|
Filosofibiblioteket Om meg Bokmerker i dette dokumentet |
Handling
Her kan du finne eksempel på anvendelse av noen av begrepene i denne teksten.
Først et forsøk på definisjon:
En handling er en hendelse som, på en kontrollert måte, er initiert og utført av en innretning med evne til selvstendig interaksjon med omverdenen.
Hendelse kan defineres som endring av tilstand. Begrepet omverden må forstås bredt. Tilstandsendringer er noe vi vanligvis forbinder med empirien, men i vår tid har vi jo en mengde dataspill og systemer som opererer i en cyber-virkelighet. Da er det dette som er omverden.
En handling endrer tilstand, men i tillegg er den utført av en aktør. Jeg har benyttet ordet innretning. Da er jeg nok utenfor det tradisjonelle her. Tanken er at vi i vår tid har innretninger, som roboter, droner eller datamaskiner som fungerer autonomt med evne til å påvirke tilstander. Spørsmålet er om disse skal tas med eller ikke. I vårt dagligspråk vil det være naturlig å omtale en selvkjørende bil som «en som gjorde det eller det». Det er selvsagt et spørsmål om hva som er praktisk. Jeg har i alle fall laget en åpning for dette.
Det mennesket gjør av seg selv er en handling. Det vil si at et menneske som sykler utfører en handling. Men om nå den personen kolliderer, blir slengt av sykkelen og treffer et annet menneske i veikanten, så er ikke denne hendelsen en handling. For den er på ingen måte kontrollert og initiert. For å kunne kalles en handling forutsetter det at det ligger et informasjonsprosesseringssystem bak, som skaper handlingen. For oss mennesker baserer jeg meg på ideen om adferdsdualisme, som en basis filosofisk ide om hvordan handlinger blir initiert. Den definisjonen jeg har foreslått favner også mer primitive innretninger. Den favner alt fra bakterier til mennesker, men også roboter og datamaskiner. Med initiert mener jeg at det er indre kontrollmekanismer i innretningen som setter i gang handlingen.
En annen avgrensing er mellom handling og respons. En handling kan være en respons, men er responser alltid handlinger? Det er en dårlig ide, for da mister vi en nyansering. Når jeg trykker på en knapp på den gamle båndopptakeren min, så responderer den. Men denne responsen er av en type determinisme, som nok kan være komplisert, men som det er mulig å sette seg inn i og forstå i løpet av noen timer. Man kan kalle det for enkel determinisme. Den beste metaforen er å snakke om kjeder av hendelser. At dette skjer på en kontrollert måte innebærer at reaksjonen ikke blir vilkårlig. Dette er en respons, men den er, på en direkte måte, initiert av et stimuli. Dermed faller den utenfor definisjonen av en handling. Biologiske organismer, inklusive mennesker har reflekser. Får jeg solen i øynene, trekker pupillene seg sammen. Dette kan kalles for respons, men det er ikke en handling.
En annen helt vesentlig ingrediens i
handlingen er begrepet intensjonalitet. Det er uttrykk for en vilje.
Intensjonalitet innebærer at noe er fremtidsrettet. Hendelsen, er enten et mål
i seg selv, eller forventes å føre til noe som ønskes. Dette ligger i
uttrykkene kontrollert og selvstendig. Dette er ikke vanskelig å
forbinde med menneskelige aktører, men hva med de kunstige innretningene jeg
snakker om? Dersom vi utelukker bevissthet,
er det da mulig å ha intensjoner? Svaret er ja. Vi har datasystemer som slår
mennesket både i sjakk og Go. Dette er systemer
som ser frem i tid, og som evaluerer alternativer opp mot vinnersjanser. Og en
selvkjørende bil må ha beslutningsevne. Den tar hele tiden selvstendige
beslutninger. Det betyr at den må kunne foretrekke noe foran noe annet. Det er
noe som ikke kan utledes direkte av det observerte. Derfor må den programmeres
inn med informasjon om hvordan den skal prioritere. Med andre ord er det vi
mennesker som gir systemet informasjon om hva som skal prioriteres.
Kanskje kan vi kalle dette for kunstig intensjonalitet.
Vi har også sonderingen mellom instrumentelle handlinger og handlinger som er et mål i seg selv. Instrumentelle handlinger er det du gjør for å oppnå noe annet. Mens handlinger som er et mål i seg selv er det man gjør fordi det oppleves som et gode i seg selv. Ved hjelp av h-analysen kan vi oppnå et langt mer nyansert bilde av sammenhengen mellom disse. Det er også vesentlig å forstå at disse kategoriene ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Eksempel: Jeg jobber for å få penger, men jeg elsker også å gjøre jobben min.
