeren å kunne utnytte dette med formål om størst mulig profitt.

Heldigvis er slaveri avskaffet i dag. I menneskerettighetene slås det fast at det er individet selv som disponerer sin egen arbeidskraft, og står fritt til å selge den til enhver som er villig til å betale for den.

Men det er ikke dermed sagt at ikke mennesket fortsatt blir disponert som rent produksjonsmiddel. Det kan skje gjennom kraftig underbetaling, men også i måten lønnsarbeidere kan bli behandlet i en bedrift. De fleste gamle økonomiske teorier (og kanskje også moderne) betrakter arbeidskraften utelukkende som produksjonsmidler. Mennesker inngår i prosessen som deltagende komponenter side om side med maskiner.  Selvsagt vil denne type opplæring og fokus påvirke bedriftsledere. Lenge har vi levd under et paradigme hvor kontroll, overvåkning og negative stimuli ble ansett som den optimale måten i forhold til å få mest mulig ut av hver lønnet krone.

I dag er det neppe mange moderne tenkere som støtter denne tanken. I slike settinger er individets strategi den motsatte. Det er å yte det minimum som er nødvendig for å unngå sanksjoner og motta lønn. Sannsynligvis kan individets produktivitet graderes på følgende måte:

·       Motivasjon som følge av negative stimuli (trusler og kontroll): Lav effektivitet, ingen kreativitet

·       Motivasjon som følge av positive stimuli (penger, mat osv.): Middels effektivitet, stor kreativitet

·       Motivasjon somfølge av egeninteresse (det er morsomt å jobbe): Høy effektivitet, maksimal kreativitet

Jeg tok med kreativitet her for også å få frem det poenget at dersom man beskjærer individet ned til det rene produksjonsmiddel, så går man også glipp av dets kreativitet. Og kanskje er det her bedriften taper mest. Dersom antakelsene i denne tabellen er korrekt, og det er det grunn til å tro, så innser vi at dette er svært godt nytt for den etisk interesserte. For, som jeg har nevnt, det å behandle individet som et rent produksjonsmiddel er empatisk etisk uakseptabelt. Det gode budskap er jo her at etikken sammenfaller med bedriftens interesse. Og det gjelder selv om bedriftens fokus er rent økonomisk. En lykkelig arbeidsstokk er mer effektiv enn en ulykkelig. Og i tillegg får bedriften hele arbeidstokkens innovasjonskapital, som bonus på toppen av det hele. Ganske sikkert er denne konklusjonen også utvidbar til hele samfunnet. Jo bedre livskvalitetens kår er i samfunnet, desto mer effektivt og innovativt er samfunnet. Sannsynligvis snakker vi om vinn-vinn i alle ledd.

