|
Filosofibiblioteket Om meg Bokmerker i dette dokumentet |
Eksistensielle refleksjoner
Denne refleksjonen ble skrevet på slutten av 80-tallet. I sum er den ment som en bevisstgjøring i forhold til kritisk tenkning. Den retoriske debattant tenderer ofte til enten å være urealistisk sta eller påståelig og i andre enden påstå at meddebattanten er ukritisk og ureflektert. Min hensikt med denne refleksjonen var nok en invitasjon til å komme ut av retorikken. Dette er ingen konkurranse, det er en reise. Bli med meg en reise av refleksjoner over tilværelsen. For den som er mer nysgjerrig enn konkurranseorientert vil ofte en diskusjon med en religiøs retoriker ofte få nysgjerrigheten til å skifte fra universet til mennesket selv. Når vi mennesker skal erkjenne verden, mennesket og alt som er så lønner det seg å opprettholde en balansert åpenhet og nysgjerrighet. Jeg tenker også at man kommer lengst med å etterstrebe verdier som oppriktighet og ydmykhet. Dette er ikke alltid lett da vi mennesker opplagt har tilbøyelighet til det motsatte, på grunn av det sosiale spill og det faktum at det er nødvendig å spare på mentale ressurser.
Til fagfilosofen: Nei dette har intet med «eksistensielle spørsmål» å gjøre slik begrepet brukes på akademia stammespråk. Tilfeldigvis kom jeg over på internett at «eksistensielle spørsmål» handler om meningen med livet. Unnskyld min manglende fagkunnskap og Aspergers. Jeg trodde eksistensielle spørsmål hadde å gjøre med «eksistensen» å gjøre. Det er visst det dere kaller for «ontologi». Min første innskytelse var selvsagt å ville skjule tabben og vise meg som mer akademisk oppegående enn det jeg er. Men, så kom jeg på det sosiale spill og hele vår hang til å spille en rolle og dermed fremstå som noen som har noe å fare med. Egentlig har jeg intet å fare med, bare meg og tekstene mine.
For den som reflekterer over erkjennelse er det nærliggende å konkludere med at mennesket ikke kan oppnå sikker viten om noe utenfor seg selv. Men det er ingen grunn til å la dette stoppe oss. Vi har oppnådd en ydmykhet og innsett egen utilstrekkelighet. Uansett har vi et liv å leve og det må man forholde seg til. Erkjennelsesteorien har utgangspunkt i meg og mitt mentale univers. Hvilke refleksjoner kan jeg så gjøre om den verden som omgir meg? Sansing og fornuft er de redskaper jeg har. Rett nok er de belemret med usikkerhet, men her har jeg intet annet valg enn at jeg kan velge å bruke det jeg har, eller jeg kan la være. Det ligger i menneskets natur å ha tiltro til de sanser vi har tilgjengelig. Her er ikke jeg noe unntak. Hva skulle jeg ellers gjøre? Det mine sanser forteller meg er spennende, interessant, morsomt, og forunderlig. Det får meg som mange andre til å stille spørsmål. Det er håpløst å søke etter fasitsvar. Et grunnleggende utgangspunkt er å reflektere over eksistensen i seg selv.
Jeg er ...
Jeg var ikke, men jeg er.
Jeg vil bli.
Jeg blir ikke.
I et lite vindu i tidens evighet, var jeg der.
