Fra signalspråk til media

Jeg tenker at medias opprinnelse starter med utvikling av naturlig språk. Det har jeg skrevet litt om her. Og her har jeg reflektert litt om hvordan språket påvirker tenkeevne, tenkemåte, og sannsynligvis blir en kraftig katalysator for kompleks tenkning. Vi har sannsynligvis hatt språk i flere hundre tusen år.

I denne perioden bevares og utvikles kulturarven gjennom livserfaring og oral tradisjon. Kulturarven er levende, og formbar til det ugjenkjennelige.  Følgelig er det å forvente at menneskenes store metahistorie, strekker seg bakover via faktiske historiske hendelser, over inn i mytene og ofte inn i en fjern gudeverden. Vi må ikke glemme at narrativet er her og nå, til nytte og inspirasjon i menneskenes faktiske liv. Selvsagt er dette store og små memer som lever, og som gjennomgår forvandlinger til det ugjenkjennelige over forbausende få generasjoner. Noe av denne flyktigheten i tradisjonene kompenseres ved å utvikle sanger og dikt. Dette er også en teknologi, en førstestrategi i forsøk på å etablere stabile doxa som bevares over generasjoner. Jeg tenker at en åpenbar grunn til dette, er nettopp for å bremse all den tilpasning og diktning som skjer og som mange selvsagt gjennomskuer, er nettopp det. For den som har kontroll over menneskets virkelighetsforståelse han kontrollerer også mennesket. Dette var like sant for 40000 år siden, som det er nå. Og åpenbart var mye av dette gjennomskubart, også for mennesker for mange tusen år siden. Så her er åpenbart et behov for å låse autoriteten til noe som samtidens manipulasjonsmagikere kunne trylle med, alt ettersom det måtte passe.

Vi må tenke på hvordan tradisjonen fungerer som en autoritet i et toppunkt som triangulerer utenfor mennesket, og som dermed virker stabiliserende på kulturen. Menneskets hang til å skue bakover og hente opp kunnskapsressursene i form av autoritet, er ikke tilfeldig. For kultur bygges på fremdyrking av det som fungerer. Det stabiliserer samarbeidsklimaet i kulturen, og det gir store fordeler for kulturens blomstring.

 

Så, for ca. 5000 år siden utvikles det tegn og skriftspråk. Den umiddelbare virkningen er jo at nå kan kunnskap og kompetanse bevares og bygges stabilt, generasjon for generasjon. Men igjen, tenker jeg at dette ikke er den eneste virkningen. Skriftspråk representerer en ny omdreining som former måten vi tenker på. Da handler det ikke bare om frikobling fra tid og sted, men også om at selve prosessen, det å skrive og lese. Det å benytte denne kanalen som et utvidet tenkeverktøy, er vesentlig. Tenk på forskjellen på det å regne i hodet, og det å regne på papir. Det er åpenbart at mennesket gjennom utvikling av skrifttegn, får en direkte kognitiv gevinst. Det åpner dypere analyse, dypere resonnementer. Vi har et hjelpemiddel som hjelper oss å holde langt bedre styr på informasjonen vår.  Men skriftspråk er på ingen måte allment tilgjengelig. Vi får eliter i de kulturer som behersker skriftspråk, og de bygger etter hvert ideer og kunnskap på skuldrene av generasjon til generasjon.  Vi merker utviklingsforkjeller mot andre kulturer. Kulturer som erverver skriftspråk, får nye sterke redskap til hjelp for å utvikle sivilisasjon.

Her har jeg skrevet litt om bevegelsen fra ånd til fysikk. Jeg tenker at filosofiens oppkomst har svært mye med utvikling av skriftspråk å gjøre. Kunnskap og tenkning akkumuleres og frikobles fra tid og sted. Ferdigheter kan tilegnes, også etter at læremesteren for lengst har forlatt oss.

Jeg tror det kan være nær sammenheng mellom utvikling av skriftspråk og utvikling av kulturer som blir så avansert at man kan kalle det for sivilisasjon.

De store klassiske filosofene i antikken kunne neppe ha oppnådd det de gjorde, uten skriftspråket.  Og selvsagt handler videreutvikling av dette om biblioteker, oppsamling av kunnskap. Dessverre gikk jo mye av dette tapt.

Det er forresten interessant at den gamle jødiske kulturen blir kalt «bokens folk». Det vi merker oss er at alle de store religionene, det være seg jødedom, kristendom, islam, hinduisme eller buddhisme, eksisterer i basis, og på betingelse av hellige skrifter. Og jeg tror ikke det kan overdrives hvilken betydning det har hatt for måten kulturene har utviklet seg på.

Det som kan være verdt å studere nærmere er på hvilken måte lese og skrive-kyndighet påvirker individ og kultur. Dette har sannsynligvis, fra første stund skapt spenninger mellom de tradisjonelt orale miljøene og de skriftlærde miljøene. Dette finner vi jo spor av i Bibelen. Slik jeg forstår det så var ikke Jesus nødvendigvis en skriftlærd. Han kunne kanskje lese, men vi har ingen indikasjoner på at han behersket skrivekunsten. Den tidligste kristne bevegelsen ser ut til å ha vært en oral-orientert subkultur. Dette ser vi av de til dels store spenningene det er mellom denne bevegelsen og de såkalte skriftlærde. Jeg spurte ChatGpt : Hvilken rolle har de skriftlærde i det nye testamentet i Bibelen? Jeg fikk følgende svar:
I Det nye testamentet i Bibelen omtales de skriftlærde som en gruppe religiøse lærde og eksperter på den jødiske loven og skriftene. De spilte flere roller og hadde ulike holdninger til Jesus og hans lære:

 

1.    Motstandere av Jesus: Noen skriftlærde i Det nye testamentet motsatte seg Jesus og hans lære. De så ham som en trussel mot den etablerte religiøse autoriteten og forsøkte å fange ham i ord for å kunne anklage ham.

2.    Nysgjerrige lærde: Andre skriftlærde var mer nysgjerrige på Jesu lære og søkte ham ut for å stille ham spørsmål og diskutere religiøse spørsmål. Et kjent eksempel er Nikodemus, en fariseer som kom til Jesus om natten for å lære mer om hans lære (se Johannes 3:1-21).

3.    Konflikt med skriftlærde: Jesus hadde ofte konfrontasjoner med skriftlærde og fariseere i evangelienes beretninger. Disse konfliktene dreide seg ofte om tolkningen av loven og moral, og de skriftlærde utfordret Jesus på hans lære og autoritet.

4.    Jesus' undervisning: I noen tilfeller brukte Jesus skriftlærde og fariseere som figurer i sine undervisningssamlinger og lignelser for å fremheve poeng om kjærlighet, barmhjertighet, og rettferdighet.

Det er viktig å merke seg at skriftlærde ikke var en ensartet gruppe, og deres holdninger til Jesus og hans lære varierte. Noen var åpne for hans budskap, mens andre var sterkt imot ham. Skriftlærde spiller derfor en variert rolle i Det nye testamentet, avhengig av hvilken del av evangelienes beretninger du leser.

 

En hypotese jeg har er at det å lese for å studere, altså ikke bare skumme etter informasjon, trener opp vår evne til mer komplekse resonnementer. Og sannsynligvis var det mye mer av det i de eldre tradisjoner. Vi må jo ikke glemme at investeringene bak det å skape et skriftlig verk, var ekstremt høye i tidligere tider. Det å ha tilgang til dette, var nok bare for eliten. Men det påvirker sannsynligvis også med hvilken innsats og ærbødighet man forhold seg til dette. Det er jo egentlig ikke rart at det skriftlige ble sett på som hellig. Det vi skal være klar over, er at selve leseprosessen kan anta mange forskjellige formater. For eksempel var det ikke mellomrom mellom ord, i de første skriftspråkene. Og det var vanlig å lese høyt. Jeg har hørt at Augustin, som levde sånn ca. på 400-tallet beskriver at han ble overrasket over å se en mann sitte over boken i stillhet. Det gikk en stund før det gikk opp for han, at det faktisk var mulig å lese, uten at ordene ble uttalt høyt. Og som sagt, manglende mellomrom, økte nok behovet for å lese høyt, for bedre forståelse. Boklesing kunne ta form av en form for sang, eller kanskje noe mer monotont. Vi kjenner jo alle til den muslimske tradisjonen på dette området. Og vi ser jo videoer fra Korean-skoler hvor man sitter og rugger foran Koranen, og leser høyt. Jeg har forstått det slik at setningene i Koranen er formulert slik at det fungerer som en slags vers i sanger. Mitt poeng er at slike tradisjoner, ikke bare handler om ritualer, men at det også former vår hjerne og våre tenkemåter.
Jeg tenker det burde forskes mer på forskjellen på det å lese langsomt, for å studere, kontra det å bare skumme etter informasjon. Hypotesen er altså at den siste varianten, i større grad dyrker frem quiz-kunnskap, men at innsikt uteblir. Evne til å beherske mer kompleks tekst, er noe som må trenes opp. Og det skjer selvsagt i større grad hos grupper som tar høyere nivåer av utdannelse. Så selv i vår tid aner vi denne forskjellen mellom subkulturer. For eksempel den store tilhengerskaren rundt Donald Trump, kan oppfattes å preges av tidligere tiders orale tradisjoner. Evnen til å beherske komplekse tekster er på retur i våre samfunn. Dette handler i stor grad om sosiale media. Er det en trussel måt sivilisasjonen? Det skal vi komme tilbake til.

Utviklingen av skriftspråk får sin neste store revolusjon gjennom oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Riktig nok skal kineserne ha vært først ute, men i Europa ble den utviklet av Johann Gutenberg mellom 1440 og 1450.

Muligheten til å masse-kopiere skrift representerer en ny omfattende kulturell omveltning. For det øker muligheten dramatisk for spredning av kunnskap utenfor elitene. Det kan jo være at noen i elitene kan ha sett dette som en trussel mot egen posisjon, og dette er selvsagt riktig. Men jeg er ikke historiker nok til å vite i hvilken grad noen har forsøkt å hindre spredning av bøker og kunnskap til massene. Det jeg vet er at dette var konfliktstoff i forbindelse med reformasjonen. Slik jeg har forstått det var krefter i den katolske kirken sterkt imot at allmuen skulle få tilgang til Bibelen, og i alle fall ikke på eget språk.

Men uansett så utviklet altså Martin Luther en helt annen filosofi. Det har jeg skrevet om her. Martin Luther ble overbevist om at allmuen, skulle ut av sin analfabetisme, lære å lese og skrive, ene og alene motivert av at de selv skulle ta ansvaret for egen tro ved å beherske Bibelen. Bivirkningen av dette var jo at allmuen ervervet en intellektuell grunnpakke som i alle tidligere tider, gjennom tusener av år hadde vært forbeholdt elitene.

Med andre ord, vi hadde skriftspråk, vi hadde masseproduksjon av bøker og vi fikk etter hvert en allmue som var i stand til å tilegne seg dette. Det er gjennom dette man kan si at forutsetninger for media var skapt.

Det kan neppe være tvil om at det er en sammenheng mellom denne utviklingen og den perioden som fulgte, nemlig renessansen og videre over i opplysningstiden. Det som skjer er jo at det er langt større grupper som får tilgang fil intellektuelle virkemidler, og dermed også et helt annet mulighetsrom til å utvikle talenter og kreativt mangfold.

Dermed er vi i gang med en omfattende filosofisk, vitenskapelig, teknologisk og politisk utvikling som setter kursen mot industrialisering og moderne tid.

