Det provoserende mennesket

Min mor snakket mange ganger om en barndomsopplevelse som gjorde sterkt inntrykk på henne.  Dette var under krigen. Norge var okkupert under en fremmed makt, og man kunne bli arrestert for enhver form for nasjonalisme. Mens de satt i klasserommet ankom to tyske offiserer skolen. Læreren, som også var skolestyrer gikk ut av klasserommet og stod på gangen og snakket med tyskerne.  Inne i klassen reiste klassen seg spontant og sang kongesangen.  Det kom ingen reprimander, hverken fra lærer eller tyskerne. Kanskje fordi barn er barn, og de visste ikke bedre. Men en slik spontan reaksjon på opposisjon mot opplevd undertrykkelse er vel det vi kaller for provokasjon. Et eksempel til: Jeg husker en gang jeg så en film fra den gamle Sovjet-tiden hvor man kjørte mer eller mindre meningsløse rettsaker mot personer man ikke likte eller som ikke passet inn i datidens strenge kommunisme. Der stod en tiltalt i vitneboksen. Han hadde selvsagt bare denne summariske rettsaken og henrettelsen igjen i sitt liv. Og selvsagt visste han det. Det er da vi får se noe som jeg oppfatter å være et glimt av menneskets storhet og selvstendighet, på tross av ydmykelsene. Plutselig bare slapp denne karen buksa rett ned, og viste dermed for hele retten og all verden sin forakt for denne latterlige prosessen. Hva hadde han vel egentlig å tape på en slik provokasjon? Jeg beundrer den kreativitet og det mot dette mennesket viste på sin siste dag i sitt liv.

Mitt forslag til definisjon av provokasjon kan være:

Atferd som intendert eller uintendert skaper forargelse hos andre.

Sannsynligvis drives provokasjon av følelser som forakt, aggresjon og behov for å protestere eller å dominere. Provokasjon er en del av det å gi signal om selvstendighet i forhold til andre.  Det handler også om de mekanismene som driver mennesket til å søke seg oppover på den sosiale rangstige. Provokasjon er ofte en balansegang mellom risiko for skade og sanksjoner på den ene siden opp mot gevinst og suksess på den andre siden. Man stiger ikke i rang uten å utfordre og provosere. Ved å provosere viser man selvtillit, styrke og mot. Det gir også synlighet. De individer som klarte dette spillet best, det fikk spredt flest kopier av sine gener. De ble våre forfedre. Det er den enkle biologiske realitet bak menneskets trang til opposisjon.

Provokasjon er sannsynligvis ofte utslag av frustrasjon over å føle seg undervurdert. Det er det jeg har kalt for sekundær sosial identitetsfrustrasjon. Da har tilbøyeligheten til provokasjon den biologiske hensikt å få i stand nødvendig oppgjør som skal løfte individet til det det oppfatter som sin rettmessige plass i hierarkiet. Dette handler om en konflikt hvor rivalene forsøker å dominere hverandre. Og den vil pågå til situasjonen er avklart.

Dersom mennesker opplever en vedvarende frustrasjon av undervurdering, så kan fristelsen til å provosere alltid ligge der latent. Den kan da også være så sterk at vedkommende bevisst utfører provokasjoner i skjul. Det sies at japanere gjerne har en dukke i kjelleren som forestiller sjefen, og at de til tider dundrer løs på denne dukken for å ta ut den aggresjonen de ellers ikke kan vise frem til omgivelsene. Dette antyder at den emosjonelle programmeringen til tider er så sterk at den må kanaliseres ut i en eller annen form. Noen ganger kan det gå ut over andre. Andre ganger. F.eks. der som individet er utsatt for sterke religiøse påbud og forbud, så kan aggresjonen tas ut ved å bryte disse i skjul.

 

Uforvarende provokasjon

Det skjer jo hele tiden at mennesker uforvarende provoserer, fornærmer eller sårer andre. Det kan være mange årsaker til dette. Kulturkollisjon i samspill med kulturell nærsynthet er en vanlig årsak. For eksempel kan en nordmann finne på å håndhilse på en muslimsk dame. Han aner ikke at det er tabu i mange muslimske kulturer. På samme måte blir vi provosert når fattige mennesker fra ikke-vestlige land virker kravstore og utakknemlige. Vi tenker ikke på at de kommer fra svært folkerike kulturer, med langt mer krevende sosiale relasjoner og at dette er normalen i slike land dersom man overhode skal hevde seg (æreskultur).  Slik misforstår man hverandre og det kan igjen bli spiren til en dynamikk som leder til utvikling av fiendskap.

Andre varianter av dette er individer med svakere sosial kompetanse, eller kulturelle forskjeller mellom sosiale lag (sosial distanse), eller rene misforståelser. Her er jo den modne varianten å vise varsomhet og søke forståelse i stedet for la seg overmanne en emosjonell programmering til å fare opp og «vise tenner».  Selvsagt har vi også den varianten at noen leter etter forhold som kan tolkes som en provokasjon og utnytter dette med formål om å skape konfrontasjon, slik at de på den måten får vist seg frem eller oppnår sosial forståelse til å angripe «provokatøren».