(RW 1988)
«Jeg er», væren eller eksistens, hvor mye hodebry har ikke nettopp dette skapt for mennesker gjennom tidens løp? «Hvorfor eksisterer noe i det hele tatt?» Spurte Satre. Bruken av "Hvorfor" i dette spørsmålet kan kanskje antyde at man søker en mening, en hensikt bak eksistensen. Dersom der er en hensikt, må der være en plan. Dersom der er en plan, må der være en planlegger, hvem er det? Er det Gud? Men hvorfor eksisterer han? Eksistensens grunnspørsmål løses ikke med Gud, det bare forskyver problemet. Straks vi bruker spørre-ordet "Hvorfor" har vi antydet en hensikt, et formål. Men da har vi allerede tatt en konklusjon. Gjelder den gamle aristoteliske oppfatningen om at det alltid finnes et formål? Vitenskapen har gitt opp den tanken. Den spør ikke hvorfor, men hvordan. Hvordan har det som eksisterer fått sin eksistens? Det ligger i sakens natur at det er meningsløst å spørre etter årsaken til eksistensen, fordi denne årsaken nødvendigvis også må ha eller ha hatt en eksistens. Da kunne vi jo spørre videre, hva var årsaken til denne årsaken osv. Logisk sett har vi bare to muligheter:
1. Det finnes en første årsak.
2. Årsakskjeden er uendelig.
Selv om begge disse løsninger er ufattelige, oppfattes den første muligheten som den mest fattbare, og det er denne som danner grunnlag for de to verdensbilder som er mest utbredt i den vestlige verden: det teistiske og den variasjonen av det ateistiske verdensbilde som sier at Big Bang er den første årsak. Men vi har også varianter der noen sier at Gud er uendelig, mens noen ateister vil si at kosmos er uendelig. Forskjellen her er på hvilket nivå i forklaringsmodellen den første årsak skal innføres. Teistene ser på Gud som den første årsak. Denne forskjellen ble klar for meg da Karl Sagan sa omentrent følgende i fjernsynsprogrammet Kosmos:
"Man kan spørre etter årsaken til at universet eksisterer. Noen svarer Gud. Men hva er årsaken til at Gud eksisterer? Da kan man svare at Gud har alltid eksistert. Men da kan vi like godt si at universet har alltid eksistert."
Med dette ønsker jeg å presisere at logisk sett er disse to grunnstandpunkter likeverdige. De bygger enten på en mer eller mindre klar identifikasjon av den første årsak, eller en forestilling om uendelighet på et eller annet nivå.
Den muligheten, at årsakskjeden er uendelig, er ikke en utbredt tanke i vår del av verden. I Østens tankesystemer er det derimot mer vanlig å se på eksistensen som en kjede av begivenheter som aldri har noen begynnelse eller ende. I uendelighetsteorien har jeg spunnet videre på disse ideer.
Dette spørsmålet har opptatt mange filosofer opp gjennom tidene, og jeg vet ikke om det finnes noe entydig svar. For oss vanlige er forståelsen av dette begrepet en selvfølge. Å eksistere er "å være til" eller «å finnes», eller "å ha væren". Er dette enkle noe for filosofer å spekulere på? Uten tvil reiser det seg store vanskeligheter for filosofene angående dette spørsmålet. Mitt spørsmål er, hva er det som gjør det så vanskelig? La oss se litt på min første innskytelse. Jeg har bl.a. sagt at det å eksistere er "det å ha væren". Har jeg, med det sagt noe i det hele tatt? Jeg låt jo som en ren synonymordbok. Det jeg har gjort er bare å bytte ut «eksistensen» med andre ord. Vi er inne på definisjons-problemet igjen. Vi har tidligere sett det når «opplevelsen» skulle defineres. Begrepet «eksistens» er et grunnbegrep. Vi kommer ikke videre med å finne andre navn på det. Her begynner vanskelighetene. Vi reddet oss unna, da vi definerte "opplevelse", ved å foreta en indre ostensiv definisjon. Kan vi gjøre det samme med eksistensen? De objekter har eksistens som er gjenstand for min bevissthet. Holder denne? Tja, kan noe tenkes å eksistere som er utenfor min bevissthet? Selvfølgelig, derfor holder ikke denne. Eksistens-begrepet er kanskje et av de mest grunnleggende begreper som finnes. Det dukker opp allerede i Descartes utgangspunkt: "Jeg tenker derfor er jeg". Dette er en konklusjon som bygger på den premissen at eksistens er en forutsetning for å kunne tenke. Eksistens er b.la et av de attributtene noe må ha for å kunne klassifiseres som tenkende. Men hvordan klassifiseres dette attributtet? Er det mulig på noen måte å klassifisere det negativt? Her tror jeg kjernen i problemet ligger. Hvordan skal vi påvise ikke-eksistens? Klarer vi i det hele tatt å forestille oss ikke-eksistens. Hvilke attributter må til for at noe skal kunne kalles "ikke-eksisterende"? Men kan noe som ikke eksisterer ha attributter i det hele tatt? Det som ikke eksisterer kan ikke ha attributter, og uten attributter ingen klassifikasjon. Har vi så mulighet til å påvise at noe ikke eksisterer? Svaret er klart, ikke-eksistens kan aldri påvises direkte.
