Den rene fornuft

I min tenkning har jeg vært forsiktig med å bruke fornuftsbegrepet fordi det er forholdsvis uklart hva fornuft egentlig er ment å bety. Men i mangel av andre gode begreper blir jeg nødt til å flagge hva jeg mener med fornuft. Jeg kan imidlertid ikke garantere at jeg ikke tidligere har brukt begrepet helt konsistent. Jeg bruker også begrepet «kognitive ressurser». I min tankeverden er dette synonymt med fornuft.

Fornuften er den mest synlige og markante delen av det jeg kaller for de menneskelige mentale resurser. Det viktigste og kanskje mest kontroversielle er at jeg avgrenser fornuften på en slik måte at den rene fornuft ikke er i stand til å ta beslutninger. I et beslutningsregnskap er fornuften involvert i alt som ikke har med verdisiden å gjøre. Jeg kaller normalt sett det for virkelighetsoppfatningen. Men fornuften er mer enn virkelighetsoppfatningen, den inneholder alt som er med på å skape virkelighetsoppfatningen. Normalt der dette det psykologene kaller for kognitive funksjoner (skjønt jeg heller ikke her er sikker på at man ikke blander dette sammen med verdier). Her er eksempel på funksjoner og mekanismer som jeg anser å tilhøre fornuften:

·       Virkelighetsoppfatning (om vår oppfattelse av det som er)

·       Hukommelse
Hukommelse er i bruk i forbindelse med en rekke andre funksjoner i hjernen som ikke tilhører fornuften. Hukommelsen er bygget inn i selve det nevrale nettverket, hvor forbindelsene styrkes av bruk og svekkes av manglende bruk. Men all vår erfaring, kompetanse, forestillinger, språk osv. krever høy kapasitet på hukommelsen.

·       Kunnskap/erfaring/kompetanse

·       Språk
Det naturlige språk er meget komplekst. En stor del av vår tenkning foregår i språk. Språket skal tolkes og det skal kodes. Størstedelen av vår kommunikasjon med andre mennesker foregår via språk.

·       Resonnement/logikk/evne til slutninger

·       Fantasi/kreative prosesser på forskjellige nivåer

·       Persepsjon
Bevegelsen av informasjon fra virkelighet via empiri til oppfatninger kalles ofte for persepsjon. I vårt mentale landskap manifesterer dette seg i form av sanseoppfatninger. Det er verdt å merke seg at oppfatningene, slik de fremstår for vår bevissthet, er sterkt bearbeidet informasjon. Om vi tar synet som eksempel. Lys-signaler blir gjort om til elektriske impulser i øyet og disse signalene går da via hver sine nervebaner (som krysses) til den bakre delen av hjernen som inneholder synssentret. Allerede på veien mot synssentret bearbeides signalene. Synssentret er et av de kraftigste hjernesenter som finnes i hjernen. Og det sier seg selv fordi den informasjonsmessige oppgaven er ekstrem. Den starter som en bunt som inneholder et komplekst mønster av elektriske signaler. Ut i andre enden skal det presenteres for bevisstheten et ferdigtolket bilde hvor en rekke objekter er identifisert, bevegelse plassering, assosiasjoner, mot språk, minner osv. I tillegg ligger en rekke feilrettinger og systemmessige skavanker av type støy eller andre feil er effektivt gjemt bort. Det sies at blinde mennesker ofte tar i bruk synssentret til analyse av lyd. Dermed blir de i stand til å oppfatte mye raskere, og danne seg en helt annen type lydbilde av verden. Dette forteller litt om plastisiteten i dette systemet og hvor universelt det kan fungere. Lignende refleksjoner kan gjøres på alle våre sanser. Og det er med på å få oss til å erkjenne at vi oppfatter vår verden gjennom et komplekst informasjonssystem.

·       Fortolkning
Jeg plukker ut fortolkning som et eget punkt, fordi det er så grunnleggende for vår forståelse av virkeligheten. Våre sanser leverer store mengder signalstrømmer til hjernen. Dette vil ikke hjernen kunne gjøre noe ut av uten å kunne forholde dette til noe kjent. I IP-teorien laget jeg formelen: Informasjon=signalstrøm + fortolkning. Når du hører ord, vil dette bli dekodet av hjernen i forhold til hva den vet om dette ordet fra før. Er det et språk du ikke kjenner, har ikke hjernen noe å forholde det til, og du vil ikke kunne forstå betydningen. Min påstand er altså et dette er en generell lov som gjelder all forflytning av informasjon. Det gjelder altså også for våre sanser. En del av våre kognitive ressurser er derfor en del medfødte grunnleggende strukturer for fortolkning av informasjon. De mest synlige er fornemmelsen av tid og rom. Men her finnes nok utallige andre. Jeg nevnte dette med språk og ord. Dette hadde ikke vært mulig uten funksjonalitet som handterer, lydmønste i form av frekvenser og sammensatte lydbølger. Dette kommer ikke av seg selv. De er der, klar til bruk den dagen vi blir født, sammen med en omfattende startpakke for læring av språk. Hurtighet, presisjon og effektivitet på dette varierer fra individ til individ, og må derfor anses som en del av de kognitive ressurser som vi mennesker er mer eller mindre privilegert med.

·       Erkjennelse
Prosessen med å oppfatte og forstå verden kalles erkjennelsesteori. Filosofer snakker gjerne om epistemologi. Men det er det samme. Ofte hører vi politikere og jurister uttale til media at «jeg registrerer at …». Det som er vesentlig, er at den ideelle erkjennelsesprosessen er upåvirket av hva man måtte ønske eller foretrekke. Vi kan nok ha valg i metoder for erkjennelse. Men resultatet skal ikke være påvirkbart av egne preferanser. For verden er det den er uavhengig av hva jeg måtte ønske. Når du beskriver noe om verden for meg, så ønsker jeg informasjon om hvordan noe er, minst mulig forurenset av dine preferanser av hvordan det burde være. Jeg sier gjerne at det ideelle er nettopp å «registrere» og pedantisk rapportere. Uheldigvis så har vi en språkbruk, særlig på engelsk som forkludrer dette. Her bruker man ofte ordet «decision» om en konklusjon. Og det betyr jo å bestemme. Man bestemmer ikke konklusjonen. Konklusjonen utvikles ideelt av slutninger, ikke be-slutninger. En hypotese er at nettopp denne språkpraksisen har skapt, eller kan være speil av en uhensiktsmessig kulturell referanseramme i vår kultur, sett fra et vitenskapsfilosofisk ståsted. Forestillingen om at «vi velger å tro» er en illusjon, eller ideelt sett refererer det en dårlig praksis. Erkjennelse er en prosess som ideelt sett kun burde involvere de mentale prosessene som handler om behandling av sanseinntrykk og den rene fornuftens dømmekraft. Dette gjenspeiles i måten jeg har strukturert grunnfilosofien på, med et klart skille mellom fakta-siden og verdisiden.
Det er vesentlig å forstå at dette er en filosofisk avgrensing. Man ser likevel konturene av dette i måten hjernen er utviklet på. Men både i vårt opplevde mentale landskap og i de fysiske prosessene er nok dette mer sammensatt. Det filosofiske skillet er der for å skille fakta fra verdier. Det handler igjen om et sannhetsideal, som til syvende og sist blir et etisk spørsmål. Det å kontrollere individet gjennom å kontrollere individets virkelighetsoppfatning, er en hersketeknikk. Og den er uetisk. Ved å sikre at virkelighetsoppfatningen baseres på evidens, det som er uavhengig av enkeltmenneskes vilje eller uvilje, sikrer vi mot uetisk maktovertak på enkeltmennesker. Det handler jo ikke bare om dette. Det handler også om teknologiske fremskritt, som ville vært forhindret dersom vi baserte våre forestillinger på ønsketenkning. Og det er mer spennende å forstå og kunne forutsi planetenes bevegelser på himmelen, enn å gå rundt og tro at dette forutsier min skjebne på jorden.

·       Evne til komplekse tankestrukturer

Det er vesentlig å poengtere at denne avgrensningen er av ren filosofisk karakter. Vi snakker ikke om sortering av fysiske strukturer i hjernen. Overordnet snakker vi imidlertid om det kognitive som forskjellig fra det emosjonelle. Og noe fysisk sortering er der nok da de emosjonelle systemene i stor grad er lokalisert til det som hjerneforskerne det limbiske system og krypdyrhjernen, eller den gamle hjernen. Den «nye» hjernen er utviklet utenpå en gamle og her finner vi det meste av de kognitive. Det mest synlige for oss her er pannelappen, eller det som forskerne kaller for «Frontal Cortex». Men her er det nok mange nyanser inne i bildet. Men mitt poeng er at min avgrensing ikke kan «bevises» eller «motbevises» ved å kartlegge hjernesentre. I praksis er nok også kognitive funksjoner konstant påvirket av følelser eller verdier. Det er et tett nettverk av forbindelseslinjer mellom det limbiske system og pannelappen. Hvis ikke denne tette integrasjon hadde vært der ville hjernen neppe fungert optimalt[1], heller ikke rent energimessig sett. Det vil si at jeg tenker at beslutninger tas hele tiden utenfor vår bevissthet. Eksempel er den kreative prosess, som foregår på utallige nivåer. Den kreative prosess inneholder også evaluering. Og da handler det nok ikke kun om å sile bort åpenbart ulogiske, urealistiske eller bisarre alternativer. Det handler nok også om å filtrere bort det irrelevante og det åpenbart uønskede. Og dette skjer lenge før alternativer når bevisstheten. Sannsynligvis gjør også underbevisstheten en rekke beslutninger som aldri når bevisstheten. Det kan handle om fortrenginger, strutsestrategier eller standpunkter eller handlinger som har bakgrunn i motiver som er så sosialt uakseptable at det bevisste individ ikke kan vedkjenne seg dette.

 

Forholdet fornuft og rasjonalitet

Min måte å avgrense fornuft og følelser på skaper størst problem i forhold til den vanlige bruken av begrepet rasjonalitet. For det er vanlig å tenke på f.eks. matematikk som et produkt av rasjonell aktivitet. Min måte å se på rasjonalitet på gjør at f.eks. matematikk og logiske slutninger ikke er fullverdige rasjonelle produkter. For rasjonalitet innebærer også å ha en bevissthet om verdier og formål. Mens produkter av rasjonalitet er handlinger og standpunkter så er fornuftens produkter kompetanse, kunnskap, slutninger, oppfatninger og konklusjoner.
Det er verdt å merke seg at hovedproblemet her ikke er større enn at det bare er av rent semantisk art. Rasjonalitetsbegrepet er noe omformet i forhold til normalen. Dette er ikke noe jeg påstår, det er en beskrivelse av måten dette begrepet er brukt på i min tankeverden. Dette behøver ikke å påvirke noen andre annen den som forsøker å forstå min tankeverden.

Fornuften er definitivt en del av menneskets rasjonelle ressurser. Men uten følelser og verdier kan ikke rasjonaliteten fungere. Dette er en del av det konseptet jeg kaller for atferdsdualisme.

Min oppfatning av fornuften er et den har høy grad av universalitet og plastisitet. Menneskets ekstreme tilpasningsevne til mange miljøer relaterer seg til nettopp denne universaliteten. Det innebærer også at fornuften kan produsere tankesystemer uten referanse til empiri eller virkelighet.

Her er et meningsløst tankespill, basert på logikk:

·       Vi har tre variabler Neto,Teto,Kiko.

·       Disse variablene kan Nudles eller de kan Tudles.

·       Når du Nudler en variabel, byttes første og andre bokstav. Altså hvis jeg Nudler Teto så får jeg eTto.

·       Når du Tudler en variabel, så byttes siste bokstav med tallet 2. Altså hvis jeg Tudler Teto så får jeg Tet2.

·       Så har vi betingelsene Ay Oy og Ny. Dersom minst en av betingelsene forekommer uten Y skal rekken av variabler Nudles. Dersom en av betingelsene mangler i sin helhet skal rekken av variabler Tudles.

·       Oppsett: Neto,Teto,Kiko

·       Betingelser:Ay,O,N

·       Operativt resultat: Oppsettet skal NudlesàeNto,eTto,iKko

Dette er ment å representere en rent tankemessig struktur uten relasjon til virkeligheten. Vi ser at den baserer seg på noen enkle logiske regler, men innholdet og logikken er helt meningsløs fordi den ikke relaterer seg til noe. Men det er så absolutt begripelig, og man kan fort se at det finnes operative resultater som er riktig eller feil i forhold til regelsettet. Vår fornuft har absolutt ingen problemer med å håndtere denne forholdsvis enkle logiske strukturen.

Poenget med dette er å illustrere at fornuftens høye plastisitet også har den bivirkningen at den kan oppkonstruere tankestrukturer helt generelt som en datamaskin. På mange måte avspeiler datamaskinen flere av fornuftens kognitive funksjoner. Datamaskin kan forholde seg til logikk, den har hukommelse, den kan regne og trekke slutninger. Frem til skrivende stund har den vært svakere på kreativitet og språk. Men likevel har vi jo allerede systemer i dag som slår mennesket i sjakk. Jeg kjenner en som har drevet mye med sjakkspillende dataprogrammer. Han sier at alle har den tilnærmingen at datamaskinen bruker rå regnekraft til å sjekke ut en rekke scenarier på sjakkbrettet og deretter evaluere hvilket scenario som gir det beste utgangspunktet. Dette er igjen den kreative prosess i sving. Sannsynligvis vil man i fremtiden se mye mer av dette. Men det krever regnekraft og at man legger om tankegangen ved utvikling av dataprogrammer bort fra rene deduksjonssystemer til kreative systemer som prøver og feiler.  

Hva er forskjellen på dette og utsagnet 1+1=2?

