Jeg husker at det på slutten av 60 tallet (eller begynnelsen av 70-tallet) gikk en kattepest over landet. Det var en farlig pest som tok livet av rundt 90 % av de katter som ble smittet. Vår katt forsvant. Etter en uke regnet vi med at den var død av pesten. Men, etter noen få dager dukket den opp. Riktignok var den forkommen, men dog i livet, og den kom til hektene og hadde enda mange gode år. Jeg lurte på hvorfor katten forsvant når den ble syk. Min mor fortalte meg at dette var noe katter ofte gjorde når de ble syke. De går rett og slett og gjemmer seg. Hva kommer det av? I ettertid er atferden forholdsvis enkel å forstå. Som syk er individet sårbart. Og sårbare individet er et lett bytte. Denne tilbøyeligheten til å ville gjemme oss vekk når vi er sårbare har nok fulgt med på lasset og gjelder like fullt for oss mennesker den dag i dag.
Tilbøyeligheten til å ville gjemme seg er i direkte konflikt med tilbøyeligheten til å vise seg frem. Det handler motsatte strategier i det sosiale spill. Men for ordens skyld er det grunn til å anta at tilbøyeligheten til å ville gjemme seg nok er langt eldre enn tilbøyeligheten til å vise seg frem. Oppvisningsstrategien er drevet frem av seksuell seleksjon, mens undercover-strategien generelt også er drevet frem av naturlig utvalg. Det handler både om faren for å bli et bytte, og om kunsten å gjøre seg usynlig i jakten på bytte. Men i det sosiale spill er førsteprioriteten alltid å vise seg frem. Det er en dominerende strategi. Men dette kan bli en fatal strategi for sårbare og utsatte individer.
Den som ikke provoserer og holder seg i bakgrunnen unngår å bli ydmyket. Usynligheten er et alternativ til underkastelse. Den usynlige kan i høyere grad beholde sin stolthet og holde på med sine ting. Så lenge den usynlige unngår radaren kan vedkommende føle seg trygg. Dette er selvsagt ikke den mest optimale strategi for biologisk suksess, men den er kanskje likevel en bedre strategi enn å bli utstøtt.
Igjen ser vi at individets ressurstilgang styrer strategivalget. Svak tilgang til ressurser gjør individet sårbart, og da er undercover strategien langt mer sukkesessrik.
De tilbøyeligheter som knyttes til dette er sjenanse og skam. Sjenanse er sannsynligvis noe medfødt. Kanskje handler dette om rene genetiske forhold, kanskje handler det om epigenetikk og hormoner. Det vil si at individet på tidlig stadium gjør en «vareopptelling» på resurser, erfaringer osv. og aktiverer og deaktiverer gener og produserer hormoner i forhold til dette. Dette kan skje på fosterstadiet, eller i tidlig barndom. Individet konfigureres for tilbakeholdenhet. Men tilbakeholdenheten kan også utløses av skam. Skam er hjernens måte å fortelle deg at du er et sårbart individ, gjerne i fiendtlige omgivelser. Og nå snakker vi ikke bare om fysisk sårbarhet. Skam handler i første rekke om sosial sårbarhet. Det handler om svake sosiale relasjoner, manglende allianser og opplevelsen av manglende støtte i omgivelsene. Det kan også dreie seg om omgivelsenes uttalte fiendskap og aggresjon. Det kan handle om uakseptable handlinger, eller om egenskaper ved individet som omgivelsene ikke tolererer. Skammen driver individet til å holde tilbake, modifisere atferden og til å ville skjule seg.

På sett og vis kan handlinger som leder til usynlighet oppleves som frivillig.  Men, om vi ser dypere på det, så innser vi at dette er en nødvendig strategi som følge av omstendigheter. Mennesket har en sterk sosial drivkraft. Handlinger som leder til usynlighet er selvsagt ikke uten kostnader.

