Etiske singulariteter

Religion er en fornærmelse mot menneskeheten. Uten religion ville gode mennesker gjort gode ting og onde mennesker gjort onde ting. Det behøves religion for å få gode mennesker til å gjøre onde ting

Steven Weinberg

 

Etikk har vært et sentralt tema for de fleste av de kjente store filosofene. Og her er det utviklet en rekke teorier. I Wikipedia finner vi en god oversikt over disse teoriene. Det mangler ikke på konkurrerende teorier. Hvordan tester man ut slike teorier? Vi har jo et ideal fra vitenskapen, hvor observasjon, målinger og eksperimenter er det som avgjør om teoriene er holdbare eller ikke. Vitenskap handler om å få frem fakta, og de fleste av oss har etter hvert innsett at fakta er noe som erkjennes. Vitenskapsteori handler i høy grad om metoder for å oppnå best mulig kvalitet på erkjennelsesprosessen. Og, igjen så blir det naturens svar på våre spørsmål som avgjør hypotesenes skjebne.  Og det gir oss et ideal om det objektive. Idealet er jo egentlig å se realitetene i hvitøyet, ubesudlet av hva vi ønsker, drømmer og smale fortolkningsskjemaer. Jo mer vi klarer å luke ut av vår egen subjektivitet i prosessen, desto mer ser vi realiteten som den er. Det er det vitenskapelige idealet.

Men hvordan tester man ut en etisk teori? Det vitenskapelige ideal er nok et forbilde, også for mange etikere. Men kan etikk erkjennes på samme måte som vitenskap? Subjektivistisk filosofi er vel klar på at dette er umulig. Det har sitt utgangspunkt i subjektivistisk verditeori, som konstaterer at verdier er en egenskap som tillegges av subjektet.
Fakta kommer utenfra, verdier kommer innenfra. Noen filosofer snakker om at vi har et etisk kompass. Problemet er bare at det er opplagt at vårt etiske kompass ikke er noen objektiv målemetode. Resultatet varierer fra person til person, fra kultur til kultur, fra livssyn til livssyn. Følgelig er det ikke bare å konstatere at noe er rett eller galt bare fordi jeg føler det. Derfor har det blitt gjort utallige forsøk på å «objektivisere»  etikken.  Man har en drøm om en fullkommen etisk formel. I subjektivistisk filosofi er det en del av modenheten å se, også denne realiteten i hvitøyet. Drømmen om den fullkomne etiske formel er tapt. Grunnen er enkel: verdier ikke er objektive størrelser. Den eneste måten å måle dette på er via enkeltindividets respons. Dette er en subjektiv respons.


I den refererte wiki-artikkelen refereres det til et viktig og grunnleggende spørsmål: Hvem bør tjene på en handling? Dette spørsmålet forholder seg til den erkjennelsen at en og samme hendelse kan være et gode for noen, men en ulykke for andre. Da jeg gikk inn i min refleksjon rundt dette temaet gjorde jeg en interessant oppdagelse. Kampen mellom de ulike teoriene, konsekvensetikk, pliktetikk, utilitarismen, dydsetikk osv., er ofte preget av at man utvikler tankeeksperimenter hvor den teori, man ønsker å imøtegå, kommer opp med en urimelig løsning. Dette er et filosofisk verktøy som alle filosofer anerkjenner. På denne måten påviser man subjektivt at teorien har en svakhet. Det vil si, jeg kan ikke objektivt begrunne at «det er slik». Overfor andre individer kan jeg kun appellere til den samme subjektive responsen i deres sinn. Vi har jo alle det til felles at vi er mennesker. Og noen av våre moralske responser har ofte et fellesmenneskelig utgangspunkt. På den måten kan vi forstå hverandre. Så vi tester ut våre etiske posisjoner ved hjelp av tankeeksperimenter. Og er vi ærlige, så innser vi at alle etiske teorier har sine svakheter.

Jeg har begynt å karakterisere slike svakheter som «etiske singulariteter». Begrepet singularitet har jeg hentet fra fysikken (det er egentlig et matematisk begrep). Det handler om når en fysisk teori kollapser rent matematisk. Som regel handler det om at noe går mot uendelig. Man ender rent matematisk med en eller flere variabler dividert på noe som går mot null. Da blir jo svaret uendelig, og det er et begrep som det er umulig å forholde seg til. Tilstanden i sorte hull og starttidspunktet for Big Bang er eksempler fysiske områder hvor teoriene kollapser. Mange teorier forkastes på grunn av slike forhold. Det er en klar indikasjon på at noe i teorien er feil.

