Egoisme
Når jeg analyserer begreper prøver jeg som regel å legge meg på en linje jeg oppfatter som normal folkelig bruk av begrepet. Egoisme er normalt sett et negativt ladet ord som vi oppfatter å handle om at vi prioriterer oss selv foran andre, eller at vi ikke bryr oss om andre, er selvopptatt og nærsynt på egne vegne. Noe av dette har jeg tatt med i min gamle refleksjon om den egosentriske prioritet. Her går jeg inn på dette med vår tilbøyelighet til prioriteringer som graviterer om oss selv. Nå må jeg skynde meg å si at dette er en deskriptiv refleksjon. Dette handler om slik jeg tror at mennesker og dyr er. Det skal jeg komme tilbake til under psykologisk egoisme.
Men først skal vi holde oss til begrepet. For hvor langt skal vi strekke det? Er det slik at alt vi gjør eller mener som har komponenter som kan tilskrives noen form for egeninteresse kan kalles for egoistisk? Jeg tenker for eksempel at diskusjonen om etisk egoisme i høy grad dreier seg om selve begrepsoppfatningen. Jeg skal også komme tilbake til denne diskusjonen. Men først må jeg forklare hva jeg tenker om begrepet egeninteresse. Jeg tenker at dette begrepet ikke er synonymt med egoisme. Det er en komponent av egeninteresse i alle rasjonelle handlinger. Da forstår jeg egeninteresse som å bety forsøket på å tilfredsstille de verdikomponenter som ligger bak og påvirker handlingens retning. Dette kan godt være verdier drevet av empati, beundring, rettferdighetssans eller samvittighet. Dette er eksempler på sosiale tilbøyeligheter som ligger i oss og samspiller med egoistiske tilbøyeligheter (begjær, frykt og aggresjon) og som utgjør det totale landskapet av verdier som er med å påvirke utfallet av en beslutningsprosess. Men, nei jeg synes ikke at det å kalle enhver liten komponent av egeninteresse i en handling eller i et standpunkt, fortjener å bli kalt egoisme. I min korte refleksjon om etisk bedømmelse antyder at innslaget av egoisme i vårt handlingsmønster kan graderes. Men det er først når dette blir signifikant at vi med en viss rett kan karakterisere en handling å være egoistisk. Og hvor i så fall bør den grensen gå? Ja om vi kunne kvantifisere innslaget av egeninteresse så hadde vi kanskje kunne ha satt et tall. Men det kan vi ikke pr. dags dato så det må bli skjønn.
I våre dager er det jo populært å finne frem til løsninger som kan kalles for vinn-vinn situasjoner for alle involverte parter. Det vil si vi legger forholdene til rette slik at vi alle vinner på vårt samspill. I et slikt samspill vil vi jo da få innslag av både egeninteresse og andres interesse på samme tid. Er dette egoistisk eller altruistisk? Jeg tenker at det egentlig er begge deler. Slik var det jeg tenkte da jeg laget min lille skala for etisk bedømmelse.
Et annet scenario: Jeg har inngått en avtale, men innser at det ikke er i min interesse å holde den. Men samtidig innser jeg at om jeg ikke holder den, så vil jeg miste tillit, få dårlig omdømme og dermed tape enda mer på dette i fremtiden. Jeg velger da å holde avtalen, selv om jeg taper ganske mye på det, samtidig som den jeg inngikk avtalen med tjener på det. Noen filosofer vil da hevde at jeg handler egoistisk, mens andre vil mene at handlingen i seg selv ikke kan karakteriseres som egoistisk i og med at jeg ofrer noe for andre gjennom min handling. En slik uenighet kan kun løses ved å se på selve begrepet. Min måte å se dette på er ikke så sort-hvitt. Her er innslag av egoisme i det hele, men likevel gjorde jeg et offer så her er også innslag av altruisme i det.
Det er ofte gjennom det sosiale spill at vi får retorisk behov for å karakterisere hverandre i slike sort- hvitt kategorier. Om vi girer oss ned og ser analytisk på det så ser vi her, som i mange andre tilfeller, en nyansert og dynamisk verden hvor våre enkle sort-hvitt begreper ikke helt passer inn.
