Etisk bedømmelse
Empatisk etikk har på ingen måte omdreiningspunkt om bedømming av andre mennesker. Tvert imot handler empatisk etikk om at menneskers etiske verdi er ukrenkelig. Moralsk degradering av andre mennesker innebærer som regel at individet, sosialt sett, taper sin etiske verdi. Dermed vil bedømmelse av andre mennesker fort bli sentralt i det sosiale spill.
I motsetning til dette er empatisk etikk fokusert hvilke konsekvenser våre handlinger har frem i tid. Det vil si hvilken etisk effekt våre standpunkter og handlinger kan komme til å få. Det handler om å undersøke effekten av dette i forhold til de som blir berørt Dette medfører at empatisk etikk i all hovedsak er fokusert på å karakterisere handlinger.
Man kan altså snakke om etisk bedømmelse i forhold på to måter:
1) Vurdering av handlingsalternativer
2) Når man skal bedømme en handling eller et menneske etter at handlingen er begått.
Det er vesentlig å innse nyanseforskjellen på disse to variantene. I det første tilfellet handler det om vurdering av konsekvenser, fordi formålet jo er å oppnå best mulig ønsket effekt av handlingen, dog innenfor akseptable etiske rammer. I det andre tilfellet er formålet å vurdere et annet menneske (eller seg selv). Det er en helt annen utfordring. Noen ganger blandes disse ved at vurdering av mennesker også inngår som en del av beslutningsregnskapet. Men for empatisk etikk er det ikke opp og nedgradering av mennesker som er hovedfokus, men effekten av handlingsalternativet frem i tid. Vurdering av mennesker er i sin natur bakover-skuende, mot fortiden, mens vurdering av handlingsalternativer er fremtidsrettet. Fortiden kan ikke påvirkes. Men det kan fremtiden. Empatisk etikk er dermed mer rasjonell.
I utgangspunktet tenker jeg det er uetisk å definere andre mennesker negativt. Et menneske er alltid mye mer noen handlinger som ble begått en gang for lenge siden. Men, dersom et menneske har et stabilt handlingsmønster, over tid, så gir jo det grunn til å tenke seg at det vil fortsette i fremtiden. Følgelig er det et valid sannsynlighetselement å trekke inn i et beslutningsregnskap. Da krever det et språk. En person kan karakteriseres som «kynisk» dersom vedkommende, stadig ved sine handlinger viser at han ikke tar hensyn til omgivelser eller dem som rammes av handlingene han begår. Men terskelen bør være svært høy før man karakteriserer noen som ond. Kanskje er det et uttrykk som alltid blir upassende. Det er viktig å advare om at bruk av slikt språk ofte blir en avsporing i forhold til det å søke å forstå et menneske, og hvorfor ting har utviklet seg som de har gjort. Les gjerne her om Det grå mennesket, og oppdag hvor lett det er å bli dratt med i ulykksalige hendelser, dersom omgivelsene ligger til rette for det. Vi må heller se det slik at det å ha unngått slike feller er et privilegium.
I denne teksten legger jeg mer vekt på det å bedømme enkelthandlinger. Handlinger definerer ikke mennesker, men menneskets sinnelag blir et vesentlig kriterium når en handling skal defineres.
Når man er en vurderingsprosess i forhold en handling, passer det ofte best å tenke konsekvensetisk på en litt utradisjonell måte. Det vil si at man setter opp et vektregnskap for alle som er signifikant berørt av konsekvensene. Alle konsekvenser av en handling kan angis med sannsynlighet for at konsekvensen skal oppstå. Så må man sette verdi på konsekvensene for alle involverte parter. Deretter verdsetter man konsekvensene med en verdi for hver av de involverte. Da er det tre vesentlige forhold som bør undersøkes. Finnes det noen store minuser i regnskapet? Et stort minus er noe som, med høy sannsynlighet, innebærer signifikant skade eller tap eller lidelse for den som får konsekvensen. Det kan jo variere fra person til person. Et slikt signifikant minus bør vanligvis diskvalifisere alternativet. Det andre forholdet er om der finnes uakseptable risikoer i alternativet. En risiko har vi dersom konsekvensen er signifikant sannsynlig og minuset er veldig stort. Det tredje er at om det ikke finnes slike store minus og heller ikke uakseptable risikoer, da kan man jo se på totalen av plusser og minuser og se på hvilket alternativ som kommer best ut.
I ettertid, når handlingen er begått, har
vi mennesker ofte behov for å bedømme dette og sette våre merkelapper. Da er
det ofte mer passende å vinkle dette med utgangspunkt i sinnelagsetikk.
