Fra flokk til sivilisasjon

Innledning

En gang ringte mamma meg og kunne fortelle at hun hadde lest at NASA hadde fanget opp radiosignaler fra universet. Jeg la demper på min skepsis og ble begeistret sammen med henne. Og selvsagt har hun rett i at med alle de milliarder av galakser i universet, så er det jo egentlig utrolig om vi skulle vært alene. Det er jeg enig i. At livet kan finnes spredt rundt omkring er en ting, men et radiosignal hvor naturlige kilder kan utelukkes, antyder en sivilisasjon. Oppdagelse av en fremmed sivilisasjon i universet ville vært en monumental sensasjon som ville forandret menneskeheten for all fremtid. Mamma hadde vel først og fremst i tankene at dette kunne være mennesker, men resonnerer seg frem til at det også kunne være noen som ser helt annerledes ut. Jeg repliserte at jeg nesten kan garantere at uansett hva vi finner der ute, så vil vi nok aldri finne mennesker som oss. Men OK, mamma er vel fortsatt på trua om at det er skapte vesener det er snakk om, og da er jo utgangspunktet et annet. Men en slik samtale stimulerer til refleksjon. Om vi nå tar evolusjonsteorien som utgangspunkt så lever nok mange fortsatt med den myten at det er noe deterministisk ved en evolusjonær utviklingsprosess, at den har et mål og en mening. Konkret kan den mest naive forestillingen være at dette, på en måte alltid ender opp med «mennesker på toppen av livets tre». Det skal ikke så mye innsikt for å slå det i fra seg. Men så har noen den ideen at utviklingen jo må gå i retning av høyere og høyere intelligens, og til slutt utvikling av sivilisasjoner. Jeg er ikke med på den heller. At en langvarig evolusjonsprosess på en planet, på et stadium, ender opp med en sivilisasjon er en tilfeldighet og sannsynligvis nok så sjelden. Jeg begrunner denne oppfatningen med at det slett ikke alltid er intelligens som er det beste svaret på de utfordringer omgivelsen gir, og at det skal noe til for å tenne gnisten som starter en selvforsterkende prosess i den retningen. Den retning som evolusjonen mot mennesket har tatt er full av tilfeldigheter. Og det er nok tilfeldigheter som ikke nødvendigvis inntreffer hver gang evolusjonen er på ferde.

Livet hadde eksister på denne kloden i flere milliarder år før det første flercellede livet dukket opp for ca. 630 millioner år siden. Før den tid eksisterte det nok en del organismer som samarbeidet, men dette ble på en mer løselig og monokulturell basis. Det flercellede livet er et produkt av, og en del av, det jeg kaller for den kreative prosess. Den kreative prosess forutsetter mangfold. Det som karakteriserer det flercellede livet, eller superorganismene som biologene kaller det, er at dette mangfoldet nå utnyttes til spesialisering. Det som er interessant er at i denne perioden så eksploderer livet i utallige former og spesialiteter. Dette tror jeg ikke er noen tilfeldighet. Årsaken til dette handler om at naturen på dette stadiet har utviklet en helt ny form for samarbeid mellom differensierte enheter. Det spesielle er at den enkelte enhet ofrer veldig mye i dette samarbeidet. I denne fasen er dette mulig fordi de enkelte celler deler hundre prosent av arvematerialet. Følgelig kan teorien om slektskapsseleksjon anvendes som basis forklaring på at dette kunne skje.

Ut av dette kommer det altså utallige dyrearter. Det som er interessant nå er at dette fenomenet ganske fort gjentar seg på nivået over. Altså arter begynner å leve i flokker. Individene begynner å samarbeide, Nå er det selvsagt noen vesentlige forskjeller her. For det første er ikke samarbeidet så tett og selvoppofrende som det man finner mellom celler. For det andre er ikke individene lengre hundre prosent i slekt. Selvsagt er det en klar sammenheng her. Graden av selvoppofrelse i en samarbeidsrelasjon henger nært sammen med graden av slektskap. Og i de tilfeller hvor slektskapet er veldig nært (som hos årevingene) vil selvoppofrelsen være veldig høy.

Men hos vanlige flokkdyr er ikke dette tilfelle. Likevel har det altså etablert seg flokker. Og det å leve i flokk krever at de rene egoistiske tilbøyeligheter dempes. Det er mye å tjene på å leve i flokk, men samtidig må det ofres for å få samarbeidet til å fungere. Min enkle teori på hvordan dette kunne etablere seg går på at det allerede har etablert seg den første og mest grunnleggende sosiale tilbøyeligheten, nemlig mors omsorg for eget avkom (slektskapsseleksjon). Dette er en strategi som er lønnsom genetisk sett uansett flokk eller ikke. De mødre som investerte i sitt avkoms oppvekst spredte sine gener bedre enn sine medsøstre[1]. Det er altså lett å argumentere for et seleksjonstrykk på atferd som favoriserer eget avkom. Dette seleksjonstrykket etablerte etter hvert en rekke tilbøyeligheter som er biologisk lønnsomme i denne sammenheng. Det starter med morskjærligheten men konkret kan kanskje dette brytes ned i en rekke strategier som handler om å skaffe føde, beskyttelse, empati, oppdragelse, opptrening osv.

Disse egenskaper sprer seg selvsagt til hele arten og ikke bare til mødre. Og, på grunn av tilbøyelighetenes diffuse natur, har dette utvidet seg til ikke bare å gjelde avkom men etter hvert utviklet seg til generelle sosiale tilbøyeligheter som har gjort det mulig lønnsomt å leve i flokk. Dermed har vi en evolusjonær forklaring på hvordan flokken kunne oppstå og dermed også en evolusjonær forklaring på våre sosiale tilbøyeligheter.

I tidligere tider debatterte filosofene naturtilstanden. Jeg tenker at det nærmeste vi kan komme en ekte naturtilstand er ved å studere forskjellige utgaver av dyreflokker. Men selv i dyreflokker kan man vel ikke si at det hersker noen kaotisk krigstilstand av en alles kamp mot alle. Ellers hadde det vel neppe vært noen flokk. Dyrearter som totalt mangler sosiale tilbøyeligheter lever neppe i flokk i det hele tatt. Sosiale tilbøyeligheter henger altså nøye sammen med det å kunne fungere sammen i et sosialt samspill. Og om det sosiale samspillet fungerer på en god måte kan det enkelte individ får mangfoldig igjen for sine sosiale investeringer i flokken (eller kanskje vi burde si gruppen siden vi nå er over på menneskearten).

Det store bildet her er altså en menneskeart som har beveget seg suksessivt fra en lang historie som vanlig flokkdyr over til småsamfunn med stadig mer avansert teknologi og over til større sammenslutninger og til slutt til sivilisasjoner.

Sivilisasjonen oppstår

Begrepet sivilisasjon handler om samspill på høyere organiserte nivåer. Mennesket er den eneste arten på kloden som evner fleksibelt samarbeid i store antall. Andre arter samarbeider. F.eks. maur kan samarbeide i store antall. Men samarbeidet er ikke fleksibelt. Det er biologisk programmert. Høyere pattedyr som f.eks. sjimpanser kan samarbeide fleksibelt, men de evner ikke å gjøre det i stort antall. Mennesket er den eneste arten som evner å gjøre dette fleksibelt og i stort antall. Hva er det med mennesket som gjør dette mulig? Se gjerne denne videoen og få en god forklaring på dette. Jeg bruker gjerne begrepet sivilisasjonsgrad for å beskrive graden av etisk rasjonalitet i et samfunn. Men først og fremst må altså mennesket få til å utvikle en organisasjonsform som er langt mer omfattende og krevende enn det mennesket naturlig er laget for.