Men før vi går videre skal vi holde oss litt mer til skriftlige media. Poenget er at det som nå skjer er at det utvikles aviser. Men dette kommer i tillegg til en eksplosjon i mangfold og sjangere av skriftlig materiale som når ut til stadig større grupper. Den eksplosjonen vi fikk av såkalt kristne lekmannsbevegelser vil selvsagt også kunne tilskrives denne utviklingen. Med dette brytes større religiøse monopoler opp, og vi får et mangfold av religiøse bevegelser som står i konkurranse og rivalisering til hverandre. Dette betyr at den religiøse maktfaktoren svekkes i denne perioden. Mye av det samme kan man si om det politiske, filosofiske og vitenskapelige. Vi har med andre ord en kreativ smeltedigel som samtidig forsterkes av et mer og mer velutviklet kapitalistisk system.

Ideen med aviser skal visstnok strekke seg helt tilbake til romertiden. Men disse var håndskrevne og selvsagt også begrenset av det. De første trykte avisene kom i Europa på begynnelsen av 1600-tallet. Med masse-produserte aviser utvikles et nytt fag: journalistikk. Den gang var man neppe bevisst på hvilket potensiale media har i form av massevirkning. Drivkrefter bak aviser og senere all media handler om to ting: Det kommersielle og muligheten til å påvirke. Begge deler måler sin suksess i graden av utbredelse.

Og jeg vil ta dette med det kommersielle først, for dette er helt vesentlig. Det har nok startet med salg av utgaver. Men ganske raskt har nok dette med annonser kommet naturlig inn. Har man en stor leserkrets, så finnes det jo ingen bedre måte å utnytte dette, til både å koordinere (annonsere møter her og der), og å selge (annonsere produkter og salg). Men jeg tror at koblingen mellom annonsering og lesestoffet var svak. Men det er åpenbart en sammenheng som frister til utnyttelse. Jo større lesermasse, desto mer verdifull er annonsene. Det vil si at de avisene med de største opplagstallene også er de som kan tjene mest på annonser.

Alle skjønner at på et tidspunkt må noen ha tenkt tanken at innhold og form på stoff, påvirker lesertallet, og lesertallet påvirker annonsetilgangen. Med andre ord, får vi den effekten at innholdet i avisen påvirkes av forestillinger om hva som selger. Det skal da ikke veldig mye fantasi til for å skjønne at dette vil skape en vekselvirkning. Folk påvirkes av det som står i avisen, men avisenes innhold påvirkes av det folk vil ha. Vi får en vekselvirkning. Dette er det jeg kaller for en kaotisk prosess, som kan ta mange retninger avhengig av tilfeldige fluktuasjoner i starten av prosessen.

Uansett, aviser og trykte media har sannsynligvis hatt stor innvirkning på hendelser som reformasjonen, den franske revolusjonen, og ikke minst utviklingen av USA, med frigjøring, borgerkrigen, avskaffelse av slaveriet osv.

Utvikling av demokrati, liberalisme, kapitalisme og opplysningstid hadde ikke vært mulig uten de skriftlige media. Kanskje kan man si at 1800-tallet må ha vært storhetstiden for denne utviklingen, og den banet veien for en eksplosiv vitenskapelig og teknologisk utvikling, som kulminerte med oppfinnelsen av radioen på begynnelsen av 1900 tallet. Den første radiostasjonen ble opprettet i USA i 1920.  

Radioen må kunne sies å være et gigantsteg i mediarevolusjonen. For det vi snakker om er jo kringkasting, altså direkte kommunikasjon uten å måtte bringe noe fysisk fra hus til hus. Men jeg vil også påpeke en annen effekt av elektronikk: forsterkere og høyttalere.

Vi må tenke over at det å kunne tale til en masse var ganske begrenset før den tid. Hvordan løste man slike problemer, f.eks. i romertiden hvor vi åpenbart hadde en til mange tale, som en vanlig form. Man utviklet rom og form på rommet (atrium) på en slik måte at lyden skulle rekke lengre. Men det fordrer jo også i høyere grad at publikum forholdt seg stille. Men så er det en teknikk, som kompenserer for dette. Det er gestikulering. Man kunne stå langt bak, og ikke høre hva taleren sa, men plukket likevel opp mye av gestikuleringen. På den måten kunne de bakerste ane hva de klappet og jublet for, for det gjorde jo selvsagt alle, uavhengig av hvor mye de fikk med seg av budskapet.

Og da aner kanskje noen hvor jeg vil med dette. For saken er den at vi med utvikling av radiorør, høyttalere og forsterkere, så overkommes mye av denne problematikken ved hjelp av teknologi.

At det 20-århundre ser en helt annen skala av masse-bevegelser er ikke tilfeldig og har i høy grad mye med media å gjøre.

Men la oss starte med en gryende oppdagelse av massens kraft, og dens politiske potensiale. Her peker den franske akademikeren Gustave Le Bon seg ut, med boka «The crowd» som ved inngangen til det 20-århundre erklærte at vi nå gikk inn i massenes epoke.

 

On the ruins of so many ideas formerly considered beyond discussion, and to-day decayed or decaying, of so many sources of authority that successive revolutions have destroyed, this power, which alone has arisen in their stead seems soon destined to absorb the others. While our ancient beliefs are tottering and disappearing, while the old pillars of society are giving away one by one, the power of the crowd is the only force that nothing menaces, and of which the prestige is continuously on the increase. The age we are about to enter will in truth be the Era Of Crowds.

 

Le bon trodde på eksistensen av en psykologisk lov om massens mentalitet.  Ideen handler om at individer som identifiserer seg med masse, taper evnen til selvstendig tenkning.  I stedet tenker de synkronisert med folkemassen. Dette gir åpning for masser av likesinnede mennesker som i sin tur kan påvirkes og styres.

 

… That for an individual immerged for some length of time in a crowd in action soon finds himself - either in consequence of the magnetic influence given out by the crowd, or for some other cause of which he is ignorant - in a special state, which much resembles the state of fascination in which the hypnotized individual fins himself in the hands of the hypnotizer.

The activity of the brain being paralyzed in the case of the hypnotized subject, the latter becomes the slave of all the unconscious activities of his spinal cord, which the hypnotizer directs at will.

 

Det vi snakker om her kan jo virke som noe litt på siden. Men her er en klar sammenheng.

Mekanismer bak massesuggesjon har jeg drøftet her og her. Det Le Bon beskriver er en empirisk observasjon av samme type som jeg beskriver, og som jeg som ung hverken forstod og stusset voldsomt over. Men selvsagt har fenomenet vært der i uminnelige tider. Det har definitivt hatt mye å si under den franske revolusjonen, og sikkert under andre revolusjoner før det.  Det er bare det at vi nå snakker om teknologi som forsterker dette. Dette er poenget:

En utvikling av stadig kraftigere verktøy for masse kommunikasjon skaper resonans rett inn i et dypereliggende urgammelt emosjonelt registrer i oss. Og observasjon er helt korrekt:

Enkeltmennesket gir slipp på sin menneskelighet, altså våre kognitive funksjoner og enhver form for moral som måtte forutsette støtten fra det kognitive. Det har jeg skrevet om her.

Sagt med andre ord: Dette er massemenneskets regresjon tilbake inn i dyrets livsverden. Oppdag at Le Bon ser åpningen her for å massere massen. Det vil si å våpenifisere menneskemassen under magien av en mektig hypnotisør.

Gustave Le Bon var en viktig inspirator for Benito Mussolini, som i stor grad kan regnes som grunnlegger av Fascismen. Her er klare trekk av populisme og den viktigste forløper for Nazisme. Felles for alt dette er at det er massebevegelser, basert på store folkemøter og effektiv bruk av radio og aviser som propagandamedium.

Legger vi til kommunismen og den russiske revolusjon i 1917, så kan man trygt si at de store politiske eksperimenter, kriger og omveltninger i det 20-århundre i stor grad henter sin kraft fra en media-teknologi som kommer uforberedt på sivilisasjonen.

Og akkurat dette poenget, at teknologien kommer først og at vi mennesker er uforberedt på hva det utløser i vår natur, er fundamentalt viktig å forstå.

For det er ikke tvil om at teknologien, i seg selv fremstår som et gode, en fantastisk forbedring til masse-opplysning. Jeg vet ikke i hvilken grad det har vært skepsis til dette, men den har i alle fall ikke vært særlig synlig. For fordelene med dette var så synlig for alle og enhver. Dette er jo åpenbart et stort fremskritt, som lover gull og grønne skoger for fremtiden. Men menneskenaturen er det den er, og her ligger store potensiale for misbruk. Befolkninger og kultur er til de grader jomfruelig land, og selvsagt ser noen muligheter i dette. Vi må anta at den store allmuen i første halvdel av det 20-århundre, i totalen var lettroende, naiv og lett å rive med. Og det er akkurat dette som skjer.

Den 16 november i 1928 tok Adolf Hitler for første gang i bruk forsterkeranlegg i Sportspalast i Berlin. For første gang nådde hans budskap klart og tydelig ut til anslåtte 18000 tilhørere, klart og tydelig. For første gang, i hvert hjørne av en stor arena, kunne ordene hans hørtes og forstås av store menneskemengder.

 

Vi kjenner alle historien, og hvordan den kulminerte med Nazistenes Holocaust i siste halvdel av Den andre Verdenskrig. Her tapte menneskeheten sin uskyld. Det har jeg reflektert over her.

Og media-revolusjonen fortsetter. Fjernsynet ble utviklet i USA i løpet av 1920-30 tallet. BBC startet regulære sendinger i 1936. Vår eget NRK kom i gang i 1960.   Jeg kan huske fra min barndom hvordan fjernsynet bevisst ble brukt til skolering, oppdragelse og folkeopplysning. Jeg har også reflektert over at tiden med en kanal i Norge kan ha hatt mange positive sider.

For etter hvert som fjernsyn ble allemannseie, så øker jo det jeg kaller for den felles kulturelle referanserammen betraktelig. Vi så alle på det samme, reflekterte over det sammen, og dette skaper selvsagt en forholdsvis homogen kultur i landet. Nå skal ikke jeg være naiv og forherlige dette. For selvsagt betyr det også at mulighetene for enkeltpersoner til å trekke i trådende for å påvirke allmennoppfatningen er forholdsvis overhengende. Og selvsagt vil en slik innretning være svært sårbar i en politisk totalitær kontekst. Vi kaller det desinformasjon, eller propaganda. Vi har sett mye av det i forskjellige diktaturer.

Men i Norge med en ganske sterk sosialdemokratisk tradisjon, så tror jeg denne epoken hadde mye positivt ved seg. For jeg regner hele innretningen rundt NRK som i høy grad ansvarlig, og med utgangspunkt i en demokratisk grunnholdning.

Og jeg vil hevde at NRK hadde en viktig rolle i å bevege kulturen i en positiv retning. De var banebrytende på områder som politisk debatt, religiøst mangfold og ikke minst seksualitet.

Jeg tenker at det politiske klima i Norge var på sitt beste på 60-70 og 80 tallet. Vi har fortsatt et av verdens beste politiske klima, men utviklingen i den vestlige verden rundt oss bærer bud om hva som kommer, og utsiktene er dystre.

Dette handler i stor grad om media, og det skal vi komme til.

Utviklingen fra 70-tallet og utover er en eksplosjon i TV-kanaler. Denne utviklingen når også Norge, med etableringen av TV2 i 1991. Med TV2 kom også reklame og vi får innsikt i vekselvirkningen mellom reklame og innhold.

Dette er to aspekter vi skal ta med oss videre: Et mangfold av TV-kanaler og kommersialisering. For begge deler har etter min mening en kompakt innvirkning på kulturen.

