Handling

Her kan du finne eksempel på anvendelse av noen av begrepene i denne teksten.

Først et forsøk på definisjon:

En handling er en hendelse som, på en kontrollert måte, er initiert og utført av en innretning med evne til selvstendig interaksjon med omverdenen.

Med andre ord: en handling er en hendelse initiert av en aktør. Her har jeg gjort et forsøk på å definere handling på en måte som det faller naturlig å bruke begrepet. Det mennesket gjør av seg selv er en handling. Det vil si at et menneske som sykler utfører en handling. Men om nå den personen kolliderer, blir slengt av sykkelen og treffer et annet menneske i veikanten, så er ikke denne hendelsen en handling. For den er på ingen måte kontrollert og initiert. For å kunne kalles en handling forutsetter det at det ligger et informasjonsprosesseringssystem bak, som skaper handlingen. For oss mennesker baserer jeg meg på ideen om adferdsdualisme, som en basis filosofisk ide om hvordan handlinger blir initiert. Den definisjonen jeg har foreslått favner også mer primitive innretninger. Den favner alt fra bakterier til mennesker, men også roboter og datamaskiner. Med initiert mener jeg at det er indre kontrollmekanismer i innretningen som setter i gang handlingen. Det kan godt være et ytre stimuli som fører til denne responsen. Men det krever en viss kompleksitet for å kunne kalles en «individets respons». Om vi forestiller oss en hendelse hvor en ball som treffer en annen ball hvorpå den andre ballen settes i bevegelse, så faller ikke en slik hendelse inn under denne tankegangen. Det må være en viss logikk eller intelligens i denne enheten for å kunne si at den initierer en handling. At dette skjer på en kontrollert måte innebærer at responsen ikke er tilfeldig. Omverden er normalt empirien, men i vår tid har vi jo en mengde dataspill og lignende som opererer i en cyber-virkelighet. Da er det dette som er omverden.

Denne måten å definere en handling på er ikke noe som står i noen filosofisk tradisjon. Aristoteles definerte handlinger i forhold til det vi gjør som har en hensikt. Altså når vi bevisst gjør ting for å oppnå noe.

Min bruk av begrepet er noe på siden av dette. Først og fremst handler det om hvordan jeg naturlig oppfatter og bruker begrepet. Men dette er også fruktbart i forhold til refleksjon om rasjonalitet. Aristoteles definisjon faller inn under hva jeg vil kalle for mulige rasjonelle handlinger. En rasjonell handling er en handling som, direkte eller indirekte, følger av en rasjonell beslutning. En handling med et formål behøver ikke nødvendigvis alltid å være rasjonell. I min refleksjon om rasjonalitet åpner jeg også for muligheten for automatiske handlinger. Det er altså handlinger som er automatiske og uten bevisst formål. Da kan man diskutere om slike finnes og sondere om det er irrasjonelt eller rasjonelt.

Vi har også sonderingen mellom instrumentelle handlinger og handlinger som er et mål i seg selv. Instrumentelle handlinger er det du gjør for å oppnå noe annet. Mens handlinger som er et mål i seg selv er det man gjør fordi det oppleves som et gode i seg selv. Ved hjelp av h-analysen kan vi oppnå et langt mer nyansert bilde av sammenhengen mellom disse. Det er også vesentlig å forstå at disse kategoriene ikke nødvendigvis utelukker hverandre. Eksempel: Jeg jobber for å få penger, men jeg elsker også å gjøre jobben min.

Om vi ser dyr og mennesker i sammenheng i forhold til rasjonelle handlinger kan vi få frem noe interessant. I bevegelsen fra prosedural atferd til rasjonell innovativ atferd tenker jeg at det er mulig å fordele alle artene i et diagram i forhold til individets kapasitet på det kognitive og emosjonelle området. Min hypotese er da at artene vil fordele seg på en forholdsvis asymmetrisk måte i forholdet mellom det kognitive og det emosjonelle. Denne asymmetrien har nær sammenheng med hypotesen om at det emosjonelle systemet er langt mer rigid enn det plastiske fleksible kognitive systemet. Den andre forutsigelsen er at de dyrearter som er mest utviklet på begge områdene er de som er mest innovative.

