Informasjon med en subjektivistisk vinkling

Innledning

 

Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer.

Hva skal man svare når man hører utsagn som «informasjon blir ikke til av seg selv», eller at «Den andre termodynamiske lov sier at entropien vil øke i ethvert system. Det vil si det blir mer rot og mindre informasjon»?

Hva er informasjon?  Den subjektivistiske ryggmargsrefleks sier at informasjon er et abstrakt begrep. Det vil si at det ikke har fysisk eksistens på samme måte som materie eller energi. Vi har ingen fysiske instrumenter for måling av informasjonsmengde. Så hva snakker vi da om? Jeg har dvelt med begrepet i mange år, og kommet til en slags definisjon, en subjektivistisk definisjon som jeg kommer tilbake til.  Men jeg må innrømme at jeg synes begrepet er vanskelig å få hundre prosent has på.

Det perfekte kaos

Om vi tar utgangspunkt i entropi, og vi snakker om «økende entropi», hva er da maksimum entropi? Det må jo være kaos som er hundre prosent perfekt. Hva betyr det? Da kommer jeg til å tenke på hvordan man skaper tilfeldigheter i datamaskiner. Tradisjonelle datamaskiner er hundre prosent deterministiske. Det vil si at tilfeldighet egentlig ikke eksisterer. Men ofte betinger løsninger på oppgaven at datamaskinen må tilby funksjonalitet som produserer, tilfeldigheter. Mange spill hadde ikke vært mulig uten at det også skjer tilsynelatende tilfeldige hendelser. Så hvordan skaper utviklerne tilfeldigheter? Her er det utviklet en rekke matematiske prosedyrer for å skape tall-rekkefølger uten noe synlig system i seg. Disse har man implementert og skapt såkalte «random generatorer». Man kaller det for psaudo-tilfeldighet. Det vil si at det ikke er ekte tilfeldighet, men det fremstår for oss mennesker tilfeldige tall. Grunnen til at vi oppfatter dette som tilfeldige tall, er at den menneskelige hjerne ikke klarer å avdekke noe mønster i det. Det er et mønster i det, men det er så komplekst at det krever et matematisk geni for å avdekke det. Ofte er det slik at man kan starte en slik generator ved å bruke et «frø» som inngangsbetingelse. Da kan man gjenta nøyaktig den samme rekkefølgen på nytt, og putte resultatet inn som et nytt «frø». Dette har jeg brukt til f.eks. å lage krypteringsalgoritmer. Andre muligheter er f.eks. å beregne den uendelige tallrekken av desimalene bak PI.
Men om vi skulle begynne å tenke filosofisk på dette, så vil jo forsøk på å skape det perfekte kaos, dreie seg om å gjøre det umulig å avdekke noe som helst slags mønster i kaoset. Man kunne, for eksempel, teste de forskjellige randomgeneratorene ved å la dem produsere store mengder tilfeldige tall, så kunne man la statistikeren kaste seg over dette for å se om de klarte å finne trender. Hva om f.eks. tallet 587 opptrer dobbelt så hyppig som 586? Aha!  ville statistikeren sagt, dette er en dårlig random-generator fordi spredningen av tallene ikke er perfekt. Vi kan gjøre forutsigelser. Kaoset er ikke perfekt.
Men la oss nå si at vi produserte en milliard tilfeldige tall, og statistikeren klarer ikke å finne noe mønster i kaoset. Vi har altså noe som ligner på det perfekte kaos. Men er det uten informasjon? Absolutt ikke. Statistikere og matematikere har kanskje holdt på i flere tiår med tallmengden. Kanskje en eller annen smarting har kommet opp med en metode for å bevise at her kan det ikke være noe mønster. Men det er jo også informasjon.

På et vis inneholder tallmengden en slags orden. (f.eks. at ingen tall forekommer oftere enn andre tall) Den oppfyller alle krav som skal til for å si at her er det intet mønster. Det skal noe til for at det skal være mulig. Kanskje er det umulig.

Er du en av dem som kaster deg over lotto-statistikken? 3-tallet har ikke forekommet i løpet av de 12 siste ukene, så nå er sannsynligheten stor for at det dukker opp igjen. Tester viser at vi mennesker ser mønster, selv der det ikke er noen. Noen fikk det for seg at rock og pop-musikk inneholdt sataniske baklengsbudskaper. Musikken ble spilt baklengs over en lav sko. Og man fant tonnevis av budskaper. Vi mennesker har mentale funksjoner for å skape mønstre og se sammenhenger. Dette er en svært nyttig funksjon som er med til å hjelpe oss å handtere de utfordringer vi møter. Men selvsagt er ikke denne funksjonen presis. Selvsagt ser vi mønstre fordi vi tillegger mening og sammenheng der det ikke nødvendigvis er noen. Om vi skulle skape et system totalt uten informasjon, så måtte vel det være vakuum.  Men selv det absolutt tomme intet har jo den informasjonen at det er et «absolutt tomt intet».

Alt dette forteller meg at oppfattelse av orden og informasjon har mer å gjøre med mentale prosesser, enn det har å gjøre med fysiske realiteter.

Hva er informasjon?

Her starter jeg med et sett med definisjoner og postulater. Her er det viktig å forstå mitt syn på begreper. Begrepers innhold og avgrensing er ikke normative. Dette er konsepter som er fleksible og kan tilpasses. Så når jeg definerer informasjon, sa handler det ikke om at jeg krever «all verdens oppslutning» om denne måten å definere begrepet på. Det eneste som gjelder er at dette er en betingelse for at du skal kunne sette deg inn i måten jeg tenker på. Det krever at man mobiliserer litt fleksibilitet for å kunne sette seg inn i andres tenkning.

Her er min liste over definisjoner og postulater rundt informasjon.

1)      Definisjon: Informasjon er noe som representerer noe annet
Dette er en grunndefinisjon. Dette avgrenser informasjonen fra tingen i seg selv. Dersom informasjon er noe som representerer noe annet, følger det naturlig at informasjonen ikke kan være dette «noe annet».

2)      Definisjon: Informasjonsstruktur = Informasjonsenheter som er bygget sammen i strukturer som defineres av informasjon
Her er det vesentlig å forstå at representasjonen og forestillingene i seg selv ikke trenger å ligne på det som representeres. Her kommer et «nytte»-perspektiv inn som kan være filosofisk vanskelig. Poenget er at det er nytteverdien av representasjonen som avgjør meningsverdien. Problemet med «nytteverdi» er at det betinger relevans: «Nyttig i forhold til hva?». Vi er biologiske vesener. Denne relevansen skapes av «Det naturlige utvalg» og da særlig Fitness. Dette gjelder altså på basisnivået. I høyere lag vil relevansen styres av individuelle verdi-systemer.

3)      Definisjon: Datastrøm= En datastrøm er en fysisk prosess som utbrer seg i tid og rom, hvor nå-tilstanden er påvirket av tidligere tilstander.
Det grunnleggende her er at nå-tilstanden også kan fungere som en representasjon av tilstander i fortiden; noe som representerer noe annet. Det er dette som gjør det potensielt mulig å høste informasjon ut av datastrømmen.
Noen naturlige fysiske prosesser er av en slik art at de utbrer seg i omgivelsene. For eksempel lys. Dette blir ikke til datastrømmer før de fanges opp av sanseapparat eller tekniske innretninger for informasjonsfangst, for eksempel kamera.
Se gjerne den gamle refleksjonen om informasjons forvrengning og guiden til erkjennelsesteori.

4)      Definisjon: Konvensjon: En avtale om representasjonsform

5)      Definisjon: Signalstrøm= En datastrøm som er kodet av et informasjonssystem med utgangspunkt i en konvensjon
Min tidligere nyansering mellom dette, var mellom naturlige og kunstige signalstrømmer. Dette har jeg endret på. Jeg snakker nå om kodede eller ukodede datastrømmer. Kodede datastrømmer er signalstrømmer. Tanken er at dette er signaler som er kodet med intendert budskap ved hjelp av konvensjoner. For eksempel MORSE.

