Innledning

 

Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer.

Det gikk flere tiår før det gikk opp for meg at, det jeg kaller for ny-subjektivisme, starter med utgangspunkt i informasjonsbegrepet. Mine første filosofiske refleksjoner handlet nettopp om informasjon. Da, som nå handler det om det filosofene kaller for epistemologi, eller erkjennelsesteori. Altså hvordan erverver menneskearten kunnskap? Og hvor pålitelig er den? Det skal ikke mye resonnement til for å innse at dette fundamentalt handler om informasjon. Men hva forstår vi med selve begrepet informasjon? Før vi går rett på sak, påpeker jeg det subjektivistiske synet på begreper. Informasjon er et begrep. Den subjektivistiske forståelse er at begreper er arbitrære. Begrepers innhold og avgrensing er ikke absolutte. Begreper er avhengig av konvensjoner. Men den som går litt lengre inn i materien oppdager også at begreper flyter og er uklare. Dette er konsepter som er fleksible og kan tilpasses. Og begrepsstrukturer kan både blokkere for vår tenkning, men også være svært fruktbare. Så lenge vi ønsker fleksibel tenkning, så må vi også akseptere en viss grad av tilpasning av begrepene. Så når jeg definerer informasjon, handler det ikke om at jeg krever «all verdens oppslutning» om denne måten å definere begrepet på. Det eneste som gjelder er at dette er en betingelse for at du skal kunne sette deg inn i måten jeg tenker på. Det krever at man mobiliserer litt fleksibilitet for å kunne sette seg inn i andres tenkning.

Hva er informasjon?

Vi starter med å erkjenne at det er snakk om et abstrakt begrep i den forstand at det ikke har fysisk eksistens på samme måte som materie eller energi. Vi har ingen fysiske instrumenter for måling av informasjonsmengde. Så hva snakker vi da om? Jeg har dvelt med begrepet i mange år, og kommet til en slags definisjon. Den er ikke en kort setning, men heller en beskrivelse av et konsept, hvor definisjonen inngår med litt ulike perspektiver.

Jeg har laget en liste over definisjoner og postulater som passer inn i denne sammenhengen. Den ser slik ut:

1)   Definisjon: Informasjon er noe som representerer noe annet
Dette er en grunndefinisjon. Dette avgrenser informasjonen fra tingen i seg selv. Dersom informasjon er noe som representerer noe annet, følger det naturlig at informasjonen ikke kan være dette «noe annet»[1].

2)   Definisjon: Informasjonsstruktur = Informasjonsenheter som er bygget sammen i strukturer som defineres av informasjon

3)   Definisjon: Datastrøm= En datastrøm er en fysisk prosess som utbrer seg i tid og rom, hvor nå-tilstanden er påvirket av tidligere tilstander.
Det grunnleggende her er at nå-tilstanden også kan fungere som en representasjon av tilstander i fortiden; noe som representerer noe annet. Det er dette som gjør det potensielt mulig å høste informasjon ut av datastrømmen.
Noen naturlige fysiske prosesser er av en slik art at de utbrer seg i omgivelsene. For eksempel lys. Dette blir ikke til datastrømmer før de fanges opp av sanseapparat eller tekniske innretninger for informasjonsfangst, for eksempel kamera.
Se gjerne den gamle refleksjonen om informasjons forvrengning og guiden til erkjennelsesteori.

4)   Definisjon: Konvensjon: En avtale om representasjonsform

5)   Definisjon: Signalstrøm= En datastrøm som er kodet av et informasjonssystem med utgangspunkt i en konvensjon
Min tidligere nyansering mellom dette, var mellom naturlige og kunstige signalstrømmer. Dette har jeg endret på. Jeg snakker nå om kodede eller ukodede datastrømmer. Kodede datastrømmer er signalstrømmer. Tanken er at dette er signaler som er kodet med intendert budskap ved hjelp av konvensjoner. For eksempel MORSE.

6)   Definisjon: Fortolkningsskjema=Informasjonsstruktur som benyttes til å fortolke en datastrøm

7)   Definisjon: Fortolkning = En syntese mellom datastrøm og fortolkningsskjema
Formelen for informasjon er altså Informasjon=datastrøm + fortolking. Alternativt Signalstrøm + fortolkning.
I denne formelen er altså informasjon definert for andre gang. Dette står ikke i motsetning til den første definisjon, men utfyller den. Konteksten her handler om det minimum ressursapparatet som må til for å kunne høste informasjon ut av datastrømmer.
Men her det vesentlig å poengtere at det er meningsløst å snakke om at datastrømmer «inneholder informasjon». Her kommer subjektivismen inn. Datastrømmen er en nødvendig ingrediens for å kunne «skape» informasjon. I tillegg må vi altså ha interne ressurser i form av fortolkningsskjema og en prosess som skaper syntesen mellom dem. Det er denne syntesen som har informasjon som sluttprodukt.
Tenk på datastrømmen som noe som kan høstes. En god metafor er et frukttre. Frukttreet er ikke frukten. Frukt er noe som kan høstes fra treet. På samme måte kan informasjon høstes fra datastrømmen. Men her er en vesentlig forskjell. Redskapet vi anvender for å høste informasjon er, informasjon. Påstanden er at informasjon ikke kan skapes uten at vi har forhåndsinformasjon. De filosofiske implikasjonene av dette er åpenbare.

8)   Definisjon: Medium = fysiske prosesser eller strukturer som har evne til å fungere som datastrømmer.
Vi vet ikke om noe annet enn fysiske prosesser. Og vi vet ikke om noen form for datastrømmer som ikke bæres av fysiske prosesser.
Her er det vesentlig å forstå at representasjonen og forestillingene i seg selv ikke trenger å ligne fysisk på det som representeres. Den som har sett filmen The Matrix, vil huske de grønne skjermene, fulle av kjeder av tall og bokstaver. På ingen måte ligner dette den verden som systemet representerer. Måten å representere dette på er arbitrær, og uavhengig av hvilket fysisk medium som ligger i bunn. Et annet eksempel: bokstavene ligner hverken på ordene som sies, eller på de assosiasjoner de skaper.

9)   Definisjon: Abstraksjon=En informasjonsstruktur som er dekomponert fra en større informasjonsstruktur
Vi kommer tilbake til abstraksjon. Men mitt syn på abstraksjon er sentralt i måten jeg forstår sinnet på, da særlig med tanke på grunnleggende illusjoner. Abstraksjon er det kunstutrykket som gjør det mulig å se helhet, utvikle generelle informasjonsprosesseringsverktøy, og tenke symbolsk.

10)         Erkjennelse: Det er umulig å høste informasjon av en datastrøm uten fortolkning
Om dette er en fullverdig konklusjon av foregående definisjoner kan vel diskuteres. Men dette er en helt grunnleggende erkjennelse i subjektivistisk epistemologi. Vi kommer tilbake til fortolkning. Men her kommer et «nytte»-perspektiv inn som kan være filosofisk vanskelig. Vi er biologiske vesener og vår fortolkning preges av det fokus vi har. Poenget er at det er nytteverdien av representasjonen som avgjør meningsverdien. Problemet med «nytteverdi» er at det betinger relevans. Nyttig i forhold til hva? Dette handler, som sagt grunnleggende om at vi er biologiske vesener. Relevansen skapes av «Det naturlige utvalg», og da særlig det noen kaller Fitness, men som jeg kaller for biologisk kompetanse. Dette gjelder altså på basisnivået. I høyere lag vil relevansen styres av individuelle verdi-systemer. I praksis er nok aksept av dette premisset spikeren i kista for enhver form for objektiv erkjennelse. Og det er nyttig, fordi det gir den innsikten av at vår erkjennelsesevne aldri kan oppnå erkjennelsens store ideal: Sannhet. Kanskje kan vi til og med hevde at objektiv erkjennelse er umulig. I så fall kan selv Gud ikke være allvitende.

11)         Erkjennelse: Vår forestilling om informasjon, som fenomen, er en abstraksjon fra vår forestilling om de fysiske meda som bærer datastrømmer
Vår forestilling om informasjon er et metaperspektiv på noe biologiske organismer har drevet med omtrent siden tidenes morgen. Forestillingen er en abstraksjon, og den refererer ikke noe annet enn andre abstraksjoner. Hittil har vi ingen eksempel på datastrømmer som ikke bæres av underliggende fysiske media.

12)         Postulat: Informasjon er betinget datastrømmer som igjen er avhengig av å bæres av et fysisk medium
Om dette er en erkjennelse eller et postulat kan vel diskuteres. Men her går jeg altså så langt at jeg ser bort ifra muligheten for at informasjon kan ha noen selvstendig eksistens uten at den bærers av fysiske media.

13)         Postulat: Informasjon har ingen selvstendig eksistens
Her postulerer jeg dette direkte. Men for å kunne benevne dette innfører jeg en ny type grunnstoff, nemlig Informium. Det forekommer ikke i det periodiske system fordi det er parasittært. Det har altså ingen selvstendig eksistens i seg selv.

14)         Erkjennelse: Informasjonens innhold er uavhengig av hvilket medium datastrømmen bæres av.
Måten jeg har definert dette på, setter ikke begrensinger på informasjonens innhold. Det setter heller ikke begrensninger på hvordan informasjonen representeres. Det betyr en frikobling mellom medium og informasjon. Samme medium kan bære alt slags innhold, og innholdet kan kodes på all slags media.

Litt mer om grunndefinisjonen

 

Informasjon er noe som representerer noe annet

Tanken om at «Informasjon er noe som representerer noe annet» er neppe ny, og neppe min originale ide. Jeg mener å ha hørt om dette før jeg kom på det, men kan ikke huske kilden. Men det ligner jo, og har nok indirekte inspirasjon fra Schopenhauer.  Uansett tenker jeg at dette er den mest grunnleggende måten å utrykke det på.

Definisjonen består av tre begreper:

1)   Noe

2)   Representasjon

3)   Noe annet

«Noe» har sin negasjon i ingenting. I en fysikalsk virkelighetsforståelse er «noe» noe reelt fysisk materielt, eller i form av energi. Det vi snakker om er medium. Og slik det står her, med den fysikalske forutsetningen, så kan ikke informasjon eksistere uten å bæres av et fysisk medium. Rent metafysisk innebærer dette også at informasjon ikke kan være selvstendig eksisterende. Begrepet er en abstraksjon, på samme måte som form kan abstraheres fra den fysiske tingen. Vi skal komme tilbake til abstraksjon som jo er informasjonens grunnleggende «magi».

Representasjon innebærer koblingen mellom «Noe» og «noe annet» Denne koblingen må gjøres av et informasjonssystem. Her er det vesentlig å påpeke at dette i sin helhet er arbitrært. Hverken måten «noe» skal representere «noe annet» på, eller hva det skal representere, er noen nødvendighet. Vi kan ha konvensjoner, men disse kommer altså ikke i form av nødvendige koblinger. Dette er da også grunnen til at informasjonen er frikoblet fra det fysiske mediet i hva det representerer. Følgelig kan informasjon benytte mange forskjellige underliggende medier.

