Dette er et oversiktsdokument over de arbeider jeg har gjort som omhandler dette temaet. Jeg har også lagt til tema etter hvert som jeg kommer over ting som er aktuelt å kommentere. Mesteparten av temaet er behandlet her. Og en eldre versjon her.

Hvorfor er dette et brennbart spørsmål?

Filosofer, teologer og andre har puslet med dette spørsmålet i flere tusen år. Det er stadig aktuelt. Selv i dag skrives det bøker om temaet. Men mange rister bare på hodet. Hva i all verden er problemet?
Men saken er at dette påvirker vårt liv og vårt samfunn mer enn vi tror. For dette handler grunnleggende om hvordan vi oppfatter mennesket, og dets natur. Og det avgjør hvordan vi behandler oss selv og andre i hverdagen.
Det har avgjørende betydning for måten samfunnet forholder seg til enkeltindividet på. Da snakker vi særlig om kriminalitet og de mange varianter av sosiale problemer.
Det påvirker vårt syn på religion. I sin tid delte den kristne reformasjonsbevegelsen seg i to på spørsmålet om menneskets frie vilje. Vi hadde kalvinister, som benektet fri vilje og vi hadde lutheranere som mente det motsatte. Johan Calvin predikerte læren om «den dobbelte predestinasjon», altså at vi mennesker, fra tidenes morgen, er forutbestemt til frelse eller fortapelse. De fleste fant en slik lære uspiselig. Og da dreier ideen om fri vilje seg om rettferdigheten i det å ansvarliggjøre mennesket for sitt liv og for sin tro. Uten fri vilje virker helvete urimelig på de fleste.
Innenfor Islam finner man også uenighet om dette. Men der handler det mer om at ideen om fri vilje blir en begrensing for Guds allmakt.
Innenfor strafferettstenkning blir forestillingen om fri vilje avgjørende for måten samfunnet reagerer på. Forestillingen om fri vilje understøtter ideen om «straff som fortjent».
Motstykket er straff begrunnet rasjonelt. Altså at man skal beskytte samfunnet mot farlige individer. Og at man, gjennom straffen skal påvirke lovbryteren til å bli en bedre samfunnsborger, samt avskrekke andre fra å gjøre noe lignende.

Den første varianten har som regel utgangspunkt i en æres-kulturell grunntenkning, mens den andre er mer orienter ut i fra verdighetskultur.
Dette handler jo også om synet på fortjeneste i seg selv. Når jeg gjør noe bra, og får suksess, fortjener jeg det egentlig? Fikk jeg ikke pengene til prosjektet fra pappa? Hadde jeg ikke noen medfødte talenter? Ble jeg ikke støttet opp og dyrket frem av foreldrene mine? Er jeg ikke populær på grunn av utseende og penger, slik at jeg hadde mange venner som hjalp meg?  Er det egentlig jeg som fortjener dette, eller er alt bare et resultat av heldige omstendigheter? Min oppfatning av dette vil påvirke mitt syn på meg selv og andre. Jeg kaller gjerne ideen om fri vilje for en sosial smaksforsterker. Og den virker både positivt og negativt. Når jeg snubler eller gjør dumme ting, hva gjør det med mitt syn på meg selv? En sterk tro på menneskets fri vilje gir en sterk forestilling om menneskets egenfortjeneste. Gjør jeg dumme ting, så fordømmer jeg meg selv og jeg anser det som fortjent at andre gjør det samme.

Derfor er ideen om fri vilje en god ting for meg, så lenge jeg lykkes og har suksess. Men den er en katastrofe for meg dersom jeg er et mislykket menneske. For da vil min egenfordømmelse undergrave min evne til å reise meg opp igjen.

Så er det viktig å påpeke at vi alle sammen intuitivt opplever å ha fri vilje. Dersom vi ikke er underlagt begrensinger av omgivelsene, så opplever vi at vi kan gjøre det vi vil. Når vi har gjort noe, opplever vi å kunne se tilbake på det vi har gjort og forestille oss at vi gjorde noe annet. Og vi føler intuitivt at vi den gangen faktisk hadde muligheten til å gjøre noe annet enn det vi faktisk gjorde. Det er jo denne forestillingsevnen som gjør det mulig for oss å kunne angre.
Derfor vil de fleste protestere på en påstand om at mennesket ikke har fri vilje. Men en ting er selve intuisjonen. Noe annet er analysen av problemet. Da begynner det å bli vanskelig.

Hva er fri vilje?

Det viser seg vanskelig å definere fri vilje på en entydig måte som fanger opp alle fasettene rundt de problemstillinger man naturlig kom er inn på når temaet er på dagsorden. Det gjør at problemstillingen er uklar. Man har hatt tusener av år på å komme opp med definisjoner, uten at noen kan sies å ha fått det til på en tilfredsstillende måte. Dette er ikke et lite problem i forhold til dette temaet. Det er formidabelt. For hvordan kan man påstå at mennesket har noe, man ikke helt vet hva er? Bevisbyrden her er jo klar. Det er de som hevder at mennesket har fri vilje, som må komme opp med en klar beskrivelse av hva man mener med dette.

I mine gamle tekster starter jeg med begrepet «valgfrihet», som jo på ingen måte er dekkende. Valgfrihet betyr jo ikke noe annet enn at den innrettingen vi snakker om har handlingsrom, altså et mulighetsrom for handlinger. Men vi innser raskt at alt med evne til selvbevegelse, som på en eller annen måte ikke er fysisk hindret, jo har handlingsrom. Det gjelder jo alt fra vaskemaskiner til roboter, til dyr til mennesker.