Men la oss ikke stoppe her. For å komme videre må vi forsøke å strukturere problemet litt. Her er det nemlig lett å blande kortene. Vi må skille klart mellom mental og reell eksistens. Vi kan tenke oss at noe kan eksistere som en forestilling i oss, og vi kan tenke oss at noe har reell eksistens utenfor oss selv. Det som eksisterer som forestilling i meg, det psykisk eksisterende, er greit å definere. Det er denne type eksistens som har den definisjonen jeg først prøvde på, nemlig at de objekter som er gjenstand for min bevissthet har psykisk eksistens, eller at det jeg opplever har mental eksistens. Måten vi har strukturert eksistensen på gir oss fire muligheter:
1. Det som ikke eksisterer som forestilling i meg og heller ikke har reell eksistens utenfor meg. Her er det tale om ekte ikke-eksistens. Ekte ikke-eksistens kan aldri påvises fordi det forutsetter at forestillingen først eksisterer, og da har jo objektet en slags eksistens.
2. Den neste muligheten er det som har reell eksistens, men som ikke finnes i vår forestillingsverden. Dette objektet er det mulig for oss å oppdage før vi har etablert en forestilling om det.
3. Det som eksisterer i vår forestillingsverden, men ikke har reell eksistens. Kan vi på noen bekrefte at en forestilling ikke har reell eksistens? Svaret er ja/ nei. Det avhenger av attributtenes karakter. Dette skal vi komme tilbake til. Vi skal først bare nevne den siste muligheten, nemlig
4. Det som eksisterer både som forestilling og som har reell eksistens.
Når vi stiller spørsmål om noe eksisterer søker vi å skille mellom de to siste mulighetene. De to første mulighetene gjelder de tilfeller der det ikke eksisterer noen forestilling i oss. I disse tilfellene har vi ingen mulighet til å spørre etter eksistens, så det er meningsløst å drøfte det videre. Så gjenstår definisjonen på reell eksistens. Hva vil det si å ha reell eksistens? Er reell eksistens et attributt i seg selv? Det er klart at det er lett å se det slik. Men det reelle objektet som mangler attributtet "eksistens" har heller ingen andre reelle attributter. Merk at vi nå snakker om reell eksistens, ikke om psykisk eksistens, for vi kan godt tenke oss at et objekt som ikke har reell eksistens har attributter. Men dette er ingen reelle egenskaper ved objektet, de eksisterer bare i vår forestillingsverden. Så la oss prøve med følgende definisjon:
Reell eksistens er det som reelle attributter kan integreres i.
Et reelt eksisterende objekt manifesterer seg for oss kun gjennom sine attributter. Og det er det som integrerer det samlede settet med attributter som er reelt eksisterende. For å si det på en populær måte: eksistens er det lim som knytter egenskapene sammen. Å være reelt eksisterende er altså ikke en egenskap i seg selv, det er en forutsetning for å kunne ha egenskaper. Nå kan det tenkes at objekter kun har attributter som ikke er sansbare. Men definisjonen sier ingenting om sansbarhet, dette er et informasjons-overførings problem.
