Fra gener til atferd (arv eller miljø)

Denne refleksjonen ser på forholdet mellom atferd som er arvet og atferd som kommer av individuell læring (adapsjon). Det kontroversielle her er hypotesen om at atferd er arvelig påvirket. Eksisterer det virkelig arvelig påvirkning på atferd? Hvorfor eksisterer slik arvelig påvirkning? Gjelder det også oss mennesker?

Den grunnleggende utfordringen for utvikling av atferd i biologiske systemer

Les gjerne gjennom denne refleksjonen om de metafysiske forutsetninger for biologisk liv. Darwins andre forutsetning for naturlig utvalg er at avkommet skal ligne foreldrene. Grunnen for dette handler om forutsigelse. Forutsetningen er at fremtiden ligner på fortiden. Merk at dette blir to sider av samme sak.

Hvorfor må det være slik? Vel, dersom vi tenker på begrepet «utvikling» så handler det jo om noe som endrer seg over tid. Da er det logisk at hvert tidspunkt inneholder en tilstand som ligner på foregående tilstand, men som likevel er forskjellig. Dette er Darwins andre og tredje forutsetning. Avkommet ligner på foreldrene (andre forutsetning), men er forskjellig (tredje forutsetning). Men oppdag at i dette, så ligger det, noe som kan kalles for primitiv læring. Man kan kalle hele individets utrustning for en form for læring. Det naturlige utvalg fungerer som naturens egen læreprosess. Det er ikke kognitiv læring. Men det som akkumuleres er jo de egenskaper som statistisk sett har vist seg best egnet til å videreføre den tråden som en gang startet ved livets begynnelse.
Da handler jo dette også om eventuell atferd som organismen måtte ha. Systemet er jo uten noen form for hjerneceller eller informasjonssystemer, slik vi forstår det i dag. Likevel har alt vi kjenner av bakterier og liv en form for atferd. Det som måtte være av atferd må altså en gang ha vært hundre prosent arvelig betinget. Dersom vi holder miljøet hundre prosent stabilt, vil dette bli optimalt. Men det er jo en forutsetning som ikke holder. Fremtiden ligner på fortiden, men den er ikke lik. Og noen ganger skjer det hurtige endringer. Den viktigste årsaken til at 99,9% av alle arter har dødd ut er at livsbetingelsene har endret seg.

 

Dette skaper et seleksjonstrykk i retning av at atferden også må tilpasses det spesifikke miljø den enkelte organisme må handtere. Merk at et slikt seleksjonstrykk vil avhenge av generasjons-frekvensen. Jo flere generasjoner pr. tidsenhet, desto mer tilpasningsdyktig er arten til miljøforandringer. Det vil si at bakterier er mindre sensitive til miljøforandringer, enn flercellede organismer, som jo etter hvert får langt færre generasjoner pr. tidsenhet. Så det kan være at seleksjonstrykket ikke ble særlig signifikant før tiden rundt den kambriske eksplosjonen for ca. 600 millioner år siden.
Overgangen til mer avanserte livsformer kan ikke ha skjedd uten at artene har utviklet evne til å tilpasse atferd til de utfordringer akkurat det individet eksponeres for. Dette skaper et «tradeoff» mellom to ytterpunkter som kan beskrives slik:

1)      Det ene ytterpunktet er at all atferd er formet av arv.
Atferdsmønster påvirker biologisk gevinst. Dermed blir atferdsmønster gjenstand for evolusjonært seleksjonstrykk. Følgelig vil atferdsmønster formes av det naturlige utvalg. Men dersom det skal kunne skje må atferdsmønster være arvelig. Dette er det ene ytterpunktet. Og vi oppdager umiddelbart problemet som jeg antydet at for eksempel bakteriearter kunne ha: rigiditet. Dersom miljø eller utfordringer endrer seg blir denne løsningen alene for rigid. Dette er ikke noe stort problem for bakterier, fordi de har så høy frekvens på generasjoner pr. tidsenhet at dette kan kompensere for problemet. Men med en gang vi får mer avanserte flercellede organismer med langt færre generasjoner pr. tidsenhet så vil denne begrensingen raskt bli et alvorlig problem. For miljøet endrer seg stadig.