Det leder oppmerksomheten over på hvordan innrettingen gjør sine valg. Det er det jeg kaller for «beslutningskapasitet» eller «beslutningsevne». Dette er jeg inne på i beslutningsteorien. Her kan vi identifisere alt fra enkle mekanismer til avanserte datasystemer til levende organismer. Alle har de grader av beslutningskapasitet.

I mine gamle tekster gikk jeg videre, med noen refleksjoner om at «viljen er fri». Det at viljen slippes fri kan igjen anses å dreie seg om individets handlingsrom, altså fravær av tvang. Og da er vi jo tilbake til at det ikke er dette problemet handler om. Men «fri vilje» kan jo også bety at «jeg velger min egen vilje». Men her dukker vi raskt opp i en uendelig kjede. For jeg trenger jo vilje for å kunne velge. Det betyr at jeg trenger en «over-vilje» for å velge min vilje. Og der starter vi på en uendelig kjede vi ikke kommer ut av. Og her strandet altså mine forsøk på å forstå hva «fri vilje» betyr.

Lenge etter at jeg hadde skrevet mine tekster, snapper jeg opp en definisjon som går som følger:

Man har fri vilje dersom man hadde mulighet til å gjøre noe annet en det man faktisk gjorde.

Her ser vi umiddelbart at denne varianten inneholder samme uklarheten. Er det handlingsrommet man tenker på? Eller er det beslutningsevnen? Her må vi raskt bare anta at det nok er disse to i kombinasjon det er snakk om. Vi snakker altså om frihet eller fravær av tvang. Og individet må ha evne til å ta beslutninger. Man kunne ha gjort det ene, men endte opp med å gjøre det andre.

Med dette perspektivet som bakgrunn, går fokus automatisk over på beslutningsevnen. Og da er vi inne på kjernen for problemet med fri vilje. Hva skjer når jeg velger? Hvem eller hva har den endelige kontrollen? Er det jeg som har kontrollen, eller er det bare en illusjon. Er jeg egentlig en passiv blindpassasjer på eget skip? Om vi går tilbake til min innledning til beslutningsteorien, så innser vi at vi mennesker har utviklet temmelig avanserte systemer for å muliggjøre evne til handling. I dette ligger også evnen til å ta beslutninger.

Men om vi benytter ingeniørtening så innser vi at alle disse systemene fungerer ut av nødvendighet. De er deterministiske. Det vil si at, selv om valget er resultat av en svært kompleks prosess, så skjer det med nødvendighet, og kunne ikke ha fått noe annet resultat. Da er vi like langt.

Fri vilje er altså noe mer enn bare handlingsrom og beslutningskapasitet. Det vi søker å få inn er uavhengighet. Beslutningsmekanismen må i tillegg være uavhengig av sine omgivelser slik at valget ikke er entydig betinget av forhold som er utenfor systemets kontroll.

Det er denne uavhengigheten forestillingen om fri vilje står og faller på.

Det betyr i klartekst at alle argumenter som forveksler handlingsrom eller beslutningskapasitet med uavhengighet faller på steingrunn. Og det gjelder i grunnen de fleste argumenter.

Forsøket på å etablere uavhengighet ender som regel opp i en diskusjon om determinisme. Den kommer vi tilbake til.

Oppsummering av min filosofiske avvisning av fri vilje

Jeg presenterer nå en oppsummering av de refleksjoner jeg har hatt om temaet. Jeg mener da med dette å bevise at mennesket ikke har fri vilje. For å få med helheten gjentar jeg mye av det jeg har vært inne på i avsnittet over om hva fri vilje er. Og jeg gjør bruk av det samme begrepsapparatet. Menneskets mulighet til å ha fri vilje betinges av:

1)   Handlingsrom
Se og så sosialt handlingsrom. Kalles også valgfrihet. Fanges i utrykk som «fravær av tvang», og «hadde mulighet til å gjøre noe annet». Har aktøren flere alternativer for sin handling? Les også i denne forbindelsen min refleksjon om frihet. Da kan man også tilføye spørsmålet, er det jeg ønsker innenfor mitt handlingsrom? Man kan jo spørre seg om handlingsrom er et nødvendig kriterium for å kunne si at man har fri vilje. Det er slett ikke sikkert. Det som er sikkert, er at handlingsrom er nødvendig for å kunne utøve fri vilje. Men det blir en mer akademisk diskusjon. Aristoteles hadde med et kriterium som går på fravær av tvang. Altså at en person handler ikke av fri vilje dersom vedkommende er under tvang. Og det er jo et viktig kriterium. Men vi innser også at dette i tillegg til organismens handlingsevne (eller evne til selvbevegelse) også handler om omstendighetene. Omstendighetene kan altså frata eller tilby muligheten for et individ til å handle som det vil. Og da snakker vi selvsagt ikke om egenskapene til organismen i seg selv. I så måte hører jo handlingsrom ikke hjemme her. Men så lenge vi forstår dette så er det nok ikke feil å ta dette med som en del av problemkomplekset.

