Diskusjonsomgivelsene

Kommentar

Denne ble skrevet sirka i 1989 som en del av prosjektet På Tvilens Grunnvoll. Nå i ettertid innser jeg at mye av det som ligger her handler om min store drøm å komme i en analytisk likeverdig dialog med de i adventistsamfunnet som går for å vite eller skjønne mer enn grasrota. Det var et prosjekt jeg ikke lyktes med. Men det manglet ikke på innsatsen. Dette arbeidet er en del av den innsatsen. De tre første kapitlene var viet til det formål å åpne mottakeren for dialog. Jeg forsøker å beskrive noe av rammene rundt et slikt prosjekt, og noen av de undersøkelser vi må gjennom i den hensikt å kunne forstå hverandre. Det hele bærer selvsagt preg av å være skrevet før internett-alderen. Det bærer også preg at jeg akkurat var ferdig utdannet dataingeniør. Og jeg har tatt med meg en del impulser jeg fikk herfra. Men noe av det jeg skrev har preget meg og min tankemåte for resten av livet. Det gjelder temaene hensiktsanalyse, mål og målstrukturer og refleksjoner over verdibegrepet. Dette passer som hånd i hanske med den beslutningsteorien som ble skrevet like etter at dette var ferdig.

DISKUSJONSOMGIVELSENE

Innledning

Med diskusjonsomgivelsene mener jeg de objekter som inngår i diskusjonen og samspillet mellom dem. Objekter kan være konkrete som f.eks. deltakere og hjelpemidler, eller de kan være abstrakte som f.eks. problemstillinger og kommunikasjon. Jeg har delt diskusjonsomgivelsene inn i tre logiske objekter:

- deltaker 1

- deltaker 2 (deltaker 1's motstander)

- Kommunikasjonen mellom dem.

For å få best mulig samspill mellom disse, har jeg innført begrepet "samtaleunivers" som er hentet fra fagområdet datakommunikasjon.

Samtaleunivers

Med et samtaleunivers mener jeg at partene må ha felles forståelse av:

· hva slags problemer de diskuterer

· de begreper som brukes i diskusjonen

Alt for mange diskusjoner mislykkes på grunn av begrepsforvirring, og sammenblanding av problemområder. På disse områdene kan det gjøres en hel del. Hvor mye vi skal gjøre avhenger egentlig av ambisjonsnivået. Hvor grundig skal vi gå inn i denne diskusjonen? Hvor mye tid skal vi bruke? Det kan være alt fra en halvtimes meningsutveksling til årelange analyser. Ved korte diskusjoner i matpausen har det selvfølgelig ikke noen hensikt å etablere et samtaleunivers, eller å forbedre det eksisterende, men hvis man er bestemt på å gå i dybden, kan nok en slik aktivitet føre til store besparelser.

Begrepsklargjøring

En kunde kommer inn i radio/ tv-forretningen og går med målbevisste skritt rett mot en av ekspeditørene.

- Hva kan jeg hjelpe dem med?

- Jeg vil levere tilbake videoen jeg kjøpte fordi den ikke holder den kvalitet du lovet.

- Vent nå litt, dette er en video av topp kvalitet, hva er problemet?

- Den gjør jo aldri det jeg vil den skal gjøre, den starter ikke opptaket når den skal og den tar opp på tom kanal og jeg har enda ikke fått den til å ta opp SKY. Den er bare rett og slett elendig kvalitet!!

- Har du lest bruksanvisningen?

- Ja, opptil flere ganger, men jeg skjønner den ikke.

- Hvordan i all verden kan du komme her å klage over dårlig kvalitet når du ikke en gang har skjønt bruksanvisningen?

- Når en video ikke gjør det den skal, da er det dårlig kvalitet!

- Jeg kan fortelle dem at dette er en av de mest holdbare videoer på markedet. Vi har solgt minst 150 stykker av den og vi har kun hatt en til reparasjon. Dette er faktisk også importørens erfaring. Kvaliteten er topp den!

- Nei! det er den absolutt ikke.......

Dette er en typisk diskusjon hvor det eksisterer en begrepsforvirring. Hva er kvalitet? Dette kunne vært det forløsende spørsmål. Kunden og ekspeditøren har forskjellig oppfatning av begrepet kvalitet, og det er ikke rart fordi begrepet kvalitet er abstrakt. Det kan bety forskjellig i forskjellige sammenhenger, og ha forskjellig mening fra person til person. Hva er et tog? Dette er et banalt spørsmål synes du kanskje, men er det egentlig det? I forbindelse med utvikling av et edb-system for NSB spurte systemutvikleren de fire NSB-toppene akkurat det spørsmålet. De skrev svarene ned på hver sin lapp. På lappene stod det faktisk fire forskjellige svar:

1. Fartøy på skinner

2. En enhet som følger faste rutetider

3. Et sett med vogner med lokomotiv foran

4. En rekke av sammenknyttede enheter

5. En ustrukturert rekke av mennesker (mitt eget)

Det er faktisk ofte i forbindelse med systemutvikling man oppdager slike begrepsforvirringer. Når et objekt (en entitet) skal beskrives i en database er man avhengig av en nøyaktig definisjon.

I vår hverdag støter vi stadig på abstrakte begreper og fremmedord. Det er viktig at vi selv har en klar oppfatning av betydningen av de begreper vi bruker. I en diskusjon må vi ha en felles forståelse av viktige begreper, ellers snakker vi forbi hverandre. Dersom et begrep skal ha rasjonell betydning i kommunikasjonen må det kunne fungere som informasjonsbærer. Det må kunne bære entydig informasjon fra min bevissthet til din bevissthet og motsatt. Dersom det ikke gjør det, har det ingen verdi som informasjonsbærer og er bare et tomt ord. Det er ikke noe nederlag å spørre: "hva mener du egentlig med kvalitet? Dersom man ønsker å diskutere et emne til bunns kan man ofte spare mye tid og energi på å sette seg ned å klargjøre de begrepene som er relatert til problemet. Vi foretar m.a.o. en begrepsklargjøring; vi gir begrepene verdi som informasjons-bærere.

Definisjoner

Ordet "definisjon" kommer fra det latinske ordet "definito" som betyr å avgrense. Å definere noe vil si å sette grense for, avgrense eller bestemme noe nærmere. Vi gir uttrykkene en mest mulig klar og entydig betydning.

Det er vanlig å dele definisjonene inn i to klasser:

- realdefinisjoner

- nominaldefinisjoner

Realdefinisjoner er definisjoner hvor det som blir definert er fenomener. Vi angir da egenskaper som mest mulig adskiller fenomenet fra andre fenomener. Disse egenskapene bør være mest mulig observerbare. F.eks.: "Hane" er en hanfugl som har kam på hodet, og sier "kykeliky".

Nominaldefinisjoner er definisjoner av tankemessige begreper. Ord brukes for å definere ord. "ungkar" betyr det samme som "ugift mann". "Pi" er det samme som "forholdet mellom omkrets og diameter i en sirkel".

Ukonvensjonell bruk av begreper

Begreper kan endre innhold fra person til person, fra dialekt til dialekt, fra kultur til kultur og fra sammenheng (kontekst) til sammenheng. Derfor er det ofte viktig å klargjøre viktige begreper dersom man vil sikre mot feiltolkning, men vi bør bestrebe oss på å ikke bevege oss for langt bort fra det allmenngyldige. Hvem er ikke imot sosialisme når sosialisme blir definert som "politisk styreform som legger menneskeheten i lenker". På denne måten kan alle gjøres til ikke-sosialister. Vi har imidlertid fordreid begrepet på en slik måte at det har mistet sin opprinnelige allmenngyldige betydning. Her er en liten historie:

En mann kom til ett fremmed land. I det landet sa folk at deres konge var en barmhjertig mann. Flere ganger så mannen kongen hjelpe de fattige, og han tenkte at kongen virkelig var en god og barmhjertig mann. Men etter å ha vært en stund i landet oppdaget han at ikke alt var helt som det skulle være. Han så folk bli kastet i fengsel, uskyldig uten lov og dom. Dette konfronterte han folk med, men folk sa, det er barmhjertigheten som driver han til å gjøre det. Det er det som er barmhjertighet. En gang ble kongen uvenner med sin kone, og lot henne brenne offentlig. Nå, sa mannen, der kan dere se, kongen er ikke barmhjertig. Jo sa folk, kongen er virkelig barmhjertig, det er bare vi som ikke forstår barmhjertighetens fulle dybde. Idet dronningen hylte på bålet, ropte folk med fryd. Ære være vår barmhjertige konge. Dette ble for mye for mannen, så han reiste til et annet land. Der møtte han noen folk, som ba ham hjem til landshøvdingen. Mannen var skeptisk, og ville vite hvordan denne landshøvdingen egentlig var. De bedyret at landshøvdingen var en barmhjertig mann. Mannen godtok ikke invitasjonen, for han visste ikke lengre hva barmhjertighet betydde.

I denne historien har barmhjertigheten lidt "de tusen utvanningers død" som noen har kalt det. På grunn av grov forvrenging har begrepet mistet sin entydighet, og dermed kan det ikke lengre brukes som informasjonsbærer. Begrepet barmhjertighet har positiv ladning. Vi er opplært til å oppfatte det som noe positivt. En slik fordreining av begrepet til det diametralt motsatte behøver ikke å bety at ladningen skifter polaritet. Selv om "barmhjertighet" nå har mistet sin verdi som informasjonsbærer har det ikke mistet ladningen. Det kan derfor ha retorisk påvirkningskraft uten å si noe som helst. En slik bruk av begreper bryter derfor saklighets normer. (Disse kommer vi tilbake til)

Ostensive og operasjonelle definisjoner

Den metoder vi hittil har nevnt for å definere er språklige. Vi bruker ord for å definere. Men disse ordene er jo igjen begreper som må defineres. Slik kan vi definere i det uendelige, og kanskje ende i sirkel. Presser vi oss hardt på dette punktet har ordenes mening en tendens til å oppløses. Dette er almene problemer som gjelder for alle språklige definisjoner. Det forteller oss litt om den struktur vårt språk er bygd opp etter. Et begrep kan sies å kunne beskrives ved hjelp av et sett med egenskaper (attributter) som må være oppfylt for identifikasjon av en forekomst. Men egenskapene er begreper i seg selv. Hvordan skal vi komme ut av dette? Den enkleste måten å komme unna dette almene problemet på er å bruke ostensive og operasjonelle definisjoner. Når vi definerer ostensivt peker vi og gir navn: "Dette er en bil" sier vi, og peker på bilen. Operasjonell definisjon er å knytte begrepet til en handling eller prosedyre. Denne kan være verbal, altså en beskrivelse av handlingen, men den kan også være instruktiv (Å danse er å gjøre slik som jeg gjør nå). Som barn lærer vi svært mange ord nettopp på denne måten. Det er den eneste måten et barn kan begynne å lære språket på, nemlig å knytte en spesiell ordlyd til en bestemt handling, eller ting. Ostensive/ operasjonelle definisjoner er derfor grunnlaget for hele vårt språk, og de er naturlige. Den engelske filosofen John Locke hevdet at alle våre forestillinger har sin opprinnelse i sansingen. Det er erfaringsverden som i siste instans gir språket mening.

Identifikasjon av problem

Når vi skal diskutere en sak må vi ha en felles forståelse av hva slags sak vi diskuterer. Det å ha en felles forståelse av hva vi diskuterer er ikke så enkelt som man skulle tro. Den tidligere japanske prosessoren Kawakita Jiro har utviklet en metode for problemløsning i grupper. Metoden har som mål at en gruppe skal arbeide seg fram til en samlet oppfatning av problemer og situasjoner. Vi kan dele metoden i syv faser. De tre første fasene går på analyse, forståelse og strukturering av selve problemet. Det er viktig at man ikke diskuterer løsninger for tidlig. De to siste fasene går på å foreslå, og velge løsning. I denne sammenheng er vi bare interessert i de tre første fasene:

1. Innsamling av data

Medlemmene samler inn data som angår problemet. De noterer dem ned og gruppelederen samler inn disse før møtet.

2. Analyse av problemet

Dataene presenteres for gruppen. De begrunnes og analyseres nærmere. Praktisk kan dette la seg gjøres ved at setter seg rundt et bord. Lederen deler ut et kort til hver deltaker. Et gruppemedlem leser så opp fra sitt kort. Gruppens medlemmer anstrenger seg for å finne nøyaktig ut hva som er ment med iakttakelsen. Opphavsmannen til iakttakelsen får ikke blande seg inn i diskusjonen på dette stadium, men må til de øvrige gruppemedlemmer har forklart hvordan de har oppfattet den. Deretter kan opphavsmannen forklare hva som opprinnelig lå bak. Hvis han er enig med gruppen, er alt i orden. Hvis ikke skal diskusjonen fortsette helt til gruppen har en felles oppfatning.

Dette gjør man for hvert eneste kort inntil alle deltakere mener at alle vesentlige sider er presenterte og analysert.

3 Problemet ordnes

De innsamlete data blir nå sortert på en mest mulig hensiktsmessig måte. Hensikten med dette er å finne eventuelle fellesnevnere for iakttakelsene som er innsamlet. Gruppen bestemmer selv hvordan ordningen skal foregå. Praktisk lar dette seg best gjøre ved at gruppeleder leser opp kortene, ett av gangen. For hvert nytt kort spør han gruppen om de kan finne likheter mellom dette og tidligere kort. Kort med fellesnevner samles i en haug. På denne måten oppnås en grovsortering av iaktakelser som forklarer akkurat denne gruppens syn på problemets natur.

Dersom prosessen hittil har gått grundig for seg, skulle man nå sitte tilbake med en felles forståelse av problemets årsaker og virkninger. Deltakerne bør også ha fått øket forståelse for hverandres måter og nærme seg problemet på.

Noen Problemtyper

Målkonflikter

Målkonflikter er konflikter i forhold til avvik på verdisiden i beslutningsregnskaper. David Hume konstaterte at det ikke er noen nødvendig slutning fra er til bør. Her er vi inne på samme problematikk. Målkonflikter kan ikke avgjøres ved hjelp av realistisk argumentasjon eller logisk resonnement. Dette er forhold som involverer våre følelser eller motiver. Og disse er der uavhengig av logiske resonnementer. Derfor er det heller ikke mulig å avgjøre slike uoverensstemmelser ved hjelp av logisk overbevisning. Generelt kan man si at denne type problemer kan avgjøres ved hjelp av:

- Styrkeforholdet mellom partene
Den sterke part har to muligheter. Den ene er å kontrollere motparten (undertrykkelse). Den andre er å påvirke motpartens beslutningsregnskap ved å legge til belønninger eller sanksjoner. Om styrkeforholdet mellom partene er uavklart kan dette bli avgjort ved hjelp av krig.

- Graden av respekt for hverandres suverenitet
Estetiske og delvis også etiske uoverensstemmelser løses best ved høy grad av gjensidig respekt. Alternativet er tilbake til styrkeforhold, underkastelse eller undertrykkelse.

- Kompromisser der det er mulig
Passer best i forbindelse med interessekonflikter. Forutsetter gjensidig respekt og rettferdighet.

Vi skal her se på tre typer av målkonflikter:

1. Smak og behag

2. Etiske uoverensstemmelser

3. Interessekonflikt

Smak og behag

Smak og behag kan ikke diskuteres. Dersom diskusjon egentlig går på estetiske, smaksmessige problemer, er det egentlig ikke noe grunnlag for diskusjon. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan samtale om dette. Det kan tvert imot være veldig nyttig å få avklart hvor enkelte står i denne sammenheng. Grunnen til at det ikke kan være noe diskusjonstema er enkel: Du kan ikke påvirke andres smak intellektuelt. Her er det ikke lenger snakk om resonnement, det er snakk om følelser eller enkeltindividets primære verdiprofil. Denne bygger absolutt ikke på logikk, men utelukkende på våre indre opplevelser. Disse kan aldri bli gjenstand for diskusjon i den hensikt å endre andres følelser. På dette området bør man bare observere og konstatere. Noen typiske eksempler på slike problemområder kan være god eller dårlig musikk, eller en debatt om dikt. I begge tilfeller er det forskjellig verdiprofil som er en av årsakene til uenigheten. Verdiprofiler blir nærmere diskutert i grunnfilosofien. Den er et sentralt begrep i etikken.

Etiske uoverensstemmelser

Etikk omhandler også verdier og vi råker delvis bort i de samme problemene som med smak og behag. Imidlertid handler etikk veldig mye om fellesverdier. Dermed er grunnlaget for å kunne forstå hverandre bedre. Noen forsøker å løse dette ved å objektivisere etikken. Dermed kan man innføre en deduksjonistisk etisk tankemåte som gjør det mulig å redusere dette til logikk, tolkning og virkelighetsoppfatning. Men dette kan få store etiske kostnader. Den beste måten å ha en god dialog om etiske problemstillinger på er nok å ta en dialog om etikk i seg selv. For ofte er det slik at uoverensstemmelser på dette området av dekker ulikt etisk grunnsyn, eller manglende etisk reseksjon. Dette løser ikke nødvendigvis uoverensstemmelsen, men det kan øke den gjensidige forståelsen. Etiske problemstillinger kan sorteres inn i viktighetsområder med utgangspunkt i det fellesmenneskelige. En slik sortering kan hjelpe til å avgjøre hvor mye innsats og energi man børe legge inn i dette.

Interessekonflikt

Dette er den type målkonflikt som forekommer oftest. Det kan være uoverensstemmelser om penger, makt, eiendom, eller partner. Det er viktig å innse at interessekonflikter ikke lar seg løse med et hundre prosent resultat for alle parter. Utfallet avgjøres av styrkeforhold eller kompromiss. Virkemidlene er maktbruk eller forhandlinger. Forhandlinger lar seg best løse dersom begge parter er ute etter en rettferdig løsning. Om ingen av partene er villig til å bruke makt snakker vi om forhandlinger på like vilkår. For å få til det må man forstå hverandre. Gjennomføre mentaliseringsprosesser og bygge på empati. Det er særdeles vanskelig. For om en av partene kun er ute etter en egoistisk løsning, så kan den andres ideer om rettferdighet utnyttes som en svakhet. En velkjent teknikk i slike saker er selvsagt å bruke en uavhengig tredjepart til å bestemme løsningen. Det kan jo typisk være en domstol.

Teser og antiteser (gjensidig ekskluderbare løsninger)

Bare helt enkle problemstillinger har denne natur. Likevel kan det være uhyre vanskelig å finne det riktige svaret. Ofte gjelder slike problemer noe som har skjedd i fortiden. Disse kan vi som regel aldri få 100 % svar på. Var ballen utenfor sidelinjen eller var den ikke? Dersom ingen tekniske bevis foreligger kan vi kun stole på vitner. Her viser det seg at mennesket er en svært upålitelig informasjonskilde. Objektiv analyse av slike problemstillinger går kun ut på sannsynligheter. Skråsikkerhet bør i slike situasjoner være tabu.

Det kan også hende at løsningene bare er tilsynelatende gjensidig ekskluderbare. Vi bør alltid spørre oss om den ene løsninger virkelig ekskluderer den andre.

I fysikkens historie finner vi et klassisk eksempel på et slikt problem. Det gjelder spørsmålet om lysets (elektromagnetiske bølgers) natur. Er lyset er en bølgebevegelse, eller er det snakk om et partikkel fenomen?

Isac Newton la frem en teori som tok utgangspunkt i at lyset var partikler uten masse. Omtrent samtidig utviklet Christian Huygens en annen teori, bølgeteorien. Newtons teori ble i lange tider den mest anerkjente. Han var jo som kjent en stor autoritet i sin tid. Men eksperimenter skulle senere vise at noen av Newtons forutsetninger var feil. Hvis teorien hans skulle stemme måtte bla løsfarten være større i glass enn i luft. Dette vet vi i dag er feil. Men Huygens teori bygde også på forutsetninger som ikke stemte: Hvis lyset var en bølge, måtte den jo ha et medium å bevege seg i. Huygens oppfant den såkalte «eteren», et stoff uten masse. Trass i iherdige forsøk lyktes det aldri å påvise dette stoffet.

