Det sosiale samspill

Det sosiale samspill er motsetningen til det sosiale spill.  Mens det sosiale spill har sterkest fokus på konkurranse, status og ære, handler det sosiale samspill om samarbeid, innovasjon, lagspill og det å få frem det beste i hverandre. Det jeg skal fokusere på her er å forsøke å påpeke det jeg oppfatter som viktige forutsetninger for at det sosiale samspillet skal kunne fungere på en god måte. Det andre vi skal se på er de mekanismer som driver kulturer over fra sosialt samspill og over i det sosiale spill.

Menneskets evne til samarbeid

Dersom du er alene og du møter en fullvoksen sjimpanse, så ligger du tynt an. Dersom sjimpansen finner det for godt, kan den rive deg i filler. Om vi forutsetter at du er uten hjelpemidler, skal du være glad om du i det hele tatt overlever et slikt møte. Et menneske i møte med en sjimpanse er rått parti og mennesket er opplagt den underlegne part.

Men, om ti tusen mennesker kommer i konflikt med ti tusen sjimpanser vil den rangeringen sannsynligvis være snudd opp ned. Mennesket vil være overlegent og sjimpansene vil i praksis være prisgitt mennesket. Hva er forskjellen? Begge artene har evne til å organisere seg. Men mennesket har evne til å organisere seg i store tall. Mennesket evner å skape stater, nasjoner og sivilisasjoner. Jeg vet ikke hvor stor en organisert sjimpansegruppe kan bli, men neppe så mye over hundre individer. Vi mennesker fungerer sammen i milliontall. Andre arter har klart det før oss. Da tenker jeg på for eksempel maur, bier og termitter. Den store forskjellen er at slike insektkolonier har et nært slektskap og at atferden i høy grad er pre-programmert drevet frem av slektskapsseleksjon. Vi mennesker er i langt større grad drevet av et innovativt fleksibelt atferdsmønster. Det er sjimpanser også. Men den store forskjellen er sannsynligvis at mennesket har høyere kognitiv kapasitet og evne til symbolspråk.

Paradoksalt nok har vår kognitive kapasitet gått på bekostning av fysisk styrke, og den har gitt oss en lang oppvekstperiode. Dermed er vi mennesker mye mer fysisk sårbare, og dermed også mer avhengig av hverandre. Det ligger kanskje en selvforsterkning i dette. For det er ikke tvil om at menneskets navigering i det sosiale univers krever svært mye kognitiv kapasitet. For vi skal ikke bare handtere det å leve sammen med vår nærmeste familie og slektninger, men også kunne fungere sammen med vilt fremmede mennesker. Den første varianten er forholdsvis enkel. Vi har fått de verktøyene vi trenger, gjennom slektskapsseleksjon. Men det å fungere sammen med fremmede kreves oss mye mer. Her har mennesket, som sjimpansene en kraftig biologisk programmering for rivalisering, dominans, konflikt, aggresjon, hat og frykt. Alt dette må overstyres av de nyere deler av hjernen, som er vår kognitive kapasitet. På et stadium i vår utvikling har mennesket evnet å handtere dette. Det satte oss i stand til å utvikle bystater, stater og til slutt sivilisasjoner.

Viktige forutsetninger for et velfungerende sosialt samspill

Overgangen fra sosialt samspill til sosialt spill er en overgang fra slektskapsbaserte strategier til spill- strategier. Dette skal vi komme tilbake til. Men det som er essensen i dette er at jo lengre vi klarer å holde på slektskapsbaserte strategier, desto bedre vil det sosiale samspillet fungere. Min hensikt med å skrive dette er å sette oss på et spor hvor vi griper akkurat dette med fornuften. Med andre ord, vi forstår det, i stedet for at vi bare naturlig lever ut vår biologiske programmering. Ved hjelp av fornuften er vi i stand til å avdempe de verste utslagene av vår biologiske programmering, slik at det blir mulig å tøye ytterkanten av denne grenseoppgangen kanskje så langt som til å gjelde hele menneskeheten.

Det sosiale samspill preges av en rekke karakteristikker. Her har jeg satt opp min liste. Det kan diskuteres om den burde vært kortere eller lengre:

·         Mangfold

·         Positivt menneskesyn
Med positivt menneskesyn menes i denne sammenhengen en grunnleggende positiv etisk grunnholdning og et bevisst forhold til menneskeverd. Det er vesentlig at menneskets verdi ikke defineres av status, ressurser eller prestasjoner. Grunnen til dette er at det legger til rette for sosial trygghet. Innovasjon, selvstendig tenkning og kreativitet er avhengig av muligheten til å feile eller til fiasko. Et grunnleggende sosialetisk sikkerhetsnett er med på å øke risikoviljen til å kunne eksperimentere, gi uttrykk for frie tanker, i det hele tatt by på seg selv. Jeg har hørt om forskning som understøtter dette. Miljøer som er preget av at mennesker tar vare på hverandre, respekterer hverandre, er tolerante og bryr seg er langt mer effektive og innovative i forhold til andre mer rigide grupper.

·         Sunn konkurranse
Det sosiale samspill er selvsagt ikke uten konkurranse. Konkurranse er en vesentlig motivasjonsfaktor og den hjelper oss mennesker til å finne vår plass der vi egner oss best. Her er det viktig at konkurransen ikke blir et mål i seg selv og at den undergraver det menneskesyn som er nevnt over. Å tape i en konkurranse skal aldri medføre risiko for sosial eksklusjon eller nedgradering av menneskeverd. Å tape betyr bare at man vil forsøke å komme sterkere igjen neste gang, eller at man finner seg andre områder og hevde seg bedre på, eller at man senker ambisjoner fordi man elsker å holde på med noe, selv om man ikke er på vinnersiden. Denne siste varianten er vesentlig. Det må finnes sosial aksept for også de middelmådige. En viktig beskjed til alle vinnere: Du hadde ikke hatt den gleden hvis det ikke fantes noen å vinne over. Det er de du vinner over som skaper deg som vinner. Det å oppleve å bli en vinner på et område er ikke noe man fortjener. Det er et privilegium. På tross av innsats? Ja, selvsagt, evnen til innsats er også en ressurs man er privilegert med.

·         Toleranse
Helt vesentlig for det sosiale samspill. Det henger nøye sammen med de andre punktene. Det handler om å tolerere alt fra mangfold, til feilbarlighet, til utilstrekkelighet eller ufullkommenhet, til fiasko. Dette handler om å dyrke menneskeverd sammen med mangfold og forståelsen av hvor viktig dette er for at gruppen eller kulturen skal kunne holde seg vital, levende eller dynamisk.

·         Åpen meningsbrytning
En rasjonell kultur benytter seg av de ressurser som er tilgjengelig. Det er veldig lett at såkalte «normale» virkelighetsoppfatninger eller standpunkter utvikler seg videre fra «normal» til «norm». I den grad dette skjer og at sosial status og aksept dirigeres av at man er «lojal» til «stammens» virkelighetsunivers, så mister gruppen eller kulturen den viktigste kilde til kollektiv intellektuell fornyelse. Manglende intellektuell fornyelse ødelegger innovasjon. Manglende innovasjon ødelegger tilpasningsevnen. Manglende tilpasningsevne vil til slutt ødelegge hele kulturen. Vi mennesker har sterke tilbøyeligheter i retning av det å få rett. En samarbeidskultur forutsetter at slike tilbøyeligheter dempes.

·         Transparens
Betyr gjennomsiktighet. Den naturlige moral innenfor små transparente grupper er veldig høy. Mennesker viser nødig sine dårligste sider når de vet at andre ser dem. Vi holdes med andre ord sosialt i sjakk av å være i sammenhenger hvor vi vet at andre ser oss. Faktisk er dette virkemidlet så pass sterkt at det på forskjellige måter er blitt en del av religioner. Velkjent er jo ideen i en del kristne miljøer om et «Gud ser deg». Tilsvarende innenfor Hinduisme og Buddhisme er forestillingen om at forfedrene alltid ser deg. Dette er en av de faktorene som gjør at jeg tror at religion har spilt en vesentlig rolle som katalysator i forhold til at sivilisasjon i det hele tatt har kunnet oppstå. Oversatt til dagens forhold handler dette om en åpenhets strategi. Det er en vesentlig forskjell på transparens i et tolerant vennligsinnet miljø og på overvåkning. Forskjellen handler i hovedsak om hva informasjonen brukes til. Overvåkning handler om at informasjon misbrukes til å få makt over, undertrykke , plage eller kontrollere andre. Da er vi over på det sosiale spill, hvor småflekker på menneskets liv blåses ut av alle proporsjoner og brukes kynisk til f.eks. sosial kannibalisme eller i et maktspill. I det sosiale samspill vil fokus i all hovedsak dreie seg om det universelt-etiske området. (Se Normer). Men selvsagt kan det aldri bli slik at det enkelte individ er konstant overvåket i alle livets sammenhenger. Ingen kultur er ideell, og man vil alltid finne elementer av misbruk. Så motstykket mot transparens, nemlig individets rett til privatliv må ivaretas. Men jeg tenker likevel at en åpenhetskultur og høy toleranse henger sammen med en viss grad av transparens. Behovet for privatliv og behovet for transparens balanserer mot hverandre. Og på samme måte som i refleksjonen i forhold til løgn, så er det nok slik at grenseoppgangen vil flytte seg i forhold til hvor tolerant og menneskevennlig samfunnet er.

·         Rettferdighet
Urettferdighet skaper behov for lukkethet, kontroll og ikke minst illojalitet og lav selvfølelse for de som blir urettferdig behandlet. Alt dette er som gnister som kan sette i gang opprør, utenforskap manglende lojalitet. Alt dette senker terskelen når det gjelder å ta i bruk konfliktdrivende virkemidler. Det er vesentlig å reflektere over at, i tillegg til at rettferdighet i høyeste grad handler om etikk, så vil budskapet til den kyniske være at dette også handler om allianser og den lojalitet som følger med dette. Et system av særordninger og spesialprivilegier for noen, mens andre blir holdt utenfor er oppskrift på uro og konflikt. Men noen interessante menneskelige trekk kan også være verdt å merke seg. Vi tåler langt mindre urettferdighet i forhold til de vi oppfatter å være innenfor egen klasse enn klasseurettferdighet. I samfunn hvor klasser er veletablert tåles urettferdighet normalt ganske godt. Men, selvsagt dette varer jo kun til den dagen det oppstår en kollektiv bevissthet om denne urettferdigheten. Da blir det revolusjon.

·         Normer
Samfunnets eller gruppens normer skaper forutsigbarhet og trygghet. Dette demper den sosiale spenningen og man vet hva man har å forholde seg til. Men dette betinges av at normene dekker det universelt etiske på en god måte og at de ellers er romslige og ikke preges av unødvendig strenghet og fungerer som sosiale sorteringsmekanismer eller som unødvendige bremser på livsutfoldelsen. Her er mitt forslag til slike normer.

Det sosiale samspill og feministiske verdier

I naturtilstanden har mest sannsynlig de små gruppene, familiene vært dominert av kvinner. Dette er ikke en spekulasjon tatt ut av luften. Det er en antagelse vi kan bygge på det faktum at kvinner gråter mer enn menn. Med hovedfokus på omsorg er det nødvendig med større åpenhet i forhold til sårbarhet og utilstrekkelighet. Slik kan hun tiltrekke seg hjelp og omsorg fra omgivelsene, ikke bare partneren men også andre kvinner i samme gruppe. Sannsynligvis skaper gråten sterkere allianser mellom kvinnene, reduserer sosial avstand, og dermed skapes også den lojaliteten som er en forutsetning for en bedre samarbeidskultur. Som omsorgsperson har man også behov for å være nærmere i kontakt med egne følelser, fordi det er en nøkkel i forhold til å kunne yte den beste omsorg til barn. Alt dette til sammen fremelsker det jeg kaller for feministiske verdier. Det sosiale samspill er i all hovedsak preget av feministiske verdier. Og motsatt, ved overgang til det sosiale spill, er det de motsatte, maskuline verdier som råder.

Samspillskatalysatorer

En sosial katalysator er en person som har evne til å drive i gang positive sosiale transaksjoner mellom aktører som ellers forhindres fra utveksling. Dette åpner muligheten for en bootstrap-effekt som etablerer varig sosial utveksling mellom partene.

Det sosiale spill fungerer kraftig forsterkende på forskjellen i den sosiale kapitalen mellom mennesker. Og de sosiale rangeringsmekanismene medfører at mange synker ned til hva som kan kalles under det kritiske minimum som gjør det mulig å reise seg igjen. For det å oppnå likeverdig samspill med andre, betinger at individet makter å utvikle manglende sosial identitet. Utvikling av sosial identitet betinger grader av sosial synlighet. Men sosial synlighet krever en arena å bli synlig på. Uten arena, ingen synlighet. Ingen synlighet ingen sosial anerkjennelse og vedkommende havner i sosial eksklusjon. Dette er en skadelig tilstand som blant annet innebærer risiko for tap av egenverd. En ting er at tilstanden er lammende og kan lede til apati. Noe annet er at det å befinnes seg under dette kritiske minimum, gjør at man mangler de midlene som skal til for å heve seg ut av situasjonen. Så kan man jo tenke seg noen «hjelpsomme omgivelser» som ofte kommer med velmenende råd av typen: du må gjøre det og det, sånn og sånn, ta kontakt med den og den, oppsøke hjelp slik og slik, ta deg et kurs, ta deg en jobb, lære deg noe nytt osv. Denne type «klamme omfavnelser» hjelper som regel dårlig. For alt dette som personen blir bedt om å gjøre krever sosial synlighet. Tenk at du på ekte er en form for spøkelse som er usynlig, og i tillegg totalt stum. Man kan jo ikke be et slikt vesen om å «ta seg en jobb». Vel, det å være sosialt usynlig er ikke så dramatisk som et spøkelse. Det betyr ikke noe annet enn at det som blir sett er din fysiske utrustning. Gjennom dette opptrer du som et objekt, og i høyden som et fenomen. Dine sosiale omgivelser møter deg ikke som en likeverdig aktør i verden. I den grad du vurderes, er det som fenomen, gjerne i form av en stigmatisert forestilling av en kategori.