For å kunne koble fra medium til representasjon er informasjonssystemet avhengig av å kunne fortolke. Dette skal vi komme tilbake til.

«Noe annet» er altså da det som «noe» representerer. Se gjerne tegntrekanten i teksten om begreper.  Vi har ordet som refererer et konsept, og konseptet som refererer fasetter av den reelle virkeligheten. Dette er selvsagt langt mer sofistikert i subjektivistisk tenkning. Her er det en tenkt representasjon. Det som egentlig refereres er våre egne forestillinger om virkeligheten.

Jeg skiller som sagt klart mellom «noe» og «noe annet». Det kan være at dette blir vanskelig når vi kommer inn på en del forhold i våre egne hjerneprosesser. I forbindelse med bevissthet er jeg inne på «selvanskuelse», som jo er prosessers «blikk på deg selv». Her kan det forhold at «noe» og «noe annet», smelter sammen kanskje være en del av den effekten som skaper bevissthet.

 

 

Litt mer utfyllende om dette synet på informasjon

Normalt sett, vil jeg altså legge følgende definisjon til grunn når jeg snakker om informasjon:

Informasjon er noe som representerer noe annet

Det har ikke mening å snakke om informasjon uten i sammenheng med et informasjonssystem. Jeg har gitt navnet informium, som navnet på grunnstoffet som et informasjonssystem baserer seg på. Men samtidig kan ikke et informasjonssystem eksistere uten informasjon. Disse er integrert i hverandre, og forutsetter hverandre. De er ikke-separerbare tvillinger helt fra den dag evolusjonen «oppfant» konseptet.

På vår planet er informasjon en biologisk oppfinnelse (fysikere vil være uenig i dette, men da handler det om definisjoner). Grunnbegrepet er representasjon. Det handler om mer enn enkle naturlige virkning/årsakssammenhenger. En stein som treffer en annen stein, overfører ifølge denne tenkningen ikke informasjon. Det som skjer, er naturlige vekselvirkninger i henhold til materiens iboende natur. Det er alt. Informasjon blir det først når det eksisterer aktører som observerer og interagerer med disse prosessene. For da er det slik at atferden har en hensikt, men for å navigere smart opp mot den hensikten er systemet avhengig av en indre representasjon av signifikante fasetter av omverdenen. Her er det viktig å påpeke at alle beskrivelser og forestillinger som blir representert har referanse med basis i det jeg kaller den antropiske referanserammen.

Konkret misliker jeg å blande inn hensikts-begrepet inn i dette fordi det kan misforstås. Hensikten i seg selv, er ikke informasjon om omverdenen. Og den må ikke forstås antropisk. Vi snakker evolusjon. Det naturlige utvalg har ingen hensikt, slik som vi forstår det. Det er en naturlig filtreringsprosess. Men denne filtreringsprosessen driver organismene mot økning av fitness, som er et matematisk veldefinert begrep. Så dette kan beskrives rent matematisk hvordan organismer som aktivt agerer oppnår fordeler som passive organismer ikke har, og dermed høyere fitness. Men agering på sansing fra omverden krever indre systemer i organismen som klarer å utnytte datastrømmene som kommer inn via sanseapparatet til å agere smartere enn passive organismer. Jo smartere agering, desto høyere fitness. Dermed skapes et seleksjonstrykk for utvikling av informasjonsbehandlende mekanismer.

Det er viktig å erkjenne at den representasjonen som gjøres av omgivelsene, kun er signifikant i forhold til fitness. Det er ikke optimalisering på sannhet eller å forstå verden som den egentlig er. Dette handler kun om hva som virker i forhold til fitness.

Så vi har altså datastrømmer som leveres av sanseapparatet. Her kommer jeg med følgende påstand: Det er ikke mulig for et informasjonssystem å nyttiggjøre seg av datastrømmen uten at den først fortolkes. For eksempel: Dersom du hører et fremmed språk, vil du ikke kunne høste informasjon ut av det. Det er fordi du mangler den informasjonen som skal til for å tolke ordene.

Da jeg for mange år siden skrev min refleksjon om informasjonsforvrengning endte jeg opp med formelen som sier at

Informasjon=datastrøm + fortolkning

Som sagt: Informasjon er en syntese mellom datastrøm og fortolkning.

Begrepet fortolkning gir direkte assosiasjon med et informasjonssystem. For meg er det en grunnleggende observasjon at fortolkning krever noe å forholde datastrømmen til. Det er det jeg kaller en «fortolkningsnøkkel». I et velutviklet informasjonssystem skjer dette ved at datastrømmen forholdes til forhåndslagret informasjon. Prosessens sluttprodukt er ny informasjon. Hvis jeg sier:

«Min bil er blå»

Så vil alle ordene i denne setningen bli analysert ved at den forholdes til forhåndsinformasjon: «Min» betyr den som snakker. «Bil»: hjernen henter opp forhåndslagret informasjon om begrepet «bil» osv. Kombinasjonen av datastrømmen og hva «jeg vet fra før», konstruerer informasjonen. Denne informasjon kan da videre bli brukt i senere fortolkninger. Dette er opphav til det jeg kaller for «kunnskapens gravitasjonslov».  

Dersom setningen er formulert på japansk, vil jeg mangle den forhåndskunnskapen som skal til for å dekode dette. Inneholder denne signalstrømmen informasjon? I mine gamle tekster formulerte jeg det slik at «all informasjon er reell informasjon». I dag vil jeg ha sagt at alle datastrømmer inneholder potensiale for informasjon. Men informasjonen blir ikke til før jeg er i stand til å gjøre fortolkninger av hele eller deler av datastrømmen.

Jeg skiller altså mellom kunstige og naturlige datastrømmer, og jeg kaller de kunstige for «signalstrømmer».

Naturlige datastrømmer er altså ikke kodet av et informasjonssystem. De er resultat av naturlige fysiske prosesser. For eksempel lys. I dag kan vi kode informasjon i lys. Men det lyset vi ser til daglig er resultat av naturlige prosesser. Lys er et fenomen som er velegnet til å høste informasjon ut av. Men da er det ikke språkforståelse og begreper som fungerer som fortolkningsnøkkel. I stedet er en stor del av hjernen vår, synssentret med all de visuelle funksjoner som følger med, dedikert til å høste informasjon fra lys. Forhåndskunnskapen som anvendes til å dekode dette er i stor grad arvet, og et resultat av utallige generasjoners erfaring med hva som virker og hva som ikke virker. Ut av dette har vi utviklet grunnforståelsen av det tredimensjonale rom, objekter, bevegelse, form, farger osv. Lyset i seg selv, fotonene, er et fysisk fenomen og har lite med informasjon å gjøre.

Så har vi signalstrømmene som kommer fra andre informasjonssystemer, for eksempel språk, eller kommunikasjon mellom datamaskiner. Signalstrømmer er altså datastrømmer som er kodet i henhold til en konvensjon, et språk eller en protokoll.

Det nye med ny-subjektivismen er altså at informasjon ikke anses å eksistere som en del av den naturlige fysiske verden. Dersom universet var uten informasjonssystemer, så vil der heller ikke eksistere informasjon. For informasjonen blir ikke til før et informasjonssystem greier å utnytte naturlige prosesser som datastrømmer og trekke noe nyttig ut av det.

Hvor kommer så forestillingen om informasjon som noe som har en egen fysisk eksistens ifra? Opphavet er vårt eget mentale informasjonssystem og spesielt dets evne til å abstrahere.

Det menneskelige informasjonssystemet er så kraftig at det klarer å abstrahere seg opp mange metanivåer. I tillegg har vi utviklet naturlig språk, som igjen tar dette til nye høyder. Vi blir i stand til å tenke om dette på et abstrakt nivå. Det åpner for å gi abstrakte forestillinger navn. Det er kun organismer med utviklet evne til symbolspråk som kan stille spørsmål av typen «hva er informasjon?».

Ny-subjektivismen har altså den tilnærmingen at slike begreper og forestillinger har opprinnelse i vårt egne informasjonssystem (subjektet). Begreper som tid, rom, farger, form, hastighet osv. er ikke selvstendig reelt eksisterende fenomener. De har utgangspunkt i fasetter av virkeligheten, som vår hjerne har klart å dekomponere, og navngi. Dette er ingen benektelse av virkeligheten, men en kantiansk erkjennelse av hvordan vår måte å oppfatte virkeligheten på, formes av våre egne subjekter. Mitt bidrag her er, ved hjelp av informasjonsperspektivet, vise nødvendigheten av at det må være slik.

Villfarelsen skjer idet slike dekomposisjoner begynner å leve sitt eget liv og får karakter av å være en selvstendig reell del av den fysiske virkeligheten. For eksempel sier vi at ballen er rund. Men rundheten har ingen eksistens i seg selv. Vi abstraherer en egenskap ved ballen, og gir den et navn. Men uten materie i det tredimensjonale rom kan ikke dette eksistere. I vår hjerne har vi sannsynligvis medfødte fasiliteter som dekoder datastrømmene på denne måten. Dyp tenkning avdekker dette, og vi setter språk på det. I den prosessen oppstår det en illusjon om at dette er noe selvstendig eksisterende (platonisme). Informasjon kan defineres ved hjelp av den funksjon det har i dette. Da kan man for eksempel hevde som jeg gjør at:

Informasjon er noe som representerer noe annet

Dette sier ikke noe om hva informasjon egentlig er, men vi sier noe om mekanismer i et informasjonssystem. Det gir i alle fall en forståelse av hvordan dette fungerer.

Men informasjon tar jo plass?

Alle som holder på med datamaskiner og smarttelefoner vet at informasjon tar plass. Hvordan kan noe som ikke eksisterer reelt ta plass? Svaret på dette er forholdsvis enkelt. Vi trenger kun å snu problemstillingen på hodet. Et enkelt fenomen er enkelt å beskrive. Fenomenet i seg selv, er seg selv og oppfører seg i henhold til sin egen iboende natur. Enhver beskrivelse av dette fenomenet er noe som eksisterer utenfor fenomenet i seg selv og som dermed krever en egen fysisk manifestasjon hvor dette blir kodet. Jo større og jo mer komplekst fenomenet er, desto mer kompleks blir beskrivelsen, og desto mer koding i det fysiske medium er nødvendig. Det er denne sammenhengen som Shannons teorem om informasjon omhandler. Da handler det om hvordan det fysiske medium begrenser informasjonsmengde. Man kan fristes til å benytte dette som et «bevis» på at informasjon eksisterer. Jeg tenker at det handler om en grunnleggende illusjon, hvor man er minblind på selve abstraksjonen.

Det er nettopp på grunn av at informasjon er ikke selvstendig eksisterende, at vi trenger fysiske strukturer til å representere dette. Dette driver hjernen med. Det er den biologiske teknologien. Og det driver mennesket med i form av, språk, skriftspråk, bøker og stadig mer avansert data-teknologi. Det som fysisk sett skjer, er jo at vi har det originale fysiske fenomenet. Så har vi fysiske strukturer som et informasjonssystem utnytter til å representere fenomenet i informasjonssystemet. Selvsagt er det ikke kopier vi her snakker om. Strukturen, som beskriver fenomenet, har kun den sammenhengen med «originalen», at den lar seg utnytte til å handtere de utfordringer som fenomenet gir.
I dette ligger det at det er biologiske systemer som først «fant opp» informasjon. Informasjonen eksisterer virtuelt fordi det gir fitness plusspoeng. I dette ligger også den konklusjonen at informasjon ikke eksisterer i et livløst univers. Parallellen til dette er jo at verdier heller ikke eksisterer. Det går på mye av det samme resonnementet.