Immanuel kant ville kanskje hevdet at det foregående tankespillet er rent analytisk, mens 1+1=2 er et syntetisk utsagn. Det betyr at dette utsagnet sier noe om virkeligheten. Dette kan hevde som følge av maindblindness om hva som virkelig skjer i hodet når vi drar denne «syntetiske» konklusjonen. Hvordan vet vi at 1+1=2? Tja, sier Kant, hverken begrepet «1» eller begrepet «+» inneholder begrepet «2». Kant bruker dette eksemplet til å påvise at vi kan vite noe om omverdenen uten å bygge på empiri eller erfaring. Dette er, etter min mening, en feilslutning. Hvor har vi fått 2-tallet fra? Gå i barnehagen og lær! Min datterdatter er, i skrivende stund, 3 og jobber med å lære seg å telle. 1,2,3,4… det går greit men hun hopper over 13. Om en stund er regla innlært og om noen år er hele læreprosessen glemt. Men tankestrukturen ligger der fast for resten av livet. Det er en tallinje, en rekkefølge av ordlyder som er svært anvendelig i forhold til å beskrive mengder i empirien. Den kan anvendes på alt. Antall barn, antall is, antall appelsiner. Om noen år er hun på skolen og lærer nye begreper. «+» betyr: gå utover rekken, «-» er vanskeligere for da skal man bevege seg baklengs. Immanuel Kants fornuft er stort sett av deduktiv karakter. Man resonnerer. Men den menneskelige fornuft er en aktiv prosesserende funksjon.

Forholdet mellom fornuft og intuisjon

Det kan jo være en akademisk øvelse å debattere om Intuisjon tilhører fornuften eller ikke. Jeg velger å ta den med her fordi dette griper inn og fungerer helintegrert med våre kognitive prosesser.
Generelt er intuisjon et begrep som er nok så løselig definert. Psykologene skiller gjerne mellom såkalte system-1 og system-2 funksjoner. Det vi forbinder med system-2-funksjoner er det vi naturlig avgrenser til fornuften. System-1 er intuisjon. I den sammenhengen betegnes intuisjon å være en tankeprosess som gir et svar, en løsning eller en ide, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak.
Det som er interessant er at vår opplevelse av tro stammer fra denne system-1 tankeprosessen. System 2, altså vår fornuft har ingen tilsvarende funksjon. Det vil si at fornuften i seg selv, hverken kan produsere viten eller skape en illusjon om viten. Fornuft kan i høyden sannsynliggjøre eller u-sannsynliggjøre ting. Men om vi noen gang kommer til opplevelsen av å vite, så stammer ikke dette fra fornuftens prosesser, men fra intuisjon. Tankeprosesser utført av fornuften kan utløse en følelsesmessig respons som er en illusjon om å vite. Det er det jeg kaller for å bli bergtatt av egne eller andres ideer. Og da ligger det i kortene at det subjektivistiske synet på viten er at dette er en fornemmelse som ikke er en del av en bevisst tankeprosess. Det er en respons vi erkjenner i vårt mentale landskap.  Ofte kaller vi det for en følelse. Men følelsen er ikke helt på linje med andre emosjoner. Sannsynligvis ikke så nært knyttet til belønningssystemer, men like fullt en respons som erkjennes, heller enn å tenkes. Forskning viser også at fornemmelsen er feilbarlig og, i seg selv, ikke særlig treffsikker i forhold til virkeligheten.

 

Forholdet fornuft og emosjoner

Det emosjonelle systemet er i all hovedsak lokalisert i det limbiske system. Det er eldre enn det kognitive systemet. Sett i et evolusjonært perspektiv betyr det at dette er et system som en gang har fungert uten ved hjelp av den støtten som kognitiv funksjonalitet tilbyr. Da resonnerer jeg meg frem til at dette systemet i en fjern fortid var det primære systemet for orkestrering av atferd. Vi tenker oss at sansestimuli bearbeides i dette systemet og utløser atferd. Den type atferd som utløses av dette kaller jeg for primærresponser. Det er kognitiv funksjonalitet innebygget i dette systemet. Noe av dette har jeg beskrevet her. Det handler om at kognitiv funksjonalitet har en rolle som utløsere av emosjonell respons. Poenget her er at fornuften, inkludert vår evne til fantasi, bygges opp på funksjonalitet som allerede er tilgjengelig med utgangspunkt i sansesystemene. Vi «ser» ting og vi «hører» ting i fantasien. Da er det slik at dette fungerer utløsende på det emosjonelle systemet, akkurat på samme måte som reelle sanseinntrykk.
Følgelig ville det medføre utløsning av primærresponser, dersom ikke vi samtidig hadde evne til å bremse denne responsen.
Eksempel: Vi blir redde og får impuls til å gjemme oss, fordi vi tenker på et farlig dyr eller et stort monster.

Så hvordan skal vi kunne ha muligheten til å tenke og forestille oss scenarier uten at det i seg selv resulterer i atferd? Følgelig må fornuften følges av en evne til å bremse eller stoppe denne atferden. Det må være mulig for fornuften, for eksempel, å kunne arbeide med skremmende scenarioer uten at vi dermed springer og gjemmer oss hver gang.
Og nettopp denne funksjonaliteten finner vi i hjerneanatomien. Venstre tinning-lapp har funksjonalitet som evner å bremse eller stoppe emosjonelle impulser fra å bli omsatt i atferd. Og det kan være at dette har vært primærdriveren for at fornuften i det hele tatt har fått utviklet denne kontrollen. For denne kan jo igjen utnyttes til å korrigere og sofistikerte atferd.

Det som uansett er viktig å reflektere over, er at fornuften, da inkludert fantasien har evnen til å utløse følelser. Det er ikke slik at vi skaper følelsene gjennom vår tenkning. Følelsene utløses av vår tenkning, og det er på lik linje med at sanseinntrykk også utløser emosjonelle responser. En annen måte å si det på: Responsene fra det emosjonelle systemet utløses av hendelser. Hendelser kan være både sansestimuli, kroppsstimuli og våre egne tanker.
Det faktum at tenkning utløser emosjonelle responser er også viktig informasjon for fornuften selv. Det skaper læring om hva som er viktig og relevant. Det er ikke slik at fornuften i seg selv resonnerer seg frem til hva som er viktig. Den kjenner det gjennom erfaringen med det emosjonelle systemet. På den måten utvikler fornuften evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Dette er da kjernen i min verditeori.

Kognitiv overbalanse

For mange år siden så jeg et leserinnlegg på nettet, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg husker ikke, men jeg tror temaet var angst. Dette var en person som fortalte om et barndomsminne, som han oppfattet å ha vært utløsende for hans angst-lidelse. Han hadde sett et TV-program om universet, sannsynligvis på NRK. Kanskje var det et slags vitenskapsprogram som hadde en god illustrasjon, for å gi inntrykk av hvor enormt stort universet er. Kanskje var det den animasjon som starter med et enkelt nabolag et sted på kloden. Så beveger vi oss opp og ut. Vi ser byen, vi ser konturene av landet, kontinentet, jordkloden, månen, planetene, solsystemet, galaksearmen, galaksen (med sine 200-400 milliarder stjerner), galaksehopen, de store galaksestrukturene, det ufattelige antall galakse (man teller vel nå rundt 200 milliarder, innenfor det synlige universet).

For denne lille gutten så utvikler forestillingen seg etter hvert til et sjokk, som utløser hans første angstanfall. Og vedkommende tillegger da dette TV-innslaget, hoved-forklaringen på egen angstlidelse. Det kan man jo ha hypoteser om. For her er det nok mange forhold i spill. Men poenget for meg, med å dra opp dette her, er at det gutten her fikk presentert, representerer flere meget sterke utfordringer, for vårt fysiske kognitive system.

Tenk over at hverken mennesket eller noen arter på denne planeten, på ingen måte har noen praktisk nytte av å vite hvor enorm stor vår planet egentlig er.  I den kognitive bagasjen har vi fått med oss en rekke sofistikerte systemer for intuitiv oppfattelse av størrelse, og ikke minst kunne rangere størrelser opp mot hverandre. Det gir svært styr nytte. Dette er, hos oss mennesker, en del av det visuelle systemet, og det fungerer utmerket. På den måten ble individet i stand til å sortere de store fra de små, og for alle arter som driver med sosial rangering, så er dette fundamentalt. Jeg har skrevet om fenomenet her. Vi blir også i stand til å sortere store bær-tuer fra litt mindre bær-tuer, store steiner fra små steiner. Vi ser også forskjell på store og små menneskeflokker. Det kan bety forskjell på liv og død. Ja, til og med kommer det til nytte for vår navigering å se forskjell på store og små fjell.
Med andre ord vil vår fitness påvirkes av slike fasiliteter i vår egen kognisjon. Dette kommer til oss, enkelt og uanstrengt, altså som en del av intuisjonen. Men selvsagt går det noen grenser for nytteverdien her. Et eller annet sted på denne veien, stopper nytteverdien opp. Men forestillinger om det veldig store, stopper på ingen måte her. Vi har et kreativt system og en fantasi som er i stand til å benytte seg av denne intuisjonen og skape forestillinger som går langt utover dette. Og etter hvert har vi lært oss andre kognitive teknikker, altså matematikk, som gjør det mulig for oss å forlate intuisjonen, for derigjennom å kunne handtere størrelser over mot det uendelig. Men selv dette systemet kollapser jo i møte med uendeligheten. Hva gjør fornuften da?

Det er jo her et friskt kognitivt system er i stand til å «dekke over» det hele ved hjelp av en slags tåkete forestillinger, med kraft nok til å roe ned vårt sinn. Og det er nok her, den lille gutten den gang, ble overveldet av et kognitivt system, som mistet grepet og kollapset, tatt på sengen, før systemet maktet å konstruere en slik «tåke»-forestilling som kunne roe sinnet. Jeg har min egen meningsteori her, hvor jeg beskriver noe av samme problematikken.  Poenget er at menneskets kognitive evner er så kraftige at det kan styre oss ut i terreng som medfører komplekse kollapser.  Dette medfører igjen behov for systemer som handterer slike situasjoner, på en måte som styrer unna total kognitiv kollaps.

Men selvsagt er ikke dette feilfritt. Det avhenger av ressurser, og modenhet. Jeg har også hørt om mennesker som får panikk-opplevelser, både i møte med uendelighet, og evighet. Dette er ikke annet en annen variant av det å bli sjøsyk, som følge av svært konfliktfylt sanseinformasjon. Den stakkars lille gutten var nok ikke klar for denne kognitive utfordringen. Og det utløste et angstanfall.

Den hypotesen jeg her beskriver handler da i store trekk om en bivirkning av en hurtig evolusjonær utvikling av menneskeartens kognitive kapasitet. Vi har en kognitiv kapasitet som er så kraftig at den kan føres oss ut i kognitive terreng som våre intuitive kapasiteter ikke har støtte for, og som derfor utgjør risiko for kognitiv ubalanse, som i sin tur kan føre til kognitiv kollaps, med tilhørende angst. Så har vi altså en evolusjonær påbygning i form av forsvarssystemer mot dette igjen. Det er en slags fornuftens parkering i en uklar tåkeheim, med kraft nok til å gjenopprette sinnets ro og balanse.

Og vår tids kunnskapsutvikling setter nok dette ekstra på prøve. I løpet av få generasjoner (på hundre år) har våre forestillinger om universet vokst i størrelsesorden hundre milliarder ganger. Husk at vi for hunder år siden trodde at vår galakse var hele universet. Og selv galaksen, er av en størrelsesorden, som vi er sjanseløse på å ha noen forestillinger om. Den er å karakterisere som et korn på en endeløs strand av sand. Og hvor små og betydningsløse er ikke vi, bare sammenlignet med vår egen galakse? Vi har utviklet tallsystemer, som hjelper oss å beskrive dette. På den måte blir vi i stand til å handtere det. Men det er totalt utenfor vår intuitive fatteevne. Slik blir det også i møte med begreper som uendelighet, evighet, ingenting, flerdimensjonal strengteori, romtid, og interferensmønstrets bølgekollaps i kvantefysikkens bisarre verden.

De kognitive forsvarssystemer mot denne type kollaps handler ofte om utvikling av narrativer. Vi har det uendelige fenomenet, at vårt sinn kan roes ned, og opprette balanse ved å konstruere narrativer som integrerer det vanskelige på måter som gir fiktiv opplevelse av mening. Vi opplever altså følelsen av å forstå det uforståelige. Noe av det har jeg vårt inne på her. Det vi skal være oppmerksomme på er at slie kollapser, ikke bare handler om vår intuisjon, men at de narrativer og systemer vi utvikler, som fungerende forklaringer, også når slike grenser hvor de kollapser. Vi kjenner dette fra vitenskap og matematikk, ofte beskrevet som singulariteter. Jeg har benyttet meg av samme metafor i beskrivelsen av det jeg kaller for etiske singulariteter her.

Men merk den psykologiske effekten. Bare det å ha satt et ord på fenomenet, som for eksempel singularitet, har en beroligende effekt på vårt sinn. Begreper som evighet og uendelighet, er jo av samme kaliber. Dette har jo nær sammenheng med det jeg kaller for magi-tenkning, hvor fornuften parkerer kompleksiteten inn i begreper, eller regelrett ord, som dekker over vanskelighetene. Og da er vi jo over i ord og begreper som videre finner sin vei inn i religiøse narrativer. Spesielt brukes ordet transcendens veldig ofte inn i denne mystisismen skyggeverden. Slå opp ordet her, og oppdag at det egentlig betyr ufattelig. Mange har hørt begrepet «God of the gaps», som jo handler om det å bruke Gud som forklaring på alt som vi ikke kan forklare. Her fungerer selve gudsbegrepet, på akkurat den måten jeg her beskriver. Man oppnår sinnets ro med å forklare det mystiske med et mystisk begrep, som har en kraft til å gi oss en illusorisk følelse av mening. Andre slike tåkebelagte begreper, som vi kanskje ikke tenker så nøye over er slikt som «fri vilje», og «objektiv moral». Følg linkene for mine refleksjoner over dette.
Det at jeg bruker begrepet «forsvarsmekanismer» om dette er da ikke tilfeldig. Fordi dette er naturlige forsvarsverk mot den angsten som usikkerhet skaper. Dette har jeg skrevet om her og her. Med andre ord vil ofte det å utfordre slike forestillinger møtes med kraftig forsvar med alt fra trusler, demonisering, scenenekt til sofistikerte bortforklaringer.
Dette har jo også slektskap med konspirasjonsteorier, som jeg tror innebærer noe av de samme mekanismene. Det å ta inn over seg at menneskeheten er i ferd med å ødelegge klima og miljø på planeten, er så skremmende, så angstvekkende at man henfaller til avledningsmanøver i form av sofistikerte konspirasjonsteorier. Dette er en veldig naturlig tilbøyelighet.