Jeg har allerede nevnt vekselvirkningen mellom reklame og innhold. Og jeg er selvsagt ikke alene om å se dette, også som et problem. Så vidt jeg husker så fikk TV2 sin lisens på betingelser. Det gikk på nyheter og debatt. NRK er underlagt lignende betingelser. Dette handler jo om den innsikten at TV som kommersielt produkt, vil drive mot hva som fenger best. Da i all hovedsak underholdning og sport.

Et lite sidespor her når det gjelder sport. Jeg husker jo godt gamle sportsrevyen på NRK. Mitt inntrykk er at den viste bredde i alle slags sportsgrener. Den videre utviklingen er jo stadig sterkere vekt på fotball. Sannsynligvis kan dette ha blitt forsterket av tippekampene som kom på 70-tallet. Men poenget mitt er at denne forsiktige ubalansen i retning fotball, naturlig selvforsterker. Jo mer fotball jo sterkere interesse blant folk. Jo sterkere interesse blant folk, desto mer oppslutning. Jo mer oppslutning, desto mer reklameinntekter. Jo mer reklameinntekter, desto mer insitament til å gi fotballen enda større sendeflate. Vi har med andre ord en positiv tilbakekobling som gjør at fotballen i stor grad fortrenger andre idrettsgrener. Dette vil selvsagt også gjenspeiles seg i kulturen på den måten at vi får stadig flere og større fotballmiljøer i landet. Med andre ord drives fotballkulturen frem av den samme spiralen. Og dette skjer jo i store deler av verden, slik at fotball blir «big business», en sentral aktør, som igjen preges av store penger og dyp korrupsjon.

Det jeg nå beskriver er en typisk dynamikk, hvor en liten ubalanse vokser seg stor, lever sitt eget liv og blir til en gigantaktør i kulturen, gjerne også vanskelig å holde kontroll på.

Så tilbake til den generelle refleksjon om kommersialisering. Den effekten jeg har beskrevet for fotball, slår selvsagt også inn på utallige andre områder. Et viktig poeng her er at underholdning da blir så fengende at det begynner å fortrenge, ikke bare andre TV-programmer, men også den totale tiden vi forbruker foran skjermen.

Det at fjernsynet har denne effekten på kulturen er vel kjent. Noe i kulturen uteblir. Naboer besøker hverandre sjeldnere. Det sosiale limet svekkes. Vi blir mer selvstendige, men også mer fremmede for hverandre. Noe av intimiteten og det sosiale samholdet kommer under press. Vi blir mindre inngruppe for hverandre, og mer utgruppe. Bare dette i seg selv er verdt å investere forskning i. Og det er en faktor vi skal ta med oss videre.

Men min refleksjon er at farligste utviklingen av kommersiell TV er den trenden som kalles Reality-TV. I Norge ble vi først kjent med dette konseptet da Big-Brother kom på begynnelsen av 2000 tallet. Min skepsis er at dette er et konsept som drar mer seere jo mer trekk av den mørke triaden deltakerne viser frem.

Poenget mitt er risikoen for at denne type egenskaper idealiseres og normaliseres i samfunn og kultur. Den mest skremmende kulminasjon av dette er jo fenomenet Donald Trump i USA. Man kan spekulere mye på årsaker til at en person med så klare trekk av narsissisme, faktisk ble valgt til president. Og årsakene er mange. Men en faktor tror jeg er nettopp at Realty-TV har gått foran, massert massen og beredt grunnen. Et tankeeksperiment er om dette kunne vært mulig på 1960-tallet. Jeg tviler. Kulturen har endret seg dramatisk. Og en viktig faktor, tror jeg er Realty-TV, som jo nettopp var Trumps basis for å komme inn i offentligheten.

En kultur hvor den mørke traden normaliseres vil nødvendigvis bli dekadent, og øke risikoen for sosiale og kulturelle havarier på alle nivåer.  Og igjen, her tar teknologien mennesket på senga. Dette hadde vi ikke forutsett. For vi kjenner ikke godt nok til menneskenaturen.

Så til mangfold. La det være sagt med en gang. Mangfold er viktig. Konkurranse mellom medieaktører er viktig. I seg selv utgjør jo dette et robust forsvar mot ensretting, desinformasjon og propaganda. For oss forbrukere er jo dette velkomment. Vi får personlig frihet. Vi kan velge hva vi vil se på. Vi kan velge vår egen profil. Vi kan sjekke aktørene opp mot hverandre. I det hele tatt, så gir dette alle muligheter for hver og en av oss. Men det finnes aldri et gratis måltid. Dette kommer med en kostnad. Da er det to ting. For det første er underholdning mer fristende enn kunnskap. Og underholdningen ligger bare et tastetrykk unna.  Dette skaper en ny «sykdom» blant oss mennesker. Vi utvikler avhengighet av underholdning i en slik grad at kunnskapen, inkludert vår egen samfunnsorientering og kompetanse synker dramatisk.

Dette går rett på det jeg i «det modne mennesket» definerer som dannelse, det vil si det minimum som er nødvendig for å kunne forvalte våre demokratiske rettigheter på en ansvarlig måte. Jeg skal være forsiktig med å påstå at gjennomsnittet på normalmenneskets intellektuelle ferdigheter er synkende.  Men det er i alle fall en nærliggende tanke for meg. Men kanskje kan det også handle om at det ikke er gjennomsnittet som synker, men at kompleksiteten i samfunnet og alle dets utforinger har vokst. Dermed vokser også nødvendig kompetansenivå raskere enn utviklingen av gjennomsnittets kompetansenivå. Eller kanskje snakker vi begge deler. Poenget er uansett bekymringen for et omfattende demokratisk underskudd, på en helt grunnleggende måte. Vi har stemmeretten, men alt for mange av oss lever i overflatiske villfarelser, slik at vi forvalter den uansvarlig.

Den andre negative effekten av mediemangfold er fragmentering og polarisering. Vi utvikler etter hvert våre personlige profiler av hva vi ser på, og hva vi ikke ser på. Da snakker vi altså om muligheten for å havne i bobler eller ekko-kamre av ensidig informasjonstilgang. Her bryter altså den felles kulturelle referanserammen sammen, med de konsekvenser det får for evnen til dialog om viktige samfunnsspørsmål.

 

Men OK, nå hoppet vi litt vel fort frem. For nå nærmer vi oss siste runde hittil i mediarevolusjonen, nemlig Internett. Og igjen, så tas menneskeheten totalt på sengen. Internetts historie starter jo med TCP/IP og det amerikanske forsvaret på 1960 tallet. Vi skal ikke ta det i detalj, men forflytte oss frem til begynnelsen av 1990-tallet. Da var hypertekst (SGML) et vel utviklet konsept, med HTML og klar for nye store utfordringer.

Og for oss som var innenfor tekniske miljøer, så representerer Internett en uendelig mulighet til å eskalere frihet, mangfold, liberalisme og kapitalisme.  Vi må se dette på bakgrunn av den tiden. Berlin-muren falt i 1989 og Sovjetunionen brøt sammen i 1991. Dette var tiden for de frie demokratiers seiersgang over verden. Vi hadde demokrati, frihet, frie markeder, kapitalisme og liberalisme. Våre ideer om internett ble selvsagt inkorporert i denne ideologien. Vi har en ny ideenes og teknologiens Klondyke.  Riktignok var det drivere her, vi kanskje ikke snakket så høyt om. Hoved-motoren for å drive i gang internett var spill og porno. Og med pornoen i fri dressur så er veien kort, via de samme vekselvirkningsmekanismene, over i de mørkeste sider i vår natur. Da snakker vi vold og ikke minst det man da kalte for «barneporno».  Og som vanlig ligger stater og myndigheter på etterskudd. Reguleringer og lovgiving kommer på plass etter hvert, men innen da hadde Internet opparbeidet et temmelig dårlig rykte. Jeg tenker at det som skjedde den gangen på begynnelsen av 90-tallet burde gi en vekker i retning av at man ikke bare fokuserer på problemene akkurat her og nå, men generelt på menneskenaturen. Hvilke sårbarheter ligger det i menneskenaturen som blir relevant å ta høyde for i den utviklingen vi ser komme? En tanke jeg har, er at de mørke sidene av nettet ikke bare handler om noe som bobler til overflaten, men også noe som fungerer epidemisk. Med andre ord nettet simulerer, og utløser atferd, som igjen forsterker stimuleringen fra nettet. Jeg ville spurt meg selv, om det vi så av vold og porno, og alle kombinasjoner av dette, også handler om vekselvirkning, altså at slike stimulanser blir medvirkende til utvikling av tilbøyeligheter i oss. Vi snakker med andre ord om den samme vekselvirkningen. Men det er ikke bare barne- og voldsporno som befinner seg i skyggesiden av den menneskelige natur. Jeg har allerede nevnt den mørke triaden.

Jeg kommer tilbake til dette. Jeg vil bare først ta med meg litt egne erfaringer.

Første gang jeg hørte om HTML, og da særlig om hypertekst-funksjonaliteten, så ble jeg veldig fasinert av dette. Jeg så umiddelbart hvordan dette gav muligheten til å utvikle stoff på mange nivåer, og hvor leseren selv kan bestemme hva han kan grave i, eller i hvilken retning undersøkelsen skal bevege seg. I dag vil jeg kalle dette for responsen til en typisk undrende person. Jeg er svært nysgjerrig, og dette åpner muligheten til å grave. Men ikke minst, så åpner det for muligheten til selv å presentere stoff på en mer effektiv måte. Og det er jo nettopp dette jeg utnytter på mitt filosofiske nettsted. Men jeg konstaterer at dette ikke nødvendigvis fenger andre, så mye som jeg hadde håpet. Kanskje har denne erfaringen mer å gjøre med at jeg har en annerledes tenkestil enn flertallet.

På 90-tallet var tiden hvor jeg opplevde stolthet av å være på internett, sette opp kommersielle nettsider, ha egen nettside, ha epostadresse og kunne navigere på nettet. Og jeg var lenge på utkikk etter andre. Hvordan stod det til med de jeg gikk i klasse med på barne- og ungdomsskole? Det så ut som totalt fravær med de fleste. Men allerede her, på 90-tallet fikk vi en utvikling hvor jeg åpenbart hang dårlig med. Noen som husker IRC, chat? Jeg tenker at de mange chat-kanaler som kom den gang, er forløpere til dagens sosiale media. Men la meg gå enda lengre tilbake. Før den tid hadde vi telefontjenester av type åpen-linje. Vi kunne altså ringe telefonnummer, som jo kostet en del, men hvor vi møtte tilfeldige andre. Også jeg testet ut dette, men måtte ganske raskt gi tapt. I andre enden kom det raping, gjesping, stønn, og noen ord, tull og tøys, noe som for meg fremstod meningsløst. Og siden dette kostet penger, og gav meg ingenting, ble det med et par eksperimentelle forsøk.

Jeg tenker at de første chat-tjenestene er en forlengelse av dette. Og mitt inntrykk er at den type mennesker som elsket «åpen linje» også naturlig kom over i chat, som en fortsettelse av dette.  Jeg skal være forsiktig, men være ærlig på hva jeg oppfattet: dette var overflatiske mennesker, med enorme sosiale kontaktflater og som fløt gjennom livet uten noen dypere mening enn dette. Jeg kan ikke si at jeg reflekterte mye over dette, annet enn en viss frustrasjon over ikke å beherske dette nye mediet. Hvordan i all verden kommer man i prat med folk på chat, sånn helt uten videre? Jeg tror ikke til dags dato jeg har fått det til, men må innrømme at forsøkene ikke ble mange og interessen falt fort til null.

