Generelt om epistemologi: se her.
Erkjennelsesteoriens viktigste konklusjon er best forklart i denne videoen.

Spissformuleringer:

Hvordan kan man vite noe dersom man ikke vet hvordan man vet? Hvis man ikke vet hvordan man vet, hvordan kan man da påstå seg å vite noe i det hele tatt? Påståelighet kan riktig nok være en sosial vinner, men den fjerner på ingen måte analytikerens gnagede tvil, tvert imot.

Informasjon kan aldri bli objektiv. Det er fordi informasjon alltid inneholder subjektive komponenter. Det er fordi det er umulig å høste informasjon fra en signalstrøm uten å fortolke den. Det er fordi informasjon er en syntese mellom datastrøm og fortolkningsnøkkel (subjektinformasjon), og informasjonen vil alltid være formet av fortolkningsnøkkelen.

Mer om Informasjon her.

Hvorfor ble jeg interessert i erkjennelsesteori?

Jeg knytter det gjerne til en av mine store livsutfordringer. Det er at jeg ble født inn i en adventistfamilie, og innprentet med kristen tro og verdensbilde. Med morsmelken fikk jeg med meg et superkritisk blikk på vitenskap, andre religioner og andre varianter av kristendommen, ofte karakterisert som sauer på ville veier. Jeg opparbeidet en følelse av å bli ansvarliggjort for at min tro og mine forestillinger om verden ikke skal være overlatt til tilfeldigheter.
Jeg var nok en gutt som opplevde ikke å strekke til på de fleste områder, og slet nok med frustrasjon både i forhold til Gud og mine omgivelser. Og jeg har nok hatt en gnagende tvil i meg, fra tidlig alder. Det er selvsagt er et problem som forsterker opplevelsen av utilstrekkelighet. For jo sterkere tro man har på noe, desto større er viljen til innsats. Hadde jeg trodd sterkt nok på dette, ville jeg ha kunne lagt alle eggene i den kurven, og dermed redusert noe av min utilstrekkelighet. Det er selvsagt ikke alt som skal til. Dette handler jo også om troen på seg selv, og ikke minst troen på omgivelsene. Hvor kravstor er Gud? Hva forlanger han av meg? Det er omgivelsene. Og er jeg i stand til å levere, selv om jeg trodde fullt ut? Men kanskje er det ikke innsats det er snakk om, hva da? Spørsmålene ble mange, og alle har de et felles nedslagsfelt: behovet for informasjon, behovet for å vite, behovet for å forstå, redselen for å misforstå.

Dette er min refleksjon i dag, når jeg ser tilbake på mitt tidlige liv. Den er basert på hva jeg husker av opplevelser og frustrasjoner rundt dette. Det som med sikkerhet kan sies var at jeg var ekstremt nysgjerrig og at jeg hadde en mektig fantasi. Etter som jeg vokste til ble jeg mer og mer fokusert på å søke bekreftelse eller avkreftelse på mine forestillinger. Når jeg så kom til det stadium at mine spørsmål utfordret de rundt meg, og diskusjonene ble lange og harde, så får jeg den følelsen av at mange rundt meg er skråsikre uten at de har grunn til å være det. Jeg opplever prestisje, sosialt spill, retorikk og alle de virkemidlene som kan tas i bruk og som forhindrer den store dialogen og analysen som kunne ha hjulpet oss noen steg videre. Jeg oppdager at kunsten å tvile er mangelvare, og at nettopp denne mangelen effektivt låser mennesker inn i en fasttømret ramme av forestillinger.

Da jeg begynte å skrive om dette, var det denne gruppen mennesker som var min naturlige målgruppe. Budskapet er: Åpne opp, både du og jeg er fulle er feilaktige forestillinger. La oss gjenopplive barnets naturlige nysgjerrighet, slik at vi kan komme noen steg videre. Og for alt i verden, la ikke dette bli noen kamp mellom oss, men en dialog, hvor vi gjerne kan være uenige, ha forskjellige oppfatninger, men at vi tar dette som en mulighet til å lære.

Det er vesentlig å ha med seg at min målgruppe ikke er fagfilosofer eller akademikere. Det er mennesker som kan oppfattes som låst fast i sin tro. Derfor bruker jeg mesteparten av min analyse på å vise hvor feilbarlig vår erkjennelse er, og hvor avhengig vi er av hverandre for en god kunnskapsutvikling.

Hva er erkjennelsesteori?

Er vi mennesker feilbarlig i vår måte å oppfatte virkeligheten på? Om du noen gang har oppfattet at du selv har tatt feil, eller mener andre tar feil, eller ser at andres virkelighetsoppfatninger er avvikende på en slik måte at de er gjensidig utelukkende, ja da har du en god indikasjon på at menneskets evne til å oppnå viten er feilbarlig. Da skal det ikke så store tankespranget til for å spørre seg: er noen metoder for erkjennelse bedre enn andre? Hvordan kan vi vite det? Hvordan oppstår viten? Er det mulig å vite noe i det hele tatt? Denne type spørsmål hører inn under såkalt erkjennelsesteori, eller epistemologi. Dette regnes som en hoved-disiplin innenfor filosofien.

Dette er en guide inn i det jeg kaller for subjektivistisk erkjennelsesfilosofi. Subjektivisme starter alltid med subjektets erkjennelse av seg selv. Det er litt mer enn Descartes «Jeg tenker derfor er jeg». For det handler også om erkjennelsen av at mitt mentale landskap også er et komplett, sofistikert avansert informasjonssystem.

Min form for subjektivisme har en grunnantagelse (postulat) at vi har en bevegelse av signaler fra en ytre virkelighet, som er med på å forme de indre bilder i det mentale landskap. Det er vesentlig å påpeke at dette er et postulat. Subjektet har ingen virkemidler til å «bevise» at det er slik. Det er ikke slik at subjektivismen avviser eksistensen av en ytre objektiv virkelighet. Den sier bare at dette er utenfor erkjennelsens rekkevidde. Derfor fremstår dette som et postulat. Det er en grunnleggende antakelse. Og det er en antakelse som vi alle mer eller mindre tvinges til å gjøre bruk av. Ellers var vi ikke i stand til å ha en meningsfylt interaksjon med omverdenen der ute.

Da jeg, for mange år siden begynte å interessere meg for dette temaet, så var det akkurat denne bevegelsen fra virkelighet til oppfatning jeg hadde fokus på. Det resulterte i at jeg utviklet min egen informasjonsforvrengningsteori. Altså en teori om hvordan informasjon i bevegelse kan forvrenges. Denne teorien har siden vært en grunnstein i det jeg nå kaller for subjektivistisk erkjennelsesteori. Under har jeg laget en ny av versjon figuren som fremstiller teoriens grunnmodell. Modellen er forklart i informasjonsforvrengningsteorien. Men her skal vi merke oss noen vesentlige punkter. For det første skiller jeg mellom datastrøm og informasjon. Datastrøm er et fysisk fenomen som utbrer seg i tid og hvis tilstand er påvirket av tilstand ved kilden. Kildens tilstand gjenspeiles i datastrømmens tilstand. Informasjon oppstår i det et informasjonssystem fortolker en datastrøm.
En signalstrøm er en datastrøm, men forskjellen er at kilden nå er et annet informasjonssystem som koder informasjonen etter en konvensjon.

De fleste av oss nordmenn forstår ikke japansk. Det er fordi vi mangler konvensjonsbasen som skal til for å fortolke de lydene vi hører. Før vi har denne på plass vil vi ikke kunne trekke informasjon fra datastrømmen. Det vi lærer av dette er at informasjon kun kan oppnås dersom vi har tilgang til forhåndsinformasjon. Vi lærer også om den type forvrenging jeg kaller for «nøkkelforvrenging». Altså nøkkelen for å dekode informasjonen avviker fra nøkkelen som kodet informasjonen. Dette skaper forvrengning. Dersom vi mangler nøkkelen fullstendig, vil vi ikke kunne fortolke noe ut av dette i det hele tatt.

Ut av dette har jeg trukket den konkusjonen at all kunnskapservervelse er avhengig av kunnskap. Uten kunnskap kan du ikke erverve deg kunnskap. Men da dukker det jo opp et fundamentalt problem. Hvordan skal vi kunne få begynt?