2)      Det andre ytterpunktet er at all atferd formes av individuell læring (erfaring)
Det vil si at individet ikke arver noen form for atferdsmønster, men baserer alt den informasjon som individuell livserfaring gir. Dette er et tenkt tankeeksperiment, for det finnes neppe noen organismer på denne planeten som fungerer slik. Det er minst to årsaker til dette. Det første er at det er umulig å komme i gang. Et individ som fødes med en blank hjerne, er et dødt individ. Preferanser kan ikke velges uten evne til å kunne foretrekke noen preferanser foran andre, for det er jo ikke mulig uten at preferanser var til stede i utgangspunktet. For denne informasjonen ligger ikke innebygget i signalstrømmene utenfra. Med andre ord: individet vet ikke hva det vil. Så glipper også muligheten til å arve atferd. Med andre ord kan ikke fordelene med punkt 1 oppnås. Når det naturlige utvalg ikke kan arbeide med atferd, så glipper arten på nyttegjøringen av den biologiske kompetansen som akkumuleres ved hjelp av genetisk arv.

Min konklusjon er at den løsningen som utvikler balanserer mellom disse to ytterpunkter. Vi snakker med andre ord om et kompromiss som integrerer en kombinasjon av arv- og miljø-påvirket atferd.

Individet nyttiggjør seg både biologisk kompetanse og erfarings-kompetanse. Den naturlige arbeidsdelingen er at kompetansen på «hva jeg vil», som jo egentlig er kroppskompetanse, i stor grad kan arves, mens kompetanse omgivelsene er noe som hvert enkelt individ må erverve gjennom livserfaring. Atferden blir altså til i en kombinasjon mellom disse.


Man kan tenke seg at seleksjonstrykket på styring av atferd er så pass signifikant at det spinner av en vekselvirkning hvor handlingsevnen øker, men hvor det igjen anriker et mer sofistikert styringssystem, som igjen anriker enda mer handlingsrom osv.

Ut av dette så burde kompromisset komme til syne. All atferd formes både av nedarvede komponenter og av tilpasninger til de lokale utfordringer som hvert enkelt individ møter i sitt liv. Vi skal ikke dvele for mye med dette, men antakelsen er altså at arbeidsdelingen blir mellom et emosjonelt system, som representerer arven, og et kognitivt system som er mer plastisk og som sørger for tilpasningen til de lokale utfordringene som individet møter på sin livsvei.

Vi kan også formulere dette litt annerledes. Evolusjonen frembringer en statistisk «fasit» på hva som tidligere har fungert i grove trekk. Dette handler ikke bare om informasjonssystemer. Selve kroppen og alle dens løsninger representerer slike statistiske gjennomsnitt formet av tidligere generasjoners suksesser og fiaskoer. Les gjerne denne refleksjonen for å komme enda mer under huden på denne tankegangen. Dette innebærer et det som arves er uspesifikt og i grove trekk. Begjær etter en partner, er en slik uspesifikk egenskap. Den sier ikke hvilken partner, og heller ingen strategi. Men begjæret angir et mål, eller en retning. Men det finnes tusen mulige veier dit. Selve strategien må komme som følge av den spesifikke situasjon, og de spesifikke utfordringer individet stor overfor. Herav sanseapparat, adapsjonsevne og kognitiv funksjonalitet. Disse legger seg da på toppen av det emosjonelle systemet for å ivareta dette. Men før dette har altså det emosjonelle systemet blitt utviklet.

Den todelingen som her er skissert er fundamental, også når vi mennesker skal forsøke å forstå oss selv. Jeg kaller den gjerne for adferdsdualisme, som betyr at all vår atferd formes av disse to kategoriene.