Det å utvikle evne til å «se dyret i hvitøyet», er en modningsprosess, med mål om å vaksinere seg mot slike forblindelses-mekanismer. Men det er slett ikke sikkert noen av oss makter dette på noen god måte.

Langsiktighet

Se også her. Informasjonssystemer, slik jeg definerer det her, har kun mening innenfor et metafysisk rammeverk i stor grad preget av determinisme.  Dette forutsetter også en tilstand av tid, hvor fremtiden ligner på fortiden. Dette har jeg beskrevet her. Den som studerer Darwins fire betingelser for naturlig utvalg, vil kunne konkludere med at forutsetning nummer 2, at avkommet ligner foreldrene, forutsetter akkurat denne type metafysikk. Dersom vi går videre på det metafysiske sporet, så sier ikke dette nødvendigvis at tid og rom er grunnleggende fysiske realiteter. Dette kan være emergerte egenskaper, og fremstå som manifestasjoner av noe mer grunnleggende. Men poenget her er at uansett om dette er grunnleggende eller emergert, så er dette metafysiske rammer, som nødvendigvis må være til stede, før biologisk liv i det hele tatt skal kunne oppstå. Med andre ord snakker vi om noe som, på sitt nivå, må ha objektiv eksistens.

Men da har vi også pekt på noe veldig grunnleggende med alt liv, og som hefter som rammer ved alt som måtte fungere etter darwinistiske prinsipper, nemlig adapsjonsevne. Dette er prosesser som finner et midlertidig smutthull ut av en ellers naturlig matematisk entropisk lovmessighet.

Grunnen til å påpeke dette er erkjennelsen om at alt liv har en grunnleggende forutsigelsesevne. Da snakker jeg hverken om profeti, eller spådom, men noe så enkelt som at biologisk suksess handler om å være forberedt på fremtidige utfordringer.  Jo bedre dette fungerer, desto bedre biologisk suksess. Vi snakker altså om hvordan seleksjonstrykk og fitness, driver dette fremover.

Og utrustningen er ikke nødvendigvis kognitiv. Alle våre kroppslige funksjonaliteter representerer denne forberedtheten. Og de er der, og er formet slik fordi dette, rent statistisk har gitt biologisk gevinst.

Da er det også logisk at dette også gjelder for biologiske systemer med handlingsevne. Med andre ord blir handlingsevnen også gjenstand for det samme seleksjonstrykket, og vil preges av det samme.

Sagt med andre ord: Måten individet responderer på, vil være gjenstand for seleksjonstrykk, og formes av dette.

Så lenge vi kun snakker kropp, så handler dette om det jeg kaller for primær-responser.  Dette har jeg beskrevet her.

La oss kalle dette for enkel determinisme. Den aller enkleste determinisme er den lovmessighet vi ser i naturen. Vi snakker om kjeder av hendelser hvor hver tilstand er et resultat av foregående tilstand. En stein treffer en annen, og setter den i bevegelse, på en lovmessig måte, gitt av materiens iboende natur.

Det tilsvarende fenomenet i biologiske prosesser, kaller jeg for stimuli-respons-systemer. Eksempel fra biologien er svamper. Svampene sensoriske kobler direkte til det motoriske på en slik måte at porene åpnes og lukkes i takt med bølgene som skyller over dem. Forskjellen opp mot naturen ellers, er altså at responsen fra det biologiske systemet statistisk sett er bedre egnet til systemets bevaring, altså overlevelse. Responsen er en refleks, men den kan være kompleks på den måten at det ofte er mye logikk involvert. Men dersom man utviklet en matematisk boolsk modell, vil det være mulig å bruke denne til å forutsi responsen. Når jeg kaller dette for enkel determinisme, så betyr det ikke at mekanismene ikke kan ha en viss kompleksitet. Jeg som har drevet med elektronikk, ser sammenhengen mellom dette og et digital-teknisk skjema i for eksempel en båndopptaker. Det er passe komplisert, kan bli passe intelligent, men absolutt mulig å forstå, modul for modul. I naturen kan vi kalle dette for enkle stimuli-respons-systemer.

De første biologiske systemer med bevegelsesevne, kan derfor kalles for stimuli-respons-systemer. Og etter hvert som systemet blir mer avansert, kan man karakterisere responsene som programmert. De følger mønstre som evolusjonært har vist seg å gi best mulig biologisk gevinst.

Man kan kalle en biologisk prosess bestående av populasjoner, for et primitivt informasjonssystem. Da snakker jeg om totalen. Det betyr at individene som inngår i dette, utelukkende fungerer som komponenter i et overordnet informasjonssystem.

Dette vil vare frem til individet i seg selv, utvikler lignende egenskaper på individuelt nivå. Da snakker vi om individuell læreevne.

Da kan man begynne å snakke om en mer kompleks determinisme. For nå er det ikke bare sanntids stimuli-respons, men at responsen også vil være preget av individets egen livshistorie.  Altså, under ellers like omstendigheter kan to individer reagere forskjellig, fordi de er forskjellig konfigurert av hver sin individuelle livserfaring.

Fortsatt snakker vi stimuli respons, men det å forutsi individets respons, blir vanskeligere for det krever mer enn en generell boolsk modell. Vi er nå i behov av tilleggsinformasjon om forhold i individets indre. Og det er kanskje på dette nivået at det gir mening å snakke om individer, i motsetning til komponenter. For dette er på en måte forskjellig fra naturen elles. Et vannmolekyl forventes å reagere på en veldig forutsigbar måte, som alle andre vannmolekyl i hele universet. Slik fungerer i alle fall kjemien. Det gjelder vel i stor grad for fysikken, men med litt modifikasjoner for en del rare egenskaper, særlig på kvante-nivå.

Individuell læreevne forbedrer altså individets evne til å være forberedt. For da kan individet tilpasse seg, sitt lokale miljø, og sine lokale utfordringer. Da snakker vi om at individet selv, ikke bare er en komponent i en overordnet informasjonsprosess, men at individet selv er en informasjonsprosess. Og denne informasjonsprosessen blir selvfølgelig også gjenstand for seleksjonstrykk. Overgangen fra stimuli-respons til aktør, har jeg beskrevet her.

Men utfordring og løsning er fortsatt den samme. Basis er at fremtiden ligner på fortiden, altså høy grad av vitenskapelig determinisme.

Poenget er å beskrive hvordan hele informasjons-konseptet drives frem av en ting: forutsigelsesevne. Mens primitive systemer responderer, så begår aktører handlinger. Dette er beskrevet her. En handling defineres som en hendelse som er intendert og initiert av et informasjonssystem. Dette hadde vært meningsløst dersom ikke det handlet om en forventning om handlingens virkninger i fremtiden.

Fokuset på fremtiden, som ligner på fortiden, blir her interessant. For da snakker vi om at arter, etter hvert utvikler et indre bilde av fortid og fremtid. Vi snakker med andre ord om et tidsvindu. Kanskje varierer dette tidsvinduet fra millisekunder hos noen arter, til evighet hos menneskearten. Jeg har den hypotesen at dette tidsvinduet spiller en sentral rolle i bevissthetsfenomenet. For hva befinner seg sentrum? Det er jo aktøren selv. Aktøren befinner seg, som indre konstruert objekt i en konstruert nåtid, som er sentrum i dette tidsvinduet. Dette har jeg vært inne på her.

Jeg snakket om primær-responser. Her er det vesentlig å forstå at evolusjonsprosessen er inkrementell. Den baserer seg alltid på det som er. Primær-responsen har gått fra å være enkel determinisme, stadig mer sofistikert og over til å være impulser som i kombinasjon med kognitiv kapasitet, former handlingen.

Her er vi inne på beslutningsformelen: vekt=sannsynlighet*verdi.

Sannsynlighet representerer det kognitive systemet, mens verdi representeres av impulsen. Hele drivkraften bak denne organiseringen er å kombinere arvet biologisk kompetanse med kunnskap om egne omgivelser. Her finner vi altså arbeidsfordelingen mellom evolusjonsprosessen og fornuften.

Når det kommer så langt som til impulser, så handler det om at det som tidligere var en refleks, nå er organisert om til drivkrefter som gir intensjon, altså mål, men uten at løsningen er gitt. Du møter et truende dyr, du blir redd. Impulsen er å komme seg vekk. Men hvordan dette løses, i individets praktiske situasjon, er ikke gitt. Det er her den kognitive funksjonen får sin oppgave. Men poenget her er at vi fortsatt har primærresponsen. Men den må ofte overstyres. Det skaper indre konflikt. Derfor er det nødvendig med mekanismer som bremser, eller hindrer impulsene fra å slå ut i primærrespons.  Det er kun på den måten at den kognitive funksjonen kan finne sitt arbeidsrom, slik at den kan påvirke handlingsmønsteret.

Her er det å bemerke at impulser lokker med driftstilfredstillelse, på ekte freudiansk vis. Primær-responsen er ikke bare en refleks, det er en fristelse til umiddelbar tilfredsstillelse. Dette er det kortsiktige. Vi snakker fortsatt om fremtid, men innenfor et snevert tidsvindu, hvor individets opplevde mål er denne tilfredsstillelsen.  Det er vesentlig å påpeke at dette ikke er et kognitivt mål, og derfor heller ikke resultat av en rasjonell prosess. Dersom noen blir rasende og slår, så handler det oftest om affekt. Det er ingen plan i dette, ingen strategi. Hensikten er begrenset til tilfredsstillelsen av en språkløs impuls, en tilfredsstillelse der og da. Selvsagt kan det kognitive komme inn etterpå i form av etterrasjonalisering.

Summen av dette er at vi må ha på plass både kognitive mekanismer og bremsemekanismer for i det hele tatt å kunne komme i gang med langsiktighet. Fokus her er altså på den kognitive funksjonen som etablerer forutsigelsesevnen. Her kan det være mening i å definere dette som superkompleks determinisme. Det betyr at praktisk forutsigbarhet på systemets atferd, er nesten umulig ut over et visst presisjonsnivå. Det betyr ikke at systemet i prinsippet ikke er forutsigbart, men at kompleksiteten er så høy at det setter store begrensinger.

Hvordan greier hjernen å forutse fremtiden og kalkulere ut effekten av egne handlinger, med signifikant presisjon? Den metafysiske forutsetningen er som nevnt determinismen. Det betyr at vi kan lære av fortiden, og utnytte dette til å forutse virkningen av alternative handlinger i fremtiden.

Vi oppdager at dette krever mer enn bare logikk og observasjon. Vi må kunne simulere mulige utfall av handlinger, i fremtiden.

Vi kjenner denne evnen som fantasi. Det har jeg beskrevet her. Men det som er vesentlig her, er at hjernen er en konstruksjonsmaskin. Den predikerer fremtiden, basert på gjetninger. Nevroforskeren Anil Seth går så langt i boken «Beeng You» at han kaller dette for hallusinasjoner. Og det går dypere enn fantasien. Dette er den grunnleggende måten hjernen arbeider på, også når det gjelder oppfatning og erkjennelse.

Dette betyr i klartekst at når tanken blir født i din bevissthet, så er den allerede preget av et fosterstadium basert på kombinasjoner av forventning, sanseerfaringer og relevans. Dine tanker er antropomorfe. Måten du anskuer verden på er preget av hva som gav biologiske gevinster i en fjern fortid. Derav opererer jeg med begrepet antroposentrisk referanseramme.

Og det kan godt være at nettopp denne kontrollerte hallusineringen i vår persepsjon, danner basis for det som senere skulle bli fantasien.

Når jeg snakker om tidsvindu, så handler det ikke bare om ett nivå. Selv vi mennesker har nok en sanntidsoppfattelse på kanskje noen sekunder. Det er vår opplevelse av øyeblikket. Men vi har jo en rekke lag over dette som setter det hele i sammenheng. Vi er sikkert ikke den eneste arten som opererer med lag-vise tidsvinduer, men vi er sannsynligvis i særklasse i vår evne til å utvide dette til evigheter.

Vi skiller mellom implisitt og episodisk minne. Det implisitte handler om en slags språkløs database som beskriver de delene av våre omgivelser som er relevant. Det episodiske handler derimot, nettopp om denne orienteringen i tidsvindu.  Vi kaller det historier, eller narrativ. Som sagt så er vi i nuet, men også i denne situasjonen, og i denne dagen og på dette sted i livet. Vi har lag på lag med perspektiver.  Vi anskuer svært mye av vår erfaring i form av historier, som strekker seg lagdelt fra øyeblikket, til evigheten.

Forskjellen mot en passiv database, som ofte språkløst beskriver verden, er nettopp bevegelsen i dette. Det handler om sekvenser, som er hendelser satt sammen til lange kjeder.  Da er vi igjen inne på dynamikken i dette. Vår hukommelses vil begrense hvor mye hjernen kan handtere i ett fokus. Ingen klarer å se og forstå alt på en gang. På den måten vil også våre historier få en lagdelt hierarkisk struktur, slik som jeg har beskrevet her (kunnskap). På den måten fungerer dette med fokus på alt fra sekunder, til dager, til år og opp mot evigheten. Vi holder rede på rekkefølger, noe som jo er svært nyttig fordi vi er avhengig av å kunne handtere forløp, da særlig for å kunne forutse og planlegge.

Så vi har altså en fantasi-basert simulatorfunksjon som dynamisk på alle nivå søker å se fremover, utlede forløp, og planlegge for det.