Vi blir alle født av en mor. I alle fall foreløpig. Som en del av startkapitalen her i livet har vi, i tillegg til den fysiske utrusningen en programmert omsorg fra mor. Mor og barn bader i oksytocin. Den startkapitalen jeg snakker om er en mor (og en far) som ser deg, og dermed bekrefter din sosiale eksistens i verden. 
En sosial katalysator er et menneske som med utgangspunkt i å se deg, muliggjør den arenaen som skal til for at andre også skal se deg, ikke bare som fenomen, men også som subjekt. Det er selvsagt ikke bare arena det er snakk om, men også de ressurser og den kompetanse du eventuelt har å spille på. Her kommer det jeg kaller for den sosiale multiplikasjonseffekten inn. OK, for mange barn så er ressursene så godt på plass at dette kommer av seg selv og utviklingen går i en god retning. Men andre mennesker trenger å lete litt for de finner sine talenter. Talenter er å betegne som startkapital. Det er avhengig av å utvikles. Og de kan ikke utvikles alene. Men vær oppmerksom på at slik støtte forutsetter at man blir sett som menneske, og ikke som fenomen.
Dersom startkapitalen feiler, så er ofte individet fortapt. Dette gjelder særlig når man faller under den kritiske grensen, og alle andre rundt bare ser et fenomen. Men det selvsagt noen gudegitte mennesker i verden som er ressurssterke nok til selv å ha nødvendig sosial gjennomslagskraft, men som er innsiktsfulle nok til å se mennesket bak fenomenet. Slike mennesker er de ekte helter. For dette åpner for muligheten til å kunne løfte frem slike fortapte sjeler. Løfte dem inn på arenaen, introdusere dem, støtte dem opp og støtte utviklingen av vedkommendes plass i verden.

For de som måtte tenke at dette høres vel «sosialistisk» ut. Så vil min tilbakemelding være: Det er ikke blant snevre normalistiske rammer at den store innovative kraften finner sted. Eksklusivitet er som regel mangfoldreduserende. Tap av mangfold er tap av muligheter. Det er også tap av innovasjonskapital. Min teori er at dersom forskjellene i kulturen avdempes gjennom omfordeling, så vil kulturen totalt sett komme bedre ut, både i form av verdiskaping, innovasjon og tilpasningsevne.

Men dette handler ikke bare om ekskludering og utenforskap. Det handler også om sosial mobilitet. Sosial mobilitet handler om at det er reelle muligheter til å kunne heve seg oppover i de sosiale lagene. Dette fungerer som en kraftig motivasjonsfaktor, og vil dermed kunne avdempe den apatien som potensielt vil kunne ramme mennesker som befinner seg nederst på rangstigen.

Dette har også nær sammenheng med sosialt klima og ikke minst det etiske grunnfjellet i samfunnet. Ekskludering er jo et narsissistisk trekk. Greier man å etablere en gjennomsnitts grunnholdning av ubetinget menneskeverd, så vil det i seg selv avdempe de verste utslagene av sosiale rangerings-mekanismer. Det kan avdempe alt fra skoleskytinger, til ekstremisme, til terrorisme. Her kommer sosiale katalysatorer inn som en viktig del av dette arbeidet.

Ekstremisme kontra kompromiss

Den maskuline formen for sosialt samspill henger i større grad sammen med rivalisering, rangering og dominans. Ekstremitetene i dette bildet er komplementære og forutsetter hverandre. På den ene siden har vi den absolutt dominante atferden. Det er ekstremvarianten av det dominante mennesket. Den makten som utøves er total. Det er nulltoleranse for ethvert avvik fra førerens vilje. Dette forutsetter jo den andre ekstreme ytterligheten som er total overgivelse. Det er beskrevet her og her og her. En forutsetning for begge atferdsmønstre er jo fanatisme. Det skal jo heller ikke så mye til for å innse at begge deler er svært biologinære atferdsmønstre. Med andre ord så er det å falle inn i slike mønstre noe som ikke krever så mye av vår menneskelige kognitive utrustning. Andre arter oppviser jo definitivt relasjoner som nærmer seg et slikt forhold.  Husk at vår evolusjonære fortid strekker seg langt bakover med en biologisk tradisjon med dominanshierarkier, språkløst og med langt mindre kognitive ressurser med oss enn det vi har i dag.

Men det som kjennetegner oss mennesker er jo at vi stikker oss ut blant andre arter med høy kognitiv kapasitet. Og nettopp det gjør det mulig for oss å etablere former for sosialt samspill som overskrider, og til dels motsier vår biologiske programmering.

Det å bevege seg innover mot sentrum på dette kontinuumet er både risikabelt og det krever kognitiv kapasitet. Et dominant individ som avdemper sin dominans og «blir snillere» blir biologisk sett oppfattet som svakere. Dette er helt vesentlig å forstå. Din første intuitive innskytelse, når du ser en slik endring er svekkelse. Det kreves kognitivt arbeid for å motstå den innskytelsen og ikke la den bli en «sannhet» som man agerer etter. For med en slik innskytelse, så følger det et primært reaksjonsmønster. Da handler det om at man ser etter muligheten for å overmanne vedkommende og avsette ham. Et dominant individ som slakker på tøylene risikerer med andre ord å bli overmannet og støtt ut i det evige mørket. Dette er en del av det biologiske spillet som har vært med oss i tusener av generasjoner. Det krever kognitiv kapasitet, altså vårt menneskelige adelsmerke, for å overstyre dette.

Risikoen fra den andre siden er ikke mindre. Det å bryte ut av et regime av absolutt lydighet, eller «kadaverdisiplin», som noen kaller det, er svært risikabelt. Da handler det selvsagt om risikoen for reprimander, sanksjoner eller i verste fall død. Og det er ikke nødvendigvis diktatoren selv som står for disiplineringen. Vi har Det grå mennesket, og Det tilbedende mennesket. Begge er innenfor kategorier som åpner for å gå over lik for å dyrke eller tilfredsstille sin leder. En opponent kan bli fysisk- eller sosialt lynsjet av en massesuggerert mobb, som følge av sin opposisjon. Dette er også biologinære reaksjoner. Det er ikke bare mennesker som har store mobber som går løs på enkeltindivider.

Det vi oppdager er at det er en grunn til at mennesket stikker seg ut med sin evne til utvidet sosialt samspill, og det handler om kognitiv kapasitet. Men hvordan har så dette kunnet etablere seg? Poenget er at dette ikke er helsvart, heller ikke biologisk. Motvekten er vår hang til omsorg og dens komplementære egenskap: empatisk appell. Den videre utviklingen av dette baserer seg på slektskapsseleksjon. Vi kaller hverandre brødre og søstre, eller vi finner sorteringskriterier som skaper gruppeidentitet, som binder oss sammen i inngrupper som langt overskrider grensene for biologisk baserte inngrupper.

Sannsynligvis har denne effekten, sammen med avdempet konkurranse mellom hanner, medført at den mer feminine sentrumsstrategien har kunnet etablere seg. Sentrumsstrategien handler ikke om avvikling av enhver form for hierarki, men heller om en økende demokratisk grunnholdning, strengere normer for høflighet, og det at menneskeindividets sosiale kapital nå er avgjørende, for nå er fokuset på allianser mye større.

Den videre utviklingen av dette handler jo om en stadig økende rasjonell bevissthet på området. Vi får filosofiske modeller som utvikler demokratisk grunnholdning, grunnleggende rettferdighet, menneskeverd og likestillingsidealer. Alt dette orienterer seg rundt sentrum på dette kontinuumet.

Evne til kompromiss er en sentral del av dette. Og da snakker vi om kompromiss mellom våre egeninteresser. Virkeligheten er det den er. Vi kan nok ha forskjellige oppfatninger, men rent teoretisk lar de seg avgjøre av en felles menneskelig referanseramme, som vi best avdekker ved hjelp av vitenskap og forskning. Det krever høy kognitiv kapasitet. Vi kan ikke kompromisse på virkeligheten i seg selv, men vi kan erkjenne usikkerhet og at våre oppfatninger kan avvike av den grunn. Men det viktigste er at våre egeninteresser ikke kan ha en lignende referanseramme. Ofte er det et nullsumspill (men ikke alltid). Enten er det jeg som får jobben, eller så er det du. Enten er det jeg som får dama, eller så er det du. Men vi kan kanskje dele eiendommen mellom oss. Uansett hvordan vi vrir og vender på det, så vil våre egeninteresser ofte stå i motstrid med hverandre. Og det er i denne type utfordringer at det gjelder å kunne handtere det med den visdom som gjør at vi alle kommer ut av det med verdigheten i behold, følelse av rettferdighet, og uten fiendskap. Vi har utviklet en rekke teknikker, reguleringer og instanser som skal hjelpe oss med dette. De er ikke sexy, men det er det som fungerer. I tillegg må vi lære oss å bære, både tap og seier, uten å la oss overmanne av biologiske tilbøyeligheter til å hovere eller gjengjelde. Vår evne til å lykkes med dette, på en god måte, er nummer en oppskrift på menneskets suksess. Det er basis grunnlaget for utviklingen av sivilisasjon.

Men her er det viktig å forstå at menneskets underliggende biologiske programmering, fortsatt er på steinaldernivå. Villdyret vil stadig dukke opp, i mange slags forkledninger, forvirre oss og stadig true med å trekke oss tilbake til det gamle biologiske mønsteret. Og det er sexy. Vi fascineres av det. Det er fortsatt ikke utenkelig at det kan komme bevegelser, gjerne drevet av teknologiens muligheter, som driver oss tilbake til det gamle mønsteret, og vi gjør kål på vår egen sivilisasjon og vår egen fremtid. Det er viktig å forstå at dette er en reell risiko.

 

Samarbeidskompetanse

Samarbeidskompetanse er den type kompetanse som skal til for å kunne fungere på en god måte i det sosiale samspill. Vi erkjenner at dersom vi skal kunne få mange mennesker til å samarbeide på en god måte, så krevers det både innsats, offer og innsikt fra alle aktører. Jeg kaller det for kompetanse fordi det er noe som krever opplæring.

Vi er ikke født med gode intuitive virkemidler for dette. Det vi har av medfødt bagasje som fungerer positivt på samarbeidsevnen, kommer fra slektskapsseleksjon. Men her finner vi viktige elementer som er viktig å ta med. Grunnen til at jeg nevner det intuitive, er at vi har villdyret i oss, liggende rett under overflaten. Da snakker vi om tendensene til å rivalisere, rangere og ikke minst tribalistiske mekanismer. Alt dette skaper impulser i oss, som lett kan rive ned samarbeid. En del av kompetansen er å bli bevisst på dette.

Det betyr at veldig mye av det jeg skriver om i denne teksten om det sosiale samspill, inngår som bakgrunns teori, for å kunne fungere i dette. Jeg har laget et forslag på en liste på dette. Dette er ingen fasit, men dette er noen av elementene jeg oppfatter som viktig:

1)      En moralsk basis med et godt menneskeverd i bunnen
Vi må kunne anse de menneskene vi samarbeide som likeverdige. Vi må kunne agere som om vi oppdater alle som likeverdige. Det er forskjell på samarbeid og kadaverdisiplin.

2)      God rolleforståelse
Strukturene i organiseringen må forstås, og etterleves, slik som tiltenkt. 

3)      Rasjonell lojalitet
Litt av det samme som forrige punkt. Som medarbeider er man lojal til lederen og lederens beslutninger. Og som leder er man lojal til sine medarbeidere. Det betyr ikke kadaverdisiplin. En del av lojaliteten er åpenhet, det å kunne si ifra på en konstruktiv og respektfull måte. Samarbeid forutsetter åpenhet, og åpenheten er en del av lojaliteten til hverandre.
Lojalitet handler også om de felles mål som gjelder i prosessen. Man er lojal til målene og opererer ikke med skjulte agendaer.

4)      Fagkompetanse
Ikke nødvendigvis formell fagkompetanse. Dersom man er fullstendig inkompetent i de fagområder som samarbeidet forutsetter, så kan man ikke annet enn bli en håndlanger som jobber på instrukser og kommando. Det kan jo være en grei rolle og ha i et samarbeid. Det som er viktig her er å erkjenne egen inkompetanse og da innta denne naturlige begrensede rollen. Men det er klart jo mer kompetent man er på relevante områder desto større muligheter er det til å kunne jobbe selvstendig og bidra mer konstruktivt til samarbeidet.

