Kommentar

Artikkelen under er skrevet på begynnelsen av 90 tallet. Den er ganske sterkt preget av Erik Dammanns bok «Bak tid og rom».   Jeg reflekterer en del over en del kjente filosofiske temaer rundt dette med fri vilje. Fra gammelt av har jo filosofer fra Platon til Kant i en eller annen form operert med en åndsdimensjon i et forsøk på å forklare antagelsen om menneskets frie vilje. Et tankespor (eller blindspor) handler om det å frigjøre seg fra en verden som ellers virker temmelig deterministisk. Tanken er at hvis mennesket ikke har fri vilje vil vi jo alle være låst til en bestemt skjebne. Men dette er jo noe annet enn hva vi intuitivt opplever. En sterk tro på determinisme, gir ikke rom for ideer om fri vilje. Men oppdagelsen av kvantefysikken åpner for muligheten til å komme bort fra årsak/virkning (kausalitet). Min sterkeste innvending mot dette er at fravær av kausalitet på ingen måte gjør viljen fri. Den blir bare tilfeldig. Det reiser jo igjen det alvorlige problemet om hva fri vilje egentlig er, eller hva det menes å være. For vi kommer jo til det paradokset at om man, som jeg, tar utgangspunkt i en analyse av hva et valg er så er det lett å se at både virkelighetsoppfatningen og våre verdier, til syvende og sist er et resultat av forhold som ligger utenfor individets kontroll. Men om man samtidig forsøker å komme bort fra determinismen i dette så gir det fortsatt ikke individet noen ekstra kontroll. Man bare innfører mer tilfeldigheter. Til syvende og sist anser jeg dette for å være en fundamental avsporing av debatten.

I forhold til Kant, så har vel han, som mange andre, registrert at våre pådriv står i innbyrdes konflikt med hverandre. Og han, som mange andre identifiserer, dette som såkalte kjødelige verdier som står imot åndelige verdier. Det er en tolkning av det. Min tolkning er at alt er «kjødelige» verdier, men sorteringen går hovedsakelig på linjen mellom sosiale tilbøyeligheter og egoistiske tilbøyeligheter. Menneskehjernen har gjennomgått en forholdsvis hurtig evolusjon, de siste hundre tusen årene. Derfor opererer hjerneforskerne ofte med begrepet «den nye og den gamle hjernen».  Den gamle hjernen har en hovedtyngde av grunnleggende egoistiske tilbøyeligheter (sult, tørst, aggresjon, seksualitet, redsel osv.)  Den nye hjernen, er hos mennesket, nærmest overdimensjonert. Sannsynligvis er dette drevet frem av seksuell seleksjon på sosiale egenskaper[1]. Det fremelsker sterkere kognitive funksjoner og sosiale tilbøyeligheter. Disse står ofte i motsetning til de mer egoistisk orienterte tilbøyelighetene. Til å beherske dette finnes det sannsynligvis en del reguleringsmekanismer som gjør det mulig for den øvre delen av hjernen å stagge eller dempe de mer primitive impulsene. Styrkeforholdet mellom komponentene i dette systemet er selvsagt svært individuelt. Men hypotesen er at dette ofte oppleves som «en kamp mellom gode og onde krefter», eller mellom det «kjødelige» og det «åndelige».

I dag kan man med et enkelt oppslag skaffe seg en mer «profesjonell» oversikt over temaet her. Her bet jeg meg merke i problemstillingen rundt fri vilje og ansvarlighet. Det har jeg reflektert over her.

 

Min posisjon opp i det hele er styrt av min oppfatning av hva en beslutning egentlig er.  Vi er i stand til å velge fritt, selv om hjerneforskning antyder at opplevelsen av dette er en illusjon[2]. Kron-argumentet på dette er rent filosofisk og har stått seg gjennom alle disse årene. Det går slik:

1.    For å kunne gjennomføre et bevisst valg kreves det vilje

2.    Viljen blir da en del av premissgrunnlaget som er nødvendig for å kunne gjennomføre et valg

3.    Om viljen skulle vært fri, må det være mulig å kontrollere viljen

4.    Men det er umulig å kontrollere noe dersom man ikke i utgangspunktet her en vilje for hvordan dette skal kontrollørers.

 

Sagt enkelt, det er umulig å velge sin egen vilje fordi ethvert valg krever at man i utgangspunktet har en vilje å velge med.

 

 

 

 

8.3.5 Den frie vilje, finnes den?

Dette er et spørsmål som har interessert filosofer og religiøse i årtusener. Til dels har dette vært ansett som et svært viktig spørsmål. For mange har svaret avgjørende betydning for synet på etikk og antropologi. For meg har et slikt spørsmål imidlertid liten relevans i forhold til etikken. Det kommer av min etiske grunnholdning. Likevel er det viktig å få gjennomdrøftet dette tema også med tanke på den senere etiske drøftingen fordi forskjeller i etisk grunnsyn da kommer klarere frem. Når det gjelder antropologien, synet på mennesket, dets natur og dets plass i kosmos er det klart et slikt spørsmål har stor betydning. Enkelte mennesker tenderer til å fremheve menneskets frie vilje som en avgjørende forskjell på mennesker og dyr. Det er min hensikt å søke å viske denne forskjellen ut, ikke for å nedverdige mennesket, men for å opphøye dyrene.

Et problem som dukker opp i denne sammenheng og som egentlig alltid dukker opp når vi mennesker skal studere vår egen psyke, er at vi selv opplever det vi skal undersøke. I dette tilfellet opplever vi selv det å velge, og ofte kan denne opplevelsen synes å tale våre objektive resultat mine imot. Da er det enklere å studere dyr, og bakgrunnen for deres atferd. Vi finner naturlige forklaringer på deres atferd. Vi finner at den beskytter arten eller individet. Derfor er det lett å regne med at dyr er systemer som kan reduseres til fysikk og kjemi. Men vi opplever ikke å være dyr, derfor mangler vi kanskje en dimisjon i forklarings-modellene. Denne dimisjonen blir straks ubehagelig brysom for oss når vi skal undersøke mennesket og dets atferd på samme måte. Jeg føler ikke behov for å spise fordi jeg ønsker å overleve slik at jeg kan føre livet videre. Jeg spiser fordi jeg opplever å være sulten og har lyst på mat.

Nettopp det at vi selv er mennesker, og opplever å være det, tror jeg er hovedårsaken til at vi finner oss selv, mennesket, som meget spesielt i forhold til andre dyrearter.

 

Hva er fri vilje?

Enighet om hva vi mener med fri vilje er en forutsetning for en meningsfull drøfting av dette emnet. Fri vilje består av begrepene "frihet" og "vilje". La oss ta først ta en kort oppsummering av min oppfatning av hva "vilje" er for noe. For å komme frem til det har jeg brukt H-analyse, verdi-teori, jeg har sett litt på mål og målstrukturer, og endelig sett litt på beslutningsteorien.

Ut fra disse redskaper og teorier har jeg dannet meg en oppfatning av "vilje". Kort sagt er det den verdi­profilen som gir retning til våre valg, jeg har identifisert som vår vilje. Dermed er en stor uklarhet innført, har ikke jeg snakket om minst tre forskjellige verdi-profiler, og i tillegg ligger en mengde krefter (karakter-mangel, mismot og umodenhet) på lur for å torpedere en allerede sterkt skamfert verdiprofil (skamfert av den egosentriske prioritet)? Så er da spørsmålet, er det vår vilje det vi ønsker å gjøre, eller det vi gjør? Er det direkte analogi mellom handling og vilje? Dersom så er tilfelle er det lett å se hva som er den enkeltes vilje. Soldaten skyter fordi han vil skyte, arbeideren arbeider fordi han vil arbeide, alkoholikeren drikker fordi han vil drikke. Men her er det noe som stritter imot. Finnes det ikke indre konfl­ikter i ethvert menneske? Har ikke røykeren en kamp for å slutte å røyke? Hva er hans vilje? Problemet er eldgammelt, hør hva Paulus sier i Romerne 7:

 

"Vi vet at loven er av ånden, men jeg er et avmektig menneske, solgt til synden. For jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil det gjør jeg ikke, og det jeg avskyr det gjør jeg."

 

Jeg tror ikke vår vilje er noen entydig størrelse. Verdier kan godt kunne komme i konflikt med hverandre, selv om de peker mot samme mål. Dette sammen med erkjennelsen av de drifter som driver mennesket har fått meg til å komme til den konklusjonen at vår vilje består av et stort sett med verdier hvor innbyrdes konflikter eksisterer.

Paulus har gjort den skarpsindige iakttakelsen at det ofte er forskjell mellom vilje og handling. Derfor velger jeg å gjøre en klar distinksjon mellom handling og overordnede verdier Det vil si at våre handlinger medfører ikke alltid det vi dypest sett ønsker. Ofte kan det være verdier som befinner seg nærmere det fysiske nivå som driver til handling. Dermed oppstår den konflikten som Paulus beskriver, og helt riktig forbinder ikke Paulus disse utslagsgivende verdier med sine innerste lengsler. Hva er da mere treffende enn å si det som en pastor sa: "min vilje er min lengsel", enkelt og greit. Og hva er min lengsel, jo det er den ideelle verdiprofil, upreget av egosentrisk prioritet og andre mangler.

