Den filosofiske betegnelsen på dette er paternalisme. Det er noe jeg fant ut, lenge etter at jeg skrev dette.

 

Den måten jeg bruker dette begrepet på er i all hovedsak negativ på den måten at mennesker som skulle vært likeverdige ikke oppfører seg som om det er tilfelle. Da snakker vi altså om at de individer som adresseres av dette er passert småbarns-stadiet og har utviklet en viss grad av sosial kompetanse. Barn har selvsagt behov for foreldre som tar vare på deres interesser i alle sammenhenger. Det innebærer også kontroll og styring av barnet. Når denne atferden er malplassert i forhold til slike relasjoner snakker jeg om «foreldreatferd».  Jeg tenker slik at tilbøyeligheten til å ta vare på avkom er en av de første av de sosiale strategiene som ble etablert i evolusjonen.  Av åpenbare grunner er dette en svært vellykket strategi. Når den først har startet er den sannsynligvis selvforsterkende fordi den tillater at avkommet er mer sårbart. Hos oss mennesker er avkommet ekstremt sårbart og hjelpeløst. Dette har i stor grad formet vår natur. Dette innebærer at våre tilbøyeligheter til foreldreatferd sitter dypt og sterkt i oss. Og på grunn av tilbøyelighetenes diffuse natur vil disse tilbøyelighetene også gjøre seg gjeldende på alle andre områder i det sosiale spill.

Men la oss starte med utgangspunkt i et fenomen fra fugleverden. Araberskriketrosten er en flokklevende art i Midtøsten. Som hos mange andre arter, som lever i flokk, har også denne arten utviklet en sterk rangordning med en dominerende hann på toppen.  De lever i sammen i flokker på rundt et dusin individer. De legger alle eggene i samme reir, men det er bare de mest dominerende hannene og hunnene som får pare seg.  Spisingen er organisert på den måten at noen holder vakt mens andre spiser. Det er status å holde vakt. Derfor er det en viss kamp om dette vervet. Da er det ofte slik at når de mindre dominante holder vakt så kan de ble utsatt for de dominantes ydmykelse. Det foregår på den måten at en dominant hann kan finne på å mate den uheldige vaktholderen. Den dominante hannen gir da i fra seg et skrik, et signal om å få oppmerksomhet. Så flyr han opp til den utsatte og nærmest tvangsforer den med mat. Om den uheldige stritter imot blir det krangel[1]. På denne måten settes den uheldige på plass med en melding som ikke er til å misforstå: «OK, så har du fått være vakt et lite øyeblikk, men du skal ikke komme her og komme her!»

Dette eksemplet viser hvor dypt ned i biologien det sitter at det å behandles som mer «barn» enn man egentlig er sosialt nedverdigende. På samme måte kan det å behandle andre som om de skulle være barn gi en gevinst i det sosiale spill. Samlet er dette et godt eksempel på det jeg kaller for sosial kannibalisme.

I alle sammenhenger hvor det eksisterer maktforhold er det fare for utløsning av foreldreatferd. Eksempler kan være:

·       Kommune/innbygger

·       Institusjon/klient

·       Lege/Pasient

·       Prest/lekmann

·       leder/medarbeider

·       Politiker/Folk

·       Akademia/Lekmann

·       U-hjelp/trengende

·       Rik/Fattig

·       Lærer/elev

·       Populær/upopulær

·       Ressurssterk/Ressurssvak

·       Osv.

Det er ikke slik at foreldreatferd nødvendigvis bevisst implementeres i den hensikt å dominere eller vise seg selv frem. Intensjonen kan være den beste. Poenget er at man utnytter den posisjon man er i til noe mer enn å forvalte det man har ansvar for, nemlig til å invadere individets suverenitetsområde. For den som reflekterer empatisk etisk er det ikke slik at det faktum at man sitter i en maktposisjon i forhold til andre gir noen automatisk rett til å stille seg over det menneske og innskrenke dets suverenitet. Her er en liste av atferds-områder hvor jeg tenker foreldreatferd forekommer.

