Fortjeneste

Innledning om fortjeneste

Dersom ordtaket at «Lykken er større enn forstanden» virkelig er sant, så følger det logisk at ulykken også er større enn forstanden.

Fortjeneste, som veldefinert begrep, ser mest ut til å være en del av økonomisk teori. Men det er ikke økonomisk teori som er temaet her. Her snakker jeg om sosial fortjeneste av våre handlinger. Jeg prøver meg på følgende definisjon:

Fortjeneste er noe man tillegges som følge av egen innsats.

Slik som det står her, er fortjeneste en sosial konstruksjon. Det er en viktig del av vårt sosiale samspill. Om noen gjør en positiv innsats så fortjener vedkommende noe til gjengjeld.  Manglende innsats gir ingen fortjeneste, mens negativ innsats fortjener en negativ reaksjon. Det som er vesentlig i etisk forstand er å ta inn over seg at begrepet er abstrakt og har ingen reell eksistens i seg selv. Aksept av dette innebærer erkjennelsen av at

Fortjeneste er ikke noen objektiv størrelse

Dette er en grunnleggende erkjennelse som vil påvirke vårt syn på begreper som ansvar og straff.  Refleksjonen er den at fortjenesten blir til som en nødvendig følge av det sosiale spill. Her kan man selvsagt, og med rette, argumentere for at dette er en vesentlig forutsetning for at det sosiale samspill skal kunne fungere. Dermed blir fortjeneste-begrepet et redskap i vår konstruksjon av velfungerende sosiale systemer. Men erkjennelsen av at det faktisk er et redskap innebærer også at innhold og anvendelse kan formes pragmatisk med utgangspunkt i hva som gir det beste resultat. I denne sammenhengen blir altså fortjenesten ingen absolutt norm, men en nyttig konstruksjon som kan tilpasses de rådende forhold.

Praktisk eksempel: Arbeideren får ikke sin lønn.

Da er ikke et argument om at «arbeideren må få sin lønn fordi hun fortjener det» noe avgjørende holdbart rasjonelt argument. Et holdbart nytteargument for arbeidsgiveren kan være at «dersom arbeideren ikke får sin lønn så slutter både hun og andre å arbeide og hele bedriften går konkurs.»  Det beste etiske argumentet er derimot at «hvis arbeideren ikke får sin lønn så vil det bety et alvorlig problem for både hun og familien»

Begge de to siste argumentene peker på konsekvenser som lett kan analyseres til å påvirke livskvalitet. De har dermed en identifiserbar verdikomponent og blir derved klassifisert som rasjonelle argumenter.

Det kan være grunn til å tro at våre ideer om fortjeneste har sin rot i sosiale tilbøyeligheter som ligger i oss. Forskning på aper viser jo at også de har evne til å utveksle tjenester. Det vil si evne til å hjelpe noen, men også da forvente en senere gjentjeneste. Aper kan reagere med sinne dersom dette ikke skjer som forventet. Om vi tenker på individet som lever hele sitt liv i en sosial flokk så er det jo en åpenbar fordel at man hjelper hverandre gjensidig. De individer som ikke er mektige og kan utspille sin egoisme fritt, har behov for andre strategier. Her er lønnsomme strategier allianser og gjensidighet. De står sammen. Et individ som ikke er mektig, og som samtidig oppfører seg egoistisk og lite samarbeidsvillig risikerer utstøtelse av flokken. Til sammen skaper dette et positivt seleksjonspress på det som ofte kalles altruistiske egenskaper som fremmer samarbeid.  Dette blir da basis for normer og begreper, som etter hvert vil inngå i vår moralske diskurs. Da snakker vi om begreper som ansvar og rettferdighet. Vårt syn på fortjeneste vil i stor grad styre vårt etiske grunnsyn. Så la oss gå litt nøyere inn i det, ved hjelp av et mer utfyllende eksempel.