Om vi ser dyr og mennesker i sammenheng i forhold til rasjonelle handlinger kan vi få frem noe interessant. I bevegelsen fra stimuli-respons til innovativ atferd tenker jeg at det er mulig å fordele alle artene i et diagram i forhold til individets kapasitet på det kognitive og emosjonelle området. Min hypotese er da at artene vil fordele seg på en forholdsvis asymmetrisk måte i forholdet mellom det kognitive og det emosjonelle. Den andre mulige forutsigelsen er at de dyrearter som er mest utviklet på begge områdene er de som er mest innovative.
Det asymmetriske kommer til syne på den måten at de fleste høyerestående dyrearter har et velutviklet følelsesregister, men at avstand fra følelser til handling, representert ved fornuftsevner eller kognitiv funksjon er forholdsvis kort, og at det er først når vi kommer over på utviklingen av Homo Sapiens at dette skyter fart i kognitiv retning. Kurven under forsøker å illustrere dette.
Det er vesentlig å understreke at alt som er innenfor diagrammet innebærer mulighet for rasjonelle handlinger. Dermed kan man også hevde, med utgangspunkt i dette begrepsapparatet at også dyr har grader av rasjonelle handlinger. Dette går til en nedre grense hvor hovedtyngden av handlingsmønstret er algoritmisk. Men om vi ser på refleksjonen rundt rasjonalitet så aner det oss at dette ikke bare kan bedømmes i forhold til art, men i høyeste grad i forhold til individ og i forhold til den enkelte handling. Når vi mennesker handler i affekt, befinner vi oss nærmere dyrets handlingsmønster. Jeg kaller det gjerne for biososial modus, eller biologinære handlinger. Det vil si at det er mer følelser og mindre fornuft som påvirker handlingen. Dette går hele veien til det jeg kaller for primær-responser, som jeg tror er det emosjonelle systemets evolusjonære utgangspunkt. Men i andre sammenhenger kan det samme individ handle svært så rasjonelt.
I refleksjonen om prosedurale og innovative prosesser er jeg inne på at de tidligste organismene på kloden, må ha vært rene prosedurale maskiner. Det vil si kort vei fra stimulans til handling. Egentlig så har denne reisen utgangspunkt i et grunnleggende fysisk prinsipp, nemlig årsaksprinsippet. En stein treffer en annen stein, den andre steinen beveger seg. Den første steinen er årsak, bevegelsen av den andre er virkningen. Det er den døde verden. Vi har en rekke mekaniske innretninger som gjør det samme, men da på en kontrollert måte. I gamle dager holdt jeg på med elektronikk og konstruerte digitale kretser som (hypotetisk) kunne ta input fra en rekke sensorer og produsere en fornuftig respons i forhold til kombinasjoner av en rekke inngangssignaler. Om vi tar for oss de mest primitive encellede organismer vi kjenner, så fungerer de ikke så veldig forskjellig fra dette. Vi kan kalle dem for stimuli-respons-maskiner. Da handler det fortsatt om en nærmest passiv del av en deterministisk kjede av hendelser og årsaker. Men det er en stor forskjell. Responsen har et mønster som er intelligent eller hensiktsmessig for organismens suksess. Og suksessen måles i form av overlevelse og reproduksjon. Men, uansett, på dette nivået er det vel meningsløst å kalle slike responser for rasjonelle handlinger.
Rasjonelle handlinger blir det ikke før organismens handlingsmønster er dominert av innovative mekanismer. Og da er vi sannsynligvis kommet til langt utviklede flercellede organismer. Den innovative mekanismen representerer også en frikobling mellom stimulans og handling. Det vil si at handlingen ikke er like forutsigbar på bakgrunn av stimuli, som for en enkel encellet organisme. For ordens skyld: Vi snakker fortsatt om determinisme. Man kan kalle det for kompleks determinisme. Med det mener jeg at forsøk på forutsigelse av systemets oppførsel, krever så store ressurser at det ikke er praktisk mulig. Kanskje kunne man måle artens innovative evner nettopp med å utvikle en metode for å måle forutsigbarhet i forhold til ytre stimuli. Jo lavere forutsigbarhet, jo kraftigere innovative evner. Men denne frikoblingen handler også om tid. Der lynrask reaksjon ikke er nødvendig kan også reaksjonstiden tilpasses, eller responsen kan utebli fullstendig. Her kommer også muligheten for initiativ. Det vil si at individet blir i stand til også å handle proaktivt, dvs. å sette i gang en handling uten noen direkte foranledning.
Rent filosofisk er denne vinklingen viktig, sett i perspektiv av at det rasjonelle individ faktisk er et aktivt deltagende og påvirkende vesen i en deterministisk verden. Dermed har det, både opplevd og faktisk valgfrihet.
Se her. Autonomi handler om at
handlingene skjer uavhengig av påvirkning utenfra. Dette kan jo bringe oss rett
inn i diskusjoner om fri
vilje, eller determinisme.