De metafysiske forutsetninger for informasjon

At informasjonsmekanismer i det hele tatt er blitt en del av konseptet «biologiske organismer» handler grunnleggende om en ting: Forutsigelsesevne. Og dette er en grunnleggende egenskap ved biologiske organismer. Selveste utviklingskonseptet betinges av dette. Dette har jeg beskrevet her. Jeg gjentar forutsetningene som er listet her:

1)   At fremtiden ligner på fortiden

2)   At verden har høy grad av determinisme

3)   At mangfoldighet er mulig i den fysiske verden

Alle disse forutsetningene opererer med begreper som er kompatible inn i den antropiske referanserammen og derfor mulig for alle mennesker å gripe. Vi snakker da om tid, rom, regelmessighet og mangfold. Det betyr ikke det samme som at dette er de dypeste grunnleggende egenskapene ved den virkelighet vi befinner oss i. Dit kan vi neppe komme. Det det betyr er at dette er en måte å forstå denne teorien på, som er tilgjengelig for alle mennesker.

Informasjonens nytteverdi for biologiske mekanismer er, som sagt, forutsigelser. Forutsigelse gjør det mulig for organismen å ha innretninger egnet til å møte de utfordringer som fremtiden kan ha å by på. Igjen så er dette formulert innenfor den antropiske referanserammen. På det grunnleggende plan er det ingen hensikt involvert i dette. Dette er heller ikke tenkende systemer. Det handler kun om sortering, rent statistisk, på strukturell stabilitet (overlevelse) og reproduksjon.
Når vi snakker om utvikling fra kjemiske strukturer, til bakterier til flercellet liv, så gir det kun mening å anse helheten i denne prosessen som en form for primitivt informasjonssystem. Da presser vi egentlig definisjonene over ut mot ytterkantene.

En interessant sammenheng her er jo at vi her snakker om prosesser som involverer utallige individer over utallige generasjoner hvor det naturlige utvalg er en vesentlig mekanisme i prosessen. Igjen, om vi strekker definisjonene over, så kan vi si at, sett fra individets ståsted, så er informasjon noe som arves, fra individ til individ, fra generasjon til generasjon. Og det som arves er utrustninger som har vist seg robuste i fortiden. Da er den statistiske sannsynligheten større for at de også fungerer for fremtidens utfordringer. Darwins andre betingelse for Det naturlige utvalg, som er at avkommet må ligne foreldrene, har den dypere forutsetningen at fremtiden må ligne på fortiden. I tider med plutselige endringer i miljøbetingelsene, så døde artene ut fordi nettopp denne betingelsen sviktet. For da lignet ikke lengre fremtiden på den fortiden som artens utrustning passer sammen med.
Så det jeg snakker om nå, er egentlig ikke noe annet enn at vi snur perspektivet på den andre betingelsen for Darwins teori om «Det naturlige utvalg». For nå handler det altså om den grunnleggende nytten i at informasjon er blitt en egenskap ved biologisk liv. Og «nytten» er forutsigelse.

Determinismen er koblet til dette gjennom to ting: For det første, så er forutsigelse avhengig av grader av lovmessighet. Og lovmessighet er ikke mulig uten determinisme. For det andre så er både handlingsrom og handlingsevne betinget av påvirkningsevne. Da blir altså determinismen en forutsetning for i det hele tatt å kunne påvirke.

Med utgangspunkt i dette er altså de fysiske forutsetninger for informasjonsprosesser til stede. Den videre forutsetningen er at det eksisterer fysiske prosesser som utbrer seg i tid og rom. Og den fysiske tilstanden akkurat nå, er alltid resultat av en kjede av tidligere fysiske tilstander. Dermed blir det mulig å anvende dette som en datastrøm. Dette blir en viktig komponent i dette «noe annet» punkt 3 i vår deklarasjon av hva informasjon er. «Noe annet» må altså også være en datastrøm. Eller vil ikke media kunne fungere.
En annen grunnleggende metafysisk forutsetning som media må ha, er mangfold. Altså noe som ved hjelp av å kombinere elementer på uendelig mange måter, settes i stand til å representere informasjon.

Det jeg snakker om da er altså fysisk mangfold. Vi har noen ytterpunkter her. På den ene siden kan vi forsøke å forestille oss en verden uten fysisk mangfold. Kanskje kan vi kalle det for en total monoton verden uten variasjon av noe slag. Tankeeksperimentet frister til å etterspørre hva som er forskjellen mellom dette og ingenting. Poenget her er at i en slik verden er informasjon umulig.

Så kan man jo selvsagt reflektere litt over den andre yttergrensen. Om vi tar utgangspunkt i entropi, og vi snakker om «økende entropi», hva er da maksimum entropi? Det må jo være kaos som er hundre prosent perfekt. Hva betyr det? Da kommer jeg til å tenke på hvordan man skaper tilfeldigheter i datamaskiner. Tradisjonelle datamaskiner er hundre prosent deterministiske. Det vil si at tilfeldighet egentlig ikke eksisterer, i perspektiv av vår tids datateknologi. Men ofte betinger løsninger på oppgaven at datamaskinen må tilby funksjonalitet som produserer, tilfeldigheter. Mange spill hadde ikke vært mulig uten at det også skjer tilsynelatende tilfeldige hendelser. Så hvordan skaper utviklerne tilfeldigheter? Her er det utviklet en rekke matematiske prosedyrer for å skape tall-rekkefølger uten noe synlig system i seg. Disse har man implementert og skapt såkalte «random generatorer». Man kaller det for psaudo-tilfeldighet. Det vil si at det ikke er ekte tilfeldighet, men det fremstår for oss mennesker tilfeldige tall. Grunnen til at vi oppfatter dette som tilfeldige tall, er at den menneskelige hjerne ikke klarer å avdekke noe mønster i det. Det er et mønster i det, men det er så komplekst at det krever et matematisk geni for å avdekke det. Ofte er det slik at man kan starte en slik generator ved å bruke et «frø» som inngangsbetingelse. Da kan man gjenta nøyaktig den samme rekkefølgen på nytt, og putte resultatet inn som et nytt «frø». Dette har jeg brukt til f.eks. å lage krypteringsalgoritmer. Andre muligheter er f.eks. å beregne den uendelige tallrekken av desimalene bak PI.
Men om vi skulle begynne å tenke filosofisk på dette, så vil jo forsøk på å skape det perfekte kaos, dreie seg om å gjøre det umulig å avdekke noe som helst slags mønster i kaoset. Man kunne, for eksempel, teste de forskjellige randomgeneratorene ved å la dem produsere store mengder tilfeldige tall, så kunne man la statistikeren kaste seg over dette for å se om de klarte å finne trender. Hva om f.eks. tallet 587 opptrer dobbelt så hyppig som 586? Aha!  ville statistikeren sagt, dette er en dårlig random-generator fordi spredningen av tallene ikke er perfekt. Vi kan gjøre forutsigelser. Kaoset er ikke perfekt.
Men la oss nå si at vi produserte en milliard tilfeldige tall, og statistikeren klarer ikke å finne noe mønster i kaoset. Vi har altså noe som ligner på det perfekte kaos. Men er det uten informasjon? Absolutt ikke. Statistikere og matematikere har kanskje holdt på i flere tiår med tallmengden. Kanskje en eller annen smarting har kommet opp med en metode for å bevise at her kan det ikke være noe mønster. Men det er jo også informasjon.

På et vis inneholder tallmengden en slags orden. (f.eks. at ingen tall forekommer oftere enn andre tall).  Sannsynligvis må vi operere med en forestilling om en tilstand av et kaos som er så komplett at ingen elementer er like noen andre elementer i en uendelig verden. Er det mulig? Vel her er vi nok utenfor fatteevne.

Poenget er uansett at for å kunne skape et medium så må vi operere med en mengde av elementer, som ikke er unike, og som kan gjentas i et uendelig antall kombinasjoner. Har vi det, så er de fysiske forutsetninger for media mulig.

 

Hva er en fortolkning?

I min gamle tekst om informasjonsforvrengning trekker jeg, den vesentlige konklusjonen at informasjon blir til gjennom fortolkning av en datastrøm. Dette er en fundamental påstand om informasjon, som dersom den holder mål får dyptgripende innvirkning på hvordan vi tenker om epistemologi.

Om vi tar det foregående som utgangspunkt, kan vi jo forsøke å gjøre en avgrensing på hva en fortolkning er.

Ta gjerne utgangspunkt i denne figuren:

 

Fortolkningens produkt er, ifølge dette skemaet, informasjon. Da snakker vi om fysiske strukturer, formet av datastrømmen, slik at de kan fungere som en representasjon av den virkeligheten datastrømmen har utgangspunkt i. Lagring av informasjon handler om å skape slike strukturer.

Dette er ikke det samme som prosedurale prosesser. Prosedurale prosesser er kjeder av hendelser hvor det ene leder til det andre i sanntid. Kule A treffer Kule B, som treffer veggen og spretter ut og treffer kule C osv.  Det skapes, eller anvendes ingen strukturer som representerer noe som helst i en slik prosess. Dette er ikke et informasjonssystem. Vi kan tenke oss livets første stadium som en slik «stimuli-respons»-modell. Men dette er en passiv modell.

Informasjonssystemer er aktive prosesser hvor informasjon aktivt skapes av dynamiske mekanismer, og hvor denne informasjonen innlemmes i organismens fremtidige responser. Man kan med andre ord ikke sette et 1-1 forhold mellom stimulans og respons, fordi organismen er adaptiv. Den har ervervet evne til å lære.

Det å representere noe handler om et informasjonssystems «indre bilde» av noe utenfor det selv. Dette indre bildet er en fysisk struktur som har ikke noen annen funksjon enn å være med å påvirke senere responser. Det er ikke en del av en prosedural prosess, men del av en informasjonsprosess som til slutt bevirker en mer adekvat respons.

En fortolkning blir i denne sammenheng den prosessen som med utgangspunkt i datastrømmen, skaper en syntese med fortolkningsskjema, hvor produktet skaper slike fysiske strukturer. Og, som jeg tidligere har vist, så lar ikke dette seg gjøre uten at signalstrømmen forholdes opp mot informasjon som allerede er der fra før. Fortolkningen skapes av gjenkjennelse, som i sin tur utløser en konstruksjonsprosess, basert på prinsippene i den kreative prosess, som beskrevet her. Hjernen konstruerer ved å gjette, hva det er, og konstant korrigere dette opp mot datastrømmen og suksessiv gjenkjennelse. Dette er det noen nevroforskere kaller kontrollerte hallusinasjoner.