Det asymmetriske kommer til syne på den måten at de fleste høyerestående dyrearter har et velutviklet følelsesregister, men at avstand fra følelser til handling, representert ved fornuftsevner eller kognitiv funksjon er forholdsvis kort, og at det er først når vi kommer over på utviklingen av Homo Sapiens at dette skyter fart i kognitiv retning. Kurven under forsøker å illustrere dette.  

Det er vesentlig å understreke at alt som er innenfor diagrammet innebærer mulighet for rasjonelle handlinger. Dermed kan man også hevde, med utgangspunkt i dette begrepsapparatet at også dyr har grader av rasjonelle handlinger. Dette går til en nedre grense hvor hovedtyngden av handlingsmønstret er proseduralt. Men om vi ser på refleksjonen rundt rasjonalitet så aner det oss at dette ikke bare kan bedømmes i forhold til art, men i høyeste grad i forhold til individ og i forhold til den enkelte handling. Når vi mennesker handler i affekt, befinner vi oss nærmere dyrets handlingsmønster. Jeg kaller det gjerne for biologinære handlinger. Det vil si at det er mer følelser og mindre fornuft som påvirker handlingen. Men i andre sammenhenger kan det samme individ handle svært så rasjonelt.

 

Initiativ, evnen til frikobling mellom stimulans og handling

I refleksjonen om prosedurale og innovative prosesser er jeg inne på at de tidligste organismene på kloden, må ha vært rene prosedurale maskiner. Det vil si kort vei fra stimulans til handling. Egentlig så har denne reisen utgangspunkt i et grunnleggende fysisk prinsipp, nemlig årsaksprinsippet. En stein treffer en annen stein, den andre steinen beveger seg. Den første steinen er årsak, bevegelsen av den andre er virkningen. Det er den døde verden. Vi har en rekke mekaniske innretninger som gjør det samme, men da på en kontrollert måte. I gamle dager holdt jeg på med elektronikk og konstruerte digitale kretser som (i teorien) kunne ta input fra en rekke sensorer og produsere en fornuftig respons i forhold til kombinasjoner av en rekke inngangssignaler. Om vi tar for oss de mest primitive encellede organismer vi kjenner, så fungerer de ikke så veldig forskjellig fra dette. Vi snakker fortsatt om en nærmest passiv del av en deterministisk kjede av hendelser og årsaker. Men det er en stor forskjell. Responsen har et mønster som er intelligent eller hensiktsmessig for organismens suksess. Og suksessen måles i form av overlevelse og reproduksjon. Men, uansett, på dette nivået er det vel meningsløst å kalle slike responser for rasjonelle handlinger.

Rasjonelle handlinger blir det ikke før organismens handlingsmønster er dominert av innovative mekanismer. Og da er vi sannsynligvis kommet til langt utviklede flercellede organismer. Den innovative mekanismen representerer også en frikobling mellom stimulans og handling. Det vil si at handlingen ikke er like forutsigbar på bakgrunn av stimuli, som for en enkel encellet organisme. Kanskje kunne man måle artens innovative evner nettopp med å utvikle en metode for å måle forutsigbarhet i forhold til ytre stimuli. Jo lavere forutsigbarhet, jo kraftigere innovative evner. Men denne frikoblingen handler også om tid. Der lynrask reaksjon ikke er nødvendig kan også reaksjonstiden tilpasses, eller responsen kan utebli fullstendig. Her kommer også muligheten for initiativ. Det vil si at individet blir i stand til også å handle proaktivt, dvs. å sette i gang en handling uten noen direkte foranledning.

Rent filosofisk er denne vinklingen viktig, sett i perspektiv av at det rasjonelle individ faktisk er et aktivt deltagende og påvirkende vesen i en deterministisk verden. Dermed har det, både opplevd og faktisk valgfrihet.

