Problemet med den ultimate begrunnelse

Er det slik at alle mennesker som ikke er sosialetikere gjennomgår en slags akademisk øvelse hvor man evaluerer de mange etiske ståsteder for så til slutt å velge hva man selv skal stå for? Jeg har vel flere ganger uttrykt mistillit til at denne metoden, som jo høres både åpen og rasjonell ut, er noe særlig utbredt. Jeg tenker at det som regel er motsatt: Man har utgangspunkt i en intuisjon som man søker å bekrefte på akademisk vis. Intuisjonen kommer selvsagt ikke fra løse luften. Den er et resultat av personlighet og påvirkninger man er eksponert for. Spesielt tror jeg at dette handler om personer eller miljøer man har fått tillit til og som man adopterer holdninger fra. Vi nærmer oss da egentlig et sosialetisk paradigme, men med den forskjellen at det er snakk om aktivt å gå inn og reflektere over disse tingene: Hvorfor står jeg for det jeg står for?
Den som kjenner min oppfatning rundt dette med rasjonalitet, rasjonelle beslutninger og den frie vilje, vil kanskje ane at jeg har konstruert meg et aldri så lite problem i forhold til denne problemstillingen. For etikk handler jo om verdier. Jeg har relatert dette til verdi-dimensjonen i det rasjonelle valg. Men kan man velge mellom verdier? I sin ytterste konsekvens er ikke dette mulig fordi ethvert valg jo er basert på verdier. For etikkens del kan problemstillingen kanskje oppsummeres i et spørsmål om det å velge seg en etikk er et ikke-etisk valg. Hvordan kan det være at «alle de vanskelige etiske valgenes mor» i seg selv ikke kan ha noe med etikk å gjøre? Jeg tenker at problemstillingen har sin parallell i forestillingen om at «jeg velger å tro». Her finner vi den samme problemstillingen. I forhold til tro dreier det seg om virkelighetsoppfatning. Det å velge krever utgangspunkt i en virkelighetsoppfatning. Hvordan kan man da velge seg en virkelighetsoppfatning uten å ha en virkelighetsoppfatning som utgangspunkt i det valget?

I forhold til etikk dreier det seg altså om verdier. Som jeg før har antydet så er det vel kun en prosess hvor det passer å blande virkelighetsoppfatning med verdier, og det er i selve beslutningsprosessen. For på samme måten som en realistisk virkelighetsoppfatning kan svekkes av ønsketenkning eller strutsestrategier, så risikerer etikken å bli forurenset av «objektivisering».

Men skal etikken da kun dreie seg om «hva jeg føler»? Hvordan skal vi sortere dette? For det første er mine tilbøyeligheter i innbyrdes strid med hverandre. For det andre har jeg, som alle andre, tilbøyeligheter det kan være lurt å holde i sjakk. For det tredje ønsker jeg ikke at andre skulle oppføre seg slik som jeg kunne være tilbøyelig til, om jeg skulle fulgt mine verste tilbøyeligheter. Det er vel i dette spenningsområdet at etisk refleksjon egentlig oppstår.

Etikken er allesteds nærværende

Man kan selvsagt stille det grunnleggende meta-meta-etiske spørsmålet: hva skal man med en etikk i det hele tatt? Etikk er jo viden kjent og brukt i på svært mange områder i samfunnet. Men jeg er jo en ikke-akademiker som stort sett fungerer i ikke-akademiske omgivelser. Her vil vel de fleste enten trekke på skuldrene og mene at dette må jo handle om en slags særinteresse eller en hobby, eller de kan tenke jeg er helt på feil spor. Kanskje har de rett. En eller annen gang gjorde jeg meg den refleksjonen at utvikling av etiske tenkemåter kun gir resonans hos mennesker som er interessert i etikk fra før av. Da er det å forvente at dette er reflekterte individer som likevel ikke ville gjøre en flue fortred. Alle andre, som ikke har noen «akademisk» interesse av dette vil blåse det bort og bare fortsette sine liv likevel. Summen er null påvirkning. Altså en totalt bortkastet aktivitet. Men så stilte jeg meg spørsmålet om etikkens formål egentlig i det hele tatt skal være å påvirke. Skal etikken ha en formynderrolle? Kan hende at etikken fort kan bli en hersketeknikk i seg selv. Jeg bestemte meg tidlig for at etikk og moral aldri skal kunne fungere som noen begrunnelse for noe i kraft av ordene i seg selv. Jeg tenker det er irrasjonelt å la sine handlinger påvirke bare fordi noen sier at det er god eller dårlig moral, eller av ord som «uetisk», eller «av etiske grunner». I så måte risikerer vi jo at begrepene fungerer som en dekkoperasjon for å stoppe all videre analyse, altså en manipulasjonsteknikk. Og om vi avskriver etikken som et virkemiddel for oppdragelse eller som manipulasjonsteknikk eller retorisk virkemiddel, hvilke konsekvenser får det? Ja det får jo den positive konsekvensen at tenkemåten ikke blir forurenset av motiver som retorikk og manipulasjon. Noen vil da kanskje si at da mistet vi påvirkningskraften på veien. Til det er å svare at det ikke er noen mangel på virkemidler til påvirkning og manipulasjon her i verden. Ei heller er vi gått tom for oppdragelsesteknikker. Vips, så har vi i alle fall skapt forutsetninger for en ærlig etikk. For en etikk må vel være ærlig? Hvis ikke etikken er ærlig, så blir den jo «uetisk» i seg selv og mister all troverdighet.