Hvorfor? Jo fordi det kan gi en pekepinn på hvordan det mennesket kommer til å
oppføre seg i fremtiden. En slik bedømmelse må jo ha en nytteverdi. Handlingen
og dens konsekvenser i seg selv gir ikke noe rettferdig grunnlag for fremtidig
forskjellsbehandling. Men om man får en pekepinn på at vi har å gjøre med et
menneske som er farlig, må vi kunne beskytte oss. Om vi får en pekepinn på at
vi har å gjøre med et menneske som er lojalt og pålitelig, får det også sine
naturlige konsekvenser.
Men selv om det er et menneskelig sinn vi nå er interessert i, kan en god tilnærming være å ta utgangspunkt i at det har foregått en vurdering som har inneholdt de samme elementene som i vektregnskapet i beslutningsteorien. Her er det vesentlig å ta det forbeholdet at handlingen er rasjonell. Det er jo ikke alltid tilfelle. Her handlingen begått i affekt handler det om også individets sinnelag, men på en annen måte. For da handler det om selvkontroll. Og det er jo et område for seg selv. Det er ikke rimelig å bedømme handlinger begått i affekt som noe annet enn ulykker. Det handler om at individet ikke klarte å mobilisere nok kognitiv kapasitet til å gjøre rasjonelle vurderinger i gjeldende situasjon. Da er det menneskenaturen, villdyret i oss som har fritt spillerom. Resultatene blir deretter. Den moralske siden av dette handler om ansvaret for å gjenopprette skade og hindre at det skjer igjen.
Irrasjonalitet kan også handle om fanatisme. Veien inn mot fanatisme er både bred og besnærende. Jeg tenker at dette handler både om omstendighet og personlighet. Men veien inn handler i stor grad om mentale og sosiale mekanismer; komplekse vekselvirkninger som til slutt ender opp med å låse mennesket inne i et stadig smalere tankefengesel. Når et menneske først er havnet der, så er jo dette noe man må ta med videre i alle vurderinger.
Men tilbake til rasjonelle handlinger. Det sies at den mest rettferdige måten å bedømme andre på er å sette seg selv inn i den andres sted. Men, det er sannsynligvis neppe nok. Det mest rettferdige er å sette den andre inn i sitt sted. Med det mener jeg at man ikke skal bedømme andre med utgangspunkt i egne ressurser og privilegier, men heller forsøke å kartlegge den andres ressurser og ta utgangspunkt i det i et forsøk på å forstå vedkommendes vurderinger. Målet må jo være å få en god peiling på hvilken verdiprofil, eller prioritering som har motivert handlingen. Men også selvkontroll og vedkommendes antatte virkelighetsoppfatning som påvirker dette.
Men om vi tar utgangspunkt i verdiprofil eller prioritering så kan man sette opp en skala for bedømmelse av handlinger med utgangspunkt i utslagsgivende motiver. Min skala opererer med følgende parameter:
· Altruisme (graden av selvoppofrelse, man vektlegger positive effekter for andre)
· Egeninteresse (graden av egeninteresse, man vektlegger positive effekter for seg selv)
· Kynisme (graden av likegyldighet i forhold til andre som berøres av handlingen, det kan innebære at enkelte som berøres av handlingen holdes helt utenfor regnskapet)
· Destruksjonisme (graden av misunnelse på den måten at man vektlegger andres plusser som et minus for en selv, det vil si man unner ikke andre noe godt)
· Sadisme (graden av tilfredsstillelse basert på andres lidelse, man vektlegger andres lidelse som et pluss for en selv)
Det er vesentlig å poengtere at både altruisme og egeninteresse anses som positive egenskaper. Å velge alternativer som innebærer plusser for det velgende subjekt er ikke negativt i seg selv. Husk at alle plusser i et beslutningsregnskap er ekte plusser. Det er uavhengig av om det er det besluttende subjektet som får plusset eller om det er de andre. Vi har alle egoistiske trekk på den måten at det alltid ligger en komponent av egeninteresse bak våre handlinger. Det er kun innenfor det sosiale spill at vi forsøker å dekke over eller dempe vår egeninteresse. Empatisk etikk oppmuntrer til å søke egen livsutfoldelse. Det er kun i den grad at dette går ut over andre at dette blir problematisk. Faktisk kan man gå enda lengre. Individets hovedansvar i sitt liv på denne kloden er seg selv. Om ikke individet ivaretar seg selv, hvordan kan man da bli noe for andre? Om man selv er ulykkelig, trengende og fattig fordi man har ofret egne interesser i alle situasjoner da er man automatisk en belastning for omgivelsene. Om det skulle finnes noen plikt i denne verden, så måtte det være det å ivareta egne interesser. Jeg nyanserer derfor mellom egeninteresse og egoisme. Den negative karakteristikken «egoisme» reserveres til handlinger hvor egeninteressen går signifikant på bekostning av andres egeninteresse.