2)   Beslutningsevne
Har enheten evne til å ta avanserte beslutninger? Evne til å ta beslutninger krever fundamentalt sett to ting: Det første er evnen til å erkjenne handlingsrommet. Det vil si å opparbeide en virkelighetsoppfatning og, med utgangspunkt i det, erkjenne hvilke mulige alternativer som finnes. Det er det ene. Det andre er evnen til å evaluere disse alternativene opp mot hverandre (verdier). For å kunne evaluere trenger man evne til å ha hensikt. Alt dette avhenger av mentale ressurser. For eksempel:

a.    Tenkeevne

b.   Preferanser

c.     Sanseapparat

d.   Evne til å utvikle virkelighetsoppfatning

e.    Kreativ kapasitet

3)   Uavhengighet
Egenkontroll på alle komponentene som inngår i beslutningskapasiteten, slik at den ikke bare er en funksjon av utenforliggende forhold. Uavhengighet frikobler det besluttende system fra alt utenfor, inkludert tidligere tilstander, også tilfeldigheter. Dette må ikke forveksles med beslutningsevne, som handler om å kunne velge ut et alternativ blant flere mulige. Uavhengighet handler om at den prosessen som gjør dette er i stand til å frikoble seg fra omgivelsene og egne fysiske tilstander, i det den gjør dette valget. Dette må heller ikke forveksles med en tidsmessig frikobling fra stimulans til respons. Hjerner er adaptive systemer, det vi sli at de har evne til å huske og til å lære. Stimulanser gir ofte ikke andre responser enn endringer i hjernen. Det betyr at fremtidige responser kan, men behøver ikke å påvirkes av dette. Dette er en opphevelse av et mer primitivt stimulans/respons-system. Det gir på ingen måte mer uavhengighet, men heller evne til mer sofistikert atferd.

Min første innvending mot «fri vilje» er som sagt at begrepet er uklart. Det i seg selv er grunn nok til å avvise påstanden. Men, for å komme videre: hvis man med «fri vilje» mener handlingsrom, eller valgfrihet, så er jeg enig i at mennesket har fri vilje. Men eksemplet med lekebilene fra beslutningsteorien viser at også enkle mekaniske innretninger har handlingsrom. Men vi innser at det er meningsløst å si at de har fri vilje. Dette er det mest ureflekterte argumentet for at mennesket har fri vilje, nemlig at det ikke er underlagt tvang, eller stengsler på noen måte. Men, som sagt, ved å vise til mot-eksempler med andre innretninger som heller ikke har slike begrensinger, så innser man raskt at dette ikke fulldekkende på noen måte. Oppmerksomheten vil da raskt bevege seg i retning av individet som velger.

En variant av fri vilje er definert som et «han hadde mulighet til å gjøre noe annet». Dette kan også forstås som å dreie seg om handlingsrommet. Lekebilene hadde også fysisk mulighet til å gjøre noe annet. Men, kanskje er dette også en henvisning til at, i motsetning til lekebilen, så har mennesket beslutningsevne. Og her kan jeg også si meg enig. Altså fri vilje betyr handlingsrom kombinert med beslutningskapasitet. Men her ser vi også begrensinger. For vi kan bygge mekaniske mekanistiske innrettinger med teoretisk svært avansert beslutningskapasitet

.

Jeg hørte nettopp en diskusjon på verdibørsen om selvkjørende biler. Ta for eksempel et dilemma. Ulykken er uunngåelig. En manøver risikerer livet til ett menneske, mens alternativ manøver risikerer å drepe tre. I våre dager er det sjåføren som står som juridisk ansvarlig for en slik beslutning. Men hva når bilen er selvkjørende? Kan bilen holdes ansvarlig for sine handlinger? Selvsagt ikke. Her beveger man seg over på at det er leverandøren som til syvende og sist blir juridisk ansvarlig. For måten bilen skal reagere på avhenger av hvordan styresystemet er programmert.  Det er innlysende at alt dette avhenger av hvordan leverandøren har implementert systemet, hvilke preferanser som er programmert inn osv. Systemet er ikke uavhengig og det er, i teorien, forutsigbart. Det oppfører seg fullstendig og med nødvendighet med utgangspunkt i tilstander det selv ikke har noen kontroll på. Systemet er med andre ord ikke uavhengig.

Og her stopper det opp i forhold definisjoner av fri vilje. For vi innser at det må noe mer til enn handlingsrom og beslutningsevne. Vi savner uavhengigheten. Hvordan kan noe være fritt dersom det ikke er på en eller annen måte er frikoblet fra omgivelsene? Hele den lange debatten om determinisme handler egentlig om forsøket på å etablere denne uavhengigheten. Den skal vi komme tilbake til. Men før det så tar jeg det filosofiske resonnementet som avgjør det hele

:

Mitt filosofiske resonnement er altså at det er det siste punktet om uavhengighet som ikke kan oppfylles. For hva er egenkontroll om det ikke har med evne til å kontrollere noe? Hvordan kan man kontrollere noe uten å ta beslutninger? For styringen må jo ha et mål og en mening? Prosessen må ha utgangspunkt i den nå-tilstand som den skal kontrollere. Det forutsetter faktakunnskap. Og selve styringen er en handling. Handlingen krever en forutgående beslutning. Men det var jo evnen til å ta beslutninger som skulle kontrolleres. Altså må man beslutte for å kontrollere beslutningsevnen. Men da må jo den beslutningen også ha en over-kontroll. Dermed er vi inne i en uendelig kjede. Dette er det filosofene kaller for en ondartet uendelig regress. Og den oppstår fordi den løsningen man kommer med, inneholder problemet man forsøker å løse. Det er det man på dataspråket kaller for et rekursivt problem. Det er et problem som inneholder seg selv. Det er handterbart i dataverden, men det forutsetter at kjeden alltid treffer på kriterier som gjør at den brytes. Hvis ikke vil programmet ende i en evighets-loop og havarere.