Jeg vil også kort oppsummere et par andre, før nevnte aspekter i forbindelse med vilje og verditeori.

Den handling jeg gjør har egenverdi + et teoretisk sett uendelig antall av konsekvenser. Vi har allerede skilt mellom handling og vilje. De konsekvenser som følger av mine handlinger er derfor naturligvis ikke nødvendigvis et uttrykk for min vilje. En handling kan medføre mange konsekvenser. Noen av dem kan være positivt verdifulle, mens andre har negativ verdi. Dessuten er evalueringen av konsekvensverdier subjektiv (hva som er verdifullt for meg er ikke nødvendigvis verdifullt for deg) og det bidrar til å komplisere bildet ytterligere. Jeg velger den handling som gir best mulig positivt resultat, men likevel kan det medfølge en hel del negative sideeffekter. Disse er ikke uttrykk for min vilje, de er et nødvendig onde jeg helst skulle blitt kvitt.

Endelig er det viktig å skille mellom mål og middel. Det at jeg får mer penger har selvfølgelig positiv verdi for meg. Men, dersom jeg ikke er som onkel Skrue, har ikke dette noen verdi i seg selv. Det er dette vi har kalt instrumentell verdi. Det er det positive som følger av det å ha mer penger som er det egentlige verdifulle. Dette avdekkes enkelt ved en hensiktsanalyse. Ved hjelp av denne finner jeg tilbake til min egentlige vilje.

 

Nå kunne det kanskje ha vært interessant å drøfte hva vi mener med "frihet" i denne sammenheng. Frihet er, etter min mening, et etisk. Vanligvis oppfatter man frihet som mulighet til å velge mellom forskjellige alternativer. Når vi sier at viljen er fri, kan dette tolkes på minst to fundamentalt forskjellige måter:

 

1. Fravær av tvang (handlingsrom eller valgfrihet)

2. Viljen har selvkontrollerende komponenter i seg (uavhengighet).

 

Ofte finner vi disse to muligheter blandet sammen, det vil si man argumenterer til støtte for mulighet nr.2 ved å henvise til mulighet nr. 1.

 

1. Fravær av tvang (valgfrihet)

For noen handler fri vilje om muligheten til å velge mellom flere alternativer, eller fravær av tvang. Jeg kaller det gjerne også for handlingsrom. Tvang er jo det motsatte av frihet, derfor må en vilje som ikke er underlagt tvang være fri. Dette kaller ikke jeg fri vilje, jeg kaller det for valgfrihet, og jeg skiller klart mellom fri vilje og valg­frihet. Gjør du et valg uten å ha alternativer å velge mellom gjør du et skinnvalg, du velger ikke. Ingen kan benekte at både mennesker og dyr, og til og med datamaskiner har valgfrihet. Denne valgfriheten gir oss frihet til å bruke vår vilje. Et vesentlig poeng her er at dersom det kun er et alternativ og dette alternativet er det ønskelige så er likevel ikke individets frihet begrenset. Frihet her mer å gjøre med muligheten til å velge det man ønsker enn med at det absolutt må eksistere flere alternativer.

 

2. Viljen har selvkontrollerende komponenter i seg (uavhengighet)

Jeg vil prøve å utype nærmere hva jeg mener her. I utgangspunktet er dette en uhyre komplisert påstand å utdype fordi den, etter min mening, er logisk umulig å fatte. Svært mange av oss finner det meningsløst at vi skulle være et produkt av arv og miljø. Det gir oss nemlig en ide om at vi, i siste instans, ikke har noen innflytelse på vår egen skjebne; vi er roboter. Dette er stikk i strid med hva jeg opplever. Jeg føler jeg kan gå til venstre eller høyre alt etter egen vilje; mitt valg er ikke låst, eller forutbestemt av skjebnen. Men hvordan kan et slikt system være fysisk mulig? Vi mennesker har problemer med å frigjøre oss fra vår deterministiske tankegang. Så la oss i første omgang overgi oss til determinismen, og beskrive et deterministisk system som velger. La oss se litt på en datamaskin:

 

Dersom jeg kjenner datamaskinens program, og kjenner inngangs­dataene, så kan jeg forutsi hva datamaskinen kommer til å velge. Man kan vel si at datamaskinen også har en slags vilje, men det er en meget enkel en, så pass enkel at det er mulig for et menneske å følge og forstå hele den fysiske prosessen som foregår i maskinen. Dermed kan vi mennesker med 99 % sikkerhet si hva datamaskinen kommer til å velge (den ene prosenten er reservert muligheten for strømbrudd, hardwarefeil, Software Bugs osv.). Men hvor har maskinen fått sin "vilje" fra? Det har den fått fra programmereren. Så vi kan trygt si at vi her er inne i et deter­ministisk system. Så lenge programmereren ikke endrer programmet vil maskinen velge på akkurat samme måte hver eneste gang. Den er fullstendig prisgitt programmererens vilje og inngangsdata. Dens valg kan alltid spores tilbake til utenforliggende årsaker. Ingen vil vel påstå et slikt system har fri vilje.

 

Menneskets vilje står altså i fundamental motsetning til denne type vilje, da den, ifølge denne tenkningen, aldri skal kunne prognostiseres ut fra foreliggende fysiske forhold.

 

Ut fra dette resonnement må vi kunne si at en forutsetning for et selvbestemmende system må være at det ikke er prognostiserbart ut fra fysiske forhold. Det vil si at ytre faktorer - herunder også arv - bare har begrenset innvirkning på et valg.

 

Men dette er ikke den eneste forutsetningen, som mange kanskje tror. Det er absolutt mulig å tenke seg ikke-prognostiserbare systemer som likevel ikke kan sies å ha noen egen vilje. Den andre forutsetningen er at, selv om systemet ikke er prognostiserbart, må det likevel være kontrollert av noe. Uten kontroll, ingen vilje. Denne kontrollerende enheten må da være akausal - uten ytre årsaker -; den må være en første årsak (prima causa) og den kan ikke forbindes med noe annet enn mitt eget jeg.

Disse to forutsetningene kan absolutt virke mot hverandre. Det som er kontrollerbart, er vel det som er enklest skal kunne prognostiseres. Krav om kontroll kan m.a.o undergrave kravet om ikke-prognostiserbarhet. Den eneste måten å unnvike dette på er at det som kontrollerer selv ikke kan kontrolleres. Dette løses best ved å gjøre det til en prima causa, en første årsak, som i seg selv er akausal.

 

En empirisk undersøkelse

La oss først belyse problemet litt fra den motsatte siden. Finnes det kausale komponenter i våre valg? Dette skulle være lettere å undersøke enn det motsatte. Men fortsatt får vi problemer fordi, som før nevnt, atferd avspeiler ikke alltid den reelle vilje i et menneske. Dessuten har ingen mennesker, bortsett fra eneggede tvillinger, lik arv og det miljø som påvirker oss så skiftende at dette også må betraktes som individuelt. Finnes det f. eks to voksne mennesker i verden som har lik bekjentskapskrets? Det må i så fall være meget sjelden. På denne måten er ethvert menneske unikt, og dets utvikling er irreversibel, vi kan derfor ikke utprøve flere alternativer på ett og samme menneske. Den eneste måten vi kan gjøre målinger på er derfor rent statistiske betraktninger. Disse kan antyde miljømessige og kanskje også arvemessige faktorer som former personligheten. Men i enhver sammenheng finnes det også markante avvik fra normalen. Er det i disse sjeldne tilfeller den frie vilje har gjort utslaget? De statistiske målinger, innenfor psykologien, bygger ofte på å studere atferd i sammenheng med andre variabler. Disse har en viss verdi for oss, der er tross alt en viss sammenheng mellom atferd og vilje, selv om vi har gjort en klar distinksjon her. En annen metode er spørsmålsmetoden. Her kan vi kanskje få et større innblikk i menneskets egentlige vilje og sette denne i sammenheng med andre variabler for å kunne avdekke årsaksforhold. Men også denne metoden er begrenset fordi der nødvendigvis må eksistere et årsaksforhold mellom forsker og objekt. Spørreren påvirker den spurte bare ved å stille spørsmål. En tredje tilnærmingsform er å forsøke å forstå hjernens virkemåte ved hjelp av fysikkens og kjemiens lover. Denne metoden, ser vi ofte, bygger på den svakheten at man forutsetter at hjernen virker etter kjente naturlover, og dermed har tatt det utgangspunkt at viljen kan prognostiseres, og dermed ikke er akausal. Selv om alle de tre metodene har sine svakheter, kan det være interessant å ta en titt på hvilke indikasjoner de gir:

 

