Innledning

Denne refleksjonen tar for seg utviklingen fra gener til individ. Dette er selvsagt et enormt område som det er skrevet mengdevis av litteratur om. Mine refleksjoner her er hovedsakelig fokusert i forhold til menneskenaturen, og på ingen måte heldekkende i forhold til dette temaet. Da er det selvsagt utvikling av det som til syvende og sist påvirker individets atferdsmønster som er interessant. Vår oppfatning av hva et menneske er fundamentalt i forhold til politikk og filosofi. Og her hører det hjemme med en viss forståelse av hvordan selve individet utvikler seg og blir til et individ, og hvilke faktorer som påvirker denne utviklingen. Temaet er selvsagt kontroversielt. Hva former oss? Jeg tror mer på biologi enn de fleste, for vi er av natur, vi er et produkt av evolusjonen. Mennesket fødes med en ballast som er resultat av millioner av år, og utallige generasjoner med naturlig utvalg. Men samtidig tror jeg mer på miljø enn de fleste. Da tenker jeg mest på kultur. Kulturen former individet, og individet former kulturen. Det er ingen motsetning mellom disse. For vår del har evolusjonen «satset» på fleksibilitet. Vi mennesker har vår suksess i vår evne til å tilpasse oss. Jeg tror mer på tilfeldigheter enn de fleste. Individets utvikling er også i høy grad kaotisk. Små forskjeller på tidlig stadium kan bli gigantisk senere i livet. Jeg tror mer på determinisme enn de fleste. Det som skaper menneskeindividet er prosesser. Jeg er i dag hva jeg var i går pluss alt som påvirket meg i mellomtiden. Prosessene kan beskrives som årsakssammenhenger, riktignok svært komplekst, men likevel fysiske prosesser. Vi har pr. i dag ingen indikasjoner på at det er noe magisk ved det hele.

Mer og mer er jeg begynt å tenke på individet som en prosess, en egen prosess som er del av større prosesser, kulturelle og biologiske. Individet er en del av en uendelig kjede av informasjon som finslipes, foredles og tilpasses til utfordringene gjennom utallige generasjoner.  Det er svimlende fascinerende å tenke på.

Fra Genotype til Fenotype

Det lille individ starter sin spede eksistens med et kyss. Kysset er fra naturens selv. Den ønsker lykke til på veien, med en skatt som er foredlet gjennom milliarder av år. Det er den blotte, bare kompakte informasjon om hva evolusjonen har fått til med din art hittil. Det er et komplett sett med informasjon og instruksjoner, en oppskrift på å bygge et biologisk individ. Vi kaller det for gener. Kombinasjonen er unik. Den er en tilfeldig blanding av foreldrenes gener.
Men det er viktig ikke å forstå dette på samme måten som man forstår arkitektens tegninger til en bygning.  Det menneskelige genom er noe langt mer aktivt. For de er fullspekket av strategier for tilpasning til miljøet.  Et hus er laget for å stå på en tomt, i et bestemt klima. Det gjelder ikke genene.  Genene er utviklet for fleksibelt å kunne tilpasse seg de utfordringer verden måtte ha å by på. Jo større fleksibilitet, desto flere områder av verdens kriker og kroker er det mulig å spre seg til. Også her virker  naturlig seleksjon utrettelig og former den biologiske utviklingen.

Etter hvert som Human Genome Project skrider frem vil menneskeheten etter hvert sitte med en mer og mer komplett database over den informasjonen som skal til for å skape individ. Sannsynligvis vil det ta mange tiår før vi er i nærheten av å forstå prosessen som skaper individet med utgangspunkt i denne informasjonen. Vår «barnelærdom» om genetikk handler om cellen som proteinfabrikk. Vi har lært om DNA som holder informasjon om oppskriften på proteiner. DNA består av fire baser av typen: G-A-C-T.  Disse kombineres i par som sitter i en dobbel spiral. Vi har lært om RNA som evner å plukke ut gen sekvenser og kopiere dette. Vi har lært om ribosomer som tar informasjonen fra RNA og setter den sammen i sekvenser av aminosyrer, og hvor aminosyrene har den forunderlige egenskapen at måten de er sekvensert sammen på vil styre formen på det proteinet som blir laget. Vi har lært at proteinene er kroppens byggesteiner. Og det er litt av et puslespill som skal settes sammen. Det er identifisert rundt 20000 gen-sekvenser som koder dannelse av proteiner.  Til sammen utgjør de det settet av byggesteiner som skal til for å bygge en menneskekropp. Dette er barnelærdommen. Men overraskelsen blir kanskje stor når vi får vite at alle gener som koder for proteiner kun utgjør 2-5 prosent av all informasjon som ligger i DNA. Resten er ofte blitt kalt såkalt «junk DNA», altså rent søppel. Men noe skurrer her. For en ting er å kunne produsere byggeklossene, en annen ting er å sette dette sammen. Noen fikk vel også et sjokk når vi fikk vite at det er mindre enn 1 prosent av den genetiske informasjon som er forskjellig mellom oss mennesker og vår nærmeste slektning, sjimpansen. Alt dette gir en magefølelse av at dette er mer fasinerende enn vi aner. Vi er i ferd med å komme til en erkjennelse av at det ikke nødvendigvis er selve de tradisjonelle genene som utgjør den store forskjellen, men måten de blir brukt på. Og måten de blir brukt på er mest sannsynlig styrt av områder i DNA som vi i skrivende stund bare begynner å ane de hvordan fungerer. Nyere oppdagelser belyser dette. Og her kommer resten av de 95 % av såkalt Junk-DNA til sin rett. Det viser seg nemlig at vår karakteristikk av dette som «junk DNA» kan være totalt feil. Det skal jeg komme tilbake til.

Min refleksjon når jeg hører om dette er å sette det i sammenheng med begreper for informasjonsteknologi.  Tradisjonell DNA for produksjon av livets byggeklosser kan kalles å være en database. Men en database kan brukes på utallige måter og det er ikke her intelligensen i informasjonsprosesseringen ligger. Her kommer vi også inn på programkode. Om vi studerer programkode så vil vi oppdage at mye av den er hierarkisk oppbygget. Det er i dag stor avstand fra de strukturer vi jobber med som dataprogrammerere til den maskinkoden som ender opp med å kjøres gjennom den fysiske prosesseringsenheten. Alt vi skriver, gjør kall på enorme biblioteker med ferdiglaget kode. Og all denne koden gjør igjen kall til biblioteker og dette foregår på mange nivåer. Til slutt kaller denne på biblioteker som er innebygget i datamaskinens operativsystem. Og her igjen dreier det seg om lag på lag med biblioteker som til syvende og sist ender opp i den egentlige maskinkoden. Om vi skulle måle på maskinkodenivå ville vi sannsynligvis oppdage at svært forskjellige dataprogrammer egentlig, kanskje har så mye som over 90 % av alle kodebiter felles.

Det er kanskje ikke så unaturlig å reflektere at den måten selve naturen utvikler livet på, som jeg kaller for akkumulativ utvikling, kanskje nødvendigvis vil ende opp på samme måten. Det som er interessant i denne sammenhengen er at den «kunnskap» som naturen etter hvert bygger opp blir tilgjengelig for alle etterkommere. Noe blir brukt og noe blir ikke brukt, men det som er klart er at funksjonaliteten vil bli kraftigere og kraftigere, noe som muliggjør en eksponentiell utvikling mot stadig høyere kompleksitet og evolusjonær tilpasningsevne.

Biologene skiller mellom begrepene genotype og fenotype. Genotypen er individets genetiske utgangspunkt. Det er det som er naturens kyss til individet. Det er utrustingen som er optimalisert for en ting: å kopiere seg selv. Det vil si, egentlig hvert gen for seg er formet av den mekanismen vi kaller for naturlig utvalg. For mange år siden, når jeg skrev om evolusjonsteorien, og mye er, som sagt, skjedd siden da, så var det naturlig å anta at det naturlige utvalg opererte på individnivå. I dag er man mer usikker, og et forslag handler faktisk om seleksjon på gennivå. Teorien ble introdusert av Richard Dawkins i The selfish gene.

Fenotypen er slik individet faktisk utvikler seg, med utgangspunkt i genotypen. Det som er viktig å forstå er at det ikke er noe en- til-en-forhold mellom disse. Det vil si at genotypen har potensiale i seg til å utvikle seg til en vifte av varianter av fenotyper. Hvilken retting dette tar avhenger av et samspill mellom omgivelser og genetiske strategier. Sannsynligvis er det kaotiske trekk i dette bildet på den måten at små variasjoner i omgivelsene kan føre til store forskjeller. På ekte dataspråk kaller jeg denne variasjonsmuligheten for konfigurasjoner.  Enhver variant er lik genotyper pluss konfigurativ variasjon. Og påvirkningen starter sannsynligvis svært tidlig i embryoets liv.

Dette er da også forklaringen på at eneggede tvillinger blir forskjellig. De har utgangspunkt i den samme genotype og har de samme forholdene i livmoren, men noen ganger forskjellig morkake. Ofte blir de temmelig like, men man vil alltid finne forskjeller. Studiet av eneggede tvillinger har gitt oss mulighet til kunnskaper om hva som varierer med miljø og hva som forblir konstant.

Ethvert individ starter med et dobbelt sett av gener. Man får ett sett fra far og et fra mor. Og man gir videre til avkommet en tilfeldig blanding av disse genene. Det er ikke tilfeldig hvilket gen som i hvert tilfelle blir valgt. Vi har jo det vi kaller for dominante gener. Det mest kjente er f.eks. genet for brune øyne. Min hypotese på dominante gener er at det skjer en slags kvalitetstest og de gener som oppfattes som friske blir valgt. For eksempel så har mutasjoner som gir andre øyefarger enn brun kommet nokså sent i menneskets utvikling. Gener som har disse mutasjonene oppfattes som defekte og velges kun dersom det «friske» ikke er tilgjengelig.

Men for å oppsummere den klassiske genetikken. Gener er koder som styrer sekvensiering av aminosyrer. Rekkefølgen på aminosyrene styrer formen på proteinet som dannes.  Hvert gen koder altså for et protein. Proteiner fungerer som kroppens byggesteiner og signalbærere og enzymer (katalysator for organisk kjemiske reaksjoner). Dermed har vi basis på plass for å kunne bygge en kropp. Men det var den klassiske versjonen. Og nå passer det å komme tilbake til ny og forbløffende kunnskap som er kommet til siden den gang.

1)   Genspleising
Man har oppdaget at den gamle sannheten om et gen=et protein ikke alltid er riktig. Gener spleises. Det var jo et mysterium da man ble klar over dette. For alle gener avgrenser av såkalte start og stop sekvenser. Så kan de komme en stripe med «junk-dna» så kommer neste gen. Så viser det seg at det finnes spesielle enzymer som har bestemte koder til å blokkere DNA-koden som ligger mellom to gener og dermed blir gener spleiset. Og dette kan være både to og tre gener. Og det verste er at disse enzymene kommer i flere utgaver, slik at et gen som består av f.eks. tre slike gen-sekvenser noen ganger bare kan ta med første, sekvensen, eller to første. Det vil si at en og samme DNA-kode kan forekomme to vidt forskjellige gener.

2)   Som sagt er minst 95 % av DNA koden ikke involvert i koding av gener. Det viser seg at denne koden inneholder mekanismer for aktivering og deaktivering av alt fra enkeltgener til store komplekser av gener. Dette kaller på engelsk for «transcription factors». Det viser seg også at denne koden kan aktiveres eller blokkeres med utgangspunkt i kjemiske signaler. Og disse kjemiske signalene kan ha sin opprinnelse i tilstander i organismen, og til syvende og sist kan dette være påvirket av sansene, altså signaler fra miljøet.  Man har også oppdaget at noen av disse signalene kan aktivere eller deaktivere en hel kaskade av gener. Og motsatt, så kan aktivering av enkeltgener skje på mange typer forskjellige signaler. Det man har oppdaget er altså komplekse mekanismer som styrer aktivering og blokkering av gener og grupper av gener på betingelser av ytre variabler, som også kan stamme fra miljøpåvirkning. Som datamann kunne jeg spurt om man virkelig hadde ventet noe annet. Og for å si det i enkelt dataspråk, dette er kompleks if-then-logikk som sørger for optimal bruk av gendatabasen. Se video om transcription factors her.

Jeg hører ofte at mennesker er fasinert av at hver og en av oss er forskjellige. Det finnes altså nå i skrivende stund, syv milliarder mennesker på denne kloden, og alle er unike. Personlig er ikke jeg av dem som har latt meg så veldig fascinere av dette. Sannsynligvis ville jeg ha blitt mye mer overrasket om det blant disse milliardene fantas noen som var hundre prosent like. Om vi har 20000 gener og hver av dem kommer flere varianter, så ender vi opp med mer enn  kombinasjonsmuligheter.  Det er et tall som er for stort for min kalkulator. Sannsynligvis er gjennomsnittsantall varianter per gen mye høyere enn dette.  Og da er vi kun på genkombinasjoner. For, som tidligere nevnt så har hver av disse en vifte av variasjonsmuligheter. Slik at det totale antall varianter sannsynligvis er høyere enn det finnes atomer i hele universet.