Tilbøyeligheten til å søke oppmerksomhet blir jo ikke nøytralisert. Disse står i konflikt med hverandre. Dette er en konflikt som alle, som skal opptre foran mange mennesker kjenner svært godt. For det usynlige mennesket vil en dette være en svært høy terskel å overvinne. Den usynlige vil ofte kunne kjenne på en permanent frustrasjon i forhold til dette. Fortsatt vil den sårbare ha et kraftig utilfredsstilt behov for oppmerksomhet. Den usynlige frustreres av at vedkommende i langt større grad ser rygger i forhold til ansikter. Den usynlige tilværelsen er ensom. Og denne frustrasjonen skaper som alle andre frustrasjoner, fantasier om tilfredstillelse. Den usynlige kan utvikle storhetstanker om seg selv, hemmelig narsissisme. Han/hun kan fabulere om ære og berømmelse, eller om oppmerksomhet. Eller det kan gi seg utslag i ukritisk heltedyrkelse av idoler. Dette kan sannsynligvis også lede til en atferd som er sykelig i sin søken etter oppmerksomhet. Kanskje er det også en del av det komplekset som skaper avhengighetsforhold til andre.

Ufrivillig usynlighet

Mange mennesker opplever å bli usynliggjort av omgivelsene.  Det er jo på ingen måte frivillig. Som regel er dette resultat av dynamiske sosiale prosesser. Det kan være konspirasjon, men ofte er det kun snakk om sosiale mekanismer som drives av vekselvirkning uten at noen har en bestemt vilje om det. Eller prosessen kan drives av en underliggende fiendtlighet eller aggresjon. Når mange nok oppfatter det slik, blir det en slags felles språkløs prosess. En type manifestasjon kan for eksempel være selektiv hørsel.  

Årsaken til usynliggjøring handler som regel om at individet ufrivillig signalisere sårbarhet. Her handler det både om fysiske trekk, kjønn og sosial fungering generelt. Det er lett å undervurdere individet. Det fører til manglende tro på at individet klan bidra med noe i det hele tatt. Og selvsagt er man redd for det motsatte, nemlig at individet suger ressurser. Etter hvert som det blir bevissthet rundt dette, kommer også redselen for å bli assosiert med vedkommende. Dette er en vanskelig ond sirkel å bryte. For å få oppmerksomhet trenger individet en arena å vise noe frem på. Dette «noe» kan handle om talenter eller kompetanse. Begge deler er jo noe som krever en arena å utvikle seg på. Før man har dette så mangler man oppmerksomhet. Man står i en kamp med alle andre om denne oppmerksomheten. Uten arena, ingen oppmerksomhet. Uten oppmerksomhet ingen arena. For å komme i gang med dette trenger individet en katalysator. Denne katalysatoren kan handle om naturlig sosial appell, fysisk appell eller empatisk appell. Men det handler som regel like mye om allianser. Altså at andre med høyere sosial kapital åpner veien for den usynlige. Uten slike katalysatorer vil individet ofte være sjanseløst. Dette blir som regel selvforsterkende begge veier. En liten åpning kan fort vokse til suksess. I motsatt fall vil man kollektivt stemples som ubetydelig og det forsterker seg den motsatte veien. I praksis fungerer dette som sosial utstøtelse. Individet er blant oss, men er sosialt insignifikant.
I slike situasjoner har individet mer eller mindre tapt sin sosiale identitet. Eller man har en negativ identitet. Begge deler indikerer at innen disse omgivelsene er den sosiale kapitalen tapt. Da skal det svært mye til for å hente den inn igjen.

Agentblindhet

Det kan også kalles for aktør-blindhet. Det handler om det å miste individet av syne med utgangspunkt i rollen som egen selvstendig agent. Dypere kan man også si at individets subjekt delvis tapes av syne. Vi snakker altså om en spesialversjon av objektivisering.

Blindheten oppstår hos en part opplever seg selv overordnet i en relasjon.

Dette er et narsissistisk trekk og er et resultat av selvberettigelse. Hypotesen er at blindheten utløses av aggresjon. Og da er det vesentlig at en side ved subjektet beholdes: Det er evnen til å lide. Dette er nødvendig for å opprettholde potensiale for å nyte subjektets lidelse og destruksjon (aggressivt begjær) og ikke minst den narsissistiske tilfredstillelsen av å ydmyke, fornedre, som i sin tur kan skape selveste høydepunktet; underkastelsen, beundringen og tilbedelsen.