Her har jeg beskrevet overgangen fra prosedurale mekanismer via tilstandsmekanismer til innovative mekanismer. Og her har jeg beskrevet hvordan utvikling av følelser kan ha foregått. Parallelt med dette, vil individets navigering også drive frem utvikling av identitet. Det har jeg beskrevet her. Om man ser dette samlet, altså et individ med følelser, som gir vilje, med identitet og med et kognitivt apparat som står for kreativiteten og utvikler løsningen, så har vi et komplett system med egeninteresse. Jeg var ganske tidlig ute med å oppdage at beslutninger ikke er mulig uten et verdisystem. Det er altså ikke mulig for et individ å ta en beslutning uten at det vet hva det vil, altså har en evne til å foretrekke noe foran noe annet. Det forteller meg at alle individer med evne til atferd også har grader av egeninteresse innebygget. Det er ikke mulig å agere i verden uten egeninteresse. Følgelig er forestillinger om den absolutte selvoppofrelse en illusjon. Det sosiale spill driver oss ofte til å ville fremstå som selvoppofrende og uegennyttige. Det inkluderer også det å lure seg selv. Men den nakne virkeligheten er at vi kan ikke handle uten beslutninger. Vi kan ikke beslutte uten verdier. Og verdier har opprinnelse i våre følelser. Og våre følelser skaper vår egeninteresse.
Grunnen til at vi søker å skjule vår egeninteresse handler om det fundamentale sosiale problem: Flokkens uunnværlige fordeler fordrer en oppførsel, som ikke er optimalt for individet, isolert. Et individ som åpenlyst bryter flokkens normer uten å disponere nok maktmidler til å forsvare seg mot flokkens respons, vil bli offer for flokkens respons. Det kan være alt fra drap til sanksjoner til bortvisning, eller isolasjon fra flokken. Det er altså en katastrofe. Men et individ som underordner seg hundre prosent, risikerer undertrykkelse, usynlighet og stadig krenkelse. Dette skjer fordi det alltid, i den sosiale prosess, vil eksistere individer som mer eller mindre strekker regler og normer, så langt det går uten å pådra seg flokkens vrede. Grensen for det akseptable forskyves med tilgang til makt. Jo mer makt man har, jo lengre kan man tøye grensene. Den videre veien utover disse grensene skjer da i det skjulte. Jo flinkere man er med spillet, desto lengre kan man gå. Det er det noen mennesketyper med sterke psykopatiske eller sosiopatiene trekk som tenderer til å leve på disse yttergrensene av sosial katastrofe. Jo flinkere men er desto lengre kan man gå.
På et stadium i denne prosessen krysser man grensene fra egeninteresse til egoisme. Og da defineres egoisme slik som det er gjort her.
Psykologisk egoisme handler om den oppfatningen at alle handler egoistisk alltid og at det er umulig å komme unna dette, så lenge man opptrer som rasjonelle individer. Som ung gutt husker jeg at jeg gjorde meg den refleksjonen at absolutt alt levende hadde en egeninteresse i alle sine handlinger. Jeg hadde det vel for meg at vi alle, helt på bunnen alltid er egoister. I dag synes jeg kanskje det er for sterkt å bruke det begrepet. Men refleksjonen om egeninteresse gjelder fortsatt den dag i dag. I sin tid ble denne refleksjonen videreutviklet til beslutningsteori og ideen om den egosentriske prioritet. Lenge skjønte jeg at uten motivasjon er både mennesker og dyr ute av stand til å handle rasjonelt. Jeg har alltid stusset over at jeg ikke har klart å få andre med meg på akkurat denne refleksjonen. Det fundamentale spørsmålet er om vi mennesker (og dyr) er i stand til å handle rasjonelt med utgangspunkt i kun den rene fornuft alene. Det virker som at mange tror dette. Og jeg tror de er forblindet av det faktum at hjernens normaltilstand er uaktivert, altså uten særlig mye følelser involvert. Så tror man at man ikke er influert av følelser i de skarpe klare rasjonelle øyeblikkene. Jeg tenker at dette er en grov forblindelse, en hvit flekk på det mentale kart. Følelsene er der som hukommelsesavtrykk og dette påvirker oss hele tiden.