Om jeg nå ikke skal bruke etikk til oppdragelse hva skal jeg da bruke den til?  Her kreves det en oppklaring. Lær ab beslutningsteorien. I løpet av en dag tar du kanskje hundrevis av beslutninger. Hver og en av disse har referanser inn i ditt verdisystem. Og er det koblet mot verdisystemet, så er det i berøring med etikken. Selvsagt går de fleste valg på autopilot, og slik må det være dersom vi skal kunne fungere. Men nå og da påtreffer vi beslutningen som krever noe mer. Da kan det særlig handle om noe som berører andre, eller konsekvenser på lang sikt. Og ikke minst lever vi som samfunnsborgere, i lokalsamfunnet og i storsamfunnet. Her danner vi oss meninger, og noen ganger uttrykker vi dem høylidt. Alt dette har verdidimensjoner. Er jeg bevisst på å spørre meg selv om hensikten med mine holdninger og meninger? Er mine standpunkter preget av mote, eller hva «min gruppe» står for, eller har jeg mine egne selvstendige analyser? Og i hvilken grad er jeg i stand til å møte meningsuttrykk med selvstendig analyse?

Ideen om at etiske begreper også kan brukes retorisk og som hersketeknikk gjør det også nødvendig å kunne møte slike fenomener på «deres egen banehalvdel». Dialogen vil da ikke stoppe bare på ord av type uetisk eller umoral, men den ville kunne fortsette bak disse begrepene for å komme til bunns i den egentlige refleksjonen.

En særegen valgprosess

Les gjerne her og her. Siden ethvert valg krever vår verdsetting så er vi dømt til å ende opp med verdier, som ikke lengre kan begrunnes ved å appellere til høyere verdier. Det er det jeg kaller for verdi-hierarkiets topp-punkt. Og som jeg beskriver her, kan det være flere av dem.

Det å komme til toppen i en hensiktsanalyse, medfører som regel at vi blir gående i en slags sirkel. Dette er ingen nytteløs øvelse, da den nyanserer vår forståelse. Jeg tenker at det å dvele med dette åpner for stadig bedre innsikt i oss selv. Så er det nok ikke bortkastet å studere alternativer. Dette er egentlig ikke veldig vanskelig. Det handler om det jeg kaller for ansvarshorisont. For til forskjell fra fakta-forestillinger, så handler ikke dette lengre om hva vi vet eller ikke vet, hva som er sannsynlig eller usannsynlig. Det vi verdsetter er tilgjengelig som kilde i oss selv. Vi har vasket bort alt som har med vår manglende kunnskap å gjøre. Nå handler det om hva vi vil, ønsker eller hvilket ansvar vi ønsker å ta for hver andre, og hvor langt det skal rekke. Og selvsagt kjenner vi på konflikter her. Studer mulige topp-verdier, og kom gjerne opp med flere. Så det er et slags valg i det hele, på tross av at vi har nådd grensen for vår begrunnelsesevne. Og egentlig så ser vi ganske lett at det å anta en bredest mulig ansvarshorisont er det eneste som inkluderer alle i den moralske sirkel. Men det innebærer også erkjennelse av avmakt. For dette er jo den høyeste moralske standarden vi kan aspirere etter. Men hva betyr det å ha valg denne standarden for seg selv? Dette innebærer at vi nå har et fast forankringspunkt, som vi vil kunne måle alle våre holdninger, meninger og beslutninger opp mot. Og igjen, så vil nok også avmakten bli tydelig, og det burde gjøre oss moralsk ydmyke. Det å ha valgt ubetinget menneskeverd som standard, kan skje uavhengig av din etterlevelsesevne. Hele poenget er at den fungerer retningsgivende og dermed også korrigerende på vår meningsdannelse. Og vi har noe å strekke oss mot, på tross av at vi ofte feiler, og kjenner på avmakten. Valget handler egentlig om viljen til å stå i dette. Det kalles for ansvarlighet.