La oss gå tilbake til det å høre et fremmed språk. Kanskje er det forhastet å si at vi ikke kan få noe som helst ut av dette. For eksempel mener vi å kunne høre forskjell på om vedkommende som snakker er sint, eller om det er noe morsomt det snakkes om. Hvordan vet vi det? Opplagt har dette noe med frekvenser, tonefall og stemmebruk å gjøre. Dette er jo også forhåndslagret kunnskap vi har. Men om vi går i dybden på det: frekvenser? Hvordan kan vi skille mellom frekvenser? Sannsynligvis er dette ressurser vi er født med. Og kanskje er noen av mønstrene i stemmen vi hører, av en så fellesmenneskelig karakter at vi rent spontant er i stand til å trekke nonverbal informasjon ut av det. Hva er det vi har råket bort i her? Selvsagt snakker vi om en rekke medfødte mekanismer som fungerer som basis og en biologisk hjelpestarter for i det hele tatt å kunne komme i gang med å erverve oss kunnskap. Vi er altså nå oppmerksomme på at kunnskap kun kan oppnås gjennom bruk av kunnskap. Og at dette får sitt utgangspunkt i en rekke medfødte mekanismer. Nå kan vi gå et steg videre. For det betyr jo at fortolkningen av den informasjon vi mottar alltid vil avhenge av individets forforståelse. Dette er oppskriften på det jeg kaller for en kaotisk prosess. Min forståelse er i dag den samme som den var i går, pluss den informasjon jeg har mottatt og fortolket i mellomtiden. Dette er inkrementell kunnskapsutvikling. Den er kaotisk på den måten at små avvik senere kan utvikle seg til gigantforskjeller i måten vi oppfatter og forstår tingene på. Det er dette jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov.

Men tilbake til dette medfødte. De beste eksemplene, jeg har på det, er vår evne til å plassere ting og hendelser innenfor et rom/tid paradigme. Hva om nå disse medfødte anskuelsesmåter ikke samsvarer med realitetene? Vel, vil ville jo raskt ha merket det, dersom dette var totalt ute av synkronisering med den verden vi samspiller med. Så her må det jo være en sammenheng med realitetene, som gjør at vi vet noe om virkeligheten likevel. Saken er nok ikke så enkel. La meg forklare det med en enkel analogi. De fleste av oss har erfaring med datamaskiner. Vi handterer fasilitetene med den største selvfølgelighet. Så jeg kan ha et bilde liggende på desktopen. Det fremkommer som et lite ikon liggende nede i høyre hjørne. Og med den største selvfølgelighet kan jeg ta tak i dette bildet og kaste den i «søpla» oppe i høyre hjørne. Dette fungerer utmerket. Men hva forteller desktopens todimensjonale grafiske verden om realitetene bak en slik operasjon? Omtrent ingenting. Fargen på ikonet sier intet om den faktiske filen som er involvert. Ei heller sier ikonets plassering på desktopen noe som helst om hvor i datamaskinen den egentlig befinner seg. Faktum kan være verre enn som så. Filen er ikke på et bestemt sted. Den kan være spredt utover harddisken. Kan noe lignende være tilfelle med vårt mentale grensesnitt mot omverdenen? Er virkelig tid og rom slik som vi intuitivt oppfatter det å være? Vi har gode indikasjoner på at det slett ikke er tilfelle. Og når vi så har gode indikasjoner på unøyaktige anskuelsesformer, og samtidig samholdet dette med kunnskapens gravitasjonslov. Hva får vi da? Her ligger vi an til å kunne gjøre gigantiske feilslutninger om realitetene der ute.

Hva kan vi gjøre med dette? Først og fremst vil jeg påpeke subjektivistens viktigste lærdom av slike betraktinger. Det er å beholde åpenheten. Vi skal først og fremst erkjenne våre begrensninger som erkjennende individer. Hvorfor er dette viktig? Jo fordi det finnes en rekke mekanismer som kan lede oss inn i en illusjon av tro. Vi har det jeg kaller for lukkede forklaringsmodeller, og lukkede eksistensialmodeller. Det er modeller som gir en illusjon av å ha alle svarene. De fleste slike modeller er av religiøs karakter. Vi skal vite nok til ikke å bli bergtatt av slike. Bare på den måten kan mennesket opprettholde sin evne til åpenhet, nysgjerrighet og undring. Og nettopp disse egenskaper er det som driver vitenskapen fremover. Det er den ene siden av saken, sikre menneskehetens videre kunnskapsutvikling.

Den andre siden av saken er: hva gjør vi med vår grunnleggende uvitenhet? Her støtter jeg meg på en av filosofiens klokeste hoder, nemlig selveste Immanuel Kant. Kant kom nemlig også frem til samme resultat. Vi kan ikke vite noe om tingen i seg selv. Men det er egentlig irrelevant. Du trenger ikke nødvendigvis å vite hvordan datamaskinen egentlig fungerer for å kunne kontrollere den. Det samme gjelder for verden. Så hvordan verden egentlig er skrudd sammen er irrelevant for oss i forhold til det meste av det vi bedriver i livene våre. Det fungerer, og det er det viktigste. Og sannsynligheten for at det fortsatt vil gjøre det i lang tid fremover er vel ganske høy. Men den er ikke hundre prosent. Og her møtes disse to vinklingene. Ved å kjenne vår feilbarlighet vil vi aldri gi slipp på å søke i dypet etter de mest grunnleggende kosmologiske sannheter. Og hvem vet om vi ikke en dag finner noe der, noe som kan gi uante muligheter, eller som kan redde oss fra uventet undergang.

Etterhvert er jeg også blitt klar over hvor viktig språk er for vår måte å forstå tingene på. Måten begrepene er strukturert og definert på gir rammer for vår forståelse av ting. Og kanskje er det slik at vi, nå og da, har behov for å utvikle nye sett av begrepsstrukturer i den hensikt å søke en mer fruktbar måte å betrakte ting på. Vi skal da også være klar over at det, ikke å ha reflektert over dette, gjør oss sårbare for å komme inn i kunnskapsmessige blindgater. Og det går lengre enn som så. Nå er vi inne på kjernepunkter i subjektivismen. Begrepne kan bli en så fasttømret del av vårt tenkesett at vi forledes til å forveksle kartet med virkeligheten. Begreper har virkelig kraft nok i seg til å forblinde et menneske. Og det gjelder ikke bare i forhold til å erkjenne det som er, men også på moralens område. Subjektivismen blir aldri trøtt av å påpeke at begreper er mentale (og sosiale) konstruksjoner. De har, i seg selv, intet med realitetene å gjøre. De er bare en del av vår måte å anskue verden på.

Kan matematikken redde oss fra uvitenheten?

Matematikken opptrer som en het potet på to grunnområder i filosofien:

1)   Metafysikk
På hvilken måte eksisterer matematikk (og logikk)?
Er verden matematikk?

2)   Er matematikken en slags «syvende sans» for erkjennelse?

Disse spørsmålene henger nøye sammen. For hvis det er slik at verden «er matematikk», så trenger vi bare å sette oss inn i matematikken, så forstår vi virkeligheten. Matematikken blir da veien ut av erkjennelsesteoriens dypeste problem. Riktignok kan vi ikke stole på våre sanser, men vi kan stole på matematikken, og derigjennom å skaffe oss en hundre prosent sikker erkjennelse av verden rundt oss. En subjektivist vil ikke kunne komme opp med noe entydig svar på det første spørsmålet. Her forblir subjektivisten agnostiker, av overnevnte grunner og resonnementer. En god refleksjon rundt dette finner du her.
I forhold til det andre spørsmålet, så var dette en del av løsningen Immanuel Kant. Dette kritiserer jeg her. En typisk subjektivistisk posisjon er å anse matematikken som en lukket forklaringsmodell, og at det å bli bergtatt av modellen og forveksle kartet med terrenget, er et uttrykk for «mindblindness».

Når alt dette er sagt, er det imidlertid vesentlig å påpeke at matematikken er et uvurderlig redskap til å hjelpe oss med vår erkjennelsesprosess. For det første er matematikken et språk med abstrakte variabler og begreper som er veldefinert og frikoblet fra vår naturlige intuisjon. Det gjør det mulig å bygge abstrakte tankestrukturer som hjelper oss med å beskrive, analysere og forstå fenomener på en presis måte. For det andre er matematikken et system for komplekse sammensatte logiske slutninger. Vi vet nå at matematikk er å anse som å ha utgangspunkt i logikken. Alt i matematikken kan reduseres til grunnleggende logiske slutninger. Men ved hjelp av matematikken har vi skaffet oss en metode for å handtere svært komplekse logiske slutninger på en sikker måte. Og de resultater som kommer ut av det, er ofte på ingen måte intuitive. Dermed har vi et redskap som lar oss snik-titte rundt erkjennelsesbariærens hjørner. Dette er hjernens informasjons-gruvedrift på sitt beste.

Om det å begrunne begrunnelsen

Viten er ifølge Platon:

1)   Å holde noe for sant

2)   Å kunne begrunne det

3)   At det er sant

Forskjellen mellom tro og viten er ifølge denne tenkningen at punkt 2 og 3 mangler. Men det vi skal gripe fatt i her er at dersom man skal kunne vite noe, så må man kunne begrunne hvorfor man vet det.

