Er rasjonelle beslutninger alltid optimale?
Det å være rasjonell
handler om er at om vi er bevisst vårt mål
og samtidig har utgangspunkt i en realistisk
virkelighetsoppfatning.
Hypotesen er da at rasjonalitet gir høyest sannsynlighet for å
finne de beste løsningene. Min modell av rasjonelle
beslutninger inneholder også sannsynligheter. Den tar altså inn over seg usikkerheten
ved våre forestillinger. Det innebærer at rasjonelle beslutningstakere også
noen ganger kan gjøre gale beslutninger. Men teorien er altså at gjennomsnittet
av vellykkede beslutninger vil være høyere.
Her er enda et eksempel på hvordan gal virkelighetsoppfatning kostet mange tusen menneskeliv.
Hva så med målbevissthet?
Det er jo en selvfølgelig het at om man ikke vet hva målet er, så vil beslutningene
bli tilsvarende tilfeldige med dertil kaotisk resultat. Som enkeltindivider er
dette som regel ikke noe problem. Men problemet vokser nærmest eksponentielt
når vi
samspiller med andre.
I gamle dagers organisasjoner og i dagens store forvaltningsorganisasjoner er
det ofte vanlig med regelstyring. Den enkelte saksbehandler holder sin rygg fri
med å gjøre alt etter boka og følge alle regler. Det er lett å påvise at selv
om reglene en gang var laget for å oppfylle bestemte formål så dukker det
stadig opp tilfeller hvor det å følge reglene ikke oppfyller intensjonen. Noen
ganger går det helt motsatt. Man kan si at selv om individene i organisasjonen
oppfører seg helt rasjonelt (følger alle regler slik at «ingen kan ta meg for
noe») så kan resultatet bli irrasjonelt. Moderne organisasjoner forsøker å
komme rundt dette ved hjelp av resultatstyring. Men dette løser ikke
nødvendigvis alle problemer. Det kommer an på hvordan man designer
insitamentene. Noen ganger kan insitamenter komme i innbyrdes konflikt med
hverandre, eller vi kan få
sub optimalisering. Et eksempel på mislykket resultatstyring er bedriften
som belønnet supportavdelingen med en fast takst for hver telefon de mottok.
Det høres tilforlatelig greit ut, men tabben er at man mister supports
insitament i forhold til å forbedre produktet. Jo flere telefoner, desto bedre
resultat. Da ønsker selvsagt ingen at antall henvendelser skal gå ned. Jo flere
kunder som plages med produktet desto flere henvendelser. Og hvem sitter med
den viktigste informasjonen om produktforbedringer? Jo det er jo nettopp
support som jo har direkte kontakt med kundene som bruker produktet. Dette blir
en tap-tap situasjon, både for kundene og bedriften. Hva er bedriftens mål? Jo
å tjene mest mulig penger, nå og i fremtiden. Det gjør de ved å ha et godt
produkt, god service og være effektive. Supportavdelingens insitament går tvers
imot alle disse parameterne. Løsning: Betale en fast pris til supportavdelingen
uansett antall henvendelser. Jo færre telefoner, desto bedre blir
budsjettbalansen i avdelingen. Dessuten kunne man betale alle en ekstra
resultatavhengig bonus. Vips så er insitamentet snudd til en vinn-vinn
situasjon for alle parter.
Min måte å tenke beslutningsteori på er at minst halvparten av mekanisme som styrer vår atferd kommer fra de emosjonelle mekanismene. Den teoretiske bakgrunnen for dette, er at det ikke er mulig for et menneske å velge noe uten at det bidrar med seg selv og ikke bare informasjonen som prosesseres. Det er det jeg kaller for atferdsdualisme. Mennesker (og dyr) kommer altså aldri utenom en subjektiv komponent i kontrollen av sin atferd. Denne subjektive komponenten er i all hovedsak egoistisk dominert.
Jeg tenker at mennesker i gjennomsnitt styrer sin atferd på en slik måte at det best mulig gagner egen fortjeneste. Dette er gjennomsnitt. Vi finner selvsagt store variasjoner begge veier. Dette behøver ikke å være bevisste rasjonelt gjennomtenkte strategier. Det kan like godt være «magefølelse» eller tilfeldige følelsesmessige utladninger. Poenget her er selvsagt at all denne subjektiviteten selvsagt ikke automatisk innordner seg mot gruppens felles mål. Det som lønner seg for en enkeltperson er ikke nødvendigvis det samme som lønner seg for hele gruppen. Jamfør den velkjente konflikten mellom våre egoistiske og våre sosiale tilbøyeligheter. Når jeg sier at en handling er sosial-rasjonell så mener jeg enkeltindivider har sosial fortjeneste av handlinger som ellers kan være til ulempe eller ødeleggende for gruppen som helhet, eller gå kraftig utover andre individer (kynisme). Dette er med andre ord mekanismer som kan forårsake at gruppen som helhet handler irrasjonelt. Her er noen forslag:
·
Flokkens
visdom
Man
gjør det som de andre gjør. Dette er en tilbøyelighet som sitter dypt i oss
og som kanskje stammer fra den tiden hvor noen av flokkens individer oppdaget
farene og la på sprang, og alle de andre som fulgte etter, og økte derved sine
overlevelsesmuligheter ved å følge «flokkens visdom». I den siviliserte
sosiale sammenheng skaper dette de
grå mennesker, og i noen tilfeller kan det
lede inn i massehysteri.