Hjernebasert atferds-styring

Jeg vil begynne denne refleksjonen med å konstatere at all atferd kommer fra hjernen. Atferden er summen av individets enkelthandlinger. Individets enkelthandlinger er i sin tur et resultat av valg, rasjonelle eller irrasjonelle. Derfor blir min oppfatning av hva et valg er for noe avgjørende for min refleksjon om sammenhengen mellom gener og atferd.
Videre er det rimelig å anta at vårt atferdsmønster er en tungtveiende komponent i forhold til vår mulighet til suksess og mestring på alle områder. Det er derfor naturlig å anta at atferdsmønster kan utgjøre en betydelig faktor i forhold til evolusjonært seleksjonspress. Dette er kun mulig dersom atferd også påvirkes av arvelige faktorer. I klartekst betyr det at atferd også er noe som er formet av millioner av år med evolusjon. Mennesket er intet unntak.

Tar man utgangspunkt i dette er det naturlig å bli nysgjerrig på selve den mentale valgprosessen. Kan vi her avdekke på hvilken måte vår genetiske arv slår inn på vårt atferdsmønster?

Kortversjonen er at, ja, du kjenner hele tiden på denne arven. Hver gang du kjenner en følelse, vit da at du er i berøring med millioner av år med evolusjonær utvikling. Du kjenner bokstavelig talt biologien i deg. Du kjenner livet i deg. Du kjenner at du lever.

Mine mest grunnleggende betraktinger på området finner du i refleksjonen om Slutninger og Beslutninger, hvor jeg innfører et velbegrunnet skille mellom virkelighetsoppfatning og vilje. Det er dette jeg kaller for atferdsdualismeHer har jeg laget en kortversjon av atferdsdualisme. Her finner du den bakenforliggende verditeorien, og her litt teori om emosjoner.
Refleksjonen om Prosedurale og innovative prosesser danner også et godt bakteppe for dette temaet.

Om vi skulle designe de mentale funksjonene til en robot som oppfører seg intelligent og selvstendig, hvordan ville vi gjort det? Et forsøk på å bygge dette proseduralt tenker jeg ganske fort ville strandet, enkelt og greit fordi det ville blitt for komplekst og rigid. Det er omtrent som å få den offentlige forvaltning til å fungere bare ved hjelp av rigide regler og forskrifter. Det blir over-komplekst, ineffektivt og treffer aldri godt nok.
Naturen har som sagt løst dette ved å utvikle innovative mentale prosesser.

Jeg ville ønske at slik robot hadde følgende egenskaper:

1)      At den er smart

2)      Innovativ og kreativ

3)      Selvstendig

4)      At den alltid gjør det jeg vil

Det siste punktet er det vesentligste her. For om jeg utstyrer roboten med superintelligens, langt mer enn meg selv, og fysiske superkrefter, da er det vesentlig at jeg har kontrollen. Hvis ikke kan jeg risikere at den kontrollerer meg … eller undertrykker meg. Det er jo det som er den store bekymringen.  Det er denne type bekymring som kommer til uttrykk f.eks. i Matrix, Frankenstein, delvis i «Blade Runner» og mange andre dystopier. Men mennesket har hatt for seg denne problemstillingen i flere tusen år. Bibelens Lucifer tolkes jo å være en superengel skapt av Gud, men som Gud mister kontrollen over. Engelen fant seg ikke lengre i å være under Gud, så han gjorde opprør og ville avsette Gud. Dette betegnes (f.eks. i adventistenes teologi) å være opphavet til den store kampen mellom godt og vondt. Det bibelskribenter og teologer aldri reflekterte over er hvor sjalusien og maktbegjæret kom fra. De putter det bare inn i sekkebegrepet «synd». Disse og andre tilbøyeligheter ligger så dypt forankret i oss alle at de fleste av oss tar det ureflektert for gitt at det bare er noe som ligger der latent, noe som hverken Gud eller naturen har noe med, det bare er der. Så blir det opp til menneskesinnet og kontrollere det.  Samme mangel på refleksjon ligger ofte bak frykt for datamaskiner og roboter. Sjokket eller lettelsen må jo bli desto større den dagen vi forstår at dette handler om tilbøyeligheter som er bygget inn i vårt sinn. Det vil si at det er områder i hjernen som har f.eks. har sjalusi som en funksjon. Om vi ødela de hjernefunksjonene som er sentralt involvert ville sjalusien forsvinne som dugg for solen. Om vi, som teologene, antar at dette er «guds design» ville vi altså få det sjokket å oppdage at det er Gud selv som med vitende og vilje har bygget sjalusi og maktbegjær inn i vår hjerne. Når vi så tar et blikk på Gud selv, så ser vi sporene etter mennesket i hans væremåte. Gud blir glad, sint, sjalu osv. Det er den mest avslørende indikasjonen på at Gud er skapt i menneskets bilde og ikke omvendt.
Nå er vi ikke der enda, at vi er i stand til å lage en selvstendig tenkende og innovativ robot. Men kanskje ligger denne muligheten ikke så langt frem i tid. Jeg er overbevisst om at når den dag kommer at dette begynner å nærme seg realistisk, så vil kanskje både politikere, forskere og andre samfunnsengasjerte våkne opp og vi får en debatt. Da er det å håpe på at debatten kan bli rasjonell og at innsikten i menneskenaturen og refleksjoner som dette får telle med i debatten.

