En hatideologi kan kanskje defineres som en ideologi med sterke innslag av hat eller frykt rettet mot spesifiserte grupper eller enkeltmennesker.

Vi kan vel alle til tider være fristet til å hate eller forakte andre. Og det kan kanskje være vanskelig å fri seg fra det selv om man innerst inne vet at dette er negativt. Dette gjelder særlig dersom vi opplever at mennesker har gjort grusomme, eller krenkende handlinger mot en selv eller andre. Dette skaper aggresjon, lyst til å gjengjelde, plage eller anklage. Dette er den intuitive biologiske programmeringen som kommer som en respons på slike hendelser. Men som regel kan jo de handlingene dette kan medføre, være vel så grusomme eller krenkende. Innenfor empatisk etikk er det selvmotsigende å gjengjelde ondt med ondt (vi aksepterer ikke onde handlinger, derfor gjør vi deg ondt).
Men like fullt må vi jo forholde oss til at slike følelser også er en del av menneskets følelsesregister. Det modne mennesket er opptatt av å handtere dette på en slik måte at det i størst mulig grad demper de negative konsekvensene dette medfører. Dette kan da også overføres på det modne samfunn, som naturlig vil måtte legge mye forskning og innsats i dette feltet. Hatets umiddelbare utløp er malplassert i det siviliserte samfunn. Men kanskje kan det utvikles teknikker som evner å kanalisere denne energien inn i mer konstruktive spor.

Om man gir næring til hatet, skal det ikke så mye til for dette tar en ideologisk retning. Da er det to elementer jeg mener som er sentrale i dette. Det ene er sorteringen, det at man sorterer ut en gruppe som man dyrker frem hat mot. Det andre handler om å utvikle en ideologi som fratar individene i gruppen sin etiske verdi. Gruppen umenneskeliggjøres, sammenlignes retorisk med udyr, og plasseres utenfor den sosiale sirkel som menneskeheten utgjør.

Med dette følger gjerne også monster-forestillinger, frykt og konspirasjonsteorier. En slik prosess er ofte initiert av negative handlinger, av typen som er nevnt over. Det kan dreie seg om vold, drap, overgrep, krenkelser, undertrykkelse eller provokasjoner. Men det behøver ikke alltid å være slik. Det kan holde med fremmedfrykt, forakt eller mistenksomhet. I den grad dette slår ut i handlinger, vil slike handlinger ofte føre til gjengjeldelse og dermed en negativ voldsspiral. Da får hatet næring på begge sider av konfliktlinjen.  I og med at det er miljøer det er snakk om så kan hatideologi spre seg på samme måte som andre ideer, eller religion. Og selvsagt forsterkes dette, særlig i lukkede miljøer. De fungerer ofte som ekkokamre, individene blir fantasifulle og ukritiske.

Samfunn med et ureflektert forhold til dette kan, bevisst eller uforvarende selv holde seg med fiendebilder og gi næring til dem i befolkningen. Og selvsagt florerer det med miljøer som dyrker frem hatet av andre som en del av sin propaganda og ideologi. Og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg påstår at nettopp slike hatideologier er en av de viktigste bidragsytere til krig og konflikt i verden.

Det som karakteriserer det modne samfunn er først og fremst at det selv ikke bidrar til å fremelske fiendebilder og hat-ideologier. Men også at det prioriterer innsats for å dempe forekomsten av slikt i alle miljøer. Her er det først og fremst undervisnings-sektoren og media som har et ansvar.

Polariseringseffekten

Min refleksjon er at hatideologier ofte kan sorteres i par av ekstremmotsetninger på yttersiden av et todelt spektrum delt av en konstruert sosial sorterings linje. En sosial sorteringslinje kan f.eks. være rase, kjønn, seksuelle, politiske, sosiale eller religiøse sorteringer. For eksempel kjønn. Det er jo en enkel synlig sorteringslinje. Her finner vi kvinnehatene miljøer på den mannlige yttersiden. Og vi finner mannehatende miljøer på den andre siden. For eksempel religion, der vi f.eks. finner vestlighatende islamister på en ytterside og islam-hatende høyreekstremister på den andre siden av den religiøse sorteringen mellom islam og kristendom. Min teori er altså at slike motsetninger skaper, opprettholder og forsterker hverandre gjennom en generell radikaliseringsprosess. Dermed kan det ofte være lett å gjenkjenne slike polariseringer langs en rekke av de mest kjente sorterings-linjene.