Sammenhengen mellom miljø og atferd

Hvor mye betyr egentlig miljøet for vår atferd. Miljø er mange ting. Det er menneskene rundt oss, naturen vi opplever, maten vi spiser, luften vi puster i, kulturen osv. Hvor mye har alle disse faktorene å si for vår atferd. Personlig er jeg ikke i tvil om at vi her har for oss en mektig faktor. Jeg har problemer med å finne noen som er prinsipielt uenige med meg i dette. Katolikkene sier: "gi oss ditt barn til det er 7 år og det forblir katolikk for resten av livet." I kristne miljøer legges det stor vekt på oppdragelse, så her viser den kristne, med sine handlinger, at han har stor tro på miljøets innflytelse på den menneskelige atferd. Men vi skal heller ikke glemme at det er og må være snakk om et interaksjonsforhold. Individet påvirker miljøet som igjen påvirker individet. Individets atferd skaper forventninger og holdninger i miljøet som igjen kan forsterke, eller svekke individets atferd.^[1]

Uenigheten på dette området gjelder ikke om miljøet har innflytelse, det gjelder i hvilken grad denne innflytelsen virker for de forskjellige faktorer. For oss er det ikke interessant å ta opp den debatten, men la oss se på et eksempel på hvordan noe så banalt som kosthold kan endre atferd drastisk:

 

Undersøkelser har nemlig også vist at kosthold også kan ha til dels store virkninger på sosial adferd og ikke-språklig intelligens. I begynnelsen av 80-årene økte kriminaliteten i USA sterkt. Flere politikere stod fram og påstod at det skyltes gatekjøkkenmaten. Dette ble avvist av de fleste fagfolk. Den amerikanske kriminologen Dr. Steven Shoen­thaler bestemte seg for å undersøke dette nærmere. Hans første undersøkelse fant sted i et ungdomsfengsel i Virginia. De innsattes kosthold ble endret. Etter tre måneder hadde det skjedd dramatiske endringer. Tilfeller av voldsadferd hadde sunket med 82 %. 14 senere undersøkelser viste samme resultat. Deretter gjorde han et forsøk ved et ungdomsfengsel i Oklahoma. Her endret han ikke kostholdet, men han gav mineral/vitamintilskudd. Eksperimentet var fullt ut vitenskapelig. Alle fikk piller, men ikke alle inneholdt vitaminer/ mineraler. Ingen ved fengslet visste hvem som fikk hva. Som mål på atferden brukte Dr. Schoen­thaler den informasjon om brudd på fengselsreglementet som ble fortløpende registrert av fengselspersonalet. Etter dette eksperimentet ble han temmelig sikker i sin sak. En håpløs kriminell som hverken reagerte på kjærlighet eller trusler, kan endre adferden drama­tisk innen 72 timer ved hjelp av vitaminpiller.

 

Andre eksempler.

I forbindelse med menstruasjon og graviditet gjennomgår kvinnene store hormonforandringer. Med disse endringene endres også kvinnenes adferd.  Pubertet og overgangsalder kan også virke sterkt inn på adferden hos begge kjønn. Det er altså ingen grunn til å tvile på hormonenes innflytelse. I dag er det heller ikke tvil om at den kjemiske balansen i hjernen er helt avgjørende for atferden. Sinnslidelser, schizofreni, bipolar lidelse, er alle ofte utslag av kjemisk ubalanse i hjernen. Du kan ta piller mot depresjon, mot vrangforest­illinger og ikke minst mot angst. Mekaniske endringer i hjernen kan endre et individ totalt. På 1940-50 tallet var lobotomi en populær behandlingsmetode for vanskelige pasienter. Et lite snitt i hjernen og pasienten ble snill som et lam. Det er nylig antydet at autisme skyldes en mekanisk defekt i hjernen.

Eksempler som dette viser at der er sammenheng mellom fysikk og kjemi på den ene siden og atferd på den andre siden. Fysikk og kjemi vet vi igjen påvirkes av miljøet.

Nå har jeg poengtert at der er forskjell på atferd og vilje. I eksemplet om kosthold er det kanskje karakteren som påvirkes av kostholdet. De aggressive impulser blir svakere, og de sosiale driftene og fornuften får større overtak. Når karakteren styrkes får personen større selvkontroll. Kontroll betyr at personens egentlige vilje får en sterkere innflytelse på atferden. Dermed tilpasses atferden nærmere til det som er personens egentlige vilje; den ideelle verdiprofil.

Når vi finner sammenhenger mellom atferd og miljø hos dyr er vi raske i vår dom. Dyrene er mekaniske systemer og intet annet. Hvorfor tolkes fakta annerledes når det gjelder mennesket? Igjen må man spørre om det kanskje er fordi vi selv er mennesker og opplever det å være menneske. Husk det til dags dato ikke har vært mulig å komme fram til målbare kriterier som påviser opplevelser.

 

Når vi ser hvordan mye av vår atferd uten tvil henger sammen med miljø, hjernens mekanikk, og kjemi er det naturlig å spørre om vi mennesker egentlig har så stor innflytelse på vår egen adferd. Dersom vi har en såkalt åndelig dimisjon må denne finnes utenfor hjernefunksjonene, en dimensjon som er i oss, men uavhengig av vår fysikk. Men hva er denne dimensjonen? Er den vår bevissthet? Nei det kan den ikke være, fordi vår bevissthet er totalt avhengig av hjernen. Det er en klar sammenheng mellom bevissthet og hjernens funksjonal­itet. Det er også ved hjelp av bevisstheten vi foretar valg. Ingen bevissthet, ingen valg. Konklusjonen kan altså lett bli at valget avhenger av bevisstheten, bevisstheten av hjernen, hjernen av mekanikk og kjemi.

 

Kant's løsning

Kant hevdet at viljen er akausal. Dette stod stikk i strid med hans klare stillingtagen til kausalitets-begrepet. Kant hevdet at kausaliteten er universelt gjeldende i den materielle verden. Alt har en årsak. For ikke å komme i konflikt med seg selv måtte Kant innføre et postulat: "mennesket har en fri vilje". Men hvordan kan Kant hevde at mennesket er fritt og ikke årsaksbestemt uten å oppgi konklusjonen om at absolutt alle begivenheter må ha en årsak? Kants svar er at mennesket må regnes som medlem av to verdener samtidig. Som fornuftsvesen er mennesket fritt. Som fysisk sansevesen er mennesket underkastet kausal­itetens naturnødvendighet. Mennesket må derfor betraktes ut fra to standpunkter: både som naturlig sansevesen og som moralsk fritt. Disse aspekter mener Kant ikke bare er forenelige, de utfyller hverandre.

Kant beskriver den moralske valgsituasjon på følgende måte:

Valget gjelder enten å følge tilbøyelighetene (lyst-prinsippet) eller å følge moralloven. Moralloven er en del av den praktiske fornuft, mens lystene og følelsene kommer fra det materielle. Viljen står som på et veiskille.

Hva er så moralloven? Dette gir Kant et nokså klart uttrykk for i sitt såkalte kategoriske imperativ. Det finnes i alt fem formul­eringer av dette. Hovedformuleringen lyder slik:

 

"Jeg skal aldri gå frem annerledes enn slik at jeg også kan ville at den regel jeg handler etter skal bli en allmenn lov"

 

Kant så på viten om moralloven som apriorisk. Derfor må enhver formulering av den nødvendigvis kun bli av formal karakter. Det er interessant å merke seg at setningen inneholder et "vil". Viljen finnes altså allerede her. Den finnes også i noen av de andre formuleringene. Men det er først når vi begynner å anvende en slik lov i praksis (gi loven et stofflig innhold) at viljen i loven kommer klart frem. Det finnes altså en vilje i loven, og en annen i legemet. Hva er denne viljen? Det kommer klart frem i den 3 formuleringen:

 

"Du skal handle slik at du alltid bruker menneskeheten både i din egen person og i enhver annens person samtidig som et formål og aldri bare som et middel"

 

Her tar Kant et klart standpunkt. Grunngivningen for denne formuleringen er at mennesket eksisterer som et formål i seg selv. Menneskets "tilværelse har en absolutt verdi i seg selv". Også i Kants praktiske bruk av loven ser vi hvor han vil hen. Kant stiller spørsmål om en hvit løgn kan være i samsvar med moralloven. Kants svar er benektende. Jeg kan naturligvis "ville" løgnen, men jeg kan ikke ville "en allmenn lov om å lyve". For hvis dette faktisk ble en allment praktisert regel ville det føre til at folk ikke lengre trodde på hverandre. Ethvert løfte, enhver påstand ville bli møtt med tvil. Min regel ville "ødelegge seg selv straks den ble gjort til en allmenn lov". Nå begynner Kants moraloppfatning å få et klart konkret innhold. Her hadde det vært greit å prøve seg med en H-analyse, men allerede det siste eksemplet viser tydelig retningen. Kant begrunner egentlig sitt standpunkt i menneskets beste. Selv ville han nok ha benektet dette (han hevdet at plikten går foran menneskelig lykke). Hvorfor ville ikke Kant at mennesker skulle tvile på hverandre, at løfter skulle brytes? Svaret er enkelt, det er fordi det ville skapt kaos, menneskelig ulykke. Synes vi ikke å kjenne igjen den ideelle verdi-profil? Kanskje litt belemret med Kants tradisjonelle syn på dyr, men dog nokså karakteristisk. Denne kan ikke begrunnes ved hjelp av fornuften. Kant har ikke klart å holde fornuft og vilje tilstrekkelig fra hverandre. Han har gjort den ideelle verdiprofil med egosentriske modifikasjoner til en del av den praktiske fornuft. En H-analyse vil stoppe opp her. Kant sier at moralloven ikke er forårsaket, men er en uforårsaket instans som det ikke gir noen mening å spørre etter opprinnelsen til. Det er enden på H-analysen, og så visst ikke noe resultat av fornuftsmessige prosesser. Det er her jeg hevder at den ideelle verdi­profil er et resultat av drifter i mennesket på lik linje med alle andre drifter. Det er de drifter som "tvinger" mennesket til samhold og samarbeid; de sosiale drifter.

