Innledning: Den sosiale prosess

Det sies at å studere en hjernecelle er nevrologi, studerer du to er det psykologi. Kanskje kan vi trekke denne videre at å studere ett individ er psykologi, studerer vi to så snakker vi kultur.

Den sosiale prosess handler om individer som vekselvirker med hverandre. Å vekselvirke betyr at min aktivitet påvirker deg, og din aktivitet påvirker meg. Det er selvsagt grader av vekselvirkning mellom individers aktiviteter, og kanskje bør man sette grensen for det sosiale, et sted. Sosial betyr egentlig allianse eller forbundsfelle. Da bør kanskje avgrensingen gå der slike allianser utgjør en betydelig del av denne prosessen. Det blir en mer akademisk diskusjon.

Vi mennesker betegner oss selv som svært sosiale dyr. Det betyr at vi er svært avhengig av hverandre, av å kunne fungere sammen og samtidig svært sårbare alene.

Jeg betegner den sosiale prosessen å være summen av alt som kan kalles for sosialt samspill og sosialt spill. Alt dette er prosesser i det sosiale univers.

Min hensikt med å dra dette opp her er å fokusere leseren på den store kompleksiteten i den sosiale prosess. Alt for mange trekker alt for enkle slutninger, både om enkeltindivider, om hendelser, trender, folk, kulturer osv. Det å skape seg en refleksjon over at dette er svært komplekst og sammensatt, gir forhåpentligvis bedre perspektiv og refleksjon, slik at våre forestillinger om dette kan bli mer forsiktig, mer etisk og mer rasjonell. Derfor er det mye etikk i å investere i å reflektere generelt over den sosiale prosess. For slike refleksjoner vil påvirke vårt menneskesyn.

Den sosiale prosess er åpenbart en kaotisk prosess. Det innebærer at den er vanskelig å forutsi. Kanskje kan den sammenlignes med været. Begge er fenomener hvor alt henger sammen med alt. Vi har komplekse kjeder med vekselvirkninger, selvforsterkninger, butterflyeffekter osv. Samtidig har vi bakenforliggende langsiktige forhold som kan gjøre det mulig med svake forutsigelser på aggregert nivå. I forhold til klima, er det foreløpig umulig å forutsi hva været vil være akkurat her om 30 dager. Men vi kan kanskje angi noen sannsynlighetstall på f.eks. temperatur. Og kanskje kan man si noe om gjennomsnittstemperaturen på kloden om 50 år. På samme måte vil sannsynligvis også kulturer formes av ytre langsiktige variabler, som klima, omgivelser osv. Det er f.eks. nærliggende å anta at samarbeidskomponenten vil være større i områder med vanskelige klimatiske forhold. Kanskje kan man også gjøre en type forutsigelser at stor velstand over flere generasjoner vil forskyve balansen mellom samarbeid og rivalisering i retning av mer rivalisering (æreskultur). Men uansett, på samme måte som med været så blir det umulig å gjøre detaljerte forutsigelser om den sosiale tilstand i et bestemt miljø om f.eks. ett år.

Jeg anbefaler leseren å sette seg inn i det jeg har kalt for kaotiske prosesser. For alt dette gjelder i særdeleshet for sosiale prosesser. Det er også vesentlig å sette seg inn i tankefeller som det jeg kaller for kortstokk-syndromet (eller monokausalisme)

Saken er den at våre hjerner er innrettet på å finne og se sammenhenger i dette, og gjerne komme opp med overforenklede forklaringsmodeller på tingenes tilstand. Årsaken, til at det er slik, er at vår hjerne i stor grad er en sosial hjerne. Sosiale hjerner lever i et sosialt univers. Det sosiale univers har ikke den samme nære forbindelse med realiteter som det fysiske univers. Det åpner et langt større mulighetsrom for definisjonsmakt. Sannheter i det sosiale univers er ofte definerte. I det fysiske univers erkjennes de, men i det sosiale univers er de i langt større grad definert. Individer med definisjonsmakt kan dermed tilpasse «sannheten» til egen fordel. Dette skaper sosial gevinst. Sosial gevinst skaper biologisk gevinst. Dermed vil vi få en selektiv sortering på definisjonsmakt. Dette vil over mange generasjoner forme våre hjerner i denne sosiale retningen.

Jeg tenker at ethvert individ også kan ses på som en prosess, en livsprosess. Individet starter sitt liv som en pakke med informasjon, innbakt i et maskineri for å ta dette videre, og som i mange tilfeller ender opp med å starte flere nye slike prosesser, inntil prosessen endelig avtar og bryter sammen og blir borte.  Om vi legger an dette perspektivet så handler denne livsprosessen ikke om annet enn at en stafettpinne, bestående av informasjon, multipliseres opp og bringes videre i det det langt mer omfattende forløpet av en sosial prosess. Den sosiale prosess er dermed også langt mer omfattende og har mye lengere levetid enn det enkelte individ. Ut av dette kan man selvsagt stille en rekke filosofiske spørsmål. Hva er meningen med det hele? Er det individene i prosessen som er det sentrale, eller er det den sosiale prosessen i seg selv? Dette blir en litt annen variant av spørsmålet om individualisme kontra kollektivisme.
Om vi holder oss unna religiøse perspektiver, så innser vi at den individuelle livsprosessen og den sosiale prosessen, ikke er annet enn forskjellige nivåer i en samlet prosess. Og kanskje kan man ta dette perspektivet videre og anse det hele å være en del av den kosmiske prosess. Vi spør etter mening fordi vi er formålsdrevne vesener. Vi har formål fordi det er en løsning naturen har kommet opp med for optimalisering av lokal tilpasningsevne. Den er skapt av naturlig utvalg. Naturen selv har ikke noe formål. Det hele handler om en prosess av kjemisk selvkopiering som har løpt løpsk på bølgen av det vi kaller for informasjon.

Poenget med denne refleksjonen er å påpeke at en prosessforståelse av oss selv og den kulturen vi er en del av, er noe annet enn forenklede logiske slutninger, overforenklinger og sosialt spill. Alt dette er barnlige tankemodeller. Mennesket har utviklet en kognitiv kapasitet som driver det til å søke selvforståelse. Vår selvforståelse defineres ikke, den erkjennes. Da må vi riste av oss det sosiale spill, skape oss perspektiv og trene oss opp til å betrakte dette gjennom linsene til kompleks analyse. Her har jeg gitt noen eksempler på analytiske tankeprosesser som kan brukes. Dette kan selvsagt gjøres mye mer avansert. Vi kan bevege oss over på statistikk, matematikk og omfattende modeller for simulering. Og igjen fristes jeg til å sammenligne det hele med vær og klima. For vårt behov for å kunne forutsi været, har resultert i enorme anlegg av maskinkraft og modeller for å kunne simulere dette. Dette er ikke enkle slutninger, det er ikke 2+2, det er ikke enkle årsakskjeder. Slik er det også med den sosiale prosess. Vi må bli klar over at alle våre bedømminger, vurderinger og konklusjoner, om enkeltmiljøer, kulturer, individer, historie, nåtid og fremtid er forenklede forestillinger med store innslag av feiltakelser.

I dette virvaret forsøker vi å navigere. Vi trekker våre slutninger, gjør våre beslutninger, vi handler, får et atferdsmønster og blir en del av den store prosessen.

Det modne mennesket møter dette med ydmykhet, vilje til refleksjon og med en bunnsolid etikk i bunnen. Individets etiske verdi vil alltid stå grunnstøtt gjennom dette, fordi den er frikoblet fra alt dette, fordi den er en viljes-konstruksjon. Målet er å skape en kollektiv kompetanse som gjør det mulig å skape Det Modne Samfunn, til det beste for alle, med en lysende fremtid for menneskeheten.

 

Fra gener til atferd til menneskets natur til kultur

Når man finner de utroligste utslag av tradisjoner, praksiser og ideer i kulturer, hvor mye kan dette ha med gener å gjøre? Slik som spørsmålet er stilt er det veldig lett å påpeke at kulturer er veldig forskjellige mens gener stort sett er de samme over hele kloden ( varierer kun innenfor en halv prosent). I den grad det er snakk om genetiske gjennomsnittsforskjeller mellom forskjellige etniske grupper gir det ingen gode indikasjoner på at dette gjenspeiles i kulturer utgått fra disse gruppene. Vi ser også at alle mennesker preges av den kultur de vokser opp i, uavhengig av etnisitet.  Denne type refleksjoner leder altså i retning av at det ikke er noen klar sammenheng.
Om jeg mot dette hevder at kulturens utforming likevel kan ha svært mye med gener å gjøre, er nok dette svært kontroversielt. Nå har jeg enda ikke kommet bort i en eneste makroteori for kulturutvikling, dvs. de krefter og mekanismer som former og utvikler kulturer, på generell basis. Dette er ikke det samme som at de ikke finnes. Det er nok bare det at folk flest og media ikke er så opptatt av dette. Og jeg har ikke begrepsapparat nok til å «google» det. Teoriene finnes nok godt gjemt inne i samfunnsvitenskaper som sosiologi og antropologi. I mellomtiden får jeg dikte opp mine egne refleksjoner på dette.

Jeg tenker at det ikke er kontroversielt å påstå sammenhengen mellom individuell atferd og kultur. Det handler om at kultur skapes i en vekselvirkning mellom individer. Det er det denne teksten utforsker. Så dersom individets atferd preges av biologisk innflytelse, så er det naturlig å tenke at dette også vil slå over og prege kulturutviklingen. Jeg hevder da at individets atferd formes av komplekse mekanismer som også har biologiske komponenter. Hvordan biologien slår inn på individets atferdsmønster er beskrevet her, her, her, her, her og her.

Dersom vi starter med erkjennelsen av at kultur er et omfattende og ullent begrep som brukes på forskjellige måter i mange sammenhenger, så innser vi at det i seg selv kan selvsagt gjøre det vanskelig å lage noen presis og god teori om kulturer. Her tar jeg utgangspunkt i en enkel definisjon om at kultur er en paraplybetegnelse som inneholder språk, holdninger, tradisjoner, kunst, virkelighetsoppfatning (religion eller kunnskap) og teknologi (eller kompetanse). 

Jeg tenker at kulturutvikling har det til felles med den individuelle utvikling og evolusjon at den er kaotisk i sin natur. Det innebærer at utviklingen preges av selvforsterkende mekanismer som gjør det vanskelig med forutsigelser. Grunnen til at jeg tenker slik om kultur er at jeg oppfatter kulturutviklingen for å være inkrementell. Det vil si at ethvert steg i utviklingen bygger på og tar med seg den tilstand som er her og nå. Kulturen i dag er hva kulturen var i går pluss alt som har påvirket den i mellomtiden. Og kulturen i går er hva kulturen var dagen før pluss påvirkningene. Det er dette som gir oppgav til den såkalte butterflyeffekten, som jo også bidrar til kaostenkningen i dette. Dette har kulturutviklingen til felles med evolusjonen og med individets utvikling. Den sosiale arven overføres fra generasjon til generasjon i en ubrutt linje tilbake så langt som sosiale læringsmekanismer har eksistert. Det innebærer at noen enkelthendelser kan få avgjørende innflytelse på utviklingen. Det behøver ikke bare å dreie seg om sosiale hendelser. Det kan også være hendelser av typen sykdom, klimaendringer eller, naturkatastrofer. Sannsynligvis ligger også forhold som klima og naturforhold generelt i bunnen og påvirker.
Når det gjelder mennesket selv er det, som sagt, min oppfatning at gener har vedvarende innflytelse på all menneskelig atferd. Dette summerer seg opp i sosialt samspill og det sosiale spill.  Dette regner jeg da for som hoved-mekanismene i kulturdannelsen.  Det sosiale spill skaper hierarkier som igjen skaper mennesker som blir veldig synlige for alle. De mest synlige individene får størst innflytelse på kulturen. De holdninger og preferanser som disse personene har, blir til et forbilde for massen. Da vil mekanismer i det sosiale spill bevirke til at dette sementeres i kulturen. Det kan være konformitetseffekten, dydssignalisering, alliansesignalisering eller det kan dreie seg om hersketeknikk basert på sosialetiske normer. Det kan dreie seg om bevegelsen fra normer til helligdommer.

Poenget er at hvilke holdninger eller preferanser som blir gjeldende, ofte kan avhenge av innflytelsesrike enkeltmennesker. De fleste av slike holdninger og preferanser har utgangspunkt i en eller flere tilbøyeligheter. Men hvilke tilbøyeligheter som gir utslag, avhenger av personens egenskaper og livserfaring. Men når først et individ er blitt en sterk lederskikkelse så vil de nevnte mekanismer, i det sosiale spill, forsterke og sementere dette. Så kan det gå generasjoner på generasjoner hvor tradisjonen opprettholdes selv om kulturen til slutt kanskje glemmer opprinnelsen. En slik glemt opprinnelse kan i sin tur bli erstattet med myter eller en religiøs forklaring.
På denne måten skapes noe som fremstår som vilkårlige resultater.  Men det er verdt å merke seg at det er uttrykket som forandrer seg, men alt kan tilbakeføres til biologisk programmering eller tilbøyeligheter. Om man går forbi selve kulturuttrykket så vil man kunne identifisere drivkreftene som ligger bak. Om man kryssjekker mange forskjellige kulturer for normer og holdninger, så vil man selvsagt finne mange likhetstrekk.  Man vil alltid finne religioner eller ideologier, som anmoder mennesket om å tøyle sine egoistiske tilbøyeligheter, og støtte opp om fellesskapet. Man vil alltid finne konformitetspress. Man vil alltid finne former for konkurranse om status.  Man vil finne rivalisering, og normer for dette. Man vil alltid finne hierarkiske strukturer, ledere, opponenter og utstøtte. Det vil alltid være mer skammelig for en dame enn for en mann å ha mange seksualpartnere. Det vil alltid utøves en form for justis osv.
Men kulturer påvirkes selvsagt ikke bare av det sosiale spill. Kulturer formes også i møte med andre kulturer. Dette er noe som skjer hele tiden. Man kan vel si at kulturmøtet preges av to motstridende tilbøyeligheter i vår natur. Da snakker vi om inn- og utgrupper. Tilbøyeligheter som preger inngrupper er utviklet som et resultat av slektskapsseleksjon. Det kan beskrives med stikkord som egenverdi, åpenhet, nysgjerrighet, mulighet for allianser, handel osv. Utgruppe-tilbøyeligheter er hovedsakelig basert på urgamle egoistiske tilbøyeligheter som frykt og aggresjon. Det kan beskrives med stikkord som mistenksomhet, fiendtlighet, arroganse , usikkerhet osv. I ethvert kulturmøte vil disse motsetningene oppstå. Det vil kunne skape konflikter både innad i den enkelte kultur og mellom kulturene. Fenomenet å skape frykt for en ytre fiende er velkjent. Det vil kunne virke samlende på gruppen og styrke den interne maktstrukturen, man samtidig øker sannsynligheten for full krig.
I begge tilfeller, den åpne og nysgjerrige og den fiendtlige så påvirkes kulturen. En sterk konflikt, internt eller eksternt vil selvsagt forsterke voldeligheten i kulturen, mens det vennligsinnede møtet vil skape grobunn for handel, utveksling av alt fra ideer, tradisjoner, holdninger og blandinger av dette vil skape en smeltedigel for fornyelse og kanskje en ny kultur.
En siste mekanisme som kan nevnes i denne sammenheng er spenningen mellom konservative og progressive krefter i kulturen. Konservative krefter drives av tilbøyeligheter til å være lojal mot forfedrenes tradisjoner og til å bevare tingenes tilstand. Ekstreme utslag av dette kan f.eks. muslimenes drøm om å komme tilbake til tilstanden som var i den arabiske verden på 800-tallet (Sufisme), eller Amish folkets forherligelse av 1800 tallet, eller høyreekstremister som forherliger ridder-tiden. Alt dette drives av en underliggende tilbøyelighet i oss til nostalgi og til å følge forfedrenes oppskrift på suksess.
Motkreftene drives av tilbøyelighet til opprør, misnøye, nysgjerrighet og innovasjon.  Det er sjelden tilfeldig hvem som havner i hvilken kategori. Mennesket er grunnleggende egoistisk. De som tjener på nåværende tilstand blir som regel konservative, mens de som sliter med nåværende tilstand, søker etter forandring. Balansen mellom de konservative- og progressive kreftene kan få avgjørende betydning for omstillingsevne, eller innovasjonskapital. Om de konservative vinner maktkampen kan dette bremse eller stoppe kulturutviklingen. I den motsatte enden av skalaen er det risiko for kaos og oppløsning av kulturen.  Om vi skal sette det i en dialektisk kontekst så blir balansen i dette blir en slags syntese, der konservatismen fungerer som tese og de progressive kreftene fungerer som antitese. Her er det vesentlig å påpeke at en kultur som taper sin innovasjonskapital vil være sårbar dersom utfordringene endrer seg. Da tenker jeg spesielt på det forhold at konservative krefter har en tendens til å få overtaket ettersom kulturen eldes. Dette er fordi maktsentrumet i kulturen har en iboende egeninteresse av å bevare tingenes tilstand som de er.

Fra ide til kollektive forestillinger

Susan Blackmore om memer

Vår art er særegen på dette med å akkumulere kunnskap, kompetanse og forestillinger fra generasjon til generasjon. Andre dyrearter kan nok ha trekk av dette, men her står altså menneskearten i en særstilling. Vi har en hjerne som til de grader er plastisk, og evner å ta opp i seg å tilpasse seg sine omgivelser på en måte som ingen andre kan. Slik har menneskearten gjort sitt inntog over hele kloden. Summen er hjernens enorme evne til å lære, og kopiere forestillinger fra andre. Med andre ord: forestillinger sprer seg og utvikler seg med menneskehjernen som replikator.

Da Richard Dawkins i sin bok «Det egoistiske Genet» kom opp med begrepet «mem» var det mange som rynket på nesen. Det Dawkins foreslår er en utviklingsteori basert på darwinistiske prinsipper, men hvor replikatoren ikke er gener, men memer. Og med memer mener han «det som imiteres», altså produkter av hjernen kopieres mellom hjerner. Mental kapasitet er altså en forutsetning for kultur. For det gjør det mulig med et fleksibelt atferdsmønster hvor det å lære av andre blir en sentral påvirkningskilde for atferdsmønsteret. Hele ideen om atferdsdualisme handler om evnen til å finne opp sin egen atferd. Da må man ha en kreativ kapasitet som gjør det mulig å komme opp med de beste handlingsalternativene. Opp mot dette er det å kopiere andres atferd et kraftig hjelpemiddel for akkurat den prosessen. Dette er kulturenes grunnleggende basis. Meme-begrepet omfatter altså ikke bare forestillinger, men absolutt alt av ferdigheter og atferd som kan kopieres mellom individer. Derfor er det ikke begrenset til bare mennesker. Vi har da også blitt klar over at det ikke bare er mennesket som har kulturer. Det har også gorillaer og sjimpanser. Men er altså dette et fenomen som har eksplodert hos mennesket. Sett i det perspektivet kan man si at all kulturell utvikling, en gang i fremtiden vil kunne beskrives ved hjelp av videreutviklingen av en slik teori.
Men la oss fokusere på forestillinger. Det er ikke tvil om at det meste et menneske har av forestillinger er varianter av det vi har lært av andre. Forestillingene bruker vår mentale kapasitet som vert og kommunikasjonen mellom oss som medium for spredning. Parallellen til f.eks. virus er påfallende. Et virus bruker levende celler som vert og forskjellige elementer i det fysiske miljøet som medium for spredning.
Og når vi har noe, som kopieres og sprer seg, så er det selvsagt slik at spredningsevnen kan variere fra ide til ide. Det gir en darwinistisk sortering. De ideer som har dårlig gjennomslagskraft glemmes og dør ut, mens de ideer som har god gjennomslagskraft vil spre seg og utvikle seg. Og på samme måte som virus muterer, så utvikler og forandrer ideene seg.
Men her er nok noen særegenheter i forhold til ideene. For det første er de på ingen måte så klart avgrensede som f.eks. virus. For det andre så er «mutasjonene» mye hyppigere og mer omfattende. Våre forestillingers evne til forandring har minst to viktige årsaker. Det ene er at informasjonen som overføres fra individ til individ har mange kilder for forvrenging. En vesentlig kilde her er selvsagt det naturlige språk. Det andre er at menneskets kreative kapasitet, nesten uten unntak, omformer og tilpasser forestillingene, slik at de passer inn i eget mentale landskap. Og her vil jeg nevne mekanismer som ikke kan sammenlignes med f.eks. virus (men kanskje bakterier), nemlig at forestillinger fusjonerer med hverandre. Dette har igjen sammenheng med kreativitet. Min hypotese om kunnskapens gravitasjonslov blir en viktig del av denne mekanismen. Ethvert menneske har sitt mentale landskap hvor forestillingene harmoniseres slik at de passer inn i det individuelle landskapet. Alt dette gjør at våre forestillinger kan gjennomgå nok så store endringer på kort tid. Vi har jo selvsagt mange kraftige kulturelle mekanismer for å holde dette i sjakk. Vi har utviklet metoder for å pugge, lære og dokumentere vår kompetanse. Dette har en konserverende virkning. Så har vi det sosiale spill, hvor forestillingene blir en del av spillet. Man definerer seg inn og ut av grupper på bakgrunn av de forestillinger man gir uttrykk for. I frie kulturer vil vi mennesker tendere til å sortere oss i grupper hvor forestillingene ligner på hverandre. Avvik i forestillinger kan skape alt fra konflikt til sosial utstøtelse til krig. Forestillinger blir også en del av den interne rivaliseringen innad i gruppen. Det er en klar sammenheng mellom gjennomslag for synspunkter og sosial rangering. Når meninger brytes mot hverandre har det ofte mer med rivalisering å gjøre enn søken etter det beste svaret. Dette gir seg da utslag innad i grupper i form av f.eks. prestisje og sosial rasjonalitet.
Og alt dette vil til syvende og sist påvirke forestillingenes «fitness» og avgjøre deres videre skjebne i et darwinistisk perspektiv.
Den store elefanten i dette rommet er selvsagt religion. Religion er som planeter i det kulturelle univers, skapt av kunnskapens gravitasjonslov. Religioner er ansamlinger av forestillinger som vokser til massive strukturer. Dette skaper en selvforsterkende prosess som tiltrekker seg stadig flere forestillinger og ideer. Sannsynligvis vil enhver ung religion være en smeltedigel av kreative ideer og forestillinger i kraftig intellektuell vekst. Vi får en vekselvirkning. Religion skaper kultur og kultur skaper religion. Over tid vil vi alltid få en konserverende effekt. Men religionene har alltid behov for å tilpasse deg etter hvert som de beveger seg fremover i det kulturelle univers.

Forestillingene graviterer altså mot religionene som asteroidene graviterer mot planetene. Sammenstøtet kan føre til alt fra fullstendig tilintetgjørelse til at de former og revolusjonerer religionen, eller at religionen sprekker opp. På den måten formerer religionene seg. Religioner er noe mer enn memer. På et vis kan vi si at her opptrer selve kulturene som verter, og møtet mellom kulturer som spredingsmedium. Religioner får sitt eget liv uavgrenset av kulturene. Men de kan ha sprengkraft nok til å splitte kulturer, og også ødelegge dem.

Kulturens felles referanserammer

En del av kulturers - og subkulturers fellesskap er referanseramme for forståelse og fortolkning på en rekke områder som er viktig for kulturen. Da er det på sin plass med en liten oppsummering på hva jeg mener med en referanseramme. Jeg har skrevet om felles referanserammer her og her. Dette starter egentlig med erkjennelsesteorien og fortolkningsskjema. Vi kan ikke forstå japansk uten å kunne referere lydstrømmen til fellesreferanser for ordlyd og hva ord og begreper betyr. Vi kan ikke forstå symptomene på en sykdom, uten på forhånd å ha kunnskap om den aktuelle sykdommen. Dette kan generaliseres til at alt som kommer til oss av datastrømmer ikke blir til informasjon før det er fortolket via kunnskap vi har fra før. Dermed preges våre fortolkinger av vår egen forforståelse. Graden av denne inn-pregingen varierer. Jeg kom på sporet av dette i unge dager da jeg etter hvert skjønte hvorfor det fantes så utrolig mange måter å tolke tekster i bibelen på. Det handler om at teksten er så elastisk at leseren leser inn egne forestillinger i teksten i stedet for å lese budskapet ut av den. På den måten opererer f.eks.  Jehovas Vitner, som jo er en subkultur, med en annen referanseramme enn Adventistene, som er en annen subkultur. Dette er subkulturelle referanserammer. En slik referanseramme inneholder både særegent språk, metahistorier og sine særegne begrepsstrukturer osv. Dette er kanskje noe av det samme som Thomas Kühn mente med begrepet «paradigme».

