In many cultures it is customary to answer that God created the universe out of nothing. But this is mere temporizing. If we wish courageously to pursue the question, we must, of course ask next where God comes from? And if we decide this to be unanswerable, why not save a step and conclude that the universe has always existed? 

Carl Sagan, Cosmos, side 257

 

I mangel av akademisk skolering så finner jeg opp begrepet nulleksistens. Nulleksistens er en total tilsand av ingenting, absolutt ingenting, ingen tid, intet rom, ingen energi, ingen naturlover, ingen materie[1]. Og dette gjelder på alle nivåer, alle dimensjoner. På den måten tetter vi igjen en teoretisk mulighet at noen eller noe utenfor alle dimensjoner, eller nivåer forårsaket at noe oppstod fra ingenting. Når jeg snakker om virkeligheten, så snakker jeg om absolutt alt som er, tenkelig og utenkelig.  Nulleksistens finnes ikke nå, fordi vi vet at noe eksisterer, og siden nulleksistensen er total, så snakker vi om en virkelighet hvor absolutt ingenting eksisterer.

Kan det noensinne ha eksistert en tilstand av nulleksistens? Hvordan kan det da ha oppstått noe i det hele tatt fra en slik tilstand? Det er vesentlig å konstatere at i en slik tilstand er det heller ingen lovmessighet.  Hvor kom i så fall naturlovene fra? Har disse i det hele tatt noen selvstendig eksistens, alene uten noe annet? Nei, vi starter med en tilstand uten noe som helst, hverken lover orden, kaos eller noen form for determinisme. Dermed er det dødfødt å forsøke å finne frem til eksistensen av naturlover som i sin tur medfører at materie skapes av ingenting. Vi må spørre oss selv om vi rent logisk kan forstille oss en bevegelse fra en tilstand av nulleksistens til at noe eksisterer. Jeg klarer i alle fall ikke å se for meg hvordan noe slikt kan være mulig. Men alternativet, at noe alltid har eksistert og at det aldri noensinne har eksistert en slik tilstand av nulleksistens, er like ufattelig å begripe. Og, for å ta det med en gang, vi løser ikke problemet ved hjelp av Gud, eller Big Bang-teorien. Begge deler forutsetter at noe eksisterer på forhånd. I forhold til Gud, så flytter vi bare problemet et hakk. Gud har enten alltid eksistert, eller han har skapt seg selv fra nulleksistensen. Vi innser at det å tilføre en hypotese om Gud, på ingen måte tilfører problemet noe som helst. Kristne og muslimer skaper ofte her en pseudoløsning ved å kalle Gud transcendent. Men dette er et spill med ord. For, i realiteten, betyr ikke transcendent noe annet enn ufattelig. Dermed mister dette sin status som forklaring. Man må anse det som et hovedkrav til en forklaring at den skal være fattbar. I dette tilfellet har man bare erstattet ufatteligheten med et fancy begrep slik at retorikken ikke blir så åpenbar.

Rent logisk sett har vi ikke berørt kjernen i problemet, bare transformert det over til noe annet. Big-Bang teorien har heller ikke noe annet enn forestillinger i retning av at det hele begynte med en singularitet i noe som er uten tid og rom. Men dette er den strenge klassiske Big Bang teorien.  I dag finnes det flere retninger som foreslår teorier om tilstander før Big Bang, om systemer som skaper universer hele tiden, om at vårt univers bare er et av flere i et multivers osv.  Så lenge man kan forestille seg noe forut for skapelsen vil dette inngå i en type kontekst som vi i fantasien kan se for oss. Men uansett så forskyver bare slike spekulasjoner selve problemet med bevegelse fra ikke-eksistens til eksistens. Om noen forestiller seg at man skal greie å løse dette problemet ved hjelp av å finne frem til matematiske lover som er så universelle at de kan forklare hvorfor dette har skjedd, så har jeg vanskelig for å se at det kan representere noen løsning. Det må naturlover til for at noe slikt skal kunne finne sted. Problemet forblir det samme. Hvor kom disse lovene fra? Om lovene alltid har vært der, da er det vel ingen grunn til at spontane skapelser skjer hele tiden. Da har vel energien alltid vært der også. Og om energien alltid har vært der, så har vel materien også alltid vært der, og spontan skapelse skjer hele tiden? Men det har vi aldri observert, eller har vi det?