 

Evnen til å lære, er sannsynligvis et svært avgjørende steg i evolusjonsprosessens historie. Det er jo dette som egentlig er hukommelse og læring. Konkret så handler dette om evnen til å kunne forutsi, altså gjette på hvordan utviklingen går videre fra nå. Husk at enhver handling er basert på en forutsigelse av effekten av handlingen. Det behøver ikke å være en bevisst forutsigelse. Det holder at informasjonssystemet forutsier. Forutsigelse er basert på at fremtiden ligner på fortiden. Dermed er systemet avhengig av informasjon om fortiden. Denne informasjon er tilgjengelig, først gjennom arv. Det er strukturer som er formet av utallige tidligere generasjoners prøving og feiling med måter å fortolke informasjon på. Dette representeres av anskuelsesformer, arketype metaforer og av det emosjonelle systemet.

Dernest får vi inn individets egen erfaringsbase, som bygger seg inn som komplekse skjema for fortolkning. Dette er det kognitive systemet.

Selve syntesen kan tenkes i flere nivåer. Man kan tenke seg at vi har ferdig utviklede strukturer som representerer tilstander. Har vi tilstand A eller har vi ikke? Dersom gitte kriterier i datastrømmen oppfylles flagges A. A representerer da et sett med strukturer, som da representerer forestillingen. Kriteriene for flagging ligger i fortolkningsskjemaet. Men dette kan være langt mer komplekst enn som så. Etter hvert som datasømmen kommer inn, gjetter systemet tilstander på svake kriterier. Dette kan svekkes eller forsterkes etter hvert som datastrømmene fortsetter. Slik faller noen gjettinger, mens andre forsterkes. På den måten konstrueres forestillingen ved hjelp av en kreativ prosess som formes etter hvert som datalstrømmer kommer til. Denne måten gir også mulighet for lynraskt å reagere på potensielle farer. For kroppen trenger tid til å bli forberedt på aksjon. Forberedelsesprosessen starter på syltynt grunnlag, og kanselleres dersom videre prosessering viser falsk alarm. Dette er åpenbart en evolusjonær fordel. Men dette er nok ikke den eneste fordelen med dette. For måten dette fungerer på, åpner for nødvendig fleksibilitet opp imot det mangfold av utfordringer som individet eksponeres for.

Måten dette skjer på, i nevrale nettverk er sannsynligvis via iterative assosiasjonsprosesser. Når signalstrømmen kommer inn, vil nettverket forsøke, med utgangspunkt i datamønstrene, å lete etter om det passer med noe som er kjent. Det vil si at inngangssignalene resulterer i et mønster som gir en mulig assosiasjon. Hvordan assosiasjon i praksis foregår er neppe kjent, men jeg gjetter at Hypocampus har en sentral rolle i akkurat dette. På et stadium vil det innkomne mønstret bli gjenstand for en prosess som, med utgangspunkt i minne; det som tidligere er lært, søker en respons om at «her er det muligens noe som kan passe sammen». Det som er lært, representerer, i denne sammenheng, utallige fortolkningsnøkler på utallige nivåer. Her plukkes umiddelbart kandidater etter hvert som signalstrømmen pågår. I den grad dette passer vil fortolkningsnøkkelen passere videre som en mulig fortolkning av signalet. Men signalstrømmen fortsetter og nettverket akkumulerer signalene, som nå enten svekker eller forsterker aktuelle fortolkningskandidater. Etter hvert som signalstrømmen tas inn og akkumuleres så kan fortolkningsskjema forkastes og nye, sterkere kandidater komme inn.

Den filosofiske betegnelsen på denne måten å forstå erkjennelsesprosessen på, kalles konstruksjonisme. Systemet konstruerer forestillingen basert på innkomne signaler. Men her er en vesentlig nyanse med i dette. Det er at alt har utgangspunkt i medfødte strukturer, som er nødvendig for å komme i gang med prosessen. Disse strukturene er det jeg forbinder med såkalte arketyper. Det er det samme som Kants anskuelsesformer, med den forskjellen at arketyper er et mye mer omfattende konsept.

I den grad det skjer at prosessen ikke lykkes med å finne kandidater som peker seg ut, så oppstår forvirring. Det kan oppleves så ubehagelig at man, til og med kjenner seg syk. Det å bli sjøsyk er sannsynligvis et resultat av dette. Da handler det om at datastrømmene er så motstridende at hjernen ikke klarer å løse opp i flokene. Som regel resulterer dette i grader av usikkerhetsfrustrasjon. Dette møtes med kreative prosesser som skaper de fortolkningsskjemaer må til for å dempe frustrasjonen. I vår bevissthet opplever vi dette som fantasi.

Men det er viktig å påpeke at dette ikke er et system som er optimalisert på «sannheten», men på tilpasningsevne (Fitness). Dette er også en fundamental filosofisk erkjennelse, som sier noe om menneskets erkjennelsesevne.

Hva er representasjon egentlig?

Når vi nå har vært gjennom fortolkning så demrer det for oss at måten «noe» er representert på er arbitrert.  Og selvsagt er det kan bli langt mer komplekst enn som så. I informasjonssystemet, finnes det jo bare informasjon, som rent fysisk er basert på kombinasjoner av fysisk mangfold. Så hva representerer egentlig hva? Når jeg sier at jeg kobler informasjonselementet med en forestilling, så er dette selvsagt en grov forenkling. For hva er forestillingen annet annen informasjon? Og hva disse symbolene representerer er jo også informasjon. Det jeg snakker om her er at slike representasjoner kan henge sammen i gedigne komplekse nettverk. Og på et vis kan vi tenke oss å røre rundt i dette, uten noensinne å kunne koble dette til det egentlige «noe». Og som du sikkert aner, så finnes ikke denne koblingen på noen direkte måte.  Dette informasjonens pris. Jeg karakteriserer informasjon som et parasittært grunnstoff. Begrepet parasitt er visstnok gresk og betyr noe slikt som å sitte ved siden av. Informasjon har en virtuell eksistens ved siden av den fysiske materien, og kan derfor aldri kobles direkte til materien.
Men det betyr jo ikke det samme som at her ikke er noen sammenheng. Sammenhengen etableres jo nettopp av den parasittære relasjonen. Når materiens mangfold beveger seg, så endrer også informasjonen seg.

Dette kan bli omstridt, men en biologisk hjerne har tre basis kilder til omverdenen. Den mest åpenbare kilden er jo de ytre sansene. Så har vi de indre sansene. Det er sansene som registrerer kroppens indre liv. Men vi har også en tredje kilde, det er vår indre anskuelse. Og da handler det ikke bare om hvordan vi anskuer den ytre verden, men også kroppens indre liv er i behov av anskuelse for å kunne fungere. Vi kjenner det som følelser, og dette er vår kilde, til vår evolusjonære fortid. Våre mange anskuelsesformer er tilgjengelig for oss i form av arv. Så dette er en måte å «lære» på. Det er arten som lærer. Det er den kollektive underbevisstheten, som Carl Gustav Jung kalte det for. Så dette er det grunnleggende og forutsetningen for at hjernen skal kunne være i stand til å lære noe i det hele tatt.

Når hjernen utsettes for et sanseinntrykk så er det allerede omsatt til elektriske signaler, som formidles gjennom kjeder av nevroner. Og vi kjenner konverteringsmekanismene, for hvordan, for eksempel, vibrasjoner omsettes til nervesignaler i det indre øret, og hvordan lys omsettes til nervesignaler i øyet. Dette skaper komplekse mønstre i hjernen. Hjernen lærer ved at den evner å huske og gjenskape dette mønsteret. Når du husker smerten, så gjenskapes det mønstret som oppstod, når smerten var der. Og er det intenst nok, ja så kan du nærmest gjenoppleve smerten. Alle dine forestillinger er basert på at slike mønstre gjenskapes av hjernen. Så når nye sansesignaler kommer inn, så er hjernen i full gang med forsøk på gjenkjennelse. Basis sanseinformasjon har høy grad av ferdig-utviklede strukturer og systemer for handtering. Men på det overordnede plan, for eksempel språk, kroppsspråk, symboler osv. så er ikke denne koblingen gitt i form av naturlig arv. Det er jo her denne koblingen er svært kompleks. Men basis her er alle de byggeklossene som sanseinntrykk fra alle de tre kildene utgjør. Det er bare det at nå bygges alt dette sammen i gigantiske metastrukturer. Og dette er svært plastisk. Det er vår personlige livserfaring, som jo er resultat av våre liv i våre kulturelle omgivelser som former dette. Og vi mennesker har altså kulturer hvor språk, symbolikk og komplekse sosiale prosesser blir en vesentlig del av dette. Symboler er arbitrere. Hakekorset eller Svastika, er ikke «ondt» eller «syndig» i seg selv. Den koblingen dette representerer i den vestlige verden, er et hundre prosent produkt av vår felles kulturelle erfaringsbakgrunn. Dette gjelder ord, klær, figurer, ja til og med kroppsspråk. Og noen ganger så vil mennesker, som sliter med å tenke dynamisk, universalisere symbolikk. Poenget med å si dette, er at dette ikke er tørr teori. Måten vi forstår dette på, avgjør hvordan vi behandler andre, innretter våre liv og samfunnet.
I teksten om virkelighetsoppfatning beskriver jeg den velkjente bekreftelsesfellen. Les om dette her. Poenget er måten vi kolber datastrømmer til forestillinger på, ikke baseres kun på arv. Vi bygger og utvikler våre fortolkningsskjema, etter hvert som livserfaringen bygger seg opp. Men dette biter jo da seg selv i halen. For når våre oppfatninger er påvirket av tidligere erfaringer, så er jo disse også fortolket. Vi får med andre ord en såkalt butterfly-effekt her. Den lille feiltolkningen i starten av prosessen kan utgjøre en giganteffekt lengre ut i løypa. Dermed kan vi komme til totalt forskjellige konklusjoner i vår fortolkning. Og dette kan kun løses opp ved analyse, dynamisk tenkning som kan oppnås gjennom konstruktiv dialog.

Sammenhengen mellom fortolkning og de logiske termene induksjon og deduksjon

Se her for beskrivelse av disse begrepene.  Veldig forenklet kan man si at induksjon handler om empirisk erfaring. Hjernen leter etter stabile mønstre. Det skjer via kreative prosesser, som hele tiden korrigerer opp mot empirien. Dette er på ingen måte en ufeilbarlig prosess.  Det har jeg skrevet om her. Poenget er uansett at det som oppfattes som stabile mønstre huskes og blir til forestillinger om hvordan «verden er».

I neste omgang vil hjernen forsøke å benytte seg av denne innsikten. Det skjer deduktivt. Innsikten blir en premiss, som sammen med empirisk erfaring gir basis for å kunne gjøre logiske slutninger i form av premisser og konklusjoner. Dette er igjen et nødvendig verktøy for å kunne forutsi hva som kommer til å skje. Da handler det både om evne til å forutse hendelser etter hvert som de utfolder seg. Men det handler også om å kunne forutse utfall av egne handlinger.  Dette er jo hele poenget med informasjonsprosessen. Den gir individet evne til forutsigelse og dermed også mulighet til å fungere mer effektivt i sine omgivelser. Dette er basis i det man kan kalle for et adaptivt system. Systemet har evne til å lære og å dra nytte av dette.

