Begrepet Frihet

Det motsatte av frihet kan kanskje forbindes med ord som bundethet, tvang, innesperring osv. Dersom jeg er i fengsel, har jeg tapt store deler av min frihet; jeg kan ikke velge hvor jeg vil gå. Ut fra dette kan man kanskje trekke den konklusjonen at graden av frihet avhenger av det antall mulige alternativer jeg har. Har jeg ett alternativ, har jeg ingen frihet, har jeg to har jeg en viss frihet, har jeg tre har jeg større osv. Kanskje er den riktige definisjonen av frihet at antall mulige alternativer i et valg er > 1?  I så fall er jo dette med frihet knyttet direkte til viljen; vilje er en forutsetning for frihet. Det er klart begrepet «frihet» også kan brukes i andre sammenhenger (f.eks. i fysikken, hvor begrepet frihets-grader brukes i forbindelse med rommets dimisjoner), men i denne forbindelsen snakker vi om individets frihet.
Det er imidlertid en svakhet med en slik definisjon. Frihet er et begrep som for meg har store etiske komponenter i seg. La oss si at du i et valg har mange alternativer, men ingen av alternativene har samsvar med din vilje, kan du da gjøre et fritt valg? Et eksempel på dette kan kanskje best illustreres med gutten som er forelsket i en, kun en jente. Denne jenta vil gifte seg med en annen. Gutten er ellers populær, og det mangler ikke på tilbud fra utallige andre jenter, så han har mange å velge mellom, så frihetsgraden er høy. Men kan han i det hele tatt gjøre et fritt valg, selv om antall alternativer er stort? Vi kan snu litt på problemet: la oss si at jenta likevel ville gifte seg med han, ville gutten føle seg ufri selv om dette var det eneste tilbud han hadde? Ut fra slike problemstillinger innser jeg at frihet, i etisk forstand, er mer avhengig av muligheten til å velge det man ønsker enn antall alternativer. Men, selvsagt jo flere alternativer, desto større er muligheten for at det foretrukne alternativ er blant dem som er mulig å velge.

Ut av dette kan vi reflektere oss fremt til at frihets-begrepet totalt underlagt viljen. Det vil si at frihet for et individ ikke kan bety annet enn at dets vilje får råde.

Men mange ville nok føle at dette er en slags avsporing fra det egentlige grunnspørsmålet. Det er greit nok at jeg føler meg fri, når jeg får velge det jeg vil, men hvem er det som bestemmer hva jeg skal ville? Er det meg? Er det arv/miljø? Er det Gud? Er det djevelen? Er menneskets vilje deterministisk? Er alt det jeg er kun et resultat av prosesser jeg ikke råder over? Er jeg til syvende og sist ikke herre over min egen skjebne? Det er slike spørsmål mennesket gjennom årtusener har prøvd å få svar på. Men etter det jeg vet har ingen noensinne greid å komme til bunns i dette, hvorfor? Kanskje fordi problemstillingen er gal, kanskje fordi man har store problemer med å se for seg hvordan en slik vilje eventuelt skulle kunne fungere.

For mange mennesker er svaret på et slikt spørsmål av avgjørende betydning. Det får betydning for synet på ansvar, belønning, straff, rettferdighet og, ikke minst antropologien, synet på mennesket og dets plass i kosmos.

 

Er det mulig å trosse vår egen vilje?

Et par tre ganger har jeg prøvd SkyCoaster på Tusenfryd.  Man henger i en stropp, så blir man heist opp 30 meter over bakken. Så skal man trekke i utløseren for å falle ned som i et slags strikkhopp. Når vi er godt over halvveis slår høydeskrekken min inn for fullt. Jeg blir enkelt og greit livredd. Jeg klarer ikke tanken på å trekke i utløseren. Når vi er heist på plass får vi signal fra bakken om å trekke i stroppen. I denne situasjon er jeg i en tilstand av nesten total panikk. Men, på tross av panikken er jeg i stand til å bevege armen min bak på ryggen. Det i seg selv er jo ikke noen skremmende handling. Heller ikke det å ta tak i utløseren er noe spesielt skremmende. Når jeg er kommet så langt kan jeg vel rykke litt i den? Plutselig er vi på tur ned og det hele blir bare moro.

