Det stolte mennesket

Vi mennesker er utstyr med et intuitivt barometer for måling av sosial kapital. For mens svingninger i økonomisk kapital måles i tap og gevinst av valuta, så vil svingninger i den sosiale kapitalen føles direkte på kroppen. Den sosiale gevinsten kjennes som stolthet, mens den sosiale kostnaden kjennes som skam.

Denne refleksjonen handler om både stolthet og skam. Disse tilbøyelighetene, som vi alle har, er to sider av samme sak.  Jeg sorterer begge disse følelsene under sosiale tilbøyeligheter. Det er tilbøyeligheter som er formet av et liv i flokk.  Min hypotese på dette er at tilbøyelighetene er dyrket frem av de to motstridende strategiene som er henholdsvis å gjøre seg synlig og motsatt og gjøre seg usynlig.  Avhengig av situasjonen vil begge strategiene ha stor biologisk nytteverdi.  De individer som var overlegen og gjorde seg synlig spredte sine gener mer enn de individer som var overlegen og gjemte seg. Og motsatt: de individer som var underlegen og gjemte seg, spredte sine gener bedre enn de individer som var underlegen og viste deg frem. Dette er den biologiske realitet som har gitt det naturlige utvalg og det seksuelle utvalg mulighet til å drive utviklingen av disse tilbøyelighetene.  Evolusjonen bygger jo som kjent på det som er. Våre tilbøyeligheter til stolthet og skam bygger sannsynligvis på mer grunnleggende tilbøyeligheter som frykt, aggresjon, glede, begjær og seksualitet.

 

Stolthet

Behovet for å vise seg frem, er drevet av søken etter stolthet. Stolthet utløses av sosial anerkjennelse. Derfor er søken etter stolthet det samme som søken etter sosial anerkjennelse. Og motsatt, så driver vår iboende stolthet oss til å ville vise oss frem. På den måten er dette en selvforsterkende sosial prosess. Et menneske som er stolt vil positivt:

·         By på seg selv
Dette er den positive effekten av stolthet som gjør at omgivelsene kan ha stort utbytte av enkeltindividets unike bidrag. Å by på seg selv, innebærer villighet til innsats, ofte ekstrem innsats i den hensikt å kunne utvikle talenter og muligheter til å bli noe som andre setter pris på og beundrer. Dette er kanskje den viktigste drivkraften bak menneskets kreativitet og verdiskapning. Uten denne drivkraften hadde mennesket neppe vært i stand til å utvikle noen sivilisasjon. Vi er alle født med denne drivkraften til å ville bidra, helst sette varige spor etter oss. Slikt blir det kulturutvikling av.

·         Utvikle god selvfølelse
Selvfølelse handler om det å føle seg verdifull. Følelsen av å være verdifull er som regel formet av vår speiling i omgivelsene. Da er vi igjen tilbake til sosial anerkjennelse. Dermed blir vår søken etter sosial anerkjennelse en viktig del av strategien for å oppnå god selvfølelse. Det varme sosiale klima gir god selvfølelse, mens det kalde sosiale klima gir dårlig selvfølelse. Individets opplevelse av omgivelsene i barndommen får ofte avgjørende betydning for vår selvfølelse som voksen.

·         Kjenne på at man kan noe.
Mennesket er programmert til å søke egen nytteverdi. Strategiene er utallige. Det kan være alt fra kunst, utseende, verdiskaping, kompetanse osv. Mennesker som får noe til blir stolte av det og de oppnår anerkjennelse. I samfunn med dårlig menneskesyn er det alfa omega å hevde seg som nytte-vesen dersom man skal kunne overleve.

·         Kjenne på at man hevder seg.
En annen strategi for å oppnå stolthet er å vinne eller å bli best. Mennesket oppsøker konkurranse. Særlig gjelder dette dersom man tror på evnen til å hevde seg, eller man identifiserer seg med noen man tror kan hevde seg. Det å vinne handler også om behovet for å ydmyke andre, og vise at man er i stand til å dominere.

 

Negativt kan stolthet medføre

·         Arroganse
Mennesker som er stolte, og ureflekterte over det, utvikler gjerne arroganse. Dette handler om å skape avstand til såkalt mindreverdige mennesker som man ikke ønsker å bli assosiert med.

·         Eksklusivitet
Har selvsagt sammenheng med arroganse. Stolthet kan lede individet til å se på seg selv som noe spesielt og som tilhørende en eksklusiv gruppe, med all den negative atferden som dette kan medføre.

·         Egoisme
Er man stolt har man også god tro på omgivelsenes toleranse og til og med tilbøyelighet til å la seg dominere. Det åpner for at alfa-mennesket i oss kan slippe frem. Man opplever seg selv som berettiget frem for andre. Dette åpner for asymmetriske relasjoner. Man kan ta som en selvfølge at egne behov kommer foran andres, og man forlanger at omgivelsene tar dette hensynet.

·         Mangel på toleranse
Stolthet kan gjøre mennesker kravstore og trangsynte. Men begynner å kreve «kvalitet» av de rundt seg og kvitter seg nådeløst med dem som ikke holder mål.

·         Selvdyrkelse

·         Stolthet kan gjøre mennesker stor i egne øyne. Men blir selvopptatt og begynner å beundre seg selv.

·         Moralske forstyrrelser
Stolte menneskers moralsyn kan endre seg i flere retninger. En strategi kan være å fremstå som såkalt moralsk høyverdig og sette standarder så høyt at andre for problemer med å leve opp til dette. Det blir en del av konkurransen og det sosiale spill. Den andre strategien er å definere seg selv i inn i en gruppe som står over moralen og dermed kan behandle andre grupper moralsk mindreverdig.

