|
Filosofibiblioteket Om meg Bokmerker i dette dokumentet |
Konstruktiv Diskusjon III
Vi skal nå abstrahere oss et nivå over de primære kommunikasjonsproblemer. Selv om vi er aldri så gode til å lytte / forstå og meddele oss er det likevel skjær i sjøen. Selv om de grunnleggende kommunikasjonsprosesser virker, er det mye mer som skal til før det blir meningsfull kommunikasjon. Formålet er jo fortsatt at vi skal lære mest mulig av oss selv og de andre. Vi skal oppnå en helhet som er større enn summen av delene. For å kunne få dette best mulig til må vi:
1. Kunne avgrense diskusjonen (Unngå drift)
2. Være saklige
3. Kunne anvende effektive diskusjonsteknikker.
4. Kjenne litt til teorien bak logisk oppbygging av argumenter.
Det finnes sikkert tusen måter å diskutere på. Selv har jeg hatt god erfaring med spørsmåls-metoden og med å bruke lignelser og paralleller. Det er forresten pussig, for det var på denne måten Jesus diskuterte. Vi kan lære mye av han. Jeg er selv en stor beundrer av hans måte å debattere på.
Alle har vi vel vært med på diskusjoner på meningsløs vandring fra det ene emnet til det andre. Diskusjoner her en egen evne til å drive av seg selv utenfor enhver kontroll. Årsakene til dette kan være mange. I mange tilfeller er vi heller ikke interessert i å stoppe denne driften. Diskusjonen er ikke annet enn en avslappet samtale som i seg selv beriker oss med sitt mangfold. Det hender jo dessuten at man rett og slett mangler interessen for det emne som diskuteres akkurat nå. Man faller for fristelsen til å blande seg inn for å manipulere diskusjonen inn på et mer fengende område. Dette er f.eks. hypokonderens store spesialitet. Men han er neppe den eneste. Bevisst eller ubevisst, de fleste av oss har nok gjort oss skyldig i dette. Det er egentlig lumpent gjort. Kanskje mest mot oss selv. Selv om drift kan være både avslappende og berikende har det ofte sine negative sider. Diskusjonen får mangel på dybde. Den blir overfladisk og lite oppbyggende. Vi kommer aldri til bunns i noe, og dette kan virke svært frustrerende på mange. Dersom formålet med diskusjonen er å bygge opp vårt intellekt må vi unngå drift. Derfor skal vi se på en del underliggende årsaker til problemet slik at vi kan gjøre noe med dem.
Hovedårsakene til drift kan deles opp i to grener:
1. De psykologisk/ sosiale årsaker
2. De diskusjonstekniske årsaker
Vi har allerede vært inne på de psykologiske årsaker som kort og godt skyldes at interesser er i utakt. Vi kan være under- eller overinteressert. Dersom vi er underinteressert forsøker vi, ubevisst eller bevisst å dreie samtalen bort fra det aktuelle emnet. Gjerne til et hvilket som helst annet emne, bare det er mer interessant. Dersom vi er overinteressert vil vi alltid, uansett sammenheng, dreie samtalen inn på ett og samme emne. Som det står i Bibelen: «Det hjertet er fylt av flommer munnen over med»
En annen fremtredende psykologisk faktor er feigheten. Vi er feig og unngår uenigheten. Vi ønsker ikke å konfronteres med motparten. Dersom vi oppdager et snev av uenighet, begynner vi å vri og vrenge for å unngå ubehageligheter. Dette er en nødvendig del av vårt sosiale tilpasnings-apparat, som bare kverulanter mangler. Men kverulant ismen har en motsatt ytterlighet, nemlig overdiplomatisme. Du diplomatiserer deg ut av alle situasjoner, tåler ikke motsetninger, mangler tenner rett og slett. Det er ikke alltid lett å vite når man kan plumpe ut med sine egentlige oppfatninger, men husk: Dersom du aldri gjør det kommer du aldri selv noen vei, og verden går glipp av ditt bidrag til menneskehetens kunnskapsutvidelse. Et bidrag som kanskje bare du kunne gi. Tro ikke at du sparer verden noe med ikke å fremheve deg selv, tvert imot du nekter verden ditt eget bidrag.