 

Hva er grunnen til at Kant har blandet fornuft og deler av viljen? Grunnen, tror jeg, er at handlinger drevet av den ideelle og den reelle verdi-profil krever store innslag av fornufts-aktivitet for å kunne gjennomføres. Fornufts-aktiviteten blir her så stor at man overser den "lille" kompo­nenten som gir valget retning. I våre dager, i data-alderen, er det lett å se forskjell på fornuft og vilje. Forn­uften er et redskap som kan brukes til hva som helst. Den er som en hammer, som ikke har retning i seg selv. En hammer kan brukes både til å rive ned og bygge opp. Vilje forutsetter egne verdier. Det er den som gir fornuftens retning.

Det Kant, som så mange andre har hengt seg opp i, er den natur­lige konflikten mellom ego-driftene og de sosiale drifter, en konflikt som helt logisk må oppstå dersom et samfunn skal ha mulighet til å utvikle seg.

Det er altså mulig å fremsette en teori som gjør valget 100 % kausalt selv om det rent subjektivt oppleves anner­ledes.

Kants løsning står fremdeles sterkt i dag, men den er ikke ny, Filosofer som Platon, Augustin og Descartes finner vi forskjellige utgaver av en sjel, eller åndssubstans som også skulle inneholde en fri vilje. I nyere tid er der gjort mange forsøk på å identifisere menneskets sjel. Innenfor New-Age bevegelsen har man funnet frem til sterke argumenter for eksistensen av en åndelig immateriell virkelighet. Men oppfatningen av denne og dens natur, dens forhold til det materielle finner jeg nokså sprikende innenfor bevegelsen. Deler av denne forskningen er også tatt inn i adventist-litteraturen for å forsvare menneskets frie vilje. Men adventistene avviser tanken om en selvstendig eksisterende sjel. Derved har de også skaffet seg fundamentale problemer.

 

Kan nyere forskning avdekke akausale prosesser i hjernen?

Her er et resonnement av T. Joe Willey i adventist-boken "Liv og under i naturen":

 

"I 1927 fikk denne klassiske teori (den klassiske fysikk) et grunnskudd ved at Heisenberg satte fram sin såkalte 'usikkerhetsrelasjon’, som går ut på et det er umulig å fastslå samtidig og nøyaktig både posisjon og drivkraft hos en enkelt partikkel. Laplace hadde optimistisk hevdet at et system som gjaldt for de store himmellegemene også ville gjelde for de letteste atomer. Men det nye oppbrudd i atomfysikken artet seg som en storm mot en slik forestilling. Selve prosessen med å frembringe nødvendig fysisk informasjon om en partikkel ville endre dens egenskaper så pass meget at det ikke ville la seg gjøre å bestemme dens nøyaktige posisjon og bevegelse. Erkjennelsen av denne heisenbergske relasjon satte hele den filosofiske verden i bevegelse. Også i neurofysiologien ser vi den samme usikkerhets-relasjon anvendt. Mange psykologer prøver fremdeles å forklare menneskets atferd under innflytelse av en psykologisk determinisme. Dette betyr at følelsen av plan og hensikt og evnen til å ta frie viljebeslutninger er en illusjon ...

Vitenskapelig sett er det i dag umulig å avgjøre hvorvidt determinismen utgjør en avgjørende faktor i menneskesinnet. Hvordan skal man kunne avgjøre dette? Har man noen mulighet for å observere hjernens neuroner før og etter en viljes handling? Kanskje er det 10 millioner neuroner som engasjeres i en slik handling. Og hvordan skulle man foreta observasjonen inne i hjernen? Hva skulle man se etter? Skulle man forvente en endring i hjernevirksomheten, eller en biokjemisk forandring under overføring fra hukommelse til handling? Svaret er klart: Det er naivt for ikke å si umulig, å påstå at menneskets atferd bare er blind mekanikk"

 

For det første må vi poengtere at alt det Willey her sier også må gjelde for høyerestående dyr. Der er kanskje ikke fullt så mange neuroner involvert, men neuronenes natur akkurat den samme. Dersom det faktum at neuronene er underlagt usikkerhetsprinsippet teller som et argument for den akausale vilje gjelder dette også for gorillaer, og delfiner. Men er usikkerhets-prinsippet et gyldig argument for fri vilje? For det første må vi konstatere at Willey gjennom hele resonnementet bygger på den forutsetning at neuronene har innflytelse på viljen, ellers ville det være meningsløst å trekke dem frem i det hele tatt i et argument hvor determinismen angripes[3]. Dermed har han altså åpnet for muligheten til å knytte fysiske fenomener direkte til viljens funksjon.

 

Vi har tidligere drøftet dette med determinisme, men la oss nå anta at determinismen virkelig er opphørt å eksistere på subatomært nivå. Hvilken innflytelse må det få på vår vilje? For det første må vi ikke glemme at determinismen fortsatt gjelder på atom og molekylnivå. De fleste grunnstoffer i naturen består av meget stabile atomer. Likevel har vi naturlige radioaktive stoffer som nedbrytes med bestemte hastigheter. I disse prosesser foregår der subatomare reaksjoner. Dessuten har vi en del innstråling fra rommet av subatomare partikler. Så er spørsmålet om disse reaksjoner, som kanskje ikke er deterministiske, er underlagt viljen?

Hva har egentlig determinisme kontra ikke-determinisme på subatomært nivå, å si for viljen? Fører en manglende lovmessighet på subatomært nivå til at viljen kan kontrollere de subatomære prosesser? Er der en slags åndelig forbindelse her? Jeg tviler på at Willey ville ha gått så langt. Med sin adventistiske bakgrunn ville han nok vært forsiktig med å postulere "åndelig" kontroll over kvante-prosessene. Men, uten å ta dette steget, tapes muligheten for den andre forutsetningen, nemlig at der må være et "jeg" bak som har kontroll.

La oss nå anta at kvanteprosesser innvirker på neuronenes funksjon. Dette må da bety at der finnes reelt akausale komponenter i våre valg. Ettersom vi utelukker sjelens åndspåvirkning på kvante-prosessene er disse like upåvirket som i alle andre kvante-prosesser. Vi kan da tenke oss at vår vilje, dels er styrt av de fysisk/ kjemiske prosesser i hjernen, dels av kvantetilfeldigheter. I sum blir dette kausale, fysiske prosesser + tilfeldigheter. Hvor er viljen? Ingen kan si at viljen er mer fri om den er underlagt objektive tilfeldigheter enn om den er underlagt determinisme. Her overses altså den andre forutsetningen, nemlig at viljen må kunne kontrollere seg selv. Det vil si at påvisning av akausale komponenter i valg-prosessen ikke alene kan begrunne ideen om fri vilje. 

Det er forresten også bemerkelsesverdig at i dette ukontrollerte tilfeldige spill skulle finnes et felles mønster som gjelder for alle mennesker. Vår alles lengsel er lykken, hvilken fantastisk tilfeldighet.

 

Oppfatninger innenfor New age.

Retninger innen hjerneforskning, kvantefysikk, biologi, og parapsykologi ser i dag seriøst på muligheten for eksistensen av en såkalt åndelig immateriell substans som kontrollerer kvanteprosesser i hjernen. Her anbefales boken "Bak tid og rom" av Erik Dammann. Dammann er meget opptatt av muligheten for fri vilje hos mennesket. I sin bok har han intervjuet en mengde kjente vitenskapsmenn. Ut fra disse intervjuene kommer Dammanns systemsyn nokså klart frem. Her finner vi også, etter min mening, de sterkeste argumenter som er mulig å fremsette til for menneskets frie vilje. De forutsetter imidlertid åndelig kontroll over kvanteprosessene. Denne åndssubstansens natur, er etter Dammanns konklusjoner, uavhengig av tid og rom. Vi snakker m.a.o. om sjelen. Jeg har tidligere nevnt at jeg finner sprik i forskjellige oppfatninger innenfor New-age. Dammann ville vel gjerne kalt seg for holist, men etter det jeg kan finne ut fra hans bok, argumenterer han sterkt for et dualistisk systemsyn. Det vil si, at han oppfatter sjelen som en substans som kan eksistere utenfor og uavhengig av en fysisk kropp. I det hele tatt virker det på meg som at Dammann er svært platonsk i sin tenkning. Han snakker om selvstendig eksisterende naturlover, eller helhets-prinsipper, hans oppfatning av evighets-begrepet er platonsk, han ser ut til å ha en sterk tro på at matematikkens og logikkens lover er en del av en reell immateriell virkelighet og kan erkjennes intuitivt av fornuften. Her mener jeg han er i fundamental konflikt med Fritjof Capra, som jeg regner for å være en ekte holist. Så langt jeg kan se det mener han at oppsplitting mellom ånd og materie er kunstig, og at de ikke kan eksistere uavhengig av hverandre.