Det nærmeste vi mennesker har kommet i forsøket på å skape et område hvor ingenting eksisterer er det vi kaller for vakuum. Men, ifølge dagens moderne fysiske teorier finnes ikke det absolutte vakuum. For i et slikt vakuum så vil partikler hele tiden oppstå og forsvinne. Dette har sannsynligvis sammenheng med kvantefysikken og alle partiklers (ja all materies) bølgenatur. Og dette er ikke bølger i klassisk forstand på den måten at det er bølger som sprer seg i et medium. Bølgene er sannsynlighets bølger for eksistens. Dette er en mulig tekning av det som observeres. Andre mulige tolkninger kan postuleres av typen at det handler om non-lokale sammenhenger og interaksjon med andre universer, eller det kan handle om energi som vekselvirker mellom dimensjoner vi ikke har tilgang til /M-teori).  Men om vi holder oss til den klassiske kvantefysikk så snakker vi altså om forhold i ikke-eksistensen som gjør at noe popper inn og ut av eksistensen på en lovmessig, men ikke nødvendigvis deterministisk måte. Men da må jo noe eksistere som forårsaker at det er slik. Det er jo noen mønstre i dette, en slags lovmessighet. Hvordan skulle vi ellers kunne sortere alle disse subatomære partiklene i hensiktsmessige grupper? Og hvordan skulle de eller kunne ha noen form for lovmessig oppførsel? Jeg tenker at vi mennesker er langt fra å kunne skape et avgrenset område av intet. Vi kan skape vakuum. Men det er mer eller mindre å forstå som et tomt rom. Det i seg selv er vanskelig nok, for hvordan kan vi hindre for eksempel at nøytrinoer og gravitasjon fortsatt eksisterer i det området. Og straks vi forsøker å observere det må jo det gjøres ved hjelp av informasjon som kommer ut fra det området. Hvor skal den informasjonen komme fra? Om vi f.eks. ønsker å se dette så er vi avhengig av at lys passerer gjennom det. Det er ikke mulig å observere biter av nulleksistens.

Slik jeg forstår det er det mange fysikere i dag som tenker seg muligheten for at vi en gang skal greie å forklare hvorfor noe eksisterer i det hele tatt, og hvordan det hele kan ha begynt. Det jeg prøver å belyse her er at dette kan bli vanskelig. For når man forklarer noe, så må man ha et språk og noen forestillinger som beskriver denne forklaringen. Og forklaringen er alltid avgrenset, i form av aksiomer, postulater, konstanter og forestillinger om naturlover. Dette løser ikke problemet med bevegelse fra nulleksistens til eksistens. For vi kan alltid etterspørre opprinnelsen til disse avgrensingene. Andre fysikere har nok innsett problemet og beveger seg i retning av bootstrap-tenkning. Men det er vel ikke akkurat mainstream i dag.

Oppsummering

Det er vanskelig for meg å se for meg at det noensinne skal bli mulig å løse skapelsens problem på et helt grunnleggende plan. Mange religiøse går nok rundt i den forestillingen at ideen om Gud løser hele problemet. Og noen ganger så hører man en slags oppgitthet over at vi som ikke klarer å se denne løsningen, enten er sta eller ureflektert. Det handler ikke om det. Ideen om Gud gjør to retoriske grep. For det første forflyttes problemet ut av «vår verden», for det andre så bruker man deretter argumentasjon om Guds ufattelighet, som en metode for å feie hele problemet under teppet. Dette er det jeg kaller for magitenkning.

