Fra tilfeldigheter til tro
Se videoer her og her. Jeg har også vært innom samme tema her. Mennesket er et besluttende vesen. Det betyr en omfattende mental prosess som ender i en beslutning, med påfølgende handling eller standpunkt. På denne måten er mennesket, mer enn noen annen art på kloden, i stand til å agere rasjonelt, fleksibelt og innovativt i genenes tjeneste.
En vesentlig faktor i dette handler om at vi har et indre mentalt bilde av verden, det er det jeg kaller for virkelighetsoppfatningen, og at vi har en fantasi som evner å forhånds-kalkulere effekten av våre handlinger. Dette gjør virkelighetsoppfatningen helt sentral i forhold til evnen til å oppnå suksess. Men virkelighetsoppfatningen må bygges sten for sten. Mennesket er født med en rekke disposisjoner og mekanismer som driver i retning av å bygge denne enorme databasen i vårt sinn. Men det er ikke slik at vi enkelt sitter med relevant informasjon om alt. Hjernen opererer i et konstant underskudd på relevant informasjon om det som er. Dette kompenseres ved hjelp av mer eller mindre gjetninger eller forforståelser, teoretiske modeller og overordnede forestillinger om det som er. Alt dette skaper en viss tillit og trygghet på egne forestillinger. Hadde vi ikke hatt en slik trygghet, ville det ført til handlingslammelse. Om du følger meg i denne refleksjonen, så innebærer det med nødvendighet, at dette er et feilbarlig system, og at vi hele tiden risikerer å bygge små og store feil inn i vår virkelighetsoppfatning. Oppdag da også risikoen for at feil selvforsterker via de mekanismer jeg kaller for «kunnskapens gravitasjons lov» og bekreftelsesfellen.
Når vi snakker med andre mennesker, fjern
og nær, fra andre kulturer, fra andre religioner, så snubler vi hele tiden over
forestillinger eller oppfatninger
som avviker fra våre egne. Noen ganger blir vi utfordret og det
får oss til å forsvare egne forestillinger med nebb og klør. Vi havner i et
sosialt
spill med retorikk.
Vi forundrer oss over at det går an å «være så dum» å tro slik og slik. Dette
er vår umiddelbare automatiske reaksjon når vi på denne måten utfordres på egne
forestillinger. Men det
modne mennesket tar gjerne et par steg bak og reflekterer over dette. Dersom
det er så mange avvik i forestillinger blant mennesker jeg møter på min vei, så
kan det umulig være slik at jeg har rett i alt og samtlige av mine medmennesker
tar feil. De andre tenker sannsynligvis det samme om meg. Å tro om seg selv at
man er ufeilbarlig mens alle andre tar feil i blant, er vel mildt sagt en
ureflektert konklusjon. Konklusjonen er ubønnhørlig at jeg må åpne for at jeg
er et akkurat like feilbarlig menneske som de fleste andre. Det modne mennesket
har en bevisst ydmykhet i forhold til dette. Derfor er det vesentlig å streve
seg bort fra retorikken og over i oppriktig
dialog
med hverandre. Avvik i oppfatninger betyr ikke konfrontasjon, det betyr
mulighet til å lære.
Det at vi har så store avvik forteller oss i klartekst at vårt sinn kan gå seg
fullstendig vill i sine forestillinger. Hva kommer det av? Kanskje kan man
stille det motsatte spørsmålet: Hvordan kan det ha seg at vi noen ganger
treffer riktig, i det hele tatt? Eller gjør vi det? Vi kan i alle fall ikke
trekke konklusjoner om dette før vi vet noe mer om hva som egentlig foregår i
vår hjerne.