Erik Dammann går inn på den nye fysikk og påviser hvordan vår verdens-anskuelse er bundet av oppfatninger av rom, tid og kausalitet som ikke lengre holder. Spesielt er kvante-teoriene interessante. Her avdekker fysikken eksistensen av såkalte "objektive tilfeldigheter", det som den tidligere siterte Willey, så som løsningen på den frie viljes problem. Dammann griper også fatt i disse, men han er vel vitende om at ikke-prognostiserbarheten i enkeltstående kvante-prosesser i seg selv ikke løser problemet. Han innser også klart den andre forutsetningen for fri vilje:

"Hvis man vil tro at vi overhodet har valgmuligheter, kan ikke bevisstheten være helt og holdent fastlagt av de lover som styrer hjernens nerve-impulser. Da må den være noe mer og dypere, noe ikke-fysiske som kan virke inn på vår computer-hjerne. Selv den minste grad av viljes-beslutning forutsetter at vi har en ikke-fysisk åndsmakt, som i noen grad må kunne forandre hjerne-computerens program. Slik jeg ser det, må altså fri vilje være uløselig knyttet til sinnets makt over materien. Dermed blir dette det viktigste av alle eksistensielle spørsmål, et spørsmål som burde interessere alle som er opptatt av menneskets vilkår"^[2]

 

Dammann finner frem til parapsykologisk forskning som viser at sinnet faktisk kan kontrollere kvanteprosessene. Her vil jeg nevne en type eksperimenter som, på meg virket svært interessante. Fysikeren Helmut Schmidt gjennomførte i 1970 følgende eksperiment:

 

Radioaktivt strontium 90 skyter ut elektroner på fullstendig tilfeldige tidspunkter. En geigerteller registrerer tidspunktene og er koblet til lamper som blir tent og slukket avhengig av tidsintervallene på utskytningene. Tenningen og slukkingen av lampene ble registrert av en datamaskin som, etter mange forsøk, alltid viste at den samlede fordeling av de to mulighetene var 50/50. Deretter ble en rekke forsøkspersoner bedt om å forsøke å endre gjennomsnitts-fordelingen. Dersom de klarte dette, uten å røre utstyret, måtte det bety at bevisstheten påvirket de radioaktive prosessene.

De femten forsøkspersonene gjennomførte minst 30000 slike individuelle forsøk. Og nøyaktige statistiske beregninger viste at det som ifølge kvante-fysikken skulle være en lik fordeling av tilfeldigheter, ikke lenger var jevnt fordelt under bevissthetens påvirkning. Sannsynligheten for at det samlede avvik fra forventet gjennomsnitt skulle være tilfeldig var mindre enn 1:1000.

Senere er forsøket gjentatt flere hundre ganger av forskjellige forskere, og resultatet er det samme.^[3]

 

Slik som Dammann gjengir dette eksperimentet, og andre lignende må det være vanskelig, selv for den mest garvede determinist, å avvise det uten å gå på akkord med grunnleggende vitenskapelige prinsipper. Vi kan trekke flere konklusjoner av slike fenomener. For det første må vi erkjenne at vårt sinn har evne til å påvirke kvante-prosesser. For det andre må vi erkjenne at denne påvirkningen kan skje på avstand. Vi aner konturene av en side ved virkeligheten som vitenskapen enda ikke har klart å finne ut av, og som kanskje strekker seg ut av det vitenskapelige erkjennelsesområde.

Da jeg leste om disse og andre fakta i Dammanns bok, måtte jeg på nytt revurdere mitt syn på meg selv og alt levende.  Dette er imidlertid ikke den eneste typen eksperimenter som påviser avstandsvirkning på kvante-prosesser. Flere versjoner av det såkalte EPR-eksperimentet viser det samme. Det går ut på å påvise at der er en gjensidig sammenheng mellom subatomare partikler, som virker momentant, med absolutt samtidighet uavhengig av avstand. Assosiasjonene blir mange når vi står ovenfor et slikt merkelig faktum. En gåte vitenskapen enda ikke har løst er hvordan cellene "vet" hvilken informasjon akkurat de skal ta ut fra genene. Hvorfor blir noen celler hjerne-celler og andre hud-celler? Hvordan vet en celle at den sitter i en fot? Går denne informasjonen via et medium i en virkelighet vi enda ikke kjenner? Hva med den såkalte "Kirlian-effekten" ; strålefelt som vises på et fotografi som er tatt av levende materiale?^[4] Hva med akupunktur og soneterapi? Finnes det en sammenheng?

De forutsetninger jeg stilte opp til å begynne med ser, i dette systemet ut til å holde. Vi får antydet at neuronenes funksjon påvirkes av kvanteprosesser. Dermed skulle det være umulig å prognostisere et individuelt valg. Videre ser vi at sinnet selv, likevel kan innvirke på kvante-prosessene. Betingelsen for fri vilje skulle være til stede. Likevel er det mulig å tvile på den siste forutsetningen. Det går f.eks. klart frem av Dammanns bok at evnen til å påvirke kvanteprosesser er individuell. Jeg merket meg også at det skulle en viss trening til for å få det til. Nå kan vi ikke uten videre argumentere med et vellykket EPR-eksperiment som forklaring på sinnets avstandsvirkning på kvante-prosessens. Så langt jeg forstår det eksisterer det, ifølge kvante-teorien, bare slike relasjoner mellom tvilling-partikler; partikler som en gang har dannet en kvantisk helhet. Mitt sinn kan ikke inneholde kvanter som står i et helhetsforhold til tilfeldige partikler en tilfeldig bit av strontium 90. Det vil si at min evne til å påvirke kvante-prinsippet ikke kan ha noe med dette kvante-helhetsprinsippet å gjøre. Det man kan si er at EPR-eksperimentet gir rom for en side av virkeligheten som er uavhengig av tid og rom.  Men, ut fra teorien finnes denne forbindelsen bare i spesielle tilfeller; ikke mellom hvilke som helst tilfeldige partikler. Så kvante-eksperimenter er ikke i stand til å antyde alle slags relasjoner mellom sinn og kvante-prosesser. Likevel må vi altså erkjenne rent empirisk at det faktisk er dette som er tilfelle. Her tror jeg vi må langt ut over kvante-teoriens grenser for å finne forklaringer.

Hvordan kan det f.eks. henge sammen at mitt sinn stort sett bare påvirker de kvanteprosesser som går for seg i min hjerne, og ikke i naboens? Ifølge Dammann, snakker vi her om en dimensjon uavhengig av tid og sted. Likevel har mitt sinn naturlig større kontroll over min hjerne enn andres. Hvordan kan det tids og steds-løse få slike lokale utslag?

Jeg tror det er langt igjen til vi får klare svar her. En ting er klart, igjen er vår uvitenhet avslørt. Igjen svarer naturen på våre spørsmål på en slik måte at vi står igjen med enda flere spørsmål enn de vi begynte med. Hvordan håndterer vi slike bastante indikasjoner på vår fullkomne uvitenhet?

Sider av virkeligheten som ikke umiddelbart lar seg føye inn i kjente teorier har ofte en tendens til å bli tolket som åndelige, okkulte, mystiske, guddommelige eller endog djevelske manifestasjoner. Etter å ha gått gjennom erkjennelsesteorien og ha analysert fornufts-prosesser overasker det imidlertid overhodet ikke meg at naturen gir overaskende svar på våre høyst spesialiserte spørsmål. En ting som faktisk slår meg, er at unge fysikere, som har blitt flasket opp med viten om kvantenes merkverdige natur overhodet ikke blir overasket når de ser det hele bekreftet gjennom eksperimenter. Hadde vår fornuft hatt direkte og naturlig tilgang til kvantenes verden ville den overhodet ikke sett noen paradokser i den. Fornuften er universal; den kan også danne tankesystemer som beskriver og håndterer fenomener på subatomært nivå.

Derfor er det heller ikke utenkelig for meg at det finnes kjeder av nye, uoppdagede sider med virkeligheten som bryter med all vår tidligere virkelighetsforståelse. I et ekte holistisk univers kan vi aldri komme til bunns i den reelle virkelighet fordi alt avhenger av alt, og vår fornuft kan ikke romme alt på en gang. Det er godt at det er slik for det gir oss mulighet til stadig å kunne søke ny kunnskap, stadig oppdage nye fenomener, stadig revurdere vårt verdens-bilde til evig tid.

 

Et paradoks?