Så til spørsmålet om å skille mellom tilfelle 3 og 4. Vi har en forestilling, men vi vet ikke om den er reelt eksisterende. Her er det attributtene som avgjør våre muligheter til å avgjøre et slikt spørsmål. Dersom attributtene er av en slik beskaffenhet at det avgrenser objektets eksistens i tid og rom, eller i en mengde har vi en reell mulighet. Her er et eksempel:
Eksisterer det en svenske som bor i Norge, har en rød Volvo, og heter Ole Anderson?
Vi har nå gitt objektet et attributt som bestemt lokaliserer det innenfor et område i en gitt tid, nåtiden. Dette er mulig å undersøke. Dersom resultatet er negativt kan vi trygt slå fast at objektet eksisterer ikke.
Dette er et eksempel på erkjennelse av et objekts ikke-eksistens ved hjelp av klassifikasjon og seleksjon. De hoved betingelser som gjør dette mulig er:
1. At attributtene er undersøkbare.
2. At attributtene er avgrensende.
Eks.
En hulder er en dame med hale, og blå klær, og som bor i, og kan gå gjennom stein.
Disse attributtene er absolutt undersøkbare, så den første forutsetningen holder. Da har vi også muligheten til å eliminere kandidat-objekter ved negativ klassifikasjon. En positiv klassifikasjon er også nok til å kunne bekrefte eksistensen av huldra. Men eksistensen kan aldri avkreftes fordi betingelse 2 ikke er oppfylt. Attributtene avgrenser ikke huldra i tid og rom. Dermed kan den eksistere hvor som helst i hele kosmos der det er stein til stede. Dersom kosmos er uendelig, står vi mennesker ovenfor en håpløs oppgave her. En avkreftelse av huldras eksistens krever allvitenhet. Avkreftelse av eksistens må ikke forveksles med negativ klassifikasjon. Ved negativ klassifikasjon slår vi bare fast at "det aktuelle vesen er ingen hulder", vi har ikke dermed sagt at huldra ikke eksisterer i det hele tatt.
Vi har nå gjort eksistensen til et mer eller mindre abstrakt begrep, nært knyttet til klassifikasjons-teorien. Med dette har jeg bare forsøkt å beskrive hvordan jeg tror vi mennesker naturlig forholder oss til dette med eksistens. På mange måter ligner dette problemet med hva tid er. Jeg ser på tiden som en abstraksjon, og det samme gjelder eksistensen. På denne måten avgrenses problemet til å beskrive hvordan denne abstraksjonen fungerer.
Noen vil kanskje kalle dette en utflukt bort fra de egentlige spørsmål om hva eksistens er. Men dersom eksistens er noe mer enn en abstraksjon må den jo selv være noe reelt eksisterende. Men det er jo absurd for da kan vi spørre: eksisterer eksistensen? Jeg tror det er mest nyttig å beskrive eksistens-begrepet på en måte som gir mening for vår fornuft, og det er hvordan vår fornuft naturlig oppfatter det.
Se her for en nyere refleksjon av abstraksjon.
Dette spørsmålet fikk vi svar på i barneskolen. Abstrakt er de ordene, hvis betydning vi ikke kan peke på. Konkret er det motsatte. Grunnen til at jeg likevel nevner det her er at vi iblant må stoppe opp å spørre oss selv om et begrep virkelig er abstrakt eller konkret. Ofte kan nemlig menneskers oppfatninger være forskjellige fordi de mer eller mindre ubevisst har forskjellig oppfatning av på hvilken måte begrepers ekstensjoner eksisterer. Et eksempel på det er spørsmålet om på hvilken måte en naturlov eksisterer. Finnes naturlovene på en eller annen måte, som selvstendige objekter, som virker i verden? Eller er de et rent produkt av vår fornuft?