Om abstraksjon

Her finner du de beste beskrivelsene her:
https://no.wikipedia.org/wiki/Abstraksjon

Og her:
https://snl.no/abstraksjon

Egen eldre refleksjon om abstrakt og konkret finner du her

For meg er det viktig å legge vekt på at effektiv intelligent utnyttelse av informasjon om omgivelsene, fordrer at man dekomponerer informasjonen i kjente erfaringsområder. Ved hjelp av abstraksjoner flyttes signifikante fasetter av utfordringen, over på anskuelesformer som muliggjør bedre og mer presise forutsigelser. For eksempel form, som jo både handler om vinkler, sirkler osv. Informasjonssystemet sitter med generell erfaringsbase på slike former. Objekt-forestillingene konstrueres opp av grunnformer som kan handteres generelt uavhengig av hva de konkrete tingene er. På den måten griper systemet den helheten ved objektet som er nødvendig for handtering. I bunn og grunn handler dette om ressursutnyttelse i egen hjerne. Den utvikler generell funksjonalitet som lar seg anvende på utallige områder, og som gjennom høy integrasjon står tilgjengelig i utallige sammenhenger.

I programmeringssammenheng ville vi kalt dette for «sub-rutiner» eller «under-rutiner». De fungerer som verktøy som kan vise seg å ha anvendelse på en mengde andre områder enn det de opprinnelig var utviklet for. Slik opptrer programkoden som et hierarki. For å løse den eksakte oppgaven, implementerer koden andre mer generelle koder, som verktøy for å løse oppgaven. Og hver av disse verktøyene er selv hierarkier, som implementerer mer generelle funksjoner osv. Slike hierarkier kan ha svært mange nivåer. På de laveste nivåer er verktøyene svært abstrakte og umulig for utenforstående å forholde seg til. All utvikling av programkode er avhengig av denne teknikken. Og jeg vil da påstå at dette også gjelder utviklingen av den biologiske hjernen. All nyutvikling baserer seg på ressurser som allerede er utviklet. Uten dette vil utviklingen bli umulig fordi hver funksjon måtte starte helt fra bunnen av. Dette er en grunnbasis i min enkle lille meningsteori. Klarer ikke hjernen å koble datastrømmen til noe kjent, vil den ikke være i stand til å forstå det som kommer. Første grad av mening er når det som kommer gir opplevelse av gjenkjennelse.

Da er det altså slik at vi i vår bevissthet aner konturene av abstraksjon nettopp fordi vi observerer vår egen evne til å abstrahere. I praksis handler det ikke om annet enn at vi trekker ut essensiell informasjon fra den utfordringen vi står i, og løser den ved hjelp av ressurser vi allerede besitter. 

Eksempel 1: tall
Vi teller 15 fisker. Er da begrepet 15 en del av den reelle virkelighet vi observerer? Går du ned på objektene så finner du ikke tallene. Det er ikke det at det er en sammenheng her. Vi har abstrahert fasetter av informasjon på en slik måte at det blir kompatibelt slik at lar seg handtere med noen mentale verktøy tilgjengelig, og som kan gi nytteverdi i form av raskere prosessering (parallell) og høyere presisjon i evnen til relevant forutsigelse av fremtiden. I dette tilfeller inntrer funksjonalitet som omhandler tallmengder og tallforståelser inn. Det er et delvis innlært verktøy, som nok i bunnen baserer seg på medfødte mekanismer. Her er en video som adresserer dette temaet.

Eksempel 2: Farger
Farger er en biologisk teknologi for bedre å kunne høste nytteverdi av datastrømmen i lys. Funksjonaliteten er i bruk på en rekke visuelle områder. Vi analyserer f.eks. mat, dyr, innsekter, mennesker, landskap, pynt osv. også ved hjelp av farger. Dette er en kraftig funksjon i hjernen. Jeg har synestesi. Det vil si at min hjerne benytter funksjonaliteten (å oppleve farger), også på lukt, lyd, smak, ja til og med smerte. I praksis betyr det at jeg for eksempel har fargeopplevelse på smerte.

Dette er eksempel på at funksjonalitet for prosessering av informasjon kan deles ut over mange områder. Med andre ord er det snakk om optimalisering av ressursutnyttelsen i hjernen. Lenge spekulerte man på hva farger egentlig er for noe. Det ble det ikke orden på dette før på 1800 tallet da man oppdaget at dette handlet om lysfrekvenser. Plutselig kunne dette prosesseres ved hjelp av matematikk. Merk: Dette er en annen måte å anskue det samme fenomenet på. Så nå har vi to måter å handtere det på: Den eldgamle biologiske metoden som har utviklet vår evne til å visualisere dette; farger. Så har vi en «venstre-hjerne-metode», via formler og matematikk. Og vi kobler den ene med den andre og anser den siste for å være nærmere «sannheten» om fenomenet. Men er den egentlig det? Vel den forståelse av lys som dette baserer seg på kan på ingen måte hevdes å være fulldekkende. For dette handler om lys forstått som bølger. Men fenomenet skulle vise seg å ha andre egenskaper som ikke passer inn i dette. Nei dette er heller ikke den hele og fulle sannheten. Begge deler er abstraksjoner nyttige til sine formål for handtering av informasjon.
Så på hvilken måte eksisterer fargene? Vi oppdager at dette har mer å gjøre med informasjonssystemet i vår egen hjerne. Det står i en kompleks sammenheng med fasetter av fenomener i virkeligheten. Men jeg tror det nærmeste vi kommer er en erkjennelse av at dette handler om informasjonsbehandlingsprosesser.  Og fordi det er uttrekk av fasetter av vårt eget informasjonsbehandlingssystem vi snakker om, så passer det bedre å snakke om dette som abstraksjoner. Vi trekker ut de fasetter av informasjonen som kan behandles med generalisert funksjonalitet. Dersom vi studerer språk, så oppdager vi at farge-evnene også fungerer som metaforer i andre sammenhenger. Vi har farge på politiske partier og retninger, og vi «seiler på en rosa sky», vi har «røde hjerter», vi har «det grønne skiftet» osv. Dette er igjen eksempler på hvordan funksjonalitet utviklet for noe helt annet, lar seg anvende på nye områder. Tar vi inn lys og mørke i denne type analyse, så oppdager vi at dette svært påfallende i vårt språk og vår tenkning.

Eksempel 3: Helhet
Abstraksjon handler også om å se helheten. Husk hva informasjon er til for, nemlig å forutse. Går vi tom for dyrefor før våren kommer? Dette kan vi følge med på med å observere mengde for hver dag og følge med på hvordan det minker. Vi har utviklet teknikker for å kvantifisere den mengden vi måler. Dermed har vi en abstraksjon som er kompatibel med det verktøyet vi har utviklet som kalles matematikk. Det gjør oss i stand til å forutse og treffe nødvendige tiltak. Vår hjerne ser ut til å være spesialisert på å lete etter sammenhenger og mønstre. Dette er et kraftig verktøy som har vist seg å forsterke vår evne til å forutse verden. Det handler åpenbart om en egenskap som er biologisk utviklet fordi det har gitt biologisk avkastning. Dette er funksjonalitet som fungerer i stort og smått.
Det subjektivistiske synet på helhet er altså at det handler om abstraksjoner som ofte viser seg nyttige for oss, nettopp fordi det øker presisjonen på forutsigelsene.
En forutsetning for det jeg sier her, er at helhet faktisk kan påvirke de fysiske deler den består av. Tenker vi på form, så er det åpenbart tilfelle. Noen ganger når jeg reiser med fly, så kan jeg ikke la være å merke meg de store furene og formene i landskapene. Her er jeg vel vitende at om jeg kom ned dit og ser en haug stikke opp, rett bak huset, så er det lett å tenke at det er noe tilfeldig ved det. Det er først når man kommer høyt opp at man oppdager at dette er deler av en struktur som kan strekke seg milevis i landskapet. Men det er åpenbart at når man får peiling på geologiske prosesser, så vil man skjønne at hver en stein på den haugen er påvirket av prosesser som inngår i en mye større helhet. Så ja, helheten påvirker delene, og delene påvirker helheten. Det er en bilateral kausal forbindelse mellom helhet og del.

Men hva med en omfattende sammenstilling av prisutviklingen de siste månedene. Vi oppdager en trend, og kaller den for inflasjon. Men hva er dette annet enn tall i datamaskiner? Vel det er ikke det, men det ligger komplekse sosiale prosesser bak en slik trend, og den gjør oss i stand til å forutse og gjøre rasjonelle tiltak. Helheten i seg selv eksisterer her kun som informasjonsstrukturer. Selvsagt kan den tilbakeføres til komplekse fysiske prosesser. Men poenget her er at i seg selv, så består den av «informium»; den har ingen selvstendig eksistens i seg selv. Nytten av den er at den hjelper oss til å forutse, noe som er en forutsetning for ansvarlig forvaltning.

 

Eksempel 4: abstraksjon for konvertering til kjent fortolkningsskjema

I skrivende stund gjennomlever vi Covid19 pandemien. Kurven over viser utviklingen i antall positive tester pr. uke. Ut av dette kan vi umiddelbart intuitivt se at dette var høyt på våren, at det er slakk oppadgående utover høsten man at vi har en nedadgående trend akkurat nå de siste ukene.

Hvorfor er dette presentert på denne måten? Faktisk er det vel at min språklige beskrivelse av det er langt mindre intuitiv enn bare å se på kurven. Enda verre ville det vært dersom vi kun hadde datasettene å forholde oss til, i form av tall.

Denne måten å fremstille komplekse sammenhenger på ble oppfunnet av Descartes i første halvdel av 1600-tallet. Dette er en type fremstilling vi i dag tar for gitt. Forutsetningene for et slikt diagram er en viktig abstraksjon, nemlig tallene. Menneskets evne til å telle kan ha sin opprinnelse i språkferdigheter. Før det har nok hjernen utviklet funksjonalitet for å handtere mengder, en egenskap som er viktig i svært mange sammenhenger. En del av dette er nok at vi rent intuitivt ser forskjell f.eks. på to og tre personer. Kanskje går denne intuisjonen høyere. Vi ser for eksempel at sjimpanser har denne intuisjonen og den går nok langt høyere ifølge eksperimentene. Men kommer vi opp i noen ti-talls, så er det slutt. Da er det andre funksjoner som overtar. Vi ser forskjell på en stor og en liten flokk. Sannsynligvis benytter vi oss av evne til å se forskjell på størrelse, til dette formålet. Med språket har mennesket satt navn på mengder, og skapt tallinjen. Vi telte naturlig til 10 fordi vi har 10 fingre. Derav 10-tallssystemet. Tallinjen og de utallige teknikker som er utviklet rundt dette, er kulturell arv. Dette er abstraksjoner som har vist seg ekstremt nyttig i utallige sammenhenger.