På den annen side går kanskje noen rundt og tror at fysikernes teori om alt løser dette og dermed plasserer Gud på sidelinja for godt. Men jeg tenker at da vil den religiøse komme tilbake og etterspørre på teoriens avgrensingspunkter, og putte gudeforklaringen inn der.  Stillingen forblir null-null.

David Hume påviste at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom årsak og virkning. Vi vet ikke om virkningen av en hendelse før vi har observert den. Da kan vi gjøre en induktiv slutning og si at alle lignende hendelser vil ha samme type virkning. Ut av denne refleksjonen kan vi argumentere for at det ikke er noen logisk umulighet at noe skulle kunne bli til fra ingenting. Det holder ikke å avvise en slik tanke bare fordi vi aldri har observert noe slikt. På samme måte som vi aldri har observert noen Gud eller andre overnaturlige, trylle frem en verden fra ingenting, så har vi heller ikke sett noe bli til fra nulleksistens. Men det gir altså ingen logisk nødvendighet å slutte at noe slikt aldri kan ha skjedd. Det vi skal være klar over ved en slik tanke er at vi da også bryter med determinismens viktigste grunnpremiss, nemlig tesen om at alt må ha en årsak. Det betyr (og dette er moro) at den som benekter determinisme (f.eks. i forbindelse med fri vilje), samtidig logisk sett også åpner for muligheten for at den virkeligheten som eksisterer i dag en gang har blitt til fra nulleksistensen, altså en tilstand av absolutt ingenting. Og sant og si så er det vanskelig å forestille seg, men ingen umulighet at determinismen ikke er universal. Det åpner i så fall for den muligheten at noe bare kan poppe inn i eksistens fra absolutt ingenting.

Vi må jo konstatere at noe er. Og da er det vanskelig å forestille seg andre alternativer enn at, enten har det alltid vært noe, i en eller annen form, i en eller annen dimensjon, eller så har noe blitt til av ingenting. Så alternativet til hypotesen om overgang fra nulleksistens til eksistens er uendeligheten. På mange måter er den hypotesen enklere å godta. Men det er bare på overflaten. Det er fordi vi ikke kan fatte uendeligheten, og hvilke problemer dette egentlig medfører. Men jeg har problem med å se at vi har noen andre alternativer enn dette. Uansett alternativ så er det altså utenfor menneskets fatteevne. Men vi kan se for oss skygger av dette i fantasien. Og i min fantasi, er selvsagt uendeligheten mest spennende.

Jeg tenker at vi må innse at uvitenhetens mørke alltid vil ligge tungt over slike spørsmål. For alt vi vet er empirisk basert. Det er basert på utallige generasjoners akkumulerte empiriske erfaringer. Vi kan ikke bygge bro fra dette til ingenting, og heller ikke til evighet. Vi mangler med andre ord redskap til å kunne belyse dette på noen ansvarlig måte. Så kan vi selvsagt spekulere. Og den ene spekulasjonen er like bra som den andre, for hvordan kan vi verifisere det? Jeg tenker også at alle spekulasjoner som vi måtte komme opp med, er dømt til å bryte med vår erfarte virkelighetsforståelse. For har vi annet enn evighet, tidløshet, eller noe fra ingenting å velge mellom? Alt dette gnager seg jo inn i oss med sine paradokser. Dette er et nydelig område å bli moden på. Vi forblir svar skyldig. Her kan vi trene oss på å leve uten svar.

 

 

Tillegg 1: Hva er ingenting?