Problemet med uendelig regress opptrer i mange forskjellige varianter i forhold til fri vilje. Jeg har vært inne på at om man skulle velge sin egen vilje, så må man ha en vilje å velge med. Det er en variant. Så har jeg nevnt at det å kontrollere en beslutningsprosess, i seg selv krever evnen til å ta beslutninger. Det er en annen variant.
Så har vi en variant som går på preferanser. Det er umulig å gjennomføre et rasjonelt valg uten å ha preferanser. Og preferansene er styrende for valgets utfall. Men vi kan ikke velge preferansene uten å ha noen preferanser å velge med. Igjen aner vi en kjede som fortsetter i det uendelige, altså en uendelig regress. Slike kjeder stopper selvsagt, og de stopper i noe som er gitt, utenfor vår kontroll. Ergo er vår vilje ikke uavhengig. Ergo har vi ikke fri vilje i betydningen uavhengig.

I beslutningsteorien opererer jeg med verdier som en forutsetning for å kunne ta en beslutning. I verditeorien innser vi at verdier har sin opprinnelse i menneskets emosjonelle systemer. Ved hjelp av hensiktsanalyse kan vi bevege oss fra argument eller standpunkt til de grunnleggende verdier som ligger til grunn for valget. I refleksjonen om menneskets emosjonelle systemer innser vi at denne funksjonen er grunnleggende formet av evolusjonen og det naturlige utvalg. Med andre ord har også menneskets atferd utgangspunkt i noe som er gitt, og som i stor grad var utformet lenge før menneske ble menneske.

Nå er dette resonnementet ikke det eneste man kan bruke. For selvsagt er også både handlingsrom og beslutningskapasitet variabler som varierer i kapasitet fra situasjon til situasjon og fra individ til individ. Det å innse dette har avgjørende betydning for hvordan vi ser og forholder oss til oss selv og andre mennesker.

 

Transcendentale løsninger

Dersom problemet ikke lar seg løse innenfor det fysiske verdensbilde vi kjenner, så har det kanskje sin løsning utenfor. Da snakker vi altså om det åndelige. Men før vi går så langt, så kan vi jo begynne med spekulasjoner om bevisstheten. For kanskje tilhører bevisstheten en verden vi enda ikke helt har fått tak på. En teori for bevissthet kan være panpsykisme. Altså, bevisstheten er en konsentrert sum av en type bevissthetsfelt som materien omgir seg med. Når konsentrasjonen av dette blir sterk nok, så får vi bevissthet. Vi får da en fasett av virkeligheten som er immateriell, med helt andre egenskaper enn de materielle.  På denne måten kan man innføre en hypotese som ikke er direkte åndelig, eller i seg selv trekker inn religion på noen måte.

Men det som er poenget her er at selv en slik egenskap ikke overkommer de filosofiske problemer som jeg har beskrevet i avsnittet over. For disse problemstillingene er uavhengig av om systemet som gjør beslutningen er bevisst eller ikke. Bevissthet i seg selv innfører ikke den etterlyste uavhengigheten i systemet. Fortsatt er vi avhengig av beslutningskapasitet for å ta beslutninger. Og fortsatt er beslutningskapasiteten like avhengig av ytre ikke-kontrollerbare betingelser for å kunne fungere.

Det man kan hevde er at bevissthet med dette ikke lengre er deterministisk. Det vil si at det som skjer i bevisstheten ikke med nødvendighet er avhengig av forutgående tilstander. Men, som vi skal komme tilbake til, så løser ikke dette uavhengighetsproblemet. For i stedet for å være avhengig av forutgående tilstand, så er systemet nå avhengig av tilfeldigheter. Det gir ikke mer kontroll til systemet.

Mot dette kan man hevde at, nei det er ikke tilfeldigheter vi snakker om. Det er et «jeg» der som induserer hendelsene. Altså, de mentale hendelsene er ikke med nødvendighet bestemt av forutgående tilstand, heller ikke av tilfeldigheter, men av et «jeg» som induserer hendelsene (prima causa). Kommer vi unna problemet på denne måten? Hendelsene er ikke tilfeldige, de er utført av et jeg. Snakker vi da om hendelser eller handlinger? Hva er forskjellen? Hendelser er noe som skjer, enten tilfeldig eller den er forårsaket av noe. En handling har en forutgående beslutning. Enten er disse hendelsene bare noe som skjer, eller det ligger en beslutning bak. Andre alternativer? Jeg klarer ikke å komme på noen. Så dette jeg-et må nødvendigvis beslutte det det gjør. Så det å trekke bevissthet eller et «jeg», ut av beslutningsprosessen og si at det er det som kontrollerer det hele, gjør ikke noe annet enn å flytte problemet. For fortsatt er det noe som kontrollerer. Fortsatt er det noe som beslutter. For å beslutte må man ha en vilje, man må ha en virkelighetsoppfatning osv. Hva styrer så denne viljen over viljen? En annen kontrollinstans? Igjen treffer vi på den uendelige regressen.

En refleksjon i forhold til denne type forsøk på å løse problemet er dualismen i det hele. På den ene siden har vi den fysiske hjernen, på den andre siden har vi bevisstheten og jeg-identiteten. Vi ser den samme forblindelsen som jeg var rammet av en gang i tiden. Vi trekker ut aspekter ved den fysiske informasjonsprosessen, så gir vi den et navn «jeg» eller «bevisstheten». Deretter spør vi oss selv: hva er dette for noe rart? Dette er ikke så forskjellig som å trekke aspektet «rundhet» ut av kulen og spør: hva er dette for noe rart? Det var akkurat denne type refleksjoner Platon gjorde. Det er det som er bevissthets-illusjonen. Det er ikke bevisstheten i seg selv som er illusjonen, men vår forestilling om bevisstheten som noe separat fra den fysiske informasjonsprosessen. Jeg kaller den gjerne for alle illusjoners mor. Men det var en digresjon. For siste skanse i denne «bevisføringen» er da å innføre det åndelige aspektet i det hele. Da bruker man gjerne pene begreper som «transcendental vilje».

