Hvordan man retorisk stopper kjeften på enhver kritiker

Ideen om at Gud er så høyt hevet over mennesket at han for alltid vil være ufattelig er svært gammel.  Her et sitat fra Det Gamle Testamentet:

For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.
Jes 55,8-9

Positivt handler dette om å påpeke menneskets ufullkommenhet i forhold til å vite og forstå.  Dette er noe vi ofte trenger å repetere for oss selv slik at vi kan tilstrebe oppriktighet i forhold til dette.

Men jeg tenker at dette også handler om retorikk. Når man skal utforme en religion er vel det største retoriske knepet først å snakke «på guds vegne». Og om det skulle komme kritiske bemerkninger så kan disse settes ut av spill ved hjelp av ideen om Guds ufattelighet.  Og mange av diskusjonene rundt bibelske dogmer kan forholdsvis enkelt parkeres på denne måten. Det gjelder for eksempel treenighetslæren, problemer rundt skapelse og eksistens, og problemer rundt det ondes eksistens.

Dette er da også min første alvorlige betenkelighet med denne retorikken. Den har en tendens til å undergrave kritisk tenkning. Det er sikkert vel og bra for de som bevisst går inn for å manipulere og kontrollere andre på denne måten. Men for den store hopen av mennesker som ikke er festlige maktpersoner blir dette negativt fordi det begrenser enkeltmenneskets mulighet til å bruke egne mentale ressurser.

Men retorikken stopper ikke nødvendigvis her. For Gud beskrives ofte i positive begreper som godhet, kjærlighet og rettferdighet. Da er vi inne på etiske forhold. For så er det slik at mange eksempler indikerer at den bibelske Gud neppe kan være så kjærlig og rettferdig likevel. Den som tenker kritisk om dette blir svært ofte møtt med samme retorikk. Naturlig måles Guds handlinger opp mot våre naturlige forestillinger om disse begrepene. Den retoriske teolog kan da enkelt si at dette ikke handler om vår egen begrensede forståelse av begreper som godhet, kjærlighet og rettferdighet. På sett og vis blir disse begrepene definert ved hjelp av Guds handlinger. For det første dreper det jo retorikken om at Gud er kjærlig og rettferdig. For den som er oppmerksom vil jo raskt skjønne at slike utsagn får sin retoriske effekt nettopp på basis av vår naturlige oppfatning av disse begrepene. I neste omgang mister disse begrepne sitt innhold, fordi Gud er ufattelig. Og når han så begår grusomme handlinger så omdefineres hele begrepsapparatet. Den store tragedien med dette er at vi dermed står i fare for å nøytralisere selvstendig kritisk etisk refleksjon. Da står jo teologen klar med lydighetsideologien. Dermed er mennesket omskapt til et maktmiddel og et våpen, villig og føyelig til bruk for eliten.

Den illusoriske visdom i det absurde

Mennesket har alltid fantasert om visdom.  Men innerst inne er vel de fleste klar over at vi alle kommer til kort. Men menneskets behov for trygghet gjør at man da søker etter andre som kan inneha denne visdommen. For noen må jo ha kontrollen. Og helst må det jo være en overmakt som passer på og tar vare på det lille mennesket. Kanskje er det slik at forestillingen om visdom samtidig blir en forestilling om noe som er så stort og omfattende at vi mennesker aldri vil kunne fatte det. Og nettopp det ufattelige i det kan virke bekreftende på at dette må representere visdommen. For den oppvakte retorikeren kan altså dette handle om å handle eller fremstille noe som så absurd og så uforståelig at det jo må være visdom i det.  Når forferdelige og meningsløse ting skjer, er det lett å ty til en slags forklaring om at «han nok har en mening med det». Og nettopp fordi det er absurd og uforståelig så setter det sitt stempel på våre forestillinger om visdommen, som jo er så vis og så omfattende at vi ikke kan forstå den. Altså det absurde bekrefter en illusjon om visdommen.
Dette er en livsfarlig tanke og en kortslutning, som er lett og se når man først setter søkelyset på den. Alt som er uforståelig er ikke nødvendigvis uforståelig fordi min evne til visdom ikke strekker til. Det er spesielt når vi knytter dette til etiske spørsmål at dette kan bli farlig. For etikk kan uansett ikke forstås bare i fornuftsrelaterte termer. Etikk handler om verdier. Absurde umoralske handlinger er uforståelige, fordi vi ikke identifiserer oss med det verdisett de representerer. Da er det livsfarlig å kaste vårt eget moralske kompass over bord, bare fordi handlingene begås av en guddom som vi anser som langt visere enn oss selv, og at uforståeligheten bekrefter hans visdom. Dette er en alvorlig moralsk kortslutning.