Hvilke trekk karakteriserer hatideologier?

Jeg har allerede listet dette opp, men tar det nå mer konkret. Dette er min opplisting av elementer som jeg tenker en slik ideologi inneholder trekk av og som indikerer hatideologi. De to første punktene, altså fiendebilder og ideologi er det som, etter min mening, definerer en hatideologi.

·       Fiendebilde
Den mest grunnleggende karakteristikken ved hatideologier er høy fokus på fiendebildet av de andre. Et slikt fiendebilde består gjerne av umenneskeliggjøring, monsterfantasier, stigmatiseringer og mistenkeliggjøring.

·       Ideologi som, formelt eller uformelt implisitt legitimerer diskriminering og underminering av fiendens etiske verdi

·       Dårlig menneskesyn
Det faktum at det forfektes en umenneskeliggjøring av mennesker, med tilhørende vilje til seier over dem er i seg selv en klar identifikasjon på det jeg kaller for dårlig menneskesyn. Det er et menneskesyn som i høy grad mangler ubetinget etisk verdi på mennesket, og kan i så måte også defineres som grunnleggende amoralsk.

·       Selvbekreftende
Jamfør teorien om sosial bedømmelse. Hatideologier vil gjennom sine fiendtlige aktiviteter skape en vekselvirkning som samtidig fungerer selvbekreftende, og ofte blir til selvoppfyllende profetier.

·       Konspirasjonsteori
Konspirasjonsteorier kan være en del av hatideologi. Men det er ikke en nødvendig del. Det er innlysende at fantasiforestillinger om menneskemonstre i sin tur kan lede til frykt og konspirasjonsteorier. Frykt og hat er to tilbøyeligheter som ofte samspiller og vekselvirker med hverandre. Utvikling av hatideologi har mange fellestrekk med utvikling av religion. Da tenker jeg særlig på de mekanismer som er virksomme i forhold til utvikling av myter og doktriner.

 

 

Eksempler på hatideologier

Religiøse retninger

Mange vil kanskje bli forferdet når jeg hevder at de fleste religiøse retninger inneholder elementer av hat-ideologi.  Det gjelder i alle fall i vår del av verden. I Asia har retninger innenfor Buddhismen og innenfor Hinduismen som virker ikke å ha dette innebygget. Men i vår del av verden har hovedtyngden av religioner opphav i Jødedommen, som etter min mening opplagt startet som tilbedelse av krigsguden Jahve. De karakteristikkene som gis av omkringliggende stammer og folk er ikke til å ta feil av. De levnes ingen ære. Med oppfinnelsen av Gud, legitimeres også Israelittenes rett og plikt til å massakrere dem og fordrive dem. Og selvsagt også den gudgitte retten til de andres land. Og dette fortsetter inntil bildet av det ugudelige mennesket er fullt utviklet på nytestamentlig tid. Her er et eksempel fra Bibelen:

Herren vet altså å fri de gudfryktige ut av prøvelser, men holder de urettferdige i forvaring til straffen på dommens dag, først og fremst de som følger de urene lystene i sitt kjøtt og blod og forakter Herrens myndighet. De er frekke og selvsikre og spotter de himmelske maktene uten å skjelve. Selv ikke englene, som står høyere i makt og styrke, kommer med spottende ord når de fører fram anklager fra Herren mot slike makter.

Men disse menneskene spotter det de ikke kjenner, og er som dyr uten fornuft, som av naturen er bestemt til å bli fanget og gå til grunne. Så skal de da også gå under i sitt forfall og lide vondt som lønn for sin urett. De nyter å svire ved høylys dag. De er skamflekker til skjensel for dere når de spiser sammen med dere og mesker seg, nytelsessyke som de er. Øynene deres fråtser i kvinner som byr seg fram, de er umettelige på synd. De forfører svake sjeler, og i sitt hjerte kan de kunsten å kare til seg. Under forbannelse er de![1]

Det er selvsagt en lang historie fra dette utgangspunktet til dagens Kristendom. Innenfor deler av moderne kristendom er nok dette falmet noe. Men så lenge teologien omfavner ideen om det ugudelige mennesket og fortapelsen, så mener jeg at kriteriene er til stede for å definere dette som hat-ideologi. 