Årsaken til alle disse problemer kan ligge i ditt vårt selvbilde. Et dårlig selvbilde kan gi seg utslag i overdreven trang til å fremheve seg selv. Eller det kan gi den motsatte ytterligheten: man trekker seg tilbake. Men slike personer i en gruppe kan det ofte være vanskelig å unngå drift. Noen patentløsning finnes ikke, men man kan kanskje bedre noe på det ved og forsøke å styrke personens selvbilde. Dette fører oss igjen langt inn i psykologien og utenfor rammen av denne boka.
Et omfattende argument er ofte hierarkisk
oppbygd. Vi starter med konklusjoner og nevner opp et gitt sett med
begrunnelser for den. Disse begrunnelsene er igjen, i seg selv, konklusjoner
som bygger på nye begrunnelser. Argumentet får da en hierarkisk struktur som
vist i figuren under. Første nivås begrunnelser er de som leder direkte til
konklusjonen, andre nivås begrunnelser er de som leder til første nivås
begrunnelser osv. Dersom et argument er komplisert kreves det vilje både fra
lytter og taler for at det skal kunne gjennomføres. For det første: Vi
mennesker kan kun konsentrere oss om en ting av gangen, i tillegg går det som
regel 7 - 10 prosesser i bakgrunnen av vår bevissthet.
I tillegg til dette går det utallige prosesser i vår underbevissthet. På grunn
av denne måten å tenke på kan ikke de fleste av oss holde et så omfattende
argument i bevisstheten på en gang. Det må forstås stykkevis og delt. Helheten
kan likevel bevares igjennom den hierarkiske strukturen. Når man framfører et
slikt argument, kan man gjøre flere feil. Man kan f.eks. begynne med begrunnelseA1,
fortsette med A2, og videre til A3 og deretter trekke konklusjonen A. Allerede
nå har lytteren med stor sannsynlighet falt av lasset. Han skjønner ikke hvor
du vil. Han ser ingen sammenheng. En annen feil er at man begynner på topp nivå
og graver seg langt ned i detaljer. Man starter med A, fortsetter med A1,
deretter med A1a osv. Før man er kommet igjennom har lytteren omtrent mistet
interessen. Hvordan skal man i det hele tatt få frem et slikt argument? Jo
prinsippet er enkelt og greit: Beveg deg aldri over mer enn to nivåer. List opp
premiss A, B, og C og forsikre deg om at lytteren får med seg helheten i dette
argumentet. Deretter begrunnes de premisser man er uenig i. Men dette setter
også store krav til lytteren. Selv om han f.eks. er uenig i, eller ikke forstår
premiss B, må han ikke falle for 
fristelsen å argumentere mot dette før han har fått med seg helheten i hoved begrunnelsene. Dette fører nemlig til drift. Diskusjonen vil følge en ensidig kjede av begrunnelser for begrunnelser, og før man vet ordet av det er man langt på viddene. Argumentet blir aldri fremført i sin opprinnelige form, man kommer aldri opp av detaljene. For å unngå disse problemene diskuterer man altså «Ovenfra – Ned», da er nemlig alle på høyde med sammenhengen. Dette gjelder selvfølgelig muntlig diskusjon. I foredrag, eller i omfattende utredninger går det an å argumentere «Nedenfra-opp», Dvs. man begynner på laveste nivå og bygger opp modul for modul inntil man når den endelige essensen, hovedkonklusjonen. Men her gjelder det også at man ikke beveger seg over mange nivåer samtidig. Matematikk-bøker kan ofte være oppbygd på denne måten. Et godt skrevet dataprogram er forresten også laget på denne måten. Pascal er f.eks. et typisk «Nedenfra og opp» programmeringsspråk
Dette med saklighet/ usaklighet burde være en selvfølge i enhver seriøs diskusjon. Saklighetskravet begrunnes med den oppfatningen at standpunkter bør fattes på et mest mulig rasjonelt grunnlag. Saklighetsnormene må derfor ramme den type argumentasjon som undergraver det rasjonelle. Det gjelder først og fremst argumentasjon som er egnet til å påvirke uten at dette skyldes rasjonell overveielse. Hovedkravet til saklige argumenter er at de skal være holdbare og at de skal ha relevans. Holdbarheten etablerers gjennom bruk av rimelig sannsynlige fakta og at implisitte resonnementer og slutninger er riktige. Relevans handler om dette har noe med saken å gjøre. I min verden knytter jeg relevans opp mot hensikt. Betyr dette noe for saken eller gjør det det ikke? Usaklige argumenter er ikke alltid enkle å avdekke, og vi kan ofte argumentere usaklig uten selv å ane det. Derfor kan det være greit å reflektere og minne seg selv på den type argumentasjon som rammes av disse. Her er Arne Næss 6 normer for saklighet:
A. Unngå tendensiøst utenomsnakk
B. Unngå tendensiøse gjengivelser
C. Unngå tendensiøs flertydighet og uklarhet
D. Unngå tendensiøs bruk av stråmenn
E. Unngå tendensiøse originalfremstillinger
F. Unngå tendensiøs tilberedelse av innlegg.
Bruken av ordet tendensiøs tenker jeg handler om ensidighet, og at argumentasjonen kan ha retorisk påvirkningskraft uten at det har saklig holdbarhet.
Jeg pleier å skrive formelen slik:
Argumentets vekt=holdbarhet * relevans
Med andre ord: Dersom holdbarheten er null (sannsynligheten er null), eller relevansen er null så er også argumentets vekt null.
Hold deg til saken. Et argument er usaklig dersom det har for liten holdbarhet/ relevans til å styrke eller svekke den norm/ påstand det er tale om, og samtidig har sterk påvirkningskraft. Dette gjelder ikke dersom det er tale om oppklaring av misforståelser.
Eks:
Følgende påstand diskuteres:
"Barnedåp er en praksis som er fast forankret i den hellige skrift"
Et usaklig argument som er ment å støtte denne påstanden kan lyde slik:
"Barnedåpen er en fest for familien. Det er noe av det vakreste som finner sted i Guds hus. Den er dypt forankret i vår tradisjon."
Dette argumentet sier ingen ting om barnedåpens støtte i Bibelen, men det er i høyeste grad egnet til å vekke følelser som støtter dette synet. Det har altså påvirkningskraft. Argumentet er derfor et brudd på norm A.
Et annet vanlig brudd på norm A er blanding av sak og person. La oss tenke oss en diskusjon om røkning på kantina:
A: "Jeg mener røkning på kantina må forbys fordi ikke-røkerne pådrar seg ufrivillig helseskade".
B: "Hvordan kan du få deg til å si noe slikt, du som røker som et svin på kontoret ditt?"
B's argument har ingen relevans, men det svekker A's argument ved å peke på A's svakheter. Dette har påvirkningskraft og er derfor usaklig.
En formulering som skal gjengi et standpunkt bør være nøytral i forhold til aktuelle stridspunkter.
Dersom man skal gjengi et standpunkt bør man i størst mulig grad forsøke å gjengi det slik som man tror det var ment. Dette er særdeles aktuelt når man bruker sitater. Det er veldig lett å løsrive setninger ut av sammenhengen og gjengi dem slik at de sier noe annet enn det som var tiltenkt. Derfor bør man i størst mulig grad sammen med et sitat, objektivt skissere den sammenheng sitatet står i. Det er en selvfølge at man skal oppgi kilden.
Generelt kan vi si at denne normen brytes dersom argumentene for eller mot gjengivelsen mister holdbarhet / relevans dersom vi erstatter gjengivelsen med originalen, og argumentet samtidig er egnet til å påvirke.
Eks:
A: "Narkotikadømte bør behandles i stedet for vanlig fengsel".
B: "Det at narkotika-forbryterne skal gå fri er helt absurd. Tenk hvordan det ville gå dersom vi slapp alle disse løs i samfunnet. Narkotikaen ville flomme inn og ødelegge hele ungdomsgenerasjonen."
B's argument er i seg selv både relevant og holdbart. Men dersom vi erstatter B's gjengivelse med hva A faktisk sa, mister argumentet holdbarheten. Likevel er argumentet i høyeste grad egnet til å påvirke. Det oppfyller derfor alle betingelsene for brudd på norm B.
En flertydighet er et argument som kan tolkes på forskjellige måter. Den kan rettes opp ved hjelp av presisering, dvs. man utrykker mer presist hva man mener, slik at alternative tolkninger elimineres. Norm C brytes dersom man formulerer et innlegg slik at det ikke tåler presisering uten å tape overbevisningskraft.
Eks.
"Karakterer bør innføres i grunnskolen. Det vil være i overenstemmelse med hva mange foreldre ønsker."