Å abstrahere betyr egentlig å trekke fra. Et klart eksempel på abstraksjonen er induksjonen. Ut fra en mengde observasjoner av enkeltobjekter av et bestemt slag trekker man ut en del egenskaper som er felles for dem alle. Disse egenskapene beskriver man i generelle vendinger og gir dem navn. I praksis kan man imidlertid ikke skille disse egenskapene fra enkelt-objektene. Jeg kan ikke ta en Salora Tv med høy kvalitet, og separere kvaliteten fra tv-apparatet. Det er umulig for meg å tenke meg at jeg pekte og sa, der er kvaliteten som jeg har tatt ut av tv-apparatet, og nå er den uten kvalitet. Men abstraksjonen er nyttig for meg til å beskrive noen av de egenskaper jeg mener hefter ved objektet. Vi kan også tenke oss videre abstraksjoner ut fra andre abstraksjoner. Platon ville nok klassifisert «kvalitet» som en ide, blant mange andre ideer, som i Platons idelære hadde reell eksistens.
For å følge opp mitt syn på fornuften som et aktivt produserende redskap regner jeg alle abstraksjoner for å være rene produkter av fornuften. De er et produkt av fornuftens arbeidsmåte. Følgelig eksisterer de ikke på andre måter enn som begreper; elementer i de tankestrukturer fornuften bygger.
Det har vist seg vanskelig for meg å finne klare definisjoner på abstrakt og konkret. Jeg prøvde denne:
Konkrete er de begreper som assosieres direkte med selvstendig reelt eksisterende objekter.
Alle andre begreper er abstrakte.
Kriteriet for om noe er abstrakt eller konkret avgjøres altså ved vår oppfatning av om begrepet peker på noe reelt eksisterende. La oss prøve med noen ord:
"Vann", "glass", "hus" osv. ser vi er lette å avgjøre. Men hva med ord som "varme" og "kulde"? Eksisterer varme? vi kjenner den jo, vi føler den. Men vi vet at det vi føler kun er tilstander ved reelt eksisterende objekter. Hastighet og posisjon er andre tilstander. Men tilstander har ingen selvstendig eksistens; de er verdier på de egenskaper som hefter ved de reelle objekter. Uten disse objekter eksisterer ikke tilstanden.
Men hva med «eter»? Eter var navnet som ble gitt på det som skulle fylle hele universet, og som var mediet som lysbølgene beveget seg i. Dersom dette virkelig hadde vært reelt eksisterende var det selvfølgelig konkret. Men dersom det ikke eksisterer da blir det vel ifølge definisjonen abstrakt? Men det må bli feil. Uansett om eter eksisterer eller ikke, er det vel et konkret begrep. Denne er vrien. Her må jeg gå på intensjonen med begrepet. Et begrep kan ikke skifte mellom konkret og abstrakt avhengig av om dets ekstensjon reelt eksisterende eller ikke. Men intensjonen med begrepet står fast. Med "eter" mente man noe konkret; man tenkte seg at det var noe som eksisterte. Det er altså min oppfatning av hva begrepet peker på som avgjør skillet. Denne oppfatningen er forskjellig fra oppfatningen om dette "hva" virkelig eksisterer eller ikke. "Hulder" er et konkret begrep, likevel er det høyst tvilsomt om den virkelig eksisterer.
Hva med "tid"? Er det et abstrakt eller konkret begrep? Oppfatter vi tiden å ha selvstendig reell eksistens? Dette er et filosofisk, metafysisk spørsmål, hvor oppfatningene er forskjellige.
Grunnen til denne drøftelsen er å forberede drøftingen av nettopp slike metafysiske grunnspørsmål. Spørsmålene som skal drøftes er; på hvilken måte eksisterer de metafysiske grunnbegreper? er de abstrakte, i så fall på hvilken måte? Er de konkrete, i så fall hva er det? Våre grunnoppfatninger av dette får unektelig hvittrekkende følger for hele vårt verdensbilde. Har vi ikke klare bevisste oppfatninger her risikerer vi dessuten å sitte med et verdensbilde som er grunnleggende inkonsistent.