Descartes geniale oppfinnelse flytter så denne abstraksjonen over i det visuelle domenet. Vi har et sanseapparat som høster informasjon fra lys. For menneskearten er sannsynligvis dette det viktigste sanseorganet. Det kan man sannsynliggjøre fordi det visuelle hjerne sentrerte som ligger i bakhodet er den klart største strukturen vi har, dedikert til sanseinformasjon. Dette gjelder på ingen måte alle pattedyr. Hos svært mange arter er det luktesansen som er den viktigste. Kanskje en intelligent art med denne utrustningen ville oppfinne kjemiske ekvivalenter til denne type oppfinnelser.
OK, så en del av funksjonaliteten er navigering på to-dimensjonale flater. Det er en del av en teknologi for navigering i det tre-dimensjonale rom. I denne sammenheng kaller vi dette for fortolkningsskjema. For dette er funksjonalitet som ligger der klar til å ta i bruk idet datastrømmene fra øynene flyter inn i systemet. Og dette er som sagt det største sansesentret vi har.

Det å tegne et todimensjonalt koordinatsystem, og som i dette tilfellet la x-aksen representere tid (som jo er enda et fortolkningsskjema) og y-aksen representere en hvilken som helst mengde, er vi i stand til å konvertere denne sammenhengen over til visuell anskuelse. Dermed har vi tilgang til et vell av intuitiv funksjonalitet for analyse, forståelse av fenomenet. Dette øker dramatisk vår evne til å gjøre gode forutsigelser og forholde oss til utfordringen på en langt mer sofistikert måte.

Det som gjør dette mulig, er evnen til abstraksjon. Vi har altså strukturer som representerer utdrag av virkeligheten, og ut av dette dras det da ut fasetter av denne informasjonen, som dermed lar seg handtere på en mer sofistikert måte, ved å anvende funksjonalitet, som i utgangspunktet er utviklet som støtte på helt andre områder.

 

 

Abstraksjon språk og illusjon (Den platonske illusjon)

Les gjerne denne hypotesen om opphavet til den platonske illusjonen.

Man kan ødelegge sirkelen i sanden, men begrepet om sirkel, varer til evig tid.

Omtrent slik skal Platon ha formulert noe som danner utgangspunkt for Platons såkalte idelære. Dette er kanskje den tidligste dokumentasjon vi har på menneskets gryende oppdagelse av informasjonssystemet i vår egen hjerne. Og selvsagt formuleres det inn i datidens forståelsesrammer, usedvanlig gjennomtenkt og nyansert. Det er imponerende, når vi tenker at dette var 3-400 år før vår tidsregning. Men det ryktes om at datidens tenkning, ikke en gang forstod hva hjerne var, og trodde at våre følelser kom fra hjertet, og tankene hadde sitt opphav i en evig udødelig sjel.

Den platonske illusjonen handler om at abstrakt funksjonalitet i seg selv representerer en virkelighet utenfor informasjonssystemet. Fra nyere tid etablerer Descartes et klart skille mellom subjekt og objekt. Dette berører noe av det samme, nemlig skillet mellom den indre opplevelse og den ytre verden. Det er opphavet til dualismen. I vår tid står dualismen mye svakere. Det handler i stor grad om kunnskap om vår egen hjerne. Men, likevel mener jeg at konseptet ubevisst henger igjen, også i vår tids tenkning. For å sette det på spissen konstruerer jeg opp det alternative begrepet «Informium», som er det virtuelle grunnstoffet som informasjon er «laget av».

Begrunnelsen for å anta at dualismen er en illusjon handler om at vi i dag har langt større muligheter til å forstå hva abstraksjoner er, og hvorfor de er nødvendige i alle komplekse informasjonssystemer.

Opp gjennom tiden har jeg brukt en del innsats på å imøtegå dette i metafysikken. Se for eksempel en gammel tekst her. Men denne tilnærmingen med utgangspunkt i abstraksjon, er kanskje den som forklarer illusjonen best.

Ingen goder kommer uten bivirkninger. Heller ikke abstraksjon. Men før vi går videre på bivirkning må en viktig side-effekt nevnes. Artene har holdt på med signalspråk gjennom utallige generasjoner. Vår art har altså tatt dette til stadig nye høyder. Mye har måttet klaffe: gener, hjerne og ikke minst anatomi. Dette må en gang ha kommet til et stadium hvor vår evne til å abstrahere kobles opp mot språket. Etter hvert vokser symbolspråket frem. Jeg er blant dem som tenker at dette fungerer som en katalysator som mangedobler vår bevisste tenkeevne. Det meste av vår bevisste tenkning skjer i form av språk.

Men som sagt, er dette neppe uten bivirkninger. Vi evner etter hvert å kle våre indre abstraksjoner i en språkdrakt. Det gjør oss i stand til å skape en diskurs om den indre verden i oss, som ikke lengre har noen klare koblinger til den fysiske verden. Lenge har nok arten levd i dyrets livsverden som ren intuisjon og umiddelbare aksept. Men før eller senere har refleksjonen vært der. Man har oppdaget en verden i seg selv som på et vis fremstår frakoblet fra den fysiske verden. Jeg kaller det for en bivirkning, kanskje fruktbar, men også på den måten at det blir en del av en illusjon om en annen verden som vi kjenner inni oss som er noe annet enn den fysiske verden. Vår evne til abstraksjon har skapt et blindspor. Det navngis ånd eller sjel, eller bevissthet i moderne språkdrakt. Og forestillingene er fremdeles og lever i beste velgående i de fleste kulturer.

Ny-subjektivismen avgrenser sin forståelseshorisont opp mot det metafysiske mulighetsrom som rammes inn av vitenskapen. Det betyr ikke manglende åpenhet for at det kan være noe bakenfor. Det skal vi ha. Men i sosiale prosesser, i kultur og samfunn, så legges dette til grunn. Begrunnelsen for dette er etisk. Med denne innrammingen er det ikke plass til det såkalt «hinsidige». Vi holder oss til det fysikalske paradigmet. Men mitt poeng er at det, slett ikke er utilstrekkelig, men at man ved hjelp av å forstå informasjonsprosesser, finner nøkkelen til, ikke bare hvordan dette fungerer, men hvorfor det er som det er, og hvorfor illusjonene oppstår.

Jeg skal ikke gå dypere i det her, men den platonske illusjonen har også mange uheldige etiske implikasjoner. Begreper som demonisering, fordømmelse, ondskap, selvberettigelse eller fri vilje , har alle forutsetninger, bevisste eller stumme, som strekker seg inn i denne illusjonen, og som åpner for det jeg kaller for etiske singulariteter. Det er gode grunner, for den som søker det gode samfunn, å tenke ny-subjektivistisk om dette.

Læring

Jeg har beskrevet fortolkningsprosessen som en konstruktiv prosess, hvor forestillingen konstrueres kreativt. Dette er en kostbar prosess, som tar tid. Da handler det ikke bare om sanntid, men slike konstruktive prosesser kan foregå over lang tid. Uansett, det faktum at dette er en kostbar prosess, er noe som truer effektiviteten i systemet. Det skaper latens for seleksjonstrykk på effektivisering i form av snarveier og lagring av resultater. Innenfor datateknologien kalles dette for «caching». Da handler det om lagring av resultater vi kan komme til å trenge senere i hurtigminne, og på den måten spare tid og ressurser på å fremskaffe informasjonen på nytt. På samme måte vil hjerner som utvikler evne til å «hurtiglagre» resultater som kan gjenbrukes, ha en fordel.

I logikken opererer vi med begreper om induksjon og deduksjon.  Selv om dette ikke er formelt direkte overførbart tenker jeg at det gir mening å si at det å utvikle erfaringsbasen ligner på en induktiv prosess. Det er dette som er den konstruksjonsprosessen som er beskrevet over. Når dette er gjort og forestillingssystemet fester seg, så blir dette benyttet deduktivt i neste omgang. Altså i stedet for å gå gjennom den samme konstruksjonsprosessen hver gang, så lagres resultatene slik at de er klare til benyttelse neste gang det er relevant.
Med andre ord vi utvikler kompetansen gjennom induktive prosesser, og benytter kompetansen i deduktive prosesser.
Det er fortolkningsskjema som utvikles. Da er det ikke nødvendigvis slik at fortolkningen skjer strengt deduktivt med utgangspunkt i fortolkningsskjema. Intuitivt handler dette om gjenkjennelse. Vi gjenkjenner situasjonen og benytter den erfaringen i det vi responderer. Det er først i dialog med andre at vi tvinges til å fremstille dette på en systematisk måte. Derav utvikles formell logikk, som verktøy i kommunikasjonen mellom oss. Men her skal vi være oppmerksomme på at gjenkjennelse ikke er det samme som logisk analyse. Det er heller grunn til å tvile på at intuisjonen har stor grad av systematisk logisk analyse i seg. Ofte kan nok dette handle, som sagt om gjenkjennelse, og nærliggende logiske slutninger. Det er først når vi systematiserer at vi kan oppdage at logikken har hull i form av såkalte stumme premisser, eller skjevheter i vektleggingen. Da kan det være en fristelse å tro at premissene, er formulert intuitivt. Jeg tenker at det kan være en misforståelse basert på en antroposentrisk referanseramme.  Mer sannsynlig er slutningen enkel. Den er en snarvei, som kanskje fungerer i de fleste tilfeller, men med fare for å forutsette premisser som hverken er formulert eller evaluert. På rent intuisjon så opererer hjernen deduktivt, inklusive en rekke snarveier med risiko for tankefeil. Jeg er derfor blant dem som advarer mot overtro på intuisjonen. Jeg kaller det for intuisjonisme. Se her.

Det er derfor vi er i behov av analyse og dialog, særlig der konsekvensene kan bli betydelige. Og nettopp vår evne til kommunikasjon med hverandre blir jo enda et høyere lag i denne prosessen. Vi er ikke alle der at vi kan spekulere ut alt. Og ofte utvikler vi kunnskapen bedre sammen. Vi er i stand til å bygge videre på andres konstruksjoner og formidling av kompetansen via språk. Dette er den kulturelle arven, som kommer i tilligg til den individuelle livserfaringen.
Uansett så er poenget her at læring er videreutvikling og utvidelse av fortolkningsskjema. Samlet sett blir dette til det jeg kaller for felles referanserammer for forståelse av verden.

Informasjon og kausalitet

Det mest kjente filosofiske problemet som peker i denne retningen, er prinsesse Elisabeth av Böhmens utfordring til Descartes, om hvordan sjel og legene kan samspille (sinn-kropp-problemet). Dette problemet manifesterer seg selvsagt over alt der hvor bevissthet og tenkning, forsøkes adskilt fra den fysiske verden. Og det blir dramatisk forsterket av vår tids fysikk, som på tross av all innsats aldri ha vært i nærheten av å avdekke andre kausale mekanismer enn de fire naturkrefter vi i dag kjenner. Det betyr ikke manglende åpenhet for at det ikke kan eksistere noe annet, men poenget er at i det fysiske regimer mennesker opererer i, så er regnskapet på plass. Hadde det vært en ekstra kraft her, med signifikant påvirkning, så ville vi kjent til den.