En tilslutning

Men det kanskje aller viktigste her er jo tilslutningen. Med det mener jeg ikke noe annet enn at jeg flagger for omverdenen hvor jeg står og hvilke verdier som er ment å ligge til grunn, for eksempel når jeg argumenterer. Nei, vi trenger ikke etikk dersom vi ikke trenger å begrunne våre ståsteder på en konsistent måte. Det er fullt mulig å ha inkonsistente meninger på forskjellige områder. Jeg, som tilhenger av selvbestemt abort, ble en gang konfrontert på følgende måte: I den ene avdelingen på sykehuset, gjør man alt man kan for å redde liv. I den andre avdelingen tar man liv. Hvordan kan dette henge sammen? Dette er et eksempel på en inkonsistens man kan bli «arrestert» for. Ta det gjerne som en oppgave for deg selv, om du er enig i mine standpunkter. Hvordan kan man utforme et mer dypereliggende etisk system som nøytraliserer den tilsynelatende inkonsekvensen i dette? I dette eksemplet ligger jo inkonsistensen helt opp i dagen, andre ganger ligger den begravd skjulte premisser som det må analyse til for å oppdage. Noen er troverdige i kraft av sin autoritet. Andre er troverdige i kraft av sin posisjon. Andre igjen i kraft av sin fremtoning og veltalenhet. Jeg kan ikke noen av disse retoriske kunstene så jeg må oppnå troverdighet i kraft av min argumentasjon. Jeg må kunne vise hvordan mine standpunkter henger sammen i en gjennomtenkt filosofisk tankemåte. Jeg kan begrunne argumentet. Jeg kan begrunne begrunnelsen. Men jeg kan ikke fortsette slik i det uendelige. Et sted må denne kjeden brytes. Men da kan jeg sørge for at det blir en konsistent og kontrollert buklanding. Kanskje ender jeg både med havarerte vinger og motor. Men intensjon er at jeg kommer ut av det som et troverdig menneske. Poenget med tilslutningen er sosial. Jeg påtar meg den plikten det er å kunne bli konfrontert med det ideal jeg tilslutter meg, enten det gjelder ord eller handlinger. Les gjerne refleksjonen om Felles rammeverk i Analytisk Etikk. Jeg tilslutter meg, og inviterer andre til å tilslutte seg til det etiske rammeverket som rammer inn empatisk etikk, nemlig likeverdig ukrenkelig individverd for alle, basert på livskvalitet som det ytterste mål for dette. Det er ikke slik at mitt rammeverk er «logisk nødvendig», en konklusjon eller tvingende på noen måte. Det er ikke mulig. Men ved å komme så dypt som ned til det endelige rammeverket, så har vi flagget vår egentlige grunnholdning.
For å komme dit, kan det etiske verktøy utnyttes til å analysere hverandres argumenter. Retorisk kan det kanskje brukes til å sette en motstander til veggs. Men intensjonen må være at etikken blir et verktøy, for alle parter, til videre analyse og refleksjon i forhold til forskjellige standpunkter. Dermed er etikken for meg et verktøy for nyansering og analyse av etiske temaer. Den er ikke, i seg selv en norm eller oppskrift for hvordan man skal handle. Det må vi selv finne ut av, fra sak til sak.

Vennlig dyp moralsk konfrontasjon

Se også her. I noen land har man fortsatt ritualer i rettsprosessen hvor vitner sverger på å fortelle sannheten, gjerne med handen på Bibelen. Jeg vet ikke I hvilken grad dette påvirker vitnes sannferdighet. Kanskje gjør det det. Men en vesentlig effekt her er jo signaliseringen av hva som forventes, alvoret i dette, og rettsprosessens grunnverdier. Selv er jeg åpen for at slike ritualer faktisk har en positiv innvirkning på kulturen. Og jeg kunne tenke meg noe lignende, for bevisstgjøring av et demokratisk samfunns viktigste og mest nødvendige grunnverdi, nemlig menneskeverdet.

Vi har allerede tradisjonen med konfirmasjon, hvor noe slikt kunne blitt innarbeidet. Men dette fordrer ikke bare ritualer, men også undervisning, nettopp i dette med å komme til innsikt i verdsetting, verdier, verdi-systemer, og alt dette i relasjon til fornuft og kognitive funksjoner.

Med utgangspunkt i denne innsikten vil vi oppdage hensikten med å konfrontere oss selv og hverandre på verdi-hierarkiets toppunkt. Hva står jeg for, sånn helt av meg selv? Hva står du for kjære medmenneske? Altså ikke peke på alt mulig annet, eller henvise til noe. Det å bli konfrontert direkte på verdi-dimensjonen eliminerer muligheten for epistemiske reservasjoner. Det handler ikke om noe som «må oppdages». Det handler heller ikke om «hva jeg tror på». Det handler ikke om våre forestillinger om hva Gud måtte mene. Dette handler om deg og meg, direkte som subjekter. Hva står vi for? Her finnes ingen omveier. Det er derfor dette er den dypeste moralske konfrontasjon.

