Hensiktsanalyse

 

Hva er den egentlige hensikten?

På slutten av 80 tallet «fant jeg opp» denne metoden for å analysere verdikomponenten i et standpunkt. Metoden handler om å spørre hvorfor på hensikt, i en kjede helt til det stopper opp. Teknikken har utgangspunkt i mitt syn på rasjonelle beslutninger og på det teoretiske grunnlaget for hva en beslutning egentlig er. I denne sammenheng er et standpunkt et utrykk som uttrykker en mening i en sak om hva man bør gjøre. Den som argumenterer har et standpunkt, altså en mening om en sak.
Det finnes selvsagt andre måter å komme frem til verdikomponenten på. Den ene måten er jo selvsagt å spørre direkte om prinsipper og premisser bak standpunktet. Men ofte kan dette sitte langt inne, særlig hos retorikere som jo slett ikke er interessert i å spille ut noen kort gratis. Vi har også de tilfeller hvor man ubevisst unngår at søkelyset settes på det egentlige motiv[1]. Da kan en hensiktsanalyse være på sin plass. En tredje metode er å bruke tankeeksperiment. Det vil si at man tenker ut en fiktiv situasjon med tanke på å eliminere en eller flere usikre variabler, eller sette antatt forutsatte verdier i spill. Som et eksempel på dette kan jeg fortelle om en gang jeg hadde en diskusjon med en konservativ adventist. Det handler om det å spise svin. Adventister anser det som synd å spise svin. Er dette en absolutt lov, eller er det et råd som er gitt fordi at det er farlig eller usunt å spise svin. Den ene verdikjeden peker mot lydighet og lojalitet mot Gud, den andre peker mot helse som en overordnet verdi. Det er flere måter å konstruere opp tankeeksperiment som har til hensikt å undersøke denne forskjellen. Et eksempel kan være å tanke seg at man utvikler en velfungerende medisin uten bivirkninger og som kan redde liv. Men denne medisinen er da basert på stoffer fra svin. Om helse er målet vil man selvsagt akseptere en slik medisin. Men om lydighet er målet vil man avvise den.
Men i denne diskusjonen prøvde jeg meg på en annen variant. Tenk deg at du er strandet på en øde øy. Du vet at du ikke blir reddet før om to måneder. På øya er svin det eneste man kan overleve på. Ville du ha spist svin og overlevd, eller ville du ha sultet i hjel? Igjen ser vi at svaret på et slikt spørsmål vil antyde om det er lydighet eller helse som er målet.  Den gangen fikk jeg til svar at vedkommende ville ha tatt det svinet i halen og slengt det på havet. Dette er et ikke uventet retorisk grep. Retorikere vil som regel omgå analysen, ved å ikke forholde seg til tankeeksperimentet, eller latterliggjøre det. Det er heller ikke sjelden at mennesker reagerer med aggresjon på en hensiktsanalyse. Men den mest effektive retoriske teknikken er selvsagt å unngå å komme i dialog med analytikeren. Men alle slike unna-manøvrere er jo også informasjon. Det indikerer at det ikke nødvendigvis er analytisk tenkning som ligger bak et standpunkt.

Hensiktsanalyse er nærgående ubehagelig for den som er i kampmodus, eller i en eller annen form for sosialt spill. Men den er et utmerket verktøy i hendene på nysgjerrige mennesker, som er genuint opptatt å søke kunnskap og innsikt.

Hensiktsanalysen er enkel. Vi har utgangspunkt i et standpunkt. Da snakker jeg om påstander av typen normativt, eller påstander om vi bør gjøre eller hvordan noe bør være. Da utfordrer vi på hensikt. Dette fordrer at begrunnelsen alltid vil inneholde en verdi-komponent. Og det er ikke mulig å begrunne hensikt uten å appellere til høyere verdier. Følgelig kan man skape en kjede av dette, ved hele tiden å etterlyse hensikten på verdikomponenten. Dette vil da resultere i en kjede av hensikt med hensikt med hensikt osv. Dette ender da i kjeder.

Man vet at man er ved toppunktet, når det hele stopper opp eller man begynner å gå i sirkel mellom nyanser og synonymer. Og her må man jo gjerne ta en del runder. Det fungerer åpenbart nyanserende. Man kan kanskje det for en slags hermeneutisk sirkel ala Heidegger. Men vi kommer ikke utenom at dette ligner på en form for sirkelbegrunnelse, og vi får kanskje en følelse av at vi stanger mot noe språkløst i oss selv. Vi ser en slags grense i vårt mentale landskap. Skal vi komme bak dette, må det andre metoder til.
Dersom vi er strenge, vil vi kunne hevde at alt under dette toppunktet er såkalte instrumentelle verdier. Selvsagt er det mer nyansert. Hvilke verdier er reelle og hvilke handler kun om steg på veien til høyere mål?