Dette var da tilstanden på Internett som varte hel frem til sosiale media slo gjennom for alvor i form av Facebook, som ble lansert i 2004. Facebook ble lansert i Norge i 2007.

Men før vi kommer så langt er det et par andre ting som må nevnes. Utviklingen går fort og mobiltelefoner basert på GSM også kom på denne tiden. Dette var tiden da mobiltelefon var statussymbol. Min første mobil var faktisk NMT, altså den gamle 80-tallsstandarden. Med GSM kom muligheten til SMS. Første SMS i verden ble sendt i 1992. Men først på slutten av 90 tallet kom Telia og etter hvert Telenor med tjenester som støttet dette. Og det tok av rundt år 2000.  SMS hadde noe av den samme virkningen som Chat. Den ble plukket opp, særlig av unge som raste rundt på de små Nokia-tastaturene. Og igjen observerer jeg som ganske tilbaketrukket nytte-bruker av SMS at dette blir en hype, særlig blant unge. Vi fikk en eksplosiv kurve som ikke begynte å dale før i 2009, da sosiale media for alvor tok av.

Sosiale Media

Opptakten til sosiale media kom med Googles suksess som vokste frem på slutten av 90-tallet. Internett tok av og vi fikk en rask utvikling av kommersielle nettsteder i løpet av 90-årene. Her kom også aviser og andre media på nett. Antall nettsteder ekspederte. Dette ble en hype og kulminerte i Dot com-boblen rundt år 2000. Med dette fulgte selvsagt behovet for å kunne navigere og finne frem i alt dette. Vi fikk søkemotorer. Det er en lang historie, men vinneren ble Google. Google vant fordi de den gang hadde en overlegen rask og effektiv søkemotor. Men det som er interessant med Google er selv den kommersielle forretningsmodellen.

Også her må jeg igjen være litt personlig. Bedriften jeg jobbet for hadde etablert seg med nettsted på slutten av 90-tallet. Dette var en modell som krevde support, helst 24/7. Vi kom opp med den geniale ideen å drive nattsupporten fra Thailand. Jeg var en av dem som fikk privilegiet å være med på syklusen som hadde en måned i slengen med nattsupport fra Thailand. Vi leide oss inn hos en belgier, som selv drev et nettsted for løpende info for turister til Thailand.  Han hadde ambisjoner om å samle it-miljøer under samme tak.

Det var her jeg for første gang fikk forklart Google-modellen, og også hvordan han tjente poenger på å utnytte dette maksimalt. Konseptet er enkelt, og i dag velkjent. Nettsidene lages med plassholdere hvor Google kan plassere sine annonser. Annonsørene betaler pr visning og pengene fordeles etter en nøkkel mellom nettsted og Google.

Summen av dette er at jo flere visninger nettstedet har, desto mer annonseinntekter.  Og vi vet jo alle i ettertid at Google tjente seg søkkrik på dette konseptet.

Men som sagt, i startfasen kunne det utnyttes. Vår venn belgieren hadde på gang flere skript og algoritmer som sørget for mange oppslag på nettstedet.  I tillegg hadde han skript og teknikker som manipulerte hvor høyt hans nettsted kom på i Googles søkemotor. En teknikk han brukte: På google fikk han tak i lister over de mest brukte søkeordene. Så søkte han på disse og fikk frem tekster, og setninger som han la inn på eget nettsted, for på denne måten å komme høyt på søkeord som folk søker på.

Dette er jo teknikker Google etter hvert har demmet opp for. I dag kan man betale for de øverste plassene på søkemotoren. Men dette viser litt av de kommersielle drivkreftene som etter hvert kommer til å overta og drive utviklingen fremover. Ofte er det våpenkappløp, dynamiske vekselvirkinger av en så omfattende kompleksitet at det skal mer enn spillteori til for å kunne forutsi utviklingen. Googles suksessoppskrift er den viktigste kommersielle strategien som kommer til å prege sosiale medier i de påfølgende år.

Facebook

Det første gjennomslaget kom som sagt med Facebook som ble lansert i 2004, men brukte noen år på å komme på den store arenaen. Da jeg kom på Facebook i 2007, var det allerede i gang og jeg fant kjente der.  Det var først etter det at det virkelig kom på den store radaren. Facebook er gratis. Min motivasjon var, i tillegg til nysgjerrighet, å komme i kontakt med kjente som jeg hadde mistet forbindelsen med i mange år.  Og det fungerte. Jeg fant tilbake til gamle venner og det har faktisk vært veldig verdifullt. Men Facebook er jo som kjent mye mer enn dette. Det er et sted hvor du blir sett og interagerer sosialt. Dette utløser alle sosiale mekanismer i oss. Jeg kan huske spekulasjoner på hvordan og hvorfor dette er gratis. Og jeg ble tipset om at kundebasen i seg selv er det verdifulle her. Og jeg kan huske hvordan det var mulig å sende invitasjoner til andre på e-post, med link for å opprette konto på Facebook. Jeg tror jeg kun har gjort det en gang. Og det ble ingen respons.  Men jeg skjønner jo at dette var en viktig mekanisme for å få folk til å bruke det.

Og her kan jeg huske den første sosial-impulsen slå inn hos meg. For det vistes hvor mange venner jeg hadde. Og jeg kunne se hvor mange venner alle andre hadde. Selvsagt blir dette er rivaliseringsmekanisme. Det blir om å gjøre å kunne skilte med flest mulig venner.  Jeg kan huske en tid hvor det kom invitasjoner fra veldig perifere mennesker og noen jeg ikke kjente. Åpenbart handlet dette om å fylle opp venne-listen.  Vi motiveres til å overtale flest mulig i nettverket vårt til å bli med.  Så allerede her har vi et konsept, som driver opp antall kontoer. Men allerede her innså jeg at jeg måtte melde meg ut av dette kappløpet. Jeg sakket åpenbart akterut, og var svært tilbakeholden med å ta initiativ selv. Uansett får vi en hype som gir dette tyngde nok til å gå av seg selv. Er du ikke på Facebook, så er du på utsiden.

Så fikk vi liker-knappen. Og vi skal være klar over at allerede nå er vi inne i et løp hvor leverandøren har en motivasjon: holde på oppmerksomheten din. I dag kalles det for oppmerksomhets-økonomi. Det er ikke du som er kunden, du er produktet. Det er annonsører som er kunder.

Igjen kan jeg huske den sosiale impulsen, etter hvert som liker-tallene skriker mot deg fra skjermen.

Jeg oppdaget ganske raskt at noen fikk langt flere liker-klikk enn andre. Det gav meg to impulser. For det første fant jeg meg selv saumfare de mest populære innleggene i håp om å «knekke koden». For det andre kjente jeg på impulsen til å komme tilbake til egne innlegg for å «se hvordan det går».  Men jeg har ganske kraftig «metastemme» og fikk raskt øye på meg selv og konfrontert meg på hva jeg holdt på med. Og ganske umiddelbart gikk jeg for mental utmelding, da jeg forstod at dette jo ville sluke dyrebar tid, men kanskje aller verst, påvirke min måte å utrykke meg på, i retninger som jeg kanskje ikke ønsket.

Grunnen til å ta dette med her, er å sette fingeren på typer av impulser som sosiale media kan gi. Og dette er ikke tilfeldig. Tenk igjen på den store pioneren for dette, nemlig Google.

Jeg kan ikke si om det første store sosiale mediet som var Facebook hadde dette som basis forretningsplan i oppstarten. Jeg har sett dokumentarer om Facebook, for eksempel Netflix dokumentaren «Social Dilemma». Og jeg sitter nok med det inntrykket at en innledende suksess i seg selv endret og spisset forretningsmodellen inn mot dette ene konseptet: ta mest mulig av brukernes oppmerksomhet. For det er det som maksimerer profitten. Når man får innblikk i miljøene rundt, så oppdager vi at her ser vi en blanding av teknologiutvikling, markedsføring og høyt fokus på innsikt i menneskets psykologi, ja kanskje særlig evolusjonspsykologi. For dette handler om å finne frem til de mekanismene i oss, skapt av evolusjonen for helt andre formål, men som etterlater oss sårbare for manipulasjon.  Denne innsikten gjenspeiles f.eks. i denne videoen hvor Joe Rogan samtaler med noen av de som var med på dette.

Motivasjonen bak er altså å tjene mest mulig penger på reklameannonser. Det leder til modeller som holder mest mulig på vår oppmerksomhet, men også en ting til. Reklamen spesialtilpasses den enkeltes preferanser.  Dette er velkjent, og enhver markedsførers våte drøm. Går jeg inn og søker produkter på nett, går det ikke lang tid før annonser for akkurat dette dukker opp i sosiale media. Og de kan «forfølge» deg i lang tid. 

Det betyr at den bakenforliggende drivkraften bak alt er noe så enkelt som høyteknologisk markedsføring. Og selvsagt er dette både et gode og et onde. Skal jeg først eksponeres for reklame, så foretrekker jeg jo noe som er relevant for meg.  Og det er nettopp denne type godkjenning du og jeg gir, når metadata om oss skal omsettes mellom aktørene der ute. For meg som forbruker er jo budskapet dette: jeg slipper irrelevant massereklame, og det som kommer er noe som interesserer meg. Hurra! Og det er vinn-vinn, for leverandørene kan med dette forvente å øke salget dramatisk. Plutselig utvikles systemer, som er motivert av å vite mest mulig om enkeltmennesket, og som der igjennom utvikler ekspertise på analyse av mennesker, og helst vite mer om meg enn jeg vet selv. Plutselig kan min atferd studeres, og da med det for øye å skreddersy ikke bare hva som fanger meg inn og holder på oppmerksomheten min, men også forsøket på å påvirke atferden min, altså få meg til å kjøpe produkter.

Bivirkningen av dette er ikke bare at det virker drivende på alt forbruk og dermed er usunt for klima, energi og ressursbruk på planeten, men også hvordan de virkemidlene som brukes påvirker oss som mennesker, og hvilke vekselvirkninger dette skaper.

De store selskapene har nå ikke bare behov for teknologi-eksperter men mennesker med innsikt i psykologi, sosiale mekanismer, kombinert med ekspertise på markedsføring. Oppdag at dette er inntog av bølge nummer to av det som tidligere var propagandister. OK, propagandister av type Joseph Goebbels var ensidig fokusert på å promotere politiske budskaper. Men markedsføring er markedsføring. I vår kapitalistiske kultur er selvsagt dette omgjort til å selge oss produkter.

Men når vi først er inne på parallellene med Nazi-tyskland. Så les gjerne dette om Hitlers teknikker for forføring av massene. Essensen er på slutten. Da handler det om risikoen for at denne type selvforsterkende prosesser kan dyrke frem menneskets verste skyggesider som idealer. Det behøver ikke å være noens verk eller noens ideal. Poenget er dette: Emosjonell kommunikasjon har langt større kraft enn analytisk kommunikasjon.  Den treffer oss dypere enn fornuften. Vi blir revet med. Og under innflytelse av de sosiale mekanismene i massen, kaster vi oss på den selvforsterkende bølgen, som driver toget frem og manifesterer skyggesidene av villdyret vi alle har i oss.