6)      Definisjon: Fortolkningsskjema=Informasjonsstruktur som benyttes til å fortolke en datastrøm

7)      Definisjon: Fortolkning = En syntese mellom datastrøm og fortolkningsskjema
Formelen for informasjon er altså Informasjon=datastrøm + fortolking. Alternativt Signalstrøm + fortolkning.
I denne formelen er altså informasjon definert for andre gang. Dette står ikke i motsetning til den første definisjon, men utfyller den. Konteksten her handler om det minimum ressursapparatet som må til for å kunne høste informasjon ut av datastrømmer. Men her det vesentlig å poengtere at det er meningsløst å snakke om at datastrømmer «inneholder informasjon». Her kommer subjektivismen inn. Datastrømmen er en nødvendig ingrediens for å kunne «skape» informasjon. I tillegg må vi altså ha interne ressurser i form av fortolkningsskjema og en prosess som skaper syntesen mellom dem. Det er denne syntesen som har informasjon som sluttprodukt.

8)      Definisjon: Medium = fysiske prosesser eller strukturer som har evne til å fungere som datastrømmer
Vi vet ikke om noe annet enn fysiske prosesser. Og vi vet ikke om noen form for datastrømmer som ikke bæres av fysiske prosesser.

9)      Definisjon: Abstraksjon=En informasjonsstruktur som er dekomponert fra en større informasjonsstruktur
Vi kommer tilbake til abstraksjon. Men mitt syn på abstraksjon er sentralt i måten jeg forstår sinnet på, da særlig med tanke på grunnleggende illusjoner. Abstraksjon er det kunstutrykket som gjør det mulig å se helhet, utvikle generelle informasjonsprosesseringsverktøy, og tenke symbolsk.

10)   Erkjennelse: Det er umulig å høste informasjon av en datastrøm uten fortolkning
Om dette er en fullverdig konklusjon av foregående definisjoner kan vel diskuteres. Men dette er en helt grunnleggende erkjennelse i subjektivistisk epistemologi. I praksis er nok aksept av dette premisset spikeren i kista for enhver form for objektiv erkjennelse. Og det er nyttig, fordi det gir den innsikten av at vår erkjennelsesevne aldri kan oppnå erkjennelsens store ideal: Sannhet. Kanskje kan vi til og med hevde at objektiv erkjennelse er umulig. I så fall kan selv ikke Gud være allvitende.

11)   Erkjennelse: Vår forestilling om informasjon er en abstraksjon fra vår forestilling om de fysiske meda som bærer datastrømmer
Vår forestilling om informasjon er et metaperspektiv på noe biologiske organismer har drevet med omtrent siden tidenes morgen. Forestillingen er en abstraksjon, og den refererer ikke noe annet enn andre abstraksjoner. Hittil har vi ingen eksempel på datastrømmer som ikke bæres av underliggende fysiske media.

12)   Postulat: Informasjon er betinget datastrømmer som igjen er avhengig av å bæres av et medium
Om dette er en erkjennelse eller et postulat kan vel diskuteres. Men her går jeg altså så langt at jeg ser bort ifra muligheten for at informasjon kan ha noen selvstendig eksistens uten at den bærers av fysiske media.

13)   Postulat: Informasjon har ingen selvstendig eksistens
Her postulerer jeg dette direkte.

14)   Erkjennelse: Informasjonens innhold er uavhengig av hvilket medium datastrømmen bæres av.
Måten jeg har definert dette på, setter ikke begrensinger på informasjonens innhold. Det setter heller ikke begrensninger på hvordan informasjonen representeres. Det betyr en frikobling mellom medium og informasjon. Samme medium kan bære alt slags innhold, og innholdet kan kodes på all slags media.

De metafysiske forutsetninger for informasjon

At informasjonsmekanismer i det hele tatt er blitt en del av konseptet «biologiske organismer» handler grunnleggende om en ting: Forutsigelsesevne. Og dette er en grunnleggende egenskap ved biologiske organismer. Selveste utviklingskonseptet betinges av dette. Dette har jeg beskrevet her. Jeg gjentar forutsetningene som er listet her:

1)      At fremtiden ligner på fortiden

2)      At verden har høy grad av determinisme

Begge disse forutsetningene opererer med begreper som er kompatible inn i den antropiske referanserammen og derfor mulig for alle mennesker å gripe. Vi snakker da om tid, rom og regelmessighet. Det betyr ikke det samme som at dette er de dypeste grunnleggende egenskapene ved den virkelighet vi befinner oss i. Dit kan vi neppe komme. Det det betyr er at dette er en måte å forstå denne teorien på, som er tilgjengelig for alle mennesker.

Informasjonens nytteverdi for biologiske mekanismer er, som sagt, forutsigelser. Forutsigelse gjør det mulig for organismen å ha innretninger egnet til å møte de utfordringer som fremtiden har å by på. Igjen så er dette formulert innenfor den antropiske referanserammen. På det grunnleggende plan er det ingen hensikt involvert i dette. Dette er heller ikke tenkende systemer. Det handler kun om sortering, rent statistisk, på strukturell stabilitet (overlevelse) og reproduksjon.
Når vi snakker om utvikling fra kjemiske strukturer, til bakterier til flercellet liv, så gir det kun mening å anse helheten i denne prosessen som en form for primitivt informasjonssystem. Da presser vi egentlig definisjonene over ut mot ytterkantene.

En interessant sammenheng her er jo at vi her snakker om prosesser som involverer utallige individer over utallige generasjoner hvor det naturlige utvalg er en vesentlig mekanisme i prosessen. Igjen, om vi strekker definisjonene over, så kan vi si at, sett fra individets ståsted, så er informasjon noe som arves, fra individ til individ, fra generasjon til generasjon. Og det som arves er utrustninger som har vist seg robuste i fortiden. Darwins andre betingelse for Det naturlige utvalg, som er at avkommet må ligne foreldrene, har den dypere forutsetningen at fremtiden må ligne på fortiden. I tider med plutselige endringer i miljøbetingelsene, så døde artene ut fordi nettopp denne betingelsen sviktet. For da lignet ikke lengre fremtiden på den fortiden som artens utrustning passer sammen med.
Så det jeg snakker om nå, er egentlig ikke noe annet enn at vi snur perspektivet på den andre betingelsen for Darwins teori om «Det naturlige utvalg». For nå handler det altså om den grunnleggende nytten i at informasjon er blitt en egenskap ved biologisk liv. Og «nytten» er forutsigelse.

Determinismen er koblet til dette gjennom to ting: For det første, så er forutsigelse avhengig av grader av lovmessighet. Og lovmessighet er ikke mulig uten determinisme. For det andre så er både handlingsrom og handlingsevne betinget av påvirkningsevne. Da blir altså determinismen en forutsetning for i det hele tatt å kunne påvirke.

Med utgangspunkt i dette er altså de fysiske forutsetninger for informasjonsprosesser til stede. Den videre forutsetningen er at det eksisterer fysiske prosesser som utbrer seg i tid og rom. Og den fysiske tilstanden akkurat nå, er alltid resultat av en kjede av tidligere fysiske tilstander. Dermed blir det mulig å anvende dette som en datastrøm. Det blir jo selve definisjonen på hva en datastrøm er (Se punkt 3 i listen over).

Litt mer utfyllende om dette synet på informasjon

Normalt sett, vil jeg altså legge følgende definisjon til grunn når jeg snakker om informasjon:

Informasjon er noe som representerer noe annet

Det har ikke mening å snakke om informasjon uten i sammenheng med et informasjonssystem. Kanskje kan man si at informasjon er grunnstoffet i et informasjonssystem. Men samtidig kan ikke et informasjonssystem eksistere uten informasjon. Disse er integrert i hverandre, og forutsetter hverandre. De er ikke-separerbare tvillinger helt fra den dag evolusjonen oppfant konseptet.

På vår planet er informasjon en biologisk oppfinnelse. Grunnbegrepet er representasjon. Det handler om mer enn enkle naturlige virkning/årsakssammenhenger. En stein som treffer en annen stein, overfører ifølge denne tenkningen ikke informasjon. Det som skjer, er naturlige vekselvirkninger i henhold til materiens iboende natur. Det er alt. Informasjon blir det først når det eksisterer aktører som observerer og interagerer med disse prosessene. For da er det slik at atferden har en hensikt, men for å navigere smart opp mot den hensikten er systemet avhengig av en indre representasjon av signifikante fasetter av omverdenen. Det er informasjon.