La oss leke litt med monopol

Spillet Monopol lærte meg mye i barndommen. Jeg mener også å ha hørt at den som først konstruerte dette spillet, hadde til hensikt å lære oss noe. Målet for deg som spiller er at alle de andre går konkurs og du sitter igjen med alle verdiene. Etter hvert så har jeg innsett at dette er et spill som generelt lærer oss mye, ikke bare om kapitalisme, men kanskje også om sosiale prosesser generelt. Men for å høste ut innsikt av dette, må vi gå meta, altså forsøke å forstå prosessene i spillet, og hvordan dette fungerer. Er du ukjent med spillet, så har du en beskrivelse av ChatGpt her: (Det beste er jo selvsagt at du spiller spillet, og blir kjent med det, gjennom praktisk erfaring).

Monopol er et brettspill hvor spillerne konkurrerer om å bygge eiendomsimperier ved å kjøpe, leie ut og utvikle eiendommer. Målet er å bli den rikeste spilleren og drive de andre til konkurs. Her er en oversiktlig beskrivelse av hvordan man spiller og hvilke regler som gjelder:

🎲 Utstyr

🧍‍♂️ Forberedelser

1.    Hver spiller velger en brikke og plasserer den på Start.

2.    Alle får startkapital (f.eks. 1500 Monopol-penger fordelt slik: 2x500, 4x100, 1x50, 1x20, 2x10, 1x5, 5x1).

3.    Bankfører organiserer penger, eiendomskort, hus/hoteller og kortbunker.

4.    Spillerne kaster terning, og den med høyest sum begynner.

🔁 Spillforløp

Spillet går på rundgang med klokken. På din tur gjør du følgende:

1.    Kast terningene og flytt brikken tilsvarende antall felt.

2.    Utfør handlingen basert på feltet du lander på:

📍 Typer felter og hva som skjer

🏗️ Eiendom og bygging

💰 Penger og bankerott

🚓 Fengsel

Du havner i fengsel hvis:

Du kommer deg ut ved:

🎯 Spillets mål og slutt

Spillet avsluttes når:

 

La oss gå meta

Monopol inneholder vesentlige aspekter, som kan gjenkjennes fra næringslivet, men også sosiale prosesser generelt. Vi starter alle med lik startkapital. Dette er jo ikke sant i det virkelige liv, det skal vi komme tilbake til.

Så gjenspeiler spillet vekst, gjennom at man tilføres penger hver gang man passerer start. Dette gjenspeiler også et syklisk mønster, for eksempel at man får lønn hver måned, eller at bedriftene har årlig avkastning. På denne måten øker pengemengden i systemet.
Spillet gjenspeiler vilkårlighet. Du trekker kort, som kan bety både flaks og uflaks. Du slår terninger, som igjen kan betyr både flaks og uflaks.
Spillet gjenspeiler beslutninger. Hvilke beslutninger man tar, har stor betydning på hvordan det går. Erfarne spillere skjønner at det er viktig å få opp hus og hoteller, helst før de andre. Dette innebærer å legge strategi. Få alle gater innenfor en fargegruppe. Dette kan man få, ved flaks, men også at man kjøper pantsatte gater, eller forhandler med medspillere om utveksling av gater. Når dette er på plass, så tar man ut det man kan få av kapital til bygging av hus og hoteller. Er man heldig, så havner noen der, og fortjenesten kommer inn.

Spillet gjenspeiler risiko. Man tar risiko når man for eksempel pantsetter i den hensikt å bygge hus og hoteller. Gater som pantsettes, kan bli solgt. Da handler det både om tap, men også at gatene kan komme på «gale hender». Og hver gang vi slår terninger, handler det også om risiko. Vi kan havne på andres hoteller, som blakker oss, eller vi må trekke et kort som brenner ned alle våre hus og hoteller. Et vesentlig poeng her, er at det ikke er mulig å unngå risiko. Det er også noe som ligner på det virkelige liv.

 

I det hele tatt så gjenspeiler spillet noen vesentlige aspekter ved det virkelige liv. Dersom vi tok opp statistikk, så vil vi kanskje se at erfarne spillere vinner oftere, men kun til et visst punkt. Gitt at ingen jukser, og at alle spillerne behandles likt, både i forhold til regler og i forhandlinger mellom spillerne, så skal det ikke mye til å forstå de beste strategiene. Gitt denne betingelsen, så vil resultatet av spillet, i stor grad handle om flaks eller uflaks.
En vesentlig detalj her er selvforsterkningen som ligger i dette. Den første som får opp hoteller, vil begynne å få opp inntekter, i et nullsumspill. Det vil si at andre blir betydelig fattigere. Det betyr kjøpekraft, og forhandlingsmakt. På den måten er det lettere å få flere hus og hoteller. Og jo mer man har av dette, desto skjevere blir betingelsene. Dette er med andre ord selvforsterkende, og illustrerer, på en utmerket måte, det jeg kaller for loven om negativ omfordeling. Jo mer penger og mer forhandlingsmakt, desto flere penger inn og enda mer forhandlingsmakt. Når dette først bikker over, så observerer vi at det hele akselererer, mot seier for den heldige og mot avgrunnen for alle andre.