Den usynlige Gud

Om Gud eksisterer, hvorfor er han usynlig? Av alt vi vet om herskere ellers er at de er veldig synlige. Det er gjennom sin synlighet de promoterer seg selv som herskere, gjennom pomp og prakt og gjennom klar og tydelig ledelse. Gud er derimot fullstendig usynlig. Hva kan forklaringen være på det? Mange religioner har klare betingelser om at dersom man ikke tror på Gud så går man fortapt. Altså ligger det dom og straff foran oss, fordi vi ikke tror på noe vi aldri har sett. Er det noen rimelighet i dette? En grunn kan jo være at vi befinner oss så langt ut i utkanten at det er sjelden Gud har tid til å reise så langt ut i provinsene. Det stemmer jo ikke med forestillingen om en allmektig og alle steds nærværende Gud. Så når Gud er usynlig så må vi anta at det er en grunn til det. Kan forklaringen være at mennesket ikke tåler å se Gud? Det er hevdet at lyset fra Gud er så skarpt at vi mennesker vil dø, umiddelbart om vi så det. Er Gud en stjerne? Er Gud noe reelt fysisk i det hele tatt? Har ikke Gud skapt lyset? Hva var han selv før han skapte alt det fysiske? Vi oppdager at denne type ad-hoc forklaringer ikke er konsistente med utsagn om Gud som har skapt alt som er. Man må selvsagt kunne anta at en allmektig Gud kan manifestere seg på en slik måte at det blir kompatibelt med menneskets naturlige sanseapparat.
Enda en forklaring er forestillingen om den fjerne Gud. Altså en gud som har satt i gang det hele, men som ellers er fraværende i universets utvikling. Men da snakker vi altså om den fjerne Gud, som ikke interfererer med universet, og som selvsagt ikke har noe personlig forhold til oss mennesker. Da er vi langt borte fra den guden som er i Bibelen eller Koranen.
Det som er opplagt er at de som har forestillinger om den nære Gud, som bryr seg, har et alvorlig forklaringsproblem i forhold til det faktum at denne guden er usynlig. Og forklaringsproblemet må selvsagt sees i sammenheng med ansvarliggjøringen i forhold til å måtte tro på dette. For dersom Gud med vilje gjemmer seg, og samtidig forlanger at vi skal tro, så forlanger han egentlig at vi skal forlate vår egen oppriktighet. For dette skaper et fundamentalt erkjennelsesmessig problem. Er det å tro på noe som ikke kan erkjennes og som ikke kan forstås, en god ting? Dersom vi åpner for å gjøre det, da kan vi tro på hva som helst som ikke kan erkjennes og som ikke kan forstås. Hvordan kan vi sortere det ene fra det andre? Det er jo det som ligger i erkjennelsens natur, at vi skal kunne sortere realiteter fra fantasi. Kaster vi dette kriteriet på båten, så åpner vi for å kunne tro på absolutt alt som kunne fantaseres opp.

Mot dette kan man jo hevde at riktignok er Gud usynlig, men han kan likevel erkjennes indirekte. Ingen har sett et atom med sitt blotte øye. Likevel er de indirekte bevisene uomtvistelige. Så kan man altså hevde at de indirekte bevisene er så sterke og så tydelige at det, for den oppriktige fremstår som opplagt at det må være Allah, eller Jesus, eller Jahve, eller Odin, eller? Er det slik? Enhver som er oppriktig vil fort innse at dette ikke er så enkelt.
Da gjenstår det vel bare å legge også dette til som et av de mange uløselige mysterier rundt Gud.