Autonomi

Se her. Autonomi handler om at handlingene skjer uavhengig av påvirkning utenfra. Dette kan jo bringe oss rett inn i diskusjoner om fri vilje, eller determinisme. Dersom man benytter min filosofi strengt, så kan man avvise autonomi. Men begrepet har så absolutt sin plass i min tenkning. Da handler det om grader av selvstendighet. Til syvende og sist, langs mange komplekse sammenhenger, så kan alt ved et individ til slutt tilbakeføres til omgivelsene. Men autonomi, slik som jeg ser det, handler om at systemet har en aktiv funksjonalitet for konstruksjon og utføring av handlinger. Vi kjenner det som hjerner, eller datasystemer. Men det er også til en viss grad mening i å gå så langt som å si at bakterier også er autonome systemer.
Jeg er også opptatt av å se på livet som en form for «motstand» mot «det å være ubegrenset prisgitt naturens normale prosesser. «Døde ting» vil alltid være passive komponenter i naturens prosesser. Motsetningen er når systemet evner å oppvise en resistens mot dette og grader av robusthet mot den såkalte andre termodynamiske lov. Opp i dette har vi altså handlinger som tjener individets såkalte fitness eller tilpasningsevne, og på den måten kan sies å motstå naturens normaltilstand.
Uansett så blir begrepet autonomi mest meningsfullt opp mot mer systemer som avanserte biologiske arter og kunstige datasystemer.
Jeg kan også finne på å bruke begreper som «biologisk autonomi». Da handler det om mennesker, sett opp mot resten av det biologiske domenet. Jeg snakker ofte om «Den store splinten», som blant annet handler om at mennesket har en «unormal» kognitiv påbygning, og at det oppstår motsetningsforhold mellom «følelser og fornuft». Her snakker jeg ofte om det «biologinære» eller «biososial modus», som handler om at den kognitive funksjonaliteten (mennesket i oss) blir for svak opp mot de biologiske impulsene som kjennes som emosjoner eller intuisjon. Da er det fruktbart å snakke om en «biologisk autonomi», det vil si at det er «dyret i oss» som slår gjennom og styrer vår atferd. 

 

Handlingsevne

Begrepet handlingsevne kan defineres som evne til å agere frikoblet fra direkte fysisk påvirkning (autonomi). Noen kaller det også for evne til selvbevegelse. Men det er mer nyansert enn som så. Vi snakker om evne til å påvirke sine omgivelser med utgangspunkt i grader av autonomi. Da er bevegelse bare en mulig slik påvirkning. Planter kan for eksempel påvirke omgivelsene ved hjelp av kjemi. Datasystemer kan påvirke via elektroniske signaler.  Men det er autonomien her som avgjør om dette kan karakteriseres som en handling eller ikke.

En biljardkule har ikke handlingsevne. Den beveger seg ikke av seg selv. Den beveger seg kun når den blir påført ytre fysiske krefter. Handlingsevne krever en indre energiomsetning som omsetter energi til kontrollert forandring. Forandringen kan for eksempel være en fysisk bevegelse. Men det kan, som sagt, også være endring bits i en databrikke, initiere en kjemisk reaksjon, eller andre former for påvirkning.

Men for å holde oss til den fysiske bevegelsen: et fjernstyrt modellfly har handlingsevne. For det kan bevege seg. Men kun på kommando. Men på kommando kan det ta av, fly, svinge gjøre loops og lande trygt igjen. Dette er innrettinger med handlingsevne. Men det betyr ikke at flyet kan gjøre handlinger på samme måte som i definisjonen over. For handlingen er ikke selvstendig. Men i samspill med mennesket som kontrollerer flyet, blir jo flyet en del av et system som utfører handlinger.
Ethvert levende menneske, som ikke er totalt lammet og bevisstløs, har handlingsevne.