Den overførte betydningen til etikken går ut på å identifisere slike tilfeller hvor den etiske modellen bryter sammen. Etikk handler grunnleggende om begrepene «rett og galt» og tilsvarende «godt og ondt». Jeg har gått nærmere inn på begrepsparene her. Vi oppdager fort at begrepsparene ikke er synonyme. Derfor kan de avvike fra hverandre. Hva betyr det? Det kan bety at her er vi inne i vanskelig etisk terreng. Men det kan også handle om retorisk misbruk. Her støter vi bort i en type ordbruk, som åpenbart er problematisk. Hvilken av disse begrepsparene er mest grunnleggende? Og hva gjør vi med dette for å få til koherens i egen etisk tenkning? Jeg argumenterer for at vi har en god indikasjon på en etisk singularitet har vi i de tilfeller hvor rett blir ondt eller godt blir galt. Her er noen eksempel:

Eksempler Fra pliktetikken
Først et eksempel som jeg hørte om da jeg var liten, og som jeg reagerte sterkt på. Det skjedde en gang en kollisjon hvor en stor tankbil var involvert. Bilen tok fyr og brannen spredte seg hurtig. Den ene av de to som var i bilen ble klemt fast og hadde ikke sjanse til å komme ut i tide. Han ba tynt om at kameraten måtte ta en hammer og slå ham i hjel, slik at han slapp lidelsen ved å brenne i hjel.  Kameraten gav etter og knuste hodet hans med en hammer, før han forlot den brennende bilen. Minutter etter var bilen overtent og kameraten hadde spart denne mannen for den forferdelige lidelse å brenne i hjel. Jeg reagerte da med vantro og sinne på at sterke krefter gikk inn for å tiltale og straffe denne mannen for forsettlig drap.
I ettertid tenker jeg at nettopp denne historien var det som skulle til for å tape tilliten til voksenverdens moralske vurderinger. Dette er en etisk singularitet. Det ville vært fryktelig galt å overlate denne mannen til å brenne i hjel, mot sitt eget ønske. Likevel vil mange pliktetikere ment at dette er rett. Altså ondt blir rett og godt blir galt.

Et annet og enda mer ekstremt eksempel fra pliktetikken er historien om Adolf Eichmann som hevdet at han hadde gjort alt riktig fordi han hadde vært lydig mot sine overordnede. Her er et godt eksempel på hvordan lydighetsetikken setter karakteristikken «rett» på noe som åpenbart er et onde for svært mange mennesker.

Eksempler fra Konsekvensetikken

Hovedproblemet med den ureflekterte konsekvensetikken er «de store talls problem». Det som er rett er det som gir mest mulig lykke for flest mulig mennesker. Men inne i de store tallene kan det gjemme seg ulykker og tragedier. Og jo flere mennesker det er som opplever forholdet som et gode jo større er muligheten for at en konsentrert tragedie for enkeltmennesker skal forsvinne i de store tallenes magi. Et eksempel på dette kan være en offentlig henrettelse. Dette kan skje til allmenn forlystelse og underholdning og blir dermed et pluss for mange, men for den som henrettes og vedkommendes famille er det den ytterste tragedie. Men om man summerer alt dette ender man likevel at summen for total lykke overstiger lidelsen. Følgelig blir denne grusomheten en riktig ting å gjøre. Men intuisjonen sier at det er ondt. Ergo rett blir ondt, altså en etisk singularitet.

Et annet eksempel kan være en person som blir mobbet av alle på skolen. Alle medelevene har glede av å se mobbeofferet lide, og de kan glede seg over at de selv ikke er som henne. Summen av lykke dette gir oversiger offerets lidelser, og skal derfor konsekvensetisk bedømmes som riktig. Men vinkling på offeret blir det riktige et onde. Og det er åpenbart intuitivt feil og derfor en etisk singularitet.

Eksempler fra sinnelagsetikken

I følge enkel sinnelagsetisk tenkning er en handling god dersom hensikten til den handlende er god. Dette gir assosiasjoner til noen ordtak som kanskje ikke klinger så godt. Hensikten helliger midlet, og Man må knuse noen egg for å lage en omelett. Jeg er blant dem som tenker at Karl Marx hadde de beste hensikter da han lanserte ideen om proletariatets diktatur. Om vi tar det som utgangspunkt var Marx handling en riktig handling. Han hadde de beste hensikter. Han så ingen annen utvei med tanke på å overvinne datidens sterke kapitalisme og rådende elite. Men i århundret som fulgte førte dette til ufattelige lidelser og død for mange millioner mennesker.

Dette er igjen et eksempel på en handling som ifølge modellen er rett, men som for millioner av mennesker ble til et onde. Altså en etisk singularitet. 

Kanskje kan denne problemstillingen generelt anføres som den mest alvorlige innvendingen mot sinnelagsetikken. For hva er et godt sinnelag? Hvem omfattes av det gode? Kanskje hadde Adolf Hitler de beste hensikter for sitt folk, det tyske folk. Og med rå henvisning til at denne gode hensikten helliger alle midler, så blir jo plutselig holocaust til en god handling.