5)      Demokratisk grunnholdning
Åpen dialog på tvers av alle linjer er viktig for å skape det mangfold som er nødvendig og ikke minst for å holde organisasjonen vital og innovativ.

6)      Toleranse
Toleranse er viktig for å kunne utvikle og opprettholde en innovativ lærekultur. Vi må kunne prøve og feile, vi må kunne utnytte mangfoldet for å fylle behovene i samarbeidet.

7)      Rasjonalitet
Rasjonalitet er avgjørende på den måten at vi har felles målsetninger og en felles bevissthet på hva det er. Dette kombineres med vitenskapelig basert virkelighetsoppfatning, med andre ord en antropisk felles referanseramme for utvikling av relevant virkelighetsoppfatning.

8)      Selvkontroll
Vi har som sagt en rekke impulser i oss som står i motsetning til godt samarbeid. Kompetansen her handler om bevissthet om dette. Da handler det om å vite hva disse impulsene er, forstå at de er destruktive, og handtere dem på en måte som ikke ødelegger for samarbeidet. Dette forutsetter kognitiv mobilisering, altså at man bruker fornuften til å overstyre impulsene der, men innser at det er destruktivt.

 

Generelt så tenker jeg at samarbeidsevnen vår i stor grad avhenger av i hvilken grad vi er i stand til å benytte oss av kognitiv mobilisering til å overstyre biologiske impulser. Det vil si at samarbeid ikke kommer intuitivt helt av seg selv. Samarbeid er noe som krever både forberedelse og innsats. Dette er noe man bør være bevisst på å utvikle hos barn. Kanskje bør det innarbeides i utdanningssystemet.

 

Balansepunktet for det optimale samspill (Samspillsbalansen)

Distribusjon av ressurser og naturlige forutsetninger vil alltid være ujevnt fordelt i et samfunn. Det jeg kaller for loven om kapitalens selvforsterkning, vil forsterke dette. Da er det slik at i en naturtilstand vil de som har ressurser nok til å vinne i dette spillet tjene grovt på dette og kunne leve luksusliv vi andre bare kunne drømme om. Uregulert vil en alles kamp mot alle, drive mot stadig større forskjeller. Toppene vil utvikle seg til brutal overmakt, av type mafia eller militser. Dette er den mekanismen jeg hevder skaper spontan selvorganisering med utgangspunkt i naturtilstand. Min hypotese er at slike grupper vil eksistere med høye konfliktnivåer og mye sosialt spill. Derfor vil de tape mot grupper av samme størrelse, men med høyere innslag av rasjonalitet, samarbeid og sosialt samspill. Over generasjoner vil eliten forfalle i dekadens, gjerne med store innslag av dydssignaliserende moral som jo ofte kan drive utviklingen mot konformitet, intoleranse og konservatisme. Mangfold og kreativitet vil forvitre. I tillegg vil man gå glipp av mange talenter som ikke kommer i startposisjon med sine muligheter, på grunn av fattigdom og undertrykkelse. Resultatet er at innovasjonskapitalen svekkes så mye at når den neste store utfordringen kommer, så bryter det hele sammen. Dette er den ene ytterligheten.

Den andre ytterligheten er en utopi hvor all ulikhet i samfunnet er fjernet. I et slik samfunn vil ethvert individ som av naturen er flinkere i noe enn andre, bli holdt tilbake fordi «det er urettferdig». Følgelig vil samfunnet tape store ressurser fordi mennesker ikke får utfolde sine talenter og potensialer. Igjen så medfører dette tap av innovasjonskapital og humankapital, og det svekker gruppen totalt sett. Når jeg sier at dette er utopi, så betyr dette at ethvert forsøk på å skape et slikt samfunn vil måtte innebære så sterke sosiale kontroll-mekanismer at det vil kreve tilsvarende kraftige maktmidler. Det vil si at det er umulig å etablere dette uten høy ubalanse i maktstrukturen. Dette gir alfa-mennesket gratisbillett til maktens tinder. Vi får et statsmonster, og merk: Endepunktet er det samme som i den motsatte ytterlighet. 

Følgelig er det optimale samfunn et balansepunkt et sted mellom disse ytterlighetene. Det blir et kompromiss. Det betyr at enerne og eliten i samfunnet må finne seg i noen begrensinger. Men det betyr også at vi som er langt ned på rangstigen må akseptere at andre lykkes bedre enn oss selv; tåle forskjeller. Dette er nok et område hvor det kreves en kunnskapsbase og modenhet til å forstå at dette er et kompromiss. Merk at den politiske høyre-venstre-aksen har omdreiningspunkt rundt samspillsbalansen. Merk også at det vil være uklokt å la en av dem vinne i form av en ekstrem variant. Enten vi fristes til en venstre-side-suboptimalisering, eller en høyre-side-suboptimalisering, så risikerer vi at samfunnets vitalitet forvitrer.

En annen variant av dette kan defineres som motsetningen mellom egoistisk rasjonalitet og kollektiv rasjonalitet. Da handler det om at det som lønner seg for individet (egoistisk rasjonalitet), ofte kommer i motsetning til det som lønner seg for gruppen (kollektiv rasjonalitet). Jeg har valgt å betegne alt dette som rasjonalitet. Vi må huske at rasjonalitet som biologisk teknologi er verdinøytral. Teknologien er riktig nok avhengig av verdier for å fungere. Men det er arbitrært hvilket sett av verdier som kan installeres i det enkelte system. Hovedregelen er slik:

1)      Ressursbegrensede individer har best lønnsomhet av kollektiv rasjonalitet.

2)      Ressurssterke individer har best lønnsomhet av individuell rasjonalitet.

3)      Ressursbegrensede individer er som oftest i flertall. Dette skyver maktbalansen i retning av kollektiv rasjonalitet.

4)      Ressurssterke individer er ofte smartere og har mangedoblet ressurstilgang. Dette skyver maktbalansen i retning av individuell rasjonalitet.

Dynamikken i dette er selvsagt mye mer komplisert enn som så. Verdiskaping og innovasjon ser ut til å øke eksponentielt med høyden på posisjonen i hierarkiet (Paretos prinsipp). Refererer her til loven om negativ omfordeling, og refleksjonen om livsoverskudd. Dette gir åpning for at verdiskapingen kommer den store gruppen av svake individer til gode. Dette er ikke en nødvendig følge. Det kommer an på hvordan samfunnet er innrettet. Men effekten kan altså bli at «når det regner på presten så drypper det på klokkeren». Dette er overlevelseskriteriet i de vestlige demokratiene. Stabiliteten i dette avhenger av i hvilken grad «det drypper på klokkeren». Men en kollektiv rasjonalitet kan være erkjennelsen av at slike systemer skaper den beste velstand også for de svakeste gruppene i samfunnet.

Det som er vesentlig her er at dette ikke er mulig uten at samfunnet har solide mekanismer på plass for å opprettholde en slik omfordeling. For dette er ikke hvordan det naturlig utvikler seg uten reguleringer. Da vil systemet utvikle seg mot stadig mer groteske forskjeller. Det som skjer da, er at den kollektive rasjonaliteten undergraves totalt sett. Når nøden når et visst nivå, er det ikke lengre noe å tjene på fellesskapet. Da tapes tillit og lojalitet, og man sitter igjen med at «alle tenker på seg, det er bare jeg som tenker på meg». Effekten forsterkes av at det er jo dette eliten idealiserer. Vi får både en alfa-beundringseffekt og en alfa-identifikasjonseffekt. Enhver sloss for sine interesser, med de midler som måtte finnes tilgjengelig. Dette er naturtilstandens tilbakevendelse. Vi snakker alles kamp mot alle på alle nivåer. Sivilisasjonen har brutt sammen.

En annen variant er de fenomener jeg kaller for vulgarisering og dekadanse. Dette er elitens sosiale patologier. Min hypotese er at dette skapes av velstand. Det kan altså nå ut til massene dersom det generelle velstandsnivået er høyt nok. I den grad vi makter å skape paradis for oss selv, så dukker det virtuelle steinaldermennesket opp som troll i eske. Og trollet vil knuse paradiset. Mennesket er ikke en art som er egnet til å leve i paradis.

 

Det er viktig å forstå at egoistisk rasjonalitet har potensiale i seg til å utvikle det betegner jeg som sosial rasjonalitet. Det har jeg beskrevet her og her. Da handler det om at de narrativ som utvikles ikke lengre har forankring i realiteter. Noe av det er beskrevet her. Dette er kraftige teknikker som kan utnyttes for å manipulere andre og utøve definisjonsmakt. Her er det åpenbart at dersom hele samfunn beveger seg over på spekulative doktriner og manglende realitetsorientering, da har den kollektive rasjonaliteten kollapset. Utviklingen er ute av rasjonell kontroll og total-resultatet blir da tilfeldig.

En annen variant av dette handler om forekomsten av rivalisering eller konkurranse i kulturen. Igjen kan man tenke seg en optimal samarbeidskultur hvor alle samarbeider etter beste evne, er rettferdige, tar alle nødvendige hensyn og er hundre prosent å stole på. Dette vil da også utvikle en naivitets-kultur, fordi kompetanse på manipulasjon og sosialt spill er unødvendig. Total sett så vil dette være det optimale for gjennomsnittet i gruppen. Mange av de ressursbegrensede individene vil tjene på dette, men noen av de ressurssterke individene vil tape på det. Da er det slik at jo mer gjennomsnittlig naivitet kulturen preges av, desto større er utsikten til god fortjeneste på å utnytte dette. Følgelig skapes en latens for utbrudd av manipulasjon, svindel og bedrag. Og når dette bryter ut, vil kulturen etter hvert utvikle forsvarsmekanismer mot dette, for på den måten å ta det ned. Vi vil altså har ha en pendelbevegelse mellom samarbeid og rivalisering.

Vi ser sammenhengen mellom disse to. Her kunne det ha vært forsket på variabler som påvirker stabilitet, balansepunkt, frekvens og amplitude på slike svingninger.

Så kan man selvsagt diskutere hvor et optimalt balansepunkt ligger. Det er nok dessverre neppe noe fasitsvar. Det avhenger sannsynligvis av en kompleks sammenheng av variabler. Sannsynligvis kan det også variere alt etter hvilke utfordringer samfunnet møter som helhet. Poenget er at dette er en kunnskap som samfunnet må investere innsats i for å utvikle.

Måten disse mekanismene fungerer på gir oss en erkjennelse av at det i ethvert samfunn, enhver kultur eller subkultur eksisterer en latens til å drive bort fra et optimalt balansepunkt. Det vil alltid være et spenningsforhold mellom de få ressurssterke som gjerne vil suboptimalisere med å bli «kvitt lenkene» og alle de som ikke får hentet ut sine potensialet fordi de er for fattige og blir holdt igjen på den måten. Det åpenbare er at ingen av disse må få overtaket i sin retning for det taper hele samfunnet på.
Konklusjonen er at det er umulig å skape et samfunn uten slike spenninger. Det er ikke mulig å etablere «det perfekte samfunn» på den måten at man alltid vil ha full harmoni og alle har det like bra. Ideen om at det er mulig, er i seg selv destruktiv. Det optimale sosiale samspill er ikke, og kan aldri bli maksimalt. Mennesket er kort og godt ikke utviklet for et liv i total harmoni. Det er en viktig del av modningsprosessen å erkjenne og ta inn over seg denne innsikten.

Mekanismer som beveger utviklingen mot det sosiale spill

Jeg tenker at om man skal forstå mekanismer som virker i kulturer og sosiale sammenhenger er det viktig å forstå at utviklingen har det jeg kaller for kaotiske trekk. Det vil si at har finnes en rekke selvforsterkende mekanismer, og små tilfeldigheter kan forandre forløpet totalt. Drivkraften fra sosialt samspill til sosialt spill handler ofte om «våpenkappløp». I enhver kultur vil der alltid være elementer av konkurranse, rivalisering, uenighet og konflikter. I enhver slik hendelse ligger der alltid et potensiale i at det hele kan eskalere ut av kontroll og ta en retning som egentlig er uønsket for alle parter. Noen av de faktorene som er nevnt over er tenkt å fungere som dempere for at slike negative selvforsterkende prosesser skal få mulighet til å utvikle seg. Her skal vi se på det motsatte, nemlig forhold som forsterker muligheten for at det hele sklir over i et kynisk sosialt spill.

·         Dårlig menneskesyn
Tendensen til å rangere menneskeverd i forhold til egenskaper eller prestasjoner kaller jeg for dårlig menneskesyn. Også retorikk som karakteriserer grupper negativt og gjerne figurerer med hat-ideologier og fantasimonstre er uttrykk for dårlig menneskesyn.

·         Æreskultur
Æreskultur gir automatisk et dårlig menneskesyn. Mekanismen er at det skapes rangerte lag hvor de på toppen forakter det svake og anser de lengre ned som «kveg» og behandler dem deretter. Dette fører selvsagt til et sterkt sosial spill i alle klasser i et forsøk på å klatre opp og heve sin egen status. Man får et jag etter prestasjoner og til å vise frem sin egen suksess.

·         Konformitetspress
Strengt konformitetspress fungerer som et filter som skiller «klinten fra hveten», eller de som tilsynelatende greier å overholde alt opp mot de som er utilstrekkelige. Når normene blir for strenge fungerer de på denne måten og det oppstår umiddelbart et sosialt spill i kampen om ikke å falle utenfor det gode selskap.