Agentblindhet signaliseres ofte gjennom det jeg kaller for det sosiale dødsbudskap.

Den eller de som signaliserer på denne måten, behøver ikke å være bevisst de signaler som sender ut. Dette skjer gjennom adferdsmønsteret. Sannsynligvis opptrer holdningen i form av språkløse forutsetninger, som bare er der. I tillegg kan man utvikle et sterkt forsvarsverk som forhindrer at perspektivet oppdages. For det første vil den underordnede være blokkert fra å kommunisere dette, nettopp på grunn av holdningene over.  Det vil si at ethvert budskap fra den underordnede blir overdøvet av fortolkningsskjema som bekrefter holdningen.

Agentblindhet representerer den psykopatiske anskuelse på andre mennesker. Min hypotese er at dette handler om en reell blindhet. Det er altså ikke snakk om skuespill. Dette er da også forklaringen på at selvberettigede mennesker ikke oppdager asymmetrien i egne relasjoner. Grunnleggende handler dette om at de som rammes av dette er sosialt sett ikke-eksisterende. De er brikker i et spill. Det er en irreversibilitet i dette. For uansett hvor mye den krenkede protesterer eller sier ifra, så er dette kun å betrakte som fenomener, eller utfordringer som må overkommes.

Individets behov for å «bli sett» har bakgrunn i en forsvarsmekanisme mot å havne i en slik ulykke. Det å «bli sett» koker ned til sosial anerkjennelse av eksistensen av eget subjekt.
Agentblindhet følges også ev høyberedskap mot kritikk av egen person. Dette skaper et vell av rettferdiggjøringer som nøytraliserer alle former for kritikk mot dette.

Agentblindhet fungerer intuitivt. Men det kan kompenseres kognitivt. Det krever kompetanse, og sannsynligvis ganske mye trening. Fagpersonell som står i maktforhold til andre, som for eksempel lærere, helsepersonell, psykologer, sjelesørgere eller ledere bør ha kompetanse på dette. Også som foreldre bør man kjenne slike mekanismer. Men kravet til fagpersonell bør være spesifikt, og der maktforholdet er signifikant, bør det eksistere mekanismer som filtrerer ut mennesker som ikke behersker dette.

Usynlighet som strategi til å møte sosial avmakt

I et fiendtlig miljø med dårlig menneskesyn kan det å gjøre seg selv være en bevisst strategi. Den kan anvendes av mennesker som ellers mangler maktmidler og allianser til å hevde seg med. Den usynlige kan være øyentjener, men notorisk illojal mot overmakten, så lenge han er trygg på ikke å bli tatt. Kan man ikke komme ut av miljøet kan løsningen være å gjøre det beste ut av det man har, men alltid operere på en slik måte at man ikke kommer på radaren. I Iran kan man få dødsstraff for å feste på vestlig vis, med vestlige klær, alkohol og musikk. Da er det beundringsverdig at ungdommer risikerer livet på å gå under jorden og leve sine liv i trass mot de religiøse undertrykkerne. Men samfunnet er gjennomsyret av angivere og grå mennesker. Derfor handler det om å unngå enhver form for oppmerksomhet. Det er kunsten å holde seg under radaren. Så mye betyr livsutfoldelsen for mennesket at man risikerer livet for å kunne ha et meningsfylt liv.
Men det er ikke alle skjulte strategier som er like uskyldige som hemmelige party. Usynlighet handler også om mer lyssky aktiviteter. Det vil si atferd som ikke tolereres fordi de har mer eller mindre innslag av kriminalitet i seg. Det kan handle om alt fra svindel, korrupsjon til tyveri osv.

Det ensomme mennesket

Andre om ensomhet, se her og her.