Typisk vil slike begrunnelser bestå i nye påstander, og logiske resonnementer som leder oss fra begrunnelsen til det utsagnet vi hevder å vite. Gyldigheten i dette forutsetter jo at både logikken er riktig og at begrunnelsen er sann. Men for å godta at begrunnelsen er sann, så må vi jo vite at den er sann. Dermed har vi samme problemet på nytt. Begrunnelsen må begrunnes. Problemet er rekursivt. Det inneholder seg selv, og ender opp i en såkalt uendelig regress.

Selvsagt kan man ikke holde på slik i det uendelige. Så drømmesituasjonen er å ende opp med påstander som er så selvinnlysende at de ikke trenger begrunnelse. Det er det man kaller for «aksiomer». Men det er idealet. De ubegrunnede påstandene behøver ikke alltid å være selvinnlysende. Da kaller vi de for «postulater».

All teori er dømt til å ende opp med slike avgrensingspunkter. Og teorien står og faller på om disse avgrensingspunktene har noe med realitetene å gjøre eller ikke.

Så spørsmålet er om vi noensinne blir i stand til å oppfylle Platons definisjon på viten. Jeg tenker at det, ut fra dette resonnementet er umulig. Selv det såkalt selvinnlysende aksiomet kan trekkes i tvil. For det er kun bedømt selvinnlysende av min egen fornuft. Hvor treffsikker er den? Hvordan kan jeg bedømme det, uten men utgangspunkt i min egen fornuft? Vi ser at dette ender opp i troen på fornuften, som ikke er i stand til å bedømme seg selv.

Dette er, etter min mening, det ultimate subjektivistiske argumentet for at viten er umulig.

Tekster som omhandler temaet

Dette er som sagt en guide. Og da er det mest praktisk at jeg lister opp de tekstene hvor temaet er berørt. Erkjennelse er en svært kompleks prosess. Filosofisk litteratur flommer over av temaet. Mine tekster er på ingen måte dekkende for alt dette. Men jeg mener å ha skrevet nok til å kunne forsvare en fullverdig subjektivistisk posisjon innenfor dette feltet.

1)   Beslutningsteori og rasjonalitet
Beslutningsteori og rasjonalitet plasserer erkjennelsesteorien helt sentralt i det filosofiske landskapet. Rasjonalitet forutsetter en realistisk virkelighetsoppfatning. Og en realistisk virkelighetsoppfatning får man kun dersom man kvalitets-sikrer erkjennelsesprosessen.

2)   Informasjonsforvrengingsteorien
Den er allerede nevnt. Den handler identifisering av feilkilder ved bevegelse av informasjon. Og den introduserer sannsynlighet som et mål på informasjonskvalitet. Og, for å referere tilbake til beslutningsteorien: her opptrer faktadelen nettopp i form av sannsynlighet. Dette handler også om å anspore til modenhet. Man er forsiktig med sannhetsbegrepet, og opererer heller med sannsynligheter.

3)   Erkjennelsesteori utvidet
Dette er den mest omfattende teksten jeg har på området. Den er på 85 sider. På dette stadiet hadde jeg satt meg mer inn i temaet og de filosofiske diskusjonene som har vært opp gjennom århundrene. Og jeg er innom og diskuterer en del posisjoner, blant annet Descartes, Hume og Kant. Jeg er også innom kunnskapsteori generelt og sannhetsbegrepet. Så presenterer jeg en egen erkjennelsesteori, basert på informasjonsforvrengningsteorien. Men her innfører jeg et nytt subjektivistisk prinsipp, nemlig kreativiteten. Her bryter jeg med forestillingen om menneskets erkjennelse som en passiv deduktiv utledning av sansenesignaler. Her innføres ideen om at individet selv er aktivt interfererende i denne prosessen. I sin erkjennelse av verden, skaper individet et fullstendig verdensbilde basert på ufullstendig og til dels feilaktig informasjon. Alle manglende huller fylles inn ved hjelp av den kreative prosess.
Den modellen jeg her presenterer, baserer seg på det jeg da kalte for selvorganiseringsprinsippet. I dag kaller jeg det for den kreative prosess. Og selv om modellen nok kan diskuteres er jeg enig med meg selv om selve hovedprinsippet her, nemlig at individet til enhver tid skaper seg er illusorisk helhets bilde av verden. Og det er en tilnærmelse som viser seg å fungere utmerket i forhold til reproduktiv suksess, som jo er den ultimate drivkraften i utformingen av dette informasjonssystemet.

4)   Erkjennelsesteori
Dette er en sterkt forkortet utgave av erkjennelsesteorien. Den ble skrevet som en del av manuskriptet: «Refleksjon over menneskets natur». En interessant ting her er å lese «De syv veier til uvitenhet». Dette er en oppsummering av problemstillinger innenfor erkjennelsesteori, og hvorfor de leder til erkjennelse av grunnleggende uvitenhet. Det siste punktet er det jeg en plass har kalt det ultimate subjektivistiske argument for uvitenhet. Det henspiller på våre kognitive ressurser, som jo er en fundamental forutsetting for erkjennelse. For det er nå en gang slik at det er fornuften som til syvende og sist evaluerer alt. Men er fornuften i seg selv ufeilbarlig? Det kan jeg ikke vite, for jeg har kun min egen fornuft å evaluere fornuften med. Og det blir «bukken og havresekken». Og der stopper det hele opp.

5)   Jeg og vitenskapen
Litt om min måte og forholde meg til vitenskapen.

6)   Virkelighetsoppfatning
Denne er av nyere dato, og fortsetter i god subjektivistisk tradisjon med å kaste begrepene tro og viten på skraphaugen. Det vil si, de er der fortsatt, men de representerer ikke annet enn tilstander i hjernen. Det vil si, min opplevelse av å tro eller vite, i all hovedsak ikke er noen garantist for at jeg har rett.
Begrepene erstattes av «virkelighetsoppfatning» som mer presist treffer den subjektivistiske posisjonen at det hele dreier seg om våre modeller av virkeligheten.

7)   Fra tilfeldigheter til tro
Her forsøker jeg å beskrive en modell for hvordan man utvikler tro på basis av løse ideer eller tilfeldige mønstre. Den viser også forskjellen på vår naturlige måte å gjøre dette på, altså via selvbekreftelse (kunnskapens gravitasjonslov), og den vitenskapelige måten å gjøre det på (den hypotetisk deduktive metode).

8)   Tilfeldighet eller sammenheng
En kort refleksjon som forsøker å beskrive hvordan hjernen arbeider med å finne mønstre og sammenhenger i kaoset av signalstrømmer.

9)   Oppriktighet
Om det å ha eller ta ansvar for egen virkelighetsoppfatning.

10)                    Åpenbaringserkjennelse
Motsetningen til vitenskapelig erkjennelse.

11)                    Det mistenksomme mennesket
Om hvordan konspirasjonsteorier utvikles.

12)                    Det kritiske mennesket
Om kritisk tenkning.

 

Tillegg 1: om sannhetsbegrepet

Jeg er blant dem som tenderer til å sette sannhetsbegrepet i anførselstegn. Jeg skal nå kort forklare hvorfor. For mange år siden skrev jeg om temaet her. I ettertid har jeg nok endret en del på mine oppfatninger. Se spesielt her. Se også her. Men uansett gjelder det at tilslutter meg den tradisjonelle korrespondanseteorien om sannhet. Det vil si at jo større samsvar det er mellom min oppfatning og realiteten, jo sannere er min oppfatning. Men, min måte å forstå erkjennelse på setter grenser for hvor nært min oppfatning kan komme en reell virkelighet der ute. Det betyr en teoretisk reservasjon mot å sette sannhetsstemplet på oppfatninger jeg måtte ha, uansett hvor skråsikker jeg måtte føle meg. Dette handler om å signalisere oppriktighet, og ydmykhet i forhold til egen virkelighetsoppfatning. Jeg signaliserer at jeg forstår at den er feilbarlig.

Jeg ønsker også å poengtere at sannhets-begrepet har en sterk retorisk effekt. Sannhetsstemplet kan misbrukes, for å gi en retorisk forsterkning av troverdigheten av et budskap. I min gamle refleksjon om begrepet viser jeg til en Jehovas Vitne, som har «forkynt Sannheten siden 1967». Jeg er vokst opp med at «Sannheten» ble brukt som navn på Adventismen. Dette er retoriske knep som jeg reserverer meg mot.

En annen retorisk variant er å definere at det du sier er usant, mens det jeg sier er sant. Eller man kan karakterisere motstanderens oppfatning som «løgn». Jeg søker i det lengste å unngå dette. Dette er fordi det ikke sier noe om saken i seg selv (usaklig), og det fungerer sosialt stemplende og skaper dermed unødvendige sosiale spenninger.