·         Vinn eller forsvinn
Dette handler om at konkurransen ikke lengre handler om at de beste skal vinne, men heller dreier seg om å fremstå som vinnere, med alle midler fra juks til strategier for å holde brysomme konkurrenter unna arenaen. Da snakker vi om retorikk på sitt verste. Dette er sosialt spill som på ingen måte er rettferdig. Den æres-kulturelle ideen er at enten vinner man eller så er man ingenting. Det er ikke plass for tapere og selvsagt også derfor et utslag av dårlig menneskesyn. Dette virker selvsagt svært negativt på det sosiale samspill. Man utveksler ikke lengre tanker og ideer, informasjon holdes tett inn til brystet og man er avhengig av de beste sosiale allianser for å kunne fremstå som vinnere. Når først noen har tatt i bruk negative metoder risikerer vi en negativ selvforsterkende spiraleffekt hvor den enes negative virkemidler må overgås av konkurrenten for å opprettholde muligheten til å vinne.

·         Monokultur
I naturen er rene monokulturer sjeldne. De egner seg best i miljøer som er konstante og som derfor ikke krever innovasjon og tilpasning. Ideen om menneskelige monokulturer er en illusjon. Riktignok var mennesket begrenset i sin evne til å forflytte seg i eldre tider. På den måten har kulturenes møte med hverandre vært sjeldnere. Men så langt vi kjenner tilbake i historien har kulturmøter og kulturblanding vært en del av den totale prosessen. Det er helt naturlig at det i slike møter mellom kulturer oppstår uenigheter, gnisninger, interessekonflikter og ideologiske konflikter. Det er selvsagt også naturlig at noen i kampens hete blir frustrert og ønsker seg ideelle homogene samfunn hvor man slipper å forholde seg til det som er annerledes. Men den store faren med ideologiseringen av en slik forestilling er at det sosiale samspill blir skadet fordi vi ofte får et sterkt konformitetspress. Mangfoldet uteblir og vi får et miljø med streng sosial utrenskning. Dette er i seg selv et hardt sosialt spill som dreper all innovasjon og dermed låser kulturen inn på sitt nivå. Når omgivelsene endrer seg eller nye utfordringer kommer til, vil sosialt spill og mangel på innovativ kapasitet medføre kulturens undergang.

·         Informasjonskontroll
Informasjonskontroll handler om å kontrollere informasjonsflyt og å forme informasjon i den hensikt å skape ønsket virkelighetsoppfatning hos målgruppen.  Det er dette et typisk propagandaministerium vil drive på med. Dette forutsetter en viss grad av totalitært styresett. Jeg kan ikke huske noen gang å ha hørt om tilfeller hvor dette virkemiddelet brukes og hvor samfunnet samtidig har vært produktivt og innovativt. Dette handler om flere ting. For det første vil det sannsynligvis være umulig å bruke slikte totalitære virkemidler uten at det skaper en viss bevissthet i målgruppen om at de blir forsøkt manipulert. Dette skaper selvsagt motvilje, apati og passivitet hos dem som ikke er levende opptatt med å komme seg frem i elitens korridorer. For det andre vil dette i seg selv skape et konformitetspress som kan virke ødeleggende på det sosiale samspill og som driver hele det sosiale klima mot sosialt spill.

·         Retorikk
Jamfør punktet over. Retorikken blir en del av dette. I et sosialt klima dominert av retorikk vil ikke rasjonaliteten ha gode vilkår. Det utvikler seg fort forestillinger eller virkelighetsoppfatninger som er uten rot i virkeligheten, men som lever sitt eget liv og vokser til store doktriner. Slike virkelighetsoppfatninger trollbinder kulturen og gjør dens handlinger irrasjonelle. Det sosiale samspillet er selvsagt fraværende i et slikt klima hvor det å få rett er viktigere enn det å ha rett og hvor hvem som sier noe er mer viktig å høre på enn hva som blir sagt.

·         Dyrking av makt
Dyrkingen av synlig makt stimulerer æreskultur. Det blir trangt på toppen fordi det er mange som vil dit. Dette utløser sosialt spill. På toppen av hierarkiet får man en overopphopning av mennesker som hevder seg i den konkurransen. Det betyr at toppkulturen blir æres-preget. Dette blir da et ideal som gjennomsyrer hele gruppen og det sosiale spill er i gang over hele linja.

·         Det grå mennesket
Det grå menneskets villighet til underkastelse i forhold til ethvert regime gjør det mulig for en elite med en maktagenda å få kontroll på massene. Om eliten er ureflektert og selvsentrert vil dette selvsagt medføre kontrollmekanismer av type propaganda eller totalitære virkemidler som ødelegger den naturlige grobunn for sosialt samspill. Søken etter gode allianser vil alltid rette seg mot eliten. Dette driver utviklingen i retning av sosialt spill.

·         Foreldreatferd
Denne tankegangen legaliserer virkemidler som manipulasjon, sanksjoner, umyndiggjøring osv. Dette er sosial kannibalisme og utgjør en sosial gevinst for foreldrerollen og en tilsvarende sosial nedverdigelse for den som rammes. Aksept av foreldreatferd medfører også aksept for gradering av menneskeverd og respekt.  Dette øker enkeltindividets sosiale fallhøyde og vi får en drivkraft i retning av sosialt spill for å unngå det store fallet.

·         Urettferdighet
Dersom et samfunn er systematisk urettferdig og opptrer med særprivilegier vil dette drive til en kamp om å tilhøre eksklusive grupper med egne privilegier. Selvsagt vil man alltid da ha sosiale utrenskningsmekanismer med det formål å begrense gruppene. For eller risikerer man jo at privilegiene vannes ut. De som faller utenfor dette vil selvsagt mangle lojalitet fordi de ikke opplever gruppen eller samfunnet å være noen god alliert. De vil ha lavere selvfølelse og dermed lavere terskel i forhold å ta i bruk uakseptable virkemidler for å få tilgang til godene. Alt dette samlet driver det sosiale klimaet i retning av sosialt spill.

·         Det moralsk indignerte menneske
Moral kan raskt utvikle seg bort fra nødvendig universelle normer til strenge regler og kodekser som fungerer som sosiale utrenskningsmekanismer. Det moralsk indignerte mennesket tilhører den gruppen som søker sosial gevinst ved å uttrykke fordømmelse over andre som ikke holder reglene på en god nok måte. På denne måten kan irrasjonelle etiske normer snike seg inn i kulturen, sementeres og drive frem et rigid sosialt spill i forhold til dette.

·         Rekrutering til innflytelse
De som har størst innflytelse i et samfunn, organisasjon eller gruppe, er også som regel de som har størst innflytelse på hvem som skal ha innflytelse. Selvsagt handler dette om allianser, gjensidige interesser, familie, eller at man foretrekker de man kjenner seg selv igjen i. En overgang fra en fase med sosialt samspill til en fase med sosialt spill handler ofte om at ledelse og mennesker med innflytelse skifter fokus fra fellesmål til sosialt spill. Fellesmål kan handle om produksjon, verdiskaping, alles beste, et godt samfunn osv. Fokus på dette svekkes til fordel for en politisering, maktkamp osv. Det er det sosiale spill. Da er det slik at de faglig flinke menneskene etter hvert erstattes av sosialt flinke mennesker. Hva er forskjellen? Egentlig er nok dette satt på spissen, for de fleste ledere bør nok ha begge egenskaper. Men det er vel ikke tvil om at dyktighet på det sosiale og det faglige ikke er likt fordelt mellom mennesker.  Når innslaget av sosialt spill forsterkes, vil filteret justeres slik at sosiale egenskaper blir mer og mer dominerende. I seg selv vil jo dette forsterke det sosiale spillet og etter hvert vil faglig dyktige individer som ikke behersker det sosiale spillet like godt, miste sin innflytelse. Resultatet er en selvforsterkende prosess som ender med en overopphoping av råsterke sosiale spillere i de mest innflytelsesrike posisjoner. Og når først dette har bitt seg fast, så er vi tilbake til utgangspunktet. Nemlig at disse mest innflytelsesrike også bruker sin innflytelse på den videre rekrutering. To tiltak må til for å bryte dette mønstret. Det ene er at ledere mister innflytelsen på rekruteringen. Det andre er at grasrota får demokratisk innflytelse på rekruteringen.

 

Fra æreskultur til verdighetskultur til offerkultur

Det sosiale samspill står som sagt i motsetning til æreskultur. Det var det jeg i gamle dager kalte for en vertikal sosial orientering. Det sosiale samspill representerer det jeg, den gangen, kalte for en horisontal sosial orientering. Til tider har jeg kalt det for en samarbeidskultur. Nå snublet jeg over en kommentar i Morgenbladet 26 Nov 2015, av Toril Moi. Den adresserer en pågående debatt, i USA, om traumevarsling. Skal studenter varsles om mulige traumetriggere i den litteraturen de må tygge seg gjennom? Vi skal ikke inn på den debatten her. Men Moi kommer inn på en omdiskutert artikkel av sosiologene Bradley Campbell og Jason Manning. Den heter noe slikt som «mikroaggresjon og moralske kulturer». Her handler det, etter sigende, om at USA er i ferd med å utvikle seg til en offerkultur. Vi snakker offerkultur når en høy prosent av befolkningen i stadig større grad påberoper seg en offerrolle og «forlanger» at samfunnet skal ta tak og ordne opp i sosiale kontroverser. Igjen, dette er ikke temaet her. Men dette trigget meg til å reflektere enda mer over dette med æreskulturer og verdighetskulturer.
Jeg reflekterer slik:

 Æreskulturer har sin biologiske bakgrunn i rivalisering, som jo egentlig handler om kampen om ressurser. Biologene skiller mellom utgruppe og inngruppe. Rivalisering forekommer selvsagt både i inngrupper og mellom grupper (utgrupper). Men inngruppens interne liv preges også andre mekanismer som kommer fra slektskapsseleksjon. Rivalisering handler, i sin mest primitive form, om styrkeforhold. Den sterkeste vinner. Det er dette som er alfa-strategier. Vi har sterk biologisk programmering for denne type atferd. Derfor er den veldig nærliggende, sånn rent impulsmessig sett.
Men verdighetskulturer har også en tilsvarende biologisk programmering. Den er basert på slektskapsseleksjon. Det krever mer selvkontroll for å overstyre alfa-tilbøyelighetene. Like fullt har vi en biologisk programmering i denne retningen. F.eks. empati og evne til gjensidighet, omsorg og samarbeid. Det er det jeg kaller for feminine verdier.

Det som er interessant er at rettferdighetsbegrepets to forskjellige innhold, stammer fra disse motsetningene. Det samme kan sies om moral generelt. I æreskulturer orienterer rettferdighet seg rundt gjengjeldelse, mens i verdighetskulturer er det mer fokusert på likeverd.

Et annet interessant aspekt ved dette er at verdighetskulturen er sårbar for utnyttelse. Det er viktig å presisere at dette er en sosial sårbarhet. Verdighetskulturen er langt mer robust i forhold til andre utfordringer.

Den sosiale sårbarheten skaper med andre ord et behov for maktmidler for å holde æreskulturelle elementer i sjakk. Da snakker jeg om en tredjepart som «ordner opp» når uoverensstemmelser kommer ut av kontroll. I æreskulturer ordner partene opp seg imellom. Går det ikke på fredelig vis, sloss man til man får en tydelig vinner og taper (dominans). I en verdighetskultur er «sloss»-alternativet erstattet med en ordensmakt. I naturtilstanden tilsvarer dette f.eks.to rivaliserende som sloss og en alfahann som ordner opp og gjenoppretter freden mellom dem. I en sivilisasjon er denne rollen overtatt av en rettsstat. Dermed vil elementer fra begge kulturene overleve videre i et verdighetsbasert moderne samfunn. Og ofte er dette konkurrerende strategier som typisk vil bølge frem og tilbake i samfunnet. Sårbarheten for utnyttelse kommer fra flere hold. Jeg har tidligere vært inne på begrepet «statsmonster». Da er det staten selv som forlater verdighetsidealene og forfaller over i en æreskulturell modus. Men vi har også den formen for utnyttelse som er benevnt som offerkulturen. Offerkulturen er æresorientert. På samme måte som for æreskultur, så er det et ekstremt fokus på krenkelser og fornærmelser. Men forskjellen er at mens man i en æreskultur ordner opp seg imellom, så vil man i en offerkultur appellere oppover i hierarkiet og forlange at utøveren av krenkelsen straffes. Da er terskelen for å rope på overmakten svært lav. Hver minste fornærmelse gjøres til et statlig anliggende.

Vi har også den varianten av det at noen evner å nedkalle «gudenes vrede» over hodet på dem man ikke liker. Et typisk eksempel jeg har nevnt mange ganger før er når man innførte dødsstraff for blasfemi i Pakistan. Da økte anmeldelses-frekvensen dramatisk. Plutselig har man tak i et mektig virkemiddel for å ta den forhatte naboen.

Poenget er, som sagt, at verdighetskulturen er en skjør kulturell konstruksjon. Når den først virker er den meget effektiv og skaper de beste forutsetninger for et levende, robust og vitalt samfunn. Men sårbarheten er at det skal lite til for å velte det store lasset. Da er vi tilbake til blant annet de mekanismene som beveger det sosiale samspillet over på det sosiale spill. En annen variant av dette er å se på overgangen mellom en slektskapsbasert atferd til spillteori. Se også her.