Dette er skrevet mange år etterpå den originale teksten, inspirert av denne videoen. Se også denne videoen. Det jeg oppdager når jeg ser den (og det sies vel også) at «ingenting» er et begrep som i likhet med «uendelig» ikke kan konseptualiseres utover det vi allerede har klart innenfor matematikken. Merk at selve spørsmålet «Hva er ingenting?», egentlig er selvmotsigende. For ingenting er ikke noe som «er». Det er utenfor kategorien av alle ting som er. For det eksisterer ikke, og kan ikke eksistere. «Ingenting» kan ikke være «noe».  Da er det ikke bare at dette er noe som aldri erfares, observeres eller måles, det kan ikke engang forestilles. Når jeg forsøker å forestille meg det, så ser jeg for meg et tomt rom. Men når jeg «ser» et tomt rom i mitt indre, så legger jeg gjerne farge på det, ja til og med så synes jeg å høre en stille vind der. Dette er ikke «ingenting». Det er hjernen som konstruerer opp et forslag for å møte utfordringen. Men jeg kan jo resonnere meg til at dette bare er hva «hjerner gjør» fordi de ikke kan noe annet. «Ingenting» har aldri eksistert så lenge liv har eksistert. Dermed er ingen organismer noensinne hatt behov for et slikt konsept, fordi ingen utfordringer nødvendiggjør det. Dette varer helt til den kognitive funksjonaliteten blir så kraftig og avansert at den blir i stand til å presse det store narrativet helt mot dets yttervegger. Da har filosofien dukket opp av esken, sannsynligvis som en bivirkning av utrusninger vi ellers har hatt nytten av. I matematikken er oppfinnelsen av null svært fruktbar. I posisjonstall-systemet angir det «den tomme plass». Og vi klarer å handtere dette ganske greit matematisk. Vi skjønner at 1 i forhold til null er uendelig stort. Men vi skjønner dette ut fra begrensede forestillinger om både «uendelig» og «ingenting». Det betyr at vi handterer det greit innenfor hverdagsmatematikken. Her får vi også en indikasjon på at noe må være galt, når for eksempel variabler går mot uendelig. Dette kalles for singulariteter og er en indikasjon på at vårt tankesystem logisk sett bryter sammen. Når dette skjer, så er det enten indikasjon på feil i teorien eller at vi har beveget oss inn i tilstander som går utenfor hva vår forstand kan gripe. Det kan f.eks. være forholdene i «et sort hull» eller i den singulariteten som «Big Bang» startet ut ifra.
Poenget er at selv om vi på en begrenset måte kan handtere konseptene innenfor rammene av matematikk, så gjelder fortsatt det samme, at dette er konseptet som mennesket som art mangler basis fortolkningsramme til å gripe. Det er umulig for oss å se for oss hvordan det kan gripes.

For de aller fleste betyr dette ingenting. For vi har som sagt ikke bruk for det. Unntaket dukker opp som troll i eske som følge av menneskets sosiale rangeringsmekanismer. Menneskets sosiale rangeringsmekanismer er hoveddrivkraften bak konseptet om Gud. Gude-begrepet har utgangspunkt en arketyp forestilling om alfa-hann. Her ligger insitamentet til å «bli størst» innebygget. Det å «bli størst» skaper da utviklingen av det såkalt «omnipotente», det «allmektige». Derav kommer ideen om «gud som har skapt alt». Maktmekanismen er: «Vi kjenner gudene bedre enn deg, gudene har gitt oss en spesiell stilling, derfor må du underkaste deg oss». Jørgen Hattemakers respons er kritisk tenkning om dette. «Gud har skapt alt, men hvem har skapt Gud?». Dermed er vi i gang med kritisk tenkning om alle tings tilblivelse. Enten har alt blitt til fra ingenting, eller det har alltid eksistert noe (evighet).  Så der dukker problemet opp. Da får det en viss akademisk interesse, for denne arenaen strekker seg ikke særlig langt. Men det er greit for Jørgen Hattemaker å vite at maktmekanismen egentlig bygger på tankespinn som ikke lar seg fange innenfor noen referanseramme som mennesket har tilgang til. Ergo må alfa-mennesket nå finne på noe annet for å få makt over oss.