Min enkle lekmansforståelse av dette begrepet er at det enkelt og greit er et fint ord som betyr «ufattelig». Man flytter altså problemet over på et åndelig plan slår fast at det er ufattelig, og følgelig immun mot enhver innvending. Man har altså kommet opp med en forklaring som ikke er en forklaring, og etter min mening begått intellektuelt selvmord.  

 

Hvorfor har vi en illusjon om fri vilje?

Et ofte brukt argument for fri vilje er at vi jo opplever å ha fri vilje. Dersom jeg ikke er underlagt tvang, opplever jeg å kunne gjøre hva jeg vil. Når jeg har gjort noe, opplever jeg å kunne angre på det. Det innebærer at jeg innser at jeg faktisk hadde mulighet til å gjøre noe annet enn det jeg faktisk gjorde. Vår opplevelse av denne evnen er nært knyttet opp til fantasien. I fantasien skaper vi oss et mentalt mulighetsrom basert på de alternativer og muligheter vår hjerne klarer å oppkonstruere. Dette er et rom vi mentalt sett kan bevege oss fritt rundt i. Her kan vi spille ut scenarioer for hva vi kunne ha gjort og hva vi kan gjøre i fremtiden. Vi ser for oss alternativer og spiller disse alternativene opp mot hverandre. Denne mentale prosessen gir oss da en opplevelse av handlingsrom. Og det er et mentalt handlingsrom som oppleves reelt, og prosessen er definitivt reell. Så ender det hele opp i en beslutningsprosess.  Jeg knytter beslutningsevnen nært opp til bevissthet. Jeg tenker at alt dette til sammen skaper en illusjon meg selv som frikoblet fra den fysiske verden. Dette blir da også en del av illusjonen om fri vilje.

Men hevder jeg da at vi mennesker virkelig ikke kan gjøre som vi vil? Nei. Vi mennesker kan virkelig gjøre det som vi vil. Ble du overrasket nå? Hvordan kan jeg hevde at mennesket kan gjøre som det vil, uten at det har fri vilje? Vel, da må vi analysere litt. Hør på litt setningen: Jeg kan gjøre hva jeg VIL. Men hvor kommer dette «vil» fra? Det er her illusjonen ligger. Vi tenderer til å glemme at dette «vil» er en sentral del av det som driver våre beslutninger. Jeg kaller denne blindheten for verdiblindhet.

Jeg tenker at vi tenderer til å forveksle «hva vi vil» med «hvordan vi får det til». Vi blander mål og strategi. For det er nemlig slik at dette «vil» er frikoblet fra hvordan vi skal få det til.

-         Hva er det du vil?

-         Jeg vil ha den vaskejobben.

-         Er det det du vil?

-         Ja, det er det jeg vil.

-         Er det egentlig det du vil?

-         Det er jo det jeg sier jo. Jeg vil ha den vaskejobben.

-         Hvorfor vil du ha den vaskejobben?

-         For da har jeg en jobb.

-         Aha, så det du egentlig vil er å få deg jobb?

-         Ja, det er det jeg vil.

-         Hvorfor vil du ha en jobb?

-         For da kan jeg tjene penger?

-         Aha, det de er egentlig penger du er ute etter?

-         Ja

-         Så det du vil er å ha penger?

-         Ja det er det jeg vil.

-         Hvorfor vil du ha penger?

-         For da kan jeg endelig spise meg mett?

Det jeg har gjort her er en enkel hensiktsanalyse. Den er utviklet blant annet for å kunne trene oss opp til å se forskjell på mål og strategi. En trenet subjektivist vil umiddelbart kunne dekomponere et utsagn av type «jeg vil ha den vaskejobben» inn i en verdikomponent og en virkelighetsoppfatning. Målet for denne personen var å få nok mat. Strategien er å skaffe seg en vaskejobb.
Er det den eneste strategien man kan ha for å få nok mat? Vi innser raskt at her kan samme mål kan ha mange løsninger. Og den som ser mange mulige løsninger på utfordringen opplever seg inne i et mulighetsrom med flere alternativer.

Dette er naturens geniale oppfinnelse som gjør det mulig for individet å tilpasse seg de utfordringer som måtte komme i dets vei. Naturen kan ikke forutsi hvilke utfordringer individet vil bli utsatt for. Det har drevet frem en utvikling av kognitiv kapasitet som gjør det mulig for oss å finne frem til de optimale løsninger. Men naturen har instruert oss i hva vi skal forsøke å oppnå. Det være seg å skaffe mat, finne en make, eller passe på avkom. Alt i reproduksjonens tjeneste. Det oppsummerer seg i vårt mentale landskap som «hva vi vil». Friheten vi kjenner handler om vår søking etter hvilke alternativer som fungerer best i forhold til å få det til. Der har du illusjonen.

Forholdet determinisme og fri vilje

Dette problemkomplekset refererer seg til punkt 3 i vår skisse, altså uavhengighet.  Problemet kan oppsummeres slik:

Dersom verden er ekte deterministisk er hele kosmos utviklingsforløp fastlagt fra tidenes morgen til tidenes ende. Da ender man fort opp i den fundamentale problemstillingen om mennesket kan ha fri vilje dersom alt som har skjedd og kommer til å skje i kosmos på forhånd er fastlagt.