Konfigurasjon av individet

La oss tenke oss embryoet som et tenkende mentalt univers, med en drivkraft fokusert på en ting, nemlig å spre alle mine gener mest mulig.  Hvilke kort har jeg å spille med? For jeg må spille de kortene som passer best for de utfordringer jeg stilles overfor. Hvilken informasjon har jeg? Noe kan trekkes ut av genene. For eksempel kan jeg se omtrent hvilken alder min far hadde da jeg ble unnfanget. Hva forteller det? Jo, det kan være en indikasjon på at mine foreldre måtte bruke lang tid før de kom så langt at de kunne få barn. Da må kanskje jeg også bruke lang tid. Vel da koder jeg telnomerene slik at celledelingen bremses opp senere i livet. Så håper jeg å få tid nok. Jeg må heller ikke bli for gammel, slik at jeg går i matfatet og blir en belastning for mine avkom. Om min far hadde vært ung, så hadde jeg foretrukket den kortlivede varianten. Hvordan er det med tilgang til næringsstoffer? Er det rikelig, da har jeg kanskje en ung mor, en førstegangsfødende. Det kan bety at jeg velger meg luksusvariantene av genene, de som gjør at jeg blir prangende og attraktiv. Det gir meg mange partnere å velge mellom. Men om det står dårlig til men næringstilgangen, så må jeg prioritere hardt. Da velger jeg de gjerrige genene, de som skaper mest mulig funksjonelle organer med minst mulig ressurser. Ja, så stilles systemet inn på å utnytte hvert gram av energi som komme i min vei.  Her blir det kanskje mye sult. Jeg bygger celler med maksimal evne til å lagre fett. Er jeg gutt eller jente? Er jeg gutt så produserer jeg på et visst stadium en større mengde testosteron. Men mengden avhenger også av andre ressurser. Har jeg bra med næringstilgang, så øker vi dosen. Jeg ser også på min egen genkvalitet. Har jeg råd til høyde, muskelmasse, legge stor vekt på symmetrien, grov stemme, maskulinitet osv. Går jeg for langt her og tar meg råd til mer enn fornuftig, så kan det gå ut over sentrale funksjoner som hjerte, nyre lever og hjerne.  Her gjelder det å prioritere fornuftig. Jeg tar de kort jeg har og spiller dem så godt jeg kan. Er jeg jente, er jeg forsiktig med testosteronet. Jeg produserer andre hormoner i stedet[1]. Jeg prioriterer ikke høyde og er sparsom med muskelmassen. I stedet legger jeg innsatsen på de funksjoner som skal til for å kunne føde flest mulig barn.

OK, nok fiksjon. Poenget er at individets tilpasning til verden begynner omtrent fra dag en. Hvilke mekanismer for slik tilpasning som finnes har vi vel ikke hundre prosent oversikt over. Det vi vet er at det, i tillegg til genspleising og transcription factors, også handler om epigenetikk og om nivåer på hormonproduksjon, og samspill på dette.

Epigenetikk  er en forholdsvis ny oppdagelse. Og, igjen er dette noe som ryster klassisk genetikk i sine grunnvoller. Hva er epigenetikk? For å gi en pekepinn så går det et munnhell om at mens genetikk har alt å gjøre med formering, så har epigenetikk alt å gjøre med individets utvikling. Litt tørr teori: Den doble DNA-strengen holdes på pass av et stoff som heter kromatin. For å komme til koden er det nødvendig å forsere denne barrieren.  Så viser det seg at dette ikke er en passiv beskyttende struktur, men at den faktisk kan åpne og blokkere for tilgang til bestemte sekvenser med DNA-kode.

Vi har altså nå en ny, tilleggs-mekanisme som kan slå gener av og på ved å kontrollere tilgangen til koden.  Slike blokkeringer kan være permanent, eller aktiveres ved behov og noen i bestemte intervaller. Noen slike tilpasninger kan til og med gå i arv. På et eller annet vis vil de erfaringer som individet gjør, både på fosterstadium og resten av livet, bli fanget opp av denne mekanismen og gener aktiveres og deaktiveres som følge av dette. Det vil si at individet til enhver tid forsøkes tilpasset til de utfordringer som har vært den beste suksessen i tidligere generasjoner. Selvsagt er ikke dette spesielt treffsikkert, men i gjennomsnitt har dette gitt best suksess over lang tid, derfor virker det i oss den dag i dag. Og dette er ikke ubetydelige tilleggs-mekanismer, det er kraftige saker det er snakk om. For eksempel har en forsker ved navn Stephen Suomi gjort noen interessante funn ved studier av en apeart. Her viser det seg at morens atferdsmønster påvirker avkommets hjerneutvikling. Faktisk påvirket dette tilgangen til, så mye som, fire tusen gener, i en liten del av hjernen.
Et annet eksempel som handler om næringstilgangen i blodet til mor. På slutten av krigen, vinteren 1944-45 blokkerte tyskerne innførsel av mat til Holland. Resultatet ble sult.  Det inkluderte selvsagt gravide kvinner. Langt senere viser det seg at fostre som ble utsatt for næringsfattig blod i en bestemt periode i svangerskapet (denne sulteperioden i 1944 varte i tre måneder til februar 1945) ble «programmert» for et liv med dårlig næringstilgang. Nyrene ble ekstremt effektive i å holde på salt. Og hele systemet ble svært effektiv t i å holde på all næring det fikk tilgang på. Nå er det jo slik at disse barn og etter hvert voksne ikke levde under den ekstreme mangel på næring som kroppen deres var konfigurert for. Konsekvensen ble overhyppighet av flere forskjellige sykdommer, blant annet diabetes. Dette er epigenetikk, som blant annet påvirket kroppens insulinproduksjon.

Poenget er at fosterstadiet også er et miljø, hvor fostret plukker opp variabler og konfigurerer gen aktiveringen slik at kroppen blir best mulig forberedt på den verden det skal inn i. Og mye av dette er selvsagt irreversibelt.

Hormoner er signalstoffer. Det er kroppens kjemiske kommunikasjonssystem. Det betyr sender og avsender. Sendere er kjertler, altså celler som produserer selve signalstoffene, som jo er proteiner kodet av gener. Mottaker er celler som har overflatestrukturer som passer med det enkelte hormon. Når et hormon fester seg på en celle, er cellen utformet til å reagere på en bestemt måte i forhold til dette. Genetiske som skaper defekte signalstoffer eller defekte reseptorer, vil selvsagt få den konsekvensen at deler av denne kommunikasjonen ikke skjer normalt. Dette kan medføre store helsemessige eller mentale problemer. Styring av hormonproduksjon skjer ofte fra hjernen, da spesielt hypothalamus (via hypofysen), som tilhører det limbiske systemet i hjernen.

Kanskje er det også andre mekanismer inne i bildet her, men uansett er summen av alt dette at vi her har med en utvikling som i høy grad også er styrt av omgivelsene. Genene er kun naturens utgangspunkt. Resultatet er alltid et forsøk på å tilpasse seg de faktiske omgivelsene.

Et annet aspekt som kommer inn i dette er tilfeldigheter og feil. Fosterutviklingen består at utallige komplekse fysiske prosesser. Selvsagt skjer det av og til, selvsagt rår også tilfeldighetens spill til en viss grad her. Sannsynligvis har vi en rekke forsvarsmekanismer mot feil. Kanskje kan man også si at jo tidligere ting skjer, desto mer signifikant og gjennomgripende kan det være for resten av utviklingen. På ethvert stadium i utviklingen vil det som skjer ha utgangspunkt i det som er nå. Dette har likets trekk med det jeg kaller for kaotiske utviklingsforløp. Det vil si at selv med all mulig kunnskap om individets gener og omgivelser på unnfangelsestidspunktet så er forutsigbarheten på resultatet i alle dets detaljer i fremtiden begrenset. Unntaket er selvsagt alvorlige genfeil. Det man kan si noe om er hvordan faktorer med en viss sannsynlighet kan påvirke resultatet. På den måten kan man lære noe om hva som er de mest gunstige eller optimale forhold for en sunn utvikling av et foster. Men det er langt derfra til å kunne forutsi hva slags individ vi ender opp med til slutt.

Den epigenetiske og hormonelle konfigureringen tar selvsagt ikke slutt ved fødselen. Det er jo først etter fødselen at individet kan nyttiggjøre seg mer direkte informasjon om de omgivelsene det skal vokse opp i. Selv om individet selv på ingen måte har de kognitive evner som skal til for rasjonell analyse av omverden, så ligger hele organismer ute med følere på omgivelsene og ikke minst på det sosiale klima. Fiendtlige omgivelser krever helt andre strategier enn varme kjærlige omgivelser. Her er selvsagt forholdet til mor svært avgjørende i de første leveårene. Da handler det selvsagt om omsorg, oppmerksomhet og alt de som knytter båndene mellom mor og barn. Dette er sannsynligvis av fundamental betydning og den viktigste indikasjonen på det sosiale klima barnet må tilpasse seg. Og erfaringen styrer hormonproduksjonen. Amming og kos stimulerer blant annet til produksjon av oksytocin hos begge individer. Dette er et hormon som stimulerer og forsterker den nære relasjonen mellom dem. Hos mor setter dette normalt i gang et sterkt emosjonelt driv for omsorg for den lille. Min hypotese er at den samme mekanismen danner utgangspunkt for vår evne til empati, noe som er spesielt sterkt hos oss mennesker på grunn av den lange omsorgstiden som kreves for å fostre opp et menneskebarn. Dermed har vi konstatert at det nære forhold mellom mor og barn kan utgjøre en kjemisk forskjell som igjen kan signalisere den videre utvikling av hjernestrukturer.

Dernest vil jo forholdet til far og søsken også få avgjørende betydning. Det finnes indikasjoner på at hvor man er i en søskenflokk påvirker personlighet, og også antall søsken. Men selvsagt er det vanskelig å dra generelle slutninger av dette, for dette har igjen med personligheten til den enkelte, og hvordan relasjonen ellers fungerer. Vi skal være klar over at sosiale relasjoner har en forholdsvis sterk kaotisk natur. Her er mange innslag av selvforsterkende elementer og butterfly-effekter. Hver relasjon, hvert samspill har ofte sin egen dynamikk og må analyseres individuelt og sjelden på bakgrunn av generelle teorier. Som vi senere skal se å er mange av de prosesser vi her snakker om irreversible. Det vil si at når strategier i hjernens utvikling velges så kan det sjelden gjøres om igjen. Noe kan kompenseres for, men hoved-lærdommen er at det som preger individet i tidlig barndom, det vil forbli en sentral del av individets ballast i det videre liv.

Grovt sett danner foster og småbarnsfasen en konfigurasjonmessig kategori som kan kalles organisering. Her finnes en rekke irreversible prosesser for organisering av hjernens funksjoner. Det som skjer etter dette, særlig i puberteten kalles for en aktiveringsfase. For eksempel vil ape jentefoster som har blitt eksponert for høye doser med testosteron, ikke nødvendigvis utvikle maskulin atferd i voksen alder. For at det skal kunne skje må hun også eksponeres for testatoren i oppveksten, slik at de funksjoner som er tilrettelagt for på fosterstadiet kan aktiveres. Og motsatt, om hun ikke har hatt eksponeringen på fosterstadiet, så vil det ikke bety noen forskjell om hun blir eksponert i puberteten. Dett er en typisk betinget av på mekanisme. Hvis, og bare hvis testosteron på fosterstadiet, så vil testosteron eksponering i puberteten gi et maskulint atferdsmønster.
Dette er imidlertid en mekanisme som det er omdiskutert om den også finnes hos mennesker.
Men poenget med en tidlig organiseringsfase og en senere aktiveringsfase gjelder fullt ut også for mennesket.

Etter hvert som barnet vokser til, vil foreldrenes betydning langsomt, men sikkert avta til fordel for omgivelsene og spesielt jevnaldrende. I denne perioden er hjernen i en rivende utvikling gjennom lek og sosialt samspill.

Tap av rasjonalitet i tenårene

Jeg er kanskje alene om å ha den hypotesen, men jeg tenker at menneskeindividet en plass på veien mellom 7 og 12 år når toppen av sin naturlige rasjonalitet. Vi kan selvsagt bli mer rasjonell senere, men det er fordi kunnskap og erfaring har vokst. Men, i denne perioden er individet på sitt mest åpne, oppriktige og kritiske stadium. Ofte finner vi at voksne har en kamp om barnet i denne perioden. Det er en kamp om ideologi eller religion. Ofte kan det handle om bevisste handlinger med det formål å vinne barnet for en bestemt ideologi eller religion.