Men, er det slik i livet?

Perspektivet nå, er av moralsk karakter. Er det slik at enhver som vinner i monopol, fortjener sin seier? Det første vi må spørre oss er, hvor mye kan påvirkes, og i hvilken grad er vi prisgitt? Jeg har nevnt dette med strategi, beslutninger og erfaring. Jeg har da også lansert den hypotesen at, gitt at alle spillerne har nødvendig spillererfaring, så reduseres det hele til vilkårlighet. Og dette vil da igjen kunne gjenspeiles i en eventuell spillestatestikk, tatt over mange nok spilleomganger.  Dette er til forskjell fra andre spill, som for eksempel sjakk, eller fotball, hvor dette med talent og trening har mye mer å si. Det er kanskje en grunn til at det ikke finnes mesterskap i Monopol. Da handler det om at det ikke skal store innsatsen til for å komme på toppnivået i spillet. Så er resten redusert til tilfeldigheter. En gullmedalje i Monopol, handler med andre ord ikke om noe annet enn flaks.

Men la oss likevel starte med Monopol. For nå skal vi begynne å manipulere litt med forutsetninger her. La oss først starte med at en av spillerne bevisst blir sabotert av de andre. Da snakker vi ikke om juks, men i alt av forhandlinger og interaksjoner, med spilleren, så møtes dette med uvilje. Spillet er av en slik karakter at det ikke er veldig mye som kan påvirkes. Men der det er forhandlinger, kan noe påvirkes, og det ville nok vært nok til at det ville slå ut på statistikken.
Parallellen til det virkelige liv handler da om hvilken velvilje eller uvilje, mennesker møtes med i sosiale prosesser, og i hvilken grad dette gir utslag. Saken er nok den, at i det virkelige liv, så har dette alt å si. Det vil si at monopolspillet, bare i liten grad gjenspeiler effekten av sosial diskriminering. Det kan være at min gjetning på tankeeksperimentet er feil, akkurat på grunn av denne effekten. Altså, at en liten forskjell i starten av spillet, kan avgjøre resultatet. Uansett, så tenker jeg at dette er en fundamental realitet i det virkelige liv. Samtidig fristes jeg til hypotesen om at det jevne normalmennesket, er for svak på å kunne tenke dynamisk. Det vil si at de ikke ser eller oppdager denne type mekanismer.

Men la oss nå begynne å manipulere litt mer med betingelsene i monopolspillet. Man kunne kanskje innføre et mulig «gullkort» i starten av spillet. Så må det være slik at kun én av spillerne, med litt flaks, kan få et slikt gullkort. Med dette gullkortet starter du med dobbelt pengebeløp. Og du får det dobbelte av andre, hver gang du passerer start. Er du da heldig å få gatene på plass, så har du nesten umiddelbart hoteller. Vi ser alle at dette gir høy sannsynlighet for å vinne. Dette kan sammenlignes med at du fødes inn i en rik familie, med en god porsjon arv.
Denne type fordel i starten av livet, betyr selvsagt alt i dine muligheter til å lykkes i livet. Og igjen må vi ta med dynamikken i dette, nemlig potensialet for selvforsterkning. Det vil si at man benytter de midlene man har, på en klok måte, slik at dette mangedobles. Dette fører selvsagt også til opphopning av rikdom, i enkeltfamilier. Men, når dette er sagt, så er det viktig å forstå at det handler om mulighetsrom og handlingsrom. Så selvsagt kan man komme til dette, som en idiot, og forspille hele formuen på dårlige beslutninger, eller ren idioti. Vi har ikke avskaffet rasjonalitetens betydning i dette.