Det jeg tror er spesielt med menneskearten er jo at denne fremtidsanskuelsen selvsagt ikke stopper ved vårt eget liv eller egen død. Vi kan godt ha forestillinger som bryter alle disse barrierene. Hypotesen her er at dette handler om utviklingen av symbolspråk. Og symbolspråket i seg selv, er kanskje drevet frem av den sosiale utfordringen. Denne hypotesen beskriver jeg her. Symbolspråket handler om dannelse av abstrakte begreper. Dette fungerer som verktøy for å kunne ekstrapolere systemer, ofte med uendelig rekkevidde, slik som vi gjør med tall-systemer. Herav oppstår en rekke begreper, som kretser om, eller baserer seg på psykologisk oppfatning av tid.

Dette får omfattende virkninger for menneskearten.  Perspektivet blir større enn meg selv. Vi kan innrette oss og legge planer for mange generasjoner fremover. Vi kan innrette våre liv etter dette.  Vi kan tenke at dette nok er et epi-fenomen, skapt av en «over»-demisjonert kognitiv funksjon. Men vi oppdager jo også muligheten for å innrette oss slik at våre egne etterkommere drar nytte av det, langt inn i fremtiden. Hvorfor er vi så opptatt av vårt omdømme? Ingen av oss liker tanken på å dø i vanære.  Jeg har benyttet meg av et slik resonnement her, under refleksjon om sosial utrenskning.  Så om det var et epi-fenomen, kan det godt være at dette er noe som skaper seleksjonstrykk, som både har påvirket vår art, og som kanskje kan påvirke arten i fremtiden.

Et annet aspekt ved dette er selvsagt religion. Oppdag at menneskeartens evne til langsiktighet, er en veldig hyppig ingrediens i mange religioner. Det gjør oss i stand til å ta store offer og kostnader her i livet, under forestillinger om belønning i et kommende etterliv.  Og disse store kostnadene kan ofte handle om moral, altså at vi oppfører oss bedre mot hverandre. Og når vi oppfører oss bedre mot hverandre, så kan dette slå positivt inn på samspillsbalansen, slik at hele gruppen tjener på det. For vi vi har nå på plass hele det apparatet som må til for å kunne prestere på denne måten.  Vi makter å kontrollere våre impulser. Vi kan skape narrativ som gir livsmening inn i evigheten. Og vi kan etterleve dette på måter som kommer fellesskapet til gode. Derav også en sterk kobling mellom langsiktighet og moral. Derav også en sterk kobling mellom langsiktighet og de sosiale prosessene.

Så har vi den varianten at vår tro på oss selv og fremtiden, med nødvendighet vil styre lønnsomheten av langsiktighet. La oss ta pensjonssystemet i Norge som eksempel. Vi kan begynne å ta ut pensjon tidlig, men da er utbetalingene adskillig lavere. Og motsatt, starter vi seint, får høyere utbetalinger. Et ønske om å få ut maksimalt, vil med andre ord avhenge av hvor gammel du blir. Dersom du dør før gjennomsnittsalder, lønner det seg å ta ut tidlig, og motsatt.

Her er det åpenbart at pessimister vil tendere til å ta ut pensjon tidligere enn optimister.

I det hele tatt, så vil vår langsiktighet i stor grad styres rasjonelt av individets tro på seg selv, på fremtiden, og ikke minst i sin tro på egen forutsigelsesevne. Har man ikke tro på dette, så vil orienteringen i stor grad handle om her og nå. Det er bedre med en fugl i hånden enn ti på taket.  Og dette er rasjonelt. Vår forutsigelsesevne svekkes markant med lengden på tidsperspektivet. Så denne ideen om at langsiktighet alltid lønner seg, er ikke riktig.  Strekker perspektivet seg langt nok frem, så snakker vi mer om gjetning eller gamling.

Selv i religionen har dette fått sin pass i det såkalte Pascals veddemål.  Er du ikke-troende og tar feil, mister du Himmelen, og kommer til helvete. Det er et uendelig tap. Er du troende, og tar feil så merker du ingenting når du dør, og tapet er ikke mer enn offer du gjorde her i livet. Men oppdag også at dette handler om troen på deg selv. Er du ressursfattig, så vil ofret her i livet bli veldig tungt å bære, og kanskje er det ikke godt nok for gudene.  Da har man altså tapt veldig mye i livet, og vant ikke gudenes gunst likevel.

Et viktig poeng er at det er nær sammenheng mellom langsiktighet, ressurssituasjon og ansvarlighet.  Det samlet i uttrykket at «man håper på det beste, men planlegger for det verste».   For det er klart, at dersom offeret er stort nok, så går det til slutt ut over evnen til å være forberedt her og nå.  Den rasjonelle tilnærmingen er at dette må balanseres. Jeg spiller ikke mer på lotto, enn jeg tåler å tape, og jeg investerer ikke mer i aksjer, enn at jeg klarer meg, om det går galt.

Og mennesker har veldig forskjellig profil. Vi har vel alle sett gamblere som låner store pengesummer, for å spille og som planlegger å betale tilbake, når den store gevinsten endelig kommer. Dette er selvsagt dypt uansvarlig.

Summen av dette er at vi som er av menneskearten, bærer en byrde som andre arter ikke har. Vi har ramlet inn i en verden, hvor nettopp vår forutsigelsesevne og langsiktighet kan få alt å si for hvordan livsreisen blir til slutt. Dette krever oss kognitivt, det krever vår selvkontroll og det krever våre ressurser. Og den reelle usikkerheten i dette er svært omfattende.

Kanskje har vi her en kraftig drivkraft til religion, til tro og til en slags evne til å skjule det hele, eller tegne om bildet slik at det blir levelig for oss. Og selvsagt vil vi hige etter kilder som sikrer vår viten om fremtiden. Det å få omdømme som en person med god teft for fremtiden, er svært god valuta i det sosiale spill. Vi har alt fra profeter, sannsigere, astrologi og spåkoner som tilbyr slike tjenester. I vår tid er dette blitt til eksperter og kommentatorer, som lever av å analysere og gi kvalifiserte gjetninger om hva som kommer.

Og det å treffe og å få rett gir umiddelbart høy status. Tenk på hvor stor prestisje det ligger i dette å få rett. Og tilsvarende nederlag av det å ta feil. Det at dette gir så høy status, samtidig som vi har så sterke behov for dette, gjør oss dermed sårbare for bedrag på området.  Denne type bedrag har foregått i stort mangfold over mange tusen år.  I vår tid har vi store utbrudd av konspirasjonsteorier. En konspirasjonsteori er ikke mye verdt, dersom den ikke impliserer hvordan jeg skal innrette meg nå og i fremtiden. Et fellestrekk er jo historier som undergraver myndigheter og eliter. Vel, hva betyr det annet enn at vi aldri tar deres råd og anbefalinger alvorlig? Vi «lar oss ikke lure av oppslag om pandemi eller vaksiner».

Så får vi en myk overgang til ideologier og politiske teorier. Oppdag at samtlige forteller en historie og benytter denne til å forutsi hvordan fremtiden blir. Marxismen, i sin originale form, starter med en interessant analyse av fortiden. Og med utgangspunkt i dette og en tro på historisk determinisme forutsier den proletariatets maktovertakelse, proletariatets diktatur og deretter det endelige paradis. Slik gikk det jo ikke. Men fortsatt har vi jo de som holder på dette, omskriver og om-fortolker, slik at vi fortsatt kan ha forventninger. Det samme gjelder jo kristendommen, om Jesus som skulle komme igjen.

Så melder jo spørsmålet seg om det er mulig å gjøre forutsigelser på en metodisk måte som faktisk er mer treffsikker. Svaret er ja, og det heter vitenskap. Oppdag at velig mye av vitenskapen jo har samme struktur. Den utvikler sine fortidsnarrativ, ofte i svært store perspektiver, og deretter benyttes kunnskapen til å predikere fremtiden. Der kan vi for eksempel se at vår galakse, Melkeveien, ligger an til å kollidere med Andromedatåken.  Vi ser også at solen kommer til å svelle ut til en rød kjempe, som kan brenne opp jorden, eller i alle fall ødelegge alt liv her.  Men alt dette ligger veldig langt inn i fremtiden. Vi bryr oss ikke. Derimot advarer vår tids vitenskap om klimaendringer som kan skape store problemer for vår sivilisasjon. Det krever offer nå, for å bedre vilkårene for våre etterkommere. Oppdag at mønsteret er det samme. Men nå snakker vi om vitenskapelige metoder. Det er nå menneskearten på alvor settes på prøve. Er vi egentlig en langsiktig art, eller bryter dette sammen på dette nivået? Det svaret vil være der om få generasjoner.

 

Kognitiv mobilisering

Kognitiv mobilisering er det samme som på folkelig heter: «Ta deg sammen». Vi er i behov av å overvinne impulser i oss selv, for på den måten å gi fornuften sitt spillerom.

Det emosjonelle systemet er, som sagt, et eldre system, fullverdig utstyrt for å iverksette atferd. Vi har intuitive mekanismer som utløser emosjonelle utbrudd. Vi har primære responser på disse utbruddene. Eksempel, det rasler i graset, en ferdig programmert utløsermekanismer oppfatter dette. Det er utløsningsmekanismen. Individet blir redd. Det er aktivering av emosjonen. Individet flykter. Det er den ferdigprogrammerte responsen på emosjonen (primærresponsen).

Det kognitive systemet interfererer med alle disse mekanismene, noe som åpner for langt mer sofistikert atferd. Fornuften skaper, sammen med det kreative systemet, et mentalt mulighetsrom, som åpner for konstruksjon av handlinger eller responser som i høy grad overskrider de primærresponser som det emosjonelle systemet kan levere. Dermed oppnås dramatisk økt tilpasningsevne. Men det betyr ikke at de gamle impulsene blir borte av den grunn. De er der og systemet må handtere det.

Kognitiv mobilisering er når man må anstrenge seg for å motvirke de urgamle impulsene fra det eldre systemet. Da er det to typer impulser jeg tenker på:

1)   Intuitive impulser

2)   Emosjonelle impulser

I tillegg har, som sagt de kognitive funksjonene en rolle i å nyansere de mekanismer som utløser emosjoner, og de har en viktig rolle i å utforme alternativer til primærresponsene.

Jeg er inne på noe av problemstillingen med impulskontroll i Det Kontrollerte Mennesket, og mer rett på sak her. En annen god bakgrunn finner du i Det Late Mennesket, hvor refleksjonen er at det koster energi å mobilisere pannelappen, og at det er årsaken til at det oppleves anstrengende. Dette er også refleksjonen i Intuisjon, hvor jeg refererer forskning på nettopp dette, at det intuitive kommer lett og uanstrengt, mens det er anstrengende å måtte handtere utfordringene gjennom bevisst tenkning.

Jeg skal ikke snakke for andre, men jeg hadde jo ikke beskrevet denne kampen dersom jeg ikke hadde bakgrunn i erfaringer med meg selv, og eget liv.
Jeg har minner om at jeg, som liten gutt, fikk gjentatte oppfordringer av typen: «Nå må du tenke deg om før du …». Jeg opplevde gang på gang å gå i impulsivitetens felle. Det endte i små og store katastrofer fordi jeg stadig gjorde ting, uten å tenke meg om. Jeg mener å huske forsøkene på å oppdra meg selv til at «nå må jeg ikke glemme å tenke meg om». Refleksjoner om denne kampen har vel gått i faser. For det er åpenbart to sider av dette problemet. Dersom man skal «tenke seg om» i alt man gjør i livet, så mister man flyten i sin atferd. Det er katastrofalt, sosialt og ofte kan det ende i beslutningsvegring. For det andre, dersom man ikke «tenker seg om» så ligger ofte katastrofene latent på lur. Det vil si at dette alltid er en balansegang, og at risikoen for å gå i fella er latent til stede enten man vil det eller ikke.

Men for meg har dette sannsynligvis påvirket meg til å utvikle et ideal om rasjonalitet. Og mer eller mindre ubevisst har jeg utviklet en slags skjult hoderisting når jeg oppfatter at voksne mennesker åpenbart agerer ureflektert, på impuls. Samtidig blir jeg stadig mer overrasket over at mange, ikke bare kommer unna med det, men faktisk også oppnår store sosiale gevinster med dette. Hvorfor gjelder ikke det meg selv? 

Etter hvert nærmet jeg meg den oppfatningen at dette har mindre å gjøre med at normalmennesket hele tiden «tenker seg om», og mer med hvor treffsikker den ubevisste tenkemotoren er. Åpenbart er det store forskjeller mellom individene.

Men her kommer også en annen faktor inn i bildet. Det er det sosiale handlingsrommet. De fleste katastrofer er jo sosiale katastrofer. Bevegelsen fra sårbarhet til feiltakelse til fiasko til komplett katastrofe, er som oftest en funksjon av omgivelsenes respons. Så er det å oppdage at også dette varierer mellom individer. Kombinerer man svak intuisjonskraft med lite tolerante omgivelser, så har man oppskriften på et liv fylt av mange og dype frustrasjoner. Det eneste som, til en viss grad, kan kompensere for dette, er full gass på «å tenke seg om»; en kraftig opptrening av fornuften. Men det i seg selv, krever jo store ressurser som mange ikke har tilgjengelig.