Uansett, i denne perioden tiltar det sosiale spill. I tillegg settes den neste store utviklingen i gang. Det er puberteten, som jo i all hovedsak handler om utvikling av kjønn og ombygging av hjernen. Dette er ofte en svært krevende periode for individet. Mange får alvorlige vanskeligheter. Innslaget av det sosiale spill innebærer at venner og sosiale relasjoner betyr nesten alt. Samtidig skal individet mentalt forberede seg på et selvstendig liv uten foreldrenes omsorg og veiledning. Forskning viser at foreldrenes forsøk på oppdragelse er nesten bortkastet i denne perioden. Det er venneflokken som former individet. Og det er jo ikke så rart. For det er i den kulturen individet skal tilbringe sitt fremtidige liv i. Sannsynligvis er tilbøyeligheten til løsrivelse fra foreldrene en medfødt mekanisme. Individer som forble under foreldrenes paraply til langt ut i voksen alder er ikke de som ble våre forfedre. For deres sosiale kompetanse strakk i gjennomsnitt mindre til i forhold til løsrivelsesstrategien. Slike forhold kan slå kraftig ut på evnen til reproduksjon.

Fokus på venner slår ut i et intensivt sosialt spill. I noen former er kanskje det sosiale spillet på sitt mest intensive i denne perioden.  Vi har hyppige innslag av rivalisering, ekskludering, mobbing og plaging. Vi får klikkdannelse og til dels sterke subkulturer som står mot hverandre. Innenfor hver subkultur har vi en kamp om oppmerksomhet og dominans. Individene tester ut sin seksuelle markedsverdi, og utvikler kompetanse på parbindingsstrategier, sex og de sosialetiske normene rundt alt dette. Flokkmentaliteten blir også svært synlig i denne perioden, med moter på alle plan og tilfeller av massehysteri.

Midt opp i alt dette taper ofte individet sin rasjonalitet i større eller mindre grad, det er selvsagt individuelt. Det betyr at individet er svært sårbar i denne perioden og mottagelig for å eksperimentere, både med farlig lek, sex og rus. De formaninger som er gitt av foreldre og skole opp gjennom barndommen er ofte ikke i stand til lengere å danne premisser for atferden. Fordi atferden ofte er irrasjonell. I verste fall kan dette ende i ulykker, graviditet, død, kriminalitet eller rusavhengighet. Det som avgjør en slik utvikling har ofte ikke så mye med oppdragelse å gjøre som det handler om kulturen i den venneflokken individet blir en del av. Og her har foreldre, skole og samfunn en viss påvirkning i forhold til å trekke litt i trådene i forhold til venneflokk. Når det gjelder samfunnet kan det handle om å finne frem til virkemidler som demper fremveksten av særlig negative ungdomsmiljøer. Men det er en balansegang, og slett ingen enkel oppgave. Og igjen, så er min hypotese at, hos mange, vil den naturlige rasjonaliteten aldri vende helt tilbake etter denne prosessen. De kan utvikle et livslangt fangenskap i det sosiale spill, i religioner eller ideologier.  Det er det jeg gjerne kaller for sosial rasjonalitet. Om vi tenker evolusjon så er dette forståelig. Det er vel opplagt at de individer som har best sosial suksess som regel også får den beste biologiske suksessen.  Men det er like opplagt at dette blir til i forhold til nåtidens utfordringer, som jo handler om det å leve i og være med på å utvikle samfunn og sivilisasjon.

 

Indirekte genetisk arv av atferd

Som jeg tidligere har gjentatt mange ganger. Ideen om å lete etter gener som koder for den og den atferden er ofte nytteløs. Det er arvelige komponenter som inngår og påvirker all atferd. Men det er vesentlig å forstå at kompleksiteten er langt høyere enn at det kun er snakk om genetisk determinisme. En av de begrepene som er vitenskapelig anerkjent er forestillingen om indirekte genetisk atferd.  Det vil si atferd som ikke er direkte genetisk men som følger av en annen arvelig egenskap. For eksempel het det tidligere at høners rangering er arvelig. Mange studier og eksperimenter viste har sammenheng med arvelighet. Men når man oppdager genet som kontrollerer det hele, så viser det seg ikke å ha noe med atferd å gjøre i det hele tatt. Dette genet styrer fargen på fjærene. Har man feil farge så blir man naturlig hakket mer på enn om man har den riktige. Følgelig synker man ned i hierarkiet, ene og alene på grunn av fargen på fjærdrakten.
Et annet eksempel, som gjelder oss mennesker: Forholdet mellom innadvendthet, på den ene siden, og utadvendthet på den andre, har vist seg å ha stor sammenheng med arv. Så begynte man å forestille seg gener som kodet for dette, men det viser seg å være et feilspor. For det vi også vet er en annen fysisk egenskap som er svært arvelig. Det er høyde. Det endte med forskning som viste at høye mennesker er mer attraktive, blir behandlet mer positivt av sine medmennesker, også i den fasen hvor de utvikler seg. Og de som blir behandlet mer positivt i barne- og ungdomsårene blir mer utadvendte.  Det vi har her handler altså ikke om arv av personlige egenskaper, men om fysiske egenskaper som påvirker hvordan omverden behandler deg, og det er det som former personligheten. I USA fant man ut at det var 70 % arvelighet i forhold til hvilket politisk parti man foretrekker. Nærmere studier viser at dette har sammenheng med følsomhet for tvetydighet. Det er en arvelig egenskap. Mennesker som er konservative tenderer i høyere grad til å mislike tvetydighet.

Jeg tenker at tanken om direktekobling mellom gener og atferd er naiv. Jeg opererer med begrepet prosedural atferd. For eksempel så vil pupiller trekke seg sammen når man lyser på dem. Det er et eksempel på stimuli-respons oppførsel. Det er den enkleste formen for atferd. Celler og bakterier er mest sannsynlig mest preget av denne måten og reagere på. Her kan vi tenke oss at innslaget av genetisk programmering er dominerende. Men så har jeg introdusert begrepet innovativ atferd. Det vil si at individet finner opp sin egen respons på stimuli. Men det vil ikke si at den er genetisk frikoblet. Her oppstår skillet mellom mål og strategi. Dette er det atferdsdualistiske konseptet. Genenes rolle er ikke lengre å programmere atferden direkte, men å sørge for at artens opplagrede kunnskap om biologisk suksess kommer til uttrykk i form av rammer som opptrer i vårt mentale landskap som mål, følelser eller verdier. Så har vi en mental motor i form av kreativitet, fantasi og kognitiv kapasitet som sørger for å produsere en atferd som styrer mot disse målene. Dette øker tilpasningsevnen dramatisk. Et mål kan ha tusen strategier. Noen passer bedre enn andre, gitt lokale utfordringer. Utfordringene variere, men målene står fast. Mye av dette er beskrevet her.

Hjernens utvikling

Mennesket har som kjent en unikt stor hjerne. Noen har kalt den en over-utrustning på linje med den utdødde irske kjempehjortens gevir[2].  For rent fysisk representerer den definitivt et problem i forhold til fødselsprosessen. Kanskje balanserer vår art her på kanten av det mulige. Egentlig er vår hjerne for stor for fødselskanalen, men naturen har løst dette på sin måte. Det handler om to strategier. For det første betyr det at mennesket fødes tidligere. Det vil si en lang barndom, faktisk den lengste blant artene. For det andre betyr det at hjernen utsetter store deler av sin utvikling til etter fødselen.  Ved fødselen veier hjernen ofte mindre enn 400 gram. Ett år senere er vekten doblet. Når individet er omtrent to år er hjernen 90 % av voksen størrelse. Det som vokser mest i denne perioden er den såkalte hvite substansen.  Den hvite substansen i hjernen er nerveforbindelsen mellom de forskjellige hjernesentrene. Selve hjernesentrene er en grå substans. Omtrent ved to års alder har individet en ekstrem integrasjon mellom hjernesentrene. Det finnes utallige koblinger på kryss og tvers.  Hjernens utvikling skjer ikke gjennom at slike koblinger dannes, men at de brytes. Grunnen til at koblinger brytes er at de ikke blir brukt. Sannsynligvis ligger det en kraftig konfigureringsmekanisme i dette. Kanskje dette kan forklare at blinde faktisk kan «se» ved hjelp av lyd (ofte smatting). Når man skanner blinde som har denne evnen så ser man at synssentret brukes til å behandle informasjon fra hørselen. Kanskje skjer dette på den måten at i tidlig barndom har vi alle synestesi, det vil si at informasjon fra alle sansene mates til alle sansesentre, syn, hørsel, lukt smak osv. Av disse er det sentret som behandler visuell informasjon, som ligger bak i hjernen, det kraftigste. Er man blind så er all denne kapasiteten «ledig». Men å være blind stiller større krav til de andre sansene og her får hjernen god bruk for den visuelle kapasiteten. For syn handler ikke bare om signaler fra lys-mønstre, det handler vel så mye om visualisering av rom, lokalisering, orientering, former osv. Alt dette kan tas i bruk også på audio-informasjon, fordi også denne inneholder informasjon om topologien i omgivelsene. Dermed blir hjernen avhengig av å tolke hørselsinformasjonen og de forbindelseslinjene som er nødvendige for dette, men som normalt brytes fordi de ikke blir brukt, de blir nå brukt og dermed permanent. Kanskje er det da også slik at det er nyttig at ubrukte forbindelser brytes fordi dette sparer ressurser med å mate informasjon og forholde seg til den for de sentrene som ikke nyttiggjør seg denne informasjonen. Da ligger det også i kortene at dette er en irreversibel enveisprosess. Dette kan da også forklare at jo tidligere i utviklingsprosessen en hjeneskade forekommer, desto større er hjernens evne til å kompensere for dette. Men når det er sagt så har hjernen evnen til å kompensere for skade livet gjennom. Men uansett så betyr det at individets evne til grunnleggende å forandre sin personlighet vil avta med denne utviklingen.  Den utformingen som skjer er noe individet må leve med og forholde seg til resten av livet.

Det er også vesentlig å kjenne til at hormoner har stor innvirkning på hjerneutviklingen helt fra fosterstadiet og i de første barneårene. De mest kjente er jo kjønnshormonene testosteron og østrogen, som påvirker hjernens kjønnskonfigurasjon. Men sannsynligvis har andre hormoner som oxytocin også ikke-reversible påvirkning.

Som tidligere nevnt har vi også epigenetiske forhold som sannsynligvis også spiller inn fra fosterstadiet men som også vil påvirkes av det miljøets det lille barnet blir født inn i.

Etter to års alder fortsetter hjernen å vokse frem til ca. 25 års alder. Da er det mest hjernebarken som vokser og her er de kognitive funksjonene lokalisert. Dette har noe å si for vårt atferdsmønster. Satt på spissen kan man anta at jo mindre hjernebark desto svakere evne til å underlegge atferden kognitiv kontroll. Men selvsagt stopper ikke utviklingen med dette. Hjernen fortsetter å forandre seg livet gjennom.  Normalt sett vil utviklingen skje ved oppbygging av kunnskap, erfaring og etter hvert evne til å beherske de verste utslag av affekt. Kanskje nås toppen en plass mellom 30 og 50 år før alderssvekkelsen begynner å gjøre seg gjeldende.
Som jeg tidligere har vært inne på så har jeg den hypotesen at evnen til å gjøre omfattende revisjoner av egen virkelighetsoppfatning faller dramatisk, kanskje etter fylte 30-40 år. Dette kommer av at relasjonene mellom alt det «vi vet» er så mange og så omfattende at man ikke evner å fjerne fundamentale forestillinger uten at «hele korthuset» ramler sammen.

Men samtidig vil vi sannsynligvis få svakere følelsesutbrudd med alderen, og vår kontroll over følelsene blir stadig sterkere. Det kan være forklaringen på at de fleste av oss blir rundere og mer tolerante med årene.

Hvordan lærer vi? Nyere forskning viser at all læring medfører forandringer i hjernen. Hjernen lærer på tre forskjellige måter: ved endring av konsentrasjon av kjemiske signaler (kortsiktig) ved omkoblinger (langsiktig) og ved funksjonelle endringer. Alt dette betyr at hjernen har høy grad av plastisitet og at dette varer livet ut. En viktig lærdom her er at all aktivitet påvirker og skaper endringer i vår hjerne. Kanskje betyr dette at vi bør være bevisst på jevnlig å utsette hjernen for nye utfordringer, og bevege oss ut av komfortsonen. Det betyr at det ikke er å anbefale å falle inn i gjentagende handlingsmønstre år ut og år inn. Kanskje vi heller burde være bevisst på hele tiden å endre våre aktiviteter, og på den måten holder hjernen i trim livet ut.