Jeg opererer egentlig med det som kan kalles et utopisk sannhetsbegrep. Det vil si at begrepsparet sannhet-usannhet befinner seg som ekstremiteter på et sannsynlighetskontinuum:

Sant - svært sannsynlig – sannsynlig – usannsynlig - svært usannsynlig – usant

Det vi skal merke oss er at ekstremitetene sannhet og usannhet egentlig betyr det samme. Å si at noe er usant, er egentlig også en sannhetserklæring. Å vite at noe er usant, innebærer jo egentlig også å vite at noe er sant. Det betyr en likeverdig symmetrisk reservasjon mot usannhetsbegrepet.

Når jeg sier at sannhetsbegrepet er utopisk, så betyr det at det er retningsgivende for det mål jeg har med min erkjennelse. Og målet er å oppnå sann kunnskap om virkeligheten. Det er utopisk fordi det aldri lar seg oppnå. Men det betyr hverken at begrepet mister sin mening, eller at jeg gir opp begrepet. Det står der som et lys i horisonten, som mitt sinn søker imot.

Jeg konstaterer at det eksisterer en såkalt koherensteori for sannhet. Og kanskje er en vulgær variant av dette at noe er sant dersom det henger logisk sammen og ikke motsier seg selv. Jeg konstaterer at det er mulig å beskrive ett og samme fenomen på mange måter. Dette reflekterte jeg over i mine gamle tekster her. Jeg berører noe av dette i forbindelse med fortolkningsproblemet, og også i forholdet logikk og metafysisk mulighetsrom. Språkets rolle i dette, reflekterer jeg over her. Selve grunnproblemet, som er informasjonens representasjonsproblem, beskriver jeg her. Poenget er at vi ikke kan komme til den fulle og hele sannhet om alt, på noen objektiv måte. Vi har mer eller mindre vellykkede beskrivelser av fenomenene. Vellykketheten handler om nytteverdi av informasjonen, noe som igjen avgjøres av målet. Men målet er også arbitrert eller subjektivt. Dette her jeg beskrevet her.  Men for at dette skal få mening mellom oss, er det nødvendig å forankre dette utenfor mennesket selv. Det oppnår vi med empirisk forankring. Derfor holder det ikke bare med koherens. Koherens er en indikasjon, på kvaliteten av beskrivelsen, og derfor selvsagt nyttig. Men det blir feil å sette dette som eneste kriterium for sannhet.

En vesentlig forutsetning for sannhet er objektivitet. Jeg kaller meg for subjektivist. Ja, jeg er ny-subjektivist, men jeg er ikke vulgær-subjektivist. Jeg har en aksiomatisk antakelse av at det eksisterer en objektiv virkelighet der ute, som er uavhengig av meg. Dette har jeg vært inne på her. Og da handler det ikke bare om realitetsorientering og søken etter sannhet, det handler også om humanisme. Viljen til å forplikte seg på virkeligheten som felles referanseramme, er helt avgjørende dersom vi skal kunne fungere sammen som mennesker og skape et godt samfunn. Motstykket er det jeg kaller for sosial definering. Da handler det om en type hersketeknikk jeg anser som umoralsk.

Og siden vi først er inne på moral, så er det vesentlig å påpeke at sannhetsdommer kun anvendes på beskrivelser og det deskriptive. Vi snakker om et forhold mellom beskrivelse og det beskrevne. Beskrivelsen kan være sann, sannsynlig eller usann, mens det beskrevne er det det er.

Våre forestillinger om det beskrevne kaller jeg for oppfatninger. Dette er og forblir en verdifri sone. Virkeligheten eksisterer uavhengig av hva jeg måtte ønske eller fantasere om. Dette har sammenheng med mitt syn på verditeori, og ikke minst beslutningsteori. Verdier kan ikke være sanne eller usanne. Men beskrivelser av verdier kan være sanne eller usanne. Det vil i praksis si at verdier, inngår i samme kategori som «det beskrevne», for eksempel steiner.

Verdier er noe vi bruker for å kunne foretrekke noe foran noe annet. Dermed har de en annen funksjon enn å være beskrivelser av det som er. Våre verdier er subjektive og kan stå i konflikt med hverandre. En person kan ønske seg søndagsåpne butikker, en annen kan være imot. Det er ingen av disse standpunktene som er sanne eller usanne. Det å bruke sannhetsbegrepet på verdier eller moralske vurderinger, er utelukkende en retorisk strategi. Du vil drepe katten min, jeg vil at den skal leve. Det er et dårlig argument at du hevder at ditt standpunkt er sant, mens mitt er usant. Det sier intet om saken i seg selv. Dette handler igjen om sosial definisjonsmakt, og igjen: jeg regner det som en umoralsk hersketeknikk.

Til slutt er det viktig for meg å påpeke at sannhetsbegrepet også har en praktisk anvendelse i det daglige liv, som jeg ikke avviser. Det er sant at jeg, i skrivende stund har på meg en shorts. Det er ikke sant at jeg har klippet meg i dag. Det gjorde jeg for noen dager siden. Denne type kommunikasjon hører også med i samspillet mellom oss. Og vi bruker det uten reservasjon. Av og til tar vi feil. Jeg ser at naboens sykkel er borte, og sier til kona at «nå er naboen på sykkeltur». Men det kan jo vise seg at jeg tok feil. Sykkelen var stjålet. Så det jeg fortalte kona var ikke sant. Men det er ikke det samme som jeg løy. Min definisjon av løgn er subjektivistisk, målt opp mot løgnerens virkelighetsoppfatning. Det har jeg vært nærmere inn på her. Noen ganger kan sannhetsbegrepet, slik det brukes mellom oss bli problematisk på grunn av misforståelser og feiloppfatninger. Da er det viktig at vi har ryddet opp i denne begrepsfloraen, slik at vi ikke genererer unødvendige konflikter på bakgrunn av uklarheter.

Løgnparadokset forkortet versjon 2

Jeg har tidligere skrevet om løgnparadokset her. Det er mange år siden og jeg er kanskje ikke helt enig i alt som står der. Uansett, mener jeg at mitt syn på sannhetsbegrepet løser floken opp på en god måte. Se gjerne denne videoen for en god beskrivelse av løgnparadokset.

Når jeg definerer sannhet som full overenstemmelse mellom beskrivelse og det beskrevne, så løses dette opp. Vi har en tendens til å omtale virkeligheten som «sann». Men egentlig er det meningsløst å omtale virkeligheten i seg selv som sann. Virkeligheten består av mye mer enn bare beskrivelser. Og i og med at kun beskrivelser kan ha egenskapen sann eller usann (eller sannsynlig), så kan ikke dette gjelde for alt i virkeligheten som ikke er beskrivelser. For eksempel høres det rart ut å si at den steinen er sann, mens steinen ved siden av, er usann. Steiner kan ha mange egenskaper, men sann eller usann er ikke en av dem. Kanskje kan man innvende at vi kan ha påståtte steiner som ikke eksisterer. Ja, men det har vi andre ord for. Steiner er virkelige, men vi kan også operere med uvirkelige steiner i fantasien. Beskrivelser av uvirkelige steiner kan både være sanne eller usanne, alt etter om den uvirkelige steinen er beskrevet korrekt opp mot en fasit forestilling om steinen.

Hvordan løser så dette løgnparadokset?  La meg generelt si om løgnparadokset, at dette dreier seg om at vi holder oss med språk, begreper og metoder, som er ufullkomne. Det vil si at vi kan oppkonstruere tilfeller, hvor slike systemer havarerer. Det er akkurat det som skjer her. Sannhetsbegrepet er uklart definert. Det er dikotomisk, og selvsagt går det an å finne tilfeller hvor systemet bryter sammen. Husk at sannhetsbegrepet er paleo-konstruert, fra steinalder tiden. Den nødvendige uklarheten i de naturlige språk, har jeg beskrevet her. Fra steinalder og frem til antikken, har vi en utvikling som krever mer språklig presisjon. Et av utslagene av dette finner vi i løgnparadokset. Det er et sosialt/mentalt system som havarerer. Og selvsagt blir det da nødvendig å nyansere og skape nye strukturer, for å ivareta områder der kravene til presisjon er høyere.

Sannhetsbegrepet er så sentralt, også i filosofisk tenkning, at det bør man se kritisk på.  Filosofer henger ofte i det jeg kaller for den platonske illusjonen her. Mange av dem er der at «begreper oppdages» i stedet for å skjønne at det meste av dette er paleo-konstruksoner.

Jeg tenker at løgnparadokset løser seg greit opp når man ta r i bruk min måte å definere sannhetsbegrepet på. La oss ta eksemplet

Denne setningen er usann

Dersom setningen virkelig er usann, så må den jo være sann. Men det kan den jo ikke være, fordi den sier det motsatte. Med andre ord: havarerer sannhetsbegrepet her. Hva skjer egentlig?

Poenget er at vi blander beskrivelsen med det beskrevne her. Det setningen omtaler er det beskrevne. Og husk: det beskrevne kan ikke ha noen sannhetsverdi. Med andre ord er dette utsagnet i samme kategori som det å si at en stein er usann. Ergo er setningen meningsløs. Havariet skyldes at man vekselvis forstår setningen som beskrivelse og det beskrevne. Dette løgnparadokset oppstår fordi sannhetsbegrepet brukes utenfor sitt funksjonsområde.