Jeg opplevde å fornemme at det måtte være store individuelle forskjeller i beskaffenhet og kapasitet på dette ubevisste magiske tankeverkstedet. Senere har jeg assosiert dette med intuisjon. Filmer som «Rainman» og det å bli klar over eksistensen av autisme satte meg på sporet. Vi oppdager mennesker med superevner på smale områder. For eksempel å få oppgitt en tilfeldig dato, og umiddelbart kunne si hvilken ukedag det er, eller å kunne trekke kvadratroten av store tall, på et øyeblikk. Slike mennesker kan jo ikke forklare hvordan de får det til. Beskrivelsen er at «de bare ser løsningen» for sitt indre blikk. Jeg observerte egne mentale prosesser. Er det egentlig så mye jeg «tenker ut» med egne bevisste tankeprosesser? Denne tankerekken leder uvegerlig til spørsmålet om den bevisste fornufts rolle i den mentale prosessen. Kan det være slik at: Først får vi løsningen «servert på et fat». Deretter, dersom man bli utfordret på det, så trer de bevisste kognitive funksjonene inn, med forsøk å skape troverdige begrunnelser for løsningen? Men det skaper illusjonen om en bevisst tankeprosess i forkant av løsningen. Det å måtte forklare løsningen handler ofte om sosiale utfordringer. Man forventes å begrunne det man kommer med. Da utfordres man til å utvikle en forståelig tankerekke, sette språk på dette og meddele det til omgivelsene. Og det er vel nettopp i denne fasen at man står i fare for noen ganger å oppdage at «løsningen» egentlig ikke holder mål. Risikoen er særlig høy når man er i dialog med andre, som ikke har ditt eierskap, eller din prestisje i løsningen, heller motsatt.

Fornemmelsen av en slik virkemåte har også satt meg på sporet av det jeg i dag kaller for Den kreative prosess. Hjernen er på ingen måte en ren slutnings-maskin, som går fra premisser, via kjeder av deduktive og induktive slutninger, for derved å komme opp med en konklusjon. Det er det noen kaller for «konvergent tenkning». Hjernen er mer en «gjette-maskin». Den gjetter på ting, tester det ut, korrigerer gjetter på nytt osv. Før løsningsforslaget popper opp i vår bevissthet kan det kanskje ha gått i tusener av lag med gjettinger, med stadig større presisjon.

Den bevisste kognitive prosess er kanskje en naturlig forlengelse av dette. Og den videre prosessen er lutringen som skjer i samtalen med omgivelsene. Kanskje kan det å sette språk, og utveksle tanker på den måten, fungere som enda en forlengelse av den samme tankeprosessen. Og vi kan ta den helt ut og oppdage at den vitenskapelige metoden, den hypotetisk deduktive metode, jo fungerer på akkurat samme måte. Videre fungerer sannsynligvis skriftspråk og videre datamaskiner som enda en kraftig katalysering av slike prosesser.

En gjettemaskin (divergent tenkning) er avhengig av «fasit» for å kunne fungere. Nevrale nettverk tar inngangsmønstre, produserer løsningsforslag, som sammenlignes med fasit. Store avvik medfører at vekter justeres, nye forsøk, nye justeringer. Summen er en repeterende prosess som nærmer seg fasit. Læringen skjer ved at forbindelser som brukes mye styrkes og motsatt. Når prosessen er fullført, kan dette fungere lynkjapt og oppleves som en deduksjon av livserfaring og kompetanse.

Men hva er fasiten? Det er nærliggende å tenke på det som sanseapparatet. Og slik er det nok også. Men les gjerne guiden til erkjennelsesteori, og om fortolkning, og oppdag hvorfor dette ikke er, og aldri kan bli noen sannhetsmaskin. Det er også vesentlig å oppdage at dette ikke er et enveis-system, men at det vekselvirker med empirien via sanseapparatet. Med andre ord, vil intuitive forestillinger lutres mot bevisst tenkning, og gjennom kollektiv tenkning via språk og atferd. Men dette har altså tilbakevirkende kanaler som gir informasjon som «fordøyes» og på den måten gir nødvendig tilbakemelding til; den intuitive underbeviste tenkemotoren. Her utvikles fortolkningsskjema som har klare integrasjoner med narrativer som figurerer i den bevisste kognitive prosess. Det, til enhver tid gjeldende fortolkningsskjema er fasiten. Dermed fores de nevrale nettverkene konstant med den nødvendige «fasitinformasjon». På den måten utvikles og korrigeres fortolkningsskjema med utgangspunkt i empirien. Slik fungerer systemet som et adaptivt system med fleksibilitet til å tilpasse seg de utfordringer individet faktisk eksponeres for.

Men igjen, dette er ingen sannhetsmaskin. Den intuitive tilpasningen handler om det den alltid har gjort, nemlig biologisk suksess.

Oppdag da hvordan sosiale prosesser har langt svakere kobling til de fysiske empiriske realiteter. Oppdag også hvordan prosessen har store potensialer til å havne fullstendig på villspor i forhold til realiteter. Dette kan skje så lenge narrativet oppfattes å gi biologiske plusspoeng.

Sannsynligvis kreves det svært mye kognitiv mobilisering å motvirke fristelsen til å forsvare oppfattet lønnsomme narrativer med alle midler. Det er nettopp denne effekten den vitenskapelige metode søker å kompensere for. For den avviker fra den biologiske impulsen på ett vesentlig punkt: Mobilisering av innsats for å forsøke, å motbevise narrativet. Da handler det om realitetsorientering; observasjon, registrering, måling, modellering osv. Det handler om investering i innsats som i størst mulig grad lutrer hypotesen opp mot empiriske data.

Dette er da den funksjonaliteten som gir den kognitive funksjonaliteten en omfattende rolle i det å utvikle kompetanse på å navigere i verden.

Men, som sagt, i tillegg til dette, har altså de kognitive mekanismene en viktig rolle i å handtere de urgamle emosjonelle systemene.

Det kan være slik at opphavet til kognitive funksjoner i hjernen er todelt. Det ene er å forbedre funksjoner med utløsning av emosjonelle utbrudd. Les gjerne gjennom dette om utløsning av emosjoner. Det andre er å finne mer passende alternativer til primærresponsene. Det er ingen grunn til å bli redd, dersom det ikke er noe å bli redd for. Lenge før menneske ble menneske fantes utløsningsmekanismer for alt av emosjonell funksjonalitet. Og emosjonelle utbrudd utløser i sin tur det jeg kaller for primærresponser, som for eksempel at man flykter når man blir redd. Ved å forbedre utløserfunksjonen (f.eks. at man tror det er en løve bak busken, mens det egentlig er vinden som suser), så kan individet spare energi og fordele innsatsen på noe mer konstruktivt. Det gir med andre ord økt fitness.

I mange tilfeller kommer altså fornuften kommer til konkusjoner som strider mot hva de urgamle impulsene søker å drive oss til. Da har vi egentlig en mental konflikt. Denne konflikten er skapt av fornuften, som nå altså kommer inn og motsier «villdyret i oss». Da må det samtidig følge med funksjonalitet som kan handtere det.

Men hva er grunnen til at evolusjonen kan kjøre systemet ut i en slik disharmoni? Her er det vesentlig å ikke glemme at evolusjonen alltid bygger videre på det som er. Det at en slik tilleggsfunksjon kommer, betyr ikke at det eldre systemet blir borte.

For å illustrere dette kan vi bruke et annet område som eksempel. Rett ut armen din, og beveg på lillefingeren. Oppdag (for de fleste av oss) at vi ikke helt får til å bevege bare på lillefingeren. Nærliggende fingrer har også en tendens til å røre på seg. Oppdag at babyen først lærer å gripe med alle fingrene, så kommer finmotorikken i påfølgende faser. Hva kommer dette av? Det er nemlig ikke slik at hjernen sender ett signal ned, som kontrollerer musklene bare til lillefingeren. Det går faktisk et signal ut som aktiverer hele griperefleksen. Så går det ut signaler til alle muskelgrupper, utenom lillefingeren, som opphever det opprinnelige signalet. De muskler som forblir i ro, får altså to signaler: et for å aktivere muskelen, et annet for å ignorere signalet om å aktivere muskelen. Slike særegenheter i vår anatomi kan kun forstås i lys av evolusjonsteorien. For dersom vi går langt nok tilbake, ja så kommer vi fra arter som kun hadde griperefleks. Hjernen sender signalet og labben griper. Derfor kan barnet kun gripe før finmotorikken kommer på plass. Griperefleksen er fullt ut til stede ved fødselen. Ny funksjonalitet, i form av finmotorikk, utvikles i etterkant og legger seg opp på dette systemet, og overstyrer det. Fostrets utvikling gjenspeiler evolusjonsutviklingen.

Slik er det sannsynligvis med det kognitive systemet også. Dette er et system som har lagt seg som et lag over det emosjonelle systemet, og som har funksjonalitet til å overstyre det. Vi ser dette anatomisk i hjernen. Det kognitive systemet ligger bokstavelig talt som en kappe over det limbiske systemet, som er sentrum for det emosjonelle. En grov beskrivelse av anatomien i dette finner du her. Her har jeg også beskrevet dette som «den store splinten». Dette handler om at vi bokstavelig talt opplever dette skillet og spenningen mellom disse systemene, i vårt mentale landskap, hver eneste dag. Svært mye av de sosiale utfordringene vi møter, handler nettopp om dette. Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi tenker om det og måten vi forstår dette på.

Dersom fornuften får en rolle i å forbedre utløsningsmekanismene for emosjoner, så må den også ha evne til å bremse det mer primitive emosjonelle systemet. Dette er ikke en utvikling som har startet med mennesket. Den må være svært gammel. Da jeg leste om Freuds psykologi, for mange år siden, ble katten brukt som eksempel. En sulten katt, kan ikke bare hoppe på byttet som en refleks. Den må snike seg inn på byttet og finne det rette tidspunktet. Dette ble brukt som et eksempel funksjonen til «Ego», som bremset impulsene fra ID, i den hensikt å øke suksessraten. Forestillingen om fornuftens rolle som hemmer av impulser er med andre ord flere generasjoner gammel. I dag er dette empirisk bekreftet.

Kanskje kan det være slik at nyansering av utløsningsmekanismene var det som startet utviklingen av kognitiv funksjonalitet. Og kanskje har det startet som en bivirkning at den samme fornuften, samtidig evnet å komme opp med nye, mer sofistikerte og tilpassede løsninger på utfordringer. Kanskje har det vært en vekselvirkning, drevet dels av økende sosiale utfordringer, men også av at den økte kognitive kapasiteten har åpnet for større tilpasningsevne til å ta i bruk og tilpasse seg nye habitater.

Forskningen forteller oss at hjernebarken er tett integrert med det limbiske system, og signalene går like mye begge veier. Vi vet også at signaler fra hjernebarken kan avdempe eller hindre at emosjonelle utbrudd slår direkte ut i atferd. Det som også er åpenbart, er at vår kognitive kapasitet inngår i styrkeprøven mellom disse systemene.

Jeg vil spesielt nevne to utfordringer ved vår menneskelighet som i stor grad krever kognitiv overstyring:

1)   Konflikten mellom kortsiktighet og langsiktighet

2)   Konflikten mellom egeninteresse og rettferdighet / fellesinteresse

Begge disse oppgavene krever høy kognitiv kapasitet, for å kunne se alternativer til primærresponsen (det mentale handlingsrommet). Så fornuftens involvering i dette, er formidabel. Motivasjonen som ligger bak de sosiale vurderinger refererer seg til samvittighet eller moral (rettferdighet) men også til stolthet og skam (hva tenker de andre om meg? / «theory of mind»). Samvittighet er et straffe-belønningssystem, sannsynligvis det siste i rekken av emosjonelle systemer utviklet av evolusjonen.

I forhold til følelser har jeg den hypotesen at «nye» følelser bygger seg utenpå, og benytter seg av de gamle systemene. Våre moralske responser er nært knyttet til vemmelse, som ligger i hjernesentret Insula, som ligger dypt nede i det limbiske system. Det har jeg vært inne på her. På samme måte tror jeg at f.eks. skam baserer seg på fryktsentret i Amygdala. På samme måte baserer stolthet seg på dominans, som igjen er basert på kombinasjonen aggresjon og begjær.

Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan ha hjernesentre, gjerne lokalisert i hjernebarken, som spesialiserer på integrering av sammensatte følelser. Det er nok sannsynlig. Denne integrasjonen mellom dem og det gamle er sannsynligvis meget tett.

Så litt mer om langsiktighet. Jeg tenker at denne utfordringen baserer seg på vår evne til bekymring, som igjen baserer seg på vår evne til frykt, altså Amygdala. Men den baserer seg også på vår evne til begjær. Vi evner å fantasere opp våre gevinster i fremtiden. Langsiktighet er egentlig et omfattende problem og er konfliktfylt i seg selv. Langsiktighet fordrer evne til å forutsi. Evne til en viss grad av treffsikkerhet i sin forutsigelse, men ikke minst også tro på sin egen dømmekraft og tro på fremtiden (optimisme). Dersom «jeg dør i morgen» vil det alltid lønne seg å ta for seg av godene her og nå. Her oppdager vi at optimisme og langsiktighet henger nøye sammen. Og hvor kommer optimismen fra? Det handler om individets livserfaring. Men det kan faktisk også handle om tro, og at man forsvarer sin tro ved å unngå å grave for mye i realiteter. Optimisme kan med andre ord være basert på overflatiskhet, tro på magi, på gudenes velsignelse osv. Poenget her er at hjernen står overfor et formidabelt problem. For på den ene siden, så kan langsiktighet være svært lønnsomt. Men den innebærer også risiko. Hvem går ut som vinnere av denne type utfordringer? Det er de som tok for seg av godene her og nå, og så ville ha tapt om de ikke gjorde det. Det er de som var langsiktige og hadde flaks. Forskjellen er at gevinsten for de som er langsiktige og har flaks er formidabel. Les gjerne her om loven om kapitalens selvforsterkning.

Men den oppmerksomme leser vil oppdage at den tette integrasjonen mellom det emosjonelle og fornuften medfører et problem opp imot min måte å avgrense fornuften på. Fornuften utøver en form for kontroll over emosjonelle impulser. Men det å kontrollere, er en handling. Og en handling krever beslutning. Betyr det at fornuften tar beslutninger likevel? Hva skjer når fornuften bremser oss fra f.eks. å slippe raserianfallet ut i handling. Hvor får fornuften sin «motivasjon» fra? Her vil jeg igjen påpeke at min avgrensing av fornuften er på det filosofiske planet. Dette er helintegrerte systemer og fornuften er definitivt involvert i beslutningsprosessen. Mitt poeng er at beslutninger ikke kan skje uten evne til å kunne foretrekke noe foran noe annet. Men listen over innholdet i fornuften har ingen funksjonalitet som har denne evnen i seg på en grunnleggende måte. De kognitive systemene er, i seg selv, verdinøytrale. De fungerer akkurat like godt til å lage bilbomber, som til å lage vaksiner. Kognitive systemer kan utføre kalkulasjoner som ender som beslutninger, men da er de avhengige av å få levert preferansene utenfra.

