Er det slik at alle mennesker som ikke er sosialetikere gjennomgår en slags akademisk øvelse hvor man evaluerer de mange etiske ståsteder for så til slutt å velge hva man selv skal stå for? Jeg har vel flere ganger uttrykt mistillit til at denne metoden, som jo høres både åpen og rasjonell ut, er noe særlig utbredt. Jeg tenker at det som regel er motsatt: Man har utgangspunkt i en intuisjon som man søker å bekrefte på akademisk vis. Intuisjonen kommer selvsagt ikke fra løse luften. Den er et resultat av personlighet og påvirkninger man er eksponert for. Spesielt tror jeg at dette handler om personer eller miljøer man har fått tillit til og som man adopterer holdninger fra. Vi nærmer oss da egentlig et sosialetisk paradigme, men med den forskjellen at det er snakk om aktivt å gå inn og reflektere over disse tingene: Hvorfor står jeg for det jeg står for?
Den som kjenner min oppfatning rundt dette med rasjonalitet, rasjonelle beslutninger og den frie vilje, vil kanskje ane at jeg har konstruert meg et aldri så lite problem i forhold til denne problemstillingen. For etikk handler jo om verdier. Jeg har relatert dette til verdi-dimensjonen i det rasjonelle valg. Men kan man velge mellom verdier? I sin ytterste konsekvens er ikke dette mulig fordi ethvert valg jo er basert på verdier. For etikkens del kan problemstillingen kanskje oppsummeres i et spørsmål om det å velge seg en etikk er et ikke-etisk valg. Hvordan kan det være at «alle de vanskelige etiske valgenes mor» i seg selv ikke kan ha noe med etikk å gjøre? Jeg tenker at problemstillingen har sin parallell i forestillingen om at «jeg velger å tro». Her finner vi den samme problemstillingen. I forhold til tro dreier det seg om virkelighetsoppfatning. Det å velge krever utgangspunkt i en virkelighetsoppfatning. Hvordan kan man da velge seg en virkelighetsoppfatning uten å ha en virkelighetsoppfatning som utgangspunkt i det valget?

I forhold til etikk dreier det seg om verdier. Som jeg før har antydet så er det vel kun en prosess hvor det passer å blande virkelighetsoppfatning med verdier, og det er i selve beslutningsprosessen. For på samme måten som en realistisk virkelighetsoppfatning kan svekkes av ønsketenkning eller strutsestrategier, så risikerer etikken å bli forurenset av «objektivisering».

Men skal etikken da kun dreie seg om «hva jeg føler»? Hvordan skal vi sortere dette? For det første er mine tilbøyeligheter i innbyrdes strid med hverandre. For det andre har jeg, som alle andre, tilbøyeligheter det kan være lurt å holde i sjakk. For det tredje ønsker jeg ikke at andre skulle oppføre seg slik som jeg kunne være tilbøyelig til, om jeg skulle fulgt mine verste tilbøyeligheter. Det er vel i dette spenningsområdet at etisk refleksjon egentlig oppstår.

Man kan selvsagt stille det grunnleggende meta-meta-etiske spørsmålet: hva skal man med en etikk i det hele tatt? Etikk er jo viden kjent og brukt i på svært mange områder i samfunnet. Men jeg er jo en ikke-akademiker som stort sett fungerer i ikke-akademiske omgivelser. Her vil vel de fleste enten trekke på skuldrene og mene at dette må jo handle om en slags særinteresse eller en hobby, eller de kan tenke jeg er helt på feil spor. Kanskje har de rett. En eller annen gang gjorde jeg meg den refleksjonen at utvikling av etiske tenkemåter kun gir resonans hos mennesker som er interessert i etikk fra før av. Da er det å forvente at dette er reflekterte individer som likevel ikke ville gjøre en flue fortred. Alle andre, som ikke har noen «akademisk» interesse av dette vil blåse det bort og bare fortsette sine liv likevel. Summen er null påvirkning. Altså en totalt bortkastet aktivitet. Men så stilte jeg meg spørsmålet om etikkens formål egentlig i det hele tatt skal være å påvirke. Skal etikken ha en formynderrolle? Kan hende at etikken fort kan bli en hersketeknikk i seg selv. Jeg bestemte meg tidlig for at etikk og moral aldri skal kunne fungere som noen begrunnelse for noe i kraft av ordene i seg selv. Jeg tenker det er irrasjonelt å la sine handlinger påvirke bare fordi noen sier at det er god eller dårlig moral, eller av ord som «uetisk», eller «av etiske grunner». I så måte kan jo begrepene fungere som en dekkoperasjon for å stoppe all videre analyse, altså en manipulasjonsteknikk. Og om vi avskriver etikken som et virkemiddel for oppdragelse, som manipulasjonsteknikk, som retorisk virkemiddel, hvilke konsekvenser får det? Ja det får jo den positive konsekvensen at tenkemåten ikke blir forurenset av motiver som retorikk og manipulasjon. Noen vil da kanskje si at da mistet vi påvirkningskraften på veien. Til det er å svare at det ikke er noen mangel på virkemidler til påvirkning og manipulasjon her i verden. Ei heller er vi gått tom for oppdragelsesteknikker. Vips, så har vi i alle fall skapt forutsetninger for en ærlig etikk. For en etikk må vel være ærlig? Hvis ikke etikken er ærlig, så blir den jo «uetisk» i seg selv og mister all troverdighet.