Dammann snakker mye om en ånds-dimisjon som er evig - tidløs - og uavhengig av rom. Denne dimisjon, som kan oppleves i glimt, eller under dyp meditasjon, inneholder alt; lover, orden, bevissthet og form. Den er statisk, evig og allesteds nærværende. Vi snakker altså om en platonsk ide-dimensjon. Det jeg har bitt meg merke i er en del av de resonnementer og fakta som Dammann bruker for å sannsynliggjøre en slik dimensjon. For å påvise uavhengigheten av tid har han vist til en slående profeti om Titanic. Man kan ikke benekte at der finnes en mengde profetier og spådommer som har gått nøyaktig i oppfyllelse. Bibelen er full av dem. Hvordan kan slik viten oppnås? Der må jo finnes en dimisjon som går på tvers av vår tidsoppfatning fordi den inneholder informasjon om en tid som ennå ikke har kommet. Det er her det gamle kjente paradokset kommer inn: hvordan kan vi ha en fri vilje dersom der finnes informasjon om fremtiden? Dersom denne informasjonen finnes, må jo fremtiden være fastlagt, m.a.o kan vi ikke velge den. Hvordan kan vi forene fri vilje med forsyn? Det virker på meg som at Dammann ikke har berørt dette problemet i det hele tatt. Vi skal, på egen hand, prøve å finne løsninger på dette problemet. I Dammanns intervju med Karl Pribram - hjerne-forskeren - erklærer Pribram seg for å være determinist. Men det er en spesiell variant av determinisme. Verden er deterministisk på "de store talls nivå". Det vil si at antall muligheter i enhver situasjon er begrenset, og at det finnes differensierende sannsynlighet for de forskjellige muligheter. Det vil si at en hendelse har et begrenset antall mulige utfall, og sannsynligheten for de forskjellige utfallene er forskjellig. Derfor vil man også, rent statistisk, kunne forutsi fordelingen mellom de forskjellige utfallene. Dette gjelder selvfølgelig helt konkret på kvante-nivået. Halveringstiden for et radioaktivt grunnstoff er et eksempel på det. Men for det individuelle atom vil man ikke kunne forutsi når det bryter sammen. Pribram mener at det også finnes en parallell til kvante-teorien også på vårt nivå. Når vi mennesker velger, gjør vi det ut fra begrensede antall muligheter. Og der finnes forskjellige sannsynligheter for valgets utfall. Et eksempel på det er den geografiske fordelingen av religioner. Man kan forutsi at en stor prosent av alle iranere vil bli muslimer, men også at en liten prosent vil forlate sin barnetro. Men på det individuelle nivå er valget helt åpent; man kan ikke forutsi individuelle menneskes valg.

Kan det da kanskje være slik at ånds-dimisjonen inneholder "de store talls" forutsigelser? Det vil i så fall si at informasjonen om fremtiden bare inneholder de store trekk, og ingen informasjon om enkeltmenneskers livsløp.

Så kan vi stille to store spørsmål: 1) kan enkeltvalg påvirke historiens store trekk? 2) Finnes det eksempel på forutsigelser som gjelder enkeltmenneskets valg? Dersom vi våger å svare nei på det første spørsmålet er paradokset komplett. Det er da umulig for enkeltmennesker å påvirke historiens løp. Dermed faller Dammanns hovedpoeng med boken, som er nettopp dette å overbevise oss om at vi virkelig har fremtiden i våre hender, at vi som enkeltmennesker virkelig kan snu en utvikling som synes å gå så alt for fort mot avgrunnen. Svarer vi ja på spørsmålet innser vi at informasjon om historiens store trekk ikke kan annet en bygge på mer detaljert informasjon om individuelle menneskers valg. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke på Alexander Den Store, mannen som gjorde den enestående solo-bedrift å etablere det Greske verdensrike på noen få år. Det greske verdensrike var et enmannsverk. Forhånds-viten om dette ikke kunne vært mulig uten å vite eksakt hva Alexander Den Store ville velge i konkrete situasjoner, som inneholdt flere muligheter. Og som svar på det andre spørsmålet kan vi jo bare holde oss til Aleksander Den Store. Det greske verdensrikes oppkomst ble forutsagt i Daniels Bok, i Bibelen. Om vi antar at Daniel virkelig skrev denne boken på kong Nebukadnesars tid er denne den mest slående profeti om verdens-historien som noensinne har vært fremsatt. Her ble det forutsagt 1. Det babylonske rikes fall 2) Det medio-persiske 3) det gresk-syriske og 4) det romerske.

Ellers er det da heller ikke vanskelig å finne frem til spådommer og profetier om enkeltmennesker som har gått i oppfyllelse. Spørsmålet er da om man bare skal kunne godta "de store trekks"- forutsigelser, eller om man også må ta med i betraktingen de mange spådommer som gjøres på individ-nivå. Velger man først å godta generelle forutsigelser, virker det inkonsekvent på meg å avvise de individuelle. Dersom man godtar at svaret på spørsmålet om det individuelle kan få markant betydning for det generelle gir svaret på spørsmål 2 seg selv.

Paralleller er ofte nyttige. Vi har her for oss en parallell mellom kvante-tilfeldigheter og menneskers valg. Man skal imidlertid alltid være oppmerksom på at der kan finnes forskjeller mellom de anvendte paralleller som kan få avgjørende betydning. I dette tilfellet ser jeg en klar forskjell mellom menneskets vilje og kvante-tilfeldigheter. Det er menneskets tendens til hierarkisk organisasjon. Det betyr at noen enkeltmenneskers valg har mye større betydning enn andres. Dermed kan enkeltvalg, gjort av statsmenn og betydningsfulle ledere, få avgjørende betydning for den generelle utvikling.

På vårt nivå er derfor et skille mellom individuelle valg og den generelle utvikling kunstig; det er umulig å sitte inne med generell informasjon om fremtiden uten å ha kjennskap til enkeltmenneskers valg i gitte situasjoner.

Ut fra dette konkluderer jeg med at, dersom det skal være mulig å oppnå ekte viten om fremtiden, må informasjon om denne finnes. Denne informasjonen må også inneholde utfall av fremtidige valg, noe som med nødvendighet må låse disse valgene.

 

Finnes der andre løsninger?

Dessverre har jeg enda ikke truffet på litteratur som har behandlet dette problemet seriøst. I religiøs litteratur av populær karakter blir man ofte bare presentert for overfladiske løsninger, som i dybden ikke hoder mål. En slik pseudo-løsningen er skillet mellom forsyn og forutbestemmelse. Paralleller som ofte blir trukket frem her er hvor vi mennesker kan forutse situasjoner ut fra viten om hendelsesforløp. Når jeg f.eks. ser en stein falle, kan jeg med ganske stor sikkerhet forutsi at den før eller senere vil treffe bakken. Men jeg har ikke bestemt at den skal treffe bakken. Slik, sier man, er det også med Gud. Gud forutser menneskenes skjebne, men han har ikke bestemt den. Dermed har problemet fått en pseudoløsning. Feilen med denne argumentasjonen er at man bruker begrepet "bestemt" på en inkonsekvent måte. Problemet er jo at det som er forutsett må være bestemt på den måten at der ikke finnes usikkerhet på hvordan det videre forløpet vil utarte. Vi snakker altså om et deterministisk system. Men "bestemt" kan også bety noe annet. Det kan bety en beslutning. F.eks. regjeringen har bestemt at forsvaret skal bygges ned. Denne bestemmelsen er et resultat av en beslutning, og i så måte er regjeringen ansvarlig for konsekvensene av en slik beslutning. I den denne betydning snakker vi altså om viljes-bestemmelse, som er forskjellig fra en deterministisk prosess. Når man fratar Gud ansvaret for hendelsesforløp argumenterer man altså mot deterministisk bestemmelse ved å påvise manglende viljes-bestemmelse. Det er med andre ord en skinnløsning som ikke berører hoved-problemet. Hoved-problemet er nemlig her at den første forutsetning for fri vilje undergraves. Denne gikk jo nettopp ut på at systemet måtte være ikke-prognostiserbart, og her vil jeg våge å gå videre å si at det kan ikke være forutsigbart i det hele tatt.

Problemet med å forene forsyn og fri vilje er reflektert over her.

Til slutt vil jeg nevne en siste utvei for å komme unna dette problemet. Det kan jo være at mine problemer her skyldes min begrensede forståelse av ånds-planet. Det kan være at min erkjennelse er for svak og min fornuft for begrenset til å fatte at også dette er mulig. Ut fra min tidligere drøftelse av dette kan jeg ikke benekte at det er nettopp dette som kan være tilfelle med meg. Alt er mulig for den som innser sin uvitenhet.

 

Forholdet determinisme / frihet.

