Hvor kommer det gode fra?
Da jeg gikk gjennom mine gamle tekster om etikk kom jeg over en episode jeg hadde glemt. Det var i den tiden jeg gikk ut av Adventistsamfunnet. Og dette var en av de mange heftige diskusjoner jeg var inne i. Spørsmålet om «hvor det gode kom fra» var et innlegg som var ment å sannsynliggjøre nødvendigheten av Guds eksistens. Jeg tipper at jeg den gang ble svar skyldig. Men, som ofte, når slikt skjer så er dette «mat for intellektet». Spørsmålet ble hengende på vent til en stille alene stund med god refleksjon. Jeg kunne raskt konstatere at for å kunne svare på hvor det gode kommer fra er det nødvendig først å utvikle klarhet i hva vi mener med «det gode». Det er ikke noe enkelt spørsmål å besvare. Sannsynligvis er det like mange svar som det er mennesker. Om man tar utgangspunkt i refleksjonen om veikartet fra sosialetikk til analytisk etikk blir det nærliggende å dra den konklusjonen spørsmålet ikke har noe fasitsvar. Det er jo nettopp indikasjoner som dette som peker i retning av at vi egentlig er inne på et subjektivt felt hvor vi er nødt til å «by på oss selv» for å få frem vår egen individuelle respons.

Kan det gode forklares innenfor den felles menneskelige referanseramme?

Hva jeg mener med den felles menneskelige referanseramme har jeg beskrevet her. Mest signifikant her er vitenskapslojalitet, og særlig den etiske begrunnelsen for å holde seg innenfor denne rammen.
Her er jeg vel vitende om at det å anta denne begrunnelsen, i seg selv forutsetter et etisk verdigrunnlag, og dermed implisitt forutsetter «hva det gode er».  Men problemstillingen om hvor det gode kommer fra, har faktisk den samme forutsetningen. Hvordan kan spørsmålet bli meningsfullt uten en felles forståelse av hva det gode er?
Men, som ikke-troende mennesker utfordres vi stadig på nettopp dette spørsmålet. Og jeg går hardere til verks på det, senere i denne teksten. Men her går jeg rett på sak og definerer det gode som «det som, på en bærekraftig måte styrker individers livskvalitet, nå og i fremtiden». Motsatsen til det gode, er «det dårlige». For meg hører altså begrepsparene «godt og dårlig» mer sammen enn «godt og ondt». Termen «ond» hører i min begrepsverden til som en karakteristikk innenfor etisk bedømmelse. Det er beskrevet her, ondskap er kanskje best beskrevet her og her, og konseptet «det onde menneske» har jeg reflektert over her. Men dette er mitt begrepsapparat. I det følgende holder jeg meg stort sett til godt og ondt, men da refererer begrepet ondt generelle onde, altså ikke knyttet til «onde aktører».

Begrepet «det gode», tror jeg har en allmenn respons som de fleste kjenner seg igjen i. Jeg legger meg mest opp mot det. Som ikke-troende kritiseres vi både for å ta «meningen med det gode» for gitt, og å mangle fundament for dette.  På den måten opplever vi og risikerer en viss nøytralisering når vi snakker om dette, og vi mister på en måte munnen i den store etiske dialogen, fordi når vi bruker termene, så er de på en måte ugyldiggjort av manglende religiøs tro. Mennesker uten tro kan med andre ord ikke tas seriøst, for de «vet jo ikke hva de snakker om».

Dette er en problemstilling jeg skal komme tilbake til. Men for nå, ber jeg om vilje til å ta mine deklarasjoner på ordet, for på den måten kunne erverve innsikt i hvordan jeg tenker at «det gode» har oppstått, gitt de rammer som vitenskapen setter for oss.

Hvor kommer det gode fra?

Min innfallsvinkel på det hele starter med en refleksjon om selve beslutningsprosessen. Jeg tenker at evnen til å ta valg er noe universelt som må gjelde alle individer som har evne til innovativ atferd.

En handling er en hendelse som er initiert av et autonomt individ på bakgrunn av beslutning. For å kunne beslutte må man kunne foretrekke noe foran noe annet. For å kunne foretrekke noe foran noe annet, må man kunne verdsette. Individets verdsettingsevne er utviklet, formet av Det naturlige utvalg. Det er det som fremmer individets interesse for biologisk suksess. Innovativ atferd har disse forutsetningene. Dette gjelder neppe bare livet på vår planet. Det gjelder sannsynligvis overalt i hele universet, der hvor biologisk liv har utviklet mekanismer for avansert atferd.

I ydmykhetens navn er jeg likevel åpen for at det kan finnes andre former for liv som ikke jeg kan forestille meg og som ikke har disse egenskapene. Men mitt utgangspunkt er altså meg selv og mine medskapninger på denne planeten. Her er all atferd basert på mulighet til å agere individuelt. I dette ligger altså beslutningsevnen som et grunnleggende element. Jeg mener å ha bevist at ethvert valg må inneholde en subjektiv komponent. Jeg tenker at det er denne komponenten som danner utgangspunkt for utvikling av de mekanismer vi opplever som drifter, drivkrefter eller emosjoner. Jeg tenker at dette igjen blir utgangspunkt for det som vi i dag, innenfor etikken kaller for verdier, både positive og negative. Jeg har utviklet metoder for å påvise verdikomponenten i vår argumentasjon og i våre holdninger. Mitt utgangspunkt for dette er ingeniørtenkning. Referansepunktet handler om hvordan man kan utvikle et effektivt styringssystem for innovativ atferd hos en robot samtidig som roboten er kontrollerbar og gjør det «jeg vil». Jeg har også reflektert hvordan gener ender opp som verdier og hvordan dette slår inn på hele menneskets atferdsmønster. Jeg har også konstatert at våre verdisystemer består av en rekke tilbøyeligheter som på ingen måte står i harmoni med hverandre. Jeg har med begrunnelse i overgangen til flokkstrategier konstatert at hovedskillelinjene i frontene mellom våre egne tilbøyeligheter går mellom egoistiske tilbøyeligheter på den ene siden og sosiale tilbøyeligheter på den andre siden. Jeg tenker at det er med utgangspunkt i dette spenningsfeltet at etikken har oppstått. Så har etikken vokst og utviklet seg som en vekselvirkning mellom det sosiale spill og utviklingen av det naturlige språk. Innenfor de fleste kulturer har dette manifestert seg som sosialetikk innenfor religion eller i tradisjoner. Men i flere tusen år har mennesker fra forskjellige kulturer begynt å tenke mer generelt og analytisk over dette. Etikk har vært et sentralt tema for de fleste av de kjente store filosofene. Og her er det utviklet en rekke teorier. I Wikipedia finner vi en god oversikt over disse teoriene.
Når jeg skal forsøke å kommentere spørsmålet om hva «det gode» er, hva det er og hvor det kommer fra, så oppfatter altså jeg dette å ha sin opprinnelse i mekanismer som styrer organismens atferd. Og det blir velig synlig for mennesket, fordi vi er en høy-sosial art.

Vårt begrep om det gode baseres på forhold i vår fysiske hjerne og kropp. Våre hjerner er utviklet med belønnings og straffesystemer. Dette skaper evne til livskvalitet, til å føle lykke og velvære, men også til lidelse. Men så er det altså slik at livskvalitet kun kan oppleves av individet. Vi har ingen holdepunkter for å si at det kollektive har bevissthet i seg selv og kan lide på samme måte som et individ. Poenget med dette er erkjennelsen av at ett og samme forhold kan være et gode for noen, men en ulykke for andre. I den nevnte Wikipedia-artikkelen refereres det til et viktig og grunnleggende spørsmål: Hvem bør tjene på en handling? Dette spørsmålet er betimelig nettopp med tanke på at en og samme handling kan være et gode for noen, men en ulykke for andre. Dette ledet meg til ideen om såkalte etiske singulariteter. Det er det forhold at etiske modeller av og til bommer på den måten at ondt blir rett og godt blir galt. Det er mulig å konstruere opp problemstillinger som avslører slike etiske singulariteter for å «senke» enhver etisk teori. Dette ledet meg til erkjennelsen av at det er umulig å stille opp noen universal etisk formel som på en god måte skal dekke alle mulige tenkelige og utenkelige situasjoner. Mennesket kan ikke programmeres via instruksjoner. Dette har igjen ledet meg til den erkjennelsen av at den såkalte deduktivismen er en alvorlig og farlig blindgate innenfor etikken. Den er farlig fordi den kan føre til at slike etiske singulariteter faktisk kan bli satt ut i livet. Ved hjelp av deduksjonsetisk tankegods kan man forlede en militæravdeling til å begå massakre.