Dersom man benytter min filosofi strengt, så kan man avvise autonomi. Men
begrepet har så absolutt sin plass i min tenkning. Da handler det om grader av
selvstendighet. Til syvende og sist, langs mange komplekse sammenhenger, så kan
alt ved et individ til slutt tilbakeføres til omgivelsene. Men autonomi, slik
som jeg ser det, handler om at systemet har en aktiv
funksjonalitet for konstruksjon og utføring av handlinger. Vi kjenner det
som hjerner, eller datasystemer. Men det er også til en viss grad mening i å gå
så langt som å si at bakterier også er autonome systemer.
Jeg er også opptatt av å se på livet som en form for «motstand» mot det å være
ubegrenset prisgitt naturens normale prosesser. «Døde ting» vil alltid være
passive komponenter i naturens prosesser. Motsetningen er når systemet evner å
oppvise en resistens mot dette og grader av robusthet mot den såkalte andre
termodynamiske lov. Opp i dette har vi altså handlinger som tjener
individets såkalte fitness
eller tilpasningsevne, og på den måten kan sies å motstå naturens
normaltilstand.
Uansett så blir begrepet autonomi mest meningsfullt opp mot mer systemer som
avanserte biologiske arter og kunstige datasystemer.
Jeg kan også finne på å bruke begreper som «biologisk
autonomi». Da handler det om mennesker, sett opp mot resten av det
biologiske domenet. Jeg snakker ofte om «Den
store splinten», som blant annet handler om at mennesket har en
«unormal» kognitiv påbygning, og at det oppstår motsetningsforhold mellom
«følelser og fornuft». Her snakker jeg ofte om det «biologinære»
eller «biososial
modus», som handler om at den kognitive funksjonaliteten (mennesket i oss)
blir for svak opp mot de biologiske impulsene som kjennes som emosjoner
eller intuisjon.
Da er det fruktbart å snakke om en «biologisk autonomi», det vil si at det er «dyret
i oss» som slår gjennom og styrer vår atferd.
Jeg har også en sosial variant av dette, som jeg kaller «moralsk autonomi», som handler om moralsk selvstendighet i opposisjon mot utenforliggende systemer.
Jeg har nevnt naturens prosesser hvor enkeltelementene her en passiv rolle. Dette kan vi kalle for passive mekaniske prosesser. Det som kjennetegner liv, er at den biologiske organismen har grader av uavhengighet i forhold til dette. Men her kan man tenke seg at når det kommer til primitive organismer, så snakker vi om mer avansert mekanikk. Vi har altså en stimuli-respons som kan karakteriseres som mekanisk. Det vil si at stimuli, på en mer direkte måte, blir en del av årsak-virkningskjeden som ender opp med organismens respons. For eksempel stimuli A forårsaker en nerveimpuls B som får en muskel C til å trekke seg sammen. Dette er ikke veldig forskjellig fra en rent mekanisk innretning, som at jeg trår på sykkelpedalen, som drar kjedet, som får hjulet til å gå rundt.
Dette er altså en nyansering, nødvendig fordi mange tenkere fremstår med den misforståelsen at det er slik «determinismen» fungerer. Man kan ikke se for seg, at individets sofistikerte atferd kan fungere etter en slik modell. Og det er selvsagt sant, men da er man blottet for innsikt i informasjonsprosessering, og hvor avansert det kan bli.
La oss så introdusere mer kompleksitet. Da kan vi introdusere instruksjons-basert funksjonalitet. Vår tids datamaskiner er instruksjonsbaserte. Det vil si, de følger programmer, som egentlig er oppskrifter. I skrivende stund er vi på tur inn i KI-alderen, men fortsatt er det dette som foregår i bunnen av slike systemer. Vi kan godt se endringer på dette i nær fremtid, men det er ikke tema her.
Poenget er uansett at nå blir responsen
mer sofistikert. Stimuli vil nå utløse signaler til et system, som omsetter
dette til et sett av forprogrammerte instruksjoner. Og dette kan bli svært
sofistikert. Men la oss holde oss til noe velig primitivt, som at edderkoppen
springer og gjemmer seg når den kjenner en bestemt type vibrasjoner (noe stort
nærmer seg). Vi kan tenke oss at det å springe, kan være forprogrammerte systemer
som styrer og koordinerer muskler. I virkeligheten er nok hele operasjonen
langt mer kompleks. For edderkoppen må ha et indre bilde av sine omgivelser,
slik at den for eksempel kan bestemme retning og mål for sin flukt. Kunne vi
fått til noe slikt ved hjelp av datamaskiner. Svaret er ja, men det krever en
hel del. Men uansett, så tenker jeg at selv små innsekter ikke bare kan basere
seg på slike «programmer» for å kunne fungere. Her må noe mer til. Men alle
utviklere som driver med spill, vet at man kan komme veldig langt med å utvikle
komplekse systemer basert på instruksjoner, og få dette til å agere ut som
reelle aktører i spillet.