For saken er at man kan pakke så mye regnekraft og kapasitet man bare vil i en maskin eller robot uten fnugg av bekymring for at den, av seg selv, skal begynne å ta kontrollen over oss. Hvordan kan jeg vite det?  Les gjennom « Slutninger og Beslutninger». Min påstand er altså at om man kontrollerer subjektinformasjonen, så kontrollerer man også roboten, uansett hvor smart og effektiv den er.  Jeg ser altså beslutningsprosessen, altså den prosessen som leder til atferd som en todimensjonal prosess hvor virkelighetsoppfatning kombineres med vilje. Det er viljen som er subjektinformasjon. Det er ikke slik at intelligens og regnekraft alene skaper vilje av seg selv. Det ingen naturlov som sier at når intelligensen når en IQ på over 110 og regnekraften overstiger 2 Gflops, så vil systemet automatisk utvikle vilje, redsel for å dø, sjalusi og trang til å herske. Dette er funksjoner som må bygges inn i systemet om vi ønsker det. Viljen kan ikke skape seg selv, og uten vilje har systemet intet selvstendig initiativ. Om vi nå skulle designe vilje inn i robotens styringssystem ville det være naturlig at dette er rigide størrelser som roboten selv ikke kan endre på. Da er det vi som kontrollerer hva roboten skal ville. På denne måten kan vi beholde kontrollen. Dette er i prinsippet. I praksis kan jo dette, vise seg å være vanskelig likevel.
Nå ser vi altså at naturen allerede har «funnet opp» den innovative mentale prosessen. Spørsmålet er om naturen også har innebygget de samme sperrer som det jeg snakker om her? Hvordan sikre at vi mennesker oppfører oss på den måten som gav våre forfedre reproduksjonsmessig suksess? Det er jo derfor vi er her. Det er fordi våre forfedre oppførte seg på en slik måte at de fikk spredt genene sine ned gjennom generasjonene.  Denne biologiske arven representerer jo millioner av generasjoners samlede erfaring på suksessrik reproduksjonsmessig oppførsel. Da ville det være naturlig å forvente at viljen, eller det emosjonelle aspektet i vårt mentale landskap er forholdsvis rigide funksjoner. Er det slik?
Om vi sammenligner dette med våre kognitive funksjoner så innser vi at, spesielt hos mennesket, så er det kognitive er en temmelig plastisk funksjon. Den er ekstremt formbar. Hva betyr det? Jo det betyr at vi mennesker er i stand til å forholde oss til de utfordringer som omgivelsene har å by på, uansett om vi er i Afrika, på Grønland, i New York eller på månen. Mennesker har overlevd alle plasser. I tillegg er vi i stand til å la oss underholde med utallige fantasiverdener som fremstilles i religion, romaner filmer og myter. Når vi utforsker nye ting, bygger vi dynamisk begreper og strukturer rundt dette slik at det blir håndterbart i vårt mentale landskap.
Men man kan fort se seg blind på denne plastisiteten og forledes til å tro at hele menneskesinnet er plastisk og selvdefinerende. Min påstand er at, så lenge vi antar at mennesket er et resultat av evolusjon og det naturlige utvalg, så kan det ikke være slik. Vi ville glippet på den viktigste grunnen til at vi har et kognitivt verktøy i det hele tatt, nemlig at det skal være mulig å nyttiggjøre seg av å kunne gjenta forfedrenes reproduksjonsmessige suksess.