o
Styrken til å velge feil
I sosiale sammenhenger gir det ofte større suksess
å få rett enn faktisk å ha rett. Det å få gjennomslag på noe
som åpenbart er tøv fungerer som en språkløs demonstrasjon av makt. Standpunktet
i seg selv kan altså være tøv, men evnen til å formidle det, argumentere for
det og få
gjennomslag for det er i seg selv en svært viktig suksessfaktor. Det er
også vesentlig å bemerke at gjennomslagskraft avhenger av i hvilken grad man baserer
seg på gruppens felles virkelighetsoppfatning, selv om den ikke
nødvendigvis er korrekt. Gjennomslag skaper prestisje
for de som vinner og
tilsvarende tapt prestisje for de som taper. Og selv om man, saklig sett,
har feil, er det jo egentlig sjelden man får et fasitsvar på hvilken løsning
som egentlig var den beste. Det er både vanskelig å evaluere i ettertid og som
regel er det en øvelse som ikke blir gjort.
o Overdreven selvtillit. Forskning viser at selvtillit i seg selv skaper popularitet og gjennomslagskraft. Se også Dunning Kruger effekten.
o
Selvoppofrelse
I utgangspunktet skulle man tro at selvoppofrelse er positivt, og i noen grad
er det jo det, så lenge det ikke tar helt overhånd. Faren med selvoppofrelse er
at man kun bidrar som produksjonsmiddel og ikke som seg selv. Når en bedrift
ansetter, så ansetter den mennesker og ikke maskiner. Selvoppofrelse tar bort
den menneskelige delen av mennesket. Men en bedrift kan ikke bestå uten dette
unike menneskelige bidraget. Om alle skulle gi opp seg selv og sin
egeninteresse ville bedriften stå fattig igjen. I klartekst betyr dette at
mennesker som ofrer seg selv på den måten at de ikke bidrar på noen måte i
organisasjonens beslutningsprosess, hverken med innsikt , ideer eller
problemer. Dermed glipper alle på verdifull innsikt som kunne gjort
beslutningene bedre og mer rasjonelle. Det kan selvsagt være mange grunner til
at noen mer eller mindre bevisst velger usynlighet.
En av grunnene kan være
et iskaldt sosialt klima.
o
Holde ryggen fri
Dette handler om at det er viktigere å gjøre som jeg tror
forventes av meg i stedet for å lete etter den beste løsningen. Innovasjon
forutsetter eksperimentering. Eksperimentering leder ofte til feil. Og om
gruppens toleranse for feil er lav eller at man har et
klima hvor alle feil kan bli «brukt nådeløst mot deg», så er det en
naturlig konsekvens av å tilstrebe og holde ryggen fri. Gruppen mister sin innovasjonsevne,
og det er som regel ødeleggende for gruppen som helhet.
o
Alliansebygging
Det sies ofte at et menneskes suksess avhenger av 10 prosent talent og resten
innsats. Jeg tenker at den formelen mangler en helt vesentlig faktor, nemlig
tilgangen til allianser. Uten allianser er hver enkelt av oss fortapt, uansett
talent, uansett innsats. Sosial suksess handler også om å tilhøre den
fraksjonen som vinner. Med andre ord kan enkeltpersoners oppslutning ofte
avhenge mer av en oppfatning av hvilken fraksjon det lønner seg å tilhøre enn
av hva den fraksjonen egentlig står for. Noen ganger kan det lønne seg for
sterke personer eller fraksjoner å innta tvilsomme standpunkter i den hensikt å
skape et konfliktnivå som sorterer ut alliansene. Hvem er med meg? hvem er mot
meg?
o
Alliansesignalisering
Alliansebygging handler også om alliansesignalisering best beskrevet her.
Her har jeg den hypotesen at dette også går så langt som til intellektuelle
synkronisering. Man signaliserer allianse med gruppen ved å slutte opp om
gruppens oppfatninger og standpunkter.
o
Det
sosiale univers og muligheten for manipulasjon
Gruppens kollektive ideer eller virkelighetsoppfatning
er avgjørende for hvordan gruppen agerer, og i hvilken grad den lar seg
manipulere. Den som kontrollerer gruppens kollektive
virkelighetsoppfatning, kontrollerer også gruppen. Alle totalitære regimer
har benyttet seg av propaganda.