For å trekke denne helt ut så kan man se på slike referanserammer som lagdelte. Hver og en av oss har vår egen individuelle måter å se og forstå verden på. For vi har vår egen individuelle livserfaring. Så dette er det øverste individuelle referanseramme. Men denne har store fellestrekk med det som er i de subkulturer og kulturer vi inngår i. Derfor ser og forstår vi forskjellig innad, selv i subkulturer, ja selv i parforholdet. Det eksisterer et mangfold, som gir styrke, dersom vi har vilje til å bruke det. Men det skaper også uenighet, som jo kan være forstadiet til gnisninger og konflikt. Det samme eksisterer mellom subkulturer og mellom kulturer. Når disse møtes og skal omgås er det vesentlig med refleksjon rundt dette. Et kognitivt utgangspunkt er at det ikke er noen fasit, eller i alle fall å mobilisere vilje til å møte mangfoldet med respekt og forståelse. Men dette lar seg ikke gjøre uten en dypere fellesmenneskelig referanseramme. Dette er Kant kalte for anskuelsesformer. Jeg kaller det gjerne for startmekanismer. Noe av dette tar jeg for meg i metafysikken.  Men dette er mer enn bare grunnformer som rom, tid og materie. Sannsynligvis inngår en rekke arketyper inn i alt dette, og i den grad dette er implisitt, dvs. hverken reflektert eller bevisst, så er vår forståelsesramme antroposentrisk. Det vil si at dersom vi en gang møte E.T. så er utfordringen sannsynligvis enda større enn det å møte en vilt fremmed kultur.

Vitenskapen må ha som en norm å ha utgangspunkt i den felles menneskelige referanseramme. Man kan kanskje komme seg delvis på utsiden ved hjelp av matematikk. Men også den har jo utgangspunkt i felles menneskelige kognitive mekanismer. Uansett blir jo vitenskapen en kultur. Men ved hjelp av strenge normer, bør den kunne avgrenses slik at det skal være mulig å trenge inn i dette, uansett kulturell bakgrunn.

Jeg håper med dette å få satt perspektiv på at vi alle befinner oss i individuelle- og kulturelle tankebobler, som preger måten vi forstår verden på, slik at vi er bevisst på dette og søker etter veier å avdempe dette på.

Den kulturelle erkjennelsesprosessen

I forlengelsen av tidligere avsnitt om memer og kulturell overføring av forestillinger kan det være på sin plass å fokusere på elementene i den kulturelle erkjennelsesprosessen. Jeg tenker at vi mennesker er biologisk programmert til å ville tilegne oss vår kulturs kompetanse og kunnskapsarv. Måten dette foregår på kan nok ha mange varianter. Her er noen åpenbare:

1)   Dogmer
De gamle myter og kunnskap som strekker seg bakover gjennom generasjonene

2)   Gruppetilhørighet
Forestillinger som er med å identifiseres oss inn i gruppen

3)   Den kulturelle referanserammen
Som preger måten vi fortolker og forstår ting på

4)   Konvensjonell erkjennelse
Forestillinger vi tror på fordi alle sier det

5)   Karismatisk erkjennelse
Forestillinger vi vil tro på fordi de hevdes av personer vi beundrer

6)   Autoriteter
Forestillinger vi tror på fordi autoriteter hevder det

7)   Åpenbaringserkjennelse
Forestillinger vi tror på fordi noen har fått budskaper fra gudene.

8)   Definisjonserkjennelse
Forestillinger vi tror på fordi de er politisk korrekt

9)   Forskjellige former for massemekanismer og sosiale vippepunkter

Alt dette er noe vi mennesker naturlig gjør. Sannsynligvis er det snakk om sosiale tilbøyeligheter som ligger biologisk programmert i oss. De som ikke evnet å tilegne seg forestillinger på den måten vil sannsynligvis bli tapere, både i det sosiale spill og rent praktisk.
Det som er vesentlig å påpeke her, er at den vitenskapelige metoden og kritisk tenkning ikke er en del av dette.  Ingen punkter på denne listen orienterer seg mot hva som er sant og hva som er feil. Derfor er de også vid åpne for grove feiltagelser i forhold til det å forstå verden rent rasjonelt. Vi mennesker har ingen biologisk programmering for vitenskap. Derfor faller dette oss ikke naturlig. Men jeg tror at vi naturlig har evne til kritisk tenking. For det å kunne tenke kritisk er et så viktig verktøy i det sosiale spill. Men derfra til vitenskap er det jo et stykke. For vitenskap handler ikke om sosialt spill, og heller ikke om å tro. Det handler om viljen til å la de svar, naturen måtte gi oss være styrende for våre forestillinger.

 

Darwinistisk kulturutvikling (Kulturell Paleo-konstruksjon)

Richard Dawkins teori om memer kan sannsynligvis også anvendes som alternativ til konspirasjonsteorier. Da snakker vi om en type kulturutvikling som ikke er resultat av bevisst hensikt. Ingen fikk ideen, ingen utviklet konseptet, ingen gjorde planleggingen, ingen gjennomførte det og ingen satte det i sving. Det er kort og godt en utvikling som fungerer omtrent som Paleo-design i naturlig utvalg.

Begrepet «darwinistisk utvikling» er hentet fra dette foredraget av Daniel Dennet. Den kreative prosess, som jeg kaller den, fungerer ikke bare i form av evolusjon og naturlig utvalg. Jeg er blant dem som hevder at dette er det som faktisk skjer i vår egen hjerne, når vi utvikler våre løsninger (top-down design). Med andre ord hevder jeg at den kreative prosess er grunnleggende for all konstruksjon. Andre er altså inne på samme type resonnement. Og det er en slik generalisering av dette, Daniel Dennet er inne på i den samme videoen. Enkelt kan man si at darwinistisk utvikling inneholder elementer av variasjon, seleksjonstrykk og reproduksjon. Jo mer en prosess har av slike elementer, desto mer darwinistisk er den. Jeg har som sagt kommet opp med begrepet «Sosial paleo-konstruksjon» som en beskrivelse av denne type prosesser i det sosiokulturelle miljøet.

Jeg tenker at man kan benytte konseptet paleo-konstriuksjon på følgende mekanismer, som man gjenfinner i naturen:

1)   Det naturlige utvalg, som jo er basis for all naturlig konstruksjon. Best beskrevet her.

2)   Flokk, eller masse-konstruktive fenomener.
Det beste og mest synlige eksemplet på dette er fugler som flyr i flokk. Vi har alle sett hvordan flokken fungerer som en helhet. Vi har også eksemplet med plog-flyging. Det samme kan man se med fiskestimer. Alt dette baserer seg på at enkeltindividet følger noen bestemte regler. Disse reglene handler om måten man reagerer på i sine næromgivelser. I fugler og fiske-eksemplene handler det selvsagt om å følge med hva «naboene gjør» og reagere deretter, slik at f.eks. en bestemt avstand opprettholdes, at hastigheten er synkronisert osv. Poenget er at individet ikke har noe konsept over hva flokken som helhet gjør. Det trenger ikke det, for å kunne fungere i den store sammenhengen. Mange er ikke klar over at det er denne type prinsipper som gjør det mulig for et foster å utvikles. Cellene i seg selv har ingen konsept over kroppen som helhet. Men de har et maskineri som tillater dem å følge komplekse regler i måten de utvikler seg, reproduseres og tilbakedannes på. Og igjen er poenget at den enkelte celle ikke har den minste aning om totalkonseptet for kroppen. Dette er ikke så veldig forskjellig fra en datamaskin, hvor enkeltkomponentene f.eks. ikke behøver å kjenne til konseptet for aritmetikk for å kunne utføre aritmetiske beregninger.

3)   Sosial paleo-konstruksjon
Da snakker vi om systemer som utvikles i kulturen, uten at noen har tenkt ut systemet som helhet. Det beste eksemplet på det er språket, hvor de fleste ord ikke er designet på den måten at noen har planlagt dem, definert dem og konstruert opp ordlyden. Mesteparten av ordene i vårt språk er blitt til over mange generasjoner, gjennom kulturelle prosesser. Andre eksempler kan være kulturelle normer, tabuer, tradisjoner, og en rekke sosiale prosesser.

Dawkins introduksjon av memer gjør det altså nærliggende å tenke at kulturell utvikling også har slike elementer. Vi har allerede nevnt språk, normer og diverse kulturelle forestillinger. Men hva med samfunnsstrukturer og måter samfunnet er innrettet på? Jeg tenker at dette kan fungere som alternativ til mange konspirasjonsteorier. Jeg har tidligere vært inne på at religion har mange av de samme egenskaper som virus har. De religioner som sprer seg best, blir de største og mest suksessrike religionene. Dette er i realiteten sosial paleo-konstruksjon. Religion fungerer som et kulturelt redskap til å få makt over andre mennesker. Elementer i dette kan være alt fra vår tilbøyelighet til beundring, lovnader om beskyttelse, lykke, paradis, til trusler om helvete og fortapelse. Konspirasjonsvarianten av dette er at noen har tenkt dette ut. De har regelrett planlagt å lage en forferdelig helvetes-beskrivelse for å jage folk inn i religionen. Eller man har bevisst gjort veien inn enkel og veien ut vanskelig. Eller man har bevisst tenkt ut at dette er en måte å få makt over andre, slik at man kan melke dem for penger eller annen verdiskaping. Men det er ikke nødvendigvis slik. Det kan like gjerne være at f.eks. helvetes-forestillingen er skapt av tilbøyeligheter som aggresjon eller frykt og at dette har blitt uttrykt gjennom fantasien. Så har det i neste omgang vist seg å forsterke religionens suksess.  Altså, ingen tenkte ut planen. Ingen satte den ut i livet. Det er kun snakk om variasjon, og her er en variant som gravde dypt i folkehavet.

Sannsynligvis er mange av de strukturer vi ser i samfunnet egentlig resultat av en slik utilsiktet utvikling. Da er det veldig lett for oss å forsøke å tillegge de grupper vi ser som tjener på dette, mer makt og kløkt enn det som egentlig er tilfellet. Men, når først slike strukturer er på plass og noen grupper tjener på dette. Så gir dette selvsagt insitament for å ville beholde strukturen som den er, eller tilpasse den slik at det blir enda mer effektivt. Hvilke strukturer snakker vi om? Her er noen eksempler:

1.    I dokumentaren «Requiem for the American Dream»  hvor Noam Chomsky gir oss sine tanker om hva som gikk galt med Den Amerikanske Drømmen, beskriver Chomsky følgende scenario (se bildet under):
USA er et demokrati. Men demokratiet er markedsstyrt. Det vil si at det er lite eller ingen restriksjoner på lobbyvirksomhet, politisk reklame og fritt fram med massiv pengestøtte til partier eller enkeltkandidater. Følgelig er det kun kandidater som enten selv er veldig rike, eller har massiv støtte fra rike eliter, som slår gjennom og kommer i betrakting. Da er det selvsagt nærliggende at dette skaper bindinger til sponsorene, noe som igjen gir sponsorene makt. Og denne makten fører da til løsninger som tjener de rike. Det skaper et symbiotisk forhold hvor de rike skaper politikere, og hvor politikerne forsterker rikdommen til de rike.
Slik det fremstilles i denne dokumentaren virker dette å handle om en planlagt strategi. Jeg er ikke så sikker på det. Tvert imot ser det ut som at man satte opp den amerikanske konstitusjonen med tanke på å nøytralisere slike effekter. Delingen mellom senatet og Representantenes Hus, er jo en unik struktur som ofte lammer systemets handlekraft. Kanskje ingen tenkte på huller som lobbyvirksomhet, politisk reklame eller private gaver til politiske bevegelser. Dette kan likegodt være design-feil, bugs i systemet som i løpet av noen generasjoner tar fullstendig av og overmanner systemet. Altså, igjen det er mennesket som mister kontrollen over sitt samfunnsprosjekt. Ingen hadde ideen. Ingen planla det. Ingen tok initiativet. Ingen satte det ut i livet. Men når det først begynte å virke var det ustoppelig.

2.   
Rettsvesenet
I refleksjonen om utvikling av mekanismene som i dag inngår i rettsvesenet er jeg inne på noe av de samme resonnementer. Her trekker jeg linkene helt tilbake til de naturlige alfa-regimer som eksisterte i steinalderen.

4)   Skattesystemet
Skattesystemet kan godt kan ha utgangspunkt i tendensen til å bestikke de mektigste i flokken (alfa-menneskene) med gaver, for derigjennom å vinne velvilje og få allianse med overmakten. Da er det nærliggende at alfa-mennesket kan utvikle en grådighet som gjør gaven til et obligatorisk krav. På den måten oppstod de første mektige «frepper-kongene», det er alfa-mennesker med all makt og som styrer hensynsløst uten noen form for restriksjoner. Så kan man tenke seg at disse kongene, i tillegg til å holde seg med en hær, også kunne hjelpe andre i samfunnet.  Plutselig så har man en stat, helt uten at noen har tenkt ut konseptet. Så selvsagt, opp gjennom tidene har systemene stadig blitt rekonstruert og tilpasset nye utfordringer. Slik fases jo konseptet inn, vi får filosofer og politiske tenkere, som tar utgangspunkt i de gamle paleo-konstruksjonene og benytter seg av vår rasjonelle kapasitet til stadige forbedringer. Slik kommer gradvis det rasjonelle konseptet på plass. En annen variant av dette er å fokusere på beskyttelse, som motytelse til «gaver». Det lignet sannsynligvis på det vi ser mafiaen tradisjonelt har drevet med, og det ligner på det islamske jizya, som er en skatt muslimske stater kan kreve inn av ikke-troende, mot en lovnad om beskyttelse.
I moderne demokratier har vi også skatt. Men konseptet er redesignet til å fungere demokratisk og med formål om å skape en god velferdsstat for alle.

3.    Utvikling av penge-konseptet
Penger har etter hvert utviklet seg til komplekse finansielle systemer. Den totale effekten av slike systemer kan noen ganger virke temmelig utspekulert. Men mitt stalltips er at mye av dette er paleo-konstruksjon. Her er et eksempel, hvor det amerikanske finanssystemet egentlig fungerer. Man kan saktens legge konspirasjonsteorier inn i dette, at noen har tenkt ut konseptet fra A til Å. Det kan muligens være. Men en alternativ teori er altså at dette er paleo-design. Selvsagt ligger det mye tenkning i dette. Enhver aktør, vil til enhver tid tilpasse seg det gitte systemet, på en slik måte at det oppnås optimale fordeler. Mennesker som blir rike og mektige av dette, får da gratis verktøy i sin verktøykasse til å «tweeke» systemet slik at de kan skvise enda mer ut av det. Slik kan det nok eksistere en rekke smarte tilpasninger til systemet, som over tid, vil endre systemets virkemåte. Men totalkonseptet, må man ofte analysere seg frem til, og da oppdager man selvsagt også alvorlige svakheter og fallgruver.

4.    Toll
Konseptet er urgammelt. Det nevnes også i Bibelen. Kanskje handler det ikke om noe annet enn at alfa-høvdinger som etter hvert fikk all makt innenfor et territorium, så sin mulighet til å kreve bidrag fra reisende som dro gjennom territoriet deres. Det er kanskje igjen en videreutvikling av landeveisrøvere. Man har kontroll over et fjellpass eller passasjer på viktige reiseruter. Så ranet man, til å begynne med, de som passerte. Etter hvert handler det om at når noen passerer, så kommer man bare dit med sine våpen og soldater. Alle vet hva det betyr. Betal din slant, og du slipper uskadet gjennom. Eller, betal enda mer og vi beskytter deg mot andre. Etter hvert har dette blitt så organisert og rutine at man fikk egne yrker, tollere, som krever inn toll på vegne av det lokale regimet. Dette er også redesignet, og fungerer i dag både som en inntektskilde for staten, men også som en reguleringsmekanisme for handel mellom stater.

5.    Organiserte soldater (hær)
Dette kan ha startet som allianse mellom de viktigste individene i et alfa-regime. Her ligger jo også selve naturen til rette for dette. For selv aper har kriger mellom seg. Den typiske menig krigeren, er ikke en del av alfa-regimet, men en lavstatus hann. Lavstatus hanner representerer lavest mulig kostnad å spandere på krig. Og det terrorveldet som alfa-regimet gir gjør dem også sterkt motiverte for oppgaven. 

Lærdommen vi kan trekke av dette er at kulturelle elementer som har blitt til som følge av kulturelt paleo-konstruksjon ikke alltid er optimale. Det er ingen garanti mot at de kan bli uhensiktsmessige og lite kompatible med utfordringene menneskeheten står overfor i deg. Det kan gjelde alt fra språk, normer, tankemåter, moral og forskjellige samfunnsmekanismer som er blitt til over tusener av år. Vi har jo en viss evne til å se dette, få satt ord på det og rekonstruere det som fungerer dårlig. Det er ikke så mange tradisjonelle kongedømmer igjen i dag. Mange stater har demokrati. Det er et konseptuelt redesign av tidligere tiders fyrstevelder, kongedømmer osv.
Så har jeg jo allerede nevnt rettsvesenet. Dette er et av de områdene som jeg i dag tenker er kraftig overmodent for redesign.
Uansett vet vi jo at slike «redesignings»-prosesser aldri skjer uten sosial friksjon. Mange slike prosesser har forløpt i form av alvorlige konflikter, krig og revolusjoner. Kostnadene kan være enorme. For nye tanker vil alltid møte massiv motstand, særlig fra de etablerte og konservative som risikerer store tap dersom det kommer endringer.

Det er vesentlig å innse at samfunnet, i seg selv er en slik paleo-konstruksjon. Det har opphav i, og påvirkes den dag i dag av slike utgangspunkter. Det var Karl Marx som var den første som prøvde seg på en gjennomgripende rekonstruksjon av samfunnsmaskineriet. Det har for all ettertid endret på vår måte å tenke om staten på. Den har gått fra å være en «gudegitt orden» til noe vi i dag i langt større grad søker å konstruere. Her er vi fortsatt ikke i mål.
Jeg er på ingen måte tilhenger av krig, revolusjon eller tvang. Drømmen er jo at rasjonaliteten og menneskeverdet igjen skal komme på moten. Det vil kunne fungere som en katalysator for gode endringsprosesser.

Innovasjonskapitalen

Dette begrepet kan benyttes som et mål på en kulturs tilpasningsevne. Da er det forutsetningen at kulturer med høy tilpasningsevne, varer lengre og har et bedre tilbud til sine medlemmer. Dette henger sammen. Innovasjonskapitalen handler da om kulturens evne til å utvikle seg positivt og reagere konstruktivt, rasjonelt på de utfordringer som måtte komme. Min basis tilnærming til innovasjon er grunnleggende gitt ved den kreative prosess, og i det kreative mennesket. Her vil jeg nevne følgende forhold som i kombinasjon kan fungere som mål på den kulturelle innovasjonskapitalen:

1)   Mangfold
I kulturell sammenheng snakker vi om mangfold mellom mennesker. Da handler det om alt fra livserfaring, kulturell bakgrunn, kognitivt mangfold, emosjonelt mangfold, kjønn, sosial status osv. Denne betingelsen er årsak til at jeg er meget skeptisk til monokultur. Vi er i behov av multikultur for å opprettholde stort mangfold.

2)   Kompetansenivå i befolkningen
Den beste kreativiteten skjer i samspill med kompetanse. Det er en balansegang, for svak kompetanse kan medføre overkreativitet, dvs. forestillinger uten basis i realiteter (konspirasjonsteorier, religion osv.), mens for høy kompetanse kan medføre skylapper eller mental innlåsing i egen kompetanseboble. Dette gjelder personer. Måten vi kompenserer dette på, er nettopp gjennom mangfold, men også gjennom kompetanse på denne type problemstillinger. Vi må trene åpenhet, kunne inngå i idemyldring, hypotesedannelse og konstruktiv dialog.

3)   Et positivt sosialt klima
Dette er en svært viktig forutsetning for innovasjonskapitalen. Da handler det om nødvendig toleranse for mangfold, måte i væremåte, meningsmangfold, kulturmangfold osv. Kulturen må bevisst målbære toleranse som en viktig verdi, som naturlig følger av menneskeverd. Like viktig er det å tåle uenighet, se forskjell på uenighet og konflikt, og forstå at uenighet er den viktigste kilden til utvikling av dypere innsikt.
Like viktig er det at vi handterer feil, som en lærekultur. Feil er også den viktigste kilden til læring. Når feil skjer, leter vi ikke etter skyld, men etter årsaker. Fremgang er umulig uten feiltakelser. Et samfunn uten feil, er et samfunn i stagnasjon. Innovasjon er helt avhengig av at mennesker tar risiko, ikke uansvarlig risiko, men risiko. Tar man risiko så vil det nå og da gå galt. Den konstruktive responsen på dette er: Vi gråter en skvett, tar med oss lærdommen og snubler videre i livet.

Kanskje kan vi formulere disse tre i en formel som uttrykk for mål på innovasjonskapitalen. Formelen blir da:

Innovasjonskapital=mangfold * kompetansenivå * sosialt klima

Dersom vi kobler dette til den kreative prosess, så kjenner vi igjen elementene. Mangfoldet er alle forsøkene, kompetansen er evalueringen, mens det sosiale klima fasiliterer selve maskineriet, særlig med vekt på lærekultur. De fleste innovative kulturer har neppe hatt et bevisst forhold til dette. Men jeg tenker at i et modent samfunn kan slike forhold adresseres direkte og bevisst. Det er vesentlig å oppdage at menneskeverd ligger i bunnen for alt dette. Da handler det både om mangfold, tilgang til kompetanseutvikling og hvor trygg man kan være i kulturen med egne særegenheter. Et moralsk forfall i kulturen, medfører risiko for stagnasjon, og til slutt sammenbrudd.

 

Kulturell determinisme og sosial arv

Min mor er redd muslimene. Vi har hatt mange diskusjoner og det hele koker ned til at hun er mer mistenksom og redd enn det jeg er. Ofte prøver jeg meg på det argumentet at de fleste muslimer er som oss, de ønsker fred og fordragelighet. Da vet jeg hvilket argument hun kommer med: Dersom det hadde blitt en åpen konflikt mellom muslimer og kristne i verden, hvilken side tror du de såkalt fredelige nøytrale muslimene ville stått på?  Her kan jeg ikke benekte at gitt det scenarioet så hadde nok vi alle flokket sammen med våre. Jeg er ikke kristen, men jeg hadde nok sympatisert med den kristne siden.  Om dette er en korrekt antakelse så ligger det jo en slags determinisme i det. For det kan jo ikke være rasjonell refleksjon som er utslagsgivende når mer enn 90 % av oss ville stilt oss på den siden vi kulturelt hørte hjemme. Måten vi mennesker arver kultur på, er selvsagt via sosial arv. Enhver som hadde opprinnelse fra Midtøsten, og vokst opp hos norske foreldre, ville høyst sannsynlig valgt den kristne kulturen han eller hun vokste opp med. Så dette har intet med etnisitet å gjøre. Og motsatt. Og den sosiale arven innebærer forbilder som foreldre og nære omgivelser utgjør: religion, holdninger, virkelighetsoppfatning. Det er en selvfølgelighet at den sosiale arven beveger seg fra generasjon til generasjon ved at hver generasjon overfører sin sosiale arv til den neste generasjon. Noen ganger er det bra, andre ganger betyr den ulykke. Ta for eksempel blodhevn, som jo er en konflikt som kan vare over generasjoner. Det unge individet vokser opp med et fiendebilde.  Man er opptatt av dem man hater, og voksengenerasjon bretter ut sine fiendebilder og sin mistro, ved matbordet, ved sammenkomster, i ord og skrift. Og samtidig ved at man utbroderer sitt hat, så signaliserer man det dårlige menneskesynet som jo nødvendigvis må følge av det lidenskapelig å dyrke sitt hat.  Israel-Palestina konflikten var der når jeg ble født. Den vil være der den dagen jeg sjekker ut av denne verden, og kanskje i generasjoner på generasjoner. Dette er sosial arv på sitt verste.