En annen variant er at du har trenet deg å jukse med terningene. Du er i stand til å påvirke hvordan terningene lander. På den måten, har du redusert en god del av vilkårligheten i spillet. Ved hjelp av dette vil du komme raskere til ønskede steder, og dermed oftere vinne kappløpet til å kunne begynne å bygge hus og hoteller. Igjen så handler dette om den lille fordelen som sikrer deg seier i spillet, langt oftere enn statistikken skulle tilsi.
I det virkelige liv tilsvarer dette korrupsjon, bedrag eller juks. Selvsagt er dette utbredt. Og når først ballen ruller, så, om du er smart, så kan du bremse med bedraget, og basere den videre suksessen på den selvforsterkende fordelen som dette har gitt.

Så kan vi tenke oss andre gullkort, hvor du, får tilgang til kanskje fem muligheter til å bryte reglene i spillet. Dette inkluderer også muligheten til å annullere andres terningkast.

Med dette kan du, for eksempel diktere terningkast, eller ta fra andre gater, hente penger i banken eller inndra andres penger.

Og du kan forhindre hvor andre havner. Dette kan du både true, og lokke med, slik at det du komme best mulig ut, i alle former for forhandlinger. Og igjen, så gir jo dette fordeler som omtrent alltid vil avgjøre spillet.
I det virkelige liv kan dette tilsvare systematisk diskriminering, eller korrupsjon. Også det å komme til forhandlinger, med utgangspunkt i overlegen styrke, vil ytterligere forsterke fordelen. I det virkelige liv, vil det fungere nesten dramatisk. Jeg har beskrevet denne mekanismen i teksten om maktovertak, her.

Det jeg prøver å få frem i denne refleksjon er ikke bare teori. Dette er et bilde av hvordan mange aspekter i det virkelige liv fungerer. Det grunnleggende handler om fortjeneste.  Og spørsmålet handler til syvende og sist, om idéen om ekte fortjeneste, i det hele tatt, er reell. I hvilken grad spiller vilkårlighet inn? Hvor mye kan du påvirke ved hjelp av egne beslutninger? Og har du egentlig kontroll på kvaliteten på din innsats? I hvilken grad påvirker du det endelige utkommet?