Hvem hadde da rett? Det viser seg at begge hadde litt rett og litt galt. Lyset viser seg å ha en såkalt dualistisk natur. Det har både bølge‑ og partikkel‑egenskaper. Det har til dags dato aldri lykkes å påvise både partikkel‑ og bølgenatur i et og samme eksperiment.

Hvis man kommer til forskjellige konklusjoner, fordi man har tatt forskjellig utgangspunkt, behøver ikke det å bety at en er rett og en er gal.

Standpunkter eller avgjørelses orienterte problemer

Avgjørelser er fremtidsrettet. Våre valg vil påvirke fremtiden. De tas svært ofte på sviktende grunnlag. Derfor har vi ofte store innslag av intuisjon. Det er bare rasjonelle aspekter ved valg som kan diskuteres. Likevel kan ofte intuitive avgjørelser ofte vise seg å være riktige. Hvorfor? Rett og slett fordi underlaget for en rasjonell avgjørelse mangler. Her stopper det dessverre ofte opp for oss rasjonelle tenkere. Vi må gi pass. Valget inneholder to dimensjoner. Det er alternativer, og deres medfølgende konsekvenser. Vi bruker prognoser, erfaring, logisk resonnement for å finne frem til konsekvensene av de forskjellige alternativer. Så langt er det snakk om ren fornuft. Men den som tror at valget kan gjøres ut fra ren fornuft tar feil. Når vi har utredet konsekvenser, må vi prioritere mellom dem. Denne prioriteringen vil til syvende å sist kunne spores tilbake til følelser/ etikk / estetikk / drifter. Problemet i en slik avgjørelses orientert diskusjon er å holde disse elementene fra hverandre. I del B går vi nærmere inn på ren beslutningsteori.

Inhabilitet

I mange sammenhenger kan personer som er part i saken bli ekskludert fra debatten. Dette gjelder når personer har egeninteresse i den saken som diskuteres. Grunnen til dette er enkelt og greit at de fleste av oss har en tendens til å bli subjektive når en sak angår oss selv. Forskjellen på en inhabil og en habil debattant er målsettingen. Den habile debattant har mer sans for overordnede målsettinger. Men husk at en person som er part i saken likevel kan være temmelig objektiv, det vil si han lar samfunnets, organisasjonens eller bedriftens målsetninger gå foran sine egne. Dessuten finnes det intet som er så kreativt som en inhabil person. Å høre på ham, kan være den beste måten å få belyst saken fra en bestemt side.

Kommunikasjon

Uten kommunikasjon ville selvfølgelig enhver diskusjon stoppe opp. Kvaliteten på den medmenneskelige kommunikasjon er derfor helt avgjørende for resultatet. Tanker og ideer overføres mellom våre hjerner via talespråk og kroppsspråk. I en opphetet diskusjon fungerer dessverre ikke kommunikasjonen noe særlig godt. Vi er mye mere opptatt av å spekulere ut neste argument enn å lytte på motparten. For at kommunikasjonen skal kunne fungere må vi minst ha en sender og en mottaker. I en opphetet debatt har vi som oftest bare sendere. Det er ikke dermed sagt at den opphetede diskusjonen ikke har sin misjon, det er nemlig sjelden vi er så kreative som akkurat da. Målsettingen bør være å optimalisere kommunikasjon mest mulig. Da er det viktig å strukturere kommunikasjonsbegrepet slik at vi vet på hvilke områder vi bør satse mest for å oppnå vårt mål. Det er sikkert mange måter å gjøre dette på, jeg har valgt å grov-inndele vår kommunikasjon på følgende måte:

A. Talespråket (det intellektuelle språk)

B. Kroppsspråket (Det instinktive språk)

C. Følelsesspråket (Det intuitive språk)

D. Billedspråk (Det visuelle språk)

Disse tre griper en hel del inn i hverandre, men for vårt formål er inndelingen likevel praktisk. Av disse språkene er selvfølgelig talespråket det viktigste for enhver intellektuell diskusjon. Det er også det jeg legger mest vekt på her. Men vi skal ikke undervurdere de andre kommunikasjonskanalene, de har i mange sammenhenger større betydning enn vi aner.

Talespråket (det intellektuelle språk)

Mennesket skiller seg fra andre dyr bl.a. ved at vi kan kommunisere via talespråket. Dette regnes da også som vår viktigste kommunikasjonskanal. Denne delen av vår kommunikasjon kan deles inn i tre nivåer:

- Det fysiske nivå

- Grunnspråknivået (Fonetikk og syntaks)

- Referansemodellnivået. (Pragmatikk og semantikk)

Det fysiske nivået

Den fysiske kommunikasjon kan foregå på to grunnleggende forskjellige måter:

1. Via ørene (tale)

2. Via øynene. (skrift)

Talespråket

Vi lærer språket gjennom muntlig tale. Det er denne type kommunikasjon vi anvender mest. Her er det mange muligheter som vi mistes når vi går over til skriften. Dette gjelder f.eks. personlig preg via stemmen. Blant annet kan kjønnet til den som taler identifiseres med ganske stor sikkerhet. Dersom vi kjenner vedkommende kan han også hurtig identifiseres v.h.a. stemmen. Via dialekten kan vi også få en hvis peiling på vedkommendes bakgrunn. Den som taler har også mulighet til å betone for å vektlegge viktige momenter. En slik betoning kan gi mye mer nyansert kommunikasjon en skriftspråket noensinne kan. Følelser kan også meddeles indirekte via stemmen. Stemmen kan være mild, den kan være sint eller den kan være hard og kompromissløs. Alt dette oppfatter vi fra vi er ganske små. De elementer som ikke direkte går på ord, men på tonefall og stemmebruk kan også oppfattes av mange dyrearter. (Hvorfor? de har jo aldri vært avhengig av å bruke det selv)

På det fysiske nivå er stemmen avsender og ørene er mottaker. Vi er m.a.o. avhengig av at disse organer fungerer best mulig, her er det snakk om å beskytte og forebygge på best mulig måte. Dette er helsespørsmål som blir tatt opp i grunnfilosofien, men som eksempel kan jeg nevne at røyking kan påvirke stemmen, hyppige diskotekbesøk eller misbruk av Walkman kan føre til varige hørselskader.

Kommunikasjonen avhenger 100 % av den fysiske forbindelsen, derfor burde vi spesielt ta vare på hørselen vår. Den neste faktor som kan påvirke den fysiske overføring av tale er støy. Har du prøvd å føre en saklig diskusjon på et diskotek? Det er håpløst. Støy kan være 100 % ødeleggende for kommunikasjonen. Selv svak bakgrunns støy kan virke svært så distraherende på enkelte. Dette gjelder også bakgrunnsmusikk, fjernsyn og radio. Dette bør unngås dersom kommunikasjonen skal bli effektiv.

Teknikken har i dag eliminert en god del av de naturlige ulemper som tale har. V.h.a. telefon er den geografiske hindring borte. V.h.a. båndopptakeren er også sanntidskravet fjernet. Vi er ikke lengre avhengig av tid og sted for å kunne meddele oss muntlig til andre mennesker. Forsterkeranlegg og radio gjør det også mulig å tale til svært mange mennesker på en gang. Brukt riktig kan dette ha en samlende effekt på menneskeheten, men disse nye muligheter kan også misbrukes til å suggerere store folkemengder til vanvidd. Mennesket har altså på godt og ondt forsterket de muligheter som muntlig tale gir.

Skriftspråket

Skriftspråket gir muligheter som tale ikke gir. Det vil alltid være mer presist enn tale, fordi leseren har mulighet til å lese flere ganger og analysere hvert eneste ord. Skriveren kan tenke grundig igjennom hver eneste setning, han kan strukturere selve layoutet for å fremheve viktige poenger visuelt. Gjennom skriftspråket har menneskeheten akkumulert kunnskap gjennom årtusener. Det er selve fundamentet for vår kultur. Dessverre finnes det fortsatt mange forskjellige typer skrifttegn. Dette burde forlengst være standardisert. Patriotisme og nasjonalfølelse er faktorer som er med å hindre en slik utvikling. I vårt land sliter vi i dataverdenen med skrifttegnene æ, ø og å. Bare disse påfører vårt samfunn store kostnader. Et utall mengder av forskjellige skrifttegn rundt om i verden fører ubergelig til misbruk av store (menneskelige) resurser[1]. De gjør kommunikasjonen tyngre. På vår hjemlige front er det andre faktorer som kan svekke den fysiske skriftlige kommunikasjon. Er det noen som har forsøkt å lese en legeresept? Jeg må mange ganger beundre de på apoteket for at de så ofte klarer å lage riktig medisin. Jeg har alltid hatt problemer med å tolke andres handskrift. Min egen ser mildt sagt stygg ut. Håndskriften er meget personlig. Ja, den er så personlig at den burde bli kalt hjerneskrift hevdet den tyske psykologen Preyer. En grafolog kan lese mer ut av håndskriften en vi selv ønsker. Har man først satt seg inn i hva en grafolog kan lese i en skrift, er det like før man vegrer seg for å sette pennen på papiret. For samme hvor hardt man prøver, er det nesten umulig å legge om håndskriften slik at den utstråler bare positive egenskaper. Man kan endre retningen, eller anstrenge seg for å skrive pent og sirlig, men de grunnleggende trekkene i skriften er det vanskelig å skjule. Da Gutenberg, på midten av 1400- tallet, oppfant boktrykkerkunsten tok den skriftlige kommunikasjon en ny vending. Det ble nå etterhvert mye enklere å produsere å distribuere skriftlig informasjon. Teknikken har i vårt århundre revolusjonert trykkeribransjen. I dag kan du produsere en avis fra din kontorpult. "Desktop publishing" er et begrep som stadig går igjen i dataverdenen. Muligheten til å meddele seg visuelt via figurer, bilder og tekst forbedrer vårt skriftlige kommunikasjons verktøy dramatisk.[2] De som har søkt en del jobber opp igjennom de siste årene vet at det har foregått en utviklig på denne siden. Før foretrakk man "nydelige håndskrevne" søknader. I dag har man dårlig tid. Man ser helst at de er skrevet på maskin, eller printer. Men steppet fra håndskrift til teknisk skrift fjerner en del informasjon om skriveren. Dette er ikke bare negativt, for meg personlig som er belemret med en elendig skrift, er det en velsignelse. Det hadde faktisk ikke vært mulig for meg å skrive denne boken uten ved bruk av tekstbehandling. Tekniske hjelpemidler får altså flere av oss på banen. Dette er utelukkende positivt, og hvem ønsker egentlig å avsløre sine innerste svakheter bare han setter pennen på papiret? Her er det snakk om informasjon som er ute av skriverens styring. Det må være et hovedmål at skriveren må ha den hele og fulle kontroll over den informasjon han ønsker å meddele.

Leseteknikk

Skriftlig informasjon er ikke mye verdt dersom man ikke kunne lese. Det finner mange måter å lese på. En som leser en roman leser ikke på samme måte som en som studerer økonomi. Romanen er ren underholdning mens økonomistudiet er ren tilegning av kunnskap. Lesehastigheten avhenger av hva man leser og hvem som leser. Det finnes en mengde litteratur om lese og studieteknikk. Kunsten her er å kunne lese hurtigst mulig og huske mest mulig, på denne måten oppnår man kunnskap raskest mulig. Man hører jo stadig om personer som leser en side som vi leser et ord. Dette høres uoppnåelig ut for oss, men faktum er at slike egenskaper kan trenes opp.

Grunnspråknivået

I bibelen finner vi beretningen om Babels tårn. Hele verden hadde ett språk. Menneskene bestemte seg for å bygge en by med et tårn som nådde opp til himmelen.

"Da steg herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: "Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingenting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier" Så spredte herren dem derfra utover hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen."

Denne historien inneholder verdifull visdom. Den forteller om språkets betydning for menneskenes fremgang. Manglende evne til å forstå hverandre går ut over samarbeid, samhandel. Det skaper sosial avstand med tilhørende risiko for konflikt. I Norge har vi i dag to offisielle skriftspråk. Alle vet hvilken strid og splittelse det skaper. Dessverre har nasjonalpatriotiske følelser her gått foran fornuften. Her er det ikke kommunikasjon, man diskuterer, men språkets hensikt som nasjonalt og kulturelt identifikasjonsmiddel. Dette skaper avstand, konflikt og det binder ressursbruk.

Språket er sammensatt av lyder. Innenfor fonetikken studerer man bl.a. de minste betydningsdifferensierende enhetene i språket, såkalte fonemer. Disse kan være forskjellige fra språk til språk. Som et eksempel kan vi ta ordene "alge" og "alke". I vårt språk betyr disse navnene helt forskjellige ting. Forskjellen ligger i konsonantene G og K. I andre språk kan disse gå om hverandre, men hos oss er de fonemer. Visse danske dialekter har problemer med disse lydene. I en dansk vits fortelles det om to som finner en engelsk bil parkert utenfor huset. Bilen var merket GB, de ble stående å diskutere hva bokstavene stod for, da den ene foreslo den geniale løsningen: "GriminalBoleti".

Når lydene blir til ord og ordene blir til setninger kommer vi inn på begrepet syntaks. Syntaks er den del av grammatikken som handler om ordenes forbindelse innbyrdes, deres sammenføyning til setninger og disses innbyrdes forhold. I de naturlige språkene er det alltid vanskelig å finne eksakte standard- regler for syntaks. Konstruerte språk (f.eks. programmeringsspråk) har derimot alltid en entydig syntaks. Dette gjør slike språk litt spesiell, og de gir liten eller ingen mulighet for å lage estetisk vakre og velformede setninger. Man kan ikke legge et personlig preg på setningene. (Men det kommer vel an på øynene som ser.) I de naturlige språk definerer man regler for hvordan velformede setninger skal konstrueres. På engelsk er setningen "I didn't go" grammatisk sett velformet, mens setningen "I went not" ikke er velformet. Den siste bryter en del syntaktiske regler, men den er ikke uforståelig.

Det å kunne konstruere velformede setninger avhenger av talent, trening og, ikke minst, fantasi. Med tanke på optimalisering av kommunikasjonen har vi her to grøfter å gå i. Den ene er slurv med syntaksen, og den andre er overbetoning på det kunstnerisk vakre. Både for mye og for lite velformethet distraherer kommunikasjon. (Her er det snakk om rent intellektuell kommunikasjon)

Hvordan vil du like at f.eks. matteboka var skrevet på dikt form? eller at den var så full av grammatiske feil at de tok all din oppmerksomhet?

Et utrykk sies å være syntaktisk flertydig når det ut fra sin grammatiske oppbygging kan tolkes på mer en en måte. Her er noen eksempler:

"Heng ham ikke vent til jeg kommer"

"Krukken hos enken i Sarepta som alltid var full"

Det første eksemplet er flertydig p.g.a. mangelen på komma. Skrifter fra tiden før slike skilletegn ble oppfunnet kan til tider skape mye hodebry. Et klassisk eksempel finner vi i Lukas evangelium der Jesus sier følgende til røvere på korset:

"Sannelig til deg sier jeg i dag med meg skal du være i paradiset" (Ord for ord etter grunnteksten) Luk 23.43

Her har vi to muligheter:

1. Røveren skulle komme til paradis den samme dag.

2. Jesus poengterte at det var på denne dag, da alt så svart ut han kunne gi dette løftet.

Om dette strides de lærde den dag i dag. I de fleste bibeloversettelser er komma plassert slik at alternativ 1, blir gyldig.

Litt om setningslengde og ordlengde

Korte setninger er lettere å lese enn lange. Det er også lettere og raskere å lese korte ord enn lange ord. En svensk pedagog, C.H. Bjørnson har utviklet en metode for å måle vanskelighetsgraden eller lesbarheten for en skriftlig framstilling. Metoden er basert på ordlengde og setningslengde og kalles LIKS (lesbarhetsindeks). Metoden går i korthet ut på å finne gjennomsnittlig antall ord pr setning, og deretter prosentandel av antall lange ord med mer enn 6 bokstaver. Summen av disse tallene gir LIKS. Liksskalaen ser slik ut:

- 20 Svært lett (barnebok)

- 30 Lett

- 40 Middels vanskelig (avis)

- 50 Vanskelig (fagtekst)

- 60 Meget vanskelig (f.eks fagtekst for spesialister)

En vanlig lærebok for 1. klasse i grunnskolen har normalt setninger med gjennomsnittlig 7 ord pr setning. En slik tekst er trolig for lett for voksne. Her gjelder det å finne den gylne middelvei. Korte og lange setninger bør variere. Dersom en setning blir påfallende lang, bør man alltid prøve å splitte den opp. Dette vil som regel gjøre den enklere å forstå.

Språkvett

Når man skriver eller snakker er det umulig, i farten, å forme alle setninger perfekt. Det er heller ikke noe mål i seg selv. Målet må være å optimalisere kommunikasjonen, det vil si mest mulig korrekt overført informasjon på kortest mulig tid. Her blir det alltid snakk om en balansegang. Dersom setninger skulle perfeksjoneres til det ytterste ville alt for mye tid gå med til akkurat det. Hastigheten på kommunikasjon går ned. Dessuten ville færre få anledning til å utrykke sine tanker fordi de ikke har evner eller anlegg til å konstruere perfekte setninger. I motsatt fall, hvis man slurver med setningene, vil dette selvfølgelig gå ut over forståelsen. For å få dette til bør man venne seg til å bruke språkvett. Professor Finn-Erik Vinje har utarbeidet 10 språkvettregler. Her gjengir jeg dem nøyaktig slik som de står i boka "Rapporter og notater" av Rolf B. Sunde:

1. Det er ingen skam å sette punktum En leservennlig periode har sjelden mer enn 22 - 25 ord.

2. Har du flere ting på hjertet, så si en ting om gangen. Prøv ikke å si to ting samtidig. Server momentene porsjonsvis, og avslutt gjerne setningen før du begynner på en ny.

3. Vær høflig mot leseren.
Tenk på leseren når du skriver, og velg ord som du vet han forstår. Må du bruke et vanskelig ord, skal du huske på at det ikke er forbudt å forklare det.

4. Bli ikke smittet av substantivsjuken.
Skriv ikke: Kari foretar innhøstning av epler - når du like gjerne kan skrive: Kari høster (inn) epler.

5. Vær gjerne høyrevridd når du skriver.
Sørg for at (hoved)verbet kommer langt ut til venstre, og spre resten av setningsinnholdet ut til høyre.

6. Du skal ikke pynte deg med ord.
Motstå fristelsen til å bruke sjeldne fremmedord, moteord eller vitenskapelig klingende "påfugl-ord".

7. Vær ikke redd for den konkrete uttrykksmåten.
Mener du spade, så si spade - ikke arbeidsredskap.

8. Sløs ikke med ord og bokstaver.
En kort uttrykksmåte er i regelen bedre enn en lang. Skriv ikke: Idrettslaget er en trivselsfremmende faktor i relasjon til lokalmiljøet - når du like gjerne kan skrive: Idrettslaget skape trivsel i bygda.

9. Vær ikke redd for det personlige tonefallet.
Personord som du, De, dere, jeg, vi er tillatt i skrift også.

10. Bruk ørekontrollen Venn deg til å lese høyt for deg selv det du har skrevet. Det kan hjelpe deg å sile bort de mest papirknitrende uttrykkene.