I de senere år har jeg utviklet et resonnement som sterkt indikerer at et valg er umulig uten at vi er påvirket av det emosjonelle. Dette er videreutviklet i mitt syn på følelser, den rene fornuft og rasjonalitet. Til sammen har jeg gitt hele tankekonseptet navnet adferdsdualisme. Om vi forholder oss til dette konseptet er det grunn til å hevde at rasjonell atferd ikke er mulig uten at den har basis i tilbøyeligheter. På den måten kan man si at det alltid er en egeninteresse i enhver handling. Jeg pleier å si det litt populistisk at enhver handling er motivert. I den grad den ikke er motivert er den irrasjonell. Denne motivasjonskomponenten har alltid en eller annen form for selvtilfredsstillelse i seg på den måten at det kan være snakk om å oppnå goder eller å unngå ubehag, nå eller i fremtiden. Så kan man diskutere om denne komponenten skal kalles for egoisme eller ikke. Det er vel mer en akademisk retorisk øvelse.
Innenfor denne type filosofi er egoisme nesten alltid å forstå som egeninteresse. Altså er min folkelige bruk av begrepet satt noe på sidelinjen her. Selvsagt varierer nok kynismen blant filosofiene. Noen er jo faktisk villige til å gå svært langt i å la være å ta ansvar for andre mennesker, og da rammes det selvsagt av min negative bruk av begrepet.
Etisk egoisme er normative etiske teorier hvor egoismen ikke bare er akseptert men en plikt. Etisk egoisme er kjent fra filosofer som Thomas Hobbes, Friedrich Nietzsche og Ayn Rand. Her vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i at de fleste som undersøker retninger av etisk normative teorier tenderer i retning av deduksjonistisme. Da blir det for enkelt å avvise tankesystemer av den type Thomas Hobbes kom med, som uholdbare. Det vi kanskje glemmer er hvilket ufattelig bidrag til vårt samfunn tenkere som Hobbes har gitt. Hobbes kom opp med ideen om en samfunnskontrakt. Refleksjonen går omtrent slik:
Hobbes tar utgangspunkt i naturtilstanden. For Hobbes er dette en hypotetisk tilstand av alles krig mot alle. Hobbes tenker seg da at det vil være i enkeltindividenes egeninteresse at de alle blir enige om visse retningslinjer i måten de samspiller på. På den måten kan alle oppnå bedre kår. Men problemet med dette er hva som skjer om noen bryter denne konvensjonen. For det kan jo være kortsiktig lønnsomt for enkeltindividet å gjøre nettopp dette om det er mulig å komme unna med det. Men om en begynner å gjøre dette så vil de andre føle seg utnyttet og i verste fall truet. Da er det mer lønnsomt å gå tilbake til det gamle. På den måten vil en slik utvikling raskt falle tilbake til den gamle naturtilstanden. Hobbes løsning var samfunnskontrakten. Det vil si at alle avgir personlig suverenitet og gir avkall på bruk av voldsmidler til fordel for en rettferdig enehersker som implementerer dette. Systemet kan da ikke falle tilbake til naturtilstanden fordi denne eneherskeren har fysisk maktmonopol. Og alle er forpliktet i denne samfunnskontrakten slik at om man tyr til egne fysiske maktmidler så rammes man av eneherskerens sanksjoner hjemlet i denne plikten. Dermed har vi konstruert et system som overkommer naturtilstanden og opprettholder seg selv. Slik jeg oppfatter det er selve begrunnelsen for å etablere et slikt system basert på alles egeninteresse. Med utgangspunkt i dette kan man etablere en normativ etisk teori som forplikter alle på alltid, å handle slik at man tar vare på sin egeninteresse. Dette gir da også muligheten til å karakterisere dette som plikt til egoisme.
Om man tar dette deduktivt og ser denne teorien isolert kommer man selvsagt opp i en del rariteter. Det er selvsagt ikke vanskelig å konstruere opp scenarier med sterke innslag av etiske singulariteter. For eksempel er det i min egeninteresse å stjele fra noen, dersom jeg her helt sikker på å komme unna med det. Da er det ikke bare noe jeg kan gjøre, det er faktisk noe jeg er forpliktet til å gjøre. Så kan man jo også dra et tankeeksperiment av typen at det ikke er i min egeninteresse å fremheve et syn i retning av at alle er forpliktet til å handle etter sin egeninteresse. Det vil jo være langt bedre for meg å være i et samfunn hvor stort sett bare jeg opptrer egoistisk. Det ville jo legge alle andre åpen for utnyttelse og jeg ville tjene stort på det.