Dette argumentet kan tolkes på to måter:
1. Utrykket "mange foreldre" kan forstås slik at det betyr "flertallet av foreldrene". Dersom man mener at flertall har betydning for avgjørelsen, har dette argumentet stor relevans. Men det har liten holdbarhet. "i overenstemmelse med flertallet av foreldrene." er en usikker påstand. Det trenges nærmere undersøkelser for å bekrefte denne.
2. Utrykket "mange foreldre" kan forstås slik: "flere av foreldrene som jeg har snakket med." Dette er absolutt en holdbar påstand, men det har liten relevans, fordi det sier intet om hva flertallet mener.
Vi har altså her to tolkninger av argumentet. Ingen av dem har logisk overbevisningskraft. Det ene mangler relevans, mens det andre mangler holdbarhet. Men det kan se ut som om hele argumentet både har relevans og holdbarhet. Det har derfor stor overbevisningskraft og er derfor et brudd på norm C.
Vær forsiktig med å tillegge en person et standpunkt han ikke vil vedkjenne seg.
A gir utrykk for holdning X.
B mener at av X vil konsekvensen Y følge.
Y er en sterk negativ konsekvens, som både A og B vil unngå. Dersom 1) B tillegger A det standpunktet at han ønsker Y, og 2) Y ikke åpenbart følger av X, og 3) B's argumenter dreier seg om Y og er egnet til påvirkning er det snakk om brudd på denne normen.
Eks.
A: "Kvinner bør selv bestemme om det skal tas abort"
B: "Abort betyr at man aksepterer drap som løsning på problemer. Dette betyr at vi også bare kan drepe gamle mennesker som bare er til bry. For et forferdelig samfunn A ønsker. Det er bare å drepe de gamle når kostnadene blir for store, og hva med tilbakestående og de med Downs syndrom, jo de går sikkert samme vei. Vi er tilbake i Hitler-Tyskland."
B's innlegg kan rimelig tolkes slik at A har et bestemt standpunkt. Dette standpunktet avviker i vesentlig grad fra det standpunkt A har gitt uttrykk for. Det gis ingen holdbare argumenter for at A's standpunkt fører til de konsekvenser B beskriver. B argumenterer mot disse konsekvensene på en slik måte at A settes i et dårlig lys.
Dette fører til brudd på norm C.
Framstillinger av saksforhold bør ikke inneholde forvrenginger som er egnet til å favorisere et syn på bekostning av andre.
Forvrengning av saksforhold, består i å underslå, forvrenge eller gi uriktig informasjon angående et saksforhold. Dette vil alltid, dersom det blir godtatt, fjerne det rasjonelle grunnlag for diskusjonen.
Hvordan kan vi så gardere oss mot å gjengi forvrengt informasjon? Dette er faktisk umulig. Det vi kan gjøre er å angi usikkerhet, enten med et numerisk estimat, eller ved å informere om kilden til informasjonen. Usaklig blir det dersom vi bevisst, for å påvirke, underslår eller forvrenger den informasjon vi sitter på.
Eks:
Statistikken viser at betingelsen for å bli drept av takstein i Oslo er et du
må være Drammenser. Det viser seg nemlig at 100% av de drepte av takstein i
Oslo, var Drammensere.
Den siste setningen er et rent faktum, og da er det jo rimelig at den første setningen også er riktig. Det jeg ikke fortalte var at det i tidens løp kun har blitt drept en person av takstein i Oslo, og det var tilfeldigvis en Drammenser.
Vi bør unngå virkemidler som ikke har med saken å gjøre men som likevel kan få avgjørende betydning for standpunkttagen. Vi skal senere gå nærmere inn på propaganda. Det dekker noen av de samme elementene.
Virkemidler for å påvirke irrasjonelt kan være både språklige og ikke- språklige. De ikke-språklige virkemidlene går ut på å legge en ramme rundt et innlegg, som gir en stemning som i seg selv påvirker folks standpunkt. Det kan være farger, musikk, uniformer, ritualer, organisert piping eller applaus.