Da jeg utviklet begrepet verdiskaping, satte jeg opp en liste i stor grad basert på mitt utvidede kapitalbegrep. Her vil forhold som allianser, fiendskap, tillit og ikke minst menneskesyn, eller etisk grunnholdning, telle med som vesentlig signifikante elementer når verdiregnskapet skal settes opp. Selv om dette ikke er selvfølgelig for normalmennesket, så er det selvsagt når vi tenker oss om. Verdien av det å vokse opp i et godt sosialt kulturelt klima av fred, samhandling og høy tillit, er noe med det mest verdifulle et menneske kan arve. Det er verdt mer enn penger.

Det er helt vesentlig å forstå at det å få fiender, å spre hat, å dyrke tribalisme, det å miste tillit er det samme som å ødelegge formuen til dine etterkommere.

Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje er enklere å bryte genetisk arv enn sosial arv. Vi er ikke så langt unna å kunne modifisere DNA kode i stor skala. Og når vi behersker det og vet hva vi gjør, så kan vi i prinsippet bryte negativ genetisk arv. Hva skal til for å kunne bryte sosial arv? Det avhenger kanskje av omfanget. Vi har den type sosial arv som har å gjøre med at familien er fattig, eller at far er alkoholiker. Jeg husker en gutt på yrkesskolen. Han smakte aldri alkohol, og var åpen på at faren var alkoholiker og at han hadde lært. Hva karakteriserte denne gutten annet enn at det var rasjonalitet kombinert med resolutt besluttsomhet. Han hadde lært en lekse, og hadde ressurser nok til å bruke det han hadde lært. Slik kan sosial arv brytes i små skala. Men det forutsetter rasjonalitet og ressurser. Men det er desto mye vanskeligere å bryte et utbredt kulturelt sosialt mønster. I den nevnte Israel-Palestina-konflikten opprettholdes denne av en kjede av hat-angrep-hat-angrep … Hvert angrep skaper nytt hat. Og i sin tur skaper hatet nye angrep. Dermed er vi inne i en sosial spiral som ingen ende tar. For hvordan kan man appellere til massens rasjonelle kvaliteter når vi vet at den domineres av massesuggesjon og hat. Et og annet enkeltindivid kan innse dette. De bruker logikk og rasjonell tenkning. Men det vil alltid være noen som tjener mer på å hausse opp massene til nye fiendtlige utfall.

Den eneste vaksinen mot slik negative kulturell arv er et samfunn som gjennomsyres av rasjonalitet, særlig i de store beslutningsprosessene. Dynamikken i konflikter av nevnte typer er, som sagt, styrt av menneskets tilbøyelighet til å ville dominere. Man forsøker å dominere hverandre, samtidig som man nekter å underkaste seg de andres forsøk på å dominere. Det er en urgammel tilbøyelighet som var der lenge før mennesket så dagens lys på denne planeten, og som vil være der lenge etter at mennesket har forlatt arenaen.  Og den kan kun motvirkes av villighet til å ta i bruk det som må kunne kalles menneskets adelsmerke, nemlig rasjonaliteten.  Men hvordan gjør man det i en flokk, alle på samme tid? Her stilles det helt andre krav til ledelse og samfunnsstrukturer.
En del kulturelle fenomener reguleres sannsynligvis gjennom svingninger i den sosiale arv. Det kan fungere slik at det f.eks. går en «moralsk» bølge gjennom kulturen. Normene settes høyt, med tilhørende strenghet, hykleri og sanksjoner. Over en generasjon eller to vil man få en protest generasjon som evner å kaste mye av dette på båten. Så går det en generasjon eller to med frihet inkludert negative bivirkninger, men hvor moralske røster mer eller mindre begrunnet legger skylden på alt som er galt på moralsk forfall. Så får man igjen en tilstramning og historien gjentar seg. Man kan også tenke seg de samme mekanismene virke mer lokalt. Barn som har vokst opp i en veldig streng familie kan snu på flisa og praktisere «fri barneoppdragelse» som en motreaksjon på negative erfaringer med strenge restriksjoner. Fri barneoppdragelse kan igjen føre til kravstore og egoistiske individer som innfører strenge regimer i neste generasjon for å gjøre det lettere for seg selv.

Det er jo ikke sikkert at slike prosesser har foregått. Poenget er tankegangen, nemlig at den sosiale bakgrunn både kan kopieres, men også avskaffes av neste generasjon, alt etter erfaringer. Slik kan fenomener svinge frem og tilbake over generasjonene og kanskje, på den måten, regulere seg selv slik at nivåene tross alt blir holdt innenfor en optimal verdiskala.

Historisk determinisme handler om en forestilling om at kulturene utvikler seg fremover og oppover mot moderne sivilisasjon. Typisk kan vi arrogant si at den og den kulturen ligger så og så mange hundre eller tusen år bak oss. Det gir et slags bilde at en kultur vokser og utvikler seg som et menneskeindivid. Vi starter på et barnestadium, går gjennom et tenåringsstadium og ender opp som voksne og modne. På samme måte kan man se for seg at kulturer, starter i «vuggen», vokser opp og blir moden. Og når det er forskjell på hvor «langt» kulturene er kommet så sammenligner vi det lett med personer som er «tilbakestående» eller «sen i utviklingen». Og vi som en moderne sivilisasjon må da gå inn og hjelpe disse. Det er en arroganse i dette, og sant og si så tenker jeg at selve forestillingen er riv ruskende gal. Det er ingen determinisme i dette. Det bildet jeg har brukt kan til tider være fruktbart, særlig på organisasjoner og bedrifter, og noen ganger på noen kulturer. Men utviklingen av et menneskeindivid er tross alt en biologisk og sosialt programmert utvikling. Det finnes ingen slik mal for menneskekulturen. Det betyr i klartekst at kulturer kan stå stille i utallige generasjoner. Det betyr også at kulturer kan stoppe opp, tape sin gamle storhet og synke ned i sivilisasjonsgrad. Selv i våre dager har vi jo fortsatt steinalderkulturer. Vi finner dem Amasonas, på stillehavsøyer og kanskje også noe i Australia. Dette er jo kulturer som har et levevis som er optimalt tilpasset omgivelsene, og som vellykket har eksistert i utallige generasjoner. De overlever på enkel teknologi. Men kanskje er de mindre sårbare enn vår kultur. Kanskje er det slike kulturer som klarer å finne veien videre den dagen en supervulkan alla Yellowstone går av. Men kanskje er de mer sårbare enn vår kultur i forhold til andre utfordringer. Vår kultur kunne kanskje klart å avverge et asteroide-nedslag. Hva som er oppskriften på en vellykket kultur, er relativt i forhold til utfordringer. Vi har også eksempler på kulturer som har stoppet opp og sunket ned i mørket. Vår egen kultur har en historie har innslag av perioder med stagnasjon og tilbakegang. Etter Romerrikets fall stupte Europa inn, i den såkalte mørke middelalderen. Man kan jo diskutere i det vide og det brede om hvor mørk disse århundrene var. Men det er rimelig klart at den gamle antikke kulturarven delvis gikk tapt, eller i alle fall forvitret i denne perioden. Tenk at de gamle grekerne hadde, ikke bare resonnert seg frem til at jorda var rund, men faktisk også gjort realistiske anslag av omkretsen. De hadde velutviklet filosofi, fungerende astronomi og hadde en velutviklet matematikk. Dette var en kultur på full fart inn i en vitenskapelig area.
Det går mange myter om hva som kan ha skjedd. Hvem ødela biblioteket i Alexandria? Mytene er mange. Men det kan vel neppe benektes at mye av den gamle lærdommen forvitret i vår kultur. Hvordan det har skjedd kan man jo spekulere på. Det kan jo handle om politiske omstendigheter, særlig i forhold til Romerriket og dets fall, men også om det strenge religiøse hegemoni som fulgte i kjølvannet av denne politiske utviklingen. At kirken la sin klamme hånd over kunnskapen, og søkte å kontrollere massene ved å holde dem i uvitenhet, kan vel neppe betviles.

Og hvem reddet vår sivilisasjon, om det ikke var den Islamske gullalder. I ly av vestens akademiske kollaps hadde det enorme islamske imperiet vokst, og i sin tid var det stor åpenhet, og mange av de verkene som var tapt av vesten, ble oversatt til Arabisk.  Dette ble gjenoppdaget på 12-1300 tallet. Og det betydde starten på vestens vei mot den moderne sivilisasjon. Men det som er det såre paradoks opp i det hele er at den samme islamske kulturen, som en gang reddet den vestlige sivilisasjon, nå lukket seg inne. Det hele kulminerte med den store islamske tenkeren Al-Ghazali. Han var et geni, kanskje å sammenligne med Leonardo Da Vinci. Men i løpet av sin karriere ble han bergtatt av Islam. Og hele prosessen endte med at Islam lukket seg for all innflytelse fra andre kulturer. Og den en gang så blomstrende sivilisasjonen, har siden falt tilbake og befinner seg i dag i dyp krise. Dette er et skremmende eksempel på kulturutviklingens kaotiske natur. En innflytelsesrik person blir bergtatt av religionen. Holdningene sementeres i kulturen, og sender sine skygger årtusener frem i tid. Det er et paradoks. I skrivende stund er verdens oppmerksomhet rettet mot IS, eller dem Islamske Stat som de kaller seg.  Denne skremmende filmen kan kanskje få noen og enhver til å spekulere på hvordan dette kan gå an i det 21-århundre. Her har vi altså en mektig gruppe, som sverger til de mest konservative versjoner av Islam. Det er en gruppe som kjører rundt i Toyota-er produsert i Japan. Utnytter elektrisitet utviklet i USA, som bruker mobiltelefoner fra Asia og USA. Ved hjelp av internett og datateknologi fra Europa og USA spyr de ut den ene skrekkvideoen eter den andre med bestialske henrettelser av uskyldige mennesker.  De navigerer ved hjelp av GPS, basert på det ypperste av vestens vitenskap og satellitteknologi. De produserer mat i fabrikker satt opp av vestlige bistandsmidler. Og de skyter vantro nådeløst i nakken med våpen produsert av amerikanere, russere og europeere. Og når de har slåss lenge nok, ødelagt infrastruktur og bygningsmasse, mangler mat og medisiner. Hvor skal hjelpen da komme fra? Nok om det. Poenget her er at vi her ser utslag av en kultur som en gang var den fremste i verden, nå har degenerert og er ute av stand til å etablere de virkemidler som skal til for å tre inn i den moderne sivilisasjonen, og som også representerer en risiko i å dra resten med seg i elendigheten.  Det vi kan lære av dette er at den gode fremtid ikke kommer av seg selv. Sivilisasjoner har kommet, hatt sine glansperioder, brutt sammen og gått under. Med mindre vi mennesker analyserer historien og forstår mekanismene som virker i dette, så vil vi være sårbare for å gå i den samme fella, gang etter gang.  Har vår egen sivilisasjon nådd så langt at vi er uovervinnelige i forhold til dette? Forestillingen om det er en sovepute. Mennesket må tørre og åpne øynene og se seg selv og sin egen natur. Uten den modenhet som dette gir så vil menneskeheten aldri kunne komme over i det bærekraftige robuste modne samfunn.

En annen, sikkert kontroversiell, refleksjon jeg fikk når jeg så den nevnte filmen handler om kulturell modenhet. For å ta parallellen til individet. Det er ikke særlig smart å gi et maskingevær til en seksåring, eller sette en ti-åring bak rattet på en bil. Vi innser at den del av de virkemidlene vi har til rådighet krever modenhet, for å kunne beherske på en god måte. Kan det være på samme måte med kulturer? I forhold til IS, så har vi altså å gjøre med det jeg vil kalle for en svært umoden æreskultur. Tenk om denne kulturen skulle få fatt på atomvåpenteknologi, eller biologiske eller kjemiske våpen?  Jeg tenker at den tanken er mer skremmende enn det at vi vet at land som England, Frankrike, USA eller Russland har atomvåpen. Hvorfor er det slik? Jo fordi vi anser disse samfunnene for å være modne nok for oppgaven. De har en rekke beskyttelsesmidler og rasjonelle sikringsmekanismer rundt dette som gjør at dette hverken blir misbrukt eller på annen måte kommer ut av kontroll. Det at et samfunn klarer å utvikle slike våpen er jo også tegn på modenhet og høy rasjonalitet. For dette er svært avansert teknologi. Og kanskje er det slik at samfunn som klarer å utvikle slike ting også vokser i modenhet og ansvar med å handtere dette. Akkurat denne refleksjonen gjør at vi kanskje burde tenke oss to ganger før vi jump-starter primitive kulturer rett over i moderne sivilisasjon. For de har på ingen måte tradisjoner og kulturell modenhet til å ta alt så fort. Det må kanskje gå generasjoner, hvor man begynner med allmennutdannelse, helse og forsiktig velstand. Forsøkene på å skape demokrati i Afghanistan og Irak, ved hjelp av millitærmakt, har hittil mislykkes. Og den arabiske våren har kollapset i en eksplosjon av religiøs ekstremisme. Det å se slike prosesser utspille seg foran øynene våre, må jo få oss til å reflektere. Og kanskje er det å omforme kulturer langt mer vanskelig og komplekst enn vi hittil har ant. Vi har i alle fall enda ikke lært oppskriften på hvordan det kan gjøres. Kanskje er demokrati kulturelt inkompatibelt med mange muslimske kulturer i dag. Og, bare så det er sagt: dette har ingenting med IQ eller etnisitet å gjøre.  Det har nok å gjøre med at sosial kulturell arv til de grader påvirker individets utvikling på en irreversibel måte. Vi kan nok ta individet ut av kulturen, men vi kan ikke ta kulturen ut av individet. Alt dette innebærer at jeg anlegger et nok så pessimistisk syn på kortsiktig omforming av kulturer. En vesentlig refleksjon vi også må ha med oss her er jo at det å omforme kulturer ikke kan handle om å skape vår kultur i andre kulturer. Jeg tenker at det ikke en gang er ønskelig. Kulturelt mangfold er tross alt en vesentlig kapital for menneskeheten. Men vi har et dilemma her fordi mange kulturer som sagt hverken er kompatibel eller moden for moderne tid og moderne virkemidler. Skal vi ha en samlet menneskehet som ikke bruker opp all energi på indre konflikter så må vi akseptere at vi må gjøre tilpasninger, nettopp med det formål at dette skal fungere. Og for meg handler det først og fremst om å dempe irrasjonalitet og dyrke frem empatisk etisk rasjonalitet. Spørsmålet er om dette er mulig. I så fall bør vi utvikle teorier om hvordan dette kan gjøres, fredelig, med respekt og verdighet, uten å ødelegge kulturenes egenart, og uten og skape konflikter. Sannsynligvis betyr dette tålmodighet. Det kan neppe gjøres på et par generasjoner.

Uansett, det store bildet jeg prøver å tegne her er at kulturene utvikler seg som grenene på et tre. De tar sine veier, og hver vei er unik. Men denne metaforen brytes i og med at vi vet at kulturene gjensidig påvirker hverandre. Vi har en vekselvirkning mellom påvirkning og isolasjon.  Dette blir til sammen en forholdsvis kompleks smørje, hvor det fortsatt gjelder at enhver kultur er sin egen vei. I dette er det ligger det at det overhodet ikke er å forvente at enhver kultur skal ende opp med menneskerettigheter eller relativitetsteorien, dersom de bare får tid nok på seg.  Det er kun gjennom påvirkning og gjensidig samhandel med andre kulturer at det blir mulig å utvikle et minste felles multiplum av menneskelig kultur.
Hele menneskeheten må jo til slutt kunne ses på som en kultur. Og dette er nok noe som blir mer sant for hver generasjon som går og jo mer global vi blir. Og som menneskehet kan vi jo også spørre oss selv om vi virkelig er modne nok til å handtere all den teknologien og kunnskapen vi har utviklet. Vi har jo i dag en hel del alvorlige utfordringer som tyder på at vi kanskje ikke er det. Og vi er fortsatt ikke ferdige med den store samtalen om evolusjonsteorien. Ja jeg nevner den spesielt fordi den her helt grunnleggende for menneskets forståelse av seg selv, hvem vi er og vår plass i tilværelsen. Og uten at mennesket har denne grunnleggende forståelsen og forholder seg til dette på en rasjonell måte, så vil vi slite med å ta de rette valgene for oss selv og fremtiden.

Sosiale prosesser som spinner ut av kontroll

Alle som har forstått litt av den reelle verden kjenner til at prosesser kan spinne ut av kontroll. I den fysiske verden er brann et godt eksempel på dette. Varme skaper kjemiske reaksjoner med oksygenet. De kjemiske reaksjonene skaper mer varme som i sin tur antenner nye reaksjoner. Slik sprer ilden seg. Det er en fysisk prosess som er selvgående og selvforsterkende så lenge det er noe å brenne.
Vår egen kropp rammes også prosesser som spinner ut av kontroll. For eksempel kreft. Kreft er celler som formerer seg ukontrollert. Hver ny celle skaper nye kopier av seg selv. Dette er en selvforsterkende prosess. Jo flere celler, jo fortere går det.

Evolusjonen er full av eksempler på slike prosesser. For eksempel ornamenter, og en rekke våpenkappløp. Makshøyden på en skog vil øke og øke helt til det er mer kostbart for et tre å bli høyere enn gevinstene det gir (i form av mer sollys).

Og selvsagt skjer dette innenfor teknologien. Det verste eksemplet er vel da atomkraftverket Tsjernobyl, mistet kontrollen over kjerneprosessene. Så har vi har alt fra computere til jetmotorer som spinner ut av kontroll.
Kanskje kan man postulere en lov av typen «Murphys lov»: Alt av prosesser har potensiale til å spinne ut av kontroll.

Da er vi fremme med poenget. Selvsagt gjelder dette også sosiale prosesser, inkludert menneskelig atferd. Et menneske er en prosess. Det er også den de kulturelle omgivelsene som omgir individet.

Når noe skjer i den sosiale menneskeverden er vår intuitive impuls å se etter enkeltårsaker og helst noen å skylde på. Dette er en tilbøyelighet som lønner seg rent sosialt, men som kan blokkere rasjonell analyse.

Jeg har allerede nevnt Israel-Palestina konflikten, som over generasjoner går i en formidabelt ondartet spiral basert på hevnens og dominansens logikk. Generelt har jeg også vært inne på konfliktdynamikk, som er en generell beskrivelse av disse mekanismene. Innenfor det sosiale spill har jeg også vært inne på bedømmelse, overgangen fra sosialt samspill til sosialt spill, og selvoppfyllende profetier som eksempler på andre slike prosesser.
Innenfor økonomi har jeg identifisert flere slike prosesser. Økonomi er jo også et sosialt eller kulturelt fenomen.

Og sist men ikke minst er refleksjonen om samfunns-monstret eksempel på en slik prosess. Både Kommunismen og Nazismen er eksempler på at hele samfunnsprosessen har spunnet ut av kontroll. Vi må ikke glemme at enkeltindividets motiv for å inngå i et samfunn er at samfunnet er til for enkeltindividet, aldri motsatt. Det må fungere slik at det er bedre for meg å være i samfunnet enn å stå utenfor. Det er samfunnet som gir de beste mulighetene for et godt liv. Et samfunns-monster er en slik prosess som løper løpsk og endre opp med å være til bare for seg selv (les eliten). Med andre ord svikter forutsettingene som er gitt over.  Det modne samfunn vil ha mye fokus på å analysere og forstå slike prosesser, og selvsagt etablere forsvarsmekanismer som forhindrer at samfunnsprosessen løper løpsk. Dette gjelder selvsagt på alle nivåer i samfunnsprosessen.

 

Mer om kaoselementene i kulturell utvikling

Nesten all utvikling som går over tid har, som nevnt, kaotiske elementer i seg. Det gjelder også den individuelle utviklingen. Men den inneholder også sterke innslag av programmering. Og det gjør at vi kanskje uforvarende overfører disse egenskapene til all annen utvikling vi ser i verden rundt oss. Og selv om vi ser mange paralleller så har vi ingen grunn til å anta at hverken evolusjon, historisk utvikling eller kulturell utvikling har noen programmerte elementer ved seg. For å gjenta meg selv: Den kulturen vi har i dag er et resultat av det kulturen var i går pluss alt det som har påvirket den i mellomtiden. Og det kulturen var i går er et resultat av hva kulturen var dagen før, pluss alt som påvirket den. Slik kan vi fortsette bakover og bakover. Det er det jeg kaller for inkrementell, eller akkumulativ  utvikling. Her har jeg også beskrevet de selvforsterkende og kaotiske elementene i dette. Utviklingen i seg selv har intet formål eller noen endestasjon. Det som påvirker kulturen kan være både indre og ytre forhold. Ytre forhold kan være alt fra naturkatastrofer, endringer i kima eller andre naturlige betingelser, og påvirkning fra andre kulturer. De indre påvirkninger kan både handle om enkeltpersoner, det sosiale spill som skaper selvforsterkende bølger av tradisjoner, religion, normer eller forestillinger osv. Jeg har beskrevet bootstrap og butterfly effekter som er selvforsterkninger som kan begynne med krusninger og så ta fullstendig av. Og kulturutvikling kan gå begge veier. Man kan ha perioder hvor kulturen blomstrer på alle områder, med utvikling av kunnskap, teknologi, filosofi, velstand osv. Men vi kan også få kulturer som utvikler seg bakover og faller sammen, og som forspiller sin kulturelle arv. Det er, som sagt, ingen determinisme i dette. Det er ingen overordnet plan. Kanskje kan man se trender som går igjen i kulturene, og kanskje kan man gjøre begrensede forutsigelser på bakgrunn av dette. Som en parallell: det ville vært umulig for en vitenskapsmann for 600 millioner år siden å forutse at naturen skulle komme opp med en katt. Men følger man utviklingen baklengs så kan man jo se og forstå hvordan dette skjedde. Likevel ville det vært naturlig å anta at naturen ville komme opp med øyne, ører, predatorer, byttedyr osv. På samme måte ville det vært umulig å forutse at Romerriket skulle komme og gå. Men kanskje kunne man anslått sannsynligheten som høy for at matematikk skulle oppstå, kanskje også religion, kriger konflikter, filosofi og vitenskap. Man kunne kanskje anslå det som sannsynlig at dette ville oppstått i en eller flere av mange kulturer. Og kanskje kan man foreslå at det finnes en viss sannsynlighet for at kulturhegemonier ville bredt seg ut, at noen kulturer ville utbre seg på bekostning av andre. Kanskje kunne man også sagt noe om hvilken type kulturer som har den beste muligheten for å komme inn i en slik fase. Kanskje kan man også se mønstre og likheter i den kulturelle utviklingen. Man identifiserer en blomstringsfase (barndom), en stabil fase (voksen), og faser med forfall og undergang (alderdom og død). Men noen historikere har sagt at alt man kan lære av historien er at man ikke kan lære av historien. Det kan jo bety at mennesket i kulturell sammenheng mangler evnen til å ta lærdom og at historien derfor gjentar seg om og om igjen.

Alt dette har jo en felles variabel, og det er menneskets natur. Måten menneskets natur er formet på, gir et sannsynlighetsbilde av elementer man kan forvente i menneskekulturer og med hvilken frekvens.
Vi er nå kommet til et punkt hvor kulturene befinner seg i en globaliseringsprosess. Det er slett ikke uproblematisk. For globalisering er en smertefull prosess, både i forhold til kulturer, subkulturer, religioner og klasser. Det er slett ikke alle kulturer som er kompatibel med en global harmoni. Hva kan vi si annet enn at alle kulturer burde bli sett på som likeverdige. Men det er problematisk i og med at alle kulturer ikke har gjennomgått den samme modningsprosess.  I skrivende stund har verden akkurat gjennomlevd, og gjennomlever fortsatt den såkalte arabiske våren. Våre forventinger var at nå skulle endelig disse folkene få sin frihet. Diktaturene skulle bort og man skulle få etablert demokratier. Nesten uten unntak har dette slått fullstendig feil. Og det som har slått meg etter å ha observert dette på avstand er at det er naivt å komme med våre løsninger eller våre demokratiske verdier inn i dette. De demokratiske verdiene som lever i vårt samfunn har vokst med vår kultur gjennom mange århundrer. Og det er slett ikke noen selvfølge at utviklingen har tatt dette løpet. Noen variabler har sannsynligvis ligget til rette for det. En av dem kan handle om klima og karrige kår. En annen kan handle om katastrofer av type Svartedauden. En tredje kan handle om oppdagelsen av Amerika. En fjerde kan handle om reformasjonen og tilfeldige elementer i kristendommen. Så kan det handle om rette personer til rett tid, tilfeldige oppdagelser osv. Summen av det hele er sannsynligvis mer flaks, mer tilfeldigheter enn vi er villige til å innrømme. Følgelig handler det om at kulturen har vært privilegert. Det er ingen fortjeneste i dette. Nei, alle kulturene er ikke like mye verdt. Og vår egen kultur har store skampletter på samvittigheten, noe som igjen har vært med på å ødelegge for andre kulturer. Men husk at kultur og individ ikke er det samme. Individet har en ufravikelig etisk verdi. Kulturer har ingen slik etisk verdi. Derfor må vi forholde oss til, at i forhold til å komme opp med Det Modne Samfunn, så har kulturer forskjellig verdi. Noen kulturtrekk er å foretrekke, mens andre må forkastes.  Det Modne Mennesket sorterer ikke blindt på kulturer, men på de kulturtrekk som gir suksess og mot de kulturtrekk som gir fiasko. Og både det positive og det negative finnes i rikt monn, i de fleste kulturer. Og vi skal eller bør ikke være redd for å peke på kulturtrekk vi ikke vil ha inn i den store globale landsbyen.