 

Fatal provokasjon

Undertrykkelse og ydmykelse av mennesker over lengre tid kan føre til en fatalisme hvor individet «driter i konsekvensene» og åpenlyst provoserer overmakten. Det å leve et liv i fornedrelse er også å leve et liv i konstant frustrasjon. Konstant frustrasjon over tid er sannsynligvis svært skadelig og ødeleggende for individets livskvalitet. I tillegg blir den sosiale fallhøyden så lav at terskelen for å handle på tvers av normer og påbud, blir overkommelig. Og det er klart, dersom dette er kombinert med dårlig menneskesyn, altså mangel på tilslutning til etisk menneskeverd, så er det ikke grenser for hvilke handlinger som kan bli resultatet av dette. Sannsynligvis er det her en god del personlig motivasjon for terrorisme kan hentes. Men selvsagt er det ikke all fatal provokasjon som får slike utslag. En velkjent slik provokasjon var vel når Martin Luther skal ha spikret opp sine teser på kirkedøren i Wittenberg.  Mennesker eller miljøer som har totalitære tendenser og lager bruduljer om forhold andre synes er bagateller, blir fort sårbare for å bli utsatt for provokasjon. For eksempel muslimers vegring mot svinekjøtt, eller tegninger av deres profet, kan avstedkomme kraftige massehysteriske reaksjoner. Nettopp slike reaksjoner gjør det fristende for noen å provosere. Og akkurat dette har jo blitt gjenstand for bevisst provokasjon. For eksempel ved at noen smurte svinefett på håndtaket til inngangsdører til moskeer i England. I Iran er det i skrivende stund ikke lov for kvinner å kjøre bil. Men det forteller at kvinner nettopp derfor kjører bil, og til og med tar bilde av seg selv, gjerne med utslått hår. Sannsynligvis til stor ergrelse og frustrasjon for Irans religiøse maktelite.  Men det er jo ikke bare muslimske kulturer. Personer kan provosere ved enkelt å gå nakne, gå i feil klær eller spille feil musikk til feil tid.

Ungdomsopprøreren i oss alle

Da jeg var ung hengte jeg opp en plakat av Mao Tse Tung på rommet mitt. Og noen ganger hengte jeg også opp et bilde av Hitler. Og selvsagt koste jeg med når det ble reaksjoner av det. I dag tenker jeg at jeg ikke hadde noen bevisst hensikt med dette, annet enn at et opplevd behov for å protestere. Det er vel et velkjent fenomen at tenåringer gjør opprør. Da handler det om å utfordre foreldregenerasjonen på alle mulige måter. Det kan være snakk om religion, språk, kultur, politikk osv. Dette er en emosjonell programmering som ofte blir knyttet til løsrivingsprosessen. Individet kommer til et stadium hvor det føles nødvendig å markere løsrivelse og selvstendighet. I provokasjons form viser dette samtidig styrke og mot. Dette er verdier som gir gjennomslag i vennekretsen. Men det har også den funksjon av kulturens verdier med jevnlig utfordres. Brukt positivt innebærer dette en reell mulighet for kritisk gjennomgang og revisjon av kulturens tankegods. I noen kulturer er det utviklet strenge forsvarsmekanismer mot dette. Kritiske ungdommer arresteres og sanksjoneres. Sannsynligvis er det også slik at kraften i slike opprør er proporsjonal med graden av kulturell og religiøs intoleranse i samfunnet. Og noen ganger kan dette slå ut i rene opprør. Hippie-bevegelsen på 60 tallet var et slikt opprør, og det avstedkom store samfunnsforandringer, særlig på området kvinnefrigjøring. Dette forteller i alle fall meg at ungdoms tendens til å provosere og gjøre opprør er kanskje den viktigste del av kulturens innovasjonskapital. For kulturens utfordringer endrer seg med tiden, samtidig som det finnes sterke konserverende krefter i kulturen. Her kommer ungdomsopprøret inn som en nødvendig kraft til å bryte med de gamle sementerte sannheter, slik at kulturen kan komme seg videre. Som sagt vil en del kulturer bygge sterke forsvarsmekanismer mot dette. Det er et tegn på umoden irrasjonell makt. Slike kulturer blir da hengende igjen i utviklingen. Dersom de omkringliggende utfordringer endrer seg vil det kunne medføre kulturens undergang.