·         Gruppestolthet
En type stolthet man ofte ser innenfor sport er gruppestolthet. Når et lands fotballag vinner, så jubler halve nasjonen med dem og føler seg stolt. Man utvikler en illusjon om at man selv er delaktig i den seier som blir oppnådd. Det skaper en fellesskapsfølelse og gruppesamhold. Men samtidig gir det grobunn for negativt syn på andre grupper. Det har til tider blitt krig av slik irrasjonalitet.

Hva er sosial anerkjennelse?

Dette henger nøye sammen med den overordnede drivkraften bak det sosiale spill. Sosial gevinst gir stolthet, mens sosial kostnad gir skam. Dette er på ingen måte uten funksjon. Dette er organismens klare signal om hva du som individ kan forvente deg av omgivelsene. Det å justere atferden med utgangspunkt i disse emosjonelle mekanismene handler på den ene siden om ren overlevelse, og på den andre siden om det å forsterke sosial suksess. Så kan man jo bli med konkret på ha slags type handlinger vi snakker om. Sosial anerkjennelse kan for eksempel handle om:

1)      Vise respekt

2)      Vise beundring

3)      Vise villighet til underkastelse

4)      Vise oppmerksomhet

5)      Vise offervilje

6)      Anerkjenne verdighet

7)      Anerkjenne lidelse

Det er viktig å være oppmerksom på hvor mye vår egen sosiale atferd har å si for å skape stolthet og selvfølelse hos andre. Uten sosial anerkjennelse vil individet visne hen. Samtidig er det vesentlig å være klar over at når massesuggesjonen tar oss og vi overdriver dette til de store høyder, så ligger risikoen latent der for at vi passerer den terskelen at vi skaper alfa-mennesker. Og til syvende og sist, statsmonstre. Det er selvsagt ikke alltid det skjer. Det kommer an på modenheten til den som blir dyrket frem. Men vi ser stadig eksempler på at det er nettopp dette som skjer.

I den motsatte enden av skalaen har vi jo alle sosiale handlinger som skaper skam. Vi kommer senere inn på skam. Men den evolusjonære drivkraften bak skam er å bevege individet til å «ligge under  radaren», fordi risikoen for skadelige handlinger fra omgivelsene er latent. Det handler om overlevelse, både fysisk og sosialt. Handlinger som signaliserer mangel på sosial anerkjennelse, kan for eksempel være:

1)      Mangel på oppmerksomhet

2)      forakt

3)      Vold eller overgrep
Litt forklaring her: Skam er jo nettopp en mekanisme som skal beskytte mot vold. Men det definitive signal for nedverdigelse er å utsette noen for vold eller overgrep. Dette er signaler som i seg selv skaper skam. Det er jo nettopp denne skammen som hemmer offeret fra å snakke om det som har skjedd. Det forhindrer altså offeret fra å søke hjelp. Det er viktig at man får kunnskap om disse mekanismene så tidlig så mulig. Man skal vite hvorfor man føler skam når man er utsatt for noe, og man skal vite at dette kan overstyres av fornuften slik at man kommer over terskelen for å si i fra om dette.

4)      Latterliggjøring

5)      Plaging

6)      Dominerende atferd/ undertrykkelse

7)      Nedverdigelse

8)      Diskriminering

Om samfunnets bevisste bruk av stolthet som virkemiddel for kontroll av atferd

Vi mennesker har et forholdsvis sterkt behov for å oppleve sosial anerkjennelse. Det handler om synlighet, beundring og anerkjennelse.  Det handler også om å skape en størst mulig buffer mot skam. Derfor burde ikke det modne samfunn ha store innvendinger mot å bruke dette bevisst i forhold til å fremelske ønsket atferd. Virkemidler for bevisst bruk av stolthet handler om å vise individer oppmerksomhet, gjøre stas på noen, dele ut utmerkelser og gi mulighet til å vinne konkurranser. Vi skal senere komme inn på samme problemstilling i forhold til skam. Men det er på sin plass å se disse i sammenheng.  Å gjøre stas på et individ er et tegn på anerkjennelse og respekt. Det skaper stolthet og lojalitet til fellesskapet. Motsatt kan det å bebreide et individ være et tegn på forakt og nedverdigelse. Det skaper skam og illojalitet til fellesskapet. Det er en symmetri i dette og den observante vil konstatere at vi her har identifisert en av mange selvforsterkende sosiale prosesser. For lojalitet til felleskapet styrer motivasjonen i forhold til å tilpasse seg. Lav motivasjon senker terskelen for nye negative handlinger. Høy motivasjon i forhold til å tilpasse seg skaper høy terskel mot uakseptable handlinger og det øker insitamentet for gode selvoppofrende handlinger. Da er det nærliggende å konstatere at det modne samfunn må møte dette med en asymmetri. Altså å senke terskelen i forhold til ros, anerkjennelse, respekt, utmerkelser og det å gjøre stas på individer.  Eksempel: På ethvert skatteoppgjør skal det stå med store bokstaver:

Tusen Takk For Din Innsats For Samfunnet!