Vi kan ikke modellere våre følelser på samme dynamiske måte som det kognitive. Det finnes en sterk asymmetri i plastisitet mellom emosjonelle funksjoner og kognitive funksjoner. Det er umulig for meg å bestemme at i dag vil jeg være forelsket i frøken X i dag og i morgen frøken Y. Men det er lett å bestemme seg for å tenke på Matrix i dag og på 1984 i morgen.   
Jeg tror nok kanskje hjerneforskere kan bekrefte det jeg sier. Vi trenger aldri å være redd for at mennesket noensinne skal bli i stand til å velge sin egen vilje. Ved hjelp av meditasjon, psykoanalyse og andre mentale teknikker kan man nok være i stand til å gjøre begrensede modifikasjoner av styrkeforholdet mellom tilbøyelighetene, men ikke det faktum at de er der.
Jeg kan skape en forestilling av Zevs i hodet mitt. Det er en «software» sak, sett fra en systemutviklers ståsted. Men det at jeg evner å kjenne frykt er en «hardware» sak. Om man skulle lese tanker vil enhver hjerneforsker kunne bekrefte at det mye enklere å måle om jeg er redd eller ikke i forhold til å finne ut at jeg tenker på Zevs. Frykten kan lokaliseres til Amygdala.  Ved å måle aktiviteten i Amygdala kan vi konstatere at personen er redd. Vi har hjernesentre som håndterer hver sin bit av vårt følelsesliv. De er en del av den grunnleggende hjernestrukturen som utvikles allerede på fosterstadiet. Men vi har ingen hjernesentre for Zevs. Dette er en fantasi, skapt av en rekke hjernesentre som til sammen danner en universell informasjonsbehandlings maskin. Vi kan måle at det er aktivitet i disse hjernesentrene, men, i skrivende stund(enn så lenge) kan man bare konstatere at det foregår kognitiv aktivitet.

Siden tilbøyelighetene ikke er prosedurale så er de heller ikke nødvendigvis så spesifikke. Tvert imot er emosjoner diffuse, de er språkløse og kan utløses av utallige kombinasjoner av inntrykk eller forhold.  Selvsagt vil det alltid være slik at emosjonen utløses av forhold som i noen grad kan tilbakeføres til den «nyttefunksjonen» som emosjonen har. Vi vet at hjernen har kjemiske belønnings og straffesystemer som styrer dette. Å føle ubehag eller nytelse er kjemi. Sannsynligvis er de fleste emosjonelle systemer knyttet opp mot dette. I tillegg finnes der en nokså kraftig kroppslig feedback. Om f.eks. frykt reaksjonen i Amygdala blir aktivert vil den sende ut kjemiske signaler som påvirker raskere hjerterytme, stopper fordøyelsesprosessen, øker adrenalinet slik at kroppen settes i alarmberedskap.  Selvsagt vil dette resultere fysiske tilstander i kroppen som igjen signaliseres tilbake til hjernen og kanskje forsterker reaksjonen. På denne måten kjenner vi følelsene våre fysisk.
Et viktig poeng her er at dette er systemer som forteller oss hva vi vil, men ikke hvordan vi skal få det til. Løsningene må det kognitive systemet til slutt komme opp med. Det er dette som er universaliteten i systemet. Dermed åpnes det for at systemet selv søker etter mest mulig optimale løsninger. Dermed har vi kreativitet og innovasjon. Poenget er at genene ikke forteller oss hva vi skal gjøre, de forteller oss hva vi skal ville.