Igjen må jeg at beskrivelsen refererer den antropiske referanserammen. Konkret misliker jeg å blande inn hensikts-begrepet inn i dette fordi det kan misforstås. Hensikten i seg selv, er ikke informasjon om omverdenen. Og den må ikke forstås antropisk. Vi snakker evolusjon. Det naturlige utvalg har ingen hensikt, slik som vi forstår det. Det er en naturlig filtreringsprosess. Men denne filtreringsprosessen driver organismene mot økning av fitness, som er et matematisk veldefinert begrep. Så dette kan beskrives rent matematisk hvordan organismer som aktivt agerer oppnår fordeler som passive organismer ikke har, og dermed høyere fitness. Men agering på sansing fra omverden krever indre systemer i organismen som klarer å utnytte datastrømmene som kommer inn via sanseapparatet til å agere smartere enn passive organismer. Jo smartere agering, desto høyere fitness. Dermed skapes et seleksjonstrykk for utvikling av informasjonsbehandlende mekanismer.

Det er viktig å erkjenne at den representasjonen som gjøres av verden, kun er signifikant i forhold til fitness. Det er ikke optimalisering på sannhet eller å forstå verden som den egentlig er. Dette handler kun om hva som virker i forhold til fitness.

Så vi har altså datastrømmer som leveres av sanseapparatet. Her kommer jeg med følgende påstand: Det er ikke mulig for et informasjonssystem å nyttiggjøre seg av datastrømmen uten at den først fortolkes. For eksempel: Dersom du hører et fremmed språk, vil du ikke kunne høste informasjon ut av det. Det er fordi du mangler den informasjonen som skal til for å tolke ordene.

Da jeg for mange år siden skrev min refleksjon om informasjonsforvrengning endte jeg opp med følgende formel:

Informasjon=datastrøm + fortolkning

Med andre ord: Informasjon er en syntese mellom datastrøm og fortolkning.

Begrepet fortolkning gir direkte assosiasjon med et informasjonssystem. For meg er det en grunnleggende observasjon at fortolkning krever noe å forholde datastrømmen til. Det er det jeg kaller en «fortolkningsnøkkel». I et velutviklet informasjonssystem skjer dette ved at datastrømmen forholdes til forhåndslagret informasjon. Prosessens sluttprodukt er ny informasjon. Hvis jeg sier:

«Min bil er blå»

Så vil alle ordene i denne setningen bli analysert ved at den forholdes til forhåndsinformasjon: «Min» betyr den som snakker. «bil»: hjernen henter opp forhåndslagret informasjon om begrepet «bil» osv. Kombinasjonen av datastrømmen og hva «jeg vet fra før», konstruerer informasjonen. Denne informasjon kan da videre bli brukt i senere fortolkninger. Dette er opphav til det jeg kaller for «kunnskapens gravitasjonslov».  

Dersom setningen er formulert på japansk, vil jeg mangle den forhåndskunnskapen som skal til for å dekode dette. Inneholder denne signalstrømmen informasjon? I mine gamle tekster formulerte jeg det slik at «all informasjon er reell informasjon». I dag vil jeg ha sagt at alle datastrømmer inneholder potensiale for informasjon. Men informasjonen blir ikke til før jeg er i stand til å gjøre fortolkninger av hele eller deler av datastrømmen.

Jeg skiller altså mellom kunstige og naturlige datastrømmer. Naturlige datastrømmer er ikke kodet av et informasjonssystem. De er resultat av naturlige fysiske prosesser. For eksempel lys. I dag kan vi kode informasjon i lys. Men det lyset vi ser til daglig er resultat av naturlige prosesser. Lys er et fenomen som er velegnet til å høste informasjon ut av. Men da er det ikke språkforståelse og begreper som fungerer som fortolkningsnøkkel. I stedet er en stor del av hjernen vår, synssentret med all de visuelle funksjoner som følger med, dedikert til å høste informasjon fra lys. Forhåndskunnskapen som anvendes til å dekode dette er i stor grad arvet, og et resultat av utallige generasjoners erfaring med hva som virker og hva som ikke virker. Ut av dette har vi utviklet grunnforståelsen av det tredimensjonale rom, objekter, bevegelse, form, farger osv. Lyset i seg selv, fotonene, er et fysisk fenomen og har lite med informasjon å gjøre.

Så har vi datastrømmer som kommer fra andre informasjonssystemer, for eksempel språk, eller kommunikasjon mellom datamaskiner. Da blir datastrømmene til signalstrømmer. Signalstrømmer er altså datastrømmer som er kodet i enhold til en konvensjon, et språk eller en protokoll.

Det nye med subjektivismen er altså at informasjon ikke anses å eksistere som en del av den naturlige fysiske verden. Dersom universet var uten informasjonssystemer, så vil der heller ikke eksistere informasjon. For informasjonen blir ikke til før et informasjonssystem greier å utnytte naturlige prosesser som datastrømmer og trekke noe nyttig ut av det.

 

Hvor kommer så forestillingen om informasjon som noe som har en egen fysisk eksistens ifra? Opphavet er vårt eget mentale informasjonssystem og spesielt dets evne til å abstrahere.

Det menneskelige informasjonssystemet er så kraftig at det klarer å abstrahere seg opp mange metanivåer. I tillegg har vi utviklet naturlig språk, som igjen tar dette til nye høyder. Vi blir i stand til å tenke om dette på et abstrakt nivå. Det åpner for å gi forestillingen et navn. Det er kun organismer med utviklet evne til symbolspråk som kan stille spørsmål av typen «hva er informasjon?».

Subjektivismen har altså den tilnærmingen at slike begreper og forestillinger har opprinnelse i vårt egne informasjonssystem (subjektet). Begreper som tid, rom, farger, form, hastighet osv. er ikke selvstendig reelt eksisterende fenomener. De har utgangspunkt i fasetter av virkeligheten, som vår hjerne har klart å dekomponere, og navngi. Villfarelsen skjer idet slike dekomposisjoner begynner å leve sitt eget liv og får karakter av å være en selvstendig reell del av den fysiske virkeligheten. For eksempel sier vi at ballen er rund. Men rundheten har ingen eksistens i seg selv. Vi abstraherer en egenskap ved ballen, og gir den et navn. Men uten materie i det tredimensjonale rom kan ikke dette eksistere. I vår hjerne har vi sannsynligvis medfødte fasiliteter som dekoder signalstrømmene på denne måten. Dyp tenkning avdekker dette, og vi setter språk på det. I den prosessen oppstår det en illusjon om at dette er noe selvstendig eksisterende (platonisme). Informasjon kan defineres ved hjelp av den funksjon det har i dette. Da kan man for eksempel hevde som jeg gjør at:

Informasjon er noe som representerer noe annet

Dette sier ikke noe om hva informasjon egentlig er, men vi sier noe om mekanismer i et informasjonssystem. Det gir i alle fall en forståelse av hvordan dette fungerer.

Men informasjon tar jo plass?

Alle som holder på med datamaskiner og smarttelefoner vet at informasjon tar plass. Hvordan kan noe som ikke eksisterer reelt ta plass? Svaret på dette er forholdsvis enkelt. Vi trenger kun å snu problemstillingen på hodet. Et enkelt fenomen er enkelt å beskrive. Fenomenet i seg selv, er seg selv og oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur. Enhver beskrivelse av dette fenomenet er noe som eksisterer utenfor fenomenet i seg selv og som dermed krever en egen fysisk manifestasjon hvor dette blir kodet. Jo større og jo mer komplekst fenomenet er, desto mer kompleks blir beskrivelsen. Beskrivelsen er informasjon. Denne sammenhengen er det Shannons teorem om informasjon omhandler. Da handler det om hvordan det fysiske medium begrenser informasjonsmengde. Noen fristes til å benytte dette som et «bevis» på at informasjon eksisterer. Jeg tenker at det handler om en grunnleggende illusjon, hvor man er minblind på selve abstraksjonen.