Noe av det første jeg la merke til er at enkelte mennesketyper ble sugd inn i dette. Jeg så flere tilfeller på nært hold.  Og vi snakker om timevis på timevis foran skjermen på Facebook. Og sorteringen er ikke tilfeldig. Jo mer sosial, jo mer overflatisk, desto kraftigere tiltrekning gir mediet. Det er ikke slik at sosiale media omfordeler slik at vi som sliter i den sosiale randsonen, kan få hjelp. Effekten er motsatt. Dette er arenaen for rendyrking av sosialiteten i mennesket. Og det går på bekostning av det rasjonelle. Det går ikke mange årene før de dukker opp, de såkalte influenserne.  Og de får stort rom i mediebildet. Hvilken mennesketype snakker vi om her? Rolige ettertenksomme, analytiskere, ansvarlige og kunnskapsrike? Nei det er motsatt. Dette går på utseende og sosial appell. Dette er arenaen for sosiale magikere.  Det er underlig å se hvordan 18-20 år gamle søte jenter med denne karakteristiske kunstige trutmunnen får rom og tyngde til å uttale seg om all verdens problemstillinger. Vi har skapt oss en overtro, lignende «Oraklet i Delfi», på at vi har å gjøre med en form for supermennesker, nå også med magisk innsikt i alle temaer. Den mannlige varianten av dette er jo best eksemplifisert med Donald Trump.

Det at slike mennesker også fremstår med tydelige markeringer av å ha brukt store ressurser på sin utseende, frister jo også til refleksjon. For det første er jo dette et åpenbart narsissistisk trekk. Dette er selvopptatte mennesker, ellers hadde de ikke sett slik ut. Men poenget er ekstremiteten i dette og hvilket gjennomslag det har. Min mest nærliggende hypotese er at dette har nær sammenheng med royality-tv og sosiale media. Og jentene dyrkes frem fordi de er pengemaskiner. I bakgrunnen snakker vi om akkurat samme fenomen som det som lot Hitler mane frem skyggen i det tyske folk.

Kanskje kan man si at heldigvis, er influenser-bevegelsen mer «harmløs», fordi den bare får oss til å «tilbe» barbie-jenter med all verdens gode budskaper, alt etter hype. Men sosiale magikere er sosiale magikere. Dette er å leke med ilden. Plutselig har vi en bevegelse som får overtaket. Jeg lot meg skremme av MeToo-hypen i 2017. Ikke fordi temaet ikke var på sin plass, men fordi dette ble dyrket frem i ånden av intoleranse, cancel-kultur, hat og press på å få opphevet rettstatens bolverk mot nettopp dette at bølleriet til slutt får overtaket, og det ender i lynsjemobber og tragedie. Det som er skremmende er å se hvilken makt dette har, og hvor ettergivende eliten er i anstrengelsen for å overleve i en stadig mer brutal sosial virkelighet. Våre samfunn er aldri mer robust enn individenes lojalitet til de kontrollmekanismer som er satt opp for å beskytte dette. Begynner f.eks. rettsvesenet å falle fra hverandre og fire på rettsikkerhets-prinsipper, så faller byggverket raskt sammen. Det er ingen naturlov at det vi har klart å oppnå i vårt samfunn vil vedvare. Vi er avhengig, særlig av innflytelsesrike menneskers lojalitet mot dette. Det vi har her er mekanismer som truer dette.

Som sagt tror jeg at mennesket igjen er tatt på senga av sin egen teknologi.  Jeg tenker at risikoen i dette er høy. Det er spesielt to bekymringer. Og begge dreier seg om statsmonsteret. Den ene bekymringen er jo at slike teknologier jo er gull verdt under kontroll av totalitære diktaturstater. For jeg tviler lite på at andre har sett det samme som meg. Og der jeg ser risiko og er bekymret, ser vulgære alfa-mennesker muligheter. For aldri før har mulighetene vært større for omfattende kontroll over store befolkninger. Dette kan være en enveiskjørt prosess, som passerer «the point of no return».  Vi er over i en tilstand hvor statsmakten er så omfattende, så diktatorisk og så total at ingen av oss kommer utenom dens radarblikk. Dette er ikke bærekraftig, enkelt og greit fordi at før eller siden dukker det opp en i arverekken som er grunnleggende uansvarlig. Vi har en sortering oppover i systemet hvor egenskaper tilhørende den mørke triaden er det mest lønnsomme. Og sosiale media forsterker denne trenden. Med så totalitær makt blir det mer enn bare Roma som brenner. Og dette er ikke fantasi. Kina er på full fart inn i denne retningen.

Den andre bekymringen er at der vi har demokratier så er det en risiko for at effekten av dette, på hele befolkningen, kan virke så undergravende på demokratiet at det bryter sammen. Demokratier har brutt sammen før og det kan fort skje igjen. Det er to ting jeg har fokus på her: Det ene er den personlige ressursbruken. Her snakker vi om at store deler av befolkningen etter hvert blir konsumert av underholdning.  Jeg har reflektert noe over dette her. Den andre bekymringen er at dette direkte påvirker mentaliteten vår. Igjen handler det om idealisering og normalisering av den mørke triaden.

Jeg har utviklet noen refleksjoner om narsissisme her. Jeg er skeptisk til en form for dikotomisk «narsissist» eller «ikke narsissist». Mitt poeng er at dette er trekk vi alle har i oss. De kan utløses og de kan dyrkes frem. Fenomenet Donald Trump burde sette en støkk i alle som tenker i retning av robuste stabile demokratiske samfunn. Jeg tror at den medievirkeligheten vi ser i dag dyrker dette frem i oss, og vi blir nese-gruse beundrere av de store sosiale magikere. Les om sosial magi her. Man kan sikkert forske på dette, men så langt tror jeg det er en sikker erkjennelse at den type prosess vi nå er inne i, utgjør overhengende fare for at vi ser statsmonsteret vokse frem, også i våre samfunn. Og vi fikk kanskje bare en mulighet. Er det noe vi vet, så er det at demokrati, frihet og menneskerettigheter ikke kommer lett. Vi har en sosial arv som er mer verdt enn gull. Blir vi generasjonen som skusler dette bort, i en kritisk tid med mange store utfordringer, i en ånd av underholdning, overflatiskhet, utseende, og at menneskeverdet kommer i skyggen av dydssignalisering og en hype av identitetspolitikk?

 

Twitter

Jeg har snakket en del om Facebook, men har også noen tanker om andre sosiale media. I en periode figurerte Twitter som en slags konkurrent til Facebook. Det var liksom de to store. Så selvsagt var jeg nysgjerrig på Twitter.  Jeg var nok forholdsvis tidlig ute med konto på Twitter, men forstod nok fort at dette er et medium som passer meg dårlig. Da handler det først og fremst om begrensinger i antall karakterer på hvert innlegg. Hele konseptet er bygget over «småprat», i sosiale nettverk hvor man fulgte andre og ble fulgt. Dette er ikke plassen for foredrag. Og Twitter tok veldig fort av.  Selvsagt er det spekket av verktøy som gjør at du kan følge personer og temaer. Jeg gikk og sjekket profilen min. Jeg har vært på Twitter i 13 år, har 10 følgere og følger 25. Jeg har hatt noen få innlegg, fant kun en liker.

Så selvsagt er jeg lite dus med dette mediet. Og det handler først og fremst om «småprat-formatet».  Jeg kan godt se at dette har sin plass, men blir skremt når jeg ser den enorme innflytelsen Twitter har fått i samfunnet. Og jeg tror den er skadelig. Hadde Donald Trump blitt valgt til president i 2016 uten Twitter? Twitter er det perfekte sted for trolling, skittkasting, og overflatisk desinformasjon. Twitter må ta sin del av ansvaret for polariseringen, særlig i USA. Og Twitter er sårbart for misbruk. Da Elon Musk var i prosess med å kjøpe Twitter i 2022, var det en stor diskusjon om hvor stor prosent av kontoene som var falske. Falske kontoer er ofte i bruk av såkalte bots, altså algoritmer som produserer innlegg, for å påvirke. Vi har også store trollfarmer, ofte drevet av stater med intensjon om å destabilisere. Twitter er et utmerket medium egnet til emosjonell kommunikasjon, desinformasjon og til å hisse folk opp mot hverandre. MeToo startet på Twitter, av Hollywood-stjerner, i en tid da krigen stod på som verst i Syria, og folk sultet i Yemen. Så skulle det liksom være så veldig stakkars disse rike Hollywood-damene. Jeg skal være forsiktig med å dømme MeToo nord og ned, men at det var en mega-hype, med påfallende sosial nærsynthet som komponent, er vel ikke å benekte. Den intoleransen og spliden dette har skapt på tvers gjennom alle miljøer, er vel heller ikke å benekte. At dette er en type konflikt med potensiale til å fragmentere og dermed svekke kulturer, er vel heller neppe å tvile på. At det kunne være i fremmede makters interesse å «fyre på», er vel heller ingen fjern tanke. MeToo må ta sin andel av forklaringen på at vi i dag går på nåler for hverandre. Temaet i seg selv bør jo tas alvorlig, men formen dette har tatt er konfronterende, dømmende moraliserende, og øver et farlig press på rettsikkerheten i samfunnet. Dette er en hype som neppe hadde kommet, og som åpenbart er fasilitert av Twitter.

Jeg har reflektert over underholdning her. Jeg har den hypotesen at overeksponering for underholdning er som å spise søtsaker. Man slutter å få lyst på ordentlig sunn mat. Kanskje man mentalt får vanskeligheter med å lese og forstå tekster over en viss kompleksitet og omfang. I så fall treffer Twitter, på samme måte som IRC og SMS i gamle dager. Men nå kan du altså samspille med hele verden på denne måten.

Jeg kan huske å ha vært på foredrag med mennesker som gjør det bra på Twitter. Vi ble drillet i teknikker for å koke ned teksten til det essensielle minimum. Og det er nok en kunst. Er det mer enn et x antall setninger, og blir de for tunge, så er det nå gyldig grunn til å avvise hele greia.

Vel, tenker jeg. Man mister noe på veien.  Jeg kastet meg som sagt aldri på den bølgen. Men jeg observerer at bølgen har blitt stor og at Twitter har omfattende innflytelse på kulturene.

Hypotesen er at Twitter fikk sin suksess blant annet som følge av en underholdningskultur hvor store masser ikke lengre er i stand til å håndtere tekst som oversiger en viss kompleksitet.
Med andre ord forsterkes overflatiske tendenser i kulturen. Og, som Facebook fungerer den omvendt sosialt omfordelende. Den som får mange følgere, får derved en stemme, og prosessen blir selvforsterkende. Og igjen, skal man få følgere så må man lære seg kunsten med å produsere slående og fengende slagord. Og jo mer treffende og emosjonelt engasjerende det, er, desto mer oppmerksomhet, desto fler følgere. Det skal ikke så veldig mye fantasi til å se hvilke sider av menneskenaturen, som dette dyrker frem.
Twitter er velegnet til å skape hyper med bølgehøyder vi aldri før har sett i verden. Jeg skal senere komme inn på politikk og digital krigføring. Men det er umulig å unngå å nevne Donald Trump når temaet er Twitter. Twitter må sies å være skreddersydd for politikere med narsissistiske trekk. Igjen, så kan man tvile på om Trump hadde blitt valgt i 2016, om det ikke hadde vært for Twitter. Hele formatet faller hundre prosent på plass i Trumps konsept. Det handler om slagferdige utsagn, desinformasjon og denne tendensen til å angripe sine rivaler, med kallenavn og alle mulige personlige fornærmelser. Dette er politikkens absolutte lavmål. Barn lærer allerede i barnehagen at det er ugreit å kalle og mobbe hverandre. Og når de vokser til og modnes så vokser de fleste dette fra seg. Så kommer altså en arvet riking med president-ambisjoner og agerer ut dette fireårs-stadium bølle-våpenet, til applaus ev en allmue av en størrelse som bare sosiale media kan skape. Og det blir hundre prosent begeistring. Av alle ting ved Donald Trump, enten er dette en genistrek av sosial magi, eller det er rett og slett et (u)lykkelig slumpetreff på rett sted, til rett tid. Tenk over det. Fireårsstadiets bøllementalitet på topp politisk nivå i verdens mektigste land og «verden undret seg og fulgte etter dyret[1]».   