I romanen 1984 gikk
overmakten så langt at den til og med manipulerte språket. For språk
og virkelighetsoppfatning henger nøye sammen. Suksess i denne type
massemanipulering kan basere seg på ideer som har lite med realiteter
å gjøre. Ja, faktisk er det slik at jo mindre realitetsorientert
dette er, desto større er definisjonsmakten.
Det vi ser her er at vi har en direkte interessekonflikt
mellom reell rasjonalitet og maktutøvelse. Da kan det jo være at vi som er mer
realitets-orienterte synes det er enkelt å se det irrasjonelle
i de ideer som forfektes. Og kanskje oppfatter vi oss selv som «smarte» og kan
ikke skjønne at slike «tullinger» får fortsette som de gjør. Men hvem er
egentlig smart her? Fasiten ligger i det sosiale spill. Noen får store sosiale
gevinster ved å skape og vedlikeholde åpenbart irrasjonelle kulturelle
forestillinger.
Hva er så den egentlige rasjonaliteten
opp i dette? Handler rasjonaliteten om hva som er best for gruppen som helhet,
eller hva som er best for meg? (Gruppe, i denne sammenheng kan være både en
organisasjon, en bedrift eller samfunnet). Her er det opplagt at det faktisk
kan ses på som rasjonelt å gå inn for en irrasjonell løsning dersom fokuset er
egen sosial gevinst. Det er derfor jeg kaller det for sosial rasjonalitet.
Absolutt er det en reell rasjonalitet på den måten at individer handler på en
måte som er best mulig formålstjenlig for en selv. Det er en ny variant av det
kjente fenomenet som kalles «Allmenningens
tragedie».
Men, hva er nå denne magefølelsen,
eller intuisjonen som noen kaller det? Kan det virkelig være slik at
intuisjonen er vel så bra som rasjonaliteten i forhold til å oppnå de beste
resultatene? Vi må være åpne for at det kan være tilfelle. Men da tenker jeg at
det neppe gjelder i alle tilfeller. Kanskje det gjelder noen få. Intuisjon har
nok nær sammenheng med underbevissthet. Underbevisstheten har tilgang til
langt mer hjernekapasitet enn bevisstheten[1].
Standpunktet kommer bare opp uten at vi nødvendigvis har noen klar begrunnelse.
Og siden det er en langt kraftigere del av hjernen som er involvert i å danne
standpunktet, så kunne dette være en forklaring på hvorfor det sannsynligvis er
bedre enn hva vår ringe bevissthet
klarer å utspekulere. Men denne refleksjonen bygger sannsynligvis på en
mangelfull, kanskje feilaktig forestilling om hvordan meningsdannelsen egentlig
foregår. Sannsynligvis kommer alle ideer/standpunkter eller løsninger via
underbevisstheten. For det er vel faktisk ganske sjelden vi faktisk starter med
premissene og deretter lar oss lede til en konklusjon. Det er vel ofte slik at
forslagene kommer på løpende bånd, utenfra og fra underbevisstheten. Er det
ikke slik at vi ofte begynner med standpunktet så analyserer vi oss frem til
argumentene? Hjernens informasjonssystem er ikke optimalisert på
vitenskapelighet, men
på reproduksjon. Og som vi allerede har konstatert, så er det ikke alltid
samsvar mellom disse.
Kan det være at det vi kaller intuisjon er de standpunktene underbevisstheten
leverer, men som vår bevissthet i ettertid ikke klarer å begrunne. Det kan være
flere grunner til det. Vi kan mangle
analytiske evner, informasjonen kan komme fra en språkløs del av hjernen
(f.eks. tolkning av kroppsspråk eller andre subtile sosiale signaler), eller
det kan rett og slett være at underbevisstheten underslår
eller hindrer oss i å gjøre en god analyse, som kanskje ville avdekke mindre
«edle» motiver.
Vi er jo langt fra å få svar på disse spørsmålene. Det er jo også vanskelig,
nesten umulig å måle dette. Det gode resultatet kan skyldes sosial suksess og
gjennomslagskraft eller god intuisjon, eller begge deler. En ting kan
imidlertid konstateres med sikkerhet. Det er at store organiserte
menneskegrupper ofte handler irrasjonelt som samlet gruppe. Herved er det
avgitt en mulig forklaring på dette fenomenet.
La oss da til slutt gjøre oss den refleksjonen at selv om irrasjonalitet kan
lønne seg for enkeltindividet som følge av det sosiale spill, så vil det aldri
lønne seg for gruppen som helhet. Årsaken er at gruppen som helhet ikke inngår
i noe sosialt spill på høyere nivå. Her er det kun det rasjonelle,
målbevisstheten og harde fakta som teller. Vi aner altså en utfordring i
forhold til hvordan man kan få større grupper til å opptre med større
rasjonalitet.
[1] Se kapitlet om bevissthet på side 82 i boka «Debiologiske Mennesket» av Terje Bongard og Eivind Røskraft