Og dette er jo ren determinisme. Kanskje kan vi kalle det for kompleks
determinisme. Og med dette kan vi altså komme svært langt.
Dersom vi ser på det
store behavioristiske prosjektet på begynnelsen av det 20-århundre, så kan
man forestille seg at det var slik man trodde organismens indre fungerte. Man
kunne kanskje drømme om å kartlegge store biblioteker av atferds-varianter og
hvilke stimuli som utløser dem.
Man kan kanskje si at kompleks instruksjonsbasert atferd kan karakteriseres som autonom, så lenge programmeringen kommer fra eget indre. Det blir en form for artsautonomi, fordi det er arvet.
Men jeg tror at selv ned på stadium av insekter og edderkopper og kanskje tidligere, så er barrieren for dette brutt. Det som da introduseres er innovativ atferd. Fullutviklet autonomi bli ikke dette før individet i større grad kan frikoble seg fra forprogrammerte arvelige instruksjoner og i stedet konstruere dem selv. Altså, individets handlinger er ikke en direkte følge av forprogrammerte instruksjoner, men også av egenkonstruerte instruksjoner.
Det som er vesentlig å nyansere her er hvordan denne frikoblingen foregår, og hvorfor dette skjer. La oss ta det siste først. Det vi snakker om her, handler om fleksibilitet. Kunnskap om fortiden, altså arven, kan bare i begrenset grad informere om hva individet kan komme til å møte på sin livsvei. Det å tilpasse seg her og nå handler om tre forhold: Oppfatte omgivelsene her og nå (hva skjer?), konstruere opp mulighetsrom (hva er mine muligheter?), velge strategi (hva er best?). Dette forutsetter henholdsvis et sansesystem, et kreativt system og et beslutningssystem. Hjernen er en sansemaskin, en prediksjonsmaskin og en beslutningsmaskin. Poenget er at «det er mange veier til Rom». Det er umulig å programmere for alle mulige eventualiteter. I stedet har vi her et maskineri som oppfinner sin egen atferd, med utgangspunkt i behov. Dette er altså et system som ef fullt ut autonomt.
Så er det selvsagt litt «juksing» i dette. For individet er på ingen måte, på ekte, frikoblet fra sin gamle arv. Sansesystemet er biologisk utviklet. Det kreative systemet er biologisk utviklet, og vår beslutningsevne er et produkt av biologi. Og for å poengtere sistnevnte: Beslutningsevnen er avhengig av et verdisystem. Verdisystemet er også grunnleggende et produkt av arv. Det er fleksibelt på høyere nivåer, men grunnleggende baseres dette på det emosjonelle systemet, og de urgamle primærstrategiene, som beskrevet her. Det som var de gamle instruksjonene, er nå trukket noe tilbake og fungerer som retningsgivende veivisere for våre vurderinger. De peker ut målet for oss. Det er gjennom dette at fleksibiliteten nå oppnås. For i stedet for oppskrift, får vi nå et oppdrag. Og vi har da nevnte utrustning for å løse oppdraget, med utgangspunkt i egen livssituasjon og omgivelser.
Dette var altså bakgrunnen, hvor poenget
er at vi alle er født med potensiale til å bli fullt ut autonome individer, og
at dette ikke er noe hokuspokus sett opp mot fysikalistisk tilnærming, og
heller ikke i strid med determinisme.
Men så kommer den sosiale dimensjonen av dette. Og det er vel her de fleste
filosofiske tenkere kobler seg på autonomi-begrepet. Man kan kanskje snakke om
autonomi i flere lag. Sannsynligvis er vi som organismer fortsatt
instruksjonsbasert på mange nivåer, helt fra cellene, til kroppsfunksjoner og
sikkert i hjernen. Og det er fleksibelt, på den måten at noe er tillært, men
her er nok også mye arv.