Mennesket fungerer naturlig i det biologene kaller for inngruppe-sammenheng. Det er gjerne små grupper til opp mot 200 individer. I slike grupper fungerer samspillet naturlig på uskrevne lover, normer og tilfeldige kulturelle tradisjoner.  Denne tilstanden varte fra mennesket oppstod i Afrika for ca. 200-tusen år siden frem til jordbrukskulturen oppstod for ca. 10 tusen år siden. Jordbrukskulturen er den viktigste forutsetningen for videre utvikling mot sivilisasjon. For det forutsetter at man er fastboende og at tilgangen til mat blir lettere. Før den tid gikk mesteparten av menneskets livsoverskudd til primære oppgaver relatert til overlevelse og reproduksjon. Landbruksteknologi gjorde mennesket mer effektivt på disse områdene og langsomt ryddes det da plass til andre aktiviteter.

I løpet av noen få tusen år utviklet landbruksteknologien seg over hele kloden, også på det amerikanske kontinentet. Det antyder at den må ha blitt oppdaget i flere kulturer parallelt. Kanskje er det en indikasjon på at overgangen fra siste istid vært en del av det som har trigget utviklingen. Klimaforandringer gjør at naturen forandrer seg så pass mye at det gamle levesettet ikke lengre er mulig. På denne tiden hadde mennesket den kapasitet som skulle til for å ta denne utviklingen. Og det legger igjen forholdene til rette for utvikling av sivilisasjon.

Dersom mennesket skal organisere seg utover inngruppe-nivået oppstår behovet for mer formaliserte systemer for samspill. Jeg har tidligere vært inne på at religion og handel kan ha vært viktige katalysatorer for dette, jamfør også denne tidligere nevne videoen. Dette har gjort det mulig med konsentrering i sterkere sentrale maktsentra. Tidlig har man nok også fått etablert systemer for å handtere uenighet og konflikt. Man har fått mer formaliserte lover osv. Og den kulturutvekslingen som følger med driver frem kunnskap: skriftspråk, tall, geometri, matematikk og en stadig forbedret jordbruksteknologi, som jo er drivkraften bak det hele.
En annen viktig mekanisme opp i dette er det jeg vil kalle for mafia-hypotesen. Om vi studerer hvordan mafiaen fungerer så ser vi noe interessant. Fra gammelt av er en stor del av inntektsgrunnlaget til mafiaen er beskyttelse mot en gjenytelse, vanligvis penger. Det er ofte en allianse basert på den klamme omfavnelses strategi: «Du trenger beskyttelse, du betaler og vi beskytter». Hvordan i all verden har man kommet opp med en slik ide? Vel, det er ikke bare hos mafiaen man ser dette. I en god del muslimske kulturer tvinges kristne til å betale en ekstra skatt til de muslimske herrene, nettopp for beskyttelse. Enten aksepterer man deres klamme omfavnelse, eller så blir de en del av trusselbildet. Det er en logikk i dette. I samtlige historiske hendelser der samfunnet bryter sammen kan trusselbildet bli så altomfattende at det blir en overlevelsesstrategi, nettopp å ha noen allierte, som man gjerne betaler for å gi beskyttelse. Dette er neppe tilfeldig. Sannsynligvis vil enhver naturtilstand preges av disse mekanismene. De som kan yte gjenytelse kan kjøpe seg beskyttelse. Kvinner og barn får en slags naturlig beskyttelse i kraft av sin naturlige empatiske appell, men den er ofte dårlig. Lavstatus menn, som ikke kan betale har sjelden annet valg enn å slutte seg til de gruppene som driver med vold og aggresjon. Det skaper en selvforsterkende effekt hvor overmakten vokser i kraft av sin egen overmakt. Dermed har vi en mekanisme i naturtilstanden som driver mot spontan organisering. Basis for disse mekanismene ligger i menneskets hang til dominans og aggresjon og til å rane ressurser fra hverandre. Det er det som skaper trusselen. Det skaper behov for trygghet. Og det utløser også behov for å beskytte seg og sine og andre man kjenner. Har man utviklet handel, finnes det betalingsmiddel. Da er neste naturlige utvikling at overmakten krever gjenytelse for å være din allierte. Dette er da forløperen til skatteinnkreving. Det er ikke den eneste. Slike grupper kan naturlig kreve penger for passasje gjennom eget territorium. Det kan være en forløper for både skatt og toll. I dette bildet ser vi altså hva som kan være forløperen til organisering av en stat. Vi ser at det er mekanismer i oss, som i kombinasjon med våpen og mobilitet gir denne effekten. Og igjen så kan jo overmakten forsterke sin posisjon ved hjelp av, ikke bare egen fysiske makt, men også i allianse med gudene. Det er en usynlig mektig mann oppe i skyene, og han er på vår side. Lyder ikke det kjent? I Bibelen står det at enhver myndighet er innsatt av Gud. Det er neppe tilfeldig. Dette er den katalyserende effekten religion kan ha hatt på dannelsen av sivilisasjonen.

 

Sammenhengen mellom gruppestørrelse og teknologi

Mennesket som art har en enestående evne til å organisere seg i store tall. Yuval Noah Harari er kjent for tanke-eksperimentet med ti tusen sjimpanser på et fotballstadion. Når vi kan forutse blir det komplette kaos. Men dette klarer mennesket fint. Men her er en del forutsetninger. Dersom vi skal se utviklingen, vil vi oppdage at mennesket har utviklet en rekke teknologier som gjør det mulig så skape ordnede samfunn, ja hele sivilisasjoner.

Jeg ser for meg en vekselvirkning mellom teknologier og menneske som har gått gjennom flere faser og skapt denne utviklingen.

Dersom vi ser tilbake på tidlig steinalder, så forestiller jeg meg at menneskets sosiale strukturer neppe var så forskjellig fra for eksempel sjimpanse- eller gorilla-flokker. Det har i stor grad handlet om familiegrupper, eller samlinger av familiegrupper. Da snakker vi om grupper som hadde sin kritiske masse-størrelse som rekker så langt som en kjerne eller elite makter å holde kontroll over. Kanskje må vi tilbake til homo erectus for å finne denne type tilstander.

Teknologien var ild, stein-økser og spyd. Men dette er kraftig teknolog, med kraftig potensiale. Med denne teknologien er det fullt mulig å kontrollere mange ved hjelp av trusler og vold. Det gjør det mulig å holde grupper større enn kjernefamilien sammen i et kollektiv hvor alle høster fordelene av det.

Når man snakker om anarki, så vet vi at slike tilstander, med denne teknologien er mulig.  Da er det et poeng som dagens anarkister bør tenke over, at eksistensen av teknologi utover dette, er som en Pandoras eske. For dersom teknologien blir kraftig nok, så vil den gjøre det mulig å bryte ut av dette og skape større koalisjoner. Når det først skjer, så skaper det et kappløp det ikke er mulig å komme ut av.