 

Bruk eller mist

Det er lenge siden vi skjønte at kroppen kan vedlikeholdes ved hjelp av trening. Men det er kanskje ikke så mange har reflektert over hva dette egentlig innebærer rent grunnleggende. Egentlig er det logisk. Dersom du kjøper en flott bil, og har den stående ute i hagen, men aldri bruker den så er det bortkastet. Jeg her investert i noe jeg ikke bruker. Dessuten er det slik, i alle fall med biler, men sannsynligvis med veldig mye teknologi. Blir det ikke brukt, så forfaller det raskere. Slik er det med kroppen også. Det som ikke blir brukt det forfaller, men ikke bare det, kanskje kroppen resirkulerer investeringen slik at ressursene i alle fall kan komme til noe nytte på andre områder. Da er det nærliggende å bli oppmerksom på at det man ikke bruker, det taper man.

Jeg hørte en gang en historie, jeg gremmes over den dag i dag. Moren hadde fått babyen på stellebordet. Der oppdaget hun at guttebabyen hadde en stiv en. Den litt sneversynte moren hadde visstnok lært at man da måtte knipse på den for å få den til å gå ned. Altså rett og slett utsette ungen for litt smerte for å justere «upassende oppførsel». Jeg reagerte umiddelbart da jeg hørte dette. For det første burde hun jo vite at dette er en funksjon som ikke er viljestyrt. For det andre har ikke en baby evnen til å assosiere smerten med «oppførselen». For det tredje, og det er jo det viktigste, er dette mishandling.

Selvsagt skjer dette med guttebarn. Og det skjer for å vedlikeholde «investeringen». Guttebarn som ikke får denne reaksjonen jevnlig er nok impotent innen de er voksne. For funksjonen blir ikke brukt. Dersom noen er så naiv at de tror at kroppen utvikler seksuelle funksjoner, som så skal ligge i dvale til vår kultur synes det er passende å ta dem i bruk, så tar de grundig feil.

Selvsagt handler dette også om vår hjerne. Det har fått meg til å reflektere på om det kan være slik at f.eks. mareritt er en slags «mental brannøvelse». Er det lenge siden du har vært redd? Vel, vi har ikke råd til å la Amygdala forfalle. I søvne skapes en illusjon som får hjernesentret til å trigge og gjøre alt det skal gjøre når funksjonen «redd» skal aktiveres. De som mistet evnen til å bli redd, de ble ikke våre forfedre. Derfor er dette en viktig funksjon.

På den måten får vi mareritt, og funksjonen holdes ved like. Kanskje gjelder det flere følelser og mentale funksjoner. Man drømmer sinne, romantikk, sex, fantastisk glede osv. Er dette hjernen som trimmer det emosjonelle apparatet for å holde det klart den dagen du trenger det?

Den videre refleksjonen på dette handler om individets behov for å utfolde seg og teste alle sine muligheter. Vår kropp, inklusive hjerne, kommer i utgangspunktet med et uendelig antall muligheter. Barnet er biologisk programmert til å teste ut et bredt spekter av dette. Det skjer gjennom lek og aktivitet. Funksjoner som smaker av suksess repeteres i det uendelige. Denne repeteringen må ses på som individets investering i aktiviteter som gir suksess. Suksess handler til syvende og sist om hjernens belønningssystemer. Da kan det dreie seg om direkte stimulering, men også indirekte gjennom sosial respons.
Vi har vel alle hørt om barn som har blitt satt ut i skogen for å dø, men som på en mirakuløs måte har overlevd, ved hjelp av dyr. Her ser vi klarest hva dette innebærer. Barn som ikke får de sosiale stimuli, som mennesker vanligvis får i en menneskekultur, vil få problemer med språk, kognitive og sosiale funksjoner. Også her ser vi at utviklingen er låst mot tidsvinduer. Har man ikke lært et språk innen man er 6-7 år så risikerer man redusert språkfunksjon. Sannsynligvis er slike tidsvinduer individuelle, slik at dette å sette opp normalskjema for dette ofte kan føre veldig galt av sted. Likevel er det viktig å kartlegge slike tidsvinduer, og sørge for at barnets utviklingsmiljø byr på de de muligheter som skal til for å kunne utfolde alle sine funksjoner på en god måte.

En viktig lærdom jeg trekker av dette er den innebygde motviljen mot å bruke vår analyserende fornuft. Sannsynligvis akkurat samme effekt som å bruke muskler. Det er anstrengende. Men vi skal være klar over at, når skoletiden er forbi, og vi slipper de utfordringene vi ble presset til, å pugge og løse mattestykker, stadige spørsmål vi måtte besvare, når alt dette er over er det da en god ide og legge dette brakk for resten av livet? Sannsynligvis er det akkurat det som skjer med mange voksenpersoner. Når man har fått sin utdannelse, lært seg det som skal til for å beherske livet, så fortsetter man i en intellektuell nedoverbakke. Intuisjonen overtar etter hvert fullstendig. Kanskje er det slik at man da etter hvert mister evnen til å gjøre analytiske resonnementer på egen hand. Man tenkesurfer, baserer seg på andre og flyter på intuisjon. Alt handler om underholdning. Konsekvensen av det er sannsynligvis enda et bidrag til at evnen til nyorientering etter hvert svekkes og blir helt borte.

Født sånn eller blitt sånn

Kanskje kan man sette det på spissen med å si det på følgende måte: Individet er et hundre prosent produkt av omgivelsene og et hundre prosent produkt av biologi.

Med mener jeg flere ting:

1)   Individet er mer enn bare biologi

2)   Individet er mer enn bare kultur

3)   Uten biologi ville individet ikke ha eksistert

4)   Uten omgivelser ville individet ikke ha eksistert.

Her har jeg kommet opp med den analogien at spørsmålet om arv eller miljø er som å spørre om det er drivstoffet eller motoren som skaper bilens fremdrift.  Her har jeg en rekke refleksjoner, som hver på sin måte forøker å beskrive noe av dette samspillet:

·       Atferdsdualisme

·       Beslutningsteori

·       Det komplekse mennesket

·       Fra Biologi til kultur

Noen har sagt at vi fødes som originaler og dør som kopier. I det ligger det en ide om den kulturelle kraft som former oss mennesker slik at vi passer inn i den kultur vi er født inn i. Men hvor langt kan en slik prosess gå? Finnes det grenser for hvor sosialt formbart mennesket er?
Den undertittelen jeg har valgt på denne refleksjonen har jeg tatt fra programmet hjernevask som gikk på NRK i 2010. Et gjennomgangstema i denne serien var om diverse fenomener skyldtes arv eller miljø. I dag har vel de fleste skjønt at et slikt spørsmål er forenklet og unyansert. Noe av poenget med å skrive denne refleksjonen er å påpeke hvor kompleks og kaotisk den prosessen som former individet egentlig er. Det har blitt påstått at en av de tidlige behavioristene hadde en ide i retning av at om de hadde hatt full kontroll over omgivelsene, ned til minste detalj, så kunne de ha formet individet til hva det måtte være. Kanskje er dette har gitt ny næring til den såkalte «Blank Slate» myten (se også tabula rasa). Det er ideen om at mennesket er som en leirklump som kan formes i alle retninger. Jeg har gått nærmere inn på behaviorismen her. Dette er jo noen politikeres drøm. For det gjør det mulig å utvikle et samfunn med høy kontroll på enkeltindividet slik at de formes inn som perfekte samfunnsborgere. De etiske komplikasjonene med dette er vel mindre reflekterte. Hvem skal forme og hvem skal omformes? Og det er vel ingen tanke som er mer fornedrende enn å vite enn at alt man er, og noensinne kommer til å bli, er et resultat av overmaktens plan og overlegne vitenskap, slik at du som individ blir et lydig nyttedyr i deres tjeneste (en ku på bås).
Min oppfatning er at mennesket har en natur som til de grader motsetter seg en slik tilnærming. Mennesket er utviklet som et biologisk konsept, det vil si utviklet for å fungere med utgangspunkt i sin egen autonomi. Forsøk på å masseprodusere mennesker i samme form ender alltid med alt fra eksklusjon til konsentrasjonsleirer.

Det var moralen. Når dette er sagt så ligger det i det foregående at individet i ganske stor grad blir formet i vekselvirkning med sine omgivelser. Men, som tidligere nevnt, er det stor forskjell på dette og på å kunne forutsi forløpet til det enkelte individ. Det kan sammenlignes med havnivået. Man kan si noe generelt om havnivå og utviklingen av det (med issmelting), men derfra til å forutsi den enkelte bølge er nærmest umulig. På samme måte er det med menneskeindividet. Man kan alltids si noe generelt om hvordan forhold spiller inn på kulturer, populasjoner og miljøer, men derfra til å si noe om enkeltindivider er vanskelig.

Litt mer om Blank Slate

Se også denne videoen hvor temaet er diskutert. Ideen om at mennesket er født som en uskrevet tavle er sannsynligvis svært gammel. Fra opplysningstiden kjenner vi først og fremst ideen fra den engelske filosofien John Locke. Han tilhører jo den rekken av filosofer vi kaller for empirister. Og kanskje er nettopp ideen om at hjernen starter som en blank tavle, en ekstremvariant, av nettopp empirisme, altså den ideen om at all vår kunnskap og innsikt har opprinnelse fra sansesystemet mot omverden. Dette innebærer forestillingen om at mennesket er nær hundre prosent formet av sine omgivelser. Slik jeg forstår det hadde forestillingen en renessanse i begynnelsen av forrige århundre. Behaviorismens grunnlegger er ofte sitert på følgende:

Give me a dozen healthy infants, well-formed, and my own specified world to bring them up in and I'll guarantee to take any one at random and train him to become any type of specialist I might select – doctor, lawyer, artist, merchant-chief and, yes, even beggar-man and thief, regardless of his talents, penchants, tendencies, abilities, vocations, and race of his ancestors ...

Dette er i realiteten et sitatfusk. Men sannsynligvis har dette sitatet vært med på å gi vitenskapelig tyngde til forestillingen om blank slate: Mennesket blir født med en hjerne som er som en blank harddisk. All informasjon på denne harddisken blir skrevet som følge av erfaring og tenkning.

Mitt inntrykk er, med alle mulige forbehold, at forestillingen om «blank slate» i dag, stort sett fungerer som en myte blant akademikere innenfor såkalte humanistiske fag. Med andre ord snakker vi ikke om mennesker med naturfaglig eller teknisk bakgrunn. For det er klart, når man begynner å tenke som en ingeniør på en slik forestilling, så står spørsmålene i kø. Hva er det som er blankt? Hva er det som skriver? Hva er det som kontrollerer skrivingen? Hvordan kan en blank kontroll kontrollere noe som helst? Kort sagt: Hvordan fungerer det blanke mennesket? Mistanken er at ideen kan sorteres under kategorien «magi-tenkning». Her får den plass sammen med andre ideer, som «fri vilje», og platonsk ideverden, og objektiv moral.

For å trekke analogien om harddisken litt lengre. Er det noen som tror at harddisken helt uoppfordret kan begynne å skrive på seg selv? Harddisken kommer med mikroprogramvare som skal ivareta grunnleggende funksjoner for at det hele skal fungere. Hva er det som kontrollerer skrivinger? Det er software. Datamaskinen er på ingen måte tom når den kommer fra fabrikken. Den er full av verktøy og prosedyrer som sørger for å organisere bruken av disken på sin måte. Det er mange måter å gjøre det på, det er mange standarder. Uten dette vil det ikke bli skrevet en bit på den harddisken. Man kan vel gjerne kalle dette for en såkalt «bootstrap» prosess. Man trenger software for å komme i gang med å bruke software. Dette er ikke magi. Det er teknologi.

Et menneske som fødes med en blank hjerne, er et dødt menneske. Men det er vel neppe det tilhengerne av denne teorien mener. Jeg skal ha et ydmykt forhold til dette. Men det er opplagt at den dagen barnet kommer til verden, så kommer det med en hjerne som lenge har vært i gang med sine ting. I dag har vi hele nevro-vitenskapen som vitne på at dette er en vrangforestilling.  De store strukturene er fastlagt og den er overdimensjonert oppkoblet. Omtrent alt er forbundet med alt. Mye av kodingen som skjer i de første årene skjer faktisk ved at forbindelser brytes, ikke at de kobles opp. Vi er nok foreløpig langt unna med å forstå de prosesser som styrer alt dette. Men vi vet mer enn nok til å forstå at den dagen vi er født, så er hjernen vår i full gang, og den er svært aktiv. Med seg i bagasjen har den en velutviklet hardware og software, utviklet for å lære å tilpasse seg hva som enn måtte møte individet på dets vei. Sett opp mot dette, tenker jeg at forestillingen om en blank tavle etter hvert begynner å bli en dårlig metafor.

Rent filosofisk er jeg inne på dette her. Her beskriver jeg både hvordan vår virkelighetsforståelse og utvikling av beslutningsevne, avhenger av at vi har noen «startmotorer» for i det hele tatt å komme i gang. Og disse startmotorene er selvsagt individuelt forskjellige, både med hensyn til kapasitet, presisjon og konfigurasjon.