Det er her min verditeori kommer inn som et vesentlig mellomstadium. Fornuften influeres av det emosjonelle systemet, men ikke av at det går i affekt hele tiden. Og dette er viktig, for affekt krever all fornuftens kapasitet, for å kunne bremses. Da er det ikke så mye igjen til smarte løsninger.

Den elegante løsningen på det ligger i minne-systemet. «Brent barn skyr ilden». Vi husker de emosjonelle utbruddene så alt for godt, både de positive og de negative. Dette har jeg beskrevet i verditeorien. Disse minnene kan fornuften benytte seg av i stor grad uten å aktivere affekttilstander i det emosjonelle systemet. Det er nok en sannhet med modifikasjoner. For selvsagt kan fremhenting av minnene reaktivere affekter. Men ofte mye svakere. Og sannsynligvis er det slik at dersom man henter frem slike minner ofte nok, så falmer denne effekten.
Måten dette fungerer på, gjør at fornuften kan arbeide målrettet uten samtidig å måtte baske med et overopphetet emosjonelt system. Dette åpner for rasjonalitet uten store innslag av affekt.

Og her er det vesentlig å forstå at fornuften evner å komme opp med andre og mer fleksible løsninger på utfordringene enn det primærresponsene tilbyr. Følgelig fungerer dette som en mekanisme som delvis frikobler individet fra de urgamle biologiske impulsene.

Til sammen er dette en kraftig fleksibel tilpasningsmekanisme. Og den bygger på det som er. Biologien er der. Primærresponsene er der. Og de ligger bak og fungerer som biologiske guider for individet. Det er den evolusjonære erfaringsbasen. Med utvikling av fornuften har vi et mye kraftigere system for lokal tilpassing og de spesifikke utfordringer som det enkelte individ eksponeres for.

Systemet skaper til og med en viss blindhet for «hvem» det er som egentlig styrer skuta. Fornuften oppfatter og innser, for eksempel, det faktum, at det nå er svært upassende å vise sitt sanne sinne. I dette ligger også motivasjonen, minnene om tidligere sanksjoner, om skam, om nedverdigelse osv. Alt dette er lagt på plass av nettopp de systemer jeg har snakket om. Så fornuften har sin motivasjon fra de opprinnelige emosjonelle systemene. Men kanskje er det slik at den store avstanden, i prosessering, som er mellom systemene, samt at motivasjonen baseres på minner (verdier) og ikke direkte på affekt, så blir synligheten av følelsen, langt svakere, nesten anonym i det mentale landskap. Sinne er en primitiv biologinær følelse, med full sprut ut i kroppen med adrenalin, og høy puls. Du kjenner den umiddelbart. Likevel er det eiendommelig at den mer anonyme motivasjonen, for eksempel om langsiktighet, eller sosial kontekst, som nesten ikke vises på bevissthetsradaren kan vinne over denne gamle urkraften. Men, om vi tenker oss om, så hadde jo vår enorme kognitive kapasitet ikke hatt noen hensikt, dersom den ikke maktet akkurat det kunststykket. Noen ganger klarer den det jo ikke. Det er å sammenligne med om vi har gode eller dårlige bremser på bilen. Du har motstridende motiver i deg, men et av dem er i allianse med fornuften. Det er motivet som trykker på bremsen. Fornuften er selve bremsen. Den er bare et redskap med kapasitet som varierer fra individ til individ. Kampen avgjøres da mellom fornuftens muskler mot urkraftens muskler. Men i individets mentale landskap blir sinnet så overveldende synlig, sammen med fornuften som kontrollerer, at motivasjonen bak fornuften blir usynlig. Det oppleves derfor som en kamp mellom «følelser og fornuft».

Så er det viktig å peke på at det kognitive systemet er et biologisk kostbart system. Det tar stor plass. Dette har blant annet gått ut over muskelmasse og bittstyrke. Og hjernestørrelsen har krevd sine spesialtilpassede løsninger, for eksempel det faktum at mesteparten av hjerneveksten skjer etter at individet er født, for ellers blir fødselskanalen for trang. Dette medfører igjen en mye lengre barndom, og krever mer ressurser av foreldrene, noe som igjen endrer seleksjonstrykket på atferd. Dette er evolusjonære vekselvirkninger. Men vi har også sosiale og mentale bivirkninger av dette. For den kognitive funksjonen er svært energikrevende, og det skaper et seleksjonstrykk for energiøkonomisering. Det har da utviklet seg i form av en følelse eller fornemmelse av anstrengelse når fornuften mobiliseres. Dette merker vi mentalt i form av at bruk av fornuft, både er anstrengende og tidkrevende.

De underliggende delene som skaper intuisjon og emosjoner, er som sagt alene et fullverdig system for atferd. Det er andre dyrearters livsverden. Det er et system som oppleves å flyte lett og uanstrengt. Det som markerer menneskeligheten i systemet, er fornuften. Men det er ofte en kamp å mobilisere den. Og evnen og muligheten til å mobilisere dette fullt ut, er ikke ferdig utviklet før man er rundt 25 år. Jeg snakker ofte om «biologinærhet». Med det mener jeg at fornuftens rolle som avdemper og overstyrer av emosjonelle impulser er så pass svekket at primærresponsene alt for lett skinner gjennom i atferden. Dette ser vi jo lett hos små barn, men også hos tenåringer. Det er dette jeg forbinder med ekte modenhet. Det er å oppnå en rimelig rasjonell balanse mellom disse, som gjør at vi evner å «ta oss sammen og bli ekte medmennesker». Men det er åpenbart at dersom man kommer unna med det umodne rent sosialt så kan man fortsette med det hele livet. Modenhet vokser og utvikler seg basert på motstand og mentale belastninger. Men det sosiale handlingsrom varierer med alfa-status, slik man ser det oftere også hos alfa-mennesker, fordi de slipper gjennom med mye mer. Alt dette er mekanismer som utgjør en risiko for at menneskets største fortrinn med å være menneske, svekkes og man faller tilbake mot førkulturelle tilstander. Derfor er det viktig, dersom vi hegner om humanismen og menneskekulturene, at vi blir bevisst på disse mekanismene, og dermed også mer bevisst på å innrette oss slik at fornuften får best mulig kår i samfunnet og i vår omgang med hverandre.

Som om

Koblingen mellom fornuften og etikken handler om vår evne til å tenke «som om». Øvelsen «Som om» er en fornuftsøvelse, hvor man anvender kognitiv mobilisering til å handle mot våre primærimpulser, og i stedet handle «som om». Jeg handler som om det var mitt barn. Jeg anser andre mennesker som om de var egne døtre eller sønner. Jeg kan til og med, som ateist, implementere de vanskelige kjørereglene «som om» Gud eksisterer. Jeg kan plukke det gode ut av religionene, «Som om» jeg visste det var sannheten. Alt dette krever kognitiv mobilisering. Det krever vår evne til å forestille oss dette. Og selvsagt vil vi alltid være utilstrekkelige i å behandle alle de vi møter på vår vei «Som om». Og selvsagt gjør det oss sosialt sårbare enkelte ganger. Men det er viktig å forstå at vår anstrengelse i forsøket på å se og forstå andre, gir gevinster. Vi klarer å tåle hverandre bedre. Vi har bedre rom for hverandre. Slikt blir det mindre gnisninger og konflikter. Vi oppnår bedre samarbeid, og bedre samspill. Dette er noe alle vil tjene på i et samfunn.
Men det krever at vi gjør denne refleksjonen og tar den dannelsesprosessen det er, å trene seg opp til å praktisere «som om». Det er dette som er basis for å kunne skape det modne samfunn. Men det er en viktig vekselvirkning her. For nettopp det modne samfunn vil støtte mennesker i dette. Dette handler om det sosiale klima. Uten fellesskapets støtte til dette er jo denne type praksis umulig. Det å behandle en kollega «som om» han var din bror, mens den samme vedkommende behandler meg som en rival, så skaper dette en ubalanse. Når så dette tilspisser seg, vil jeg være avhengig av støtte fra omgivelsene og særlig fra mine overordnede på min «som om»-strategi. Uten denne støtten vil den rivaliserende strategien vinne. Vedkommende vil oppnå alle fordeler, stige opp og jeg vil falle ned. Summen av dette er at jeg ikke kan oppføre meg slik alene. Individet er avhengig av kulturen for å få dette til, og kulturen er avhengig av individene. Her aner vi vekselvirkninger, både i positive og negative spiraler, alt etter hvor ledelse og majoritet vipper.  Dette handler altså om sosialt klima, da spesifikt balansen mellom verdighetskultur og æreskultur. Det modne mennesket er i stor grad prisgitt. Dersom kulturen er dekadent, autoritær eller æres-orientert så er ofte det eneste bidraget man har å arbeide i det stille, spre sine frø, og håpe på at det en gang spirer.

 

Intelligens

Du kan lese om intelligens her. Definisjon på hva intelligens har visstnok vært vanskelig. Den mest slagkraftige definisjonen jeg har snappet opp er en av William James som sier at

Intelligens er evnen til å kunne nå samme mål med forskjellige midler.

Det er ikke meningen å gjenta det som står om intelligens på Wikipedia. Oppsummeringen er at det handler om hvor raskt og effektivt man er i stand til å løse oppgaver og utfordringer.  Jeg har tidligere operert med begrepet suksessrate. Jeg tenker at jo mer intelligent, desto større gjennomsnittlig suksessrate i livet. Forutsetningene er da selvsagt at livsbetingelsene ellers er normale.  Men meningen her er bare å komme betraktinger jeg har gjort meg, ut fra egen erfaring med intelligente mennesker. Jeg tenker at intelligens avhenger av mange faktorer, og «måles» intuitivt av oss mennesker på måter som kanskje ikke er spesielt presise.

I min barndom ble det oppfattet slik at mennesker som var teoretiske var smartere enn de som var praktiske. Det er sannsynligvis bare tull. De som er mest praktisk i sine løsninger er som regel de mest intelligente. Det å være upraktisk og teoretisk (slik som meg), er kanskje mer en kompensasjon for manglende IQ.

Dette gjør at intelligente mennesker ofte har mye lavere livsmotstand enn oss andre. Det kan jo være fint, men det kan også ha sine bivirkninger. Jeg er opptatt av flere mulige bivirkninger. Først og fremst tror jeg vi har risiko for at man utvikler en form for tankelatskap, fordi ting går så lett. For det andre så er høy IQ også en viktig statusmarkør. Dette kan igjen føre til arroganse og narsissistiske trekk. Og det kan igjen medføre press på etiske grunnverdier. Når vi da samtidig ser at intelligente mennesker hoper seg opp på toppene i alle eliter, så innebærer også det en risiko, som preger menneskeheten.

 

Intelligens og status

Jeg starter med å konstatere at det sannsynligvis er svært høy korrelasjon mellom intelligens og status. Da snakker jeg om at bare det å ha skaffet seg et image av å være en smart person, er nok til å stige mange hakk opp på statusskalaen.

Og selvsagt er det også god korrelasjon mellom suksessrate og intelligens. Smarte mennesker løser problemene raskere og bedre enn oss andre. Følgelig er det å forvente at man finner en høyere andel av smarte mennesker i øvre deler av statushierarkiene. Dette kan da også i seg selv fungere selvforsterkende slik at det å bli assosiert med å være smart, skaper en forventing om status. Og selvsagt vil også forventing om status påvirke hvordan slike individer bli møtt. Sannsynligvis får de høyere respekt, og dermed også bedre sosiale betingelser å fungere i. Med andre ord handler ikke suksessen bare om ren IQ forskjell, men at imaget gjør det lettere å få gjennomslag og få ting til.

Det er gode grunner til å anta at det faktisk er slik. Man kan jo spørre seg om det finnes strategier hvor man søker å fremstille seg selv som mer intelligent enn man reelt sett er. Eksisterer slike strategier? Vi har definitivt atferdsmønster som fortolkes nettopp som dette. Et nylig uttrykk jeg hørte er «name-droping», som fortolkes å være mennesker som slenger rundt seg med navn og innhold, som har referanse i akademia, eller historisk, eller fra filosofien. Vi har også bruk av fremmedord. Altså mennesker som bruker fremmedord, og som mistenkes for å gjøre dette nettopp i forsøk på å fremstille seg selv mer kunnskapsrik enn de egentlig er. Vi har strategier som å låne ideer fra andre, og fremstille som sine egne.

Det er også fristende å falle for konspirasjonsteorier, fordi «vi har gjennomskuet at hele verden er bedratt». Og vi har strategier for å benekte at man har tatt feil, nettopp fordi det å ha tatt feil innebærer prestisje-nederlag.

Dersom vi kommer til den overbevisning om at det er et spill rundt dette, hvorfor skulle det ikke være det, om det ikke handlet om gevinsten av å bli oppfattet som en smart person?

Jeg har noen ganger lurt på om det også kan være en biologisk komponent i dette.  Det er sannsynligvis også mer biologisk lønnsomt å foretrekke mennesker som fremstår som smarte, som partner. Men selvsagt kan dette forsterkes i kulturen.