Fra vår litt nærere forhistorie kjenner leveviset til urbefolkning. Vi så dette særlig i Nord-America da europeerne kom dit på 1400-tallet. Organiseringen var i landsbyer, og løse koalisjoner definert som folk. Spørsmålet er om vi ikke, allerede da, er forbi det stadiet man kan kalle for anarki. Vi har landsbyer, vi har høvdinger, ofte prester eller sjamaner, krigere, jegere osv. Man har kulturelt utviklede rollemønstre og tradisjoner som inngår i et organisert system som kan fungere i generasjon etter generasjon.

Men tilbake til teknologi. Når jeg snakker om teknologi, så handler det ikke bare om fysisk teknologi, men også sosial teknologi. Her er en liste over teknologier som har gjort det mulig å bringe stadig økende antall inn under en og samme organisatoriske paraply:

 

1.       Narrativ

2.       Sosial-kulturelle interne kontrollmekanismer

3.       Våpen og våpenmonopoler

4.       Teknologi for mobilitet

5.       Eksterne kontroll-mekanismer (forsvar)

Kulturens narrativ følger kjent mønster i form av identitet, forståelse en fortid og en fremtid. Dette er ofte innvevd i religion, men ikke nødvendigvis bare det. Vi snakker også om gruppeidentiteter, i form av landsby, folk, nasjon osv. Dette er tilbøyeligheter som er bygget inn i oss i form av sosiale tilbøyeligheter som understøtter det hele. Det forteller oss at mekanismene er svært gamle, og fordelene av samarbeid og sosialt samspill er fundamentalt for den utviklingsgrenen vi sitter på. Min hypotese er at religion er en viktig katalysator for fremvekt av sivilisasjon. La oss utvide dette til de store kulturelle narrativer generelt. Det er forestillinger som har i seg potensiale til å avdempe psykopaten i oss, og jenke oss inn for å skape mer sosial harmoni. Det er dette jeg kaller for samspillsbalansen. Narrativet, inkludert gruppeidentiteten skyver denne balansen i retning av mer samarbeid og mindre narsissisme. Det er nok til at fordelene med sosialt samarbeid blir åpenbare, og bygges inn som en del av ideologien. Jeg har satt religion på listen over maktmekanismer. Den kan selvsagt misbrukes, og den blir misbrukt. Men det er et annet tema.

Sosial-kulturelle kontroll-mekanismer handler om sosial kontroll, sosial utrenskning, justis, moral og normer og allianse-synkronisering.  Dette er sosiale teknologier som har den positive virkningen at den hjelper grupper til å fungere sammen. Men det er teknologier full av risikable bivirkninger, med potensiale for destruksjon og sammenbrudd.

I forhold til våpen, så tenker jeg at våpnenes effektivitet er en viktig del av mekanismene som øker rekkevidden, og dermed også størrelse på territorier og gruppe. Jo mer avansert teknologi, desto vanskeligere blir det for meningmann å skaffe seg det samme. Det har skapt en slags monopol. Da handler det både om kunnskap og ressurser til å skape slike våpen. Utviklingen mot bruk av metaller som jern og kobber akselererer, og det vi oppdager er at det er sammenheng mellom våpenteknologi og størrelsen på de nasjoner og sivilisasjoner som vokste frem.

Det samme gjelder mobilitet. Vi får en overgang fra tilfeldig oppgåtte stier, til veier og bruer. Vi får hester og vogner. Igjen alt dette øker rekkeviddene og maktens nedslagsfelt.

Og ikke minst så skal territoriet forsvares mot ytre angrep. Jo større territorier, desto mer ressurser vil det kreve.

Et viktig poeng her er at dette skaper større og større grupper som er i stand til å samspille, og dermed oppnå stadig økende fordeler på denne måten. Men vi oppdager også at prosessen er delvis enveiskjørt. For det blir et kappløp mellom rivaliserende grupper, som plukker opp hverandres teknologi. Den som blir hengende etter i utviklingen risikerer å bli slukt av andre grupper. Etter hvert som verden fylles av nasjoner og stater, så blir det umulig å komme unna dette, på godt og vondt.

 

Faser i sivilisasjonsutviklingen

Om vi tar utgangspunkt i utvikling på vår planet kan vi grovt se for oss tre faser i utviklingen av sivilisasjonen[2]:

1)      Jordbrukssamfunnet

2)      Industrisamfunnet

3)      Informasjonssamfunnet

Om vi ser det hele i perspektiv så aner vi at overgangen fra jordbrukssamfunn til informasjonssamfunn er noe som har skjedd veldig fort. Spiren til sivilisasjon ble lagt da jordbrukskulturen oppstod for ca. 10000 år siden. De første større sivilisasjonene kom fro 5-6000 år siden. Dette er jordbrukssamfunnet. Denne samfunnsformen har vart frem til 1800 tallet da industrialiseringen tok til for fullt. Det er rundt 200 år siden. På den korte tiden har sivilisasjonen eksplodert på grunn av et eksploderende folketall. Folketallet er igjen gjort mulig på grunn av store teknologiske fremskritt på områder som matproduksjon, helse, energi og transport. Samtidig er dette også gjort mulig på grunn av utvikling av økonomiske og politiske systemer. Kunnskapen har eksplodert tilsvarende. Politiske og økonomiske forhold er de viktigste faktorer som har lagt til rette for det. Og det er denne kunnskapen som igjen blir basis for muligheten til å bære sivilisasjonen over i neste fase, nemlig informasjonssamfunnet.

Det vi umiddelbart kan konstatere er at industrisamfunnet er en svært skadelig og lite bærekraftig samfunnsform. Den medfører en eskalerende spiral av økende ressursforbruk, forurensing og befolkningseksplosjon. Dette er menneskets svar på den type biologiske prosesser Thomas Malthus beskrev på slutten av 1700 tallet. Det handler enkelt og greit om at enhver organisme vil ta i bruk alle tilgjengelige ressurser til å øke populasjonen. Når ressursene er brukt opp vil det medføre hard konkurranse, trengsel og massedød eller at organismen sprer seg til nye områder. Vi snakker altså om en naturlig prosess med eksplosiv vekst av arter. Og veksten kan kun begrenses av naturlige prosesser. Det kan være sult, sykdom, nådeløs konkurranse, konflikt osv. Ofte skjer jo denne begrensingen på grunn av at flere samspillende arter holder hverandre i sjakk i en midlertidig økologisk balanse. Mennesket har ingen slik konkurrent, og det vi kan observere i dag er at Malthus i stor grad har rett. Mennesket er i ferd med å gjøre akkurat som alle andre arter uten konkurranse. Det er i ferd med å konsumere ressursene, ødelegge sitt livsgrunnlag med en stadig eksploderende befolkning. Den store forskjellen er at dette nå skjer i global skala. Mennesket har ingen ny jord å spre seg til. Den andre, og mer forunderlige forskjellen er at mennesket faktisk har mental kapasitet nok til å forstå hva som skjer. Men det virker ute av stand til å reagere kollektivt rasjonelt på en slik måte at katastrofen kan unngås.

Kanskje kan man si det slik at mennesket har to alternative veier ut av dette dilemmaet. Enten bruker mennesket sine rasjonelle evner og manøvrerer seg ut av det, ellers så vil naturen selv ta seg av det. Og naturens «løsning» er nådeløs. Og den inkluderer kanskje ikke den menneskelige sivilisasjon, ja kanskje ikke mennesket selv.