Andre deler av løgnparadokset oppstår fordi man har en rigid dikotom oppfatning av sannhetsbegrepet. Når en kreter sier at alle kretere lyver, så gir det mening, dersom man forlate dikotomien her, og forstår at begrepet som brukes er fleksibelt. Fra en helt annen sammenheng har vi eksempel fra Kant, om et samfunn hvor alle lyver alltid, og hvordan dette blir logisk umulig. Den praktiske forståelsen av utsagnet «Kreterne er alltid løgnere» må jo handle om en oppfatning om at kretere lyver i gjennomsnitt mer enn andre. Forstått slik, så løses paradokset opp. Og det skjer fordi vi firer på dikotomien.

Sannsynlighet

Den modne tilnærming til sannhetsbegrepet er å være mer avdempet i bruken av det, og heller snakke om sannsynlighet. For som regel er det det vi har med å gjøre.

Merk ordlyden: «sann» + «synlig». Noen ganger blir jeg mektig imponert når jeg oppdager hvordan ordenes konstruksjon avspeiler dyp innsikt. Begrepet handler om i hvilken grad en beskrivelse ser sann ut, med utgangspunkt i den informasjonen vi har. Det er med andre ord en langt ærligere begrepsbruk, som avspeiler rom for usikkerhet og tvil. Tvil her jeg skrevet om her. Og for meg er det åpenbart et modenhetstrekk å kunne forholde seg til usikkerhet og tvil. Jeg fikk tidlig et forhold til begrepet, da jeg utviklet informasjonsforvrengningsteorien. Jeg hadde nok møtt alt for mye skråsikkerhet i livet, og ønsket å ta et oppgjør ved å gå grundig til verks og påvise usikkerheten i alle forestillinger vi holdt på med.
Samtidig har jeg innsett at usikkerhet, har en kostnad, både sosialt og for egen trygghetsfølelse. I tillegg har vi den varianten at det skal en viss innsikt til for å erkjenne usikkerhet. Og på toppen av det hele har vi jo det sosiale spill, definisjonsmakt, og åpenbar uvilje til å undersøke ting nærmere.

Men enhver som utvikler litt innsikt i erkjennelsesteori, vil måtte ta inn over seg hvor usikre våre oppfatninger er. Den moralske siden av dette er jo ydmykhet og åpenhet.
Sannsynlighetsbegrepet hører nøye sammen med hypotese-begrepet. Det å omtale en forestilling som en «hypotese» er å signalisere at dette bare er sannsynlig. Vi vet ikke, og er alltid åpne for og nysgjerrige på nye innspill.

 

 

 

Tillegg 2: Om den antropiske referanserammen for erkjennelse

 

We see the world not as it is, but as we are
Anaïs Nin

Dersom vi tar utgangspunkt i den subjektivistiske modellen for informasjon som er beskrevet her, så er altså konklusjonen at informasjon er umulig uten fortolkning. Dette betyr at vi som individer må komme til verden med «forhåndsinformasjon» som en del av vår fysiske biologiske arv. Denne forhåndsinformasjonen er nødvendig for at vi i det hele tatt skal kunne komme i gang med å bygge opp erfaring. Denne forhåndsinformasjon kaller jeg for arketyper. Det er beskrevet her. Arketypene er formet av evolusjonen, nærmere bestemt naturlig utvalg. Da snakker vi fitness, som er kombinasjon av overlevelse og reproduksjon. Det betyr at dette er strukturer som har vist seg å gi biologisk nytteverdi over tid. Følgelig filtreres de fysiske fenomenene på relevans opp mot Fitness. Det betyr også at fenomener kan passere uoppdaget gjennom vår erkjennelsesradar, fordi vi ikke er utstyrt for å fange det opp på noen måte.

Det betyr også at sammenhengen mellom de fysiske fenomenene i seg selv og hvordan vi oppfatter dem, har mindre å gjøre med sannhet, og mer å gjøre med Fitness. Varianter av denne refleksjonen er ikke ukjent fra gammelt av i filosofien. Dette er nær beslektet med det man på engelsk kaller for Egocentric predicament. Det jeg kommer med her er altså den informasjonsteoretiske forklaringen på hvorfor det er slik, og hvor grunnleggende det er. Men beskrivelsen av dette forblir da også i den samme referanserammen, ellers hadde ikke det vært mulig å beskrive dette. Det blir en slags sirkelbegrunnelse, som jeg sikkert kan arresteres for. Men poenget her er at dette er det lengste vi kan komme, gitt de rammebetingelser erkjennelsesevnen logisk sett må ha. Så vi forstår mennesket i lys av evolusjonen. I subjektivistisk perspektiv kan det da uttrykkes som at biologien har «oppfunnet» informasjonen. Men denne svakheten forutsetter da altså at vi alle er i behov av å komme til verden med en utrustning som gjenspeiler denne grunnleggende utfordringen.
Oppdagelsen er altså at vi fødes, ikke med en blank hjerne, men med en «bootstrap»-mekanisme som må til for at informasjonssystemer skal kunne oppstå og komme i gang.

Vi oppdager også at dette får en buttefly-effekt slik at hele vår forestillingsverden grunnleggende formes og rammes inn av disse grunnbetingelsene.
En ting er å utvikle sansesystem som erkjenner verden med utgangspunkt i dette apparatet, men vi oppdager jo også at akkurat det samme apparatet danner basis for vår kommunikasjon mellom hverandre.

De rammebetingelsene som er beskrevet, utgjør det jeg kaller for en felles referanseramme for kommunikasjon. Det har jeg beskrevet her. Da dette er skapt av evolusjon, så gir det at vi kan forvente en lagdeling som gjenspeiler vår evolusjonshistorie. En slik lagdeling har jeg skissert her. Den kan også beskrives som i denne figuren:

Dette er altså referanserammer for kommunikasjon og forståelse. De fire øverste er alle antropiske referanserammer. Dette er lagdelt fra individ til subkultur til kultur, og alt er basert på den felles menneskelige referanserammen. Det er det jeg kaller for den antropiske referanserammen. Den bygger igjen på en biologisk referanseramme som har grader av fellesskap med andre arter. Og her er figuren unyansert. Men oppdag hvordan vi kommuniserer best med arter nær oss. Sjimpanser kan vi til og med snakke tegnspråk med. Men vi kommuniserer godt med pattedyr nær oss, hunder, hester, griser, kyr, katter osv. Dette er arter vi intuitivt er i stand til å opprette kontakt med.  Kommer vi til mus og rotter, så kjenner vi barrierene butte imot. Likevel, vi kommuniserer, til og med, med fugler. Jeg som kommer nord fra vet når en måke er sinna på meg. Hver vår når de hadde reir med egg og unger, så var absolutt måken i stand til å kommunisere en trussel i et språk som jeg er i stand til å forstå. Måken stuper mot meg. Jeg blir redd. Det er den felles referanserammen. Dypt nede i arketypene har vi begge en felles oppfatning av kombinasjonen trussel/frykt. Jeg trenger ingen ord for at dette skal kunne fungere. Jeg trenger heller ingen kognitiv kapasitet, foruten den som er involvert i erkjennelsen av å bli angrepet av et annet vesen. Dette er kommunikasjonsformer som er hundrevis av millioner av år gammel.  Det er før språk.

Se gjerne noen minutter fremover i denne videoen, og oppdag hvordan hele vårt sansesystem, med tilhørende informasjons-prosessering er formet av artens morfologi, altså hvilke innretninger vi har for å manipulere med omgivelsene.
Men det er klart at når vi går videre og tar for oss insekter, planter og ikke minst bakterier så begynner avstanden å bli så stor at man kan trekke i tvil om det i det hele tatt kan foregå kommunikasjon mellom oss. Det er å tvile på om noen av disse artene er i stand til å vite om oss. Vel, her er unntak i innsekts verdenen. Veps som angriper oss, vet vel på sitt vis om oss, eller gjør de det?
Vi skal ikke gå dypere i det. Men jeg håper at poenget er klart. Jo lenger man er fra hverandre, desto mer begrenset blir kommunikasjonen, og at dette handler omfanget av felles referanseramme.

Vi kan lære mye ut av dette. Da handler det om ydmykhet. Både overfor andre mennesker, andre sub-kulturer, kulturer og ikke minst for andre arter. Det oppfordrer til respekt, fordi vi høyst sannsynlig glipper på et vell av kommunikasjon hos andre arter enn oss selv.
Det andre er erkjennelsen av at måten vi oppfatter verden på i stor grad er rammet inn av oss selv. Dette får betydning for måten vi kan tenke om andre livsformer i universet. Finnes det en universalitet for eksempel innenfor den biologiske referanserammen, eller kan vi forvente at andre rammebetingelser og andre utviklingsscenarioer avviker på en så ekstrem måte at vi faktisk ikke er i stand til å oppdage hverandre? Dette er en mulighet vi foreløpig ikke kan utelukke.