Da jeg for mange år siden for alvor begynte å interessere meg for filosofisk etikk, ble jeg klar over at vi hadde med to begrepspar å gjøre: Godt og ondt, og rett og galt. Jeg har mine første refleksjoner over dette her. Det jeg oppdaget var at de kunne stå i dypt misforhold til hverandre.

Det vi skal være klar over er at pliktfølelse kan få oss til det jeg kaller for invers kognitiv mobilisering.  Det er at man må overvinne omsorg og empati for å gjøre sin «brutale plikt». Oppdag hvordan akkurat dette kommer til anvendelse der det dårlige er det som er rett og det gode er det som er galt, altså disharmoni. Så vi tror vi gjør det rette, når vi gjør det brutale, i navnet av plikt og lojalitet til en autoritet. Og selvsagt, i forlengelsen av dette, så kommer gjerne rettferdiggjøringen, ofte veldig sofistikert. I denne type narrativ kan meningen av «det gode», gjerne gjennomgå alt fra omfattende begrepsinflasjon, til ren invertering.
Og det er selvsagt slike prosesser som gjør det til en ren nødvendighet å sette noen påler for bruk eller misbruk av «det gode» som begrep. Og det må vi gjøre før vi står til halsen i motiv av å rettferdiggjøre våre egne eller våre guders brutalitet. Og det er meningen med begrepet, altså semantikken som er vesentlig her. Og jeg skjønner godt drømmen om å få på plass en slags håndfast ontologi, noe reelt eksisterende som dette kan låses mot, nettopp for å kunne demme opp mot misbruk. Dette kommer jeg tilbake til, men begrepet er abstrakt, og er nådeløst avhengig av grader av konsensus, for å kunne bære mening på en allmenngyldig måte. For de fleste av oss insignifikante mennesker, er jo dette ute av rekkevidde. Men, det kan jo ikke forhindre oss fra å gjøre våre refleksjoner rundt dette. Men da er vi selvsagt henvist til våre deklarasjoner, som våre spede forsøk på å utrykke mening, som også kan ha rekkevidde utenfor vårt eget tankeliv. Det er det vi har. Og vi tar det vi har og gjør det beste ut av det.

Jeg har altså nå forklart hva jeg mener med det gode, og hvorfor vi har et slikt begrep i språkene mellom oss, med utgangspunkt i det jeg vet om filosofi, evolusjonsteori, nevrologi og psykologi, kombinert med det jeg oppfatter å være allmenn forståelse av hva «det gode» er. Det er en kort redegjørelse, og selvsagt er den spekulativ. Men jeg mener den er godt innenfor det vitenskapelige mulighetsrommet. Mitt inntrykk er at mange, særlig troende, har en altfor unyansert forståelse, både av psykologi, nevrologi og evolusjonsteori, til å kunne se for seg at ikke vårt mentale landskap bare skulle vært preget av egoisme og ondskap, men også hvordan det vi kaller det gode, får en naturlig og like selvfølgelig plass inn i slike mekanismer.

Analyse av ideen om Gud som opphav til det gode

Den beste kilden jeg har funnet med mulighet til å analysere dette kommer fra denne videoen[1], som er en debatt mellom William Lane Craig og Sam Harris, med tema: «Er det gode fra Gud?» «Er grunnlaget for moralen overnaturlig eller naturlig?»

Før jeg går videre, vil jeg kommentere litt om egen begrepsbruk. Jeg snakker litt om min litt uklare bruk av begrepene moral og etikk her. I denne sammenhengen ser jeg at Craig nesten utelukkende snakker om «moralske verdier». Kanskje handler dette om diskursen i engelsk teologisk eller filosofisk terminologi. Jeg velger her å følge Craigs begrepsbruk, for å unngå forvirring ved å snakke om «etiske verdier», selv om det nok er termen jeg naturlig ville brukt.  

Sam Harris er ateist, men forsøker altså å etablere et etisk rammeverk mest mulig basert på ren vitenskap. Han omtaler dette som objektivt, og ber oss kun om å anta et grunnleggende verdipremiss, for å komme fra er til bør. Han tegner da opp to forestillinger som ytterpunktene i kontinuumet mellom godt og dårlig. Det absolutt gode er den beste velvære man kan tenke seg for et individ. Det verste onde, beskrives likeså som en tilstand av det verst tenkelige lidelse et individ kan være i.
Craigs kommentarer viser at han, ikke protesterer på semantikken, i dette. Altså en viss felles forståelse dem imellom på hva «det gode» er.

Tar man dette premisset, så kan man med vitenskapelig rasjonell tenking gjøre resten. Sam Harris får mye skepsis for dette «trikset» både, som her fra Craig og ikke minst fra Jordan Peterson, hvor han har vært i tilsvarende debatter.

Jeg kommer tilbake til Jordan Peterson, men fokuset i denne fremstillingen er mer på forsøket på å analysere Craigs rammeverk, altså at det eneste som kan etablere et objektivt fundament for etikken er Gud. Det vi snakker om her, går altså forbi det semantisk, og over i hvordan dette kan forankres. Kritikken mot ateistisk etikk er altså at grunnpilarene for å kunne sortere godt og ondt, ikke eksisterer, at de tas for gitt, ofte som Jordan Peterson hevder, ubevisst som stumme premisser for våre analyser.

I denne debatten åpner Craig med følgende påstander:

1)   Dersom Gud eksisterer, har vi et solid fundament for moralske verdier og plikter

2)   Dersom Gud ikke eksisterer, har vi ikke et solid fundament for moralske verdier og plikter

Det er den første posisjonen jeg her er ute etter å analysere. Men litt om den andre posisjonen først. Jeg avviker jo fra begge parter her i synet på muligheten for å etablere objektive verdier. Jeg kan kalles nihilist på den måten at uten subjekter, så eksisterer ikke mening. Det betyr også at jeg regner subjektet som en forutsetning for at moral skal kunne ha noen mening. Jeg kaller det for ny-subjektivisme. Det har jeg best beskrevet her og her. Men jeg er samtidig ikke etisk relativist. Det har jeg best beskrevet her og her og her. I en debatt som denne ville jeg vært kritisk også til det første punktet. Fokus her er derfor på dette.

I denne sammenhengen blir følgende spørsmål relevante for meg:

1)   Er det mulig %E5 etablere objektive moralske verdier ved hjelp av gudehypotesen?

2)   Hva oppnår vi med forestillingen om et objektivt grunnlag for moralske verdier?

3)   Hvilken risiko følger med dette?

4)   Hva er det «nest beste» dersom dette ikke lar seg etablere?

Er det mulig å etablere objektive moralske verdier ved hjelp av gudehypotesen?

Les gjerne gjennom verditeorien, da med spesielt fokus her. Jeg har også skrevet tidligere tekster om dette, her, men her er fokus på om dette i det hele tatt er logisk mulig. Verdienes nødvendige avhengighet av subjektive komponenter er best begrunnet her.

Jeg tenker at det å kunne ha preferanser og foretrekke noe foran noe annet, er den mest fundamentale funksjonen i subjektet. Dette ligger i bunnen for subjektets autonomi. Uten denne evnen, har vi ingen autonomi, og da blir det vanskelig å kalle det for et subjekt, eller enda verre, det er et lammet subjekt i komplett lidelse.

Hvor kommer moralen inn i bildet her? For det første, så må vi regne det som svært sannsynlig at det har eksistert og eksisterer amoralske subjekter i, kanskje det meste av dyrearter. Hva det betyr er jo at dette er verdi-baserte systemer, ja de kan lide, unngå ubehag og søke velbehag. Men da snakker vi om egoistiske verdier.

Moralske verdier blir det ikke ut av dette før subjektet evner å identifisere seg med andre subjekter der ute, og «føle med dem» ved hjelp av eget emosjonelle system. For å komme dypere inn i mine refleksjoner om dette, se her,  her og her. Vi mennesker snakker om empati.[2] Vi vet at andre dyrearter føler omsorg. Og empati, bygger jo nettopp på dette. Oppdag at forutsetningen for omsorg drives av den forutsetningen at det eksisterer andre subjekter som meg. Den er jo urgammel, vi kjenner «theory of mind», som nok kan ha vært den første nytteverdien av dette. Men poenget er at, så snart seleksjonstrykket går i retning av omsorg for avkommet, så anriker det frem evner i denne retningen. Våre grunnleggende moralske drivkrefter handler utelukkende om eksistensen av subjekter. Hadde vi ikke hatt subjekter, så hadde moralbegrepet vært meningsløst.

Moral handler altså grunnleggende om evnen til å ta hensyn til andre subjekter. Det man da kan spørre seg om, hva moralkonseptet egentlig kan handle om, dersom ikke dette lå i kjernen? Og når vi innser det, så innser vi også at vi aldri har registrert verdier, uten at de har opprinnelse i et subjekt. Kan det eksistere? Det er jo her dette begynner å bli svært vanskelig fordi forbindelsen mellom disse er så entydig, både konseptuelt og empirisk. Det er vanskelig å se hvordan dette kan omarrangeres på en måte som favner noe annet, uten at det opprinnelige konseptet bryter sammen.