De tre nederste karakteristikkene på listen er de virkelig etisk uakseptable.
Kynismen defineres som likegyldighet i forhold til andre. Man bryr seg ikke om andres overlast eller lidelse. Det er ikke det at man ønsker noen vondt. Det handler kun om viljen til å overse slike konsekvenser dersom noen skulle komme i veien for kynikerens vilje.
Destruksjonisme er tilbøyeligheten til å ville ødelegge for andre. Dette er den undertrykkende tilbøyeligheten som finnes i oss alle, med andre ord behovet for å dominere. Det handler altså ikke bare om kynisme, men det handler også om ønsket om å hindre at andre får det bra. Det handler om ikke å unne noen goder. Dette slår ut i sjalusi og maktbegjær.
Sadisme handler om at man oppnår tilfredsstillelse ved andres lidelse. Det handler om at selve motivet er tilfredsstillelsen i andres lidelse.
Karakteristikkene av handlinger blir da i forhold til styrken på innslagene i de forskjellige parameterne. Da ligger det selvsagt inne i dette bildet at handlinger er sammensatt på den måten at de inneholder blandinger av disse parameterne. Da er det selvsagt vektleggingen på de forskjellige parameterne som avgjør karakteristikken.
1) Handlingen er altruistisk dersom den som handler, vet og aksepterer at den vil medføre store belastinger for ham selv og tilsvarende fordeler for andre. Det er ikke dermed sagt at det ikke er komponenter av egeninteresse i det hele. Egeninteressen er alltid til stede i enhver rasjonell handling.
2) En handling er akseptabel dersom den er motivert av kombinasjoner av egeninteresse og altruisme, og at den ikke kommer i signifikant konflikt med andres egeninteresse.
3) En handling er egoistisk dersom prioritering av egeninteresse går signifikant på bekostning av andres egeninteresse.
4) En handling er kynisk dersom den som handler, oppviser likegyldighet eller manglende forståelse i forhold til andre som berøres negativt av dette.
5) En handling er destruktiv dersom den er motivert av ønsket om å ødelegge for andre, eller å hindre andre i å oppnå goder.
6) En handling er sadistisk dersom den er motivert av tilfredstillelse av andres lidelse.
Punkt 5 og 6, er det nærmeste man kommer å kunne karakterisere handlingen som ondskapsfull.
Alle emosjonelle mekanismer er der fordi
de har gitt mennesket biologisk suksess. Og mennesket er neppe vokst fra noen
av dem. Vi har behov for dette, selv i en velutviklet moden sivilisasjon. Men
likevel kan det være på sin plass å gi en pekepinn på hvordan dette kan måles i
forhold til empatisk etikk. Det er lett å sette ytterrammene. Vår definitivt
beste moralske tilbøyelighet er omsorg.
Omsorg er basert på empati, som jo er den basistilbøyeligheten som hele den
empatiske etikken bygger på, og som har gitt den sitt navn. Så omsorg står
øverst på listen. Vi innser også at dette nøyaktig tilsvarer det som vi trenger
mest av for å utvikle et stabilt sosialt
samspill.
Omsorg er den eneste tilbøyeligheten som er positivt rettet utover mot et
annets individs velbefinnende. (I motsetning til aggresjon,
som er negativt rettet utover mot et annet individs lidelse.)
Omsorg har omdreiningspunkt om subjekter, som befinner seg utenfor ens eget subjekt. Selvsagt er dette en sannhet med modifikasjoner. For tilfredsstillelse av omsorg er også en egen tilfredsstillelse. Dermed refererer den også tilbake til egeninteressen. Men dette skal vi ikke se på som negativt. Tvert imot. Det er nettopp det som gjør at vi kan motiveres for andre, og dermed legge hele vår sjel og engasjement i dette. Dette er definitivt menneskets beste egenskap, og sannsynligvis den basis tilbøyeligheten som har mest å si for menneskets formidable suksess på denne kloden. Dersom mennesket en gang kommer til å ødelegge sine levekår og seg selv, så vil dette handle om at nettopp vår tilbøyelighet til omsorg, er nøytralisert.