Det kan lønne seg å slåss selv om du taper

Jeg er vokst opp i en bygdekultur med jevnlige fester på lokalet. På slike fester ble det noen ganger slåssing. Selv instruerte jeg meg selv i teknikker for å unngå å komme opp i slike situasjoner. Men det jeg så og reflekterte over etter hvert var at mange unge menn hadde den helt motsatte holdningen. En fest hadde ikke vært ordentlig fest, dersom det ikke ble slåssing av det. Og det var vel noen som fikk juling gang på gang. I ettertid har jeg tenkt som så at en av grunnene til at jeg stort sett var usynlig for jentene handlet om nettopp at jeg aldri var involvert i slike episoder. For selvsagt er det slik at jentene hegner om vinneren. Jeg husker en gang programlederen for Ekko på NRK, ble direkte spurt, om hvem hun syntes var mest interessant i en slik episode, vinneren eller taperen. Jeg husker hun sa at hun ikke hadde lyst å innrømme det, men vinneren er nok mest spennende. Men mitt motspørsmål blir da hvorfor noen utsetter seg for den ydmykelsen det er å få juling offentlig, bare for at vinneren skal få sin gevinst. For det er interessant at taperen i en slik episode også blir synlig. Og all reklame er god reklame. Gjennom sin provokasjon har vedkommende vist styrke, mot og selvtillit. Og selv om han får juling, så har han likevel vist seg på et høyere nivå enn de som aldri tør yppe seg. På den måten kan kanskje provokasjon og viljen til å slåss offentlig kanskje være en nyttig strategi selv om vedkommende får juling. Kanskje slike provokatører, i steinalderen, hadde bedre reproduksjonsmessig suksess enn den feige som aldri yppet seg.

Igjen er det vesentlig å påpeke at dette er en refleksjon som ikke tar hensyn til moralen i dette. Mitt filosofiske ståsted , moralsk sett er at vold alltid er forkastelig.

Provokasjon som positiv tankevekker

Kunst kan også bruke provokasjon som virkemiddel. Det modne mennesket som blir provosert av kunst kan forsøke å skolere seg selv til å ta det som en tankevekker. Her er noe vi ikke har reflektert over. Her er andre som tenker annerledes enn meg. Det er en utfordring som man kan lære noe av. Frustrasjon forsøkes tatt ut konstruktivt gjennom nysgjerrighet i stedet for høylytt uttrykk for indignasjon. Og det gjelder vel egentlig enhver provokasjon man utsettes for. For provokasjoner er signaler. Noen ganger er det negative signaler av typen «jeg vil tråkke på deg», og da må man selvsagt reagere på et vis. Men veldig ofte er provokasjoner utrykk for frustrasjon. Da handler det om viljen til å analysere hva som kan ligge bak et slikt signal.

 

Alfa-opposisjon og kulturell fragmentering

Min refleksjon om alfa-mennesket inneholder også en refleksjon om alfa-attraksjon, altså tendensen til å ville forherlige eller tilbe overmakten. Vi har alle alfa-mennesket i oss. Tilbederen og den mektige lever i en sosial symbiose. Det er en allianse, riktignok asymmetrisk, riktig nok noen ganger illusorisk som driver det små mennesket til å dyrke overmakten. Det å havne i opposisjon til dette handler om de samme drivkreftene som allerede er nevnt. Noen kan føle seg sterke nok til å utfordre overmakten. Det er dominans mot dominans; alfa mot alfa. Men i de fleste tilfeller er overmakten uovervinnelig. Da er det å mangle illusjon om at «overmakten er min støttespiller» en ekstrem livsutfordring. Det kan være flere grunner til at det skjer. Det barnet som opplever omsorgssvikt; manglende støtte fra omverdenen i oppveksten, vil risikere å mangle evne til å utvikle en slik illusjon. Men også erfaring med overmaktens undertrykkelse, kynisme kan også utløse hat og opposisjon. Ofte vil overmakten skape både ytre og indre fiendebilder i den hensikt å befeste egen posisjon. Ytre fiendebilder skaper oppslutning. Indre fiendebilder åpner muligheter for sosial utrenskning og styrker moralen i den resterende befolkningen. Slike utsorteringer skjer gjerne gjennom tordentaler med moralsk indignasjon. De som på denne måten defineres ut av det gode selskap, vil ha åpen eller skjult opposisjon som sin beste overlevelsesstrategi.
Alt dette skaper gode grunner til å ville opponere og nedkjempe overmakten. Vi skal være klar over at det kan bli ensomt på toppen. Makt i menneskesamfunn er i høy grad sosialt basert. Det betyr utvikling av allianser og sosialt nettverk. Den alfa-toppleder som er for brutal og for mye drittsekk, vil kunne risikere å bli overmannet av en sosial allianse. Vi har også den varianten at det utvikler seg flere sosiale nettverk (klikker og subkulturer) som ender opp som rivaler. Det er dårlig plass på toppen. Så om disse plassene er opptatt, kan en dyktig person utvikle sitt eget nettverk. Denne tendensen leder til det som kan kalles for kulturell fragmentering. Man er i innbyrdes rivalisering, og den tapende parten ser seg nødt til å vike, eller relegert flykte ut av overmaktens territorium. Denne effekten kan ha vært en av drivkreftene til at mennesket spredte seg til stadig nye områder av verden. Og dette vil jo kunne vedvare helt til det det strander i mangel på nye leveområder. Men, hva som er et mulig leveområde, handler jo også om evnen til å utnytte de muligheter som ligger i dette. Man kan jo spekulere på hvorfor menneskegrupper har endt opp i isøde, eller i tørre ørkenen. En del av svaret tror jeg ligger i slike prosesser. Og da er det som regel den tapende part, som må ut av de beste områdene. Men det skaper da nye utfordringer, som fordrer stadig mer rasjonalitet av de kulturene som blir etablert i marginale områder.