Angående Islam så har jeg ikke hørt om retninger som har forkastet det Islamske helvete, som jo på mange måter er enda verre enn det kristne, så her er opplagt hat-ideologien på plass i fullt monn. Når det er sagt så må det jo også sies at utslagene av dette varierer svært mye. Hovedstrømningen av den kristne religion er i dag fredelig med store innslag av positivt menneskesyn. Det samme kan sies om Islam og Jødedom. Mye av dette er sannsynligvis forårsaket av ideen om at «dommen tilhører Herren». Den kommer i en annen verden etter livet, og gjerne langt inne i fremtiden. Da kan en nærliggende konklusjon være at dette ikke er noe mennesket skal blande seg opp i her og nå. Og selvsagt, for kristendommens del så har nok koblingen mellom Jesu lidelse og død på korset og generelt menneskeverd gjort sitt for å dempe tendenser til dårlig menneskesyn. Koblingen er jo på ingen måte logisk eller nødvendig, men den har jo til de grader gjort en positiv forskjell.

Men selvsagt finnes det ekstremmiljøer innen for alle disse religionene, som anser det som sin plikt å ta opp kampen mot «umenneskene» her og nå. Den mest synlige i våre dager er jo Islamismen. Men en del høyreekstreme kristne miljøer har da også slike tendenser.

Ekstreme politiske retninger

Et velkjent eksempel på dette, i nyere tid, er Den Kalde Krigen. Her hersket det en ekstrem kommunistfrykt i hele den vestlige verden. Og motsatt eksisterte det en ekstrem frykt for vesten i Moskva. Dette var en svært omfattende konflikt, som involverte både Koreakrigen, Vietnamkrigen og diverse Sovjetiske intervensjoner i Ungarn og Tsjekkoslovakia. Og frykten for hverandre var reell. Det handlet om full atomopprustning, intens etterretning og uforsonlig retorikk. Dette skapte selvsagt ekstreme miljøer på begge sider. Om de mest ytterliggående på hver side av fronten hadde fått råde så er det ikke sikkert at verden hadde stått i dag. Det var jo på nære nippet at det gikk galt. Det indre politiske spill i en slik konflikt polariseres mellom det som ofte kalles for hauker og duer. Haukene er ekstremistene. De står for opprustingen, retorikken og har lavere terskel for å trykke på avtrekkeren. Og det er klart at jo sterkere konflikten er desto mer omfattende vil miljøene på hver side av konflikten bli polarisert. Og ofte er det haukene som har vind i seilene. Det ligger i massesuggesjonens natur. Haukene utvikler gjerne hat-ideologier og retoriske virkemidler som slår bedre an enn den analytiske tilnærmingen. Et annet trekk opp i det hele er at den interne ledelsen på hver side av konflikten alltid vil få økt oppslutning. Det drives av menneskets søken etter trygghet ,en overmakt som kan ta dem gjennom krisen, og utløp for den aggresjon som propagandaen skaper. Dette skaper igjen en motivasjon til å hause opp situasjonen og fyre opp under fiendebildet.

Sexisme

Hat mot det andre kjønn er jo et kjent fenomen. Og det går i begge retninger. Kanskje er hat mot det andre kjønn noe av det mest irrasjonelle av alle slike ideologier. Stereotyping av kjønn går jo tvers imot alt det vi mennesker ser og opplever i vårt nærmiljø. Selvsagt kan det eksistere en sosial distanse som gjør det mulig å utvikle monsterfantasier om det annet kjønn. Men vi er jo alle vokst opp med store innslag av begge kjønn rundt oss. Selv om vi kan se generelle forskjeller så må man være blind dersom man ikke ser det individuelle mangfoldet innad i kjønnene. De små generelle forskjellene som måtte finnes, overstiges av det interne mangfoldet innenfor hvert kjønn. Det betyr at enhver form for stereotyping åpenbart må bli beheftet med store mangler. Påstander av typen «alle menn er voldelige» eller «alle kvinner er falske» er åpenbart falske. Og hva med vår egen familie? Var min mor et monster? Hva med mine søstre? Hva med mine døtre? Skulle jeg hate alle kvinner, måtte jeg jo hate mine egne døtre. Jeg tenker de fleste av oss ser at dette er en ligning som umulig kan gå opp. Den er irrasjonell.
Likevel finnes det ekstreme politiske retninger som nettopp nærer seg på hat eller forakt for et bestemt kjønn. Innenfor en del høyreekstreme miljøer er kvinnefiendtlighet en del av retorikken. Det samme ser man innenfor en del ekstreme feministiske miljøer. Her er det selvsagt mannen som er hatobjektet.  Og igjen så går det kanskje an å påpeke en symmetri i dette, på den måten at de to ekstremretningene på hver sin side gir næring til hverandre, nettopp fordi de, gjensidig bekrefter de fiendebildene man har av det andre kjønn.