Og da er det naturlig å spesifisere den andre yttergrensen på denne rangeringen, nemlig aggresjon. Mennesket ubestridte mest umoralske tilbøyelighet er aggresjon, da spesielt i form av aggressivt begjær og hat. Husk at utløsning av disse, handler om egen tilfredsstillelse. Og denne tilfredsstillelsen utløses direkte av forestillingen om andres lidelse og ulykke. Det er selve lidelsen, destruksjonen og ulykken som begjæres. Som vi ser, så dekker dette det siste punktet på skalaen, sadisme, med hundre prosent. Når det er sagt så er det viktig å påpeke at aggresjon kan kanaliseres til konstruktive formål og dermed skape en positiv kraft. Men dette forutsetter mye kognitivt arbeid. Og det igjen krever trening; en trening vi alle skulle ha hatt.
Alle andre tilbøyeligheter befinner seg i spektret inn imellom dette, og noen blir vanskelig å bedømme. Men det er nok nærliggende for noen å etterspørre hvor seksualiteten befinner seg i dette bildet. Dette er nærliggende fordi tradisjonelle moralske vurderinger ofte har størst fokus på sex. Forklaringen på det er biologisk. Sex er det nærmeste vi kommer selve reproduksjonsprosessen. Overfokus på seksualmoral er en direkte bekreftelse på biologinær moralbedømmelse. I Det Erotiske Menneske, benevnes sex både som himmel og helvete. Dermed blir bedømmelsen av dette ambivalent. På den ene siden er dette konstruktivt fordi det handler om reproduksjon og fordi det har store potensialer til livsutfoldelse og mye glede. På den andre siden har man jo fenomener som voldtekt, overgrep og all den frustrasjon som spillet på kjønnsmarkedet representerer. Og, ikke minst hvordan dette infiserer det sosiale spill hvor det utløser skam, skamming, sosial degradering og stempling av mennesker. Disse siste variantene refererer seg direkte tilbake til aggresjon. Her fungerer spillet rundt seksualiteten som en del av virkemidlene som kan utnyttes til å skade og skape lidelse hos andre. Når det kommer til vurdering av overgrep og voldtekt, så er det kun når slike handlinger er drevet av hat eller aggresjon at de de sidestilles med det verste. Men, mest sannsynlig er det mer sjeldne motivasjoner. Det mest nærliggende handler om seksuell tilfredsstillelse. Da bedømmes dette ifølge skalaen som kynisk. Det er selvsagt totalt uakseptabelt, men dog mindre uakseptabelt enn handlinger drevet av hat. En som kun er ute etter seksuell tilfredsstillelse, vil i teorien kunne ledes til andre kanaler for sin tilfredsstillelse. Det er ikke «meg» han er ute etter, men sex. Får han det på andre måter, så slipper han unna dårlig samvittighet for å ha ødelagt livet for noen, og han slipper unna store sosiale problemer. Verre er det med en som er ute etter «meg». For da er det jeg og min lidelse som er målet. Og det finnes tusen veier til det målet. Det er bare fantasien som begrenser hvor mange måter det er mulig å plage andre mennesker på. Derfor er dette den ultimate umoral. Hensikten er å skape lidelse. Resultatet av handlingen er lidelse. Ifølge min gamle formel for moralsk bedømmelse, er jo dette full suksess for det handlende subjekt. Men gitt en fellesmenneskelig standard er det jo all grunn til å frykte mennesker som utløser denne tilbøyeligheten. Neste gang kan det være DEG som rammes.
Dette er selvsagt imot veldig manges intuisjon. Men da skal vi huske på at utgangspunktet for denne bedømmelsen er empatisk etikk. Den er delvis i strid med menneskets naturlige intuitive moralbedømmelser. Den emosjonelle responsen på seksualovertredelser kan direkte måles i hjernesenteret Insula, som blant annet får oss til å føle vemmelse. Dette er den biologiske responsen på dette. Dessuten er det som regel kvinner og barn som rammes av voldtekt og overgrep. Begge er grupper med høy naturlig empatisk appell. Alt dette er biologiske mekanismer som manifesterer seg i form av denne type emosjonelle utbrudd. Og det slår igjennom i de kulturelle prosessene, og sementeres der som normer. Det intuitive måleinstrumentet er altså basert på biologi. Og vi forstår hvorfor det er innrettet slik. Men empatisk etikk opphøyer ikke menneskenaturen til noen absolutt moralsk autoritet. Derfor kreves det mye kognitivt arbeid og analyse for å innse at her har vi et avvik mellom intuisjonen og den moralske grunnholdningen som er nødvendig for å utvikle en moden bærekraftig sivilisasjon.