Det jeg presenterer i denne teksten er imidlertid en variant av fysikalisme. Min variant har imidlertid utgangspunkt i informasjonsprosessering. Og dette er en såkalt «bootstrap» for selve informasjonsbegrepet er i seg selv en abstraksjon. Det vil si at alt som skjer, inklusive kropp og hjerne er fysikk, som oppfører seg slik vi kjenner det.
Dette skal i teorien løse problemet. Men på grunn av at filosofer og andre har en litt naiv forståelse av hva informasjonsprosessering kan gjøre, så går de i baret, gang etter gang.

Her er det fort å havne på glattisen som følge av den enorme kompleksiteten i hjernens prosesser. Men poenget er at vi ikke har noen kausal forbindelse mellom informasjon og materie. Disse er to sider av samme sak, ikke med forenklede 1-1 forbindelser som mange tror. Dette er på samme måte som at vi ikke har noen kausal forbindelse mellom steinen og formen på steinen. Det er kun i abstraksjonsprosessen at vi dekomponerer disse fra hverandre. Illusjonen er at vi da fristes til å tenke om disse som to separate substanser. Men det å vite formen på steinen, gjør at vi kan gjøre forutsigelser om hvordan den vil oppføre seg. Det er det som er nytteverdien. Og som jeg forklarer i avsnittet om abstraksjon, så blir dette en nødvendig del av nesten all informasjonsprosessering. Vi distribuerer verktøyene overalt der de kan gjøre nytte for seg.

I denne videoen kommer Walter Sinnott-Armstrong med noen betraktninger som kan forstås som kausale forbindelser mellom noe ikke-fyisisk og den fysiske verden.

Her er Sinnott-Armstrongs eksempel: Du ønsker en cola, og spør meg om å låne en dollar. Jeg graver i lomma og finner, fire kvart-dollar, og her er to halve dollar. Jeg gir deg fire kvart-dollar, og du tar dem, kjøper din cola og sier «takk». Hva forårsaket at du sier «takk»?   Var det at jeg gav deg fire kvart-dollar? Nei, for du ville jo gjort det samme, selv om jeg gav deg to halve dollar. Det som fikk deg til å takke, var at jeg gav deg en dollar. Men en dollar er en abstrakt ting. En dollar kan være en seddel, fire kvart-dollar eller to halv-dollar.

Etter å ha sett videoen for andre gang, går det opp for meg at problemet med denne videoen, ikke er Sinnott-Armstrongs forklaring, men måten han stiller spørsmålet på, i forkant av dette eksemplet. Han omformer intervjuerens spørsmål, og benytter da begrepet ikke-fysisk mental tilstand. Og da er vi rett på den klassiske problemstillingen. Eksemplet som Sinnott-Armstrong gir, forklarer bare hvordan abstraksjon hele tiden er en ingrediens i vår kommunikasjon, vår tenkning og til slutt influerer våre handlinger. Men han går ikke inn på fysikken bak.

Begge to kommer de til den konklusjonen at en avansert brus-automat ville kunne gjort det samme. Sannsynligvis ville KI ha klart denne testen uten problem. Det betyr egentlig at vi i dag har kunstige informasjonssystemer som vi vet er rent fysisk basert, men som likevel kan klare alt dette og mer til.

Hovedproblemet med denne type resonnement er at det kan misforstås i den retningen at vi virkelig har å gjøre med immateriell påvirkning på materielle systemer. Med min modell, så har altså informasjon ingen selvstendig eksistens. Det er grunnen til at jeg kaller det for «informium» og kaller «grunnstoffet» for parasittært. Det er en abstraksjon vi snakker om. Men de reelle kausalitets-sammenhengene her er fysiske. Gitt denne forutsetningen så synes jeg Sinnott-Armstrong forklare dette ganske godt. Og han belegger jo dette med empiriske data fra forskningen. Han påpeker da at biljard-metaforen kommer fullstendig til kort her. Dette er svært komplekse sammenhenger. Og det vil det også være i den fysiske prosessen som KI baseres på.  Begge deler er informasjonsprosesserende systemer. Begge er så komplekse at det ikke er mulig for noen å følge hver enkelt kausal transaksjon. Men vi vet i prinsippet virkemåten, selv om også det kan ta mange år å studere og sette seg inn i. Det som er vesentlig her er jo at vi har forlatt det vi intuitivt kan fatte som en helhet. Det kan forstås via reduksjonistisk analyse. Når det gjelder hjernen og nevrale nettverk, så er vi neppe helt i mål her. Vi jan ha generasjoner med forskning før vi kan si at vi har oversikt. Men det vi har er jo kunstige systemer som vi i vår tid aner konturene av kan komme til å overgå menneskelig kognitiv kapasitet. Dette forteller oss at abstraksjoner, og det jeg kaller for inflasjonens magi, er fullt ut mulig innenfor kjente fysiske rammer.

Når dette er sagt, så er jo problemet med kausalitet på en grunnleggende måte, neppe fullstendig løst i fysikken. Dette spekulerte jeg om, for mange år siden her.

  

Hva med DNA?

DNA består av kombinasjoner av fire varianter av DNA nukleinsyre (A,T,C,G).  Disse kombineres i grupper på fire og fire. Vi har dermed et system som kan bære store mengder informasjon.

Mye av grunnen til å ta opp dette temaet handler om hvordan DNA blir brukt til å underbygge såkalt ID (Intelligent Design). For her heter det at informasjon ikke kan bli til av seg selv. Informasjon kan degenerere som følge av fysiske prosesser, men aldri motsatt. Ingen mennesker har skrevet det som står i DNA, ergo må det være gudene, siden det å skape informasjon kun kan gjøres av intelligente vesener.

Men, i henhold til egne refleksjoner om hva informasjon er, er DNA informasjon? Jeg har sagt at informasjon=datastrøm pluss fortolkning. Datastrømmen representerer det fysiske DNA. Skjer det en fortolkning? Vel, det blir et definisjonsspørsmål. Dette er ikke fortolkning på den måten som vi kjenner det fra biologiske hjerner. Det som skjer, er en kompleks kjemisk prosess hvor DNA styrer på hvilken måte aminosyrer settes sammen (syntetisering). Dette kan sammenlignes med et såkalt ortogonalt språk, hvor det er et en-til-en-forhold mellom symbol og betydning. Vi snakker altså om en mellomting mellom flertydige naturlige språk slik vi kjenner det og en fysisk prosess hvor enhver kombinasjon gir en entydig respons. Dette er den siste varianten, men i en mer kompleks form. Men slik kan også kommunikasjon mellom datamaskiner også fungere, og vi kaller det for informasjon. Cellen er en form for informasjonssystem. Men virkemåten ligger kanskje nærmere datamaskiner enn biologiske hjerner.

Men hva kan man si om informasjonsmengden i DNA? Når DNA muterer og en kodebit får en annen kombinasjon, har vi da fått mer eller mindre informasjon? Vi innser at det er meningsløst å stille spørsmålet. Det eneste som skjer er at signalstrømmen er forandret. Visse typer mutasjoner kan åpenbart medføre endring i informasjonsmengde. For eksempel kan gener bli kopiert, eller de kan bli kuttet opp. I slike tilfeller kan vi ende opp med at informasjonslagringskapasiteten endres opp eller ned. Men det å si at vi får mer eller mindre informasjon, bare ved å endre koden, blir meningsløst.

Maskinkode, som er den reelle koden som eksekveres i en datamaskin, kommer i bunter på 8 bits (bytes). Men en instruksjon kan bestå av en eller flere bytes. Hva nå om programtelleren bommer på starten av programkoden, slik at det som skulle vært første instruksjon, egentlig er en data-byte som fulgte den første (som ble borte). Da blir denne fortolket som en helt annen instruksjon. Resultatet blir kaotisk. En og samme informasjon kan altså enten gjøre noe meningsfullt for oss mennesker, eller bli bare tull. Hva er mer eller mindre informasjon i de to scenarioene? Fysiske prosesser kan skape DNA. Datastrømmen er tilfeldig. Vi kjenner kun til en prosess som kan skape avvik fra en slik tilfeldighet, og det er Det Naturlige Utvalg, naturens egen kreative prosess. Gjennom ufattelig mange forsøk og gjentakelser vil naturlig utvalg sortere på de kombinasjoner som gir vertscellene øket biologisk suksess.

DNA kan kobles sammen i ufattelig mange kombinasjoner. Bare en forsvinnende liten andel av disse kombinasjonene er av en slik art at det gir en levende celle (det tilhørende informasjonssystemet) en fordel. Det må et informasjonssystem til for å fortolke om en kombinasjon skal regnes som informasjon eller som kaos. Forskjellige informasjonssystemer vil gi forskjellig svar. Dette gjør at begrepene informasjon, og informasjonsmengde blir subjektive abstrakte begreper. Men noe objektivt kan man få ut av dette. Rent statistisk vil det perfekte kaos skape en slags orden på den måten at fordeling og forekomst vil være omtrent likefordelt mellom alle varianter. Vi burde altså forvente at man i en stor prøve f.eks. fant like mange T som C. Men man kan tenke seg utallige fysiske sorteringsprosesser som ville forskjøvet denne balansen. Det naturlige utvalg er en slik sorteringsprosess, og vi kan forvente å måle objektive avvik fra det perfekte kaos. Det slike objektive avvik forteller oss er at her foregår det en eller annen form for filtrering eller sortering.

Det er intet fysisk i veien for at dette kan skje. Det et er ikke i strid med Den andre Termodynamiske Lov. Årsaken er at systemer som tilføres energi utenfra (sola), godt kan ha mekanismer som lager filtreringer vi mennesker oppfatter som orden.

Konklusjonen er at dette er prosesser som er en mellomting mellom naturlige prosesser og informasjonssystemer. Kanskje kan man si at det naturlige utvalg, i kombinasjon med det maskineriet en levende celle utgjør, kan kalles et «arke-informasjonssystem». Det er et forstadium, men kan ikke regnes helt inn under den paraplyen vi regner som fullblods informasjonssystemer. Og egentlig er jo dette ikke mer enn vi kunne forvente, gitt en utviklingsprosess slik som evolusjonsteorien skisserer.

Hva med kvantefysikken?

Den som hiver seg på kvantefysikken vil raskt kunne fristes til å begynne å spekulere på om ikke dette i bunn og grunn handler om informasjon, eller knapphet på informasjon. Dette går jeg nærmere inn på her. Oppsummeringen er at det kan se ut som at naturen, på et helt grunnleggende plan er gjerrig på informasjon. Dersom vi levde i en datasimulering og forutsetter at lagringsplass er en knapp ressurs, så er dette nettopp hva man kunne forvente å finne. Dersom intet i universet krever at akkurat det elektronet, akkurat nå må ha en eksakt posisjon, så trenger vi ikke å bruke lagringsplass på noe som er unødvendig. Et super-operativsystem vil på disse laveste nivåene dynamisk tilordne eller frigjøre lagringsplass alt etter behov. Når vi tenker oss om, så er det umulig å kunne beskrive et uendelig antall posisjoner på en avgrenset linje, uten å ha tilgang til uendelig antall mulige lagringsplasser. Da er det rimelig at linja stykkes opp i et antall faste minstedeler. Dette utrykker seg altså i naturen som kvanter.