Det er forskjell på intelligens og kunnskap

Om man vet eller ikke vet noe har ikke direkte med intelligens å gjøre, men med individets livserfaring. I prinsippet burde ikke spørsmål av typen «Hva het disippelen som forrådte Jesus?», ha noe med indikasjon på intelligens å gjøre.  Det å kjenne svare på slikt avhenger av hvilke omgivelser man er eksponert for gjennom livsløpet. På den annen side er det nok å forvente at intelligente mennesker har høyere kunnskapsvolum, slik at kunnskap da er en indirekte indikasjon. Men den er feilbarlig. Individet kan ha enorm kunnskap f.eks. om fuglearter, men aner ikke hva utenriksministeren i nabolandet heter. Kunnskap kan sammenlignes med datainnholdet på en harddisk. Innholdet i seg selv har ikke så mye med kapasitet på disk å gjøre, eller hvor kjapp harddisken er osv. På samme måte kan individet kun ha kunnskap som har utgangspunkt i de datastrømmer som individet selv eksponeres for.

Sammenheng mellom Intelligens og hukommelse

Det er sannsynligvis svært høy korrelasjon mellom intelligens og hukommelse. Man må imidlertid nyansere. For det er stor forskjell mellom systemets prosesseringskapasitet og systemets lagringskapasitet.  Men her er nok sammenhenger av typen at jo kraftigere prosesseringskapasitet, desto mer sofistikerte metoder for å lagre og finne frem igjen informasjon. På den måten vil nok høy prosesseringskapasitet kunne påvirke lagringskapasiteten. Men det er viktig rent funksjonelt å skille mellom disse to.

Det å ha veldig god hukommelse kan ofte fremstå som intelligens, uten at det nødvendigvis er det. Det må nødvendigvis foregå slik at når vi lærer eller tilegner oss ny informasjon, så krever det ofte mye prosessering. Men den viktigste effektiviseringsfunksjonen hjernen har, er jo hukommelsen. Den gjør at man slipper å prosessere ting på nytt og på nytt. I stedet husker vi resultater, og vil i det videre liv benytte kunnskap i stedet for å måtte analysere på nytt og på nytt.  Her er vi inne på det jeg beskriver her om den egentlige forskjellen mellom induksjon og deduksjon. Når utfordringen er der, går det langt raskere å dedusere ut fra hva vi kan fra før. Det å måtte ty til analyse vil nødvendigvis forsinke prosessen, og ofte gi dårligere resultat.

Hjernen er laget for å prioritere å huske best det som er viktigst for oss. Vi opplever å ha interesse eller å mangle interesse. Det har jeg beskrevet her.  Ettersom vi interesserer oss for forskjellige ting, så husker vi forskjellige ting.

Jeg tenker ofte på skjærer og kråker, når jeg tenker på hukommelsesfunksjonen. Det sies at de kan kjenne tusenvis av steder hvor de kan finne eller gjemme mat. Og vi lar oss imponere av denne prestasjonen, gitt de små hjernene de har. Men merk at hjernens funksjon egentlig avhenger av antall hjerneceller og forbindelsene mellom dem.  Et poeng her, er at arter faktisk har forskjellig størrelse på nevronene. På den måten kan en liten hjerne romme svært mye, dersom hjernecellene er mindre. Vi kan med andre ord ikke utlede hjernekapasitet bare ved å se på hjernestørrelser.

Noen ganger har jeg begynt å spørre ut mennesker om detaljer i deres liv. Min mor husket opprinnelsen til alle tingene i huset: vaser, duker, pyntegjenstander, smykker og klær. Hun kunne huske hvor de kom fra. Kanskje en gave eller noe noen hadde kjøpt et sted. Og ofte husket hun hvilken tidsepoke det handlet om. På samme måte vet min kone, ikke bare hvor mine klær kommer fra, men hvor mye de kostet. Andre har en fantastisk hukommelse om steder i skogen, hvor man finner bær eller sopp. Jeg har en kompis som ikke bare kan alle land, men de fleste hovedsteder og sånn ca. folketall. Og jeg overraskes også over i hvilken grad enkelte vet om alle småstedene i Norge, og veiene dit. Og for ikke å snakke om gater og veier i en by. De sies at man forsket på taxi-sjåfører i London (før GPS), og de hadde svulmende Hypocampus (et hjernesenter som hjelper oss å få frem minner).

Poenget er at for å fungere godt i et miljø og hanskes med utfordringer man daglig eksponeres for, så er minnefunksjon kanskje det aller viktigste redskapet. For andre dyrearter er det dette de baserer seg på. Og minnene handler ikke bare om ting og egenskaper, men også om assosiasjon mellom hendelser, om mønstre om sammenhenger osv.

Vi mennesker har altså i tillegg evne til å resonnere. Vi analyserer og resonnerer i en langt sterkere grad enn andre dyrearter. Og som sagt er dette til dels forskjellige strategier, selv om de henger sammen. Og det beste er når disse samspiller på en veldig god måte.

Jeg hadde en gang en kollega som kunne skryte av å ha en far som var norgesmester i blindsjakk. Han kunne spille med mange samtidig, med bind for øynene.  Og selvsagt krever dette en enorm minnefunksjon, i form at han husker et x antall sjakkpartier samtidig, og kunne resonnere utfra det.  Men her er det ikke nok bare å huske hvor brikkene står, men sjakk krever som kjent evnen til å finne frem til de beste trekkene. Det krever analyse. Jeg har observert meg selv når jeg spiller sjakk. Jeg er en dårlig sjakk spiller. Jeg ser på brettet, vurderer mulige trekk, og forsøker å se for meg hvordan mulighetsrommet endrer seg, basert på mitt neste trekk. Jeg vurderer mulig trekk for tekk, men har følgende svakheter: Jeg husker ikke hvilke trekk jeg har ferdig vurdert, og jeg sliter med å se for meg hvordan det nye bildet blir. Jeg ser for meg hvordan jeg på en primitiv måte kunne skrevet et datasystem, som ville hjulpet meg med å gjøre dette på en systematisk måte. Elle jeg kunne ha satt dette systematisk opp på papir. Men det ville tatt masse tid. Her er det åpenbart at faren til min kollega må ha hatt et fantastisk minnesystem, som enkelt ser dette for sitt indre bilde. Når vi tenker oss om, så innser vi at ved å kunne se for seg komplette bilder av spillet, i mange varianter, så vil det hjelpe oss, både til å kunne spille blindsjakk, men også til å kunne se mye lengre fremover i et konkret spill. Nå er det neppe bare denne kunsten som er Magnus Karlsens store hemmelighet, men det er definitivt en forutsetning for å kunne bli en god sjakkspiller.

I andre enden har vi slike som meg, som glemmer spillets detaljer bare ved å blunke. Da er vi over på det å kompensere for dårlig hukommelsesfunksjon ved hjelp av observasjon, resonnement og analyse. For det er det man har å falle tilbake på, når hukommelsen ikke er av det supre slaget. Det er åpenbart at analysen ikke kan erstatte hukommelsen på noen særlig god måte. Men noen ganger er det det vi har. Og vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Når det kommer til resonnement og analyse, så er vi langt over i den sær-menneskelige delen av vår kognitive funksjon.  Som middelmådige så har vi teknikker for å komme rundt dette. Det er f.eks. ved å tegne, skrive eller, i vår tid, bruke datamaskiner. Dette er egentlig fantastisk fine hjelpemidler.

Når vi tenker oss om, så er det som sagt ikke hukommelsen i seg selv som skaper vår menneskelighet, men det er evnen til å analysere. All teknologi, all vitenskap, all vår innsikt avhenger av dette: evnen til å resonnere, evnen til komplekse analyser. Herav har vi utviklet matematikk, logikk og sofistikerte metoder for observasjon.

Jeg har som sagt sammenlignet med prosesseringshastigheten i en datamaskin. Noen av oss resonnerer raskere enn andre. Noen av oss gjør mindre feil i våre analyser enn andre. IQ tester handler ofte ikke bare om vi klarer å løse oppgavene, men hvor lang tid vi bruker. Men nettopp det, gjør at de fleste av oss kan, det er kun snakk om tidsbruk. Så de svakeste av oss må bruke mer tid på å gjøre analysen, enn gjennomsnittet.

Det sies at det er sånn rundt 60% av intelligensen er arvelig. Det jeg trekker ut av det er at resten kan trenes. Hjernen kan trenes, både på hukommelse og analyse.

 

Intelligens og språk

Jeg er blant dem som tenker at språk er en svært viktig katalysator for tenkning. Dette har jeg skrevet om her. Da er det ikke bare snakk om at tenkningen går litt lettere. Hypotesen er at virkningen av språk er eksponentiell. Det vil si at mennesket har mangedoblet sin tenkeevne ved hjelp av språk.  Dersom det er noe i denne hypotesen så dukker umiddelbart spørsmålet om noen språk er mer egnet til dette enn andre språk. Det lar vi ligge her, men i så fall så vil jo personlig ordforråd sannsynligvis i høy grad påvirke den enkeltes tenkeevne. Og da handler det ikke bare om antall ord, men også om innhold av begreper, begrepsstruktur, og innsikten i alt dette. Jeg tenker at dette er logisk fordi vår innsikt i stor grad avhenger av hvordan vi organiserer informasjonen. Måten begrepene er organisert på avgjør hvordan vi tenker om temaet. Dette er dermed en tredje faktor for tenkeevne, som kommer i tillegg til prosesseringshastighet og hukommelse. Med andre ord: Ja du kan tenke fort, ja du husker masse. Men hvis språket ditt er fattig og unyansert, så kan det hemme tenkningen dramatisk.

Dersom det virkelig er slik så er det veldig godt nytt, særlig for oss som er middelmådige.  For det innebærer at det er mulig å forbedre vår tenkning ved å tilegne oss god språkforståelse, og til og med ved å være bevisst på å utvikle språk og begreper, nettopp med dette for øye.

God begrepsforståelse er nøkkelen til vår evne til å forstå tekster. Selv intelligente mennesker vil ha problemer med teksten dersom vedkommende er uvant eller ukjent med begrepene.  Når vi mennesker ikke forstår ord eller begreper, så kompenserer hjernen ofte med gjetninger. Dette skjer ofte helt ubevisst. Sannsynligvis er det slik vi som barn lærer ordene. Vi ser dem i bruk, ser sammenhenger og gjetter. Så dette er en mekanisme som hjernen er ekstremt flink til. Men selvsagt går det ofte feil, og vi misforstår. Dette gjelder jo særlig der vi kommer til mer komplekse tekster og begrepene i større grad er intellektualiserte. Det betyr at de er reflektert over, beskrevet og gjerne tilpasset og avgrenset til gjeldende kontekst.  Her nytter det ikke å basere seg på at «jeg er supersmart». Skal vi forstå teksten mer presist, i form av å oppfatte forfatterens budskap, så kan det kreve investering i å måtte sette seg inn i avsenders begrepsapparat. Her er det vesentlig å innse at det ikke er noe nederlag å ikke forstå en tekst umiddelbart. Det betyr bare at du mangler kunnskap om begrepsapparatet som er brukt. Ofte kan det stå på bare noen få ord. Da er det ikke noe nederlag å måtte bruke tid på å sette seg inn i begrepene, for så å komme tilbake og endelig forstå budskapet i teksten på en mer presis måte.  Oppdag at gevinsten i dette ikke bare handler om at du endelig forstår teksten, men at du har ervervet deg innsikt i nye ord og begreper, som du så kan bruke videre i din tenkning.

Vårt språk gjør verden til et rikere sted.  Jo rikere språk, desto rikere blir den verden vi omgir oss med. Jo rikere språk, desto mer innsikt får vi gjennom dialog med oss selv og andre.

Intuitivt assosierer vi individets språkferdigheter med intelligens. Og vi rangerer gjerne individet på dets språkbruk. Dette har jeg beskrevet nærmere her. (Språk og sosial rangering i det sosiale spill)

Sammenhengen mellom språkrikdom og intelligens kan nok godt være der, men jeg vil hevde at den slett ikke er nødvendig eller absolutt. For dette handler jo også om individets muligheter eller tilgang til eksponering for språk. Og den kan variere, også av faktorer som er uavhengig av vedkommendes intelligens. Språkets «magiske» virkning på vår tenkning er der også for oss middelmådige. Følgelig kan vi forbedre vår tenkning ved hjelp av språk. For å få det til, må vi ut av det sosiale spill, vi må være ydmyke og lærevillige der vi aner at her ligger det potensiale til nye berikelser. Vi har også den varianten at vi, som kompensasjon for vår språkfattigdom, utformer og tilpasser begreper, for å hjelpe oss å nyansere vår tenkning på en god måte. Dette praktiserer jeg i min filosofiske tenkning. Ulempen er jo selvsagt behovet for å forklare ord og begreper før man kan anvende dette i dialog med andre.   Og da er man jo selvsagt avhengig av rom for dette. Dette er en sperre jeg ofte opplever i mitt praktiske liv.

 

Konflikten mellom logikk og kreativitet

Man snakker gjerne om konvergent og divergent tenkning. Det konvergente handler om å bruke kunnskap og livserfaring, som den er. Idealet er deduksjon. Vi sitter med observasjoner, et totalt fakta-bilde, og vi benytter vår kompetanse til å utlede vår forståelse av hvordan bildet er.  Og enhver som har sett Sherlock Holmes vil få en anelse av hvor langt dette kan strekkes. Jeg vil anse Sherlock Holmes som, det nærmeste man kommer en forestilling om konvergent super-intelligens. Og vi ser opp til figuren, som det ypperste uttrykk for det intelligente. Men selvsagt for å komme langt og vidt i en deduksjonsrekke, så er det nødvendig med mye kreativitet på veien. Noe av dette har jeg beskrevet i dette avsnittet om kreativitet og logikk.

Så har vi den divergente tenkningen, som handler om å utvikle kunnskap som både kan utfordre og utvide det eksisterende. Her må deduksjonen ofte vike plass for fantasi og kreativitet. Det vi oppdager er at disse både forutsetter hverandre, men kan også stå i motsetning til hverandre.  Balansepunktet mellom disse varierer sannsynligvis med personlighet, mer enn intelligens. Du kan være superintelligent på den måten at du er superflink til å løse matteoppgaver, trekke komplekse kjeder av logiske slutninger osv. men likevel aldri komme med noe nytt. Da snakker vi om en personlighet som ofte er svak på åpenhet, men tilsvarende god på logiske analyser.