Det modne samfunn må belønne og anerkjenne innsats relativt likeverdig. Det betyr med utgangspunkt i det enkelte individs handlingsrom. Det modne samfunn baserer ikke sin anerkjennelse og respekt på empatiske feilslutninger. En alkoholiker som har vært tørrlagt i ett år burde egentlig anerkjennelse med like mye brask og bram som når et ressurssterkt supermenneske har gått på ski til Nordpolen. Selvsagt er dette ikke realistisk, men mye kan likevel gjøres i forhold til å dele ut utmerkelser for dem som klarer å anstrenge seg i positiv retning. Dette må gjøres vel vitende om at det å anstrenge seg også er utrykk for ressurser. Mennesker som ikke klarer det skal likevel møtes med respekt og forståelse.
Tilsvarende må terskelen for bruk av bebreidelse økes til det høyst nødvendige. Dette reflekterer jeg nærmere over i forbindelse med skam.

Jeg har tidligere nevnt at stolthet også har noen negative sider på den måten at, for høy dosering av anerkjennelse kan dyrke frem alfa-mennesket i oss. Dette tror jeg kan dempes ved ellers å tilstrebe et varmt sosialt klima i samfunnet. Det innebærer også at refleksjonen om det privilegerte mennesket skal være obligatorisk livsvisdom. Dette vil ikke eliminere tendenser til arroganse og eksklusivitet, men det vil sannsynligvis dempe slike tendenser.

Selvberettigelse

Selvberettigelse er en tilstand hvor man opplever seg selv som overlegen, rangert over, mer verdifull eller viktigere enn andre. Ofte handler det om en innebygget dikotomisk grunntone av implisitt overlegen egenverdi kombinert med nedskriving og derav kynisk grunnholdning til andre.

Begrepet er sentralt i forståelsen av narsissisme. Kortversjonen er at den psykologiske tilstanden skapes av et emosjonelt utrygt oppvekstmiljø. Egentlig handler dette om menneskeverd. Motsetningen til selvberettigelse er først og fremst en opplevelse og en trygghet på at man har en verdighet i seg selv, ikke på grunn av noe. Dernest kommer refleksjonen at dette forutsetter at et slikt egenverd er ubetinget. Den filosofiske slutningen av at det er ubetinget er at dette noe som må tilfalle alle mennesker i hele verden. Det er når denne forståelsen er mangelvare at man gir rom for blant annet selvberettigelse.
Et emosjonelt ustabilt oppvekstmiljø handler jo nettopp om utrygghet på eksistensen av et basis- grunnfjell av verdighet. Og dette er ikke teori eller høytsvevende. For det handler om hvordan man kan forvente å bli behandlet av sine omgivelser. Det handler om hvilken støtte man kan forvente, og i hvilken grad man kan stole på at den er der. Som små barn vet man selvsagt ikke at det er dette det handler om. Men dette er innebygget i vår biologi. Vi er biologisk programmert til å evaluere egen verdighet i vekselvirkning med omgivelsene. Vi kjenner denne biologiske programmeringen i oss når vi opplever krenkelser, usynliggjøring, vilkårlighet eller urett i oppvekstmiljøet. Da handler det ikke bare om at individet selv opplever dette, men heller om opplevelsen av at dette er en viktig ingrediens i den sosiale prosessen.

Barn er svært sensitive for denne type påkjenninger. Ingen unngår slike påkjenninger. Men dette har å gjøre både med balansen i det hele, kombinert med individets sårbarhet eller sensitivitet. Det er sannsynligvis en selvforsterkende vekselvirkning som avgjør det hele. Det optimale utfallet er utvikling av selvfølelse, som er basert på et grunnleggende et positivt sosialt klima som stimulerer trygghet på seg selv og sine omgivelser. Den gode selvfølelse utvikles som et resultat av en gode sosiale prosesser i barndommen.

Den grunnleggende tryggheten utvikles på en startkapital i form av tillit til foreldrenes allmakt kombinert med opplevelsen av foreldrenes ubetingede kjærlighet. Dersom dette uteblir, skapes det risiko for denne at vekselvirkningsprosessen resulterer i tap av grunnleggende tillit til verdighet i sosiale prosesser.

Dersom individet utvikler tap av grunntillit, utløser behov for å kompensere. Individer som eksponeres for hyppige krenkelser er biologisk programmert til å søke alternative strategier for å navigere og overleve i det sosiale univers.

En slik respons er altså en narsissistisk forsvarsreaksjon, hvor individet utvikler en indre opplevelse av seg selv som unikt overordnet alle andre. Det er godt mulig at dette går så dypt som til epigenetiske responser.

Dette er som sagt en respons som mest sannsynlig ligger ferdig og klar til bruk i vår biologi. Dette handler om evaluering av omgivelsene. Da snakker vi om å forberede seg på å fungere i de omgivelsene man er kommet inn i.  Kroppen spør: «Hvordan jeg som menneske kan forvente å bli møtt av mine omgivelser?». Den som ikke har noe egenverd i seg selv konfigureres da til å henfalle til andre strategier for å kompensere for dette. Det er denne prosessen Dr. Durvasula Ramani så utmerket beskriver i denne videoen. På slutten har hun en sekvens hvor hun sier at ikke alle som er gjennom slike forhold utvikler narsissisme. Spørsmålet er da hvilke andre kriterier som gjelder. Her vet vi at genetikk spiller inn.

Min hypotese om narsissisme avviker noe fra dette tradisjonelle grunnsynet. For en ting er krenkelser man selv utsettes for. Men, kanskje burde man også utvide dette til å handle om i hvilken grad individet oppfatter at dette skjer i eget oppvekstmiljø. Da handler det om opplevelse av at krenkelser, vilkårlighet, urett og oppmerksomhetsdiskriminering er noe som er vanlig forekommende i individets oppvekstmiljø. Det er selvsagt snakk om grader. Begrunnelsen for denne hypotesen er at gjennom eksponering av en type miljø som preges av dette, så undergraves jo grunntilliten. Individet trenger nødvendigvis ikke å være hardt rammet selv. Bare det å oppfatte at det skjer, er nok til å tape tilliten.