Skillet mellom hva som er naturlig, og hva som er overnaturlig har jeg egentlig aldri forstått. For meg har det virket som at alt det mennesket ikke mennesket ikke kan forklare har lett for å få betegnelsen overnaturlig. Men hva kan vi egentlig forklare, i sin dypeste grunn? På skolen spurte læreren vår hva magnetisme var. Jeg plumset ut med at det var en "mystisk kraft som ikke kunne forklares". Men det godtok ikke læreren, som var erklært ateist. Magnetismen kunne forklares fullt ut. Så forklarte han den med molekyler som var magnetiske dipoler, og som gjorde metallet magnetisk nå de alle stod i samme retning. Men jeg syntes ikke lærerens forklaring var fullgod. Senere har jeg lært at den magnetiske kraften skyldes ladninger i bevegelse, og at disse ladninger tiltrekkes fordi de utveksler fotoner. Men hvorfor får utvekslingen av fotoner ladningene til å tiltrekkes av hverandre? Dette kan man forklare ved å vise til diverse lover, men hvorfor, eller hvordan eksisterer disse lovene? Så langt jeg ser det kan vi aldri på denne måten forklare magnetismen i sin dypeste grunn. Kjeden er enten uendelig, eller den ender opp i et postulat. Dette ser vi raskt dersom vi ser på hva en forklaring er for noe. Forklaringer viser alltid til bakenforliggende strukturer - lover og mekanismer - som med nødvendighet medfører det som blir forklart. Men disse underliggende strukturene trenger også å bli forklart. Dermed starter den uendelige kjeden.
Strengt talt kan altså ikke vi mennesker forklare noe som helst i sin dypeste forstand. Er alt da overnaturlig? Dette holder ikke. Det som er naturlig, er det som kommer av naturen. Det som ikke er naturlig, er det som ikke kommer av naturen. Hva er så naturen? Det er skogen, dyrene og plantene, fjellene og dalene, kontinentene og havene, planetene og stjernene, galaksene og rommet mellom dem, kort sagt hele universet; alt som er. Men dersom naturen egentlig er alt som er kan jo ingenting være overnaturlig. Begrepet blir overflødig.
Men, vil noen hevde, det at noe er overnaturlig betyr at det ikke kan forklares ved hjelp av kjente naturlover. Dersom en sten plutselig, av seg selv, begynte å fly, var jo tyngdeloven opphevet; dette er altså ikke naturlig. Men er tyngdeloven naturlig? Med hvilke andre kjente naturlover kan den forklares? Dessuten trosser ethvert fly tyngdeloven. Ikke at det setter den ut av kraft, men flyet utnytter andre lover på en slik måte at tyngdeloven motvirkes, eller nøytraliseres. Det at en stein, av seg selv plutselig kan begynne å fly kan jo være det samme, bare at da er det ukjente lover som virker. Selv om disse skulle være ukjente, og spesielle, er de likevel av naturen, for naturen omfatter alt.
Det vi mennesker gjør blir ofte karakterisert som kunstig. Et hus sies å være kunstig, men hva med et rede, eller et vepsebol? Likevel har begrepet "kunstig" sin berettigelse da det antyder at dette er noe menneskelaget. Likevel er det som er kunstig også av naturen, fordi vi mennesker er av naturen. En annen oppfatning av hva overnaturlig er, er det det er det som skyldes overnaturlige vesener; demoner, engler, vesener fra andre planeter, eller Gud. Men alle vesener som, i en eller annen form, eksisterer i universet er vel på sett og vis like naturlige som vi er. Det måtte vel kun være pr. definisjon de var overnaturlige. Når det gjelder Gud avhenger det av vår oppfatning av ham. Er han i naturen, som en del av den, eller er han utenfor, i så fall på hvilken måte? Dersom han er i naturen, er han vel en del av den også. Men selv om han er utenfor har han skapt den. M.a.o. er alt det naturlige blitt til ved hans handlinger. Når han griper inn i vår verden, er også det hans handlinger. Disse handlinger er ikke vesensforskjellige fra de som skapte og eventuelt opprettholder verden. M.a.o. kan heller ikke disse klassifiseres som overnaturlig uten at skillet blir kunstig. Når man forsøker å bevise at det eksisterer overnaturlige ting/fenomener må man derfor først definere hva man mener. Ofte må det bestå i å konkretisere hva, men søker etter; f.eks. eksistensen av djevler og demoner.