En nyanse man kan trekke her er forskjellen mellom en ideell verdighetskultur og en rettighetskultur. Den ideelle verdighetskultur er den man typisk finner i en velfungerende harmonisk familie. Og her fungerer den fordi vår biologiske programmering for slektskapsseleksjon får dominere samspillet. Men et slikt samspill er som sagt sårbart. Vårt samspill er basert på respekt og tillit. Vi verdsetter og støtter hverandre helt naturlig. Vi har tillit til hverandre, og vi svikter aldri hverandre. Samme type atferd i større sammenhenger får gjerne stemplet «naiv». Det å være naiv er å basere seg på den samme tilliten, når man burde være obs på risikoen for at vi har å gjøre med mennesker som ikke er til å stole på og som ikke har noen høy terskel for å falle deg i ryggen. Mennesker som kommer fra små steder hvor interaksjon med omverden er begrenset vil typisk kunne bli betegnet som «naive». Sett i dette lyset er jo forklaringen enkel. I slike små grupper er som regel graden av slektskap høyere. Naturlig oppfører vi oss deretter. Og vi lærer ikke «den brutale virkeligheten» før vi kommer ut av dette og for brynt oss på storverden der ute. Slike erfaringer vil få de fleste av oss til å møte fremmede mennesker med mindre tillit. Tap av tillit svekker verdighetskulturen. Igjen er vi på overgangen mellom biologisk programmering basert på slektskapsseleksjon og det man kaller for gjensidig altruisme. Da er det spillteori som gjelder. Men verdighetskulturen er ikke nødvendigvis tapt. Og her vil jeg påpeke at mennesket nok står i en særstilling. Dyrearter i organisert samfunn, kan enten kun basere seg på slektskapsseleksjon og mildere deler av gjensidig altruisme. Dette setter begrensing på gruppestørrelse. Typisk vil gruppen splitte seg opp i flere rivaliserende enheter.  Unntaket finnes blant innsekter som maur, veps og bier. De kan fungere sammen i store tall. Men da er alt fra roller til atferd predefinert fra naturens side. Menneskets særstilling er at det evner å organisere seg i store grupper ved bruk av kognitiv kapasitet og sosiale mekanismer. Den litt nedgraderte varianten av verdighetskulturen kan kanskje kalles for rettighetskulturen. Forskjellen på disse to er at fremmedmenneskets egenverdi i høy grad erstattes med rettigheter. Når jeg sier fremmedmennesker, så er det selvsagt fordi i at subkulturer, smågrupper, familier osv. fortsatt vil ha store innslag av den ideelle verdighetskulturen. Det er mennesker som kjenner hverandre og stoler på hverandre. Men når den sosiale distansen øker og vi blir fremmede for hverandre, så har vi et system som gjør at vi fortsatt innvilger hverandre verdi i form av rettigheter. Her gjelder selvsagt også gjensidig altruisme og spillteori, men i alle forhold hvor tillit er viktig, er dette nedfelt i overenskomster, avtaler, lover og direktiver. Alt dette er sosiale mekanismer som kulturen har utviklet og som kompenserer for en svekket verdighetskultur. Selvsagt vil det være dette enhver sivilisasjon må bygge på. Men, som sagt, dette er ikke det optimale. Store organisasjoner er ofte organisert i mindre grupper. Innenfor disse gruppene kan den gode gamle verdighetskulturen igjen fungere, og det er et stort tap for gruppen dersom dette går tapt.

Alt dette forteller oss at verdighetskulturen, eller samarbeidskulturen på ingen måte er en naturlig selvfølge. Man må forstå dens styrker og svakheter. Og dette må tas med i regnestykket i all politisk planlegging. Jo mer man forstår av disse mekanismene, desto bedre er det mulig å utvikle de forsvarsverkene som skal til for å bevare denne kulturformen. For den vil alltid være under angrep. Vi har haukene i samfunnet. De roper gjerne på handling i form av mer straff, mer krig og flere bomber. I skrivende stund er vi også under press fra islamismen, som jo forfekter demokratiets svakhet. Det kan se ut som de definitivt har forstått den lille tuen som skal velte det store lasset. Den lille tuen kalles terrorisme. Terrorisme skaper frykt. Vi kryper til overmakten, der den måtte finnes. Noen til religioner, andre til staten og noen til totalitære ideologier. Samfunnet polariseres.

Og opp i alt dette fristes vi til å gi opp fundamentale verdier, nedfelt i menneskerettighetene. «Forby Islam!». Da har vi kastet livssynsfriheten over bord. «Ta fra dem stemmeretten!». Da har vi kastet demokratiet over bord. «Hiv dem ut!» Da har vi kastet menneskeverdet over bord. Ved å gjøre dette etterlever vi terroristenes vilje. For ut av dette bryter samarbeidskulturen sammen. Vi kommer i konflikt med oss selv. Rasjonaliteten mister sin stemme, og vips så er vi en æreskultur. Utfallet av en slik prosess er uforutsigbar. Men som Einstein en gang sa, at han visste ikke så veldig mye om den tredje verdenskrig. Men den fjerde verdenskrig vil mest sannsynlig bli utkjempet med stokker og stein. Er det det vi ønsker for våre etterkommere?

 

Sammenhengen mellom verdighetskulturen og toleranse som dyd

Verdighetskultur innebærer en rettferdighetsbetraktning som tillegger individet etisk verdi uavhengig av alt annet. Du og jeg er like mye verdt. Samme hvor mye jeg liker eller misliker en annen, så tillegger jeg prinsipielt sett vedkommende like stor etisk verdi som meg og mine. Vi har dårlig støtte fra vårt emosjonelle verdisystem på dette. For her snakker vi om alt fra aggresjon, til forakt, til rivalisering, og over til omsorg og naturlig empatisk appell. Dyden er å utnytte vår kognitive kapasitet til å kompensere for dette, slik at vi på den måten kan strebe mot et utopisk ideal.

Det er lett å like mennesker som ligner på oss selv. Da er vi inne i en sosial komfortsone, hvor vi trives. Toleranse handler ikke om dette. For her går det av seg selv. Vi har et komplett velsmurt emosjonelt verdisystem som støtter dette. Det er skapt av slektskapsseleksjon, noe som samlet sett skaper vår inngruppe-mentalitet. Vi er «brødre og søstre» for hverandre. Variabler som tillit og lojalitet øker. Dermed kan det sosiale samspill mellom oss florere og vi utvikler et godt og fredelig samfunn.

Det er når vi kommer utenfor denne sosiale komfortsonen at vi blir utfordret på vår evne til toleranse. Da handler det om mangfold av alle slag: kultur, etnisitet, språk, kunst, tradisjoner og ikke minst livssyn og politiske holdninger. Dersom vi har en smal eller manglende toleransesone vil slike utfordringer treffe oss i det jeg kaller for reaksjonssonen. Det er sonen hvor komponenten av innslaget av krenkelse i situasjonen blir så høy at det utløser en negativ sosial reaksjon. Da kan det handle om spiren til konflikt. Dette avhenger av den krenkedes sosiale styrke, da enten i form av å «blåse ut» og handtere problemet der og da, eller i form av å kunne mobilisere nok støtte i de sosiale omgivelsene til å rette aggressive handlinger mot overtrederen. Den som mangler begge deler, må bite det i seg. Da gjelder Nietzsches velkjente utsagn: «Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere».  Vi vil alle oppleve krenkelse i vårt samspill med andre. Krenkelser kan, over tid, skade oss. Men i håndterbare porsjoner gjør det oss mer tykkhudet. Den som går barføtt ute, vil utsette sine føtter for en rekke påkjenninger og små skader. Men, over tid bygges det et ytre lag, som gjør at beina tåler røffere behandling. Slik er det med det med det meste av vår kropp, også vår hjerne, og vårt sinn. Ved å eksponere seg ut av den sosiale komfortsone, så utvider vi toleransesonen. Og her er det vesentlige poenget, at en styrket toleransesone gjør oss i stand til å eksponere oss for enda mere mangfold. Og det å bli eksponert for mangfold, gjør at vi utvider våre perspektiver. Vi blir mer reflektert, og mer av det som før var i toleransesonen går nå over i komfortsonen. Vi tåler å være uenige. Vi innser at uenighet er en kilde til vekst og utvikling. Vi lærer oss å se forskjellen på uenighet og konflikt. Livet har ingen lovnad om at vekst er uten ubehag. Vekstprosessen er ofte ubehagelig. Det er de små og store løft man tar i livet.

Den moralske siden av dette er at toleransen blir en dyd. Uten denne dyden, så vil ikke verdighetssamfunnet kunne fungere. Og vi begrunner denne dyden med at individet i seg selv har en ubestridelig etisk verdi. Derfor må jeg jobbe med å tåle deg, og forvente at du tåler meg. Slik kan vi fungere sammen på tross av vår forskjellighet og vår utilstrekkelighet.

I min oppvekst lærte vi å riste oppgitt på hodet, nåer vi hørte om lettfornærmelige personer. Ikke minst når dette gikk så langt som til eskalerende konflikt, håndgemeng ja, til og med som i gamle dager, dueller. Det er noe barnslig, umodent over dette. Jeg tenker at det ikke er noen god moralsk posisjon for den som drømmer om å leve i et godt samfunn.

Samtidig så innser jeg at det å utvikle en slik dyd krever trening. Jeg tenker at vegring mot mangfold kan trenes på samme måte som psykologer trener oss opp mot all annen vegring vi har. Da heter det eksponeringsterapi. Opplegg for dette, er kanskje på sin plass, nå som vi har fått den såkalte snowflakegenerasjonen. Oppskriften er jo enkelt. Noe av dette er beskrevet her. Det handler om at man går inn for å la seg selv bli utfordret. Man oppsøker miljøer utenfor komfortsonen. Man søker aktiviteter hvor man kan bryne sine meninger mot hverandre. Man må lære seg tape, ta feil og slikke sine sår.

Når alt dette er sagt er det viktig å poengtere at vi alle har og må ha en reaksjonssone. Vi kan ikke, og skal ikke tåle alt av krenkelser som måtte komme vår vei. Vi skal og må reagere for å beskytte vårt eget selvbilde. Det store spørsmålet er hvor grensen går. Her kunne man kanskje la seg friste til å gå etter intuisjon og magefølelse. Men alt det vi har vært innom her forteller oss at det er en forholdsvis dårlig radar. Det er nettopp magefølelsen som fører oss inn i æreskulturen. Vi er biologisk programmert til å bli fornærmet «for den minste skit» som vi sier på nordnorsk. Det er nettopp derfor jeg begynte med å si at her må vi ta i bruk vett og forstand for å kompensere for dette. Vi må med andre ord investere i å reflektere og tenke grundig igjennom dette.

Man kunne for eksempel begynne med å bevisstgjøre seg på feilbarligheten i kommunikasjonen mellom oss. Det jeg oppfatter som krenkende er kanskje ikke ment som det. Og kanskje vedkommende, jeg har å gjøre med utstråler en slags underliggende nedlatende holdning, kanskje uten å vite det. Det er vel innenfor det man i dag kaller for mikroaggresjon. Men det kan likegodt handle om min egen overtolkning som følge av manglende selvfølelse med der tilhørende oversensitivitet. Er det jeg som eier problemet, eller kan jeg definere det over på avsender? Men, om så var, hva gjør jeg med en person som åpenbart undervurderer meg? Går jeg til sjefen hans og ber om at han får en reprimande slik han «oppfører seg bedre» overfor meg? Hva har jeg da signalisert om meg selv? Signaliserer jeg ikke at «jeg er litt sår og må dermed ha spesialbehandling»?  Og kanskje er jeg litt ureflektert også som forlanger at alle i mine omgivelser skal gå på nåler for meg. Hva har jeg oppnådd med dette annet enn å gjøre tingene enda verre. Problemet er at det å signalisere sensitivitet kun gjør saken enda verre. Mennesket er biologisk programmert til å sosialisere seg inn i hierarkier. Om du ikke har merket det før, så er symbolet på slike hierarkier alltid en form for kjegle eller pyramide. Hva forteller det i klartekst? De er jo spisse på toppen. Hva symboliserer det? Det betyr at det store flertallet av oss befinner oss lavt i det hierarkiet. De aller fleste av oss, menn, kvinner, unge gamle, brun eller hvit, må finne oss i å være underordnet. Det utløser det jeg kaller for alfa-effekt. Det innebærer blant annet at vi fra tid til annen kjenner på andres nedlatenhet.

Det er ikke dermed sagt at vi skal finne oss i alt som kommer vår vei i et slikt hierarki. Jeg har brukt en god del innsats på å tenke rundt dette med alfa-mennesker, da særlig i forhold til denne type problematikk. Alfa-mennesker kan også bli modne, vokse på sin posisjon og oppføre seg realt. Det sosiale samspill krever mye av oss alle, uansett posisjon og rolle.