Et tredje viktig lærepunkt er at den vitenskapelige metode er den eneste vi har som aktivt søker å legge den antropiske referanserammen til grunn. Vi kaller det for objektivitet. Noen av oss som er subjektivister kaller det for intersubjektivitet. Men for oss mennesker imellom, er dette det nærmeste vi kommer objektivitet. Det er dette som setter vitenskapen i en særstilling sett opp mot alle andre alternative narrativer som utvikles i våre kulturer. Da handler det om to ting: Du trenger kun å være menneske for å kunne forstå, for den vitenskapelige metode søker aktivt å eliminere de kulturelle filtre som eksisteres i oss alle. Men vi har alle evnen til å komme forbi disse, ved hjelp av kognitiv mobilisering. Det vil i prinsippet si at vitenskapen er tilgjengelig for alle mennesker. Derfor kan vitenskapen sies å være humanistisk. Man kan ikke lengre bare kunne konstruere narrativet som det måtte passe. Vi låses mot en erkjennelse som formes av noe utenfor mennesket selv. Dette har store etiske implikasjoner. Vitenskapen kan også fungere som en barriere mot noen av de skyggesidene evolusjonen har etterlatt i vår natur. Derfor står vitenskapen i en særstilling.

 

 

Tillegg 3: Hva er mulig?

Erkjennelse handler om å finne frem til innsikt om forhold i virkeligheten. Man kan kalle det for å søke sannheten, finne fakta, utvikle forståelse osv.  En vesentlig filosofisk konklusjon er at det kan være mange måter å forstå på, mange måter å beskrive virkelighet på. Så lenge vi snakker om oppriktig søken med sannhet som utopisk ideal, så snakker vi om erkjennelse. Det er noe annet enn fabrikasjon eller utvikling av fiksjon.

Spørsmålet om hva som er mulig handler om å finne de ytterste rammer for det mulighetsrom som er vidt nok til at vi er trygge at det rommer sannheten om det vi undersøker.

Jeg tenker at det som rammer inn mulighetsrommet er logikk i kombinasjon med metafysikk. Da er det særlig metafysikken som blir styrende i dette. Logikken blir bare et redskap for analyse med utgangspunkt i metafysikken.

Hva er så metafysikk? I denne sammenhengen snakker vi om yttergrensene for vår fysiske forståelse av verden.  De dukker opp i form av forutsetninger, lover, aksiomer, postulater eller konstanter i våre teorier. Alt dette danner rammeverket som er utgangspunkt for vår fysiske forståelse av verden.

Men, med referanse til den felles menneskelige referanseramme, så er det ingen logisk nødvendighet at det er dette man skal holde seg til.

La meg ta et eksempel: Jeg observerer at katten er inne. Jeg trekker den logiske slutningen at da er ikke katten ute. Den er heller ikke hos naboen eller noen andre steder. Denne logiske slutningen baserer seg på en metafysisk forutsetning at en katt, eller hvilken som helst ting i vår erfaringsverden ikke kan være flere steder samtidig. Tenk over at nettopp denne forutsetningen er grunnantakelsen bak ethvert alibi, i rettslig sammenheng.

Så vi har en metafysisk forutsetning og vi anvender logikk som verktøy til å anvende til å skape innsikt i en virkelighet.

Da jeg var liten og ble fortalt at Gud har skapt verden, så kom selvsagt det spørsmålet mange barn naturlig stiller: Hvor kom Gud ifra? (Metafysisk forutsetning: alt har en årsak.) Jeg fikk til svar at Gud hadde skapt seg selv. Det var et svar jeg som barn aksepterte, på ingen måte klarte å forstå. Og selv om jeg også ble fortalt at intet menneske kunne forstå noe slikt, så kunne jeg ikke hjelpe for å forsøke å se det for meg i fantasien. Vi starter med ingenting, så har kanskje Gud skapt en hånd eller i alle falle noe som gjorde det mulig å komme videre. Men jeg kom selvsagt ikke i mål med noe slikt. Problemet kan logisk beskrives som at Gud ikke både kan være og ikke være på samme tid.

Innenfor de metafysiske referanserammene som jeg resonnerte, så er ikke dette logisk mulig. Vi må sprenge de metafysiske referanserammene for å komme i mål med dette. Eller vi kan komme rundt dette med å si at Gud er evig (et begrep som er utenfor vår hjernes fatteevne).
Men her om dagen så jeg spørsmålet «Har Gud skapt tiden?». Jeg tenker at her råker vi bort i noe av det samme problemet. For det å skape er, i seg selv en hendelse. Og en hendelse er noe som skjer. Og noe som skjer forutsetter tid.

Jeg kan ikke dermed avvise at Gud skapte tiden. Det jeg kan si er at innenfor de metafysiske referanserammer som vi kjenner fra fysikken, så er ikke dette mulig.

Men vi kan tenke oss et brudd med de referanserammene. Det er det som kalles et paradigmeskifte. Da snakker vi om en omkalfatring av det metafysiske rammeverket som skaper vår forståelsesramme. For å kunne komme opp med forklaringer om «tidens tilblivelse», enten vi snakker Gud eller vitenskap, så er vi avhengig av å postulere metafysiske forutsetninger, som er utenfor vårt erfaringsområde. For eksempel kan det finnes en «overtid» utenfor tiden. Eller vi kan anse tiden som en abstraksjon, ikke noe selvstendig eksisterende som trenger å bli skapt.

Slik kan vi sjonglere med dette. Det er noen som har forsøkt å skape en «tegnefilmenes» metafysikk. Det typiske eksemplet er figuren som går utenfor stupet, men ikke faller før han oppdager at han ikke har fast grunn under beina.

Noen steder har jeg brukt Harry Potters tryllestav som eksempel. Man kan tenke seg en metafysikk basert på magi. Innenfor slike systemer er det plutselig mulig å være på flere steder samtidig. Og loven om energiens bevaring er opphevet.

Likevel kan man tenke seg at også her finnes det rammer som gjør det mulig for oss å anvende logikk og resonnement.

Men tilbake til det mellommenneskelige. Når vi analyserer hva som er eller hva som kan ha skjedd, så vil ikke vår hjerne kunne arbeide med dette uten å ha utgangspunkt i denne type forutsetninger. Hva som er mulig, avgrenses av det metafysiske rammeverket vi baserer oss på, og deretter på hva som er logisk mulig innenfor dette. Det er det som skaper rammene for det mulighetsrommet vi undersøker.

Et viktig poeng her er konvensjon. For dersom vi har store avvik her, så mister vi muligheten til å kunne forstå hverandre. Det er her den felles menneskelige referanseramme kommer inn, som den mest fruktbare konvensjonen når vi mennesker samarbeider om å finne frem til det narrativ vi kan legge til grunn.

Når vi ikke forstår hverandre så fungerer den felles menneskelige referanseramme som en bro mellom våre forståelses-horisonter. Vi kan gå tilbake til det grunnleggende, ta dette som utgangspunkt, resonnere sammen og finne frem til avvikene i våre vurderinger, som igjen leder til uenigheten. Dette vil ikke nødvendigvis føre til enighet, men gir uansett mulighet til utvidet innsikt, bedre forståelse og en pekepinn om hvilke momenter som er verdt å underkaste nærmere analyse.

Viljen til å tenke mulighetsrom, så bredt som mulig, er synonymt med det å være åpen, undersøkende og analyserende. Det er en forutsetning for å kunne utvide vår innsikt.

 

Tillegg 4: Hva er forankring?

