Fra Zombie til Bevissthet

 

Innledning

Se gjerne denne videoen om forskning på bevissthet.

Dette er min tredje runde av refleksjoner rundt fenomenet bevissthet. Først en kort oppsummering på den reisen som har vært. Jeg er vel mer eller mindre oppvokst under et uklart åndsparadigme i synet på bevisstheten. Min barnetro innehold ikke troen på en såkalt udødelig sjel. Men likevel ble nok vår bevissthet tilskrevet det «åndelige» domenet. I så måte passet vel dette filosofisk både med oppfatninger til Descartes og Kant. Men likevel kan jeg huske at adventister var kritiske til Descartes dualisme. Det var sannsynligvis nettopp fordi det innebar den platonske ideen om en udødelig sjel.

Mine refleksjoner på området starter etter at jeg hadde oppgitt troen for godt. Da var det vitenskapen som gjaldt, og den materialistiske tilnærmingen kom som et naturlig utgangspunkt. Arbeider jeg gjorde på denne tiden finner du her og her.

De refleksjoner jeg gjorde inneholdt tankeeksperiment som sannsynliggjorde at bevissthet ikke kunne eksistere uten at det bæres av underliggende fysiske prosesser. Jeg resonnerte meg også frem til at det fysiske kan betraktes som et medium, på den måten at det underliggende medium egentlig kan være hva som helst, så lenge de innehar egenskaper som må til for å drive komplekse informasjonsprosesser.

Jeg konkluderte også med at opplevelsen er hundre prosent privat i sin natur. Den kan ikke komme ut av seg selv, og ingen andre kan komme inn i den.

En siste viktig konklusjon er at vi er fullstendig sjanseløse i å tenke ut noen måte å direkte observere bevissthet på. Det vil si at erkjennelse av bevisstheter utenom meg selv, alltid vil hvile på indirekte observasjoner og antakelser.

Dette er konklusjoner jeg tenker står seg den dag i dag. Og de skaper en basis oppfatning som kan oppsummeres i at bevisstheten både er hundre prosent avhengig av underliggende medium, men likevel ikke spesifikt avhengig av et bestemt medium.

Ut av dette kan man for eksempel trekke den konklusjonen at «Mitt jeg» teoretisk kan kopieres og være til stede mange steder samtidig. Slikt gir håp om en gang å kunne bli «uploaded» til en super-datamaskin, eller f.eks. til en virtuell simulert verden. Det åpner også for muligheten for at vi selv kan leve i en simulering.

Men i mine gamle tekster har jeg neppe vært fornøyd med bare disse konklusjonene. I møte med kristne eller religiøse, vil ikke dette holde. For dette forklarer ikke hva bevissthet er, eller konkret hvordan den oppstår. Da møtes man gjerne med en variant av «Gud fyller hullene». Siden vi ikke kan forklare bevissthet så må det være noe gudommelig, eller noe overnaturlig. Ergo Gud.

For å møte dette, finner jeg opp min egen teori (trodde jeg) basert på ideen om et bevissthetsfelt som omsluttet all materie. Dette ligner sterkt på det man kaller for panpsykisme. Generelt så kan dette kalles en ontologisk løsning på bevissthetsmysteriet. Men postulerer et metafysisk tillegg til det materielle. Formen på dette kan jo variere, og tanken er på ingen måte død. Det er mange som tenker i den retningen.

Jeg måtte ristes litt i av Peder, for å komme på andre tanker. Da er vi over i runde 2, som kanskje kan kalles for illusjonshypotesen. Hypotesen er at informasjonsprosessen, i seg selv, skaper en illusjon, som mennesket, med sin evne til symbolspråk, kaller for bevissthet. Dette synet kommer best frem i refleksjonen om Det Besluttende Mennesket. Dette er et grunnsyn jeg står for den dag i dag. Men det er åpenbart svakheter ved dette synet, særlig dersom man blir for overflatisk i sin refleksjon. For dette kan fort degenerere til en form for magitenkning av typen: bare vi får datakraft nok og høy nok kompleksitet i informasjonsprosessene, så oppstår bevisstheten automatisk ut av dette. Kall det gjerne emergings-hypotesen. Dette er en tankegang jeg aldri har støttet. For den gir som sagt et inntrykk av en slags magi, som riktig nok kan «roe sinnet» men som samtidig stopper nysgjerrigheten.

Her er det jeg som til tider har forsøkt å riste Peder ut av hypnosen, uten å komme i nærheten av å lykkes. Peder avslører seg med gjentatte ganger å hevde reservasjon ved å «slå av datamaskinen», fordi det etisk jo kan sammenlignes med et drap. Vår tids datamaskiner er jo tusener av ganger kraftigere enn de vi begynte med, så her nærmer vi oss grensen for en slags «HAL»-effekt. De som har sett «A space odyessey» husker sikkert scenen der HAL blir skudd av. Han sier «I am afraid». Sannsynligvis er det scener som denne som har inspirert Peder til denne type forestillinger.  Mitt inntrykk er at dette bygger på magi-forestillinger, både om bevissthet og om følelser. Dette har jeg sagt litt om i denne bloggen.

Spiren til runde 3 ligger i stor grad i det jeg poengterer i angitte blogg. Nemlig at bevissthet neppe oppstår som et vilkårlig biprodukt av kompleks informasjonsbehandling. Alternativet er at det heller er snakk om spesifikk funksjonalitet som informasjonsprosesser må inneha for å kunne skape en slik effekt. Utfordringen blir da å finne frem til disse egenskapene. Noe av dette jeg jobbet med her.

I løpet av de siste årene er jeg også fått øket forståelse for det såkalte «harde problem» med bevissthet. Det som hjalp meg til dette er et tankeeksperiment jeg fant her. Jeg ville formulert spørsmålet annerledes: En filosofisk zombie, er et vesen som f.eks. ser ut som et menneske, snakker som et og oppfører seg hundre prosent som et menneske, men ikke har noen bevissthet. Har vi noen som helst grunn til at det ikke kan være mulig? Må hjernens informasjonssystem ha noen indre opplevelse for å kunne fungere som det gjør?

Jeg gikk da enda lengre med det spørsmålet: Kan vi tenke oss noen forhold hvor evnen til bevissthet i seg selv gir biologisk gevinst? Et mulig svar på dette er at den ikke gir noen plusspoeng, men at den er en bivirkning av måten informasjonsprosessen er skrudd sammen på. Et annet svar er at dette er uunngåelig, nettopp fordi det gir biologisk gevinst, som er så viktige at evolusjonens naturlige utvalgsprosess, neppe kunne ha misset på dette på dette nivået.

Min runde 3 er å snike seg inn i denne problemstillingen, hvor jeg oppdager at jeg finner forbausende gode kandidater til løsning på mysteriet. Dette er min runde 3 i den livslange refleksjonen om bevisstheten.

 

 

Hvorfor er dette viktige spørsmål?

De fleste synes filosofi er kjedelig. Det handler om vansker med å fatte interesse fordi det ikke gir noen mening. Jeg vil derfor prøve å sette dette i perspektiv, ved å vise til flere områder hvor dette kan ende opp i praktisk politikk, og hvordan vi innretter samfunnet og livene våre.

1)      Den etiske siden av dette. Forutsetningen er at det ikke er mening i å ta etiske hensyn til et zombie-system. Dette kommer selvsagt an på hvilket etisk ståsted man har. Men rent intuitivt oppfatter vi det slik, og det skal bli vanskelig å argumentere motsatt. Den rådende oppfatningen langt inn i forrige århundre, at kun mennesker har bevissthet har ekskludert alle andre arter. Måten vi har behandlet dyr og natur på, har i stor grad vært preget av dette. Vi vår tid griper veganismen om seg. Det handler også om de etiske sidene av dette. Mange er tilbake på en type forståelse som vi kjenner igjen fra mange gamle kulturer og urfolk. Det betyr at dyrevern i praksis styres av i hvilken grad vi oppfatter at dyr kan lide, og i hvilken grad vi anerkjenner dette som et etisk problem.

2)      Menneskets plass i naturen
Dette er litt av det samme som første punkt. Men det er åpenbart at enten vi anvender det kartianske dualistiske synet, hvor mennesket er overopphøyet fordi det, i motsetning til dyr, har en sjel, eller vi kommer hit via religiøse doktriner, så manifesterer dette seg i en arts-narsissistisk oppfatning om menneskets selvberettigelse til å kunne ta seg til rette som det måtte passe. Dette er en «kulturell vanetenkning» som er nesten umulig å snu, og vi står i fare for å gjenta «Påskeøya», bare nå i global skala. Mennesket har vist seg å være en dårlig forvalter av ressursene på vår planet. Det kan bety forskjellen på om vi fortsatt er her om 10000 år, eller om vi da for lengst er borte.

3)      Forskning med den tilnærmingen jeg spekulerer i her, tvinger oss til å lære mer om den menneskelige natur. Det å ha god forståelse for menneskenaturen, helt vesentlig når man skal tenke politisk filosofi og innrette samfunnet på en mest mulig rasjonell etisk grunn.

