Hensiktsanalyse

 

Hva er den egentlige hensikten?

På slutten av 80 tallet «fant jeg opp» en metode for å analysere verdikomponenten i et standpunkt. Metoden har utgangspunkt i mitt syn på rasjonelle beslutninger og på det teoretiske grunnlaget for hva en beslutning egentlig er. I denne sammenheng er et standpunkt et utrykk som uttrykker en mening i en sak om hva man bør gjøre. Den som argumenterer har et standpunkt, altså en mening om en sak.
Det finnes selvsagt andre måter å komme frem til verdikomponenten på. Den ene måten er jo selvsagt å spørre direkte om prinsipper og premisser bak standpunktet. Men ofte kan dette sitte langt inne, særlig hos retorikere som jo slett ikke er interessert i å spille ut noen kort gratis. Vi har også de tilfeller hvor underbevisstheten ønsker å forhindre at søkelyset settes på det egentlige motiv[1]. Da kan en hensiktsanalyse være på sin plass. En tredje metode er å bruke tankeeksperiment. Det vil si at man tenker ut en fiktiv situasjon med tanke på å eliminere en eller flere usikre variabler, eller sette antatt forutsatte verdier i spill. Som et eksempel på dette kan jeg fortelle om en gang jeg hadde en diskusjon med en konservativ adventist. Det handler om det å spise svin. Adventister anser det som synd å spise svin. Er dette en absolutt lov, eller er det et råd som er gitt fordi at det er farlig eller usunt å spise svin. Den ene verdikjeden peker mot lydighet og lojalitet mot Gud, den andre peker mot helse som en overordnet verdi. Det er flere måter å konstruere opp tankeeksperiment som har til hensikt å undersøke denne forskjellen. Et eksempel kan være å tanke seg at man utvikler en velfungerende medisin uten bivirkninger og som kan redde liv. Men denne medisinen er da basert på stoffer fra svin. Om helse er målet vil man selvsagt akseptere en slik medisin. Men om lydighet er målet vil man avvise den.
Men i denne diskusjonen prøvde jeg meg på en annen variant. Tenk deg at du er strandet på en øde øy. Du vet at du ikke blir reddet før om to måneder. På øya er svin det eneste man kan overleve på. Ville du ha spist svin og overlevd, eller ville du ha sultet i hjel? Igjen ser vi at svaret på et slikt spørsmål vil antyde om det er lydighet eller helse som er målet.  Den gangen fikk jeg til svar at vedkommende ville ha tatt det svinet i halen og slengt det på havet. Dette er et ikke uventet retorisk svar. Retorikere vil som regel omgå analysen, ved å ikke forholde seg til tankeeksperimentet, eller latterliggjøre det. Det er heller ikke sjelden at mennesker reagerer med aggresjon på en hensiktsanalyse. Men den mest effektive retoriske teknikken er selvsagt å unngå å komme i dialog med analytikeren. Men alle slike unna-manøvrere er jo også informasjon. Det indikerer at det ikke nødvendigvis er analytisk tenkning som ligger bak et standpunkt.

Hensiktsanalyse er nærgående ubehagelig for den som er i kampmodus, eller i en eller annen form for sosialt spill. Men den er et utmerket verktøy i hendene på det undrende mennesker, som er genuint nysgjerrig.

Og den er enkelt. Enhver etterfødsel etter hensikt, fordrer en begrunnelse. Men begrunnelsen vil alltid inneholde en verdikomponent. Følgelig kan man skape en kjede av dette, ved hele tiden å etterlyse hensikten på verdikomponenten. Dette vil da resultere i en kjede av verdier, og vi oppdager verdi-hierarkier.  Men kjeden går ikke i det uendelige. Den har et toppunkt, hvor man begynner å gå i sirkel mellom synonymer.
Dersom vi er strenge, vil vi kunne hevde at alt under dette toppunktet er såkalte instrumentelle verdier. For eksempel det å tjene penger. Noen har sagt at «penger er ikke alt, men nøkkelen til resten». Dette antyder at pengene i seg selv, ikke har noen verdi. Men ved hjelp av poenger som verktøy, så kan vi oppnå andre mer reelle verdier.