Det nerde mennesket

I denne sammenhengen bruker jeg ordet «nerd» litt avvikende fra det som er normalt. I vanlig dagligtale er nerden et geni. Jeg tenker at det er mange mennesker som er nerder, som ikke nødvendigvis er genier. Når jeg snakker om nerd, så snakker jeg om et arbeidsmenneske med kompetanse og hvor det store gjennomsnittet lider av en viss usynlighet og klossethet i det sosiale univers. Det å være arbeidsmenneske, gjerne kreativt, er å fungere nærmere den reelle virkelighet. For det er i den reelle virkelighet vi skaffer og bearbeider våre ressurser. I steinalderen kan nerde-mennesket ha vært en som var flink til å utforme fiskekroker, eller spyd, eller som videreutviklet metoden med å preparere skinn. Og man gikk på jakt, utviklet sofistikert kunnskap til nytte for å kunne spore byttet, ringe det inn og til slutt fange det. Nerder snakker med nerder. De er naturlige latente ingeniørtenkere. De utvikler erfaring og kompetanse, og blir stadig mer sofistikert i sine metoder. Dette fordrer at språk og terminologi følger med. Man utvikler egne subkulturer og skaper det som senere blir til fag og til slutt teori. Og teori avler mer teori og man oppdager at teoriene henger sammen i meta-strukturer. Slik utvikles kulturell, og etter hvert interkulturell real-kunnskap, hvor fokus er det som gir suksess, nemlig å analysere og forstå virkeligheten. Noen ganger får vi supernerder som bringer verden fremover i gigantsteg. Vi har hatt Leonardo Da Vinci, Newton og Einstein og selvsagt mange flere. Det finnes en stjernehimmel for nerder. Siste skudd på stammen er Elon Musk, mannen med Mars, som redningsplan for menneskeheten. Men, for det meste er nerden usynlig. For å komme tilbake til steinalderen. Mens nerden, eksperimenterte med fiskekroker, eller var ute på jakt, svært opptatt av å teste ut nye ideer for raskere tenning av ild, så var kvinnene og gruppens ledere tilbake på basen og sosialiserte. Også der utvikles det språk og egne terminologier i sine subkulturer. Og der utvikles sofistikerte kutymer i en evig prosess av sosialt spill. Kanskje det siste nye er at man må ta seg til lykkeamuletten og bukke i retning av høvdingen, før man setter seg ned rundt bålet for å spise. Dette har ikke nerden fått med seg, og pådrar seg derfor en av sine mange sosiale skraper i forsamlingen. Det blir nok til at noen blir sittende litt i bakkant og snakke om sine egne ting. En annen variant av dette, er at det er unge lavstatus menn, elle tenåringer som har høyest risiko for å bli utstøtt av gruppen. Det er ikke utenkelig at det kunne være ganske vanlig. Kanskje gikk de fleste utstøtte en sikker død i møte. Men sannsynligvis har noen overlevd. Og overlevelse henger sannsynligvis nøye sammen med evnen til suksess med å skaffe seg innpass i en ny gruppe. Det er jo ikke alfa-mennesker eller spesielt tiltrekkende personer som blir støtt ut på denne måten. Så da handler innpass i en ny gruppe utelukkende om å selge sin kompetanse, dvs. nytteverdi. Men i en ny gruppe vil nerden alltid forbli delvis annenrangs, og kanskje bomme på mange sosiale kutymer.

Den mer eller mindre nedlatende holdningen til arbeidsmennesket har kanskje blitt utkrystallisert helt tilbake i steinalderen. Betingelsen er samfunn større enn familien og at de store krisene er litt på avstand. Dette handler om synligheten av samfunnets avhengighet av arbeidsmennesket, kombinert med det generelle menneskesynet. Det er åpenbart at i et samfunn med sterke æreskodekser og hvor rangeringsmekanismene får utspille seg fritt, så er særlig det mannlige arbeidsmennesket sårbart. Dette handler om at deltakelsen i gruppens indre sosiale spill er svakere, fokuset er mer på realsiden enn på det sosiale, og at selve rangeringsmekanismen selvsagt fungerer slik at, den som ikke konkurrerer aktivt og aggressivt, han taper. Jo mer sofistikert og lagdelt samfunn blir, desto større er sannsynligheten for at deler av miljøene i de øver lagene mister fotfeste i realitetene, slik at de nesten utelukkende navigerer rundt i det sosiale univers.

Jeg leste om rivaliseringen mellom Edison og Tesla Illvit.no. Her kommer jeg over følgende merkverdige kommentar:
I New York var det masser av søkkrike finansfolk og bedriftsledere. Mange av dem skjønte at elektrisitet var fremtiden. Her var det ikke noe av den skeptiske holdning til nymotens oppfinnelser som preget overklassen i Europa. Tvert imot, lyspærer var et statussymbol, og mange millionærer satset store penger på å installere elektrisk lys i sine kontorer og private palasser.

Dette er en interessant kommentar. Kanskje er det uttrykk for den dekadanse som kan oppstå i kjølvannet av å bli pakket inn i alt for fete lag av sosialt bomull. Man måtte altså flykte til Amerika fordi overklassen i Europa ikke bare var blind for teknologiens muligheter, men også foraktet den. Dette må ses i lys av denne refleksjonen om berettigelse, som jo er en tilbøyelighet som ligger latent i sosiale lag der vi har en overopphoping av alfa-mennesker.