På den andre siden finner du mennesker som fremstår overkreative, kaster frem den ene ideen etter den andre, veldig ofte spekulativt og dårlig faglig fundamentert. Personlig hører jeg nok mer til den kategorien. Det vi innser er at dette jo er en balansegang, ikke bare i det enkelte individ, men også mellom mennesker.  Og vi innser også at det optimale, både sosialt og mentalt, handler om balansering mellom disse to.

Dersom man har for lite fantasi, lav kreativitet, så blir man ofte konservativ, lite fleksibel og mangler åpenhet. Dersom man har for mye kreativitet og fantasi, kan det resultere i impulsivitet, manglende grenser og at man blir svevende og overflatisk.

Det å klare en god balanse mellom disse handler sannsynligvis også om trening, men også ikke minst at vi har et godt sosialt klima med god balanse i dette.

Min antakelse, og den kan være feil, er at det som er enklest å måle er den konvergente tenkningen. Det er fordi dette kan måles mot såkalte fasit-svar. Oppgavesvar er som sagt langt enklere å vurdere der det finnes to streker under svaret. Og her vil sannsynligvis gruppen av kreative mennesker slite med å nå opp.

 

Å lese fort eller langsomt

Vi hører om intelligente mennesker som bare skanner tekster, ser filmer og hører tale på dobbel hastighet. Jeg har også min venn Goliat, omtalt her, som en som forteller at han ser filmene på dobbel hastighet og bare skummer tekstene «så vet han hva budskapet er».  Dette er en praksis jeg har stusset på og fått mistanke om kan ha bivirkninger. Hypotesen er at veldig intelligente mennesker har en risiko for å utvikle utålmodighet, slik at dersom de ikke forstår ting momentant, så er stoffet «dårlig» eller «uinteressant». Goliat nærmest skryter av hvordan han raser gjennom stoffet. Han trenger ofte bare å skumme overskrifter, så «vet han nok om dette til å danne seg en mening» Deretter er det bare å kaste seg over kommentarfeltene (der slike eksisterer), og jeg har inntrykk av at det er der tiden går med.

Kan det være at intelligente mennesker har en risiko for å bli overflatiske? Kan de være at de saktens oppnår quiz-kunnskaper på denne hurtig-måten, men at innsikten uteblir?

Jeg mener å ha sett forskning på at dersom at dybdeforståelsen blir bedre av å lese tekster med dårlig skrift enn det mer lettleste. Alle mulige forbehold om at jeg tar feil. Men poenget er at man burde forske på det å hurtig-fordøye tekster, kontra langsom analytisk lesning.

Hypotesen er at, der man må slite med teksten, bearbeide og analysere, der er det større mulighet for å opparbeide dybde og innsikt, og at dette også gjelder for intelligente mennesker. Dersom det stemmer, burde jo intelligente mennesker få minst to råd:

1.    Les viktige tekster langsomt. Ta pauser og reflekter

2.    Tren på tålmodighet og innsats, altså kognitiv mobilisering for bearbeiding av tekster

 

Jeg tenker at dersom det er noe i dette, så kan gevinsten av denne type innsats bli formidabel. Kanskje er det slik at det nettopp er koblingen mellom dyp innsikt, kreativitet og høy intelligens som til slutt skaper geniene.

 

 

Sosial intelligens

Det krever god intelligens å fremstille vanskelige tema på en god og overbevisende måte. Men det krever enda mer intelligens å overbevise mennesker om idioti.

Jeg har skrevet om sosial rasjonalitet her, her og her.  Noen ganger blir vi middelmådige forledet til å tro at svært smarte mennesker egentlig er dumme. Da snakker jeg særlig om det jeg kaller for sosiale magikere. Det har jeg skrevet om her. Saken er at buskapene deres kan være helt av en annen verden idiotiske, og lett å gjennomskue, enten det er makt, rikdom eller sex den sosiale magikeren er ute etter.

Men oppdag at det ofte ikke er budskapet som er det intelligente her. Det er evnen til å overbevise andre om at det er sant. Det mest kjente eksemplet fra vår tid er jo Donald Trump, som maktet å overbevise millioner av amerikanere om at «valget er stjålet». Og dette sa han allerede på valgnatten. Hvordan kunne han vite det, på det tidspunktet før det hadde vært noen granskning? Er han profet? Selv for oss middelmådige, er det lett å stille kritiske spørsmål. Men det er ikke poenget. Gutten som påpeker at «keiseren er naken», er kanskje ikke blant de smarteste. For alle ser jo at «keiseren er naken», men på langt nær alle oppfatter at her foregår det et sosialt spill på høyt nivå. Dette inngår som sagt i det jeg kaller for «sosial magi». Og det som ofte lurer meg og andre middelmådige, er at vi undervurderer, både bedrageren og de som lar seg «bedra». For det er ikke budskapet som er magien her, det er oppslutningen om det.  Donald Trump er sannsynligvis mange ganger smartere enn meg, selv om idiotien kommer ut i annenhver setning. Det er ikke der man finner intelligensen, men nettopp i at han fikk den enorme oppslutningen som han fikk. Dette er vår tids versjon av selgeren som solgte sand i ørkenen.

Et intelligent menneske er ikke bare «fornuftig» intelligent. Sannsynligvis sitter smartheten i hele systemet, inklusive intuisjonen. Jeg har skrevet om intuisjon her. Og, som jeg har skrevet om mange ganger før. Intuisjonen er ingen sannhetsmaskin. Det handler om biologisk suksess. Og der er sannhet underordnet. Så en ting kan være at man kretser om idiotiske forestillinger. Sannsynligvis fungerer det mer som markører i det jeg kaller for allianse-synkronisering. Det handler om gruppeidentifikasjon og alt det spill man kan lage rundt dette. Kanskje kan det være slik at også tilbederen, altså de som følger den store skinnende guden på toppen av hierarkiet, mer eller mindre skrur av IQ-en der det måtte passe. Fordi det er sosialt lønnsomt å skinne av ubetinget lojalitet og beundring for den store alfaen. Jeg har skrevet om det tilbedende mennesket her. Vi som er i den sosiale randsonen, ser bare idiotien i budskapene, vi ser ikke intelligensen i de flotte posisjonene mange oppnår, i kretsen rundt den store alfaen. Så kan man spørre seg om mange, innerst inne, vet at keiseren er naken. Jeg er ikke så sikker på det. Dette har jeg skrevet litt om her og her og her. En intelligent hjerne kan være enda flinkere til å trylle bort idiotien i eget sinn, enn det vi dumme er. Vær obs på en ting. Intelligens er vanskelig å fake, men det skal kanskje god intelligens til å fake dumskap på en overbevisende måte. Og vi er litt tilbake til strategier av typen «følg pengene». Da handler det selvsagt ikke bare om penger, men også makt, posisjon ja selv det å overleve sosialt. Og skal man gjøre dette på en overbevisende måte, ja hva er da bedre enn at man til og med klarer det kunststykket det er å tro på det selv.

Det som er det skremmende med dette, kan jo være fristelsen til å kaste seg på bølgen og «fake» med den store flokken.  Problemet for egen del er jo at jeg sannsynligvis er for dum til det, at den intelligent fakede dumskap, er annerledes enn den ekte. Kanskje går mye av menneskehetens intelligens i menneskeheten, til spille på denne måten.

 

 

Intelligens og åpenhet

Et par år etter at jeg skrev denne teksten støtte jeg på denne videoen. Den gir god empirisk støtte til min hypotese om IQ-låsen, som jeg beskriver i dette avsnittet. Se også denne videoen.

Se også om mental innlåsing her. Åpenhet har jeg skrevet om her. Åpenhet forutsetter at man tåler å være usikker. Den forutsetter at man makter å operere med hypoteser og sannsynligheter. Den forutsetter villighet til å ta risiko på at man tar feil. En risiko ved høy intelligens er at man venner seg til et liv hvor alt kommer lett, og uten anstrengelse. Man er vant med å ha rett, og med å alltid få rett ved hjelp av sofistikert argumentasjon. Som jeg har antydet, er hypotesen at dette medfører risiko for en form for mental latskap. Den intelligente gidder simpelthen ikke å investere i noe som ikke kan forstås på speed, umiddelbart der og da. Og hen har da sofistikerte strategier for å komme unna det.

En annen hypotese jeg har vært innom er angsten for å ta feil. Da handler det om at overtroen på egen dømmekraft ikke må rokkes, og at nettopp egen intelligens jo er en kraftig identitetsmarkør. En ripe i lakken her, kan fort medføre dager i senga med skam.

Summen er altså at intelligens i seg selv utgjør risiko for manglende åpenhet. Min erfaring med intelligente mennesker av typen Goliat, som jeg har skrevet om her, oppviser en skremmende mangel på nysgjerrighet når de blir utfordret. All energi går med på å skyte ned, utfordreren, der og da. Og det skjer uten noen vilje til å undersøke, analysere og sette seg grundig inn i tenkning, struktur og teori bak utfordringen. Man utviser en slags urokkelig overtro på at egen første impuls, er fasit, ferdig snakket.

Nå er det ikke slik at jeg hevder at dette er noe som gjelder alle intelligente mennesker. Tvert imot så vil jeg anta at det å være nysgjerrig, det å ville undersøke, det å kunne tvile og være kritisk, også på deg selv, i seg selv er et tegn på intelligens.  Det jeg antyder er at intelligensen, i tillegg til det potensiale den har, også innebærer risiko. Og som jeg har sagt før. Der alt dette er til stede, så er jo også betingelsen for genialitet til stede.

Gitt at den hypotesen er riktig, så kan det kanskje være slik at vi mister veldig mange genier fordi de går i vranglås i det sosiale spill. Kanskje kan det kalles for IQ-låsen. Med andre ord handler dette om måten den intelligente forvalter sine mentale ressurser på. Følgelig burde kanskje intelligente mennesker fanges tidlig opp, og utdannet til innsikt om fornuftig forvaltning av egne mentale ressurser. Dette er jo neppe mer mystisk enn at også mennesker som er supersterke, rent fysisk også må lære seg å beherske kreftene, slik at de ikke utgjør risiko for skade.

Vi snakker ikke om indoktrinering. Tanken er fri. Men det er viktig å komme til innsikt på at ja, selv superintelligens kan gå i bekreftelsesfellen. Nei, din verdighet avhenger ikke av hvor intelligent du er. Ja, du kan ta feil. Alle har tanker som skjærer ut nå og da. Det er ingen skam. Ja, du må trene på tålmodighet, kognitiv mobilisering, på konstruktiv dialog, på kritisk tenkning og det å kunne tvile. Ingen hjerne er allmektig, ingen hjerne er Gud.

Hvordan IQ-låsen lett kan bortforklares av smarte mennesker

Teknikken, i et forsøk på å få en smarting ut av sin IQ-lås, er å vise til eksempler hvor smarte mennesker seg imellom er uenige og mener ting som er gjensidig utelukkende. Med andre ord: påvirke til erkjennelse av at det er mulig å være smart, sikker på seg selv, men likevel ta feil. For smarte mennesker er det enkelt. Ofte handler jo dette om et tribalistisk syn, hvor det eksisterer en utgruppe som tar feil. Da er det slik at alle som tilhører denne gruppen, enten er dumme, eller de er onde. Dumme mennesker tar feil fordi de er dumme. Dersom det mot formodning skulle være noen smarte mennesker i denne gruppen, ja så er de onde. De snakker med andre ord imot det «de vet er rett». De lyver med andre ord. Case closed.

 

 

Intelligens og intuisjon

Jeg har skrevet om intuisjon her. Og jeg merker meg at en del, særlig autister kan ha spesielle egenskaper.  Jeg så en gang en som på sekundet kunne trekke roten av hvilket som helst stort tall. Når han ble spurt om hvordan han gjorde det, så viste han det ikke. «Jeg bare ser svaret». Dette forteller meg at intuisjon nok er mye mer enn den tenkemotoren jeg har beskrevet her. Og som jeg har nevnt. Det er neppe bare «pannelappen» som er intelligent. Det er hele hjernen, inklusive hjernestammen og det limbiske system. Jeg ser for meg et system, kanskje med flere hjerneceller, optimal integrasjon mellom dem, effektiv energiforsyning osv.  Det betyr velig god intuisjon, sannsynligvis svært pålitelig. Den intelligente kommet lett til det, har lav livsmotstand, og gratis god innsikt i de nære ting, Som jeg har nevnt før, så er imidlertid ikke intuisjonen noen sannhet maskin. Vi må regne med at intelligente mennesker har akkurat den samme orienteringen mot biologisk suksess. Det er derfor ikke utenkelig at sosiale magikere, som sektledere og uansvarlige politikere ofte kan ha høy IQ. Det er ikke dermed sagt at de er glansbilder.

Intuisjon er noe som virker kjapt og uanstrengt. Den observante vil oppdage at det ikke er bevisst tenkning som ligger bak miraklene som kommer seilende. Ting bare dukker opp, og viser seg ofte å fungere forbausende bra. Dermed er det duket for det jeg kaller for intuisjonisme. Det har jeg skrevet om her. Oppsummeringen er en overtro på intuisjon som en slags sannhetsmaskin. Det kan bety at intelligente mennesker kan komme dit hen at de forestiller seg at tenkning kommer i veien for dette. Dermed går de inn i en livsførsel med såkalt flyt, hvor de presterer høyt, tenker lite og tror at de alltid har rett. Resultatet av intuisjonisme er jo at den intelligente slutter å tenke, og dermed kaster bort et stort talent.

Det å ha forstått hvordan intuisjon og fornuft samspiller, og utfyller hverandre er viktig. Og for hundrede gang er det vesentlig å poengtere at intuisjonen ikke er noen sannhetsmaskin, og at det kan være risikabelt å komme inn i en slik boble. Jeg tenker at særlig intelligente mennesker, som har så lett for å «flyte» er i behov av å erkjenne akkurat dette. Ellers kan de bli en risiko for oss alle.