Begrepene etikk og moral har som regel forskjellig innhold alt etter hvem man snakker med. Ettersom jeg ikke anerkjenner noen definisjonsmakt og begrepene flyter så tar jeg meg selvsagt også friheten til å tenke om begrepene på min egen måte. Først om forholdet moralsk, amoralsk og umoralsk sett i lys av empatisk etikk. I tråd med refleksjonen over blir det å være moralsk det samme som å respektere alle individers egenverdi. Det betyr et ideal om at alle som berøres av min beslutning tas seriøst med i beslutningsregnskapet, og at deres interesser fremkommer på verdisiden av dette regnskapet.
Umoral blir det samme som ikke å respektere menneskets egenverdi. Det kan være kynisme, altså at man behandler individer som om de skulle være objekter. Det kan også være når man snur andres onder til egne goder, enten ved at det å skape lidelse eller destruksjon gis positiv verdi, eller ved regelrett å nyte andres lidelse (sadisme).
Amoral er når man går inn på en ideologi
hvor man fraskriver seg selv muligheten til egne moralske bedømmelser. Man
avstår fra å tillegge
seg selv og andre verdi. Dette overlates til andre systemer eller som regel
overmakten (ikke min vilje men din vilje).
Det å slutte å tillegge andre verdi er jo selvsagt ikke mulig. Dette er en
sosial øvelse. Altså man fremstår slik, rent opportunistisk.
Da kan vi gå på begrepet «moralisme». For saken er den at for å kunne forsvare grunnleggende umoral og amoral, så kan man utvikle etiske modeller med det formålet. Det som særpreger slike etiske systemer er jo da at den etiske modellen blir et mål i seg selv. Det må den bli når dette går på menneskers egenverdi løs. Det å steine et annet menneske, eller forsvare at det skal brenne evig i helvete, krever jo at man konstruerer opp begrunnelser som setter det menneskets egenverdi ut av spill. Da vil jo modellen måtte påstå at det er rett å gjøre ondt. Da prioriteres modellen foran menneskeverdet. Resultatet er at handlingen eller praksis må forsvares med utgangspunkt i at modellen er et mål i seg selv.
En annen variant av dette er forsøket på å dekke over avmakt. De fleste beslutninger tas i avmakt og inneholder dermed prioriteringer. Men det betyr ikke at slike prioriteringer kan forsvares rent etisk. Fordi empatisk etikk er ærlig og den glatter den ikke over det som blir feil og vondt. Det er ikke dermed sagt at ikke vonde prioriteringer kan være forståelige. Ofte kan det være slik at det ikke finnes alternativer uten store onder. Da snakker man om å velge det minste av ondene. En del av tenkningen rundt empatisk etikk er at mennesket er og forblir ufullkomment. Det fullkomment etiske mennesket er dermed en illusjon. Empatisk etikk avviser alle forsøk å utvikle etiske modeller som dekker over ufullkommenheter. Poenget er likevel at man kan ikke bruke etikk i seg selv for å forsvare et slikt valg. Den avmektige skal ta inn over seg at det er onder i hans alternativ, og at empatisk etikk ikke dekker over et slikt faktum. Det er dette som gjør at empatisk etikk er fritt for etiske singulariteter. Ethvert moralsk system som søker å glatte over onder, er moralistisk, fordi også her blir det moralske systemet blir et mål i seg selv.
En rekke moralske systemer har omdreiningspunkt om sanksjonisme. Dette er avdekket å handle i stor grad om tilfredstillelse av aggresjon, hat eller sadisme. I den grad man konstruerer opp moralske systemer som anser dette som rett (såkalt rettferdig harme), snakker vi om moralisme.Så har vi den varianten at ikke-universell moral universaliseres. Et eksempel forsøket på å gjøre de islamske sharia-lover gjeldende for alle, enten de er muslimer eller ikke. Man kan jo selvsagt diskutere hva som er universelt. Her og her er min refleksjon over dette. Den enkleste måten å skille dette ut på er jo når dette er religionsbetinget (du kan ikke håndhilse på en dame), eller kulturbetinget (omskjæring av jenter), eller diverse påbud eller forbud mot plagg eller at man må eller ikke må barbere seg osv. Alt dette lar seg kun begrunne med utgangspunkt i religiøse, ideologiske eller kulturelle kontekster. Men da ikledd en moralistisk språkdrakt. Det universelle lar seg derimot begrunne med utgangspunkt i saken i seg selv (drap er ikke uakseptabelt fordi det står i bibelen at man ikke skal drepe, men på grunn av all den ulykke dette skaper for oss mennesker i samfunnet).
Alle disse tilfellene kan oppsummeres med at de begrunner moralske standpunkter med utgangspunkt i moral i seg selv. (Moralen blir et mål i seg selv, menneskeverdet må vike).