Et veldig interessant trekk ved vestlig kultur er tendensen til å ville skjule alt som minner om teknologi. Alt av biler, bygg, boliger, elektrisitet, datamaskiner og elektronikk blir pakket inn i pansere, som skjuler selve teknologien. Kabler og rør bygges inn. Bråk og støy fjernes. Å vise en motor er som å kle innretningen naken.

I næringslivet har det lenge vært en trend at ingeniører skyves stadig lengre bort fra ledelse og ut av rampelyset. Er du leder, skal du helst ikke ha tatt i en kabel. Nerder forbindes ofte med «at de snakker ikke vårt språk», at de ikke oppfyller minstekrav til sosiale kutymer osv.

Det finnes kanskje noen arketypiske roller som arbeidsmenn kan sorteres inn i. Det første er den ideelle, den som ikke er synlig, som gjør jobben, sin uten at noen merker det, og at alt fungerer. «Når Gud sier: La det bli lys, da må elektrikergruppen i skjul ha laget hele opplegget klart». Det er den ideelle nerd, den som er nyttig men aldri brysom på noen måte. Det er den vi slipper å forholde oss til, og heller aldri trenger å snakke eller sosialisere med. Men det er bare det at mennesket er mer enn et produksjonsmiddel. Det betyr at den gjennomsnittlige arbeidsmann også har behov for å bekrefte sin menneskelighet og sosiale eksistens, utover det å være et rent produksjonsmiddel. Det innebærer at evne til selvkontroll vil fungere som en sorteringsmekanisme, mellom de som går ubemerket gjennom livet og de som forsøker å bryte ut av dette. Da vil det, nå og da, tyte ut i forskjellige negative manifestasjoner, som kriminalitet, rus, terror, svindel eller uønsket oppmerksomhet mot kvinner. Det er den andre arketype, den irriterende lavstatus-mannen. På sett og viss hadde de det sannsynligvis bedre i steinalderen, og i urolige tider, for da kunne de alltids spanderes bort på krig. Det gir mulighet til heltestatus, og om ikke det, så i alle fall en «ærefull død».

Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød

I refleksjonen om Det late mennesket reflekterer jeg meg frem til at vi mennesker også har naturlige sperrer mot å yte innsats. Vi har innebygget energiøkonomiserende mekanismer i oss som hindrer oss i å sløse uhemmet med våre fysiske og mentale ressurser. I dag lever vi i en tid med overflod, og det gjør at disse sperrene kanskje ikke er optimale i forhold til det moderne menneskets utfordringer. Til tider opplever vi alle lidelsen ved å arbeide. Vi arbeider, vi sliter og det kjennes ikke alltid godt ut. Selvsagt er dette individuelt, og avhengig av individets generelle ressurssituasjon.

I Bibelen er det faktum at mennesket må arbeide for å skaffe seg mat, fremstilt som en straff for at mennesket falt i synd. Man finner da også forestillinger om et fremtidig paradis hvor menneskets innsats er drevet av lyst og glede, ikke av nødvendighet for å overleve. Dette negative synet på arbeid for å overleve har nok rot i nettopp de betraktninger jeg har gjort over.  Det innebærer at mennesket tidlig har reflektert over den daglige kampen og lidelsen som det må ha vært for å kunne overleve fra dag til dag i fordums tid.

Det er klart at når individet er tvunget til å bruke mesteparten av sin våkne tid på å overleve til neste dag, så blir det ikke mye livsoverskudd igjen. Og kanskje har det vært slik for det store flertall av våre forfedre. Vi skylder dem en stor takk. Og kanskje har det også vært slik at mange individer selv kan ha opplevd å føle at der ligger et uforløst potensiale i oss, noe mye mer enn bare det å overleve til neste dag. Langsomt men sikker har mennesket gjennom hardt arbeid opparbeidet det kollektive livsoverskuddet som skulle til for å skape en selvforsterkende sivilisasjonsprosess ut av denne tilstanden. Da er det også lett å forstå at en fantasi om en tilstand uten nødvendig arbeid kan oppfattes som paradisisk.