Vi ser at om, man tar dette deduktivt, så går teorien umiddelbart i grøfta på en ren selvmotsigelse. Men, jeg tenker at enhver deduktiv normativ teori kan senkes ved å oppkonstruere scenarier som medfører etiske singulariteter. Problemet er ofte ikke selve teorien i seg selv, men måten den tenkes praktisert på. Her er det deduktivismen i seg selv som er problemet. Thomas Hobbes har gjennom denne refleksjonen bidratt på en svært positiv måte til utviklingen av det det moderne velferdssamfunn. Her vil jeg påpeke to områder hvor denne tankegangen viser seg nyttig. Først den konfliktdempende virkningen. Her fikk jeg en øyeåpner da jeg så hjernevask-programmet om vold. Om man tenker seg en samfunnskontrakt der hver og en av oss er forpliktet til å avstå fra vold. Det vil si vi overgir retten til å bruke vold til myndighetene. Dette er en gjensidig kontrakt. Det vil si at det også er begrensinger på myndighetenes adgang til bruk av vold og at dette er regulert i lovs form. Poenget er at der dette fungerer på en god måte vil det medføre en betydelig reduksjon av voldsnivået i befolkningen. Dette henger også sammen, men innslaget av æreskultur i befolkningen. Dette er logisk. Om naboen forulemper meg på noen måte kan jeg gå til myndighetene og forvente å få et rettferdig oppgjør og løsning på den saken. På den måten trenger jeg ikke å slåss med naboen. Vi unngår en alles krig mot alle.
Det andre området handler om økonomi. Hobbes leverte et av mange bidrag til det som senere skulle utvikle seg til å bli den moderne kapitalisme. Kapitalismen er på mange måter et system hvor spillereglene er satt slik at hver aktør er forventet å agere i henhold til egeninteresse. Dette har vist seg svært vellykket i forhold til verdiskaping og som basis for utvikling av et velferdssamfunn.
Noe av den samme tankegangen gjør seg gjeldende hos Ayn Rand. Ayn Rand forfektet den såkalte Laissez-faire kapitalismen. Tanken er da den at spillereglene fungerer slik at det skjerper konkurransen og der igjennom produktivitet og innovasjon. Her kan noen tenke slik at den rene kapitalisme er til beste for alle parter, også for de svakeste i samfunnet. Resonnementet går omtrent slik at når de beste får operere uten restriksjoner, så blir verdiskapingen så stor og arbeidsplassene så mange, at velstanden også vil heves, også for de svakeste i samfunnet. På den måten har vi skapt et egoistisk system som fungerer til beste for absolutt alle i samfunnet. Jeg er ikke så sikker på om Ayn Rand ville vært enig i det resonnementet. Jeg tenker det er et forholdsvis lettvint argument, som jeg vurderer mer kritisk i min refleksjon om kapitalismen. Det hevdes ofte at Rand hentet mye tankegods i forhold til egoisme er hentet fra Friedrich Nietzsche. Det er sannsynligvis en sannhet med modifikasjoner. I rettferdighetens navn må det sies at det rene ultraliberale samfunn av den type Ayn Rand foreslår, ikke er testet ut. Det nærmeste vi kommer er kanskje USA. Jeg er blant dem som ikke tror at denne type samfunn vil være det beste alternativet for alle, enten man har mye eller lite ressurser. Årsaken er at jeg tror at den frie uregulerte markedsøkonomi naturlig vil utvikle seg i retning monopoler, oligopoler, karteller osv. og at vi vil ende opp i et samfunn av eliten, for eliten hvor fordeling av økonomiske ressurser etter hvert vil ende opp i at en liten prosentandel av befolkningen disponerer 80-90% av ressursene. Den menneskelige natur vil da etter hvert drive denne eliten i retning av arroganse, elitisering med tilhørende umenneskeliggjøring av underklassen. Over generasjoner må de lavere klasser kontrolleres ved sterke undertrykkende midler. Dette undergraver samfunnets produksjons og innovasjonsevne. Min oppfatning er derfor at det ultraliberale samfunn har iboende mekanismer som, på sikt, driver i retning av det totalitære.