Et eksempel kan handle om det å tjene penger. Noen har sagt at «penger er ikke alt, men nøkkelen til resten». Dette antyder at pengene i seg selv, ikke har noen verdi. Men ved hjelp av penger som verktøy, så kan vi oppnå andre mer reelle verdier.

Når dette er sagt, så er det selvsagt mer nyansert enn som så. For enkelte av oss har selvsagt en glede i seg selv av å tilegne oss penger.  Man kan si at «penger blir et mål i seg selv». Saken er jo den at dette i stor grad handler om hjernens belønnings og straffesystemer. Og en hjerne kan greit overøse med dopamin, for eksempel når man vinner en stor pengegevinst. Dette er et dynamisk system, hvor også såkalte instrumentelle verdier, får en reell uttelling i hjernens belønningssystemer, og får oss til å oppleve dette som verdifullt.
Vi må ikke glemme at hjernen er et evolvert organ. Det vi har er et emosjonelt system som i høy grad er i stand til å trigges på kulturelle variabler. Selvsagt er dette mer dynamisk, og gjør oss mer tilpasningsdyktig i den kulturen vi er eksponert for.

Men er det egentlig et verdi-hierarki? Jeg tenker at svaret er ja, eller kanskje. Dette er et eksperiment du selv kan gjøre. Analyser mange temaer som du har standpunkter i. Sannsynligvis oppdager du at kjedene konsentreres mot sammenfallende verdier toppen. Vi får altså såkalte verdi-hierarkier. Se også her og her.  

Men hva skaper slike toppunkter og hva kan ligge bak? Det er vesentlig å forstå at det å verdsette handler om evnen til å prioritere. Dette er helt nødvendig for autonome systemer, som skal orkestrere individets atferd. Og hos avanserte arter skjer dette ved at systemet konstruerer opp egne handlinger. Detter er det mest fleksible og effektive. Men da er det nødvendig å ha en retning å navigere etter. Vi kaller det intensjonalitet. Det skaper et mål for våre handlinger. I biologiske systemer skapes dette av det emosjonelle systemet.  Fleksibiliteten oppnås ved at det bakenforliggende og diffust. Men det fungerer som en oppdragsgiver i systemet. De overordnede målene er oppgitt. Så har vi et kognitivt og et kreativt system som legger strategier og finner løsninger. Mye av dette er satt sammen i teksten om Det komplekse mennesket.

Verdihierarkiets toppunkt

Se også her om moralsk pluralisme. Har alle mennesker det samme toppunktet? Mitt forslag til svar på dette endret seg etter mange år. Jeg tviler sterkt på det. Og jeg vil gå så langt som å hevde at vi har en dobbelthet her, som har utgangspunkt i det jeg kaller for «den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn». Konkret her handler det om to forhold, som muliggjøres av det kognitive systemet. Det er konflikten mellom det kortsiktige og det langsiktige og konflikten mellom egoistiske og sosiale impulser. Det siste, omhandler særlig forholdet mellom oss mennesker. For vi er svært sosiale dyrearter. Det kommer ikke uten den bivirkning at interessekonflikten mellom individ og gruppe blir stadig mer påtrengende. Dette har jeg skrevet om her. Denne konflikten er imminent i hvert eneste menneske på denne kloden. Dette slår da også ut på den måten at dersom jeg starter hensiktsanalysen med et personlig tema, så vil jeg, som regel, ende opp med en toppverdi av type «mitt eget beste». Men dersom jeg anvender hensiktsanalysen på et politisk standpunkt, så vil (eller bør) jeg ende opp med en toppverdi som dreier seg om noe kollektivt. For eksempel det beste for gruppen (alle menneskers beste, eller borgernes beste). Men vi skal være oppmerksomme på at denne siste, kollektive varianten er mer abstrakt. Det betyr at den også kan ende opp i begreper, av type «Norges beste», eller «Gud», eller «Kvinnebegrepet» eller «I kommunismens ånd». Jeg kommer tilbake til denne type abstrakte avsporinger, som jeg betegner som etisk irrasjonelle.

Men vi har jo også koblinger av type «samfunnet er til for meg», altså at det som skulle ende opp i et kollektivt toppunkt, ender opp som «for meg». Dette er mulig, gitt at man er åpen egoist og ærlig på at intet annet enn egen egeninteresse betyr noe for meg.