I dag er det mulig for noen å slippe unna arbeide. Men det viser seg kanskje heller ikke å være optimalt. Mennesket er jo på ingen måte laget for å gå på tomgang. Lediggang og passivitet setter seg fort i kroppen og hodet. Resultatet er forfall og en følelse av meningsløshet.

I dag har vi for lengst skjønt at vi kommer ingen vei uten å bruke oss selv. Mangelen på fysisk aktivitet har gitt oss behov for trening og en aktiv fritid. Igjen møter vi vår steinalder-fortid i døra. Drømmen er forblitt en drøm. Vi kommer lett til godene, men vi må svette for å bremse forfallet.
Kanskje har mennesket en iboende tilbøyelighet til å ville bruke seg selv. For organismen er ikke tilpasset det å gå på tomgang. Det gir seg utsalg i at friske mennesker blir rastløse, dersom de forhindres fra å bruke seg selv. Det å bruke seg selv kan være alt fra å lage ting, til å gå rundt, til å tenke, til å dagdrømme, til å lese en bok, til å se på film, til å løse kryssord osv.

Passivitet, eller latskap må derfor ses på som en tilstand av manglende ressurser. Det kan være helse, alder, mental sykdom eller apati på grunn av fattigdom eller mislykkethet.

Det å være i en posisjon hvor man har lyst og evne til å arbeide er et privilegium. Kanskje gjelder dette uavhengig av hvilket nivå man befinner seg på.

Det som kan være interessant å reflektere over er hva arbeid gjør med vårt forhold til det å leve et såkalt «verdig liv». For selvsagt er det jo fortsatt slik at store deler av verdens befolkning lever sine liv med hardt arbeid, i trange kår om med lite eller intet livsoverskudd. Så kunne man kanskje bli fristet til å si at «dette er et mindre verdig liv enn det jeg lever». For den dagen vi kommer dit at vi driver med trening for å kompensere for underskudd på naturlig fysisk aktivitet, så kan vi konstatere at har vi en kontrollert balanse. Balansen er at vi har tilpasset mengden og innstasen på en slik måte at det er optimalt for å holde oss i toppform. Så bruker vi resten av tiden på mer forbruk, mer underholdning, mer livskvalitet. Ikke forstå meg slik at jeg tenker på dette som negativt eller uetisk. Uetisk blir det først dersom vi utvikler arroganse og nedlatenhet i forhold til de som er overlatt til å streve og kave mer i livene sine. Om vi går langt nok i analysen, så er det jo slik at det jo nettopp er lutfattige menneskers enorme arbeidsinnsats som gjør det mulig for deg og meg å leve våre gode l liv.

Jeg skal ikke gå dypt inn i spørsmålet om hva som er et verdig liv. Men igjen kan det være verdt å reflektere over at mennesker som lever i trange kår og som overlever ved hardt arbeide, nok kan ha drømmer, vel så store og levende som det vi kan ha. Innholdet kan være forskjellig. Mens vi kan ha drømmer om en flott kropp, dyre merkeklær, eller et maleri, så kan den fattiges drøm dreie seg om et nytt par sko eller en sykkel. Og fantasien er med oss alle. Med sykkel kan man mye enklere nå større markeder for sine produkter. Man kan komme seg rundt og skaffe til veie bedre produksjonsmidler. Man kan få til fire avlinger pr. år i stedet for to. Man kan skape økonomi nok til å sende barna på skolen, skaffe dem en utdannelse og løfte familien ut av fattigdommen i løpet av en generasjon eller to. Dette er ingen liten drøm. Det er en stor drøm som inneholder alt. Fantasien, og den mening den gir, er uavhengig av på hvilket nivå individet befinner seg. Og frem for alt er dette en realistisk drøm. Og som jeg tidligere har vært inne på, så er kanskje det å komme så høyt på strå at fantasien ikke lengre har mer å ta tak i, egentlig en ulykke for mennesket. For livet har en tendens til å miste sin mening uten at det ledsages av våre drømmer og ønsker.