Trigger warning: Er du mye plaget av klaustrofobi, så bør du kanskje ikke lese videre

Tragedien er nok stor dersom jeg totalt har misforstått verden. Tragedien er vel enda større dersom jeg ikke finner noen som kan komme inn i min misforståelse slik at jeg kan hjelpes ut derfra

Ensomhet og usynlighet henger nøye sammen. For jo mer oppmerksomhet man har, desto flere muligheter skaper dette for meningsfylte sosiale relasjoner. Et menneske som er sosialt usynlig tenderer altså derfor også å bli ensom. Det er viktig å skille mellom det å være ensom og det å være alene. Er man alene vil man etter hvert føle seg ensom. Men her er det forskjeller ute og går. Noen tåler det å være alene bedre, og trives gjerne i eget selskap. Mens andre ikke kan tåle å være alene. Kanskje har dette også noe med modenhet å gjøre.
Men det er fullt mulig å være ensom, selv i en sammenheng hvor man er sammen med mange individer. For ensomhet handler ikke bare om andres fravær, men også om det å kunne være menneske sammen men andre, på likeverdige vilkår. Med det mener jeg ikke bare fraser og sosialt spill, men også om muligheten til å kunne dele gleder og sorger med hverandre på en likeverdig måte. Det nakne mennesket er sårbart. Og innerst inne kjenner vi alle på egen sårbarhet. Sannsynligvis ligger det en dyp emosjonell programmering i oss til å inngå i et meningsfylt fellesskap med andre. De fleste av oss vil reagere med fortvilelse og depresjon, dersom vi ikke får dette til på en meningsfull måte. På samme måte belønnes vi med gode følelser når vi lykkes i å fungere i et meningsfylt sosialt fellesskap. Dette er sterke sosiale tilbøyeligheter i oss. Og i forlengelsen av dette har vi tilbøyelighetene til stolthet og skam som en videreføring denne emosjonelle programmeringen. Fordelen med dette er åpenbart at enkeltindividet står langt sterkere i fellesskap med andre, i forhold til å stå alene. De som ikke hadde denne sosiale programmeringen fikk færre etterkommere, og ble derfor ikke våre forfedre.
Den dypeste formen for ensomhet er det sosiale dødsbudskap, omgivelsenes agentblindhet, å miste sin sosiale eksistens, eller å møte uvilje til å bli sett og anerkjent som likeverdig menneske. Fenomener som leder til dette kan være demonisering, diskreditering, forakt og forskjellige former for aggresjon.
Jeg har mange ganger tenkt at det arketype helvetet har sin basis nettopp i ensomheten. Poenget er at vår egen innerste eksistens kun kan bekreftes via omgivelsenes speiling. Dersom speilet mangler, degraderes eksistensfølelsen til den dypeste formen for usikkerhet. I moderne teologi er helvetes-forestillingen ofte «avdempet» til en «adskillelse fra Gud». Jeg har spekulert i den dypere meningen i dette, og den arketype frykten som ligger bak. Oversetter vi Gud, til de sosiale omgivelsene, som jo bærer nøklene til menneskeverd og dermed «medlemskap i menneskeheten», som jo har sin parallell i «Guds kjærlighet», så får plutselig dette sosiale helvetet sin mening. Det kan nok butte kraftig mot i forsøket på å etablere ditt eget menneskeverd, men i den grad det er tapt i omgivelsene er du til syvende og sist prisgitt. Jeg har videreført dette med en parallell mellom Gud med naturen. Da er det adskillelsen fra naturen som skaper den dypeste frykten. Det kan symboliseres med opplevelse av å være uten kontakt med noe som helst. Man er uten kropp, uten sanser, uten handlingsrom, innestengt i intet, uten utgang. Det er den totale klaustrofobi, som kanskje overgår de verste pinsler som de malende middelalderske beskrivelser av det brennende helveter kan gi.

Trøsten er at denne tilstanden neppe er mulig i det hele tatt. Men mange av oss kjenner det sosiale helvetet, i alle fall glimt eller grader av det. Og den kan ikke forebygges av annet enn våre omgivelser. Da er det lærerikt å erkjenne at vi selv er omgivelser for andre. Det er det dype moralske ansvaret vi kan trekke ut av dette.