Om jeg nå ikke skal bruke etikk til oppdragelse hva skal jeg da bruke den til? Det ærlige svaret på det er at jeg vil bruke den på meg selv. Konkret så vil det si at den er ment å ligge i bunnen på alt jeg mener, argumenterer og står for. Den er også ment å ligge som et slags ideal for mine handlinger i mitt liv.
Ideen om at etiske begreper også kan brukes retorisk og som hersketeknikk gjør det også nødvendig å kunne møte slike fenomener på «deres egen banehalvdel». Dialogen vil da ikke stoppe bare på ord av type uetisk eller umoral, men den ville kunne fortsette bak disse begrepene for å komme til bunns i den egentlige refleksjonen.
I stedet for å snakke om å «velge etisk ståsted» så vil jeg formulere det slik at jeg tilslutter meg til en etisk tenkemåte. Med det mener jeg ikke noe annet enn at jeg flagger for omverdenen hvor jeg står og hvilke verdier som er ment å ligge til grunn, for eksempel når jeg argumenterer. Nei, vi trenger ikke etikk dersom vi ikke trenger å begrunne våre ståsteder på en konsistent måte. Det er fullt mulig å ha inkonsistente meninger på forskjellige områder. Jeg, som tilhenger av selvbestemt abort, ble en gang konfrontert på følgende måte: I den ene avdelingen på sykehuset, gjør man alt man kan for å redde liv. I den andre avdelingen tar man liv. Hvordan kan dette henge sammen? Dette er et eksempel på en inkonsistens man kan bli «arrestert» for. Ta det gjerne som en oppgave for deg selv, om du er enig i mine standpunkter. Hvordan kan man utforme et mer dypereliggende etisk system som nøytraliserer den tilsynelatende inkonsekvensen i dette? I dette eksemplet ligger jo inkonsistensen helt opp i dagen, andre ganger ligger den begravd skjulte premisser som det må analyse til for å oppdage. Noen er troverdige i kraft av sin autoritet. Andre er troverdige i kraft av sin posisjon. Andre igjen i kraft av sin fremtoning og veltalenhet. Jeg kan ikke noen av disse retoriske kunstene så jeg må oppnå troverdighet i kraft av min argumentasjon. Jeg må kunne vise hvordan mine standpunkter henger sammen i en gjennomtenkt filosofisk tankemåte. Jeg kan begrunne argumentet. Jeg kan begrunne begrunnelsen. Men jeg kan ikke fortsette slik i det uendelige. Et sted må denne kjeden brytes. Men da kan jeg sørge for at det blir en konsistent og kontrollert buklanding. Kanskje ender jeg både med havarerte vinger og motor. Men intensjon er at jeg kommer ut av det som et troverdig menneske. Poenget med tilslutningen er sosial. Jeg påtar meg den plikten det er å kunne bli konfrontert med det ideal jeg tilslutter meg, enten det gjelder ord eller handlinger. Les gjerne refleksjonen om Felles rammeverk i Analytisk Etikk. Jeg tilslutter meg, og inviterer andre til å tilslutte seg til det etiske rammeverket som rammer inn empatisk etikk, nemlig likeverdig ukrenkelig individverd for alle, basert på livskvalitet som det ytterste mål for dette. Det er ikke slik at mitt rammeverk er «logisk nødvendig», en konklusjon eller tvingende på noen måte. Det er ikke mulig. Men ved å komme så dypt som ned til det endelige rammeverket, så har vi flagget vår egentlige grunnholdning.
For å komme dit, kan det etiske verktøy utnyttes til å analysere hverandres argumenter. Retorisk kan det kanskje brukes til å sette en motstander til veggs. Men intensjonen må være at etikken blir et verktøy, for alle parter, til videre analyse og refleksjon i forhold til forskjellige standpunkter. Dermed er etikken for meg et verktøy for nyansering og analyse av etiske temaer. Den er ikke, i seg selv en norm eller oppskrift for hvordan man skal handle. Det må vi selv finne ut av, fra sak til sak.