 

YouTube

YouTube startet opp som eget selskap i 2005, men ble tidlig kjøpt opp av Google og kommersialisert. YouTube lignet kanskje litt på dagens TikTok i oppstarten på den måten at videoene var begrenset til 10-minutter. Men til sammenligning er jo de to produktene i dag på hver sin side av den skalaen. Mens TikTok kun handler om korte underholdnings-snutter, ofte på bare noen sekunder, så har YouTube i dag ingen lengde-begrensinger. Jeg er selv storforbruker av YouTube.  Og da er det selvsagt umulig ikke å oppdage hvordan algoritmene fungerer, og at vi også her har et insitament om å holde mest mulig på brukerens oppmerksomhet.

YouTubes forretningsmodell er reklame i videoer og mellom videoer, annonser, og etter hvert abonnement, film salg og utleie.  Også her tilpasses reklamen til hva Google vet om brukeren, men også hva videoen handler om.

Men den algoritmen i YouTube som er mest interessant er at YouTube registrerer hva du søker etter, hva du ser på, hvor lenge du ser osv.  Og den foreslår mer av det samme, gjerne mer ekstremt. Det er ikke tilfeldig. Også her har man oppdaget at det er det emosjonelle som selger.  Algoritmen vil etter hvert kjenne dine preferanser og «vite» hva som frister deg.  Og, som sagt, så har nok erfaringen vist at vi fristes mest av mer ekstreme varianter av det vi allerede har vist interesse for.

Det er ikke vanskelig å resonnere seg frem til at dette er en mekanisme som driver oss inn i det ekstreme. Herav havner vi lett i bobler eller ekkokamre.

For å eksemplifisere dette tar jeg et tilbakeblikk på min egen reise på YouTube.  Jeg var tidlig i gang med YouTube, ikke lang tid etter oppstarten i 2005. Men aktiv bruker av dette ble jeg neppe før rundt 2007-2008. Det jeg husker er at min første YouTube-helt var Richard Dawkins. For en type som meg, som lever i sosial rand-sone viser YouTube seg å være en vid åpen kanal inn i normalmenneskets, for meg, ofte lukkede verden. Jo, jeg hadde hørt om Dawkins før, men da mer bare som en av mange litt teoretiske figurer der ute, man hører både positivt og negativt omtalt. Dette forblir jo teori og fantasi frem til den dagen man selv får oppleve dem.

Med YouTube har det blitt langt lettere å komme nært på mange slike personer som ikke er i super-rampelyset, men som man «hører om». Og jeg falt umiddelbart for Dawkins, både hans væremåte, men ikke minst de han hadde å formidle. Og YouTube hjelper meg, og serverer med stadig nye videoer hvor Richard Dawkins medvirker. Plutselig hadde jeg kjennskap til de såkalt «Four Horse-men», altså Richard Dawkins, Christopher Hitchens, Sam Harris og Daniel Dennet. Plutselig var det nye helter i galleriet mitt, særlig Daniel Dennet og Sam Harris. Sistnevnte hadde en podcast som jeg brukte mye tid på. Så dukker det opp en Harris-episode hvor han omtaler en debatt med en viss Jordan Peterson.  Det var nok i 2016. Jeg ble nysgjerrig, googlet og søkte. Peterson er jo kjent som en særdeles fengende foredragsholder. Han fremstod ekstremt kunnskapsrik, dypt reflektert og med en IQ, sannsynligvis langt over gjennomsnittet.  Så det er ikke rart at jeg fattet interesse. Og YouTubes algoritmer serverer meg uant mye innhold med Jordan Peterson i hovedrollen.

Men Peterson forbindes, fortjent eller ikke fortjent, med USAs såkalte alt-right-bevegelser. Og det gikk ikke lang tid før YouTube fulgte opp med videoer med ekstreme høyre-side budskaper. Mye var klima-skepsis, og noe var åpenbart langt innenfor det rasistiske. Det var når jeg så denne utviklingen at jeg begynte å skjønne hvilken fallgruve YouTube egentlig kan være. Og bevisst søkte jeg bevisst etter venstre-side-stoff, som for å dempe algoritmens iver etter å få meg ned i et kaninhull. Det var på den tiden jeg begynte å ønske meg in knapp i YouTube som heter "Utfordre meg", hvor YouTube serverer innhold som konfronterer meg i stedet for å «stryke meg etter hårene». Det er en knapp jeg fortsatt ønsker meg.

Det jeg ser er altså faren for at YouTube fungerer polariserende og blir en del av radikaliseringsprosesser, både for venstreradikale, høyreradikale, radikale kristne og islamister. YouTube er en enorm plattform, med enormt mangfold. Problemet er at mage oav oss ikke ser mangfoldet, fordi vi blir trukket ned i algoritmens kaninhull. Så kan noen av oss finne på å tro at alle andre ser det samme.

Jeg anser det som en reell risiko at dette kan påvirke kulturene negativt og skape mer konflikt i verden. Sannsynligvis har de allerede gjort det.

 

Andre sosiale Media

For tiden er det tre sosiale Media som er særlig populær. Det er TikTok, Instagram og Snapchat. Felles for disse er at de er mer overflatiske enn noen gang. Vi snakker om sekund-tilfredstillelsen, fra innslag til innslag, og selvsagt spekket med reklame. Alle disse tre er i høy grad visuelt orientert. Det er bilder og små videosnutter som teller. Her er et innslag fra NRK om Petter på 13 år som kommer inn i muskelbyggernes kaninhull.

Vi kjenner igjen strategien fra YouTube. Petter stilte et spørsmål, som ble fanget opp av algoritmene, og plutselig befant han seg dratt inn i kroppsfikserte miljøer og fokus på ekstrem trening. Veien frem mot spørsmålet er vel så interessant å reflektere over. Dette er altså en normal 13 åring, som ikke er i nærheten av overvekt, som har blitt kalt for «tjukk», blir desperat og søker etter løsninger i sosiale media. Dette er jo en type mobbing som alltid har foregått, men jeg tipper innhold, omfang og sensitivitet har endret seg dramatisk de siste årene. Det grunnleggende her er at menneskeverdet er sugd ut av kulturen. Vi er i en kultur som dyrker narsissistiske trekk. Dersom Petter ikke får bukt med sitt kroppsproblem, risikerer han sosial randsone, eller utenforskap resten av livet. Hva har skapt denne kulturen? Jeg tror at Sosiale Media også er en del av årsaksbildet.  Med andre ord tror jeg at vi er midt i en selvforsterkende vekselvirkningsprosess med skremmende langsiktige konsekvenser.

Vi har grupper som driver hverandre til selvmord på Snapchat og Instagram. Og vi vet neppe hele rekkevidden av hele generasjoner som er sugd inn i dette, og bruker mesteparten av sitt våkne liv på det.  En fellesnevner i utviklingen er altså denne kortvarige tilfredsstillelsen her og nå, ingen langsiktighet, intet bygges. Det handler kun om å være her og nå, delta i felleskap i grupper drevet av algoritmer som driver galskapen frem i gruppen.

Noen unntak finnes: f.eks. Quora og ikke minst podcast formatet. Quora er en variant som fremmer refleksjon, filosofi og dyp tenkning. Podcast-formatet   åpner for den lange dype samtalen mellom mennesker. Et håp kunne jo være at slike tjenester etter hvert får overtaket. For virkeligheten er jo så spennende. Dybdene i virkeligheten er jo enda mer spennende. Jeg tenker at det er fullt mulig å utvikle motalgoritmer, som fremmer menneskets refleksjoner og dybdeforståelse. Man burde gjort mere globalt for å fremme slike. De er in fordel, i alle fall for samfunn som søker demokrati, ansvar og bærekraft.

Digital krigføring

Den digitale krigen er lenge vært i gang. Det handler om mye. Det jeg fokuserer på her handler om bevisste angrep i den hensikt å skape konflikt og destabilisere hele samfunn. Her spiller sosiale media en nøkkelrolle. Jeg har allerede påpekt det man kaller for trollfarmer.  Poenget er at totalitære stater med Russland og Kina i spissen bruker store ressurser på å få til dette, mot hele den vestlige verden, men kanskje særlig USA. Vi vet ikke, men kan mistenke at både Brexit og valget av Donald Trump som president i USA, var påvirket av innblanding, særlig fra Russland.

Strategien er like gammel som mennesket selv. Den heter "splitt og hersk".  Den beste måten å bryte ned fienden på er å la ham gjøre det selv, via indre konflikter. Her fungerer sosiale media som en gratis inngang for å få til akkurat dette.

Tilfeldigvis kom jeg over noe interessant på Reddit. Vi fikk se en video som opprørte meg. Det var en ung farget kvinne som skjelte ut en hvit eldre mann, etter noter og med alle mulige hentydninger om hennes holdninger til hvite eldre menn.  Jeg er ikke sikker på hva som var foranledningen til konflikten. Mener i ettertid å ha hørt at det startet som krangel om en benk. Men uansett eskalerte det til at kvinnen dro til mannen, slik at han nesten gikk i bakken. Mannen reiser seg, og stiller seg igjen foran henne. Hun fortsetter å skjelle ham ut, og han slår igjen. Det virker som et kraftløst slag, og responsen lar ikke vente på seg. Han får et nytt slag og denne gangen går han i bakken og må hjelpes opp.

Poenget her er at denne videoen først dukket opp i en klippet versjon. Etter sigende hadde den klippede versjonen opphav i russiske trollfarmer. Og klippingen var ikke tilfeldig. Den første delen var klippet bort. Vi fikk altså ikke se at det var kvinnen som slo først. Og overskriften bar tydelig preg av at her fikk en eldre hvit herremann svar på tiltale etter å ha slått en farget kvinne. Poenget her er at den delen som kunne balansert ut konflikten var fjernet, slik at man kun ser mannens slag mot kvinnen. Dette forsterker åpenbart enhver aggresjon mot mannen, og fremstiller ham som et rasistisk monster. Når vi da legger til at dette bevisst er gjort av russiske trollfarmer, så avslører det en klar strategi og et formål om å eskalere strid mellom mennesker. Det er velkjent at Donald Trump har en slik konflikteskalerende atferd.  Sett med et formål om å polarisere vesten, skape mest mulig splid, så må jo nettopp Donald Trump være et gullfunn for russiske strateger.  Definitivt har hans presidentperiode skrudd polariseringsskruen ende noen kraftige omdreininger opp. I skrivende stund, hvor Trump stiller til gjenvalg, er USA i en meget farlig utvikling. Det er ikke sikkert demokratiet, eller USA overlever en ny Trump-periode.

Jeg gjetter at slike trollfarmer opererer på begge sider av konfliktlinjene i det polariserte USA. Målet er jo å fyre opp konfliktnivåene. Da kan det handle om at man fyrer opp under intoleranse trender vi ser i dag: Woke, Metoo, identitetspolitikk osv. Det som er vesentlig, er at dette ikke handler om å skape noe nytt. Det handler kun om å eskalere spenninger som ligger i samfunnene fra før av.  På høyresiden handler det om klima, vaksiner, covid19, innvandring osv. Det er som sagt ikke utenkelig at ikke slike trollfarmer påvirket f.eks. Brexit. EU er jo den beste strategien Europa noensinne har fått til for å skape fredelig samarbeid mellom statene.  Gjennom å stå sammen, blir man sterk. Man skaper samhold og blir en kraftig aktør, til forsvar for demokrati og frihet.  Det å utnytte de spenninger, som selvsagt oppstår i slike omfattende prosjekter, vil være en naturlig strategi.