·       Kommunikasjon
 Innenfor kommunikasjonsmodellen finnes det en modus som kalles for foreldre modus. Da tenker jeg først og fremst på den type over kritiske og anklagende atferd som nærmest tvinger den svake part inn i forsvarsmodus. På den måten bekrefter den svake part sin underdanige status i forhold til anklageren.

·       Overbeskyttelse
Dette handler om å ville beskytte den svake ved å innskrenke vedkommendes handlefrihet. Argumentet er at den svake nettopp er svak og derfor kan både presses eller manipuleres til å ta valg som egentlig er mot vedkommendes vilje, eller ikke er i vedkommendes beste interesse sett fra den sterkes synsvinkel. Et godt eksempel på denne type atferd er fagforeninger som ønsker å begrense adgangen til lokale oppgjør, eller valgmuligheter for den enkelte i arbeidsforholdet. Ofte er jo dette vikarierende argumentasjon i forhold til å opprettholde egen makt og betydning. Selvsagt er hensikten i mange tilfeller god. Men fremgangsmåten er feil.  Om man virkelig ønsker å beskytte så er denne type innskrenking av frihet ikke den rette veien å gå. Isteden kan man opptre som en alliert eller som en støttende samarbeidspart dersom man blir bedt om det. Selvsagt kan et individ velge å legge saken i hendene på en fagforening eller andre, dersom dette skulle bli for vanskelig. Men om det skjer, så tapes ikke verdigheten fordi vi da snakker om at vedkommende frivillig utsteder en fullmakt til noen for å ivareta egne interesser på et bestemt område.

·       Utidig innblanding
Det er forskjell på å gi råd og å forsøke å tvinge rådet på den svake part. For å holde oss til kommunikasjonsmodellen. Så er det å gi råd i form av en voksen til, voksen dialogform en svært nyttig funksjon. Men det å legge makt bak hvordan den svake part forholder seg til rådene karakteriserer jeg som utidig innblanding. For da er individets suverenitetsområde i spill. Noen ganger kan dette skje ureflektert fordi den sterke part ikke har et reflektert forhold til rasjonelle beslutninger. Det er forskjell på å utveksle informasjon og å påvirke verdisiden i beslutningsprosessen. (for eksempel med indirekte trussel om sanksjoner) Den ideelle rådgiver er en god premissleverandør, men hun respekterer at det er den andre som tar den endelige beslutningen. Når det er sagt, så er jo dette også en balansegang samfunnsmessig. Jeg tror at mild sanksjonering (bøter) i forhold til bruk av sikkerhetsutstyr, som redningsvest eller sikkerhetsbelte, eller hjelm ikke oppleves som krenkende eller invaderende av folk flest. Det er jo ikke vanskelig å forstå argumentasjonen og statistikken som forteller at slike tiltak sikrer liv og helse på en god måte som alle er tjent med.

·       Arroganse

·       Manipulasjon

·       Baktalelse
Baktalelsen handler om %E5 omtale tredje person p%E5 en negativ m%E5te uten %E5 ville involvere vedkommende p%E5 noe stadium i prosessen. Baktalelsen er foreldrekommunikasjon p%E5 koseniv%E5. Det handler om sosial kannibalisme. Men hever seg selv ved å tråkke på andre. Baktalelsen blir sjelden vitenskapelig evaluert. Derfor er man fri til å overdrive, overtolke og oppkonstruere forestillinger som man fremstiller som negative og støtende.