 

Den overordnede refleksjonen

Det finnes mange metaetiske teorier, og det finnes mange filosofiske leirer rundt dette. Kanskje må man «gå meta». Da handler det om analysen av argumenter til støtte for «sin modell». Jeg tenker at denne meta-meta diskusjonen ikke kan handle om noe annet enn, ja etikk. Hvilken tankemåte er best? Ja, hvordan kan man snakke om dette, uten å appellere etisk i sin dialog? For å si det rett ut: Argumentasjonen får kun mening dersom argumentene ender opp med appell til verdier. Min konklusjon er at begrepsparet «bra og dårlig», som kan oversettes til «godt og ondt», er det mest grunnleggende her. «Rett og galt» kan anvendes i forhold til lover, regler og som bedømmelse av deskriptive utsagn og logikk og matematikk. Begrepsparet har et stort og omfattende deskriptivt nedslagsområde. Selvsagt kan en lov komme i sterk konflikt med hva vi oppfatter som moralsk. For eksempel lover som forbyr homofili, eller som truer med dødsstraff for blasfemi. Dette er jo et onde for de som rammes. Konklusjonen må jo bli at begrepsparet «godt og ondt» er mer etisk grunnleggende enn «rett og galt». En løsning på dette er å innføre begreper som «etisk rett» og «etisk galt». Disse henger da slavisk på begrepsparet godt og ondt. Dette avdekker i så fall menneskets etiske utilstrekkelighet. Man går ikke på kompromiss med den etiske standarden, bare fordi vi mennesker er avmektige. Følgelig kan den etiske tenkemåten være knyttet an til en utopi, som gir retningen. Modenheten i dette er jo å forstå at det er en utopi, men at den må være der, som et ytterste mål, slik at kompassets retning blir klar og konsis.  

Det er mulig å bruke tankeeksperimenter og å gjennomføre analyser på de fleste etiske modeller. Men selvsagt blir også de mange etiske modellene modifisert i den hensikt å overkomme denne type problemer. Det hele ender ofte opp med en kompleksitet, som riktignok er mat for fagfilosofene, men som for lengst er utilgjengeliggjort for allmennheten. Det hele ligner litt på det å utvikle datasystemer, og lappe på dem i ettertid for å fange opp problematikk man ikke forutså da systemet ble designet. Det hele ender opp i et komplekst lappverk.

Men poenget her er å komme bort fra selve ideen om den universale etiske formel som den ytterste og endelige guide for all menneskelig handling. Dette er deduksjonisme. Det som er så farlig med deduksjonismen er at den dekker over etiske singulariteter og etterlater individet i en blind illusjon om oppnåelig fullkommenhet. Denne blindheten åpner for at de grusomheter som måtte ligge i modellens etiske singulariteter kan bli virkelighet.

Den grunnleggende årsaken til eksistensen av etiske singulariteter ligger i forholdet modell/realitet. Alle etiske teorier er modeller. Modellene beskrives i det naturlige språk med alle de svakheter dette i seg selv måtte innebære. I de små enkle hverdagslige situasjoner fungerer dette godt. Det sosiale samspillet avhenger at det fungerer. Men det er i de uventede, vanskelige og kanskje ekstreme situasjoner at modellene som regel bryter sammen. Det er når man kommer i situasjoner der menneskets avmakt kommer til syne at enhver ide om den fullkomne etiske formel kommer hardt og brutalt til kort. Det er når mennesket ikke kommer unna det å måtte prioritere mellom onder.  Det eneste en slik modell kan gjøre i en slik situasjon er å fordekke realitetene ved enten å si at bare et av alternativene er fullkomment riktig eller at den som står med valget er best tjent med å melde seg fullstendig ut og la være og forholde seg til realiteter. Oppdag at begrepsparet «rett og galt» kan anvendes nøyaktig til en slik tildekning. I alle tilfeller handler dette om å la ideologien gå foran individet. Det handler om å la modellen gå foran realitetene. Slikt lar seg ikke gjøre uten at det foreligger en illusjon om at modellen er mer enn en modell.  Virkningen av en slik holdning hvor man på en ren teoretisk etisk basis ofrer tunge etiske realiteter i den hensikt å bevare en ide for ideens skyld, kan være katastrofal.  Derfor er det maktpåliggende å få åpnet øynene for nettopp denne muligheten.

Jeg tenker at det å komme bort fra ideen om fullkommenhet og heller forholde seg til menneskets avmakt, så man gjennomgå et paradigmeskifte hvor etiske modeller er og forblir verktøy for etisk refleksjon. På samme måte som det i noen tilfeller passer med en hammer og andre ganger passer best med skrujern, så kan etiske modeller brukes på samme måte. Det er ikke snakk om riktig svar, men om nyanser og innsikt i en problemstilling, sett fra forskjellige synsvinkler.