 

Tillegg 2 Evighet eller ingenting

Nå kommer jeg til å gjenta meg selv litt, men forhåpentligvis litt klarere. Det gått enda noen år og jeg har tenkt litt videre.  For jeg tror at spørsmålet om evighet eller ingenting setter seg selv på spissen. Enten har det alltid vært noe, eller noe må en gang ha kommet fra nulleksistens.  Jeg klarer ikke å se for meg en mellomting. Det er umulig å snakke om «halvveis noe», for det er jo også noe. «Noe», uansett hva det måtte være, lite eller stort, på hvilken form det måtte være, abstrakt eller konkret, vil radere bort ingenting.

Dette gjør at vi må forvente en dikotomi her. Enten evighet, eller ingenting. Min refleksjon er om det er mulig å veie disse to mot hverandre. Og jeg tenker faktisk at det er det. Da tar jeg utgangspunkt i noe jeg har skrevet her om vitenskapslojalitet. Det betyr intet annet enn at det som kan forklares ut fra det kjente, står sterkere enn der vi må spekulere i det ukjente. Problemet med spørsmålet om hvorfor det eksisterer noe i det hele tatt, lar seg ikke fange av det kjente. Vi kommer altså ikke utenom å gå utover hva som er menneskelig oppnåelig av kunnskap. Spørsmålet er da om det er størrelsesforskjell på de kameler som må svelges.

Jeg tenker at den største kamelen ligger i forsøk på å spekulere rundt bevegelse fra ingenting til noe. Da starter vi med at ingenting er et begrep utenfor menneskets fatteevne.  Dette har jeg beskrevet i avsnittet over. På et vis havarerer selve språket i det vi forsøker å beskrive problemet. Spørsmålet «hva er ingenting?» er i seg selv en selvmotsigelse. Så vi aner intet om det utgangspunktet vi starter fra. Kan dette begrunne at «ingenting» er en umulig tilstand? Jeg tviler på det, så utgangspunktet er åpenhet for at en tilstand av nulleksistens er mulig.

Det vitenskapelige forsøket på å forklare dette er tidligere beskrevet. Da handler det om at det i vakuum spontant vil dannes partikler og anti-partikler. Men dette løser ikke problemet, for det er jo noe, i alle fall fysiske lover. Ergo, noe må ha eksister i all evighet.

Så har vi den gode gamle forklaringen med Gud. Den har vi også nevnt tidligere. Her er vi jo langt utenfor den metafysikk vitenskapen kjenner. Man ser jo for seg Gud, med magiens kraft: «Han talte og det skjedde, han bød og det stod der». Men igjen, både Gud og magi, er jo «noe». Det ekskluderer denne muligheten. En Gud/magi-forklaring må sorteres under evighet.

Hva med «transcendens»? Det har jeg reflektert over her, og kan ikke regnes som et alternativ. Transcendens er et pent ord for «vi har ikke peiling». Og vi kommer ikke nærmere «peiling» ved å sette et pent ord på det.

Hva med tid? Man kan si at i en tilstand av nulleksistens så eksisterer ikke tid. Dermed er det meningsløst å etterspørre hva som eksisterte før noe begynte å eksistere. Men bare det «å begynne å eksistere», innbefatter jo tid.  For meg tjener ikke dette til noe annet enn å sette hjernen i sjakk matt. Men det løser jo problemet like lite som transcendens.

Andre forklaringer? Vi innser at ethvert forsøk vil ramle sammen, fordi enhver forklaring forutsetter «noe».

Konklusjonen er at «ingenting» står temmelig svakt opp i dette. Da står vi igjen med «evighet». Dette alternativet sier at «noe» har alltid eksistert. Men er ideen om evighet mindre problematisk? I denne teksten er noe av dette tema (se Kommentar 1,2,3 og 4). Jeg skal ha en ydmyk holdning til evigheten, fordi det ryktes at f.eks. selveste Kant hevdet at det skaper umulige paradokser.  Jeg har selv ikke sett dette. Min foreløpige refleksjon er at jeg ikke ser noe selvmotsigende i dette, men at konseptet har ved seg forhold som er inkompatibel med det begrensede informasjonssystemet vår hjerne er. Da snakker jeg ikke om transcendens, men enkelt og greit at en hjerne umulig kan gripe hele evigheten. Intet informasjonssystem vil kunne makte noe slikt. Kanskje paradoksene har sin rot i dette.