Når dette er sagt, så er det selvsagt mer nyansert enn som så. For enkelte av oss har selvsagt en gled ei seg selv av å tilegne oss penger.  Man kan si at «penger blir et mål i seg selv». Saken er jo den at dette i stor grad handler om hjernens belønnings og straffesystemer. Og en hjerne kan greit overøse med dopamin, for eksempel når man vinner en stor pengegevinst. Dette er et dynamisk system, hvor også såkalte instrumentelle verdier, får en reell uttelling i hjernen, og får oss til å oppleve dette som verdifullt.
Vi må ikke glemme at hjernen er et evolvert organ. Det vi har er et emosjonelt system som i høy grad er i stand til å trigges på kulturelle variabler. Selvsagt er dette mer dynamisk, og gjør oss mer tilpasningsdyktig i den kulturen vi er eksponert for.

Men er det egentlig et verdi-hierarki? Jeg tenker at svaret er ja, og det er lett å begrunne. Se denne refleksjonen.  Poenget er at denne teknikken er den mest effektive for autonome systemer, som skal orkestrere individets atferd. Det emosjonelle er bakenforliggende og diffust. Men det fungerer som en oppdragsgiver i systemet. De overordnede målene er oppgitt. Så har vi et kognitivt og et kreativt system som legger strategier og finner løsninger. Mye av dette er satt sammen i teksten om Det komplekse mennesket.

Verdihierarkiets toppunkt

Se også her om moralsk pluralisme. Men hva med toppunktet? Hva er det? Har alle mennesker det samme toppunktet? Mitt forslag til svar på dette, etter mange år er nei. Og jeg vil gå så langt som å hevde at vi har en dobbelthet her, som har utgangspunkt i det jeg kaller for «den store splinten, som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn». Konkret her handler det om konflikten mellom egoistiske og sosiale impulser. Det har jeg skrevet om her. Denne konflikten er imminent i hvert eneste menneske på denne kloden.

Sjekk gjerne denne teksten om samspillsbalansen, og få en refleksjon på hvorfor dette blir et evig gnagsår i oss, og et evig spill mellom oss. Det er denne spenningen som utløser den moralske diskursen mellom oss.  Vi kommer alle opp i situasjoner hvor den egoistiske varianten, som går ut over andre, er mest lønnsom for oss. Her kan noen av oss være ekte moralske og se bort fra det egoistiske alternativet, rett og slett som en del av en uskrevet samfunnskontrakt, hvor vi tar vare på hverandre. På den annen side er det de av oss som tenker endimensjonalt, og gjerne ønsker den gevinsten det gir å få det «på vår måte», på tross av at det går ut over andre. Og det er her hensiktsanalysen blir en nærgående trussel.

Det er derfor hensiktsanalysen blir så til de grader nærgående. Den er en trussel mot menneskets sosiale spill. Saken er den at jeg egentlig bare ser et fåtall mulige toppunkter her. Grovt sett kan de deles i to kategorier: Enten handler det om «det beste for oss alle», eller så handler det om «det beste for meg». Dette tilsvarer enten den egoistiske varianten, forskjellige former for kompromisser, og den sosiale varianten. Vi må også ta i betraktning, forskjellen mellom det som uttrykkes i det offentlige rom og hva som er den egentlige drivkraften i dette. Varianter av dette kan være:

1)   Den rent egoistiske varianten.
Da handler det om «meg» i et ensidig perspektiv. Under dette har vi følgende varianter:

a.    Den umodne varianten.  Små barn preges jo av dette. Og vi karakteriserer det som umodent. Vi uttrykker lav toleranse for dette, og forventer at barn skal kunne modnes til å kunne ta et bredere perspektiv, som også inkluderer hensynet til andre.
Vi skal være klar over at, allerede her, kan det sosiale spill bli betydelig, på den måten at sosialt kompetente barn evner å uttrykke seg mer «politisk korrekt» enn hva som egentlig driver dem. Les gjerne her om utvikling av manipulasjonskompetanse.

b.   Den sosialt inkompetente varianten
Vi har selvsagt også dem som f.eks. av mangel på kognitiv kapasitet, eller andre mentale skavanker, både er drevet av og uttrykker den egoistiske varianten. Slike vil som regel rammes hardt i de sosiale prosesser. De blir gjerne dømt som kriminelle.

c.     Alfa-mennesker
Her finner vi grader av narsissistiske trekk, hvor vedkommende genuint ikke klarer å se andre perspektiver, enn det at «min egen selvberettigelse» er så selvfølgelig, at andre som «er imot meg», tar feil og må straffes hardt. Og denne varianten skal vi ikke kimse av. Her er min refleksjon om toleransetrappen, om alfa-attraksjon, og om sosiale magikere. Motstykket her er jo at disse har beundrere og tilbedere, som jo tilsynelatende setter alfa-makten som verdihierarkiets toppunkt.

2)   Mellom posisjonen er «til beste for min gruppe»
Denne tilhører egentlig også egoistiske varianten. Forskjellen er bare at nå handler det ikke bare om meg, men også «min gruppe». Det kan være alt fra «min familie» til «min religion» til «min nasjonalitet». Forskjellen fra den rene egoistiske varianten, er at her har vi full åpenhet for samhold og omsorg innad i min egen gruppe. Dette blir da den sosiale delen av denne varianten. Utenfor inngruppen tar det seg sjelden særlig godt ut, stavet ut høylytt i det offentlige rom.  Nazismen passer inn i denne kategorien. Toleransen for avgrensede grupper som spiller dette åpent ut i det offentlige rom er varierende. I dag vil enhver nasjonalistisk tendens få tommelen ned blant en stor majoritet i samfunnet. Samtidig har enkeltgrupper fått fullmakt til å kjempe for seg selv og sitt, uten tanke for helhet eller hva som måtte ramme andre utenfor gruppen. Eksempler er radikalfeminister, og andre grupper som har tilegnet seg en, stadig mer akseptert, kritisk raseteori, som grunndoktrine i deres verdianskuelser. Dette har jeg beskrevet her, og om identitetspolitikk her. Et felles kjennetegn ved alle slike grupper, er at de har forlatt et menneskesyn basert på ubetinget menneskeverd. Vi skal også være klar over at den viktigste biologiske drivkraften bak dette er tribalisme. Det har jeg beskrevet her. Men jeg tenker at det er sjelden at grupper får en så tydelig ideologi på rangering av grupper, som de rasistiske variantene vi hadde i det 20. århundre. Da snakker vi nazisme og apartheid. Den rasismen vi hadde og har i USA, har nok blitt mer fordekt med tiden. Vi hører aldri noen gå åpent ut og stemple f.eks. mørkhudede som mindreverdige grupper. Noen kan nok tenke slik, men jeg tenker at vi også har en kristen og demokratisk tradisjon, som genuint har avsky for denne type holdninger. Følgelig holder nok noen dette bevisst for seg selv. Da er vi også inne på det sosiale spill her. Da snakker vi om vikarierende argumentasjon, og det å framstå med et forfalsket ytre. Den eneste moralske posisjon som åpent kan deklareres i det offentlige rom, uten å bli en trussel for andre er jo «det beste for oss alle». Dette at «ja vi er modne» «Nei vi er ikke egoister, vi tenker på alle. Det er bare det at …» Følgelig vil alle mennesker og grupper med egoistiske innslag, være sårbare for hensiktsanalysen. Et viktig poeng her er at fiendskap mellom grupper ofte resulterer i kampmodus. Det spesielle med kampmodus, er at handlingens verdikomponent og fakta-komponent smelter totalt sammen. Her er ingen refleksjon på hvorfor vi gjør ting. Vi snakker om primærrespons. Den beste indikasjonen på dette er jo at individet blir tatt på sengen av hvorfor-spørsmålet. Fiendtligheten, hatet og handlingene derav blir et mål i seg selv, og mangler bevisst analyse om hensikt. Følgelig blir hensiktsanalysen her, i seg selv et mål for fiendtlighet. Det å bli møtt med fiendtlighet, latterliggjøring, arenakontroll eller andre unnvikelsesstrategier, er dermed en indikasjon i seg selv om at det er denne varianten vi har med å gjøre.