Sosiale vippe-punkter

Jeg husker ikke merket på den danske designerstolen som visstnok ble et klassesymbol for noen tiår siden. Men historien går som følger, at stolen, enkel i sitt uttrykk, dyr i innkjøp, ble en motesak i elite-klassene her til lands.  Slike symboler oppfattes jo etter hvert av middelklassen og nedover i rekken. Slik strevde man nedover i hierarkiet med å skaffe seg denne status-boosteren. Og da gikk det som det pleier å gå. Etter hvert oppdager de på toppen at symbolet er tatt i bruk av bredere klasser. Stolen blir dermed oppfattet som «harry», og de kvitter med dem. Slik dør bølgen langsomt, men sikkert ut.

Kanskje er dette er eksempel på hvordan normer, moter, forestillinger, kutymer osv. kan svinge i en kultur. Jeg vet ikke om det er forsket generelt på mekanismer bak slike svingninger. Jeg har allerede vært inne på svingninger drevet av sosial distansering.  Men en mekanisme som kanskje har mer å si er den opportunistiske. Når et meme når en kritisk terskel, så vil stadig flere oppfatte hvilken vei «vinden blåser» og «hive seg på bølgen». Dermed vil kanskje noen «mote-memer» slå gjennom med et brak, som en selvforsterkende effekt av opportunisme. Dette kan handle om alt fra moter, til ideer til forestillinger til normer. Poenget er altså en hypotese om at når slike memer kan skape temmelig hurtige svingninger, på grunn av slike mekanismer. I vår tid bli i så fal dette særlig forsterket av sosiale media.

Vekselvirkningen mellom individ og kultur

Kultur skapes av individer. Individer skapes av kultur. Både individets utvikling og kulturens utvikling formes i stor grad av kontinuerlige vekselvirkninger mellom disse prosessene. Dette er systemer som er minst like komplekse og har minst like mye kaoselementer i seg som været. Individet er i seg selv en kompleks prosess. Denne kompleksiteten forlenges og eksploderer i omfang i kulturprosessen.

Det betyr ikke at alt er bare kaos. På samme måte som med været, så er det mulig å identifisere utallige mekanismer i det hele, og vi har variabler som kan ligge der å påvirke og forme over tid.

Ingen kan benekte at individet formes av den kultur det utvikler seg i. Men, som jeg prøver å vise i denne teksten, så er det selvsagt også motsatt, nemlig at kulturen også formes av individer. Her vil selvsagt individets sosiale gjennomslagskraft avgjøre hvor stor denne virkningen blir.

Slår dette beina under forestillingen om at individet også er formet av biologi? For noen gjør det det. Den atferdsdualistiske tilnærmingsmåten viser at det ikke er tilfellet. Tvert imot. Her vil menneskets underliggende biologi, ligge der som mer eller mindre faste variabler som påvirker og former kulturer over tid. Biologien blir dermed en del dette samspillet. Men styrken på den biologiske gjennomslagskraften vil variere fra kultur til kultur. Den vil aldri bli borte, for vår biologi er nettopp det som skaper mening i vår tilværelse, men de verste utslagene av biologisk programmering, kan avdempes av kulturen. Her spiller kunnskap og rasjonalitet en vesentlig rolle. En kultur som taper sin rasjonalitet vil som regel forfalle til et biologinært alfa-regime.

Dersom vi erkjenner det som et faktum, at individet er formet av kulturen, kan det igjen generere flere spørsmål:

1)   Kan det reverseres?
Det korte svaret er vel nei. Både den kulturelle prosess og individ-prosessen er enveiskjørt. Eneste mulighet er å reversere tiden. Man skal kanskje ikke bruke ordet «umulig», men jeg frister likevel til å si at det er umulig å reversere individer og kulturer til en forutgående tilstand. Ethvert punkt i kulturutviklingen er en ny og unik tilstand. Likevel kan man jo tenke seg at uheldige tilstander, både i kulturer og individer, kan utvikle seg i en mer positiv retning, og motsatt. Det bringer oss over på neste spørsmål:

2)   Kan kulturutviklingen styres?
Dersom individer er formet av biologi og kultur, og kulturen formes av individer, er det da mulig å styre kulturen? Kanskje dette er den kulturelle varianten av spørsmålet om fri vilje. Men også her tenker jeg at spørsmålet må omformuleres. Det er mulig for individer å påvirke kulturen. Det er mulig for mange individer, å samspille for å påvirke kulturen. Men denne påvirkningen kan sprike i alle retninger, eller den kan være irrasjonell. Dersom kulturen beveger seg irrasjonelt, snakker vi da om styring? Jeg tenker at selve styringsbegrepet forutsetter rasjonalitet. Man må ha et mål med det man gjør, og man må få til å samspille sik at prosessene innrettes i forhold til felles mål. Det store spørsmålet er om dette gjelder enhver kultur. Det er vanskelig å svare på. Men det er opplagt at noen kulturer er mer velegnet til rasjonell tilpasning og utvikling enn andre.
Uansett tenker jeg at det å omforme kulturer er et langsiktig prosjekt som kan ta mange generasjoner.

3)   Hvor dypt stikker kulturen i individet?
Det er lett å ta individet ut av kulturen, men umulig å ta kulturen ut av individet. Måten miljøpåvirkningen slår inn på individutviklingen, er sannsynligvis ganske dyp og sannsynligvis også irreversibel. Rent kognitivt utvikler jo individet kompetanse på kulturen, men dette går sannsynligvis også dypere inn i det emosjonelle., og ikke minst i det ubevisste (system 1). Her kan sannsynligvis, både hormoner og epi-genetikk kan være en del av slike prosesser. Poenget er uansett at et individ aldri blir til alene. Det er et produkt av vekselvirkning med det sosiale, og derigjennom også et kulturprodukt.

4)   Hvor kan man plassere ansvaret?
Dersom vi ser det slik at individet handler med utgangspunkt i hva individet er, og samtidig konstaterer at individet er et produkt av kulturen. Da kan vi ikke anklage individet uten å anklage kulturen. Dette er da enda en indikasjon på at forstillingen om objektivt ansvar er irrasjonell.

Drivere for kulturell utvikling

På samme måten som for evolusjon kan hastigheten på kulturforandringer variere. Det store bildet er at endringshastigheten har akselerert eksponentielt siden steinalderen. Først svært langsomt. Steinalderindividet opplevde neppe kulturforandringer, fordi det gikk så langsomt at det tok mange generasjoner før endringen var merkbart. Vi skal være klar over at det meste av vår natur er utviklet for en permanent kultur fra vugge til grav. Like fullt, når man ser steinalderen under ett, så skjedde det en rivende utvikling, både i utbredelse og dermed også miljøforhold, og ikke minst teknologi. Sannsynligvis har vi hatt en sosial utviklingsprosess som har fulgt dette og stadig blitt mer sofistikert. Ette jordbruksrevolusjonen for omkring 10 tusen år siden, har endringshastigheten stadig blitt høyere. I vår tid har den eksplodert, og det er ikke sikkert at det bare er av det gode. Fordi vi mennesker på ingen måte har biologisk programmering som støtter slike hastigheter i kulturutviklingen. Det finnes selvsagt utallige forhold som driver denne utviklingen. Her er noen eksempler:

1)   Miljøforandringer
Det er en påtagelig forskjell på kulturell mentalitet fra temporært til kaldere klima. Det er så påtagelig at nesten enhver reflektert person jeg kjenner har påpekt fenomenet. Men jeg vet ikke om det er forsket på, eller om det er hold i det. Men det kan uansett være mange forklaringer på det. En forklaring er jo at strenge vintre fordrer planlegging og rasjonell tenkning for å overleve. Dette kan ha slått inn i kulturen. En viktig refleksjon her er at det øker avstanden til den biologiske programmering. Mennesket er i behov for å brruje fornuften for å overleve.
En annen hypotese kan være at gruppene lengre opp mot nord nødvendigvis må ha vært mindre på grunn av næringstilfanget, og de har sannsynligvis vært mer isolerte. Dette gir biologisk programmering som følger av slektskapsseleksjon større gjennomslag. Dette skaper samarbeidskultur, og høyere menneskeverd.
Det er selvsagt ikke utenkelig at begge disse mekanismene kan ha virket sammen.

2)   Katastrofer
Enkeltkatastrofer kan tynne ut befolkninger, isolere små grupper, og også endre den gjennomsnittlige sammensetningen av gruppen slik som vist her. Det sies at svartedauden tok livet av flere i de øverste sosiale lagene av befolkningen. Det kan ha hatt avgjørende betydning for hvordan våre vestlige kulturer endte opp med å utvikle seg. Kanskje kan man se renessanse og reformasjon, som hendelser som skjedde i kjølvannet av svartedauden, og som kanskje ikke hadde skjedd uten. Konsekvensene er i så fall astronomiske. 

3)   Tenåringsopprøret
De fleste reflekterte vil oppdage at det ligger en drivkraft i tenåringen til å rive seg løs fra sine foreldres kultur og markere selvstendighet. Årsaken til dette er selvsagt at tenåringen jo ikke skal tilbringe mesteparten av sitt liv med sine foreldre, men med sine jevnaldrende. Da er det sosialiseringen innen vennekulturen som gjelder. Derfor tenderer mange tenåringer til foreldre-opprør. Slike kulturelle opprør fungerer i seg selv som drivere til kultur-forandring. Ofte handler dette om normer; brudd på normer eller innføring av nye normer og moralsk avstandtagen fra forhold i foreldrekulturen.

4)   Påvirkning fra andre kulturer

5)   Alfa-mennesket
Se innledningen.

6)   Krig/konflikt og trusler
Påvirker kulturer på flere måter. Vi kan få fokus på våpenutvikling. Men også ideologiske og religiøse doktriner kan utvikles. Dette skaper en kognitiv overbygning for å handtere sterkt stressende og truende situasjoner. Ut av dette kan det komme normer, som skaper kontraster til fienden, og definerer egen kultur som de menneskelige, mens de andre er umennesker, eller dyr. Og det kan omskape kulturens måte å organisere seg på, gjerne med sterkere sentralisering og befestning av makten. Selve krigen eller konflikten kan virke brutaliserende på kulturen.

7)   Kunnskap og teknologi
Kulturutviklingen vil alltid vekselvirke med utvikling av kunnskap og teknologi.  Fordi kunnskap og teknologi åpner for nye spørsmål, nye ideer om svar på gamle spørsmål og nye måter å undersøke verden på. Dette former igjen kulturen og slik går denne vekselvirkningen. I kulturer som står i ro, vil som regel også den intellektuelle utviklingen stå i ro. Det kan komme på plass sterke mekanismer som motvirker kulturutviklingen. Da vil kulturen også fryse kunnskap og teknologisiden. Det beste eksemplet på det er Islam.

8)   Det sosiale spill
Kan utvikle seg til dekadanse, overflatiskhet og påvirke kulturen til å ta skjebnesvangre irrasjonelle avgjørelser.

Kulturens indre selvpåvirkning

Her vil jeg begynne med å trekke parallellen tilbake til individets utvikling og såkalt selvskapende handlinger. Kan det resonnementet som ligger her overføres til kulturer? Jeg tenker, i høyeste grad at det er tilfelle. Altså, måten en kultur agerer på, vil i neste omgang påvirke kulturen selv. Jeg har i andre sammenhenger vært inne på slike mekanismer. For eksempel overgang fra sosialt samspill til sosialt spill. Vi har også sosial rasjonalitet og prestisje. I begge disse fenomenene ligger det mekanismer hvor enkeltpersoners gjennomslagskraft forsterker seg selv. Og da er vi igjen tilbake på hvordan kulturer kan påvirkes og formes av innflytelsesrike enkeltmennesker.
Det er også opplagt at vold kan utløse en kulturell brutaliseringsprosess. Bruk av vold gjør noe med, både enkelt mennesket og omgivelsene. Overmaktens bruk av vold blir i mindre grad gjenstand for omgivelsenes korrigering, på samme måte som når menigmann bruker vold. Derfor setter dette en standard og det åpner for den sosiale ventilasjonseffekten. Og store akademiske ressurser kan settes til å utvikle mektige teorier for rettferdiggjøring av handlingsmønsteret. Man skaper språkbobler som sementeres inn i kulturens kollektive virkelighetsoppfatning. Og slike perspektiver for forståelse kan i neste omgang bergta kulturen. Det vil si at bruk av vold innebærer risiko for å skape en selvforsterkende brutaliseringsprosess, som ender opp med å endre kulturen permanent. USA er kjent for å være svært voldelig sammenlignet med oss her i nord. Kanskje har dette også noe å gjøre med USA som verdenspoliti. De er stadig ute i verden og kriger. Det skaper våpenindustri og militære styrker med erfaring. Noen ganger spinner dette ut av kontroll, slik som i Irak og i Vietnam. I sin tur skaper dette en kultur som anser vold som en naturlig del av sin verktøykasse.
Vi fikk Holocaust midt i Europas hjerte. Jeg tenker at den hendelsen har gitt store ringvirkninger i den videre utviklingen. Vi demoniserte nazistene, ja noen også alle tyskere. Symbolbildet på denne demoniseringen er bilder av sultne fanger, gasskamre, store forbrenningsovner og hauger av lik. Dette har brent seg fast i vår kollektive bevissthet og skapt et sterkt moralsk bolverk mot alt som heter rasisme. Dette har gått så langt at rasisme-begrepet er blitt et skjellsord og sosialt stempel, som har gått langt ut over sitt opprinnelige innhold. Det har gått så langt at enhver form for kritikk som har rammet andre enn vår egen kultur, har blitt stemplet som rasistisk. Ut av dette har det oppstått en form for kollektivt kulturelt selvhat. Dette er igjen blitt en viktig del av dynamikken i forhold til den globaliseringen som uvegerlig drives frem av vår tids teknologiske utvikling. For plutselig kan vi ikke kritisere andres kulturer. I dette har vi fått en slags kulturell selvmotsigelse. Vi har en kultur med en politisk korrekt moralitet som tillater kritikk mot seg selv, men slår ned på all kritikk mot andre. Vi har altså en moral som rammer vår egen moral. Det er kanskje både en moralsk og kulturell selvmotsigelse. Dette skjer altså i en tid hvor vår kultur blir eksponert for alle mulige andre kulturer. Og som de politisk korrekte vi er, så kappes vi om å være gode på den måten at alle er velkomne, og vi er ukritiske og tåler det meste fra de fleste andre kulturer (satt på spissen). Dette har skapt mange opplagte komplikasjoner. Vi skal ikke gå videre med det, her men bare konstatere at prosesser som vår egen kultur drev på med for flere generasjoner siden har omskapt vår kultur, både til det positive og det negative.
Det er jo selvsagt ikke bare i forbindelse med vold at slike mekanismer inntrer. Dette er sannsynligvis noe som skjer hele tiden med alle prosesser kulturen er gjennom. Og da er det også slik at noen blir mer bergtatt av språkboblene enn andre. Dermed er vi også til den tradisjonelle dragkampen mellom konservative krefter som er låst inne i sin tenkeboks, og progressive krefter som forsøker å tenke utenfor boksen.

Kulturell latens

Begrepet latens betyr, i denne sammenhengen, at grunnbetingelser ligger til rette og åpner for en bestemt type utvikling. Det beste analogi jeg kan komme på er tørt gress. Et område med tørt gress har en latent risiko for gressbrann. Men noe må utløse dette. Men når det først er utløst, så vil den latente utviklingen komme til syne og gå sin gang.

Et annet eksempel fra naturen er tundraen i Sibir. Teorien er at dersom denne smelter, så frigjøres det store mengder metan. Metan er en drivhusgass. Den vil altså forsterke den globale oppvarmingen. Da kan man si at global oppvarming er noe som ligger latent i vår klode.

Latens er ikke en skjebne om at noe kommer til å skje. Det sier bare at mange forhold ligger til rette og venter på å bli utløst. Alle tørre gressområder tar ikke fyr. Men forholdene ligger til rette. Det er det som er latens.

Selvsagt finnes det også kulturelle latenser. Man kan f.eks. forsøke å sortere dem på følgende måte:

1)   Menneskenaturen
Første eksempel er alfa-regimet. Mennesket har en innebygget tendens til selvorganisering. Slike organiseringer blir som regel spontant til alfa-regimer. Dette er default. Skal man ha andre styreformer, må utviklingen, i langt sterkere grad kontrolleres av personer som forstår denne risikoen.
Kvinneundertrykkelse: Vi har forhold i menneskenaturen som utgjør en potensiell risiko for å utvikle kvinneundertrykkelse.
Religion: Vi har en rekke forhold i vår natur som utgjør en potensiell risiko for å utvikle religion. Dette er svært komplekst. Se her og her.

2)   Omgivelser og klima
For eksempel at nabosamfunn eller stater ikke involverer hverandre i handel og kulturell utveksling. Dette skaper latens for konflikt og krig. En voldtekt over grensen, eller en krangel om grenser, og helvete er løs.
Klima og barske forhold kan skape latens for tettere samarbeid, fordi individene blir enda mer sårbare i små grupper eller på egenhånd.

3)   Måten samfunnet er innrettet på
Konspirasjonsteorier: Sosiale miljø hvor det forekommer mye hemmelighold, propaganda eller medie-manipulasjon, eksklusive eliter og synlig maktkonsentrasjon, har en latens for at det blomstrer opp med konspirasjonsteorier.
Om man kunne måle forekomsten av konspirasjonsteorier i et samfunn, så vil høy forekomst være et sykdomstegn, som indikerer for dårlig transparens, at eliter tar for stor plass.
Korrupsjon: Mangel på transparens kombinert med elitisme eller alfa-kulturer, skaper ikke bare rykter om korrupsjon, men utløser også en korrupsjonskultur.
Maktbalanse: Samfunn som ikke er bevisst og innretter seg slik at statsmakten består av uavhengige strukturer som balanserer mot hverandre, vil ha en latent risiko for å utvikle det jeg kaller for et statsmonster. Det er som regel diktaturer, dynastier eller oligarkier, som styrer eneveldig, og som regel ender opp som terror-regimer.

Forskning på, og forståelse av slike latenser er helt sentralt for sivilisasjoner som har ambisjoner om bærekraftig suksess for all fremtid.

 

Subkulturer og kulturell fragmentering

Hva er en subkultur?

Som sagt er kulturbegrepet uklart. Det er vanskelig å sette klare skillelinjer mellom forskjellige kulturer fordi de sklir over i hverandre. Begrepene «kultur» og «subkultur» vil ofte gå om hverandre, fordi dynamikken i dette er så fleksibel. Ofte snakker jeg bare om kulturer, der det er like åpenbart at det egentlig er subkulturer jeg snakker om. Jeg tenker slik at ethvert parforhold er en kultur i seg selv. Ja, selv enkeltmennesket som snakker med deg selv, er jo en slags kultur; en jeg-kultur. Men som mennesker, som par, som venneforhold, som alle har sine kulturelle dynamikker, inngår jo alltid i en større kulturell sammenheng. Ettersom vi mennesker har felles opphav, så har vi også et felles kulturelt opphav. Det betyr at vi i teorien kunne tegne kulturene som et utviklings-tre. Da er det nærliggende å tenke at den kulturelle oppsplittingen begynner som sub-kulturer. Kanskje kan man ta utgangspunkt i at de fleste av oss mennesker inngår i mange forskjellige miljøer. Det er naturlig å snakke om subkulturer når den sosiale utvekslingen er stor og mange store kulturtrekk befinner seg i en felles overbygning som deles av mange andre miljøer. Da snakker vi om f.eks. språk, religion, tradisjoner, klesdrakt osv.
Det er de sorteringer som finner sted innenfor slike store rammer som kan kalles for kulturer. Det som er å bemerke at vi mennesker har en rekke biologiske programmeringer for kultur. Hver av oss befinner oss i et sosialt univers med en rekke steder hvor vi har tilhørende sosial identitet. Jeg tenker at dette er å sammenligne med hvordan hjernen handterer det fysiske rom. Vi vet at hjernen har såkalte gridceller som sitter i tredimensjonale strukturer og som fungerer som mekanisme for tredimensjonal orientering. Men dette er frikoblet fra omgivelsene på den måten at vi bruker akkurat den samme mekanismen til å orientere oss hjemme i stua, som om vi var ute i terrenget, som når vi tenker oss vår egen posisjonering i universet, eller når vi forestiller oss molekyler og atomer.

På samme måte tenker jeg at vi orienteres oss i det sosiale univers. Når vi befinner oss i den lille gruppen i avdelingen på jobben, så opererer vi med et «vi og de» skille mellom oss og resten av bedriften. Men i forhold til bedriften og dens rivalisering med andre bedrifter, så er «vi og de», på bedriftsnivå. Og som by, rivaliserer vi med andre byer. Som religiøst samfunn kan «vi og de» være på tvers av alt dette. Helt dynamisk bytter vi mellom identiteter med forskjellige perspektiver alt etter sammenheng. På den måten eksisterer de fleste av oss mennesker i en rekke forskjellige subkulturer. De minste subkulturer som eksisterer en-til-en forholdet. Da er par-forholdet det mest utbredte. Men vi har også venneforhold helt nede i to medlemmer. Enhver relasjon av en viss intensitet er sin egen lille subkultur. Subkulturer preges også av en viss rivalisering, med stor sannsynlighet for dominans. Dette er prosesser som stabiliserer seg og hvor hver finner seg til rette med sin plass. De som ikke finner seg til rette, forsvinner ut. I subkulturer finner vi selvsagt også en sentrering rundt en felles referanseramme bestående av den sorterende identitet, forståelse og språk, interesse og aktivitet. Vi har de som er innenfor fordi de er tiltrukket av denne referanserammen. Så her vi de som er inne i dette av rene sosiale årsaker, enten det er enkeltpersoner eller hele de sosiale miljøet som er attraktivt. Dette er det samme mønstret som jeg har vært inne på i forbindelse med religionstilhørighet. Religionstilknytningens sterkeste bindingsmekanisme er det sosiale, mens det svakeste er det jeg kaller den intellektuelle bindingsmekanismen. Det tilsvarer tiltrekningen mot subkulturens felles referanseramme. Her er det vesentlig å forstå at mennesket først og fremst fungerer i et sosialt univers, og at den felles referanserammen ofte bare fungerer som et ytre identitetskriterium for bekreftelse av gruppetilhørighet. Dette gjør mennesket ekstremt fleksibelt i forhold til sosial tilpasning. Dette går igjen tilbake til at mennesket faktisk er den mest sosiale arten på kloden[1]. Dermed er også menneskeindividet svært sårbart i forhold til sosial tilhørighet. Alt dette overskygger hva subkulturen egentlig handler om i det ytre. Dette er mye av forklaringen på menneskets ekstreme sosiale fleksibilitet og den opportunisme som følger med dette.
Summen av dette er at vi mennesker har et sterkt driv til å inngå i subkulturer, at fellesinteresser, ideologier, sorteringer skaper felles referanserammer som katalyserer slike bindinger, at tilfeldigheter også kan avgjøre hvor vi havner, at vi er svært fleksible. Livet utenfor subkulturene gir risiko for frustrasjoner, ensomhet og lidelse.

Dannelse av subkulturer

Subkulturene er i konstant bevegelse. Subkulturer oppstår og dør ut av seg selv, andre oppstår som følge av at kulturer splittes opp, eller fragmenteres.