·       Oppdragermentalitet
Oppdragermentalitet er nært beslektet med manipulasjon. For det handler om å bruke indirekte og delvis fordekte metoder for å få andre til å gjøre det «jeg» vil. Den grunnleggende refleksjon man kan ha på dette handler om hvilken rett jeg har som likeverdig menneske til å kontrollere andre mennesker på denne måten.  Det handler om bevisstgjøring. Min teori om dette er at man ubevisst ser seg selv i en rolle som overlegen i forhold til den man forsøker å oppdra. Jeg har det spesielle synet på oppdragelse at denne type aktivitet er mest effektiv på barn under 10-12 år. Da snakker jeg om klassisk oppdragelse hvor man ikke nødvendigvis appellerer til individets fornuft, men til regler, roller, sanksjoner, truende atferd, bebreidelser, ris og ros, manipulasjon og andre teknikker. Små barns kognitive funksjoner er ikke ferdigutviklet, og de mangler en erfaringsbase. Dette gir store behov for støtte i barnets unge år. Og da tyr man ofte til virkemidler som de som er nevnt over.  Selvsagt er det ideelle at man i økende grad appellerer til fornuften og hele tiden observerer modenhet i forhold til dette. Problemet er når man tar med seg alt dette tankegodset inn i voksenverden og i det som skulle være likeverdige relasjoner mellom voksne mennesker. Men blir opptatt av roller, regler, rigide krav, sanksjoner, og sender såkalte «signaler» i hytt og pine. Dette kan fort virke mot sin hensikt. For de fleste oppleves det som nedverdigende og som mangel på respekt å bli utsatt for denne type atferd. Dette slår igjen ut på selvfølelsen og kan i verste fall utvikle et menneske i kriminell retning.

·       Overstyring

Overstyring ligner sterkt på det jeg kaller for utidig innblanding. Men overstyring dreier seg hovedsakelig om at den sterke personen befinner seg i en posisjon hvor vedkommende tar avgjørelsen på vegne av den svake. Et eksempel på dette så jeg på TV for ikke lenge siden. Det var en mann i 40-årene med den fryktede sykdommen ALS. De fleste som dør av ALS, dør fordi lungefunksjonen svikter. Men denne mannens største ønske var å kunne se sin datter vokse opp. Han var selvsagt gjort oppmerksom på at det innebærer store lidelser å forlenge livet i respirator. Men legen besluttet at mannen ikke får den behandlingen. Og begrunnelsen er ikke økonomi, eller andre rammebetingelser som ville kunne gjort dette mer forståelig. Det handler enkelt om en oppfatning av at den det gjelder ikke forstår sitt eget beste.  Og dette er en interessant begrunnelse fordi dette jo er forhold som adresserer kognitiv funksjon hos den enkelte. Informasjon er informasjon. Det er fullt mulig å meddele slik kunnskap på tvers av asymmetriske relasjoner og sosial avstand. Foreldreatferden i denne sammenheng er tendensen maktpersoner har til å projisere barnets egenskaper på den svake for dermed å ville ta styringen selv. Til dette er det to ting å si. For det første er det mulig gi en voksen normal person god nok kunnskap i forhold til egen situasjon. For det andre må man akseptere at voksne mennesker, selv med god kunnskap, gjør «det gale valget». Det er det autonome individs klare frihet også å kunne gjøre det som i andres øyne er et galt valg. I dette eksemplet er det legens plikt å sørge for at den det gjelder har den nødvendige kompetanse. Det vil si at han vet at det innebærer lidelser og kanskje risiko for store lidelser å havne i respirator. Om vedkommende har normale kognitive funksjoner er det å regne med at dette blir forstått i den grad som er tilstrekkelig for å kunne ta beslutningen. Det vi ser i dette tilfellet er en villighet til å ta denne kostnaden for å oppnå en annen gevinst, nemlig å se datteren vokse opp. Bedømmelsen av størrelsen på denne gevinsten kan egentlig ikke legen gjøre. Legen kan sette seg selv inn i hans situasjon og vite hva hun selv ville gjort. Men hun evner ikke å sette han, med hele sitt mentale landskap inn i den samme situasjonen. Der er enkeltindividet suverent.