Referansemodellnivået. (Pragmatikk og semantikk)

Når man snakker med fremmede mennesker er det et tema som svært ofte går igjen, det er været. Vi har alle et forhold til været. Det kan vi snakke med alle om. Vi har alle en klar forståelse av begreper som regn, sol, kulde, varmebølge, vind, storm ,orkan osv. Til emnet: Været har vi knyttet et begrepsapparat som tilsammen utgjør vår referansemodell. Dersom vi skulle dumpe borti en meteorolog ville vi kanskje få problemer. Meteorologens referansemodell er nemlig mye større enn vår. Likevel går det fint an å snakke med en meteorolog om været. Hun kan nemlig sette seg ned på vårt nivå. Hennes referansemodell inneholder nemlig også vår. For å si det matematisk: Vår referansemodell (om været) er en delmengde av meteorologens. En referansemodell er et sett av begreper som beskriver et kunnskapsområde. Modellen avgrenses av en persons problemhorisont. For hvert nytt begrep du lærer utvider du din personlige problemhorisont. Referansemodellen vokser. Nå må vi ikke glemme at en modell er en modell. Den er ikke virkelighet, men kun en måte å beskrive virkeligheten på. Derfor er det fullt mulig å beskrive samme kunnskapsområde v.h.a. flere forskjellige modeller. Disse modellene kan være helt forskjellige, eller de kan overlappe hverandre. Innenfor psykologien finnes det flere teorier som representerer fundamentalt forskjellige måter å tenke på. Likevel brukes de stadig vekk om hverandre i forskjellige situasjoner. En psykolog må forstå alle disse teoriene for å kunne bruke kunnskapen maksimalt.

Dersom kommunikasjonen skal kunne foregå på best mulig måte gjelder det å ha en bevist felles oppfatning om hvilken referansemodell som anvendes i det bestemte tilfellet. Dette kan f.eks. gjøres v.h.a. en begrepsklargjøring.

Pragmatikk

Når vi bruker språket, handler vi. Vi gjør noe. Den delen av språkteorien som omhandler bruk av språket kalles pragmatikk. Men går det an å gjøre en handling bare med å snakke? Faktum er at all bruk av språket er handling. Vi kan alltid sette navn på hva vi gjør når vi utsier noe. Vi påstår, spør, gir ordrer, roser, riser, lyver, beskriver, oppfordrer, gir råd, spøker osv. Dette er utrykk som forteller noe om hva vi gjør når vi bruker språket. De forteller noe om typen av språkhandling. I noen tilfeller kan vi ikke avgjøre hava slags type språkhandling vi har med å gjøre. Vi snakker da om pragmatisk flertydighet. Dette kan best vises ved et eksempel: Er utrykket "Du har ikke et tau" en påstand, eller er det et spørsmål? Dersom det er en påstand, slår det fast at du ikke har et tau. Men hvis det er et spørsmål, betyr det enkelt at vedkommende spør etter et tau. For å kunne avgjøre hvilken pragmatisk betydning en setning har må vi ofte vite hvilken kontekst og situasjon setningen inngår i. Konteksten står for den språklige sammenhengen, men situasjon betyr de ytre ikke-språklige omstendigheter. Sammenheng er en fellesbetegnelse for kontekst og situasjon.

En type språkhandling som særlig får oss til å tenke på det handlingsmessige, er de såkalte performativer. Et performativ er en språkhandling der en beskrivende setning brukes til å utføre en bestemt handling: "Jeg vil herved søke stillingen som konduktør", "Tiltalte frifinnes herved på alle punkter"

Retorikk

Læren om hvordan man kan utnytte språket til maksimal påvirkning kalles retorikk. Det finnes grader av retorikk. Den sterkeste formen for retorikk er uttalelser som ikke har rasjonell vekt, men som likevel har påvirkningskraft. Slike argumenter rammes av saklighetsnormene. På den andre siden har vi det tørre pedantiske språk. Helt fargeløst, uten retorikk. Ord som "forferdelig", "ekstremt», "nydelig" osv. er med på å gi språket farge. Alle mennesker ønsker at det de sier skal gjøre inntrykk. Enhver måte å bruke språk i kommunikasjon på representerer en eller annen form for retorikk som kan beskrives vitenskapelig.

Semantikk

Semantikk (i snever forstand) er studiet av språklig mening eller betydning. Det skiller seg fra pragmatikken på den måten at det her ikke er snakk om den hensikt eller funksjon en setning har i en gitt sammenheng. Semantikken beskjeftiger seg mer med språkets tankemessige innhold, eller hva det betyr.

Semantikken kan deles inn i flere kategorier. De viktigste er:

1. Formuleringer

2. Generelle termer

3. Singulære termer

Formuleringer er setninger som kan brukes til å utføre språkhandlinger. Det finne altså like mange formuleringstyper som det finnes språkhandlings-typer. Vi skal her trekke frem to viktige typer, det er deskriptive formuleringer og normative formuleringer. Deskriptive formuleringer er typisk beskrivende. Det er uttalelser om fakta. (uavhengig av sannhetsverdi.) Her er noen eksempler på deskriptive formuleringer:

- Huset er gult.

- Jeg er glad i mat.

- Mennesket har en fri vilje.

- Geirfuglen er utdødd.

- Jorden er flat og står på fire påler.

Normative formuleringer er uttalelser om hvordan ting bør være. Moralske, etiske og estetiske utsagn er ofte normative. Her er noen normative utsagn:

- Huset bør males

- Du skal ikke slå ihjel

- Norge må bli et fritt land

- Kvinnens plass er i hjemmet

Singulære og generelle termer

Verden kan ses på som en mengde objekter og relasjonene mellom dem. Objektene kan inndeles i objekt-klasser. Innenfor hver klasse finnes individuelle objekter. En objekt-klasse indentifiseres ved generelle egenskaper som gjelder alle objektene i den klassen. Definisjon på en bil består av en spesifisering av de egenskaper et objekt må ha for å kunne kalles en bil. En slik definisjon kan f.eks. være: "Et fartøy som har fire hjul, motor , seter og ratt, og som er beregnet på kjøring på bilvei." Alle objekter som har disse egenskapene kan pr. definisjon kalles for en bil. Men innenfor objekt-klassen "bil" finnes det en mengde objekter som kun kan adskilles ved individuelle egenskaper. F.eks. en hvit Volvo med kjennetegn TV960028. Den er unik, fordi den kan angis med et sett individuelle egenskaper som entydig identifiserer objektet. En singulær term er en term som omhandler et individuelt objekt. Det kan være et egennavn eller et språklig utrykk som kan erstatte et egennavn. Eksempler på singulære termer kan være:

- Jan Teigen

- Mannen med kofferten

- Rockekongen

- Landet som flyter av melk og honning

- Avogadros tall

Til generelle termer regnes betegnelser i ubestemt form. (Substantiver, adjektiver, substantiviske og adjektiviske konstruksjoner.) Dessuten hører verb og verbkonstruksjoner til generelle termer. Generelle termer betegner ofte hele objekt-klasser, også språklige. Her er noen eksempler: Bil, Store hus, Medlem av LO, avgangselever i den videregående skole osv.

I semantikk studeres forholdet mellom språklige uttrykk og 1)deres betydning, 2)virkeligheten. Hvilke tankemessige innhold har utrykkene, og hva er deres forhold til virkeligheten? Men hvorfor skille tankemessig innhold fra virkeligheten? Inneholder ikke alle tanker fragmenter fra virkeligheten? Ja, dette diskuteres blant filosofene, men i praksis er det umulig ikke å ha et skille her. Er det noen som kan peke på tiden? Tiden er et begrep, det har absolutt et tankemessig innhold, men det viser seg umulig å finne noen direkte relasjon til virkelighetens objekter. Denne generelle tredelingen kan beskrives ved hjelp av den såkalte tegntrekanten. (se fig 2.2.1)

Fig 2.2.1 Tegntrekanten

En singulær term er egnet til å referere objekter fra virkeligheten. Dette betyr ikke at de alltid gjør det. "julenissen" er en singulær term, men den har (så hvitt jeg vet) ingen referanse til virkeligheten. Likevel er ikke termen meningsløs. Den har en betydning, et tankemessig innhold. "Tromsø" har derimot både en referanse til virkeligheten, og en betydning. Dette er illustrert i fig 2.2.2.

Generelle termer refererer til tankemessige begreper og til objekt-klasser, eller ekstensjoner. Termen "Bil" er bare sann om alle objekter som faller inn under definisjonen på bil. Termen "Hulder" er også et begrep (i alle fall for noen) men den har ingen ekstensjon. Vi kan da si at ekstensjonen til termen "Hulder" er den tomme mengde. (Ø) Dette er illustrert i fig 2.2.3

Figur 2.2.3 Generelt begrep uten ekstensjon (den tomme mengde=Ø)

Deskriptive formuleringer er påstander (Tankemessig innhold). En påstand kan være sann eller usann. (Relasjon til virkeligheten)

Formuleringen «Huset er gult» fungerer rent tankemessig som en påstand. Denne påstanden sier noe om virkeligheten. Men om huset virkelig er gult kan vi bare finne ved å sjekke. Påstanden får da en sannhetsverdi, sann eller usann. I noen tilfeller kan vi ikke direkte sjekke sannhetsverdien til en påstand. Vi kan da i noen tilfeller operere med sannsynligheter. Men dersom påstandens sannhetsverdi kan avgjøres av forhold i virkeligheten, har den likevel sannhetsverdi. Vi kan bare ikke finne den. Noen påstander har ingen sannhetsverdi fordi de ikke har relasjoner til virkeligheten. Dette gjelder f.eks. i en roman, der forfatteren skriver "Jonas er morderen". Hvordan skal, vi kunne sjekke det? Jonas eksisterer jo ikke. Et annet eksempel kan være et boolsk uttrykk:

F = A + B, (F er sant dersom A eller B er sant) Så lenge vi ikke knytter symbolene til virkeligheten, eller til en tenkt virkelighet kan vi ikke avgjøre om påstanden er sann. Slike utsagn har derfor bare mening som utgangspunkt. (Vi bestemmer oss for at F = A + B )

I naturlige språk kan termer ha mange betydninger alt etter hvilken sammenheng de inngår i. Termen "tre" kan både være tallord (singulær term), substantiv og verb (generell term). I de fleste tilfeller avgjør sammenhengen hva vi legger i ordet. Likevel hender det at det ikke er tilfelle. Vi snakker da om semantisk flertydighet.

Kroppsspråket

Jeg har alltid elsket katter. Da jeg var liten hadde vi en katt som het «Festus». Jeg har alltid følt at jeg forstod Festus, og Festus forstod meg. Dette var ikke bevisst, det bare var sånn. Jeg kunne merke når Festus ville ha selskap og når han ville være i fred. Jeg tenkte aldri over hvordan jeg visste det, jeg bare visste det. Senere kom jeg til å lese i en bok om katter at det var halen som fortalte om kattens lune. Dersom halen stod rett opp ønsker katten ditt selskap, i motsatt fall er du uønsket. Med det samme jeg leste det visste jeg at slik var det. Før visste jeg det bare intuitivt, på kattens vis. Nå visste jeg det intellektuelt, på menneskers vis. Kunnskapen var formulert i ord.

Dyr snakker ikke, men likevel kommuniserer de, de har et kroppsspråk. Vi mennesker snakker, likevel har man mer og mer blitt klar over at vi også har et kroppsspråk.

Vi taler med kroppen på mange måter, det kan være stemmen, øynene, hendene, holdningen, munnen, hodet osv. Det kan være svært nyttig å være bevist dette språket. Det kan ofte si mye mer enn ord. Kroppsspråket kan deles i to kategorier; det viljeløse og det viljestyrte. Pupillene utvider seg dersom men ser noe behagelig i motsatt fall trekker de seg sammen. Pupillene kan ikke styres av viljen, og de lyver aldri. Det samme gjelder f.eks. ansiktsfarge (man rødmer, eller blir blek), seksuell opphisselse, og til dels stemmen.

Det andre, viljestyrte kroppsspråket kan derimot læres. Det vet skuespillere og politikere som arbeider bevist med kroppens utrykk. Hvis man lærer seg kroppsspråk på en sjarmskole eller et lederkurs kan dette brukes like bevist som en velforberedt tale eller et foredrag. Her er noen eksempler:

- Å vise handflaten er et tegn på ærlighet

- Å sette seg ned er et tegn på forsonlighet

- Hendene knyttet på ryggen utrykker selvsikkerhet og trygghet

- Bananstilling med ben og armer i kors uttrykker forakt og lukkethet

Øynene regnes som det viktigste av alle våre meddelelsesorganer. De kan formidle selv de mest subtile nyanser. Vi snakker om kloke, forståelsesfulle, medlidende og gjennomtrengende øyne. Bortsett fra pupillene sier øynene i seg selv intet. Det er måten de blir brukt på, sammen med huden omkring dem som sier noe. Noe av det viktigste med bruken av dem er hvor lenge vi betrakter et objekt. Dersom vi lar øynene hvile lenge og granskende på et menneske, betrakter vi egentlig ikke denne personen som et menneske. Vi betrakter ham nærmest som en gjenstand. Det er dette blikket en hvit sørafrikaner kan sende en svart. En noe annen utgave av det stirrende blikket er når man ser hverandre vedvarende inn i øynene. Dette forekommer nesten utelukket ved hat og kjærlighet. Et direkte blikk som varer lenger enn noen sekunder virker ofte truende eller utfordrende. Unntatt her er elskende. Et vedvarende stirrende blikk er kanskje opprinnelsen til den magien øyet er omgitt med: Det onde øyet, øyet som stirrer.

Vi mennesker har varierende evner til å skjule, utnytte øyet som meddelelse organ. Det er ikke alle som har "pokerfjes". Følelser som underdanighet, eller dårlig selvtillit kan være vanskelig å skjule. Dette oppdager omverdenen fort. Reaksjonen fra omverden vil alltid gjenspeile den motsatte egenskap, nemlig selvsikkerhet og overlegenhet. Dette vil i sin tur forsterke de negative følelsene. Den onde sirkel kan brytes på flere måter.

- Omverden kan ta mer hensyn (lite sannsynlig).

- Man kan ta kurs eller la seg behandle for manglende selvtillit.

- Man kan trene seg på å skjule sin usikkerhet med bevist bruk av kroppsspråk, eller ved tekniske hjelpemidler som kosmetikk, briller, eller alkohol (dårlig løsning).

Kroppsspråk kan lett feiltolkes. Dersom en mann klør seg på nesen behøver dette ikke å bety forlegenhet. Det kan rett og slett bety at han klør på nesen. Dersom en dame går med bøyd hode behøver det ikke nødvendig bety at hun er deprimert, hun kan rett og slett ha stiv nakke. Slike eksempler viser at man ikke skal legge alt for stor vekt på kroppsspråket. For å fremme kommunikasjonens sak bør vi legge mest vekt på de positive sider ved kroppsspråket. Det går i korthet ut på å få sine medmennesker til å trives i ditt nærvær. Stikkord her er respekt. Med tanke for dette har jeg utformet tre regler for bruk av kroppsspråk i diskusjon:

1. Bruk kroppsspråket åpent og ærlig og bevist for å fremheve din respekt for motstanderen. La motstanderen føle seg betydningsfull.

2. Unngå å utnytte din motstanders ubeviste kroppsspråk på en slik måte at hans selvtillit svekkes.

3. Unngå å legge for stor vekt på tolkning av kroppsspråket.

Følelsesspråket (det emosjonelle språk)

Kroppsspråket er i høyeste grad et emosjonelt språk. Det bygger på følelser, men formidling av følelser kan også skje igjennom andre kanaler. Det kan skje igjennom dikt, musikk, billedkunst, maleri, film osv. Kort sagt er det her snakk om kunst. Det er snakk om å formidle følelser, ofte uten å si det direkte med ord.

Min vei er tung og trist
Mine byrder er mange
Du skulle bare visst
Min sjel er tatt til fange

Dette kan være en dikters måte å fortelle at han er deprimert. Dikt må analyseres og tolkes, det samme gjelder musikk og film. Det kan ofte være på sin plass å være kritisk til slike tolkninger. Vi har tidligere snakket om mulighet for feiltolkning av tale og kroppsspråk. Når det gjelder kunsten blir forvirringen komplett. Kunstnerens følelser behøver slett ikke å vekkes i mottakeren. Tvert imot kan det motsatte ofte være tilfelle. Vide tolkninger av kunst må jeg ærlig innrømme at jeg ikke har noe særlig sans for. Kunstnerne tillegges ofte meninger, holdninger, følelser og tanker som de aldri har hatt. Dette er etter min mening nokså ødeleggende for kunsten. Det fantastiske med kunsten er jo nettopp det uforutsigbare, det individuelle. Hva gjør diktet med meg som person? Hvilke følelser vekker det i meg? Hva er andres reaksjon? Her finnes det ikke noe rett og galt. Det er rett og slett subjektivt.

Det kan selvfølgelig være delte meninger om dette. Senere i denne boken blir musikken nærmere analysert. Den kan brukes som et klart eksempel på vanskeligheten med å overføre følelser mellom mennesker. Forklaringen på denne vanskeligheten er ganske enkel. Eksempel: Jeg elsker min kone, og kunne godt tenke meg å lage musikk innsperret av akkurat denne følelsen. Dersom andre hører denne musikken, ville de straks begynne å elske min kone? Heldigvis ikke. Følelser svært personbestemte, de kan ikke uten videre overføres. Likevel kunne musikken påvirke tilhørernes romantiske følelser. Men disse ville ha et annet innhold. Det eneste grunnleggende man kan si om dem er at de gir romantiske følelser, og det gjelder bare enkelte personer. For andre kunne det hele bare være et stort gnål. Dette er kulturavhengig, smaksavhengig og ikke minst situasjonsavhengig. Det er dette som for meg gjør kunsten så spennende. Likevel kan man påvise at enkelte grunnleggende komponenter i kunsten, utløser bestemte reaksjoner hos alle. Dette gjelder f.eks. fargen rød, som leder tanken hen mot blod, noe som igjen betyr fare. Innenfor filmmusikken utnyttes dette maksimalt. Hvor mye som her er instinktivt og hvor mye som er tillært vet jeg ikke, men jeg tror det her er tale om en gjensidig forsterkning av bilder, musikk og den aktuelle scene.

Til sammenligning med talespråket kan vi si at følelsesspråkene er mye mer upresise, og vanskeligere å bruke. Likevel dekker dette språket områder som ord ikke kan dekke. Påvirkningsgraden kan derimot være mye større. Det kan være enklere å bevege en folkemasse med musikk en med ord. Dette var f.eks. Adolf Hitler, propagandaens mester, fullt klar over. Han utnyttet hornmusikken flittig sammen med propagandistiske slagord. Det som er farlig her er at den rasjonelle påvirkning ofte uteblir. Folk beveges til å ha meninger uten å vite hvorfor de egentlig har dem. Her mister egentlig både kommunikasjon og diskusjon sin mening. En som har meninger uten å kunne redegjøre for seg, blir ofte aggressiv og tyr til vold. Man kan aldri komme unna denne type påvirkning. Den skjer via reklame, film og musikk. Hvor sterk den skal være avhenger imidlertid av deg selv. Derfor mener jeg at det er viktig å være bevisst disse problemstillingene. Dersom du kjenner deg selv og vet hva du vil, trenger ikke dette å være noe problem. Du kan trygt nyte all slags kunst uten å være redd for å bli offer for den propaganda som er knyttet til den.

Dette betyr ikke at jeg er total motstander av kunst som har til hensikt å påvirke i en bestemt retning. Tvert imot tror jeg at den er helt nødvendig i mange situasjoner. På denne måten kan man gjøre kommunikasjonen mere fargerik. Det som imidlertid er viktig her, er at mottakeren er selvbevisst. Dersom vi ønsker å unngå de negative virkninger av følelsesspråkene nytter det ikke å bekjempe reklame, film og musikk. Vi må alle fra barnsbena av lære å håndtere slike påvirkninger. Tenk hvilken grå og kjedelig hverdag det ville bli uten reklame, film, musikk, ja uten kunst. Det må settes minst mulig grenser for kunsten. Den er med på å gjøre livet enklere for oss alle. Prisen er imidlertid at vi må lære oss å bruke den.