Mennesket har i dag kommet svært langt drevet av forurensende ødslende lavteknologi. Vi står altså ved et skille hvor vi i høy grad har den kunnskap og kapasitet som skal til for å komme over i neste fase. Dette er kanskje menneskehetens eneste mulighet. Taper vi denne blir det neppe noen ny mulighet all den tid vi har overforbrukt alle lett tilgjengelige ressurser. Den industrielle fasen kan ikke gjentas på mange millioner år. Neste gang muligheten byr seg, vil utgangspunktet være mye dårligere da er neppe mennesket til stede.  For det er greit nok at den fossile energien kan gjenskapes, kanskje over mindre millioner år. Men mennesket har også tømt de lettest tilgjengelige forekomster av metall og mineraler.

Poenget er: Vi har kun en sjanse til å komme oss over i informasjonssamfunnet.

Visjonen om Den Kosmiske Adel

Se gjerne videoene her og her for å få litt perspektiv.
Tilbake til universet. Kan det være at de fleste sivilisasjoner, før eller siden, vil møte denne type utfordring i sin utvikling? Noen har foreslått at det er tilfelle. Kan det da også være slik at det er de færreste sivilisasjoner som overlever overgangen til informasjonssamfunnet. Men de som overlever kan kanskje fortsette sin eksistens i millioner på millioner av år. Det er de jeg kaller for Den kosmiske adel. Det er de og kun de som vil kunne komme så langt at de seiler på oppdagelsesferd på det kosmiske hav mellom galaksene. Perspektivene er svimlende. Jeg har i mange år reflektert over hvem disse er. Hva skiller den kosmiske adel fra alle andre sivilisasjoner som ikke klarte det? For også her utøver naturen sin nådeløse seleksjon, om da noen i det hele tatt slipper gjennom nåløyet. Jeg tenker også at de som klarte det vil ha en dyp forståelse av seg selv og hvorfor akkurat de klarte dette.  Hva er dette? Hva er nøkkelen? For den som kjenner dette svaret vil også vite noe om den kosmiske adel. De som er kommet gjennom dette vil kanskje kunne forutse egenskapene til fremmede de eventuelt måtte støte bort i på sin kosmiske reise. De vil kanskje også ha sett restene av sivilisasjoner som har gått under. Og de vet hvorfor. Så hvordan vil de møte hverandre som fremmede? Vil de føle en slags samhørighet, en slags dyp respekt for de fremmede som de vet må ha vært gjennom sin versjon av trengselen, funnet løsningen og overlevd? Eller vil de møte hverandre med frykt og krig? Hva skal de krige om? De er i et nesten uendelig univers. Det er en usannsynlig tilfeldighet at de i det hele tatt møter hverandre. Det eksisterer ikke knapphet på, hverken ressurser eller energi. Det er irrasjonelt å møte hverandre med krig. Tvert imot tenker jeg at de må vite at begge parter kan oppnå enorm berikelse dersom de evner å utveksle kultur og erfaringer. Kan slike fremmede som begge vet hva de har til felles, nettopp på basis av det, gjøre sikre forutsigelser om hverandre, som basis for hvordan de vil forholde seg til hverandre? I så fall hvilke?

Den oppmerksomme leser vil kanskje gjennomskue at svaret på det spørsmålet må være nøyaktig det samme svaret som svaret på menneskehetens største utfordringer i dag.

Hva må til for at menneskeheten skal kunne komme seg gjennom det neste årtusen med sivilisasjonen i behold, og samtidig ha utviklet et godt og bærekraftig samfunn med fantastiske framtidsutsikter?

Sannsynligheten for at vi overhodet noen gang vil se Den Kosmiske Adel er svært liten. Og det skulle ikke forundre meg om ikke menneskeheten ville møtt en slik situasjon med «bomber og granater», noe som kanskje kunne avstedkommet en oppgitt hoderisting, i det de fremmede konstaterer hvilken vei det vil gå med denne sivilisasjonen. Det var en digresjon. Poenget er at vi ikke har noen å spørre om hva som skal til. Dette må vi finne ut av selv.

Og min refleksjon er at menneskeheten har et grunnleggende problem. Og det er et problem vi har til felles med en hvilken som helst sivilisasjon bestående av arter skapt av det naturlige utvalg.  Og det skulle vel gjelde de fleste. Unntaket er vel de sivilisasjoner som har skapt kunstige arter, sterkere og smartere enn seg selv. Så kan de ha overlatt styringen til disse, eller blitt overtatt.

Hva er informasjonssamfunnet?

Før jeg går på dette kan det være interessant å dra dette perspektivet litt videre. Noen vitenskapelige tenkere opererer med sivilisasjonskategorier av type 0-4. Vi befinner oss i en kategori 0 sivilisasjon. Kategori 1 handler om globaliserte løsninger på mange områder. Om vi f.eks. vinkler dette opp mot energi, så handler det om planet-globale energiløsninger. For eksempel evner en kategori 1 å høste energi fra vulkaner og tropiske stormer, og selvsagt effektivt direkte fra sola. En kategori 2 sivilisasjon evner å håndtere stjerner og sorte hull, og høster energi fra mange stjerner. En kategori 3 sivilisasjon handterer hele galakser. Mens en kategori 4 sivilisasjon handterer universer. Dette er selvsagt ren fantasi, og totalt urealistisk i dag. Men kategori 1 handler altså om å bevege seg over på globale løsninger. Se Micho Kaku beskrive dette på en mye mer levende måte her (Spol frem til ca. 37 minutt).
Informasjonssamfunnet er et samfunn hvor kunnskapskapitalen er den viktigste økonomiske og politiske bærebjelke. Samfunnet gjennomsyres av høyteknologiske løsninger som er bærekraftig på lang sikt. Samfunnets forbruk av ressurser er minimalt. Alt resirkuleres. All informasjon er teknisk tilgjengelig for alle. Begrensinger går kun på sikkerhet, sunn konkurranse og personvern.  Hva visjoner om hva informasjonssamfunnet eller er ut over dette, avhenger nok i høy grad av politisk ståsted. Jeg har beskrevet min versjon i visjonen om Det modne samfunn. Det mest kontroversielle her er sannsynligvis stor vekt på kategori 1 visjonen som er globalisering. Jeg er blant dem som tenker at en form for globalisering er nødvendig for å kunne møte den nære fremtids store utfordringer. Logikken er enkel. Globale utfordringer kan kun løses med globale virkemidler. Og globale virkemidler kan vanskelig etableres uten et velfungerende globalt politisk system. Informasjonssamfunnets viktigste bærebjelke er langsiktig bærekraft. Uten globale løsninger på globale utfordringer vil selve sivilisasjonen stå i fare, og med den er bærekraften en saga blott. Dermed er sammenhengen mellom informasjonssamfunnet og visjonen om kategori 1 sivilisasjon etablert.

