Evolusjonsteorien empiriske bevis
Se Richard Dawkins snakke om dette.
Se en god oppsummering på hvordan alt passer sammen uavhengig av hverandre.
Enda en kort enkel oversiktsvideo
Å bevise evolusjonsteorien på samme måte som man beviser Pytagoras er selvsagt umulig. Den kan heller ikke bevises i et steg ved enkel observasjon. Nesten all evolusjon som har foregått har skjedd i forhistorisk tid. Ingen av oss var der. Og ingen av oss har dermed observert de store stegene som evolusjonen har tatt. Og ingen av oss kan leve lenge nok til å observere evolusjon på de store arters nivå. Og det som skjer med bakterier og virus er så lite at vi vanskelig kan forholde oss til det. Alt som kan føres av indisier på at evolusjon finner sted, må dermed skje indirekte, altså via det som kan observeres i dag og rimelige fortolkninger av dette. Da kan man selvsagt stille spørsmålstegn ved om dette kan kalles for beviser i det hele tatt. De som ikke tror på evolusjon vil jo benekte det. Jeg kaller det for indisier. Men alle indisier kan tolkes i forskjellige retninger. Men da er man avhengig av å ha en eller flere konkurrerende teorier. Fra naturvitenskapelig hold vil man jo benekte at noen slike konkurrenter finnes. Kreasjonister vil hevde at der tar de feil. De hevder at kreasjonismen må kunne behandles som en vitenskapelig teori på lik linje med evolusjonsteorien. Det kan jo bli en akademisk diskusjon. Jeg er lekmann, med utgangspunkt i en oppvekst med tro på kreasjonismen. Så jeg tar denne muligheten alvorlig. Jeg har kanskje ikke bedre vett. Men kreasjonismen tar jeg for meg her. Det som er å si om helhetsproblematikken her er at noen hundre prosent konklusjon er ikke jeg i stand til å dra. Det er etter min mening en moden erkjennelse. Jeg befatter meg ikke lengre med absolutter i forhold til den delen av virkelighetsoppfatningen som krever fortolkning. Og det gjelder jo egentlig det meste av det «vi tror vi vet». Det modne mennesket befatter seg med sannsynligheter. Og en benchmark mellom evolusjonsteorien og kreasjonismen måtte i så fall handle om hvilken av teoriene som oppriktig, kritisk sett fremstår som mest sannsynlig. Og da må man ta med helheten fra A-Å i forhold til hvordan teorien har blitt til, med hvilken type erkjennelse, med hvilken agenda, og med hvilke begrunnelser. Og det er en fryktelig lang og kronglete prosess, som i alle fall jeg ikke er i stand til å gjennomføre. Jeg har syslet med denne problemstillingen i noen tiår nå, og pr i dag har jeg langt større tillit til evolusjonsteorien. Og det handler både om mange og klare, uavhengige, indikasjoner på at evolusjon har skjedd, sammenhenger som ingen andre teorier forklarer, og måten dette er erkjent på. Men det henger også sammen med at kreasjonismen pr. i dag, med det vi vet, fremstår som svært usannsynlig. Slik at konkurrenten til evolusjonsteorien på mange måter har snublet på veien og er ikke i nærheten av målstreken. Og faller kreasjonismen, så sprenger det også grensene til at det er lettere å akseptere de klare indiksjonene på evolusjon, som tross alt finnes, kan fremlegges og begrunnes i lys av dagens vitenskap.
Hvis vi først og fremst holder oss til ren
observasjon og antar at fossiler
avtrykk av organismer som en gang har levd, så ser vi følgende mønster. Vi
finner forskjellige fossiler i forskjellige lag Fossilene varierer geografisk
og det er sammenheng mellom geografisk fordeling av fossiler og geografisk
fordeling av nålevende arter. Vi ser at fossilene forandrer seg vertikalt i
lagene, og at jo dypere et lag ligger desto enklere er organismene. Vi ser at
fossilene ligner på hverandre, og på nålevende arter. Vi ser at arter splittes
opp, vi ser at arter forsvinner, og vi ser at nye arter dukker opp. Om vi nå
bedømmer at de geologiske lagene er eldre jo dypere de ligger, så kan vi med
den forutsetningen konstatere at artene i grove trekk har utviklet seg fra det
primitive til mer komplekse former; fra primitive bakterier til avanserte
flercellede organismer. Inn i dette har jeg nå lagt en fortolkning, nemlig at
de geologiske lagene har forskjellig alder og at hovedregelen er at de dypeste
lagene er eldst og de øverste lagene er yngst.
Fra gammelt av kommer dette prinsippet fra geologiens pionerer, James Hutton og Charles Lyell. Og her
handler det ikke bare om lagenes rekkefølge men også om en gradvis økende
kunnskap og forståelse av geologiske prosesser. Det første tidsanslaget var
basert på geologiske analyser. Senere har man jo fått uavhengige kilder til
bedømmelse av alder, nemlig radiometrisk datering. Og radiometrisk datering
bekrefter at lagene blir eldre jo dypere de ligger. Da har vi altså tre
uavhengige prosesser som gjensidig støtter hverandre i det vitenskapelige
puslespillet, det altså analyse av geologiske prosesser, det er fossilene som
forandrer seg og blir mer komplekse, og det er radiometrisk datering. Alt dette
avtegner et mønster som peker i en retning: artene forandrer seg over tid.