Billedspråket (det visuelle språk)

I vårt århundre har teknikken på området billedteknikk blitt revolusjonert. Det gjelder både fotografier, levende film og elektronisk produserte bilder (datagrafikk). Vi står her overfor media av enorme dimensjoner. Her finner vi talespråk, kroppsspråk og følelsesspråk samlet i et medium: fjernsynet. Men fjernsynet er neppe toppen på dette utviklingstreet. Fjernsynet har nemlig en stor begrensning; kommunikasjonen er enveiskjørt. Dette egner seg selvfølgelig godt for spredning av informasjon, men det gir ikke muligheter for dialog. Dette kan løses. I løpet av 90-årene vil Televerket sette det såkalte ISDN-nettet i drift. Dette forespeiler bruk av billedtelefon og avanserte datatjenester[3]. Det er her snakk om bare begynnelsen på en teknikk som kan gi uante muligheter. Det er ikke lenger teknikken som skaper begrensninger, det er vi mennesker. Skriftspråket har hatt en enorm utvikling i løpet av den tiden det har eksistert. Når det gjelder billed-lyd kommunikasjon står vi kanskje i dag på samme stadium som de første skriverne var for mange tusen år siden. Vi har ikke lært oss å bruke det skikkelig. Personlig tror jeg vi har utrolig mye å hente her. Som et eksempel kan vi ta området undervisning. Vanlig fjernsyn er blitt benyttet i undervisningen med forskjellige resultater. Mye tyder på at fjernsynet i seg selv er et dårlig undervisningsmiddel. Dette kan skyldes enveiskommunikasjonen. Det har også vært antydet at bevissthetsnivået synker drastisk foran skjermen. Dette kan igjen avhenge av kvaliteten på programmene. Alistair Cookes programmer om Amerika gir historieundervisning på en enestående opplysende måte som er lett å huske. Dersom man skal lage programmer av tilsvarende kvalitet, må det til en enestående personlighet, det høyeste profesjonelle nivå og en masse arbeid. Det finnes ikke noe verre enn en middelmådig dosent som snakker på en lett forpint måte inn i et fjernsynskamera i en hel time, særlig hvis det foregår i et meget dyrt studio med skarpt lys og kyniske teknikere som kjører kameraet inn og ut. Det vesentlige med fjernsynsundervisning er at man i høy grad kan øke den pedagogiske dekningen ved hjelp av dyktige lærere og fremdragende fagfolk. Den form for fjernsyns-undervisning som kanskje har fått størst bredde er Storbritannias Open University. Undervisningen foregår via sendinger i radio og fjernsyn. Elevene får lesestoff og aktivitetsprogrammer i posten, og returnerer skriftlige besvarelser i posten. Mange tusen elever har tatt sine eksamener ved dette universitetet.

Toveis fjernsyns kommunikasjon øker læreeffekten betraktelig. Foreleseren får øyeblikkelig tilbakemelding. Elevene kan avbryte foreleseren når de mister tråden. Man kan tenke seg en klasse på 32 mennesker som alle befinner seg på forskjellige steder med hvert sitt fjernsynsapparat. Læreren befinner seg i et studio hvor han kan følge alle sine elever. Han kan snakke med hvem som helst individuelt, og han kan snakke til alle samtidig. Elevene kan stille spørsmål uten å være hemmet av de andre i klassen, eller læreren kan vise eleven som snakker på alle de andre skjermene. V.h.a. video kan han mikse inn illustrasjoner, og annet materiale. Her er det altså bare fantasien som begrenser. Til nå har det dreiet seg om sanntidsundervisning.

Dersom vi ønsker å fjerne tidsavhengigheten må datamaskinen mer aktivt inn. Vi kan tenke oss et system av videoplater, datamaskiner og kommunikasjon. Læreren har på forhånd forelest stoffet på videoplate. Dette blir ingen normal forelesning, den må bygges opp etter en hierarkisk struktur. La oss tenke oss en forelesning i fysikk. Det foreleses om friksjon på skråplan. Læreren kommer inn på tyngden mg. Her stopper det opp for noen. Hva er tyngden, og hvorfor blir den mg. Eleven avbryter forelesningen og øyeblikkelig leter systemet frem forelesningen om Newtons 2 lov. Eleven skjønner dette, men hvor kommer g inn i bildet. Øyeblikkelig får han en innføring i gravitasjonskonstanten, hvordan den måles, og hvordan den beregnes. Her får eleven problemer med den matematikken som ligger til grunn for beregningen. Straks bringes matteforeleseren inn i bildet og problemet er fort løst. Men hvem var Newton? lurer eleven på. Historieforeleseren bringes straks inn, og gir en rask innføring om Isac Newton. Slik kan eleven fortsette å grave i hierarkiet, og gjerne komme helt til førsteklassepensum om han ønsker det. Til tider ønsker eleven å stille systemet spesielle spørsmål. Systemet presenterer da lignende spørsmål som har vært stilt før. Dersom ingen spørsmål passer, blir det registrert til systemet som ubesvart. Foreleseren vil da daglig sjekke slike spørsmål, og spille inn nye sekvenser som passer til dem. Slik utvikles undervisningssystemet til å bli et kjempemessig orakel av informasjon[4]. Skriftlige besvarelser kan registreres inn i systemet slik at den enkelte eleven følges. Statistikker kan tas ut for å fortelle hvor flertallet har størst problemer. Ekstra resurser kan legges inn på disse punkter. Slik oppnås en høyst individuell undervisning, som er uavhengig av tid og sted. Dette er fremtid, men det er nær fremtid. Teknikken finnes, det er bare snakk om å ta den i bruk.

To
kommunikasjonsteknikker
som passer for diskusjon

Det finnes flere måter å diskutere på. Jeg skal her nevne to generelle:

1. Den konfronterende (vanlig muntlig diskusjon)

2. Den analytiske (saklig analyse av hverandres tenkemåte)

Disse har begge sine fordeler og ulemper. Dersom vi skal dra best mulig nytte av dem begge, må vi bevist kombinere dem med hverandre.

Den konfronterende diskusjon

Det er for meg utrolig morsomt å møte folk "face to face" i en heftig diskusjon. Jeg føler at akkurat det gir meg mye. Likevel må jeg innrømme at jeg i en slik debatt ikke er noen god lytter. Tiden mens motparten snakker bruker jeg til å spekulere ut nye "knakende gode" argumenter. På samme måte blir jeg ofte frustrert av motparten som gjør det samme. Mine argumenter når liksom ikke inn. På denne måten tror jeg de fleste konfronterende diskusjoner virker. Det er (noe overdrevet) snakk om en haug med sendere uten mottakere. Hvorfor skal vi idet hele tatt drive på denne måten? Man klarer jo knapt nok å påvirke hverandre. Ja dette er faktisk den konklusjonen svært mange kommer til. De velger å trekke seg unna all slik diskusjon. Den blir forvekslet med ren ufred, og de fleste av oss ønsker jo å være fredelige mennesker. Likevel våger jeg å påstå at denne diskusjonsteknikken er meget nyttig for alle som gidder å være med på den. For det første stimuleres din egen kreativitet. Du er selv din egen mottaker. Du formulerer dine tanker og følelser i ord. Du begrunner dine tanker, kanskje mer for deg selv enn for motstanderen. Samtidig får du et generelt overblikk over motstanderens holdninger. Disse synker ned i deg, både bevist og ubevist. Selv om din bevissthet kanskje ikke oppfattet så mye av mottakerens argumenter, så gjorde underbevisstheten det. Det er først etterpå at du merker effekten av dette. Først lenge (kanskje mange dager) etter dukker det spontant opp nye tanker om emnet. Du har da tatt en ny runde i den konstruktive spiralen. Du er moden for en ny diskusjon.

Fordelene med konfronterende diskusjon er altså:

1. Du strukturerer dine egne tanker

2. Du setter ord på dine tanker og følelser

3. Du må begrunne dine meninger

4. Du får stimulert din egen kreativitet

5. Du får et overblikk over motstanderens holdninger

6. Det settes i gang bevisste og ubevisste tankeprosesser som igjen kan bidra til å utvide din horisont

Ulempen er:

1. For dårlig innblikk i motstanderens tanker

2. Du går glipp av hans kritiske bemerkninger på dine argumenter

Den analytiske diskusjon

Dette består i at man mer eller mindre analyserer hverandre. Her finnes det en rekke metoder. Man kan holde foredrag for hverandre, man kan skrive til hverandre, tegne til hverandre, man kan låne, eller henvise til forskjellig litteratur osv. Her må enhver misforståelse fjernes og man må finne frem til kjernen i uenigheten. Her er man avhengig, både av samarbeid og selvstendig arbeid. Man er altså ikke avhengig av å ha motparten til stede. Det sier seg selv at en slik diskusjonsteknikk ikke er unnagjort på en dag. Her kan det være snakk om år. Men jeg mener at det er absolutt verdt det fordi det hjelper på evnen til å se ting i forskjellige perspektiv. Det hjelper på toleransen og forståelsen for andre mennesker. Et hvert menneske er unikt. Man kan bruke hele sitt liv, bare på å grave i et eneste menneskes tanker. Likevel er ikke det nok, vi kommer aldri til bunns. Dette gjør livet vårt rikt og fullt av overraskelser.

Fordelen med den analytiske diskusjon er:

1. Den gir innsikt og dybde i emnet

2. Den øker forståelsen og toleransen for motparten

3. Sannsynligheten for enighet øker drastisk

4. Kommunikasjonen kan optimaliseres

5. Mulige misforståelser vil alltid oppdages og elimineres.

6. Den sikrer at argumentene blir forstått av alle parter

Ulempen med analytisk diskusjon er i hovedsak at den positive effekten av den konfronterende diskusjonen dempes, eller faller helt bort.

Kombinasjon av de to diskusjonsteknikker

Måten disse kombineres på avhenger av hvor mye tid og energi vi ønsker å putte inn i det. Hovedtrenden bør være: Jo mer resurser vi vil bruke, jo mer går kommer den analytiske delen i bruk. Raske diskusjoner av småproblemer i hjemmet eller på arbeidsplassen kan løses utelukkende men den vanlige konfronterende måten. Store politiske utredninger må derimot ha overvekt på den analytiske delen. Men den konfronterende delen må aldri falle helt bort. Da ville vi miste mye. Materiale fra den analytiske delen kan og bør selvfølgelig brukes i den konfronterende delen. Men overføringen bør også gå den motsatte veien. Dette kan gjøres på flere måter. På stortinget brukes stenografer, på møter tas referater. Enklest kommer vi fra det med å bruke en vanlig kassettspiller (bare man husker å snu kassetten i kampens hete). Argumentene som kommer fram i en slik opphetet debatt kan være uhyre interessant å analysere på et senere tidspunkt.

Når skal jeg komme til poenget?

Når man jobber skriftlig er den generelle anbefalingen at man alltid kommer med konklusjonen først. Man spissformulerer den gjerne slik at man fanger leserens interesse i utgangspunktet. Så kan man pøse på med premisser, refleksjoner og momenter, og vise hvordan man bruker dette til å dra den endelige konklusjonen.

Dette fungerer også best når man holder foredrag. Men hva med den muntlige ustrukturerte dialog? Etter å ha observert meg selv og andre, finner jeg ut at vi har to stiler: det er den offensive og defensive debatt-stilen. Den offensive stilen starter med konklusjonen, gjerne spissformulert. Jo mer offensiv man er desto mindre begrunnelser følger i kjølvannet av påstanden. Går dette langt nok, vil innvendinger bli møtt med personangrep eller trusler. Dialoger som går i overskriftsform kalles gjerne for overflatiske. Dersom dialogen forblir på dette nivået blir den ikke konstruktiv.

Den moderate offensive teknikken er å spissformulere konklusjonen, for å skape interesse, og deretter oppsummere begrunnelser, eller å åpne for innvendinger og la begrunnelsene komme naturlig som følge av disse.

Den defensive stilen blir da motsatt av dette. Man begynner med premissene, og bygger det hele opp til en konklusjon. En mer ekstrem variant av dette er at man starter med premissene og jobber med disse helt til tilhøreren selv trekker konklusjonen. Den mest ekstreme varianten er kanskje den «sokratiske». Man sier hverken konklusjon eller premisser. Man stiller spørsmål på en slik måte at tilhøreren selv utvikler premissene og til slutt trekker konklusjonen. Min erfaring med denne siste varianten er at den krever talent og de riktige holdninger hos begge parter. Alle mine forsøk på å gjøre det på denne måten har feilet.

Om man skulle sammenligne disse to stilene med hverandre, så tenker jeg at den offensive metoden signaliserer dominans og den fungerer intuitivt og uanstrengt. En sterk leder kan si klare ord med autoritet. Tilhørerne forstår dette umiddelbart, og de aktiverer ikke sine kritiske antenner, nettopp på grunn av autoriteten. Kommunikasjonen er optimal. Den er krystallklar og krever ingenting av tilhøreren. Men den er ubegrunnet, og dermed overflatisk. Gale påstander slipper like lett gjennom som riktige påstander.

Men vi aner også at dette ikke er konstruktiv dialog. Det er ingen analyse i dette. Det baserer seg på autoritet, men ikke på forståelse.

En ikke-dominant person vil ikke kunne kommunisere tilsvarende. Vedkommende vil umiddelbart bli bedømt som overflatisk og skråsikker. Det kan i beste fall lede til at vedkommende avkreves begrunnelse. Men sannsynligheten er vel like stor for at dialogens stopper der og vedkommende vil ikke bli tatt høytidelig.

Konstruktiv dialog adresserer vår fornuft. Bruk av fornuft er langsom og anstrengende. Det krever at alle parter går i voksen-modus. Husk at målet med konstruktiv dialog er forståelse. Steinalder-mennesket kunne saktens basere seg på autoritet og rangordning., men det vil ikke kunne fungere i vår komplekse hverdag. Derfor krever konstruktiv dialog at man har vilje til innsats. For det er en investering, å lære seg hvordan den andre tenker. Konstruktiv dialog handler om at vi underviser hverandre i våre tenkemåter. Det krever noe av alle parter. Men den første og viktigste betingelsen er at man legger bort rangordningen.

Når man skal gjennomføre et argument av en viss kompleksitet så risikerer man:

1. At tilhøreren faller av laset og ikke får med seg noen ting
Det hender ofte at jeg gjennomfører en refleksjon, så blir det helt stille etterpå. Da tar jeg det som regel som et dårlig tegn. Tilhøreren har mistet interessen, men vært høflig nok til ikke å avbryte. Det kan være en god grunn til å starte med en spissformulering. Så kan man også spe på med spørsmål, selv om dette utgjør en betydelig risiko for at samtalen drifter over på andre temaer. Det viktige er uansett at lange tirader aldri fungerer. Anstreng deg på å komprimere budskapet så godt det lar seg gjøre. Men uansett er det viktig å ta inn over seg at også lyttere er gode og dårlige. En dårlig lytter når du ikke inn til uansett. Da er ikke konstruktiv dialog noen opsjon.

2. At tilhøreren klipper deg av midt i fremføringen
Jeg klarer ikke å bli enig med meg selv om det er verst å bli klippet etter en spissformulering, eller å bli klippet på premissene, før man kommer til poenget. I det første tilfellet risikerer man å etterlate et inntrykk av påståelighet og overflatiskhet. I det andre tilfellet risikerer man å etterlate inntrykket av å snakke seg bort, holde på med detaljer, være irrelevant osv.
Vi skal komme nærmere inn på dette med avbrudd. Men her er hovedbudskapet at klipping uten at «klipperen» gir rom for å få frem avsenderens budskap, er og forblir uhøflig og uegnet for konstruktiv dialog.

Om jeg skal oppsummere det hele, så tenker jeg at i en ustrukturert samtale så er vi alle ufullkomne individer. Alle begår feil. Vi snakker oss bort, bytter tema, faller av lasset, blir overivrige osv. Dersom konstruktiv dialog skal fungere så krever det mye både av taler og av lytter. Hovedsaken er at grunnholdningen må være at vi hjelpe hverandre med å få frem hverandres budskap. Det må være en gjensidighet i dette. Det krever romslighet og toleranse.

Diskusjonsflyten

I større debatter pleier man som regel å ha en ordstyrer. Likevel kan det ofte være umulig å unngå at deltakerne snakker i munnen på hverandre. Vi får også problemer med at noen aldri kommer til ordet. I en debatt er tiden alltid knapp. Det er en naturlov. Derfor gjelder det for mange å få sagt mest mulig, eller å hindre at andre får sagt noe. Det regnes fortsatt som uhøflig stadig å avbryte. Likevel gjøres det i stor grad. Hvorfor avbryter vi egentlig? Er det for å hindre noen i å få sagt noe, eller er det rett og slett av manglende respekt for vedkommende? Grunnen til at jeg ofte fristes til å avbryte, er at jeg mener å skjønne poenget før vedkommende kommer til det. Derfor tenker jeg at slike avbrudd kan spare tid. Det er likevel to gode grunner til å la være: for det første frustrerer jeg vedkommende, for det andre tar jeg ofte feil i min oppfatning av hva poenget egentlig var. På denne måten oppstår det misforståelser og unødvendige spenninger. Det tar mye lengre tid å oppklare disse, ja det kan faktisk ødelegge hele diskusjonen. På den annen side kommer man borti en del personer som snakker seg bort og aldri kommer til saken. Dersom du får følelsen av å stå overfor en slik person er du egentlig i et dilemma. Det kan være at personen snakker om saken, men at du ikke skjønner noe i det hele tatt. Måten å takle dette på er å avbryte, MEN ikke med motargument, men spørsmål. Det er lov å spørre: Hva har dette med saken å gjøre? Eller: Kan du klargjøre denne forbindelsen? Hva er det egentlig vi diskuterer? osv.

Dette er den ene legale måten å avbryte på. Den andre er når motparten åpenbart har misforstått deg, og bruker en masse tid og energi på å argumentere mot denne misforståelsen (stråmannsargumentasjon). Her er det lov å avbryte for å oppklare denne. Men pass på og avbryt på den riktige måten. Det å avbryte ved å snakke høyere enn motparten er alltid uhøflig uansett! En skånsom måte å gjøre dette på er å avbryte ved å bruke vedkommendes navn, gjerne rette opp hånden samtidig. Det gir et minimum av snakking i munnen på den andre. Og når vedkommende stopper kan du komme med et spørsmål eller oppklaring av misforståelse.

Det å oppklare misforståelse er verdt å reflektere litt over. Husk at det alltid skal minst to personer til for å skape en misforståelse. Det er den som snakker og den som hører og fortolker. Å oppklare en misforståelse handler ikke om å tildele skyld. Det er kontraproduktivt. Selvsagt er det en kunst å kunne tale klart. Men midt i en dialog er det neppe konstruktivt å hoppe over til det temaet. Så har vi selvsagt den erkjennelsen at det naturlige språk har en innebygget uskarphet i seg. Veldig mye av det konstruktiv dialog går ut på er jo å kompensere for dette. Tenk på hviskeleken. Tenk på hvor få ledd som skal til før budskapet er blitt noe helt annet. Konklusjonen er uansett at misforståelser skjer hele tiden. Slik er det naturlige språk, og dette må vi lære å leve med. Når du oppdager at du er misforstått, kan det være lurt å si noe slikt som: «Her er det en misforståelse» eller « Jeg formulerte meg visst uklart». Det er ikke særlig lurt å si «Du har misforstått». For det er ikke sikker din dialogpartner har reflektert like mye som deg, og du kan risikere en forsvarsreaksjon. Det kan i så fall være totalt ødeleggende for dialogen.
Når du blir fortalt at du har misforstått skal det respekteres momentant. Der ikke noe behov for å bortforklare. Bruk heller innsatsen på å oppklare misforståelsen.