Det er nettopp på grunn av at informasjon er ikke selvstendig eksisterende, at vi trenger fysiske strukturer til å representere dette. Dette driver hjernen med. Det er den biologiske teknologien. Og det driver mennesket med i form av, språk, skriftspråk, bøker og stadig mer avansert data-teknologi. Det som fysisk sett skjer, er jo at vi har det originale fysiske fenomenet. Så har vi fysiske strukturer som et informasjonssystem utnytter til å representere fenomenet i informasjonssystemet. Selvsagt er det ikke kopier vi her snakker om. Strukturen, som beskriver fenomenet, har kun den sammenhengen med «originalen», at den lar seg utnytte til å handtere de utfordringer som fenomenet gir.
I dette ligger det at det er biologiske systemer som først «fant opp» informasjon. Informasjonen eksisterer fordi det gir fitness plusspoeng. I dette ligger også den konklusjonen at informasjon ikke eksisterer i et livløst univers. Parallellen til dette er jo at verdier heller ikke eksisterer. Det går på mye av det samme resonnementet.

Hva er en fortolkning?

Om vi tar det foregående som utgangspunkt, kan vi jo forsøke å gjøre en avgrensing på hva en fortolkning er.

Ta gjerne utgangspunkt i denne figuren:

 

Fortolkningens produkt er informasjon. Da snakker vi om fysiske strukturer, formet av datastrømmen, slik at de kan fungere som en representasjon av den virkeligheten datastrømmen har utgangspunkt i. Lagring av informasjon handler om å skape slike strukturer.

Dette er ikke det samme som prosedurale prosesser. Prosedurale prosesser er kjeder av hendelser hvor det ene leder til det andre i sanntid. Kule A treffer Kule B, som treffer veggen og spretter ut og treffer kule C osv.  Det skapes, eller anvendes ingen strukturer som representerer noe som helst i en slik prosess. Dette er ikke et informasjonssystem. Vi kan tenke oss livets første stadium som en slik «stimuli-respons»-modell. Men dette er en passiv modell.

Informasjonssystemer er aktive prosesser hvor informasjon aktivt skapes av dynamiske mekanismer, og hvor denne informasjonen innlemmes i organismens fremtidige responser. Man kan med andre ord ikke sette et 1-1 forhold mellom stimulans og respons, fordi organismen er adaptiv. Den har evne til å lære.

Det å representere noe handler om et informasjonssystems «indre bilde» av noe utenfor det selv. Dette indre bildet er en fysisk struktur som har ikke noe annet funksjon enn å være med å påvirke senere responser. Det er ikke en del av en prosedural prosess, men del av en informasjonsprosess som til slutt bevirker en mer adekvat respons.

En fortolkning blir i denne sammenheng den prosessen som med utgangspunkt i datastrømmen, skaper en syntese med fortolkningsskjema, hvor produktet skaper slike fysiske strukturer. Og, som jeg tidligere har vist, så lar ikke dette seg gjøre uten at signalstrømmen forholdes opp mot informasjon som allerede er der fra før.

 

Evnen til å lære, er sannsynligvis et svært avgjørende steg i evolusjonsprosessens historie. Det er jo dette som egentlig er hukommelse og læring. Konkret så handler dette om evnen til å kunne forutsi. Husk at enhver handling er basert på en forutsigelse av effekten av handlingen. Det behøver ikke å være en bevisst forutsigelse. Det holder at informasjonssystemet forutsier. Forutsigelse er basert på at fremtiden ligner på fortiden. Dermed er systemet avhengig av informasjon om fortiden. Denne informasjon er tilgjengelig, først gjennom arv. Det er strukturer som er formet av utallige tidligere generasjoners prøving og feiling med måter å fortolke informasjon på. Dette representeres av det emosjonelle systemet.

Dernest får vi inn individets egen erfaringsbase, som bygger seg inn som komplekse skjema for fortolkning. Dette er det kognitive systemet.

Selve syntesen kan tenkes i flere nivåer. Man kan tenke seg at vi har ferdig utviklede strukturer som representerer tilstander. Har vi tilstand A eller har vi ikke? Dersom gitte kriterier i datastrømmen oppfylles flagges A. A representerer da et sett med strukturer, som da representerer forestillingen. Kriteriene for flagging ligger i fortolkningsskjemaet. Men dette kan være langt mer komplekst enn som så. Etter hvert som datasømmen kommer inn, gjetter systemet tilstander på svake kriterier. Dette kan svekkes eller forsterkes etter hvert som datastrømmene fortsetter. Slik faller noen gjettinger, mens andre forsterkes. På den måten konstrueres forestillingen ved hjelp av en kreativ prosess som formes etter hvert som signalstrømmer kommer til. Denne måten gir også mulighet for lynraskt å reagere på potensielle farer. For kroppen trenger tid til å bli forberedt på aksjon. Forberedelsesprosessen starter på syltynt grunnlag, og kanselleres dersom videre prosessering viser falsk alarm. Dette er åpenbart en evolusjonær fordel. Men dette er nok ikke den eneste fordelen med dette. For måten dette fungerer på, åpner for nødvendig fleksibilitet opp imot det mangfold av utfordringer som individet eksponeres for.

Måten dette skjer på, i nevrale nettverk er sannsynligvis via iterative assosiasjonsprosesser. Når signalstrømmen kommer inn, vil nettverket forsøke, med utgangspunkt i datamønstrene, å lete etter om det passer med noe som er kjent. Det vil si at inngangssignalene resulterer i et mønster som gir en mulig assosiasjon. Hvordan assosiasjon i praksis foregår er neppe kjent, men jeg gjetter at Hypocampus har en sentral rolle i akkurat dette. På et stadium vil det innkomne mønstret bli gjenstand for en prosess som, med utgangspunkt i minne; det som tidligere er lært, søker en respons om at «her er det muligens noe som kan passe sammen». Det som er lært, representerer, i denne sammenheng, utallige fortolkningsnøkler på utallige nivåer. Her plukkes umiddelbart kandidater etter hvert som signalstrømmen pågår. I den grad dette passer vil fortolkningsnøkkelen passere videre som en mulig fortolkning av signalet. Men signalstrømmen fortsetter og nettverket akkumulerer signalene, som nå enten svekker eller forsterker aktuelle fortolkningskandidater. Etter hvert som signalstrømmen tas inn og akkumuleres så kan fortolkningsskjema forkastes og nye, sterkere kandidater komme inn.

Den filosofiske betegnelsen på denne måten å forstå erkjennelsesprosessen på, kalles konstruksjonisme. Systemet konstruerer forestillingen basert på innkomne signaler. Men her er en vesentlig nyanse med i dette. Det er at alt har utgangspunkt i medfødte strukturer, som er nødvendig for å komme i gang med prosessen. Disse strukturene er det jeg forbinder såkalte arketyper. Det er det samme som Kants anskuelsesformer, med den forskjellen at arketyper er et mye mer omfattende konsept.

I den grad det skjer at prosessen ikke lykkes med å finne kandidater som peker seg ut, så oppstår forvirring. Det kan oppleves så ubehagelig at man, til og med kjenner seg syk. Det å bli sjøsyk er sannsynligvis et resultat av dette. Da handler det om at datastrømmene er så motstridende at hjernen ikke klarer å løse opp i flokene. Som regel resulterer dette i grader av usikkerhetsfrustrasjon. Dette møtes med kreative prosesser som skaper de fortolkningsskjemaer må til for å dempe frustrasjonen. I vår bevissthet opplever vi dette som fantasi.

Men det er viktig å påpeke at dette ikke er et system som er optimalisert på «sannheten», men på tilpasningsevne (Fitness). Dette er også en fundamental filosofisk erkjennelse, som sier noe om menneskets erkjennelsesevne.

Om abstraksjon

Her finner du de beste beskrivelsene her:
https://no.wikipedia.org/wiki/Abstraksjon

Og her:
https://snl.no/abstraksjon

Egen eldre refleksjon om abstrakt og konkret finner du her

For meg er det viktig å legge vekt på at effektiv intelligent utnyttelse av informasjon om tingene, fordrer at man dekomponerer informasjonen i kjente erfaringsområder. Ved hjelp av abstraksjoner flyttes signifikante fasetter av utfordringen, over på anskuelsesformer som muliggjør bedre og mer presise forutsigelser. For eksempel form, som jo både handler om vinkler, sirkler osv. Informasjonssystemet sitter med generell erfaringsbase på slike former. Objekt-forestillingene konstruere opp av grunnformer som kan handteres generelt uavhengig av hva de konkrete tingene er. På den måten griper systemet den helheten ved objektet som er nødvendig for handtering. I bunn og grunn handler dette om ressursutnyttelse i egen hjerne. Den utvikler generell funksjonalitet som lar seg anvende på utallige områder, og som gjennom høy integrasjon står tilgjengelig i utallige sammenhenger.