Er dette et eksempel på at det er mulig for et menneske å trosse sin egen vilje? Det er denne problematikken Jean-Paul Satre berører i boka om Muren, som handler om en dødsdømt mann som blir tilbudt benådning mot å fortelle hvor hans kamerat befinner seg. Han nekter selvsagt, på tross av angsten for det som måtte komme. Men, som en slags galgenhumor, bestemmer han seg for å lyve om at kammeraten er på kirkegården.  Dette, vel vitende om at det garantert vil føre til henrettelse. Men nå viser det seg at kammeraten likevel tilfeldigvis var på kirkegården og ble selvsagt skutt der, mens hovedpersonen går fri.

Det vi skal dvele med her er Satres oppfatning om at mennesket egentlig er fullstendig fritt. Men, alternativer kan ofte stå for oss som så skremmende eller ubehagelige at vi blir blind for at alternativet eksisterer. Vi føler oss tvunget.

Mitt spørsmål dreier seg altså om vi her snakker om at vi mennesker er i stand til å trosse vår egen vilje og handle uavhengig av denne.

Jeg tenker at svaret på det spørsmålet er nei. Jeg begrunner dette først og fremst i beslutningsteorien. Det er umulig å beslutte uten evnen til å foretrekke noe foran noe annet. I det øyeblikk man bestemmer seg for noe så er viljen automatisk involvert.  Om ikke viljen er involvert, så bestemmer man seg ikke for noe. Enhver handling som ikke er resultat av en forutgående bestemmelse, er irrasjonell og tilfeldig. Å utføre «viljeløse» handlinger er altså ikke å trosse viljen. Selvmotsigelsen ligger i selve begrepet «å trosse», som jo forutsetter at det faktisk ligger en vilje bak. Og for å trosse, må det jo ligge en kraftig vilje bak. Dette kommer vi ikke ut av. Så hvordan forklarer man slike handlinger som er beskrevet over? Forklaringen ligger i at vår vilje ikke er konsistent.  I mitt høydeskrekkeksempel står Amygdala og roper så høyt i min hjerne at den dominerer mesteparten av min oppmerksomhet. Det skal mye overvinnelse til å overvinne dette. Her hører ikke jeg til dem som måtte hevde at «dette kan alle klare, det er bare å ta seg sammen». Det krever sterke mentale ressurser å overvinne en så sterk impuls. Og jeg tenker at det neppe er alle som har det. Men jeg hadde det, og impulsene kom blant annet fra sosiale tilbøyeligheter som forteller meg at det er skrekkelig flaut og skammelig å måtte bli heist ned igjen. Interessant er det at dette er impulser som kan være sterke nok til å overvinne de veldig synlige impulsene fra Amygdala, enda de sosiale impulsene ofte er langt mindre synlige i mitt mentale univers. Våre sosiale tilbøyeligheter er også en del av viljen. Og ofte står de i skarp konflikt med de egoistiske tilbøyelighetene. Vår vilje er ingen entydig harmonisk størrelse. Den indre mentale kampen vi fornemmer har intet med å overvinne viljen å gjøre, men heller med en intern dragkamp mellom forskjellige deler av viljen. Styrkeforholdet avgjøres ikke i kampens hete. Det er med dette som det er med muskler. Det avhenger av trening og bruk, men det avhenger også av individuelle genetiske forutsetninger.

 

Frihet og determinisme

Inntrykket er at akademias bærer på en betydelig overdrevet frykt for determinismen. Resonnementet går i retning av at hvis verden er deterministisk hvordan kan vi da være frie individer? For determinisme innebærer en teoretisk mulighet for å kunne forutsi absolutt alle hendelser i universet. Følgelig er det mulig å forutsi mine og dine valg, helt ned i detalj.  Den såkalte friheten vi forsvinner bort i tåka. Dermed ryker den såkalte frie vilje, og vår hjemmel for å kunne ansvarliggjøre mennesket i forhold til egne handlinger, er herved inndratt. I tillegg forandres forestillingen om Gud, som den gode og velmenende far, til en urettferdig tyrann. Mye står på spill her.