Eksempler på mekanismer som inngår i kulturelle fragmenteringsmekanismer kan være:

1)   Dominans er inkompatibel med dominans
Det eksisterer alltid flere dominante personer enn det er plass til i enhver gruppe. Dette skaper rivalisering, sosialt spill og konflikt. En naturlig del av dette er at man får en oppsplitting av kulturene. Jeg kaller det for kulturell fragmentering. Hver sin dominante leder med hver sine tilhengere. Hver med sin subkultur.

2)   Sosiale sorteringer
Sortering er en viktig del av prosessen med å utvikle sosial identitet. Noen sorteringer kommer vi aldri utenom, i enhver kultur. Det er familier, kjønn og alder. I tillegg får vi alltid sortering i forhold til sosial rangering. I tillegg til dette er menneskets oppfinnsomhet uten grenser i forhold til å utvikle sorteringskriterier. Her er det vesentlig å være oppmerksom på at dette har nær sammenheng med menneskets evne til å organisere seg. Vår evne til å plassere mennesker i kategorier og forvente noe bestemt fra mennesker, som tilhører den kategorien, handler i stor grad om den differensiering som er nødvendig for at vi skal kunne fungere sammen i store tall. Dermed kan man si at denne evnen er et av menneskets viktigste suksesskriterium. For det betyr at vi kan spesialisere oss, og vi kan inngå i grupper som utvikler felles kompetanse og tar vare på hverandre. I små grupper fungerer tilbøyeligheter som refererer til slektskapsseleksjon. Vi er nærmere hverandre, vi har stor tillit til hverandre, vi oppfører oss moralsk og vi er lojale mot hverandre. Mellom gruppene kan det eksistere samarbeid, tilliten er lavere og det utløser utgruppementaliteten i oss. Den den starter med mild spill-teori. Problemet er at vi fortsatt har steinaldermennesket med oss i dette. Og steinaldermennesker har et naturlig fiendtlig forhold til fremmede grupper. Derfor har vi også en biologisk programmering for dette. Dermed ligger det alltid potensiale for rivalisering, konflikt og krig i dette. Individer som tilhører «fremmede» sorteringer blir da ofte avindividualisert, stigmatisert og, i verste fall demonisert. Men mennesket er altså enestående med sine kognitive ressurser som gjør det mulig å holde dette under kontroll. Det er mulig å utvikle kompetanse på slike mekanismer, slik at man ser mekanismene utenfra og ikke lar seg bergta av dem. Det, å klare denne øvelsen, er en viktig del av det å bli et modent menneske.

Biologisk drevet spontan segregering

Med biologisk drevet spontan segregering mener jeg kulturelle segregeringer som, mer eller mindre, kommer av seg selv, og hvor sorteringen i all hovedsak knyttes nært opp til biologiske markører. Den viktigste av dem er kjønn. Men også alder spiller en stor rolle. I forhold til alder kan nok det variere innenfor kulturer, men i vår vestlige kultur kan det være naturlig å snakke om:

1)   Barnekulturer

2)   Ungdomskulturer

3)   Voksenkulturer

4)   Eldre-kulturer

I tillegg segregeres altså denne på tvers i jente- og gutte-kulturer, kvinne- og mannskulturer. Drivkreftene bak slike segregeringer kan nok være mange. Men dette har jo også en viss selvforsterkning i seg. Dersom jeg, som liten havnet i en jentegruppe ville jeg tendere å bekymre meg for hva de andre guttene vil tenke eller si, jeg vil føle meg usikker på om jeg er velkommen, kanskje kjenne en eim av ekskludering i luften. Jeg vil oppleve at fokus og tema, ikke er helt i min gate. I tillegg behersker jeg ikke lekene deres og samspillet særlig godt. Altså jeg har plenty av grunner for å trekke meg ut av dette. I voksen alder handler dette også om de naturlige kjønnsspenninger som oppstår av mekanismene i kjønnsmarkedet. Her handler det både om seksualitet, parbinding, romanse men også ikke minst om sjalusi. Det er jo ikke bare-bare for meg, som gift mann å få meg en nær jente-venn. Jeg tenker også at kanskje spesielt kvinner har et behov for å «ha fri» fra alt dette. Resultatet blir uansett at kvinner finner seg venninner, mens menn finner seg kammerater.

I forhold til alder så skjer som sagt noe av det samme. Dersom jeg som godt voksen mann tok meg en tur på byen og begynte å menge meg med ungdommer på 17-18 år ville de sett rart på meg. Jeg ville fått en uggen følelse av ikke å høre hjemme her. Mye av dette avhenger av arena. Og selvsagt har vi arenaer hvor vi kan møtes. Men poenget er at det finnes mekanismer som både skyver meg ut, og driver meg til å trekke meg tilbake. Så er selvsagt alt dette selvforsterkende. Jo færre menn på min alder som opptrer på den eller den arenaen, desto mer fremmed vil jeg føle meg, og desto mer rart vil jeg bli sett på.

Det er jo fantastisk å få muligheten, for eksempel at mange par møtes, f.eks. på en hytte en helg. Men svært ofte ender vi opp i kvinne grupper og mannsgrupper.  Jeg tenker at om man forsket på dette så ville man oppdage, ikke bare at vi ofte får slike segregeringstendenser, men også mønstre i at tema og fokus er forskjellig, og ikke minst at samspillet er forskjellig. Om kvinne- eller manns grupper isoleres godt nok, vil det som regel få skadelige effekter i begge leirer. Kvinnegrupper vil plages av intriger, sosialt spill, utfrysninger osv. Mannsgrupper vil etter hvert preges av rivalisering, brutalisering og seksualisert overfokus på kvinner. Forskning viser at blandingsgrupper demper slike utslag.

Når slike sorteringer først finner sted, vil naturlig mekanismer med bakgrunn i slektskapsseleksjon slå ut innenfor den enkelte gruppe, mens inn- ut- gruppe makansimer kan slå ut mellom gruppene. Det er jo akkurat dette den radikalfeministiske bevegelsen drives av. I tillegg vil slike subkulturer oppføre seg som subkulturer flest. Tema og fokus skaper interesse. Interesse skaper kompetanse. Kompetanse gir sosial suksess, noe som igjen forsterker tema og fokus. Dermed vil det som kanskje er svake kjønnsforskjeller, rent biologisk, forsterke seg med sosial konstruksjon og bli til store kjønnsforskjeller gruppene imellom.

På samme måte vil dette med samspill, altså dynamikken i måten vi fører dialogen på, bli noe som tenderer til å utvikle seg i forskjellig retning i kvinne- og mannsgrupper. Dette innebærer sannsynligvis at menn og kvinner utvikler forskjellig kompetanse på dialog, og at dialog-formene mellom gruppene har en viss grad av inkompatibilitet i seg. Om det virkelig er noe i dette, så blir jo konsekvensen at forekomsten av misforståelser, feiltolkninger og dialoger som går av sporet, er større enn dialoger innad i de to gruppene.

Dette kan sannsynligvis også være en faktor i enkeltdialoger mellom kvinne og mann, eller mellom voksen og barn, eller voksen og ungdom. I forhold til parforhold burde man kanskje søke å utvide sin kompetanse på dialogstilen i partnerens kjønnskultur. Det heter jo et menn er dra Mars, og kvinner fra Venus». Det er nok ikke så markant, men språk, tema og dialogstil er noe man burde være oppmerksom på slik at man unngår å feiltolke hverandre.

Informasjonsutvekslingen mellom subkulturer

Kanskje kan vi sortere språklig kommunikasjon i to kategorier, nemlig dialogen, som kun kan skje i en liten gruppe, og så har vi monologen som jo handler om en som snakker og et antall mennesker som hører på. Kanskje kunne man sette den kulturelle avgrensing ved monologens rekkevidde. Den som taler, er den som definerer eller påvirker den felles referanseramme som hele kulturen baserer seg på. I steinalderen kan rekkevidden ha vært bestemt av en person som står på en stein og snakker til en forsamling. Hvor stor kan forsamlingen bli før dette blir vanskelig? Kanskje noen hundre. Så er dette kulturen. Kanskje kunne man se forbedringer i form av høyere talerstol, og kraftigere stemme. Kanskje den mannlige stemmen rekker lengre. Kan det ha hatt innflytelse på menns rolle som ledere? Gjennombruddet må jo ha kommet idet den hierarkiske organiseringen ble oppfunnet. En leder har sin gruppe som han snakker med. Hver i denne gruppen har sin gruppe som de snakker med osv. Dermed kan kulturens størrelse mangedobles. Så kommer selvsagt teknologi inn og revolusjonerer dette. Det viktigste er jo skriftspråket.  Med dagens teknologi er grensene for massekommunikasjon borte.

Så har vi dialogen. I subkulturer her selvsagt dialogen en helt sentral funksjon. Medlemmene snakker sammen og slik utveksles informasjon mellom mange. Og dette kjenner jo ingen grenser fordi vi mennesker inngår i mange grupper og mange subkulturer. Vi tar med oss tankene fra den ene dialoggruppen til den neste. På denne måten spres kunnskap, kompetanse, myter og forestillinger. Slik spredning er nesten uten grenser. Forbindelser eksisterer på tvers av generasjoner og kulturer. Det jeg sier i dag, kan påvirke det som blir sagt i en utbygd i Japan om 30 år. Men det er klart at, jo lengere utover dette går, desto mer ugjenkjennelig blir det. Derfor er denne påvirkningen kanskje mer å se på som været. Den er totalt uforutsigbar og kan være omskapt til noe helt annet. Likevel gir dette grunn til ettertanke. Det er en forbindelse gjennom nesten hele menneskets tankeunivers. Man skal være temmelig isolert for ikke å være en del av dette.

Men denne mekanismen har også andre og mye nærmere effekter som vi ikke alltid tenker over. Hvor i all verden lærte treåringen å banne? Den enkle forklaringen er at noen foreldre har vært ubetenksomme og bannet i sine barns påhør. Slik har min treåring lært dette av andre barn ute. Men kanskje er denne hypotesen bare delvis korrekt. Tenk over det. Som voksen kan du snakke om alt mulig til andre voksne, kanskje ned til 18-20 år. Det er voksenkulturens grenser. Men 18-20 åringer inngår i ungdomskulturer hvor du ikke har tilgang. Her finnes ungdommer kanskje ned i 16 års alder som dine 20 åringer snakker helt fritt med. Men disse 16-åringene inngår i andre subkulturer med tenåringer kanskje helt ned i 12 år. Og disse snakker da helt fritt og åpent sammen. Men disse 12-åringene inngår i barnekulturer, kanskje helt ned i 8 års alder. Og disse snakker helt fritt. Men disse 8-åringene inngår kanskje i yngre barnekulturer ned til 5-års alder. Og disse snakker helt fritt. Og 5-åringer snakker med treåringer, helt uten hemninger. Slik kan treåringen din ha lært, både å banne og mye mye mer som vi voksne ikke aner noe om. For barnekulturer er også lukkede subkulturer med sine hemmeligheter som de skjuler for de voksne. Slik kan det eksistere en kløft mellom barnekulturen og voksenkulturen. Men lekkasjen er ofte stor, selv om informasjonen etter hvert omformes inn i den enkelte subkulturs forståelsesramme.
Slik vil en barnekultur ofte gjenspeile voksenkulturen, dens holdninger og tenkemåte. Og dette skjer helt uten at vi kan gjøre noe for å stoppe det.

Sosiale radikaliseringsprosesser og utvikling av toksiske trekk

En av mine viktigste innvendinger mot monokulturer at mangelen på mangfold undergraver kulturens innovasjonskapital.  Et viktig eksempel kan være hypoteser om hvorfor filosofi oppstod akkurat i området rundt Egeerhavet. I denne videoen snakker Arthur Holmes om den hypotesen at nettopp i dette var det handelsruter som medførte at mange kulturer møttes. Her møttes også østlig og vestlig kultur. Poenget er at det er gjennom møtet med andre kulturer, at man blir i stand til å se sin egen kultur. Det er gjennom møtet med mangfoldet at man oppdager, og navngir forhold som man ellers er blind for.
Kreativitet forutsetter mangfold. Uten mangfold mister kulturen sin egen selvkorrigering og den blir sårbar for ekstremisme, radikalisering og fanatisme. Idealet for monokultur er et utslag av det jeg kaller for ideologisk utopisk tenkning. Det er en ide om den perfekte harmoni fordi alle tenker og oppfører seg likt. Følgelig krever det sterke innslag av sosial kontroll, noe som igjen spinner av gårde i form av sosiale radikaliseringsprosesser.

Jeg definerer sosiale radikaliseringsprosesser som sosiale miljøer, subkulturer eller kulturer hvor det utvikles så sterke antipatier eller aggresjon at det manifesterer seg i aktivisme, fanatisme, moralisme eller demonisering. Antipatien kan rette seg mot elementer i egen gruppe eller utgrupper. På det milde stadiet manifesterer deg seg i sosial distanse og fordekt forakt. Men det kan også utløses av frykt eller rivalisering. Det ligger alltid biologiske utløsningsfaktorer bak. Så tar dette fyr i en type mekanismer som er nærmere beskrevet her og her og her og her. Demonisering og hatideologi legitimeres i gruppen, og gir åpning for aggressive manifestasjoner. Det at det «tar fyr» handler om sosiale vippe-prosesser og det jeg kaller for kulturell latens. Men det som driver en slik vippe handler som regel om grunnleggende aggresjon, hvor den normative ideologien etter hvert utvikles som et narrativ for rettferdiggjøring, i et sosialt ekkokammer.

Jeg kaller dette for radikalisering fordi manifestasjonen søker hurtig forandring. Det oppfordres til ekstreme tiltak for å «få bukt med uvesenet», eller å «nedkjempe fienden».  Det utvikles gjerne en form for oversensibilitet og alarmisme. «overvinner vi ikke dette går verden under», og man kappes intern om å være den mest kreative hypersensitive som strekker strikken enda lengre.

Mangfold fungerer korrigerende og stabiliserende på den sosiale prosessen. Det innebærer at individets livserfaring også er en jevn strøm av utfordringer i form av annerledeshet og motsigelser mot egne holdninger. Det innebærer også det jeg kaller for sosial punktering. Det innebærer at det utvikles et nettverk av bånd mellom fraksjoner, noe som igjen avdemper demoniseringsmekanismer. Det er et kulturelt modenhetstrekk å verdsette mangfoldet, og det å hele tiden bli konfrontert på egne holdninger. Det er ikke «behagelig», men livet er ikke bare behagelig. Dette er også en innsikt av moden karakter. Alternativet er langt verre. I det modne samfunn vil man erkjenne dette og utvikle systemer som ivaretar mangfoldet på alle områder og plan. Det betyr også overvåkning og tiltak på områder hvor man ser at mangfoldet svekkes.

Når kulturer eller subkulturer radikaliseres eller blir ekstremistiske, så blir de toksiske. Det betyr at de blir dysfunksjonelle og dersom de representerer en maktfaktor, kan de bli skadelige, ikke bare for kulturen selv, men også for hele samfunnet.

Kulturell narsissisme

Andres beskrivelse av kollektiv narsissisme.
Jeg opererer gjerne med betegnelsen «narsissistiske trekk», og jeg skiller mellom det å fremstå med slike trekk og selve personlighetsforstyrrelsen. Det vil si jeg tenker det er et spektrum, hvor vi alle har slike trekk i oss, men hvor manifestasjonen handler både om personlighet, men ikke minst situasjon, kultur og omgivelser. Jeg vil starte med en liste over trekk som jeg forbinder med det narsissistiske. Listen er kun ment som eksempler på hva slike trekk kan gå ut på:

1)   Selvopphøyelse

2)   Forakt

3)   Arroganse

4)   Umenneskeliggjøring eller demonisering av andre

5)   Upålitelighet

6)   Identitetsdominans

7)   Eier sannheten

8)   Store innslag av sosialt spill

Poenget her er at vi nå ikke snakker om enkeltpersoner, men om hele kulturer. Jeg oppfatter at vi har mange store og små eksempler fra historien hvor et slikt begrep kan anvendes.

Det narsissistiske problemet oppstår idet man tenker at egen kultur har en særstilling i verden, at alle andre kulturer er mindreverdige og mindre berettiget i forhold til dette.

Jeg baserer meg da på den hypotesen som er beskrevet her, nemlig at følelsen av overlegenhet øker latensen for utløsning av narsissistiske trekk. Det vi her snakker om er å tilhøre et folk, en nasjon, en kultur, en organisasjon eller subkultur hvor det er nærliggende å oppfatte det man tilhører som overlegent opp mot andre kulturer.

Vi ser jo stadig tendenser til dette i vår egen kultur. Men mest fremtredende på dette området i dag er vel uten tvil deler av Islam, som jo har det til felles med Nazismen at man ser på seg selv som tilhørende en herskergruppe med særrettigheter. I en Islamsk stat vil de som ikke er muslimer ha reduserte rettigheter, må betale ekstra skatt og kan ikke ha høytstående offentlige verv. Dette er et typisk utslag av kulturell narsissisme.

Jeg merket meg en gang en bemerkning på verdibørsen om at Russland tradisjonelt har veldig mange generasjoner bak seg, hvor de har vært sterkest, størst eller i flertall sett opp mot sine omgivelser. Jeg kan ikke huske den spesifikke referansen til verdibørsen, men betraktningen gikk ut på at russere oppfattet seg som herrefolk og oppførte seg deretter. Det kan jo skrives under på opp mot de forestillinger om russere som lever i vår kultur. Vi tenderer til å tegne et bilde av russere som arrogante, lite hensynsfulle, brautende, kravstore og trakasserende. Jeg glemmer ikke en historie min søster fortalte da hun reiste til Thailand med Aeroflot via Moskva. Flyet var med andre ord fylt opp av stort sett russere. En ting var at ingen hørte etter instruksjonene ved landing. De fleste reiste seg idet flyet hadde tatt bakken, lenge før flyet stoppet. Men så var det passkontrollen. Det var lang kø. Etter hvert oppdaget min søster at hun ikke kom av flekken i den køen. Det var stadig sniking. Plutselig kom en uniformert hjelper og tilbød min søster å bli med henne. De gikk forbi hele køen, hun fikk raskt sjekket passet kom inn. Hun fortalte at hun hadde så lyst til å snu seg og gi fingeren til den folkemengden som stod der, men hun behersket seg.

Historiene om russere i et turistland som Thailand er mange og omfattende. De er kjent for å snike på busser, aldri betale tips, aldri rette seg etter instruksjoner og forlange førsteklasses service for ingenting. Alt dette er selvsagt overdrevet. Men sannsynligvis ligger det noe i denne kulturen som skinner så pass gjennom at de får et slit rykte på seg.

Lignende historier florerer også om kinesere, som jo også har en lang historie som herrefolk. Det som Norge opplevde etter at den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo fikk fredsprisen er et godt eksempel på denne type mekanismer. Kineserne sa vel aldri at det var sanksjoner det var snakk om. Men umiddelbart gikk teppet ned i form av at kontaktpunkter på alle plan, bare tørket. Det gikk på alt fra diplomati, handelsavtale og lakseeksport. Norge ble skikkelig tuktet, og det har definitivt påvirket Norges atferd overfor kina i ettertid. Enhver som ser dette i moralsk perspektiv vil innse urimeligheten i en slik reaksjon. Som om nobelkomiteens avgjørelser burde uformes av frykt og sosialt spill. Hva ville da en slik pris være verdt? Norge er et lite land, og i stor grad forsvarsløs opp mot slike maktdemonstrasjoner. Det er da vi oppdager et annet trekk som absolutt må forbindes med narsissistiske trekk. Ingen andre land kom Norge til unnsetning. Ingen andre land kritiserte det som skjedde. Alle andre land så en annen vei. Dette forbindes med en parallell mellom individer som ofte kalles for «enabling». Min parallell til dette er beskrevet i Det grå mennesket.
Poenget her er at det å påpeke denne type skadelig atferd ofte er forbundet med en stor risiko, nettopp fordi den narsissistiske aktøren er så mektig. Dette er jo en effekt som forsterkes enda mer dersom det er snakk om mektige sosiale strukturer.

Forskning på narsissisme er i all hovedsak konsentrert om spillet mellom enkeltpersoner. Det virker som at det er mindre forskning på kollektiv narsissisme. Her er det vesentlig å forstå at det å inngå og fungere i en gruppe med narsissistiske trekk, ikke innebærer at alle individene i den gruppen er narsissistiske.  Poenget er som nevnt over, at opplevelse av overlegenhet utløser narsissistiske trekk, også hos vanlige mennesker. Her er selvsagt mange sosiale mekanismer involvert i dette. Det har en nær sammenheng med gruppetenkning. Sannsynligvis er det snakk om det samme fenomenet. Forskjellen er sannsynligvis mer hva vi fokuserer på når vi studerer slike grupper. Her fokuserer vi altså på narsissistiske trekk. Og det er her det er vesentlig å forstå at det på ingen måte er nødvendig å inneha personlighetsforstyrrelsen for å fungere i en slik gruppe. Det kan jo være slik at gruppen sentrerer rundt en eller flere narsissistiske personligheter, men jeg tenker at ikke en gang det er nødvendig. Blir det for mange narsissistiske personligheter i en slik gruppe, vil det sannsynligvis bli en trussel mot gruppen. Det som er vesentlig, er at narsissismen fungerer i relasjon til individer eller andre grupperinger utenfor gruppen. Typisk vil man kjenne igjen hatideologi mot andre grupper, eller demonisering av enkeltindivider. Under har jeg laget en tabell av trekkene over, sammenlignet med Nazi-Tyskland:

 

 

Selvopphøyelse	Synet på den tyske nasjon som overlegen er udiskutabel "Deutschland yber alles"
Forakt	Menneskeverdet var radert bort. Man tok til seg filosofiske ideer om «Herremoral»  og «slavemoral». Da handler herremoralen om å realisere sin egen storhet, og ikke la seg distrahere av «omsorg for de svake». Den underliggende premissen her er at menneskeverdet er fjernet fra ligningen.
Arroganse	Samme som selvopphøyelse; tendensen til å se ned på og marginalisere alle andre.
Umenneskeliggjøring eller demonisering av andre	Jødene ble i høyeste grad demonisert, gjennom konspirasjonsteorier, og gjennom assosiasjon med skadedyr.
Upålitelighet	Holdt ikke avtaler, løy for folket, startet krig.
Identitetsdominans	Jødene ble presset inn i en rolle som upålitelige og sleipe foretingsmenn, som konspirerte for å ta verdensherredømme.
Eier sannheten	Definisjonsmakten i Nazi-Tyskland var etablert gjennom sensur og propaganda. Propagandaen i Det Tredje Riket er vel best beskrevet gjennom Goebbels utsagn om at «Hvis man gjentar en ubegrunnet påstand mange nok ganger, vil folket til slutt godta den som sannhet»
Store innslag av sosialt spill	De fleste av punktene over handler om sosialt spill.

 

Men igjen, er det viktig å påpeke en rekke sosiale mekanismer som bidrar til dannelse av slike patologiske grupper. Mye er beskrevet her og her og her. I tillegg tenker jeg at dette ikke bare handler om sosial overlevelse for mennesker som blir involvert i slike grupper. Jeg har jo den hypotesen at aggresjon fungerer som en fristelse og som gir tilfredsstillelse. Det å være med på å dominere andre, eller endra være med å knuse andre, er sannsynligvis en kraftig opplevelse av tilfredsstillelse. Da fungerer gruppens kollektive narsissisme, både som en åpning for dette, og som en rettferdiggjøring av det. Følgelig innebærer en slik hypotese også at slike grupper representerer en fristelse og dermed også en dragning på utenforstående til å komme inn i og bli akseptert av en slik gruppe.
I tillegg har vi mekanismer som alfa-identifikasjon, som handler om søken etter muligheten til å «bli som de store». Slike mekanismer virker i samme retning.

Sosial narsissisme

Med sosial narsissisme mener jeg grupper og sub-kulturer som oppviser narsissistiske trekk. Generelt snakker vi om de samme mekanismer som for kulturell narsissisme. Men her fokuserer vi mer på forhold mellom grupper og forhold mellom grupper og enkeltindivider. Jeg beholder hoved-hypotesen som er at dette utløses av opplevelse av overlegenhet overfor den eller de andre. Da handler det vanligvis om ubalanse i maktforhold. Dynamikken består fortsatt i at man, i kraft av sin overlegenhet, opplever seg berettiget. Den videre hypotesen er at denne berettigelsen skaper mentale-, sosiale- og moralske blindsoner. Da snakker vi ikke om at enkeltpersoner nødvendigvis er «narsissister», men at vi får en gruppedynamikk som vekselvirker på en slik måte at denne type holdninger oppstår.