Jeg tenker at bevisbyrden for å komme opp med alternativer, jo må ligge på dem som hevder noe annet.

Det er også vesentlig å poengtere at det å nøytralisere subjektets mulighet til å utøve sin autonomi, er å anse som en eksistensiell trussel mot subjektet. Det kjennes dypt uetisk.

Og med dette som utgangspunkt, så oppdager vi at ideer om objektive verdier, ikke bare blir meningsløse, men også en eksistensiell trussel for subjektet. For selvsagt kan vi forestille oss krefter med makt til å gjøre nettopp dette: nøytralisere subjektet. Det er viktig å påpeke at enhver kropp er en ressurs, også for andre, og at vi alle til tider begrenses av at andre tar opp plass og ressurser. Vi konstaterer fristelser til å begå slike handlinger. Her har jeg beskrevet det jeg kaller for det sosiale dødsbudskap. Men det er jo bare en variant. Her er det nok bare fantasien som setter grenser. En nærliggende strategi er jo å ignorere, eller usynliggjøre subjektet. Dette er min definisjon på det som kalles objektivisering. Så tenker jeg at nettopp det tilfelle vi snakker om her, en påstått verdi-objektivisering, som frarøver subjektet sin autonomi, med tvang. Under påskudd av at det er «objektivt» kan verdier defineres som det måtte passe. Det krever kun en bedrager, eller en sosial magiker, samt et flertall grå mennesker som går på bedraget, fordi de tror på ideer om objektive verdier, og den betingelsesløse lydighet mot dette.

Det vi oppdager her er at det hefter risiko ved ideer om objektive verdier. Og husk at der mine forestillinger om objektive verdier kolliderer med mine egne, kan jeg oppfatte det som at da handler det om min egen overvinnelse. Jeg kan altså mobilisere kognitivt i den hensikt å undertrykke egen moralsk autonomi, for på den måten å klare å utføre grusomheter. Og dette er ikke teori. Studer gjerne sektledere og menigheter dirigert av typer som David Koresh eller Åsa Waldau, fra Knutby-saken, for å få innsikt i hvor langt dette kan gå, selv med oppegående velopplyste mennesker.

Og tankekorset her er jo spørsmålet om en ekte, fullkomment vis og allmektig Gud, ville ha skapt et slikt konsept for oss mennesker.

Men så til hovedspørsmålet: kan slike «verdier» bli ekte objektive?  Craig definerer selv objektivitet, som det som eksisterer uavhengig av menneskelige meninger eller oppfatninger. Her har jeg en refleksjon om dette. Her er det vesentlig å forstå at enhver beskrivelse har et objektivt potensial. Det vil si den kan i teorien gjøres objektiv.

Dette innebærer at det som kan bli objektivt er beskrivelser av Guds verdier og hva han vil.  Men denne type objektivitet gjelder jo like fullt over alt som beskrivelse av et hvilken som helst subjekts verdisystem. Det er jo ikke spesielt med Gud.

Det store spørsmålet er jo verdienes opprinnelse i Gud. Er Gud selv et subjekt? Utfordringen med å anse det som noe annet, har jeg allerede nevnt. Hvordan blir verdiene til i Gud? Kanskje han velger dem? Feil, man er avhengig av verdier for i det hele tatt å kunne velge. Men hvis han ikke valgte dem, kom de bare rekende på en fjøl, helt irrasjonelt ut av løse luften? Hva er i så fall det for et fundament? Har Gud fri vilje? Merk at de filosofiske problemene rundt fri vilje ikke blir borte fordi man er Gud.
Vi oppdager at ingen alternativer utenfor subjektet holder mål, som «det gode fundament» for moralen. Men la oss teste ut ideen at Gud, selv er et subjekt. Litt drahjelp fra Bibelens skapelsesberetning som forteller at mennesket er skapt i Guds bilde. Hva kan det bety noe annet enn at Gud er en personlig Gud og derved også et subjekt? Og vips så fikk Guds verdier subjektiv opprinnelse likevel. Kan det da bli objektivt bare fordi det er Gud som er subjektet? Er det noe logisk som nødvendiggjør en slik slutning, eller snakker vi bare om en retorisk runddans med ord her?

Jeg tror ikke vi kommer noe lengre med dette. Vanskelighetene tårner seg opp, og dette begynner i stor grad å ligne på en snedig menneskelig konstruksjon. Er det noe vi vet, så er det at mennesker, særlig sosiale magikere absolutt er kapabel, til langt mer sofistikerte konstruksjoner enn dette. Dette blir da min mot hypotese. Jeg bygger dette i lang større grad på grundig analytisk prøving, men ikke minst på empiri. Er bedraget endelig avslørt?

Hva oppnår vi med forestillingen om et objektivt grunnlag for moralske verdier?

Det ville vært av stor verdi for en som meg å kunne sitte ned med Craig i mange omganger, stilt spørsmål, kommet med utfordringer, og analyser av alt dette. Selvsagt er det mangler i måten jeg forstår dette på. Så jeg ender nok opp med å trekke meg selv inn, og forøke å tenke på hvorfor et objektivt etisk moralgrunnlag hadde vært bedre enn et det subjektive.

Dr. Craig berører temaet i noen korte setninger i innledningen. Han definerer objektive verdier som verdier som er gyldige og bindende uavhengig av menneskelige meninger.

Parallellen mellom dette og vitenskapens objektivitetsidealer er åpenbare. Mitt forhold til vitenskapen er best beskrevet her. Det spesielle med vitenskapen er at den søkes forankret i en felles referanse som ligger utenfor mennesket selv (empirien). Teknologien kaller jeg for triangulering. Det har jeg skrevet om her. Den store fordelen med det objektive er at uoverensstemmelser kan avklares via referanse utenfor mennesket selv. Da oppnås en form for objektivitet, fordi det blir langt mer uavhengig av mennesker. Det fungerer konfliktdempende, og hever mennesket over vår urgamle tilbøyelighet avgjørelser ved hjelp av styrkeprøve og kamp. Og menigmann kan juble, for dette avvikler «den sterkestes rett».

Det er viktig å se forskjell på rent vitenskapelige fakta-forestillinger og det som foreslås her, nemlig et objektivt verdigrunnlag. Fakta-forestillinger, er beskrivelser, og de har et objektivt potensial. Men et objektivt verdigrunnlag må nødvendigvis handle om verdier. Da kommer vi inn på verditeori. Og det er kanskje her jeg har flere spørsmål enn jeg forstår å sette ord på. Jeg har utviklet min egen verditeori her. Men jeg skjønner jo etter hvert at jeg nok er passe langt utenfor gjengs oppfatning av dette. Dette har ført til at jeg har lagt denne refleksjonen inn i verditeorien. Les gjerne gjennom dette.

Det vi i høyden kan oppnå er altså objektive beskrivelser av hva noen verdsetter. Følger vi denne tankerekken så bli den nådeløse konklusjonen at vitenskapens idealer er uoppnåelige på verdisiden.

Sagt på en annen måte, man kan ikke overbevise andre om verdier på samme måte som et matematisk logisk bevis. Noen av oss har vært gjennom en del matematiske beviser. For oss som ikke er spesielt smarte, er de tunge å komme gjennom. Men det er mulig, å gjøre, steg for steg. Og for hvert steg handler det om logiske nødvendigheter. Hver delkonklusjon har et nødvendig fasitsvar med to streker under. Og vi blir mektig imponert over at noen har klart å arbeide seg frem til dette. Og ja, det blir bindene på noen forutsetninger. Det forutsetter at jeg aksepterer logikkens lover, og de grunnforutsetninger, aksiomer og postulater som systemet baserer seg på.

Når Dr. Craig snakker om at noe er «bindende, uavhengig av menneskelige meninger», så kan det være noe i retning av dette idealet han refererer til. Altså, i teorien, der vi forutsetter felles referanse i logikk og grunnforutsetninger, så blir det objektivt mulig å avgjøre uenigheter, f.eks. om Pytagoras utsagn om at kvadratet på hypotenusen i en rettvinklet trekant er lik summen av kvadratene på de to katetene.

I vår tid finnes det imidlertid postmodernister som til tider forkaster logikken, og stiller spørsmålstegn ved alt av forutsetninger. Dette er en type holdning jeg sorterer under intellektuelt selvmord. Men på langt nær alle ser det slik. Poenget er å stille spørsmålstegn ved hvor «bindende» selv den mest grunnfestede solide logikk, egentlig er. Vi skal merke oss at innenfor retorikk, opererer man med at logos, altså argumentet i seg selv, har langt mindre påvirkning enn etos (hvem man er), og (patos, måten man presenterer på). Sagt med andre ord: mennesker tenderer til å påvirkes minst av argumentet i seg selv, mest av hvem som argumenterer.

