Det å forestille, eller fremstille noen som monstre kalles ofte for demonisering. Det har utgangspunkt i fantasien. De verste og mest forferdelige skapningene man kan forestille seg har man aldri sett. Dette er forestillinger inne i hodet vårt. Jeg kan for eksempel dulle meg inn i en kvinnehater-verden hvor kvinner er kynisk, uberegnelige egoistiske og fiendtlige. De går ikke av veien for å tillegge andre dårlige egenskaper de ikke har, i den hensikt å skape oppmerksomhet og sympati for seg selv. Slik kan jeg fortsette. Jeg har en fantasi om kvinnemonstret. Det gjelder selvsagt ikke min mor, min datter eller søsteren min. Det gjelder heller ikke kona mi osv. Har jeg møtt noen? Egentlig ikke. Sånn kan vi lage fantasier om innvandrere, muslimer, frimurere, jøder, menn, de unge, gamle menn og alle mulige måter vi greier å sortere mennesker på. Fantasimonstret er stigmatiseringens ekstreme endepunkt, og som vi bedømmer hele gruppen etter. dvs. de vi ikke kjenner, de vi ikke har møtt.
Fantasimonstret er en del av det fiendebildet som mennesker skaper om hverandre. I refleksjonen om det onde mennesket er jeg inne på at vi gjerne knytter abnorme egenskaper og sykelige tilstander til våre forestillinger om monstret. Bildet inneholder ikke sjelden tendenser til å ville umenneskeliggjøre individet. Det vil si at man ofte benekter at individet kan ha noen form for moral eller rasjonalitet. Det hele relateres til dyr eller maskiner. En annen variant er det jeg kaller for dirtyfisering. Det vil si at individene assosieres med noe skittent og vemmelig.
I sine propagandafilmer karakteriserte Nazistene jødene som skadedyr, og gjorde koblinger mellom jøder og skadedyrbekjempelse i hus. De ble tillagt umenneskelige egenskaper, samtidig som de blir mistenkeliggjort for en mektig verdensomspennende konspirasjon for å ta makten og friheten fra vanlige mennesker. Fantasimonstret er ikke bare stygt og heslig, det er også mektig og farlig og uten menneskelighet. Alt dette bygges gjerne inn i hatideologier som opprettholder fiendebilder, legitimerer hat og aggresjon mot dem, og senker terskelen mot å begå grusomheter mot dem.
I 2 Peters Brev sier Peter om de ugudelige at:
disse menneskene spotter det de ikke kjenner, og er som dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å bli fanget og gå til grunne.
Denne type demonisering er kun mulig gjennom sosial distanse. Avstand forringer den reelle informasjon. Det skaper huller i informasjonen som kan fylles av fantasien. I forhold til fremmede har vi ofte en forakt eller frykt som overstiger nysgjerrigheten. Da forsterker fantasien dette til et skremmebilde. Ofte vil slike fiendebilder forsterke seg selv gjennom kunnskapens gravitasjonslov og selvoppfyllende profetier. Vi skal også være klar over at, om det er en fremmed gruppe vi har fantasier om, at det vi ser av denne gruppen ofte er det som kan kalles for massemenneske-versjonen. Det vil si at arenaen vi ser hverandre på er skrumpet inn til et offentlig rom med et iskaldt sosialt klima. Vaksinen mot dette er sosial punktering.
Jeg har også den refleksjoner at fantasimonstre blir til folkedemoner, som igjen skaper et slags nedre moralsk referansepunkt i en kultur.