Livets vilkårlighet

Enhver som kjenner på usikkerhet, frykt eller risiko, erkjenner gjennom dette at det er mange aspekter ved livsreisen som vi ikke har kontroll på. Og for å ta dette fra grunnen av. Les gjerne innledningen til dette avsnittet. Ingen av oss kan takke oss selv for å komme inn i denne eksistensen. Vi husker ikke en gang at vi kom hit. Langsomt oppdager vi den reisen vi er på. Hva vi har hatt med i bagasjen, har vi ingenting med. Vi hadde heller ingen kontroll på hvor vi havnet, i hvilken tid og kultur vi havnet, eller hvilke foreldre vi fikk. Realiteten er at alle de utfordringer, livet måtte kaste i vår retning, må handteres med utgangspunkt i den ressursbasen vi er utstyrt med, utenfor egen kontroll. Dette er nok til en erkjennelse av at dette ligner mer på et lotteri, enn noen form for fortjeneste.
Etter hvert utvikler vi et tenkeapparat og ikke minst beslutningsevne. Og det er dette apparatet som fristes å forbinde med fortjeneste. Dette kan ha sin forklaring i at vår tenkning fremstår frikoblet fra den fysiske verden vi ellers erfarer. Følgelig skal det mye til å tenke om dette som ressurser, som kan være ulikt fordelt mellom individer. Vi må ikke glemme at, da filosofien ble til, så visste man ikke en gang hvilken funksjon hjernen hadde. Det er først i de siste generasjonene at det har gått opp for oss at også vår tenkning er en fysisk funksjon, like ressurs-basert som alt annet i vår kropp. Vi mennesker har nok en intuitiv projeksjon i retning av at alle andre ser og forstår verden på samme måte som oss. Slik er det selvsagt ikke. Men illusjonen blir en del av basisen, både for tanken om fri vilje og den ansvarlighet som følger av det. Når så dette kommer under press, så blir det også forståelig en bekymring for at vi skal ende opp med et syn på oss selv som ansvarsløse. For hvordan skal vi kunne forene en erkjennelse om at vi faktisk er grunnleggende prisgitt tilfeldighetene, samtidig som vi ikke vil kunne leve sammen og samspille, uten ansvarlighet. Utfordringen krever oss. Vi oppdager at fortjeneste er en underliggende komponent, både opp mot suksess, og mot skyld. Og den blir en avgjørende del av vår ansvarsfølelse og i våre beslutninger.
Så erkjenner vi altså, at dette fordufter når vi kommer godt nok ned i materien. Men ny-subjektivistisk filosofi redder oss, og det, på en langt bedre måte enn vi kan drømme om. Subjektivismen her, handler om å oppdage at ingen av disse begrepene, er skrevet i stein. Det er noe vi har mellom oss. Og det er der fordi det fungerer. Vi har kanskje ikke fri vilje, men vi har beslutningsevne. Og beslutninger er ikke bare «åndelig poff», det er en prosess som kan studeres. Vi påvirkes hele tiden av ytre stimuli. Vår reise gjennom livet preger oss. Det betyr at vi også lar oss prege av de sosiale rammene vi lever under. Her har selvsagt ansvar en plass. Og det å mobilisere til innsats, enten det er tenkning, læring eller fysisk innsats, kjennes som noe som må overkommes. Og når vi overkommer det, og gjør det rette, selv om det rette er den tyngste veien, så har vi noe å være stolte av. Fortjenesten blir ikke borte. Og når noen gjør noe dumt, så er det en jobb å gjøre, kanskje et oppgjør, kanskje noe å lære, kanskje noe å ta høyde for. Det er ansvar. Dette er ikke blitt borte. Ekstrafortjenesten handler om ydmykhet. Da handler det om at vi forstår, at det grunnleggende er flaks, på tross av at vi har strevet og vært ansvarlige. Men det handler også om at vi forstår at, der det går galt, så krever det vår etiske rasjonalitet, men det gir ingen fullmakt til meningsløs brutalitet. For vi forstår også at det totalt sett handler om uflaks.
Noen vil kanskje etterspørre sterkere begrunnelse, når det for eksempel kan være etisk rasjonelt med sanksjoner, eller annen form for kontroll. Men vi har ingen annen begrunnelse, enn at vi lever våre liv sammen, og at det krever noen rammer. Vi trenger ingen gudommelig autorisasjon. Alt vi trenger, er en allmenn oppslutning om dette som vi har sammen. Ut av dette får vi naturlig ansvarlighet, rettferdighet, og både stolthet og skam. Det er hva vi trenger for å kunne fungere sammen i sosialt samspill.

 

Tilfeldighet eller selvberettigelse

Når vi snakker om flaks eller uflaks, og toner ned fortjeneste, så dukker ideen om selvberettigelse opp. Jeg har skrevet generelt om selvberettigelse her.

Det å være selvberettiget handler egentlig ikke om fortjeneste, men man opplever seg selv som «av et finere slag» og forventer derfor særbehandling. Likevel, blir dette en slags fortjeneste, men da er den uavhengig av egen innsats. På den måten ligner den på etisk menneskeverd, men forskjellen er at den ikke er ubetinget. Men betingelsen, nå er ikke egen innsats, men det å være «gudenes foretrukne», eller nyte «gudenes velvilje», og det å «Bli velsignet av Gud». Dette innebærer at alt av flaks og tilfeldigheter, nå fortolkes som Guds handlinger. Selvsagt kan dette for den ureflekterte i biososial modus, handle om «en selvfølge». På nivået over forutsetter det Gud, og at» Gud holder sin hånd over meg». Dette forutsetter da en religiøs overbygning. Innenfor visse retninger av kristendommen blir dette til en slags forherliges-religion, hvor Guds favorisering, kobles tilbake til fortjeneste, ikke i form av fysisk innsats, men i form av en mystifisert tåkeversjon av tros-begrepet. Så når det ikke går fullt så bra, med oss andre, så handler det om at vi ikke tro nok, eller at vi er inderlige nok, eller at vi tror på feil måte, eller at vi har noen flekker på våre gudommelige rulleblad, som ikke er gjort opp.
Min hypotese er at den biologisk basis for dette, altså impulser, handler om parental seleksjon, som beskrevet her. Det handler altså om å være «gromgutten som foreldrene favoriserer».
Så kan man jo videreføre tilbøyeligheten inn i en ikke-troendes sfære, i form av vulgær darwinisme. Når vi arver, og er født på «livets solside», så handler det om at våre foreldre og forfedre hadde «de gode genene», som jo er videreformidlet til oss, og gjør oss «berettiget» til å kunne ta for oss i livet, uten ansvar for andre, med råtne gener.