Jeg moret meg kraftig da jeg for en tid tilbake gikk gjennom mine gamle skriverier på slutten av 1980-tallet, og fant denne.  Jeg forutså på ingen måte Internett, men de visjonene jeg beskrev den gang er langt på vei realisert i dag. Det har gått omtrent 25 år. I mellomtiden har Internett endret verden totalt, på godt og ondt vil jeg si.  Menneskeheten er, informasjons-teknologisk sett, på full fart inn i kategori 1 globale løsninger. Dette gjelder i alle fall på området informasjon, deling og distribuering av informasjon. Læring og kunnskap er bare tastetrykk unna. Jeg kjenner overskriften på nyhetene før de kommer på TV og i Avisene. På sosiale media har jeg mulighet til å følge med på venner og familie fra time til time, fra dag til dag. Vi er nesten der at jeg kan snakke med hvem som helst, hvor som helst når som helst. Jeg kan følge avanserte forelesninger i biologi og filosofi på amerikanske universiteter. Slike ressurser eksploderer på Youtube. Og har jeg et problem, enten det er vedlikehold på huset, problemer med bilen, datamaskinen, programmering, eller kona for den saks skyld, så kan jeg søke svar med et par tastetrykk. Og jeg er overasket over suksessraten på dette. Jeg kommer sjelden bort i tekniske problemer jeg ikke finner løsninger eller råd på i løpet av minutter. Det vi snakker om her er en dramatisk omfordeling av kunnskap og kompetanse. Kunnskapen er i ferd med å bli menneskehetens kollektive allemannseie. Og bare i dette ligger det et enormt potensial til enda mer kunnskap og enda mer innovasjon.

Og dette omformer verden og det endrer spillereglene for menneskets samspill dramatisk. Politisk er dette en het potet.  Sosiale media har allerede startet kriger og revolusjoner. Internett er ikke bare kommunikasjonskanal for det godes formål. Kriminelle og terrorister er vel så aktive. Og de har tilgang til kraftige teknologier for å skjule sine spor og holde seg under radaren. Samtidig gir dette stater og myndigheter mulighet til å følge med på og overvåke hver eneste en av oss. Vi legger fra oss elektroniske spor gjennom nesten alt vi foretar oss. Og det er en fristelse å følge med på, slik at de av oss som oppfattes som trussel kan sorteres ut og komme på radaren for hemmelig overvåkning. Det er jo et gode i forhold til det å ta skurkene og farlige terrormiljøer. Men samtidig risikerer vi å skylle barnet ut med badevannet. For det gir eventuelle totalitære elementer mulighet til å misbruke all denne informasjonen mot hvermannsen, med de dystopiske konsekvenser det kan få.

Kan vi si at vi informasjons-teknologisk sett allerede er i informasjonssamfunnet? Mange vil nok si det. Men jeg tenker at dette kanskje kan sies når minst 90 % av verdens befolkning har den samme tilgang til alle disse ressursene som vi har nytt gått av de siste 10-15 årene. Der er vi neppe enda. Dessuten handler et teknologisk informasjonssamfunn ikke bare om distribusjon av informasjon. Det handler vel så mye om høyteknologiske løsninger på områder som energi, matproduksjon, transport, gjenvinning osv. Lista kan nok gjøres mye lengre. Det handler også om å etablere et globalt bærekraftig samfunn, hvor vi blant annet har kontroll på befolkningsveksten. Det handler om et samfunn hvor utviklingen balanserer befolkningsstørrelsen mot et fornuftig forbruk av fornybare ressurser og hvor forbruk av ikke-fornybare ressurser nærmest er eliminert. Det er et samfunn hvor veksten forflyttes bort fra økonomisk vekst, til vekst i kunnskap, teknologi og kultur. For dette er områder hvor menneskeheten kan vokse i det uendelig uten at det sager over greina for sin egen eksistens.

Det modne mennesket, i det modne samfunn er på ingen måte arbeidsledig. Tvert imot er verdiskapningen større enn noensinne. Men verdier måles annerledes enn før. For vi mennesker er først og fremst sosiale vesener. Jeg tenker at for et stort flertall av oss mennesker så er ikke lykke og livskvalitet ensidig definert i overdådig materiell luksus. Hva er det vi bruker denne luksusen til, annet enn forsøket på å imponere og dominere hverandre. Vi er i et sosialt paradigme hvor mennesket skaper seg selv gjennom sin materielle rikdom. Det er et symptom på kollektivt dårlig selvbilde. Er vi ikke verdt mer enn hva vi eier? Vi må snu det sosiale klimaet i en retning hvor menneskets behov for å vise frem sin suksess og rikdom, dempes av til fordel for en indre trygghet om at jeg er da verdt noe utover alt dette jeg omgir meg med. En slik trygghet kan kun skapes av omgivelser som bekrefter en betingelsesløs etisk verdi på hver eneste en av oss.

Fermis Paradoks

Fermis paradoks kan beskrives som at det må finnes millioner av planeter i vår galakse med lignende forhold som på jorden. Man kunne forvente at det på noen av disse utviklet seg avanserte sivilisasjoner. Paradokset er at vi ikke ser spor av deres eksistens. Hvor er alle sammen? Det foreligger en rekke hypoteser som forsøker å forklare dette. Her er eksempel på en slik hypotese. Dette er jo et tema som man kunne skrevet mange bøker om. Men la meg trekke opp noen linjer som kan være interessant, sett opp mot menneskehetens sivilisasjonsprosjekt.

Det er to mulige forklaringer på paradokset:

1)      Vi er ute av stand til å oppdage andre sivilisasjoner enn oss

2)      Det finnes noen universelle filtre som gjør at avanserte sivilisasjoner er svært sjeldne

Noen vil kanskje kalle det første punktet for en benektelse. Det kan jo være fristende. Men man kan absolutt føre argumenter for at det er dette som kan være tilfellet. Det første som slår oss, er at det er enorme avstander i universet.  Det vil ta lyset mellom 100000 og 200000 år å passere Melkeveien.  De fjerneste galaksene vi har sett i universet er over 13 milliarder lysår unna oss. Da ser vi like langt bakover i tid. Vi har altså et veldig begrenset tidsvindu for å oppdage noe i fjerne galakser.

Når det gjelder vår egen galakse, så har forskerne tatt utgangspunkt i livsbetingelser som ligner på våre, og ut fra dette kommet frem til at vi lever i en tidsepoke som nærmer seg slutten på den tiden hvor man kunne forvente utallige levende sivilisasjoner i galaksen. Det vil i praksis si at den store bølgen av stjerner og planeter med livsbetingelser som ligner våre, ligger bak oss med ca. ½ milliard år (om jeg husker riktig). Med andre ord kan det ha vært noen der, men flertallet eksisterte for mange hundre millioner år siden.
Men dette er ikke den eneste innvendingen mot Fermis paradoks. Den mest spekulative er jo at vi mennesker ser og måler universet med utgangspunkt i et antroposentrisk perspektiv. Det vil i praksis si at vi er begrenset fra å oppfatte fenomener fordi de ligger utenfor vår erkjennelsesevne. Dette er jo noe vi skal ha ydmykhet for. Samtidig er jo dette en form for argument fra uvitenhet. Dette er jo en kjent tankefeil. Det vi lærer av det er at vi ikke kan slutte at E.T eksisterer fordi vi ikke kan vite. Men vi lærer også at vi aldri vil være i stand til å utelukke at det finnes noe der som vi ikke er i stand til å oppfatte. Og her stopper den tråden.