I tradisjonelle etiske teorier er godt og ondt gjensidig utelukkende begreper. Det vil si at vi har et binært: enten godt eller ondt. For å realitets-orientere begrepene og for å demme opp for etiske singulariteter er denne dikotomiske forståelsen av godt og ondt fjernet i empatisk etikk. Handlingen bedømmes som ond i forhold til hvilken grad den oppleves som et onde av en eller flere av de berørte. Det samme gjelder for det gode. En handling bedømmes som god i den grad at den oppleves som et gode av en eller flere av de berørte partene. Dette blir jo veldig kontroversielt i denne sammenheng. For uten tvil opplever jo sadisten det som et gode å pine sitt offer på den grusomste måte. Dette språklige dilemma oppstår på grunn av det faktum at enhver handling har innslag av egeninteresse. Og i den grad egeninteressen tilfredsstilles er den et gode for den som handler. Det er å bemerke at dette ikke er et normativt utsagn. Dette er en beskrivelse av hvordan virkeligheten er. Fra gammelt av har jeg refleksjonen om den moralske handling. Her har jeg kommet frem til det samme rent matematisk.
Det vi kan ergre oss over år tapet av muligheten til å kunne karakterisere den sadistiske handling som ensidig absolutt ond. Måten å komme rundt dette på er å tillate en inkonsistent bruk av begrepet i retorikkens navn. Hva, annet enn rene skrivebordsøvelser, hinder oss i å gjøre det? En annen måte å komme rundt dette på er at når graden av opplevde onder for de berørte overstiger en viss terskel så gir dette belegg for å karakterisere handlingen som ond. Så jeg er ikke redd for å karakterisere handlings-kategoriene 5 og 6 som onde. Man kan diskutere 3 og 4, men for meg går grensen i forhold til den intenderte hensikten å ville ødelegge, skade eller pine andre.
Det vi ikke må glemme, er at disse karakteristikkene skal ha et praktisk rasjonelt formål. Og formålet her kan splittes opp i følgende:
· Vårt (eller samfunnets) behov for å signalisere for oss selv og alle våre omgivelser hva vi mener er akseptabelt eller ikke. Dette har forhåpentligvis en god preventiv effekt.
· Vårt (eller samfunnets) behov for å signalisere over for den handlende personen hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Dette har forhåpentligvis en god effekt på den det gjelder.
· Vårt (eller samfunnets) behov for å ha en god virkelighetsoppfatning av den personen det gjelder slik at det muliggjør å treffe gode beslutninger i forhold til hvordan man skal forholde seg til vedkommende i fremtiden.
Da er det også verdt å merke seg at dersom noen av disse formålene viser seg å bygge på feil virkelighetsoppfatning, dvs. de har ingen ønsket effekt, så er det rasjonelle grunnlaget for bruk av slike karakteristikker falt bort. Bruk av negative karakteristikker er alltid en belastning for den det gjelder. Man avstår fra dette dersom det ikke er noen rasjonell grunn til å bruke dette virkemidlet. Vi må bli klar over at alt dette egentlig handler om retorisk spill, om forsøk på å påvirke den det gjelder eller omgivelsene.
Svaret er nei. Personer er konkrete organismer, mens «god» og «ond» er abstrakte begreper. Vi må øve oss i å se forskjell på dette. Bruken av disse begrepene må derfor tjene et praktisk rasjonelt formål, om det skal ha noen mening.
Min
oppfatning er at alle mennesker er sammensatt. Deres handlinger
og motiver er komplekse og sammensatte og varierer over tid. Det er derfor
uansett unyansert og ofte urettferdig å sette karakteristikken «ond» på et
menneske. Jeg har ikke tilsvarende motvilje mot å karakterisere enkeltmennesker
som «god». Dette er fordi dette ikke er annet enn et positivt begrep som ikke
kan gjøre annet enn godt. Det er hyggelig å få den karakteristikken, og, ikke
minst det gir en rolle og leve opp til, og virker derfor oppmuntrende i forhold
til å oppføre seg på en god måte. Men vi skal være smertelig klar over at den
motsatte karakteristikken har den motsatte effekten. Det er naivt å tro at det
å bli stemplet
med karakteristikken «ond» medfører noe motiv til å forbedre seg. Hvordan skal
et menneske bevise at det ikke er ondt? Her slår vår subjektive
stigmatisering og bedømming til for fullt. Uansett hva den «onde» personen
gjør, så
vil det hovedsakelig bli tolket i negativ retning. Og om vedkommende gjør
noe godt, kommer det neppe noen oppmuntring, bare et sukk om at nå var det
endelig på tide … Dette er ingen motivasjon til forbedring. Det som verre er,
den «onde» har jo ikke lengre noen sosial posisjon å forsvare. Hele hans rykte
og anseelse er tapt. Han kan ikke tape noe mer. Så i den grad anseelse
tidligere har hindret vedkommende i å begå uønskede handlinger, så er denne
motivasjonen nå borte.