Men i det sosiale, så fungerer vi best når vi organiserer oss. Og vi har mye emosjonell programmering i den retningen. Les gjerne her om sosial rangering. Menneskets svært sofistikerte sosiale kapasitet gjør det mulig å koordinere og samarbeide i store tall. Dette innebærer avgivelse av autonomi til fordel for den store sosiale helheten. Det er åpenbart at det blir et spill om dette. Og vi har emosjonell programmering, både til underkastelse og motsatt, til dominans. Og her finnes det åpenbart toksiske suboptimaliseringer, både i form av lydighetsideologi (se også her) og motsatt ideer om at makt gir rett og narsissisme. Kampen om autonomi handler om balansen mellom to toksiske ytterpunkter. I oss selv balanseres dette av det kognitive systemet. Risikoen er at på det sosiale plan, så har vår kognitive kapasitet en tendens til å forsvinne ut i det blå. Dette beskriver jeg her. Da er vi over i biososial modus, hvor en variant er kampmodus. Den ekstreme varianten av over- og underordning lokker frem sterke narsissistiske trekk hos den overordnede. I denne sammenhengen snakker vi ikke bare om autonomi, men autoritær autonomi. I denne tilstanden er individet veldig lite lydhør, særlig til alt som kan oppfattes kritisk til autoriteten. Herav krav om absolutt lojalitet, beundring osv. I den motsatte enden finner vi det jeg kaller for alfa-attraksjon, tilbedelse og lydighetsideologi. Dette skaper en normdannelse basert på lydighetsideologi hos massene. Vi får gruppeidentitet , dydssignalisering og allianse-synkronisering i vekselvirkning med denne normdannelsen. Individets autonomi nøytraliseres, ikke bare naturlig, men også som norm i seg selv.
Motgiften er kunnskap og kompetanse, om mennesket slik at mønstrene kan gjenkjennes. Men autonomi krever oss, at vi søker å være reflekterte, undrende, ydmyk, men også kritisk. Og vi må søke å utvikle det jeg kaller for moralsk autonomi. Altså: vi lar aldri noen autoritet diktere egne verdier.
Begrepet handlingsevne kan defineres som evne til å agere frikoblet fra direkte fysisk påvirkning (autonomi). Noen kaller det også for evne til selvbevegelse. Men det er mer nyansert enn som så. Vi snakker om evne til å påvirke omgivelsene med utgangspunkt i grader av autonomi. Da er bevegelse bare en mulig slik påvirkning. Planter kan for eksempel påvirke omgivelsene ved hjelp av kjemi. Datasystemer kan påvirke via elektroniske signaler. Men det er autonomien her som avgjør om dette kan karakteriseres som en handling eller ikke. Dette betyr også at påvirkningen som skjer, ikke er vilkårlig, men har statistisk høyere sannsynlighet for å gi resultat i tråd med aktørens autonomi. Dette forutsetter determinisme, som igjen betinger evne til forutsigelse. Dette er beskrevet nærmere her.
En biljardkule har ikke handlingsevne. Den beveger seg ikke av seg selv. Den beveger seg kun når den blir påført ytre fysiske krefter. Handlingsevne krever en indre energiomsetning som omsetter energi til kontrollert forandring. Forandringen kan for eksempel være en fysisk bevegelse. Men det kan, som sagt, også være endring bits i en databrikke, initiere en kjemisk reaksjon, eller andre former for påvirkning.
Men for å holde oss til den fysiske
bevegelsen: En drone har handlingsevne. For den kan bevege seg. Men kun på
kommando. Men på kommando kan den ta av, fly, svinge gjøre loops og lande trygt
igjen. Dette er innrettinger med handlingsevne. Men det betyr ikke at dronen
kan gjøre handlinger på samme måte som i definisjonen over. For handlingen er
ikke selvstendig. Men i samspill med mennesket som kontrollerer dronen, blir jo
dronen en del av et system som utfører handlinger.
Ethvert levende menneske, som ikke er totalt lammet og bevisstløs, har
handlingsevne.
Så litt om sammenhengen mellom fysisk
mobilitet og handlingsevne. Jeg startet med å nevne at det å bevege seg i et
rom, bare er en av flere mulige måter å påvirke omgivelser på. Men den er
fundamental, særlig for organismer som tilhører dyreriket. Da snakker vi om det
meste som ikke er planter. Vi snakker også om at navigering i rom er autonom.
Da handler det altså ikke om organismer som bare driver omkring.
Det å kunne forflytte seg i omgivelsene på en ikke-tilfeldig måte gir selvsagt
store fordeler. Poenget er at det dyrkes frem evolusjonært. Dermed vil det ha
omfattende innvirkning på utforming av organismen. Det er her selvbevegelsen
kommer fra. Så kan man spørre seg om hva som kom først, av fysisk utrustning
for bevegelsesevne eller nevral kontroll av dette? Det mest nærliggende svaret
er at dette må ha gått i tospann, i form av en vekselvirkning. Altså jo mer
fysisk utrustning for selvbevegelse, desto mer nytte gir en nevral kontroll av
dette. Men jo mer sofistikert nevral kontroll, desto ber nytte bidrar den
fysiske utrustningen med, og vi får en prosess som vekselvirker. Da handler
dette både om jakten på næring, og kappløpet mellom predatorer og byttedyr.