Men når det er sagt så er det absolutt noe vi kan lære av dette. Da er det viktig å ta for seg begrepet insitament. Jeg oppfatter begrepet insitament som ytre virkemidler som stimulerer individet til handling. Og da snakker vi ikke om kontrollerende virkemidler av type trusler eller sanksjoner. Et godt bilde på det har jeg fra min mor som vokste opp på et småbruk i Nord-Norge. Om sommeren ble kyrne sent ut på beite om dagen og hentet hjem på kvelden. Men det var to metoder å flytte disse kyrne på. Noen gikk bak med en lang pinne og jaget på kyrne. Min mors familie praktiserte det motsatte. Det hadde et så godt forhold til kyrne at de gikk foran og kyrne fulgte etter. Insitament handler om å spille på lag med individets egeninteresse. De sosiale strukturene designes slik at når individet drives av egne positive motivasjoner så ender det opp i en vinn-vinn for både individet og den organiserte gruppen som helhet. I vår kultur er det en voksende erkjennelse av at der finnes en asymmetri i forhold til måten vi mennesker fungerer på gitt forskjellige typer ytre stimulans. Kontrollerende omgivelser basert på trusler, sanksjoner sosialt spill, lydighet, kommando osv. fungerer nok i forhold til å få individet til å tilpasse seg og innordne seg. Men både produktiviteten og innovasjonen synker til et minimum. Individet blir apatisk, illojalt. Vi gjør det vi må, så driter vi i resten.
På den andre siden der individet får mulighet til å forfølge sin egeninteresse innenfor gitte rammer, så kommer produktiviteten og innovasjonen stort sett av seg selv. Erkjennelsen er at slike miljøer ofte kan komme inn i positivt selvforsterkende utviklingsforløp. Og det skjer samtidig med andre positive «bieffekter» øker. Da snakker vi om trivsel, lojalitet, samhold osv.
Forklaringen på dette fenomenet tror jeg ligger i menneskets utviklingshistorie. Mennesket har sin bakgrunn i de små grupper på savannene i Afrika. Det er det biologene kaller for inngrupper. Her slår alle menneskets positive egenskaper i forhold til sosialt samspill inn. Og sosialt samspill var helt nødvendig fordi gruppen måtte samarbeide om oppgaver av type jakt eller barnepass. Dette er strukturer som har kommet helt naturlig, det vil si de er ikke tenkt ut av noen filosof eller andre. Det er mennesket i sin naturlige tilstand. Det er forholdsvis kort vei fra menneskets naturlige tilbøyeligheter til handling. Det å forfølge egeninteressen er derfor en naturlig del av dette. Nok en gang må jeg understreke at egeninteressen også handler om sosiale tilbøyeligheter, positivt og negativt. Det var neppe konfliktfritt eller noen paradisisk tilstand i disse gruppene. Men utfordringene falt innenfor en ramme hvor menneskets naturlige tilbøyeligheter var nok til at det kunne fungere på en god måte.
Om vi vinkler dette fra en litt annen side. Et positivt motivert menneske vil til enhver tid forsøke å ta ut sitt potensiale gjennom sin atferd. I den grad det blir suksess eller mestring oppleves hele prosessen som meningsfylt i seg selv. Å være i omgivelser som tillater hele individet å fungere oppleves naturlig meningsfylt. En forutsetning for dette er å oppleve seg selv som respektert og verdifull i de omgivelsene man er i. Kontrollvarianten reduserer mennesket til et produksjonsmiddel. Ideologien blir å undertrykke vesentlige deler av det å være et helt menneske. Dette står i så sterk kontrast til menneskets naturlige uttrykksform at det må kraftige mentale mekanismer til for å kontrollere dette. Dette koster så mye energi at mennesket handlekraft og kreativitet faller til et minimum. Dette kan raskt sette i gang en selvforsterkende prosess i negativ retning.
Sannsynligvis opplever makthaverne en stadig økende frustrasjon i forhold til fallende produktivitet. De forsøker å løse det med sterkere kontrollmekanismene og hardere sanksjoner. På sikt forsterker dette bare apatien enda mer. Dermed er hele systemet inne i en negativ spiral. Denne spiralen produserer umenneskelighet og fremmedgjøring. Dette er en av grunnene til at deler av kommunistisk eller sosialistisk ideologi aldri vil fungere. Det er den ideologien som sier at felleskapet er alt og individet er ingenting. Her er hverdagsmennesket, det vil si de som ikke har klatret i systemet og fått en posisjon i det såkalte felleskapet, et særlig offer for denne ideologien. Oppdraget er, vær usynlig, forbli usynlig, ofre deg for felleskapet og produser.