De språklige virkemidler består i misbruk av ord, eller elementer med ikke-kognitivt innhold. Ord er ikke bare uttrykk for begreper (begrepsmessig tankeinnhold). De kan også utrykke følelser og holdninger. Ordenes begrepsmessige innhold kalles for kognitivt innhold. Ordenes følelsesmessige innhold kalles for ikke-kognitivt innhold. Adjektiver som "bra», "jævlig" må sies utelukkende å ha ikke-kognitivt innhold. Betegnelsen "rektangulær" har stort sett bare kognitivt innhold. Men ord kan også ha både kognitivt og ikke-kognitivt innhold. Dette gjelder f.eks. "helvete". Nå er det klart at fjerning av alle ikke-kognitive ord ville fjerne en dimisjon i språket som ingen ville være tjent med. Her er det snakk om en balansegang. Saklig betyr ikke det samme som kjedelig. Det er fullt lov å krydre fremstillingen på en slik måte at interessen vekkes. Usaklig blir det først når bruken er egnet som påvirkning i seg selv.
Dette med saklighet er ment som en sjekkliste og påminnelse for deg selv. Det hører aldri hjemme i en debatt å antyde brudd på saklighetsnormer: "Jeg har nå, endelig knepet deg i å bryte norm B i saklighetsnormene". Brudd på saklighetsnormene bør til en viss grad oversees, eller de kan møtes med rasjonelle motargumenter. I kampens hete bryter vi disse normene alle sammen, og det ville vært trist dersom alla debatter skulle ende opp i en diskusjon om saklighet i stedet for det egentlige emne. Diskusjonens mål er å nå fram til den riktige konklusjon, eller å øke kunnskap. Dette oppnår man ikke ved å beskylde hverandre for usaklighet. Tvert imot. Saklighetsnormene er beregnet på deg selv. Studer dem, lær dem, og forsøk etter beste evne og unngå dem, og vit hvorfor du unngår dem. Det er den eneste bruken av dem som fører mot det mål som er satt opp.
Hva er egentlig objektivitet? I fremmedordboka finner vi ord som upartiskhet og saklighet. Er det et mål at vi i enhver diskusjon skal være totalt upartisk? Det er klart at så lenge vi på en eller annen måte er part i en sak, og vi tar et standpunkt i henhold til det, vil vi ikke være upartisk. Den som er virkelig hundre prosent upartisk har intet standpunkt. Han kan likevel være verdifull i en diskusjon fordi han, på et bredt grunnlag, kan vurdere konsekvenser som følger av de aktuelle alternativer. Dersom du er absolutt objektiv fungerer du nesten som en datamaskin:
Alternativ A fører til F (30 %), G (70%) , H (-45%)
Alternativ B fører til F (-45 %), G(0 %) , H (80%)
F,G og H er konsekvenser, tallene i parentes er sannsynligheter for at de gitte konsekvenser skal følge av alternativet. Dette er resultater ut fra en objektiv vurdering ut fra foreliggende kunnskap. Disse dataene blir bare spydd ut uten stillingtagen til om konsekvensene er ønsket eller uønsket. Dersom du er absolutt objektiv kan du nemlig ikke gjøre slike vurderinger. Dersom du begynner å verdsette konsekvensene vil du alltid verdsette dem i forhold til et mål, et behov eller et motiv, og da er du allerede blitt partisk. Det mest objektive som finnes er en datamaskin som gir ut rene fakta. Det er klart at en slik kan være nyttig i enhver diskusjon, men det vil ikke gjøre diskusjonen særlig levende. Av denne grunn vil jeg innføre begrepet lojal objektivitet. Dvs. du er lojal mot et spesifisert mål, motiv eller behov og verdsetter konsekvensene ut fra det. Dersom vi tenker oss en hierarkisk målstruktur, og du er lojal mot de overordnede målsetninger, kan vi si at du er objektiv ut fra disse målsettingene.