3)   Det grå mennesket
Les gjerne teksten om det grå mennesket her. Sett i etisk perspektiv handler dette om grader av manglende moralsk autonomi. Les gjerne også her om lydighet, og her om det tilbedende mennesket. Poenget her er at vi har varianter av tilfeller hvor individet, tilsynelatende «out-sourcer», egen moralitet, til fordel, enten for en ideologi eller en mektig autoritet. Jeg sier «tilsynelatende». For dette er ikke verdihierarkiets egentlige toppunkt. Det som ligger i bunnen av dette er jo ren egoisme. Men så er jeg åpen for at det «å elske Gud av hele sitt hjerte», faktisk kan eksistere der som en eufori, som blender for egen egoisme. Men selvsagt at det å gå etter «den jeg elsker over alt i verden», med alle midler og uten noen forbehold, er jo grunnleggende å følge egen impuls. Dette er egoisme, selv om egoisten ikke skjønner det selv. Men her er også varianter. For noen kan dette handle om bevisst overlevelsesstrategi. Men, jeg er altså også åpen for den hypotesen at dette, for noen, kan være ubevisst, altså at den bevisst kyniske strategien er skjult for individet selv. Igjen må vi ikke glemme at det som ligger bak verdihierarkienes toppunkt er språkløst. Det er ikke ord på dette, og da er det også utenfor vår kognitive radar. La oss se litt på variantene her.

a.    Opportunisme
Den opportunistiske varianten handler om at man bevisst tilpasser seg en mektig overmakt, i den hensikt å overleve, eller å oppnå karriere. Da er man bevisst på at det er et spill som drives. Også her er selvsagt hensiktsanalysen en trussel. Det eneste man kan angi som verdihierarkiets toppunkt, er jo overmakten. Etterlyser man begrunnelse for dette, inngir det risiko for å havne ut i problemer.  Man er sårbar for denne, og kan selvsagt møte en slik utfordring med fiendskap eller avledningsmanøveren.

b.   Deduksjonisme
Les gjerne om deduksjonisme her. Dette er egentlig samme variant som alternativet over, bare at nå kan man også henvise til en ideologi, autoritet eller en kilde til autoritetens vilje. Dette er den eichmannske varianten, se her. Dette handler om dyrking av lydighet som den ytterste moralske dyd. Man fremstår ubetinget lojal, og kan hevde at andre som er mer motvillige, ikke er «ydmyke nok». Poenget er egen egoisme kan fremstilles som nøytralisert, gjennom at man «deduserer» verdiene fra en ideologi, eller doktrine. Individet har forlatt egen moralsk autonomi. På den måten fremstår individet som en «formidler» uten annen selvstendig holdning enn lojaliteten til ideologien, som toppunktet i eget verdisystem.