I mine tidligere arbeider har jeg avvist denne problemstillingen. Det er et enkelt resonnement. Dersom en hendelse ikke er betinget av forutgående årsaker, så er den tilfeldig. Determinismens motsetning er tilfeldighet. Vår vilje er ikke mer fri om verden er et resultat av tilfeldigheter enn om den er styrt av årsakssammenhenger, eller en kombinasjon av dette for den saks skyld.

Dette problemet definerer også et filosofisk skille mellom de som tenker at fri vilje ikke kan eksistere dersom verden er absolutt deterministisk, og på de som ikke ser på determinismen som noe problem.

Løsningen blir å forholde seg til problemstillingen, arbeide seg suksessivt gjennom det og få trollene ut i sola slik at vi kan bli kvitt dem.

Det har jeg gjort i min refleksjon om den deterministiske feilslutning. Oppsummeringen av dette er at årsaks-basert determinisme ofte forveksles med skjebnetro. Det vil si at fremtiden på et eller annet vis er låst og at våre tanker og handlinger ikke kan påvirke det videre forløp. Men selvsagt opplever vi intuitivt at vi kan påvirke verden. Feilslutningen ligger, som sagt, i at man forveksler determinisme med skjebnetro.

Daniel Dennet som er vår tids beste filosofer hevder kompatibilisme, det vil si at fri vilje er kompatibelt med determinisme, forklarer det veldig godt i denne videoen.

En deterministisk verden har ingen begrensinger med tanke på å være påvirkbar. Det er det som ligger i årsaks-basert determinisme: enhver tilstand er et resultat av tidligere tilstander. Dersom verden ikke hadde vært deterministisk, så hadde den ikke vært påvirkbar. Da hadde vi kunnet snakke om låst skjebne. Men beslutningsevne er ikke avhengig av uavhengighet eller frikobling fra det foregående. Determinismen er tvert imot en betingelse for handlingsevne. Handlingsevne forutsetter at vi mennesker og dyr som handlende aktører kan påvirke verdens videre utvikling. Dette skjer gjennom beslutninger og påfølgende handlinger. Determinismen åpner, både for handlingsrom og for beslutningsevne. Det som ikke kan etableres i et slikt system er uavhengigheten. Men den er faktisk umulig å etablere uansett hvilken tankemåte man prøver seg på. Jeg har gitt en god forklaring på hvorfor det er slik.

Denne problemstillingen engasjerer mange. Her har jeg plukket ut noen artige snutter om temaet.

https://www.youtube.com/watch?v=zpU_e3jh_FY
http://www.youtube.com/watch?v=AIFbFxqtGR0
http://www.youtube.com/watch?v=V8EI4obG5zM
https://www.youtube.com/watch?v=o0GN4urbA_c
https://www.youtube.com/watch?v=TI5FMj5D9zU

 

Noen ekstra temaer

Her har jeg samlet opp en del temaer som berører problematikken rundt den frie vilje. Noe av dette overlapper med det vi tidligere har vært inne på.

Mer kompleksitet er lik nye egenskaper

En type argument for fri vilje går som følger:

Ja, den fysiske verden er nok deterministisk, men et komplekst sinn har kapasiteter som tar det ut av determinismens tvangstrøye. Her kan man bruke en metafor. En halv kule kan ikke rulle. Men setter man den sammen med den andre halvdelen, så blir den til en kule. Ergo har vi fått en ny egenskap som de to enkeltdelene ikke hadde, nemlig at det sammensatte objektet nå kan rulle. Følgelig kan vi trekke den slutning at ved å sette sammen ting så kan man få nye egenskaper. Dette er et resonnement jeg kan slutte meg til. Vi mennesker setter jo sammen ting hele tiden. Det ville jo være liten vits i å gjøre det, dersom vi ikke fikk nye egenskaper ut av det. Og det er opplagt at det biologiske organiske liv som vi observerer og er en del av, nettopp er noe som utvikler stadig nye og overraskende egenskaper, som ikke eksisterer i den døde natur.
Spørsmålet er om denne argumentasjon lar seg anvende til å hevde at determinismen oppheves på det mentale plan. Kanskje kan man trekke den videre med å si at et fly, midlertidig overvinner tyngdeloven, i det det tar av på rullebanen. På samme måte vil et menneskesinn midlertidig overvinne en lov om determinisme i det sinnet skapes og utvikles.

På overflaten høres ikke dette urimelig ut. Men poenget er at slik som jeg fremstiller det her, så er det kun ved hjelp av metaforer. Det er lite analytisk i dette.

Når determinismen oppheves, hva betyr det egentlig? Ja da må vi først spørre oss hva determinisme er. Determinisme handler om at systemets tilstand til enhver tid er bestemt av en forutgående tilstand. Kan man si at ved økende kompleksitet noensinne vil oppnå at systemet blir uavhengig av sin forutgående tilstand? Hvordan skjer i så fall dette? Når vi stiller spørsmålet slik begynner det å bli vanskelig. Og hva oppnår vi i så fall med det? Tilfeldighet? I stedet for at våre valg avhenger av tidligere tilstand, så blir de tilfeldige. Måtte gudene bevare oss fra tilfeldighetens tyranni.  Er det noe jeg vil, så måtte det være å ha kontroll på mine egne valg, at de ikke bare skulle komme ut av det blå.