Om balansen mellom å nyte og yte

Innenfor god gammel norsk bondetradisjon er det en æressak at hver generasjon avleverer gården i bedre stand enn den var da den ble overtatt. Gården representerer da en konkret fasit på et livsverk. Har man skapt mer enn man har forbrukt så vises det i at gården er i bedre stand. I motsatt fall er gården i forfall. Om man nå utvider dette til samfunnet, så kan man jo gjøre flere refleksjoner. Men målet burde jo være det samme. Hver generasjon skal komme inn i et samfunn i bedre stand enn forrige generasjon. Nå blir jo selvsagt et slikt regnestykke svært komplisert, og man kan være uenige om hva som skal inngå i regnestykket. Hvis bonden hugger ned alle trærne, også de små til juletrær, og ikke planter nye, så kan han jo tjene masse penger og modernisere gården ellers. Men da må jo også de forbrukte ressursene tas med i regnestykket. Slik er det også med samfunnet. Kanskje vår generasjon er forblindet av olje og uhemmet ressursforbruk. Kanskje er totalen negativ når vi tar dette med i regnestykket.
Men uansett så er det enkel matematikk at dersom totalen av verdiskapingen til alle i samfunnet overstiger forbruket, da har vi et samfunn som utvikler seg i en positiv retning. Og hver generasjon får det bedre enn den forgående. I motsatt fall har vi et samfunn i forfall. Og jamfør alle kaotiske trekk og selvforsterkende prosesser som er mulig i samfunnsutviklingen, slike negative trender kan utløse mekanismer som på kort tid drar samfunnet ned i en hengemyr det kan ta generasjoner å komme ut av.