I innledningen til empatisk etikk har jeg denne refleksjonen. Her deler jeg menneskene inn i tre grupper. De som mangler etisk refleksjon, de som utnytter moralen opportunistisk, og de som tar etikken seriøst. Poenget er at de to første gruppene sannsynligvis utgjør et stort flertall i samfunnet. Den siste gruppen er mer eller mindre moralsk uansett, så der er virkningen minimal.
Så, kanskje er både jeg og Dr. Craig litt vel naiv i argumenters evne til å «binde» andre mennesker. Likevel beundrer jeg idealet, nettopp det å fokuseres på logos, og kun på det, når vi har slike utvekslinger.
Men apropos «utveksling», når er det aktuelt for vanlig menigmann? Vi innser at det å kunne delta i dialoger om slike ting er et privilegium blant filosofer, teologer og intellektuelle. Utenfor dette vil de fleste av oss hverken ha tilgang, eller kompetanse til slike aktiviteter. Det vil jo i praksis si at nytteverdien av å kunne «spille» med bindende argumenter, er noe som tilfaller nok så begrensede miljøer, gjerne med god avstand til det store flertallet som er utestengt fra dette. Internett hadde jo potensiale til å avhjelpe noe av dette. Men de fleste i dag er druknet og ødelagt av underholdning, og dermed utenfor rekkevidde.

Summen av dette er at, selv om man klarte å trylle frem «objektive verdier», så er den ekte nytteverdien av dette svært begrenset. De fleste mennesker er det jeg kaller for sosial-etikere, og langt utenfor rekkevidden av dette.

Det hadde som sagt vært veldig interessant og spurt Dr. Craig om hvorfor vi er i behov av objektive moralske verdier. På sett og vis svarer han jo på det spørsmålet ved å henvise til Holocaust. Hvordan kan det være mulig å slå fast, som et objektivt faktum at Holocaust er galt, uten å ha en objektiv moralsk referanseramme å bedømme dette ut ifra?
Her er det på plass med en hensiktsanalyse: Hvorfor ønsker vi å kunne konkludere objektivt med at f.eks. folkemord er galt?
Jeg har vanskelig med å tenke meg noe annet svar enn at det gir muligheter til tiltak som reduserer risikoen for at slikt kan skje igjen.
Mitt poeng er at med en gang Dr. Craig eller noen andre begrunner dette, så er hovedargumentet i vanskeligheter. For begrunnelsen på et hvorfor-spørsmål, etterlyser hensikt. Og hensikt kan ikke annet enn referere andre verdier.  Med en gang man begrunner i andre verdier, så konverteres «de objektive verdiene» til å bli noe instrumentelt.  Plutselig ligner dette på en strategi. En strategi som for eksempel handler om tiltak for å demme opp mot risiko for folkemord. Og det er jo en verdi de fleste av oss deler, også ateister. Så hvorfor da gå veien om en umulig gudebasert forestilling om objektiv moral? Hvorfor ikke gå rett på sak og adressere saken i seg selv?

Men Dr. Craig kan jo selvsagt være for smart til å «gå i den fellen» å begrunne hvorfor vi trenger «objektiv moral». Han kan jo tenke i autoritære termer: Glem begrunnelsen, dette er autoriteten og du har å lystre.  Da er vi tilbake til den eichmanske amoral, den absolutt ubetingede lydighet. Og vi oppdager paradokset at det var jo nettopp slike som ham, som muliggjorde industrielt folkemord, av en skala verden aldri før har sett, og forhåpentligvis aldri mer får se igjen.

Så vi har tenkt oss to mulige responser på hensiktsanalysen: Det rasjonelt begrunnede svar, som forutsetter verdier, eller det autoritære svar, som øver press på oss inn i det amoralske. Andre alternativer?

Min konklusjon er at vi oppnår ingenting med å forfekte en slik ide.  Når den i tillegg baserer seg på falske premisser, hvordan kan den da ha kredibilitet, som basis i et moralsystem?

Hvilken risiko følger med dette?

Dette har jeg allerede nevnt. Men la meg ta en annen vinkling nå. Dr. Craig har som sagt det dette innlegget, hvor han, (ved et uhell?) kommer til å begrunne den ultimate begrunnelsen (å elske Gud), med de verdier som jo er ment å skulle bli begrunnet av det å elske Gud, altså sirkelbegrunnelse.  Men la oss nå tilgi ham denne blunderen, og gå rett på det «å elske Gud». Budet sier jo noe slikt som at «Du skal elske din gud av hele ditt hjerte osv …». Over tid har jeg blitt mer og mer kritisk til denne holdningen. Men la oss ta dette ordentlig.

Vi kan tenke oss at mennesker er lydige fordi de vil unngå straff, eller oppnå belønning. Er det noen moralsystemer som setter dette særlig høyt? Dostojevskijs utsagn om at «uten Gud er alt tillatt», kan jo fortolkes nettopp i denne konteksten. Vi holder oss i skinnet av frykt for å bli straffet, eller anstrenger oss for å oppnå belønning. Dette handler om autoritet. Når katten er borte danser musene på bordet. Vi innser at dette er den simpleste form for moral, fullt ut kompatibel med den echmanske amoral.

Så tilbyr altså Dr. Craig det andre alternativet, som jo nevnes i Bibelen som det største av alle bud: Du skal elske Gud av hele ditt hjerte og all din sjel.
Så når vi nå lyder gud, handler det ikke om belønning eller straff, men fordi vi, til de grader, elsker Gud. Dette er det jeg beskriver i «det tilbedende mennesket» som «alfa-attraksjon». Dette er en grunnholdning som til de grader fremheves i Bibelen, som det ypperste av det ypperste.

Først vil jeg jo påpeke at denne grunnholdningen jo for de fleste av oss, vil være utenfor rekkevidde. Man kan ikke bare elske på kommando. Og om jeg skulle bli forelagt utfordringen, så vil jo neste spørsmål uvilkårlig melde seg: Hvordan kan jeg klare det? Jeg er ute etter en oppskrift for å «få det til». Jeg må klare å mane frem en tilstand i mitt sinn, hvor jeg elsker Gud på en intens måte. Men, ubs … hva var nå motivasjonen? Dette er jo før jeg begynner å elske Gud. Da må jeg jo være motivert av noe annet. Em… unngå helvete, eller komme til himmelen … uubs, da er vi jo tilbake der vi ikke skulle være, å gjøre noe motivert av dette primitive sanksjonsregimet.

Så hvordan kan man påbegynne en slik prosess, uten å være motivert av det mer egoistiske slaget, som jo ikke er noen gyldig motivasjon? Men la oss nå se bort fra slike spissfindigheter, og gå i gang med å oppnå denne gulltilstanden det må være «å elske Gud». Her må vi virkelig gjøre en innsats, her må vi … eh … prestere? Er frelsen avhengig av min mentale prestasjon? Å, faen, der ligger jeg ikke særlig bra an. Jeg har liksom ikke de gode ressursene.

Jeg skal ikke spille ut mer av dette. For her kommer hovedpoenget. Det vi oppdager, er jo at den eichmanske amoral, på ingen måte er forlatt gjennom det å lyde Gud fordi vi elsker ham. Her har jeg vært inne på narsissistiske trekk i De ti Bud. Det er ikke tilfeldig at jeg snakker om alfa-attraksjon. Min hypotese er at dette er drivkrefter som ligger dypt i oss mennesker, med røtter lenge før mennesket ble menneske. Vi snakker om urgamle mekanismer, formet av evolusjonen, som inngår i sosial rangering.

Så hvordan kommer vi til å elske den store alfaen på toppen av hierarkiet? Mest sannsynlig handler dette om eufori. Så hvordan responderer jeg på utfordringen om «å elske Gud av hele mitt hjerte?» Ved hjelp av eufori? Studer det religiøse mennesket. Studer massesuggesjon.  Hvem er de store ekspertene på massesuggesjon, om det ikke er sosiale magikere, bedragere alle som en. Her har jeg skrevet om sosial magi. Og på en av listene finner du nettopp Adolf Hitler. Les gjerne mine refleksjoner om hvordan Hitler klarte å trollbinde en hel nasjon. Personkulten rundt Hitler er så definitivt en stor del av dette. De store massene elsket Hitler og var mer enn villige til ubetinget lydighet opp mot naziregimet. Da er vi tilbake til Eichmanns amoral.

Jeg vet lite om begrunnelsene i dommen mot Eichmann. Men det er åpenbart at han ble dømt etter en standard som lå langt utenfor og i motstrid mot den autoriteten han blindt adlydte.