Denne utviklingen på flercellet nivå lokaliseres til pre-kambrium, og særlig
til den pre-kambriske
eksplosjonen. Her ser det ut som at utviklingen gått svært fort. Det er nok
mange hypoteser som søker å forklare dette. Mest sannsynlig handler det om
denne type kappløp. Et vesentlig poeng her er at det nevrale systemet, som jo i
vår artslinje ender opp med å sentralisere seg, i stor grad starter med dette
som hovedoppgave. Dette får igjen konsekvenser for hjernens grunnleggende måte
å strukturere og forstå verden på.
Begrepet «mulighetsrom»
kan benyttes i flere sammenhenger. Men her er perspektivet handling.
Mulighetsrommet kan da defineres som det totale antall handlings-alternativer
som eksisterer for et gitt individ, relevant til en gitt utfordring.
Det er svaret på spørsmålet: Hvilke muligheter har jeg i denne situasjonen? Rent teoretisk er dette styrt av såkalt modal-logikk, som jo er en teori som nettopp befatter begreper som «mulighet» og «nødvendighet». Det er mening i å snakke om minst to typer generelle avgrensinger av mulighetsrommet:
1) De logiske begrensingene
Dette er alternativer som er selvmotsigende, for eksempel å plassere tre baller
på en rett linje uten at en av ballene kommer i midten. Vi er alle kognitivt
utstyrt med funksjonalitet som lar oss forkaste slike alternativer. Men vi skal
være oppmerksomme på at logiske selvmotsigelser kan være langt mindre åpenbare
enn eksemplet som er gitt. Noen ganger kan det være nødvendig med dypere analyser
for å forstå at alternativet er umulig.
2) De realistiske
begrensingene
Dette er begrensinger som strider mot metafysiske
realiteter eller reelle fysiske lover i naturen. Det er ikke ulogisk å trylle
frem en ball, men det er ikke fysisk mulig innenfor de fysiske betingelser vi
lever under. Det er heller ikke ulogisk at noe kan eksistere på flere steder
samtidig. Men det er ikke et fenomen som forekommer i menneskets hverdagsliv.
Dermed har vi også en logikk som betinges av det. Når katten er inne, så vet du
at den ikke er hos naboen. Denne logikken er intuitivt innebygget i oss. Men,
som jeg hevder her, er den betinget av de metafysiske rammer vi lever under.
Kommer vi over i kvantefysikk, så fremstår dette som opphevet.
Disse begrensingene gjelder oss alle mennesker, alle arter til alle tider. Derfor kan de kalles for generelle. Menneskets frihetsrom befinner seg innenfor dette. Her introduseres også spesielle avgrensinger som begrenser individet. Da snakker vi altså om avgrensinger som går innenfor mulighetsrommet, men som individet likevel begrenses av. Her tenker jeg at begrensingene direkte kan kobles til individets ressurssituasjon. Og da følger den kategoriseringen som er gjort her:
·
De fysiske ressurser (Hva du kan gjøre med
kroppen din)
Ditt fysiske handlingsrom begrenset av din handlingsevne og frihetsgradene i
det fysiske rom.
Dette handler jo igjen om dine
fysiske ressurser. Når det er sagt kan det nok også utvides til hva du kan
få til å skje, rent fysisk. Din handlingsevne handler også om prestasjon,
prestasjonsevne, din fysiske helse, de verktøy du har tilgjengelig osv. Hele
kroppens utrustning gir både muligheter, men også begrensinger på hva et
individ kan få til. Her kommer alt fra helse, trening, fysisk styrke, alder og
utseende inn i bildet.
·
De mentale ressurser (Hva du kan gjøre med dine
mentale ressurser).
Da handler det om mental prestasjonsevne, kompetanse osv. Her er det vesentlig
å forstå at selv om det reelle mulighetsrommet er til stede, så er det ikke
sikket at individet oppdager alternativet. Dette handler både om intelligens,
kreativitet, kunnskap og kompetanse. Dette er særlig viktig i
forsøket på å forstå hverandre. Det er ikke sikkert at andre ser den
muligheten du ser, og motsatt. Mennesket kompenserer for denne begrensingen via
det sosiale nettverket. Det er ofte vanskelig å sette den klare grensen mellom
det mentale og det sosiale. Vi snakker med hverandre, vi spør hverandre og vi
utveksler ideer. Det er når man er overlatt til seg selv at
de mentale begrensingene blir mest tydelige. Men dette er også avhengig av
i hvilken grad man kan stå i sosiale forhold som manipulerer,
eller hemmer mentale ressurser. Da kan det handle om alt fra religion,
til ideologier eller sosialt
klima generelt. De mentale begrensningene gjør det også fruktbart å navngi det mentale handlingsrommet. Det kommer vi
tilbake til.
1) De sosiale ressurser (Hva du kan gjøre i sosiale prosesser, med dine
sosiale ressurser.)