Selvsagt er det slik at ikke alle har mulighet til å bidra positivt til verdiskapingen. Men, igjen, slik jeg har definert verdiskaping, så vil da også dette utvide regnestykket slik at enda flere kan defineres på den positive siden. Likevel må det modne samfunn ha en etikk i bunnen som ikke undergraver menneskeverdet til de som ikke får dette til. Og som jeg har vært inne på før. En slik etikk vil likevel være lønnsom fordi dårlig menneskesyn alltid vil forskyve denne balansen i til det verre. Oppgaven til det modne samfunn er å legge forholdene til rette slik at flest mulig får mulighet til å delta i verdiskapingen. Og selvfølgelig handler dette ikke bare om deltakelse, men at friheten og fleksibiliteten er så stor at den enkelte lettere finner frem til det optimale for seg selv. Man skulle tro at det er en enkel refleksjon å komme hit. Men historien viser at den refleksjon jeg akkurat nå har gjort ikke er noen selvfølge. I løpet av det 20 århundre gjorde samfunnene i vår del av verden den viktigste reformen som muliggjør nettopp dette, og resultatet har ikke uteblitt. Jeg tenker selvsagt på den ulogiske kjønnstradisjon som hadde sementert seg fast i vår kultur som i de fleste andre. Det er litt rart at vi kaller det for kvinne-rettigheter, det at kvinner har fått mulighet til å delta i alle samfunnets aktiviteter på lik linje med menn. For sett fra et samfunnsøkonomisk perspektiv burde det vel heller hete kvinne-plikt. For faktum er jo at samfunnet har mangedoblet sin verdiskaping etter at kvinner for alvor kom på banen, som en fri og likeverdig samfunnsdeltaker. Og når man skuer tilbake på dette er det lett å bli etterpåklok og spørre hvordan i all verden et samfunn kan bli så irrasjonelt at det utelukker halve arbeidstokken fra å kunne yte sitt gode bidrag til fellesskapet. Tenk at tradisjoner, religion og trange rollemønstre på den måten irrasjonelt har stått i veien for den mest formidable velstandsøkning vi overhodet kjenner fra vår historie.
Men tilbake til poenget at vi kaller dette for rettigheter. Det er interessant for det gjenspeiler at det er dette vi mennesker vil. Det er ikke slik at samfunnet har måttet piske kvinner til deltakelse. De er enkelt og greit sluppet fri. Det er dette de vil, godt forståelig av overnevnte grunner. Dette er vinn-vinn for alle parter. Dette er da også et hint til alle de kulturer og samfunn som fortsatt holder kvinner i bånd. Dere har nå sett den forløsende refleksjon. Hva enn det måtte være som beveger dere, enten det er religion eller gamle tradisjoner. De gamle har tatt feil. Dette er irrasjonelt. Dette holder samfunnet deres i fattigdom. Min oppfordring er: Bli rasjonell. Slipp mennesket fri, og vær med å skape det gode samfunn for alle.
Selvsagt gjelder dette ikke bare kvinner, det gjelder alle grupper i samfunnet som utsettes for diskriminering og begrensinger. For enhver begrensing eller diskriminering vil redusere menneskets mulighet til fri utfoldelse, og det er nettopp i den frie utfoldelsen den mest produktive verdiskapning skjer. Dette er da også et argument for, kynikeren, de som ikke er opptatt av etikken i forhold til slik diskriminering.  Rent økonomisk er det ulønnsomt å sortere grupper av mennesker ut av den allmenne samfunnsdeltakelse, rett og slett fordi vi glipper på verdiskapningen. Og det er egentlig ikke småbeløp vi snakker om. Et menneske som på irrasjonelt grunnlag er avskåret fra å kunne arbeide vil bli avhengig av andre for å overleve. Disse andre kan være alt fra vårt eget Nav til frivillige gaver til familie. Om vi tenker nav, så vil en slik person koste kanskje minimum 300000 pr år. Om vi anser et produktivt menneskeliv til 40 år så snakker vi om 12 millioner. I gjennomsnitt så hadde personen et potensiale til en verdiskapning på 400000 pr år. Det blir 16 millioner. Til sammen har altså samfunnet et potensiale til å tape 28 millioner på en slik utestengelse. Og det er ikke det eneste, for sannsynligvis vil dette koste mye mer i form av dårligere helse, større sosiale problemer, potensielt opprør og ikke minst sosial arv. Og da snakker vi bare om en skjebne. Om vi utelukker hele grupper vil dette pådra samfunnet enorme kostnader.
Dette gjør at diskriminering og dets motsetning likestilling ikke bare handler om etikk, livskvalitet og anstendig behandling av medmennesker. Det handler i høyeste grad også om økonomi.

Et siste poeng må frem i denne refleksjonen. Det handler om livsbalansen i forhold til det å yte og å nyte sett i relasjon til rikdom og fattigdom. Da begynner jeg først med å snevre verdiskapings- begrepet inn til vanlig økonomisk term. Altså er verdiskaping det som gir penger i kassen. Den første refleksjonen jeg skal trekke her er en enkel en, som jeg har brukt før. La oss nå si at en vanlig arbeider, for eksempel en systemutvikler som meg, plutselig vinner hundre millioner i lotto. La oss nå også tenke oss at jeg er sånn passe lei av den jobben jeg driver på med at jeg mer eller mindre slutter på dagen. Så lever jeg da hele resten av mitt liv på all denne rikdommen. Det vi ser i praksis er jo at all min verdiskaping opphører. Jeg blir i praksis en netto forbruker. Og selvsagt vil den totale verdiskaping som jeg bidro med til samfunnet gå ned. Jo tidligere i livet jeg vant gevinsten desto mindre ville jeg ha bidratt med til samfunnet. Et eller annet sted går da den grensen som tilsier at min total i samfunnet er netto forbruk. Det sier seg selv at om vi alle ble lottomillionærer så ville samfunnet raskt bryte sammen. Dette sier noe om den samfunnsmessige bieffekten av det å være rik. Om vi går i den motsatte grøften og blir lut fattig så ser vi sannsynligvis noe av den samme effekten. Fattigdom kan gi manglende mulighet til utdannelse, det kan friste til kriminalitet, til rus eller til ren resignasjon. Et lut fattig menneske vil sannsynligvis fort bli avhengig av omgivelsenes almisser, og dermed også netto forbruker. Så noe av denne refleksjonen må jo gå i den retning at det optimale, for samfunnet er at mesteparten hverken er fattig eller rik, men noe midt i mellom.