Slik jeg ser det er alt som eksisterer naturlig, også det vi ikke kan fatte eller forstå. Jeg regner altså alt som eksisterer i den reelle verden å tilhøre det naturlige. Det er med andre ord meningsløst for meg å spørre etter overnaturlige ting. Dette blir til sist et definisjonsspørsmål.
Begrepet over-sanselig er brukt på forskjellig måte. Vanligvis holder man paranormale fenomener som telepati for å være oversanselige. Grunnen til dette er at der overføres informasjoner utenfor våre normale sanser. Nå kan det godt være at vi har sanser vi ikke kjenner til. Det fortelles f.eks. om eksperimenter som antyder at mennesket har en svak magnetisk sans. I så måte kan vel telepati, hvis det eksisterer skyldes sanser vi ikke har oppdaget.
For meg er det som er oversanselig det samme som det jeg ikke kan sanse direkte. Radioaktiv stråling kan jeg f.eks. ikke sanse direkte. For å sanse denne er jeg avhengig av å forlenge mitt sanseapparat med instrumenter som konverterer signalene fra oversanselig til sanselig, i dette tilfelle til en hørbar spraking, eller et viserutslag.
Det finnes altså nok av oversanselige fenomener i naturen, men disse er like naturlige som alle andre fenomener.
Spørsmålet om universet er en helhet eller om det er en sum av selvstendige deler er et grunnleggende metafysisk spørsmål. Men før det kan diskuteres nærmere må vi vite hva som menes med helhet, og del. Et fjernsyn består av en mengde forskjellige komponenter. Disse komponentene utgjør til sammen fjernsynet. Disse komponentene kan selv bestå av underkomponenter, slik at hver eneste komponent i fjernsynet er en helhet for seg. Fjernsynet i seg selv inngår som et ledd i en kommunikasjonskjede som formidler lyd og bilde. Denne kommunikasjonskjeden som begynner med det som hender foran kamera og ender i vår hjerne er en helhet for seg. Men hva utgjør helheten og hva utgjør delene i slike systemer? Det er klart, dersom vi plukker fjernsynet fra hverandre og samler alle delene opp i en eske kan vi knapt snakke om noe fjernsyn lengre. Fjernsynet er opphørt å eksistere, men delene er der fortsatt. Fjernsynet er altså mer enn summen av dets deler. Dette tillegget; det som må til for å skape et fjernsyn ut fra dets ingredienser kan kalles helheten. Hva er denne helheten da for noe? Er den abstrakt, eller konkret?
Det er måten komponentene settes sammen på, deres indre samspill som skaper fjernsynet. Fjernsynet er altså et produkt av de egenskaper som skapes idet komponentene samspiller med hverandre. Slik jeg ser det er ikke helheten noe konkret, fordi det ikke er noe reelt eksisterende objekt som tilføres komponentene. Det er heller snakk om at komponentenes egenskaper organiseres på en slik måte at de danner en funksjon.