4)      Det reiser en etisk debatt som kan bli svært fruktbar: Burde vi skape kunstig bevissthet, dersom vi så for oss hva som skulle til for å få det til? En god forståelse av hvilke komponenter og mekanismer som må til for å skape bevissthet, vil hjelpe oss å sette nødvendige grenser for å holde kunstige informasjonssystemer i zombie-tilstand med god margin. Dette er helt vesentlig fordi vi slipper den type villfarelser som jeg har nevnt i innledningen, på den måten at vi da unngår å sette unødige grenser for utviklingen. Vi innser også at det ikke er grenser for hvor mye datakraft eller funksjonalitet vi kan bygge inn i kunstige informasjonssystemer, dersom vi vet hva vi må holde oss unna for å sikre zombie-modusen i systemet. Grensene går da på spesifikk funksjonalitet, i stedet for kapasitet. Og jeg har vanskelig for å se noen funksjonell grunn til å begrunne å skape bevissthet. Det er vanskelig å komme på hva et zombie-system ikke kan få til. Empati? Det kan simulere empati, uten å være ekte empatisk. Følelser kan nok også langt på vei simuleres. Men her burde vi passe oss, og unngå å lage systemer hvor simulering av emosjonelle funksjoner er rigget slik at det kan utgjøre en trussel mot oss.
Men så tilbake til om vi burde skape bevissthet, dersom vi kunne. Mitt standpunkt er at det er noe vi absolutt burde styre utenom. Poenget er at vi ikke vet hvordan et kunstig bevisst system vil oppleve tilværelsen. Husk at vi kun har erfaring med biologiske systemer som har utviklet seg over lang tid. Vi kan risikere å skape dyp lidelse; en mental parallell til skikkelsen som skapes i Frankenstein. På samme måte som vi burde holde oss unna å skape mennesker, så burde vi også holde oss unna å skape kunstig bevissthet. For dette er så komplekst, at vi ikke kan gjennomføre det uten betydelige innslag av prøving og feiling.
Men en slik konklusjon kan ikke opprettholdes uten globalt samarbeid, som forhindrer det.

5)      Sosial valuta
Forestillingen om bevissthet som «noe magisk» henger nøye sammen med forstillingen om «fri vilje». Dette er doktriner som jevnlig vulgariseres; smis om til sosiale våpen. Da handler det om alt propaganda for religiøse doktriner, ideologier, maktmekanismer, diskreditering, sosial identifikasjon, fordømmelse, demonisering osv. For det er jo slik at dersom bevissthet er bevis for «noe magisk», så kommer jo dette fra «gudene», og «noen av oss står selvsagt nærmere gudene enn andre», og det betyr at vi «vet sannheten» og kan dermed «definere deg» som det måtte passe. Det er alltid viktig å få fokus over på den vitenskapelige tilnærming og metode, for derved å henvise til en felles menneskelig referanseramme utenfor mennesket selv, slik at enkeltmennesker ikke får tak i og vulgarisere dette. Det er det som er humanisme i praksis.

Beskrivelse av Zombie problemet

Du finner en forholdsvis detaljert beskrivelse av det her. Jeg må innrømme at jeg nok må jobbe mye med dette for å få det helt under huden. Men med utgangspunkt i dette så skisserte jeg problemet på følgende måte:

1)      Det kan tenkes at det eksisterer fysisk verden som vår, med alle fakta som i vår verden, men ingen aktører har bevisste opplevelser av det som skjer.

2)      Dersom dette kan tenkes, er det ikke metafysisk umulig at det det kan være slik (det er ingen selvmotsigelser i en slik antakelse).

3)      Dersom det virkelig kan være slik, så gjør ikke bevissthet noe fra eller til i form av å frembringe denne verden som den er. Bevissthet er ikke en nødvendig ingrediens i systemet.

4)      Dette leder oss til spørsmålet om at dersom bevissthet ikke er nødvendig, hvorfor har evolusjonen skapt dette i oss likevel?

Det kan reises tvil om det første premisset. Man kan tvile på at det er mulig at aktører kunne oppført seg akkurat som dyr og mennesker uten at bevissthet blir et biprodukt av dette. Vi er jo ikke i nærheten av å kunne besvare noe slikt. Jeg tenker at det kan være mulig. Gitt en superkraftig kvante-computer, med lavt energiforbruk og som ikke tar større plass enn vår egen hjerne, kan det være mulig å skape et informasjonssystem som simulerer et menneske så fullkomment at vi andre er sjanseløse til å avsløre det. Da snakker vi også om softwareløsninger som er noe helt annet enn en kopi av oppbyggingen av vår egen hjerne. Vi kan tenke oss et system med nesten ubegrenset kompetanse på menneskets natur, personlighet osv. men også med kreative funksjoner og beslutningsevne. Man kunne tenke seg kraftige nevrale nettverk for å oppnå dette, men ikke kopier av den biologiske hjernen. Jeg klarer ikke å se at dette er umulig, bare vi hadde kraftig nok teknologi.

Mitt utgangspunkt er at zombie-problemet må tas alvorlig. Men min måte å nærme meg dette på handler om å starte med spørsmålet:

Hvorfor har da evolusjonen endt opp med å utvikle bevisste vesener likevel?

Mitt forslag til svar på dette handler mest om de begrensinger som ligger i evolusjonsmekanismene, sammenlignet med ingeniørkunst. Da blir neste spørsmål:

Hva er i så fall basis for et seleksjonstrykk i denne retningen?

Kan vi tenke oss scenarioer hvor bevissthet likevel gir biologisk fortjeneste? Det er her jeg har ramlet over noen veldig gode forslag. Og de kommer nå.

Hypotesen om selvanskuelse og projeksjon (Runde 3)

Jeg starter med å opprettholde at hypotesen om at bevissthetsutfordringen er en illusjon er på plass. Dette er mitt runde 2, bidrag. La oss kalle dette for illusjonshypotesen. Illusjonen oppstår som følge av vår velutviklede evne til abstraksjon. Vi er i stand til å abstrahere egenskaper fra objekter, analysere dem og gi dem språk. Dette gir oss evnen til å oppfatte de abstraherte egenskapene som separat fra objektet. Det er denne separasjonen som skaper illusjon om at egenskapene eksisterer for seg uavhengig av objektet. Jeg pleier å bruke Platons eksempel for å illustrere dette. Jeg kan ødelegge tegningen av en sirkel i sanden, men selve begrepet «sirkel» består «til evig tid». Denne type resonnementer skal visstnok være basis for Platons ide-lære. Mitt forslag er at Platon her har sett konturene av, er informasjons-mekanismer, etablert i vår egen hjerne, lenge før mennesket ble menneske. Den bakre delen av hjerne inneholder et vell av funksjonalitet for å handtere de visuelle signalene fra øynene. Selvsagt handler dette også om geometri, vinkler, linjer og sirkler. Vår evne til abstraksjon fungerer ikke bare på ytre objekter, men også på vår egen anskuelse av egne mentale prosesser. Med evnen til symbolspråk, som henger nøye sammen med evnen til å abstrahere, så blir vi i stand til å anskue dette med vårt «Indre øye» og ikke minst navngi det. Straks det er navngitt, lar det seg handtere i den tenkningen vårt språk fasiliterer, og det skaper selvsagt også spørsmålet.

Dermed slår illusjonen rett inn på vår egen forståelse av oss selv.

Som sagt er mye av dette beskrevet i «Det besluttende Mennesket». En del av det jeg har reflektert over i de siste årene har hatt av dette omdreiningspunktet.

Noen byggeklosser

For å komme videre her er det vesentlig å ha litt grunnteori på plass:

Da starter jeg grunnleggende med min tekst om informasjon med en subjektivistisk vinkling som forklarer denne formelen:

Informasjon=Datastrøm + fortolkning

Det er vesentlig å oppdage at all informasjonshøsting fra datastrømmer forutsetter et fortolkningsskjema. Dette er et grunnleggende subjektivistisk postulat, som i praksis avskriver menneskets evne til å erverve objektiv informasjon. All informasjon er influert av egne fortolkningsskjema. Denne erkjennelsen kan tas videre til kommunikasjon mellom oss, som forutsetter felles referanseramme for å unngå misforståelser som følge av fortolkningsavvik. Og, som vi kommer til å se, videre, så er denne modellen svært nyttig i forståelsen av de utfordringer som bevissthetsproblematikken gir.

I den samme teksten kommer refleksjonen om abstraksjon til nytte. Den fysiske prosessen er det reelle. Det vi kaller for informasjon er abstrahert ut av dette; informasjon har ingen selvstendig eksistens. Den handler om måten materien er arrangert på. Dette kan uttrykkes retorisk på denne måten:

Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er kun informasjon, som heller ikke eksisterer.

Les gjerne gjennom den oppgitte teksten. Den er kort og lett å forstå. Det er ingen magi i dette. Men oppdag at informasjon er holistisk i sin natur. Man kan ikke finne den ved hjelp av reduksjonistiske metoder. Og kommer man langt nok ned så blir den borte. «Vi ser ikke skogen for bare trær». Trærne er det fysisk reelle. Skogen er mer et abstrakt begrep. Tallet 129 finnes ikke i naturen. Men vi kan godt finne forhold i naturen som har et visst samsvar med den informasjonsstrukturen. I naturen eksisterer bare det reelt fysiske. Du kommer aldri frem til begrepet ved å studere realitetene isolert. Forestillingen oppstår i det man setter ting sammen i en helhet, og handterer denne helheten på et abstrahert nivå. Poenget er at man kan tenke holistisk om dette. Det lar seg gjøre fordi vi har et komplekst informasjonssystem som åpner for denne type operasjoner.

Jeg vil nå koble dette opp mot begrepet virtuell. Les gjerne i leksikonet om det virtuelle. Informasjon, som er noe som representerer noe annet. Dette er den virtuelle verdens grunnstoff.

Informasjon er utgangspunktet for virtuelle strukturer og prosesser som kan utvides i lag på lag over dette. Det er ingen magi i dette. Dette er vår tids erstatning for åndsparadigmet. Det er kun snakk kombinasjoner av måten materien er arrangert på, representerer lag på lag med representasjoner som bygges sammen i helhetlige strukturer.