c.     Alfa-attraksjon og alfa-identifikasjon
Dette er den varianten hvor alfa-toppen, i seg selv blir det endelige toppunktet i verdikjeden. Og dette kan være genuint, i alle fall på overflaten. Jeg beskriver jo i det tilbedende mennesket, en hypotese om hvordan dette er en lønnsom strategi for egen overlevelse og karriere i systemet. Her beskriver jeg også hva som kan være fasene i en slik utvikling.  Dette er tydelig biologisk assosiert med foreldre-barn relasjonen. Dette er da også vanlig brukte metaforer i slike relasjoner. Vi har altså mennesker som, til de grader blir beundrere av alfa-makten over. Dette beskrives også i metaforer av type kjærlighet og hengivenhet. Vi vil også kjenne igjen lojalitet i dette bildet. Også dette eskalerer gjerne til ytterpunkter av type absolutt lydighet og troskap til overmakten. Poenget her er at hensiktsanalysen her leder mot overmakten som verdikjedens absolutte toppunkt. Og vi oppdager at våre medmennesker, kommer totalt i skyggen i forhold til dette. All moralsk autonomi er ikke bare forlatt, dette blir til blasfemi. Den sterke biologiske forankringen av dette, gir grunn til en hypotese om at dette er genuint, selv om her kan finnes sporadiske opportunistiske etterligninger. Da er det også grunn til å tenke at en hensiktsanalyse her, ikke er noen trussel. «Jeg elsker Gud», kan utmerket utrykkes og gripes som den ytterste begrunnelse for alt man holder på med.  Og selvsagt kan dette selvforsterkes i en gruppe, og bli til et hellig gravitasjonssentrum.
Den underliggende biologiske mekanismen i dette er selvsagt ubevisst.
For individet manifesterer dette seg som å bli «forelsket i» overmakten, full av beundring og ønske om å identifisere seg med. Bivirkningen her er at egen moralske autonomi går med i dragsuget. Man aksepterer mer enn gjerne flertallets katastrofale fortapelse og evige pine, på egoets alter. Og selvsagt blir dette en motivasjon som er så dypt umoralsk, at individet selv forblindes for dette.
Og selvsagt vil vi også få en eichmannsk benektelse av det dypt umoralske i dette. Det er jo dette Hanna Arent kaller for ondskapens banalitet, og utfordringen treffer, ja, alle mennesker som er religiøse og som aksepterer fortapelse.

4)   Det modne mennesket
En ide om «til det beste for alle» er lett å gripe, og enkel for alle å forstå, men like fullt full av paradokser og motsigelser når man går inn i det. Det er nettopp vanskelighetene i dette som kommer under angrep, fra alle andre alternativer. Modenheten her er at vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det. For dette er «the only game in town» for enhver som tenker ekte genuint moralsk. Toppunktet er det beste for alle. Dette er noe vi alle «vet» dypt der nede på bunnen. Ubetinget menneskeverd er noe vi alle har del i. Dette på tross av alle komplikasjoner det måtte medføre, og at den totale oppnåelse av dette er en utopi. Så kan vi selvsagt forestille oss at vi har guder som skal redde oss, men hvorfor ender det meste av disse forestillingene med at det meste av menneskeheten skal lide grusommes straffer og undergang, mens man er så trygg på at «meg og mine» går «seirende» ut av infernoet?
Veien ut heter modenhet, og derunder moralsk autonomi. Ingen av oss lover paradis, men vi har i alle fall et ideal om å respektere hverandre, om en grunnleggende lojalitet til hverandre, på tross av alt. Det modne mennesket, vil ønske hensiktsanalysen på dette velkommen, så kanskje mange fine dialoger rundt det.

