Fortjeneste
Dersom ordtaket at «Lykken er større enn forstanden» virkelig er sant, så følger det logisk at ulykken også er større enn forstanden.
Fortjeneste, som veldefinert begrep, ser
mest ut til å være en del av økonomisk teori. Men det er ikke økonomisk teori
som er temaet her. Her snakker jeg om
sosial
fortjeneste av våre handlinger. Jeg prøver meg på følgende definisjon:
Fortjeneste er noe man tillegges som følge av egen innsats.
Slik som det står her, er fortjeneste en sosial konstruksjon. Det er en viktig del av vårt sosiale samspill. Om noen gjør en positiv innsats så fortjener vedkommende noe til gjengjeld. Manglende innsats gir ingen fortjeneste, mens negativ innsats fortjener en negativ reaksjon. Det som er vesentlig i etisk forstand er å ta inn over seg at begrepet er abstrakt og har ingen reell eksistens i seg selv. Aksept av dette innebærer erkjennelsen av at
Fortjeneste er ikke noen objektiv størrelse
Dette er en grunnleggende erkjennelse som vil påvirke vårt syn på begreper som ansvar og straff. Refleksjonen er den at fortjenesten blir til som en nødvendig følge av det sosiale spill. Her kan man selvsagt, og med rette, argumentere for at dette er en vesentlig forutsetning for at det sosiale samspill skal kunne fungere. Dermed blir fortjeneste-begrepet et redskap i vår konstruksjon av velfungerende sosiale systemer. Men erkjennelsen av at det faktisk er et redskap innebærer også at innhold og anvendelse kan formes pragmatisk med utgangspunkt i hva som gir det beste resultat. I denne sammenhengen blir altså fortjenesten ingen absolutt norm, men en nyttig konstruksjon som kan tilpasses de rådende forhold.
Praktisk eksempel: Arbeideren får ikke sin lønn.
Da er ikke et argument om at «arbeideren må få sin lønn fordi hun fortjener det» noe avgjørende holdbart rasjonelt argument. Et holdbart nytteargument for arbeidsgiveren kan være at «dersom arbeideren ikke får sin lønn så slutter både hun og andre å arbeide og hele bedriften går konkurs.» Det beste etiske argumentet er derimot at «hvis arbeideren ikke får sin lønn så vil det bety et alvorlig problem for både hun og familien»
Begge de to siste argumentene peker på konsekvenser som lett kan analyseres til å påvirke livskvalitet. De har dermed en identifiserbar verdikomponent og blir derved klassifisert som rasjonelle argumenter.
Det kan være grunn til å tro at våre ideer om fortjeneste har sin rot i sosiale tilbøyeligheter som ligger i oss. Forskning på aper viser jo at også de har evne til å utveksle tjenester. Det vil si evne til å hjelpe noen, men også da forvente en senere gjentjeneste. Aper kan reagere med sinne dersom dette ikke skjer som forventet. Om vi tenker på individet som lever hele sitt liv i en sosial flokk så er det jo en åpenbar fordel at man hjelper hverandre gjensidig. De individer som ikke er mektige og kan utspille sin egoisme fritt, har behov for andre strategier. Her er lønnsomme strategier allianser og gjensidighet. De står sammen. Et individ som ikke er mektig, og som samtidig oppfører seg egoistisk og lite samarbeidsvillig risikerer utstøtelse av flokken. Til sammen skaper dette et positivt seleksjonspress på det som ofte kalles altruistiske egenskaper. De egenskaper som fremmes her kan være basis for våre begreper av type
· Fortjeneste
· Ansvar
Andre tilbøyeligheter kan flette seg inn i dette, f.eks. empati som kanskje har sin største rot i morskjærlighet, og straff, som kanskje har sin største rot i aggresjon.
Det finnes ikke skyld, det finnes bare årsaker
Den mest nærliggende definisjonen av skyld som fenomen, er rettferdiggjort aggresjon. En annen måte å si det på er skyld i praksis betyr at du selv eller noen andre er sinte på deg, og at dette sinnet kan få sin utløsning uten at utøverne pådrar seg skyld. De pådrar seg ikke skyld, enten fordi de står i allianse med overmakten, eller fordi de kan rettferdiggjøre sine handlinger.
Skyld innebærer altså muligheten for å
utøve aggressive
handlinger mot den skyldige, i rettferdighetens navn.