Et negativt sosialt klima gir to viktige signaler: Først er det erkjennelsen av at det er en risiko for at individet selv kan bli utsatt. For det andre signaliserer det moralsk aksept for å utsette andre for krenkende behandling. Det å utvikle kompetanse på narsissistiske trekk handler om mestring på narsissistisk atferd. Gjennom prøving og feiling utvikler individet sin manipulasjonskompetanse. Og prosessen næres av overvekt av suksess og mestringsfølelse. Denne hypotesen kan relateres til det jeg kaller for parental seleksjon. Da handler det om opplevelse av at foreldre gjør forskjell, og belønner og straffer alt etter hva som gagner dem selv (betinget kjærlighet). Men foreldrenes tendens til å gjøre forskjell er ikke tilfeldig. Suksess og mestring på narsissistisk atferd skjer jo ikke uten at omgivelsene tillater dette handlingsrommet. Og det er her forskjellen oppstår. Det å vinne frem med slik atferd betinger at man har de egenskaper som skal til. Og det er her jeg tror genetikken kommer inn. Da handler det både om å besitte den type sosial intelligens som skal til og om å ha utgangspunkt i en biologisk startkapital av sosial appell. I dette tilfellet handler den sosiale intelligensen om evnen til å kamuflere manipulasjonen, om evnen til å etablere allianse med overmakten (som regel foreldrene), om evnen til å kjenne egne begrensinger og muligheter i den aktuelle situasjon og evnen til å fremstå på en tiltalende måte. Her kommer dette med sosial appell inn, som definitivt har basis i en startkapital av utseende og gode ressurser.  Den parentale seleksjonen handler om impulsen til å forfordele til fordel for de mest ressurssterke individene. Og den utløses jo ikke bare i rollen som forelder, men alle som har rolle som myndighetspersoner i slike sosiale prosesser. Dette skjer ubevisst. Herav følger at utseende, sjarme og sosial appell er viktige egenskaper for utvikling av selvberettigelse.  

Dette utelukker ikke at det er individet selv som er den utsatte. I et negativt sosialt klima vil sannsynligvis ingen unngå krenkelser. Men jeg tenker at mennesker som i stor grad blir offer for krenkelser, sjeldnere har det handlingsrom som skal til for å utvikle et narsissistisk forsvar mot dette. Herav finnes det andre forsvarsstrategier, som blir mer lønnsomme for de som mangler handlingsrom til å komme gjennom med narsissistiske strategier.

 

Den filosofiske refleksjonen er at der det etiske menneskeverdet forsvinner, så blir det erstattet med et spill av selvberettigelse, vinn eller forsvinn. Det skaper rivalisering og ødelegger for samarbeid.

Den biologiske impulsen kommer først, deretter rettferdiggjøringen. Når den selvberettigede skal rettferdiggjøre sin berettigelse skjer det langs to linjer:

1)      Fordi jeg fortjener det

2)      Fordi jeg er spesielt utvalgt

Man kan i møte med slike mennesker, spekulere på om dette er noe de selv har refleksjon over. Det er nok individuelt om dette er en bevisst strategi, eller om det er implisitt, og dermed også ubevisst. Det som uansett er tilfelle, er jo at personlighetsforstyrrelsen narsissisme fremstår ikke å gi rom for refleksjon over dette. Spillet er alltid og alle steds nærværende. Og det åpner ingen arena for reell refleksjon over dette. Tilstanden fremstår som uhelbredelig. Jeg har likevel sett forskning som antyder at den avtar når man blir eldre.

Likevel kan man utlede at det er de to holdningene over, som er den implisitte grunntonen i måten selvberettigede mennesker ser verden på. Før jeg tar det filosofiske her kan det være verdt å reflektere over den blindhet som preger slike menneskers syn på de mennesker ser ned på. Det har jeg skrevet om her. Selvberettigelse er en basis tilstand for viljen til nedgradering av menneskeverd. Blir det for mye av dette i et miljø eller i en kultur, så bryter det sosiale samspill sammen.

Da er det altså to grunntoner i den selvberettigedes mentalitet som rettferdiggjør selvbebreidelsen. Det er fortjeneste og begunstigelse. Det subjektivistiske syn på fortjeneste her gjengitt her. Ja, innsats skal og bør belønnes, og ja vi har behov for å ta oppgjør med overtredere. Men går vi dypt nok i dette, så forsvinner fortjenesten som noe «man fortjener» fordi alt koker ned til ressurser og utenforliggende årsaker. Den som evner å opparbeide fortjeneste gjør dette i kraft av sitt ressursgrunnlag. Så vil jo dette bli selvforsterkende via loven om kapitalens selvforsterkning. Da koker det til slutt ned til en forestilling om begunstigelse.
Her husker jeg en scene fra filmen Titanic som omhandlet begrepet «new money». Det handlet om at mennesker som har arbeidet seg opp og tjent sine store formuer, likevel ikke fikk fullt innpass hos adelen, fordi de jo hadde «skitnet seg til med arbeid». Dette er vel det beste eksemplet på en elite som hadde sin verdighet i kraft av kun å være begunstiget. De er av et «finere slag». Dette kan sannsynligvis direkte relateres biologisk til parental seleksjon. Sannsynligvis snakker vi her om en arketyp som manifesterer seg blant annet i form av «å være Guds utvalgte folk», å være gudenes øyesten osv. Men det handler ikke bare om gudene. Da Darwin lanserte evolusjons-teorien fikk ateister mulighet til en ny variant av dette. Selve begrepet «det naturlige utvalg» gir biologisk resonans i den samme arketypen. Man er «av naturen» begunstiget. Dette er igjen grunntonen i den nazistiske verdens-anskuelse. Og vi oppdager at manifestasjonen av dette kan bli etisk grotesk og medføre det verste folkemord.