Totalen av dette er en måte å konvertere livets vilkårlighet til fortjeneste, og at dette utgjør en rettferdiggjørelse av ansvarsfraskrivelse for de forskjeller som vilkårligheten skaper.

Hvor mye kan jeg påvirke i livet mitt?

La oss først ta misforståtte ideer om determinisme ved roten. Ja, verden er mest sannsynlig deterministisk, i alle fall på vårt nivå, og ja, du kan påvirke verden likevel. Du kan lese om denne problemstillingen her. Likevel gir det mening i å benytte begrepet fortjeneste, innenfor disse rammene. For hverken beslutninger, motivasjon eller selvkontroll er blitt borte fra dette systemet.

I teksten om menneskeverd har jeg et skille mellom etisk verdi og nytteverdi. Det er fristende å koble fortjenesten til nytteverdi. Altså: Vi gjør en innsats, og vi fortjener vår lønn. Men, det er selvsagt mer nyansert enn som så.  Kanskje kan vi helhetlig snakke om beslutningen vi tok, innsatsen i form av handlingen, prestasjonen i dette, og utkommet av det. Det som går an å nyansere er i hvilken grad subjektet påvirker alt dette.  La oss ta disse faktorene systematisk:

1)   Beslutningen
Les gjerne oppsummeringen av min beslutningsteori her. Og beslutningsteorien, koker igjen ned til et forhold mellom virkelighetsoppfatning og verdisystem. I refleksjonen om fri vilje, avviser jeg at individet har avgjørende kontroll på noen av disse faktorene. Men samtidig er jo både subjektet selv, og omgivelsene med i denne ligningen. Rent subjektivt oppleves jo beslutningen som fri. Og det er i denne dynamikken, at fortjeneste får sin mening. Den fungerer motiverende, gitt måten den sosiale prosess fungerer på. Men samtidig må vi ikke bli blinde for det overordnede bildet her, som jo nettopp handler om avgjørende variabler, som styrer både individets reelle handlingsrom, handlekraft, beslutningsprestasjonen, og ikke minst rådende tilgjengelige ressurser. Poenget er at utenforliggende variabler kan få avgjørende betydning. Men igjen, dette handler ikke om at beslutningen, ikke kan påvirkes, innenfor en dynamikk mellom individ og omgivelser. Så dette er sammensatt. Ansvarliggjøring handler i stor grad om denne påvirkningsmuligheten, og hva vi kan lære av det som skjedde.

2)   Innsatsen
Se gjerne min refleksjon om innsats her. Innsatsevne avhenger av ressurser. Og ressurstilgangen vil jo være avhengig av livslange faktorer, hvor av det meste handler om kjeder som strekker seg utenfor individets kontroll. Det at selvforsterkningsmekanismer ofte spiller inn, gir også dette et visst kaotisk preg. Innsats er en investering. Da handler det om risiko. Og risikoen vil selvsagt øke, jo større andel investeringen har av det totale forrådet av ressurser. Følgelig vil fattigmanns risiko, øke langt raskere med investeringens tyngde, enn for mer velstående mennesker. Totalen av dette gjør at handlekraften er langt mer begrenset, og det skal mindre til før at risikoen blir uakseptabel. Totalen er uansett at innsats er noe som koster. Da må motivasjonen, som jo handler om forventning til utkomme, stå i et forhold til innsats og risiko som gjør det verdt å satse. Og her kommer selvsagt tanken på den fortjeneste som ligger i dette, inn som en del av motivasjonen. Egentlig fortjener vi en klapp på skulderen, uavhengig av utkommet. For vi skal jo også motiveres til å prøve, og til å tåle å feile. På denne måten fungerer fortjenesten, som en sosial katalysator som forsterker motivasjonen til innsats, og det å tørre å prøve og tørre å satse. Igjen så er det alltid vesentlig å måle innsats opp mot individets forutsetninger. Det er dette forholdet som styrer hvor fortjenestefullt det er.

