Selvoppofrelse kan kanskje defineres som at man ofrer egne interesser frem for andres.
Dette skjer jo hele tiden, og det sosiale samspill hadde neppe fungert om det ikke var slik. Derfor må jo selvsagt også selvoppofrelse som handling bedømmes som en god handling. Men i denne sammenheng skal vi ta et sinnelagsetisk perspektiv på fenomenet. Hva motiverer mennesker til selvoppofrelse? Uten at jeg vet det, så gjetter jeg på at dette må være et veldig grunnleggende spørsmål for enhver sinnelagsetisk tenker.
La meg ta den friheten å definere ekte selvoppofrelse som et fenomen der et menneske gjør en handling uten innslag av egeninteresse.  Da definerer jeg handlingen som noe et normalt menneske bevisst foretar seg og som er et resultat av en forutgående rasjonell beslutning. Og det er nettopp i det forholdet at der faktisk ligger en beslutning bak at man med en forholdsvis enkel analyse kan påvise at den ekte selvoppofrende handling er en illusjon. Men først, bare for å sortere litt her.

En handling uten hvor der ikke ligger noen rasjonell prosess bak, er ikke en handling, men en hendelse. Da er det ikke er snakk om noen form for forutgående normale mentale prosesser. Det gjør det meningsløst å snakke om offer i det hele tatt.

Alle rasjonelle handlinger er motivert. Og motivet har opphav i våre emosjonelle systemer. Det er ikke mulig å ta en rasjonell beslutning uten at den er influert av eget emosjonelle system. Det emosjonelle system former våre tilbøyeligheter. Det hele er basert på hjernens egne straffe og belønningssystemer. Når en tilbøyelighet får utløp, dempes en lidelse og eller det utløser en tilfredsstillelse. Dette er egeninteressen, rent generelt, prinsipielt forklart. Absolutt alle rasjonelle handlinger er influert av individets egeninteresser. Absolutt alle rasjonelle handlinger er motivert.

Så kan man jo trekke frem gigantiske selvoppofrende størrelser som Gandhi og Moder Teresa. Er ikke dette mennesker som har ofret hele sine liv i tjeneste for andre? Hvordan kan vi forklare dette? For det første er det viktig at slike mennesker har all min respekt og beundring. De har ofret mye og de stod for idealer som er en ledestjerne for en hel verden. Men når det er sagt, er dette selvoppofrelse i den forstand som jeg har skissert det her? Man skal være forsiktig med å analysere andres sinn fordi man kan jo aldri nå inn dit. Men jeg kan jo ta noen eksempler på hvordan det kan ha sett ut.

Ta Gandhi først. Hvor var han fra? Fra India. Han var Inder og han kjempet sin ikke-voldelige frihetskamp for … India. Han førte ikke noen frihetskamp mot apartheid-regimet i Sør-Afrika, på tross av at han bodde der noen år, og reagerte sterkt på det han så. Her ser vi spor av den egosentriske prioritet. Men mest interessant er det å analysere Gandhi i forhold til hans religion. Gandhi var hindu og han var sterkt engasjert i sin hinduistiske religion. Et av grunntrekkene ved hinduismen er forestillingen om at kvaliteten på det livet man har nå er påvirket etter hvordan man levde i tidligere liv. Dersom man oppfører seg dårlig i dette livet, vil det ubønnhørlig ende opp med en lavere livsform i det neste liv.  Jeg hørte en gang på verdibørsen at Gandhi var sterkt opptatt av askese. Han var svært opptatt av sinnets kontroll over «kjødet». Det handler om å oppnå den absolutte frihet, som også innebærer ikke, å la seg slavebinde av «kjødets lyster».  Og motivasjonen er enkel. Det handler om det neste liv, eller det endelige mål som er å bryte ut av den uendelige rekken av gjenfødelser og oppnå Moksha. Det er en slags hinduistisk frelsestankagang.

Det er vel nærliggende å forestille seg at Gandhi var motivert av disse forestillingene, som jo til syvende og sist dreier seg om hans eget beste.

I forhold til ikkevolds-filosofien sier Wikipedia at Gandhi som «hindu var han overbevist om at alt levende er uløselig knyttet sammen. Enhver vold mot et levende vesen ville derfor være vold også mot ham.»

Dette er en god tanke, men den baserer til syvende og sist på et ego, som jo føler seg utsatt for vold og som derfor reagerer adekvat på dette.

Moder Teresa var en trofast katolikk. Katolikkene har både et fattigdomsideal og idealer om å stå i tjeneste for de fattige. Vi har jo viktige utsagn av Jesus som idealiserer, både det å være fattig og det å hjelpe de fattige[1]. Man kan altså tolke hennes innsats som motivert av å sørge for egen frelse. Det som er interessant med mange religioner som forfekter selvoppofrelse er at de samtidig sorterer mennesker i forhold til belønning og straff i det hinsidige. Dette er i seg selv en motivasjon i forhold til å bære tunge byrder nå, men få sin lønn senere. Ofte ser man den egosentriske prioritet i den religiøses forestillinger og plassering av seg selv og sine nærmeste inn i denne tankeverdenen. Den religiøse selv og hennes nærmeste ender til slutt opp med alle godene, ære og triumf. Så har da vedkommende heller ikke problemer med at andre havner utenfor, heller ikke tortur, henrettelser eller evig pine. Å tilbe den guden som utfører dette er heller ikke noe problem.
Men tilbake til Moder Teresa. Kanskje hun var motivert av empati. Hun ofret alt rett og slett i medfølelse for de fattige. Jeg føler meg ganske trygg på at dette må ha vært en viktig del av hennes motivasjon. Men empati er også en tilbøyelighet. Det er noe som kan tilfredsstilles i oss selv. Empatien handler jo nettopp om identifikasjon med andre.

«Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.» (Matteus 25:40)

Dette er en sterk parallell til hinduismen. Når den jeg identifiserer meg med har det vondt har jeg også det vondt. Det driver meg til handlinger for å lindre den andres lidelse. Da lindres også min lidelse. Den ekte naturlige empatien knytter egoets straffe og belønningssystem direkte til den andres ve og vel. Dermed skapes motivasjonen til å handle empatisk på akkurat samme måte som alle andre tilbøyeligheter fungerer.

Virkeligheten er sannsynligvis langt mer kompleks og nyansert enn det jeg fremstiller her. Et aspekt ved begge disse tilfellene handler om det sosiale spill og om det å skape seg en rolle i det sosiale spill. Jeg tenker at både Gandhi og Moder Teresa i den spede starten av sine karrierer kanskje bare hadde vage ideer om sin misjon her i livet. Men de er ressursmessig sterke og kommer i gang med noe som gir så pass respons i omgivelsene at det i seg selv motiverer til mer innsats. Mer innsats, mer suksess mer respons. På den måte skaper de seg en arena. Jo mer denne arenaen utvides desto større er muligheten til å utvikle en rolle. Og rollen er det selvoppofrende mennesket. Ofte forbinder vi menneskelig suksess endimensjonalt med materielle goder. Men i det sosiale spill er materialismen kun et middel, ikke et mål i seg selv. Målet er status, posisjon, beundring eller ære. Det er mange veier til et slikt mål. Den asketiske selvoppofrende rollen er et meget kraftig virkemiddel, når dette samtidig kombineres med styrke og suksess. Får da blir det hele så tydelig selvvalgt. Det er en oppvisning i ekstrem selvkontroll, fromhet og den høyeste integritet.  På mange måter vil utviklingen av en slik rolle låse karriereveien og gravitere den mot stadig nye høyder i oppvist selvoppofrelse. Selvsagt har vi alle sosiale mekanismer som tilfredsstilles gjennom dette. Vi får en følelse av ære, beundring, innflytelse og stolthet. Alt dette belønner hjernen ettertrykkelig.
Også i en slik hypotese aner vi selvsagt individets egeninteresse og selvtilfredsstillelse.

Nå kunne vi selvsagt tatt for oss alle disse sosiale tilbøyelighetene og en for en konstruert opp resonnementer som underbygger ideen om at dette, gjennom utallige generasjoner, gjennom millioner av år har sitt opphav i strategier som har gitt våre forfedre reproduksjonsmessig suksess. Og dermed finnes de også i oss alle, som tilbøyeligheter som søker utløp og tilfredstillelse, og som kommer til utrykk når forholdene ligger til rette for det og det tjener individets egeninteresse.

Ideen om den absolutte selvoppofrelse som ideal er skapt av det sosiale spill. Den opprettholdes av det sosiale spill og den forsterkes av det sosiale spill. Det er kun gjennom analysens forstørrelsesglass at det er mulig å gjennomskue illusjonen, og se mennesket som det egentlig er. Mennesket er grunnleggende egosentrisk.

Oppsummering

Den absolutt ekte selvoppofrelse forutsetter følgende:

1.    En reell virkelighetsoppfatning på at handlingen kun har kostnader for selvoppofreren og ingen egen gevinst på kort eller lang sikt

2.    Medføre den ultimate absolutte kostnad

 

Tankeeksperiment som eksemplifiserer dette:
Etter døden kommer ditt oppgjør med Gud. Du får vite at det enten er himmel eller helvete, og at de fleste havner i helvete. Helvete er et sted hvor mennesker pines maksimalt til evig tid. Himmelen er et sted med maksimum lykke og mening til evig tid. Forutsetningen er at du elsker og tilber Gud, til evig tid. Du er heldig og får vite at du kvalifiserer til himmelen. Du kan der og da akseptere forutsetningen, og komme til himmelen. Dersom du avslår, kommer du ikke bare til helvete, du vil også bli gjenstand for den dypeste vanære, for all fremtid.

Dypest sett handler dette valget om lojalitet. Innerst inne, rent moralsk sett opplever du at det å behandle mennesker som de som går fortapt, er dypt umoralsk.?

Her er det ingen gevinst å hente, for noen. Den eneste betingelsen er at de aksepterer å måtte tilbe en som begår den verst tenkelige umoral til evig tid. Lar du være, er det ikke bare maksimal straff å få, men absolutt ingen vil se på dette som ærefullt. Tvert imot, du vil bli ansett med den dypeste forakt. Så hva velger du?

Kan det tenkes at noen mennesker faktisk vil velge dette alternativet? Et problem er jo evnen til å forestille seg hvor grusom lidelsen er. Så la oss si at du fikk prøve ett minutt. Det ville sannsynligvis vært nok til å skremme bort alle.

Men om vi formilder dette. La oss si kortvarig lidelse av type «brennes levende», så evig død og vanære i all evighet. Da ville vi kanskje sett noen flere.

Poenget her er at alt vi hittil har sett av selvoppofrelse, er motivert og at det i denne motivasjonen også er egoistiske komponenter. Motivasjon av type håp om evig liv i paradis, er jo overveldende forlokkende. Men jeg tenker også motivasjon av type «redde andre fra en grusom skjebne», vil kunne fungere for mange. Men det vi skal være klar over er at dette handler om sosiale tilbøyeligheter i oss. Og selv om noen av disse er rettet utover (omsorg) så utløser det egne belønningssystemer, og også straffesystemer dersom man lar være. Dette er viktig å få med, fordi slike systemer jo kan forklares via evolusjon og naturlig utvalg.