Et spørsmål vi ikke kan regne med å få fasitsvar på er: hvordan kan det være at noe «bare er»?  For oss mennesker med antroposentrisk referanseramme, så er dette kontraintuitivt. Vi har i oss en slags grunnleggende forventing om at alt har en årsak. Denne forventingen må oppgis dersom noe «bare er» fa evighet til evighet. Og selvsagt har vi ingen mulighet til empirisk erfaring eller verifisering av dette. Det er en kamel som må svelges. En annen utfordring er at ethvert punkt på evighetslinjen ikke kan relateres med utgangspunkt i en total. Det kan kun forstås relativt til andre punkter. Men hvorfor har ikke dette punktet kommet tidligere? Vi får altså problemer med et objekt som strekker seg over og ut i den mentale tåkeheimen på en slik måte at det blir vanskelig å tenke klart om dette. Men er evigheten umulig, av slike grunner? Jeg tenker at siden vi ikke kan ta inn hele konseptet i vårt sinn, så lar det seg ikke avgjøre. Uansett tenker jeg at tanken på en evighet er langt mindre problematisk enn ideen om bevegelse fra nulleksistens til eksistens. For dette forutsetter hverken Gud eller magi, heller ikke «transcendens» i samme omfang.  Det er forståelig at evigheten ikke kan være forståelig. Det er ingen utflukt i dette. Evighetens uforståelighet, lar seg utlede av sitt eget konsept.

Min forsiktige konklusjon er da at jeg tenker at «evigheten» er mindre problematisk enn «ingenting».

Er evigheten sirkel eller linje?

En måte å komme rundt evigheten på er å tenke sirkulært. I stedet for en linje som fortsetter ut i tåkeheimen, så kan vi se for oss en virkelighet som går i sirkel. Dette er en urgammel tanke, mest utbredt i Østens tenkning. Vi oppdager at alle de paradokser vi har om evigheten forsvinner, dersom vi går for et sirkulært konsept.
Det hinduistiske begrepet «Calpa» betegner en total virkelighet som i all evighet har en slik evig bevegelse i faser av skapelse og destruksjon. Det er et fint bilde som betegner lengden på en Calpa: Tenkt deg et veldig stort fjell. En gang i året kommer det en fugl og setter seg på det fjellet. Man kan se for seg at fjellet slites bitte litt for hver gang. Når fjellet er slitt bort har det gått en Calpa.

Jeg har spekulert i at dersom virkeligheten ikke er uendelig, så vil måten alt kan kombineres på være endelig. Det gir jo en mulighet til at den store helheten i sin utvikling over enorme tidsspenn kan komme tilbake til en tidligere tilstand. Dersom vi videre forutsetter determinisme, så vil jo dette skape en evig sirkelbevegelse. Det jeg har mest problemer med her, er determinismen. Og dersom virkeligheten er uendelig, så kan det se ut som denne muligheten svinner hen. Vi innser også at det å komme i samme tilstand på samme tid, bryter med relativitetsteorien, hvor samtidighetsbegrepet oppløses.

Uansett tenker jeg at menneskets mulighet til å komme opp med forestillinger som ligner virkeligheten på et slikt nivå er svært begrenset. Ser vi bakover i historien, så oppdager vi at vi bommet totalt på kosmologien, på mikroverden, og på menneskets opprinnelse, på vårt eget sinn. Alt dette viser seg å være fullstendig over mål, fra den dagen vi blir i stand til å observere enda lengre, enda dypere. Men vi er jo fullstendig ute av stand til observasjoner på det nivået vi her snakker.
Her vil jeg påpeke forskjellen mellom transcendens og det jeg vil kalle for ærlige mysterium. Transcendens er en trylleforklaring, som vi ikke forstår. Et ærlig mysterium er erkjennelsen av: Jeg har ikke peiling, og vil ikke engang prøve meg på noe som ligner et svar. Det må være lov og si: jeg er uten svar.