Sjekk gjerne denne teksten om samspillsbalansen, og få en refleksjon på hvorfor dette blir et evig gnagsår i oss, og et evig spill mellom oss. Det er denne spenningen som utløser den moralske diskursen mellom oss.  Vi kommer alle opp i situasjoner hvor den egoistiske varianten, som går ut over andre, er mest lønnsom for oss. Her kan noen av oss være ekte moralske og se bort fra det egoistiske alternativet, rett og slett som en del av en uskrevet samfunnskontrakt, hvor vi tar vare på hverandre. På den annen side er det de av oss som tenker endimensjonalt, og gjerne ønsker den gevinsten det gir å få det «på vår måte», på tross av at det går ut over andre. Og det er her hensiktsanalysen blir en nærgående trussel.

Det er derfor hensiktsanalysen blir så til de grader nærgående. Den utgjør dermed en risiko for blottlegging av menneskets sosiale spill. Saken er den at jeg egentlig bare ser et fåtall mulige toppunkter her. Grovt sett kan de deles i to kategorier: Enten handler det om «det beste for oss alle», eller så handler det om «det beste for meg». Dette tilsvarer enten den egoistiske varianten, forskjellige former for kompromisser, og den sosiale varianten. Vi må også ta i betraktning, forskjellen mellom det som uttrykkes i det offentlige rom og hva som er den egentlige drivkraften i dette. Varianter av dette kan være:

1)   Den rent egoistiske varianten.
Da handler det om «meg» i et ensidig perspektiv. Under dette har vi følgende varianter:

a.    Den umodne varianten.  Små barn preges jo av dette. Og vi karakteriserer det som umodent. Vi uttrykker lav toleranse for dette, og forventer at barn skal kunne modnes til å kunne ta et bredere perspektiv, som også inkluderer hensynet til andre.
Vi skal være klar over at, allerede her, kan det sosiale spill bli betydelig, på den måten at sosialt kompetente barn evner å uttrykke seg mer «politisk korrekt» enn hva som egentlig driver dem. Les gjerne her om utvikling av manipulasjonskompetanse.

b.   Den sosialt inkompetente varianten
Vi har selvsagt også dem som f.eks. av mangel på kognitiv kapasitet, eller andre mentale skavanker, både er drevet av og uttrykker den egoistiske varianten. Slike vil som regel rammes hardt i de sosiale prosesser. De blir gjerne dømt som kriminelle.

c.     Alfa-mennesker
Hør gjerne denne episoden på NRK Verdi-børsen (eller søk NRK Verdibørsen Sadisme i Trumps USA) for å få et innblikk i hvordan grusomhet idealiseres, som en del av MAGA-bevegelsen i USA.
Da snakker vi om dominans. Mennesker som presterer dominans, vil, når de lykkes, kunne utvikle grader av narsissistiske trekk, hvor vedkommende genuint ikke klarer å se andre perspektiver, enn det at «min egen selvberettigelse» er så selvfølgelig, at andre som «er imot meg», tar feil og må straffes hardt. Dette kan videre forsterkes av sadisme, altså, egoets nytelse av grusomhet mot motstandere, opponenter eller andre som egoet på impuls måtte mislike.
Dette forutsetter en stor nok base av beundrere og tilbedere, som jo tilsynelatende setter alfa-makten som verdihierarkiets toppunkt (Se punktet om Det grå Mennesket). Dette blir jo egentlig samme toppunkt som det store egoet i sentrum. Her er min refleksjon om toleransetrappen, om alfa-attraksjon, og om sosiale magikere.