Og da merker vi oss igjen, at det «Å elske Gud» ikke på noen måte berører saken i seg selv. Holocaust er irrelevant, det handler om å elske Gud. Omskjæring er irrelevant, det handler om å elske Gud. Å ofre egne barn er irrelevant, det handler om «å elske Gud».

I skrivende stund har den «supermoralske Putin» invadert Ukraina med en krig av en brutalitet det er lenge siden sist. Ja, han er jo «supermoralsk», kaller vesten «dekadent», under henvisning til vår umoral. Homofili er veldig alvorlig i disse kretser. Og han har jo den fulle støtte og velsignelse fra kirken og de geistlige i landet. Sannsynligvis har disse teologene like stor klokketro på Gud som basis for sin moral. Men, hva denne moralen sier befinner seg jo i et transcendentalt mørke eller vakuum, klar for enhver opportunist, ferdig til å definere. Bedre eksempel på en teori som ikke virker, finner man neppe.

Det finnes bare en motgift mot dette, det er moralsk autonomi. Det her jeg skrevet om her.  Da handler det ikke om en holdning uten risiko, paradokser, ufullkommenhet og utilstrekkelighet.  Moralsk autonomi er ingen dans på roser, og den kan koste deg alt. Men den er bedre enn alternativet som er å bli en amoralsk dukke.
Og som vi ser, det amoralske mennesket, er kanskje noe av det farligste vi har, for det er de som muliggjør alt det grusomme som sosiale magikere har potensiale til.
Min tilbakemelding til Dr. Craig er at den medisinen han forfekter, fungerer kontraproduktivt, og var selv med på å skape de farlige bevegelser han ville unngå. Så hvorfor ikke bite i det sure eplet, og adressere saken i seg selv, i stedet for å peke på autoriteten over deg? På grunn av helvete? Vi ser jo at selveste kristendommen jo opererer med sin egen versjon av Holocaust, bare uendelig mye verre. Så var det kanskje brannforsikring likevel.

 

Hva er det «nest beste» dersom dette ikke lar seg etablere?

Egentlig vet jeg ikke om det jeg presenterer nå er det nest beste. Saken er jo det såkalte beste oppfattes, altså Gud, av meg oppfattes umulig å forstå, og til dels selvmotsigende. Det er en farlig utopi, klar til vulgær utnyttelse. Og det bør jo vi mennesker lengre ned på rangstigen, gjennomskue og sabotere.

Her er det grunnleggende: Det å være en organisme med egeninteresse har en grunnleggende kostnad. Jeg kaller det for livskampen. Det er beskrevet her, og jeg går langt i å hevde at dette er meningens kilde. Uten livskampen, ingen mening.

Som subjekt, med egeninteresse, står hvert subjekt i et evig konstant spenningsforhold til alle andre subjekter. Det innebærer også kryssende interesser. Det å skulle løse dette ved å oppheve subjektets mest grunnleggende funksjonalitet, som nettopp er å være selektiv, handler ikke bare om å nøytralisere mening, men mest av alt om nøytralisering av subjektets egen eksistens.
Jeg sier ikke derved at livskampen nødvendigvis er eneste kilde til mening. Her kan absolutt tenkes andre typer bevisst væren i virkeligheten. Men da snakker vi ikke om de biologiske organismer, slik vi kjenner dem fra vår planet, men om noe helt annet. Vi mennesker er biologiske organismer. Vi er innenfor rammen av livskampen, med alt det som måtte innebære.

Man kan stille spørsmål helt grunnleggende om hele vår eksistens, som biologiske organismer, i seg selv, har en slags syndighet over seg. Eller bør vi stå opp for oss selv, og vår eksistens, på tross av at åpenbare ufullkommenheter som med nødvendighet gjennomsyrer alt vi er. Dette er det mest grunnleggende humanistiske spørsmålet: vil vi mennesket?

Det vi snakker om nå er en av mange kostnader, som med nødvendighet hefter ved all biologi, inkludert det å være menneske. Mitt ideal, er som sagt det modne mennesket, den som reiser seg opp, gråter en skvett, berger stumpene og snubler videre i livet. Vi tar det vi har, og gjør det beste ut av det.

For å være ærlig: vi mennesker gjør oss best når vi er de moralsk autonome individene, vi fra naturen er, og ikke forestiller å være noe annet enn nettopp det. Det er ikke bare etisk, vakkert, det er også estetisk vakkert. Kan man forfekte moralske verdier, basert på det falske? Er ikke det det styggeste man kan tenke seg? Moral basert på falske glansbilder, er regelrett stygge å se på.  Forklaringen er enkel: det er så grelle motsigelser i dette, at man blir kvalm ved tanken.

Jeg tenker at moralen må baseres på dønn ærlighet fra begynnelse til slutt. Er den ikke det, vel så er det ikke moral. Og virkeligheten fremstår slik: livet er fullt av dilemmaer og vår avmakt opp mot alt dette. Vi står i grunnleggende interessekonflikt, ikke bare med alle andre subjekter, men også i oss selv.

Jeg oppfatter ikke gudehypotesen for objektive moralske verdier som ærlig. En ting er at den baseres på gudehypotese som ikke lar seg verifisere. I tillegg er den selvmotsigende, opp mot hva subjekter egentlig er. Det er ikke mulig å gjøre det nødvendig subjektive, til noe objektivt, ved hjelp av ordspill og ignoranse. Og, for det tredje, så er det umulig å forstå hvordan gude-verdiene kan ha blitt til, uten at de er blitt til i gude-subjektet. Hvordan kan det da bli objektivt? Vi lar oss forblinde av at beskrivelsen av dette er objektiv, på samme måte som beskrivelser av et hvilket som helst annet subjekt i hele verden, også blir objektivt. Og enda verre er det jo at ingen av oss vet hva Gud egentlig verdsetter. Det vi vet er at sosiale magikere står i kø for å bedra oss til å tro at de vet noe som vi andre ikke vet. Uærligheten handler også om at vi lokkes inn i glansbilder ved begreper, som omdefineres idet vi går inn døra. Verdiene i systemet er sirkelbegrunnet, og lar seg ubegrenset omforme som det måtte passe. Og hvem har definisjonsmakten?

Uansett forledes vi til å tro, at dersom Gud ikke sikrer objektiviteten i dette, så oppløses alt i kaos. Vi blir utrygge, og flykter over i en illusjon. Vi blir forledet til å tro at vi ikke kan snakke om godt og ondt, uten at vi har noe objektivt å forankre det i. Men Dr. Craig påpeker at det ikke er semantikken han er ute etter. Vi ateister kan med andre ord snakke om godt og ondt, og tillegge det en mening som de fleste av oss kjenner seg igjen i. Det er ikke der problemet ligger. Problemet for Craig ligger i spørsmålet om hvordan dette kan eksistere, uten bare å være noe i løse luften som vi har funnet opp.

Vel, det er slik abstraksjoner fungerer. Begrepene godt og ondt er abstrakte. Her har jeg beskrevet hva abstraksjon er, innenfor subjektivistisk informasjonsteori. Det er svært mange abstrakte begreper, som ville slite dersom de ble gjenstand for det samme ontologiske krav, som det Dr. Craig stiller opp her.

For å komme til, det jeg tror er bunnen i dette, så handler det om frykten for kaos eller den absolutt brutale naturtilstand. Dette er den grunnleggende frykten for mennesket selv. Vi er redde hverandre, og med god grunn. Mennesket er en farlig art, den farligste på kloden. Selvsagt er vi redde for hverandre. Og vi er redde for massen. For dette er menneskets spesialitet på godt og ondt: vi er flokkdyr, og vi evner å operere koordinert, i samlet flokk, på godt og ondt. Vår frykt for hverandre kommer i tillegg til alt annet, av sykdom, ulykker, katastrofer osv.

Vi som lever i dag, har sett mennesket tape sin uskyld. Vi har sett Holocaust, og vi har sett fryktelige våpen i bruk. Vi har sett overforbruk i en skala som setter vårt eget livsgrunnlag i fare. Mennesket har ervervet maktmidler, ingen art tidligere har besittet, og vi ser ikke ut til å evne forvaltningen med den ansvarlighet som er nødvendig for langsiktig bærekraft.

Derfor kaller jeg meg humankritiker, og stiller nå for alvor spørsmålet om mennesket som art i det hele tatt besitter de evner som skal til for å kunne beherske en så stor oppgave. Jeg er pessimist av natur, men kan ikke la være å håpe på at her kan finnes løsninger.

Det er lett å anerkjenne behovet for et etisk grunnfjell, som vi alle kunne enes om og måle godt og ondt opp mot. Men hvordan løser man en slik utfordring?

Her vil jeg starte med et sitat av John Locke som jeg fant her.