Skyld henger nøye sammen med sanksjonisme
og fungerer som en sosial
konstruksjon. Skyld er med andre ord ikke objektivt, for det avhenger av
avsenders aggresjon samt avsenders definisjon
av hva rettferdighet er. Men rent praktisk sosialt handler det om hva
man kan komme unna med uten selv å bli gjenstand for sanksjoner. Og hva man
kan komme unna med, avhenger jo av kulturen og avsenders
rangering i kulturen.
Med utgangspunkt i dette kan man også
definere hva skyldfølelse som fenomen egentlig er. Det er en opplevelse av
rettferdigheten i egen eller andres potensielle aggresjon mot en selv, som
følge av egne handlinger eller rett og slett hvem
man er.
Med andre ord oppleves skyld som en følelse av aggresjon
rettet mot eget subjekt. Aggresjon er en destruktiv kraft. Det innebærer risiko
for angrep mot eget subjekt i form av lidelse eller destruksjon. Opplevelse
av skyld utgjør dermed en degradering av subjektets
etiske verdi, og her fungerer det videre som en eksistensiell trussel, både
sosialt
og fysisk. Dette utløser dermed også skam og dyp fortvilelse.
Jo mer rettferdig man opplever skylden å være desto mer skam vil dette utløse. Er man skyldig, og forstår dette er den mest nærliggende strategien å gjemme seg. Alternativt «krype til korset» og be om tilgivelse. Tilgivelse i denne sammenhengen handler da om at aggresjonen kanaliseres ut andre veier, slik at den blir borte, og den sosiale skaden forsøkes nullstilt.
Skyld er fortjeneste med negativt fortegn. Det innebærer at mesteparten av refleksjonen over også gjelder for skyld. Skyld er et abstrakt begrep, og det er en sosial konstruksjon. Det pleier jeg å beskrive som en metafor. Dersom et individ stjeler noe og dette blir avslørt, så vil omgivelsene anse dette individet som skyldig. På et vis får da vedkommende et sosialt stempel på seg. Og det kan bli sittende lenge. Men en forsker som kommer fra det ytre rom for å studere mennesket, vil ikke merke noen objektiv forskjell på dette individet og andre individer. Dette indikerer at det stemplet som er plassert på vedkommende, kun har sin eksistens som en fellesforestilling blant en gruppe individer. Like fullt vil vi i vårt mentale landskap gjerne visualisere dette på individet, som noe skittent, ondt eller skammelig. Og denne konkretiseringen av skyld ha jo gått svært langt i noen religioner. Men selvsagt vil det å få på seg et slikt sosialt stempel kunne bety en stor forskjell for individets videre sosiale samspill. For det kan innebære at alle handlinger blir mer kritisk bedømt, det kan bety eksklusjon, fiendskap og regelrett dårlig behandling. Derfor innebærer det en stor sosial kostnad å bli ansett som skyldig. Ofte er den eneste utvei å komme seg helt bort fra det miljøet som har stemplet vedkommende. Og det er selvsagt også et tankekors i forhold til at dette er en sosial konstruksjon. Så lenge det nye miljøet ikke vet om stemplet vil vedkommende kunne bli godt mottatt og fungere normalt i dette miljøet.
Innenfor empatisk etikk er man
bevisstgjort på koblingen mellom skyld og degradering av menneskeverd. Det er
stor forskjell på å lete etter skyld og på lete etter årsaker. Vi har et
spenningsforhold mellom disse. Jo mer årsaks og forklarings orientert man er,
desto mindre plass er det for skyld. Jeg kaller det for vinduet
for fordømmelse. Her er åpenbart store, både individuelle- sosiale- og
kulturelle forskjeller på i hvilken grad dette vektlegges. Det har nær
sammenheng med intoleranse.
Dette er mekanismer som ligger latent og skaper risiko for utvikling av giftige
miljøer. Det er som sagt nær sammenheng mellom dette og de kår som
menneskeverdet lever under i en kultur. Selvsagt er skyld, skam og sanksjon
virkningsfulle verktøy til å former atferd, også positivt. Men det er svært
viktig å forstå at det er en vanskelig balansegang, nettopp fordi latensen
alltid vil være høy. Men leker med ilden.
I det modne samfunn søker man bevisst å nedtone disse instrumentene. Og de vil
komme med restriksjoner, som søker å minimalisere at menneskeverdet i samfunnet
taper seg. Det betyr ikke at behov for oppgjør
uteblir. Men målet er da
vridd fra å fokusere på straff og skyld, til gjenopprettelse av
menneskeverd, og ikke minst å høste læring av de ulykker som skjer.