Når vi ingeniør-tenker om det som emergerer ut av virkelighetens råmateriale, naturen i seg selv så er det ikke noe magisk eller åndelig ved det. Det handler kun om å forstå hva informasjon er, informasjonssystemer er og hvordan den holistiske tilnærmingen blir en nødvendig strategi i måten vi tilnærmer oss dette på, fordi det øker nytteverdien av informasjonen.

Vi innser også at det illusoriske ligger innebygget i dette fra grunnen av. Informasjonssystemet opererer ikke på virkeligheten i seg selv, men på representasjoner som har et samsvar med virkeligheten som i utgangspunktet optimaliserer på biologisk gevinst. Akkurat dette poenget er helt vesentlig å ta med i den epistemiske ligningen. Jeg sier at vår hjerne ikke er optimalisert på sannhet, men på biologisk gevinst. Dette gjelder det biologiske informasjonssystemet i sin grunnform. Men det er etter hvert utviklet svært fleksibelt og generelt. Det åpner for arbitrære anvendelsesområder, også på relevans.

I den nevnte teksten er jeg inne på DNA naturens eget basis informasjonssystem. Vi innser at hele det spillet vi kaller for «Naturlig utvalg» har mye av de samme egenskapene. Her kan vi anse informasjon som en slags selvspredende virtuell brann som latent kan oppstå der gitte naturbetingelser er til stede. Med dette utgangspunktet kan jeg utvide Carl Sagans berømte utsagn «Vi er barn av stjernene», med at ja, men vi er også barn av informasjon.

De epistemiske komplikasjoner dette gir, er kanskje mer omfattende enn i alle fall jeg har fabulert om i tidligere tider. Her synes jeg bidraget til professor Donald Hoffman  passer godt inn. Han hevder å ha brukt simuleringer og matematisk tilnærming og påvist nettopp dette at informasjons-prosess, optimalisert på fitness, ikke er det samme som informasjonsprosess optimalisert på sannhet. Tvert imot kan det å optimalisere på å se virkeligheten som den er, gi negativ biologisk fortjeneste.  Dette gir alvorlige implikasjoner, og vann på mølla opp mot den stagnasjonen som fysikken har hatt den siste generasjonen; at romtiden ikke er en objektiv grunnleggende realitet, men et resultat av analyse av vårt eget «interface» mot verden.
Men Hoffmann er kanskje mest kjent for å ta dette konseptet videre og hevde at bevissthet er den grunnleggende fysiske realiteten. Dette er kanskje vår tids mest interessante bidrag til utfordringen om bevisstheten. Hoffman og hans team virker hundre prosent vitenskapelig i sin tilnærming. Så dette er spennende. Jeg er usikker på om dette kan sorteres under panpsykisme, eller vi må anse det som en egen kategori av teorier om bevisstheten.
Min tilnærming skiller imidlertid lag med dette, i det jeg holder meg tanken om at det er materielle prosesser som ender opp med å produsere bevissthet.

Neste byggekloss er en litt dypere forståelse av evolusjonsmekanismene enn den magitenkningen som ofte preger området. Det er vesentlig å oppdage at utviklingen på ethvert stadium har utgangspunkt i det som er. Det er det jeg kaller for inkrementelle utviklingsforløp. Det finnes ingen «halvferdige bygg» i evolusjonens prosesser. Enhver art er, til enhver tid, et ferdig utviklet produkt. Det er også viktig å forstå at evolusjon ikke er intensjonstrevet. Det naturlige utvalg er kjedelig statistikk over utallige generasjoner. Det handler mindre om «den sterkestes rett» som utkjempes på det individuelle plan. Det naturlige utvalgs filtreringsmekanisme er biologisk fortjeneste, som kort og godt er strategier som, over tid, viser seg å bevege den genetiske genpoolen i populasjonen. Det som er relevant i denne sammenhengen er at evolusjonær utvikling er inkrementell, uten konsept eller intensjon. Evolusjonen bygger på det som til enhver tid er. Det er fundamentalt annerledes enn hvordan en menneskelig konstruktør jobber. Dette setter begrensinger, og det vil prege sluttproduktet. Les gjerne den oppgitte teksten.

Så er det viktig å ta med en byggekloss til. Den henger nøye sammen med tidligere nevnte syn på informasjon, nærmere bestemt fortolkningen. Fortolkning krever et fortolkningsskjema. Dette kan, som sagt, videre utvikles til det jeg kaller for felles referanserammer. Det er vesentlig å bli oppmerksom på fellesmenneskelige referanserammer opp i dette. Da snakker jeg ikke bare om det kulturelle, men måten alle mennesker anskuer verden på, som følge av måten vårt sanseapparat er arrangert på, men også som følge av vår evne til symbolspråk og den katalyserende effekten dette har på vår tenkning. Det er dette vi må falle tilbake på når vi skal utvikle vitenskap. Det er det positive; humanismen. Men det er også en fallgruve i det vi risikerer å anskue alt annet også gjennom dette filteret. Det kaller jeg for antropisk anskuelse. Dette gjelder på mange områder, men fokus her er studiet av informasjonssystemene i vår egen hjerne og kropp. Vi må ikke la oss forblinde til å tro at dette fungerer som vår egen tenkning og egen indre opplevelse. Dette er en type tankefeil som jeg tror fortsatt er uoppdaget innen vår tids akademia. Det som er viktig her er at når jeg snakker om antropisk anskuelse, så er det dette jeg snakker om.

Videre har jeg på veien hit, som sagt vært opptatt av å distansere meg fra magitenkningen på området. Jeg er altså ikke med på at bevissthet vilkårlig oppstår bare man tilfører nok «megaflops» på et lite nok område. Jeg har vært ute etter forslag til informasjonsstrukturer, mekanismer og egenskaper som må til for å konstruere opp et subjekt. Dette har jeg vært inne på her. Jeg tenker også det er nøye sammenheng mellom funksjonalitet som danner et subjekt, og bevissthet.

Enda en byggekloss som må på plass er den funksjonelle forståelsen av det emosjonelle systemet. Les gjerne teksten. Den er vesentlig fordi min hypotese om utvikling av bevissthet starter her. Hypotesen er at bevissthetens kime har startet med utvikling av følelser (les gjerne denne oppgitte teksten). Da er det vesentlig å forstå hva følelser egentlig, og hvilken funksjon de har, opprinnelsen og hvordan dette kan ha utviklet seg.

En grovskissering av hypotesen

Grovskissen er som følger:

1)      Før «emosjonell tid» regjerte sanntids tilstandssystemer. Vi snakker bakterier, planter og kanskje de første flercellede dyrearter. Dette var ekte stimuli-respons systemer. Min hypotese er at det var og er zombie-systemer.

2)      Men avansert kropp krever avansert informasjonsstyring. Det vil si avansert tilstandsstyring.
Et eksempel på det jeg tror kan være et zombiesystem er kakerlakken. Den har ingen sentral hjerne. Du kan plukke av den hode, og den fortsetter å oppføre seg som den alltid har gjort. Men den sulter i hjel som følge av manglende evne til å spise. Informasjonsprosessering er distribuert omkring i hele insekts-kroppen. Man kan altså tenke seg at alle arter som senere har utviklet en sentral hjerne, har vært gjennom en fase hvor arten har fungert omtrent som kakkelaken.

3)      Det skapes et seleksjonstrykk mot mer fleksibelt atferds-repertoar. Dette skaper kimen til det emosjonelle systemet.

4)      Det emosjonelle systemet legger seg opp på det tilstandssystemet som allerede er der. Det baserer seg på å avlese signifikante identifikatorer i tilstandssystemet, og deretter påvirker dette utforming av atferd på basis av dette.

5)      Dette forutsetter en prosess, som anskuer en annen prosess og som agerer med utgangspunkt i dette.

6)      En prosess som anskuer en annen prosess, forutsetter utvikling av fortolkningsskjema for dette.

7)      Dermed har vi utviklet et system for selvanskuelse. Dette er overgangen fra at zombie-system som registrerer tilstander og utløser responser, til et system som «føler» og reagerer.

8)      Straks det emosjonelle systemet, med tilhørende mekanismer for å konstruere opp innovativ atferd, begynner å få taket på det, så får vi en «bootsrap»-effekt som setter fart på denne utviklingen. Beslutningsevne gir biologisk gevinst som avgrenses av handlingsevne. Det skaper et seleksjonstrykk på utvidelse handlingsevne, som igjen skaper enda mer seleksjonstrykk på beslutningsevne.

9)      Det å ha utviklet et fortolkningsskjema på egne responser skaper nå en ny anledning til å kunne forutsi andre aktører. Dette er den såkalte «theroy of mind». Prinsippet her er «på seg selv kjenner man andre». Det er umulig direkte å anskue andres indre liv. Men evnen til å forutsi andre aktører baseres på den basis at «de andre ligner de andre på meg». Systemet blir i økende grad i stand til å forutsi og kalkulere inn andre aktørers atferd. Igjen dette gir åpenbare biologiske gevinster og driver utviklingen i retning av spesialisering på forståelse av andre aktører med utgangspunkt i selvforståelse. Dette kalles for projeksjons-hypotesen. Empirisk kan vi bekrefte dette med å oppdage egen tilbøyelighet til å tillegge alt i naturen et «sjelsliv». Noe av dette er jeg inne på her og her.

10)   En annen potensiell nyvinning av system for selvanskuelse og evne til projeksjon, er mulighet for empati. Koble dette opp mot slektskapsseleksjon og oppdag hvilke biologiske gevinster det ligger i å utvikle omsorgsevne for eget avkom og videre nære slektninger.