 

Mulighetsrom

Begrepet «mulighetsrom» kan benyttes i flere sammenhenger. Men her er perspektivet handling.
Mulighetsrommet kan da defineres som det totale antall handlings-alternativer som eksisterer for et gitt individ, relevant til en gitt utfordring.

Det er svare på spørsmålet: Hvilke muligheter har jeg i denne situasjonen. Rent teoretisk er dette styrt av såkalt modal-logikk, som jo er en teori som nettopp befatter seg med. Det er mening i å snakke om minst to typer generelle avgrensinger av mulighetsrommet:

1)      De logiske begrensingene
Dette er alternativer som er selvmotsigende, for eksempel å plassere tre baller på en rett linje uten at en av ballene kommer i midten. Vi er alle kognitivt utstyrt med funksjonalitet som lar oss forkaste slike alternativer. Men vi skal være oppmerksomme på at logiske selvmotsigelser kan være langt mindre åpenbare enn eksemplet som er gitt. Noen ganger kan det være nødvendig med dypere analyser for å forstå at alternativet er umulig.

2)      De realistiske begrensingene
Dette er begrensinger som strider mot metafysiskeste realiteter eller reelle fysiske lover i naturen. Det er ikke ulogisk å trylle frem en ball, men det er ikke fysisk mulig innenfor de fysiske betingelser vi lever under.

Disse begrensingene gjelder oss alle mennesker, alle arter til alle tider. Derfor kan de kalles for generelle. Menneskets frihetsrom befinner seg innenfor dette. Her introduseres også spesielle avgrensinger som begrenser individet. Da snakker vi altså om avgrensinger som går innenfor mulighetsrommet, men som individet likevel begrenses av. Her tenker jeg at begrensingene direkte kan kobles til individets ressurssituasjon. Og da følger den kategoriseringen som er gjort her:

·         De fysiske ressurser (Hva du kan gjøre med kroppen din)
Ditt fysiske handlingsrom begrenset av din handlingsevne og frihetsgradene i det fysiske rom.
Dette handler jo igjen om dine fysiske ressurser. Når det er sagt kan det nok også utvides til hva du kan få til å skje, rent fysisk. Din handlingsevne handler også om prestasjon, prestasjonsevne, din fysiske helse, de verktøy du har tilgjengelig osv. Hele kroppens utrustning gir både muligheter, men også begrensinger på hva et individ kan få til. Her kommer alt fra helse, trening, fysisk styrke, alder og utseende inn i bildet.

·         De mentale ressurser (Hva du kan gjøre med dine mentale ressurser).
Da handler det om mental prestasjonsevne, kompetanse osv. Her er det vesentlig å forstå at selv om det reelle mulighetsrommet er til stede, så er det ikke sikket at individet oppdager alternativet. Dette handler både om intelligens, kreativitet, kunnskap og kompetanse. Dette er særlig viktig i forsøket på å forstå hverandre. Det er ikke sikkert at andre ser den muligheten du ser, og motsatt. Mennesket kompenserer for denne begrensingen via det sosiale nettverket. Det er ofte vanskelig å sette den klare grensen mellom det mentale og det sosiale. Vi snakker med hverandre, vi spør hverandre og vi utveksler ideer. Det er når man er overlatt til seg selv at de mentale begrensingene blir mest tydelige. Men dette er også avhengig av i hvilken grad man kan stå i sosiale forhold som manipulerer, eller hemmer mentale ressurser. Da kan det handle om alt fra religion, til ideologier eller sosialt klima generelt.