Tilbake til roboten. Om subjektinformasjonen, insitamentet eller viljen kodes til å dreie seg om å forgude mennesket og utelukkende det, så vil roboten aldri gå utenfor dette «mandatet», uansett hvor smart den enn måtte være. Den skal til og med kunne forstå dette selv, uten vilje til å protestere. Vi mennesker har produsert millioner av datamaskiner, mange av dem med meget god beregningskapasitet. Ikke en av dem nekter å starte prosedyren som stenger maskinen ned på grunn av en plutselig frykt for å dø. Den er simpelthen ikke der fordi vi ikke har programmert det inn. Slik er det også med roboter.  Skal vi ha en sjalu robot, så må det programmeres. Skal vi ha en ambisiøs eller herskesyk robot, så må det programmeres. Det er ikke slik at dette bare er noe som smått om senn vil komme av seg selv bare man har regnekraft nok.  Enten må man programmere det, eller så må man lage systemer som utvikler seg selv med utgangspunkt i rammevilkår som driver i denne retningen. Man kan, for eksempel, simulere det naturlige utvalg. Men så lenge man ikke bevisst legger inn slike adaptive funksjoner kan vi være trygg på at regnekraften i seg selv aldri vil skape den. Men, som sagt i praksis ville det jo være fristende å utstyre roboten med et visst ego på grunn av den nytten det har i forhold til at roboten også må passe på seg selv. Har kan det være feller å gå i. Men det er ikke temaet her.

Men, er det virkelig slik at alle våre beslutninger er influert av følelser? Det fortelles at den amerikanske politikeren Henry Kissinger en gang skal ha sagt at han aldri lot seg påvirke av følelser når store beslutninger skulle tas. Og sånn er det jo ofte når vi er i det rasjonelle hjørnet. Vi opplever at her er det fornuften som dominerer. Men la oss reflektere litt nærmere over dette. Handlinger begått under påvirkning av sterke følelser kalles ofte for affektuelle handlinger. Intuitivt innser vi at slike handlinger ofte ikke er rasjonelle. Forskning viser da også at en hjerne som er aktivert, dvs. inne i et følelsesutbrudd, faktisk er mindre intelligent enn normaltilstanden. Dette gjelder faktisk også positive følelser, enten det er glede eller eufori. Jeg tenker at det nok var denne affekttilstanden Kissinger hadde i tankene. Og her har han helt rett. Vi forventer at politikere skal være mer rasjonelle og gjennomtenkt enn som så. Men vi må ikke glemme at følelser ikke bare er øyeblikkstilstander. Følelser setter spor etter seg. Sterke følelser setter sterke spor etter seg som varer livet ut. Det heter jo at brent barn skyr ilden. Det ligger varig læring i sterke smerteopplevelser. Det samme gjelder følelser. Kroppen har sine egne innebygde oppdragelsesmekanismer, og disse har potensiale i seg til å prege oss for resten av livet. Følelsene lagres altså i hukommelsen. De lagres sammen med inntrykkene og minnet om situasjonen hvor de forekom. Og på samme måte som vi kan huske fargen på en bil, så kan vi også huske og delvis gjenskape de emosjonelle sidene ved opplevelsen. Faktisk er det slik at jo sterkere den emosjonelle siden er, desto mer varig blir minnet i sin helhet. All teori om såkalt «læring ved betinging» har dette som en grunnforutsetning. Så konklusjonen er at vi alltid har med oss følelsene i vårt mentale landskap, også når vi er i det rasjonelle hjørnet. Følgelig influeres vi av følelser også når vi tar rasjonelle beslutninger. Da er de synlige i det mentale landskapet i form av det vi kaller for verdierBeslutningsteorien og refleksjoner om rasjonalitet og forholdet mellom slutninger og beslutninger viser hvordan følelsene slår inn, og ved hjelp av hensiktsanalyse kan vi identifisere hvilke følelser som ligger bak og påvirker.