2)   Mellom-posisjonen er «til beste for min gruppe»
Denne tilhører egentlig også egoistiske varianten. Forskjellen er bare at nå handler det ikke bare om meg, men også «min gruppe». Det kan være alt fra «min familie» til «min religion» til «min nasjonalitet». Forskjellen fra den rene egoistiske varianten, er at her har vi full åpenhet for samhold og omsorg innad i egen gruppe. Dette blir da den sosiale delen av denne varianten. Utenfor inngruppen tar det seg sjelden særlig godt ut, stavet ut høylytt i det offentlige rom.  Nazismen passer inn i denne kategorien. Toleransen for avgrensede grupper som spiller dette åpent ut i det offentlige rom er varierende. I skrivende stund vil enhver nasjonalistisk tendens få tommelen ned blant en stor majoritet i samfunnet. Samtidig har enkeltgrupper fått fullmakt til å kjempe for seg selv og sitt, uten tanke for helhet eller hva som måtte ramme andre utenfor gruppen. Eksempler er radikalfeminister, og andre grupper som har tilegnet seg en, stadig mer akseptert, gjerne med kritisk raseteori, som grunndoktrine i deres verdianskuelser. Dette har jeg beskrevet her, og om identitetspolitikk her. Et felles kjennetegn ved alle slike grupper, er at de har forlatt et menneskesyn basert på ubetinget menneskeverd. Vi skal også være klar over at den viktigste biologiske drivkraften bak dette er tribalisme. Det har jeg beskrevet her. Men jeg tenker at det er sjeldent at grupper får en så tydelig ideologi på rangering av grupper, som de rasistiske variantene vi hadde i det 20. århundre. Da snakker vi nazisme og apartheid. Den rasismen vi hadde og har i USA, har nok blitt mer fordekt med tiden. Vi hører aldri noen gå åpent ut og stemple f.eks. mørkhudede som mindreverdige grupper. Noen kan nok tenke slik, men jeg tenker at vi også har en kristen og demokratisk tradisjon, som genuint har avsky for denne type holdninger. Følgelig holder nok noen dette bevisst for seg selv. Da er vi også inne på det sosiale spill her. Da snakker vi om vikarierende argumentasjon, og det å framstå med et forfalsket ytre. Den eneste moralske posisjon som åpent kan deklareres i det offentlige rom, uten å bli en trussel for andre er jo «det beste for oss alle». Dette at «ja vi er modne» «Nei vi er ikke egoister, vi tenker på alle. Det er bare det at …» Følgelig vil alle mennesker og grupper med egoistiske innslag, være sårbare for hensiktsanalysen. Et viktig poeng her er at fiendskap mellom grupper ofte resulterer i kampmodus. Det spesielle med kampmodus, er at handlingens verdikomponent og fakta-komponent smelter totalt sammen. Her er ingen refleksjon på hvorfor vi gjør ting. Vi snakker om primærrespons. Den beste indikasjonen på dette er jo at individet blir tatt på sengen av hvorfor-spørsmålet. Fiendtligheten, hatet og handlingene derav blir et mål i seg selv, og mangler bevisst analyse om hensikt. Følgelig blir hensiktsanalysen her, i seg selv et mål for fiendtlighet. Det å bli møtt med fiendtlighet, latterliggjøring, arenakontroll eller andre unnvikelsesstrategier, er dermed en indikasjon i seg selv om at det er denne varianten vi har med å gjøre.

3)   Det grå mennesket (amoralitet)
Les gjerne teksten om det grå mennesket her. Sett i etisk perspektiv handler dette om grader av manglende moralsk autonomi. Les gjerne også her om lydighet, og her om det tilbedende mennesket. Poenget her er at vi har varianter av tilfeller hvor individet, tilsynelatende «out-sourcer», egen moralitet, til fordel, enten for en ideologi eller en mektig autoritet. Jeg sier «tilsynelatende». For dette er ikke verdihierarkiets egentlige toppunkt. Det som ligger i bunnen av dette er jo ofte ren egoisme. Men så er jeg åpen for at det «å elske Gud av hele sitt hjerte», faktisk kan eksistere der som en eufori, som blender for egen egoisme. Men selvsagt at det å gå etter «den jeg elsker over alt i verden», med alle midler og uten noen forbehold, er jo grunnleggende å følge egen impuls. Dette er egoisme, selv om egoisten her kan være blind for egen egoisme. Men her er også varianter. For noen kan dette handle om bevisst overlevelsesstrategi. Men, jeg er altså også åpen for den hypotesen at dette, for noen, kan være ubevisst, altså at den bevisst kyniske strategien er skjult for individet selv. Igjen må vi ikke glemme at det som ligger bak verdihierarkienes toppunkt er språkløst. Det er ikke ord på dette, og da havner det også utenfor vår kognitive radar. La oss se litt på variantene her.

a.    Opportunisme
Den opportunistiske varianten handler om at man bevisst tilpasser seg en mektig overmakt, i den hensikt å overleve, eller å oppnå karriere. Da er man bevisst på at det er et spill som drives. Også her er selvsagt hensiktsanalysen en trussel. Det eneste man kan angi som verdihierarkiets toppunkt, er jo overmakten. Etterlyser man begrunnelse for dette, inngir det risiko for å havne ut i problemer.  Man er sårbar for denne, og kan selvsagt møte en slik utfordring med fiendskap eller avledningsmanøver.