Denne har vi sett før. Det er opplagt at alt snakket om determinisme her er en avsporing av debatten. Men la oss nå trekke denne videre. En ting er meg, og min redsel for manglende kontroll, en annen ting er evolusjonen og det naturlige utvalg. Hvorfor i all verden skulle evolusjonen komme opp med en slik løsning? For handler ikke det om å kaste tusenvis av generasjoners erfaring på reproduktiv suksess, på havet? Hvilken fordel skulle det gi? Hvor er seleksjonstrykket her? Kanskje kunne man foreslå at valget kan bli mer åpent og mangfoldig dersom man innfører større grad av tilfeldighet i det. Det kan nok være, og jeg bruker jo selv dette i forbindelse med beskrivelse av den kreative prosess. Men det å skape denne tilfeldighet innebærer ikke nødvendigvis å ta i bruk ikke-deterministiske komponenter. I dataverden skaper vi tilfeldigheter ved hjelp av matematiske modeller. Det er formler som skaper tallrekkefølger uten at det er mulig å avdekke noe mønster i det. Vi kaller det for pseudo-tilfeldighet. Men, om vi skulle være riktig avansert, så kunne vi jo tatt i bruk kvantefysikken, som jo har egenskaper som godt kan være genuint tilfeldige, selv om dette ikke er hundre prosent påvist enda. Man hører vel fra tid til annen at slike mekanismer kan være i bruk i biologiske hjerner. Jeg ville ikke blitt overrasket om man fant slike mekanismer i hjernen, særlig i relasjon til kreativitet.  Og da har vi et seleksjonstrykk som fremelsker kreative egenskaper. Men, som vi tidligere har vært inne på: dette skaper ikke større selvkontroll i systemet, og det skaper ikke den uavhengighet som man egentlig er ute etter.
Det jeg etterlyser i denne type resonnement er ingeniørtenkning. Hvilken fordel skaper en slik objektiv uavhengighet? Hva er den seleksjonsmessige drivkraften? Hvilke reproduksjonsmessige fordeler vil det gi å ha en slik teoretisk uavhengighet?  Uten ingeniørtenkning blir det hele til retorikk. Det er lett å beskrive hvorfor to halve kuler, satt sammen får evne til å rulle, men på hvilket nivå forsvinner determinismen, hvordan skjer dette, og hvilken fordel gir det? Ingenting av dette er besvart.

Det jeg aner er at man forveksler beslutningskapasitet med uavhengighet. Det er ikke vanskelig å beskrive hvordan man beveger seg fra «død» materie til et informasjonssystem, og videre til et beslutningssystem. Min filosofi er ingeniørtenkende. Den beskriver hva beslutninger er, hvilke komponenter som inngår, hvordan den foregår. Den beskriver det kreative system, det emosjonelle system, og det kognitive system som danner basis for alt dette. Den beskriver hvordan alt dette henger sammen og fungerer i sammenheng. Den beskriver hvorfor evolusjonen har kommet opp med denne løsningen, og hvorfor selseksjonstrykket har trukket i denne rettingen. Den beskriver hvordan det er mulig å dra med seg tusener av generasjoners erfaring, samtidig som vi har et kraftig system for lokal tilpasning av dette. Alt dette gir til sammen danner individets beslutningskapasitet. Og alt dette lar seg gjøre uten å trekke inn teoretiske uavhengigheter i systemet. Hvorfor skulle evolusjonen etterstrebe noe slikt?

Nei, det er ikke evolusjonen som etterstreber dette, det er det anklagende mennesket. Ideen om fri vilje er retorisk etablert som en krykke som gir hjemmel for moralsk ansvarliggjøring av individet. Men også her påviser jeg at denne krykken, ikke bare er unødvendig, men også en ulykke for mange mennesker.

 

Fra valgfrihet til fri vilje

Om vi tar utgangspunkt i en definisjon av fri vilje som er slik at individet har fri vilje dersom det var mulig for vedkommende å handle annerledes enn slik som handlingen til slutt ble. Det er det jeg kaller for valgfrihet. Individet har mer enn ett alternativ å velge mellom.

Da jeg var liten, fikk jeg og min bror hver vår elektriske bil i julegave. Min bil var konstruert slik at dersom den traff en vegg, så lå det mekaniske sensorer i dem som utløste en snuoperasjon. Bilen traff veggen og snudde. Min brors bil hadde i tillegg en ekstra fasilitet. Om vi satte den på et bord, så kjørte den aldri utenfor kanten. En mekanisk sensor som falt ned når bilen kom nær kanten, utløste en lignende snuoperasjon. Altså: når broderens bil nærmet seg kanten så har den to alternativer. Den kan enten snu, eller kjøre rett utenfor. Min bil kjørte rett utenfor, mens broderens bil «valgte» alternativ 2 som var å snu. Begge hadde da to alternativer. Og de velger forskjellig. Har disse bilene fri vilje? De fleste vil være enige om at det ikke er tilfelle. Men de har jo flere alternativer. Ja de har flere alternativer som er fysisk mulige. Men når vi kjenner og forstår den enkle mekanikken som ligger bak dette, så innser vi jo at bilenes «valg» ikke er noe reelt valg, men et resultat av en mekanisk konstruksjon.

Ut av dette kan vi altså trekke den slutningen at denne frie viljen ikke bare avhenger av hvilke fysiske muligheter som eventuelt måtte finnes (handlingsrom). Vi innser at vi må fokusere mer på den innretningen som gjør selve valget (beslutningskapasitet).