Det å gå videre med utgangspunkt i det vi vet eller kan oppfatte, handler da ikke om manglende refleksjon på våre begrensinger som erkjennende vesener. Det handler om at den tråden ender med passivitet. Dersom vi skal komme videre, er vi avhengig av å ta utgangspunkt i den basen vi har i vår antropiske erkjennelsesevne.
Da handler det om vitenskap: Det vi kan se, måle, observere og analysere. Og her er vi på ingen måte ved veis ende her. Vi befinner oss fortsatt i en rivende utvikling hvor vi blir i stand til å høste stadig mer sofistikert informasjon ut av de datastrømmer som treffer oss og som har opprinnelse i det ytre, langt der ute.

De siste årene har vi vært i stand til å identifisere tusener på tusener av eksoplaneter. Og vi har flere titalls planeter som er kandidater for å kunne utvikle liv. Og enda er det jo bare en brøkdel av galaksen som er undersøkt. Samtidig har vi på gang, mer og mer sofistikerte metoder for å kunne avdekke datastrømmer med kunstig opprinnelse. Men foreløpig er det altså stille, mistenkelig stille.

Det har altså ledet til Fermis paradoks. Her er vi da over på det andre alternativet: Det er stille fordi det ikke er noen der. Allerede har man begynt å spekulere over mulige årsaker til dette.

En del forklaringer handler om at det eksisterer en rekke filtre som utviklingen må forsere før den kan komme så langt at den kan komme i kontakt med andre sivilisasjoner i galaksen. Jeg har allerede vært inne på dette i min refleksjon om livets opprinnelse. Her peker jeg på den formelen som Frank Drake kom opp med for å kunne gi et teoretisk anslag på antall sivilisasjoner i galaksen. Et av parameterne i denne ligningen er nettopp sannsynligheten for at liv skal kunne oppstå, gitt betingelser som ligner de vi antar har vært til stede på vår planet, da dette skjedde. Denne er ofte satt til 1. Det er dette jeg problematiserer i den oppgitte teksten. Så har vi et mulig slikt filter. Dersom sannsynlighetstallet er mye mindre enn 1, så kan det være et slikt filter som forklarer det hele.

Andre slike filtre kan være overgangen til flercellet liv, eller fotosyntesen, eller utvikling av intelligens osv. Alt dette er interessante tema. Og dersom det er noe i dette så innebærer det at det å være kommet så langt som oss, er noe svært sjeldent, hva vil det gjøre med vårt selvbilde om vi fikk vite at vi kanskje var en pr. million galakser? Tenk hvilken mulighet vi har som ingen andre har fått? Tenk om vi da lar oss overmanne av vår egen natur og skusler det hele bort?

Det bringer oss over på mer skremmende løsninger på Fermis paradoks. Tenk om filtret ligger foran oss? Kan det være slik at en svært høy prosent av alle sivilisasjoner som utvikles i universet, ender opp med å ødelegge seg selv. Hva kan gå galt for oss? Svaret er at mulighetene for det er mange. Noe av det har jeg skissert opp her. I tillegg til dette spekulerer mange i at det kan eksistere teknologier som vi ikke oppdager risikoen med før katastrofen er over oss. Sammenlign med et barn som tenner på huset, uten å ane hva de holder på med.

Det biologiske filtret

Jeg har et forslag til et slikt mulig filter. La oss kalle det for «Det biologiske filteret».  Hypotesen er at evolusjonen naturlig vil utvikle artene med en natur som ikke er kompatibel med sivilisasjon. Når det først oppstår arter med høy kognitiv kapasitet, og det er kanskje svært sjelden, så er risikoen alvorlig stor for at arten likevel vil overmannes av sin biologiske natur og dermed undergrave forutsetningen for en høyrasjonell sivilisasjonskultur.

Det vil i så fall si at mesteparten av sivilisasjoner som utvikles vil lede til sammenbrudd, fordi suksess fører til velstand. Men velstand fører til dekadanse, og utbredt dekadanse vil medføre kulturelt sammenbrudd.

Vi vet ikke om det er slik. Men om jeg skulle peke ut en tråd i min tenkning, så er det nettopp det at selveste evolusjonen tenderer til å bygge mekanismer i oss, som får oss til å snuble i oppløpet, når det kommer så langt. Og jeg er bare en vei ut av dette, det er at vi greier å forstå hvordan det virker, og faktisk greier å tenke ut veier rundt det. Her har jeg en refleksjon om samspillsbalansen. Poenget er at dette er en sårbar balanse hvor lønnsomheten på egoistisk rasjonalitet utløser det jeg kaller for sosial rasjonalitet. Dette kan være et resultat av økende velstand, uten at dette er kompensert for i samfunnsreguleringene. Velstand er jo et mål på kulturens suksess. Men sosial rasjonalitet undergraver samspillet. Dersom det blir for mye av den, så forvitres kulturens totale samspillsevne. Vi får et destruktivt sosialt klima. Og det hele kan skape en spiralbevegelse ned i den kulturelle avgrunnen.  Det er her jeg tenker at selveste fornuften, usexy som den er, er vår eneste redningsplanke ut av dette. Og da tenker jeg ikke på å basere seg på noen få veldig smarte blant oss. Det er det allmenne jeg tenker på. Det vil si samfunnet klarer å innrette seg slik at mange nok av oss klarer å utvikle den kognitive mobiliseringen som skal til, for å holde villdyret i oss i sjakk, for, på den måten, å utvikle en sivilisasjonsform som klarer å ta oss til stjernene.

Hypotesen er at det er denne utfordringen ingen biologiske arter klarer. Hovedproblemet er altså at evolusjonen skaper mekanismer i oss som har som bivirkning at den begrenser og forvitrer sivilisasjonsutviklingen. Kombinerer vi dette med at den samme sivilisasjonen utvikler svært kraftige teknologier, både i form av våpen, informasjonsteknologi, nanoteknologi og bioteknologi. Dersom kulturen ikke har et sosial-mentalt modenhetsnivå til å handtere dette, så blir det å sammenligne med maskingeværet i hendene på et seks år gammelt barn. Eller en fem-åring med fyrstikker, om det bildet passer bedre. Når vi kombinerer dette, så innser vi at katastrofen er latent, med høy risiko.

Og mekanismene bak forvitringen har jeg beskrevet, særlig i teksten om det sosiale spill, men også om det moralsk indignerte mennesket, det mistenksomme mennesket, det religiøse mennesket og om postmodernismens fremvekst. Jeg vil særlig peke på fenomener som dydssignalisering, alliansesynkronisering og massesuggesjon som viktige ingredienser i dette.