Begrepet forankring er en metafor, basert på det å feste et skip til bunnen, med et anker, slik at det ikke driver fritt i sjøen. I det hele tatt er havet en god metafor for kunnskap. Jeg har brukt det tidligere her. Dersom vi ser på kunnskapen som et hav, så ser vi for oss at den har utstrekning og dybde. Kunnskapens utstrekning handler om de uendelige mange tema og områder vi kan ha kunnskap om. Områdemetaforen har basis i landskap.  Den horisontale kunnskapsbevegelse handler om å oppdage eller lære seg nye ting. Det er som en oppdagelsesferd, hvor vi stadig utvider våre egne grenser.  Og totalen av dette er uendelig stor. Som enkeltmenneske kan jeg knapt nok regne med å vite om noe mer enn en prosent av alt som eksisterer av temaer. Og selv det er kanskje vel optimistisk. Og innenfor det jeg vet noe om, har jeg stort sett bare overflatisk kunnskap om det meste. Noen få temaer kjenner jeg mer i dybden. Noen få temaer, vet jeg mer om enn gjennomsnittet. Ydmykhet handler jo her om å ha selvinnsikt i dette, for i best mulig grad å unngå flest mulig Dunning-kruger-tabber. Når det gjelder de temaer jeg «såkalt» har litt peiling på, så er det jo en dagdrøm å kunne komme «til bunns i det». Det vil si vite og forstå alt som er relevant, og være så ferdigutviklet på området at «her er det ikke mer å lære».
Når vi snakker om dybde, så handler altså det om den vertikale bevegelse ned i dypere og dypere lag av kunnskapen. Metaforen å «komme til bunns i» er jo vel brukt. Metoden for vertikal kunnskapsbevegelse er analysen. Man «graver seg ned» i temaene. Man søker «be-grunn-elser». Men dette krever mer av oss. På samme måte som at det fysisk er enklere å bevege seg rundt på en overflate, enn å grave seg nedover, så gjelder det samme for kunnskap. Analyse krever mer innsats i form av kognitiv mobilisering

Vi oppdager at måten vi omtaler kunnskap på, og begrepene som er skapt, baserer seg på metaforer som forbindes med det vertikale, og søket ned mot et solid grunnfjell.   Men om vi går seriøst inn i dette: selv om vi tror bunnen er nådd, er det den egentlige bunnen? Tar vi hav-metaforen litt lengre, så vet vi jo at havbunnen, egentlig bare er en grense. Under der igjen fortsetter det, lag på lag på lag.

Vi har Gödels ufullstendighetsteoremer som indikerer at enhver kunnskap alltid må avgrenses av forutsetninger. Slike forutsetninger kan være aksiomer og postulater. Det store idealet her er jo Euklids elementer, som jo startet med noen få aksiomer og postulater og endte opp med hele geometrien.

Det er også en annen metafor, som jeg lærte i kristne miljøer i min oppvekst: «Bygg ikke huset ditt på sandgrunn» Dette baserer seg på en tekst i Lukas 6. 46-49. Her er en typisk andaktstekst som har dette som tema:

https://kmspeider.no/aktiviteter/andakt-huset-bygd-pa-fjell-article5216-871.html

Det det egentlig er snakk om her, er forankring. I dette tilfellet oppfordres man til å forankre all sin kunnskap i Bibelen (den kristne moderne fortolkningen).

Hva er forankring? Forankring er en kilde som man sjekker forestillingene opp mot. Vi har erfaringer, vi skaper hypoteser. Men for å evaluere hypotesene, må vi ha noe å holde det opp mot. Kilden viser på en måte veien til en slags fasit. Kilden fungerer da som en slags autoritet som vi begrunner våre forestillinger med.

Forankring har noen fordeler og noen ulemper. Jeg ser noen viktige fordeler:

·       Dersom kilden er felles i gruppen, så representerer den den basis som må til for å kunne utvikle fellesforståelse i gruppen.

·       Forankring forhindrer drift. Drift handler om at våre forestillinger driver ubegrenset rundt omkring. Dette skaper kaos, og dårlig sammenheng i vår forståelse.

·       Forankring utenfor mennesket selv muliggjør objektivitet.

·       Manglende forankring åpner også dørene på vid gap for all slags opportunisme og bedrag.

Ulempen er at dersom vi legger feil kilde til grunn, så risikerer vi å måtte leve resten av livet i villfarelse. Hvordan kan vi sikre oss mot noe slikt? For dersom kilden, også måtte begrunnes, så måtte jo det forankres i noe som er utenfor kilden. Men dette kan jo ikke fortsette i det uendelige. Poenget er jo at vår tilgang til det egentlige kunnskapens grunnfjell mangler. Dette er bare enda en måte å påpeke at vi som erkjennende subjekter, alltid vil forbli ufullkomne og utilstrekkelig i vår erkjennelse.

Men forteller ikke dette oss at vi da like godt kan gi opp tanken om å forankre vår kunnskap? Det modne menneskets svar er nei. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. Det modne mennesket peker først og fremst på empirien som kilde, og derigjennom på vitenskapen som metode. Herav begrepet realitetsorientering. Da handler det ikke bare om hvilken formidabel suksess vi har med vitenskap, men også den etiske siden av det å samle oss om den felles menneskelige referanseramme. Vi forankrer vår kunnskap til en kilde utenfor mennesket selv. Her er empirien, vårt eneste alternativ. Målet med den vitenskapelige metode er å nøytralisere subjektiv påvirkning på resultatet. Dette ut fra et ideal om sannhet og objektivitet. Selve begrepet «objektivitet» defineres jo av denne uavhengigheten av subjektet. Den vitenskapelige prosess er ikke et enmannsprosjekt. Ideen er at våre forestillinger vil konvergere innenfor rammene av det mulighetsrommet som avgrenses av artens anskuelsesevne. Kaller vi sluttproduktet for sannhet? Gitt erkjennelsesfilosofien så er sannhetsbegrepet utopisk. Det gir retningen, men avgrenses av anskuelsesevnen.
Det betyr at vi alltid bør ydmykhet nok til å erkjenne at usikkerheter en ufravikelig del av våre livsvilkår. Muligheter for feil er store. Muligheter for følgefeil er enda større. Menneskehetens erfaring hittil er at rundt hvert erkjennelsens hjørne gjør vi nye oppdagelser som motsier den kunnskapen vi trodde var bunnsolid.
Og vi bør alltid være oppmerksomme på muligheter for å komme langt ut å kjøre, som følge av følgefeil, slik som beskrevet her. Dette innebærer prinsipiell åpenhet, noe som ofte kan være vanskelig å praktisere.

Det modne menneskets kunnskapsfjell er en konvensjon. Det handler om både pose og sekk. Vi er i behov av kunnskapsfjellet i alt vårt mellomværende. Da snakker jeg alt fra rettsvesen, til politikk, til helse og alt de vi driver med somkrever vårt samspill. Det naturlige er å bryte gjennom kulturelle og religiøse barrierer, og forholde oss til den felles menneskelige referanserammen. Det er forankringen.
Men samtidig er det behov for nødvendig åpenhet. I fronten av kunnskapsutvidelse og kunnskapskritikk, må vi alltid tåle å presse og gå utenfor, også disse rammene. Vi må aldri komme på troen på at «vi vet alt». Vi må alltid ha øynene åpne for at vi kan leve i villfarelser, som kun kan avsløres ved å gå utenom dette. Åpenhet handler også om ydmykhet. Det handler om evnen til å kunne undre seg, og gi uttrykk for den usikkerhet som innebygget i den byrde det er å være menneske.
Vi får i pose og sekk, fordi vi sorterer mellom dette: Hva vi legger til grunn i alle våre mellommenneskelige prosesser, på den ene siden, og kunnskapsutvidelse og kritikk på den andre siden. Og dette bør vi kunne leve godt med.

 

Tema-drifting (et resultat av manglende forankring)

Det sier seg selv at dersom våre oppfatninger eller vår forståelse mangler forankring, så er den å sammenligne med et skip i fri drift. Det betyr at dette er noe som er sårbart for alt fra manipulasjon til tilfeldig kaotisk utforming. Dersom mennesker eller miljøer har dette som profil, så merkes det enklest på manglende sammenheng på tvers av temaene. Helheten henger dårlig logisk sammen.

Jeg har skrevet om overflatiskhet her.  Poenget er at dersom agendaen er manipulasjon eller å bedra, så er dybde og forankring en trussel. Og motsatt: forankring er det beste forsvar mot bedrag eller manipulasjon. Dette betyr i klartekst at det å motsette seg analysen, kan være indikasjon på frykt for tap av kontroll over narrativet.

Poenget er at manglende forankring er farlig, fordi det gir spillerom for at de mørke krefter i menneskets natur tar overhånd. Det er dette som preger mange religiøse bevegelser og konspirasjonsteorier.  Hva er egentlig forskjellen på religiøse bevegelser og konspirasjonsteorier? Egentlig sjelden mye annet enn at religiøse bevegelser ofte befester seg over generasjoner, skaper sin egen ortodoksi og blir selv et forankringspunkt for kommende generasjoner. Kanskje kan man si at religioner er konspirasjonsteorier som over tid er kultivert og intellektualisert. Men da er det også klart at slik kultivering også tenderer til å bremse opp driften. Og dette er forståelig, for det er gjennom samling og fokusering at bevegelser får grobunn til å befeste seg over generasjoner.
Men, når dette er sagt, så vil jo all ortodoksi være beskrevet i det naturlige språk. Jeg reflekterer over dette her og her. Mitt viktigste lærepunkt fra da jeg skrev disse tekstene for mange år siden, er at det naturlige språk i seg selv er så fleksibelt at det aldri kan stoppe denne type drift. Selv lovtekster driver, og gir mat for advokater. Det er gode forklaringer på hvorfor det er slik, og nødvendigvis må være slik. I tillegg til dette er ofte religiøse tekster ofte svevende, og langt borte fra oss i tid og rom. Dette gjør dem ofte sterkt katalytiske. Dette forklarer igjen hvorfor forankring i hellige tekster aldri kan stoppe drift. Dermed har f.eks. kristendommen tusener på tusener av grupperinger med hver sine fortolkninger av bibelske tekster.
Det forklarer også hvordan sterke sosiale magikere som Åsa Waldau, kunne sveve av gårde på, sex,  løgn, misbruk, drap og alt det som står i budene at man ikke skal holde på med, og likevel med styrke kunne utvise andre som «feil» opp mot en streng moralsk standard.  Og selvsagt vil man med denne innsikten, se det som særdeles usannsynlig at en vis og klok allmektig Gud, skulle benytte seg av såkalte hellige tekster som forankrings-grunn for vår virkelighetsoppfatning.