Vi kan nå sammenholde dette med at individets utvikling er en kaotisk prosess. Enhver tilstand er et resultat av forutgående tilstand.  Jeg er i dag det samme som jeg var i går pluss alt som har påvirket meg i mellomtiden. Det betyr at små forskjeller tidlig i utviklingen kan utvikle seg til formidable forskjeller senere i livet.

Men, når alt dette er sagt, så handler jo dette spørsmålet om i hvilken grad mennesket er formbart av sine omgivelser. Og selvsagt er det ikke slik at dette innebærer streng biologisk determinisme. Det som former individet er et, til enhver tid, et produkt av individets tilstand her og nå pluss alle ytre påvirkninger. Og alt det jeg har sagt om en plastisk virkelighetsoppfatning gjelder for fullt. I tillegg vil våre emosjonelle systemer og, ikke minst verdi systemer påvirkes med utgangspunkt i erfaring. Alt sammen handler om individets tilpasning til de utfordringer som akkurat det individet stilles overfor. Så individet er i høy grad formbart, men dog innenfor grenser som både er individuelle og til syvende og sist biologiske.

Arketyper

Begrepet arketype knyttes særlig til psykiateren Carl Gustav Jung. Grunnleggende handler dette om strukturer som er til stede som forutsetninger og utgangspunkter for individets erfaring kan finne sted. Innsikten i eksistensen av dette kan spores i mange intellektuelle arbeider, fra old-tiden og frem til nå. Eksempler:

1)   Filosofien 1: Platons ide-lære

2)   Filosofien 2: Immanuel Kants «anskuelsesformer»

3)   Psykologi: Piagets mentale skjemaer

4)   Psykologi 2: Carl Gustav Jungs arketyper.

5)   Teknologi: Kommunikasjonsprotokoller

6)   Lingvistikk: George Lakoff: Metaforer

De nevnte sammenligninger baseres likevel på temmelig avvikende grunnkonsepter. Jung hadde nok en metafysisk tilnærming som presser det vitenskapelige, mens Piaget kan knyttes mer mot en radikal konstruksjonisme som kan tas til inntekt for blank slate, som vi akkurat har reflektert over og med høy sannsynlighet avvist.

I dag vet vi nok vitenskapelig til å kunne avgrense dette nærmere for hva det egentlig er snakk om. Det handler om å forstå informasjon, informasjonssystemer og en mer sofistikert forståelse av evolusjonsteorien og måten dens mekanismer preger det som utvikles. Og dette støttes av alt vi lærer av genetikk, nevrologi, psykologi og sammenlignende anatomi.

I min tenkning har arketyper samme informasjonstekniske funksjon som metaforer. Grunnleggende snakker vi om abstraksjoner, og den funksjonalitet jeg forbinder med det. Det har jeg beskrevet her. Jeg har skrevet om metaforer her. I min tenkning er forskjellen på metaforer og arketyper at arketyper er arvet, mens metaforer er tillærte. Kort fortalt handler det om gjenbruk av informasjonsprosesseringsfunksjonalitet. Det beste eksemplet er at hjernen benytter seg av den samme funksjonaliteten, enten vi navigerer på et to-dimensjonalt brettspill, eller vi beveger oss i terrenget over store områder. Alle som har drevet med programmering vet skjønner her hva jeg snakker om. Vi benytter oss av underliggende funksjoner og prosedyrer, om og om igjen i utallige sammenhenger. Effektiv informasjonsbehandling, er umulig uten denne strategien.

Den biologiske utviklingen av hjernen handler om det som arves, altså i all hovedsak er styrt av gener. Hjernen er et organ bestående av en rekke del-organer. Dette er gjenkjennelige strukturer som vi finner hos alle mennesker, og som har gjenkjennelige likhetstrekk med hva vi finner i andre arter.

Alle mennesker starter med disse strukturene som en del av utrusningen vi har med oss når vi blir født. Tenk på dette som biologisk kompetanse. Alle de utrusningene vi kommer til verden med, er løsninger formet av utfordringer som millioner av generasjoner før oss har vært eksponert for. Og det har skjedd lag på lag. Dette gjelder like mye hjernen, som nyrer, lever, fordøyelse, bein og armer. De enkelte strukturene i hjernen kan ses på som selvstendige organer, hver for seg utrustet til å møte sine spesialområder for handtering av informasjon. Og vi ser de store strukturene. Husk at hjernen består av rundt 80-100 milliarder nevroner, hver av dem med opptil 10 tusen utløpere som forbinder hvert nevron med alt annet i hjernen. Det er nok mer enn bare de store strukturene som inngår som en del av den startpakken vi kommer til verden med. Dette er der fordi det ikke er mulig å høste informasjon uten at «vi vet noe fra før». Funksjonaliteten som arves representerer biologisk kompetanse på hva som skal til for, med størst mulig sannsynlighet, å lykkes med å oppnå biologisk suksess (Fitness). Gitt det subjektivistiske informasjonskonsept, finnes det ingen annen løsning på dette.

Organismens informasjonsmekanismer handler om en ting: forutsigelse. Så vi har med oss en arv som representerer et optimalt sannsynlighetsgjennomsnitt så langt det kan strekkes før noe er kjent om hvilke spesifikke utfordringer akkurat dette individet vil bli eksponert for.

Dette resulterer i svært grovkornede løsninger. Husk at evolusjon er kjedelig statistikk over utallige generasjoner. Herav oppstår behovet for plastisitet som kan konfigurere individet til å fungere optimalt med sine spesifikke utfordringer.

Dette betyr at en del av prosessen, når individet skal «folde seg ut», handler om å ta i bruk det biologiske utgangspunktet i form av tilpasninger og justeringer. Da jeg var på verkstedet med snøfreseren min her om dagen, så ble jeg forklart at slike produkter kom rett ut til kunden, kun grovt kvalitetssjekket, men uten at noen finjusteringer har funnet sted. Derfor er det nødvendig med service hvor det enkelte produkt blir finjustert slik at det kan fungere optimalt.  På samme måte kommer vi til verden med en rekke grovkornede systemer, som er i behov av å justere seg inn på å fungere best mulig i sitt spesifikke miljø.

Så babyen er ikke spesielt flink til å finne og suge puppen, den dagen hun er ble født. Det må masse prøving og feiling til. Men grovkonseptene er der som startmotorer som driver prosessen mot optimalisering.

Mennesket er programmert til «å leke», som jo er den lystbetonte aktiviteten som driver individet til innsats for å oppnå akkurat dette.
Her er det vesentlig å forstå konseptet rundt bekreftelsesfelle og kunnskapens gravitasjons lov. Vi får en slags bootstrap-effekt. Dette innebærer måten vi kommer til å forstå og navigere i verden på, har et sterkt preg i det biologiske utgangspunktet som våre informasjonssystem har. Herav begrepet antroposentreisme. Det er dette som blir den felles-menneskelige referanseramme. Og denne er biologisk fundert, noe som får dramatisk innvirkning på måten vi forstår vår erkjennelsesevne på.

Dette gir et mer omfattende syn på hva arketyper egentlig er. For vi snakker da ikke bare om nedarvet frykt for slanger og insekter, eller frykt for høyder, men også om for eksempel evnen til å kalkulere størrelser og mengder, om geometriske størrelser som sikrer eller trekanter, om hele det visuelle systemet, vår evne til å sette farger og abstrahere form. Vi snakker selvsagt også om det audio-baserte systemer, hvor vi for eksempel er i stand til å skille mellom en sint, truende eller glad stemme. Alt dette kan kalles for arketyper.

Vår evne til å frykte mørket er en arketyp. Å nei, vår forhøyde skepsis til «mørkere mennesker», har ikke bare med kulturelle fordommer å gjøre. Vår hang til å frykte det mørke, har bygget dette biologisk i oss. Hvorfor er det sorte katter over veien, som er det skumle varslet? Hvorfor er de frelste beskrevet i «hvite kapper»? Hvorfor heter det «mørkets fyrste»? Hvorfor går det «et lys» opp for oss? Hvorfor heter det «hvite- og svarte penger»?

Dette er ikke min rene ville spekulasjon. Her er gjort grundige arbeider som dokumenterer hvordan hele vår komplekse informasjonsstruktur leder tilbake til dypere og dypere arketyper, som til slutt ender med å referere vår egen kropp. Det er dette referansepunktet informasjonssystemet har sitt utgangspunkt i. Se her og her. Det revolusjonerende i dette er jo at det faktisk er lingvister som oppdager at dybden i våre språk ender opp i kroppslige referanser, som manifesterer seg i en utvikling av stadig mer komplekse metaforer. Dette er innsikt som kan høstes av dypere analyser av menneskets naturlige språk. Vår evne til å se mening i datastrømmene fra sansene handler om vår evne til å kunne forbinde dette med noe kjent. Dette kjent er metaforer, som jo egentlig fungerer som inngangsporter til informasjonshandteringsfunksjonalitet som er i stand til å møte det behovet som datastrømmen skaper.

Ved å analysere dette er vi i stand til å se at det er dette hele vår erkjennelsesevne baserer seg på. Og det gjenspeiles ubevisst i våre språk. Ved grundig analyse er vi i stand til å oppdage, og på mange måte fungerer dette som en støtte for den forståelsen jeg beskriver her.

Jeg har allerede påpekt nyanseforskjeller mellom begrepene metafor og arketyp. Arketypene er det vi arver. Men da har samme type funksjon. Arketypene handler om den biologiske forprogrammeringen av hjernene, og hvordan dette ender opp med å dominere måten vi forstår og navigerer i verden på. Jeg tenker også at de første store arketypene er det emosjonelle systemet. Dette har jeg beskrevet her. De emosjonelle arketypene er så dype at vi deler dem med mange andre dyrearter. Dette utgjør det jeg kaller for vår biologiske referanseramme, og denne går dypere enn den felles menneskelige. Dermed tillater den også grader kommunikasjon og interaksjon med andre arter enn oss selv.

Koblingen mellom meningsteori og arketyper er vesentlig for retorikken. Vi utveksler narrativer. Og vår evne til å fenges av narrativer avhenger av i hvor stor narrativet utløser følelsen av mening. Meningsteorien sorterer mellom emosjonell appell, og kognitiv appell. Det som treffer oss dypest, er den emosjonelle appellen. Og dersom den ikke treffer, så sliter vi med å mobilisere kognitiv kapasitet for å høste ut det intellektuelle budskapet. Ofte er det nesten umulig å klare dette på ren vilje. Vi er avhengig av å bli truffet av lettere emosjonelle utsalg av type interesse eller nysgjerrighet.
Dette blir vesentlig i eventuelle teorier om utbredelse av memer. For det som fenger oss er det vi snakker om og det vi bringer videre. Dermed får vi en darwinistisk effekt på måten memer utbrer seg på i en kultur. Teorien er da at de myter, religioner, og narrativer som overlever i kulturen er de som treffer arketypene i vårt rammeverk på en måte som skaper dette engasjementet. Dermed har vi full åpning for å studere de gamle myter, eventyrene religioner og sagn, med henblikk på å få tak i «visdommen» som kan utløses av denne rikdommen. Men det som kanskje er viktigst å oppdage med dette, er at slike narrativer fungerer som tankekatalysatorer. Med det mener jeg at innsikten ikke ligger i historiene i seg selv, men heller at de utløser din egen kreative prosess, slik at du høster innsikten fra deg selv. Berøringen mot dypere arketyper skaper en aktivering som utløser at vi konstruerer koblinger mellom arketyper og erfaringene i våre egen liv. Dette skaper en syntese som vi leser inn i de gamle historiene, og dermed legitimerer en dypere innsikt med en form for verdig autoritet.
Dermed blir de gamle kildene til evige oaser som visdommen kan høstes fra og som kan tilpasses enhver livssituasjon. Det er dette som gir autoritet til de gamle kildene. Ut av dette skapes de store narrativer som ofte makter å syntesereden dype fortiden med vår livssituasjon her og nå, og som dermed gir opplevelsen av berøring med en større helhet enn oss selv.  Dermed utløses en dyp paternalistisk arketyp i oss; en form for trygghet i mors favn, som for en stakket stund, kan avdempe gnagende uro som den store splinten har satt i våre sinn.