I skrivende stund er vi nærmere fasit enn noen gang på at dette er tilfellet. Russland Putin har angrepet Ukraina, og viser gjennom sin retorikk, hvem hans er og hans åpenbare fiendtlige holdning mot vesten, da særlig EU og Nato.

Som demokratisk samfunn tror jeg det er viktigere enn noen gang at grunnmuren i demokratiet er robust nok til å motstå slike angrep. Og grunnmuren er allmenn dannelse. Da snakker vi både om god folkeopplysning og et grunnstøtt menneskeverd. Prøven er at man g nok er vaksinert mot slike angrep at vi kan stå imot å ødelegge våre egne demokratier.  Det er her, medias utvikling, Royality TV og sosiale media fungerer undergravende på akkurat denne immuniteten.  I skrivende stund er jeg bekymret for at dette er i ferd med å gå galt.

 

Sosiale media i politikken

Det jeg sier nå gjelder særlig for pionerne Facebook og Twitter. Igjen tror jeg verden er tatt på sengen av kraften i sosiale media. Det gikk vel opp for verden idet vi så den såkalte Arabiske Våren utspille seg fra 2011 og utover. Her slår noe av det til, det som vi litt mer naive idealister så komme ut av Internetts fremvekst på 90-tallet. Da handler det om informasjonsmangfoldet, en medias naturtilstand hvor alle har en stemme, hvor man kan unnslippe nåløyet fra redaksjoner med all slags bias. Det skal ikke mye fantasi til for å se at dette truer særlig totalitære stater. Midtøstens diktaturer ble tatt på sengen av Twitter og Facebook. Og det fungerte, i alle fall en stund. Tunisia var første land ut, og kanskje det landet som lyktes best i å etablere noe mer demokratilignende. Siden ble det bråk i Egypt. Gaddafi falt i Libya, så kom Syria-krigen. Den arabiske våren hadde ikke latt seg realisere uten sosiale media. I dag må man imidlertid innrømme at bærekraften i dette var svak. Men uansett tviler jeg ikke på at all verdens ledere og politiske miljøer, uansett farge eller ideologi, med dette fikk øynene opp for kraften i sosiale media. Dette er på godt og ondt. På den ene siden er sosiale media en trussel mot alle samfunn. På den andre siden sett er dette et fristende mektig verktøy, for enhver politiker som behersker dette formatet.
I USA kan det virke som at skiftet kom med Barack Obama, som både var til stede på sosiale media, og som behersket mediet så bra at dette fikk stor betydning. Men med den Arabiske Våren, så tenker jeg at alvoret må ha gått opp for veldig menge politiske miljøer. Det gjelder jo også ikke-demokratiske regimer, som Russland, Kina og ikke minst Nord-Korea. Sistnevnte har vel gjort det som stod i deres makt for å sperre dette ute. Kina er interessant. De har jo vært store nok til i første omgang å blokkere Google, Facebook og Twitter. I neste omgang har Kina utviklet egne systemer, som Alibaba, TikTok og sosiale poengsystemer. Sistnevnte er kanskje den mest skremmende utviklingen. Dine rettigheter i samfunnet avhenger i stor grad av din sosiale poengstatus. Dine sosiale poeng styres av din egen atferd, familiens atferd. Under teppet kan nok dette påvirkes av innflytelsesrike aktører som enten sanksjonerer deg, eller vil ramme deg av ulike grunner. Står det dårlig til nektes du alt fra pass til tog- eller flybilletter osv.
På den andre siden er kineserne svært aktiv nettopp med undergravende virksomhet rettet mot vesten på sosiale medier.  Når det gjelder TiKTok, så undrer jeg meg over vestens naivitet. TikTok har til de grader tatt av som sosialt medium. Poenget er at plattformen mest sannsynlig lekker som en sil til kinesiske myndigheter. Jeg vil ikke bli forbauset om denne informasjonen, i neste omgang blir benyttet til å spille oss ut mot hverandre.   Jeg har allerede nevnt Russlands trollfarmer. Dette føyer seg inn i bildet. 

Jeg har allerede nevnt Donald Trump og at han knekte koden på Twitter. Men Facebook har jo absolutt sine svin på skogen her. Det er jo en sterk mistanke om at valget i USA i 2016, ble påvirket via Facebook. Skandalen her var lekkasje av sensitive persondata om store mengder brukere til et selskap ved navn Cambridge Analytica. Selskapet skal ha utviklet sofistikert metoder om personlighet og atferd, som gjorde at man kunne eksponere dem for spesifikke budskaper som kunne vippe dem der og da, i retning av å stemme på Trump. Her er en artikkel som forteller litt om dette. Og dette er jo bare det som bobler til overflaten. Poenget er at store mengder persondata kombinert sofistikerte analysemetoder, gjerne utviklet til markedsføringsformål, er like velegnet til bruk for politisk påvirkning.
Og dette kan altså «kjøpes opp» av ressurssterke aktører for bruk til å påvirke opinionen i ønsket retning. Igjen ser vi hvordan teknologien tar oss på sengen med nærmest eksistensiell risiko for våre samfunn.

Forsøkene på å regulere sosiale media

Først det som er åpenbart: Skal man kunne regulere sosiale media, så må det skje gjennom globalt samarbeid. Dette er et globalt fenomen, som fungerer sømløst over grensene, og som kun kan temmes gjennom felles globale løsninger. Dette er et av mange områder hvor vi ser at en tilstand av global naturtilstand mellom stater ikke strekker til. Jeg tviler lite på at mange aktører ser dette, og at dette også er et motiv for kampanjer mot globalisme. Det kan også handle om at aktører som er i posisjon til å misbruke slike verktøy, gjør det som sår i deres makt for å motarbeide utvikling av internasjonale institusjoner som hjelper til med å avdempe global naturtilstand.

Det vi ser av forsøk på å regulere sosiale media handler i stor grad om trolling, politisk motivert sensur og personvern. Dette henger sammen. Vi har store kampanjer mot trolling. Vi ser stort fokus og store oppslag. Stadig får vi høre hvordan enkeltgrupper som kvinnelige politikere, samfunnsdebattanter og andre hetses i sosiale media. Jeg tviler lite på at dette er et problem, men kanskje overskygges det av de forhold som allerede er nevnt. Uansett får vi lover mot trolling og grenser for ytringsfriheten som viser seg å bli praktisert med slagside. Her dukker woke, intoleranse og cancel-kultur opp. Den sensuren som kommer ut av dette rammer først og fremst høyresiden av politiske ytringer. Dette minner meg om mine refleksjoner rundt det vulgære mennesket. Man tar et godt felles formål og omgjør det til å tjene egne interesser.

Det egentlige problemet, som jeg har skissert her, at sosiale medier vokser og trives på å få frem de verste sidene i oss, på å fordumme oss, og forbruke all vår oppmerksomhet på dem, blir lite problematisert. I skrivende stund har Elon Musk kjøpt twitter, med begrunnelse om å «bevare ytringsfriheten». Det sies at trollene er tilbake i fullt monn. Kanskje for en gang skyld har Musk gått på en utfordring han ikke forstår seg på.

 

 

 

 

 

Journalismens utvikling

Dersom jeg på ren intuisjon skulle foreslå det viktigste kvalitetstrekket ved god journalistikk, så er nøytral rapportering det som først ramler inn. Da er jeg påkoblet mitt syn på rasjonalitet, som beskrevet her. Med utgangspunkt i dette ønsker jeg nøytral informasjon, som jeg kan stole på, som er fulldekkende og gir meg et bredt bilde av temaet.

Her er det å påpeke at jeg først tenkte å si «objektiv», men slo det umiddelbart fra meg. Forklaringen finner du her. Men har jeg først skjønt at jeg umulig kan få tilgang til ufortolket informasjon, så kommer perspektivet om nøytralitet i et vanskelig lys.

Journalister er mennesker. Så de ser og observerer. Og de snakker med folk. Da har de tatt i bruk et hjernesenter ved navn Wernickes område til å dekode språk. Deretter trengs det masse fornuft til å fortolke, skape forståelse, deretter Brocas område til å formidle dette videre.

Ideen om en objektiv registrering og gjengivelse kan kun oppnås teknisk, ved uredigert bilde- og lydopptak. Men journalisten er jo ikke noe fysisk medium, men en menneskelig formidler. I gamle dager skrev jeg om det her. Har vi en journalist som en del av kildegrunnlaget, så er det uunngåelig at det er formet egne ord. Med andre ord en type superkrav til objektivitet og «ikke fortolke» hører kun hjemme i overflatiske kommentarfelter.

Det sosiale ansvar

Les gjerne guiden til beslutningsteorien her.  Menneskearten har en beslutningsevne som dynamisk integrerer virkelighetsoppfatning med det eldre emosjonelle systemet. Den ene halvdelen av dette handler altså om fakta-opplysninger, altså om hva vi tror på. Hva vi tror på handler om informasjon utenfra, og våre handlinger preges av dette.  Dette beskrives også i mitt syn på rasjonalitet, beskrevet her. En del av rasjonaliteten handler derfor om å ha et sunt kritisk forhold til de informasjonskilder man disponerer. I dette ligger det at dersom man ønsker kontroll på en ikke-tilfeldig måte, så vil man etterstrebe en virkelighetsoppfatning som er nærmest mulig sannhet. Selvsagt er det ikke alle som har et bevisst forhold til dette. Men likevel har vi en intuitiv impuls til å foretrekke sannhet fremfor villfarelse. Vi har vel alle opplevd fiaskoer som følge av at vi trodde noe var annerledes enn det egentlig var. Ingen av oss liker å bli lurt. Og noen av oss har angst for å ta feil. Det har jeg skrevet om her.

Men samtidig er det mer i spill her. For det innebærer at den som kontrollerer informasjon også kontrollerer individet. Jeg har skrevet om informasjonsmonopol her, og desinformasjon her, og manipulasjon generelt her.

En bivirkning av vår arts kraftige kognitive utrustning, er et latent spill om «sannheten». Når vi går fra individ til grupper så skjer det noe. Les gjerne mer om gruppetenkning her, om alliansesignalisering her, om sosiale vippepunkter her og massesuggesjon her.

Vi er altså nå i en tilstand hvor informasjon spres med lysets hastighet over hele kloden. Erkjennelsen om medias samfunnsansvar er allerede flere generasjoner gammel. Men hva dette ansvaret består i avhenger av de grunnleggende verdier som samfunnet er tuftet på. Her står demokratiet i en særstilling. Vi kaller gjerne media for «den fjerde statsmakt». I dette ligger akkurat den erkjennelsen av hvor stor innvirkning dette har på samfunnsutviklingen.

Media kan skape alt fra samfunnspanikk, til store hyper, til propaganda, til revolusjoner.

Den ikke-demokratiske tilnærming vil jo være at staten av denne grunn, ikke kan overlate media-ansvaret til media selv, men at kontrollen overlates til landets ledelse (les diktatoren).  Da handler det om at det som truer staten, truer også samfunnet og dermed folket. Så staten kontrollerer media.

Da er målet at systemet må holdes stabilt. Den oppmerksomme vil da oppdage at dette ofte kan komme i konflikt med et ideal om sannhet.  Og det er i denne interessemotsetningen at sannheten må vike. Det viktigste er en sterk og stabil stat, det gagner samfunnet, og dermed også folket.