Den sosiale kapitalen er vesentlig som arena for få frem et fyldigst mulig
mulighetsrom. Har vi et stort nettverk vil det være av uvurderlig verdi. I vår
tid kan noe av dette kompenseres via internett, media, bøker og litteratur.
Men den sosiale dimensjonen setter også begrensinger på mulighetsrommet. Det er
først og frem de etiske begrensingene. Dette må igjen sorteres i individets
egen etiske grunnholdning. Det vil si at individet selv setter grenser
fordi alternativene er utenfor individets etiske grenser. Men vi har også det
motsatte, altså hva omgivelsene aksepterer. Da kan det handle om moralnormer,
men også om individuell intoleranse. Se her.
I omgivelsene gjelder noen normer for alle, mens det er usynlige normer som
blir gjeldende for hver enkelt, gjerne avhengig av sosial
status, sosial appell og empatisk
appell. Derav blir det mening i å snakke om det
sosiale handlingsrommet som eget begrep, og ikke minst oppfatte at dette
varierer fra individ til individ.
2) De økonomiske ressursene (Hva du kan gjøre med
det du eier)
Individets mulighetsrom begrenses selvsagt også av de
økonomiske ressursene som individet disponerer. Det økonomiske
handlingsrommet er veldig synlig for oss. Få av oss hadde sagt nei takk til en
stor lotto-gevinst. Det å ha mye penger løser de fleste praktiske problemer for
oss. Og det gir oss selvsagt også mye større muskler i det sosiale handlingsrommet.
Handlingsrommet kombinerer handlingsevne med autonomi, mulighetsrom eller frihetsrom. Kanskje kan formelen skrives slik:
Handlingsrom=handlingsevne * frihetsrom
Hvor
Handlingsevne=autonomi * påvirkningsevne
Og
Frihetsrom=mulighetsrom - individets resursbegrensinger
Totalen blir da at:
Handlingsrom=autonomi*påvirkningsevne*(mulighetsrom-individets ressursbegrensinger)
Men dette forutsetter at man nyanserer mellom påvirkningsevne og ressursbegrensinger som avgrenser mulighetsrommet. Begge deler knyttes til aktørens ressurstilgang. Et mulighetsrom kan for eksempel være avgrenset av mangel på penger. Man kan, for eksempel, mangle mulighet til rettslig støtte fordi man ikke har penger til advokat. Dette avgrenser mulighetsrommet, men i prinsippet også påvirkningsevnen. Kanskje er den beste måten å sortere dette på å la påvirkningsevne, i denne formelen, handle om individets fysiske- og mentale ressurser, mens den aktør-relaterte begrensingen av mulighetsrommet handler om sosiale- og økonomiske ressurser.
Noen steder snakker jeg om ansvarsevne. På det personlige plan handler dette om mentale ressurser. Det handler om kognitive ressurser, kompetanse og selvkontroll. Mangler her vil redusere individets ansvarsevne. Dette gjør det for eksempel mulig å nyansere mellom uansvarlige handlinger, og uansvarlighet. Uansvarlige handlinger kan begås av individer uten ansvarsevne, mens bare personer med tilstrekkelig ansvarsevne kan karakteriseres som uansvarlige, fordi man kan, men vil ikke.
Det som uansett er vesentlig å få frem er at mye av dette er i normalmenneskets blindsone. Man tar ofte mentale ressurser for gitt. Det samme gjelder sosiale ressurser. Mangel på penger eller fysiske handicap, er langt mer synlige.
Begrepet handlingsrom representerer et grunnleggende analyseverktøy i alle prosesser hvor rasjonalitet er involvert. Det betyr i klartekst at dette berører svært mange områder. Mest grunnleggende i filosofien hvor det blir et viktig premiss, både i forhold til virkelighetsoppfatning og ikke minst etikk. Men det stopper ikke der. Dette berører alle prosesser som innebærer konsekvensanalyser og dermed også rasjonelle beslutninger. I enhver situasjon hvor det spørsmål om hvordan vi skal handle, så er spørsmålet om «hvilke muligheter jeg har», eller «hvilke alternativer jeg har» helt grunnleggende. Da snakker vi om alt fra politikk, til næringsliv og selvsagt i våre personlige liv.
Det å ha handlingsrom er en grunnleggende betingelse for å kunne ha frihet.
Handlingsrommet beskriver hvor individet befinner seg på spektrumet mellom makt og avmakt. Definisjonen på makt finner du her. Fraværende handlingsrom er ensbetydende med den absolutte avmakt, og motsatt: Ubegrenset handlingsrom er ensbetydende med allmakt.
Innenfor empatisk etikk er begrepet handlingsrom helt vesentlig. Dette inngår som underliggende premiss i våre forsøk på å forstå hverandre, i forhold til dilemmaer, og i forhold til utopisk tenkning.