Eksempel 1: tall
Vi teller 15 fisker. Er da begrepet 15 en del av den reelle virkelighet vi observerer? Går du ned på objektene så finner du ikke tallene. Det er ikke det at det er en sammenheng her. Vi har abstrahert fasetter av informasjon på en slik måte at det blir kompatibelt slik at lar seg handtere med noen mentale verktøy tilgjengelig, og som kan gi nytteverdi i form av raskere prosessering (parallell) og høyere presisjon i evnen til relevant forutsigelse av fremtiden. I dette tilfeller inntrer funksjonalitet som omhandler tallmengder og tallforståelser inn. Det er et delvis innlært verktøy, som nok i bunnen baserer seg på medfødte mekanismer.

Eksempel 2: Farger
Farger er en biologisk teknologi for bedre å kunne høste nytteverdi av datastrømmen i lys. Funksjonaliteten er i bruk på en rekke visuelle områder (mat, dyr, innsekter, mennesker, landskap, pynt osv.). Og det er en kraftig funksjon i hjernen. Jeg har synestesi. Det vil si at min hjerne benytter funksjonaliteten, også på lukt, lyd, smak, ja til og med smerte. I praksis betyr det at jeg for eksempel har fargeopplevelse på smerte.

Dette er eksempel på at funksjonalitet for prosessering av informasjon kan deles ut over mange områder. Med andre ord er det snakk om optimalisering av ressursutnyttelsen i hjernen. Lenge spekulerte man på hva farger egentlig er for noe. Det ble det ikke orden på før på 1800 tallet da man oppdaget at dette handlet om lysfrekvenser. Plutselig kunne dette prosesseres ved hjelp av matematikk. Merk: Dette er en annen måte å anskue det samme fenomenet på. Så nå har vi to måter å handtere det på: Den eldgamle biologiske metoden som har utviklet vår evne til å visualisere dette; farger. Så har vi en «venstre-hjerne-metode», via formler og matematikk. Og vi kobler den ene med den andre og anser den siste for å være nærmere "sannheten" om fenomenet. Men er den egentlig det? Vel den forståelse av lys som dette baserer seg på kan på ingen måte hevdes å være fulldekkende. For dette handler om lys forstått som bølger. Men fenomenet skulle vise seg å ha andre egenskaper som ikke passer inn i dette. Nei dette er ikke sannheten. Begge deler er abstraksjoner nyttige til sine formål for handtering av informasjon.
Så på hvilken måte eksisterer fargene? Vi oppdager at dette har mer å gjøre med informasjonssystemet i vår egen hjerne. Det står i en kompleks sammenheng med fasetter av fenomener i virkeligheten. Men jeg tror det nærmeste vi kommer er en erkjennelse av at dette handler om informasjonsbehandlingsprosesser.  Og fordi det er uttrekk av fasetter av vårt eget informasjonsbehandlingssystem vi snakker om så passer det bedre å snakke om dette som abstraksjoner. Vi trekker ut de fasetter av informasjonen som kan behandles med generalisert funksjonalitet.

Eksempel 3: Helhet
Abstraksjon handler også om å se helheten. Husk hva informasjon er til for, nemlig å forutse. Går vi tom for dyrefor før våren kommer? Dette kan vi følge med på med å observere mengde for hver dag og følge med på hvordan det minker. Vi har utviklet teknikker for å kvantifisere den mengden vi måler. Dermed har vi en abstraksjon som er kompatibel med det verktøyet vi har utviklet som kalles matematikk. Det gjør oss i stand til å forutse og treffe nødvendige tiltak. Vår hjerne ser ut til å være spesialisert på å lete etter sammenhenger og mønstre. Dette er et kraftig verktøy som har vist seg å forsterke vår evne til å forutse verden. Det handler åpenbart om en egenskap som er biologisk utviklet fordi det har gitt biologisk avkastning (fitness). Dette er funksjonalitet som fungerer i stort og smått.
Det subjektivistiske synet på helhet er altså at det handler om abstraksjoner som ofte viser seg nyttige for oss, nettopp fordi det øker presisjonen på forutsigelsene.


 

Eksempel 4: abstraksjon for konvertering til kjent fortolkningsskjema

I skrivende stund gjennomlever vi Covid19 pandemien. Kurven over viser utviklingen i antall positive tester pr. uke. Ut av dette kan vi umiddelbart intuitivt se at dette var høyt på våren, at det er slakk oppadgående utover høsten man at vi har en nedadgående trend akkurat nå de siste ukene.

Hvorfor er dette presentert på denne måten? Faktisk er det vel at min språklige beskrivelse av det er langt mindre intuitiv enn bare å se på kurven. Enda verre ville det vært dersom vi kun hadde datasettene å forholde oss til, i form av tall.

Denne måten å fremstille komplekse sammenhenger på ble oppfunnet av Descartes i første halvdel av 1600-tallet. Dette er en type fremstilling vi i dag tar for gitt. Forutsetningene for et slikt diagram er en viktig abstraksjon, nemlig tallene. Menneskets evne til å telle kan ha sin opprinnelse i språkferdigheter. Før det har nok hjernen utviklet funksjonalitet for å handtere mengder, en egenskap som er viktig i svært mange sammenhenger. En del av dette er nok at vi rent intuitivt ser forskjell f.eks. på to og tre personer. Kanskje går denne intuisjonen høyere. Vi ser for eksempel at sjimpanser har denne intuisjonen og den går nok langt høyere ifølge eksperimentene. Men kommer vi opp i noen ti-talls, så er det slutt. Da er det andre funksjoner som overtar. Vi ser forskjell på en stor og en liten flokk. Sannsynligvis benytter vi oss av evne til å se forskjell på størrelse, til dette formålet. Med språket har mennesket satt navn på mengder, og skapt tallinjen. Vi telte naturlig til 10 fordi vi har 10 fingre. Derav 10-tallssystemet. Tallinjen og de utallige teknikker som er utviklet rundt dette, er kulturell arv. Dette er abstraksjoner som har vist seg ekstremt nyttig i utallige sammenhenger.

Descartes geniale oppfinnelse flytter så denne abstraksjonen over i det visuelle domenet. Vi har et sanseapparat som høster informasjon fra lys. For menneskearten er sannsynligvis dette det viktigste sanseorganet. Det kan man sannsynliggjøre fordi det visuelle hjerne sentrerte som ligger i bakhodet er det klart største sanseorganet vi har. Dette gjelder på ingen måte alle pattedyr. Hos svært mange arter er det luktesansen som er den viktigste. Kanskje en intelligent art med denne utrustningen ville oppfinne kjemiske ekvivalenter til denne type oppfinnelser.
OK, så en del av funksjonaliteten er navigering på to-dimensjonale flater. Det er en del av en teknologi for navigering i det tre-dimensjonale rom. I denne sammenheng kaller vi dette for fortolkningsskjema. For dette er funksjonalitet som ligger der klar til å ta i bruk idet datastrømmene fra øynene flyter inn i systemet. Og dette er som sagt det største sansesentret vi har.

Det å tegne et todimensjonalt koordinatsystem, og som i dette tilfellet la x-aksen representere tid (som jo er enda et fortolkningsskjema) og y-aksen representere en hvilken som helst mengde, er vi i stand til å konvertere denne sammenhengen over til visuell anskuelse. Dermed har vi tilgang til et vell av intuitiv funksjonalitet for analyse, forståelse av fenomenet. Dette øker dramatisk vår evne til å gjøre gode forutsigelser og forholde oss til utfordringen på en langt mer sofistikert måte.

Det som gjør dette mulig, er evnen til abstraksjon. Vi har altså strukturer som representerer utdrag av virkeligheten, og ut av dette dras det da ut fasetter av denne informasjonen, som dermed lar seg handtere på en mer sofistikert måte, ved å anvende funksjonalitet, som i utgangspunktet er utviklet som støtte på helt andre områder.

Abstraksjon språk og illusjon (Den platonske illusjon)

Den illusjonen at abstrakt funksjonalitet i seg selv representerer en virkelighet utenfor informasjonssystemet.