Jeg tenker at refleksjoner rundt dette med personlig frihet, menneskeverd, etikk og konstruktiv dialog er viktig for å opparbeide seg en romslig toleransesone. Men inn i dette er det også viktig å reflektere over hvor grensen til min reaksjonssone går. Når bør jeg reagere? Og hvordan bør jeg reagere? Det ideelle er jo å tenke at jeg bør reagere når sannsynligheten for signifikant skade er høy. Det er jo personavhengig, og kanskje også vanskelig å vite. Den mest konstruktive måten å reagere på er å beskrive egne reaksjoner for omverdenen. Men de avhenger av det sosiale klimaet? Det er langt mer konstruktivt å uttrykke at «nå føler jeg mer usikker, eller såret», enn å angripe sine omgivelser med karakteristikker av typen «mikroaggresjon» eller «trakassering» eller «arrogant». Det er aldri bra for det sosiale klimaet å reagere med aggressive personangrep. Er det noe vi bør tenke på, så er det nettopp at vi alle er med på å påvirke det sosiale klimaet mellom oss. Angrep, frykt og aggresjon utgjør en latent risiko for at det sosiale klimaet hardner til og blir umenneskeliggjort. Er det slik vi vil ha det i samfunnet, eller på vår arbeidsplass?


 

 

Til slutt har jeg laget noen figurer som illustrerer det jeg prøver å si. Men her er det vesentlig å forstå at de sonene, jeg skisserer, på ingen måte er statisk. Man kan godt ha gode og velfungerende soner innenfor en inn-gruppe, som f.eks. i familiesammenheng, eller mellom foreldre og barn, eller nære venner. Det er veldig viktig å forstå at vi ubevisst mer eller mindre omkalfatrer den emosjonelle profilen i bevegelse fra inn- til ut-gruppe. Men selvsagt er også både toleransesonen og komfortsonen avhengig av det sosiale klima. I vår tid har vi hatt et mantra om «nulltoleranse» gående i et par tiår nå. Det har sannsynligvis gjort sitt innhogg på toleransesonen. Det ser ut til å være på mote å gnistre på små symbolsignaler, for det gir jo igjen et alfa-signal til omgivelsene.

Så til figurene og mine kommentarer til dem:

 

Denne illustrerer to individers ytre komfortsoner (grønn). Kommer man nærmere hverandre så beveger man seg inn i toleransesonen (blå). Bredden på den avgjør hvor mye vi tåler av hverandre. Innerst har vi reaksjonssonen (gul). Innenfor den gule grensen reagerer vi, enten i form av en ytre reaksjon, eller vi får en merkbar mental reaksjon, som i verste fall kan skade.

 

 

 

Her berører individene hverandres toleransesoner. Det skaper vekstsoner i oss. Det som ikke dreper meg gjør meg sterkere. Når vi mobiliserer kognitivt arbeid for å tolerere dette, så vokser toleransesonen. Vi blir mer «tykkhudet» og tåler mer av hverandre. På den måten respekterer vi hverandres verdighet, på tross av forskjeller og uenighet.


 

 

Denne illustrerer møtet mellom et individ fra verdighetskultur og et individ fra æreskultur. Det æreskulturelle individet preges av mangel på toleransesone. Komfortsonen er lav, og like innenfor er reaksjons-sonen. Vi innser at disse to er inkompatible. Sannsynligheten for at den verdighets-orienterte uforvarende fornærmer æresindividet er svært høy. Et mulig scenario her er at verdighets-individet lar seg dominere av æresindividet. Tilstedeværelsen av verdighetsindividets toleransesone gjør at verdighetsindividet «tåler» æresindividets dominansstrategier, vel vitende om at alternativet er konflikt og svært destruktivt. Dette er et dilemma. Valget står mellom to onder: enten full krig eller å bli undertrykket. Kanskje er det da også slik at jo større toleransesone, desto mer verdsettes freden. Det øker altså sannsynligheten for at freden aksepteres til den prisen at man blir undertrykket. Det avdekker verdighetskulturens sårbarhet for å bli undergravet og overtatt av æreskulturelle individer. Der verdighetsindivider forsøker seg med rasjonalitet, samspill og kompromiss, overkjøres de av individer som overreagerer og lager et destruktivt helvete med utgangspunkt i bagateller. Det som vil skje er at æresindividene vil dominere verdighetsindividene og stige opp i hierarkiet og dermed omdanne det til æreskultur. Dette illustrerer også at man, i det sosiale samspill, er nødt til å etablere mekanismer som hele tiden motvirker denne effekten. Dette blir jo da enda en variant av overgangen fra sosialt samspill, til sosialt spill. Og det er jo det som skaper den store utfordringen å opprettholde verdighetskulturen. Tap av fokus på dette kan risikere at verdighetskulturen blir ødelagt.


 

 

Profiler uten toleransesone fungerer nesten som definisjonen på æreskultur. Man har en smal komfort-sone, og det skal ingenting til før man dulter bort i hverandres reaksjonssoner. Da er det fornærmelse og gjenoppretting av ære som gjelder. Hvordan avgjøres dette? I og med at vi ikke har noen toleransesone, så har vi heller ingen arena å utvikle noen felles forståelse på. Det eneste som gjenstår er styrkeforhold. I en æreskultur vil den sterkeste ha rett. Den sterkeste ydmyker den svake og slik finner de sin rangorden, dersom det ikke ender med drap.

Offerkulturer har en lignende profil. Også denne avgjøres av styrkeforhold. Man da handler det ikke bare om personlig styrke, eller formell maktposisjon, men om styrken i den sosiale gjennomslagskraften. Den som mobiliserer den sterkeste alliansen vinner slaget, ikke på argument, ikke på analyse, men på styrken i den sosiale kapitalen. Da er det jo selvsagt appellen til omgivelsens mektigste som blir hovedstrategien. Gjennomslaget kommer ved å appellere til omsorg og heroisme, og det gjøres gjennom å fremheve egen offerstatus.


 

 

Man kan godt tenke seg at komfortsonen blir så smal at den ikke lengre blir signifikant. Da vil enhver kontakt mellom disse individene avgjøres konflikt og dominans. Vi får et klima hvor ethvert mellomværende avgjøres av hvem som er den sterkeste. Dette er sannsynligvis på nivå med krypdyr og dinosaurer. Ikke bare er all kognitiv kapasitet satt ut av spill, men også mye av det samspillet som foregår mellom pattedyr generelt.

 

Om Lærekultur kontra autoritetskultur

Begrepene verdighetskultur og lærekultur henger sammen. Det er fordi verdighetskulturer har det som kan kalles for kulturell læreevne. Mitt resonnement bygger på den kreative prosess. Da er basisantakelsen at lærling i stor grad ikke skjer gjennom tenkning, men gjennom prøving og feiling. Den kreative prosess er naturen egen måte å lære på. Hele den biologiske evolusjonsprosessen baseres på nettopp dette.

Så les da utrykket en gang til: Prøving og Feiling. Det å prøve noe innebærer risikoen for å feile. Her er forskjellen: Konsekvensen av å feile er dramatisk større i autoritære kulturer enn i lærekulturer.

Når feilen har oppstått vil den autoritære intuitive respons være: «Hvem har skylden for dette?», eller enda sterkere «hvem kan vi skylde på?». Motsetningen er lærekulturens som er mer fokusert på «hva kan vi lære av dette?».

I en autoritetskultur vil feil utgjøre en betydelig personlig sosial risiko. Det kan være alt fra å bli klandret, til intoleranse til sosial vold ja til og med drap. Dette skaper følgende sosialpatologiske effekter:

1)      Kulturen konserveres fordi ingen tør å prøve, eller tenke nytt

2)      Man er ute av stand til å lære av feil

3)      Feil og sårbarheter utgjør høy risiko for å  bli konvertert til sosial valuta som man bruker mot hverandre i det sosiale spill. Dette skaper insitament til å ville dekke over eller skjule feil man ikke enkelt kan «skylde på andre».

4)      Det skaper en overflatisk glansbilde-mentalitet

Når vi hører om klandring, det å fremstå som feilfri, om sosialt spill og manipulasjon, er det bare å ønske velkommen til narsissistenes hjemland. Dette er et sosialt klima hvor det lønner seg med narsissistiske trekk. Med andre ord skapes det en kultur hvor mennesker som har legning for slike trekk vil dyrkes frem. Vi får en nærmest makaber forskjells-kultur. Dette blir da også selvforsterkende. For jo høyere konsentrasjon vi får av sosialt spill i toppene på systemet, jo mer vil jo dette sette premissene for mentaliteten ellers i kulturen.

Vi skal merke oss at dette er en kulturform i harmoni med menneskenaturen. Behovet for å rivalisere, dominere og trakassere er en del av de mentale rangeringsmekanismene, vi er programmert med. Og gitt atferdsdualismen så er det våre emosjonelle impulser som programmeres oss.

Dette skaper en fundamental utfordring både for etablering og vedlikehold av verdighetskulturer. En verdighetskultur kan kun eksistere som følge av kognitiv mobilisering. Den forutsetter en grad av allmenn-dannelse i befolkningen, pluss innretninger som holder særlig elite- og ledersjiktene i sjakk. Den som forstår menneskenaturen, vil også ha den innsikt at maktkonsentrasjoner er å sammenligne med ustabile atomreaktorer.  De er nyttige så lenge de fungerer med de gode egenskapene. Men, de har i seg mekanismene for å løpe løpsk. Når dette skjer, skapes det jeg kaller for et statsmonster.

Med mindre man tar høyde for dette i sin samfunnskonstruksjon, så har vår natur så kraftig gravitasjonskraft, at det skal lite til for å falle tilbake.

Eksempler

Jeg har nå skissert den teoretiske modellen som begrunner min oppfatning av forskjellen på slike kulturer. Altså, jeg gir en forklaring på hvorfor det er slik. Men jeg mener at det empiriske datagrunnlaget til støtte for at denne forskjellen eksisterer er overveldende. Så kan man jo selv danne seg meninger om hvorfor det er slik. Eksempler kan finnes, både i stort og smått. Her er noen av dem:

1)      Maoist Kina og «Det store spranget». Mao Zedong var nok en svært autoritær person. Dette må da også kombineres med ideologien om «Protarietets diktatur». Dette åpner altså for et nådeløst autoritært diktatur. Les gjerne gjennom dette i Wikipedia, for en beskrivelse. Det jeg vil poengtere her er at det ble satt overdrevne mål, både for matproduksjon og for stålproduksjon. Det faktum at det var så overdrevent må nødvendigvis handle om at prosessen på ingen måte har vært realitetsorientert (hva er mulig?). Vi som er på gulvet vil ofte, litt flåsete ha sagt at «ledelsen har mistet bakkekontakten». Årsaken til slike urealistiske mål, er enkelt at det ikke var rom for å behandle dette med utgangspunkt i kunnskap og analyse. Menneskene rundt Mao, turte ikke å motsi ham. Og det var med god grunn. For det innebar livsfare. Husk de narsissistiske trekkene. Et gjennomgangstema her er at man ikke tåler kritikk. Man ser ikke forskjell på konflikt og uenighet. Dette er umodenhet. Så når Mao og hans krets kom med anslagene, så finnes ingen kritiske røster.
Når man så implementerer så vil jo dette selvsagt skru systemet på høygir i et forsøk på å møte kravene. Her får vi neste fatale utslag. Det er at de ansvarlige begynner å lyve om resultatene. Dette er en sosial overlevelsesstrategi. Husk at det å komme med et dårlig resultat ikke utløser «hva er årsaken?», men «Hvem har skylden?». Da er det selvsagt «budbringer» som får skylden, og det kan i verste fall bety en kule. Dette er et sanksjonsorientert system. Følgelig er det en overlevelses strategi med alle slags løgner og manipulasjon for å komme med «gode nyheter». Resultat: Mao og hans ledersjikt pakkes inn i bomull. De vet ikke realitetene. Kompetanse og ressurser trekkes ut av landbruket og over i industrien. Risproduksjonen synker drastisk. Men ledelsen får rapportert det motsatte, og naturligvis eksporterer de da maten for å tjene ekstra penger. Resultatet er en mega sultkatastrofe med sannsynligvis flere titalls millioner ofre.  Kan du se hvordan det autoritære systemet undergraver rasjonaliteten, skaper enorme lidelser og leder inn i katastrofer?