Så det er den etiske siden av dette. Men rent praktisk ser vi også at dette alltid fører til store forskjeller, ulykke og latent kulturelt sammenbrudd. Derfor er ikke dette hverken kulturelt eller sosialt bærekraftig.

Og for å fullføre den biologiske koblingen så handler jo dette i aller høyeste grad om mekanismer for sosial rangering. Det er disse mekanismene som blir utløst når det etiske menneskeverdet får for dårlige kår. Og det er logisk. For det etiske menneskeverdet krever mer enn bare empati og omsorg, det krever også kognitiv mobilisering. Det har jeg reflektert over her. Det er da vi mobiliserer mennesket i oss. Men det underliggende dyret i oss ligger der fullt ut klar til å overta når menneskeligheten svikter. Og her er det størst og sterkest som teller. Men dette er ikke menneskets suksesshistorie. Derfor har vi en konstant prosess i vår anstrengelse med å holde dette i sjakk.

 

Skam

La oss tenke oss at du er en liten tass, med masse fornuft og ingen følelser. Som en kompensasjon for følelser, blir du instruert om at du skal forsøke å overleve. Så opplever du at et stort sterkt vilt dyr nærmer seg. Med den kunnskapen du har, kan du da resonnere deg frem til at det nok nå kan lønne seg å flykte eller gjemme seg. Men nå er det slik at det skal ganske høy mental kapasitet til å trekke en slik konklusjon. Og det er ikke slik naturen har løst dette. For de aller fleste arter mangler den rasjonelle kapasiteten som skal til for å gjøre en slik kalkulasjon rent universelt. Nei, naturen har utstyrt oss med følelser som på en språkløs måte gir oss en trang til å ville flykte eller gjemme seg når organismen oppfatter fare. Den mest grunnleggende tilbøyeligheten her er frykten.  Den sosiale varianten av dette er skammen. Det er en tilbøyelighet som bygger på frykten og som ganske sikkert også aktiverer funksjoner i gode gamle Amygdala. Vi skammer oss ikke i forhold til fremmede dyrearter, skammen er i forhold til våre egne. Den er der for å beskytte oss mot andre individer av vår egen art. Det handler om flere forhold. For det første bør man ikke provosere noen som er sterkere enn oss selv. For det andre bør man ikke vise sårbarhet. For det tredje bør man ikke jukse eller utnytte noen av våre egne på en utilbørlig måte. Alt dette frembringer skam, særlig dersom dette blir kjent for de andre.
Vi har alle skammet oss. Jeg husker at jeg på barneskolen ble sendt på gangen for bråk. Akkurat det føltes ikke så sterkt. Men når jeg stod der på gangen, ble jeg etter hvert redd for at noen skulle komme og se meg der. Jeg følte behov for å gjemme meg, og løsningen ble å stenge seg inne på do. Dette er en klassisk reaksjon på skam. Man får en uimotståelig trang til å gjemme seg, trekke seg tilbake, bli borte. Dette er en gammel overlevelsesstrategi som nok har eksistert lenge før våre forfedre utviklet seg til mennesker. Og det er en nyttig strategi. Først og fremst handler det om å ville skjule vår sårbarhet. For det andre hindrer den oss i å gjøre ting som vil pådra oss omgivelsene vrede. Skammen er den mykes strategi. Hadde vi ikke hatt den, ville det neppe ha eksistert en myk variant av menneskearten. Skammen er en av de katalysatorene som gjør det mulig for individer å kunne samspille på en god måte. Den er en nødvendig komponent for at det sosiale samspill skal kunne fungere. Det er det positive ved denne mekanismen. Men selvsagt finnes det ikke noen tilbøyeligheter som ikke også har sine negative sider. Og det gjelder i høyeste grad skammen.
Innenfor psykologien har man identifisert skammen som opphav til negativt selvbilde, sosiale hemninger og sykdom som f.eks. sosialangst. Skam kan drive mennesker til selvmord. Mennesker kan gå til alvorlige ytterligheter for å unngå skam. Som et direkte mål på sosial kostnad inngår skammen som en sentral del av det sosiale spill. Det handler om selv å unngå skammen, men også om å ville ydmyke andre hvor formålet også kan være å ville frembringe andres skam.

Lenge før psykologien kom på banen, har mennesket utviklet mange forskjellige teknikker for å håndtere skammen. Et eksempel på dette kan være vår egen kristendom, som jo arvet synde-begrepet fra jødedommen. Innenfor kristendommen er ideen om frelse fra synd via Jesu død på korset et sentralt tema. Man bruker gjerne metaforer urenhet og om bli vasket ren. Dette er neppe tilfeldige metaforer. Dette er nært knyttet til moral, brudd på normer og den skam dette medfører.
Andre måter å handtere dette på er fornektelsen. Man utvikler et selvbilde basert på illusjoner og fornektelse. Man er lite interessert i å gå i dybden på hvem man egentlig er og de sårbarheter man egentlig bærer på. Samtidig kan man innta en moralsk fordømmende holdning over andre. Det gir en effekt hvor man fremstår som moralsk høyverdige på bekostning av de elendige. Man hever seg selv på andres bekostning.
Men den vesentligste og kanskje mest positive strategien er å søke stolthet. Den som makter å heve seg opp, vise frem seg selv og sine talenter, vil skape en buffer mot skammen. Og den bufferen blir sannsynligvis større jo bedre arena man får og vise seg frem på.