Fenomener som forakt, arroganse og ikke minst aggressivt begjær og søken etter beundring antas å være grunnleggende drivkrefter bak tanker og handlinger med narsissistiske trekk. I gruppesammenheng skapes slike holdninger gjerne gjennom massesuggesjons-mekanismer eller tribalisme. Når dette fester seg, gir det i sin tur sosiale åpninger for vold. Dermed er dette en meget farlig kombinasjon.
Min hypotese er, som tidligere nevnt, at det å tilhøre en gruppe som oppfattes større, bedre, mer moralsk eller sterkere enn de andre, skaper latens for utløsning av narsissistiske trekk hos enkeltindivider i gruppen. Dynamikken i gruppen kan være at innflytelsesrike individer, eller sosialt attraktive individer har lavere terskel for å oppvise narsissistiske trekk, og at dette vil fungere normaliserende på resten av gruppen. Dette kan i sin tur virke normdannende og skape gruppepress i retning av slike holdninger.

Jeg vil først fokusere på at risikoen for denne type sosial dysfunksjon er proporsjonal med størrelsen på maktovertak. Da er vi inne på dette med kulturell selvpåvirkning. Utøvelse av makt utgjør en risiko for at det i seg selv skaper dysfunksjonelle holdninger i miljøet. Spesielt utsatt er nok politiet. Og det skulle ikke forundre meg at dette er noe av mekanismene som kan ligge bak den alvorlige politivolden vi har sett mot svarte i USA. Vi har sett bisarre utsalg av dette i forbindelse med krig. Vi kjenner også skrekkhistorier som involverer organisasjoner som Gestapo og Stasi. Vi snakker om offentlige etater med vide fullmakter. Demokratier er heller ikke nødvendigvis spart for dette. Jeg nevnte politiet. Men vi har også, rettsvesen. fengselsvesen, sosialetater og barnevern. Alt dette er etater med fullmakter i maktutøvelse. Og her skal, og bør man være oppmerksom på, og demme opp for denne type mekanismer.

Så vil jeg fokusere på et fenomen som kan kalles for mental blindhet hos normalmennesket. Årsaken til at dette så ofte glipper er utvikling av en form for moralsk blindhet for de som rammes av dette, altså de man «ser ned på».

Mitt teoretiske fundament for dette temaet, starter gjerne med min hypotese for normalmenneskets dissosiasjon. Denne teorien åpner for eksistensen av opportun mental blindhet. Når temaet er narsissistiske trekk så berøres fenomenet i tekstene om agentblindhet og objektivisering. Kortversjonen er at jeg beskriver fenomenet som en form for blindhet for subjektet i den eller de som rammes. Dette har jeg beskrevet her. Les gjerne gjennom denne teksten. Individet reduseres til et fenomen, med akkurat nok subjekt til at det frister til krenkelse og rettferdiggjør fordømmelse.
Den agentblinde signaliserer sin holdning gjennom atferd. Ofte kan det være ubevisst.  Da handler det både om språk og handlinger generelt. Et nærliggende eksempel kan være tidligere generasjoners holdninger til homofile. Homofile er ikke ting. For da er det ikke mulig å fordømme. Vi er i behov av å ha noe å være sint på, noe å moralisere over, noe å heve oss over, noe å fordømme. Så denne delen av den homofiles subjekt er synlig for den som fordømmer. Samtidig kan man argumentere med at «det er deres egen feil», og at «de jo skader seg selv». Vi har jo statistikker på flere selvmord, mer psykiske lidelser, mer rus, mer skam, mer kriminalitet. «De driver jo og gjemmer seg for oss».
Dette er illustrerende eksempler på at man ikke ser subjektet. Man ser ikke hva kriminalisering gjør med homofile. Man ser ikke hvordan egne holdninger og handlinger, er med på å skape de omgivelser som i sin tur leder til elendigheten. Man er blinde for de utfordringer alt dette skaper for dem. Dette handler ikke manglende intelligens, eller kompetanse på hvordan omgivelser kan ha sin toksiske virkning på enkeltindivider.  Min hypotese er at det handler om manglende mobilisering av kognitiv innsats til å gjøre slike analyser. Hvorfor? Jo fordi man ikke ser homofile som fullverdige subjekter slik «som oss». En mor i et slikt miljø, som ser sitt barn rammes, vil umiddelbart se slike sammenhenger.

Og jeg skal gå lengre: For det er slett ikke sikkert at konfrontasjon vil møtes med et «aha …», deretter undring og nysgjerrighet. Man går hundre prosent på intuisjon. Dette er det jeg kaller for intuisjonisme. Man er i biososial modus, og forsvarer det. Det grunnleggende her er aggressivt begjær. Hypotesen er at aggresjon har en mekanisme for å deaktivere omsorgsevnen. Nettopp dette åpner videre for dydssignalisering, alliansesynkronisering og den sosiale ventilasjonseffekten. Alt dette er tilbøyeligheter vi har i oss fordi de er sosialt lønnsomme. I tillegg blir man sosialt investert. Alt dette summerer seg mentalt opp til en intuitiv impuls, i form av uvilje til å forstå. Når jeg sier «intuitiv», så kan det oversettes med at dette ikke handler om gjennomtenkte kognitive strategier. Vi bare føler uviljen og agerer deretter. Dette skaper et spenningsforhold mellom forståelse og fordømmelse. Da er det ofte slik at behovet for fordømmelse trumfer viljen til å forstå. Dette selvforsterkes via rettferdiggjøring og tilsvarende forsterkning av sosial investering. Slik låses man inn i en mentalitet av forakt og fordømmelse.
I dette kan det ligge en forklaringskraft opp mot mobbing og plaging av andre. Det blir i så fall bare en del av det komplekset. Poenget er at dette er sammensatt, og det er mekanismer som samspiller.

Når slike, så alt for menneskelige trekk, får sitt spillerom, så vil det igjen påvirke miljøet, fungere normaliserende og normdannende, slik som beskrevet. De som er i dette, vil oppleve seg selv som «de gode», og som høyverdig moralske individer. Dette vil jo bekreftes i miljøet, og det skjer en vekselvirkning hvor holdningen forsterkes. Dette skader miljøet, og gjør det dysfunksjonelt. Det er fullt mulig at mennesker i miljøet, aldri mer vil få opp øynene for hva de er involvert i. Det kreves mennesker utenfra for å kunne se det. Dette er da årsaken til at jeg foreslår tiltak som kulturell- eller sosial- nullstilling, dersom offentlige etater har havarert på denne måten.

Et vesentlig poeng her er at dette kun kan motvirkes via erkjennelse av denne type mekanismer, og utvikling av metoder for å unngå å falle inn i dette mønsteret. Det handler om bevisstgjøring, det handler om etisk grunnholdning, det handler om kompetanse, det handler om fag.

 

Kultur og teknologi

Teknologi er og vil alltid være en sentral del av kulturprosessen. Teknologi påvirker kultur, enten den kommer innenfra (selvskapende), eller tilegnes i møte med andre kulturer.  Selvsagt er det også slik at kulturen påvirker teknologien. Dermed har vi igjen etablert en dynamisk kulturprosess, som til dels kan være kaotisk og sette kulturer inn på forskjellige retninger. Fra urgammel tid har teknolog, i stor grad, handlet om våpen, fangst og tilpasning til klimatiske utfordringer. Vi har en rekke teknologier som har omformet våre kulturer på en dramatisk måte. Våpenteknologi avgjorde hvilke kulturer som overlevde og hvilke som forsvant. Jordbruksteknologi har ikke bare omformet hele menneskeheten, men er også i ferd med å omforme hele biosfæren. Teknologier som klær og hus avgjorde hvem som utviklet evne til å tilpasse seg klima og som lettest inntok nye områder på kloden.

Det som kanskje både er forlokkende og skremmende er at det er fullt mulig at moderne teknologi vil kunne få enda større påvirkning enn alle disse gamle teknologiene. For eksempel har medisinsk teknologi, sammen med moderne landbruk all æren (skylden) for den ekstreme befolkningsveksten. Transport, kommunikasjon og massemedia setter fart på globaliseringsprosessen, som jo er kulturutveksling i stor skala.

Jeg skal imidlertid her gå inn på en «case» som jeg har reflektert en god del over i det siste. Det handler om massemedia. Massemedia er en formidabel kulturomformer. Spørsmålet er om vår kultur var moden nok for den når den kom.
Teknologien har kommet fort. Min mor, på noen og åtti, kan fortelle om hennes foreldres tid hvor stormvarselet kom i form av røde papirlapper som ble spredt rundt. Slike noter reddet sannsynligvis mange liv. Selv om værmeldingen var på langt nær så treffsikker som i dag var det nok likevel bra nok til at kystbefolkningen unngikk noen av de verste stormene på havet. Og det var nok en revolusjonerende teknologi som man bare hadde kunnet drømme om noen generasjoner tidligere. Sannsynligvis basert på telegrafi. Nitide værmålinger ble telegrafert inn. Man avtegnet mønstrene, oppdaget stormer og varslet via telegrafering. Disse notene ble nok trykket opp lokalt og spredt utover gjennom datidens lokale distribusjonssystem.

Behovet for slike røde noter med stormvarsel forsvant jo etter hvert som radioen kom. Kanskje fikk systemet et oppsving under krigen, da radioer ble forbudt i Norge.
Men uansett er dette et bilde på hvor dramatisk fort utviklingen har gått. I dag kan jeg ta opp telefonen, spørre muntlig om været, få opp temperatur og nedbørsvarsel, både muntlig og på skjermen. Vår generasjon har opplevd en dramatisk utvikling på media-fronten. De fleste av oss er ukritisk begeistret. For dette gjør at både informasjon, kunnskap og kompetanse formidles med lysets hastighet til alle verdenshjørner.  Samtidig får vi tilgang til underholdning, kunst, musikk kultur og nyheter.

Jeg aner ikke om sosiologien har forsket på dette, men det er opplagt at dette er den kraftigste kulturomformings-mekanismen som vi mennesker hittil har kommet opp med. Dette er selvsagt på godt og ondt. Her er min bekymringsliste:

1)   Underholdningsindustrien
Omfatter spill, sport, film, musikk, show, konkurranser osv. Tilbudet har forlengst passert det tusendobbelte av hva et menneske kan konsumere i løpet av et liv. Underholdningsindustrien aktiverer våre følelser og vår intuisjon. Den krever sjelden noe analytisk av oss. Den analytiske hjernemuskelen svekkes på grunn av færre utfordringer, og store menneskemengder blir underholdningsslaver. Realitetsorienteringen svekkes, og vi pumpes med den reklamen og propagandaen som finansierer det hele. Det finnes allerede konspirasjonsteorier på at dette er en bevisst strategi for å «bedøve» massene. Er man oppslukt av filmer, spill og sport så gjør man ikke revolusjon. Jeg tenker at dette neppe er en bevisst strategi. At media brukes til underholdning er ikke nytt. Underholdningsarenaen forsterker seg selv. Jo flere som blir eksponert for dette, jo større blir interessen for det, følgelig vil vi ha en konstant prosess hvor arenaen for underholdning utvides, både i volum og i mangfold.
Den opplagte ulempen er et dette oppsluker mennesker. Det oppsluker tid og fokus. Ofte går det på bekostning av realitetsorientering, samfunnsorientering og evne til analytisk kritisk tenkning. Det lover ikke godt for moderne demokrati. I neste omgang blir slike masser et lett offer for populister, religiøs fanatisme eller ekstreme politisk ideologier. Og dette er et paradoks. For to tre generasjoner siden ville flertallet ha kastet seg over media, for å stille sin nysgjerrighet, vite nytt, utvikle kompetansen og kunnskapen. Tenk på at mennesker, for to hundre år siden, levde i et informasjons-vakuum. Dette er også undergravende for demokratiet. Uvitenhet gjør mennesket lett manipulerbart. Kanskje kjente datidens mennesker på en helt annen hunger etter informasjon og kunnskap. Da ville dagens medier ha vært et paradis. Men når paradiset er der, så synker massemennesket likevel ned i uvitenhetssumpen, konsumert av en alt for fristende underholdningsindustri.

2)   Glansbildemennesket
Massemedia vil selvsagt aldri gjenspeile det gjennomsnittlige hverdagsmennesket. Arenaen er reservert for mennesker som fremstår som enere, perfekte eller fullkommen. Vi får motetrender på alle områder. Her skapes og omskapes kulturens sett av normer fra dag til dag. Den som ikke oppdager trenden havner utenfor. I vårt samfunn står glansbildemennesket sterkere enn noen gang før. Normalismen dominerer. Grensene for normalstandard snevres stadig inn. På samfunnsplan manifesterer dette seg i form av ekstremfokus på sunn kropp, ekstremfokus på vellykkethet, hyperaktivt barnevern, overbeskyttelse, formynderi, at stadig flere mentale tilstander blir til psykiatriske diagnoser som må medisineres, bølger av moralpanikk, et kalt sosialt klima og grunnleggende menneskeforakt. Foreldre sliter seg ut, fanges i tidsklemma. Spiseforstyrrelser griper om seg og stadig flere lider på grunn av følelsen av utilstrekkelighet. Ideen om glansbildemennesket kan kun eksistere der det finnes mangel på refleksjon om det å være et feilbarlig menneske, om Per Fugellis «nokpunkt» om det å søke andre og mer konstruktive verdier i livet.

3)   Alfa-mennesket og global massesuggesjon
I gamle dager kunne f.eks. Julius Cæsar, med sin stemme, nå ut til kanskje tusen mennesker. Selv da, var det basert på teknologi. Nemlig arkitektur. Å samle tusen mennesker i en skog eller i villmarken var kanskje ikke fullt så enkelt. Menneskets alfa-tendenser og hang til å tilbe er blitt til i naturtilstanden, uten særlig med teknologiske hjelpemidler. Her kunne alfa-mennesket hisse til krig, drive religiøs agitasjon og bevege flokken. I dag har teknologien gjort det mulig å utløse de samme mekanismene over globale avstander. Kanskje var dette en av årsakene til at de store «ismene» utviklet seg som store branner i forrige århundre. Særlig tenker jeg på Nazismen, på Adolf Hitler og Joseph Goebbels. Kanskje er en av grunnene til at verden ble tatt på sengen av dette, nettopp massemedia. 
Kanskje er det det samme fenomenet som gjør brexit og Trump mulig, nå i form av sosiale media og informasjonssiloer. Igjen så virker dette demokrati-hemmende. For alfa-menneskets budskaper er som oftest enkle slagord, populisme og demonisering av andre. Hitler-Tyskland kunne lokke med seg intetanende normalmennesker ved hjelp av radio og propagandafilmer. Folket ble bergtatt av mekanismer som masserte urinstinktene i deres natur. Slik ble de omgjort til nyttige idioter som fremmet demagogenes egoistiske målsettinger. Mennesket er i dag det samme som den gang. Man skulle tro at historien hadde lært oss noe. Men som historikere ofte sier: det eneste vi kan lære av historien er at vi ikke kan lære av historien. Men noe har selvsagt forandret seg siden mellomkrigstiden. Det er at medietrykket i dag er langt mer omfattende og langt mer effektivt. Heldigvis har også mangfoldet økt. I dag kan vi alle ha en viss synlighet i meda. Ingen vil i dag kunne ha full informasjonskontroll og nå ut til alle.

4)   Ekkokamre og informasjonssiloer
Dagens informasjonsflora er heldigvis mangfoldig. Men også her ligger det fallgruver. Man kan risikere å havne i såkalte informasjons-siloer, hvor man bare ser det man selv er interessert i, og de oppfattinger og standpunkt man selv deler. Dette handler ikke bare om våre vaner til å oppsøke stedene på nettet av gammel vane, men også om populære søkeverktøy som Google, sosiale media som Facebook.  Vi kjenner jo alle til at slike verktøy høster sin suksess av å analysere brukeratferd og gi brukeren det de har lyst på. Når jeg søker på Google, vil resultater som kommer fra mitt eget nettsted komme lengre opp på lista, på mine søk enn hos andre. Det er et mektig redskap. Google gir meg det de tror jeg vil ha. Forsalg til Youtube-vidoer baserer seg på hva jeg har søkt på før, og hva jeg har brukt tid på. Og vi alle elsker det (i alle fall jeg). Men baksiden av medaljen er jo at vi risikerer å bli snevret inn i informasjons-siloer og, der blir vi ikke nok utfordret på egne synspunkter og vaner. Det kan gjøre at vi blir sugd inne i informasjonsbobler hvor vi ender opp med å leve våre liv basert på grove feiltakelser om verden rundt oss. Dette er teknologiens forsterkning av det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov.
Det er flere bekymringer med dette. Først og fremst undergraver det demokratiet. Vi risikerer å være uinformert eller skjevinformert i forhold til vårt viktigste borgeroppdrag, nemlig å avgi vår stemme.
En ensidig unyansert virkelighetsoppfatning, kalles i sin mest ekstreme form for psykose. Mennesker som preges av dette vil selvsagt bli farlige dersom de samtidig får makt. Vi ønsker jo ikke å bli underlagt mektige mennesker som er bergtatt av konspirasjonsteorier og fiendebilder. Slike tilstander er jo det motsatte av det å være «klok» eller «vis».

5)   Moderne markedsføring og propaganda
I eldre tider hadde som regel eliten monopol på kunnskap og informasjon. Den mest fristende og nærliggende strategien er å holde allmuen nede i uvitenhet. Fremveksten av teknologi har etter hvert endret dette dramatisk. Skrivekunsten gjorde sivilisasjon mulig. Men i de dager kunne man bruke strategier som analfabetisme, fremmedspråk (latin), og kontroll på litteratur, som strategier for holde kunnskapen unna allmuen. Vær klar over at det beste argumentet mot demokrati, nettopp er allmuens inkompetanse. Dersom eliten i fordumstid har gjort sitt for å forhindre fra å erverve seg kunnskap, så skaper jo dette en selvoppfyllende profeti. Uvitenhet former et menneske. Det gir i sin tur et argument for at vedkommende er uegnet, både til kunnskap og til samfunnsinnflytelse. Sannsynligvis er dette en mekanisme som har vært med til å forsterke og opprettholde allmuens inkompetanse, i generasjon etter generasjon, i århundre etter århundre. Det fundamentale bruddet med dette kom med et teknologigjennombrudd, nemlig boktrykkerkunsten. Plutselig ble det mulig å masseprodusere litteratur. Elitens kunnskapshegemoni var over. Jeg tenker at uten dette, hadde vi ikke fått renessansen, og heller ikke reformasjonen. Dette har skapt revolusjoner omfattende samfunnsmessige endringer.
Nå er strategien om å holde kunnskapen fra folket, gått tapt. Men mennesket er menneske, og alfa-menneske er alfa-menneske. Kan man ikke holde informasjonen unna, så kan man i alle fall søke å få kontroll på den signifikante informasjonsstrømmen som masserer samfunnet.
Vi har nå historisk erfaring med den rendyrkede propagandaen, som man fant i kommunistland, i Nazityskland og som vi finner den dag i dag i Nord-Korea. Dette lar seg kun gjennomføre i totalitære regimer. I våre samfunn flyter informasjonen friere enn noen gang. Det er ikke lengre noe som hindrer meg fra å få opp en mangfoldig flora av informasjon, kritisk, ukritisk, sann, spekulativ eller bevisst løgn. Men betyr det at mektige krefter i våre samfunn dermed har gitt opp å kontrollere massene ved hjelp av informasjon? Selvsagt ikke. Vi har reklamebyråer, informasjonsbyråer, nettsteder og store mediehus.  For vi vet at det ikke finnes noen bedre måte å kontrollere individet på, enn ved å kontrollere virkelighetsoppfatningen. Husk at menneskets atferd styres av to systemer i hjernen: emosjonene og fornuften. For å kontrollere individet må man få til å utløse de rette følelsene og kombinere dette med en tilsvarende virkelighetsoppfatning. Selvsagt vet reklamebyråer og informasjonsbyråer dette. Selvsagt utnyttes vitenskapen om dette for hva det er verdt, til å massere allmuen. Og tjenestene tilbys åpent til de som har penger nok til å betale for det. Og tjenestene som tilbys er svært omfattende og sofistikerte. De søker hensette brukeren i en Truman show verden, hvor alle kanaler, alle meda til syvende og sist er spisset for å gi brukeren en fiktiv ønsket virkelighetsoppfatning. Det heter Astroturfing. Du kan høre mer om det i dette Ted-foredraget.  
Dagens moderne propaganda-maskiner er med andre ord svært sofistikerte, og gode nok til at de fleste av oss blir lurt. Motivene kan handle om alt fra penger til makt. Poenget er at det er store kostnader som skal til for å få gjennomføre. Det er med andre ord et verktøy kun for eliten.
Det store og bekymringsfulle med dette er jo at dette er enda en mekanisme som legger seg til de gamle selvforsterkningsmekanismene: makt er et redskap til å skaffe seg enda mer makt. Penger er et redskap til å skaffe seg enda mer penger. Med andre ord negativ sosial omfordeling.
Det Ted-foredraget, jeg viser til, må selvsagt tas med en viss kritisk sans. Det skal ikke så mye til før dette bikker over i konspirasjonsteori. Vi må ikke overdrive slik at kraften i dette er å anse som universal eller total. Slike propagandafremstøt er verdt veldig mye dersom de kan påvirke atferden til en prosent av individene i et samfunn. Og sannsynligvis spriker slike villednings-manøvrer i alle retninger. Eliten, eller de som har råd til å drive med dette, er jo ingen homogen gruppe. Men jeg tviler ikke på at tankegangen og bevisstheten om slike teknikker er noe som i mange miljøer regnes som gangbart og etisk akseptabelt. En strategi som er nevnt her handler om forsøket på å diskreditere all motstand. Man har fått begrepet som «politisk korrekt». Mennesker som er skeptiske til dagens klimaforskning får gjerne betegnelser som «klimafornektere». Kritikk av et lands innvandringspolitikk blir unyansert stemplet som «rasisme». Alle slike karakteristikker og sosial stempling får den leie effekten at det kveler debatter og skaper fiendebilder av hverandre.
Siste skudd på stammen i så måte er en bølge av antirealisme. Vitenskap og forskning taper gjennomslagskraft. Det er ikke lengre viktig at sannheten korresponderer med realiteter, men at den definerer det som er nødvendig for «vår sak» enten det er politiske ideologier, min lommebok, eller religiøs fanatisme som skal promoteres. Man har allerede kommet så langt at begrepet «Det post-faktuelle samfunn» er lansert. Eirik Løkke i Civita formulerer det slik:
Trumps oppslutning kan tyde på at det amerikanske samfunnet beveger seg i retning av et postfaktuelt demokrati, hvor en betydelig andel av velgerne ikke lenger anerkjenner betydningen av sannhet.

Dette står i direkte motstrid mot ideen om at samfunnet skal gjennomsyres av rasjonalitet, slik jeg argumenterer for i Det modne samfunn.
Et irrasjonelt samfunn er «bad news» for menneskeheten.

 

Historisk determinisme

Noen ganger hører jeg utsagn som sammenligner kulturers utviklingstrinn i forhold til hverandre. Vi sier ofte at «vår kultur ligger så og så mange år foran den og den kultur». Vi sier at noen kulturer utvikler seg langsommere enn andre, at noen er kommet kort og andre er kommet lengre. Noen ganger kvantifiserer vi dette i år. Noen sier f.eks. at Islam ligger 200 år bak oss.

I dette kan det ligge en forestilling om at alle kulturer utvikler seg mot en slags felles «modenhets» tilstand, som ligner på vår. Altså: bare Islam får noen hundre år på seg, så kommer de etter og blir ikke så brysomme lengre. Selv bruker jeg ofte uttrykket modenhet, både om personlig utvikling og samfunnsutvikling.

Det som hittil er sagt i denne refleksjonen mer enn antyder at dette er en urealistisk kultursentrisk forestilling. Det å tro at kulturer er determinert til å beveges seg oppover og fremover mot det vi kaller for moden sivilisasjon er sannsynligvis naivt å tro. Det er naivt å tro at bare Islam får 200 år på seg så vil «de bli som oss».  Kulturers utvikling er kaotisk. Man kan nok lære mye om generelt om kulturutvikling ved å studere på tvers av kulturer og finne fellestrekk. Mye av det jeg hittil har sagt er jo generelle betraktninger. Men i dette ligger også det kaotiske elementet. En kultur er til enhver tid det den var i går, pluss alle påvirkninger som har skjedd i mellomtiden. Dersom man skulle forsøke seg på kvalifiserte spådommer om en kulturs videre utviklingsforløp så må man studere kulturens nå-tilstand svært nøye. Så må dette ses i sammenheng med andre spådommer om alle de påvirkninger som kulturen vil utsettes for i det tidsvinduet vi studerer. Det kan være alt fra klimaendringer, til påvirkning fra andre kulturer. Men uansett er ikke utfordringen så veldig forskjellig fra det å spå om været. Sannsynligheten for feil øker dramatisk jo lengre tidshorisonten blir.