Dette gir da basis for en holdbar hypotese om at vi her avleser en historie om
evolusjon. Vi kjenner ingen andre alternativer hypoteser om dette enn de
kreasjonistiske teorier om syndefloden. Men disse representerer et dårlig
alternativ siden de ikke kan forklare de mønstrene som er nevnt på noen adekvat
måte og fordi de motstrider en annen viktig del av dette puslespillet nemlig
biogeografi.
I fossilrekkene finner vi en rekke gode eksempler på evolusjonær utvikling. Jerry Coyne gir i dette foredraget gode eksempler på utvikling fra landdyr til hval, og fra reptiler til fugler.
Et av de vesentligste argumentene for evolusjon, og som kan føres helt tilbake til Darwin, og spesielt Alfred Wallace er måten artene er distribuert på over hele kloden. Den forutsigelse man kan gjøre av evolusjonsteorien er jo at jo mer effektivt isolert et geografisk område er, i forhold til biologisk utveksling, desto mer særegen vil naturen i området være. Og dette stemmer jo når vi ser på fakta. Vi ser det best f.eks. i forhold til dyrelivet i Australia og på Madagaskar. Og vi ser det på fjerntliggende øyer. Det som er interessant er at dette også kan kobles genetisk og med fossiler. Og det er her alternativet, nemlig syndeflodhypotesen kommer fullstendig til kort. Hvorfor finner vi ikke fossiler av kenguruer i Midtøsten, og heller ikke hele veien gjennom Asia? Man finner ikke et eneste fossil. Det kan neppe bety annet enn at kenguruer aldri har vært i disse områdene. Hvordan kan det være syndefloden skapte fossiler som samsvarer med den geografiske utbredelse av liv som først, etterpå spredte seg utover kloden? Her kommer syndeflodhypotesen fullstendig ut å kjøre. Alfred Wallace var den første som tegnet et kart over artenes utbredelse. Og det var etter mange år i felten på utallige plasser i verden. Wallace tegnet sitt kart basert på nålevende arter. Det som er interessant er at dagens kart er komplimentert med genetikk som i høy grad bekrefter det bildet som Wallace i sin tid kom opp med.
Se gjerne denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=2GfKZlTRNjA
For en tid siden sendte jeg en spyttprøve til National Greoraphics Genograpics prosjekt. I dette prosjektet samles det inn genetiske prøver fra mennesker rundt hele verden og man klarer å sette dette sammen i et kart som viser hvordan mennesket har spredt seg på kloden. Jeg får vite at jeg har 1,6 % Neanderthal-gener og at kartet over mine formødres spredning på kloden ser slik ut:
Dette er bare et eksempel på anvendelse av vår kunnskap om det menneskelige genom, som først ble ferdig kartlagt i 2004. Prosjektet hadde da pågått i noen år, og jeg var blant dem som med spenning så frem til resultatet og den eller de utallige mange historier dette kunne fortelle oss. Prosjektet ble egentlig ferdig før tiden fordi teknologien for sekvensering av DNA forbedret seg dramatisk. I dag har vi kartlagt en rekke dyrearter, og ved å se på alt dette i en helhet så dukker ufattelige detaljer fra vår evolusjonære historie frem. Og det var dette jeg så frem til. For jeg stilte meg tidlig spørsmålet om vi ikke ville finne rudimentære gener, altså gener som vi har, men som er rustne og ikke i bruk, men som er fullt ut i bruk hos andre dyrearter. Men før den tid hadde genene for lengst bekreftet evolusjonen. Mutasjoner er jo noe som skjer i gjennomsnitt hele tiden. Kanskje er ikke alltid mutasjonsraten konstant, men vi har god grunn til å tro at den er noenlunde konstant over tid. Da vil vi jo kunne forutsi at passivt DNA som ikke er i bruk må ha større avvik, jo lengre biologisk avstand det er mellom artene. Mennesket og Sjimpansene skilte lag for mellom rundt 6-7 millioner år siden. Mens det kanskje er dobbelt så lenge siden mennesket og orangutangen skilte lag. Følgelig skulle vi finne større avvik mellom passive gener mellom mennesker og orangutanger i forhold til avstanden mellom mennesker og sjimpanser. Og det er akkurat det vi finner. Og ikke bare det. Om du ser på bildet under så er det lett å resonere seg fram til at det må være like lang avstand mellom menneske og Bonobo, som det er mellom menneske og Sjimpanse. Ja, det stemmer Og selvsagt gjelder ikke dette bare mennesket, det gjelder hele evolusjonstreet. Altså, vi har to ulike metoder for å sette sammen slike tre. Den ene er basert på morfologi (form) og fossiler og den andre er genetikk. Og vi ender altså opp med to tre som i stor grad sammenfaller. Hva er sannsynligheten for at det skal være en tilfeldighet? Og eneste måten å forklare denne sammenhengen på er gjennom evolusjonsteorien.