Hvordan reagerer vi på å bli avbrutt? Jeg tenker at handtering av avbrudd skjer på to måter. Enten stopper taleren momentant, taleren fortsetter upåvirket videre, eller vedkommende hever stemmen. De to siste variantene er ikke akseptable. Da snakker man i munnen på hverandre. Det eneste som kommer ut av det er støy og frustrasjon. To monologer og ingen lyttere. Om du blir avbrutt, rettferdig, eller urettferdig, stopp momentant.

Foredrag hører kun hjemme i den analytiske diskusjonsteknikken. Med foredrag mener jeg at en person uavbrutt får lov til å utlegge sitt syn på en sak. Likevel kan man i den konfronterende delen bli fristet til å holde store foredrag, rett og slett fordi emnet er så stort. Ditt standpunkt kan bygge på flere omfattende hypoteser. Du klarer ikke å begrunne det uten lange foredrag. Nettopp da er tiden inne til å overveie en analytisk fase. Foredrag lengre en 3 minutter hører ikke hjemme i en konfronterende diskusjon. De har heller ikke noen hensikt fordi du har meget dårlige lyttere. Etter hvert som du trekker ut tiden blir oppmerksomheten dårligere og dårligere. Lytterne brenner etter å komme til ordet. Her er det lov til å si: "Jeg har kommet til det og det standpunktet, dette begrunnes av det og det, men det vil det ta alt for lang tid å komme inn på her. Dersom det er interesse for det kan jeg gjerne ta et foredrag om det. Men jeg må få litt tid til å forberede meg." Dersom det ikke finnes noen interesse for dette må jo lytterne bare godta din påstand for det den er.

Som en oppsummering på det hele gjentar jeg reglene for avbrudd:

Avbrudd er nødvendig dersom:

- Du har mistet tråden, eller mistanke om at vedkommende snakker seg bort. Da bør du kun avbryte ved å tiltale taleren ved navn, og deretter når han stopper, med påfølgende spørsmål.

- Dersom vedkommende åpenbart har misforstått. Du avbryter igjen ved hjelp av talerens navn. Så følger du opp med å tilkjennegi at grunnen for avbruddet er å oppklare en mulig misforståelse.

- Ved avbrudd er det talerens argumentasjon som er i fokus. Det å avbryte med egen argumentasjon, altså ignorere talerens argument, er uhøflig og skaper frustrasjon.

- Å avbryte med personangrep er selvsagt fullstendig uakseptabelt.

Dersom du blir avbrutt:

- Avbryt umiddelbart dersom noen avbryter deg. Ikke hev stemmen eller snakk i munnen på andre.

Praktiske hjelpemidler

Her er det bare fantasien som begrenser. Selv enkle hjelpemidler kan være til stor hjelp i diskusjonen. I den konfronterende diskusjonen anvendes hjelpemidlene best der svakheten er størst. Det er nettopp det å oppfatte og forstå hverandres argumenter. Vi trenger å kunne gjøre større bruk av andre kommunikasjonskanaler enn tale-kanalen (den er som regel sprengt) og vi trenger å lagre det som blir sagt, slik at det er mulig å få det gjentatt. Dette øker oppfattelsesevnen dramatisk. De andre kommunikasjonskanalene er kroppsspråket, følelsesspråket og billedspråket. Det er først og fremst på billedspråksiden vi kan gjøre mye. Vi kan f.eks. bruke:

- Tavle eller papir
På skolen er vi vant til bruk av tavler. Det å tegne og illustrere det som sies er et ypperlig supplement. Selv en vanlig tegneblokk kan være til god hjelp. Dersom du ikke kommer på måter å tegne det du sier, skriv ned ord og setninger du legger vekt på, la motstanderen se dem.

- Lysbilder eller fotografier
Det er ikke så enkelt å bruke spontant

- Overhead

- Video
Egne opptak eller f.eks. illustrerende dokumentarfilmer

- Datamaskingrafikk
Det finnes i dag programmer til PC som gjør det mulig å lage illustrasjoner som kan legges over på lysbilder. Her kan du på en enkel måte produsere figurer som illustrerer ditt poeng.

Dersom vi ønsker å lagre diskusjonen kan vi bruke:

- Kasettspiller
Den er billig og grei for å lagre muntlige diskusjoner for senereanalyse

- Videokamera
Her får vi utvilsomt mere informasjon med, men det spørs om gevinsten er verdt kostnaden[5]

Notater

Evnen til å bruke notater i en debatt kan øves opp. Notater kan slå begge veier. På den ene side blir du kanskje så opptatt med å notere at du ikke får med deg hele motstanderens argument. På den annen side, dersom du kun noterer stikkord for hva du senere skal si, kan du i større grad lytte til motstanderen fordi du slipper å huske på alle dine innskytelser mens motstanderen har ordet.

Derfor tror jeg man er best tjent med ikke å notere motstanderens ord, men stikkord for egne innskytelser. Dette frigjør energi som eller ville ha blitt brukt til å huske disse. Dessuten er som regel minst halvparten av innskytelsenes glemt når motstanderen er ferdig, og er de ikke glemt da, vil du likevel glemme dem når du selv har ordet. Notatblokken kan derfor bli et uunnværlig hjelpemiddel for å administrere deg selv under diskusjonen.

Bøker og sitater

Oppslag i bøker og aviser skjerper alltid oppmerksomheten til lytteren. For å kunne gjøre dette må du imidlertid ha rede på hvor du skal finne passende sitater. Her er vi svert forskjellige. Folk som er vant til å bruke mye stoff legger seg ofte til den vanen å følge med sidetallet i den boka de leser. Dette gjelder spesielt studenter som kan bruke bøker på eksamen. Alle har ikke den evnen, de husker bare å ha lest det og det en eller annen plass. Det siste gjelder meg selv, og jeg bruker ofte alt for mye tid på å finne tilbake til ting jeg har lest før. Dersom boka er viktig hender det at jeg lager notater med sidetall. Stikkordsregister mangler dessverre alt for ofte i bøkene, men der de finnes er de svært nyttige. Innholdsfortegnelsen kan jo også gi en viss pekepinn. Bibelen er på dette området den mest perfekte bok som finnes. Alle setninger og kapitler har nummer. Ved hjelp av å gi initialene til boknavnet kapittelnummer og versnummer kan vi peke nøyaktig på en bestemt setning, f.eks Joh 3.16. I tillegg finnes det en bibelordbok, hvor du kan finne ut hvor de enkelte ord forekommer. Dersom alle bøker var organisert på denne måten ville i alle fall jeg ha brukt mye kortere tid på å skrive denne boken. Viktige bøker som skrives i dag burde alle foreligge på disketter. Det burde ikke være noe problem da de aller fleste bruker tekstbehandling. Her finnes det muligheter til å generere stikkordsregister, og du kan søke på ord, eller ordmønstre. I det hele tatt er datamaskinen her et fantastisk middel til å organisere og framskaffe informasjon. Foreløpig befinner vi oss likevel i bokens tidsalder. Derfor er nok de fleste av oss henvist til å huske boktitler, forfatternavn og sidetall.

Misforståelser

I nesten hver eneste diskusjon støter man på store og små misforståelser. Konsekvensen av dette kan f.eks. være at man gå forvirret ut av diskusjonen. Man skjønner mindre enn da man begynte, eller man kan bruke mye unødig tid på oppklaringer. Det er vesentlig å ta inn over seg at det skal minst to personer til for å skape en misforståelse. Spørsmålet om hvem som har ansvaret for at misforståelsen er oppstått er kontraproduktivt for dialogens videre gang. Det er ikke noe nederlag, hverken å bli misforstått eller å misforstå. Dette er feil som hele tiden skjer, og som alle gjør. Det er en svakhet ved det naturlige språk som vi er dømt til å leve med og handtere konstruktivt når det skjer.

Misforståelser kan bekjempes på to fronter:

1. La være å putte dem inn (forebygge)

2. Detektere dem så tidlig som mulig.

La være å putte dem inn (forebygge)

Det er som sagt umulig å unngå at misforståelser oppstår. Likevel kan vi gjøre litt for å forebygge. Misforståelser skyldes kommunikasjonssvikt på et høyt plan. Et innlegg kan godt bli forstått i seg selv, men den konteksten det inngår i blir misoppfattet. La følgende eksempel illustrere dette:

En datamann ansatt i et flyselskap uttaler følgende til en bekjent:

«I vårt selskap har vi satset på Tandem. Stikkordet her er sikkerhet, og Tandem er uten tvil den sikreste maskinen på markedet i dag. Alt utstyr er dublert. Maskinen er laget slik at nesten uansett hva som hender skal ikke maskinen gå ned. Vi er avhengige av kontinuerlig drift hele døgnet.»

Svar:
«Sier du det, den flytypen har jeg ikke hørt om. Så den holder seg i luften selv om vingene detter av?»

Det var ikke rart at fyren ikke hadde hørt om den flytypen. Tandem er nemlig en datamaskin, og utrykket "skal ikke maskinen gå ned" betyr enkelt og greit at datamaskinen ikke går i stå. Vedkommende skjønte absolutt hva datamannen sa, men siden det var et flyselskap det var snakk om satte han det hele i forbindelse med fly. Dermed fikk ordene en helt annen betydning. "Tandem" ble til et flymerke, "sikkerhet" ble til "flysikkerhet" mens det skulle være "datasikkerhet", "Maskinen" ble til "flymaskinen" mens det skulle være "datamaskinen", "gå ned" ble til "flykrasj" mens det skulle være "datakrasj" Hele budskapet skiftet mening fordi den ble satt i en annen sammenheng, en annen kontekst.

De fleste misforståelser er nok ikke så total som denne. Denne vil umiddelbart bli oppdaget og korrigert. Måten å unngå misforståelse på er, i størst mulig grad, å unngå skjulte forutsetninger. Dette er ikke enkelt fordi vi daglig bruker utallige slike forutsetninger. Dersom vi skulle eliminere slike ville begynnelsen på en enkel brødoppskrift se omentrent slik ut:

Ta et kilo mel i en bolle.

(Å ta er et verb som betyr at du skal bruke handen din å gripe noe.)

(Kilo er et mål for masse. Et kilo veier like mye som en liter vann)

(Mel er et produkt som fremstilles av korn, det kan kjøpes i butikken)

(En bolle er en gjenstand som brukes til å holde stoffer med utflytende konsistens samlet)

Dette er bare toppen på pyramiden. Hva er et verb, hva er en liter, hva betyr konsistens osv. osv. I hverdagen greier vi oss altså ikke uten skjulte forutsettinger. En teknikk som kan tenkes å avhjelpe problemet en del er å bruke en såkalt grafisk referansemodell.

Grafisk referansemodell

Abstrakte problemer kan ofte være vanskelig å diskutere v.h.a. vanlig dagligtale. Som vi har sett kan ofte forskjellig bakgrunn føre til at man snakker forbi hverandre. I arbeidslivet blir det mer og mer vanlig at eksperter fra flere områder må samarbeide. Forskjellig erfaringsbakgrunn kan også føre til de samme problemer. Det er her den grafiske referansemodellen kommer til sin rett. En referansemodell er en slags generell helhet som problemets enkelte fragmenter settes sammen i. Dette gjøres best med å tegne figurer og gi dem navn. Man prøver enkelt og greit å beskrive problemet grafisk. Dersom gruppen forstår en slik modell, vil ingen ha problemer med å skjønne hvilke aspekter av problemet som diskuteres i øyeblikket. Eksempler på dette kan være et blokkdiagram for oppbyggingen av et fargefjernsyn, det kan være et organisasjonskart, eller et JSP diagram som beskriver oppeggingen av et strukturert dataprogram. Felles for disse er at overordnede problemstillinger struktureres i moduler. Det er viktig at hver modul får et klart og entydig navn. På denne måten skapes delbegreper, som alle som kjenner modellen forstår. Det er fullt mulig å konstruere en slik modell i fellesskap. Det er med på å skape en felles forståelse av problemet. Dersom en diskusjon blir så dyp at den nærmer seg et analytisk nivå, kan det være lurt å overveie en slik modell. Det er klart at det koster tid å avgrense og strukturere et problem i en slik modell, men det kan like gjerne hende at det tar lengere tid ikke å gjøre det.

Detektere dem så tidlig som mulig.

Når først misforståelsen er kommet inn er det om å gjøre å oppdage og oppklare den så tidlig som mulig. Dersom en misforståelse blir for lenge i diskusjonen, kan den ødelegge den fullstendig. Man blir forvirret og gir opp. Problemet er todelt:

1. Hvordan oppdager du at du selv misforstått?

2. Hvordan oppdager du at motstanderen har misforstått?

Det eneste midlet vi har her er rett og slett toveis kommunikasjon. Dersom du føler at du muligens kan ha misforstått kan du gjenta motstanderens argumenter med andre ord:

- Forstår jeg deg slik at..

- Du mener med andre ord at ...

Denne metoden er enkel og effektiv. Og som regel fører det til at motstanderen kommer med et klarere og mer strukturert argument. Dette er fordi han får tenkt to ganger på hvordan han skal utrykke seg, og andre gangen går det som regel mye bedre.

Dersom du skal oppdage motstanderens misforståelse må du lytte, være oppmerksom og spørre. Oppfordre ham til å gjenta ditt argument:

- Hvordan forstår du det jeg sa nå?

- Jeg vet ikke om du har forstått det jeg sa?

Eller du kan selv gjenta ditt argument med andre ord. Det blir som sagt mye klarere da.

Man kan altså med enkle midler finne og oppklare misforståelser. Det gjelder bare å bli bevist noe vi alle før har kunnet, rent intuitivt, og teknikken mer aktivt i bruk.

Kjenn deg selv og din motstander

Vi har vel alle hørt om utrykket "å finne seg selv". Personlig har jeg til tider hatt problemer med det. Hva betyr det å finne meg selv? Jeg er jo her, og har jo alltid vært her så lenge jeg kan huske. Men kjenner jeg meg selv godt nok? Har jeg møtt dypet i meg selv. Mange søker stadig innover i seg selv. De mediterer. Hvem er det som er der inne, hvem er egentlig mitt innerste jeg? I våre dager har teknikken gjort det mulig å snappe mennesker ut av dødens favntak. Mange av dem kan fortelle underlige historier, såkalte dødsopplevelser. Et gjennomgående tema er møtet med en guddommelig skapning. Noen legger religion i dette, andre prøver seg med vitenskapelige forklaringer. Kanskje det er deg selv du møter. I hjernens kollaps brytes murvegg på murvegg, barriere på barriere. I det dypeste dyp finner du deg selv. Den virkelige deg. Du spør deg selv, hva har du gjort med livet ditt? Bilen, huset, jobben alt blir liksom så uvesentlig...

Vel, det får være nok tankesprang. Tilbake til livet. Psykologien forteller oss at vi har ukjente sider ved oss selv. I en diskusjon viser det seg ofte ved at vi har intuitive meninger. Det vil si vi hevder meninger vi ikke kan begrunne på noen logisk måte. Dette volder oss problemer. Likevel kan vi i sin ytterste konsekvens aldri unngå slike intuitive meninger. Men vi kan redusere dem til et minimum. Dette gjør vi ved å kjenne oss selv best mulig. For å kunne det bør vi:

1. Kjenne til problemstillinger rundt mål, målsettinger, typer av mål.

2. Vite hvordan vi finner frem til våre egne mål og delmål.

3. Vite hvordan vi står i forhold til andre mennesker og kjenne grensene for vår kunnskapssfære.

4. Kjenne litt om personlighetstyper og vite hvilken mennesketype vi selv hører til.

Det er også en selvfølge at vi bør kjenne den vi diskuterer med best mulig. Dersom han kjenner seg selv godt nok, er ikke dette noe problem, hvis ikke kan vi hjelpe han. Dette kan gjøres ved å bruke en H-analyse. Denne kommer jeg tilbake til. Det første emnet vi skal innom er mål, måltyper og målstrukturer.

Måltyper og målstrukturer

Vi mennesker er, i forhold til andre dyr, eksperter på planlegging. Den store forskjellen ligger i planleggingshorisonten. Mennesket kan planlegge langsiktig. Mennesket kan tenke mange år fremover. For å kunne planlegge, er vi avhengig av å ha klart definerte mål. Ellers ville selvfølgelig planleggingen være hensiktsløs. Men la oss ikke forveksle målet med planleggingen. Her er en viktig distinksjon vi må gjøre. Utgangspunktet for handling er mål, ønske, lengsel, drifter osv.. Dyrene har også mål, og de kjenner disse godt. En vill katt som snur ryggen til meg og springer sin vei, vet hva den vil, og handlingen følger umiddelbart ut fra sanseinntrykket (det at katten så meg). Aristoteles hevdet at dyrene hadde sansebevissthet, og de reagerte umiddelbart på grunnlag av sanseinntrykkene. Vi mennesker har imidlertid et mellomliggende stadium, som han kaller tenkning. Dette tror jeg er en sannhet med modifikasjon, da jeg tror det er snakk om gradsforskjeller. Men det er ikke tvil om at mennesket er i besittelse av en planleggingsevne som dyrene bare kan misunne oss. Denne evnen, det strategiske nivå, har ført oss langt. Vi mennesker handler altså etter følgende skjema:

Mål-->Strategi-->handling

Dette kan også illustreres på følgende måte:

Nå kan vi spørre om man må kjenne strategien for å kunne skjønne målet. Her er det mange gjør en fatal bommert. De blander sammen mål og middel / fornuft og verdi. Mennesket kjenner ikke sitt eget beste, sier de. Dette er direkte feil. Jeg tror at alle mennesker kjenner sitt eget beste, og hva er menneskets beste? Jo det er å bli lykkelig. Det ligger i menneskets natur å strebe mot lykke. Men det er ikke alltid vi vet hvordan vi skal oppnå lykke. Strategien er ofte langt mer komplisert enn målet. Jeg går til legen. Legen undersøker meg, og gir meg beskjed om å gjøre slik og slik. Både jeg og legen har et felles mål, nemlig at jeg skal ha god helse. Dette skjønner også jeg. Men jeg skjønner ikke hvordan legens forskrifter fører til at dette målet oppnås. Jeg skjønner ikke strategien. Dersom jeg ikke var sikker på legens mål, stolte jeg ikke på ham, og ville selvfølgelig ikke følge hans forskrifter. Det kunne jo være han ville forgifte meg.

Det finnes to typer mål:

1. Statiske mål, eller ideal.

2. Prosjektmål

Statiske mål, eller ideal

Den statiske målsettingen er av en slik natur at den representerer det fullkomne, eller det uoppnåelige. Det er idealet. Et slikt mål kan f.eks. være å leve et liv i fullkommen lykke, oppnå total fred på jord, eller det kan være noe så dagligdags som å få et gulv 100 % reint. Slike målsettinger har som oftest det felles at man kan nærme seg målet, men aldri oppnå det helt komplett. Det er som en asymptote, vi kan nærme oss, og nærme oss, men vi vil aldri krysse aksen. Gulvet kan godt være et eksempel på dette. La oss si at vi har en metode for rengjøring som sikrer at 50 % av skitten blir tatt. Ved første vask har vi altså fjernet 50%. Det gjenstår da 2 5%. Ved neste vask tar vi 50% av det som er igjen Det vil si 12,5% av den opprinnelige skittmengden. Slik kan vi fortsette. Figuren under viser kurven for renhetsgrad av gulvet.

Av denne figuren kan vi lese flere interessante ting. For det første ser vi at vi aldri kan nå målet helt og fullstendig. For det andre ser vi at gevinsten minsker drastisk for hver dobling av innsatsen. Dette er idealistens mareritt, det aldri å kunne gjøre en jobb perfekt. I tusener av livets situasjoner opplever vi denne problemstillingen. Vi kan først som sist bare avfinne oss med det. Slik er livet. Derfor vil den perfekte idealist alltid være misfornøyd med både seg selv og andre.