"Dåren spør mer enn ti vise kan svare" heter det i et gammelt ordtak. Vi er varsomme med å spørre. Vi er redd for å bli oppfattet som dumme, eller uvitende, eller "dårer" rett og slett. Dersom man spør i en diskusjon kan man bli oppfattet som usikre, ja, man har halvveis tapt diskusjonen. Det er eleven som spør og læreren som svarer, ikke sant? Nei, det er slett ikke sant. En god pedagog spør nesten hele tiden. Den mest kjente spørreren gjennom tidene var Sokrates, Platons læremester. Sokrates så på seg selv som "en jordmor" Han hjalp bare til med å forløse ideene som lå latent i mennesket, fra det var født. Som oftest ble folk Sokrates svar skyldig. Han gikk rundt i Atens gater og gav seg i samtale med alle, ung og gammel, rik og fattig, høy og lav. Han må ha vært en underlig fremtoning. Han gikk i de samme klærne hver dag, han var liten og tykk, men "hadde et fullkomment indre" som hans venner uttrykte det. Dessverre tok den store tenkeren sin død av bare å spørre. Det sies at han satte Innflytelsesrike politikere og rikfolk grundig til veggs i en kryssild av spørsmål, ofte i påhør av store forsamlinger som frydet seg over besteborgernes forvirring og rådvillhet, når de oppdaget at de hadde viklet seg inn i et nett av uklarheter og selvmotsigelser. Sokrates ble dømt til døden og henrettet i 399 f.Kr. Det ligger en veldig kraft i det å kunne stille spørsmål. Sannsynligvis er det den mest effektive måten å lære fra seg på.
Det er tre grunner til å bruke spørsmål:
1. Gi uttrykk for eget, eller andres informasjonsbehov.
2. Påvirke andre til å tenke dine tanker.
3. Manipulere diskusjonen.
En deltaker kan formulere seg uklart. Dersom man er usikker på om en selv eller andre har forstått et innlegg, bør man be om en nærmere redegjørelse. Dersom man i det hele og store ikke skjønner hvor vedkommende vil, er det tillatt å si det: "nå skjønner jeg ingen ting, kan du forklare nærmere sammenhengen mellom det du sa og temaet?" I en spontan diskusjon kan det være nyttig å spørre: "Hva er det egentlig vi diskuterer?", eller "Hva er det vi er uenig i?"
Den mest effektive måten å kartlegge en
persons vurdering på er gjennom en H-analyse.
Her blir personen kryssforhørt i sine hensikter med sitt standpunkt.
Ved hjelp av spørsmål kan man også trekke på spesialkompetanse, altså direkte
få fram relevante fakta.
Dersom du stiller andre spørsmål du selv har tenkt mye på kan du manipulere dem til å tenke dine tanker, eller du kan på denne måten tilkjennegi hvordan du selv tenker. Dette kalles å stille ledende spørsmål. Men det går i høyeste grad an å misbruke ledende spørsmål. En møteleder, eller en journalist bør i høyeste grad betenke seg på stille ledende spørsmål. I det hele tatt, der man forventer objektivitet bør ikke ledende spørsmål forekomme.
En annen form for misbruk er å stille umulige ja/nei spørsmål. Dette går spesielt på å konstruere problemstillinger der man må velge mellom to onder, og forlange at noen skal velge der og da. På denne måten kan en motstander settes i et dårlig lys uansett hva han svarer. Nå er det selvfølgelig tilfeller der et slikt spørsmål er berettiget. Dersom denne problemstillingen direkte følger av motstanderens standpunkt kan det være aktuelt å spørre han om han har tenkt på dette, og etterlyse eventuelle måter å takle det på.
Ved å stille spørsmål kan man:
- starte en diskusjon
- forandre dens retning
- få fram innstillinger
- sette fart i diskusjonstempoet
- avgrense diskusjonen
- få frem mellomkonklusjoner
- få enighet om hovedkonklusjon
- aktivisere passive deltakere
- avslutte diskusjoner
Den som spør tar ledelsen i diskusjonen, han kan bestemme både retning og innhold. Dette kan selvfølgelig også misbrukes.
Hvis vi er usikre eller uforberedt kan returteknikken være en fornuftig fremgangsmåte for enten å slippe å svare eller for å vinne tid. Ofte kan vi f.eks., be den som spør, selv å besvare spørsmålet. Hans måte å spørre på gir kanskje en antydning om et det er nettopp det vedkommende ønsker. Vi kan også, for å vinne tid, be vedkommende om å gjenta spørsmålet, eller be om en nærmere presisering. Vi kan også sende spørsmålet videre til andre deltakere.