Jeg nevnte teknologi. En ting må, nevnes fordi tanken på det ikke nødvendigvis er nærliggende. Det er utviklingen av media. Menneskearten har sannsynligvis brukt mange hundre tusen år på å utvikle naturlig språk. Det er en kraftig tenkekatalysator. Videre brukte sivilisasjoner kanskje århundrer på å utvikle skriftspråk. Dette er åpenbart en teknologi som har revolusjonert kulturene, fordi den kulturelle arven med dette økte sin effektivitet dramatisk. Videre kommer vi altså til boktrykkerkunsten, som jo banet veien for opplysningstiden og allmennutdannelse. Dette gjorde demokrati mulig. Det gjorde også vitenskap mulig. Men det er vesentlig å reflektere over at ingen av disse godene har kommet uten bivirkninger. Da handler det både om misbruk av teknologi, om våpen, om utryddelse av arter og ikke minst at det gjorde det mulig for alfa-eliten å regjere over stadig større territorium. Etableringen av stater har vært både av det gode og av det onde. Utallige statsmonstre har oppstått og frepper-kongene har kommet og gått etter tur. Avisene kom på 1700-tallet, og var sterkt medvirkende til den franske revolusjonen. Vi fikk radiokringkasting frem mot 1920. Og igjen, både aviser og radio hadde stor innflytelse, særlig i den propagandakrigen som gikk forut for 1. Verdenskrig.
Så innser vi at de store folkemordene som fant sted i det 20-århundre, ikke hadde vært mulig uten teknologi. Og hverken teknologien eller den masseringen av massene som fant sted, hadde ikke vært mulig uten media. Tenk på at talene til Hitler, ikke bare rakk ut til folkemøtet der og da, men ble kringkastet til hele Tyskland. Ville Joseph Goebbels propagandaprogram ha vært mulig bare et par hundre år før? Neppe. Vi innser at media allerede har sterk innflytelse på den historiske utviklingen.

Når så massemedia tar av for fullt etter 2. Verdenskrig, så oppstår mange nye fenomener. Sannsynligvis vil neppe hippie eller rocke-kulturene ha vært mulig uten media. Så eksploderer fokuset på sport og underholdning. Mens tidligere tiders tenkere har vært opptatt av innholdet i underholdningen har jeg vært vel så mye opptatt av volumet. Det er ikke det at jeg benekter påvirkningen, men også her har jeg sannsynligvis andre perspektiver. Jeg er mindre opptatt «sex og vold og rock and roll». Jeg er mer opptatt av reality-underholdingen som til de grader spiller på forakt for menneskeverdet. Da snakker vi om idealisering av machiavellisme, psykopatiske- og narsissistiske trekk. Dette er jo en tendens som eksploderer når «femåringen» får tak på sosiale media. Det hele utarter til et kaos av trolling, fake-news, likes og cancel-kultur.
Sosiale media representerer ideelt sett en demokratisering av massemedia. Men vi var naive. Da handler det om at sosiale media er kommersielle. De lever av klikk. Og de utformer produktene på måte som skaper avhengighet. Og avhengigheten skapes av andres reaksjoner på dine utspill. Dette kombineres med menneskets natur. Og systemene viser seg å ha lav terskel for å lokke frem det verste i oss. Vi får effekter av massesuggesjon og fremdyrking av narsissistiske trekk.
Men kanskje mest av alt innebærer alt dette en konstant fristelse til å la seg bli sugd inn i den digitale verden. Og tilbudet er så bredt at det som måtte være av kulturelle felles referansepunkter i media kommer under press og svekkes. En mulig effekt er at kunnskapsnivået blir overflatisk, innsikten synker, politikk blir kjedelig, samfunnsengasjementet forvandles til en konstant massebevegelse via selvopptatte influensere, skapt av tatoveringer og silikon til hundretusenvis av kroner. De blir rike på millioner av følgere. Ofte er de kjøpt og betalt av moteindustri og annen kommersiell virksomhet. Det som er skremmende, er omfanget av den. Når vi samtidig får polariserte massebevegelser og stadig økende intoleranse i samfunnet, så begynner man selvsagt å lure på om dette er en kulturell bærekraftig utvikling. Grunnleggende demokratiske verdier er under press. Samfunnet fylles opp av skam.

Man har allerede konstatert det som kalles for likestillingsparadokset i våre samfunn. Det er jo en naturlig likestillingstanke at kjønnene stiller likt i samfunnet og har like muligheter. Så vi har brukt generasjoner på å kvitte oss med tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Da skulle man tro at man fikk flere kvinnelige ingeniører, og flere mannlige sykepleiere. Men det har gått motsatt vei. Det er dette og den utviklingen vi snakker om her, som har fått meg til å omdefinere begrepet dekadanse, som en effekt hvor våre biologiske impulser vinner frem dersom velstand og frihet blir total.  Bekymringen handler altså da om at dette står i fare for at kulturen over tid forfaller, kollapser og at det betyr slutten på den glansperioden mennesket har vært inne i nå. Da snakker vi om en videre utvikling av stadig større gnisninger, konflikter, polarisering, og avdemokratisering fordi det demokratiske sinnelaget i befolkningen forvitrer. Det skaper nedgangstider og med det konflikter, som eskalerer. Gitt all våpenteknologien, så utgjør dette en latent fare for en høyteknologiske kriger med uant ødeleggelseskraft. En snillere variant er en langsom, men sikker degenerasjon inn i en mørk middelalder versjon 2.0.

Det filtret som er beskrevet her inkluderer da en rekke andre fremtidsfiltre, som er foreslått. Velkjent og nærliggende er jo atomkrig, eller at kulturen forbruker alle ressurser og reduserer seg selv til middelalder og til steinalder over mange generasjoner, og til slutt samme skjebne som 99,9% av alle dyrearter på denne planeten, vi dør ut. Dette gjerne i kombinasjon med dramatiske klimaendringer, enten selvpåført eller av naturen selv. Mulighetene er mange.

Poenget er at vi er en art som kanskje kan unnfly denne skjebnen, dersom vi gjennomskuer, særlig mekanismene i vår egen natur, og greier å ta høyde for dette i vår planlegging.

 

Kan menneskeheten klare overgangen til informasjonssamfunnet?

Så tilbake til menneskehetens store problem. Det er kort sagt at menneskets natur er inkompatibel med de utfordringer som en langsiktig bærekraftig sivilisasjon innebærer.

Det å utvikle en bærekraftig sivilisasjon butter mot en rekke mekanismer i menneskets natur. Dette vil alltid utgjøre en konstant trussel mot sivilisasjonsprosjektet. Mennesker vil alltid søke ære, makt og oppmerksomhet. Mennesker vil alltid ha en tendens til å sortere hverandre i grupper og skape fiendskap mellom dem. Mennesket vil alltid ha en tendens til å eskalere uoverensstemmelser til konflikt til krig.

Men vår erfaring viser at innslaget av slike fenomener varierer fra kultur til kultur. Det innebærer håp om et samfunn som bevisst innrettes slik at disse utslagene kan komme på et minimumsnivå. Det betyr ikke at mennesket må oppgi sin natur. Det er umulig. Men ved hjelp av fornuft og rasjonalitet og kreative løsninger kan mennesket kompensere for de verste utslagene. Fortsatt skal mennesket kunne by på seg selv, være produktivt, skape verdier, få oppmerksomhet og være stolt av seg selv. Men virkemidlene er ikke konflikt, pomp og prakt, sløsing og overforbruk. Tenk på hva det ville betydd for forbruket om vi hadde gått med klærne i fem år i stedet for to måneder, at vi hadde kjørt bilene i 40 år i stedet for 3, at mobiltelefonene blir byttet ut fordi de er utslitt, i stedet for at det er kommet en ny modell på markedet. Tenk deg hus som stort sett ikke trenger vedlikehold, slik at kan bo i de samme husene i hundrevis av år. Tenk deg at moten ikke består av merkeklær og siste skrik av alt mulig, men i evnen til å utnytte de ressursene som er tilgjengelig på en god og fornuftig måte, til å ta vare på det man har, og heller benytte sine produktive og kreative evner på å bekrefte hverandre, støtte opp hverandre, sang spill og kunst. Dette er det modne mennesket i det modne samfunn. Nå er det selvsagt en utopi å tenke seg et samfunn bestående bare av modne mennesker. Det modne samfunn vil selvsagt også ha innslag av både fattigdom, kriminalitet, elendighet osv. Og fortsatt vil vi ha veldig rike mennesker boende i sine palasser. Men gjennomsnittsforskjellene i samfunnet er avdempet.