Renhets grad

Problemet blir straks enklere dersom vi først har innsett og akseptert at et mål har en slik statisk natur. Det neste vi da kan spørre oss om er: hvilket ambisjonsnivå skal vi legge oss på? Her er det alltid snakk om å vurdere innsats mot gevinst. La oss igjen ta eksemplet med gulvet:

Av kurven ser vi tydelig at vi ved f.eks. å doble innsatsen ikke dobler gevinsten, men kanskje renhetsnivået etter første vaskeomgang er uakseptabelt lavt. Da kan det kanskje likevel være ønskelig å doble den innsatsen. Men høyere innsats på et område vil alltid gå ut over et annet område. Man må være villig til å ofre. Ved å doble innsatsen på renhold får man kanskje mindre tid til barna. Er det verdt prisen?

I hverdagslivet står vi stadig overfor slike avgjørelser. De fleste blir tatt på sparket, rent intuitivt. Å ha klare målsettinger og å kjenne sine begrensninger, vil likevel unektelig føre til at man tar riktigere beslutninger.

Avveiningen mellom barn og renhold kan være et eksempel på at her kommer overordnede målsettinger inn i bildet. Målsettingen om rene gulv er bare et delmål. Det kan være en del av en høyere målsetting om triveligere omgivelser. Dette målet kan igjen være motivert av ønsket om en lykkelig tilværelse.

Statiske målsettinger har typisk en hierarkisk struktur. Hovedmålet kan splittes opp i flere undermålsettinger. Hver av disse kan videre splittes opp osv.

Vi tenker oss følgende målsetting: Størst mulig trafikksikkerhet. For å oppnå dette trenger vi:

1. Best mulig trafikanter

2. Sikrest mulig kjøretøy

3. Best mulig veinett

4. Best mulig regelverk

Disse delmål kan igjen deles opp i nye del-mål. I figuren over ser vi en slik struktur. Ønsket om trafikksikkerhet kan være motivert av et generelt ønske om trygghet. Dette er igjen motivert av et ønske om en lykkelig tilværelse. Dermed er oppdager vi at to så forskjellige målsettinger kan være motivert av samme grunnleggende drivkraft. Ønsket om rene gulv og ønske om best mulige trafikkregler henger sammen i samme struktur.

Det er selvfølgelig ingen regel at statiske målstrukturer alltid må være strengt hierarkiske. Oppfyllelsen av et krav kan f.eks. tjene flere overordnede hensikter. Hvorfor produserer en bilfabrikant mest mulig sikre biler?

1. For å selge mest mulig (tjene mest mulig penger)

2. Ønske om større trafikksikkerhet

Dermed er hierarkiet brutt. Likevel dersom vi generaliserer litt vil alltid målsettingene strukturere seg i et tilnærmelsesvis hierarki.

Prosjektorienterte mål

Prosjektorienterte mål er mål som kan oppnås fullt og helt. De er også irreversible, dvs. vi kan ikke nå målet den ene dagen, og den neste dagen skjer det ting som gjør at vi ikke har klart det likevel. Har vi bygd et hus, så har vi bygd det, samme om det faller ned dagen etterpå. Prosjekter deles ofte opp i milepeler. For å nå en bestemt milepel må det foregå en eller flere aktiviteter. Noen av disse aktivitetene kan foregå parallelt, andre må foregå sekvensielt. Struktureringen av et prosjekt foregår ved at man først klart definerer målet. Man formulerer hva man skal gjøre, ikke hvordan. Deretter er det "splitt og hersk". De enkelte stegene identifiseres. Milepelene defineres, og de enkelte aktivitetene kommer frem. De fleste prosjekter har både resursmessige, økonomiske og tidsmessige aspekter. Dersom vi ønsker å korte ned tiden mest mulig, må vi finne hvilke aktiviteter som kan gå parallelt dvs. de aktiviteter som ikke er avhengig av hverandre. For et hus kan dette f.eks. være at bad og kjøkken installeres samtidig. I større prosjekter brukes ofte såkalte Gant-diagram for å holde rede på de forskjellige aktivitetene. Ut av gant-diagrammet får man en grei grafisk fremstilling av start- og stoppunkt for alle aktivitetene. I tillegg kan vi ved å summere disse få en ide om hvordan belastningen på de menneskelige resurser blir i de forskjellige faser av prosjektet. Det er en fordel at denne belastningen blir så jevn som mulig. Dette kan igjen gå ut over tidsrammen for prosjektet. Et Gant-diagram er vist i fig 2.3.3.

Fig 2.3.3 Gant-diagram.

Strukturen på statiske mål, og prosjektorienterte mål er altså nokså forskjellige. Likevel kan de ofte inngå som deler av hverandre. I et prosjekt strever men som regel etter å få til mest mulig, med størst mulig kvalitet, til lavest mulig pris, på kortest mulig tid. Dette er statiske målsettinger. Likevel er de en naturlig del av prosjektorienterte målsettinger. Dersom vi tallfester disse, vil de da bli prosjektorienterte? Vi ønsker å bygge 10 hus, som gjør kundene fornøyd, for fem millioner, på to år. Er dette prosjektorienterte målsettinger? Dette er jo egentlig et spill om ord, og det kommer jo an på hvordan vi ser på det. Selv om vi tallfester nivåer, mister ikke slike målsettinger sin hierarkiske struktur. Det er nesten umulig å dele opp slike målsettinger i milepeler og aktiviteter. Det er heller snakk om en påvirkning på og endring av disse. Ved å endre på aktiviteter kan f.eks. prosjektet gjøres billigere og bedre. Jeg velger å kalle denne type for statiske målsettinger med spesifiserte nivåer (bevisst ambisjonsnivå).

Prosjektorienterte mål kan også inngå i statiske målsettinger. Dersom vi tenker stort på det vil egentlig alle prosjektorienterte må inngå i statiske mål. Alle våre handlinger er jo til syvende og sist motivert av grunnleggende statiske målsettinger, eller drifter som de kalles i psykologien.

Hvorfor-analysen (H-analysen)

H-analysen er en enkel teknikk som hjelper deg til å finne helheten i dine og andres meninger. Den gir oversikt over hverandres tenkemåte.

Ofte har jeg hørt mennesker etterspørre logiske begrunnelser for verdier. Her foreslår jeg en enkel teknikk, som uten unntak, vil peke mot verdiplanet, som ligger utenfor fornuftsplanet. Derved settes det en markant stopper for vår evne til å begrunne verdier logisk. Mennesker som tror de kan komme unna dette, bedrar seg selv. Uten motiv, uten vilje, kan jeg intet gjøre, og motivet er det i meg som disponerer til handling.

Litt om spørre-ordene hva, hvorfor og hvordan.

Spørre-ordet «hvordan» har en detaljerende effekt. Ved hjelp av «hvordan» kan du grave deg så langt ned i detaljene som du bare vil. «Hvordan» er ingeniørens store spørre- ord. Det bygger på at et spesifisert problem skal løses. Et stort hvordan kan splittes i mange mindre hvordan og disse kan igjen splittes i nye.

Spørreordet «Hva» ligger ett hakk over «Hvordan». Vi må først vite hva før vi kan spørre hvordan. Hva har vi bestemt oss for? Hva er strategien?

På toppen av hierarkiet finner vi det integrerende spørreordet «Hvorfor». Her klargjøres hensikten eller intensjonen med «hva»[6]. En kjede av «hvorfor» spørsmål har en abstraherende effekt. Ved hjelp av en slik kjede kan vi se om en strategi bevisst er ment å føre til en tilnærming mot overordnede målsettinger.

Men vi kan ikke holde på med å spørre hvorfor i det uendelige. Før eller siden må en slik hvorfor-kjede ende i et bastant «derfor». Vi er da kommet til bunns i våre grunnleggende motiver. Vi har funnet frem til våre mest grunnleggende verdier eller prinsipper. I dette system kan ikke et prinsipp begrunnes logisk. Ordet «prinsipp» kommer fra latin (principium) og betyr «det første», eller «utgangspunkt». Prinsippene er utgangspunkt, eller våre primære motiv. Nå vil nok enhver psykolog steile ved et slikt utsagn, og han kan med rette hevde at prinsippenes videre begrunnelse ligger i underbevisstheten, og har sin opprinnelse i grunnleggende drifter. Det er sant, at dersom underbevisstheten ikke vil gi slipp på prinsippets egentlige begrunnelse, vil vi bare finne det slik det manifesterer seg for vårt bevisste jeg. Hva som ligger bak prinsippene slik de oppfattes av vår bevissthet er et spørsmål er jeg inne på her. Men de svar som gis kan aldri bli endelig da de avhenger av hvilket grunnsyn man har på mennesket. I denne omgang skal vi bare feste oss med hensikts-analysen som redskap til å identifisere våre prinsipper.

De fleste av oss tror at vi kan begrunne alle våre meninger. Hensikts-analysen beviser at ingen av oss kan det. Hensiktsanalysen går rett og slett ut på å spørre hvorfor.

Eksempel:

- Jeg er imot porno!

- Hvorfor?

- Fordi den undergraver kvinnens menneskeverd

- Hvorfor skal vi ikke undergrave kvinnens menneskeverd?

- Fordi, da blir kvinnen behandlet som dyr

- Hvorfor skal ikke kvinnen behandles som dyr?

- Fordi det gjør både mann og kvinne ulykkelig

- Hvorfor skal ikke mann og kvinne være ulykkelig

- Fordi jeg ønsker at alle mennesker skal være lykkelig

- Hvorfor?

- Fordi jeg ønsker det!

De to siste utrykkene beskriver et grunnleggende prinsipp. Vi er kommet ned til den egentlige årsak til motstanden mot porno. Personen med denne meningen har mange andre meninger som egentlig bunner seg i samme prinsipp. Dersom jeg ønsket at alle mennesker skal være ulykkelig og derfor kom til den motsatte konklusjonen, er det snakk om et mål alle en verdi konflikt. En slik uenighet har ingen hensikt å diskutere. Men det kan hende at en person med samme målsetting (lykkelige mennesker) kommer til motsatt konklusjon. Da er det snakk om konsekvensvurderinger. Hensiktsanalysen er meget nyttig. Den bør man først og fremst anvende på seg selv, men den er også fin å bruke i en debatt. På denne måten kan man raskt finne den grunnleggende årsaken til uenigheten. Her gjelder det å kunne stille-hvorfor spørsmålene på riktig måte. Det er nemlig fort gjort å grave seg ned, i stedet for opp.

Utgangspunktet for en hensiktsanalyse bør alltid være en slik erklæring. (jeg er imot, jeg er for, jeg støtter/ støtter ikke, jeg ønsker/ ønsker ikke osv.) Man kan da enkelt og greit spørre hvorfor. Svaret kan være:

1. Konsekvensorientert (K)

2. Valgorientert. (V)

3. Autoritets-orientert (A)

De konsekvensorienterte svarene kan være litt vriene. Et svar som « Fordi den undergraver kvinnens menneskeverd» (svar 3) er konsekvens orientert. Det forteller om denne personens oppfatning av konsekvensene av porno.

Et direkte hvorforspørsmål her vil umiddelbart snu hvorfor-kjeden. «Hvorfor?» betyr i denne sammenheng: Hvorfor undergraver pornoen kvinnens menneskeverd. Dette er jo et interessant diskusjonstema, men det hører ikke hjemme i denne fasen av diskusjonen. Vi vil da grave oss ned i konsekvensvurderinger i stedet for å finne ut av de grunnleggende hensikter. Spørsmål 4 er derfor omformulert på en slik måte at det gjelder hvorfor personen liker/misliker konsekvensen i stedet for å spørre hvorfor konsekvensen oppstår. Dette kaller jeg et utvidet hvorforspørsmål (UH) i motsetning til enkelt hvorforspørsmål (EH).

Et valgorientert svar er mye enklere. Her greier det seg med EH. Svar 3 hadde vært et valg dersom det hadde vært formulert slik:

«Fordi jeg ikke ønsker at kvinnens menneskeverd skal undergraves.»

Her hadde det klart seg med et enkelt hvorfor. I figuren overhar jeg illustrert en H-kjede med en avsporing. Det kan ofte lønne seg å illustrere en slik hensiktskjede grafisk. Den kan tjene som et viktig utgangspunkt for den videre diskusjonen.

Når et svar ender opp med henvisning til en overordnet autoritet har vi egentlig beveget oss bort fra selve saken, og inn på spørsmålet om autoritetens berettigelse i denne sammenheng. Ofte kan man ved å gå omveier, likevel finne frem til vedkommendes reelle holdning til spørsmålet. Responsen på et autoritets-bundet svar kan være: hvorfor ønsker du at denne autoriteten skal være absolutt gjeldende i dette spørsmålet, eller hvorfor vil du ikke at autoritetens bud skal brytes? Jeg har aldri sett at en slik hensiktskjede ikke ender opp i visjoner om optimal lykke, enten for en selv, for en gruppe, eller for alle (mennesker?). Videre spørsmål ender opp i meningsløsheter: hvorfor ønsker du å være lykkelig? fordi jeg ønsker å være lykkelig - ja men hvorfor?

En plass må kjeden ende, og enden er aldri i fornuftsplanet.

Begrepet verdi

Mål og verdier henger nøye sammen. De er egentlig to sider av samme sak, nemlig viljen. Vilje er et begrep vi skal komme tilbake til i grunnfilosofien. Hva er verdi? Det er ingen tvil om at vi her snakker om et meget abstrakt begrep. Jeg vil i denne sammenheng avgrense begrepet til å gjelde det som motiverer mennesker og dyr. Høy verdi betyr høyt begjær. Lav verdi betyr lavt begjær. Vi kan også ha negative verdier, det vil si antibegjær, eller hat. Ingen verdi betyr, intet begjær, eller likegyldighet. Egentlig finnes det ingen objekter i verden som har egenverdi, dvs. verdi i seg selv. Tvert imot verdien er avhengig av subjektet som verdsetter. De kan f.eks. være:

1. Individavhengige

2. Tidsavhengige

3. Stedsavhengige

Et objekt kan ikke ha verdi før det er subjekter som begjærer eller avskyr det. Derfor endres verdier fra individ til individ. Verdiene er altså individrelaterte og uløselig knyttet til subjektet. Det som er betyr mye for meg kan bety intet for deg. Verdiene er derfor subjektive. I en verden uten subjekter vil ikke verdier eksisterer, fordi ingen tillegger verdi. Derfor kan verdier aldri bli objektive. De kan imidlertid bli intersubjektive på den måten at det er mange subjekter som har de samme verdiene.

Høy musikk kan være flott på et diskotek, men det passerer dårlig på soverommet midt på natten, når du skal sove. Dette eksemplet illustrerer både tids- og stedsavhengighet. Samlet gir disse eksemplene en anelse av at verdier er situasjonsavhengige. Dette gir igjen grunnlag for en videre diskusjon om situasjonsetikk. Den kommer jeg inn på i grunnfilosofien.

Verdiprofil

En verdiprofil er det samlede sett av verdier som fremkommer av individets handlinger og standpunkter. Et menneskes verdiprofil kan se ganske annerledes ut en f.eks. en løves. Løven har ikke begreper om menneskeverd. Den dreper dem gjerne. Mennesket har ikke begreper om løveverd, det dreper gjerne løver. Noen mennesker setter løven høyere en andre. Denne type konflikt komme tydelig til syne når vi f.eks. diskuterer dyreforsøk. Et av hovedargumentene mot dyreforsøk kan være:

«Det er forferdelig å utsette alle disse dyrene for all denne lidelsen. Jeg synes ikke det er verd prisen, at en masse dyr må lide kun for at vi skal kunne helbrede flere mennesker.»

Fra den motsatte siden hører vi:

«Her nytter det ikke med sentimentalitet. Her må vi bruke fornuft. Dyreforsøk har pr. i dag reddet millioner av mennesker fra død og lidelse. De er til vårt beste.»

Dette er en typisk verdikonflikt. Verdiprofilen er forskjellig. Dyrenes ve og vel betyr mer for den ene enn for den andre. Dersom verdiprofilen er sterk egosentrert, kan man med rette kalles for egoist. «Det betyr mer for meg at jeg skal ha det godt enn at slavene skal gå fri».

Abortdebatten kan stå for enda et eksempel på verdikonflikter. For noen betyr fostrets liv mer enn kvinnens ve og vel, for andre er det motsatt.

Verdi til handling

I relasjon til handling grupperes verdier på følgende måte:

1. Prinsipiell verdi/ Egenverdi (den verdi noe har i seg selv, eks. menneske)

2. Instrumentell verdi (den verdi noe har fordi det medfører mulighet for utløsning av egenverdier, f. eks. penger)

3. Komponentverdi (den verdi noe har som komponent i et større hele, f.eks. en viktig skrue i ismaskinen)

Objektivitet

Verdiprofilen kan godt endre seg fra individ til gruppe, fra gruppe til enkelt samfunn, fra enkelt samfunn til globalt samfunn. Evnen til å kunne avveie sine egne verdier mot en større helhet kan kalles for objektivitet. Man abstraherer seg bort fra seg selv og ser det hele i et større perspektiv. Mennesker og dyr som lever i flokk må alle i større eller mindre grad utvikle slike evner. Sigmund Freud snakker om superego. Superego kan sette en absolutt stopper for at et individs begjær skal kunne få utløp i praktisk handling. Superego utvikles ved foreldrenes straff og ros. På denne måten adopterer barnet foreldrenes verdier. Senere overtar individet selv, dvs. individets eget superego roser og straffer. Et manglende utviklet superego fører til verdikonflikt mellom individ og gruppe/ samfunn. Dette fører igjen til at gruppen/ samfunnet overtar den funksjon superego sviktet. Med superego forsvinner objektiviteten. Med objektiviteten forsvinner felleskapet. Med felleskapet forsvinner tryggheten. Med tryggheten forsvinner livskvaliteten. Evne til objektivitet er derfor alfa omega for individer som skal leve i flokk.

Din egen og andres verdiprofil finner du som oftest fram til ved hjelp av tankeeksperimenter som stiller de aktuelle verdier opp mot hverandre.

«Dersom huset ditt brant og du kun hadde tid til en tur inn for å redde noe hva vil du ta: De gamle fotoene, din første Bibel, minnebøkene, dine egne videoopptak, datamaskinen (din idiot), eller enda verre: kona eller sønnen …»

Ved å stille verdier opp mot hverandre får man oversikt over den enkeltes prioritering.

Målstruktur kontra konsekvensstruktur

En mann bestemmer seg for å bidra til trafikksikkerheten ved å ta et kurs i selvbeherskelse. Han blir ofte hissig i trafikken, og det har flere ganger ført til farlige situasjoner. Mannens mål er som sagt å øke trafikksikkerheten. En enkel H-analyse viser at han tenker noe i retning av fig. 2.3.3. Et kurs i selvbeherskelse vil gjøre ham mer balansert, og det vil i sin tur bedre trafikksikkerheten. Fig 2.3.4 viser hvilke konsekvenser det fikk. Som vi ser fikk denne handlingen en rekke sidevirkninger. Noen positive, andre svært negative. Dette kunne selvfølgelig mannen umulig vite. Konsekvensene sprer seg fra laveste nivå i den statiske målstrukturen. Vi får et hierarki som sprer seg i motsatt retning. Handlingen får forutsette og uforutsette ringvirkninger. De fleste av dem kjenner vi ikke til. De ligger utenfor vår horisont. Likevel kan og vil slike ringvirkninger påvirke andres liv. På grunn av denne motsatte strukturen er det komplett umulig å holde rede på alle konsekvenser av våre handlinger. Vi ser bare de konsekvenser handlingen vil få for oss, for bedriften eller for samfunnet. Derfor har vi ofte behov for å bli gjort oppmerksomme på disse av mennesker som føler dem på kroppen. Det er synd at bare mennesker kan prate. Jeg tror nok mange dyr kunne ha fortalt mye i denne sammenheng.