Ifølge denne hypotesen oppstår bevisstheten som følge av at det utvikles en evne til selvanskuelse. Dette er nevrale funksjoner på lik linje med alt annet i hjernen. Den evolusjonære forklaringen starter først med fordeler av innovativ atferd, deretter med den fordelen det gir å utnytte dette til forståelse av andre, både i form av å kunne forutsi andre aktører, men også i form av evne til omsorg. Man må også regne med at dette vekselvirker: man videreutvikler egen selvforståelse ved å samspille med andre.

Subjektet blir i denne sammenheng objektet som prosessen for selvforståelse retter seg mot. Jo mer sofistikert oppfatning av eget subjekt, desto større selvforståelse. Bevisstheten er summen av de prosessene som til enhver tid anskuer fasetter av de komponenter som utgjør subjektet.

Dette forklarer også det såkalt «harde problemet» med bevissthet. Vi har en indre anskuelsesevne, som på ingen måte er kompatibel med andre fortolkningsskjema, utviklet for den ytre verden. Til å anskue den ytre verden har vi sofistikerte skjema for tid, rom, visualisering, ting, landskap, navigering, kausalitet osv. Og alt dette benytter vi i vår utvikling av erfaring og forståelse i den ytre verden. Men disse anskuelsesformer passer overhodet ikke sammen med skjemaer for indre anskuelse. Med andre ord lar de seg ikke forene, og blir dermed en del av det jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i våre sinn.

Hva denne hypotesen forutsier er følgende: Vi har mekanismer i hjernen som er spesialisert på nettopp det: å observere og respondere på andre hjerneprosesser.

 

Litt mer utfyllende forklaring

Forklaringen på det emosjonelle systemet starter med refleksjon over styring av atferd; avansert innovativ atferd. For slik atferd krever forutgående beslutninger. Men beslutninger krever en viss representasjon av verden, kreativitet til å skape alternativ, en viss evne til å forutse virkningene av alternativene, og evne til å foretrekke noen alternativer foran andre. Det emosjonelle systemet sørger for det siste punktet.

Så vi er i behov av en mekanisme som gjør systemet i stand til å foretrekke noe foran noe annet. Vi kan kalle det for evne til å verdsette, eller vi kan kalle det for preferanser. Hvordan har dette kunnet utvikle seg?

De første former for atferd har nok vært sanntids stimuli-respons basert. Vi kaller det gjerne for reflekser. Det såkalte behavioristiske prosjektet på begynnelsen av det 20-århundre, har nok fått bedre suksess dersom det hadde basert seg på bakterier i stedet for rotter. Les min kritikk av dette prosjektet her. Poenget er at arter på nivå med rotter, i langt større grad er i stand til å «finne opp sin egen atferd» enn bakterier. Jeg gjetter at bakterier, nærmest har et bibliotek med algoritmer og prosedyrer, som utløses av stimuli.

Men dette blir alt for rigid, dersom miljø og utfordringer endrer seg. Dette skaper et «tradeoff» mellom to ytterpunkter som kan beskrives slik:

1)      All atferd er formet av arv.
Atferdsmønster påvirker biologisk gevinst. Dermed blir atferdsmønster gjenstand for evolusjonært seleksjonstrykk. Følgelig vil atferdsmønster formes av det naturlige utvalg. Men dersom det skal kunne skje må atferdsmønster være arvelig. Dette er det ene ytterpunktet. Og vi oppdager umiddelbart problemet som jeg antydet at for eksempel bakteriearter kunne ha: rigiditet. Dersom miljø eller utfordringer endrer seg blir denne løsningen alene for rigid. Dette er ikke noe stort problem for bakterier, fordi de har så høy frekvens på generasjoner pr. tidsenhet at dette kan kompensere for problemet. Men med en gang vi får mer avanserte flercellede organismer med langt færre generasjoner pr. tidsenhet så vil denne begrensingen raskt bli et alvorlig problem. For miljøet endrer seg stadig.

2)      Atferdsmønstret er kun formet adaptivt.
Dette er den andre ytterligheten. Det vil si at individet ikke arver noen form for atferdsmønster, men baserer alt den informasjon som individuell livserfaring gir. Dette er et tenkt tankeeksperiment, for det finnes neppe noen organismer på denne planeten som fungerer slik. Det er minst to årsaker til dette. Det første er at det er umulig å komme i gang. Et individ som fødes med en blank hjerne, er et dødt individ. Preferanser kan ikke velges uten evne til å kunne foretrekke noen preferanser foran andre, for det er jo ikke mulig uten at preferanser var til stede i utgangspunktet. For denne informasjonen ligger ikke innebygget i signalstrømmene utenfra. Med andre ord: individet vet ikke hva det vil. Så glipper også muligheten til å arve atferd. Med andre ord kan ikke fordelene med punkt 1 oppnås. Når det naturlige utvalg ikke kan arbeide med atferd, så glipper arten på nyttegjøringen av den biologiske kompetansen som akkumuleres ved hjelp av genetisk arv.

Min konklusjon er at den løsningen som utvikler balanserer mellom disse to ytterpunkter. Vi snakker med andre ord om et kompromiss som integrerer en kombinasjon av arv- og miljø-påvirket atferd. Den naturlige arbeidsdelingen er at kompetansen på «hva jeg vil», som jo egentlig er kroppskompetanse i stor grad kan arves, mens kompetanse omgivelsene er noe som hvert enkelt individ må erverve gjennom livserfaring. Atferden blir altså til i en kombinasjon mellom disse.


Man kan tenke seg at seleksjonstrykket på styring av atferd er så pass signifikant at det spinner av en vekselvirkning hvor handlingsevnen øker, men hvor det igjen anriker et mer sofistikert styringssystem, som igjen anriker enda mer handlingsrom osv.

Ut av dette så burde kompromisset komme til syne. All atferd formes både av nedarvede komponenter og av tilpasninger til de lokale utfordringer som hvert enkelt individ møter i sitt liv. Vi skal ikke dvele for mye med dette, men antakelsen er altså at arbeidsdelingen blir mellom et emosjonelt system, som representerer arven, og et kognitivt system som er mer plastisk og som sørger for tilpasningen til de lokale utfordringene som individet møter på sin livsvei.

Vi kan også formulere dette litt annerledes. Evolusjonen frembringer en statistisk «fasit» på hva som tidligere har fungert i grove trekk. Dette handler ikke bare om informasjonssystemer. Selve kroppen og alle dens løsninger representerer slike statistiske gjennomsnitt formet av tidligere generasjoners suksesser og fiaskoer. Les gjerne denne refleksjonen for å komme enda mer under huden på denne tankegangen. Dette innebærer et det som arves er uspesifikt og i grove trekk. Begjær etter en partner, er en slik uspesifikk egenskap. Den sier ikke hvilken partner, og heller ingen strategi. Men begjæret angir et mål, eller en retning. Men det finnes tusen mulige veier dit. Selve strategien må komme som følge av den spesifikke situasjon, og de spesifikke utfordringer individet stor overfor. Herav sanseapparat, adapsjonsevne og kognitiv funksjonalitet. Disse legger seg da på toppen av det emosjonelle systemet for å ivareta dette. Men før dette har altså det emosjonelle systemet blitt utviklet.

Jeg gjetter at starten på utvikling av det emosjonelle systemet handler om regulering av kroppsfunksjoner. Det å drive en kompleks kropp krever sannsynligvis et komplekst informasjonssystem. For eksempel når det kommer næring inn i systemet, så må diverse enzymer og kanskje hormoner, produseres i riktig rekkefølge og leveres for å ta hånd om fordøyelsen. Da handler det om å detektere at det skjer, så starter f.eks. produksjon av serotonin. Et annet kjent eksempel er at når fare detekteres, som jo er en kompleks operasjon i seg selv, så produseres f.eks. adrenalin. Blodtrykket økes og hjerterytmen økes. Dette er kroppslige tilstander som det emosjonelle systemet bygges opp over. Dette har jeg gått mer detaljer inn på her. Resultatet er utvikling av en rekke grensesnitt; fortolkningsskjemaer til benyttelse av informasjonshøsting basert på kroppsresponser og kroppstilstander som kilde.

Utvikling av evne til innovativ atferd inkluderer etableringen av det emosjonelle systemet. Det har jeg skrevet om her og her. Min hypotese er at det kreative systemet er i behov av en intern evalueringsmekanisme for å kunne fungere. Dette er i min verden emosjonelle mekanismer. Men det er ikke vanskelig å se samsvar mellom følelser til tilstander. Et bevisst system opplever emosjonelle følelser, et zombie-system registrerer tilstander. Men dette er bare ord. Hva er i praksis forskjellen? Egentlig ingen. Men muligens kan vi fokusere på veien fra tilstand til emosjon. Vi er i stand til å utvikle kunstige systemer som har grader av styringssystemer basert på tilstander. Og vi kjenner ikke grensene for hvor langt vi kan komme med dette. Men evolusjonen har utgangspunkt i biologi og kroppslige tilstander. Avanserte biologiske systemer kan neppe fungere uten ved hjelp av noen form for informasjonsprosessering. Når det kommer så langt som til det emosjonelle så har jo det åpenbart utgangspunkt i registrering og regulering av kroppslige tilstander. (Se om Langes Loop) og det biologiske emosjonelle er vesensforskjellig fra f.eks. reflekser eller algoritmer. Dette har jeg beskrevet her. Jeg bruker en metafor at følelser er å sammenligne med kraftfelter. Det er en metafor som kun passer på virtuelt nivå. I bunnen har vi tett integrerte nevrale nettverk hvor integrasjonen er slik at svært mange av nodene i systemet har forbindelser slik at de oppfatter det emosjonelle utbruddet. Dette er kombinert med kjemisk påvirkning som kan påvirke mange noder samtidig. Men på virtuelt nivå fungerer dette som "kraftfelter" som påvirker modus i systemet.