Men Jørgen hattemaker koser seg nå med sin øl i solnedgangen likevel. Hva er problemet? Problemet er enda en akademisk kortslutning. Hva er determinismens motsetning? Det er tilfeldighet. Om determinismen var helt fraværende i universet ville det hersket fullstendig kaos. Universet ville neppe eksistere i det hele tatt i sin nåværende form. I et slikt univers ville vi uansett ikke hatt noen frihet. Så vi skal være glade for at det meste av det vi observerer oppfører seg forutsigbart. Uten en slik forutsigbarhet ville vi ikke kunnet manipulere med omverden og vår frihet ville ikke kunnet eksistere. Nå er det slik at kvantefysikken antyder at deler av virkeligheten ikke er deterministisk. Det eksisterer kanskje reell tilfeldighet. Dette er jo noe som kan gripes fatt i. Da eksisterer jo muligheten for at vi kan frigjøre oss fra determinismens tvingende åk, likevel. Men blir vår frihet større av at noen forhold i universet er tilfeldige?  Vi aner at hverken tilfeldighet eller determinisme gjør noe fra eller til med vår frihet. Løsningen på dette er den betraktningen at vi selv er levende aktører i vår verden. Vår atferd preges av vår vilje. I så måte er vår vilje en aktiv bevirkende årsak i denne verden. Den er ikke noen første årsak. Men det betyr ingenting fordi det er logisk umulig for oss å velge vår egen vilje. Vår vilje er der og den er opphav til våre ønsker, drømmer og motiver. Vår frihet oppleves i den grad omverden samsvarer med hva vi ønsker oss. Noen ganger skjer det ved hjelp av vår egen aktive innsats, andre ganger er det tilfeldig. I forhold til dette har determinismen ingen relevans.

Jeg er også inne på den samme problemstillingen her.

 

Hva er tvang?

Det er ikke alle mennesker som er mektige og handlekraftige. Og selv de som ressurssterke det vil noen ganger oppleve å måtte velge mellom pest og kolera. Noen yrker er veldig tunge og dårlig betalte. Mange ganger når jeg er i Thailand så ser jeg mennesker jobbe 10-15 timer hver dag med å bygge store bygg. Det er et enormt slit, og jobben er full av risiko. Gi en av dem en stor lotto-gevinst på 10 millioner, og han ville ikke jobbet der et sekund lengre. Er han da under tvang? Det kommer jo an på definisjon, men jeg tenker at han ikke er det. Svært mange av oss mennesker må ta våre valg i avmakt. Alternativene er dårlige, og vi søker det minste ondet. Et poeng her er at når vi velger det ene eller det andre så er det fortsatt snakk om en fri beslutning. Det er en fri beslutning så lenge ingen dikterer oss hva vi skal gjøre. Vi kan bli utsatt for andres maktutøvelse, enten ved hjelp av trusler, manipulasjon eller regelrett at noen tar styringen fra oss. For meg handler tvang om andres maktutøvelse. Selvsagt, om man blir ranet, truet med pistol, så går det an i ekte Satre-stil å nekte å samarbeide. Så en viss frihet kan eksistere, selv i den verste fornedrelse. Men for meg handler tvang om maktutøvelse. Da er det ikke alltid slik, når vi har bare dårlige alternativer, at vi kan hevde å være utsatt for tvang. Det er forskjell på tvang og avmakt. Men her er det også viktig at det å bebreide noen for valg tatt i avmakt er meningsløst. For det er forskjell på det man velger i avmakt og på det man egentlig ønsker seg. Ofte hører man jo retorisk at noen fortjener sin ulykke fordi de har valgt det selv. Det er hovmodig ondsinnet retorikk, av mennesker som ikke har reflektert en millimeter over hva det vil si å måtte ta avmektige valg.

 

Relaterte Temaer

·       Personlig Frihet

·       Den Frie Vilje

·       Youtube video om determinisme og fri vilje