De konsekvenser vi ikke vet om har ikke verdi for oss. De konsekvenser som fører nærmere våre høyeste mål, er positive. Negative konsekvenser har negativ verdi.

Fig 2.3.3 H-analyse på kurs i selvbeherskelse

Fig 2.3.5 Konsekvensstruktur

Views

Vi kan kjenne en persons høyeste målsettinger, hans verdisyn og hans konsekvensevalueringer. Likevel kjenner vi ikke han godt nok dersom vi ikke kjenner hans views. Views er engelsk og betyr utsikt. Jeg har hentet uttrykket fra datamiljøet. Der betyr det et utsnitt av en database. Et foretak kan ha organisert alle dataene sine i en stor database. Hver enkelt bruker ser bare de dataene han har behov for. Likevel henger disse dataene sammen med andre brukeres data. Økonomiavdelingen har f.eks behov for anal og priser på hvert produkt. Produksjonsavdelingen har behov for produktinformasjon om hvert enkelt produkt, salgsavdelingen må vite lagerbeholdning og produksjonstid for hvert produkt. Alle bruker de produktregistret, men de dataene som er knyttet til dette er forskjellige. Alle ser utsnitt av en felles database. Dersom vi ser på hele verden som en stor database ser vi mange paralleller her. Vi sitter alle på forskjellig utkikkspost, vi ser ting forskjellig. Det vi ser er avhengig av legning, livserfaring, kunnskapshorisont posisjon osv. Skylapper er negativt, likevel er det nok den nakne sannet at noen og enhver av oss går rundt med slike. Vi vektlegger forskjellig, og mye ignorerer vi. Slik er rett og slett vår menneskelige natur. Vi klarer ikke å tenke på så mange ting samtidig.

La oss tenke oss tre personer:

Person A er Normann og medlem av SV. Han er lærer og jobber i barneskolen.

Person B er fransk kjemiingeniør. Han jobber i et legemiddelfirma.

Person C er indisk. Han er en fremstående Hindu guru.

Disse personene får hver sitt blanke ark. På dette skal de tegne sirkler. Disse sirklene har varierende størrelse. Store sirkler betyr stor betydning, små betyr liten betydning, prikk betyr ingen betydning. Personene skal beskrive sitt forhold til følgende begreper:

1. Politikk

2. Det norske arbeiderparti (DNA)

3. Hinduisme

4. Protestantisme

5. Kjemi

6. Miljøvern

Vi kan tenke oss et resultat som vist i fig. 2.3.6.

Fig 2.3.6 views for personene A, B og C

Vi ser at personer med forskjellig bakgrunn kan ha temmelig forskjellig forhold til de forskjellige begreper. Vi skal spesielt legge merke til hvor stor betydning en så banal ting som geografisk plassering har på vårt view. Like viktig er nok også livserfaringen. Vårt view endres med årene. Livserfaringen er forskjellig fra person til person. Vi kjenner forskjellige mennesker, vi har forskjellig jobb, forskjellig utdannelse osv. Vi kan selv påvirke en del av vår livserfaring, men mesteparten forblir nok tilfeldigheter. Du kan velge mellom miljøer, men du kan ikke velge hvilke mennesker møter i disse miljøene. Hva er det i hele tatt som får deg til å velge det ene eller det annet miljø? Er ikke det bakgrunn, andre mennesker osv. Poenget er at vi kanskje har mindre innflytelse på vårt eget view enn vi selv er klar over. Selv har du kanskje en slags vag oppfatning av ditt eget view. Det kan kanskje være en ide å lage slike view-skjemaer som vist i figuren. Dette vil konkretisere ditt view. Du blir mer bevist din vektlegging, og du kan oppdage dine kunnskapsbehov. På samme måte kan du be din motstander i en debatt om å gjøre det samme for de aktuelle begreper som inngår i debatten. En del mennesker jeg har møtt har hatt en tendens til å tro at alle andre ser verden slik som de gjør. Dermed fordømmer de andres meninger og livssyn. Meningen med å innføre dette begrepet er nettopp å fokusere at folk ser verden med forskjellige øyne.

Personlighetstyper

Hvordan ser jeg på meg selv i forhold til andre mennesker? Hvilke egenskaper er det som skiller seg ut? Hva er det i det hele tatt som gjør oss til individer? Alle mennesker er forskjellige. Derfor er det umulig å kunne holde rede på hvordan alle er. Likevel har vi alle behov for å kunne holde rede på hele vår kontaktflate. Hvordan skal vi forholde oss til dem? Det er umulig ikke å vise forskjellige mennesker forskjellig ansikt. Noen kaller dette falskhet. Jeg mener det er nødvendig fordi mennesker er forskjellige. Man snakker ikke til en treåring på samme måte som man snakker til en 50-åring. Vi oppfører oss altså forskjellig alt etter hvem vi står overfor. På jobben har vi en maske, i selskapslivet en annen, og hjemme en tredje. Som regel bygger vi vår adferd på intuitiv menneskekunnskap. Det er ingen tvil om at noen er bedre menneskekjennere enn andre. Men alle bygger vi etterhvert opp livskunnskap som får oss til å oppføre oss "på riktig måte" i forhold til den aktuelle person. Når vi blir kjent med nye mennesker, sammenligner vi dem med dem vi kjenner fra før. Vi grupperer dem. Av og til tar vi grundig feil, men de fleste gangene går det utrolig bra. Flinke menneskekjennere før oss har satt ord på denne kunnskapen. De har klassifisert menneskene i personlighetstyper. Denne kunnskapen kan vi bruke til å forbedre vår adferd overfor andre mennesker.

Klassifisering av personer og personlighetstyper er ikke enkelt. Dvs. det er umulig. Hva er egentlig personlighet? Hva består den av? Hvordan virker den? Dette er vage spørsmål som det ikke finnes noe klart svar på. Så lenge vi ikke kan svare hundre prosent på slike spørsmål, er det umulig å komme med endelige klassifiseringer av personlighetstyper. Det vi vet, er at personligheten er temmelig sammensatt. Det er snakk om følelsesliv, tankeliv, hemninger, vilje, erfaring, humør, legning osv. Sigmund Freud tilbakeførte alle disse deler til tre hovedsystemer, nemlig Id, ego og superego. Hos den psykologisk sunne personlighet danner disse tre systemer et enhetlig harmonisk byggverk. Når de samarbeider setter de individet i stand til et effektivt og tilfredsstillende samspill med omgivelsene, slik at de menneskelige grunnbehov tilfredsstilles. Men de tre personlighets-systemene kan også komme i konflikt med hverandre. Vi får da en ubalansert personlighet. Han sies å være mistilpasset. Han er misfornøyd med seg selv og med verden, og kan ikke lenger yte sitt beste. En riktig klassifisering av personlighetstyper burde kanskje ha sitt utspring i en slik psykologisk personlighets-modell. Så langt jeg kjenner til finnes det ingen slik. De klassifiseringer jeg kjenner til bygger i langt sterkere grad på sekundere personlighets-prosesser. Med dette mener jeg de faktorer jeg innledningsvis nevnte. (tenkemåte humør, osv.)

På grunn av det uklare grunnlaget som disse modellene bygger på er og forblir slike modeller vage. I Bibelen finner vi en meget enkel inndeling av personlighetstyper, nemlig gode og onde mennesker. Likevel blir en slik inndeling svært så komplisert, fordi den er så vag. Hva er et godt menneske? Er det et som ikke bruker vold? Det kan det ikke være for Gud selv bruker jo vold og det gjorde jo også flere av bibelens helter. Er det et menneske som avholder seg fra sex? Igjen får vi store problemer i forhold til bibelens helter. Kanskje har det noe med egoisme å gjøre. Et godt menneske er ikke egoistisk, men hva er nå en egoist? Slik kan vi fortsette å filosofere i det vide og brede, uten og noensinne komme frem til noe svar. Slik kan en enkel inndeling likevel vise seg å bli temmelig komplisert. De fleste av oss har likevel begreper om godt og ondt. Når vi knytter begrepet ondt til et menneske vet alle at det er snakk om noe negativt. Det er altså en måte og beskrive et menneske på som gir oss alle visse assosiasjoner. Ingen kan sies å fylle en personlighetstype 100 %. Det er mere snakk om kombinasjoner. Likevel er slike modeller særdeles nyttige. Personlighetstyper beskrives og navngis. Begreper skapes. V.h.a. disse begreper kan vi enklere tilkjennegi hvordan vi oppfatter oss selv og andre.

Jeg skal her ta for meg fire slike klassifiseringer. Tre av dem har jeg kommet over ved tilfeldigheter. Den siste har jeg laget selv.

Tenker-type modellen

Denne modellen har jeg hentet fra en artikkel av Robert og Susan Bramson. Den stod i mai-utgaven av "Det Beste" i 1988.

De er kommet frem til fem grunnleggende tenker-typer:

1. Syntetiker

2. Idealist

3. Pragmatiker

4. Analytiker

5. Realist

Syntetikeren

Syntetikeren er kreativ og stimulerende. Han er familiens filosof, men ikke alltid så opptatt av de konkrete realiteter. Han elsker å diskutere, og diskuterer ofte kun for diskusjonens skyld, ikke for å få rett. Han kan lett forvirre med sine uberegnelige tankesprang. Det kan være vanskelig å finne ut hva han egentlig mener, og ofte mener han ikke noe i det hele tatt.

Idealisten

Idealisten er opptatt av langsiktige mål, moral og etikk. Han er ikke ute etter den enkleste løsningen, men den riktigste. Idealisten stiller ofte urealistiske krav til seg selv og andre. Han klarer som regel ikke å leve opp til sine egne forventninger, og blir ofte skuffet over seg selv eller andre. Idealisten er en god lytter. Han bryr seg om andre mennesker. Han legger mer vekt på det som forener, enn det som skiller. Idealisten har en naturlig tendens til å kritisere. Dette gjør han ikke for å såre, men for å bekjentgjøre sine egne mål og verdier.

Pragmatikeren

Pragmatikeren tar livet som det kommer. Han bekymrer seg ikke for morgendagen og har et positivt syn på livet. Han har ikke den store sansen for planlegging, men tar problemene etterhvert. Han konsentrerer seg med å få tingene unna. Han er oppfinnsom og rådsnar og forbruker ikke for mye energi på å gjøre alt perfekt. Pragmatikeren er en typisk diplomat. Han har sans for forhandlinger og kompromisser.

Analytikeren

Analytikeren er grundig og nøyaktig. Han leter tålmodig etter den beste måten å angripe tingene på. Dette gjelder både i smått som i stort. Derfor kan han ofte oppfattes som flisespikker. Hans fremgangsmåte er typisk analytisk. Han definerer problemet, samler møysommelig relevante data og deretter leter han etter den beste løsningen. Analytikeren har et realistisk forhold til følelser og fantasi. Han betrakter ros og komplimenter som overflødig. Analytikere trenger tid til å tenke og er sjelden impulsiv. Han har sansen for orden i økonomien og orden i livet.

Realisten

Realisten er av natur skeptisk. Det skal noe til for å overbevise ham. Han skal helst ha sett det med egne øyne før han tror det. Han elsker fakta og mener at verden er akkurat slik som den ser ut. Han har en dyp mistillit til kompromisser, synteser og idealisme. Han har vanskelig for å fatte at andre ikke har det på samme måte som ham. Realisten har det felles med pragmatikeren at han vil videre uten for mye analysering eller selvransakelse, men dersom det kommer til kompromisser mister han fort interessen. Realister misliker tvetydigheter og "rundt grøten" prat. Gå rett på sak, gi klart utrykk for dine meninger. Vingling irriterer ham, og han ser ned på folk som jatter med.

Undersøkelser har vist at bare ca. 15 % av befolkningen bruker alle tenkemåter like mye, mens 50 % hører hjemme i en bestemt kategori. 35 % har størst overvekt på 2 eller 3 tenkemåter.

Alle tenkemåter har sine negative og positive sider. Den ene er ikke dårligere enn den andre. Vi utfyller hverandre. Uansett hvor du selv best føler deg hjemme, bør du ta den utfordringen det er å tenke litt i andre baner. Det vil absolutt hjelpe deg til å forstå andre bedre.

Temperament-modellen

Denne modellen stammer fra det gamle Hellas og omfatter nok mer enn bare temperament. Modellen bygger på forestillingen om at alt stoff er bygd opp av fire grunnelementer: Luft, jord, ild og vann.

Alle mennesker består av disse fire elementene, men fordelingen av dem er forskjellig. Denne fordelingen gjenspeiles i temperamentet og det fremkommer fire temperamenttyper:

1. Flegmatiker

2. Sangviniker

3. Koleriker

4. Melankoliker

Flegmatiker

Flegmatikeren er rolig og pålitelig. Han er hyggelig og lett og omgås med. Han er godhjertet og elsker fred. Han er stabil, trofast og en god lytter. Humøret er stabilt og han har en bløtgjørende virkning på andre. Negativt har han en tendens til å sitte på sidelinjen. Han mangler selvtillit og har ofte et pessimistisk syn på livet. Han kan ofte bli passiv, likegyldig og lar seg sjelden involvere. Han kan ofte bli oppfattet som sta og egenrettferdig. Flegmatikere har ofte utpreget teknisk sans.

Typiske yrker for flegmatikere er: Lærer, tekniker, ingeniør, kasserer, rådgiver, sekretær.

Sangviniker

Sangvinikeren kan sees på som flegmatikerens rake motsetning. Han er varm, hjertelig og virker sjarmerende på omgivelsene. Han er spontan impulsiv og til tider overstrømmende. Han holder praten gående og er flink til å fortelle historier. Han oppfattes som meget sympatisk og deler lett andres sorger og gleder. Sangvinikeren lever gjerne i nuet og bekymrer seg sjelden om morgendagen. Negativt kan han virke overfladisk, naiv og barnslig. Humøret kan svinge fort fra sprudlende glede til total depresjon. Han har et ustabilt sinne, og mangler ofte selvkontroll. Han kan virke selvopptatt og dominerende. Typiske yrker for sangvinikere er: selger, taler, forkynner, advokat, sportsleder, kommentator, skuespiller, agitator, politiker.

Koleriker

Kolerikeren er den typiske leder. Han har ofte god menneskekunnskap, han er selvsikker og sterk i avgjørelser. Han er optimistisk og har masse pågangsmot. Han lar seg ikke skremme av situasjonen men er fryktløs og modig. Han setter seg klare mål og som regel når han dem. Negativt kan han virke usympatisk og hard. Han er sta og kan ha et heftig sinne. Han er arrogant og tar avgjørelser for andre. Han er utilgivende og hevnlysten. Han er fordomsfull og kan ha problemer med å se en sak fra flere sider. Typiske yrker for kolerikere er: Disponent, leder, organisator, pedagog, formann, agitator, kampanjeleder, offiser.

Melankoliker

Melankolikeren er den typiske professor. Han har analytiske evner. Han er reflekterende og dypttenkende. Han har sans for kunst, og har en rik og følsom natur. Han er pålitelig og lojal og har ofte dype følelser for nære venner. Han er intellektuell og kreativ. Han kjenner sine begrensninger. Han har sans for det perfekte. Negativt er han humørsyk og trist. Ser på seg selv som martyr. Innesluttet og depressiv. Søker fullkommenhet og dømmer alt etter egne ideer. Han er stolt og redd for hva andre tenker. Han kan eksplodere i et voldsomt sinne etter langvarige uoverensstemmelser. Han er teoretisk upraktisk, og blir fort lei. Typiske yrker er: professor, lege, filosof, oppfinner, musiker, sykepleier, poet, forfatter, ingeniør.

Selv synes jeg denne modellen er nokså vag. Den eneste som for skiller seg tydelig ut her er sangvinikeren. Han er lett å kjenne igjen med sitt svingende humør. Jeg tror modellen blir enklere dersom vi forsøker å knytte mennesker vi kjenner godt til de forskjellige typene og derigjennom finne likhetstrekk til den fremmede som vi ønsker å plassere. En annen metode kan være å se på personens yrke. Det kan gi en pekepinn, men husk at yrker ofte kan være tilfeldige.

Sosial-modellen

Denne modellen er meget enkel og sier litt om hvordan vi fungerer i gruppesammenheng. Kilden til denne modellen er ukjent. (Jeg har bare fått muntlig kjennskap til den) Modellen er svært nyttig innenfor gruppesamarbeid. Den hjelper oss å forstå de krefter som virker innenfor en gruppe og hvorfor gruppen er avhengig av forskjellige personligheter for å kunne fungere. Modellen deles inn etter måten vi jobber/tenker på:

1. den konstruktive

2. den operative

3. den abstraktive

4. den kreative

Sammenhengen mellom de fire er vist i fig 2.3.7. De persontypene som befinner seg på hver sin side av en diagonalene er motsatte. Den abstraktive er motsatt av den operative, og den konstruktive er motsatt av den kreative. Modellen bygger også på at ingen er 100 % det ene eller det andre. Hvis du er konstruktiv har du også en god del av egenskapene til de som er på sidene av deg, nemlig abstraktive- og operative- egenskaper.

Innenfor området er gruppedynamikk det disse fire typene som utkrystalliserer seg. Dersom gruppen skal kunne fungere best mulig må medlemmene av gruppen kunne plassere hverandre i denne modellen, og de må ha erkjent at alle er like nyttige.

Fig 2.3.7 Sosial-modellen.

Den konstruktive

Den konstruktive er den rake motsetning av den kreative. Han er bruker av kunnskap. Han er den typiske entreprenør, som bygger på og utnytter den kunnskap andre har skapt. Han er ekspert på å grave i kunnskap. Han er intelligente og har god hukommelse. Han vet hvor han skal slå opp. Disse egenskapene er alle nyttige i gruppesammenheng. Den konstruktive bygger på standard løsninger. Om han ikke finner de beste løsninger, finner han iallfall de sikreste, de som alltid har virket før.

Den konstruktive kan ha store problemer med å skjønne den kreative. Han er konservativ og nytenkning er ikke hans sterke side. "Han fyren der, han driver jo bare og klekker den ene ville ideen etter den andre. Sett han på et annet rom så han kan sitte og fantasere for seg selv. La oss nå løse dette slik som vi alltid har gjort. Det vil nok virke denne gangen også." Den konstruktive trenger å lære at det er tross alt de kreative som har skapt all den kunnskapen han selv bruker. De er en forutsetning for hele hans livsgrunnlag.

Den kreative

Den kreative er skaperen, idemakeren, den fantasifulle. Han skaper kunnskap. Han har sansen for det originale. Han kaster seg gjerne ut på dypt vann. For å kunne utnytte en slik person best mulig, er det viktig å kjenne måten han arbeider på. Den kreative er ikke redd for at ideer er feil. Faktum er at av 10, kanskje 100, ideer er kanskje bare en brukbar. Resten hører hjemme på skraphaugen. Men vrakede ideer bekymrer ikke den kreative. Dersom bare en eneste original ide virkelig er god, er det verdt det. Idet han kaster frem sine strøtanker og ville ideer vet han ikke hva det blir til. Er det bare ett av de mange bomskudd, eller er det begynnelsen på noe? Den kreative bruker selvfølgelig også andres kunnskap, men han utnytter den på en helt annen måte. Han kobler lett kunnskapsområder som ikke hører naturlig sammen. Her ligger hans styrke. Han ser relasjoner og sammenhenger andre ikke ser fordi saksområdene ikke hører naturlig sammen. Den kreative kan ofte virke naiv og urealistisk. Han har store problemer med å skjønne seg på den konstruktive: "Har dere hørt på den trangsynte erkekonservative fyren der, han egner seg ikke til noe annet enn en jernbanevogn, som blir trukket av et lokomotiv, frem og tilbake i samme spor. Enhver avsporing er jo for ham katastrofal. Du kommer aldri til Rom, du, for ditt spor går bare til Voss!!!"