I tillegg til, hos Platon, så er denne illusjonen svært utbredt, både blant filosofer og andre tenkere. Begrunnelsen for å anta at dette er en illusjon handler om at vi i dag har langt større muligheter til å forstå hva abstraksjoner er, og hvorfor de er nødvendige i alle komplekse informasjonssystemer.

Opp gjennom tiden har jeg brukt en del innsats på å imøtegå dette i metafysikken. Men denne tilnærmingen med utgangspunkt i abstraksjon, er kanskje den som forklarer illusjonen best.

Ingen goder kommer uten bivirkninger. Heller ikke abstraksjon. Men før vi går videre på bivirkning må en viktig side-effekt nevnes. Artene har holdt på med signalspråk gjennom utallige generasjoner. Vår art har altså tatt dette til stadig nye høyder. Mye har måttet klaffe: gener, hjerne og ikke minst anatomi. Dette må en gang ha kommet til et stadium hvor vår evne til å abstrahere kobles opp mot språket. Etter hvert vokser symbolspråket frem. Jeg er blant dem som tenker at dette fungerer som en katalysator som mangedobler vår bevisste tenkeevne. Det meste av vår bevisste tenkning skjer i form av språk.

Men som sagt, er dette neppe uten bivirkninger. Vi evner etter hvert å kle våre indre abstraksjoner i en språkdrakt. Det skaper en indre verden i oss, som ikke lengre har noen klare forhold til den fysiske verden. Lenge har nok arten levd i disse to verdener med dyrets intuisjon og umiddelbare aksept. Men før eller senere har refleksjonen vært der. Man har oppdaget en verden i seg selv som på et vis virker frakoblet fra den fysiske verden. Jeg kaller det for en bivirkning, kanskje fruktbar, men også på den måten at det blir en del av en illusjon om en annen verden som vi kjenner inni oss som er noe annet enn den fysiske verden. Vår evne til abstraksjon har skapt et blindspor. Det navngis ånd eller sjel, eller bevissthet i moderne språkdrakt. Og forestillingene er fremdeles og lever i beste velgående i de fleste kulturer.

Læring

Jeg har beskrevet fortolkningsprosessen som en konstruktiv prosess, hvor forestillingen konstrueres kreativt. Dette er en kostbar prosess, som tar tid. Da handler det ikke bare om sanntid, men slike konstruktive prosesser kan foregå over lang tid. Uansett, det faktum at dette er en kostbar prosess, er noe som truer effektiviteten i systemet. Det skaper latens for seleksjonstrykk på effektivisering i form av snarveier og lagring av resultater. Innenfor datateknologien kalles dette for «caching». Da handler det om lagring av resultater vi kan komme til å trenge senere i hurtigminne, og på den måten spare tid og ressurser på å fremskaffe informasjonen på nytt. På samme måte vil hjerner som utvikler evne til å «hurtiglagre» resultater som kan gjenbrukes, ha en fordel.

I logikken opererer vi med begreper om induksjon og deduksjon.  Selv om dette ikke er formelt direkte overførbart tenker jeg at det gir mening å si at det å utvikle erfaringsbasen ligner på en induktiv prosess. Det er dette som er den konstruksjonsprosessen som er beskrevet over. Når dette er gjort og forestillingssystemet fester seg, så blir dette benyttet deduktivt i neste omgang. Altså i stedet for å gå gjennom den samme konstruksjonsprosessen hver gang, så lagres resultatene slik at de er klare til benyttelse neste gang det er relevant.
Med andre ord vi utvikler kompetansen gjennom induktive prosesser, og benytter kompetansen i deduktive prosesser.
Det er fortolkningsskjema som utvikles. Da er det ikke nødvendigvis slik at fortolkningen skjer strengt deduktivt med utgangspunkt i fortolkningsskjema. Intuitivt handler dette om gjenkjennelse. Vi gjenkjenner situasjonen og benytter den erfaringen i det vi responderer. Det er først i dialog med andre at vi tvinges til å fremstille dette på en systematisk måte. Derav utvikles formell logikk, som verktøy i kommunikasjonen mellom oss. Men her skal vi være oppmerksomme på at gjenkjennelse ikke er det samme som logisk analyse. Det er heller grunn til å tvile på at intuisjonen har stor grad av systematisk logisk analyse i seg. Ofte kan nok dette handle, som sagt om gjenkjennelse, og nærliggende logiske slutninger. Det er først når vi systematiserer at vi kan oppdage at logikken har hull i form av såkalt stumme premisser. Da kan det være en fristelse å tro at premissene, er formulert intuitivt. Jeg tenker at det kan være en misforståelse basert på en antroposentrisk referanseramme.  Mer sannsynlig er slutningen enkel. Den er en snarvei, som kanskje fungerer i de fleste tilfeller, men med fare for å forutsette premisser som hverken er formulert eller evaluert. På rent intuisjon så opererer hjernen deduktivt, inklusive en rekke snarveier med risiko for tankefeil.

Det er derfor vi er i behov av dialog, særlig der konsekvensene kan bli betydelige. Og nettopp vår evne til kommunikasjon med hverandre blir jo enda et høyere lag i denne prosessen. Vi er ikke alle der at vi kan spekulere ut alt. Og ofte utvikler vi kunnskapen bedre sammen. Vi er i stand til å bygge videre på andres konstruksjoner og formidling av kompetansen via språk. Dette er den kulturelle arven, som kommer i tilligg til den individuelle livserfaringen.
Uansett så er poenget her at læring er videreutvikling og utvidelse av fortolkningsskjema. Samlet sett blir dette til det jeg kaller for felles referanserammer for forståelse av verden.

Hva med DNA?

DNA består av kombinasjoner av fire varianter av DNA nukleinsyre (A,T,C,G).  Disse kombineres i grupper på fire og fire. Vi har dermed et system som kan bære store mengder informasjon.

Mye av grunnen til å ta opp dette temaet handler om hvordan DNA blir brukt til å underbygge såkalt ID (Intelligent Design). For her heter det at informasjon ikke kan bli til av seg selv. Informasjon kan degenerere som følge av fysiske prosesser, men aldri motsatt. Ingen mennesker har skrevet det som står i DNA, ergo må det være gudene, siden det å skape informasjon kun kan gjøres av intelligente vesener.

Men, i henhold til egne refleksjoner om hva informasjon er, er DNA informasjon? Jeg har sagt at informasjon=datastrøm pluss fortolkning. Datastrømmen representerer det fysiske DNA. Skjer det en fortolkning? Vel, det blir et definisjonsspørsmål. Dette er ikke fortolkning på den måten som vi kjenner det fra biologiske hjerner. Det som skjer, er en kompleks kjemisk prosess hvor DNA styrer på hvilken måte aminosyrer settes sammen (syntetisering). Dette kan sammenlignes med et såkalt ortogonalt språk, hvor det er et en-til-en-forhold mellom symbol og betydning. Vi snakker altså om en mellomting mellom flertydige naturlige språk slik vi kjenner det og en fysisk prosess hvor enhver kombinasjon gir en entydig respons. Dette er den siste varianten, men i en mer kompleks form. Men slik kan også kommunikasjon mellom datamaskiner også fungere, og vi kaller det for informasjon. Cellen er en form for informasjonssystem. Men virkemåten ligger kanskje nærmere datamaskiner enn biologiske hjerner.

Men hva kan man si om informasjonsmengden i DNA? Når DNA muterer og en kodebit får en annen kombinasjon, har vi da fått mer eller mindre informasjon? Vi innser at det er meningsløst å stille spørsmålet. Det eneste som skjer er at signalstrømmen er forandret. Visse typer mutasjoner kan åpenbart medføre endring i informasjonsmengde. For eksempel kan gener bli kopiert, eller de kan bli kuttet opp. I slike tilfeller kan vi ende opp med at informasjonslagringskapasiteten endres opp eller ned. Men det å si at vi får mer eller mindre informasjon, bare ved å endre koden, blir meningsløst.