Biososial modus og verdihierarkiets toppunkt

Jeg har allerede nevnt kampmodus som er en åpenbar blender for høyere verdier (Se pkt. 2). Biososial modus er beskrevet her. Kampmodus er en del av dette, men generelt så handler biososial modus om umodenhet og irrasjonalitet. Men som jeg beskriver her, så kommer intuisjonen i ferdige pakker. Og dette åpner for handlinger, hvis målsetting ikke eksisterer i individets bevissthet. Selv om dette er individuelt og kontekstavhengig så er min hypotese at mekanismer som oppstår under gruppe-dynamikk og massesuggesjon også kan fremelske, særlig kampmodus. Om vi beveger oss inn for eksempel i ekkokammer der man hauser opp for eksempel aversjon mot regnbueflagg eller hijab, så tenderes slike holdninger å dyrkes frem utenfor rasjonell, eller etisk refleksjon. Jeg har møtt mennesker som ser ut til å skryte av at når de ser en dame med hijab i kassen i butikken, så snur de i døra. Dersom jeg da etterspør hva vedkommende forøker å oppnå med dette, så blir de litt tatt på sengen, eller ser rart på meg.
Poenget er at målbevisstheten mangler. Svært ofte er det dette som definerer handlingen eller holdningen som irrasjonell.
Så kan man gi uttrykk for at hijab bør forbys. Fortsatt kan dette fungere, kun som signalisering av gruppe-identitet, allianse-synkronisering osv. Og igjen, konfrontert med hva som ønskes oppnådd med det, virker å ta vedkommende på sengen. Det er ikke det, svar kommer, selvsagt i form av oppkonstruerte etterrasjonaliseringer der og da. Ofte blir dette så gjennomskuelig at det hele blir snakket bort, eller møtt med aggresjon.

Det er klart at man kan komme ut av denne tilstand ved kognitiv mobilisering kombinert med gode mentale analyse-verktøy, eller med etterrasjonalisering som ofte tvinger dette frem. Men vær oppmerksom på at begge disse alternativer er dyrets svakhetssignaler. Her vil alltid ligge et latent mentalt forsvar mot det. Så det å konfrontere ved å etterlyse intensjoner, kan bli møtt med aggresjon.
Men det som er spørsmålet her er i hvilken grad verdihierarkiet eksisterer i det irrasjonelle sinn, i en slik tilstand. Jeg tviler på det. Dette handler om at navigering i et verdi-hierarki krever analytiske metoder som jeg tviler på at andre systemer i hjernen, utenfor bevisst tenkning har tilgang til.

Når jeg antar at intuisjonen kommer i pakker, så er beslutninger og evalueringer blitt uført uten språk og i komplekse nevrale nettverk. Jeg påpeker vår tendens til å tenke oss slike prosesser inn i antropomorfe former. I stedet tenker jeg at det som skjer her er mer å sammenligne med dyrets livsverden. Her er det ikke slik at evnen til å foretrekke noe foran noe annet er fraværende. Det som er fraværende er langsiktighet, narrativ med perspektiv utover her og nå, og ikke minst språksetting av det hele. Alt dette handler jo om kognitiv påbygning. Men hjernen har jo en lang historie som velfungerende uten dette. Den regulerer atferd med utgangspunkt i sofistikerte belønnings og straffesystemer. I biososial modus er verdihierarkiets toppunkt nettopp opplevelse av tilfredsstillelse, velvære og likevekt. I den motsatte enden finner vi ubehag, lidelse osv. alt som driver individet til atferd for å rette opp den ubehagelige tilstanden. 
Så kan man kanskje spørre om ikke overlevelse og reproduksjon, da automatisk blir verdihierarkiets toppunkt. Svaret på det er nei, fordi dette er konsepter som krever kognitiv kapasitet. Det er ingen dyrearter, utenom mennesket som har noe forhold til disse konseptene. Vi må skille mellom den indre mentale opplevelse og det biologiske resultat, slik jeg har beskrevet her. Den biologiske stemmen i vår opplevelse, er utformet som et resultat av hva som statistisk sett gir den beste biologiske gevinsten.
Et vesentlig poeng her er altså at dette er systemer som er fullt ut intakt i oss mennesker, og som dominerer vår atferd i biososial modus. Toppunktet er med andre ord sammenfallende med hjernens straffe- og belønningssystemer. Derfor er det hold i å karakterisere dette som irrasjonelt. Individet mangler mål-bevissthet.