Konsekvensen av tap av egenverd

Tap av egenverd er den ultimate varianten av tap av sosial anerkjennelse. Da er vi over på opplevelse av manglende sosial eksistens.  Tilstanden er noe som følger av varlige negative vekselvirkningsprosesser med omgivelsene. Følelsen kjennes som en blanding av skam, mindreverd og fortvilelse. Vi snakker om eksistensiell ensomhet, som preges av mangel på relasjoner som ser og støtter individet.

Tilstanden er et kraftig biologisk signal at omgivelsene er fiendtlige. Utenforskapet er komplett. Det betyr at individet ikke kan regne med noen støtte utover det som følger av sosialt spill. Det betyr også risiko for svært avgrenset sosialt handlingsrom. Vi snakker ikke om en kognitiv oppdagelse. Dette manifesteres i form av følelser med tilhørende  frustrasjon og grunnleggende sosial utrygghet. Dette er en sterk psykisk belastning som søkes kompensert ved hjelp av andre strategier. Kanskje kan de sorteres i det følgende:

1)      Nytteverdi
Kan kompenserer ved å bli flink på verdiskaping. Da kan det handle om å utvikle kompetanse og på den måten skape en sosial identitet gjennom å kunne tilby ressurser. En annen strategi er å fremstå som selvoppofrende, i tjeneste for andre. I dette grunnsynet betyr fortjeneste alt. «Du er hva du gjør». Man rangeres grunnleggende på sine prestasjoner. Det er vinn eller forsvinn.

2)      Sosial verdi
Man utvikler strategier for å bli sosial attraktiv. I dette inngår både utseende, sosial posisjonering. Egenverdien kompenseres ved å være rik, populær, tiltrekkende og spennende.

3)      Bli en bølle
Bøllestrategien er resultat av at individet makter å skape en kunstig selvberettigelse, som erstatning for tapt selvfølelse. Da lykkes individet for eksempel å sette seg i falsk respekt ved å skape frykt, etablere trussel-klima utvikle sanksjonisme, og utvikle manipulasjonskompetanse. Dette er avhengig av sosial appell, som katalysator til å skape allianser og posisjon som igjen skaper det sosiale handlingsrom som gjør dette mulig.
Det er i denne gruppen man utvikler narsissistiske, psykopatiske eller machiavelliske trekk.

Hvilken strategi dette møtes med avhenger av egenskaper og individets ressurssituasjon. Manifestasjonen av dette vil skape dynamikker med omgivelsene som kan ha kaotisk utfall, og som ikke har noen garanti for å lykkes.  Og man ender jo opp med alle de varianter hvor det meste av strategier mislykkes. Dette handler jo som sagt om individets ressurssituasjon kombinert med sosialt handlingsrom. Den som i utgangspunktet er begrenset vil være sjanseløs på de fleste av disse strategier. Da er man jo prisgitt det sosiale klima. Dette er en tilstand av ulykke og fortvilelse som jo vil strekke individet til maksimal innsats for å komme ut av. Grunnleggende handler dette om sosial eksistens. Et menneske er ikke fullt ut menneske uten fullverdig sosial eksistens. Det er som kalles for utenforskap. Det betyr i praksis at man er ekskludert som fullverdig menneske. Tap av egenverd innebærer også tap av selvrespekt. Den sosiale fallhøyden blir liten. Lojaliteten forsvinner. Veien til er kort til normbrudd, svik, opphevelse av all lojalitet, kriminalitet, rus eller terrorisme. Det å være utmeldt av menneskeheten skaper latens for hat og mistro. Samtidig står destruktive grupperinger klare med åpne armer. Her tilbys tilhørighet og ideologier som fasiliterer utenforskapets behov, som jo er hat og demonisering av alle andre.

Lærdommen av dette handler jo om å erkjenne hvor viktig det sosiale klima egentlig er for å unngå denne type utviklingstrekk.

 