 

Et tenkt eksempel på hvordan ytre vilkår kan påvirke personlighetstrekk

Jeg tenker at ressurstilgang i oppveksten kan få store utslag i måten individets personlighet utvikler seg på. Dersom den hypotesen jeg kommer med her, viser seg å ha noe for seg, så bør det få politikere til å våkne. La oss starte med økonomi:

God økonomi gir rikelig ressurstilgang på de fleste områder. De som vokser opp med dette risikerer i noen tilfelle å bli over-kresne eller perfeksjonister. Perfeksjonister vil oppleve mestringsfrustrasjon dersom de opplever at de sliter med å gjøre perfekte valg. De har med andre ord en streben etter å gjøre det perfekte valg. Det kan slå ut i beslutningsvegring, ekstrem kresenhet og forakt for alt som ikke er fullkomment. Den empiriske forventingen er altså da at man bør finne flere perfeksjonister blant velstående enn blant fattige. Og de er mer kresne.
Så har vi de som har dårlig økonomi. Dårlig økonomi gjør at man blir mindre kresen, og mer opportunistisk i forhold til å utnytte de muligheter som måtte komme i deres vei. Også her vil mestringsfrustrasjonen slå til dersom man innser at man har latt muligheter passere uten å utnytte dem. Dette gir større impulsivitet, mindre langsiktighet, lavere terskel for å bryte sosiale normer. Det er langt mindre tid eller mulighet til å dvele ved beslutningen, som ofte må tas på sparket på svært tynt grunnlag. Da sier det seg selv at dette kan starte negative sosiale spiraler. Vedkommende blir stemplet som kriminell. Det senker den sosiale sperren, begrenser individets muligheter ytterligere, noe som igjen gir enda større behov for å fortsette på samme måten.
Den forutsigelse, dette gir, at man blant fattige finner flere impulsive og kriminelle personer. Forekomsten av kresenhet er lavere.

Om vi går mer spesifikk til verks så er det to fundamentale områder som kunne være verdt å forske på. Det er mat og partnere. Da blir jo den tilsvarende forutsigelser at mennesker som er vokst opp med ubegrenset tilgang til mat, i gjennomsnitt mer kresne, og ender kanskje oftere opp med spiseforstyrrelser. I motsatt ende finner et gjennomsnitt som er mindre kresne, kan spise fra søppel, eller utdatert mat. Selvsagt finner man mer av butikktyveri osv. blant slike. Og her vet vi fra forskningen at dette går enda dypere, nemlig med epi-genetisk omkonfigurering av stoffskifte. Noe som i senere generasjoner øker forekomsten av overvekt.

Den siste spesialvarianten av dette overflod kontra mangel på partner. Her er det paradoksale at en overflod av tilbud kan føre så langt som at individet aldri kommer over terskelen til å gifte seg å stifte familie. I den motsatte enden finner man helst menn som sliter på kjønnsmarkedet. Forutsigelsen er at man her finner lavere kresenhet og større forekomst av seksuelle avvik, sedelighetskriminalitet, sexavhengighet osv.

Det politiske tenkere bør reflektere over er at store forskjeller i ressurstilgang vil medføre at mennesker og sosiale miljøer blir skadet, ofte med permanente eller kroniske tilstander, og at dette medfører store kostnader for samfunnet, i form av dysfunksjonelle subkulturer, psykiske lidelser, rus og kriminalitet. Dette er med andre ord nok et argument for en bevisst omfordelingspolitikk.

 

Sosial arv og oppdragelse

Sosial arv handler om at atferdsmønstre, som læres, vil følge generasjonene. Mekanismen er enkel og liketil. Individet lærer et atferdsmønster av sine foreldre eller i sine omgivelser. Det handler ikke bare om ren prosedural atferd, men også om holdninger, virkelighetsoppfatning, verdier, selvforståelse osv. Alt dette preger individet, som igjen, bevisst eller ubevisst, gjennom sin atferd vil prege neste generasjon på samme måte. Bevisst overføring må vel gå inn under begrepet oppdragelse. Men før vi tar for oss dette begrepet er det vesentlig å være klar over at normale individer uansett vil ta farge av sine omgivelser og sosialiseres inn i sin kultur. Dette skjer gjennom den vekselvirkning med omgivelsene. Igjen er det vesentlig å påpeke at dette er en dynamisk prosess. Individet reagerer på omgivelsene, som igjen reagerer på individet, som igjen reagerer osv. Her kan tilfeldigheter og små forskjeller i personligheter utvikle seg i selvforsterkende forløp. Men uansett vil individet etter hvert plukke opp hva som gjelder og forsøke å tilpasse seg med utgangspunkt i det. Det er jo en kjent problemstilling å forsøke å differensiere mellom atferd som individet genetisk arver fra foreldrene og atferd som individet tilegner seg fra foreldrene. Til det formålet er tvillingstudier et utmerket redskap. Det vil si eneggede tvillinger som vokser opp hver for seg.  Her kan man se på sammenheng mellom fosterforeldres atferd, biologiske foreldres atferd og atferd tvillingene imellom. Det finnes mengder på mengder av slike undersøkelser. Mitt inntrykk er at, ja det eksisterer en arvelig komponent, altså noe som er felles for tvillinger uavhengig av oppvekstmiljø, men at den som regel er i form av bakenforliggende disposisjoner. For eksempel alkohol. Man har vel etter hvert innsett at sannsynligheten for å bli alkoholiker også har en genetisk komponent.  Det kan tolkes slik at måten man opplever alkohol på, også har med gener å gjøre. Mennesker som blir alkoholikere, har ofte en bedre opplevelses med alkoholens virkninger enn gjennomsnittet. En slik faktor kan definitivt ha med gener eller kombinasjoner av gener å gjøre. Men om man blir alkoholiker eller ikke, avhenger selvsagt også i hvilken grad man blir eksponert for alkohol. Vokser man opp som muslim, er jo ikke dette noe problem.  Det sier seg selv at dersom man vokser opp i en familie med alkoholproblemer, og selv har en arvelig disposisjon for alkohol, så er sannsynligheten stor for selv å ende som alkoholiker.
Andre fenomener som går igjen i familier er vold, overgrep og utdannelsesnivå. Tidligere var også yrkesvalg en del av dette. Men den tendensen har blitt svakere i vårt samfunn etter hvert som klasseskillene har blitt mindre skarpe.
Overgrep har vist seg å ha omtrent ingen arvelighet, men forholdsvis høy sosial arv for gutter. Kanskje kan dette ha noe med epigenetikk å gjøre. De skader som barn påføres, ved overgrep, former personligheten for gutter på en slik måte at de lettere selv blir overgripere. Men dette kan også ha noe med overføring av holdninger å gjøre. Det foreldrene gjør blir normgivende for hva som er akseptabelt å gjøre. Samtidig kan den opplevde kontrasten mellom hjemme- kulturens normer og samfunnets normer sannsynligvis skape indre konflikter (dissonans) og skam, som igjen kan forme personligheten negativt. For eksempel lav selvfølelse og dermed lavere terskel for sosialt kostbare handlinger.
I forhold til utdannelse, så har IQ en forholdsvis høy arvelighet. Men det er neppe forklaringen. I våre dager er det til og med konstatert at det å leve på trygd er sosialt arvelig. Hva kan i så fall være forklaringen på en slik sammenheng? Den er nok meget vanskelig. Hadde den vært enkel hadde vi nok visst det for lenge siden. Det gjør vi ikke, det antyder at vi har med en meget kompleks sammenheng å gjøre. Jeg har nevnt dette med at holdninger eller verdier nok har en sterk sosial arv. Men å antyde dette som forklaring er problematisk, for det igjen impliserer at store deler av den uføretrygdede- eller arbeidsledige befolkningen er det på grunn av egne holdninger. Det impliserer også at vi har en forvaltning av dette området (NAV) som lar seg til de grader manipulere. Begge disse påstandene er uakseptabelt stigmatiserende.
Et annet forslag kan ha å gjøre med at den ulykksalige situasjonen som arbeidsledige og uføretrygdede er i, på et eller annet vis påvirker oppvekstmiljøet til barn slik at de har høyere sannsynlighet for selv å pådra seg lidelser, gjerne mentale lidelser. I forhold til utdannelse, så er nok foreldrene til en viss grad rollemodeller. Men også utdannelse vil indirekte prege oppvekstmiljøet. Utdannelse medfører bedre økonomi. Det har veldig mye å si, både for hvilke muligheter det gir og for barn til å hevde seg sosialt. Kanskje vil utdannelse også øke sannsynligheten for at foreldrene oppfører seg rasjonelt, de er mer åpne og har en mer grunnleggende rasjonell tilnærming til utfordringene. Dette kan gi effekt, både i form av rollemodeller, men også på selve oppvekstmiljøet. Det er mer ordnet, mindre kaotisk og mindre problematisk. Det i seg selv kan være med på å gi barn den mentale ballasten som er nødvendig for å kunne gjennomføre en utdannelse. For utdannelse krever både evner og innsats, mest innsats. Individ som ikke har evne til innsats, eller tro på innsats, vil falle gjennom.
I forhold til oppdragelse så er vel forskningen rimelig klar på at barn trenger faste og klare grenser og forutsigbarhet. Det er nok en av de faktorene som gir barnet en grunnleggende trygghet og tro på verden. Men utenom dette har vi hatt teorier på alt fra helt fri barneoppdragelse til superstreng disiplin og kontroll. Fasiten er nok bevegelig godt innenfor disse ytterlighetene. Det at fasiten er bevegelig har også å gjøre med at barn er individer, og man kan ikke masseprodusere oppdragelse for individer. Kunsten er å tilpasse, og den kunsten er selvsagt ikke enkel. Alle foreldre gjør feil og tabber, men heldigvis er de fleste barn robust i forhold til dette. Det kan være jeg kan virke konservativ og bakstreversk her, men størst skepsis har jeg i forhold til nåtidens trend med en mer eller mindre fullstendig voksen-kontrollert hverdag for barn. Jeg tenker at barn har et naturlig behov for fri lek. Jeg kan ta feil, men bekymringen er at om det blir for lite fri lek så vil det kanskje gå på bekostning av selvstendighet og kreativitet. Og det er viktige egenskaper å ha for modne mennesker i et modent samfunn.
En annen bekymring er foreldre som har ambisjoner for sine barn, utover den generelle ambisjonen om det modne individ som fungerer i samfunnet og har et greit liv. Og her er vi igjen inne på moral. Enten man skaffer seg barn eller dyr, så forutsetter det en grunnleggende moralsk holdning om respekten for individets autonomi. Barn er ikke først og fremst til for sine foreldre. De til for seg selv. Det samme gjelder egentlig kjæledyr. Hvis motivet for oppdragelsen er å forme et smykke for egen sosial gevinst, så er man moralsk sett på ville veier. Det betyr at foreldrenes rolle først og fremst er støtte og veileder, men de er ikke administrerende direktør i barnets liv.
Et siste spørsmål å reflektere over: Er det mulig å komme unna den sosiale arven? Svaret er nok individavhengig. Selvfølgelig er det umulig å komme helt unna de omgivelser og den kultur som har preget individets oppvekst. Men vi har jo begrepet «løvetannbarn» som jo handler om barn som klarer seg på tross av en umulig oppvekst. Men spørsmålet mitt handler ikke bare om elendige oppvekstsvilkår, det handler også om evnen til generelt å frigjøre seg fra barndommens påvirkninger. Det kan være snakk om holdninger, religion, tradisjoner, verdier, forestillinger eller i det hele tatt gå i en helt annen retning enn foreldrenes fotspor. Jeg tenker at evnen til å kunne påvirke dette i høy grad avhenger av individets ressurser, men kanskje i like høy grad av sosial støtte.  Paradoksalt nok kunne man gjøre de samme refleksjoner i forhold til biologisk arv. Det er ikke noen streng determinisme i dette slik at f.eks. en disposisjon for alkoholisme nødvendigvis fører til alkoholisme. Blir man klar over sin svakhet tidlig nok, og har god støtte fra omgivelsene så kan man til og med komme unna sin dårlige biologiske arv. Men mitt vesentlige poeng i forhold til dette er igjen at det avhenger av om individet er privilegert med de ressurser som skal til. Men uansett vil aldri individet kunne frigjøre seg helt, hverken fra biologisk eller sosial arv. Vi bærer nok alle preg av vårt utgangspunkt og vår historie.

Mekanismen bak sosial arv

Sosial arv sprer seg i form av memer. Memer er tankeforestillinger som sprer seg fra menneske til menneske, via kommunikasjon og det signaltrykket som atferdsmønstret utgjør. Jeg snakker gjerne om referanserammer, som både kan være bevisste og ubevisste(implisitte). Slike referanser fungerer som fortolkningsskjemaer. Her har jeg foreslått hvordan dette i praksis kan foregå. Poenget er at all informasjon individet besitter, absolutt alt er farget av slike fortolkningsskjemaer. Objektivitet er ikke mulig. Men det er mulig å oppnå intersubjektivitet ved at vi er mange som deler felles referanserammer.  Det etiske her handler om å etterstrebe felles-menneskelige referanserammer. Det er jo rammeverk som er uavhengig av alle andre sorteringsvariabler, som kultur, etnisitet, kjønn, noe som alle kan oppnå dersom man er oppriktig og velvillig. I praksis har dette utgangspunkt i vitenskap og et universelt etisk utgangspunkt basert på betingelsesløst menneskeverd.