Konklusjonen er da at det å angripe en persons verdighet på denne måten
sannsynligvis bare vi forverre situasjonen.
Vi skal også være oppmerksom på at bøllete atferd og brutalitet er egenskaper som forbindes med alfa-mennesket. Karakteristikken «ond» kan dermed konverteres over til et alfa-image. Skal man først være ond, så la oss følge opp med mektige spektakulære handlinger, slik at det psykopatiske alfa-imaget forsterkes og opprettholdes. Det skaffer i allefall noen beundrere, og dermed også andre menneskers aksept og tilbedelse. Vedkommende fremstår da som suksessrik på den måten at han har en filosofi, han har en strategi og han har satt dette ut i handling, og han står for det han har gjort. I begge tilfeller vil karakteristikken virke som en selvoppfyllende profeti.
Om vi sammenligner denne refleksjonen i forhold til handlinger så kan vi nok se litt av det samme. Men jeg tenker at det er stor forskjell på å karakterisere en persons handling og på det å karakterisere selve personen.
Den moralske bedømmelsen vi hittil har snakket om dreier seg i stor grad om verdi-siden av beslutningsregnskapet. Men hvor ansvarlig er vi i forhold til den virkelighetsoppfatning vi legger til grunn når vi tar våre beslutninger? Kan jeg bebreides for å ha tatt feil, misforstått eller rett og slett ikke vite?
Er det en plikt å vite? Selvsagt er det ikke det, fordi vi har ulike ressurser og ulik tilgang til informasjon. Jeg har vært inne på uaktsomhet her. Den type uaktsomhet som går på at jeg ignorerer risiko, f.eks. kjører i fylla, selv om jeg vet at jeg utsetter andre for risiko, dekkes inn under kynisme. Men så har du alle de handlinger vi begår hvor vi ikke visste risiko eller konsekvenser. Jeg leste nettopp om at det har vært svært utbredt å gi småbarn en spesiell type te, som skal hjelpe mot kolikk. Så viser det seg at teen inneholder et stoff som er kreftfremkallende. Denne type handlinger hvor man rett og slett mangler kunnskap, kan ikke anses som klanderverdig. For dette er noe som skjer oss alle.
Men er det ikke slik at vi bør kreve av oss selv og andre at vi holder oss oppdatert og er edruelige i forhold til den informasjon vi tar til oss? Dette har jeg vært inne på i forbindelse med oppriktighet. Også når vi studerer virkelighetsoppfatning og de prosesser som utvikler våre virkelighetsoppfatninger, så innser vi at dette er mekanismer som på ingen måte er feilfrie.
Det er rimelig å stille krav der jeg forvalter et område som har konsekvenser for andre mennesker. Jo mer makt, jo større nedslagskraft mine handlinger har, desto større er kravet til rasjonalitet.
All statlig forvaltning, politikk, politi, rettsvesen, helsevesen osv. må ha slike krav. Da snakker vi om en virkelighetsoppfatning, med basis i det felles menneskelige. Da har vi med en gang diskvalifisert religioner, overtro, profitt, karriere, retorikk osv. Det felles menneskelige er det som alle mennesker skal kunne ha tilgang til å forstå med utgangspunkt i empirien, faglighet, logiske slutninger. Da snakker vi altså vitenskapelig basert faglighet og redelighet.
Avvik fra dette, særlig på områder som kan få store konsekvenser for andre, må få betegnelsen «Grov uforstand i tjenesten». Konsekvensen er at man enten skjerper seg eller forlater stillingen.
Men, når det gjelder det private mennesket, tenker jeg at det er problematisk f.eks. å klandre noen for sin religion eller overtro. Jeg tenker slik at religion ofte fungerer som mentale virus. Når smitten først er der så kan det mennesket være fortapt i sin religion for all fremtid. På samme måte som man ikke kan klandre et menneske for å ha fått influensa, så kan man ikke klandre et menneske for f.eks. å ha blitt Jehovas Vitner, nekte blodoverføring og dermed dø helt unødvendig. Religion er noe som kan ramme oss alle, uavhengig av intelligens eller kunnskapsnivå.