For svaret på dette spørsmålet er den verdien som integrerer holdningen til alt av moralske spørsmål og temaer vi måtte komme i berøring med. Og i og med at det er verdi-systemer så berører dette langt bredere. Det integrerer holdningen til alle standpunkter vi måtte uttrykke, alle råd vi måtte gi, alle politiske meninger, alle valg vi står overfor.

Det å forstå hva dette innebærer gir da også automatisk metodene for god analyse i møte med uenighet.  Dermed rydder vi plassen for konstruktiv dialog.  Og har vi først flagget våre verdisystemer, så innebærer det at dette er noe vi kan konfronteres med, dersom våre meninger eller atferd uttrykker noe annet.

Det som er vesentlig å forstå er at dette er en standard, som vi forplikter oss til. Og her er ubetinget individverd, den høyest tenkelige standarden. Ingen klarer å etterleve dette. Men det er ikke poenget. Poenget er at vi nå har en felles referanseramme for moralsk diskurs. Det handler ikke om begrunnelse i Gud, staten, Bibelen eller en eller annen guru, men en standard satt mellom mennesker.

Det ritualet vi snakker om, er en innvilgelse. Jeg innvilger alle mennesker ubetinget menneskeverd. Det vil si at der jeg kommer til kort, så anerkjenner jeg problemet, fordi jeg anerkjenne min nestes menneskeverd. Og det å anerkjenne problemet, innebærer at andres ved og vel, faktisk er på dagsorden i alle meninger og atferd. Så strekker vi selvsagt ikke alltid til, og vi aksepterer å stå som feilbarlige, sårbare og ofte avmektige mennesker i alle de dilemmaene som dette medfører. Standarden innebærer at vi ikke kan feie under teppet, eller komme opp med alskens sofistikert argumentasjon, som diskriminerer mennesker moralsk.

Og ikke minst, vi slipper endeløse dragkamper om «hvilken standard som skal gjelde», og «Hvem er du, som hevder dette?» Merk at i dette så er autoritetenes moralske dominans nøytralisert. Det er ikke en autoritet som dikterer standarden, dette er noe du og jeg har blitt enige om å tilslutte oss. Det er ingen hokuspokus bak dette. Det er ingen gudegitt kommando.  Det er ikke noe mystisk ved dette. Det er fullt ut innenfor rammene av vår fatteevne.

Men så kan det altså være at dette vil jeg ikke. Jeg er åpen egoist, og bryr meg ikke om andre enn meg selv. Derfor aksepterer jeg ikke å bli konfrontert med en standard jeg er uenig i.

Dette kan være et mulig utkomme av en slik konfrontasjon. Og den fremstår jo ærlig. Det er faktisk vanskelig å tro at den ikke er ærlig, for det å stå frem på denne måten innebærer selvsagt alvorlig risiko. Det betyr at alle andre da vil forholde seg til vedkommende med utgangspunkt i kunnskap om at han egentlig ikke bryr seg om noen. Ville du hatt tillit til en slik person? Ville du inngått avtaler? Ville du gitt vedkommende ansvar? Dersom vedkommende ikke har en gudelignende makt over alt og alle, så har det å komme ut av skapet på denne måten alvorlige sosiale konsekvenser.
Så kanskje kan man tenke at en som gjør dette, må jo i tillegg være litt dum. Derfor er det å regne med at et stort flertall av mennesker med psykopatiske tilbøyeligheter, glatt ville kommet ut med tilslutning til den høyeste standard. Så vi kan og må regne med at mange slike tilslutninger er falske. Men heller ikke dette er det store poenget her.  Poenget er at den moralske diskursen da tvinger oss over i et rammeverk, inklusive analyser som gjør det svært vanskelig å promotere moralsk forskjellsbehandling av mennesker. For det finnes ingen mindreverdige i den allment gjeldende standarden. Andre moralske teorier, som degraderer utsatte grupper, blir så tydelig umoralske opp mot denne standarden, at det hele gjennomskues.

Oppdag at en slik standard i stor grad gjør det mulig å konfrontere, også moralsk trakassering. Den gjør det mulig med objektive indekser for skade og lidelse, som styrer relevansen på våre moralske indignasjoner. Man kan ikke bare komme her, og være indignert over ord, symboler eller klesplagg, uten regelrett å bli ledd av, med rette. Plutselig har vi en standard som direkte adresserer det som betyr noe for oss alle, nemlig vårt ve og vel. Dette er det moralske grunnfjellet. Det er en human konstruksjon. Det er skapt av mennesker. Det fungerer som den verdi-forankringen vi alle er i behov av. Og det har alle forutsetninger for å kunne fungere.