Den Transcendente Gud

En snedig teknikk som brukes i det kosmologiske gudsbevis er at Gud er evig og uten tid. Da brukes gjerne begrepet Transcendent. Det er et veldig pent ord, men det betyr i bunn og grunn ikke annet enn ufattelig.  Dette forutsetter at man godtar en argumentasjon om at universet ikke kan være evig. Dette gjøres ved å henvise til en rekke paradokser som evighetsbegrepet skaper. Mitt motargument er at selve evighetsbegrepet egentlig er ufattelig, og at en innføring av dette i våre konvensjonelle tankesystemer fører til at disse systemene bryter sammen. Er det da noe å vinne på å flytte hele problemet over i en annen ufattelighet? Vi har jo da kun erstattet den ene ufatteligheten med en annen. Filosofisk og logisk sett er absolutt intet oppnådd. Og vi havner opp i nye rare paradokser. For i denne tilstanden som Gud er, så finnes altså ikke tiden lengre. Det betyr i praksis ingen hendelser. Det betyr i praksis at Gud ikke kan tenke, ei heller ta beslutninger, heller ikke initiativer.  Det vil si at man i ettertid, når man tillegger Gud det å tenke, så blir dette et av menneskets naturlige avtrykk på Gud? Man argumenterer for at Gud besluttet å skape universet. Hvordan kunne han det i en verden uten tid?  For en beslutning er jo en hendelse. Vi ser naturlig for oss en tid før beslutningen og en tid etter beslutningen. Vi ser Gud i vårt bilde, som et tenkende vesen, samtidig som vi i andre sammenhenger plasserer ham utenfor tid og rom. Dette er en fundamental selvmotsigelse som jo bare øker ufatteligheten.
Som en kuriositet mot dette har jeg i siste del av Gudenes Sang, den delen som heter «Gudene Tar Farvel», kommet med et forslag som tar oss betrakteligere nærmere en løsning på et slikt problem. Det er forestillingen om det uendelige kosmiske hav, som i sin dypeste natur er statisk og absolutt uforanderlig. Men det er en annen historie.

Rent filosofisk kan man hevde at en forklaring har som grunnleggende forutsetning at den skal være fattbar. Det må i alle fall være tilfelle med vitenskapelige forklaringer. Ellers faller jo forklaringen utenfor det vitenskapelige. Men jeg tenker at det er god grunn til å hevde at dette er en grunnforutsetning som må gjelde alle forklaringer. Og at i den grad man innfører ufatteligheter i forklaringer så mister de sin status som forklaring. Eksempel:

Lille Trine på 7 år er alene i stua. På bordet står en kurv med fire epler. Men Trine har fått beskjed om at hun ikke får ta. Når mor kommer inn fra hagen er det bare tre epler i kurven. Nå ber mor Trine om en forklaring på hvordan det kan ha skjedd.

Da sier Trine noe slik som at:

Umalken traff golotten langs de grå linjer. Spatitten så ikke plusskvantumen, og ble derfor linjeløs i sin gulbart. Umalken kom derfor ut av linjen. Derfor er det nå bare tre epler i kurven.

Mor kan kanskje grave litt i dette, og etterspør hvem Umalken og alle de andre er, og hva dette betyr. Men det vet ikke Trine noe om.

Så er spørsmålet om noen i edru tilstand vil påstå at dette kan aksepteres som en forklaring? Jeg tror de fleste vil være enig i at dette ikke er noen forklaring i det hele tatt fordi det som står her er ufattelig. Det som er interessant her er å se dette i lys av dette foredraget av Neil DeGrasse Tyson.  Her påviser Tyson hvordan de store tenkerne opp gjennom historien tenderer til å møte ytterkantene av sin kunnskap med referanser til Gud, og hvordan det hele stopper opp nettopp på det steget.  Nå tar vi dette steget et hakk lengre. For egentlig er det ikke Gud som er det grunnleggende problemet her. Det er illusjonen av en forklaring som ved nærmere analyse viser seg ikke å forklare noe i det hele tatt. Bruken av begrep som gud eller transcendent skaper en illusjon av en forklaring som ikke er en forklaring. Og illusjonen sløver det menneskelige sinn slik at vi stopper opp i våre anstrengelser for å undersøke tingene videre.
Det er ikke dermed sagt at vi mennesker ikke skal bruke ordet ufattelig når vi skuer de mot yttergrensene for vår kunnskapshorisont. Er noe ufattelig for oss, så er det den riktige beskrivelsen for vår tilstand her og nå. Men vi vet at slike grenser kan flyttes, og at de vil bli flyttet, steg for steg. Poenget er at vi aldri må gjøre ufatteligheten til en del av forklaringen på det vi opplever. For da mister forklaringen sin mening som forklaring, og vi forblindes av en illusjon.