Under presenterer jeg en modell basert på teorien om kunnskapens gravitasjonslov, altså en teori om hvordan løse ideer kan bli til forestillinger, teorier og trossystemer, ved hjelp av ukritisk spekulasjon og selvbekreftelse. Modellen tar utgangspunkt i at hjernen hele tiden bombarderes med informasjon om hendelser, små og store. Hjernen er programmert til å søke etter sammenhenger og finne mening i kaoset. Dette skjer ved et utall varianter av tolkninger og mer eller mindre løse, tilfeldige assosiasjoner. Dersom vi synes å se sammenhenger, drives vi til å søke etter forklaringer. Dette skjer ved hjelp av den kreative prosess, på ubevisst og på bevisst nivå. Noen ganger ender dette opp i en bevisst ide, som man søker og utforske nærmere. Hjernen vil da, gjerne selektivt og tendensiøst, søke å plassere nye og gamle hendelser og ideer inn kjente kontekster. Videre kan prosessen ende opp i at man er fokusert på en ukritisk fundert forestilling. Det er nå fristelsen er stor til å falle inn i et mønster hvor man selektivt trekker inn og fortolker hendelser slik at forstillingen bekreftes. Denne selvbekreftelsen leder fort til en tro, eller en mentalt opplevd viten. Man «vet» nå at forestillingen er sann. Dette kan igjen drive oss til en aktiv søken etter informasjon som lar seg fortolke inn i denne konteksten. På et eller annet tidspunkt i denne prosessen begynner man å kommunisere med andre om dette. Dette gjør at man må sette ord på dette, og bygge et begrepsaparat rundt teorien. Her kan man også bli selektiv på den måten at man velger ut de mennesker responderer best i forhold til åpenhet for oppfatningen. Etter hvert som oppfatningen deles av mange, vil begrepsapparetet befestes og selvbekreftelsen tar nå en sosial form. Mange slutter opp om forestillingen og vi har fått en teori, en tro, en konspirasjonsteori eller en religion.
Slike forestillinger kan jo klaffe og treffe blink i forhold til det som er. Men sannsynligheten for at dette blir rivende ruskende feil avhenger av den informasjonsmessige avstand til kilden. Vi skal være klar over at selvbekreftelsesmomentet i dette medfører at dette er en kaotisk prosess. Det vil si at utfallet er i høy grad tilfeldig. Det jeg presenterer her er en modell eller en hypotese for hvordan slike forestillinger naturlig blir til. Den kan man alltids stille spørsmål ved. For hvordan kan evolusjonen ha utviklet et så til de grader feilbarlig system for utvikling av vår virkelighetsoppfatning. Man kan til og med gå så langt som å benekte at dette kan være tilfelle, for så «dum» kan ikke evolusjonen være. Mitt svar på dette blir først og fremst en empirisk erkjennelse. Hvordan står det til med mangfoldet av store og små forestillinger som flyter rundt i vår kultur og mellom kulturene? Lever ikke vi i en verden full av religioner, overtro, konspirasjonsteorier og utallige motstridende forestillinger om alt mulig? Enhver med evne til litt observasjon og refleksjon vil måtte konstatere at slik er det. Og i vår tid, med internett og kort vei til hele kloden med all dens kulturer, så får vi vel dette mer eller mindre daglig i rett opp i trynet. Og kanskje, når vi tenker oss om, så er kanskje ikke dette så dumt likevel. For det er ikke slik at disse forestillingene forblir privat hos hver enkelt av oss. Innovasjonen fortsetter i det sosiale samspill. Oppfatninger og standpunkter brytes mot hverandre. Og den kreative prosess blomstrer på det intersubjektive nivå. I den store samtalen mellom mennesker, grupper av mennesker og i det offentlige rom, lutres forestillingene og den kollektive kunnskap vokser, kanskje eksponentielt. Men det er jo opplagt et i denne lutringen så har mennesket for lengst innsett begrensinger og fallgruver i sin egen erkjennelse. Her har filosofer og forskere gått sammen og utviklet vitenskapsteorier med tilhørende metodiske prosesser på alle nivåer, i den hensikt å demme opp for mye av denne feilbarligheten. Under har jeg endret litt på modellen for å tilpasse den en mer vitenskapelig profil. Den starter helt likt med den første modellen, nemlig at vi ser noen sammenhenger, får noen ideer, retter fokus på disse og får noen ukritiske forestillinger. Men det er på dette stadiet at det modne mennesket må riste på hodet og motsette seg fristelsen å fortsette denne prosessen på en tendensiøs, selektiv og selvbekreftende måte. Den videre prosessen arbeider bevisst med bredde, det vil si alternative hypoteser, åpenhet og nysgjerrighet. Følelsen av tro og sikkerhet motvirkes med en bevisst åpenhet og det hele lutres hele tiden med egne og andres innvendinger og motargumenter. Og sist, men ikke minst, villigheten til å forholde seg til de svar som naturen til enhver tid kommer opp med. Det er det som er vitenskapens adelsmerke. Og viser det seg at den opprinnelige forestillingen ikke holder mål så må man være villig til å innrømme det. Et gammelt kinesisk ordtak sier at en vis mann skifter mening ofte.