Forskjellen mellom dette og vitenskapen er at vitenskapens forankringsgrunn befinner seg utenfor mennesket selv. Da snakker vi om empirien. Vi evaluerer hypotesers sannsynlighet ved å undersøke empirien. Det er det nærmeste vi kommer en objektiv standard. Men når dette er sagt, så er ikke det det samme som å idealisere dette som et fullkomment glansbilde. For det er det ikke. For selvsagt er det en rekke svakheter også i dette, som beskrevet både i erkjennelsesteorien og i utfordringer innenfor vitenskapen selv, og ikke minst i vitenskapelige miljøer. Men jeg vil likevel hevde at vitenskapen er et langt bedre alternativ enn «hellige tekster». Og som modne mennesker, tar vi det vi har og gjør det beste ut av det.

 

Verdiforankring

Ettersom normalmennesket inklusive den gjengse filosof til stadighet blander verdi og fakta, er det på sin plass å si noe om verdiforankring. Innenfor ny-subjektivisme kan ikke verdier forankres på samme måte som fakta. Jeg har reflektert over fakta, her, realiteter her og verdibegrepet her. Dette handler om at funksjonen «å verdsette» aldri kan bli annet enn subjektiv. Dette har jeg vist best i denne teksten. David Hume oppdaget dette for århundrer siden, og spissformulerte dette i et argument om at man ikke kan «slutte fra er til bør».  Vi kan altså ikke kopiere en god strategi for kunnskap på fakta-domenet, over i verdi-domenet. På et vis er det jo synd, for det høres jo så «vakkert» ut. Og det skaper problemer: I og med at verdier ikke kan forankres i realiteter, hva gjør vi da med dette? For vi mennesker, som jo er utviklet for å leve og fungere sammen, har jo til de grader behov for å ha felles verdi-referanser, for at det skal kunne fungere. For utfordringen er den samme. Uten at verdisystemene forankres, så er de i drift. Og på samme måte, ja kanskje enda farligere, er det når mennesker med stor gjennomslagskraft, klarer å utnytte akkurat dette. Det umodne svaret heter moralsk relativisme. Det er definitivt en farlig løsning. Det har jeg reflektert over her.  Og dersom gudstroen er brutt sammen, så utfordres vi jo av de troende, nettopp på dette. Blir vi svar skyldig?

Noe av dette reflekterer jeg over i denne teksten. Ja, egentlig på selve utfordringen er vi svar skyldig. Men vi oppdager jo at «forankring i Gud», på ingen måte løser problemet. Dette er erkjennelsen: Problemet eksisterer og det må tas alvorlig, på en mer grunnleggende måte enn den religiøse løsningen. Den ny-subjektivistiske løsningen er beskrevet her. Det etiske grunnfjellet, eksisterer ikke, det må skapes. Og vi skaper det ved å slutte opp om det. Det er med andre ord en dugnad. Dette har jeg beskrevet her.

 

Tillegg 5: Hva kreves av en forklaring?

I denne sammenhengen må forklaringen tilføre epistemisk merverdi. Det vil si at den skal kunne gi merverdi opp mot det å kunne forstå fenomener, bringe nye observasjoner til bordet, åpne rom for nye refleksjoner eller analyser, eller på annen måte bidra til fremgang i erkjennelsesprosessen.

Dette krever at forklaringen må:

1)   Ha en felles menneskelig metafysisk basis. Det betyr vitenskapslojalitet og forankring i empiri. Et krav om forståelighet innebærer et felles menneskelig rammeverk. Mangler den dette, vil forklaringen ikke være forståelig for alle mennesker, gitt tilstrekkelig kognitiv funksjon. Det betyr ikke at forklaringen ikke kan være kompleks, eller kreve innsats. Men det betyr at det skal være mulig å oppnå dette, gitt at man investerer nødvendig innsats.

2)   Være ingeniør-tenkende (analytisk), som er det motsatte av magi-tenkende (hokus-pokus)
Magi-tenkende forklaringer bryter med kravet om felles menneskelig referanseramme. Men den har også den egenskapen at den gir illusjon om forklaring, uten å være en forklaring. Jeg kan forklare nord-lyset, med Harry Potters tryllestav. Det kan jo, for dem som tror på dette skape en opplevelse av å være ferdig med spørsmålet, men forklaringen er en illusjon. For vi aner ikke hvordan Harry Potters tryllestav egentlig fungerer. Det er nettopp dette som er risikoen med magi-forklaringen. Den skaper en slags sinnets ro, uten å ha forklart noe som helst. Dermed glipper vi på muligheten til å finne den egentlige forklaringen. Dette må ikke forveksles med at enhver forklaring nødvendigvis må ha avgrensinger og forutsetninger. Men disse bør være spesifisert, i form av aksiomer, postulater og henvisninger til eksterne modeller som forklaringen bygger på.

3)   Være kritiserbar, helst falsifiserbar. En ekte vitenskapelig forklaring må også være falsifiserbar. Men det er ikke alle fenomener, hvor dette er mulig. Derfor reduseres kravet til kritiserbarhet. Det er nettopp muligheten til å kritisere, som driver erkjennelsesprosessen fremover. For det skjerper oss. Vi finner svakheter og anstrenger oss ende mer for å finne ut av det. Kritiserbarhet har også en sosial dimensjon. Derfor handler dette også om sosialt klima, ytringsfrihet, og tilgang til å ytre seg. En forklaring kan ikke kvalitetssikres dersom den ikke er gjenstand for sosial lutring. 

4)   Rimelighet
Dekkes egentlig av punktene over. En forklaring i oppdiktet metafysikk, eller magi forklaringer, er ikke rimelige. Men rimelighets-kriteriet kommer mest til anvendelse, der forklaringen legges til grunn i en anvendelse. Baserer man seg på svært usannsynlige forklaringer, eller tunnelsyn, eller oppdiktet metafysikk, så er det urimelig å legge dette til grunn, særlig i sosiale prosesser.

5)   Strukturert
Dette går igjen på forståelse. En gjennomarbeidet forklaring er strukturert slik at det blir mulig å forstå helhet på flere nivåer. Som regel forstår vi stykkevis og delt, og er derfor avhengig av å se helhetlige strukturer. Dette er jeg inne på her.

Et vesentlig poeng her er at magi-forklaringer gir negativ epistemisk merverdi. Det vil si at den fungerer illusorisk, som et selvbedrag. Magi-forklaringen fungerer som dop. Den gir oss sinnets ro, uten på noen måte å bidra til opplysning av problemstillingen.

Selvsagt er ikke dette alt som kreves av en god forklaring. For selvsagt handler dette også om kvalitet. Her er forslag fra ChatGPT:

En god forklaring har flere viktige egenskaper:

·       Klarhet: Forklaringen skal være lett å forstå. Bruk enkelt språk og unngå unødvendig jargon eller tekniske termer, med mindre de er essensielle for emnet.

·       Relevans: Informasjonen som gis skal være direkte relatert til spørsmålet eller emnet. Unngå å inkludere irrelevant eller unødvendig informasjon.

·       Nøyaktighet: Informasjonen skal være korrekt og oppdatert. Dette er spesielt viktig i vitenskapelige eller faglige sammenhenger.

·       Fullstendighet: En god forklaring dekker alle aspekter av emnet som er nødvendige for å forstå det fullt ut. Den skal ikke etterlate viktige spørsmål ubesvarte.

·       Logisk struktur: Informasjonen skal presenteres i en logisk rekkefølge som bygger opp forståelsen trinn for trinn.

·       Eksempler: Bruk av eksempler kan hjelpe med å illustrere poenger og gjøre abstrakte konsepter mer konkrete.

·       Tilpasning til målgruppen: Forklaringen skal tilpasses kunnskapsnivået og behovene til den som spør. For eksempel, en forklaring til et barn vil være annerledes enn en til en ekspert.

·       Objektivitet: Unngå bias og subjektive meninger, med mindre du blir spurt om en personlig mening eller analyse.

·       En god forklaring hjelper mottakeren å forstå et konsept, løse et problem, eller få innsikt i et emne, og den etterlater dem med en klarere og mer helhetlig forståelse.