The state of nature has a law of nature to govern it which obliges everyone:
And reason which that law, teaches all mankind, who will but consult it that being all equal and independent, no one aught to harm another in his life, health, liberty and possessions.

For men being all the all the workmanship at one omnipotent, and infinently wise maker; all the servants of one sovereign master, sent to the world by his order and about his business.; they are his property.

Everyone has his bond to reserve himself, and not to quit his station willfully, so by the reason, when his preservation comes not in competition, ought he, as much he can to preserve the rest of mankind.

John Locke har også utgangspunkt denne type moralsk paradigme, at det baseres på Gud. Han går veien om eiendom, og forutsetter dermed vår impuls til å respektere andres eiendom. Ettersom vi alle er «Guds eiendom», så gir det seg selv at vi behandler alle andre med den respekt som det krever.
Men det, jeg biter meg merke i, er dette:

And reason which that law, teaches all mankind, who will but consult it that being all equal and independent, no one aught to harm another in his life, health, liberty and possessions.

Det er nærliggende å fortolke dette som at Gud meddeler oss moralen gjennom vår egen rasjonalitet (reason). Kategoriene liv, helse, frihet og eiendom, passer veldig godt med mine egne tilsvarende kategorier: De fysiske ressurser, mentale ressurser, sosiale ressurser og økonomiske ressurser.

Jeg tenker at Lockes gud er en mer vis gud enn Craigs gud. For den forutsetter og baserer seg på individets egen moralske autonomi. Med dette forsvinner tidligere nevnte sårbarheter som følge av ideer om at individet er avhengig av profeter og åpenbaringer, og forpliktet til å underkaste seg ideer som går på tvers av egen moralitet.
Dersom det virkelig var slik, så faller utfordringen rettet mot ateister. Fordi selv om ateister ikke tror på gud, så har de fortsatt rasjonaliteten på plass, og det er der budskapet fra Gud finnes.  Plutselig eksisterer det et moralsk rammeverk blant menneskene som er der, enten de tror på gud eller ikke.

Men selvsagt kommer ikke dette uten bivirkning. Og bivirkningen er at våre innebygde verdisystemer er individuelle, og i stor grad motstridene.

Vi mennesker avdemper dette ved å arbeide oss ut av naturtilstanden og over i innretninger med felles rammer som vi alle forplikter å etterleve, ikke på grunn av guder, men som noe vi har mellom oss og har oppslutning om i samfunnet.

Og det er her løsningen naturlig faller på plass. Det heter samfunn, det heter stat. Min variant er i stor grad beskrevet i denne teksten om intersubjektiv moral.  Når vi ateister utfordres på moralens grunnlag, eller innhold i begreper, så er det en ærlig respons, at «jeg mangler det som etterlyses».

Min utfordring tilbake er moralsk autonomi. Er du, av deg selv villig til å tilslutte deg noen forutsetninger? Dette på tross av at vi ikke aner hvordan vi skal kunne forankre dette i noe faktisk eksisterende. Er du med på de forutsetninger jeg har listet her?  Den nest beste løsningen er en dugnad som jeg inviterer alle med på. Da handler det om vilje. Vi sier oss villig til å inngå i samfunn med hverandre, utformet på en samfunnskontrakt som den jeg skisserte i linken. Dugnaden handler om at flest mulig av oss, omfavner de betingelser som må til for å kunne sameksistere i et godt samfunn, til beste for alle. Grunnfjellet er ikke noe reelt eksisterende, det må skapes. Det realiseres gjennom at hver av oss er villig til å delta i den dugnaden. Det er ikke noe magi i dette, det er for alle, uansett tro og livssyn. Det handler kun om vilje til å ta disse forutsetningene, på tross av at de ikke kan forankres i noen empiri.

For dette er de forutsetninger som må til for at vi skal kunne ha dialog om alt dette. Vi snakker ikke om løsninger på alle utfordringer. Det vi snakker om er forutsetning for likeverdig samtale og samarbeid om å få til de beste løsningene. Og når jeg sier «de beste» her, så er det gitt hva vi snakker om, ut fra disse forutsetningene.

Her kommer også inn det jeg kaller for betingede sannheter. Det er sant at jeg bør slutte å røyke. Verdiforutsetningen her, er målet om best mulig helse. Det er sant at alle bør ha tilgang til utdannelse.  All forskning tilsier at det gir det beste samfunn for alle. Så når forutsetningen om «det beste samfunn for alle» er på plass, ja da blir dette sannheter.
Og, ja det er sant at Holocaust er moralsk avskyelig, og at slike som Adolf Eichmann handlet dypt umoralsk. Dette blir en sannhet, fordi vi har verdipremisset for menneskeverd og det gode samfunn felles. Dette kan vi holde oss med, i et fellesskap, på tross livssynsmangfold. Og vi oppdager at vi må godt ut på «de politiske viddene», for å komme utenfor dette.

Og selvsagt vil vi kunne treffe på mennesker som ikke aksepterer alt dette. Det handler om filosofiske posisjoner. Da må vi gå bak forutsetningene, og ta den filosofiske dialogen derfra. Men kanskje forutsetningene mangler også her. Ha da følgende hypotese åpen: du har møtt et menneske i kampmodus, og vedkommende inntar ingen ansvarlig holdning til deg. Vedkommende har meldt deg ut av menneskeheten, og dere er ute av hverandres rekkevidde. Jeg har ikke veldig gode råd for hva man kan gjøre i slike situasjoner. Det man kan håpe på i det modne samfunn, er at det blir lengre mellom hver slik utfordring, fordi allmennheten i stor grad er allmendannet, og kjenner de mekanismene som leder oss ut i slike fristelser.

Tillegg: Jordan Petersons variant av det gudebaserte moralsystemet

Se gjerne denne videoen[3] som gir en god oppsummering av dette, og denne videoen hvor noe av dette er kommentert. Jeg anbefaler å se nøye gjennom begge videoene. Men denne kommentaren handler i stor grad om den første videoen. Parallellen med temaet her, er åpenbar.  Det handler om dette: Ateister har et alvorlig grunnleggende problem med å begrunne sine etiske standpunkter.
Oppsummeringen av teksten over, er at den religiøse strategien for begrunnelse, er minst like problematisk, om ikke enda verre. Selve ideen om objektiv moral, forutsetter at man oppgir egen moralske autonomi. Med andre ord: man oppgir sitt eget og underkaster seg noe annet. Det går jo helt fint, dersom «noe annet» er noe som er godt på en universell måte, som innebærer respekt og likeverd for alle, ubetinget. Men er det slik? Både enkle tankeeksperimenter og praktisk erfaring, slår beina under den forestillingen. Jeg har beskrevet hvordan dette skaper sårbarhet for å bli forledet til å begå grusomheter. Eller at man i det hele tatt aldri utvikler noen moralsk autonomi, og beveger seg over i den eichmannske banalitet.
Dette innebærer jo ikke at alternativer basert på moralsk autonomi, er uproblematisk. Derfor snakker jeg i teksten over om det «nest beste» alternativet, basert på tilslutning og humankontrakten.

Så er jo oppgaven å koble Jordan Peterson på dette. Og da handler det i stor grad om å analysere seg frem til forskjellen mellom Craig og Peterson. Hva er ateistens problem egentlig? Og hva er den gudommelige løsningen?

Jeg skulle gjerne sett disse to debattere sammen for å nøste opp i dette. Jeg tenker at det mer grunnleggende her handler om noe Craig påpeker overfor Sam Harris, nemlig det å kunne sortere mellom semantikk og ontologi. Om jeg, etter beste evne skal forklare dette enkelt, se gjerne på figurene i min tekst om begreper. Det ontologiske handler om det som er.  Jeg sliter med å sortere mellom metafysikk og ontologi. Jeg oppfatter begge å handle om hvordan ting egentlig er, uavhengig av oss, som ser, observerer og fortolker. Spørsmålet om noe eksisterer eller ikke, er et ontologisk spørsmål.  På hvilken måte det eksisterer, kalles ontologi. Og metafysikken, som jeg oppfatter handler å finne de grunnleggende sannheter om virkeligheten, handler jo i stor grad om det samme.
Våre forestillinger om det som er, skapes i en prosess vi kaller for epistemologi. Vår kunnskap om tingene, utrykkes i språk. Språket er en konvensjon, som omhandler hva begrepene betyr. Det er semantikk. Semantikk handler altså om ordenes mening.

Som vi har sett i det tidligere, så beskriver Dr. Craig uenigheten mellom seg og Sam Harris, som et ontologisk problem. Ifølge Craig eksisterer altså det moralske grunnfjell, som en del av virkeligheten, rent objektivt uavhengig av oss subjekter. Og denne eksistensen er i Gud.