2)      Flykatastrofer
Team-samarbeid i cockpit er en avgjørende faktor for sikkerheten i fly. Her har vært utfordringer, særlig i asiatiske kulturer, som er kjent for å være autoritære. I denne katastrofen ble dette den avgjørende årsaken til havari. Det handler om at andreflyver vegret seg for å korrigere der kapteinen åpenbart ikke handterte situasjonen. Angitte klipp viser bare den kritiske delen. Men undersøkelser i etterkant viste at man måtte bearbeide hele kulturen for å få til ekte samarbeid i cockpit. Egentlig var man klar over dette og var i gang med tiltak. For to år før hadde man hatt en ulykke hvor nettopp annenflygeren unnlot å si ifra, og det ledet til katastrofe. Både i denne ulykken og i den som skjedde to år tidligere, mistet over alle ombord livet som følge av svakhetene i autoritære kulturer. For dypere analyse av hendelsesforløpet, se denne videoen. Det å se og analysere slike hendelser lærer oss mye om havarier. Da snakker jeg ikke bare om flyhavarier, men havarier generelt. For i tillegg til alle mulige tekniske havarier, som jo som regel er umulig å benekte, har vi tilsvarende sosiale havarier, som er langt vanskeligere å identifisere. Et viktig poeng her er at flyindustrien på mange måter er samarbeid satt på spissen. Operasjonen er meget kompleks. Og da tenker de fleste teknisk, men saken er at samspillskompleksiteten sannsynligvis er like høy. Dette handler om at når ting går galt, og da snakker vi ikke bare flyhavari, så er det nesten umulig å lukke det hele inne i benektelser. Så får altså dette så store konsekvenser at motivasjonen for å sikre seg mot dette blir svært høy. Dette vil da også gjennomsyre kulturen. Personlig har jeg nok bak meg kanskje tresifret antall med National Geographics serie «Flyhavarikommisjonen». Det er ikke ett slikt havari som ikke inkluderer menneskelig feil som en del av årsaks-bildet. Etter hvert har jeg skjønt at det er svært mye kompetanse å hente på dette, som handler om sosialt samspill. Her bygger man kompetanse, både på risikovurderinger, kvalitetssikringssystemer og den menneskelige natur. Et viktig bilde i angitte video viser en serie med flater med tilfeldige hull. Flatene symboliserer forsvarsverk mot avvik. Slike forsvarsverk har hull og svakheter. Hvert avvik kan oppfattes betydingsløst isolert, og det forutsetter at mange andre ting svikter samtidig, Og er det mange slike forsvarsverk, så synker sannsynligheten drastisk. Et havari vil kunne skje dersom avik1 og avvik2 og avvik3 og avvik4 alle er til stede. Det er her man kommer opp med at dersom man kan beregne sannsynligheten på hvert avvik, så vil man med å multiplisere sannsynligheten komme frem til en total sannsynlighet. Poenget er at det skjer tusenvis av flyvninger hver eneste time på døgnet. Dersom vi har en promilles sannsynlighet for havari, så hvil det sannsynligvis skje flere i timen, verden rundt. Følgelig handler kampen mot havarier, om å forhindre alt av avvik. Til dette benytter man sofistikerte kvalitetssikringssystemer. Det som er å oppdage er at dette er basert på at man finner avvikene, lærer om dem og utvikler innretninger som sikrer mot dem. Hele systemet er basert på et avvik rapporteres, analyseres og følges opp. Det å dekke over avvik, benekte dem eller ignorere dem er oppskrift på havari. Her ser i også direkte sammenhengen. Vi oppdager at autoritære kulturer har dårlig kompatibilitet med dette. Hele denne mentaliteten med rivalisering, manipulasjon, det å skjule svakheter eller bruke dem mot hverandre, vil totalt undergrave et slikt system. Derfor tenker jeg at et studium i flyindustrien kan være en god kilde til innsikt for fagfolk fra human-orienterte disipliner.

3)      Tsjernobyl
Ulykken i Tsjernobyl i 1986 er kalt for menneskehetens største katastrofe hittil. Den hadde et omfang og et potensiale som er så skremmende at den må plasseres i en egen kategori for seg selv. Jeg anbefaler å se den dokumentarserien som HBO har laget, om dette. Den er i fem deler. Ellers finnes det mye ressurser på nett om dette. For tekniske beskrivelser av hva som egentlig gikk galt se videoene her og her.
Tsjernobyl-katastrofen har nok vært studert med flere perspektiver. Jeg har imidlertid sett en rød tråd i dette. Det er den autoritære kulturen som er hele historiens bakteppe. Og jeg er av den oppfatning at autoritetskulturen bidro signifikant til ulykken og at dette skjedde på flere plan. Jeg dagdrømmer faktisk om å studere hele forløpet nettopp i det perspektivet, for å vise hvordan dette øker risikoen for at havariet blir en realitet. Igjen, som når vi snakket om flyhavarier, så er det mye kompleks teknologi inne i bildet her, og ikke minst det er et komplekst samspill rundt dette. Vi har en høyt utviklet, både teknologisk- og sikkerhetskultur rundt dette. Alt dette er fullt mulig i autoritære kulturer. Likevel hevder jeg at risikoen for en slik ulykke er høyere i autoritære kulturer.
Men la oss starte allerede i 1976. Da skjedde det en hendelse under nedstengning av en såkalt RBMK-reaktor av samme type som i Tsjernobyl, hvor reaktoren plutselig ble ustabil på lav effekt. Dette varte bare i et glimt før reaktoren ble nedstengt. Men det var nok til at det skapte uro og dette kom med i en rapport. De signifikante delene av denne rapporten ble hemmeligholdt. Hemmeligholdelsen innebar at ingeniører, forskere og de som skulle operere systemene ikke visste om denne risikoen. De levde i den tro at RBMK-reaktoren aldri kunne løpe løpsk og eksplodere. Jeg sier ikke at et slikt hemmelighold ikke kunne ha skjedd i en lærekultur. Det er ikke slik at lærekulturen er en feilfri utopi. Men det jeg hevder er at sannsynligheten er langt lavere. I en autoritær kultur handler mye om ære og perfeksjonisme. Og det var mye å være stolt av når det gjaldt denne reaktoren. Den var designet, til en viss grad, selvstabiliserende, og ble derfor regnet som helt trygg. Derfor gikk det nok på æresfølelsen løs når man oppdaget en slik svakhet i systemet. Den naturlige intuisjonen er derfor å skjule dette. Nøyaktig dette skjedde, og det på en systematisk gjennomført måte at det ble sensurert ut av rapporten. Dette er et tiltak som må ha involvert mange personer. Det kan kun skje i en autoritær kultur. For det at mange vet om det, involverer «risikoen» for at noen varsler. Varsling er vanskelig uansett kultur. Vi kjenner problemene fra vårt eget land. Derfor lover om beskyttelse og rettigheter for varslere. Men det er åpenbart at varsling nesten umuliggjøres i autoritære kulturer. For det er jo nettopp ledere som kan bli motivert til å lukke munnen på enhver varsler, og i autoritære kulturer er motivasjonen enda høyere og det lite eller ingen begrensinger som stopper dette. Dette handler særlig om den utbredte bruken av sanksjoner, som jo er en viktig del av mentaliteten i en autoritær kultur.
Uvitenheten om denne svakheten medførte at man, i opptakten til ulykken, tok langt høyere risiko enn det som var forsvarlig.
Så her har vi den første faktoren hvor avviket direkte kan tilbakeføres til den autoritære mentaliteten i kulturen.
Så til forløpet i forkant av katastrofen:
Tsjernobyls reaktor 4 stod ferdig i 1983, så den var forholdsvis ny. En av prosedyrene for godkjenning av en RBMK-reaktor for produksjon var at man måtte gjennomføre en test av en spesiell type reserveløsning for strømforsyning til pumpene. Jeg beskriver dette veldig overflatisk nå for teknologien i seg selv, er ikke det signifikante her. Vårt fokus er altså menneskene og samspillet rundt.
Men det er altså slik at vannkjølingen av reaktoren er en kritisk faktor. Vannet måtte sirkulere. Dette ble i varetatt av en rekke pumper som var drevet elektrisk av energi fra kraftverkets produksjon (vanndamp og turbiner). Men hva om strømforsyningen plutselig skulle utebli?  Dette er en reell mulighet ved funksjonsfeil, menneskelige feil, sabotasje eller nedstigning. Vi snakker om en reell risiko for at pumpene kunne miste strømmen. Da hadde man dieseldrevne generatorer som slo seg på automatisk og leverte strøm til pumpene. Men problemet med disse generatorene var at de brukte et minutt eller så på å spinne seg opp og komme i gang. Det er for lang tid. I dette tidsvinduet skulle man bruke den gjenværende kinetiske energien i turbinene til å skape nødvendig kraft til å dekke dette gapet. Det var dette som skulle testes. Og testen skulle ha vært gjennomført før reaktoren kunne sertifiseres for produksjon. Dette har man ikke rukket, og sertifiseringen bygget på en forfalsket fremstilling om at alle nødvendige tester var gjennomført. Dette handler sannsynligvis om å unngå en utsettelse av produksjonsstart. Særlig i et autoritært system ville risikoen vært stor for at en slik utsettelse ville medført sanksjoner, eller ingen forfremmelse. Vi ser her hvordan en sanksjonsorientert mentalitet fungerer kontraproduktivt. Og risikoen er større i autoritære kulturer, nettopp på grunn av denne type mentalitet, og den irrasjonalitet som utvikles i et giftig sosialt klima.
Men uansett var man under sterkt press for å få gjennomført dette i ettertid. Men man hadde problemer med å få det til. Man hadde mislyktes tre ganger tidligere. Den aktuelle dagen skulle reaktoren likevel stenges ned på grunn av vedlikehold.
Normal drift på reaktoren var 3200 mW. Testen var planlagt på dagtid. Man hadde startet forberedelsene, og tatt effekten i reaktoren kontrollert ned til 1600 mW. Dette var første steg på veien ned mot 700 mW, som var den effekten testen skulle utføres på.
Men det å ta ut en reaktor på denne måten er ikke problemfritt. Her finnes en rekke bedrifter som står i fare for å miste produksjon som følge av dette. Her støter vi igjen på autoritetskulturens reaksjon på denne type utfordringer. Det nærmer seg månedsslutt og bedriftene hadde strenge produksjonsmål. Kan man unnskylde seg med strømstans, som jo er utenfor den enkelte leders kontroll? På et tidspunkt settes ledelsen for kraftleverandøren under press for å utsette nedstigningen slik at produksjonsmålene kan nås. Og dette går da videre til ledelsen ved kraftverket.
I en autoritær kultur vil man sannsynligvis ha lavere andel faglig kompetente, og desto større andel med sosialt kompetente mennesker. Hypotesen er at i autoritære kulturer blir sosial kompetanse et så stort overlevelseskriterium at faglig kompetanse kommer i skyggen av dette. Det er den sosiale kompetansen som har gitt karrieren. Det betyr at mellom mennesker i slike posisjoner så eksisterer det et sosialt nettverk, som gjør «magien» for dem. Dette åpner et mulighetsrom til å påvirke, og dermed forhindre de planlagte begrensingene i strømleveransen. Man «kjenner noen» og man oppnår en «deal», ved å snakke med de rette folkene. Tenk over det: Hadde det blitt redusert produksjon og produksjonsmålene hadde sprukket, synes du ikke at du hører alfa-en i posisjonen over: «Hvorfor i helvete aksepterte du slike begrensinger fra kraftleveraqndøren?». Neste stopp: Arbeidsleir?
Her er det vesentlig å forstå retorikkens verste naturlov: Din evne til å få gjennomslag avhenger 70-80% av etos og patos, og bare 20-30% av logos. Logos er argumentet i seg selv. Det er selve forklaringen og dens innhold. Det å følge en forklaring krever kognitiv mobilisering. Dessuten er det en motsetning mellom fordømmelse og forståelse. I biososial modus er det fordømmelsen som dominerer. Den har høyere sosial valuta. «Det er bare barn og sosialt inkompetente som er nysgjerrige».
Poenget er at når sosial overlevelse er så viktig som de blir i autoritære kulturer, så fortrenges fagkompetansen ut mot randsonen. Sannheten  blir underordnet og man taper viljen til å forstå.  Men det stopper ikke der. Det bærer lett over i regelrett uvilje til å forstå. Da er vi inne på alt som har med manipulasjon å gjøre. For eksempel arenakontroll. Autoritære kulturer utvikler også strenge formale innretninger som kontrollerer alle arenaer hvor utveksling foregår. For når sannhetsidealet er forsvunnet ut av vinduet, så erstattes dette med en nådeløs kamp om definisjonsmakten; man definerer «sannheten» som det måtte passe den eller de som til enhver tid har overtaket i dette spillet. I alle autoritære kulturer er den frie flyt av informasjon og dialogisk utveksling erstattet med strenge formelle kontrollfunksjoner.
De aller fleste, inklusive Jørgen Hattemaker vil oppfatte tilstanden, og dermed også miste tilliten. Dette inkluderer også tilliten til at det skal kunne være mulig å forklare noe rasjonelt ved hjelp av fakta, analyse og logikk. Tap av denne type tillit gjør at man ikke kan forvente analyse, men spill. Følgelig tapes motivasjonen til realitetsorientering, og det kan gjennomsyre en hel kultur.