Rasisme

Etter min mening er rasismebegrepet i de siste årene blitt kraftig utvannet av forskjellige typer retorikk. Sikkert godt ment. Men for meg har rasisme med forestillinger om raser og etnisitet å gjøre, og om tilhørende forskjeller i menneskeverd. Om jeg skulle finne på å hate svensker, samtidig som jeg aksepterer at vi har felles rase eller etnisitet, så kan det neppe kalles rasisme. Da snakker vi om hat mellom kulturer. Og selvsagt finnes det hat mellom kulturer, på samme måte som det finnes hat mellom religioner. Men det har ingenting med rasisme å gjøre. For både kulturer og religioner kan eksistere på tvers av rase og etnisitet.
Når det er sagt så må det jo også sies at det er store likhetstrekk her. Mekanismene er stort sett de samme. Men opererer med fiendebilder, stigmatiseringer, stereotyper basert på en eller annen mer eller mindre virtuell sortering av mennesker. Men den rene rasisme skiller seg ut på den måten at det er teoretisk mulig å gi forestillingen «vitenskapelig legitimitet». Om man virkelig var i stand til å definere klare kriterier for sortering på raser og deretter forske frem forskjeller innenfor disse kategoriene så kan en tilhørende etikk basert på nytte eller bestemte egenskaper benyttes til å rangere kategoriene mot hverandre. Jeg sa i teorien, for i praksis har dette vist seg umulig. Rasebegrepet regnes vel i dag som en sosial konstruksjon, for det er mer snakk om gradvise overganger, komplekse sammenblandinger og ingen tydelige grenser å kategorisere på.  Selvsagt vil nok dagens forkjempere ikke akseptere dette og kommer dermed i konflikt med vitenskapelige kjensgjerninger, uten at det betyr at de er villige til å modifisere sin virkelighetsoppfatning.

Det mest kjente eksemplet på rasistisk hat-ideologi er vel nazistenes hat mot jødene. Den bygde delvis på datidens rasevitenskap, kombinert med filosofer som Nietzsche og en totalt uspiselig verdirangering av mennesker, kombinert med konspirasjonsteorier bygget på romaner og fri diktning. Nazistenes hat mot jødene er den mest synlige klassiske hat ideologi vi kjenner til, og den fikk forferdelige konsekvenser.

Elitisme og antielitisme

Jeg har ikke noen gode eksempler på dette. Men vi har vel mange indikasjoner på subkulturer som hater eliten, men også på eliter som hater eller i alle fall forakter massene. Denne siste varianten er vel verdt å reflektere over for de som måtte være privilegert og sitte i maktposisjoner. Et menneskesyn som preges av forakt for massene fører lett til arroganse, kynisme, med tilhørende formynderatferd og vilje til å overkjøre den enkeltes frihet og menneskeverd. Ideologien som ofte utvikles i slike miljøer har ofte ideer om et det finnes et sett verdier for oss (forestillingen om berettigelse), og et annet for massene. Vi står i en særstilling og vi er så viktige at vi må ha ekstratilgang på fordeler og ressurser. I det modne samfunn vil man ha fokus på å bekjempe slike holdninger hos makteliten. Dette handler ikke bare om moral, men faktisk også om klok politikk. For om det er slik at all kontakt med massene preges av arroganse og forakt så vil det selvsagt kunne tenne den polariseringsprosessen vi har vært inne på fler ganger. I motsatt ende vil vi altså få utviklet tilsvarende hat og forakt for eliten. Og igjen kan dette lede til opprør som igjen bekrefter elitens syn på massene. Og opprøret blir slått ned på en måte som bekrefter massenes syn på eliten. Dermed er polariseringsprosessen i gang. Jeg tror ikke at jeg tar munnen for full når jeg antyder at slike vekselvirkninger er en del av årsaks-bildet i enhver revolusjon som har skjedd opp gjennom historien.

 

Er det teoretisk mulig for et samfunn å leve uten forakt?