Etisk egoisme kommer i en helt annen
variant hos Friedrich
Nietzsche. Nietzsche er mest kjent for utsagn som «Gud er død» og «Vilje
til makt». Begge disse kretser rundt et tema om at moralen er en slags
konspiratorisk oppfinnelse av de svake, i den hensikt å få kontroll på de
sterke. Nietzsche var ateist og sterkt påvirket av Darwins
evolusjonsteori. Han har vel trukket den samme konklusjonen som mange andre
med samme oppfatning (inkludert
meg selv) at moral er en sosial
konstruksjon og ikke objektivt forpliktende på noen måte. Det gir jo en
frihet. Nietzsche benyttet denne friheten fullt ut til å forkaste moralen
fullstendig. Moralen legger bare unødvendige bånd på mennesket og hindrer det i
å ta ut sitt fulle potensiale. Hovedfokuset her er på det sterke
store mennesket. Han beundret helter og konger, fremstående enere som ikke
lot seg begrense av sentimentale medfølelser for andre, men som, i stedet
fremstod som klare fyrlykter på den menneskeloge stjernehimmel. Han skal
visstnok ha hatt et bilde av løven som jakter på sauen. Løven har ingen moral
eller betenkeligheter i forhold til sin natur. Den lever ut sin natur uten noen
omtanke for byttedyret. På den måten uttrykker den en konsistent vilje til å
bli det den egentlig er.
Slik jeg har forstått det var Nietzsches skrifter i tråd med hans filosofi.
Han begrunnet sjelden sine utsagn. Han var uklar og til dels selvmotsigende.
Dette høres for meg ut som en genial retoriker.
Det sterke mennesket trenger ingen begrunnelse. Det sterke mennesket får rett i
kraft av sin makt og sin vilje.
Nietzsches filosofi må vel kunne beskrives å være det nærmeste vi kan komme en rendyrket egoistisk ideologi. For her har hverken moral, empati eller resonnementer av typen vinn-vinn, noen plass. En tanke som slår meg er at, på sett og vis representerer de to tyske filosofene Nietzsche og Kant ytterpunktene på moralens kontinuum. For Kant var moralen alt. For Nietzsche var den et uvesen. Mens Kants etikk er totalt antiegoistisk, så er Nietzsches filosofi eksremegoistisk.
Jeg tenker at et samfunn, basert på
Nietzsches filosofi ikke ville kunne fungere. Da er jeg vel vitende om at Adolf
Hitler var inspirert av Nietzsche. Han skapte jo Nazi-Tyskland som jo
definitivt så ut til å være et samfunn som fungerte. Hvordan kunne i så fall
det være mulig? Jeg tror at svaret ligger i det at Nietzsches filosofi må kunne
betegnes best å kunne fungere som en personlig filosofi for maktmennesker.
Hitler selv levde den jo ut på alle måter. Og han tok den ut i den nazistiske
ideologien i form av en forestilling om «overmennesket». Han skapte en ide om
overlegenhet i det tyske samfunnet. Likevel hadde ikke denne suksessen vært
mulig om ikke millioner på millioner hadde ofret seg for felleskapet. Selv Holocaust ville vært umulig
om ikke mennesker hadde kjempet en indre kamp mot egne tilbøyeligheter. Det å
være med på nedslakting av forsvarsløse mennesker er en kolossal mental
belastning. Så vi hadde et samfunn som marsjerte i takt, bygde veier og
produserte våpen. Det var bare mulig ved hjelp av kraftig manipulasjon av
massene. Hitler og Goebbels gjorde propagandaen
til en vitenskap, med massene som lydige produksjonsmidler.
Det hadde selvsagt ikke gått dersom hver og en i disse massene hadde oppført
seg med den samme egoisme som sine ledere.
Poenget her er at Nietzsches filosofi er et ideal for eliten. Den eliminerer
glatt alt som heter generelt menneskeverd.
Dette er æressamfunnet
satt i system. Og det er kun mulig ved hjelp av massens villfarelse. I dette
systemet er nemlig ikke massene verdt mer
enn det de til enhver tid skaper. Og for å holde enkeltindividets egoisme i
sjakk er det nødvendig med kraftige virkemidler av typen religion, lydighetsideologier,
massesuggesjon,
propaganda,
desinformasjon og undertrykkende
vold. Vær klar over at eliten kun kan håpe på seier i den grad de klarer å
produsere nok nyttige
idioter ut av disse massene. Det er det som gir dem makten.
Dermed er vi over i kontrollsamfunnet, som etter min mening aldri kan bli noe bærekraftig samfunn. Så om man er opptatt av å få til et bærekraftig samfunn så er Nietzsches filosofi ikke bare moralsk uakseptabel, men også samfunnsødeleggende.