Maskinkode, som er den reelle koden som eksekveres i en datamaskin, kommer i bunter på 8 bits (bytes). Men en instruksjon kan bestå av en eller flere bytes. Hva nå om programtelleren bommer på starten av programkoden, slik at det som skulle vært første instruksjon, egentlig er en data-byte som fulgte den første (som ble borte). Da blir denne fortolket som en helt annen instruksjon. Resultatet blir kaotisk. En og samme informasjon kan altså enten gjøre noe meningsfullt for oss mennesker, eller bli bare tull. Hva er mer eller mindre informasjon i de to scenarioene? Fysiske prosesser kan skape DNA. Datastrømmen er tilfeldig. Vi kjenner kun til en prosess som kan skape avvik fra en slik tilfeldighet, og det er Det Naturlige Utvalg, naturens egen kreative prosess. Gjennom ufattelig mange forsøk og gjentakelser vil naturlig utvalg sortere på de kombinasjoner som gir vertscellene øket biologisk suksess.

DNA kan kobles sammen i ufattelig mange kombinasjoner. Bare en forsvinnende liten andel av disse kombinasjonene er av en slik art at det gir en levende celle (det tilhørende informasjonssystemet) en fordel. Det må et informasjonssystem til for å fortolke om en kombinasjon skal regnes som informasjon eller som kaos. Forskjellige informasjonssystemer vil gi forskjellig svar. Dette gjør at begrepene informasjon, og informasjonsmengde blir subjektive abstrakte begreper. Men noe objektivt kan man få ut av dette. Rent statistisk vil det perfekte kaos skape en slags orden på den måten at fordeling og forekomst vil være omtrent likefordelt mellom alle varianter. Vi burde altså forvente at man i en stor prøve f.eks. fant like mange T som C. Men man kan tenke seg utallige fysiske sorteringsprosesser som ville forskjøvet denne balansen. Det naturlige utvalg er en slik sorteringsprosess, og vi kan forvente å måle objektive avvik fra det perfekte kaos. Det slike objektive avvik forteller oss er at her foregår det en eller annen form for filtrering eller sortering.

Det er intet fysisk i veien for at dette kan skje. Det et er ikke i strid med Den andre Termodynamiske Lov. Årsaken er at systemer som tilføres energi utenfra (sola), godt kan ha mekanismer som lager filtreringer vi mennesker oppfatter som orden.

Konklusjonen er at dette er prosesser som er en mellomting mellom naturlige prosesser og informasjonssystemer. Kanskje kan man si at det naturlige utvalg, i kombinasjon med det maskineriet en levende celle utgjør, kan kalles et «arke-informasjonssystem». Det er et forstadium, men kan ikke regnes helt inn under den paraplyen vi regner som fullblods informasjonssystemer. Og egentlig er jo dette ikke mer enn vi kunne forvente, gitt en utviklingsprosess slik som evolusjonsteorien skisserer.

Hva med kvantefysikken?

Den som hiver seg på kvantefysikken vil raskt kunne fristes til å begynne å spekulere på om ikke dette i bunn og grunn handler om informasjon, eller knapphet på informasjon. Dette går jeg nærmere inn på her. Oppsummeringen er at det kan se ut som at naturen, på et helt grunnleggende plan er gjerrig på informasjon. Dersom vi levde i en datasimulering og forutsetter at lagringsplass er en knapp ressurs, så er dette nettopp hva man kunne forvente å finne. Dersom intet i universet krever at akkurat det elektronet, akkurat nå må ha en eksakt posisjon, så trenger vi ikke å bruke lagringsplass på noe som er unødvendig. Et super-operativsystem vil på disse laveste nivåene dynamisk tilordne eller frigjøre lagringsplass alt etter behov. Når vi tenker oss om, så er det umulig å kunne beskrive et uendelig antall posisjoner på en avgrenset linje, uten å ha tilgang til uendelig antall mulige lagringsplasser. Da er det rimelig at linja stykkes opp i et antall faste minstedeler. Dette utrykker seg altså i naturen som kvanter.

Er dette da et bevis på at vi lever i en simulering? Selvsagt ikke, men det er jo god mat for fantasien. Det kan finnes andre muligheter, både tenkbare og alt vi ikke greier å komme på. Men det gir en indikasjon på at den virkeligheten vi opplever og prøver å beskrive har basis i noe underliggende som vi ikke kan komme til, og som er begrenset. Dersom det er tilfellet, er vi kanskje ikke i nærheten av å komme til bunns i den virkeligheten vi prøver å forstå. Da møter vi igjen på det som er et vesentlig subjektivistisk poeng, nemlig at vår erkjennelsesevne er begrenset, at det alltid vil dukke opp spørsmål som strekker seg bak og utenfor vår forståelse, og at slik vil det alltid være.

 

Oppsummering

Den subjektivistiske oppfatning av informasjon er at dette er en abstraksjon. Den har ingen selvstendig eksistens. Informasjon har kun mening i samspill med informasjonssystemer. Utenfor dette eksisterer det bare fysiske prosesser som skaper potensielle datastrømmer som kan «høstes» for informasjon. Men det krever fortolkning, altså at informasjonssystemet på forhånd har strukturer som informasjonen signalstrømmen syntesers med. Det skaper informasjon. Naturlig har dette relevans bare for avanserte biologiske systemer. Dette er prosesser som akkumulerer, konstruerer og distribuerer informasjon. Derav ender jeg med sitatet jeg begynte med:

Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer.

 

Tillegg: Konsekvensen av det subjektivistiske synet på informasjon

Jeg har nevnt det før, men nå sier jeg det igjen. For når jeg nå påpeker at dette er et syn på informasjon som er forsøkt hel-integrert med synet på mennesket som et biologisk evolvert vesen, og hva vi eller måtte ha av solid kunnskap på områder som nevrologi, hjerneforskning generelt og psykologisk forskning, så vil det kanskje streike for enhver filosofisk tenker. For temaet her, ligger jo i bunnen av selve epistemologien, altså den filosofiske tilnærming til spørsmål om hvordan man kan vite noe i det hele tatt.

Hvordan kunne man erverve kunnskap, uten først å ha utgangspunkt i en epistemologisk basis? Og om den ikke var på plass, hvordan kan man da feste lit til den kunnskap som er utviklet, for så å anvende dette som utgangspunkt til en ny runde med den epidemiske basis?

Min respons på denne utfordringen er at den gjenspeiler den utfordringen som dette synet på informasjon representerer. I subjektivistisk filosofi er sannhet et utopisk begrep. Dette innebærer et mål om å kunne nærme seg sannhet, men at det hele avgrenses av en utopisk sone.

Den veien mennesket beveger seg i sin kunnskapsutvikling handler derfor om vekselvirkning, eller kanskje en form for dialektisk utvikling.

Det betyr konkret en utvikling fra filosofi til vitenskap til forskning til resultater så videre til filosofi som kanskje i sin tur skaper nye perspektiver for vitenskapen, og slik fortsetter utviklingen. Jeg tenker at det å komme videre med informasjonsbegrepet representerer en rekke åpninger opp mot barrierene forskning og tenkning butter mot i vår tid.

Et område er forskning på bevissthet, hvor jeg har gjort et lite forsøk på å peke på hvilke muligheter som eksisterer. Se her.

Videre kan dette grunnsynet bidra til å avmystifisere våre forestillinger om informasjon i seg selv. Vi har vært inne på problemstillinger som DNA, og så vidt inne på kronjuvelen i intelligent design: Hvor kommer informasjonen fra? Denne forklaringsmodellen gjør spørsmålet overflødig.

Et annet område handler om å øke bevisstheten på hvordan vår egen biologiske referanseramme kan fungere som et fengsel med risiko for å blokkere for videre kunnskapsutvikling i en mer konstruktiv retning. Vi har vært inne på kvantefysikk, hvor denne utfordringen, etter min mening, blir svært synlig.

I mine gamle tekster om metafysikk gjengir jeg ideen som kalles for «bootstrap». Her presenteres problemet med at enhver vitenskapelig teori alltid vil avgrenses av aksiomer, postulater og ikke minst empirisk bestemte verdier på variabler. I dag ville jeg nok hevde at dette er en nødvendig konsekvens av epistemologiske begrensinger som aldri kan overkommes. Dette handler igjen om at informasjonssystemet alltid vil være avhengig av fortolkningsskjema for å kunne gripe empirien. Uansett hvor langt vi klarer å skyve dette, vil vi aldri kunne klare å komme ut av det, nettopp fordi dette er en del av informasjonsmekanismens innerste natur.
Men, som nevnt i denne teksten, så kan det være at man ender opp med relasjonsforklaringer som en slags ende på det hele. Det vil si at avgrensingene støtter hverandre gjensidig opp, og på sett og vis skaper hverandre gjennom en helhet. Det er jo det som er opphav til «bootstrap»-begrepet. Men kanskje har denne helheten lite med virkeligheten å gjøre, men er heller et utrykk for fornuftens grenser.