Selvsagt kan en kultur utvikle seg bakover i den betydningen at de fjerner bort fra et ideal om moden sivilisasjon, rasjonalitet eller teknologi. Årsaker til en slik utvikling kan både være naturkatastrofer, klima, sykdom, sult, påvirkning fra andre kulturer, invasjon, religion, revolusjon osv. Jeg tenker at den utviklingen vi har sett i Midtøsten de siste årene vitner om kulturer som beveger seg i gal retning i forhold til en forestilling om moden sivilisasjon. Det burde også fortelle oss at moden sivilisasjon slett ikke er noen selvfølge og at man må ta dette med i samfunnsplanleggingen, dersom man har ambisjon om å drive det menneskelige sivilisasjonsprosjekt videre fremover.

 

Kultur og kompatibilitet

Kompatibilitetsbegrepet har i all hovedsak utgangspunkt fra teknologi. Det betyr enkelt sagt at noe passer godt nok sammen til å kunne fungere og samspille. Innenfor teknologi er det ofte enten eller (dikotomisk). Enten funger innretningene sammen eller så gjør det det ikke. Jeg har imidlertid også sett begrepet i bruk på andre områder. I forhold til mennesker, grupper og kulturer må vi fjerne oss fra den dikotomiske varianten av dette og forholde oss til grader av kompatibilitet. Negasjonen av kompatibilitet er inkompatibilitet. Jeg har fått det for meg at begrepet kan ha sitt anvendelsesområde på kulturer fordi det er et forholdsvis nøytralt begrep. Jeg bruker gjerne ord som modenhet eller tilpasningsevne, og jeg kommer fortsatt til å gjøre det. Men ordene har også en retorisk valør. Det å være umoden kan fort forveksles med å være mindreverdig. Slik er det selvsagt ikke ment. Dersom vi heller snakker om kompatibilitet så er vi altså mer på nøytral grunn, og man kan snakke om dette uten å skape for sterke retoriske assosiasjoner.

I forbindelse med kultur er det mange former for grensesnitt hvor det kan være fruktbart å bruke kompatibilitetsbegrepet:

1)   En kultur må være kompatibel med sine omgivelser.
Dette er jo grunnleggende. Uten høy nok grad av kompatibilitet med omgivelsene vil kulturen ikke kunne fungere og den vil dø ut. Da mennesket vandret ut av Afrika foregikk dette i små steg og over lang tid. For hvert steg utvikler kulturen kompatibilitet med nye utfordringer. Over tid har altså kulturene utviklet kompatibilitet med omgivelser som avviker i høy grad med det mennesket opprinnelig er tilpasset.
Plutselige endringer i omgivelsene vil skape en like plutselig inkompatibilitet med kulturen. Og er endringene store nok, så vil ikke kulturen kanskje ha endringskapasitet nok til å følge med. Den blir inkompatibel med sine omgivelser for lenge, og den dør ut.

2)   En kultur må ha en viss grad av kompatibilitet for å kunne fungere sammen med andre kulturer. Er det for store forskjeller i språk, skikker og tradisjoner vil dette begrense samspillet og ofte utløse konflikt.

3)   En kultur må være kompatibel med den teknologien den har tilgang til. Man kan ikke uten videre sette mennesker fra en primitiv kultur til å passe på et atomkraftverk. Vi må tenke på at teknologiutvikling og kulturutvikling er et gjensidig samspill. Det vil si at andre kulturer ikke behersker denne teknologien uten tilpasning.

4)   En kultur må være kompatibel med det politiske system den skal eksistere under. Det er vel akkurat dette punktet som har fått øynene mine opp for denne type problemstillinger. Som jeg tidligere har poengtert: Nylige historiske erfaringer har lært oss en viktig lekse. Det finnes en rekke kulturer i verden i dag som ikke er kompatible med vår form for demokrati. Dette har vi lært av Afghanistan, Irak og den arabiske våren.

5)   En kultur har også større eller mindre grad av kompatibilitet med religioner. Den norske kulturen har f.eks. større kompatibilitet med kristendom enn med islam. Det vil si at dersom det var valget, enten kristendom eller islam så ville de fleste nordmenn ha opplevd seg mer komfortabel med kristendom. Selvsagt handler dette om gjensidig påvirkning mellom religion og kultur, over tid. En norsk variant av islam ville for eksempel neppe vært like brutal som den pakistanske varianten.

6)   Kulturer er ikke alltid kompatibel med kunnskap. Kulturer vil typisk bygge opp forsvarsverk for å demme opp for å bli eksponert for inkompatibel kunnskap. Eksempel på dette er kristne og muslimske kreasjonister, hvor vitenskapelig kunnskap er inkompatibel med deres religion.

Kompatibilitetsbegrepet er like anvendelig på det individuelle plan. Som jeg nevnte, har nordmenn flest lav kompatibel med islamsk kultur. Det har vi jo sett f.eks. i tilfeller der samboende par har reist til Dubai og naturlig bodd på samme hotellrom. I Dubai er dette en kriminell handling og paret risikerer straffeforfølgelse. Og om man havnet riktig galt Midtøsten, så vil jo selve straffeprosessen være fullstendig inkompatibel med norsk rettsfølelse og humanitet.
Det er selvsagt mulig å tilpasse seg et slikt regime. Det er det jeg kaller for proaktivt ansvar, som jo nettopp handler om kompetanse på omgivelsenes reaktive ansvarliggjøring.
Generelt snakker vi altså her om individets kompatibilitet med det samfunn det lever i. Inkompatibilitet vil gjerne bli sortert ut som enten kriminalitet eller avvik. På samme måte kan individet ha grader av kompatibilitet på alle de områdene som er nevnt over. Man gir ikke en femåring et skytevåpen. På sitt stadium er femåringen inkompatibel med en slik teknologi. På samme måte kan individer være inkompatible med forskjellige former for religion og andre kulturer.

Nå kan vi spinne videre på dette og innføre begrepet kompatibilitetshorisont.  Et individs tilpasningsevne kan beskrives som individets nå-tilstand pluss individets endringskapasitet. Nå-tilstanden angir individets kulturelle komfortsone. Endringskapasiteten avgrenses hovedsakelig av individets resurser, herunder åpenhet, rasjonalitet og kreativitet. Fleksibiliteten krever kognitivt arbeid, med andre ord innsats. Derav bruken av begrepet komfortsone. Komfortsonen er der vi kan være uten at det koster oss nevneverdig innsats for å tilpasse oss. Skulle man måle endringskapasiteten måtte man også ta med tiden. Altså hvor mye man klarer å endre pr. tidsenhet. For å summere opp:

Kompatibilitetshorisont=nå-tilstand + endringskapasitet / tid

Samme resonnement kan anvendes på kultur. Kulturens evne til å tilpasse seg avhenger av kulturens tilstand i dag pluss kulturens evne til å endre seg over tid. Dette blir da et mål på kulturens tilpasningsevne.
Om vi nå tar med oss refleksjonen om de kaotiske elementene i kulturutviklingen så innser vi at enhver kultur er individuell. Det vil si at vi ikke kan forvente at den «medisinen» som virket så godt i vår kultur, skal kunne fungere like bra i en hvilken som helst kultur. Dette blir litt av den samme problematikken som for barneoppdragelse. Vi har vel alle etter hvert innsett at en universal formel for barneoppdragelse ikke finnes.  Virkemidlene må tilpasses til den tilstand akkurat det individet befinner seg i akkurat nå. Den viktigste strategien i forhold til barn er å se barnet, analysere og forstå det. Så kan man utforme sin strategi med utgangspunkt i dette.

Dette er ikke forskjellig i forhold til kulturer. Dermed kan man si at forestillinger om universale ideologier, religioner eller doktriner er en dødfødt strategi som hører hjemme på kunnskapens skraphaug. Hadde vi visst dette før man gikk inn i Afghanistan eller Irak, for å innføre demokrati, så hadde man aldri gjort det. Disse kulturene har en tilstand som er inkompatibel med vår form for demokrati.

Vil det si at slike samfunn aldri vil kunne utvikle seg til velfungerende gode demokratier? Ikke nødvendigvis. Men det forutsetter to ting. For det første må strategien ha utgangspunkt i den enkelte kulturs egenart. Man kan ikke komme løpende med en oppskrift som «fungerte for oss». For det andre må kulturens egenart og endringskapasitet analyseres. Og på samme måte som for individer, så handler endringskapasitet om evne til innovasjon (kreativitet), rasjonalitet, etikk og åpenhet.  Til sammen blir dette et mål på kulturens kompatibilitetshorisont. Er kulturen svak på disse områdene, så vil ønsket forandring kunne ta svært lang tid. I verste fall må man innse at den aldri kan realiseres. Da ligger ønsket endring så langt utenfor kulturens kompatibilitetshorisont at kulturen kan regnes som irreversibel inkompatibel med ønsket endring.

Her er det verdt å merke seg her at selv om kulturer er individuelle, så kan man si noe universelt om kulturens endringskapasitet. For evne til innovasjon, rasjonalitet, åpenhet og etikk er universelle størrelser som kan analyseres og måles i hver eneste kultur. Men dette er også en del av kulturens nå-tilstand. Og dersom kulturen har vært gjennom prosesser hvor disse områdene har forvitret så er evnen til å komme ut av det kanskje ødelagt for godt. Kompatibilitetshorisonten blir dermed svært begrenset. Det gjør jo at sannsynligheten for å støte på utfordringer som ligger for langt utenfor denne horisonten blir mye høyere. Med andre ord er kulturens levetid beseglet. For før eller senere vil jo akkurat det skje. Prosesser som forvitrer disse områdene kan være religion, æreskultur eller det sosiale spill i forskjellige varianter.

Men den oppmerksomme leser vil fort innse at det finnes noen universelle nøkkelfaktorer her. Det kan være utdannelse, kunnskap og langsiktig jobbing med etikk, åpenhet og rasjonalitetens kår i samfunnet. Men i en kultur som har en smal kompatibilitetshorisont vil selv det by på store utfordringer.

Så kan man stille et mer grunnleggende spørsmål: er alle kulturer like mye verdt? For det vi ser her er at kulturer, på samme måte som individer er unike. De har en unik utviklingshistorie og deres forutsetninger for å møte utfordringer blir svært forskjellig. Gir det oss en grunn til å rangere kulturer i forhold til hverandre? Fra verditeorien forstår vi at dette egentlig er et subjektivt spørsmål som selvsagt ikke kan ha noe objektivt svar. Min refleksjon er at kulturer har nytteverdi, eller instrumentell verdi.  Og her kommer vi inn med empatisk etikk. Kulturer er ikke individer og derfor har de heller ingen egenverdi. Det vil for meg si at det er etisk greit å rangere kulturer. Jeg har jo utgangspunkt i refleksjonen om det modne samfunn. Og her kan kulturer rangeres i forhold til grad av kompatibilitet opp mot tilpasning til den slik modenhet. Og da går parameterne i en slik rangering nettopp opp mot de forhold som allerede er nevnt: innovasjonsevne, rasjonalitet, åpenhet og etisk grunnsyn. Alt dette vil nok i høy gra sammenfalle med sivilisasjonsgrad. Mitt perspektiv i det modne samfunn er jo et kosmisk perspektiv. Det handler ikke bare om det gode samfunn, men også om samfunnets evne til å bli en bærende kraft for mennesket i et perspektiv utenfor denne kloden og langt inn i fremtiden. Målt opp mot dette perspektivet vil de fleste kulturer som eksisterer i dag falle gjennom. Men noen kulturer har bedre potensialer enn andre. Her rangerer vestlige demokratier høyt sammen med en del asiatiske kulturer. Det meste av islamske kulturer og en del afrikanske kulturer faller derimot fullstendig gjennom.

Når det er sagt så vil ikke det si at jeg avskriver slike kulturer i sin helhet. Alle kulturer har mye å by på. Det kan handle om tradisjoner, språk, teknologi, kunnskap, kunst og kultur. Mye av dette legger seg til med store bidrag til verdens kulturarv. Og det er selvsagt verdifullt å ta vare på. Men de kulturelle prosesser som har ødelagt kulturens rasjonelle grunnlag og endringskapasitet er noe vi ikke vil ha. Og det er noe vi bør hegne om, beskytte og videreutvikle i vår kultur.

 

Kultur i møte med kultur

Dersom vi forestiller oss et enkeltindivid som er født og oppvokst og som lever hele sitt liv midt i en homogen kultur, så er sannsynligheten stor for at det mennesket er kulturblindt. På samme måte som fisken ikke har noe bevissthet om vannet den lever i, så har ikke et individ med et slikt utgangspunkt noe begrep om kultur. Det er først når individet blir eksponert for fremmede kulturer at det kan starte på den lange refleksjonen som jo ender opp med erkjennelsen av hva en kultur er. Og vi kan jo tenke oss mange reaksjoner på et slikt møte. Uvilkårlig vil man jo ukritisk fortolke de fremmedes gester og handlinger med utgangspunkt i egen kulturell kontekst. Og det kan jo gi utslag i både at de fremmede betraktes som «gale» eller at de er uforskammede, eller truende alt ettersom. Slike møter er naturlig latente for konflikt med utgangspunkt i rene misforståelser. Ingen kulturer er kompatible med hverandre. Det som avgjør kulturenes evne til å leve sammen og samspille avhenger av den enkelte kulturs kompatibilitetshorisont.

Forestillingen om den uendelige monokulturen er selvsagt en illusjon. Oppgjennom historien har kulturene vært i konstant bevegelse og kulturer har i all tid måtte forholde seg til andre kulturer.  Selvsagt finnes det unntak fra dette. Da snakker vi områder eller øyer hvor kulturene er isolerte. I alle kulturer finnes det nok fraksjoner av miljøer som forholder seg konstruktivt eller destruktivt til andre kulturer. En konstruktiv tilnærming er å møte kulturene med forsiktig åpenhet, nysgjerrighet, og ikke minst med tanke på forskjellige former for utveksling. Utveksling kan være handel, tradisjoner, teknologi, kunnskap osv. Det kan også være genetisk utveksling. På alle måter vil kulturer som forholder seg konstruktivt til hverandre, bli fornyet og rikere kulturer. Selvsagt kan kulturer smelte sammen, eller assimileres i hverandre, og tradisjoner og språk kan jo gå tapt i en slik prosess. Men det vi skal merke oss er jo at det er få kulturer som ikke har et momentum av forandring og progresjon. Skal man da si at forrige generasjons kultur er tapt? Ja, den er jo det, på samme måte som tenåringsutgaven av meg selv er tapt. Det vil jo alltid finnes krefter i kulturen som søker å bevare den. Men kulturforandringer lar seg sjelden stoppe. Det innebærer også at kulturer påvirker hverandre og smelter sammen.

Den destruktive tilnærmingen er handler om fiendskap, konflikt, mistenkeliggjøring og forsøk på å dominere hverandre. Tilbøyeligheten til fiendskap mot fremmede ligger latent i alle mennesker. På savannene i Afrika var det nok konkurranse om ressurser. Det kan både dreie seg om territoriale ressurser og om tilgang til gruppens kvinner. Slik territorial og reproduksjonsmessig rivalisering vil jo forme og utvikle tilbøyeligheter i denne retning, drevet av naturlig- og seksuelt utvalg.
Det er nok mange faktorer som vil påvirke hvordan en kultur reagerer i møte med en annen kultur. En faktor kan være kulturens kollektive erfaringsbase. En kultur som har opplevd andre kulturers aggresjon og forsøk på undertrykkelse, vil nok generelt sett være mer fiendtlig innstilt. Det heter at vold avler vold. Dette er jo også noe som går i sosial arv. Kriger og konflikter har ikke bare konsekvenser der og da. Dette kan sette seg som spor i folkesjelen og gjøre at fremmedskepsisen får overtaket.
Men det vil alltid finne delte meninger om dette. Individer som befinner seg i de sosiale ytterkanter eller nederst på den sosiale rangstigen vil i utgangspunktet ha langt lavere terskel til å ville utprøve sine muligheter i «andre leirer». Og motsatt så vil ledere, spesialt alfa-mennesker ha alt å tjene på å hause opp fiendebildet av fremmede kulturer. Dersom to kulturer nærmer seg hverandre, er det jo duket for store forandringer og konkurranse fra fremmede alfa-mennesker. Dette skaper gjerne en hets, ikke bare mot de fremmede, men også de innenfor egne rekker som er for fremmedvennlige. Dette handler i høy grad om rivalisering i forhold til reproduksjon. Kvinner som innlater seg med de fremmede risikerer alt fra kraftige sanksjoner til å bli drept. Dette så vi også i Norge under oppgjøret etter den andre verdenskrig. Massemennesket var ikke nådig med kvinnelige overløpere, som de kalte tyskertøser.  Muslimske miljøer som innvandrer til vestlige land har strenge normer og kodekser for å holde sine egne kvinner unna det åpne kjønnsmarkedet. Men det oppfattes som uproblematisk at mannlige muslimer inngår i forbindelser med vestlige damer. Dette er en nøyaktig forutsigelse av seksuell seleksjon. Strategien er å forhindre fremmede hanner i å spre sine gener og forsterke egne muligheter til det samme.

Et fungerende samspill mellom kulturer kan til tider være svært sårbart. Det holder den ene av partene øker sin fiendtlighet. Det kan tenne en irreversibel selvforsterkende prosess. Økende fiendtlighet utløser fiendtlige handlinger. En kultur som aksepterer andres fiendtlige handlinger mot seg selv, oppfattes gjerne av omgivelsene som enkel å dominere. Det vil uvilkårlig føre til en asymmetrisk relasjon hvor vi får en dominant og en undertrykket kultur. Ergo må motstrategien bli å møte hardt mot hardt (tit for tat). Altså fiendtlige responser som er kraftigere enn motparten. Her vil vi da få en eskalerende konflikt hvor kulturene forsøker å dominere hverandre til underkastelse. Det vil jo selvsagt aldri skje. Dermed har vi krigstilstand som kan vare over mange generasjoner. En slik prosess ender naturlig dersom den ene kulturen vinner over den andre, eller at man klarer å øke rasjonaliteten så mye i begge kulturene at det blir mulig å stoppe galskapen gjennom dialog eller diplomati.

Det som er vesentlig i samspill mellom kulturene er å forebygge mot at denne type prosesser starter og løper løpsk. Det forutsetter imidlertid at rasjonaliteten får komme til anvendelse på et tidligst mulig stadium i en slik prosess. Her er det flere vesentlige tiltak som kan iverksettes.

1)   Kunnskapen om menneskenaturen.
Jo bedre kunnskap man har om menneskenaturen, desto mer vet man om slike kulturelle prosesser, og desto bedre mulighet har man for å påvirke dette.

2)   Punktering av spenninger
Sosial distanse gir mistenksomhet, hatideologi og virkelighetsfjerne monsterforestillinger om fienden. Det eneste som kan dempe dette er å la kulturene bli eksponert for hverandre, slik at man skape arenaer det er mulig å vise frem menneskelighet og medmenneskelighet. Et stort omfang av dette vil punktere spenningene og ta hull ekstreme forestillinger skapt av fantasi og retorikk.

3)   Utøve likeverd på tvers av kulturene
Et moralsk grunnsyn som innvilger alle mennesker etisk verdi vil dempe fienderetorikk og åpne for å se og fortolke «de andre» i et mer medmenneskelig utgangspunkt.

4)   Imøtegå fiendebilder, mistenksomhet og hat-ideologier.
Unngå at fienderetorikk blir stående uimotsagt. Punktere retorikken med saklig analyse, nyansering og god etikk.

5)   Holde alfa-logikken i sjakk.
Ha systemer som ikke tillater at alfa-logikk blir enerådende og får forme kulturens måte å agere på.

 

 

Kultur som enhet for gruppeseleksjon

Jeg er blant dem som i utgangspunktet er skeptisk til gruppeseleksjon. Her er jeg mest skeptisk til genetisk sammenheng. Det vil si en hypotese om at en kultur har også en genetisk egenart som styrker kulturens evne til å konkurrere med andre grupper, og at kulturer med heldige gen-reservoarer, utkonkurrerer kulturer med uheldige gen-reservoarer.

Men dette er en lang, kompleks og uavklart diskusjon. Min skepsis handler først og fremst at jeg anser kulturutvikling å være kaotiske prosesser.  Sammenhengen fra biologi til kultur er opplagt, men likevel så pass bakenforliggende at måten dette slår gjennom og sementerer seg i kulturen på har stor grad av tilfeldighet i seg. For tre generasjoner siden var tyskerne nazister. I dag er de demokrater. Det er de samme genene, men de kulturelle strømningene er svært forskjellige. Jeg har allerede vært inne på disse mekanismene, og det gir meg grunn god nok til å være skeptisk til gruppeseleksjon på kulturelt nivå, i alle fall på den måten jeg hittil har beskrevet det.

Men, det er nok mer nyansert enn som så. For jeg tenker at det er forholdsvis lett å konstatere at noen kulturer er mer kompatible med sine løpende utfordringer enn andre. Det vil si at noen kulturer klarer seg bedre enn andre. Og de største utfordringer kulturer utsettes for er som regel presset fra konkurrerende kulturer. Og jeg er heller ikke fremmed for tanken på at dette også ender opp med genetiske tilpasninger. Men jeg tenker at den genetiske variasjonen ikke følger kulturelle grenser. For det første har vi store lekkasjer mellom nabokulturer. For det andre så finner vi sjelden skarpe grenser. Det er noe vi oftere finner i vår tid hvor det er lettere å forflytte seg over store avstander. Men før teknologiens tidsalder var dette glidende overganger. Det er utallige kulturer i Europa, men genene er stort sett de samme. Dette gjelder stort sett på alle kontinenter. Afrika er et svakt unntak, da det genetiske mangfoldet er større her.

Poenget mitt er at det som avgjør at kulturer fortrenger hverandre, sjelden er gen-forskjeller, men heller forskjeller i kulturelle utrykk, på basis det samme genom. Dette har igjen sammenheng med mitt syn på hvordan atferd skapes. Det er en klar sammenheng med gener, via emosjoner, men høy fleksibilitet i hvordan dette til slutt kommer til uttrykk. Denne fleksibiliteten gir seg også utslag i tilpasningsevne til den kulturen vi vokser opp i.

Men når det gjelder konkurranse mellom kulturer så skal vi heller ikke glemme hvor mye kulturell størrelse har å si. Jo større kulturen er, desto mer ressurser. Jo mer ressurser, desto større muligheter til å underlegge seg enda mer ressurser. Dette er loven om kapitalens selvforsterkning. Det at en kultur ender opp som større enn en annen, kan f.eks. handle om at forfedrene slo seg ned i et område, som tilfeldigvis viste seg å være mer fruktbart og ha mer ressurser, enn utgangspunktet for nabokulturen, som havnet i et svakere område. En slik forskjell, kan være nok til at den ene kulturen svelger den andre, etter noen titalls generasjoner.

Men så kan vi gå videre og tenke slik at nettopp kulturen som jo også preges av seksuelle-, sosiale- og parentale- seleksjonsmekanismer, i seg selv blir en slik seleksjonsmekanisme. Jeg tenker at det er på denne måten vi har fått utviklet sterke tribalistiske tilbøyeligheter, og kanskje også religiøse tilbøyeligheter. Og da er dette egenskaper, som selv om de er formet av kulturelle prosesser, ikke avgrenses av kulturelle skillelinjer, men sprer seg utover i regionen, og kanskje til slutt i hele menneskeheten. Våre tribalistiske tilbøyeligheter, vår hang etter å gravitere om hellige forestillinger og symboler, ritualer, normer og tabuer, har tross alt spredt seg til hele menneskeheten. Det betyr at de har vært tilstede i vår art, kanskje lenge før homo-sapiens vandret ut av Afrika.

Min hoved-hypotese på dette er at ja, gener påvirker kulturer, men kulturer former også gener. Dette er komplekse vekselvirkninger. Og det gjør at diskusjoner om gruppeseleksjon eller ikke blir alt for unyansert.