b.   Deduksjonisme
Les gjerne om deduksjonisme her. Dette er egentlig samme variant som alternativet over, bare at nå kan man også henvise til en ideologi, autoritet eller en kilde til autoritetens vilje. Dette er den eichmannske varianten, se her. Dette handler om dyrking av lydighet som den ytterste moralske dyd. Man fremstår ubetinget lojal, og kan hevde at andre som er mer motvillige, ikke er «ydmyke nok». Poenget er egen egoisme kan fremstilles som nøytralisert, gjennom at man «deduserer» verdiene fra en ideologi, eller doktrine. Individet har forlatt egen moralsk autonomi. På den måten fremstår individet som en «formidler» uten annen selvstendig holdning enn lojaliteten til ideologien, som toppunktet i eget verdisystem.

c.     Alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon
Dette er den varianten hvor alfa-toppen, i seg selv blir det endelige toppunktet i verdikjeden. Det første bud i Bibelen omfatter jo dette at «Du skal elske din gud …». Les gjerne mer om det her. Og dette kan være genuint, i alle fall på overflaten. Jeg beskriver jo i det tilbedende mennesket, en hypotese om hvordan dette er en lønnsom strategi for egen overlevelse og karriere i systemet. Her beskriver jeg også hva som kan være fasene i en slik utvikling.  Dette er tydelig biologisk assosiert med foreldre-barn relasjonen. Dette er da også vanlig brukte som metaforer i slike relasjoner. Vi har altså mennesker som, til de grader blir beundrere av alfa-makten over. Dette beskrives også i metaforer av type kjærlighet og hengivenhet. Vi vil også kjenne igjen lojalitet i dette bildet. Også dette eskalerer gjerne til ytterpunkter av type absolutt lydighet og troskap til overmakten. Poenget her er at hensiktsanalysen her leder mot overmakten som verdikjedens absolutte toppunkt. Og vi oppdager at våre medmennesker, kommer totalt i skyggen i forhold til dette. All moralsk autonomi er ikke bare forlatt, dette blir til blasfemi. Den sterke biologiske forankringen av dette, gir grunn til en hypotese om at dette er genuint, selv om her kan finnes sporadiske opportunistiske etterligninger. Da er det også grunn til å tenke at en hensiktsanalyse her, ikke er noen trussel. «Jeg elsker Gud», kan utmerket utrykkes og gripes som den ytterste begrunnelse for alt man holder på med.  Og selvsagt kan dette selvforsterkes i en gruppe, og bli til et hellig gravitasjonssentrum.
Den underliggende biologiske mekanismen i dette er selvsagt ubevisst.
For individet manifesterer dette seg som å bli «forelsket i» overmakten, full av beundring og ønske om å identifisere seg med. Bivirkningen her er at egen moralske autonomi går med i dragsuget. Man aksepterer mer enn gjerne flertallets katastrofale fortapelse og evige pine, på egoets alter. Og selvsagt blir dette en motivasjon som er så dypt umoralsk, at individet selv forblindes for dette.
Og selvsagt vil vi også få en eichmannsk benektelse av det dypt umoralske i dette. Det er jo dette Hannah Arendt kaller for ondskapens banalitet, og utfordringen treffer, ja, alle mennesker som er religiøse og som aksepterer fortapelse.

4)   Det modne mennesket
En ide om «til det beste for alle» er lett å gripe, og enkel for alle å forstå, men like fullt full av paradokser og motsigelser når man går inn i det. Det er nettopp vanskelighetene i dette, som gjør konseptet sårbart, og at det kommer under angrep, fra alle andre alternativer. Modenheten her er at vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. For dette er «the only game in town» for enhver som tenker ekte genuint moralsk. Toppunktet er det beste for alle. Dette er noe vi alle «vet» dypt der nede på bunnen. Ubetinget menneskeverd er noe vi alle vil være omfattet av. Dette på tross av alle komplikasjoner det måtte medføre, og at den totale oppnåelse av dette er en utopi. Så kan vi selvsagt forestille oss at vi har guder som skal redde oss, men hvorfor ender det meste av disse forestillingene med at det meste av menneskeheten skal lide grusommes straffer og undergang, mens man er så trygg på at «meg og mine» går «seirende» ut av infernoet?
Veien ut heter modenhet, og derunder moralsk autonomi. Ingen av oss lover paradis, men vi har i alle fall et ideal om å respektere hverandre, om en grunnleggende lojalitet til hverandre, på tross av alt. Det modne mennesket, vil ønske hensiktsanalysen på dette velkommen, så blir det kanskje mange fine dialoger rundt det.