 

Utvikling av identitet

Mitt forsøk på definisjon av identitet finner du her. Jeg tenker at identitet er en sentral komponent i utvikling av et subjekt. Mens subjektet er opplevelse av jeg, så er identiteten forestillinger om meg (og de andre, når vi kommer til sosial identitet).

Samtidig tenker jeg at begrepet kan anvendes mer universelt enn det som er vanlig. Jeg tenker at identitet inneholder et sentrum, som er en posisjon i et virtuelt univers. Dette sentrumet har en avgrensing mot omgivelsene. Identitetens innhold består av forestillinger om disse avgrensingselementene. Det å utvikle identitet handler om å skape eller erkjenne disse avgrensingspunktene. Kanskje kan man si at dette sentrumet også kan sies å ha en viss utstrekning. Men det betyr at vi må skille mellom avgrensingselementene og hva som er identitetens indre liv. Da er man vel inne i noe som er mindre fruktbart å spekulere over. For poenget med identiteten er forestillinger om de elementer som avgrenser identiteten. Da snakker vi gjerne om elementer som fungerer som sorteringer.

Kanskje har identitet utgangspunkt i organismers evne til å navigere i den fysiske verden. Forskning har vist at vi bruker såkalte grid-celler i hjernen til å løse denne oppgaven. Da snakker vi om en flerdimensjonal struktur som gjenspeller vår posisjon i et tredimensjonalt rom. Og det er universelt. Det fungerer like godt i et lite rom som ute i naturen. Naturen har selvsagt løst denne utfordringen hundrevis av millioner av år før vi mennesker kom på banen. Poenget med denne spekulasjonen er å påvise at begreper som posisjon, sentrum og periferi er noe som har vært med oss lenge. For vi innser at samtidig med at vi har utviklet strukturer for navigering, så har vi også utviklet en form for identitet. For hvordan kan man navigere i et fysisk rom uten å ha informasjonsstrukturer som representerer organismen selv?  En interessant refleksjon her er at det finnes stoffer som gir en følelse av at identiteten blir oppløst. For eksempel DMT, er kjent for å gi en opplevelse av et selv som smadres og «jeg blir ett med universet». Kanskje handler dette om at visse funksjoner i hjernen, som gir denne sentrums-følelsen, bryter midlertidig sammen, slik at selvet delokaliseres.

Vi har også en annen fundamental egenskap knyttet til identitet. Det er egeninteressen. Utvikling av innovativ atferd forutsetter egeninteresse.  Dette er to sider av samme sak. «jeg» navigerer i verden og «jeg» passer på meg selv. Da er dette så pass grunnleggende at den individuelle utviklingen av dette må være genetisk programmert. For de fleste dyrearter så finnes det neppe noe informasjonsmessig distinksjon mellom meg og kroppen min. Dermed er det kroppen og dens utstrekning som blir den naturlige avgrensingen for identiteten.

Den individuelle utvikling av identitet handler sannsynligvis i stor grad om erfaring. Jo mer individet erfarer, desto mer av dette innholdet kan danne utgangspunkt for identiteten. Hvem «jeg» er læres stort sett av å se dette jeg vekselvirke med omgivelsene.

Jeg begynte med å snakke om forestillingsuniverset. Det første umiddelbare universet er jo den fysiske verden. I den fysiske verden er kroppen den naturlige avgrensing for vår identitet. Men jeg snakker også mye om det sosiale universet. Vår evne til å utvikle identiteter er nå gitt ved de utrustninger vi har for utvikling av fysisk identitet. Dermed befinner vi oss også i sentrum av et sosialt univers. Også her har vi avgrensingselementer. Men dette omhandler mye mer enn kroppen vår. Det er jeg inne på her. Men vi har flere forestillingsuniverser. Vi befinner oss i sentrum av tiden. Bak oss har vi et univers av fortid (hukommelsen), og foran oss har vi et univers av fremtid (fantasien). Men kanskje er det mest interessant å dvele med den sosiale identiteten. For dette er noe som i sin helhet utvikles i vekselvirkning med de sosiale omgivelser. Vitenskap og forskning har ikke begrepet «sosial identitet» i sitt begrepsapparat. Men det er åpenbart at forskningen er opptatt av mange av de elementer som jeg tenker inngår i dette. Da handler det om selvbilde, egenverd, selvforståelse, selvinnsikt osv. Man vet at alt dette er avgjørende for hvordan individet fungerer sosialt sett. Man vet at det skapes i vekselvirkning med omgivelsene og man begynner å ane virkningen av en rekke sosiale prosesser og på hvilken måte dette påvirker utviklingen, på godt og ondt. Kunnskap om dette blir dermed avgjørende i forsøket på å skape et godt velfungerende samfunn. Men dette er utrolig komplekst. Kanskje befinner vi oss fortsatt på steinaldernivå i forhold til å forstå dette.

 

Hvilke mekanismer skaper individets interessefelt?

Interesse kan kanskje defineres slik:

Interesse er en vedvarende indre drivkraft som fokuserer individets oppmerksomhet

I programmet hjernevask var det en episode om det norske likestillingsparadokset. Det går omtrent slik at i Norge som er «verdens mest likestilte land», så er yrkesfordelingen mellom kjønnene mer ulik enn i andre land. Man skulle tro at kjønnene i et helt likestilt land ville fordele seg jevnt på alle yrker. Men det er det motsatte som er tilfellet. En åpenbar forklaring som gis i programmet er at kjønnenes interesser er forskjellige. Og i land hvor man har større valgmuligheter vil det nettopp være interessen som blir styrende for det valget man gjør. Altså, kvinner blir sykepleiere og hjelpepleiere fordi de er interessert i mennesker. Menn, blir ingeniører og bygningsarbeidere fordi de er mer interessert i ting. Forskning bekrefter slike kjønnsforskjeller. Likestillingsparadokset kan da forklares med at valgfriheten er større i likestilte land.
I dag kan man ikke med hånden på hjerte påstå at det på noen måte er samfunnets diskriminering som hindrer jenter fra å søke seg inn på f.eks. ingeniørfag. Så jeg tenker at de fleste aktørene innser at dette er frie valg. Uenigheten oppstår i det man skal forsøke å forklare hvordan det kan være at det er kjønnsforskjeller på interesse. Løsningen på dette er selvsagt å begynne å undersøke hvordan individenes interessefelter utvikles.
Jeg tenker at individets utvikling av interesser er en svært kompleks prosess. Jeg tenker også at selve evnen til å bli interessert er medfødt. Dersom hjernen skal kunne styre atferden i retning av individets optimale suksess, så er den helt avhengig av å utvikle kunnskap og kompetanse. Da handler det ikke om hvilken som helst kunnskap og kompetanse. Det er den kunnskap og kompetanse som gir størst sannsynlighet for overlevelse og reproduksjonsmessig suksess, som gjelder. Men hva det er, vil jo i stor grad avhenge av omgivelsenes utfordringer. Så dette må være ganske fleksibelt. Men samtidig er det nok noen grunnleggende trekk her, som det har vist seg lønnsomt å oppmuntre gjennom hjernens belønningssystemer.
Hjernen selv er den beste pedagog. Det finnes ikke en kompetanseutvikling som er mer effektiv enn den som er lystbetont og motivert. Faktum er at det er veldig tungt å måtte lære seg noe man ikke er interessert i. Vi alle kan da kjenne på vår indre motvilje mot å investere i noe hjernen ikke oppfatter som nyttig.  Følgelig kan vi trekke den konklusjonen at her er det betydelige innslag av biologisk programmering.

Jeg har sannsynligvis nevnt det før, men Robert Sapolsky forteller i ett av sine foredrag om apejentene som er veldig opptatt av mamma og hennes baby (småsøsken). Det viser seg at de apejentene som viste mest interesse for dette, var de som lykkes best senere i livet med sine barn. Og selvsagt var det en helt klar kjønnsforskjell. Apegutter var ikke nevneverdig interessert i dette. Det som egentlig konstateres her er en direkte sammenheng mellom interessefelt og reproduksjonsmessig suksess. Det er med andre ord naturlig utvalg som observeres.

Så da har vi på plass en hypotese for denne kjønnsforskjellen, nemlig emosjonell programmering. Jenter opplever naturlig mer spenning med mennesker, mens gutter opplever naturlig mer spenning med ting. Selvsagt er det store overlappinger her. Jenter opplever selvsagt også at ting er spennende. Og gutter opplever selvsagt også at mennesker er spennende. Det vi snakker om er profilen på den biologiske programmeringen, og at denne har gjennomsnitts-avvik i forhold til kjønn.

Som sagt er dette med interesseutvikling hos oss mennesker en svært kompleks materie. Jeg har forsøkt meg på en enkel modell. Den kan nok ha mange svakheter, men det er ikke poenget. Poenget er å sette fokus på at den individuelle utvikling av interesseområder er avhengig av et samspill av mange faktorer. Her tenker jeg at biologisk programmering, talent og omgivelsen har avgjørende betydning.  Modellen ser slik ut:

Enkelt forklart handler dette om at individet, gjennom daglige aktiviteter som lek, arbeid eller underholdning i vid forstand, utsettes for utallige eksponeringer. Mesteparten er nøytralt. Noe liker man ikke, mens andre ting fanger nysgjerrigheten og leder kanskje til en overflatisk utforskning. Denne sorteringen: liker ikke, nøytralt, spennende er resultat av emosjonell programmering. Dette kan skje på flere nivåer i prosessen. Det kan skje ganske tidlig og derfor også ha stor påvirkning.
Når man begynner å utforske og sette seg inn i temaet, så vil man være avhengig av støtte og respons fra omgivelsene. Dersom denne er mangelfull, motvillig eller rett og slett yter motstand, da er man alene og blir avhengig av selv å stable på beina alle nødvendige resurser. Dessuten finnes det alltids miljøer som kan mye mer om dette enn en selv. Kommer man ikke i inngrep med slike miljøer, så blir man en ensom ulv. Det er ikke en rolle mange trives med.
For å forstå og beherske et tema bør man selvsagt ha en god porsjon talent. Har man det talentet, yter litt innsats så kan man oppdage at man mestrer. Mangler man talentet, uteblir mestringen og prosessen stopper opp.

Mestringsfølelse, særlig støttet opp av omgivelsene kan drive til høyere innsats for kompetanseutvikling. Og da er man inne i en positiv spiral som kan gi viktig kompetanse for livet. Når man kommer utover i denne prosessen, har en sosial arena hvor man fungerer likeverdig så overtar gjerne andre drivere for emosjonell programmering. Da snakker vi om å oppleve oppmerksomhet, føle seg til nytte, sosiale gevinster og kanskje også konkurranse. Alt dette har utgangspunkt i emosjonell programmering.

På samme måte dersom man skulle ha talent, komme en liten vei, men ingen respons fra omgivelsene da får man ikke denne sosiale booster-effekten og det kan være nok til at interessen dør ut og man velger å satse ressursene på noe annet.

Poenget med en slik modell er å poengtere at både omgivelser, talent og emosjonell programmering kan ha avgjørende innflytelse på et individs interesseutvikling. Så i teorien kunne det norske likestillingsparadokset vært forklart rent kulturelt. Når kvinner viser sin interesse for ingeniørfag blir omgivelsene negative, lite støttende og gir dårlig respons. Er det slik? Nei selvsagt ikke.

Kan man si at det er mulig å utvikle interesse uten disse tre faktorene, altså biologisk programmering, talent og omgivelsenes støtte?

I forhold til det emosjonelle, at dette er noe man mangler lyst til eller er lite nysgjerrig på, så tror jeg absolutt at den kan overkommes. Når jeg begynte på ingeniørhøyskolen, var det jo flere fag jeg ikke hadde hørt om. Det var ikke fag jeg i utgangspunkter kjente noen interesse for. Slik er det jo med mange skolefag. Men min erfaring er, at jobber man med faget så kommer interessen. I utdannelses-sammenheng er man jo allerede i et miljø som behersker faget og hvor man får hjelp til progresjonen og har en arena å vise seg frem på, og noen å konkurrere med. Alt dette er jo biologiske drivere som ikke trenger å ha noe med faget i seg selv å gjøre. Kanskje er det derfor også slik at mange elever har denne formen for indirekte interesse av å arbeide med faget, uten at man fatter interesse for faget i seg selv. Men det er klart faget i seg selv jo da blir tyngre. Jeg opplevde i alle fall å utvikle genuin interesse for de fag vi var innom.
Det er opplagt at mange fag overhodet ikke har noen relevans til mennesket naturlige emosjonelle repertoar. Det er ingen som plutselig bare får interesse for kabelproduksjon, sånn helt ut av løse lufta. Mesteparten av interessen for slike ting oppstår i det man ser at dette gir avkasting i livet.