Jeg har sett psykologer foreslå at bevissthet er betinget av denne nærintegrasjonen med kroppens tilstander. Det er en oppfatning jeg etter hvert har kommet til å dele. Det er altså her, på dette stadiet at det kan gi mening å bytte terminologi fra at systemet registrerer og regulerer til at systemet «føler» og «reagerer».

De dypere spørsmål er om det er forskjell på disse to variantene i systemer som fungerer på dette nivået.  Følgende refleksjon kan kanskje løsne på problematikken. Da starter vi med begrepet «forsyn». Dersom et system skal kunne evaluere et handlingsalternativ, uten å utføre handlingen, avhenger treffsikkerheten av systemets evne til å forutsi utfall. Da er vi inne på teori om konsekvenser. Husk at det er ikke noe 1-1 forhold. Konsekvenser sprer seg som ringer i vann, og har i prinsippet uendelig utbredelse i uendelig lang tid. Det er ikke mulig for et system å handtere en slik utfordring, så vi har åpenbart en filtrering på relevans.

Men det som er vesentlig her er at dette ikke bare handler om virkningen av handlingen, men også hvilken virkning den forutsette virkningen har på «meg»; subjektet. «Hva betyr dette for meg?». Systemet må altså kalkulere inn, ikke bare relevante virkninger, men også egen reaksjon på forventet virkning.
Når jeg er kommet så langt inn i en antropisk anskuende beskrivelse av systemets utfordring og virkemåte, så er det nettopp å påpeke at det jeg har kommet med her er en antropisk anskuelse.  Systemet i seg selv behøver ikke å ha en anelse av virkninger, konsekvenser osv. for å kunne fungere på denne måten. Dette behøver på ingen måte å være et «tenkende system» som vurderer ut fra «et bilde av verden». Alt det trenger er funksjonalitet som representerer relevante fasetter av omverden på en slik måte at det ender opp med et atferdsmønster som øker treffsikkerhet opp mot biologisk gevinst. Det kan med andre ord godt være et zombie-system, totalt uten opplevelse av hva «det driver på med».

Men det som er vesentlig her er steg nummer to i prosessen, som antropisk kan formuleres: «Hva betyr dette for meg?». Litt mer teknisk: Hvilken virkning har forutsette konsekvenser på subjektet. Oppdag at for å kunne besvare et slikt spørsmål så må systemet utvikle kompetanse på egne indre reaksjoner som følge av ytre hendelser. Oppdag at dette forutsetter at prosessen utvikler grader av «selvforståelse».

Hvordan skjer dette på en måte som utvikler et emosjonelt system? Det emosjonelle systemet har utgangspunkt i registrering av kroppslige tilstander. Men her har vi en bevegelse fra at sanntidssystem, over til et mer sofistikert system, som husker tidligere forløp, er adaptivt, kan gjøre assosiasjoner og koble dette opp mot tidligere tilstander i egen kropp. I vår art og hos alle pattedyr, skapes dette av mekanismene i Hypocampus. Det er en struktur dypt nede i det limbiske system som holder rede på minner.  Forsyn skapes av erfaring. Forutsetningen er at fremtiden ligner på fortiden. Det er ingen forutsetning som «systemet filosofisk har resonert seg frem til». Denne mekanismen er der fordi den har vist seg å fungere: gitt biologisk gevinst, og dermed anriket av det naturlige utvalg. Ved hjelp av evne til minne, skapes forutsetningen for å skape et virtuelt tidsforløp. Det er en narrativ, som ikke bare representerer fortiden, men som også er nyttig til å forme handlinger på en måte som gir positive virkninger i fremtiden.

Poenget er nå at ut av dette utvikles ikke bare erfaring om den ytre verden, men også metakompetanse på egne indre prosesser. Her, tenker jeg, ligger nøkkelen til det som ender opp med bevisste prosesser. Prosessen akkumulerer ikke bare kompetanse på den ytre verden, men også på fasetter av egne indre prosesser.

I tillegg til at vi har ytre datastrømmer (sansene), så har vi også indre datastrømmer. Alle disse datastrømmer er i behov av fortolkningsskjema for å kunne høstes. Over tid, over mange generasjoner skapes altså et system, som ikke bare har forutsetninger til kompetanse på den ytre verden, men også på den indre. Dette er selvanskuelse.

Et vesentlig punkt her er at dette er uforenelige fortolkningsskjema, formet av vidt forskjellige utfordringer. Det er her at kløften mellom den indre- og den ytre ligger.

På hvilket stadium får vi så overgangen fra zombie til opplevelse? Sannsynligvis skjer dette gradvis, etter hvert som arter over tid utvikler stadig mer sofistikert kompetanse på egne indre prosesser, drevet av biologisk gevinst for hvert fremskritt.

Det kan være en «bootstrap».  Det må ha vært en overgang fra smerte, i sanntid, til frykt i ettertid, fra nytelse i sanntid til begjær i ettertid. Bootstrapen består i at hukommelsen øker effekten av mekanismen, som igjen øker hukommelsen, og kanskje øker styrken i dette, noe som igjen øker atferds-responsen.

Men på dette stadiet forblir dette bare spekulasjoner fordi vi her beveger oss frem og tilbake over en barriere som består av det fysiske systemet på den ene siden, og prosessens indre virtuelle liv på den andre siden.

Det såkalt «harde problem med bevissthet» handler om denne barrieren mellom to informasjonsstrukturer som kommer fra verdener som er umulig å forene. For å ta en parallell: Vi kan lett visualisere rommets tre dimensjoner. Dette gjør vi fordi vi har ferdig indre fortolkningsskjema, spesialisert for dette. Vi har ikke behov for flere romlige dimensjoner fordi det ikke er relevant for biologisk gevinst. Så kommer Einstein med sin «romtid» og vitenskapen med enda flere dimensjoner. Vi kan alltids beskrive dette i matematisk språk, men vi kan ikke se det for oss. Begrensingen ligger i den anskuelsesevne evolusjonen har utstyrt oss med. Er det da så rart at de sofistikerte fortolkningsskjema som utgjør vår indre anskuelse, som er utviklet på bakgrunn av sin egen klasse med utfordringer, som har lite eller ingenting med det ytre å gjøre, på ingen måte er kompatibelt med fortolkningsskjema for ytre anskuelser?

Dersom vi forutsetter en begynnende bevissthet som starter som en bivirkning, og kanskje forsterkes fordi det øker effektiviteten på emosjonell/innovativ regulering av atferd, så er resonnementene mye enklere i forhold til de to neste punktene på listen.

Nå går vi over til stadium nr. 2 i denne prosessen. Hittil har vi altså fått utviklet fortolkningsskjema på eget indre liv. Det gir biologisk gevinst fordi fortolkning av egne responser er med på å forme atferdsmønstret på en slik måte at resultatet blir biologisk gevinst. Den siste setningen sier egentlig ingenting, med mindre vi går helt til bunns i dette. Tilstander som gir smerte er det samme som tilstander som gir skade, ikke bare på kropp, men også på reproduksjon. Motsatt: tilstander som gir nytelse er det samme som tilstander som gir nytte, ikke bare for kropp, men også for reproduksjon. Et informasjonssystem vet ikke dette bare sånn helt ut av løse lufta. Det må mates med data som harmonerer med dette, og da er kroppens tilstander utgangspunktet for dette. Her er det også vesentlig at vi ikke kommer utenom genetiske komponenter i denne utviklingen. Et informasjonssystem må «vite» hvilke tilstander som foretrekkes, og hvilke som unngås. Dermed er vi også inne på at vi har arvelige komponenter i denne ligningen. Det er vesentlig å erkjenne, både nødvendigheten av dette, og ikke minst å kunne identifisere dette i vår egen indre opplevelse. Men det kommer jeg tilbake til.
Denne fasen er altså utgangspunkt for utvikling av fase 2. For dersom vi har et innovativt informasjonssystem basert på emosjoner og den kreative prosess, som samtidig begynner å akkumulere informasjon om sitt eget indre liv, så skaper dette potensielle fortolkningsnøkler som kan anvendes på andre aktører i økosystemet. Forutsetningen er at andre aktører i verden «ligner på meg».  Dersom dette er tilfellet, vil det være biologisk lønnsomt å ta utgangspunkt i det samme fortolkningsskjema for å «forstå meg selv», og deretter anvende dette på andre aktører. Dette er det jeg vil kalle for projeksjonsteorien for bevissthet. Arten utvikler det man på fagspråket kaller for «theory of mind». Dette er det gjort forskning på. Og det er ikke tvil om at mange arter evner å tilpasse seg ut fra forståelse av de andre som aktører som «ligner meg». Det å kunne forutsi andres atferd er selvsagt en stor fordel, som åpenbar gir biologiske gevinster. En skjære som gjemmer maten, og som oppdager at en annen fugl har sett dette, vil flytte maten. Fordi «den vet» at den andre har sett maten, og kan forutsi at den vil benytte muligheten til å forsyne seg så snart anledningen byr seg. Et zombie-system ville også kunne gjøre dette. Men her må vi tenke inkrementell utvikling. Atferden er basert på innovativ konstruksjon av atferd basert på blant annet fortolkningsskjemaer som forutsier andre aktørers oppførsel. Veien til å erverve et slikt fortolkningsskjema går gjennom projeksjon. Jeg forstår den andres indre liv, ved å projisere eget indre liv på den andres aktøren.