 

Tenkesurfing

Jeg er vel ikke den eneste som har vært i overkant fasinert av fuglers v-formasjonsflygning. Mer og mer forskning viser at dette handler om energisparing. Det å fly krever energi. Sannsynligvis er det det fugler bruker mesteparten av sin energi på.  Da er det vel heller ikke så rart at, særlig fugler som flyr langdistanse, har utviklet sofistikerte energisparingsteknikker til formålet. Lederfuglen er den som jobber absolutt hardest. Og slik som jeg har skjønt det, så bytter man på lederrollen. Forskning viser at individene legger seg bak og synkroniserer vingeslagene på en slik måte at de nøyaktig treffer optimalt i forhold til å utnytte luftsvingningene som oppstår.

OK, så fuglearter er flinke til å optimalisere det som de er best på, nemlig å fly. Hva er det vi mennesker er best på? Jo det er å tenke. Og her er vi utviklet til å bruke samme teknikken. Hjernen er det organet i kroppen som bruker mest energi pr størrelse. På det individuelle plan har jeg skrevet om dette i Det late mennesket. Men det er helt klart at vi mennesker er eksperter på å surfe på andres tanker. Dette er en vesentlig forutsetning for å kunne utvikle en avansert kultur. Vertikalt skjer dette på skuldrene til våre forfedre. Det kunne neppe blitt en Einstein uten at det først var en Newton. Kanskje hadde det ikke blitt noen Newton uten at det først var en Aristoteles, osv.

Hvor mange av oss er det som har gått gjennom og skjønt det matematiske beviset for Pythagoras? Saken er at de fleste av oss som 12 åringer, evner å utnytte denne mange tusen år gamle kunnskapen, uten at vi trenger å forstå alle de resonnementer som ligger bak. På den måten sparer vi tid og energi. Men dette går nok lengre enn som så.

Etter hvert har man blitt mer og mer klar over skillet mellom kognisjon og intuisjon. Her kommer den horisontale tenkesurfingen inn. Vi baserer oss på hva andre rundt oss tenker. Dette gjør vi rent intuitivt. Det er en mektig strategi som vi alle tjener på, men som også opplagt har sine fallgruver. For vi fristes til å bli late, basere oss ikke på argumenter men på hvem vi har tillit til, så tankesurfer vi på dem. Slik kan vi få sosiale grupperinger med stor grad av felles virkelighetsoppfatning. Og vi fristes til å droppe anvendelsen av kritisk tenkning på egne kollektive forestillinger. Dette kan igjen lede til at sosiale prosesser spinner ut av kontroll. Vi får massesuggesjon. Og vi lar oss viljeløst bevege dit massen går. Det er alltid tungt å være en fugl som flyr fremst eller som flyr alene. Men som vi nok innser, dersom ingen gjorde det, hvordan skulle da kulturen kunne utvikle og korrigere deg selv?

Kognitivt søvngjengeri

Her om dagen kom jeg på en mer spesifikk betegnelse på dette problemet: Kognitivt søvngjengeri. kan også omdøpes til intellektuelt søvngjengeri, og til faglig søvngjengeri. Det er viktig å bli oppmerksom på at hverken IQ, kompetanse eller kunnskap i seg selv gjør oss immune mot dette. Det handler kun om å erkjenne mekanismen.

Noen ganger varsles vi. Ofte får dette betegnelser som «oppvåkning», eller vi oppfordres til å «våkne opp». Til og med i Bibelen er det en lignelse om ti jomfruer som sovner. Man kan overføre betydningen til at man slumrer med bruken av kritisk tenking, med ervervelse av kunnskap og kompetanse og sovner intellektuelt. Man går på autopilot, system 1, eller intuisjon. Oppfordringen om å våkne opp, kan da oversettes til en oppfordring til å ta i bruk kognitiv kapasitet, ikke til rettferdiggjøring men til kritisk tenkning. Det er en dobbel overvinnelse. For det første er det langsomt og anstrengende å ta i bruk kritisk tenkning. For det andre er det å skulle eksponere seg for motforestillinger noe som krever vilje til å gå imot egen impuls. Men når vi gjør dette, og mobiliserer våre intellektuelle evner, så ja, vi oppdager vår egen feilbarlighet, men vi oppdager også andre perspektiver, og noen ganger kan det lede til eureka-øyeblikk, aha-opplevelser, noe vi har vært blinde for. Dette er perler i menneskets liv, og det gjør oss til mer romslige mennesker.

 

Kulturell helse (superpsykologi)

Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje er mulig å bruke helsebegrepet også på kulturer og sosiale miljøer. Da tar jeg utgangspunkt i den definisjonen av helse som er gitt her. Den sier at:

Helse er evne til å fungere i forhold til hverdagens krav og utfordringer

På sosialt eller kulturelt nivå handler det altså om gruppers evne til å fungere i forhold til de utfordringer som til enhver tid møter kulturen. Mine tanker om den «friske» kultur er i stor grad gjengitt i tekster som «Det sosiale samspill» og «Det varme sosiale klima», «Sivilisasjonsgrad» og «Det modne samfunn». Da handler det om samfunn som preges av høy grad av rasjonalitet, er faktaorienterte, lavt konfliktnivå, har høy innovasjonsevne, er mangfoldige og har god kollektiv handlekraft. Kanskje kan den listen som jeg har kommet opp med som mål på sivilisasjonsgrad også fungere som et mål på samfunnets sosiale helse.

Utgangspunktet for en slik utvidelse av helsebegrepet kan være den subjektivistiske tilnærmingen hvor perspektivet er informasjonsprosesser. Individet er en informasjonsprosess. Det er også kulturen.
Noen har sagt at, om man har en nervecelle, snakker vi nevrologi. Om vi har to, da snakker vi psykologi. Basis for alle informasjonsprosesser, vi kjenner til, er fysiske prosesser. På data-siden snakker vi om hardware og software. To eller flere nerveceller som vekselvirker med hverandre blir veldig fort til komplekse informasjonsprosesser. For ikke å snakke om når det er tusener, eller millioner av celler involvert i prosessen.

Jeg tenker at denne tankegangen kan tas et nivå videre. Et menneske, og vi snakker psykologi. To mennesker og vi snakker superpsykologi. Vekselvirkningen mellom individer er også informasjonsprosesser. Jo tettere kommunikasjon, jo flere forgreininger i nettverket, jo større nettverk, desto mer komplekse informasjonsprosesser får vi også på dette super-individuelle planet. Helse-begrepet kommer inn med en gang vi introduserer at disse informasjonsprosessene handler om tilpasningsevne.

På den måten går det altså an å betrakte kulturen som en svært kompleks informasjonsprosess. Alle de foregående betraktninger på kulturen forteller oss at parallellen med individets utvikling er jo åpenbar. Kulturen er et akkumulerende utviklingsforløp med store innslag av kaotiske elementer. Dermed kan man også trekke den forsiktige konklusjonen at, på samme måte som individer kan utvikle seg på en slik måte at tilpasningsevnen svekkes, eller ødelegges, så kan det samme skje med kulturer. Ut av dette burde man utvikle en ny vitenskap, nemlig kulturell legevitenskap. Kanskje bør man da ha utgangspunkt i en slags syntese, mellom informasjonsteori, psykologi, sosiologi osv. Og faget kunne kanskje hete superpsykologi.

Mitt lille tankeeksperiment i denne sammenhengen er altså forsøke å beskrive sykelige kulturelle tilstander ved å anvende begrepsapparatet fra psykologien.

Når vi snakker om grupper eller subkulturer som utvikler patologiske trekk, er dette ofte med basis i det fenomenet vi kaller for gruppetenkning. Utfordringen er at dette er et naturlig trekk i alle grupper. Det er egentlig et paradoks at vi har tilbøyeligheter innebygget i vår natur som tenderer til å skape patologiske tilstander i kulturen. Forklaringen ligger sannsynligvis i spenningsforholdet mellom gruppens kollektive beste og individets beste. Det il alltid være biologisk lønnsomt for ressurssterke enkeltindivider å agere på en måte som tjener egeninteressen, men som, om mange gjorde det samme, vil svekke gruppen som helhet. Dette skaper et slags naturens kompromiss som bølger frem og tilbake i gruppens indre liv. Det skaper en slags balanse som hverken er optimal for gruppen som helhet, eller for de mest ressurssterke individene i gruppen. Det patologiske kommer til syne når ubalansen blir for stor, i den ene eller den andre retningen.

Det er jo ikke sikkert at alle typer sosiale sykdommer har noen klar parallell i den individuelle verden av mentale lidelser. Men her prøver jeg meg på å bruke noen slike paralleller:

 

1)   Sosiale psykoser
Psykoser handler i stor grad om at virkelighetsoppfatningen blir sterkt forvrengt. Dersom den kollektive virkelighetsoppfatningen i en kultur får et markant avvik fra det man, rasjonelt sett, vet er virkeligheten, så kan man snakke om kollektive psykoser. Den beste kandidaten for dette er store deler av den islamske verden. I vår tid må den virkelighetsoppfatningen, som millioner på millioner av muslimer tror på, kunne kalles for en kollektiv psykose. Jeg så nettopp en youtube video hvor Richard Dawkins fortalte at han hadde besøk en muslimsk skole i England. Der hadde han møtt en del studenter. Der kom de frem at alle disse studentene trodde at ferskt og salt vann ikke kunne blandes. Begrunnelsen er at det står i Koranen.  Selv om man henter inn et par glass med salt og ferskt vann og blander det (det blandes jo helt perfekt) så er man ikke villig til å godta det fordi Koranen har presedens over den observerbare virkeligheten. Her har vi altså en erkjennelsesmekanisme som til de grader paralyserer den naturlige kjente erkjennelsesprosess. Dette konserverer så en virkelighetsoppfatning som er åpenbart i strid med det vi vet i dag. Det er opplagt at den dagen vi står foran en verdensomspennende pandemi, eller en asteroide på kollisjonskurs med jordkloden, så vil neppe muslimske kulturer stå i forreste rekke med konstruktive planer for å hindre katastrofen. På grunn av tapt rasjonalitet står de langt svakere på all vitenskapelig utvikling. Den dagen det virkelig gjelder, vil de ikke kunne bidra. Da treffer jo dette vår helse-definisjon, og kulturen må kunne betegnes som alvorlig syk.
Jeg har allerede brukt virusmetaforen i forhold til religion. Det innebærer at mange religioner (men neppe alle) kan regnes inn under begrepet «kollektive psykoser». Men det finnes selvsagt religioner hvor avviket er for lite, og noen religioner som helt og holdent støtter seg til moderne vitenskap. Små avvik eller tro på gud eller guder er ikke, i seg selv, kulturelt skadelig, fordi det ikke går ut over noen av de egenskaper en kultur må ha for å kunne betegnes som frisk. Det er først når religionene blir så irrasjonelle at deres evne til å møte utfordringer svekkes signifikant at man kan kalle det for en kollektiv psykose. Andre kollektive psykoser har vært hekseforfølgelsene, nazismen og diverse kommunistiske bevegelser.

Noen år etter at jeg skrev dette er valgkampen i USA for 2024 i full gang. Mange oss gnages av bekymringen rundt Donald Trump og MAGA-bevegelsen i USA. Mye kan sies om dette. Men det jeg vil frem til her er denne videoen av Psykiateren Dr. Bandy Lee. Bruken av virusmetaforen får her en ny dimensjon. Poenget er at mentalt syke eller forstyrrede mennesker, faktisk sprer symptomer til sine omgivelser. Mekanismen er selvsagt via memer, som er beskrevet her. Lee hevder i denne videoen at dette er fenomener som har vært kjent i generasjoner. Hun viser til eksempler fra egen praksis. Hun forteller om hele familier, med symptomer og hvor oppgaven er å finne «primærkilden».  Det vil si den reelt syke personen. Når vedkommende tas ut av miljøet, vil menneskene gradvis komme tilbake til normalen. Lee mener at Donald Trump er en slik «primærperson». I vår tid smitter dette, gjennom massemedia, og særlig gjennom sosiale media. Det er dette som gjør situasjonen så farlig. Det er vel neppe overdrevet at de fleste oppegående innser at situasjonen i USA er skremmende og utgjør en verdensomspennende fare. En Trump 2.0 periode vil få mange oss til å «holde pusten» og håpe på det beste.

2)   Sosiale nevroser
En nevrose handler, slik jeg har forstått det, om overdreven engstelse eller frykt. I sosiale sammenhenger handler det om at kulturen til tider utvikler overdreven frykt eller angst knyttet opp mot kollektive forestillinger. Gode eksempler på det finner du i de såkalte samfunnspanikkene.  Man skulle tro at i vår opplyste tid så er slike panikk-prosesser lagt bak oss. Jeg tenker at vi i dag kan identifisere flere kandidater som fortjener betegnelsen samfunnspanikk. Islamofobi er en av dem. Men også det motsatte, vesten-fobi, må også tas med. Vi har fobier for hverandre. Vi skaper fiendebilder og hat-ideologi. I noen land har vi jo også sterk utbredelse av homofobi. I den vestlige verden er man fortsatt preget av overgrepshysteri. Overgripere er ansiktsløse, skjult i mørket og demonisert. Det hindrer den forståelse som skal til for å kunne begrense omfanget av problemet på en rasjonell måte.
Jeg er usikker på om klima-debatten kan karakteriseres som en sosial nevrose. For her har vi jo hele vitenskapen som entydig slår fast at det finnes en risiko for at menneskeheten kan kjøre klodens klimabalanse i grøfta. Sannhetsgehalten i dette har jeg vært inne på her. Men like fullt kan den kollektive kunnskapen om dette kanskje være nok til å skape en kollektiv nevrose, som gir seg utslag i noen av d konfliktene vi ser på området i dag.

3)   Sosialt infarkt
Infarkt er når blodstrømmen tilstoppes slik at etterfølgende celler ikke får oksygen og næring. Da dør disse cellene og skade oppstår.
Den sosiale parallellen til dette handler i stor grad om massefattigdom. Dersom kultur eller samfunn er innrettet slik at omfordelingsmekanismene går i motsatt retning, fra fattig til rik, så risikerer vi en tilstand hvor individenes mulighet til å utfolde seg og ta ut sitt potensiale, tørker ut. Da bruker jeg fattigdomsbegrepet i utvidet forstand. For dette handler ikke bare om penger, men om alle de ressurser et individ trenger for å kunne utfolde seg. Total tap av en av disse områdene vil sette individet helt ut av spill, som regel med døden til følge. Det er ikke bare for enkeltindividet at dette er en katastrofe. Dette er også en katastrofe for samfunnet og de sosiale omgivelser. Og tapet kan bli omfattende. Dersom vi snakker massefattigdom, så snakker vi også om sosial skade. For det handler ikke bare om at individets utvikling blir hemmet av mangel på ressurser, men også om sosial arv. Miljøet utvikler sin egen sosiale dynamikk. Den sosiale prosessen preges av ignoranse og overlates til grunnleggende biologisk programmering.
 I et samfunn med store forskjeller, og hvor store deler av befolkningen lever på eksistensminimum, er et samfunn hvor humankapitalen tørker inn. Samfunnet kan da betegnes å lide under sosialt infarkt. Dette skaper permanent skade på samfunnet. Det er en skade som det kan ta mange generasjoner å rette opp.
Det sykelige i dette handler om at kulturen stivner og taper sitt potensiale til innovasjon, utvikling og rasjonell tilnærming, slik at kulturen står i fare for å kollapse når utfordringene kommer.

4)   Sosial kreft
Hva er kreft? Jo det er celler som spinner ut av kontroll og begynner å formere seg uhemmet. De lystrer ikke kroppens signaler. De manipulerer kroppen til å avgi næring. Og de vokser og er til kun for seg selv, på bekostning av kroppens ressurser og organer.
Tilsvarende har vi sosiale prosesser som spinner ut av kontroll og begynner å leve sitt eget liv. Det kan være religioner, politiske ideologier, statlige etater, bedrifter eller hele stater. Kriteriene er: 1) Eksisterer for seg selv, på bekostning av alle andre, 2) gjør omfattende skade og 3) driver med omfattende manipulasjon for å sikre egen overlevelse og vekst.
Vi har en rekke eksempler på slike fenomener. Jeg nevner dem med forbehold om at realitetene er mer nyansert enn det jeg har satt meg inn i. Vi kan nevne legemiddelbransjen, nevnt her. Militær -eller forsvarsinstitusjoner som begår statskupp, det norske barnevernet med tilhørende apparat for å ta ut profitt på å hente ut, barn og behandle barn for alle mulige påståtte tilstander osv., kommuniststater som f.eks. Nord-Korea, våpenindustrien, Machiavellisk orienterte politiske miljøer, religiøse elite-miljøer osv.

5)   Sosial allergi
Allergi handler om et immunforsvar som overreagerer eller trigges av feil signaler. Det fører til at immunforsvaret angriper kroppens eget friske vev og skader oppstår. Sosiale paralleller som passer, er altså sosiale mekanismer som driver til at man angriper sine egne. Og her er det jo mange paralleller. Et målepunkt kan jo være forekomst av intoleranse i befolkningen. Intoleranse kan starte selvforsterkende prosesser hvor intoleransen forsterkes til stadig nye høyder. Dette har jeg beskrevet her. Dette vil etter hvert ødelegge det sosiale klimaet sende kulturen inn i en selvdestruktiv spiral.
Utløsende faktorer kan være utfordringer som er reelle nok, og som man skaper forsvarsmekanismer mot. Da snakker vi om alt fra mobbing, kriminalitet, diskriminering, maktovergrep osv. Så det vil etter hvert etableres strukturer som søker å holde slike tendenser på et minimumsnivå.
Parallellen til allergi oppstår idet slike samfunnsfunksjoner begynner å overreagere, eller reagere irrasjonelt slik at de skader i stedet for å helbrede, at de skaper større lidelse enn de forhindrer. Ofte kan det ligge utopisk tenkning, og manglende modenhet til å akseptere ufullkommenheten. Det er her intoleransen kan oppstå. Ofte handler det om det sosiale spill, hvor man utnytter elendigheten til dydssignalisering og alliansesynkronisering. Da har vi risikoen for at dette ender med sosiale prosesser som spinner ut av kontroll. Også her kan hekseprosessene fungere som gode eksempler. I Bibelen finner vi historien om en mann som var så «dum» å samle ved på Sabbaten. Han overlevde ikke den dagen. Han ble steinet. Selvsagt var de, som gjorde dette, en del av det samfunnets rettsorden. I dag er det lett å se at dette var en fullstendig irrasjonell og umoralsk ting å gjøre. I Nazityskland ble hele rettsapparatet omformet til å støtte nazistisk ideologi, inkludert alle diskriminerende lover som hadde med jøder å gjøre. Det samme så vi en generasjon senere i Sør-Afrika, hvor en over-fiksering på rase og monokultur slo inn og gjennomsyret hele samfunnsmaskineriet. Jeg så en film om et ulovlig forhold mellom en hvit mann og en sort kvinne. Her var ikke bare politi og rettsapparat involvert, men også helsevesenet. De ble fysisk undersøkt fra topp til tå i den hensikt å finne beviser for at de hadde hatt seksuelt samkvem.  I dag finner vi tilsvarende hysteri i forhold til fenomener som prostitusjon og homofili. Oppsummeringen er altså at vi en tilstand av sosial allergi når samfunnsinstitusjonene går til angrep på egen befolkning, særlig de lag av befolkningen som ikke har ressurser til å forsvare seg mot dette. I våre dager burde vi også holde et øye med barnevernet som fortsatt ser ut til å være preget av smal normalisme. Dette ser vi spesielt i møte med andre kulturer. For et normalistisk smalsyn vil nødvendigvis også bli preget av kulturell nærsynthet.

6)   Sosial Narsissisme
Se her.

7)   Sosial dekadanse
Jeg bruker begrepet dekadanse litt forskjellig fra den allmenne bruken. Personlig dekadanse beskriver en tilstand som følger av for svak eksponering for motgang i livet. Svekket eksponering for motgang leder til en tilstand hvor biologisk autonomi blir den dominerende kraften i prosessen. Mennesket «gjenskaper steinalderen» (som en erstatning for manglende utfordringer).  En virkning av dette er grunnleggende tap av menneskeverd, som igjen skaper behov for å erstatte dette med eksterne virkemidler. Tap av menneskeverd er også utgangspunkt for sosial dekadanse. Det kan være mange veier dit, blant annet høy velstand, overdosering av underholdning og skjerming fra livets realiteter. Men det kan også være skapt av andre prosesser som skaper press på menneskeverdet. Undergraving av menneskeverd skaper en overflatisk fokusering på rikdom, status, utseende osv. Det er dette jeg kaller for «glansbildemennesket». Underliggende skjer en rå og brutal rivalisering i stor grad basert på sosial vold. En del av dekadansen er utvikling av strenge moralkodekser, intoleranse, dydssignalisering og alliansesignalisering. Dette skaper en overflatiskhet som beskyttelse mot de dype underliggende moralske selvmotsigelser som naturlig oppstår i slike prosesser. Glansbildemennesket fremstår som høymoralsk. De strenge moralnormene og intoleransen inngår også i den rå og brutale rivaliseringen mellom glansbildene. Fallene er dype, og kulturen nages av frykt og skam, nettopp fordi menneskeverdet er gått tapt. Viktige parameter for måling av sosial dekadanse blir de negative manifestasjoner av dette. Da handler det om forekomst av intoleranse og skam i kulturen.  Man kan også tenke seg å utvikle måleverktøyer basert på forekomst av sosialt spill, og da særlig sosial vold i kulturen.

Denne måten å snakke om sosiale fenomener på er selvsagt et tveegget sverd. For eksempel er bruken av kreft-begrepet, på sosiale fenomener og enkeltstående grupper i samfunnet, ikke ny. Det er vel opplagt at alt dette kan brukes negativt i en retorisk vendetta mellom sosiale grupper i samfunnet.

Derfor er det vesentlig å være klar over at dette er en metafor. Man skaper en parallell mellom individer i menneskesamfunnet og celler i kroppen, og da særlig hjerneceller. Og at hjernecellenes utløpere tilsvarer de sosiale relasjonene som individet har med andre individer. Men her er en vesentlig forskjell. Hjerneceller har ingen egeninteresse på samme måte som et individ har. Hjerneceller er ikke bevisste individer med etisk status. Alle hjerneceller i en hjerne er hundre prosent i slekt med hverandre. Det betyr at det å ofre eller bli ofret ikke er noen stor sak. Kroppens celler er til og med programmert til å begå selvmord, dersom den detekterer at den er i ferd med å utvikle seg til en kreftcelle. Individene i et samfunn har alle egeninteresser. Og de står tidvis steilt imot hverandre.

Alt dette må tas med i ligningen når man begynner å snakke om sosiale sykdommer. For i motsetning til celler i kroppen og i hjernen, så har individene en selvstendig etisk status. Dette må man aldri miste av syne hverken når man skal omtale dette eller når man kommer opp med en «kur». Kreftmetaforen kan jo føre til at den mye anvendte metoden å «skjære bort svulsten», om den bevisstløst overføres til det sosiale, så kan det ikke bety noe annet enn utrenskninger og folkemord. Da er man bergtatt av metaforen på en måte kan lede til kolossale katastrofer.

Dersom et menneske begår en kriminell handling vil det være absurd å anse den enkelte hjernecelle i individets hjerne som «mindreverdig». Den enkelte hjernecelle gjør sin jobb, uavhengig av det helhetlige resultatet som kommer ut av dette. På samme måte er det absurd å klandre enkeltindivider for sosiale helseproblemer. Alt dette handler om komplekse vekselvirkninger. Nøkkelen til problemet er å forstå mekanismene, og kuren er å styre kulturen inn på et bedre utviklingsspor. Det kan ofte ta mange generasjoner.

Det betyr at det å sette denne type ord på sosiale prosesser er noe som krever modenhet. Det betyr anstrengelser for å forstå sosiale mekanismer, og ikke minst utbre denne kompetansen i befolkningen. Formålet med å sette metaforiske ord på fenomener er å utvikle vår forståelse av fenomenene og vinkle dem på nye måter, slik at vi kan bli klar over det og forholde oss til det på en fruktbar måte. Men det forutsetter både etisk refleksjon og gode samfunnsrefleksjoner. Målet er å skape det gode og veltilpassede samfunn hvor det er plass til alle, og hvor alle har meningsfulle roller. Skal vi få til det, må vi utvikle forståelse av sosiale prosesser, og kunne forutse typer av sosiale prosesser som leder til ulykke og katastrofer. Så må vi innrette samfunnet på en slik måte at dette ikke får utvikle seg.

 

Superpsykologi

Se her.