Om samfunnets bevisste bruk av skam som virkemiddel for kontroll av atferd

Det er ingen tvil om at påføring av skam er et av de kraftigste virkemiddel vi har til rådighet i forhold til å regulere atferd i sosiale sammenhenger. På engelsk kaller de det for «shaming». Kanskje man kunne introdusert denne betegnelsen på norsk: skamming? Uten skamming ville det, som sagt, neppe vært mulig å etablere det sosiale samspill. Derfor kan fristelsen til å utnytte dette bevisst være stor. Selvsagt er det også noe som utnyttes hele tiden. Foreldre, lærere og foresatte har dette i sin verktøykasse i forhold til håndtering av barn. Det er et kraftig virkemiddel i oppdragelsen. Og uansett, om det handler om bevisst manipulasjon eller ikke, så er også skammen en dominerende del av det sosiale spill i voksentilværelsen. Men virkemidlet er et tveegget sverd. Det er som sagt velkjent at for stor dosering kan være svært skadelig. Det å finne det riktige balansepunktet for dette er ikke enkelt. Her er det viktig med forskning og utvikling av kunnskap. Jeg ville gjette at barn naturlig har en større toleransegrense for dette, uten at jeg har noe belegg for det. Resonnementet er at barn naturlig er utstyrt med tilbøyeligheter til å la seg lede, eller rettlede. Og her har skammen sin naturlige plass. Vi snakker tross alt om en tilbøyelighet som har vært der i millioner av år. Men her kan jeg ta feil. For kanskje er det slik at dosen av skam man mottar som barn avgjør egen rangering av seg selv. Jo mer skam, jo lavere rangerer man seg selv. Uansett er det vesentlig å ha fokus på at for høy dose vil kunne skade et barn for livet.
I forhold til voksne er det ydmykende å bli utsatt for andres foreldreatferd, særlig i andres påsyn. Mennesker med gode ressurser vil ikke akseptere det og søke å sette seg i respekt. Men det avmektige mennesket vil reagere med skam, bli ned-rangert og oppleve tilskyndelse til å ville isolere seg.
Dette er skyggesiden.  Mennesker som utsettes for gjentatte ydmykelser som barn og som voksen risikerer en svært negativ utvikling. En ting er at selvfølelsen går tapt. Det er også risiko for at fellesskapsfølelsen og lojaliteten mot gruppen også går med i dragsuget.  Det senker terskelen for kriminalitet. Risikoen er også til stede for utvikling bitterhet og hat. Det kan ende med at man blir en tikkende bombe som til slutt kan hevne seg på nettopp felleskapet (flest mulig), som en siste takk og farvel her i livet. Begge deler representerer en stor kostnad for samfunnet.
Det modne samfunn vil ha et bevisst forhold til slike mekanismer. Skam er ikke noe man kan avskaffe. Den vil være der, og den vil ha sin naturlige misjon. Men det modne samfunn vil ha forordninger med mål om å dempe skadevirkningene mest mulig, dog uten å ødelegge for den positive siden av dette. Her må det nok forskning til. Men jeg gjetter på at fremelsking av det varme sosiale klima er en vesentlig komponent i dette. Det er viktig å utvikle et grunnleggende ubetinget menneskeverd, som en fundamental felleskapsverdi.  Det er også vesentlig å utvikle en rasjonalitet i forhold til å kunne skille mellom handling og individ. Samfunnet definerer uakseptable handlinger, men i det modne samfunn finnes det ikke uakseptable individer. I dette ligger det at tilgivelse og mulighet til å gjenopprette sin samfunnsstatus er viktige felleskapsverdier. Samfunnet har plikt i forhold til å reagere på hva mennesker gjør. Men det er absolutt uakseptabelt med tilsvarende reaksjoner i forhold til hva mennesker er. Distinksjonen mellom tilstand og handling må utvikles som en selvfølgelig del av felleskapets analytiske rasjonalitet.
Det modne samfunn vil sannsynligvis konstatere at bevisst bruk av skam er unødvendig utover forsvarlig dosering innenfor barneoppdragelse. For skammen vil være der likevel og fungere helt naturlig. Menneskesamfunnet vil alltid ha sine normer og menneskers vegring mot å bryte dem vil alltid innebære en komponent av frykt for skam. I stedet adresserer man skadevirkningene, slik at disse ikke setter i gang en selvforsterkende negativ spiral. Mennesker som begår kriminelle handlinger må få hjelp til å gjenopprette sin selvfølelse, for det i seg selv er kanskje den viktigste bremsen et menneske kan ha mot å fortsette sin kriminelle løpebane.

Utlevering

Utlevering er en spesiell variant av skamming. Utlevering handler om at man har blitt gitt eller tilegnet seg intim informasjon om et annet menneske, i fortrolighet, eller i et tillitsforhold. Da snakker vi om informasjon som er sensitiv, som avslører sårbarhet, utilstrekkelighet, eller forskjellige grader av fysiske, psykiske eller sosiale skavanker. Utlevering er et grovt tillitsbrudd. Det kan jo være at man kommer i alvorlige dilemma. Da kan det handle om problemer med risiko for skade, enten på personen selv eller andre. Det er kanskje ikke alltid enkle veier ut av slike dilemma. Den beste og mest verdige muligheten er full åpenhet i forhold til den det gjelder. Da handler om å oppfordre og evt. hjelpe til å søke faglig bistand. Om personen ikke er med på dette, så handler det om å være åpen med hva man kommer til å gjøre, med en god rasjonell begrunnelse for hvorfor. Man bør også forsikre seg om det det finnes faglig modenhet til å handtere problemet på en verdig måte.

Det er selvsagt også vesentlig at man ransaker seg selv, at man ikke er drevet av aggresjon, eller forakt overfor den det gjelder. For det kan ødelegge hele prosessen.