3)   Handling og prestasjon og utkomme
Se gjerne refleksjoner om handling her, prestasjon og utkomme her. En vesentlig del av utkommet handler om prestasjonen. Men prestasjon er alltid en kombinasjon av talent, og innsats for å utvikle dette. Men dette er jo igjen avhengig av handlingsrom i tidligere faser av livet. Da handler det ofte om kjeder av hendelser og utvikling, som vi ikke lengre har oversikt over. Her og nå har vi den prestasjonsevnen vi har. Og, det som skjer i selve handlingen, handler definitivt om omstendigheter akkurat der og da. Mye er prisgitt. Enhver sportsprestasjon, handler både om ferdigheter og muligheter. Totalen er at det ikke er mulig å garantere for utkommet. Det er heller ikke mulig å gardere seg for bivirkninger, eller uforutsette konsekvenser.

Det er viktig å kunne glede seg når man lykkes. Dette gjør vi helt naturlig. Helt naturlig føler vi oss stolte når suksessen er et faktum. Det ville være idioti å avskaffe dette, som en slags idealistisk praktisering av den teoretiske betraktningen vi her har gjort. For det handler ikke bare om livsgleden, men også motivasjonen. Hadde vi ikke dette ville livet endt i apati. Så ja, det er teoretisk, men likevel ikke bortkastet. Nytten av dette får vi når vi mislykkes. Det er da det er greit å fokusere på, at dette, til syvende og sist handler om uflaks. Da er det ikke bare oss selv det gjelder, men også vår støtte til de mange som faktisk ikke her trukket de beste loddene i livet. Det er jo dette som er på egnet, nemlig , at ansvarsfraskrivelse basert på forestillinger om «objektiv fortjeneste» er, basert på manglende innsikt, og til syvende og sist moralsk forkastelig.

 

 

Hva er skyld?

Det finnes ikke skyld, det finnes bare årsaker

Den mest nærliggende definisjonen av skyld som fenomen, er rettferdiggjort aggresjon. En annen måte å si det på er skyld i praksis betyr at du selv eller noen andre er sinte på deg, og at dette sinnet kan få sin utløsning uten at utøverne pådrar seg skyld. De pådrar seg ikke skyld, enten fordi de står i allianse med overmakten, eller fordi de kan rettferdiggjøre sine handlinger.

Skyld innebærer altså muligheten for å utøve aggressive handlinger mot den skyldige, i rettferdighetens navn.
Skyld henger nøye sammen med sanksjonisme og fungerer som en sosial konstruksjon. Skyld er med andre ord ikke objektivt, for det avhenger av avsenders aggresjon samt avsenders definisjon av hva rettferdighet er. Men rent praktisk sosialt handler det om hva man kan komme unna med uten selv å bli gjenstand for sanksjoner. Og hva man kan komme unna med, avhenger jo av kulturen og avsenders rangering i kulturen.  

Med utgangspunkt i dette kan man også definere hva skyldfølelse som fenomen egentlig er. Det er en opplevelse av rettferdigheten i egen eller andres potensielle aggresjon mot en selv, som følge av egne handlinger eller rett og slett hvem man er.
Med andre ord oppleves skyld som en følelse av aggresjon rettet mot eget subjekt. Aggresjon er en destruktiv kraft. Det innebærer risiko for angrep mot eget subjekt i form av lidelse eller destruksjon. Opplevelse av skyld utgjør dermed en degradering av subjektets etiske verdi, og her fungerer det videre som en eksistensiell trussel, både sosialt og fysisk. Dette utløser dermed også skam og dyp fortvilelse.

Jo mer rettferdig man opplever skylden å være desto mer skam vil dette utløse. Er man skyldig, og forstår dette er den mest nærliggende strategien å gjemme seg. Alternativt «krype til korset» og be om tilgivelse. Tilgivelse i denne sammenhengen handler da om at aggresjonen kanaliseres ut andre veier, slik at den blir borte, og den sosiale skaden forsøkes nullstilt.