Gitt en slik doktrine så blir desinformasjon og propaganda, legale ja til og med moralske virkemidler. Til dette hører også et krav om lojalitet. For som menigmann vil de fleste kunne anta at det som kommer fra myndighetene ikke er å stole på, målt opp mot et ideal om sannhet. Men det er å stole på gitt et mål om et sterkt stabilt samfunn. Dette gir en folkets plikt til å etterleve «som om» myndighetenes informasjon var sannhet. Og kanskje i en slik setting så vil det å «si at keiseren er naken», bli å betrakte som et svik mot samfunnet, og dermed også sanksjonert.

Jeg tar dette med for å vise hvordan bevisst løgn og desinformasjon kan bli til en moralsk norm i samfunn som ikke er tuftet på demokratiske verdier.

Dette står da som en kontrast mot ekte demokratier.  For her blir utfordringen en helt annen. Som ansvarlig borger av et demokratisk samfunn ligger det i dagen at enhver av oss har et ansvar for å holde oss orientert med kunnskap som er mest mulig verdinøytral og nærmes mulig sannhet. Tanken er jo at vi fungerer best som velgere når vi har god kompetanse og forståelse på relevante temaer i samfunnet. Og det er jo her media kommer inn som den nest viktigste aktøren for akkurat dette.  Den viktigste aktøren er jo utdanningssystemet, som jo må få på plass den grunnleggende kompetansen for ansvarlig kunnskapservervelse. Jeg har skrevet om dannelse her.

Men som sagt, så er media uunnværlig som funksjon for å hjelpe oss, hver enkelt borger med dette.

Men samtidig er jo problemstillingene over fortsatt reelle. Vi ønsker stabilitet i samfunnet, vi ønsker høy faglig og etisk integritet av medieaktører.

Det sier seg selv at enhver seriøs media-aktør i et demokratisk samfunn må være bevisst på disse problemstillingene og erkjenne hvilket ansvar det innebærer.

Dette innebærer at for seriøse ansvarlige media-aktører så vil man alltid stå i etiske dilemmaer av mange forskjellige slag. Og vi innser ganske raskt at i kapitalistisk samfunn, hvor meda som alle andre aktører er en del av, og konkurrerer på et fritt marked, så settes det sosiale ansvaret på spissen i et alvorlig dilemma, hvor profitt-målet kommer i konflikt med samfunnsansvaret.

For, som vi har konstatert, så er det underholdning som selger, det er emosjonelle budskaper som selger. Men det gjør også falske nyheter. Det hevdes at forskning har vist at falske nyheter går seks ganger rundt kloden før en sann nyhet får utbredt seg.  Da er det egentlig ikke rart at den amerikanske journalisten Matt Tabbi i boka Hate Inc, koker det hele ned til en utvikling fra nyhetsformidling til underholdning til lagsport til krig.

Poenget er at slipper vi dette fritt, og lukker ørene for markedsmekanismenes innflytelse, så korrumperes nyhetsformidlingen, noe som i sin tur truer demokratiet i sine grunnvoller. Dette kan ikke media løse alene. Og markedsmekanismene viser seg å fungere kontraproduktivt på et mål om å bringe ut seriøs nyhetsformidling. Konklusjonen er at et fritt demokratisk samfunn må ha på plass reguleringer som avdemper denne effekten.

Ser vi litt tilbake så innser vi at man har hatt bevissthet om nødvendighet av ansvarlig nyhetsformidling.  Vi har tross alt hatt en etterkrigsperiode hvor vestlige samfunn har vært preget av erkjennelsen om hvor skadelig propaganda er.  Og vi har George Orwells 1984, som et litterært bakteppe. Som Ryan Chapman beskriver i denne videoen så har man utviklet doktriner om sosial ansvarlighet innenfor journalistikken.

På 50 og 60 tallet var det ikke forventet at nyhetsformidling skulle tjene penger. Allerede da var det nok åpenbart at kommersialisering vil påvirke nyhetsformidling på en skadelig måte.

I Norge fikk vi pressens «vær-varsom-plakat» allerede på 30-tallet.  Og vi hadde i mange år et NRK-monopol, som hindret konkurranse og dermed også kommersialisering.

Men samtidig hadde vi store aviser med klar tilhørighet til interessegrupper i det norske samfunnet. Vi hadde Arbeiderbladet, Klassekampen, Vårt Land, Nasjonen og Aftenposten osv. Alle visste hvor de stod, og de laget formidlinger, preget av sine perspektiver.  Jeg tenker at dette ikke med nødvendighet ødelegger for et nøytralitetsprinsipp. Det handler om at redaksjonen, opptrer ansvarlig, men likevel med utgangspunkt i sine perspektiv. Det viktige her er at aktøren er åpen om perspektivet. Man vet hvor stoffet hører hjemme. Og dette beriker jo den store samtalen. Skal man fordype seg nøytralt i et tema, er man uansett nødt til å oppsøke flere kilder, gjerne hver med sine perspektiver. På den måten kan man utvikle en helhetsforståelse med noe som nærmer seg nøytral innsikt.

Den som leser norsk presses "vær varsom-plakat" vil oppdage at sosialt ansvar og etikk ligger i bunnen av dette.

Men her er det umulig å unngå dilemmaer.  Jeg vil, som eksempel, nevne to områder som jeg forestiller meg kan være hyppig debattert i redaksjoner rundt omkring.

1.    Tema innvandrere og kriminalitet
Dilemmaet er enkelt. Identifiserer man kriminelle som innvandrere, så risikerer man at det stigmatiserer hele gruppen. Med andre ord vil hele gruppen kunne bli utsatt for alt fra fordommer til sjikane for det som enkeltindivider har gjort. For det andre gir jo nettopp dette vann på mølla for alle som tenderer mot innvandrer-fiendtlighet, rasisme osv. Dermed forsterkes ulende spenninger og konflikter i samfunnet.
På den annen side dersom en slik tilbakeholdenhet gjennomskues, kan det få motsatt effekt. Det har nok skjedd på dette området. Alternative media, som Reset og Document.no snoker ofte opp etnisitet, og blåser det kraftig opp der etnisiteten viser seg å være "innvandrer" og har blitt "holdt skjult". Dette inngår da videre ofte som elementer i konspirasjonsteorier.
Dilemmaet her er jo forsøket på å holde en balanse som unngår å vekke utslag av massesuggesjon og hysteri fra mennesker på den ytre høyresiden. Også her skulle jeg likt å være flua på veggen, når diskusjoner om dette tas rundt om i redaksjonene.

2.    Tema Barnevern
Dilemmaet her er konflikten mellom pkt. 1.5 i vær varsom plakaten, som omhandler å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter, og risikoen for å svekke tilliten til barnevernet i samfunnet så mye at barn ikke får den hjelp de har krav på.  Jeg ser for meg at henvendelser fra familier som er rammet av det norske barnevernet neppe er uvanlig. Kanskje går diskusjonene høyt om dette temaet også. Men mest sannsynlig kan det være at man «lukker øynene» og unngår kritisk blikk på den etaten det gjelder. For media-Norge er temmelig snille med barnevernet. Men, det er klart at dersom barnevernet har en dysfunksjonell kultur, så er jo det å tie om dette ikke det minste av ondene på dette området.

Selvsagt mangler jeg innblikk i redaksjonenes indre liv. Men jeg tenker at det er åpenbart at det kommersialiseringspresset som har utviklet seg etter hvert, nødvendigvis også skaper press på redaksjonene. Det påvirker både hvilke saker som tas opp, innhold og måten ting blir presentert på. Når fokuset går over fra formidling til «hva som selges» er det grunn til å stoppe opp og tenke nytt. For det er åpenbart at en for sterk og ensidig bevegelse i denne retningen vil føre til at media,  svikter sitt viktige oppdrag som er samfunnsoppløsning, med nødvending mangfold. Så er det vesentlig å trekke inn det man i dag kaller for kommunikasjonsbyråer.  Man kan jo lure på koblingen mellom slike bedrifter og en fri presse. For det er åpenbart at slike bedrifter ikke hadde eksistert om det ikke var mulig, ikke bare å påvirke pressen, men faktisk også sette dagsorden. Det betyr i praksis at kapitalsterke krefter setter dagsorden i samfunnet. Dette skjer selvsagt på bekostning av svakere grupper, som ikke får noen stemme inn i dette.  I den grad slike mekanismer får dritt spillerom sette det demokratiet i fare.

 

Main-stream-media

Så har jo altså begrepet main-stream-media dukket opp som en negativ betegnelse på institusjoner man ikke lengre har tillit til. Som Chapman beskriver, får vi en utvikling i media hvor objektivitets-idealet svekkes og hvor sterke krefter sammenligner objektivitet med knefall for det bestående. Og vi har høyreside-miljøer som har klokketro på at kommersialisering er selvregulerende og nøkkelen til et ansvarlig mediemangfold i samfunnet. Som nevnt over tror jeg vi har gode grunner til å tenke at dette er magitenkning.

Vi har over flere tiår hatt en stadig økende andel av journalister som sympatiserer mest med venstresiden. I de tradisjonelle store media kommer høyresiden i mindretall. I USA er denne tendensen nærmest total. Dette er en utvikling som burde bekymre alle med demokratisk grunnholdning. Og da handler det ikke bare om at manglende mangfold gir ensidighet, men også om overhengende risiko for tap av tillit i samfunnet. Mistillit er et empirisk faktum. Derav utnavnet «main-stream-media».

Mye av mistilliten handler om en høyre-side sympatiserende grasrot som gjennomskuer dette og definerer media som upålitelig. Ulykken her er at redaktørstyrte media, har en atferd som forsterker og for grasroten bekrefter denne mistilliten.

Dette betyr at dilemmaer som de nevnt over, blir mistolket som bevisst forsøk på bedrag og desinformasjon. Dette er klassisk bekreftelsesfelle. Og jo flere eksempler man kan vise, desto mer bekreftes villfarelsene. Enda et eksempel kan være klima. Dersom man først kjenner på en overbevisning om at klimautfordringen er et bedrag, så vil alle innslag som beskriver klimaproblemer på koden, fortolkes i lys av dette perspektivet. Og, igjen, vil media bekrefte sin status som notorisk upålitelig. Jeg kom så pass langt med en klimaskeptiker en gang at jeg fikk spurt om han virkelig tror at journalistene går inn for å villede mot bedre vitende. Han er og blir urokkelig i sin overbevisning om dette.

Normalmennesker, inklusive klimaskeptikere kan nok ha hørt om bekreftelsesfellen, men kan være overflatiske og forstår ikke mekanismene, slik som jeg har forklart dette her. Dermed gjenkjenner man ikke risikoen i eget liv og man forstår heller ikke hva som skal til for å avdempe denne tendensen som vi alle har, og som vi må bevisstgjøre oss på og søke å motvirke hver eneste dag.

Dette åpner for oppblomstring av nettsteder og trollfarmer, spesifikt designet for desinformasjon.  Noen av disse er nok åpne til å forklare dette som at de er i krig. De er i kampmodus, og tar i bruk alle virkemidler som står til deres disposisjon i den hensikt å «bekjempe fienden». Dette inkluderer også fri og uhemmet bruk av desinformasjon.  Paradoksalt nok er det slike aktører som får tillit. Det gjør de fordi de jo hele tiden hamrer løs på «Main-stream-media».  De skaper fiendebilder, benytter emosjonell kommunikasjon, forenkler og fordreier budskaper.

Og nettopp på grunn av at allmenndannelsen nå er så pass svekket, så ender vi opp med at store nok deler av befolkingen faller for dette, med den risikoen det innebærer for at vi mister demokratiene våre. Akkurat i dag, i skrivende stund så jeg en overskrift på nettet hvor Donald Trump tar til orde for å oppheve den amerikanske grunnloven.  Bekymringen for demokratiets fremtid i USA er dessverre ikke helt grunnløs.