Determinismens motsetning er kaos. Likevel er ikke manglende determinisme en forutsetning for kaos.^[4] I et system av totalt ekte kaos kan ingen utvikling forekomme. Det er umulig, men hvis vi antar at vi mennesker skulle komme i en slik verden ville, etter min mening, all vår frihet være tapt. Vi ville overhodet ikke kunnet påvirke vår omverden, fordi der fantes ingen lover å manipulere med. Derfor bør vi prise oss lykkelige for at determinismen tross alt eksisterer i vår verden. Det er nettopp den som gir oss mulighet til å påvirke våre omgivelser. Igjen ser vi et merkelig paradoks, for streng determinisme medfører nødvendigvis at alle våre valg er determinerte, dermed er vi mennesker egentlig determinerte systemer uten noen som helst innvirkning på historiens løp. På den annen side, dersom determinismen opphørte ville vi ha enda mindre muligheter til å påvirke historiens løp. Vi ville sannsynligvis ikke fått noe løp i det hele tatt. Skal ekte fri vilje kunne eksistere må altså verden både være deterministisk og ikke-deterministisk, både kaotisk og ordnet. Det er nettopp et slikt kosmos Dammann, ved hjelp av moderne fysikk, prøver å fortelle oss at vi lever i.

 

 

Kort om forholdet fri vilje og ansvar.

En ekte akausal vilje må være 100 % upåvirkelig. Nå er det ingen som våger å påstå noe slikt at vår vilje er 100 % upåvirkelig. Vi har sett at vi påvirkes av arv og miljø, men der er en komponent som er upåvirket av disse faktorer, altså vi snakker om en delvis akausal vilje. Der er mange som hevder at dersom vi fjerner denne lille biten er mennesket fritatt for alt ansvar. Carsten Johnsen sier i boken "Den nye morals store spørgsmål":

 

"Det fatale med Freud, i likhet med alle andre humanister, er at det menneske de stiller frem det menneske de stiller frem synes redningsløst utlevert til den rene tilfeldighet i et dødt og meningsløst univers. Det er den blinde hasard som der er eneveldig fyrste. Det må være klart som dagen at i en slik verden kan intet vesen med vett og forstand føle den minste gnist av personlig ansvar."

 

Det som her er vesentlig, er at vi på en måte mister retten til å straffe noen for gale handlinger. Dermed blir verden et lovløst sted hvor enhver har nok med seg selv.

Der er dessverre en aldri så liten kortslutning i et slikt resonnement. Resonnementet er i klartekst slik: Dersom mennesket ikke har fri vilje (i betydningen akausal) kan vi ikke straffe dem for det gale de gjør. Fordi de kan jo ikke noe for det. (De er syke) Men dersom vi ikke kan straffe noen kan vi heller ikke håndheve noen lov; samfunnet blir lovløst.

Vi er nå svimlende nær etikkens område; der hvor begrepene straff, ansvar, lov osv. hører naturlig hjemme. Det jeg vil ta frem i denne sammenheng er at konklusjonen er riv ruskende gal. Hvem har sagt at vi mister retten til å oppdra, fordi mennesket er årsaksbestemt? Det at mennesket mangler fri vilje fører på ingen måte til at vi ikke lengre kan oppdra og rettlede noen. Saken er tvert imot. Dersom denne akausale komponenten i vår vilje er stor nok vil våre muligheter til å oppdra bli kraftig svekket. Jo større graden av akausal vilje blir, jo mindre blir vår mulighet til å påvirke. 100 % akausal vilje ville ført til at enhver form for straff og belønning ville blitt meningsløs. Viljen er upåvirkelig, fordi den er en første årsak. Vi ser altså her at den motsatte konklusjonen er den mest nærliggende. Det er jo nettopp for å påvirke og rettlede vi gir belønning og straff ikke sant? Eller er det slik?  Er der flere motiver bak det å gi straff? Her ligger en god graut som vi må klarne opp i etikken.

 

 

Min konklusjon

Finnes der en felles vilje i alle mennesker?

Studer og analyser den politiske debatt. All argumentasjon knyttes til dette: hvordan skal vi oppnå et best mulig samfunn, hvor alle har det best mulig? Uenigheten gjelder ikke at det er dette alle prøver å oppnå, den gjelder midlene til å oppnå dette. Nå kan det diskuteres hvor ærlige politikerne er, men det er uten betydning. Poenget er at det er nettopp dette folk faller for, det er dette det brede lag av folket ønsker. Personlig tror jeg de fleste politikere er nokså ærlige på dette området. De søker å sette ut i livet en politikk som de tror vil tjene landet og folket best. Nå skal jeg innrømme at det ikke alltid har vært slik. Fortsatt er det i mange land herskere som er herskere kun motivert av ære, rikdom og makt. Et eksempel fra historien er Stalin. Men merkelig nok blir slike ledere aldri populær i folket over lengere tid. I de landene hvor der finnes ekte demokrati er det derimot folkeviljen som kommer til uttrykk. Og selv om vi mennesker er nokså uenige om midlene har vi klart for oss hva målet er: et bedre samfunn for alle.

Jeg tror viljen i oss mennesker er nokså ensartet, selv om det finnes unntak. Mitt største empiriske argument for at det er slik er nettopp analyser av politiske debatter i ekte demokratier.

Hva skal vi da si om en slik ensartethet? Er den et argument for, eller mot den frie vilje? Vi har jo nettopp sett at der er sammenhengen mellom miljø/fysikk/kjemi på den ene siden og atferd på den andre siden. Dette er da også en indikasjon på sammenheng mellom miljø og vilje. Likevel kommer vi frem til at viljen kanskje likevel er nokså ensartet, kanskje påvirkes den ikke likevel?

Personlig tror jeg ikke det er noen motsetning her. Jeg tror at faktorer som miljø, fysiske og kjemiske prosesser virker på vår karakter, mot, modenhet, psykologiske status, delvis også på vår reelle verdi-profil, men ikke på vår ideelle verdi-profil, som er å betrakte som vår innerste vilje. Det betyr at vår atferd kan påvirkes sterkt av ytre faktorer, men vår ideelle verdi-profil kan ikke påvirkes. Men dersom den ikke er skapt av miljøet og ikke kan påvirkes av dette, hvor kommer den fra? Vi har flere muligheter:

 

1.    Fra Gud

2.    Den er arvet; fra driftene.

3.    Den har skapt seg selv, eller av en overordnet vilje eller åndssubstans.

(flere forslag?)

 

I de to første tilfellene er ikke viljen selvkontrollerende. Den er, ensartet og gitt oss alle, med andre ord temmelig lovmessig.

Det tredje alternativet har jeg nå vist til Dammanns forsøk på å få til. Det Dammann, i sin bok, har forsøkt å påvise er at viljen har ikke-deterministiske komponenter i seg og at sinnet kan kontrollere disse ikke-deterministiske prosessene. Dermed skulle vi ha et middel til å frigjøre oss fra determinismens strupetak. Det gir oss ekte valgfrihet. Men får vi fri vilje? Sa ikke jeg nettopp at dette systemet var et middel til større valgfrihet? Om jeg kan bøye metall ved hjelp av tanken eller ved hjelp av skrustikka, hva betyr vel det? Litt større valgfrihet det er alt. Hva med målet? Er det ikke det vi diskuterer? Hva er det som kontrollerer at vi vil det vi vil?

 

Det endelige svar

Det endelige svar angående viljens frihet tror jeg ikke ligger i studier av hjernens struktur eller i kvantefysikken, den ligger i en rent logisk betraktning av problemet. Jeg tror at, dersom man rent filosofisk går til bunns i problemet vil man finne enhver beskrivelse av en eventuelt fri vilje umulig.

Vi klarer liksom ikke å se for oss hvordan et system i det hele tatt skal kunne kontrollere seg selv, og frikoble seg, teoretisk sett fra alle ytre faktorer. Hva er kontroll? har det ikke noe med makt å gjøre? Makt har man når man greier å kontrollere på en slik måte at man får det som man vil. Men det var jo dette "vil" man skulle kontrollere. På meg synes dette logisk umulig.  La meg forsøke å belyse det på en annen måte:

"Frihet" kan bl.a. bety det å ha muligheten til å velge mellom flere alternativer, altså handlingsrom. Valgfrihet er friheten til å bruke viljen, men fri vilje må jo da være muligheten til å velge mellom flere viljer. Altså dersom jeg har fri vilje kan jeg velge min egen vilje, og fritt valg gir meg mulighet til å bruke denne viljen.

Dersom du ikke har mulighet til å velge din vilje, må enten andre velge den for deg, eller den må være "programmert". Dersom din vilje er fri må den altså ha valgt seg selv. Men det er noe som skurrer her. Hva er forutsetningen for et valg? Jo, det er nettopp at det finnes en vilje som velger. Kan vi tenke oss et valg uten vilje? Det måtte i så fall være et viljeløst valg, uten noen som helst kontroll. Med hvilken vilje velger du din vilje? I utgangspunktet har du jo ingen vilje, da er du heller ikke i stand til å gjøre noe valg. Dette med å velge sin egen vilje er derfor en logisk umulighet. Der må finnes et sett med grunnverdier i ethvert menneske som danner utgangspunktet for utviklingen av verdiprofilen. Denne kan i seg selv ikke velges, men må være "programmert". Dette er også mitt endelige svar.