OK, en kjenning av meg har i mange år hatt som hobby å utvikle et dataprogram som kan spille sjakk. Det følger en kompleks algoritme hvor stillingen på brettet evalueres med utgangspunkt i at stort antall mulige trekk. For hver mulighet beregner programmet stillingen, finner frem til den mest gunstige, og velger så dette trekket. Her har vi altså et system med svært mange alternative muligheter, og hvor et fysisk dataprogram regner ut hvilken av dem som er mest gunstig å velge. Har denne datamaskinen fri vilje? Jeg tenker at de fleste av oss innser at det egentlig ikke er noen prinsipiell forskjell mellom dette og eksemplet med lekebilene. Hele forskjellen ligger jo i at det siste eksemplet inneholder et mye mer komplekst system, dog et fysisk system, i sin helhet underlagt fysiske prosesser.

Menneskehjernen er langt mer kompleks enn dette. Men dersom vi ikke innfører noe kvalitativt annet enn dette fysiske, så innser vi at mennesket havner i samme kategori. Det er bare det at selve den fysiske prosessen er uendelig mye mer komplisert. Kanskje noe av problemstillingen her avhenger av vårt syn på bevissthet. Dersom vi antar at vår opplevelse av bevissthet også er resultat av de samme fysiske prosesser, så kan vi slå fast at heller ikke denne tilnærmingen gir noe holdepunkt for må si at mennesket har fri vilje. I motsatt fall må man jo postulere at mennesket også har en ånd. Det var Kants redningsplanke. Men jeg tenker at det minner mer om en ad hoc hypotese.

 

Forholdet ansvar og den frie vilje

Problemstillingen er drøftet her.

Fri vilje og den kristne teologien

Problemstillingen er drøftet her.

Temaet Frihet

Hva er frihet?
Den personlige frihet
Frihet i empatisk etikk

Hvorfor insisterer jeg på å ta med uavhengighet som et kriterium for fri vilje?

Dersom man definerer fri vilje med utgangspunkt at vi mennesker er frie, vi har handlingsrom og vi har evne til å ta beslutninger, så er jeg enig i at mennesket har fri vilje. Jeg har fra tid til annen funnet personer som forsvarer fri vilje med utgangspunkt i akkurat dette. For eksempel Daniel Dennet. Og jeg er stort sett enig i hans resonnementer, men jeg er motvillig til å si at da har mennesket fri vilje. Jeg insisterer altså på at vi i tillegg må ha en uavhengighet som det hverken filosofisk eller fysisk er mulig å etablere. Hva er min begrunnelse for dette?

Min begrunnelse refererer seg til det sosiale spill og det faktum at begrepet hele tiden misbrukes retorisk til å begrunne fordømmelse, fortapelse, selvhevdelse og maktmisbruk. Når begrepet «fri vilje» brukes i en moralsk kontekst forutsetter det uavhengighet. Husk at begreper kan forandre innhold fra kontekst til kontekst. Dersom man gir etter og slipper uavhengighetskriteriet i vitenskapelig eller filosofisk sammenheng, så betyr ikke det at det ikke kan gjenoppstå i folkelig sammenheng. Og det er akkurat det det gjør. Noen ganger skjer dette retorisk. Det vil si at man forsvarer fri vilje med utgangspunkt i handlefrihet eller beslutningsevne. Men selve ordlyden «fri vilje» gir en assosiasjon om uavhengighet som ikke finnes etablert i denne argumentasjonen så langt. Selvsagt er det mange som ser dette. Det er ikke for ingenting at man da kaster seg over determinisme og kvantefysikk, i et forsøk på å etablere denne uavhengigheten. Men det lar seg jo ikke gjøre. Det innrømmes jo også i denne videoen. Men her har man gjort et retorisk knep. Man kaller denne uavhengigheten for noe annet (maximum autonomy), som man sier ikke har noe med fri vilje å gjøre. Men mitt poeng er at når begrepet «fri vilje» så flyttes over i det moralske domenet, så gjenoppstår denne betingelsen, ubevisst, umerkelig og ubegrunnet.

Kampen om fri vilje handler ikke bare om en teoretisk kamp som dreier seg om fysikk, psykologi eller biologi. Det dreier seg også om grunnleggende moralske størrelser som menneskeverd og menneskesyn. Dette er tema jeg er nærmere inne på både i forbindelse med Det anklagende menneske og Det anklagede mennesket. Denne kampen tilspisser seg innenfor det jeg kaller for vinduet for fordømmelse, som står i motsetning til vinduet for forståelse. En forestilling om fri vilje står i motsetning til forståelse og vitenskap, og i ledtog med gjengjeldelse og fordømmelse. Fri vilje og tilsvarende syn på objektivt ansvar inngår også i en cocktail av retorisk etikk, et moralsyn utformet med henblikk på å oppdra og kontrollere mennesker.

Empatisk etikk står i motsetning til dette. I tillegg til at jeg ikke har tro på effekten av dette så er dette også en svært umoralsk holdning. Hvem skal oppdra og hvem blir oppdratt? Selvsagt blir det slik at makt gir rett. De som har ervervet seg posisjoner, kommer på troen at nå er det fritt frem å herse med de som ikke har fått det til. Og oppdragelsen går jo etter hvert ut over alle anstendige moralske normer, blir til gjengjeldelse, maktmisbruk, degradering av menneskeverd og til slutt, forferdelige forestillinger om fortapelse. Dette er alfa-menneskets herjinger, det er sosial ventilasjon av aggresjon, det er forakt, det er dårlig menneskesyn. Hele min moralske filosofi står i motsetning til dette. Det er derfor jeg holder på med filosofi.

Andre varianter av forestillingen om fri vilje

Se her