Den operative

Den operative er gruppas primus motor. Han ivrer etter å gjøre noe, etter å komme i gang. Han har sans for fremdrift, får å se at man nærmer seg målet. Han et handlingsmenneske. "Nå må vi ikke bare sitte her å prate tull, nå må vi gjøre noe" Han kan vel sammenlignes med pragmatikeren. Han er oppfinnsom, rådsnar, og er ikke redd for å ta beslutninger. Han kan lett bli for impulsiv og begynner ofte å jobbe uten først å planlegge. Han er den abstraktives rake motsetning. Han skjønner ikke mye av denne. "Han der, sitter jo bare å tenker og tenker, han gjør jo aldri noe. Dersom vi skal følge hans tempo blir vi ikke ferdig før langt ute i neste århundre."

Den abstraktive

Den abstraktive er gruppens filosof. Han har den store oversikten. Han ser gruppens arbeide i en større sammenheng og er opptatt av hvilke ringvirkninger gruppens arbeide vil få for de høyere målsettinger. Han filosoferer og reflekterer over dette og overlater ofte detaljene til de andre. Han tar aldri forhastede beslutninger, men legger langsiktige planer. Han er strateg på et høyt nivå. Den abstraktive kan ofte lide av beslutningsskrekk fordi han vet at konsekvensene i sin ytterste konsekvens er uoverskuelige. Det plager ham å miste oversikten. Han mangler derfor sansen for den operative som han synes er alt for impulsiv og dumdristig. "Dersom du hadde vert kaptein hadde skuta vært i senk for lenge siden. Du svinger hit og dit, full fart og bråstopp. Du seiler uten mål og mening, og håper på en gang å råke borti en vakker øy."

Alt i alt er disse fire hver for seg uunnværlige i for en gruppes fremdrift. Det gjelder bare å erkjenne det. Den konstruktive knuser problemene på en effektiv måte. Den kreative sørger for input av nytenkning, den operative står for fremdriften og den abstraktive for planleggingen.

David Gilmour, et fremtredende medlem av Pink Floyd sa en gang følgende i et fjernsynsprogram:

"Når flere mennesker skal jobbe sammen i en gruppe mot et felles mål er det mye som vanskelig lar seg forstå innen for gruppa, og som er uforståelig for dem som er utenfor. De ser ikke hva som skjer. Det har tatt meg selv lang tid å forstå hva som skjer og hva som er årsaken til at noe blir til. Det er sagt om Beatles at helheten var større enn summen av delene. Hvis du ser på individene kan du ikke skjønne hvorfor det ble som det ble da de satt sammen. Ingen kan forstå det."

Pink Floyd er et av de mest banebrytende musikkhendelsene i moderne tid. Det samme var Beatles. Til visse tider fungerte det konstruktive samarbeidet utmerket. Resultatet er udødelige klassiske perler. Dette er effekten av teamwork, og teamwork ville vært umulig uten at de elementer, som før er nevnt, inngår i samarbeide.

Livsynsmodellen

Vi mennesker har ofte fundamentalt forskjellige måter å oppfatte virkeligheten på. Dette er med på å forme våre holdninger til livet, til politikk, til religion osv. Måten å oppfatte virkeligheten på er i høyeste grad avhengig av vår personlighet. Vår virkelighetsoppfatning er dynamisk. Den utvikler etterhvert som vår livserfaring øker. Dessuten kan grunnlaget for våre holdninger være forskjellige fra sak til sak. Dette tror jeg gjør en hard klassifisering av personlighetstypene umulig. Vi må ha en mykere modell som gjenspeiler dynamikken i vår personlighet. Jeg har laget en slik modell, spesielt med tanke på livssyn. Som de fleste andre personlighetsmodellene er ikke denne noe særlig vitenskapelig fundert. Den er utviklet for å beskrive den måten jeg oppfatter meg selv og andre på i livsynsdiskusjoner. Jeg forsøker å beskrive noen av de motsetninger som alltid vil finnes i en personlighet, og som alltid vil finnes mellom personlighetene.

I modellen befinner alle seg innenfor en sirkelflate (se fig 2.3.8). I sentrum befinner nullpersonligheten seg. Nullpersonlighet representerer den perfekte harmoni, den totale likevekt. Her foregår ingen diskusjon, ingen dragkamp. Dette er vårt start- og endepunkt. Slik var vi da vi ble unnfanget, slik blir vi når vi dør. På livets vandring beveger vi oss i spiralbane utover i sirkelen. Som små barn beveger vi oss kanskje i runde harmoniske sirkler utover. Etterhvert gjør miljø og medfødte legninger sine utslag. Livet preger oss. Vår bevegelse blir ujevn og vi kan få sterke betoninger i bestemte retninger. To som befinner seg på motsatt side av sirkelen er diametralt motsatte personligheter. En utadgående bevegelse i sirkelen betyr at du utvikler deg i en bestemt retning. En realist langt ute i sirkelen er en mer utpreget og flinkere realist enn en realist som befinner seg nærmere sentrum.

Figur 2.3.8 Livsynsmodellen

1. På sirkelen har jeg navngitt 8 personlighetstyper:

2. Den konservativt logisk tenkende

3. Dogmatikeren

4. Den konservativt troende

5. Intuisjonisten

6. Den progressivt troende

7. Opportunisten

8. Den progressivt logisk tenkende

9. Realisten

Den konservativt logisk tenkende

Rett mot nord finner vi den konservativt logisk tenkende personligheten. Dette er en person med sans for kultur og tradisjon. Han er høyrevridd. Hans forhold til religionen begrenser seg til tradisjonene. Han kan ofte virke hard og kald. Det skal mye til før han endrer standpunkt, men fornuft og logikk kan til tider overvelde han. Da gir han også etter for overmakten, han endrer standpunkt. Men bevisbyrden ligger aldri på hans side. Har han lært at jorda er flat, vil han holde på det inntil det motsatte er bevist. Han er realistisk og jordnær. Hans livssyn er utpreget politisk.

Dogmatikeren

Dersom vi beveger oss 45 grader øst finner vi dogmatikeren. Han er erkekonservativ og tør aldri å tenke en ny tanke. Hans verdier er sterkt betonet av foreldre og andre autoriteter i hans liv. Han har ikke særlig sans for ideer som går imot hans tankeverden, men er lojal mot det han har lært. Han er ekspert på å beholde barnelærdommen. Sunn fornuft biter ikke på han. Dogmatikeren er meget nøyaktig. Han passer på sin egen kultur og føler at hele hans identitet avhenger av den. Han har sans for sitt eget språk, sin egen musikk. Han er ideell til å videreføre tradisjoner. Dogmatikeren er en ytterst lojal og trofast venn/fiende. Han endrer aldri standpunkt. Han står på det han tror på til siste pust.

Den konservativt troende

I øst finner vi den konservativt troende personlighet. Dette er er en konservativ personlighet med oppriktig sans for det åndelige. Han har på et tidspunkt i sitt liv fått en sterkt religiøs overbevisning. Som regel av foreldrene. Denne overbevisning følger han lojalt. Det skal mye til før han endrer oppfatning. Logiske argumenter biter sjelden på han. Han forsvarer sine standpunkter ut fra dogmatiske argumenter. Han er trofast utøver av sin religion, og har lite til overs for andre religioner. Det eneste som kan dreie hans standpunkter er sterkt åndelige opplevelser, eller påvirkning fra sterke autoriteter. Han kan være medlem av religiøse politiske partier, som f.eks Krf.

Intuisjonisten

På vår vandring østover treffer vi nå på intuisjonismen. Den perfekte intuisjonist er profet. Han endrer oppfatning etter sine profetiske åpenbaringer. Mindre flinke intuisjonister har det bare på følelsen. Deres holdninger og livssyn er basert på hva de føler er riktig. Følelsene kan skifte fra dag til dag, og holdningene med. Intuisjonisten kan ofte være en god aksjespekulant. Han våger å spille på børsen og ofte vinner han. Han oppfatter ofte en sak umiddelbart, uten refleksjon eller innsikt. Dette gjør han til en uredd handlingskraftig person.

Den progressivt troende

Vi er nå kommet helt syd til den progressivt troende personlighet. Han er diametralt motsatt av til den konservativt logisk tenkende personlighet. Han er typisk religiøs, men kan ofte ha avvikende standpunkter i forhold til resten av menigheten. Han er alltid til stede der noe nytt skjer og hopper fort på en ny religiøs bølge. Han tilpasser sin religion til samfunnet forøvrig for å gjøre det enklest mulig. Han er impulsiv og full av handling. Prinsipprytteri er ikke hans sterke side, spesielt dersom det ikke er til hans fordel.

Opportunisten

I sør- vest finner vi opportunisten. Han er dogmatikerens totale motstykke. Han snur kappen etter vinden. Du vet aldri hvor du har han. Han har de meninger og holdninger som passer i øyeblikket. Han er meget impulsiv og snakker seg fort inn i selvmotsigelser. Han har et avslappet forhold til religion. Passer det så tror han, passer det ikke lar han være. Han er en ekspert i å utnytte situasjonen til sin fordel. Han kan ofte nå langt bare med smiger, men dersom du snur deg kan han fort dolke deg i ryggen. Han er upåliteligheten selv. Opportunisten er nyfiken, nysgjerrig. Han oppfatter fort stemninger. Han er utpreget kreativ, og full av handling.

Den progressivt logisk tenkende

I vest finner den progressivt logisk tenkende personligheten. Han er typisk sosialist, og humanetiker. Hans rake motsetning er den konservativt troende. Han arbeider for gjennomgripende samfunns endringer. Han er en uredd opprører. Han tenker praktisk, og globalt. Han er ikke redd for uenighet innen sitt eget parti, og setter seg gjerne opp mot ledelsen. Religion er ikke hans sterke side, og han kan ofte være en bitter motstander av kristendommen. Han henviser ofte til alle sosiale skjevheter som skyldes konservative kristne holdninger. Han ser på de praktiske resultater her og nå. Teologi skjønner han intet av. Han mener de fleste teologer må ha "hull i hodet". Likevel kan fenomener som astrologi og Østens mystikk interessere ham. Men mest av alt er livet her og nå som teller, dernest betyr fremtiden veldig mye.

Han er derfor opptatt av miljøvern og fred. Han er optimist og tror at han kan påvirke slike saker.

Realisten

I nord vest finner vi realisten, matematikeren, ingeniøren, intuisjonistens motstykke. Denne realisten er en god del forskjellig fra realisten i tenker-modellen. Men de har skepsisen felles. Realisten er og forblir jordnær. Realisten rømmer ikke fra virkeligheten. Han kjenner ikke fenomenet realangst. Det er ikke den tanke han ikke tør tenke seg. Emnet atomkrig behandler han med den største selvfølge. Kaldt og rolig beregner han sine overlevelsessjanser i en bunkers to kilometer fra nullpunktet. Han forestiller seg sine siste opplevelser idet han brenner opp. Hvor hurtig er temperaturøkningen i hjernen? Hvordan føles det idet hjernen begynner å malfunksjonere? Realisten beregner sine mottrekk der han kan. Han avfinner seg med det han ikke kan påvirke. Han innser lett, kanskje for lett, sine begrensninger. Han kan ofte virke handlingslammet. Han har vanskeligheter med å bestemme seg. Det er alt for mye å vurdere. Overmakten blir for stor. Realisten er agnostiker, eller fritenker. Det han ikke kan beregne ut fra godkjente fakta, det kan han ikke forestille seg, følgelig nekter han å ta noe standpunkt.

I modellen er nord/syd/øst/vest typisk miljøavhengige faktorer. Derfor har jeg i disse angitt typisk politiske og religiøse syn hos disse. Dersom vi dreier 45 Gr. kommer vi til våre naturlige legninger. Realisme/intuisjonisme dogmatisme/opportunisme, er naturlige legninger. Dersom vi begynner å kombinere disse på tilfeldige måter kan vi komme frem til mye rart. La oss si at en utpreget dogmatiker vokser opp under sterk progressiv-logisk innflytelse. Problemet ville i utgangspunktet ikke vært den sosialistiske læren. Den kan absolutt adopteres på ekte dogmatisk vis. Problemet ville oppstå idet autoritetene i større eller mindre saker skiftet standpunkt. Dogmatikeren hater å skifte standpunkt, og slike hendelser vil skape store indre konflikter i han. Han er i en tvangssituasjon. Han er nødt til, enten å være illojal mot sine tidligere oppfatninger, eller mot sin leder. Utfallet er umulig å forutsi. Uansett vil dogmatikere i slike sammenhenger ha en stabiliserende effekt. En slik personlighet kan kanskje se ut som i fig. 2.3.9 a. Et annet tilfelle får vi når den typiske realist vokser opp i et religiøst hjem. Han vil kunne få flere typer problemer i oppveksten. Han kan godt adoptere foreldrenes trosholdninger. Han får nok bruk for sin realisme, spesielt i kristendommen. Det er intet som tilsier at han nødvendigvis må bli en tviler. Det kommer an på hvor sterk dogmatikeren i han er. Dersom han velger å gå på troens vei kan han anta dogmatiske sannheter som virkelighet. Han har ingen problemer med å innse at mennesket er syndere, at de trenger frelse, at verden går til helvete, dersom det ikke kommer en redning utenfra. Alt dette er egentlig realistiske standpunkter. Innenfor kristendommen finner vi den etiske retningen "kristen realisme". Her har vi den kristne situasjonsetikks motstykke. Kjernen i dette spørsmålet er: Hvor mye har vi mennesker lov til å bruke vår sunne fornuft for å avgjøre rett og galt? Realisten svarer enkelt og greit: "Vi har ikke peiling. Kun Gud har oversikten. Derfor skal vi alltid uansett følg hans lov. Gud er den eneste som har oversikten." Dette er realistiske standpunkter. I fig. 2.3.9 b. Er det vist en slik personlighet. I andre tilfeller kan realismen ta fullstendig overtaket og realisten vil kvitte seg med barnetroen. Dette kan skje på flere måter. 1. Realisten kan bli besatt av tanken på at han ikke klarer å leve opp til sitt kristne ideal. Dette kan føre til at han ser på seg selv som en fortapt sjel. Han bryter sine kristne prinsipper og forsøker å få mest mulig ut av det lille livet han har. 2. Realisten er av natur en tviler. Han har en naturlig innebygget motvilje mot å tro. Dersom overbevisningen ikke blir for sterk kan tvilen få overtaket. Hans egentlige legning får taket på han, han kaster barnetroen til fordel for et agnostisk liksyn.

Figur 2.3.9. Dogmatiker

Fig 2.3.9 b Realist med sterke dogmatiske innslag

Bruk og misbruk av personlighets-modeller

Ingen av de personlighetsmodellene som er beskrevet her er fullgode. Alle mennesker er individer, vi er forskjellige og det er svært få av oss som passer direkte på den eller den beskrivelsen. Slike modeller skal brukes med varsomhet, og du skal aldri være sikker på at du har plassert seg selv, eller andre riktig. Hvordan plasserer vi egentlig personer i slike modeller? Med de fleste slike modeller finnes det ofte et sett med spørsmål. På grunnlag av personens egne besvarelser plasseres han inn i modellen. Dette er den analytiske måten å gjøre det på. Den andre måten er at man rent intuitivt plasserer personen. Du kan be ham plassere seg selv. Deretter sammenligner du med ditt eget bilde av personen, eller du kan spørre en som kjenner han godt, noen i familien, eller noen på jobben, kammerater, eller andre kjente. Ofte har forskjellige folk forskjellige bilder av personen. Jeg har bedt flere i min omgangskrets om å plassere meg i sosial modellen. Faktum er at jeg har blitt plassert både som operativ, konstruktiv og abstraktiv, men aldri kreativ. Det synes jeg var eiendommelig da jeg alltid har sett på meg selv som utpreget kreativ. Dette er jo egentlig et eksempel på at man oppfattes forskjellig i forskjellige situasjoner, og at man oppfatter seg selv annerledes enn omgivelsene. Det vil være et misbruk å låse en person til en bestemt type, og forvente av ham at han alltid skal oppføre seg som beskrevet. Verden er ikke slik. Verden er ikke en modell. Den er virkelighet, og det må vi leve med. Hensikten med slike modeller er:

1. Å få en ide om hvilke strømninger og motsetninger som finnes i oss

2. Å kunne plassere deg selv i forhold til andre i gitte sammenhenger, og å kunne utnytte dette.

Til slutt en liten kommentar til de analytiske personlighetstestene: Selv om disse kan virke mer presise og vitenskapelige enn den intuitive metoden, kan de absolutt lyve. En person kan bevisst eller ubevisst besvare spørsmålene på en slik måte at han gir et falskt bilde av seg selv. Dette kan til en hvis grad elimineres ved å stille en mengde spørsmål av samme type, på forskjellige steder i testen. Dersom spørsmålene er lurt nok stilt vil personen til slutt avsløre seg. Men det må være meget vanskelig å lage spørsmålene på denne måten. Dersom forsøkspersonen er intelligent kan han raskt tenke seg hva du forventer, og han fordreier testen dit han selv vil. En god personlighetstest kan aldri bare innskrenke seg til å la en person uttale seg om seg selv. Da mister vi helheten. Hans liv må undersøkes. Hvordan er han som samboer, som sjef, som undersått, som foreldre, som kamerat? I det hele tatt et inngående studium som på langt nær er unnagjort på et par timer.

[1] Dette var skrevet før unicode ble en realitet

[4] He he, dette var før Google og Youtube. Morsomt at alt dette er en realitet i dag.

[5] Jeg var utvilsomt en fattig mann på denne tiden og videokameraer var dyre ting

[6] Med «Hvorfor» kan man også etterlyse en forklaring på fakta. Men det holdes utenfor i denne sammenheng.

Kommentar

DISKUSJONSOMGIVELSENE

Innledning

Samtaleunivers

Begrepsklargjøring

Definisjoner

Ukonvensjonell bruk av begreper

Ostensive og operasjonelle definisjoner

Identifikasjon av problem

1. Innsamling av data

2. Analyse av problemet

3 Problemet ordnes

Noen Problemtyper

Målkonflikter

Smak og behag

Etiske uoverensstemmelser

Interessekonflikt

Teser og antiteser (gjensidig ekskluderbare løsninger)

Standpunkter eller avgjørelses orienterte problemer

Inhabilitet

Kommunikasjon

Talespråket (det intellektuelle språk)

Det fysiske nivået

Talespråket

Skriftspråket

Leseteknikk

Grunnspråknivået

Litt om setningslengde og ordlengde

Språkvett

Referansemodellnivået. (Pragmatikk og semantikk)

Pragmatikk

Retorikk

Semantikk

Kroppsspråket

Følelsesspråket (det emosjonelle språk)

Billedspråket (det visuelle språk)

To kommunikasjonsteknikker som passer for diskusjon

kommunikasjonsteknikker

Den konfronterende diskusjon

Den analytiske diskusjon

Kombinasjon av de to diskusjonsteknikker

Når skal jeg komme til poenget?

Diskusjonsflyten

Praktiske hjelpemidler

Notater

Bøker og sitater

Misforståelser

La være å putte dem inn (forebygge)

Grafisk referansemodell

Detektere dem så tidlig som mulig.

Kjenn deg selv og din motstander

Måltyper og målstrukturer

Statiske mål, eller ideal

Renhets grad

Prosjektorienterte mål

Hvorfor-analysen (H-analysen)

Begrepet verdi

Verdiprofil

Verdi til handling

Objektivitet

Målstruktur kontra konsekvensstruktur

Views

Personlighetstyper

Tenker-type modellen

Syntetikeren

Idealisten

Pragmatikeren

Analytikeren

Realisten

Temperament-modellen

Flegmatiker

Sangviniker

Koleriker

Melankoliker

Sosial-modellen

Den konstruktive

Den kreative

Den operative

Den abstraktive

Livsynsmodellen

To
kommunikasjonsteknikker
som passer for diskusjon