Når det gjelder spørsmålet om universet er en helhet, eller om det bare består av deler, er et spørsmål om alle universets deler samspiller med hverandre. For å vurdere dette må vi studere hvilke kausalitetsforhold som eksisterer mellom de enkelte delene i universet. Dersom noen av universets deler er fullstendig isolert fra andre deler, er ikke universet en helhet. Innenfor den holistiske tenkningen kan relasjonene mellom de enkelte delene gå så dypt, at selve delenes eksistens og egenskaper avhenger av alt annet i universet. Det betyr i så fall at det er umulig å splitte vårt univers opp i to nye univers som er halvparten så store, og som ikke påvirker hverandre. Gjør vi det forsvinner begge universene. Ifølge denne oppfatningen er altså universet en udelelig helhet hvor alt avhenger av alt annet. Det motsatte syn er at universet består av enkeltdeler, hvor man kan isolere noen deler fra alt annet uten at det får katastrofale virkninger verken for delen eller for resten av universet. Med isolasjon av en del mener jeg en fullkommen kausal isolasjon; det eksisterer ikke noen kausalitetsforhold mellom den isolerte delen og resten av universet. Spørsmålet om universet er en helhet skal vi drøfte senere, men vi ser raskt at spørsmålet egentlig dreier seg om hvilke kausalitets-forhold som finne i universet.
En del er også egentlig et abstrakt begrep fordi det kan brukes om enheter på flere nivåer. Et fjernsynsapparat kan bestå av flere moduler som igjen er sammensatt av enkeltkomponenter og integrerte kretser, som igjen består av en mengde enkeltkomponenter. Ordet del, kan brukes om hver av disse enhetene. Det betyr at hva som er helhet og hva som er del, det kommer an på hvilket nivå vi betrakter.
Dualisme er et ord man stadig støter på i forbindelse med diskusjonen om helhet og del. Dualisme kommer av ordet dual som betyr noe slikt som dobbelt. Det har altså med todelthet å gjøre. Slik jeg ser det er det tre tall vi mennesker har klare begreper om, det er null, en og to. "Ikke", eller "ingenting" er et begrep vi fatter meget tidlig. Det står for tallet null. Ett-tallet oppfatter vi også fort fordi vi oppfatter verden å bestå av objekter, enheter, og relasjonene mellom dem. To-tallet skimter vi også fort. I dette fanger vi motsetninger, komplementariteter, kontraster osv. I tallet tre finner jeg ikke noe tilsvarende, kanskje dialektikken, som bygger på totallet gjennom komplementaritet, er en god kandidat. Kanskje de neste tallene blir for abstrakte for oss til at vi kan anvende dem på en slik naturlig måte. Uansett er det lett å innse at vi alle har dualistiske oppfatninger i en eller annen form. Den mest kjente og omdiskuterte dualistiske oppfatningen er skillet mellom ånd og materie. Descartes skilte skarpt mellom de to "substanser" som han kalte dem. Men det finnes også andre diskuterbare oppfatninger som er dualistiske. F.eks. den oppfatningen at det finnes lover på den ene siden og materie på den andre siden, og at disse lover styrer materien. Så har vi også den oppfatningen at vi har Gud på den ene siden og universet på den andre; at Gud er utenfor universet. Enda en interessant oppfatning er at vi har tomrommet på den ene siden og materien på den andre. Finnes egentlig tomrommet? Finnes egentlig materien? Går det an å skille skarpt mellom dem? I den kinesiske tenkningen finnes oppfatningen om en grunnleggende komplementaritet i alle ting. Denne har kommet til utrykk gjennom de to motsatte arketypene yin og yang. Kineserne har gruppert en de fleste av hverdagens motsetninger inn under enten yin, eller yang. Nå kan kanskje ikke en slik oppfatning kalles for dualistisk fordi der ikke finnes noe klart skille mellom de to motpolene. De kan betraktes som ytterpunktene på et kontinuum, og i et høyere plan, eller i en høyere dimensjon forenes de to i en helhet.
Det er interessant å merke seg at Niels Bohr ble så betatt av denne type tenkning, da han besøkte Kina i 1937, at han gjorde det kinesiske symbolet for yin/yang til en del av sitt våpenskjold. Det var selvfølgelig ikke uten grunn han falt for dette, det ligner nemlig svært på fysikernes tenkemåte i den subatomære fysikk. Det mottoet han valgte var: "Motsetninger er komplimentære".[i]
Alt i alt kan vi vel si at betegnelsen dualist kan vi vel alle anta i noen grad, da vi naturlig oppfatter todimensjonale motsetninger.