Biososial modus og verdihierarkiets toppunkt

Jeg har allerede nevnt kampmodus som åpenbart forblinder oss for høyere verdier (Se pkt. 2). Biososial modus er beskrevet her. Kampmodus er en del av dette, men generelt så handler biososial modus om umodenhet og irrasjonalitet. Men som jeg beskriver her, så kommer intuisjonen i ferdige pakker. Og dette åpner for handlinger, hvis målsetting ikke eksisterer i individets bevissthet. Selv om dette er individuelt og kontekstavhengig så er min hypotese at mekanismer som oppstår under gruppe-dynamikk og massesuggesjon også kan fremelske, særlig kampmodus. Om vi beveger oss inn for eksempel i ekkokammer der man hauser opp for eksempel aversjon mot regnbueflagg eller hijab, så tenderes slike holdninger å dyrkes frem utenfor rasjonell, eller etisk refleksjon. Jeg har møtt mennesker som ser ut til å skryte av at når de ser en dame med hijab i kassen i butikken, så snur de i døra. Dersom jeg da etterspør hva vedkommende forsøker å oppnå med dette, så blir de litt tatt på sengen, eller ser rart på meg.
Poenget er at målbevisstheten mangler. Svært ofte er det dette som definerer handlingen eller holdningen som irrasjonell.
Så kan man gi uttrykk for at «hijab bør forbys». Fortsatt kan dette fungere, kun som signalisering av gruppe-identitet, allianse-synkronisering osv. Og igjen, konfrontert med hva som ønskes oppnådd med det, virker å ta vedkommende på sengen. Responsen kan komme i form av oppkonstruerte etterrasjonaliseringer der og da. Ofte blir dette så gjennomskuelig at det hele blir snakket bort, eller møtt med aggresjon.

Det er klart at man kan komme ut av denne tilstand ved kognitiv mobilisering kombinert med gode mentale analyse-verktøy, eller med etterrasjonalisering som ofte tvinger dette frem. Men vær oppmerksom på at begge disse alternativer er dyrets svakhetssignaler. Her vil alltid ligge et latent mentalt forsvar mot det. Så det å konfrontere ved å etterlyse intensjoner, kan bli møtt med aggresjon.
Men det som er spørsmålet her er i hvilken grad verdihierarkiet eksisterer på en konsistent måte i det irrasjonelle sinn, i en slik tilstand. Jeg tviler på det. Dette handler om at navigering i et verdi-hierarki krever analytiske metoder som jeg tviler på at andre systemer i hjernen, utenfor bevisst tenkning har tilgang til.

Når jeg antar at intuisjonen kommer i pakker, så er beslutninger og evalueringer blitt uført uten språk og i komplekse nevrale nettverk. Jeg påpeker vår tendens til å tenke oss slike prosesser inn i antropomorfe former. I stedet tenker jeg at det som skjer her, er mer å sammenligne med dyrets livsverden. Her er det ikke slik at evnen til å foretrekke noe foran noe annet er fraværende. Det som er fraværende er langsiktighet, narrativ med perspektiv utover her og nå, og ikke minst språksetting av det hele. Alt dette handler jo om kognitiv påbygning. Men hjernen har jo en lang historie som velfungerende uten dette. Den regulerer atferd med utgangspunkt i sofistikerte belønnings og straffesystemer. I biososial modus er verdihierarkiets toppunkt nettopp umiddelbar opplevelse av tilfredsstillelse, velvære og likevekt. I den motsatte enden finner vi frustrasjon, ubehag, lidelse osv. alt som driver individet til atferd for å rette opp den ubehagelige tilstanden. 
Så kan man kanskje spørre om ikke overlevelse og reproduksjon, da automatisk blir verdihierarkiets toppunkt. Svaret på det er nei, fordi dette er konsepter som krever kognitiv kapasitet. Det er ingen dyrearter, utenom mennesket som har noe forhold til disse konseptene. Vi må skille mellom den indre mentale opplevelse og det biologiske resultat, slik jeg har beskrevet her. Den biologiske stemmen i vår opplevelse, er utformet som et resultat av hva som statistisk sett gir den beste biologiske gevinsten. Men oddsene behøver ikke å være mye over 50%, og omstendighetene kan ha endret seg.
Et vesentlig poeng her er altså at dette er systemer som er fullt ut intakt i oss mennesker, og som dominerer vår atferd i biososial modus. Disse systemene står ofte i motsetning til hverandre. Toppunktet er med andre ord, til enhver tid, sammenfallende med hjernens straffe- og belønningssystemer. Dermed blir totalen av atferden sprikende, egoistisk og øyeblikks-orientert. Derfor er det hold i å karakterisere dette som irrasjonelt. Individet mangler mål-bevissthet, fordi den kognitive integreringen av dette mangler.

