Ikke realistisk rasjonalitet (psaudorasjonalitet)

Videreutvikling av denne refleksjonen finner du her, her , her, her, og her.

Tidligere har jeg knyttet realisme begrepet nært opp mot rasjonaliteten. Det er ikke nødvendigvis den hele og fulle refleksjon vedrørende rasjonalitet.
Vår hjerne sysler med mye. Vi merker oss at den også beskjeftiger seg med forestillinger om forhold er informasjonsmessig langt borte eller direkte utilgjengelige. Det kan handle om fortid, fremtid, det som er langt borte i eller utenfor vårt kjente univers, gudeverden, døden, eksistensen, andre menneskers tankeverden, dyrs opplevelser osv. Vi konstaterer at hjernen har en universalitet i forhold til virkelighetsoppfatningen. Om vi ser på alle mennesker som har levd i fortid og nåtid, så ser vi at den virkelighet individet må forholde seg til kan endre seg dramatisk. Andre arter ville ha dødd ut med så store variasjoner. Men vår hjerne har en innebygget universalitet i det å forholde seg til forskjellige virkeligheter. Og det går lengre enn som så. Fantasien er med oss i all vår erkjennelse, men fantasien har potensiale langt utover dette. Fantasien kan skape egne imaginære verdener. Vi går forholdsvis lettvint inn i spill, fortellinger, myter religioner og romaner. Alle inneholder de sin egen virkelighet og sin egen logikk. Vi anvender den samme rasjonaliteten på imaginære virkeligheter. Vi skjønner at det er en katastrofe når Harry Potter mister tryllestaven sin, og det er en gyldig rasjonell øvelse å innse at han må få tak i den før Voldemort finner den.
På samme måte evner vi å opptre rasjonelt i en fullstendig kunstig spillverden som «World of Warcraft».
Denne type refleksjoner gjør det meningsfylt å snakke om en ikke-realistisk rasjonalitet. Denne evnen er først og fremst en fordel for menneskets evne til å tilpasse seg forskjellige miljø på kloden. Men den er også fundamental for religion, myter, tradisjoner, vitenskap, kultur osv.
Men, som tidligere nevnt har vi mange forestillinger som ligger i ytterkanten mellom det reelle og fantasien. Vår virkelighetsoppfatning kan jo aldri bli gjennomført realistisk og hjernen utfyller dette med fordommer og andre forestillinger i den hensikt å gi en illusjon om sikker virkelighetsoppfatning. Dette innebærer nok så stor mental frihet i forhold til slike forestillinger.

Et eksempel på en slik forestilling er den adventismen jeg vokste opp med. Den har en fot i den virkelige verden, med verdenshistorien, vitenskap og forskning der det passer, menneskesamfunnene osv. Men så strekker den seg snikende ut av det realistiske, med forestillinger om synd, ånd, profeti, bønn, nådegaver osv. og over i fantasien med Gud, Satan, himmelen engler og spillet mellom disse.

Et annet eksempel er Anders Bering Breiviks og likesinnedes virkelighetsoppfatning. Også her begynner oppfatningen med de nære ting. Det er snakk om verdenshistorien, kultur utviklingen, Islam som en høyst virkelig religion, terrorisme, dagens politiske landskap osv. Men så sklir det over i gruppeforestillinger om muslimer, en tendensiøs historieforståelse, glorifisering av det europeiske middelalder samfunn, konspirasjonsteorier, demografiske feilslutninger osv.  

Mennesker som har slike virkelighetsoppfatninger og handler i henhold til det, kan nok kalles for rasjonelle. Vi skal også ha stor respekt og ydmykhet i forhold til dette. Vi befinner oss jo ofte på områder hvor den mentale friheten må være stor på grunn av våre erkjennelsesmessige svakheter.  Men er det realistisk?  Det er nok intet entydig svar på. Jeg tenker, som overskriften sier, at dette er ikke-realistisk rasjonalisme. Forskjellen mot ekte realisme er evnen til å agere i forhold til forestillinger man burde ha innsett er svært usikre. Jeg kan også ha forestillinger om fortiden, om universet om guder og demoner. Men jeg agerer i svært liten grad i forhold til dette.  Det vil si at jeg unngår å kalkulere med dette når jeg tar mine beslutninger i den virkelige verden.