Hva så med talent? Dette tror jeg er kritisk. Har man en fundamental brist i de naturlige talenter som skal til for å beherske et fag, så er nok det en showstopper. De fleste temaer man kommer innom i dag krever som regel mange typer talenter. Kanskje har man brister på bare et eller to områder, men super-talenter på de andre. Det er her jeg kommer inn med hypotesen om den sosiale multiplikasjons-effekten. Men om man ikke får det til, så tenker jeg at man sitter temmelig fast, og at det er lønnsomt å finne på noe annet å fokusere på.

Men for å motsi meg selv litt her. I hjembygda hadde vi et blandet-kor. Jeg ble fortalt om en ung gutt, som bare elsket denne korsangen over alt i verden. Og han ville selvsagt være med. Men han ble testet og sang falskt så det holdt. Han hadde med andre ord ikke talent. Hvordan kunne han da være så levende interessert? Forklaringen kan kanskje være at man må skille mellom å ha talent for å lytte til og nyte musikk og det å skape den.

Hva så med de sosiale omgivelsene?
Vi har alle behov for å ha noen å dele interessene med. Det å snakke med andre som er levende interessert i det samme som en selv gir store muligheter for berikelse for alle parter. Man får del i nyttige tips og erfaringer, og man får en arena å dele egne erfaringer med. For veldig mange av oss er dialogen en utvidet del av egen tankeprosess. Vi har ubevisste tanker, som blir bevisste i det vi setter ord på dem. Det kan skje i tankemonologen i hodet, men det kan like godt skje i en ivrig dialog med en samtalepartner. Derfor er det ikke bare snakk om utveksling av tips og erfaringer, men også mere kreative prosesser. Et miljø med felles interesser gir også muligheter for varige og gode allianser. Man har langt bedre mulighet for dette her, ettersom man har en god arena å markedsføre seg selv på. Og allianser skaper nye muligheter.

Det er selvsagt mulig å ha en interesse helt for seg selv uten at omgivelsene er involvert. Men det blir selvsagt tyngre å utvikle og dyrke interessen og det blir mer ensomt.  En slik situasjon kan ofte bli selvforsterkende. For dersom vedkommende ikke kan kontrollere seg, så han han jo gjøre spredte forsøk på å dele noe av dette med omgivelsene. Det kan fort bli oppfattet som sært, særlig dersom vedkommende ellers har svak sosial appell. For en sterk sosial appell vil kunne spredt interessefeltet. Svak sosial appell gjør ofte det motsatte.

Det som avgjør om en person opprettholder sin interesse, på tross av manglende respons fra omgivelsene handler i høy grad om hvor sosialt orientert personen er. Er personen veldig sosialt orientert vil ikke interessen ha noen «nytteverdi» i dette sosiale miljøet. Da er det lett å droppe. En person som ikke er fullt så sosialt orientert behøver ikke å komme til den konklusjonen, fordi han ikke investerer alt i sosial kapital likevel. Det kan jo selvsagt også handle om sosial mislykkethet og at noe meningsfylt må man jo ha i livet likevel.

 

Selvskapende handlinger

Før jeg forlater dette temaet må jeg dra opp en type tenkning som har utgangspunkt i forsvaret av ideen om menneskets frie vilje. For, som jeg har vært inne på før, så vil kunnskapen, både om vår biologiske fortid, individets utvikling, sosiale mekanismer, psykososiale mekanismer og fysiologi mer eller mindre lukke vinduet for ideen om menneskets frie vilje, og dermed også ideen om individets objektive ansvar. Jeg gjetter at ideen om selvskapende handlinger springer ut av en siste rest av forsvar for den gamle tro. Den går omtrent slik:

Riktignok springer dine handlinger ut av hva du er, hva som har formet deg og hva som påvirket deg. Men du er ansvarlig for det du er. For du har, gjennom alle dine handlinger, store og små, formet deg selv. Du har selv gjort deg til det du er. Derfor kan du klandres, ansvarliggjøres og straffes.

Denne argumentasjon har en klar parallell til en problemstilling jeg har vært inne på her, og jeg antar at hovedmotivasjonen for dette handler om forsøket på å etablere objektivt ansvar. Kanskje kan det ha utgangspunkt i den som skal klandres sin desperate forsvarsstrategi: «Jeg har gjort det fordi det er sånn jeg er.  Og man kan jo ikke klandre et meg for det jeg er. Jeg kan jo ikke noe for at Gud har skapt meg slik». Argumentasjonen kan oppsummeres slik at handlinger er bestemt av summen av hva et menneske er og de utfordringer omgivelsene skaper. Da blir det intuitivt urimelig å ansvarliggjøre noen for omgivelsene, og heller ikke for hva individet er. Det rimelige er å ansvarliggjøre i forhold til handlinger.
Da er vi tilbake til argumentasjonen over, som jo er en ny variant av argumentasjon for menneskets frie vilje.
Jeg tar med denne problemstillingen her fordi den reiser fokus på en viktig del av de mekanismer som påvirker og former individet. Hypotesen er altså at individet også formes av egen atferd. Er det en rimelig hypotese? Jeg tror man begår intellektuelt selvmord dersom man forsøker å benekte at det nok er klare sammenhenger her. Det vi har sett tidligere i denne refleksjon er altså en rekke mekanismer og strategier som er innrettet på en ting, nemlig optimal tilpassing til de utfordringer omgivelsene møter individet med. Følgelig former omgivelsene individet. Men også individets egne handlinger former individet selv og omgivelsene. Dette er vekselvirkninger og de åpner for en kaskade av selvforsterkende prosesser, særlig i forhold til sosialt samspill og sosialt spill. Det sosiale miljøet reagerer dynamisk på individets atferd. Det er vel det man kan kalle for den indirekte sammenhengen. Men det er neppe hele historien. For sannsynligvis vil selve den mentale prosessen som ligger bak handlingen ha en lignende dynamikk.  Her dannes det sannsynligvis mange rent fysiske tilbakekoblinger i hjernen. For eksempel virkelighetsoppfatningen, eller de forestillinger som lå bak handlingen. Sannsynligvis bearbeides og omdannes de som en del av prosessen med å rettferdiggjøre handlingen. En ting er prosessen som skjer før handlingen begås. Men når en handling er begått, så er også en investering gjort. Den kognitive prosessen vil da fortsette ufortrødent for å rettferdiggjøre investeringen. Jo høyere investering, desto høyere risiko, jo høyere sosial kostnad, desto større er behovet for å rettferdiggjøre det hele. Forestillinger eller oppfatninger formes så langt det lar seg gjøre slik at det passer inn i dette bildet.
I forhold til det emosjonelle så kan vi jo begynne med å konstatere at belønnings og straffe mekanismer i hjernen kan utløses både av selve handlingen eller av den umiddelbare virkningen av dette. Slike emosjonelle utbrudd stimulerer hippocampus til ekstrainnsats for å huske denne opplevelsen. Jo sterkere affekt opplevelsen gir, positivt eller negativt, desto sterkere blir hukommelsen om den. Sannsynligvis påvirkes individets evne til å kontrollere egne handlinger også av tidligere handlinger. Har man gitt etter for en fristelse en gang, er det enda vanskeligere å stå imot neste gang. Og motsatt, om man overvinner fristelsen en gang så kan det øke sannsynligheten for suksess ved neste korsvei. Jeg har fremstilt det slik at våre indre tilbøyeligheter ofte er i innbyrdes konflikt med hverandre. Men det å vinne en runde forsterker den vinnende part slik at prosessen går lettere senere. Rent fysiologisk så kan vi faktisk ane noen av de rent fysiske mekanismene som ligger bak dette. Dersom kommunikasjonen mellom to nerveceller er aktiv, vil denne forbindelsen fysisk bli sterkere. Kommunikasjon som er lite aktiv eller helt passiv svekkes med tiden og kan til slutt ugjenkallelig brytes helt. Vi var inne på dette fenomenet i forbindelse med utvikling av hjernen.

Igjen, så ser vi at den hypotesen som ligger til grunn for selvskapende handlinger i høyeste grad kan oppfattes som reell. Assossiasjonen går tilbake til det lekende mennesket, og til en erkjennelse av hvordan individet prøver og feiler, og, gjennom det, utvikler sine strategier i forhold til å møte de utfordringer livet har å by på.
Det jeg tenker er essensen i dette er nettopp at det understreker min oppfatning om at de prosesser som har formet individet til det som er nå, er minst like uforutsigbare som været. Her er en rekke selvforsterkende prosesser og komplekse sammenhenger som til slutt gir resultatet akkurat nå.
Men tilbake til den moralske siden av dette. Er dette et godt argument for objektivt ansvar og fri vilje? Den observante leser vil raskt ha oppdaget at stråmanns-argumentet jeg har brukt over har en lei logisk brist. Den er enkel.  Det å konstatere at en klanderverdig handling er et resultat av hva man er og omgivelser, gjør dette resonnementet til en egenskap ved alle handlinger. Vi er nå inne på det som kan kalles for en akkumulativ utviklingsprosess. Det vil si at enhver overgang til en ny tilstand bygger videre på det som er. Jeg er i dag hva jeg var i går pluss alt som har påvirket meg fra i går til i dag. Så om en handling i dag er determinert av summen av hva et individ er og hva som påvirker det, så vil det også gjelde for alle handlinger bakover i individets utvikling, også de handlinger som har større eller mindre innvirkning på individet selv. I hvilken fase av denne utviklingen er det at det såkalte objektive ansvar da inntrer? For egentlig er det jo mer urimelig jo lengre bak i denne kjeden vi beveger oss. For hvert steg vi beveger oss bakover i denne historien er individet mer umodent og har mindre erfaring. På et stadium, når individet er barn, er de fleste enige om at ansvaret begrenset og til slutt reduseres til null. Likevel er jo denne kaotiske utviklingen i sin natur slik at jo lengre bak man går i livet, desto mer signifikans får denne påvirkningen for resten av livet. Et negativt utviklingsforløp begynner sjeldent sent i livet. Det begynner som regel i barndommen og kanskje enda tidligere.
En annen moralsk lærdom vi kan ta ut av dette er den generelle refleksjon (og her har jeg selveste Kant med på laget) at individet ikke har noen garanti for konsekvensene av egne handlinger. Når handlingen først er gjort, har individet nok en forestilling om virkningen, men hva den blir til slutt kan være noe helt annet. Det er opplagt at de fleste av oss lever i uvitenhet om hvilke sammenhenger det er mellom våre egne handlinger og hva det til syvende og sist avstedkommer av fysiologiske virkninger på vår hjerne. I det hele tatt er det å ha et bevisst forhold til denne type problemstilling er vel ikke helt på A4-siden. Dette er en svært kompleks vitenskap, og allerede med mine spekulasjoner har jeg nok beveget meg på tynn is. For det andre har jeg også reflektert over det jeg kaller for proaktivt ansvar. Måten omgivelsene reagerer individets atferd, er noe individet må utvikle kompetanse på gjennom vekselvirkning med de samme omgivelsene. Det betyr å prøve og å feile. Og sist men ikke minst, så er da også omgivelsene selv en ufravikelig del av denne formingsprosessen.
Så er vi da tilbake til det betimelige spørsmålet om dette er en form for ekstrem negativ overgivelse i determinismens ånd.  Kan ikke jeg påvirke noe av dette? Kan jeg like godt bare gi opp og la meg drive med strømmen ute håp om å kunne påvirke hverken meg selv eller mine omgivelser? Det er vel det jeg kaller for den deterministiske feilslutning. Jeg har utdypet den refleksjonen videre her.
Men en vesentlig bemerkning opp i det hele er at vår evne til å overkomme utfordringer, enten det handler om omgivelsene eller egne mentale skavanker, i stor grad handler om evne til rasjonalitet. Og her er kognitive ressurser avgjørende. Kognitive ressurser ligger der som en buffer mot de sårbarheter som slike utfordringer måtte innebære. Vel så vesentlig er den sosiale responsen fra omgivelsene. Da handler det om sosiale ressurser, inkludert sosialt klima. Men alt dette henger sammen. Sterke kognitive evner gir nemlig også høy sosial gevinst. Så uansett er vi tilbake til min gamle erkjennelse, at riktignok avhenger resultatet av måten jeg spiller mine kort på. Men evnen til å spille kortene på en god måte, ja det er selv et viktig kort i min medfødte bagasje.

Sist men ikke minst er det vesentlig å erkjenne at omgivelsene har innvirkning, noen ganger avgjørende innvirkning. Det er så alt for lett å skylde på konkrete individer, og vise handlekraft ved sanksjoner, i stedet for å forsøke å forstå helheten i den sosiale prosessen.  Rasjonaliteten i dette ligger å videreutvikle kunnskapen om hvordan slike sammenhenger er, hvordan man kan påvirke dette, og hvordan dette kan utnyttes i det modne samfunns tjeneste. For dette er både god og skremmende kunnskap. Den er skremmende i hendene på fanatikere eller miljøer med dårlig menneskesyn. Men i det modne samfunn kan dette brukes positivt til å skape optimale betingelser for at individene skal blomstre, dempe de negative tendenser og forsterke de positive.