Skyld er fortjeneste med negativt fortegn.  Det innebærer at mesteparten av refleksjonen over også gjelder for skyld. Skyld er et abstrakt begrep, og det er en sosial konstruksjon. Det pleier jeg å beskrive som en metafor. Dersom et individ stjeler noe og dette blir avslørt, så vil omgivelsene anse dette individet som skyldig. På et vis får da vedkommende et sosialt stempel på seg. Og det kan bli sittende lenge. Men en forsker som kommer fra det ytre rom for å studere mennesket, vil ikke merke noen objektiv forskjell på dette individet og andre individer. Dette indikerer at det stemplet som er plassert på vedkommende, kun har sin eksistens som en fellesforestilling blant en gruppe individer. Like fullt vil vi i vårt mentale landskap gjerne visualisere dette på individet, som noe skittent, ondt eller skammelig. Og denne konkretiseringen av skyld ha jo gått svært langt i noen religioner. Men selvsagt vil det å få på seg et slikt sosialt stempel kunne bety en stor forskjell for individets videre sosiale samspill. For det kan innebære at alle handlinger blir mer kritisk bedømt, det kan bety eksklusjon, fiendskap og regelrett dårlig behandling. Derfor innebærer det en stor sosial kostnad å bli ansett som skyldig. Ofte er den eneste utvei å komme seg helt bort fra det miljøet som har stemplet vedkommende. Og det er selvsagt også et tankekors i forhold til at dette er en sosial konstruksjon. Så lenge det nye miljøet ikke vet om stemplet vil vedkommende kunne bli godt mottatt og fungere normalt i dette miljøet.

Innenfor empatisk etikk er man bevisstgjort på koblingen mellom skyld og degradering av menneskeverd. Det er stor forskjell på å lete etter skyld og på lete etter årsaker. Vi har et spenningsforhold mellom disse. Jo mer årsaks og forklarings orientert man er, desto mindre plass er det for skyld. Jeg kaller det for vinduet for fordømmelse. Her er åpenbart store, både individuelle- sosiale- og kulturelle forskjeller på i hvilken grad dette vektlegges. Det har nær sammenheng med intoleranse. Dette er mekanismer som ligger latent og skaper risiko for utvikling av giftige miljøer.  Det er som sagt nær sammenheng mellom dette og de kår som menneskeverdet lever under i en kultur. Selvsagt er skyld, skam og sanksjon virkningsfulle verktøy til å former atferd, også positivt. Men det er svært viktig å forstå at det er en vanskelig balansegang, nettopp fordi latensen alltid vil være høy. Men leker med ilden.
I det modne samfunn søker man bevisst å nedtone disse instrumentene. Og de vil komme med restriksjoner, som søker å minimalisere at menneskeverdet i samfunnet taper seg. Det betyr ikke at behov for oppgjør uteblir. Men målet er da vridd fra å fokusere på straff og skyld, til gjenopprettelse av menneskeverd, og ikke minst å høste læring av de ulykker som skjer.

Vi kan bidra til hverandres fortjeneste

Innenfor empatisk etikk er ikke menneskeverd et begrep som svever i tåken. Vårt menneskeverd avgjøres av reell praksis. Det handler om hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi møter hverandre og i hvilken grad vi blir tar hensyn til hverandre. Og praksisen kalles for respekt, som beskrevet her. Da er det ikke lengre snakk om en følelse, men faktisk reell praksis. Ved å følge denne praksisen, påvirker vi det sosiale klima som preger våre sosiale omgivelser.
Den gjennomgangen som vi har hatt, viser at ingen av oss kommer noen vei, uten at vi støttes av omgivelsene. Dette kan øke handlingsrommet dramatisk.  Les gjerne her om den sosiale multiplikasjonseffekten. Dersom menneskeverdet er på plass i bunnen, og vi forstår og er ydmyke, når vi lykkes, så innser vi at det å støtte andre, i stedet for å tråkke dem ned, er noe som totalt sett tjener oss alle sammen. Husk at det kan også eksistere mennesker med kunstneriske, tekniske eller atletiske talenter, som går til spille, om det hindres i å blomstre. Den gode nyheten er at blomstringen når sin topp ut, lenge før mennesker blir søkkrike. Det er nok ressurser til alle.  Dette er enda en grunn til å stemme for et samfunn som omfordeler.