Gud Brahman eller «Jeg er»?

Det har slått meg at forestillingen om at «noe er», kan ha en parallell med navnet på Gud i det gamle testamentet: Jahve, som visstnok betyr «Jeg Er». En interessant passasje i Det nye testamentet er en uttalelse hvor Jesus sier nos slikt som: «Før Abraham jeg er». Det kan jo ligne litt på ordstillingen som Yoda i Starwars var kjent for. Men uansett, det er åpenbart at noen av Jesu tilhørere, må ha forstått antydningene, for dette ble likestilt med blasfemi, og kanskje en av grunnene til at han endte på korset.

Poenget her er spekulasjoner på hvordan man kunne finne på å komme opp med et slikt navn på Gud. Jeg har jo den hypotesen at gudsforestillingen har mange paralleller med naturen selv.  Tanken er at der man spekulerer over alle tings opprinnelse, har vanskelig for å ikke ende opp med en forestilling om noe som bare er. Variasjonen går jo da videre på spørsmålet om hva det egentlig er, som bare er. Dette er metafysikkens grunnleggende spørsmål. Men det er jo også dette fysikerne søker mot. Og da er det ikke så rart at gamle forestillinger om guder kan ende opp med paralleller.  Men for å komme litt videre med fysikken. Einstein er jo kjent for uttrykket «Gud kaster ikke med terninger». Poenget i denne sammenhengen er gudereferansen, som noen har tatt inntekt for at Einstein var troende.  Det er omstridt. Men vi merker oss at f.eks. at Michio Kaku snakker om Gud, omtrent på samme måten. Han refererer til tider til «Einsteins Gud» og forklarer det som tanken på den absolutt grunnleggende som forståelse av universet, gitt en såkalt gudeformel. Den beste parallellen fra religionen blir da den hinduiske forestillingen om Brahman. I motsetning til Jahve som er en person, så forstås Brahman som en upersonlig kraft. For fysikere, som gjerne har matematikken som sitt viktigste redskap så blir denne gudemetaforen nærliggende å gripe til. Man førsøker å «forstå Guds tanker», gjennom den matematiske beskrivelse av universet. Noen går så enda lengre enn dette, og anser matematikken i seg selv, ikke bare som selvstendig eksisterende, men som den egentlige realiteten bak alt som er. Dette er et tema jeg er innom her.  Noe fasitsvar får vi aldri. Årsaken er at erkjennelse av objektive realiteter er umulig uten at vi selv fortolker det. Dette beskriver jeg her og her.
Uansett så viser dette overflatiske dykket ned i denne utfordringen, at den er gammel og at den eksisterer og fortsetter å fascinere, selv de skarpeste tenkerne blant oss. Og her er det utrolig mange som først konkluderer «noe». Dersom «noe», så kaller jeg det for naturen, som derigjennom fortjener den grunnleggende mystiske betegnelsen: «Jeg er».

 

Tillegg 3: Sekundær eksistens

I metafysikken går diskusjonen høyt om hva som egentlig eksisterer, på hvilken måte og i hvilken substans. Jeg er åpen for alt, men søker over alt der det er mulig å begrense meg til det vitenskapelig baserte. Derav tilstreber jeg som sagt fysikalismen. Men på et vis må man jo kunne si at tall, ord og abstrakte begreper eksisterer. Her tenker jeg det er praktisk å snakke om sekundær eksistens. Her snakker jeg om «informium» som et sekundært eksisterende grunnstoff for informasjon. Det betyr at det ikke eksisterer i seg selv, men på ryggen det reelt fysisk eksisterende. Det er selvsagt en ren begrepskonstruksjon, men kanskje nødvendig for å kunne ha et språk å reflektere over informasjon på.