Se også her og her. En refleksjon jeg ofte dveler med er at samfunnet sliter med å klare å leve uten kollektive forakt-forestillinger. Er det kanskje slik at den moralske «oppdragelse» i samfunnet fordrer et nedre referansepunkt, et absolutt lavmål som alle kan forakte og distansere seg bort fra.

Hør nøye på dette innslaget på fra verdibørsen 4.juni 2016. Man må være veldig oppmerksom for å oppdage en ubevisst holdning av forakt i dette innslaget. Innslaget handler jo egentlig om forakt. Det handler om Daham Al Hasan som er kommet til Danmark, som flyktning, med en av sine tre koner og 17 barn. Det er selvsagt en person som er preget av sin kultur, og som på ingen måte er kompatibel med våre moralske standarder. Han vil blant annet nekte plent for at noen av hans barn skal kunne gifte seg med dansker, noe som i seg selv avslører en forakt og et uakseptabelt menneskesyn. Dette er historiens overflate. Og hvem er så mer naturlig til å kommentere dette, til å frem-snakke Al Hasan, enn lederen for anti-rasistisk senter Rune Berglund Steen. Og her gjør han jo en utmerket jobb med å dempe forakten. Og det gjør han med en utmerket strategi hvor han trekker frem menneskeligheten i mannen (en far som vil ha sine barn i sikkerhet osv.). Men på grunn av en kollektiv blind flekk på vår moralske radar, overser de fleste at Steen gjør en moralsk brøler av dimensjoner i begynnelsen av sitt innlegg. Og dette går nettopp på forakt for en gruppe mennesker. Her er hva han sier:

Da jeg ble spurt om jeg kunne framsnakke ham, da jeg ikke hadde hørt om det før så tenkte jeg, hva er det nå? Er det en overgriper? Er det en pedofil? Er det en torturist? Er det en bøddel eller krigsforbryter?

La oss nå se på disse rollene og gjøre som i «Nytt På Nytt» og spørre: Hvem skal ut? Svaret er egentlig opplagt. Alle disse rollene er noe man gjør seg til, gjennom sine handlinger bortsett fra begrepet «pedofil» som er en psykisk diagnose. Prøv nå å bytte ordet ut med andre diagnoser eller andre varianter fra normalseksualiteten. For eksempel ADHD eller homofil. Vi oppdager da plutselig at dette glipper gjennom uten motforestillinger kun fordi vår tids samfunn har en blind flekk rundt stigmatisering og diskriminering av pedofile.

Dette skjer altså i en tid hvor rasisme-begrepet er trukket ut i det absurde. Vi sliter med kulturell egenforakt, samtidig som vi ikke tåler kritikk av andre religioner, andre kulturer, kulturelle skikker eller forskning på etniske forskjeller. Alt dette betegnes i dag som rasisme.

Vi har tatt oss sammen, sluttet å diskriminere homofile, kvinner, minoriteter, syke, fattige og alle andre hvor man tidligere kunne utøve sin moralske indignasjon, og samtidig innkassere store sosiale gevinster.

Men kan det være at vi ikke har tatt i tur med det grunnleggende i oss som medfører dette, nemlig forakten og vår tendens til å ville foredle moralen via fiendebilder? Kan det nå være at en gruppe lavstatus menn og ikke minst pedofile utgjør en siste arena for fri utøvelse av menneskeforakten? Skulle vi tatt prostituerte («horer») og deres kunder med i samme ligningen? Kan det være at denne arenaen for moralsk indignasjon ender i en spydspiss, et brennpunkt som for tiden handler om pedofili? Kan det være at vår kultur på denne måten brennemerkes med et kollektivt sosialt posttraumatisk traume, som skader eller brennemerker enhver som kommer i befatning med det? Kan det være slik at det i dag fortsatt er mulig å spørre om det er umoralsk å ha en diagnose eller legning?

Veien ut av dette uføret er å adressere hat-ideologi som fenomen og ta et oppgjør med dette en gang for alle. Man skaper ikke moral ved å vedlikeholde fiendebilder. Man skaper ikke moral med utgangspunkt i menneskeforakt. Empatisk etikk er den eneste etiske tilnærmingen som er garantert fri for denne type retorisk etikk.

Skal samfunnet ut av dette uføret må man begynne med å rekonstruere våre etiske paradigmer. Empatisk etikk er et forsøk på å gjøre akkurat det.