Men la oss reflekter mer over rikdommen. Om vi hadde et system hvor vi byttet innsats for innsats. Det vil si at for den innsatsen jeg yter en time så kan jeg få varer og tjenester som tilsvarer en times innsats. Dette er jo selvfølgelig en totalt unyansert forenkling. For vi har jo for eksempel forskjellig effektivitet. Men, uansett så innser vi at med et slikt system så ville det bli veldig vanskelig å bli veldig rik. For alt jeg forbruker og akkumulerer opp vil være midler tilvarende min egen innsats. Dette får i alle fall meg til å tenke at det å være rik handler muligheten til å forbruke og akkumulere varer og tjenester som tilsvarer mer enn min egen gjenytelse av dette. Det dreier seg da altså rett og slett om et innebygget systematisk urettferdig system.  Men urettferdigheten er som regel fordelt på så mange og gjennom så mange ledd at ingen merker noe av det.
Mot dette kan man hevde at den rike bidrar så mye mer, ved at vedkommende inviterer, driver forretninger, skaper arbeidsplasser, i det hele tatt fungerer som en sosial katalysator for å dyrke frem andres verdiskaping. Og det skal da også i rettferdighetens navn anerkjennes. Mange rike arbeider svært hardt. Men fortsatt gjelder det jo at dette muliggjør et forbruk og en akkumulering av rikdom som langt overstiger hva man selv hadde kunnet skape, selv med hard innsats 24 timer 7 dager i uken. Denne refleksjonen er ikke noen anklage mot rike mennesker. Jeg innser at nettopp de innsigelser jeg har kommet med, har sin berettigelse innenfor det kapitalistiske systemet vår økonomi fungerer under. Denne refleksjonen har ikke med det å gjøre. Den har å gjøre med fokus på hvor den egentlige verdiskapingen blir til. Den er en appell i forhold til holdninger i forhold til dette. Det er en appell i forhold til respekt og anerkjennelse til alle de arbeidende mennesker som gjør vår velstand mulig.
Og selvsagt er det ikke slik at alle rike mennesker er like produktivt med og bidrar til verdiskaping. Man kan ha arvet sin rikdom, vunnet eller vært kriminell. Og selvsagt er ikke all berikelsesaktivitet som de rike bedriver like produktiv. Rike kan spekulere i aksjer, fond, valuta. Det vil si rene pengeforflytninger inn og ut av markeder i et globalt spill med maksimal profitt som eneste formål. Og det viser seg da ofte i nedgangstider at omfordelingen går den gale veien. De rike blir rikere og de fattige blir fattige. Det som går igjen i slike prosesser ar at lønnsomheten på arbeid går ned, mens lønnsomheten på uproduktiv spekulasjon går opp. Den reelle totalsummen av dette spillet handler om en ting: hvem klarer å utnytte alle de andre mest mulig med minst mulig egeninnsats. Paradokset er at vi har tilbøyelighet til å se opp til slike. Vi anser dem som smarte, og vi faller for deres pomp og prakt og prangende forbruk. For det ligger nettopp i vår natur å beundre slikt. I det legger manges drøm om å komme dit. Men det er en matematikk som ligger i bunnen her. Og den sier at alle umulig kan bli netto forbrukere i et samfunn, hvor ikke roboter og maskiner har overtatt all arbeidskraft. Et annet paradoks ligger i det faktum at ja, kanskje er det de aller smarteste av oss som kommer dit. Men det store spørsmålet er om dette er den beste anvendelse av den beste humankapitalen samfunnet har? Tenk om alle disse supersmarte menneskene brukte sin tid og innsats på å skape de unike verdier, som bare de kan og som kunne komme oss all til nytte for all fremtid.