Det er her jeg er kommet i tvil på om Jordan Peterson egentlig mener det samme. Dette er også noe av grunnen til at jeg har tatt med den andre videoen, for å komme mer i dybden på dette.

Men la meg starte med en setning tror Craig ville nikket ivrig til Peterson:

Jeg argumenterer ikke for Guds eksistens. Jeg argumenterer for at den etikken som driver vestlig kultur er forutsetter ideen om Gud, og du kan ikke bare fjerne den ideen, og forvente at tingene forblir intakt i løse luften, uten noe fundament til å støtte det.

Som sagt, dette utsagnet er nok i god Craig-ånd. Men herfra og videre tror jeg vi snakker om at Craig og Peterson tilhører to leire. Petersons syn på Gud, er virkelig en nøtt å få tak i.  Videoen som Alex O’Connor har laget, beskriver dette på en god måte.  Sjekk også denne videoen fra O’connor, hvor han diskuterer Kalam- argumentet for Guds eksistens, med Craig. Her får vi et innblikk i Craigs forestillinger om Gud. Her er det åpenbart at Gud er en reelt eksisterende entitet i vår virkelighet. Og det her er jeg gjetter at Peterson ville vridd seg i stolen, i en dialog med Craig om akkurat dette.

Men det er en gjetning. Det Peterson faktisk snakker om er to ting: Det transcendente og det mytologiske. Dette er en klar gjenganger i Petersons fremstillinger, og jeg tar ham på ordet, og forsøker nå å plugge dette inn i ligningen.

Jeg fortolker dette i lys av hva jeg oppfatter Petersons første bok, «Maps of meaning», handlet om. Så langt jeg forstår handlet dette om hvordan kulturenes myter og narrativ, har en dybde som bærer i seg grunnleggende elementer av mening. Jeg oppfatter dette i stor grad å være inspirert av Carl Gustav Jung, og hans teorier, særlig om arketyper, det kollektivt ubevisste, persona og skyggen. Jeg kan ikke nok om dette til å formulere det mer presist.
Men jeg opplevde gjenkjennelse i dette, nettopp fordi jeg har spekulert i om salmesanger, kan handle om noe slikt. Jeg har vokst opp, og observert hvordan disse, for meg med aspergers trekk observerer og ikke forstår, hvordan disse kryptiske tekstene i salmene, kan gripe mennesker til det tåpelige.  Men etter at jeg kom meg over flauheten av dette, begynte jeg å spekulere alvorlig på om det kunne eksistere en type symbolikk i dette, som utløser bakenforliggende ubeviste forhold i vår psyke. Men jeg gikk aldri inn i noe prosjekt med dette, og kom ingen vei med det.
Jeg fornemmer altså slektskapet mellom disse tankene og hva jeg hører om hos Jung, og hva jeg oppfatter Peterson har arbeidet med, for å videreutvikle dette.
Følgelig har jeg også latt meg inspirere av dette, og det har for all tid endret måten jeg forholder meg til disse eldre tekstene på. Andre, som Gad Saad har kommet opp med lignende ideer. Jeg fulgte ham ganske tett på YouTube en stund, og mener bestemt at han var innom slike analyser fra populærkulturen.
Jeg er jo innom det samme her, hvor jeg konstruerer dypere mening ut av en tekst av rockebandet Deep Purple.  Jeg har jo min egen fortolkning av dette. Les gjerne her om tankekatalysatorer og her om det jeg kaller for katalytiske tekster.
Poenget er at vår hjerne er kreativ, og kreativiteten benyttes aktivt opp mot erfaring og utfordringer som vi møter på vår vei. Utav dette konstruerer hjernen lag på lag av narrativer. Og alt dette står jo i en vekselvirkning med de mange kulturelle narrativer.
Dette betyr at vi blir i stand til å opparbeide innsikt og selvinnsikt gjennom vekselvirkning med de mange narrativ som katalytiske verktøy.
Jordan Peterson benytter seg jo ikke bare av Bibelen til dette formålet. Han refererer stadig til eventyrene om Pinocchio, Løvenes Konge og Skjønnheten og udyret. Han er innom gresk mytologi osv. Freud benyttet seg jo av det samme, og ikke minst Carl Gustav Jung.
Det jeg får ut av dette er at dette, er en måte vi mennesker er i stand til å oppnå selvinnsikt på. Og det er jo slikt at hele det informasjonssystemet vi er, inklusive kroppen, er utviklet uten språk, og på sine egne premisser. Dette er så komplekst, og egentlig uhandterlig for den avgrensede delen som vår fornuft utgjør.  Vi er til de grader henvist til metaforer med tilhørende narrativ, for å kunne navngi og reflektere over fasetter av dette. Og dette har kulturene holdt på med over utallige generasjoner, i tusener av år. Det er en del av vår menneskelighet. Og det er en del av vårt menneskelige fellesskap.

Jeg tenker at vi er langt fra «i mål» med dette på grunn av den åpenbare kompleksiteten. Vi må også legge til at selve diskursen og dens rammer, er og forblir kulturavhengig. De narrativ som fortløpende skapes gjennom denne prosessen er svakt forankret i realitet. De formes av den type mekanismer jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Selvsagt blir det kollisjoner og konfrontasjoner når kulturer og subkulturer møtes. Ja dette går så langt ned som til hver enkelt av oss. For dette er som en skog av utallige infiltrerte narrativer.
Jordan Peterson har selvsagt innsett denne uoverkommelige kompleksiteten. Men så gjør altså han et hopp, herfra og inn i det transcendente. Når jeg leser om begrepet i wikipedia, så oppsummerer jeg det som å handle om det som er utenfor vår forståelse og utenfor menneskelig erfaring.
Min beskrivelse over handler i stor grad om kompleksitet som er overveldende, og ikke minst som kjeder seg bakover i forløp vi ikke kan ane noe om. På det viset kan det kanskje forsvares å snakke om transcendent her. Men poenget er at nettopp dette begrepet er utbredt brukt i religiøse sammenhenger, og skaper dermed naturlige religiøse assosiasjoner.

Og det er litt av poenget her, og noe av det som Alex O’Connor antyder kan være med overlegg.
Men det vi snakker om her er altså det etiske grunnfjell, selve moralens fundament. Merk følgende: Peterson sier faktisk ganske rett ut at det er ideen om Gud som skaper moralens fundament, ikke Gud i seg selv.  Tar vi ham direkte på ordet her, er altså moralen fundert på en ide. Dette er ganske forskjellig fra det William Craig snakker om. Craig påpeker at det fundamentet han beskriver er såkalt ontologisk. Det har en reell eksistens, som en del av den reelle Guds eksistens.

Jeg oppfatter dermed dette som to grunnleggende forskjellige måter å tenke om moralens fundament på. Det er derfor jeg tenker at Alex O’Connors utfordring til Peterson om at han egentlig er ateist er treffende. Og kanskje kunne en debatt mellom Craig og Peterson om akkurat dette, kastet lys over dette. Selvsagt er jeg ydmyk og ville nesten forventet «åpenbaringer» som følge av en slik dialog.  Og kanskje har disse to herrer fått samme utbytte.

For, i grunnen så kretser vi her svært grunnleggende rundt selve etikkens grunnspørsmål: hva er grunnfjellet, egentlig? Eller hvordan tenker nåtidens klokeste hoder om dette? Er det omstridt? Jeg mistenker at det er det. Og om det er det, så er det jo egentlig ingen opplagt fasit her. Fordelen med å være ateist opp i det hele, handler her om uavhengighet. Vi har ingen dogmer, som absolutt må presses inn, og tildeles plass i det narrativet som konstrueres.
Det vi har er vitenskap. Og selv om vitenskapen ikke får oss i mål, fordi dens produkter er fakta og ikke verdier, så tenker jeg at vitenskapen kan hjelpe oss langt på vei til å forstå mekanismene bak at denne type tema vokser frem hos en art som mennesket.

Når det gjelder verdier så oppdager jeg at det ikke bare er jeg som har oppfunnet hensiktsanalysen. Jordan Peterson anvender den her i O’Connors video. Vi har begge oppdaget at det er kjeder det er snakk om. Peterson kaller det for hierarkier, og det kan jeg være enig i.  Men her slutter også enigheten. For hva er toppunktet i et slikt hierarki og hvordan har det oppstått? Den som hører oppmerksomt gjennom O’Connors video, vil oppdage at Peterson egentlig aldri forlater den menneskelige psyke, bortsett fra i ord og metaforer. Så blir da mytene en slags tankens katalysatorer til innsikt i mentale prosesser av en kompleksitet som ellers ikke lar seg gripe på noen annen måte. Metaforbruken kan nok være fruktbar, men jeg tenker at det ligger en avsporing i dette. Og her skiller jeg og Peterson lag.