For ledelsen av atomkraftverket var altså en utsettelse av testen ingen reell opsjon. Men man lot seg altså presse til å avbryte nedstigingen av reaktoren. Man var kommet ned til en stabil tilstand på 1600 mW. Tanken var da å la reaktoren gå på denne effekten, og levere strøm, og fortsette prosedyren etter midnatt. Det faktum at det å la reaktoren gå så lenge på halv effekt ville forgifte reaktoren (xenon 135), ser ut til å ha glippet oppmerksomheten.
Dette er et komplekst eksempel på det som jeg kaller for krysskrav. Da handler det om at kravene er innbyrdes selvmotsigende. Det er jo noe som ofte kan skje, og i en verdighetskultur løses, men her er sannsynligheten høyere for at man kunne ha kommet ut av det, enten ved å etablere felles forståelse, eller gjennom fornuftige kompromisser. Dette skjer gjennom konstruktiv dialog. Man finner sammen ut av uføret, og kommer gjennom det på den måten. Merk at dette ikke er en opsjon i en autoritær kultur. I biososial modus vil kompromiss signalisere svakhet. Med andre ord taper man sosial status, både på å ta til seg læring og på kompromisser.
Problemet med krysskrav er at kravstillerne er aggressive i sine krav, uten vilje til å forstå og truer med sanksjoner (narsissistiske trekk).  Det som er spesielt her, er at kravene nok har opprinnelse i de samme kravstillerne på toppen av pyramiden. Men fra den utsikten ser man ikke at dette blir selvmotsigende lengre ned i systemet. Det er umulig å holde produksjonsmålene, samtidig som man gjennomfører testen på en forsvarlig måte. Når så ledelsen ved kraftverket lar seg overtale til å opprettholde strømproduksjonen, så er jo dette et kompromiss, sannsynligvis som følge av umenneskelig press. Og det kompromisset de inngår, fremstår impulsivt og er faglig helt uforsvarlig.
Dette har en teknisk og en menneskelig komponent. Den tekniske siden av dette handler om et denne type kjernereaksjon har Xenon som biprodukt. Xenon fungerer som en bremse på kjernereaksjonene. Man kaller det for at reaktoren blir forgiftet. Ganske så sikkert må den tekniske ledelsen ved kraftverket ha hatt god peiling på dette. I normal drift løses dette ved at xenon brennes bort like fort som den produseres.  Men i dette tilfellet hadde man altså tatt reaktoren ned til det halve, altså 1600mW, og det var nok til at det hopet seg opp Xenon i reaktoren. Det å la reaktoren stå slik i 10 timer var uforsvarlig. I tillegg til dette hadde vi den utfordringen at nattskiftet hverken var forberedt på en slik test, og heller ikke kompetent til å gjennomføre dette. Dette legger seg da opp på den situasjonen at vi har å gjøre med en reaktor kjørt inn i en ubalanse som i stor grad avviker fra en normalsituasjon.
Igjen, det eneste fornuftige var enten avbryte hele testen der og da, eller å avvise anmodningene om å opprettholde strømproduksjonen. Gitt situasjonen, er det forståelig at begge alternativene hadde ubehagelige konsekvenser. Men i en autoritær kultur er dette mye verre. Trusler og sanksjoner venter dem som ikke lystrer. Her har vi altså et krysskrav, som ledelsen navigerer ut av ved å kompromittere sikkerheten.
Spørsmålet er i hvilken grad ledelsen visste hvilken risiko de tok. Svaret på dette er nei. Da handlet dette nettopp om hemmelighold av kritisk informasjon om forhold avdekket av den tidligere refererte kritisk hendelsen i 1976. Dette er deres unnskyldning. Men poenget her er at denne plutselige endringen i planene burde ha utløst en forståelse av at forutsetningene var brutt, og at planleggingen dermed måtte gjøres på nytt. I praksis betyr det at testen også denne gangen er avlyst. Men det skjedde altså ikke, sannsynligvis nettopp på grunn av risiko for represalier og manglende tro på at det eksisterte noe mulighetsrom for å kunne forklare dette.
Da er vi altså fremme ved midnatt, natt til 26.april 1986. Her må vi ta forbehold om at det hefter usikkerhet rundt det menneskelige som utspant seg i kontrollrommet denne natten. De involverte som overlevde har jo avlagt sine forklaringer, noen av dem i dagene før de døde av skadene. Styrken ved dette er at man har mange forklaringer som kan sammenholdes. Svakheten er at man må regne med at enhver forsøker å pynte på sin rolle i hendelsesforløpet. Igjen har jeg den hypotesen at dette forsterkes i en autoritetskultur. Her er et intervju med sjefingeniør Anatolij Djatlov som definitivt er tildelt en usympatisk rolle inn i dette forløpet, i begge de dokumentarene jeg har sett. Vi oppdager jo hvordan han avdemper det hele og «legger skylden på» nettopp designfeilen i systemet. Men vi tar altså utgangspunkt i dette slik det er fremstilt av andre kilder.
Da klokken var passert midnatt, møter altså teknisk sjef Djatlov opp for å se til at testen ble gjennomført. I de to dokumentarene jeg har sett, hvor dette er dramatisert fremstår han som meget autoritær og usympatisk. Man kan kritisere at dette jo er fiksjon. Men poenget her er at nettopp fiksjonen viser den dypereliggende innsikten i nettopp svakheten autoritære kulturer. Det er dette som fremstilles, gjerne litt karikert. Vi må skille mellom virkelighetens Diarlov og den rollen som her er skapt, med utgangspunkt i en dypere innsikt gitt av en type livserfaring som slett ikke er uvanlig blant oss mennesker. Her er innsikt å høste selv om det er fiksjon. Nok om det. Det som fremstilles er altså som er så alt for menneskelig i sin fremferd, gitt den rollen og den utfordring som systemet stod i denne skjebnesvangre dagen i 1986.
For å oppsummere situasjonen: Man har altså utsatt testen på tross av at det introduserte alvorlig risiko i prosessen. Man hadde den menneskelige risikoen som konkret handler om at nattskiftet var kommet på. Disse medarbeiderne var hverken informert om prosessen, og heller opplært i prosedyrene. I tillegg var det uklarhet i prosedyrene. Noe var strøket over. Dette kommer da på toppen av at reaktoren nå er i en høyst uvanlig tilstand. Den er såkalt forgiftet med XI135. Dette gjør at risikoen er stor for at reaktoren kan kveles på lave effekter. Dette er en kunnskap som neppe er ukjent rent teoretisk, men det ser altså ikke ut som at Djatlov tillegger dette noe vekt. Så viktig kompetanse burde eksistere også blant de andre medarbeiderne. I et mindre autoritært system burde problemet ha vært løftet opp og diskutert åpent som mellom likeverdige fagfolk. Dette skjer ikke. Djatlov blir ikke konfrontert med denne risikoen. Årsaken skyldes en kombinasjon av inkompetanse og den autoritære kulturen. Alt dette legger seg altså til at reaktoren faktisk har en svakhet med ustabilitet på lave effekter. Dette er altså en svakhet som ingen av dem vet om, nettopp forårsaket av et autoritært system. Kombinasjonen skulle vise seg høyrisikabel og dødelig.
Djatlov latterliggjør sine medarbeidere for å være usikre og lite forberedt. Stemningen i kontrollrommet fremstilles amper.
Djatov gir da ordre om å ta reaktoren ytterligere ned til 700mW. Men starter prosedyren. Her kommer det altså inn at på tur ned i effekt så slår altså XI-effekten inn og reaktoren faller dramatisk ned mot 30mW. Dette gjør neppe stemningen bedre. Det å kvele en reaktor på denne måten, utgjør risiko for at man må bruke dagevis på å få den opp. Man kan vel tenke seg hvilke konsekvenser det har for kraftproduksjonen. Og igjen, i et autoritært system så vanker det neppe bare manglende forfremmelse ut av noe slikt, det vanker nok også sanksjoner. Man er mindre opptatt av årsaken, mer opptatt av hvem man kan skylde på. Det som så oppstår, er en diskusjon hvor Djatovs medarbeider ville stenge av reaktoren.  Han henviser til en instruks som tydelig forbyr forsøk på å ta reaktoren opp igjen etter et slikt fall. Diskusjonen fremstilles høylytt. Djatov truer med at han skal sørge for at vedkommende får sparken og aldri mer jobb igjen. Da handler dette igjen om at vi her ikke har en faglig dialog om reaktorens tilstand, risiko osv. Det autoritære systemet snakker ikke fag, men opererer med trusler og sanksjoner. Så den faglige dialogen uteblir. Dette er da siste punkt i prosessen hvor retrett er mulig. Etter dette beveger man seg inn i det terrenget man kaller for «Point of no return». Medarbeiderne trues altså til å forsøke å øke effekten i konflikt med en klar instruks om at det er forbudt.  Men det å få opp effekten i en forgiftet reaktor er et ekstremt farlig farvann.  Da handler det om at man fører de stavene som bremser kjernereaksjonene ut av reaktorkjernen. I en forgiftet reaktor så bremses kjernereaksjonene av XI-forgiftningen. Så det å begynne å trekke ut stavene gir lite virkning. Man får reaktoren opp i 200mW. Her starter testen som går ut på å stoppe strømtilførselen til pumpene. Dette stopper også vannsirkulasjonen i reaktoren. Dette forårsaker at vann begynner å fordampe. Da mister det avkjølingseffekten og dampen virker stimulerende på de kjernefysiske reaksjonene.  Det vi har nå er altså en reaktor som vipper mellom en nesten død tilstand og en løpsk akselererende tilstand. Når vann blir til damp, og stimulerer reaksjonen, så øker temperaturen, og skaper mer vanndamp osv. Den økende temperaturen brenner bort XI-forgiftningen og vi er plutselig i en situasjon hvor det ikke lengre er noen bremser i systemet. Det at man kunne trekke dette så langt handler da om en trygghet som finnes i systemet, i form av en knapp for nødstopp. Her kalte man den for AZ-5.
Men her kommer altså den ukjente defekten inn. For på tuppene av bremsestavene finner vi grafitt som er stimulerende på kjernereaksjonene.  Dette skaper en så kraftig økning i den øverste delen av reaktoren at stavene brenner fast. Da er det for sent. De kommer altså ikke til for å bremse reaksjonene, som nå løper løpsk. Katastrofen er et faktum.

 

Selvsagt kunne man gjort denne listen mye lengre. Men jeg håper eksemplene viser svakhetene ved autoritære kulturer. Men, bildet er selvsagt ikke sort-hvitt. For det første er alle store kulturer fragmentert. Da vi finner nok litt av hvert, både i store kulturer og i subkulturer. Det er jo på ingen måte slik at våre vestlige kulturer er gjennomgående læreklurer. På tross av velutviklet demokrati og demokratiske idealer, florere det med autoritetskulturer også i våre samfunn. Som sagt, dette er en tilbøyelighet som ligger så nært under overflaten at slike «ulykker» skjer hele tiden.

Og jeg tror at utfordringen i våre samfunn er økende. Dette handler om at den demokratiske grunnholdningen ser ut til å være i ferd med å forvitre. Selvsagt hører jeg nå og da argumenter som kritiserer demokratiet. Det har jeg selv gjort her. Den vanligste kritikken handler om handlekraft. Demokratier bruker tid, ofte svært lang tid. Og når først en handling kommer, så er den kraftløs på grunn av kompromisser og uenighet. En streng autoritær kultur med sterk diktator på toppen, vil nødvendigvis har langt bedre handlekraft, og sannsynligvis langt raskere reaksjonsevne. En disiplinert organisasjon vil fungere som lederens forlengede arm.  Åpenbart er dette svært effektivt. Og tradisjonen er gammel, kanskje eldre enn mennesket selv.  Da tenker jeg spesialt på krig. Det har jeg beskrevet her (les gjerne teksten for å få sammenheng). Hypotesen ut av dette er at vi har naturlige arketypiske rollemønstre i oss, som gir opphav til krigsvilje. Dette har da altså videre ført til utviklingen av organiserte hærer, og videre til militærvesen til forsvar av stater. Hypotesen er da at den kulturen som er utviklet i denne sektoren, smitter over på sivilsamfunnet i form av at man tar i bruk de virkemidler og teknikker som gir suksess i militær sammenheng.

Og her er det selvsagt et poeng at autoritetskulturer, med grader av kadaverdisiplin har gitt suksess og seier i mange sammenhenger. Da er det også forståelig at det kan oppstå drustrasjon og utålmodighet når man i sivilsamfunnet beveger seg langsomt ved hjelp av demokrati og byråkrati. Men det man skal være klar over er nettopp grunnen til at demokrati eksisterer.

Det handler om at når for mye makt blir konsentrert om for få hender, er faren stor for at samfunnet mister kontrollen over statsmakten. Da har vi skapt et statsmonster. Som samfunnsborgere ønsker vi frihet, respekt, stabile forhold, og statlige institusjoner som både er velvillige, har integritet og kompetanse på det man holder på med. Statsmonstre tjener aldri sine innbyggere. De er kun til for eliten på toppen. For oss på gulvet, er statsmonsteret svært dårlig nytt, for oss selv, for våre barn, for våre etterkommere.

Det å utvikle demokratier, eller lærekulturer er noe som har en kostnad. Og kostnaden kan man gjerne se i de svakheter som er nevnt. Det som skjer i en autoritær kultur, er at ja handlekraften kan bli stor. Men dersom man tar de gale beslutningene, og gjennomfører med stor handlekraft, så havner man raskere i den dype grøften. Eksemplene over viser jo dette med stor klarhet. Kostnaden for den ekstra handlekraften er langt høyere risiko for at det går virkelig galt.

Jeg tenker at det må være en del av allmenndannelsen å forstå denne kostnaden, og ikke minst hvorfor vi bør være villige til å bifalle den. Guder kommer og går. Har vi først skapt oss et diktatur, på et blaff av en «gud», hva så med neste generasjon, eller neste? Før eller siden dukker det opp en Nero, eller en Hitler. Donald Trump var en autoritær leder som prøvde å rive ned demokratiet, men han greide det heldigvis ikke. Det tror jeg vi skal være takknemlige for.

Men, som et kompromiss, så har jeg nok vært inne på tanken i «Det modne samfunn» at man kan definere varianter av unntakstilstander på en formell måte, inklusive forskrifter og innretninger som i størst mulig grad reduserer risiko for å miste kontroll. Det blir litt i pose og sekk. Dersom samfunnet stor overfor utfordringer som krever noe mer enn det demokratiet kan levere, så kan man tenke seg midlertidige forordninger som tilpasser oss dette. Forutsetningen er at det bygges inn risikoreduserende tiltak inn i dette.