Dette problemet løses heller ikke ved å innføre en slags åndelig kontroll over materien, via kvante-tilfeldigheter. Et slikt system flytter bare kontrollen bort fra de materielle prosesser til åndelige/ parapsykologiske prosesser. Men fortsatt snakker vi om kontroll, om motiv, om retning, om lengsel, om drivende krefter i mennesker og dyr, som er opphavet til all dets atferd. Hvor kommer disse fra? Har de skapt seg selv? Med hvilket motiv "valgte" de å skape seg selv? Dette er faktisk det samme problemet som vi får med Guds selv-skapelse: det går høyt over min forstand og langt inn i prestens.

Men la oss bli helt realistiske her. Jeg vet at mitt "jeg" ikke har skapt mine verdier. Det vet jeg like mye som jeg vet at mitt "jeg" ikke har skapt den verden jeg erkjenner gjennom mine sanser. Mine verdier erkjenner jeg også gjennom en "indre sans", jeg har ikke valgt dem, har du? Kan du huske når du valgte din første verdi? Hvordan føltes det valget?

 

En kort digresjon om vårt ansvar

Vårt ansvar angår fremtiden, ikke fortiden. Selv om vår vilje ikke er fri har vi ansvar gjennom vår valgfrihet. Slik som Dammann har fremstilt det har vi mennesker større valgfrihet enn noen annen skapning på vår klode. Vårt ansvar er å følge den naturgitte viljens øverste verdier, nemlig den ideelle verdi-profil. Å erkjenne denne og vår mulighet til å velge betyr at vi er i stand til å skape en fremtid hvor vi nærmer oss dette mål. Dammanns mål og mening med å skrive sin bok, er ikke herved undergravet, det er understreket. Fremtiden er "i våre hender". Husk at, selv om viljen ikke er årsaksløs, så er den selv en årsak. Der er en drift i meg, i oss alle, til å bringe samsvar mellom våre verdier og den verden vi lever i. Når jeg handler, gjør jeg det, med utgangspunkt i min vilje, mine motiver, og jeg tilfredsstilles i den grad mine handlinger er velegnet til å oppfylle de verdier som ligger i meg. I så måte er det uvesentlig for meg om det hele er determinert eller ikke. Det som gir mening er å søke å oppfylle verdier, og å lykkes.

 

Tanker om de rent deterministiske valg og viljens egentlige natur.

"Buridans" esel er brukt som en betegnelse på en person som ikke kan bestemme seg. Jean Buridan (fransk filosof som levde på 1300 tallet) skal ha skrevet at når et sultende esel står midt mellom to knipper høy som er like store og like gode, vil det ende med at eslet dør av sult. Det kan nemlig ikke bestemme seg for hvilket knippe høy det skal velge. Buridan kan ha brukt eksemplet for å illustrere determinismen. Men er det tilfelle at den rene determinisme gir et slit utslag? Dersom et menneske må velge mellom to alternativer som gir nøyaktig samme konsekvenser og har nøyaktig samme egen-verdi, blir det stående? Her må enhver protestere. Det skal mere til for å stoppe oss. Hva med eslet? Det er liten tvil, eslet hadde begynt å spise. Men på hvilken side? Det hadde vært interessant og undersøkt om mange esler hadde begynt på samme side. Kanskje "høyre-hendte" esler alltid begynner på høyresiden?

Dersom jeg skulle programmere en datamaskin til å foreta slike valg måtte jeg tenke på at denne mulige situasjonen før eller senere ville oppstå. Hvordan ville jeg løse problemet? Problemet er at flere alternativer har samme verdi. Jeg kan se for meg flere mulige måter for maskinen å løse dette problemet på. Den enkleste måten er å sette maskinen til f.eks. å foretrekke alternativ 1 under ellers like vilkår. Når en sjelden gang et slikt problem oppstår vil maskinen enkelt og greit alltid velge alternativ 1. En annen mulighet er å "randomisere" valget, dvs. å gjøre valget tilfeldig. Nå er det et problem å skape ekte tilfeldighet i en datamaskin, så i stedet gjør vi valget pseudotilfeldig. Det kan være en algoritme som produserer tall i en bestemt rekkefølge, men rekkefølgen har enten en veldig lang eller ingen syklus. Dessuten er tallene noenlunde jevnt fordelt slik at det ser ut som at der ikke er noe system i dem. Datamaskinen kunne da trekke et slik tall og på grunnlag av dette tallet velge alternativ. Dette blir å sammenligne med å bruke «mynt eller krone»- metoden. Som vi ser, finnes det nokså enkle deterministiske løsninger også på dette problemet, men kan disse overføres på mennesket?

Dette bringer meg til spørsmålet om hvordan valget foregår fra sekund til sekund inne i hodet. Det er på det rene at det langt fra er så strukturert som beskrevet i artikkelen om rasjonelle beslutninger. Her kan jeg bare observere meg selv når jeg velger. Bevisstheten fokuserer på et element i gangen. Vekslingen mellom alternativer og mellom konsekvenser skjer hurtig og går frem og tilbake. Samtidig melder behovet seg til å ta en beslutning og bli ferdig slike t jeg kan komme videre. Det er alltid en lettelse når valget er gjort, så dette blir et press i seg selv. Dersom konsekvensene ser like ut og/eller usikkerhets-momentet er stort vil fokuseringen skifte fra element til element inntil presset om å ta en avgjørelse blir så stort at det alternativet oppmerksomheten er fokusert på velges. En slik prosess er så nær tilfeldigheten som det går an å komme, og det kan se ut som at valget er fullstendig fritt. Sannsynligvis ligner denne prosessen på en ren gjetning. Likevel kan opplevelsen av et slikt valg være et resultat av en deter­ministisk prosess. Men denne er så pass komplisert at det er umulig for et menneske å følge dens gang. De fleste av våre valg er gjort under usikkerhet. Dersom usikkerhets-momentet er stort kan avgjørelsen bli nokså tilfeldig. Dersom konsekvensene av et slikt valg er store (positive og negative) og presset om å fatte beslutning er stort skaper dette angst. Angsten dempes betra­ktelig ved å ta et valg. Når det gjelder valg av livssyn, politisk syn og religion kan dette valget oppleves som sterkt frustrerende før det avgjøres. Når det gjelder religion kan dette skape store problemer dersom man er realistisk nok til å innse den enorme usikkerhet som inngår i et slikt valg. Det finnes to løsninger på dette problemet, den ene er å ta en beslutning og suggerere seg selv til å tro at den er den eneste naturlige. Prisen er imidlertid at du aldri vil bli ferdig med den frykten. Hver gang det dukker opp noe som skulle tyde på at du har valgt feil melder angsten seg. Du kommer i forsvarsposisjon og mister etter hvert den naturlige toleranse. Den andre muligheten er å arbeide med frykten, og lære å leve med uvitenheten. Her er det behov for å bygge opp karakteren. Gevinsten blir imidlertid at du får frihet til å la være å velge der beslutning er unødvendig.

Dersom vi skal gå litt dypere inn i dette med valgprosesser kommer jeg tilbake til dette med tanke-objekter. Jeg tror at hvert enkelt tanke-objekt har sin egen selvstendige vilje. Viljen har det fått ut fra den verdi det har. Når et valg foregår, konkurrerer objektene mot hverandre. De sterkeste vinner. Objektene blir organisert i en hierarkisk struktur, som avspeiler vår statiske målstruktur. Denne kan likevel endres med tiden fordi den innbyrdes rangering mellom tanke-objektene kan endres. Jeg tror at måten man ser beslutninger foretatt blir på i en organisatorisk sammenheng eller i grupper har mange paralleller med de prosesser som foregår i vår psyke. Det sosiale avspeiler det mentale. I vår psyke finnes det objekter som kan stå som representanter for de forskjellige mennesketyper man alltid finner i et samfunn, de intellektuelle, kunstnerne, de opposisjonelle, de kriminelle, de konservative, de progressive osv.

Freuds klassifisering av id, ego og super-ego tror jeg er en gruppering av disse objektene etter deres karakteristiske egenskaper. Et typisk id-objekt er lysten på peanøtter. Et typisk ego-objekt er forestillingen om tallet 2. Et typisk super-ego-objekt er min motvilje mot å drikke for mye alkohol. Dette er objekter, som i større eller mindre grad har innflytelse på min atferd, og som avgjør mine store og små beslutninger.

Slik som jeg ser det, behøver altså ikke determinismen å opphøre i beslutningsprosessen for at et ekte valg skal kunne finne sted. Men ettersom de akausale komponenter kanskje er der likevel vil de kanskje være med å kaste lys over hvordan ekte konkurranse er mulig også i mitt sinn. Viljen er med andre ord slett ikke noen entydig størrelse. Vårt sinn opplever stadig konflikter og frustrasjoner innad, der tror jeg også nøkkelen til vår mentale utvikling ligger. Den dagen kampen er over, og din viljes struktur er fastlagt er du gammel, ditt sinn vil ikke utvikle seg mere. Parallellen finner du i kulturen, hvor maktstrukturen er stivnet. All opposisjon blir kvalt uten nåde, og folket ensrettes. Det er det sikreste tegn på at kulturens nedbrytnings-prosess er startet. Det sosiale avspeiler det mentale.