Alle ønsker vi å bli rettferdig bedømt av andre. Da er det naturlig og realt og søke den samme rettferdigheten i egen bedømming av andre. Det overordnet vesentlige her er å utvikle en refleksjon om egen mulighet til feilbedømmelse. Her opplever jeg svært mange mennesker med sterke sperrer mot akkurat denne øvelsen. Det er mangel på refleksjon om forskjell mellom ureflekterte tolkninger av andres handlinger og virkeligheten. Dette er på mange måter dyrets umiddelbare forståelse av virkeligheten her og nå. Forklaringen på denne motviljen, tror jeg ligger i det sosiale spill. En refleksjon som medfører svekkelse av selvsikkerhet og umiddelbarhet i tolkning av andre mennesker vil umiddelbart svekke slagkraften i det sosiale spill. For mennesker som viser usikkerhet vil umiddelbart tape i dette spillet.
Men om vi kom så langt som til en åpenhet for refleksjon, så kunne vi enkelt spørre:
Har du noen ganger opplevd å bli urettferdig mistenkt for å ha hatt dårlige hensikter? Jeg tror de fleste av oss vil kunne svare ja på det spørsmålet (tar jeg feil?) Personlig har jeg i alle fall opplevd det utallige ganger, både som barn og voksen. Da blir neste spørsmål: Når du ser at det er mulig, kan du da tenke deg muligheten for at du selv kan begå den samme feilen? Om du ser den muligheten, hva kan du gjøre for å bli en mer rettferdig menneskebedømmer i fremtiden? Og det er selvsagt en nesten uoverkommelig oppgave. Om vi tenker oss om, så er etisk bedømmelse av andre selvsagt en svært usikker øvelse fordi vi ikke har direkte tilgang til den andres mentale univers. Ofte ser vi på handlingen og den sammenhengen den har forekommet i, så gjør vi gjetninger og trekker konklusjoner om hvilke beveggrunner som har ligget til grunn for handlingen. Ofte vil konklusjonen påvirkes av våre stigmatiserte forestillinger om denne personen. De kan også påvirkes av negative eller skjulte tilbøyeligheter i oss selv. Om jeg f.eks. stadig må kontrollere meg selv for ikke å falle for fristelsen til å stjele, så er det lett for meg å mistolke enhver som forsvinner diskret bak en butikkreol, for å ha til hensikt å stjele. Beskyldende mennesker kan på den måten uforvarende avsløre hva som egentlig bor i dem selv. Men selv uten stigmatisering er muligheten for feilvurdering stor, selv om vi setter oss selv, etter beste evne inn i den andres situasjon. Da er sannsynligheten stor for å gjøre den empatiske feilslutningen.
Her er det ikke noe fasitsvar, men her er forslag til noen betraktninger som kan gjøres i forsøket på å komme opp med en mer rettferdig bedømmelse:
1) Innslaget av avmakt. Det er jo slik at jo høyere grad av avmakt, desto færre og dårligere er alternativene. Det vil si at med økende grad av avmakt må man akseptere økende grad av minuser i alternativene. Dette kan for eksempel konkretiseres med en person som blir angrepet og som oppfatter kun to alternativer ut av situasjonen, nemlig å dø selv eller å drepe den andre. Det er sjelden man finner på å fordømme drap i selvforsvar.
2) Konsekvensenes uoversiktlighet. Konsekvensene av en handling sprer seg som ringer i vann. Kommer man et stykke utover i hendelseskjeden mister man oversikten. Da kan det bli urettferdig å klandre noen for konsekvenser de ikke hadde muligheter til å forutse.
3) Det tredje perspektivet handler om evnen til å se alternativer og muligheter. Ofte tar vi det for gitt at alle andre ser det samme som meg. Men det er en grov feiltagelse. De kognitive evnene er ujevnt fordelt. Så er det også slik at man kan få ideer om alternativ fra andre. Om man har et tynt sosialt nettverk kan man glippe på mye her. Det å bebreide et menneske for ikke å ha kommet på de riktige ideer eller muligheter er urettferdig.
4) Lytt til personens egen forklaring. Om vedkommende protesterer vilt på din bedømming, så kan det være et signal på at vedkommende virkelig føler det som urettferdig. Veldig ofte tenderer vi til alltid å tolke dette som at personen lyver om sine motiver. Det kan jo selvsagt være tilfelle. Det kan også være tilfelle at vedkommende også lyver for seg selv, at han tror sin egen løgn. Men dette er jo forhold som dagens teknologi ikke kan avgjøre. Da står vi også igjen med vedkommendes egen forklaring som en reell sannsynlighet opp i det hele. Det er uansett respektløst å overse en person beskrivelse av sine beveggrunner for å gjøre som han gjorde. Dette er det nærmeste du kan komme den kilden. Du kan uansett regne med at det er stor sannsynlighet for at dine egne gjetninger og fortolkninger er feil.