Min hypotese er at Peterson her sporer av på metaforer med religiøse konnotasjoner, som O’Connor betegner det.  Så kan man jo selvsagt ha hypoteser om at Peterson her kan ha en religiøs side ved seg, som utvikles og blomstrer gjennom møte med dette mysteriet. Og åpenbart så treffer han religiøse strenger i befolkningen på denne måten. Det som er å bemerke, er at Peterson har utgangspunkt i en hundre prosent vitenskapelig skolering. Og når det kommer til synet på verden, på mennesket så har han solid forankring i det vitenskapelige. I denne sammenhengen gjelder det spesielt evolusjonsteorien, og synet på mennesket som en evolvert art, blant mange andre arter. Men han er også forsker og klinisk psykolog, og kombinasjon som er ganske unik. Og det skal ikke mye til, selv for oss middelmådige å oppdage at det er et lynskarpt intellekt, vi her møter.
Men, nettopp som middelmådig har jo jeg hypoteser om IQ-lås blant annet. Enorm intellektuell kapasitet er ikke det somme som et sannhets-orakel.
Avsporingen skjer altså etter min hypotese som en følge av religiøs metaforbruk. Dette skaper emosjonelle responser, som oppmuntrer omfavnelsen av den kristne religionen, i møte med dette.  Metaforen om det transcendente assosieres da med Gud, som Peterson betegner som en fiktiv karakter, riktignok anriket gjennom utallige generasjoners kulturelle narrativ. Dette gir da igjen en slags syvende sans i måten å handtere noen av våre mest komplekse utfordringer på.
Så langt er jo dette innenfor rammer, jeg kan fatte og høste innsikt av. Men åpenbart vil jo den religiøse assosiasjonen utgjøre latent risiko for at dette sporer ut av vitenskapen, i det Gud gjennom dette, rent psykisk, materialiserer seg på måter som faller utenfor rammene av det vitenskapelige. Og det er nettopp dette kunststykket Peterson gjør når han sier at … og du kan ikke bare fjerne den ideen, og forvente at tingene forblir intakt i løse luften, uten noe fundament til å støtte det.

Poenget er at Petersons gudemetafor, allerede er i løse luften. Dette kobles ikke til noen reelt eksisterende entitet, i virkeligheten der ute. Det hele kobles til en fiksjon. Det er derfor jeg gjerne skulle sett Peterson og Craig, i samtale om akkurat dette: Hva er Guds ontologiske status, egentlig?

For dette koker faktisk ned til en fremstilling som låner en begrunnelse fra teologien, uten nødvendig dekning i det gudesynet Peterson beskriver.  Det er akkurat på dette punktet, at metaforen sprenger de metafysiske rammene for vitenskapen, og beveger seg ut i det religiøse.  Og selvsagt handler dette om språk og semantikk. Og selvsagt handler dette om at språket, gjennom metaforene tar sin egen vei, og Peterson konstruerer her, et problem for ateisten som han på ingen måte selv kommer unna.

I denne teksten har jeg sagt litt om mitt syn på det transcendente. Leser jeg dette som i wikipedia, så kan det altså oppfattes som referanse til det som er utenfor menneskets fatteevne. Hvordan kan man forankre moralen i noe som ligger utenfor menneskets fatteevne og kalle det for objektivt? Hvordan kan noe som er utenfor menneskets fatteevne være noe annet enn i løse luften?
Jeg tenker at dette ikke bare er filosofiske spissfindigheter. Det utgjør, som tidligere nevnt, også en latent risiko. Poenget er at dette gjør moralen, fritt definerbar, som det måtte passe for enhver sosial magiker, og jommen assosierer det i tillegg med krav om ubetinget lojalitet og forpliktelse også.  Dette er ikke teori. Det er realitet. Sjekk sekten i Knutby, i Waco, Jim Jones og hundrevis av andre mer eller mindre psykopatiske sektledere.
Og det er jo nettopp det faktum at dette har forlatt all forankring i realiteter, som gjør det mulig.

Som ateist vil jeg hevde mitt alternativ, i langt høyere grad er fundert i realiteter i dette. Saken er den at den vitenskapelige historien, på ingen måte stopper ved verdikjedens toppunkt. Vitenskapen har for lengst kommet bak det. Den mentale sperren, som toppunktet utgjør, handler her om at vår språkbaserte tenkeevne, her møter sin egen biologi, som selvsagt er uten språk. Vi har dyret i oss. Og etter beste evne, evner vår fornuft å navngi mange av de indre fasettene, som ligger i vårt mentale univers. Men her ligger grenser, på samme måte som vårt ytre sanseapparat har sine grenser for vår erkjennelse.
Her må vi ut av førstehånds opplevelse og over i vitenskapens anskuelsesverktøy for å komme rundt det hjørnet. Min enkle skisse av en verditeori handler også om dette. Verdisystemet kobles til en høyst reelt eksisterende del av vår hjerne, som vi kaller det limbiske system. Systemet er faktisk eksisterende. Kjemien i hjernens straffe og belønningssystemer, er hormoner, protein, kjemiske formler, fundert i selveste det periodiske system. Noe så trivielt, men dog fakta. Og det skal ikke mye innsikt til, i evolusjonsmekanismene, før man forstår hva som skal til for at en biologisk basert aktør skal kunne navigere i verden, på en måte som optimaliserer fitness. Og det skal heller ikke mye innsikt til for å innse interessekonflikter mellom aktørene, samtidig som at samarbeid er lønnsomt. Vel, hva kan vi trekke ut av det?

Jeg har arbeidet litt med forskjellige versjoner av verdihierarkiets toppunkt her. Les gjerne gjennom det. Kanskje er det å sette det litt på spissen. For jeg appellerer altså til sindighet og modenhet her.

En sindig og moden ateist, vil til de grader være nysgjerrig på vitenskapen. Vitenskapelig basert kunnskap vil aldri komme i veien for moralen. Og selv om vi ikke kan komme fra er til bør, ved vitenskapelig hjelp, så er vitenskapen likevel med oss, i den grad det er mulig å forankre viktige ingredienser i våre moralske standpunkter i realiteter.
Ta en titt på hjerneanatomien. Vitenskapen har jo funnet moralsystemet her. Ja, du leste riktig. Hjernesentret heter Insula. Les om dette her. Jeg ville blitt overrasket om Peterson ikke visste om dette. Spørsmålet er bare hvordan han forholder seg til det. Mitt poeng her er at vitenskapen her gir en åpning for langt mer omfattende «objektiv» kunnskap om dette, enn der Peterson stopper opp. Det løser selvsagt ikke opp alle moralske utfordringer, som å komme fra er til bør, og sorteringen mellom det subjektive og det objektive. Og det kan heller ikke ha noen avgjørende objektiv autoritet, all den tid også denne hjernefunksjonen produserer mangfold. Dette er utfordringer som er komplekse og som vi ikke kan komme i mål med uten gjennom kompromisser. Hele min moralfilosofi er kunnskapsbasert, så langt som vi er kommet til nå. Det er et vesentlig etisk prinsipp. Men vi kommer jo ikke i mål med bare kunnskap. Og for meg handler det da ikke lengre om «logisk argumentasjon», eller «sannheten», men om enkeltmenneskets vilje, til å ta det steget det er å tørre å stå for noe. Dette er oppsummert i tekster om moralsk autonomi, og humankontrakten.  Og mennesket er en sosial art. De moralske spenningene blir til, som følge av de utfordringene det gir å leve i samfunn med hverandre. Og det er nettopp her, den moralske kontrakten, er en nødvendighet, og det er nettopp her vi må ta standpunkt, og tørre å stå for primære-verdier, uten opphav i noe annet enn egen vilje til det gode samfunn for alle.

Og jeg vil da hevde, at som ateist så er jeg langt mer forankret i realiteter, i min moralfilosofi enn noe av det vi har sett i eksemplene over. For jeg søker å basere meg på vitenskap, og jeg søker og holde meg vitenskapslojal. Det er faktadelen, som etterstreber det objektive. Så kommer vi ikke utenom hypoteser og spekulasjoner. Men igjen, jeg søker å holde dem vitenskapslojal.  Når jeg så beveger med «fra er til bør», så er jeg hundre prosent åpen og ærlig om den agendaen jeg har. Den er best beskrevet her. Å, ja da er vi over på verdidommer. Men hvem andre har en verditeori, som meg, og hvem andre har gått inn og analysert beslutningsmekanismene? Er vi over på verdidommer, vel da er det slutt på å peke på alt mulig annet. Vi kommer ikke unna dette. Les gjerne denne teksten om slutninger og beslutninger. Da er vi overlatt til å by på oss selv. Dette er en erkjennelse. Ja, jeg kaller det for ny-subjektivisme, men jeg vil hevde at objektiviteten rekker mye lengre i min filosofi enn noe av det vi her sett i disse eksemplene.