Andre irrasjonelle toppunkter

Manglende bevissthet på de verdi-baserte toppunktene, som jo inngår i rasjonell tenkning, Innebærer som sagt muligheten til å tenke seg at det som oppfattes på toppen av verdihierarkiet, i seg selv, ikke er en verdi. Det blir irrasjonelt, fordi det forutsetter grader av verdiblindhet. Altså redusert målbevissthet. Det vi snakker om da er som regel instrumentelle verdier, i kombinasjon med manglende bevissthet på overordnede verdier. Man har altså aldri gjennomført en hensiktsanalyse. Eksempler på dette kan være:

1)   Regelbasert moralitet
Best beskrevet som deduksjonsetikk. Her blir reglene, eller normene i seg selv det overordnede mål. Dette fungerer da som den ytterste moralske begrunnelse, uten henvisning til hva vi oppnår med det.

2)   Lydighet og lojalitet
Dette i betydning av total underkastelse under en autoritet. Jeg kaller det gjerne for dominansbasert autoritet. Dette innebærer også at man suspenderer eget verdisystem, til fordel for autoriteten. Dette er fenomener som kan knyttes til tilbedelse og dyrkelse av guder eller alfa-mennesker. Dette har jeg skrevet om her. I denne prosessen suspenderes altså eget verdisystem ut av ligningen, og man står igjen med fanatisk dyrkelse av autoriteten, som det ytterste mål.

3)   Profitt
Innenfor næringsliv og bedrifter er det som kjent høyt fokus på profitt. Dersom dette fokuset blir ensidig, snakker vi om suboptimalisering. Profitt blir et mål i seg selv, uavhengig og overordnet alt annet. Det er nok mange årsaker til at dette kan utvikle seg i slike miljøer. For det første har vi rivalisering, nettopp på profitt. Jo mer penger man tjener pr. tidsenhet, desto høyere status. Selvsagt er det slik at fokus på bedriftens profitt er avgjørende for bedriftens overlevelse på kort og lang sikt. Derfor har vi et helt klart rasjonelt argument her. Men dersom dette blir det absolutt høyeste målet, så vil naturligvis moral, menneskeverd, samfunnsansvar og humanisme gå med i dragsuget. Ettersom de som lykkes her, ofte blir rike og mektige, så er dette en svært farlig utvikling. Og selvsagt er jo ikke dette det ytterste målet, i praksis. Dette handler jo til syvende og sist om ren egoisme. Men fokuset på profitt, kan ofte skjerme for akkurat dette, enten aktørene selv er verdiblinde, eller som en strategi for å skjule dette.

4)   Darwins Naturlige utvalg, og genenes overlevelse
Denne varianten kan anes som en ateistisk variant av det jeg kaller for deduksjonsetikk. Man erstatter den rollen som gudene hadde i etikken, med naturen. Det grunnleggende her er, at man kommer seg over kløften mellom er og bør, på denne måten. Jeg har tidligere utfordret denne tankegangen her (se det siste eksemplet). For det er fullt mulig å tenke systemer med genenes overlevelse hvor individene som bærer genene, lever utholdelige forferdelige liv, på bås. Slike holdninger kan være rene kortslutninger. For eksempel ville jo ikke vi ha vært her, om det ikke var for genene våre. Men det springende punkt her, er jo at begreper som glede og lidelse, er helt ute av ligningen. Og da blir jo et grunnspørsmål prioritering mellom det forferdelige grusomme liv og intet liv. Og i det praktiske liv, her og nå, så vil jo en slik grunnholdning radere bort det etiske hensyn til hverandre.

5)   Hat
Hypotesen er at hat kan bli så intenst at det overstiger alt annet. Altså, alt man driver på med, kobles opp mot et overordnet mål om for eksempel hevn eller triumf over andre. Hatet kan utvikles til en ideologi med høy innflytelse på hele kulturer eller subkulturer. Da kan holdningen utvikles til en sosial identifikator. Der dette skjer, vil dette gjerne selvforsterkes av mekanismer beskrevet her. Dette vil kunne ledsages av fantasier drevet av aggressivt begjær. Toppunktet her blir altså nytelsen av andres lidelse og destruksjon. Dette bedømmes innenfor empatisk etikk, som den absolutt verste formen for umoral.