1)      De sosiale ressurser (Hva du kan gjøre i sosiale prosesser, med dine sosiale ressurser.)
Den sosiale kapitalen er vesentlig som arena for få frem et fyldigst mulig mulighetsrom. Har vi et stort nettverk vil det være av uvurderlig verdi. I vår tid kan noe av dette kompenseres via internett, media, bøker og litteratur.
Men den sosiale dimensjonen setter også begrensinger på mulighetsrommet. Det er først og frem de etiske begrensingene. Dette må igjen sorteres i individets egen etiske grunnholdning. Det vil si at individet selv setter grenser fordi alternativene er utenfor individets etiske grenser. Men vi har også det motsatte, altså hva omgivelsene aksepterer. Da kan det handle om moralnormer, men også om individuell intoleranse. Se her. I omgivelsene gjelder noen normer for alle, mens det er usynlige normer som blir gjeldende for hver enkelt, gjerne avhengig av sosial status, sosial appell og empatisk appell. Derav blir det mening i å snakke om det sosiale handlingsrommet som eget begrep, og ikke minst oppfatte at dette varierer fra individ til individ.

2)      De økonomiske ressursene (Hva du kan gjøre med det du eier)
Individets mulighetsrom begrenses selvsagt også av de økonomiske ressursene som individet disponerer. Det økonomiske handlingsrommet er veldig synlig for oss. Få av oss hadde sagt nei takk til en stor lotto-gevinst. Det å ha mye penger løser de fleste praktiske problemer for oss. Og det gir oss selvsagt også mye større muskler i det sosiale handlingsrommet.

Handlingsrom

Handlingsrommet kombinerer handlingsevne med autonomi, mulighetsrom eller frihetsrom. Kanskje kan formelen skrives slik:

Handlingsrom=handlingsevne * frihetsrom

Hvor

Handlingsevne=autonomi * påvirkningsevne

Og

Frihetsrom=mulighetsrom - individets resursbegrensinger

Eksempel:
En autonom drone som er frosset fast i isen, har mistet hele sitt handlingsrom, fordi frihetsrommet er null.

Et menneske i tvangstrøye har tapt det meste av sitt handlingsrom, på tross av handlingsevne. Slipper man handlingsevnen fri, åpner dette handlingsrom.

Begrepet handlingsrom representerer et grunnleggende analyseverktøy i alle prosesser hvor rasjonalitet er involvert. Det betyr i klartekst at dette berører svært mange områder. Mest grunnleggende i filosofien hvor det blir et viktig premiss, både i forhold til virkelighetsoppfatning og ikke minst etikk. Men det stopper ikke der. Dette berører alle prosesser som innebærer konsekvensanalyser og dermed også rasjonelle beslutninger. I enhver situasjon hvor det spørsmål om hvordan vi skal handle, så er spørsmålet om «hvilke muligheter jeg har», eller «hvilke alternativer jeg har» helt grunnleggende. Da snakker vi om alt fra politikk, til næringsliv og selvsagt i våre personlige liv.

Det å ha handlingsrom er den grunnleggende betingelse for å kunne ha frihet.

Handlingsrommet beskriver hvor individet befinner seg på spektrumet mellom makt og avmakt. Definisjonen på makt finner du her. Intet handlingsrom er ensbetydende med den absolutte avmakt, og motsatt: Ubegrenset handlingsrom er ensbetydende med allmakt.

Innenfor etikken er begrepet handlingsrom helt vesentlig. Dette inngår som underliggende premiss i våre forsøk på å forstå hverandre, i forhold til dilemmaer, og i forhold til utopisk tenkning.

Men dette er også vesentlig når vi utfordres på å bedømme andres handlinger. Jeg snakker ofte om «den empatiske feilslutning», eller projeksjon. Analysen over gjør det lett å se at det «å tenke meg i hans sko», også transformerer mitt handlingsrom inn i den aktuelle situasjonen, og endrer dermed situasjonsbetingelsene. Det kan ofte være en drastisk endring, som gjør den empatiske feilslutningen komplett. For når vi bryter dette ned, så ser vi at det ikke er direkte overførbart, på grunn av at ressurssituasjonen kan være dramatisk forskjellig.

På samme måte så vil ofte handlingsrom bli et viktig bakenforliggende kompromiss i vår rettferdiggjøring. Ved å redusere handlingsrommet kan vi hevde at «jeg hadde ikke noe valg». Jeg kan også redusere frihetsrommet ved å hevde at «jeg visste ikke om andre muligheter».