Tabuer

En del av det sosialetiske normsettet får ofte betegnelsen tabuer. Jeg tar det med her fordi tabu og skam er tett sammenvevde fenomener.  Men tabu er ikke bare tett sammenvevd med skam, men også med vemmelse og dermed også tilknyttinger med det som kan kalles for avskyelighetsbasert moral.  For meg er det vanskelig å sette et klart skille mellom norm ot tabu. Jeg tenker at i praksis, slik som begrepet er brukt i vårt samfunn, så er ikke tabu bare en sterk norm, det er også noe som det oppleves vanskelig å snakke om. Det kan til og med være vanskelig å forholde seg til fenomener som har denne statusen. Det handler om temaer som blir vanskelig for eksempel mellom foreldre og barn, mellom lærer og elever og også i forhold til politiske prosesser.  Det sier seg selv at temaer som det ikke er god dialog om etter hvert vil bli omspunnet av myter, stigmatiseringer og irrasjonalitet.
Jeg har ikke sett noen gode biologiske eller psykiske forklaringer på tabuet som fenomen. Det man kan si er fakta er at fenomenet er nært forbundet med skam og moral, og at det er noe som går igjen i alle kulturer.
Det er vel også de som hevder å kunne gjenkjenne fenomenet også blant andre arter. Blant dvergsjimpanser som jo er kjent for å ha sex alle veier, så finnes det et tabu. Det er mellom mor og sønn. I alle fall, kalles dette fenomenet ofte for et tabu. Det er jo forholdsvis enkelt å forklare dette biologisk. Det er velkjent at innavl resulterer i at genetiske feil blir forsterket og skaper syke individer.  Dette er noe det naturlige utvalg kan gripe fatt i og skape motvilje mot. Det er ikke utenkelig at også menneskearten har fått med seg en naturlig motvilje mot incest, nettopp av samme grunn.
Men min hypotese på tabuer er at dette er noe som i utgangspunktet utvikles i den enkelte kultur. Men som jeg før har vært inne på, så vil en slik utvikling ofte ha utgangspunkt i arvelige tilbøyeligheter. Men det er ikke alltid tilfelle. I det gamle Israel var det tabu å nevne Guds navn. Man kunne til og med bli straffet for det. Dette er neppe en nedarvet tradisjon, men heller et resultat av ideer til innflytelsesrike individer i kulturen.
Her i Norge er det tabu å amme andres barn. Det tabuet er mye svakere i Thailand. En søkt hypotese på dette kan være at vi i Norge har en sterk tradisjon for kumelk, som har overflødiggjort at andre enn mor måtte overta ammerollen. Thailand har ingen slik melketradisjon, dermed har det å overgi ammingen til andre blitt et mye sterkere overlevelseskriterium. Slikt påvirker tradisjoner.
Det får meg til å tenke at tabuer nok ofte kan ha sine røtter i biologi, men de kan også være tilfeldige tradisjoner som har utviklet seg i den enkelte kultur. Dette henger nøye sammen med sosialetikken. Men grensen mellom norm og tabu blir flytende.  Det jeg synes å ane som går igjen i tabuer er følgende:

1)      Forhold som er forbundet med det avskyelige eller vemmelige.

2)      Intime forhold

3)      Seksualitet, særlig avvikende seksualitet

4)      Sykdommer, særlig de som er forbundet med dårlig hygiene, f.eks. lus.

5)      Mentale sykdommer, avvikende mentale tilstander, mental utilstrekkelighet

6)      Lav IQ eller dårlig sosial fungering

7)      Avvikende matvaner (hestekjøtt, svinekjøtt, oster, insekter)

8)      Døden

Fellesnevneren synes igjen å være sårbarheten og risikoen for angrep eller eksklusjon fra sine egne.  Det er det samme som ved skam. Noen ganger blir tabuer så sterke at det blir vanskelig å forholde seg til dem. Forklaringen på dette er sannsynligvis at bare det å snakke om et tabu kan ha en sosial kostnad. Ved å forholde seg til det risikerer man å bli sosialt tilskitnet. Derfor vi mange mennesker vegre seg for å snakke om det, eller i det hele tatt å bli assosiert med det.  Kanskje er dette også en del av vår tilbøyelighet til å utvikle sosial distanse. «Jeg hører ikke til i grupper som driver med slikt».

Dermed er tabuer koblet opp mot det sosiale spill. Å bli fanget av et tabu i det sosiale spill må kunne sammenligne med å trekke «svarteper» i kortspillet, eller «Deres hus og hoteller brenner» i monopol. Det er som regel en sosial katastrofe av dimensjoner.

Det modne mennesket søker å tilnærme seg dette rasjonelt. Det betyr å ta opp den mentale kampen mot skam eller vemmelse som knyttes til dette. Dette gjør man best ved å ha forstått og reflektert over disse mekanismene på forhånd.  Rasjonell tilnærming handler om undersøkelse, utredning og analyse i et forsøk på å forstå, være bevisst på samfunnsoppdraget og søke å finne de beste løsninger. Da er man avhengig av dialog som er ufarget av tabuet. Dette er kun mulig i et varmt sosialt klima. For der vil de irrasjonelle elementene ved tabuer bli dempet. Da er vi over på enda en god grunn for det modne samfunn til å tilstrebe et varmt sosialt klima. Det handler også om å arbeide med å dempe de irrasjonelle virkningene av tabuer. For de kan få enorme skadevirkningen. Det er velkjent at hiv-epidemien i Afrika ble langt mer omfattende enn nødvendig fordi afrikanske politikere ikke evnet å ta ord som «kondom» og «aids» i sin munn. Lenge ble problemet tiet i hjel, stigmatisert mot homofile, og vanlige borgere fikk ikke den informasjon som var nødvendig for å kunne beskytte seg.  I skrivende stund er homofile i meget hardt vær i deler av Afrika, nettopp på grunn av den samme irrasjonaliteten.
Men vi må jo ikke sitte på vår høye hest her oppe i nord og tro at vi selv har gått klar av slik tabubasert irrasjonalitet. Vi sliter vel fortsatt med tabuer rundt psykisk lidelse. Og man skal ikke se bort fra at dette kan være med å forklare den forholdsvis svake politikken på området. Men kanskje aller verst rammer vår kulturs tabuer pedofile, prostituerte og deres kunder.