Sist, men ikke minst kan vi ane noe om koblingen mellom biologisk utvikling og utvikling av informasjons mekanismer, som fenomen. Hvordan komme fra en informasjonsløs tilstand til fungerende informasjonssystemer? Sammen med denne introen i teksten om livets begynnelse utgjør denne teksten en skisse som antyder hvordan man kan utvikle en teori om stegvis bevegelse fra en tilstand av ikke-informasjon til informasjonssystemer.
Den oppmerksomme vil oppdage klare paralleller mellom mekanismene i det naturlige utvalg og biologiske informasjonssystemer. Biologiske informasjonssystemer har faktisk kopiert virkemåten til naturlig utvalg. I tillegg er de forbedret, ved å utvikle evne til hensikt, og til forsyn. Forskjellen er beskrevet her. Da handler det ikke om at biologiske systemer har «lært» av det naturlige utvalg. Kanskje er det heller slik at den kreative prosess, er «the only game in town», når det komme til konstruksjon. Da er det ikke bare innovasjon vi snakker om, men også at den biologiske erkjennelsesevnen er bygget over samme prinsipp.
Dette har åpenbart store konsekvenser for vår forståelse av oss selv og vår evne til å forstå den verden vi lever og navigerer i.

Det er vesentlig å forstå er at drivkraften bak naturlig utvalg er såkalt fitness. Jeg kaller det noen ganger for biologisk kompetanse. Det som utvikles er ikke en optimalisering av sannhet, men heller en oppskrift på fungerende livsstrategier, gitt de til enhver tid rådende forhold.
Antydningen om at evolusjon og naturlig utvalg ikke er noen kongevei til sannhet er det som er filosofisk interessant her. I mine gamle tekster om metafysikk var jeg også inne på «butterfly»-effekten. I denne sammenheng betyr det i klartekst at små variasjoner i de opphavelige fortolkningsmønstrene kan få gjennomgripende betydning hvilken retning utviklingen tar. Vi kjenner dette i praksis som bekreftelsesfellen, eller det jeg tidligere kalte for kunnskapens gravitasjons-lov. Dette betyr ikke at dette flyter uhemmet fritt. Rammene er jo biologisk kompetanse. Det forutsetter en sammenheng mellom informasjonsbasen og det terrenget organismen navigerer i.  Men sannsynligvis finnes det et mangfold av måter å optimalisere livsstrategier på. Og dette ender da opp med å gjenspeile måten vi ser og forstår verden på.
Hvor langt dette går kan man jo diskutere. Men den forskningen som Donald Hoffman beskriver her, er jo et steg på veien mot empiriske indikasjoner som passer med dette. Her er det snakk om forskning hvor man lar enheter som ser «sannheten» spille seg ut med enheter som optimaliserer på fitness. Resultatet antyder at det å «se sannheten» faktisk kan fungere kontraproduktivt på fitness.
Nå er ikke jeg den som hopper til konklusjoner på bakgrunn av denne forskningen. Dette er jo noe som går rett i strupen på for eksempel hvordan jeg tenker om rasjonalitet. Men resultatene er interessante. Og jeg håper andre tar fatt i dette, repeterer, analyserer og varierer eksperimentene, slik at vi etter hvert kan utvikle solide konklusjoner.
Poenget mitt med å dra dette opp her, er å påpeke at troen på den transparente koblingen mellom sanseapparat og realitet, er tapt. Subjektivistisk informasjonsteori kan være nøkkelen til å oppdage hvorfor.

Så vil subjektivistisk informasjonsteori naturlig skape fokus på fortolkningsskjema og videre til felles referanserammer for utvikling av tenkning og kommunikasjon med hverandre. Men det vi oppdager ar at våre referanserammer i seg selv har gjennomgått en utvikling. Vi oppdager i hvilken grad arketyper, og videre metaforer ender opp med å gjennomsyre måten vi forstår og griper verden på. Og vi skjønner hvordan vår egen biologiske utrustning både skaper forutsetninger, men også rammer inn vår forståelsesevne. Den videre koblingen til andre arter er nærliggende. Dette har jeg videreutviklet her til en lagdelt forståelsesramme som strekker seg utover mennesket som art, og over til våre biologiske medskapninger. Dette gir dermed helt andre perspektiver på vår forståelse av andre arter og utfordringen med å kunne gripe deres kommunikasjon og ikke minst utfordringen med å forestille seg deres indre livsverden. Begreper som «antroposentrisk» får en endret valør, i dette perspektivet.


På området «å forstå hverandre» blir dette grunnleggende. Oppdag at vi er avhengig av felles referanserammer for forståelse. Det er ikke slik at erkjennelsesprosessen stopper med individet. Den kreative prosess fortsetter i det sosiale samspill. Dette skjer gjennom all vår kommunikasjon med hverandre. Slik skapes virtuelle sosiale virkeligheter, på godt og ondt.  Slik skapes kulturer, med alt fra sine religiøse spekulasjoner, moral, ideologier til vitenskap og teknologi. Mesteparten av våre forestillinger har sitt opphav utenfor individets egenerfaring. Og igjen så er bekreftelsesfelle og kunnskapens gravitasjons-lov, mekanismer som skaper potensiale til å låse utviklingen i alle slags retninger, alt fra religiøs mørketid, til lysende renessanse. Oppdag at det til enhver tid gjeldende sosiale verdensbilde er rammet inn av virtuelle forestillinger og konsepter. Oppdag at veien til å låse kulturer ut av fastlåste forestillingsmønstre ofte går gjennom kaos og intellektuell revolusjon. Dette er den kreative prosess som virker. Oppdag hvordan våre biologiske impulser ofte blir styrende for den retningen utviklingen tar. Det har jeg beskrevet her. Oppdag at våre biologiske impulser er i stigende utakt med de utfordringer vår egen sivilisasjon har skapt. Oppdag hvordan dette står i fare for å bli kontraproduktivt for menneskets levekår og kulturelle bærekraft.
Men oppdag at vi også har fornuft og kreativitet nok til å kunne styre unna de verste skjærene i sjøen for slike negative utviklingstrekk. Her kan nevnes vitenskap, konstruktiv dialog og moden filosofisk innsikt.  Det at vi kjenner informasjonsmekanismene, kjenner den kreative prosess, kjenner kunnskapens gravitasjons-lov og at vi evner å kombinere dette med innsikt i oss selv, mennesket som bærer av informasjonsutviklingen, at vi skjønner at vi har en natur som innebærer impulser som er inkompatible med den utfordringen vi nå står i, og at vi derfor er i behov av modenhet og rekonstruksjon av den kulturelle læreprosessen for å møte denne utfordringen, det er det som er den filosofiske innsikten. Og kanskje kan akkurat dette paradokset være en god kandidat til å forklare fermis paradoks.
Det er ikke slik at dette er en innsikt «jeg har funnet på». I løpet av de siste generasjoner gjenspeiler filosofien en slags menneskets umodne oppvåkning og forvirring. Mye av dette er samlet i den filosofiske sekkepostensom har fått navnet postmodernisme. Jeg kaller det for filosofiens svar på atombomben. Her har filosofien kommet i forkant av sivilisasjonens kulturelle modenhet, og skapt destruktiv filosofisk teknologi, velegnet til vulgarisering, og som er på god tur til å knuse alt det gode sivilisasjonene er basert på. Det er jo så treffende med navne «postmodernisme», som implisitt antyder en kulturell regresjon, omtrent som oppskriften på intellektets kulturelle undergang.

Dette innebærer ikke å forkaste all postmodernistisk innsikt, der den viser seg holdbar. Det betyr heller å møte den med varsomhet og modenhet. Det er modenheten kulturen mangler. Menneskets grunnleggende utfordring er utakt. Vår tekniske og intellektuelle innsikt har for lengst passert tilsvarende modenhetsnivå.  Det er omtrent som en fireåring med fyrstikker.