Men jeg tenker at informasjonssamfunnet har et større innsalg av modne mennesker. Og det modne samfunnet oppmuntrer og dyrker frem nettopp denne livsstilen. Ikke minst kan dette være et ideal som preger de som er samfunnets forbilder, enten det er politikere eller andre profilerte personer i samfunnet. For informasjonssamfunnet kan ikke realiseres uten at det gjennomsyres av høy grad av rasjonalitet og modenhet.

Er menneskets natur er kompatibel med en bærekraftig sivilisasjon? Mitt svar på det er som sagt at jeg har mine tvil. Hva er det med menneskenaturen som ikke passer inn i dette bildet? Problemet er at mennesket naturlig dyrker frem maskuline egenskaper som passer best på steinaldernivået. Jeg har sagt litt om maskuline egenskaper her og her. Vi er i ferd med å utvikle en slags moralsk-biologisk dobbelthet i vårt samfunn. Vi dyrker konkurransen, i næringsliv, politikk, sport og underholdning. Vi dyrker frem vinnere og forakter tapere. Dette er typisk maskuline æres-kulturelle fenomener. Den moralsk-biologiske dobbeltheten kommer frem på følgende måte: Vi har et ideal om det likestilte mennesket. Dette idealet har også en ide om at menn skal menn være snille, hjelpsomme og med gode demokratiske grunn holdninger. Poenget er at menn som «ofrer» seg slik har større sannsynlighet for å tape terreng i konkurransesamfunnet. Det store gjennomsnittet av kvinner tiltrekkes ikke av slike menn. Tvert imot risikerer de å bli foraktet. For det ligger i menneskets natur å forakte det svake. Det store gjennomsnittet av kvinner tiltrekkes av alfa-hannen. Alfahannen er naturlig dominant og har egenskaper som er inkompatibel med vår tids ideal for en god mann. Vi har altså en menneskenatur som til de grader dyrker frem det maskuline, samtidig som dette blir moralsk problematisk i en moderne sivilisasjon. Min naturforklaring på kvinnebevegelse og radikalfeminister er at dette handler om en kollektiv frustrasjon som følger av denne moralsk-biologiske dobbeltheten.

Dette kommer kanskje best til syne når vi oppdager det jeg kaller for den biologiske kjønnsknuten, hvor idealet som kreves for god sivilisasjon er i konflikt med den biologiske programmeringen.

 Idealet om den snille mann og feminine verdier tvinger seg frem dersom mennesket skal komme videre i sitt sivilisasjonsprosjekt. Da må vi utvikle et samfunn hvor alfa-mennesket går av moten. Det er ikke enkelt, fordi vi er biologisk programmert til å beundre alfa-mennesket.

Hovedproblemet for enhver art med potensiale til å bli en del av Den Kosmiske Adel er altså at den har selveste evolusjonen mot seg. Det naturlige- og seksuelle utvalg setter sitt nådeløse brutale preg på enhver art. Mennesket er intet unntak. Menneskets natur er preget av utallige generasjoner med kamp og konkurranse. Mennesket har i seg naturlige tilbøyeligheter for aggresjon, dominans, stolthet, ære, bedrag, egoisme, kynisme, massesuggesjon, fiendtlighet ,frykt, mistenksomhet og hat. Denne listen, og den kan sikkert gjøres lengre, representerer det som kan kalles de mørke sidene ved menneskets natur.  Men alle som en er de fremelsket av det naturlige utvalg. De er fremelsket som svar på fortidens utfordringer. Og de tilbøyelighetene som er dyrket frem er der fordi disse løsningene en gang har gitt suksess. Men på samme måte som fargesprakende hanfugler gjør suksess med hunnene, samtidig som de så alt for lett blir bytte for rovdyr, så har også mennesket innebygget strategier som i en setting betyr suksess, mens i en annen setting kan true hele arten. Det er der mennesket er nå. Overgangen til informasjonssamfunnet kan ikke realiseres med biologinær intuisjon, magefølelse eller impulsivitet. Her må det beinhard rasjonalitet til. Men det krever kognitiv mobilisering.

Det unike med mennesket er at det har utviklet en rasjonell kapasitet som overgår alt annet på vår planet. Det er den egenskapen som har gjort sivilisasjonen mulig. Det er den egenskapen mennesket deler med Den Kosmiske Adel. Og det er den egenskapen menneskeheten må ta i bruk dersom det skal ha håp om å overleve den store utfordringen. Som drahjelp har selvsagt mennesket, i tillegg til rasjonaliteten, en rekke positive sider. Mennesket har evne til å samarbeide og mennesket er empatisk, moralsk, kreativt, produktivt, kritisk tenkende, heroisk og raus når det gjelder. I refleksjonen om den sosiale multiplikasjonseffekten dro jeg frem den gamle fabelen om bonden som hadde sønner som kranglet. Med en enkel metode viste han at man står sterkere samlet, enn splittet. Om vi nå vender tilbake til visjonen om Den Kosmiske Adel. Hvem har størst sannsynlighet for å komme inn i den klubben? Er det de sivilisasjoner som bruker mesteparten av sin innsats til å håndtere utallige konflikter med seg selv, eller er det de som greide å overkomme denne utfordringen og stod samlet når det gjaldt? Menneskehetens tilstand i skrivende stund er en tilstand hvor mennesket fortsatt er i krig med seg selv, Og nåtidens kriger er verre enn for to hundre år siden på grunn av en eksploderende militær teknologi. Vi bruker enorme ressurser på å forsvare oss, beskytte oss, konkurrere og krige med hverandre. I 2006 var verdens samlede militære utgifter på svimlende 1204 milliarder dollar. Til sammenligning var verdens bistandsutgifter mindre enn 10 % av dette.  Og det ser ikke ut til å gå fremover. I 2011 lå de samme tallet på rundt 1700 milliarder dollar.

For meg er det opplagt at en menneskehet som vakler fremover på den måten, vil ha store problem med å overkomme de store utfordringene.

Så kan man spørre: er mennesket, av naturen, deterministisk bundet til å være pådriver for sin egen undergang? Det kan være. Men om det ikke er det, hva må til for å lykkes med å komme gjennom dette?

Det kan kanskje synes som et håpløst spørsmål som ingen er kvalifisert til å besvare, aller minst jeg. Men likevel tenker jeg at uansett utgangspunkt, om vi ikke forsøker å besvare det, så vil vi fullstendig famle i mørket i vår anstrengelser for å komme unna.

Noen av mine refleksjoner rundt dette ligger i de to refleksjonene om det modne menneske og det modne samfunn.



[1] Hvorfor ikke fedre? Se her.

[2] Mye av ideene til denne refleksjonen er hentet fra artikkelen «Derfor er vi kanskje alene» Den står i Illustrert Vitenskap Nr. 7 1987 side 38-41