Teknikken med å bruke lignelser eller paralleller er meget gammel. I dikt og poesi er denne teknikken ofte fullstendig dominerende. Jeg kan se to hensikter med å bruke lignelser:
1. Å skrive i kode slik at kun innvidde forstår det
2. Å illustrere et abstrakt problem ved hjelp av kjente begreper
Den første hensikten er uaktuell i forb. med diskusjon. Et godt eksempel på slik koding finner vi i Johannes Åpenbaring. Denne boken skulle være "lukket inntil endens tid". Johannes Åpenbaring er et mesterverk, fullt av en mengde symboler og paralleller. Disse kan bare forstås dersom man har kjennskap til hva symbolikken beskriver. Det sett av symboler som forekommer her mener man finnes beskrevet i resten av Bibelen. Spesielt er parallellen til Daniels bok åpenbar. Det store antall av tolkninger av denne boken viser imidlertid at symbolsettet ikke er entydig. Sannsynligvis gikk den originale nøkkelen i graven sammen med forfatteren.
Andre eksempler på denne typen koding kan være dikt og poesi som må tolkes. Ofte blir tolkningene ganske forskjellige fra hva forfatteren hadde tenkt. Dette skyldes sannsynligvis at vi legger forskjellig betydning i de bilder som brukes. Et dikt eller en tekst kan kanskje, i noen tilfeller, være direkte tale fra underbevisstheten. Forfatteren skjønner da som regel ikke selv hva han har skrevet. Dette var faktisk tilfellet med Johannes Åpenbaring. Freud hadde lignende tanker om drømmene. Drømmer forteller hva som foregår i underbevisstheten ved hjelp av symboler.
Dersom et abstrakt problem skal beskrives mangler vi ofte et felles begrepsapparat. Det kan mangle hos avsender, hos mottaker, hos begge, eller dere kan ha forskjellig begrepsapparat. I slike situasjoner er det vanskelig å få satt ord på hva man tenker. Vi kan bevege oss inn i non-verbal tenkning. For å kunne meddele slike tanker og følelser må vi ty til et symbolspråk som er felles for alle. Da kan hverdagslige begreper i mange tilfeller komme til nytte. Jesus brukte ofte slike paralleller. Han snakket om å fiske, fikentrær, såing, høsting, oljelamper osv. Alt sammen for å beskrive abstrakte religiøse begreper. Mange av disse bildene er i dag blitt faste utrykk for oss: "I dag høster vi fruktene av den innsats som ble gjort ..."
Mye den abstrakte delen av språket vårt består i dag av tidligere begreper som er blitt fordreid, og sammensatt og som nå beskriver mer abstrakte begreper. Det er slik språket utvikler seg.
Nå kan lignelser og paralleller føre for langt ut på viddene. Man kan bli så opphengt i et bilde at man glemmer virkeligheten bak. Vi må aldri glemme at enhver modell bare er en delvis beskrivelse av virkeligheten. Alle modellens aspekter kan ikke overføres til virkeligheten. Her er et eksempel:
En troende kan manipuleres til å bli trofast mot sin religion vha. følgende lignelse:
En bankmann fikk i oppdrag å lære seg å skille mellom ekte og falske mynter. Dette gjorde han ved å sitte i flere dager å lytte til klangen av den ekte mynten. Etter dette kunne han gjenkjenne denne klangen når som helst. Alle falske mynter ble umiddelbart avslørt fordi klangen var forskjellig. Slik er det også med den troende. Ved å satse alt på å lære seg sannheten trenger han ikke å gå nærmere inn på falske lærdommer. Han vil umiddelbart, ved første øyekast, avsløre dem.
Dermed pugger den troende sin religion nesten utenat slik at han slipper bryet med å sette seg inn i noe annet.
Hva er så galt med dette resonnementet? Modellen stemmer ikke med virkeligheten. Likheten er grei å oppdage: både den troende og bankmannen skal lære å skille ekte fra falskt. Metoden med å pugge det ekte må vel også sies å være generell. Med det er en vesentlig forskjell her: Bankmannen fikk av banken en mynt som, av banken, var klart og entydig definert som ekte. Han fikk altså et veldefinert utgangspunkt. Den troende har aldri fått et slikt utgangspunkt. Som mennesker har vi aldri klart å finne noen "ekte religiøs sannhet". Ingen har definert den for oss. Så her har vi en forutsetning i modellen som ikke gjelder i virkeligheten. Dersom Man ikke oppdager dette og velger å følge det risikerer man å gå med skylapper resten av livet.
Ble aldri fullført. Men i dag har vi jo Wikipedia. I ettertid har jeg funnet på dette.
Se her.