Men dette er også vesentlig når vi utfordres på å bedømme andres handlinger. Jeg snakker ofte om «den empatiske feilslutning», eller projeksjon. Da er vi inne på de fire kategoriene av ressurser, som omtales her. Da snakker vi om fysiske ressurser (som er kroppen), mentale ressurser, sosiale ressurser og økonomiske ressurser. Våre handlinger preges hundre prosent av våre ressurser. Mennesker som «bader i ressurser», er ofte blinde for dette, og tror alle andre har samme utgangspunkt som dem (projeksjon). En bevisst analyse, med utgangspunkt i handlingsrom, gir langt større mulighet for forståelse enn fordømmelse.
Analysen over gjør det lett å se at det «å tenke meg i hans sko», også transformerer mitt handlingsrom inn i den aktuelle situasjonen, og endrer dermed situasjonsbetingelsene. Det kan ofte være en drastisk endring, som gjør den empatiske feilslutningen komplett. For når vi bryter dette ned, så ser vi at det ikke er direkte overførbart, på grunn av at ressurssituasjonen kan være dramatisk forskjellig.
Eksempler:
En autonom drone som er frosset fast i isen, har mistet hele sitt handlingsrom,
fordi frihetsrommet er null.
Et menneske i tvangstrøye har tapt det meste av sitt handlingsrom, på tross av handlingsevne. Slipper man handlingsevnen fri, åpner dette handlingsrom.
En person som er lam og stum, får gjort langt mindre, på tross av at vedkommende har ubegrenset med penger, og sosial kapital.
En stor og sterk person, som er rasende på deg, kan velge å la være å slå deg ned, selv om muligheten er der, og han vet han ikke blir tatt for det. Da er mulighetsrommet til stede, påvirkningsevnen er til stede og her er ingen ressursbegrensinger. Da er frihetsrommet til stede, men handlingsevnen avgrenses av individets autonomi. I dette tilfellet er det moralsk autonomi som slår til. Akkurat denne varianten har jeg anvendt her, i analyse av Gud. Poenget er at allmakt gir ubegrenset mulighetsrom. Da er det kun det etiske som begrenser. Dermed får vi «sannheten om Gud», ved å analysere Guds handlinger fra et etisk perspektiv.
Dette kan selvsagt også misbrukes retorisk. Handlingsrom kan bli et viktig bakenforliggende premiss i våre forsøk på rettferdiggjøring. Ved å snakke ned handlingsrommet kan vi hevde at «jeg hadde ikke noe valg». På samme måte kan man snakke ned det mentale frihetsrommet ved å hevde at «jeg visste ikke om andre muligheter».
Det er viktig å kunne sortere mellom individets teoretiske handlingsrom og det mentale handlingsrommet. Da snakker vi om de kognitive ressurser som kreves for å identifisere muligheter, mulighetsrom og avgrensinger. Vår kognitive stil og kapasitet varierer ganske mye. Dette betyr i klartekst at de muligheter individet kommer opp med ikke nødvendigvis er i harmoni med de muligheter som egentlig finnes.
Man kan tenke seg en teoretisk analyse av individets handlingsrom, gitt omstendighetene kombinert med individets fysiske og økonomiske ressurser. Individets evne til å finne mulighetene avhenger både av tilgang til informasjon og av individets egne kognitive ressurser. Vi skal være klar over at individets forestillinger om eget handlingsrom både kan avgrense det egentlige mulighetsrommet, men også overskride det. Individet kan tro på guder, eller den magiske kraften i en pinne han har. Poenget her er uansett, å påpeke at individets mentale ressurser til slutt blir avgjørende for hvordan individet handler. Manglende eller såkalt «avvikende» ressurser er ikke noe individet selv velger.
I min terminologi er handlekraft en kombinasjon av handlingsrom og handlingsvilje. Da krever det kanskje refleksjon om handlingsvilje. Man kan altså ha handlingsrom, men mangle vilje til å handle. Det kan for eksempel handle om moral. Men det kan også handle om manglende mot, eller manglende risikovilje, eller det kan handle om ansvar. Kanskje handlingen oppfattes uansvarlig.
Man kan godt si at
handlekraft=handlingsvilje*handlingsrom
Man kan godt si at stor handlekraft innebærer at man skårer høyt, både på handlingsrom og handlingsvilje. Jeg ser i Wikipedia at handlekraft refererer seg til individets motivasjon og energi. Man kan jo tenke seg at handlingsrommet er der, men individet mangler motivasjon, eller energi til å handle. På et vis ser vi at dette da også handler om handlingsevne, men dette blir litt spissfindig. Har man stor vilje til å handle og muligheter til å gjøre det, så er det riktig å kalle dette for handlekraft.