Et zombie-system vil kunne programmeres til å gjøre dette, men da direkte, uten denne tunge veien via selvforståelse av egne indre komplekse prosesser.
Hypotesen her er altså at veien til «målet» er langt mer nærliggende gjennom et system som utvikler erfaring på eget indre liv og projiserer det på andre aktører, og at dette raskere oppnår en treffsikkerhet som er langt mer effektiv enn alle andre alternativer.

Men, for å motsi meg selv. Kanskje kan systemet komme så langt som dette, uten bevissthet. Da tenker vi evolusjon og fitness. Dersom bevisstheten selv ikke gjør noe fra eller til med fitness, så kan ikke dette forklare bevisstheten. Det store problemet er å komme opp med funksjonalitet, hvor bevisstheten faktisk gjør en forskjell.

Her er tankeeksperimentet som løser problemet. Dersom jeg fikk det for meg at ingen andre i verden har bevissthet utenom meg, ville all moral falle. Jeg måtte fortsatt forholde meg til maktstrukturene skapt av dukkene rundt meg, men mentalt er jeg å regne som psykopat. Kom det til stykket og jeg hadde muligheten, ville det ikke kostet meg en kalori å drepe noen dersom jeg så gevinsten i det. Ja selv store folkemord ville ikke være noe problem. Etikk ville ikke bare vært fraværende, men faktisk også meningsløst. Plutselig kobler jeg at selveste forestillingen om at «de andre har det som meg», vil kunne ha dyp innvirkning på måten jeg oppfører meg mot andre på.

Og dette får da full effekt idet vi kommer til fase 3. Det handler det om arter som utvikler evne til omsorg for eget avkom. Da handler det ikke bare om å forutsi den andre aktørens «neste trekk», men om å speile avkommets indre liv i seg selv. Jeg kjenner barnets smerte, gleder og sorger direkte inn i mitt eget emosjonelle system. Her er vi inne på en arena hvor zombie-systemet faller helt gjennom. For her er det nettopp den indre opplevelsen som er den fundamentale drivkraften. Et zombie-system har ingen indre opplevelse. Da er sannsynligheten langt større for at et zombie-system må henfalle til rigide prosedyrer og ritualer for ivaretakelse av avkommet. Evne til empati er det nærmeste vi kommer en direkte forlengelse av prosessen inn i avkommets indre liv. Dette gir en helt annen dynamikk, øker fleksibilitet og innovasjonskapitalen. Så min hypotese er at her er det bevisste system en klar vinner i forhold til et zombie-system.
Kanskje kan vi ta denne videre: Dersom et zombie-system skal kunne gjøre gode gjetninger på hvordan avkommet skal behandles, så vil det fungere dårlig å ta det ut av det blå. Det har jo en egen arv har formet vektingen på preferansene optimalt opp mot biologisk gevinst. Da har vi jo informasjonen der. Gjetningen er overflødig. Men en måte å implementere dette på er å utvide informasjonssystemet til også å ha kompetanse på egen virkemåte. Altså informasjonsstrukturer om seg selv. Vel, det er vel kanskje definisjonen på et subjekt, informasjonsstrukturer som omhandler eget informasjonssystem. Det er jo en helt klar kandidat til en bevisstehetsillusjon.

I min tenkning så er det nettopp omsorgsevnen som blir den katalysatoren som må til for å at arter skal gå fra å leve i horder, til å leve i flokker med sofistikert sosialt samspill. Og dette er en barriere for naturlig utvalg, nettopp på grunn av den mest nærliggende tendensen til å foredle frem de rene egoistiske tilbøyelighetene. Som ung religions-skeptiker fikk jeg spørsmålet «Hvor kommer det gode fra?»  Kanskje er dette en mulig forklaring.

Er det mulig for et zombie-system å simulere menneske helt og fullt uten å «våkne opp» fra sin egen zombie-tilstand? Jeg tenker at det er mulig. Men nøkkelen til veien om bevissthet går via evolusjon. Evolusjon av informasjonssystemet skjer lag på lag. Hvert lag er avhengig av å tolke de lagene det bygger videre på. Men integrasjonen i et zombie-system er ikke avhengig av å bygge på dette. Kommunikasjonen kan skje via komplekse, veldefinerte protokoller mellom systemene. Det ville kanskje til og med bli raskere og mer effektivt. Men evolusjonens vei er ikke ingeniørens. Evolusjonen fungerer til enhver tid med utgangspunkt i det som er. Et zombie-system som det jeg skisserer forutsetter planlegging og utvikling av konsepter før systemet skapes. Dette er et verktøy utenfor evolusjonsprosessens rekkevidde. Følgelig ender evolusjonsprosessen opp med lag på lag av indre selvanskuelse.

Den indre selvanskuelse er på et høyt plan av integrasjon. I bunnen handler systemenes integrasjon om nevronenes utløpere som forbindes med hverandre. Men i denne sammenheng snakker vi ikke om en eller to, men om tusener, kanskje millioner av utløpere som avleser et system. Da snakker vi ikke om enkeltstående signaler, men om mønstre, på samme måte som for sansene. Og vi snakker om samme komplekse mekanisme for fortolkning; kreative systemer, som gjetter, evaluerer, gjenkjenner og konstruerer fortolkningen. Og det som fortolkes er et indre system, som representerer egen alt fra egen kropp til avanserte hjernefunksjoner. Dette er ikke sammenlignbart med den ytre virkelighet som sanseinformasjon har sitt utspring fra. Vi snakker om fortolkningsskjema som hverken forholder seg til tid eller rom eller lokasjon på noen måte. Fortolkningsskjema representerer kompetanse på et spesifikt system i hjernen, og dets særegne virkemåte. Dette har ingen kompatibilitet med det vi forbinder med den ytre sanseverden. Derfor vil det aldri kunne forbindes med noe i den ytre verden. Og dette kan være lag på lag av slike indre selvanskuelser. Og på et nivå finner vi såkalt «selvbevissthet» som kanskje mest handler om å sette språk på dette.

Derfor skaper dette en strukturell barriere som er umulig å overkomme med vår fornuft. Det er på dette virtuelle nivået. På lavere nivå forenes jo dette, men da øker kompleksiteten så dramatisk at det blir en barriere i seg selv.

Oppsummeringen er at dersom vi tar forutsetninger om at mennesket er et evolvert vesen, slik vitenskapen har erkjent, og vi holder oss til den metafysiske virkelighet som fysikken forutsetter; materialismen, så er dette de mest nærliggende forlagene til hvordan og hvorfor bevissthet har oppstått.

Jeg har også gjennom denne tankeprosessen råket bort i en mulig forklaring på hvorfor de to verdener, som er den indre verden hver av oss opplever og den ytre verden vi erkjenner egentlig er uforenelige størrelser. De er uforenelige fordi de betinges av to uavhengige anskuelsesformer (les fortolkningsskjema). Signalstrømmen fra mitt indre liv handteres av håndteres av fortolkningsskjema utelukkende utviklet for og tilpasset dette formålet. Utviklingen er drevet av det seleksjonstrykket som er skapt av fordelen ved å kunne forutsi og forstå andre subjekter. De anskuelsesformer som er utviklet av denne prosessen, er grunnleggende uforenlig med fortolkningsskjema som er utviklet for å gripe signalstrømmene fra den ytre verden. Dette føyer seg da inn som en del av det jeg kaller for "Den store splinten" som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Og det har skapt dualismer av type skille mellom subjekt og objekt, skillet mellom sjel og legeme, skillet mellom ånd og materie. Vi mennesker ser avgrunnen, og har skapt en rekke narrativ som omhandler det. Denne hypotesen forklarer hvorfor denne avgrunnen er der. Den forklarer ikke «The Hard problem of consciousness» på en måte som er enkel intuitiv og forståelig. Men den forklarer hvorfor man aldri vil finne noen slik enkel og intuitiv forklaring.

Denne hypotesen er i så fall et forsøk på en tilnærming som er mer tro mot vitenskapen og kunnskapen i vår tid. Jeg anser den som fullt ut falsifiserbar, selv om dette pr. i dag teknologisk er langt utenfor rekkevidde. Og selvsagt er dette en skisse med mange spektakulære spekulasjoner. Åpenbart må den justeres. Poenget her er å lansere noen nye spor, som kan vise seg fruktbare i forsøket på å forstå dette problemet.

Hvor revolusjonerende er denne hypotesen? Vel, i all min lekmanns-research i forbindelse med arbeidet med dette dokumentet dukker denne videoen opp:

https://www.youtube.com/watch?v=2i9UPTDUFJo&t=604s

Her kommer professoren med resonnementer som i stor grad passer med det jeg har fremstilt her. Det irriterer meg som vanlig for da er ikke dette min originale ide. Men samtidig viser det at dette også er tanker som figurerer blant verdens mest ledende tenkere på området. Mitt bidrag (tror jeg) er at jeg i tillegg fyller ut en del viktige huller i det resonnementet som gjengis her. Og det har særlig utgangspunkt i mine refleksjoner om informasjon, noe som både hjelper oss til å forstå det illusoriske i vår opplevelse av dette, men som også hjelper oss til å forstå hvorfor dette ble evolusjonens mest nærliggende utviklingsvei. Så tenker jeg at resonnementene ikke hadde vært mulige uten en god ingeniørforståelse av evolusjonsmekanismene.

 

Hvordan estimere bevissthetsnivå hos andre arter basert på denne hypotesen?

Den viktigste grunnen til å beskjeftige seg med tematikk rundt bevissthet handler om grensene for etisk hensyn. Da er forutsetningen empatisk etikk som er tydelig på at etisk hensyn bindes opp mot evne til livskvalitet, som igjen forutsetter evne til bevissthet. Med utgangspunkt i empatisk etikk er det kun denne egenskapen som det gir mening å ta etisk hensyn til. Det betyr ikke at andre ting ikke kan inngå i etiske vurderinger. Men da er det kun i kraft av instrumentell verdi. Vi tar hensyn til ting fordi de er verdifulle for noen. Men subjektivismen tilskriver evnen til å verdsette kun til subjektet. Da er det innforstått at bevissthet er en nødvendig betingelse for å skape et subjekt.