Den som forholder seg til dette vil nå ane veien fra gener til atferd. Gener styrer i stor grad utvikling av de grunnleggende hjernestrukturer.  En stor del av disse, kan sortere inn under emosjoner, pådriv og drifter.  Omgivelsene kan sannsynligvis påvirke styrkeforholdet mellom dem. Tilbøyelighetene slår inn i vårt handlingsmønster i form av å representere verdidimensjonen i en beslutningsmatrise. Det kan ikke sies sterkt nok at denne måten å forstå menneskesinnet på gir avgjørende grunnleggende føringer i måten vi forstår menneskenaturen og derav videre inn i filosofi, religion, etikk, juss og politikk. Gener er ikke noe veldig bakenforliggende i forhold til menneskets atferd. Gener orkestrerer de grunnleggende strukturer i hjernen, og disse influerer hvert eneste valg, rasjonelt eller irrasjonelt. De er til stede hver dag hver time hvert minutt og påvirker alt vi gjør. På samme måte som at vi i dag kan slå fast at måten vi oppfatter tid og rom på er illusorisk, så går det altså an å bruke de kognitive funksjonene, indre observasjon og vitenskap til å erkjenne at det samme gjelder den såkalte viljens frihet.

For den som ikke har sett det, men den evige debatten om arv eller miljø løses elegant opp dersom man anvender dette tankekonseptet. Å spørre om menneskets atferd er et resultat av arv eller miljø er i samme gate som å spørre om bilen drives frem av motoren eller drivstoffet. Vår atferd er et ett hundre prosent produkt av både arv og miljø. Arven har vi gjennom genene. Genene manifesterer seg det emosjonelle systemet, som straffer og belønner i forhold til hva som er genetisk ønskelig.  På den måten blir vi klar over «oppdraget», vi blir klar over hva vi vil. Det kognitive systemet observerer omgivelsene og finner løsninger på hvordan vi skal få det til.
På filosofiens område kan man kanskje se for seg at eldre begreper som fornuft, vilje og ånd, må ses på og vurderes å få nytt innhold. Hva er fornuften? Er det bare våre kognitive evner, eller inneholder den også de avtrykk som emosjonene har satt i landskapet? Vilje blir ikke noe særegent filosofisk, men kan forenes med biologenes «pådriv» og psykologenes drifter og emosjoner. Viljen reduseres fra å være en slags mystisk åndelig dimisjon til å bli hard biologi. Den er noe vi alle har til felles med dyrene.  Viljen er mer fasttømret enn vi liker å tro. Innenfor juss, vil dette umiddelbart måtte by på revurdering av f.eks. ansvarsbegrepet. På etikkens område vokser det frem en erkjennelse av det som gir mening slett ikke har med logikk og resonnement å gjøre. Etikk handler om verdier og verdiene har ikke sin opprinnelse i det kognitive, men i emosjonene, eller følelsene. Og nettopp våre emosjonelle evner er ikke veldig forskjellig enten vi er mennesker eller elefanter. Dermed får etikken plutselig et helt annet og mer generelt nedslagsfelt enn tidligere. På politikkens område vil jo noen anse dette som en katastrofe. Vi aner klare grenser i våre muligheter til å forme mennesket i politiske ideologiers bilde. Det er ikke lengre en sannhet at mennesker som ikke er «A4 innenfor den rette tro» selv er å bebreide for dette og derfor kan være gjenstand for «fellesskapets» rettmessige «omformatering» (les undertrykkelse). Men andre politikere vil forhåpentligvis se mulighetene her. For det ser ut til at omgivelsene, særlig i tidlig barndom, har stor påvirkning på hvordan individet utvikler seg. Individer som utvikler seg asosialt er ofte konfigurert slik i viktige tidsvinduer i tidlig utvikling hvor DNA logikken velger ut den optimale genetiske strategien, basert på de utfordringer som miljøet oppfattes å gi. Og ikke overraskende er det et fiendtlig miljø uten varme og kjærlighet som trigger frem de verste alternativene. Politikerne kan ikke forme individet som en leirklump. Men på samme måte som man, ved å bruke vann, kan hindre at planten tørker inn, så kan man med de riktige tiltakene dempe forekomsten av disse mest negative varianter av den menneskelige natur.

Ut av denne type kunnskap må det vokse en politikk som for første gang i verdenshistorien tør å forholde seg realistisk til menneskenaturen. Og siden vi alle er slaver av tankene til gamle menn fra fordums tider med løsninger på fordums problemer, så er jo dette en passelig utfordring for fremtidige generasjoner.