6)   Abstrakte begreper
Se også punktet over, om Darwins Naturlige Utvalg. Dette er jo en del av et større kompleks hvor vi har en ultimat etisk begrunnelse i abstrakte begreper og ideologier. Vi kan altså ende opp med begreper som enten ikke inkluderer noe mennesker. Jeg har for eksempel sett uttalelser som henviser til «kvinne-begrepet» som begrunnelse for et politisk standpunkt. Det burde jo, i så fall, handle om gruppen «alle kvinner». Men ettersom det er begrepet som er selve begrunnelsen, så kommer de levende individer som begrepet omfatter i bakgrunnen. På samme måter kan ideologier bli til det endelige mål for alt. For eksempel «nasjonen», eller «Gud», eller «Den kommunistiske ånd». Denne type toppunkter er livsfarlige fordi de ikke inkluderer levende følende vesener, som vi er, og som jo de fleste av oss ønsker at skal bli tatt hensyn til. Dette handler om grunnleggende etisk mentalitet. Det grunnleggende spørsmålet er hvilken etisk status det levende, opplevende og følende individ egentlig har i vår etiske tenkning. Problemet med abstrakte begreper, er at individet kan bli borte. Les gjerne her om etiske singulariteter. Det, du og jeg som grasrotmennesker, bør være klar over når vi ser begrunnelser som går i denne retningen, er at her kan vi lett havne utenfor den moralske sirkel. Det å havne utenfor den moralske sirkel innebærer risikoen for at den moralske forskjellen på hvordan man behandler steiner og hvordan man behandler mennesker er visket ut. Her er ingen moralske begrensinger for brutalitet. Min hypotese er at denne type etiske begrunnelser, som regel er taktiske avledningsteknikker, der man ønsker handlingsrom uten moralske begrensinger. Da snakker vi typisk om retorikk som kommer fra autoritære- eller totalitære regimer.

Hva er det rette?

Listen over mulige toppunkter i verdihierarkier, kan sikket gjøres lengre. Men jeg tenker at bildet som tegnes her, begynner å bli relativt klart. Det at det faktisk kan spekuleres ut et mangfold av slike toppunkter, legger seg til konklusjonen om at noe objektivt fasitsvar på hva «det rette» er, ikke er mulig. For dette er ingen epistemisk øvelse. Vi er over på verdisiden av ligningen. Og da snakker vi omverdsettelse, som defineres som evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Men, som jeg beskriver her og her, så kan jo ikke et toppunkt velges, fordi vi ikke har tilgang til noen overordnet verdi å begrunne det hele i. Her er vi dømt til å havne i en bevegelse av sirkelbegrunnelser. Men dette forhindrer oss ikke fra å kunne gjør valg, på tross av at det rent filosofisk blir stående som paradoksalt umulig. Vi får en nådeløs subjektiv komponent i dette. Det er her ansvarsfraskrivelsen blir umulig. Det handler heller ikke om hva «vi vet» og hva vi ikke vet. For dette er utenfor faktakunnskap om verden. Det er dette jeg kaller for den dypeste moralske konfrontasjonen, som beskrevet her. Dette er vårt dypeste moralske ansvar, det som ingen kan løpe fra.

Et vesentlig poeng er at du og jeg, ikke er alene i verden. Det filosofisk moralske domenet handler om grunnverdien for vår reise sammen i denne verden. Men det stopper ikke her, for vi kan jo påvirke fremtiden ved våre handlinger. Våre handlinger former fremtiden, også utover vår egen levetid. Våre egne liv står på skuldrene av de som har gått før oss.
Ethvert toppunkt som ekskluderer andre fra den moralske sirkel, vil med nødvendighet åpne for handlinger som kan ramme enhver av oss med forferdelige ulykker og tragedier.  Dersom vi tenker det gode samfunn, så er det bare ett svar som duger. Det er den universelle respekten for menneskeverdet til hvert menneske som lever nå, og som vil komme i fremtiden. Alt annet åpner for grunnleggende mistillit mellom oss. Og om du ikke har oppdaget det, så er nettopp tillit den viktigste verdien som må på plass, for at nettopp menneskesamfunnet skal kunne fungere.

Tro meg, ingen av oss ønsker å havne under skoen på mektige mennesker, med ubegrenset makt, som hverken respekterer oss eller til og med kan hate oss. Vel, om du ikke visste, hvor du vil havne i verden, vit da at det store flertall, vil havne langt ned i de sosiale hierarkier. Gitt denne uvitenheten (John Ralws veil of ignorance), så er matematikken og statistikken enkel.