Dersom vi skulle ta utgangspunkt i oppgitte hypotese, hvordan kunne man da forskningsmessig gå frem for å estimere sannsynlighet for bevissthet hos de forskjellige artene? Her er hva jeg ville ha sett etter:

1)      Handlingsevne
Da snakker vi signifikant evne til avanserte handlinger som ikke kan tilbakeføres til stimuli-respons-reflekser. Dette utelukker f.eks. planter, sannsynligvis også bakterier.

2)      Innovasjonsevne
Overgangen mellom stimuli-respons og at individet «oppfinner sin egen atferd» er flytende. Og har kan det nok være vanskelig å sette grensene. Jeg tenker at atferd som er helt mekanisk forprogrammert aldri kan fungere uten at det finnes mekanismer for lokal tilpasning. Spørsmålet er om den lokale tilpasningen kun er stimuli-drevet, eller om arten har en kreativ motor til å hjelpe seg. Det er slike vurderinger som må inn når man vurderer f.eks. innsekter, edderkopper, krypdyr og fiskearter. Det jeg tror man kan se det på, er ved å gjøre samme tilnærmingen for den behavioristiske: man kartlegger biblioteket over standard-responser, og forsøker å finne ut om arten er i stand til å produsere atferd som går ut over dette, og i hvilken grad.

3)      Hukommelse
Her tenker jeg på episodisk hukommelse. Kunstige systemer i dag har ingen problemer med å bygge opp datamodeller av omverdenen. Dette gjør oss på ingen måte bekymret for bevissthet. Psykologene skiller mellom episodisk og implisitt hukommelse. En slik datamodell, som jeg har nevnt, inngår i den implisitte kategorien. I denne kategorien ligger også assosiasjoner, kausalitetsforhold; i det hele tatt signifikant kompetanse på hvordan verden er og hvordan den fungerer.
Det som, i dette perspektivet karakteriserer den episodiske hukommelse, er subjektets narrativ. Dette er forestillinger som gir subjektet en fortid, og, på basis av dette, en antatt fremtid. Her kommer subjektets viktigste karakteristikk inn: forestillingen om «meg i sentrum». Jeg er i sentrum av fortellinger som er i fortiden og hvor mange av dem ender i fremtiden. Nå er beskrivelsen av dette i høy grad preget av antropisk anskuelse. For andre arter kan det være snakk om sekunder. For eksempel ett sekund bakover i tid, og en fremtidsutsikt på ett sekund. Totalt et tidsvindu på to sekunder. En påvisning av et slikt tidsvindu f.eks. hos en innsektsart, vil for meg være indikasjon på en form for bevissthet.

4)      Nevrologi
For å besvare noen av spørsmålene over, er nok den harde veien å gå via kartlegging av artens nervesystem, og komme så langt ned i mekanismene at man får en god oversikt over funksjonalitet. Det jeg vet er at man har kommet langt i en slik type prosjekt ved å studere bananfluer. Her er målet å få til en så fullstendig kartlegging som overhodet mulig. Det er gjennom dette man sannsynligvis vil kunne få de beste estimater på området.

Den formen for bevissthet som vi snakker om her, er kanskje ikke den eneste formen. I og med at informasjonssystemer åpner en slik verden, så er det åpenbart mye vi ikke aner, særlig fordi vi ikke unngår å anlegge en antropisk referanseramme på det hele. Så selvsagt kan dette møtes med «alt det vi ikke vet om». Det er sant. Men her vil jeg påpeke at det å stoppe vår undring med et hoderystende «det finnes mer mellom himmel og jord», på ingen måte er en fruktbar tilnærming, på den måten at det gir oss noe mer å gå på. I teksten om «det kritiske mennesket» påpeker jeg dette med ydmykhet, åpenhet og tvil. Men det er umodent å la «alt vi ikke vet» stoppe oss fra undring og nysgjerrighet. Den vitenskapelige grunnholdningen handler om vi tar fatt i det vi har, av observasjoner og kunnskap, så bygger vi videre på det. Hovedhensikten her er å finne fornuftige måter å identifisere og, ikke minst, avgrense bevissthet slik at vi har gode anslag for hvor de etiske grensene går.

Oppsummering: Løser dette «det harde problemet» med bevisstheten?

Det løser ikke problemet på den måten at det går et sus av «aha» gjennom hele den filosofiske verden. Det kommer aldri til å skje. Problemene er for komplekse til at det noensinne blir å forvente en unison erkjennelse på dette. Og så er det slik at det meste jeg har kommet opp med av ideer på området, ikke er unikt. Jeg leker meg mer ideer som flyter rundt i vår samtid. Men jeg tror at jeg er unik i måten jeg kobler dette til evolusjonsteorien og i måten jeg kobler dette til subjektivistisk fortolkningsteori. Men her kan jeg også ta feil.

Her er det jeg oppfatter som de viktigste utfordringene som utgjøre det som kalles for «det harde problemet» med bevissthet:

1)      Sinn-kropp-problemet
Dersom bevisstheten skulle kunne utgjøre en forskjell i organismens uttrykk må den på en eller annen måte kunne påvirke organismens fysiske oppførsel. Men hvordan skjer det? Problemet ble første gang påpekt av Elisabeth av Böhmen i et brev hvor hun kommenterte Descartes «Meditasjoner over filosofiens grunnlag». Problemstillingen er godt beskrevet her.

2)      Kvalia-problemet
Se beskrivelse her. Problemet er at det oppfattes umulig å koble mellom den indre opplevelse av noe, og den fysisk målbare manifestasjon av prosessen. All informasjonsprosessering kan teoretisk måles, observeres og analyseres via vanlige kjente vitenskapelige metoder. Dette gjelder både datasystemer og biologiske systemer. På denne måten kan vi observere hjernens aktivitet, og personen kan fortelle hva han opplever. På denne måten kan vi koble hjerneaktiviteten til rapportert indre opplevelse. Det harde spørsmålet er at den indre opplevelsen på ingen måte er observerbar utenfra. Vi er avhengig av indirekte metoder for å koble dette empirisk. Det vil si selvrapportering. Problemet er at vi ikke aner hvordan man skulle kunne observere den indre opplevelse direkte, uten disse indirekte metodene. Med andre ord: vi kan ikke måle bevissthet. Hvorfor?

3)      Zombie-problemet
Dette er tidligere mer utførlig beskrevet her. Hør gjerne også innledningen på denne videoen for å få en god fremstilling av problemet. Du finner også en god beskrivelse av dette i leksikonet her. Hvorfor har vi indre opplevelser i det hele tatt? Kunne ikke organismen ha klart seg like greit uten? Kunne vi ikke tenke oss levende organismer, selv på vårt nivå, som kunne fungere utmerket helt uten noen form for indre opplevelse? Her er en rekke forslag på hva bevisstheten gjør, som zombien ikke klarer. Men ingen av disse forslagene utelukker at man kunne konstruert informasjons-systemer som hadde greid oppgaven like bra. Så hvorfor har evolusjonen i det hele tatt kommet opp med bevissthet, dersom den like greit kunne klart seg uten? Dette er kjernen i zombie-problemet.

Disse utfordringene henger nøye sammen. Løsninger på et av dem vil måtte påvirke hvordan man tenker om de andre. Den kategoriseringen som jeg har gjort her blir derfor mer av praktisk nødvendighet. Totalen blir uansett en underliggende sammenhengende hypotese om hvordan dette kan henge sammen.

Jeg tar nå for meg utfordringene en for en i den hensikt å vise hvordan resonnementene over kan være med å hjelpe oss til å forholde oss til dette på en mer konstruktiv måte.

 

Sinn-kropp-problemet

Hvordan kan sinnet påvirke materien? Problemet kan utdypes med vår tids kunnskap om fysikk og fysiske prosesser. Og det forsterker problemet. Følg gjerne noen minutter utover i dette foredraget, og oppdag at vår tids fysikk har hundre prosent rede på alt som har signifikant påvirkning på alt av fysiske prosesser som finner sted på vårt nivå her på jorden. Hva det i praksis betyr er at vi med høy grad av sannsynlighet kan utelukke andre kilder for påvirkning, for eksempel ånd, for eksempel bevissthet. I klartekst: Descartes dualisme og begrep om «sjel» er med høy sannsynlighet utelukket av vår tids fysikk. Hadde det eksistert slike mekanismer i naturen - altså noe åndelig som har signifikant påvirkning på den materielle verden - så hadde fysikken oppdaget dette for lange siden.

