Karakteristikken av de sosiale omgivelsene lar seg gjerne best beskrive med vær og værfenomener som metafor. Da vil det varme klima symbolisere de positive sosiale omgivelsene og det kalde klima symboliser de negative omgivelsene. For det er ingen tvil om at det kan være store forskjeller på sosialt klima. Kulturutviklingen er en kaotisk prosess. Det betyr at små forskjeller kan bli avgjørende for hvordan det sosiale klima blir. Ofte kan tilfeldigheter vippe prosessen fra den ene til den andre tilstand. Her er et eksempel fra ape-verden, hvor en kultur beveger seg fra en brutalisert kultur til en omsorgskultur som blomstrer på grunn av en alvorlig ulykke. Men normalt sett går dessverre tendensen i motsatt retning. Kulturer får ofte flere negative trekk etter hvert som de eldes. I det følgende tegner jeg opp to motsatte ytterligheter av det sosiale klima, nemlig det positive og det varme klima, og det negative kalde klima. Selvsagt er ingen kulturer eller samfunn som er på den ene eller andre ytterligheten. Alle kulturer har begge komponentene i seg. Men forholdet kan variere, og min tro er at jo større den positive komponenten er, desto større er muligheten for at kulturen har suksess, blir bærekraftig og er god å leve i.

Det positive sosiale klima

Det positive sosiale klima er preget av høyt menneskeverd. Man er inkluderende, tolerant, human. Forskjellene er ikke store. Det betyr at ære og sosial rangering ikke er ensidig fokusert i kulturen. Man tåler mangfold og man dyrker det beste frem i hverandre. Man er jovial og velmenende. Innovasjon og skaperkraft har gode vilkår i en slik kultur. For det er fullt mulig med fiasko uten at det betyr sosial katastrofe. Derfor vil en kultur som preges av et varmt sosialt klima også være mer produktiv, innovativ og tilpasningsdyktig.
Et varmt sosialt klima preges også av omsorg. Man har ikke den forakt for svakhet som man ofte ser i kalde kulturer. Tvert imot er svakhet en utmerket anledning til å utvikle morskjærlighet og til å vise seg frem som velmenende og beskyttende. En kultur som preges av slik varme vil også dyrke frem den gode selvfølelse hos hverandre. Det igjen skaper det trygghetsgrunnlaget som skal til for å kunne by på seg selv og yte maksimalt, til beste for alle.
Kommunikasjonen mer preget av konstruktiv dialog enn av retorikk. Kulturen er åpen og informasjonen flyter fritt. Den kollektive virkelighetsoppfatningen er preget av analyse, kritisk tenkning og vitenskap. Sammen med det gode menneskesynet gir dette en naturlig rasjonalitet, noe som igjen er et viktig kriterium for suksess.
Det positive sosiale klima preges av høy grad av sosialt samspill og i mindre grad av sosialt spill. Derfor kan man forutsi at yngre organisasjoner oftere har et varmere sosialt klima enn eldre organisasjoner. Fordi det alltid vil ligge en latent fare for at det sosiale spill overtar og kulturen forvitrer over i en kaldere fase.

Det negative sosiale klima

Det negative sosiale klima preges av grunnleggende dårlig menneskesyn, hvor individets verdi defineres av dets egenskaper, spesielt makt, sosial rangering og nytteverdi. Slike samfunn preges ofte av æres-kulturelle trekk. Ofte er de brutaliserte. Det vil si at terskelen for bruk av vold er lav. Man har vilje til bruk av vold. Vold dyrkes og forherliges. Forskjellene er store. Det er hauk over hauk. Man undertrykker de man kan, og underkaster seg de man må. Konkurransenivået er høyt, og den preges av juks, vinn eller forsvinn. Dialogen er preget av retorikk, massesuggesjon og mangel på analyse. Man holder kortene tett inntil brystet og oppfinner rigide regler som forhindrer den frie informasjonsflyt. På de forskjellige nivåene er man både informasjonsmessig og sosialt isolert fra hverandre. Dette gir igjen grobunn for mistenksomhet og oppkonstruerte forestillinger om hverandre. Dette gir igjen grobunn for agitasjon og gruppetenkning på alle nivåer. Dette åpner igjen for vold og brutalitet som de viktigste virkemidler for sosial interaksjon. Vi får en kultur i konflikt med seg selv på alle nivåer. En typisk strategi for å unngå konflikter eller rivalisering er å ty til brutal kontroll, ekstreme straffer, konformitetspress, dyrking av ytre fiendebilder og religion. I slike kulturer vinner man best frem ved å holde ryggen fri. Aldri gjør noe uortodoks. Man må stå frem som en som lojalt følger spillereglene, samtidig som de flinkeste jukser og kommer unna med det. Det gjelder alltid å stå på vinnernes side. Man inntar de standpunkter som forventes og forsvarer dem med retorikk. Det viktigste er ikke hva man mener, men at man mener det samme som vinnerne eller overmakten. Virkelighetsoppfatningen utvikles ikke på basis av kritisk tenkning, analyse eller vitenskap, den defineres av overmakten. Det generelle trekket er viljen til å skape den virkelighetsoppfatning som er nødvendig for opprettholdelse av kontroll og utøvelse av makt. Med tapet av rasjonell virkelighetsoppfatning, menneskeverd og innovasjon vil kulturen bli irrasjonell og destruktiv. Den vil mangle tilpasningsevne og verdiskapningen vil være fallende over tid.
Kulturens suksess avhenger av hvor flink overmakten er til å opprettholde fysisk kontroll, informasjonskontroll og konformitet. Balansen er å opprettholde nok lojale støttespillere til at den fysiske kontrollen kan ivaretas. Forestillingen om individet må oppløses i et fanatisk felleskapsideal, enten basert på frykt, religion eller på dyrking av overmakten eller på kombinasjoner av disse.
Det kalde sosiale klima er sterkt preget av det sosiale spill. Suksess er mer avhengig av allianser enn av dyktighet. Dermed går gruppen glipp av både innovasjon og verdiskapning. Den holder flertallet nede i en lidelsens hengemyr, mens de på toppen vasser i privilegier.
Det å bevege en gruppe ut av en slik hengemyr er svært vanskelig. For det finnes sjelden idealister blant de mest innflytelsesrike. Det er ikke rart at det er slike forhold som oftest fører til revolusjoner. Men det har aldri skjedd at revolusjon har løst problemet. Som regel ender det bare opp med at man bytter ut et sett med brutale maktmennesker med nye, kanskje enda mer brutale ledere.
Men det er ikke nødvendigvis umulig. Noen ganger kan det dukke opp en innflytelsesrik sterk leder som også er idealist og vil noe positivt med samfunnet. Andre ganger kan flertallet greie å organisere seg og skape en demokratisering nedenfra. Det må ikke glemmes at eliten aldri kan opprettholde sin makt uten grasrota. Men selvsagt vil grasrota ha store problemer med å minimalisere forekomsten av grå mennesker. Så, det er ikke enkelt. Men det har skjedd.