Så til genetiske fossiler. Jo det stemmer. Det genetiske materielet er fullt av gener som ikke lengre er i bruk, men som er fullt ut funksjonelle hos andre dyrearter. Et eksempel kan være at vi mennesker uheldigvis ikke lengre har evne til å produsere C-vitaminer. Gjett hva, vi har alle gener for det, men de er ødelagt. Ergo er vi avhengig av å spise kost som inneholder C-vitaminer. Mange andre dyrearter har denne evnen intakt. Men hvem ville gjettet at vi mennesker også har genene for å produsere eggeplommer? Dette er jo noe som fugler og krypdyr driver med. Gjett hva, vi har rester etter slike gener. Kanskje kan man påstå at dette er en ren forveksling eller feiltakelse. Beklager, sekken for å produsere egg dukker faktisk opp hos oss mennesker på fosterstadiet. Men den tilbakedannes før vi blir født.
På slutten av denne videoen blir vi presentert for såkalte pseudogener. Det er gener som er så ødelagt av mutasjoner at de ikke lengre fungerer. Eksemplet her er et gen for hemoglobin. Denne ødelagte varianten har vi felles med blant annet sjimpanser. Prøv å regne ut sannsynligheten for at det kan være tilfeldig.
Men den mest overbevisende delen av dette kom helt uventet på meg. Vi mennesker bærer på utallige av fortidens retrovirusinfeksjoner. Det kalles for EVR. Dette er forklart her.
Etter hvert som jeg forstod mer og mer av evolusjonsteorien så ble jeg tidlig overbevisst om at dette er noe som også ville vises igjen i vårt atferdsmønster. Alt annet av bevis for evolusjonsteorien er jo både indirekte og avhengig av andres forskning og fremstillinger. Derimot kan jeg direkte observere min egen atferd og ikke minst mine egne tilbøyeligheter. Derfor blir vårt eget atferdsmønster det som for meg har størst personlig beviskraft i seg. Den som tør å åpne øynene ser fort, både dyret i seg selv og i menneskene rundt seg. Hvorfor blir vi sinte, redde, konkurrerende, kåte, sjalu, dominerende, empatiske osv. Det er dette jeg i høy grad har jobbet med i forhold til den menneskelige natur. Og jeg har skapt mine egne teorier om hvordan evolusjonen ender opp med å påvirke menneskets handlingsmønster. Denne måten å argumentere på er for øvrig ikke ukjent blant kreasjonister. Det er bare det at da går de i motsatt retning. Hvorfor søker mennesket Gud? Hvordan kan mennesker være gode? Men selv her mener jeg å ha gode forslag til måter å forstå dette på i lys av evolusjonen.
Evolusjonen er en inkrementell prosess. Og som v før har vært inne på så er dette å betegnes som en kaotisk prosess på den måten at den er nesten håpløs å forutsi. Den andre effekten av det er dette vil sette spor av seg i resultatet. Og det er et spor som er forskjellig fra en prosjektorientert utvikling, hvor helheten er planlagt og konstruert fra begynnelsen av. det betyr at vi burde finne biologiske løsninger som, kanskje både er dum og lite optimal. Finner vi det? Ja så absolutt. Jeg har vært inne på noe av dette her.
I forhold til rudimenter hos mennesket så har vi jo en fin popularisert opplisting av det her og her.
Det som skulle vært evolusjonsteoriens
viktigste konkurrent er kreasjonismen.
Hvis man rister litt på hodet og forsøker å nullstille seg. Om man tar
kreasjonismens basis, nemlig Bibelen og spør oss selv, hvilke forutsigelser
har den gjort som støttes av de fakta vi har nevnt? Og da tenker jeg det er
vesentlig at dette er forutsigelser som man burde ha sett og utledet allerede
for tusen år siden. Det vi ser er at for hver utfordring denne historien har
fått, så har man dels hamret løs på selve utfordringen, dels kommet opp med ad
hoc ideer og fortolkninger for å tilpasse seg til motvillig erkjente
realiteter. Dagens kreasjonisme er blitt til en vegg av forsvar for den gamle
teksten, og ender opp med å forurense både teksten og sitt bilde av moderne
vitenskap. Og dette ender alltid opp med det jeg kaller for lukkede
eksisensialmodeller, det vil si forklaringer som forklarer absolutt alt og
dermed også ingenting. Derfor er kreasjonismen i dag et svært dårlig alternativ
til evolusjonsteorien. Den er bakstreversk og på ingen måte brukbar til å få
menneskeheten videre i forståelse av seg selv og det kosmos vi er en del av.
Og det at evolusjonsteorien pr. i dag i praksis står uten seriøse konkurrenter
blir faktisk også i seg selv en vesentlig grunn til å anta at vi faktisk er på
riktig vei her.