Men så kan man spørre: Hva med kvantefysikken? Viser ikke den nøyaktig at bevisstheten påvirker eksperimentene? Svaret er nei, det er en misforståelse. Vi får akkurat samme virkning om vi setter et kamera til å registrere det som skjer. Dette har jeg beskrevet her.
Det bestyr at, gitt et vitenskapelig perspektiv, så kan vi bare glemme at hverken «sinn» eller «bevissthet» kan ha noen fysisk eller materiell påvirkning i verden. Dette slår jo da også kraftig ut, og blir egentlig en viktig del av zombie-problemet. Men det tar vi for oss i siste punkt. Det vi egentlig da står igjen med av muligheter er: Enten er bevisstheten noe mer fundamentalt underliggende det fysiske manifestasjonslaget, eller så er vi tilbake til det jeg kaller for min «runde 2», at opplevelsen er et «prosessens indre liv», noe som egentlig da vil falle inn under emergerings-hypotesen.
Den første muligheten har jeg tidligere avvist som «vulgær-subjektivisme». I dag har jeg mer respekt for det perspektivet. Den beste eksponenten for dette alternativet er professor Donald Hoffman. Jeg oppfatter han som dypt seriøs, og med en absolutt vitenskapelig tilnærming i forsøket på å utforske denne muligheten. Se for eksempel denne videoen. Her finnes en mengde foredrag med Hoffman på Youtube, så dette er det mulig for oss lekfolk å få en fin innsikt i. Så da tenker jeg at det sporet er godt ivaretatt. Min tilnærming er jo da på fysikalisme-siden. Det vil si at jeg rent metafysisk holder meg til det materielle.
Hva jeg har kommet opp med, er nok en variant av emergerings-hypotesen, men dog min form som subjektivisme som basis forklaringsmodell. Og jeg tenker at dette løser opp i problemet. Da er det viktig å ha repetert de subjektivistiske modellene for fortolkning og abstraksjon. Her er det viktig å forstå at «theory of mind» er en abstraksjon. Vår evne til å forutsi andre aktører og ha omsorg for andre, er basert på denne abstraksjonen. I det foregående har jeg forklart hvordan dette gir fitness-plusspoeng, og dermed også dyrkes frem av det naturlige utvalg. Jeg har også forklart at dette er evolusjonsprosessens vei som leder i den retningen. Jeg har forklart at det er noe annet enn en konseptuell utvikling av systemer, hvor man godt kan tenke seg kunstige prosesser som klare det samme på zombie-nivå. Evolusjonens vei hit er gjennom utvikling av «theory-of-mind» som oppnås via egne indre fortolknings-skjemaer.
Så vi står altså igjen med abstraksjonen som blir det informasjonstekniske verktøyet som gjør «miraklet» mulig. Da kan vi omformulere spørsmålet:

Hvordan kan en abstraksjon påvirke verden fysisk? Vi oppdager her at vi egentlig er tilbake til nøyaktig det samme problemet som Elisabeth av Böhmen påpekte for flere hundre år siden. Men nå er utfordringen langt mer håndterlig nettopp fordi abstraksjonen er noe mer håndgripelig enn begreper som sjel og bevissthet.
Oppdag nå følgende: Enhver abstraksjon eksisterer som en fysisk realitet i informasjonsprosessen. Se gjerne gjennom subjektivistisk informasjonsteori og oppdag forutsetningen om at informasjon ikke kan eksistere uten gjennom et fysisk medium. Dette må regnes som et postulat, for man kan jo tenke seg det motsagt. Men poenget her er at det blir teoretisk fordi vi vet at det er den fysiske hjernen som er medium for denne informasjonsprosessen. Vi har tonnevis med forskning i vår tid som bekrefter akkurat det faktum. Så når jeg har en forestilling om «ditt indre», så er det faktisk en del nevroner i min hjerne som representerer akkurat det. Og det er disse nevronene som «forårsaker» bevegelsen i den materielle verden.

Når jeg sier at abstraksjonen egentlig kun har virtuell eksistens, så tenker jeg på det som abstraksjonen representerer. Men i selve informasjonsprosessen så er dette fysiske realiteter. Her er vi egentlig tilbake til illusjonen. Det er så lett å oppfatte abstraksjonen som løsrevet fra det materielle. Det er jo det som leder til den problemstillingen Elisabeth av Böhmen reiser. Med en gang man slipper illusjonen og skjønner at prosessen går i et fysisk medium, så har vi forklaringen på hvordan det vi oppfatter som «sinn» likevel kan bevege materien.  I dag har vi langt større forutsetninger for å gjennomskue illusjonen. Fordi vi har jo selv skapt kunstige fysiske informasjonssystemer.
Ved hjelp av de verktøyene jeg har skissert, så må sinn-kropp-problemet betegnes som løst, da under forutsetning av at man aksepterer verktøyenes gyldighet. Jeg mener resonnementet holder, og en videre boring i dette nettopp må handle om de forutsetninger jeg har lagt til grunn.

 

Kvalia-problemet

Dette problemet løses ved hjelp av å oppdage at ytre og indre fortolkningsskjema er inkompatible, og vi har lite utvalg av arketype metaforer til å bære oss mellom disse. Fortolkningsskjemaene er inkompatible fordi de er formet av svært ulike utfordringer og datastrømmer fra vidt forskjellige kilder. Når jeg opplever «grønt» benytter jeg et slikt indre fortolkningsskjema. Det har i utgangspunktet ingen språk, eller annen kontekst som jeg kognitivt kan relatere det til. Fra utsiden kan jeg teoretisk lokalisere prosessen, finne aktive nevroner, anskue signalbehandling osv. Men dette er informasjon formet av vår anskuelse for det ytre, tid, rom materie og kausalitet. Evolusjonen har på ingen måte «forutsett» at individet noensinne skulle få behov å få dette til å passe sammen.
Men i bunnen av dette ligger altså det jeg kaller for «min runde 2». Dette er indre prosesser som anskues av andre prosesser via spesialiserte fortolkningsskjema. Opplevelsen er disse indre prosessene.

Zombie-problemet

Det som har skapt zombie-problemet er ideen om at det er teoretisk mulig å utvikle kunstige systemer uten bevissthet som er i stand til å gjøre alt det vi mennesker kan. Dette indikerer at bevissthet kan være overflødig. Hvorfor har vi da bevissthet i det hele tatt?

Løsningen på problemet er tredelt:

1)      Den biologiske gevinsten med bevissthet knyttes opp mot evnen til å forutsi andre aktører. Evnen til å forutsi andre aktører er basert på projeksjon. Det vil si fortolkningsskjema, utviklet for egne indre prosesser projiseres på andre aktører. Individet forutsier ved å koble «hva jeg ville ha gjort» med en prognose for hva andre aktører kommer til å gjøre. Og dette fungerer i gjennomsnitt fordi aktørene ligner hverandre. Vi har en lignende mekanismer for omsorg for eget avkom. Dette gir også biologisk gevinst. Omsorgsdimensjonen er grunnlaget for at individer skal kunne fungere sammen i samspill. Videre er dette grunnmekanismene bak moralfølelse. Dette er da de egenskaper dette gir, som gir nok fitness plusspoeng til at det skaper positivt seleksjonstrykk.

2)      «Theory-of-mind» fungerer som en abstraksjon, men abstraksjonen har en fysisk basis, og det er denne som gjør det mulig å påvirke individets atferd.

3)      Måten naturlig utvalg fungerer på, gjør dette til den mest nærliggende måten slike mekanismer kan utvikle seg på. Med andre ord er det ikke tilstrekkelig å kunne møte dette med at vi kan få kunstige systemer til å gjøre det samme. Paleo-design har begrensinger som gjør dette til den mest nærliggende veien, dersom systemet skulle bevege seg i en slik retning. Man kan jo teoretisk stille seg spørsmålet om dette er den eneste veien naturlig utvalg kan frembringe slike mekanismer på, eller om det finnes andre muligheter. I så fall kan man jo tenke seg fremmede sivilisasjoner av zombier der ute i universet. Men jeg tviler faktisk på at det kunne blitt sivilisasjoner ut av det, nettopp på grunn av mangelen på den moralske dimensjonen. Og det understreker kanskje litt av poenget på hvorfor det er blitt som det er blitt.

 

Tillegg: Bevissthetens stille død

Til slutt en digresjon:
Denne videoen avslutter med en søvnforsker og hvordan han vinkler bevissthet i lys av sin forskning. Da faller jeg for fristelsen å gjengi litt av mine refleksjoner om dette. For som levende bevisst individ ønsker jo jeg å leve lengst mulig, ja helst evig. Og om jeg skulle dø, så dagdrømmer jeg om å våkne opp igjen til nye og spennende opplevelser i en eller annen virkelighet på andre siden. Men alle mine refleksjoner om forholdet mellom sinn og materie har skapt et problem for meg i forhold til denne type dagdrømmer. Dersom man kunne lage en komplett kopi av meg selv en natt jeg er i dyp søvn, og vi begge våknet opp meste morgen, hvem av oss er meg? For begge vil vi huske at «jeg la meg i går kveld», og at det er den samme «jeg» som nå våkner opp. Men det var bare en av oss som sovnet. Dette tankeeksperimentet har fått meg til å stille spørsmål om det er den samme bevissthet som sovnet i går, og som våknet i dag? Spissformulert: Dør mitt jeg hver eneste natt? Enda verre: Det er bare kopien som våkner. Det vil si at mediet (materien) er helt og fullt byttet ut. Jeg består av helt andre atomer enn dagen før. Det vil si at den egentlige kroppen min er død. Min egentlige hjerne er død. Men betyr det egentlig noen som helst forskjell?
Gitt spekulasjonene i denne hypotesen så innser jeg med min fornuft at spørsmålet er meningsløst. Fordi kroppen er et medium, og bevisstheten er virtuell, så utgjør dette absolutt ingen forskjell. Den grusomme konklusjonen er at det å sovne, det å miste bevisstheten det er ikke veldig forskjellig fra det å dø. Det å våkne opp er som å slå på lyset på nytt. Det er ikke det samme lyset som lyser neste morgen. Men det går lengre enn lys: Det er meningsløst å koble bevisstheten til noe fysisk identifiserbart. Hva er så døden opp i alt dette? Det er at informasjonssystemet ikke lengre kan gjenskapes. Men dette informasjonssystemet har da, enn så lenge avfunnet seg sin flyktige virtuelle eksistens: Jeg dør hver gang jeg sovner. Og det bryr meg overhodet ikke.