Er dette da et bevis på at vi lever i en simulering? Selvsagt ikke, men det er jo god mat for fantasien. Det kan finnes andre muligheter, både tenkbare og alt vi ikke greier å komme på. Men det gir en indikasjon på at den virkeligheten vi opplever og prøver å beskrive har basis i noe underliggende som vi ikke kan komme til, og som er begrenset. Dersom det er tilfellet, er vi kanskje ikke i nærheten av å komme til bunns i den virkeligheten vi prøver å forstå. Da møter vi igjen på det som er et vesentlig subjektivistisk poeng, nemlig at vår erkjennelsesevne er begrenset, at det alltid vil dukke opp spørsmål som strekker seg bak og utenfor vår forståelse, og at slik vil det alltid være.

 

Oppsummering

Den ny-subjektivistiske oppfatning av informasjon er at dette er en abstraksjon. Som en gimikk kaller jeg abstraksjonen for «informium». Den har ingen selvstendig eksistens. Informasjon har kun mening i samspill med informasjonssystemer. Utenfor dette eksisterer det bare fysiske prosesser som skaper potensielle datastrømmer som kan «høstes» for informasjon. Men det krever fortolkning, altså at informasjonssystemet på forhånd har strukturer som informasjonen signalstrømmen syntesers med. Det skaper informasjon. Naturlig har dette relevans bare for avanserte biologiske systemer. Dette er prosesser som akkumulerer, konstruerer og distribuerer informasjon. Derav ender jeg med sitatet jeg begynte med:

Døden eksisterer ikke, heller ikke livet. Alt er bare informasjon, som heller ikke eksisterer.

 

Tillegg 1: Konsekvensen av det subjektivistiske synet på informasjon

Jeg har nevnt det før, men nå sier jeg det igjen. For når jeg nå påpeker at dette er et syn på informasjon som er forsøkt hel-integrert med synet på mennesket som et biologisk evolvert vesen, og hva vi eller måtte ha av solid kunnskap på områder som nevrologi, hjerneforskning generelt og psykologisk forskning, så vil det kanskje streike for enhver filosofisk tenker. For temaet her, ligger jo i bunnen av selve epistemologien, altså den filosofiske tilnærming til spørsmål om hvordan man kan vite noe i det hele tatt.

Hvordan kunne man erverve kunnskap, uten først å ha utgangspunkt i en epistemisk basis? Og om den ikke var på plass, hvordan kan man da feste lit til den kunnskap som er utviklet, for så å anvende dette som utgangspunkt til en ny runde med den epidemiske basis?

Min respons på denne utfordringen er at den gjenspeiler den utfordringen som dette synet på informasjon representerer. I subjektivistisk filosofi er sannhet et utopisk begrep. Dette innebærer et mål om å kunne nærme seg sannhet, men at det hele avgrenses av en utopisk sone.

Den veien mennesket beveger seg i sin kunnskapsutvikling handler derfor om vekselvirkning, eller kanskje en form for dialektisk utvikling.

Det betyr konkret en utvikling fra filosofi til vitenskap til forskning til resultater så videre til filosofi som kanskje i sin tur skaper nye perspektiver for vitenskapen, og slik fortsetter utviklingen. Jeg tenker at det å komme videre med informasjonsbegrepet representerer en rekke åpninger opp mot barrierene forskning og tenkning butter mot i vår tid.

Et område er forskning på bevissthet, hvor jeg har gjort et lite forsøk på å peke på hvilke muligheter som eksisterer. Se her.

Videre kan dette grunnsynet bidra til å avmystifisere våre forestillinger om informasjon i seg selv. Vi har vært inne på problemstillinger som DNA, og så vidt inne på kronjuvelen i intelligent design: Hvor kommer informasjonen fra? Denne forklaringsmodellen gjør spørsmålet overflødig.

Et annet område handler om å øke bevisstheten på hvordan vår egen biologiske referanseramme kan fungere som et fengsel med risiko for å blokkere for videre kunnskapsutvikling i en mer konstruktiv retning. Vi har vært inne på kvantefysikk, hvor denne utfordringen, etter min mening, blir svært synlig.

I mine gamle tekster om metafysikk gjengir jeg ideen som kalles for «bootstrap». Her presenteres problemet med at enhver vitenskapelig teori alltid vil avgrenses av aksiomer, postulater og ikke minst empirisk bestemte verdier på variabler. I dag ville jeg nok hevde at dette er en nødvendig konsekvens av epistemologiske begrensinger som aldri kan overkommes. Dette handler igjen om at informasjonssystemet alltid vil være avhengig av fortolkningsskjema for å kunne gripe empirien. Uansett hvor langt vi klarer å skyve dette, vil vi aldri kunne klare å komme ut av det, nettopp fordi dette er en del av informasjonsmekanismens innerste natur.
Men, som nevnt i denne teksten, så kan det være at man ender opp med relasjonsforklaringer som en slags ende på det hele. Det vil si at avgrensingene støtter hverandre gjensidig opp, og på sett og vis skaper hverandre gjennom en helhet. Det er jo det som er opphav til «bootstrap»-begrepet. Men kanskje har denne helheten lite med virkeligheten å gjøre, men er heller et utrykk for fornuftens grenser.

Sist, men ikke minst kan vi ane noe om koblingen mellom biologisk utvikling og utvikling av informasjons mekanismer, som fenomen. Hvordan komme fra en informasjonsløs tilstand til fungerende informasjonssystemer? Sammen med denne introen i teksten om livets begynnelse utgjør denne teksten en skisse som antyder hvordan man kan utvikle en teori om stegvis bevegelse fra en tilstand av ikke-informasjon til informasjonssystemer.
Den oppmerksomme vil oppdage klare paralleller mellom mekanismene i det naturlige utvalg og biologiske informasjonssystemer. Biologiske informasjonssystemer har faktisk kopiert virkemåten til naturlig utvalg. I tillegg er de forbedret, ved å utvikle evne til hensikt, og til forsyn. Forskjellen er beskrevet her. Da handler det ikke om at biologiske systemer har «lært» av det naturlige utvalg. Kanskje er det heller slik at den kreative prosess, er «the only game in town», når det kommer til konstruksjon. Da er det ikke bare innovasjon vi snakker om, men også at den biologiske erkjennelsesevnen er bygget over samme prinsipp.
Dette har åpenbart store konsekvenser for vår forståelse av oss selv og vår evne til å forstå den verden vi lever og navigerer i.

Det er vesentlig å forstå er at drivkraften bak naturlig utvalg er såkalt fitness. Jeg kaller det noen ganger for biologisk kompetanse. Det som utvikles er ikke en optimalisering av sannhet, men heller en oppskrift på fungerende livsstrategier, gitt de til enhver tid rådende forhold.
Antydningen om at evolusjon og naturlig utvalg ikke er noen «kongevei» til sannhet er det som er filosofisk interessant her. I mine gamle tekster om metafysikk var jeg også inne på «butterfly»-effekten. I denne sammenheng betyr det i klartekst at små variasjoner i de opphavelige fortolkningsmønstrene kan få gjennomgripende betydning hvilken retning utviklingen tar. Vi kjenner dette i praksis som bekreftelsesfellen, eller det jeg tidligere kalte for kunnskapens gravitasjons-lov. Dette betyr ikke at dette flyter uhemmet fritt. Rammene er jo biologisk kompetanse. Det forutsetter en sammenheng mellom informasjonsbasen og det terrenget organismen navigerer i.  Men sannsynligvis finnes det et mangfold av måter å optimalisere livsstrategier på. Og dette ender da opp med å gjenspeile måten vi ser og forstår verden på.
Hvor langt dette går kan man jo diskutere. Men den forskningen som Donald Hoffman beskriver her, er jo et steg på veien mot empiriske indikasjoner som passer med dette. Her er det snakk om forskning hvor man lar enheter som ser «sannheten» spille seg ut med enheter som optimaliserer på fitness. Resultatet antyder at det å «se sannheten» faktisk kan fungere kontraproduktivt på fitness.
Nå er ikke jeg den som hopper til konklusjoner på bakgrunn av denne forskningen. Dette er jo noe som går rett i strupen på for eksempel hvordan jeg tenker om rasjonalitet. Men resultatene er interessante. Og jeg håper andre tar fatt i dette, repeterer, analyserer og varierer eksperimentene, slik at vi etter hvert kan utvikle solide konklusjoner.
Poenget mitt med å dra dette opp her, er å påpeke at troen på den transparente koblingen mellom sanseapparat og realitet, er tapt. Ny-Subjektivistisk informasjonsteori kan være nøkkelen til å oppdage hvorfor.

Så vil Ny-subjektivistisk informasjonsteori naturlig skape fokus på fortolkningsskjema og videre til felles referanserammer for utvikling av tenkning og kommunikasjon i samspillet med hverandre. Men det vi oppdager er at våre referanserammer i seg selv har gjennomgått en utvikling. Vi oppdager i hvilken grad arketyper, og videre metaforer ender opp med å gjennomsyre måten vi forstår og griper verden på. Og vi skjønner hvordan vår egen biologiske utrustning både skaper forutsetninger, men også rammer inn vår forståelsesevne. Den videre koblingen til andre arter er nærliggende. Dette har jeg videreutviklet her til en lagdelt forståelsesramme som strekker seg utover mennesket som art, og over til våre biologiske medskapninger. Dette gir dermed helt andre perspektiver på vår forståelse av andre arter og utfordringen med å kunne gripe deres kommunikasjon og ikke minst utfordringen med å forestille seg deres indre livsverden. Begreper som «antroposentrisk» får en endret valør, i dette perspektivet.

På området «å forstå hverandre» blir dette grunnleggende. Oppdag at vi er avhengig av felles referanserammer for forståelse. Det er ikke slik at erkjennelsesprosessen stopper med individet. Den kreative prosess fortsetter i det sosiale samspill. Dette skjer gjennom all vår kommunikasjon med hverandre. Slik skapes virtuelle sosiale virkeligheter, på godt og ondt.  Slik skapes kulturer, med alt fra sine religiøse spekulasjoner, moral, ideologier til vitenskap og teknologi. Mesteparten av våre forestillinger har sitt opphav utenfor individets egenerfaring. Og igjen så er bekreftelsesfelle og kunnskapens gravitasjons-lov, mekanismer som skaper potensiale til å låse utviklingen i alle slags retninger, alt fra religiøs mørketid, til lysende renessanse. Oppdag at det til enhver tid gjeldende sosiale verdensbilde er rammet inn av virtuelle forestillinger og konsepter. Oppdag at veien til å låse kulturer ut av fastlåste forestillingsmønstre ofte går gjennom kaos og intellektuell revolusjon. Dette er den kreative prosess som virker. Oppdag hvordan våre biologiske impulser ofte blir styrende for den retningen utviklingen tar. Det har jeg beskrevet her. Oppdag at våre biologiske impulser er i stigende utakt med de utfordringer vår egen sivilisasjon har skapt. Oppdag hvordan dette står i fare for å bli kontraproduktivt for menneskets levekår og kulturelle bærekraft.
Men oppdag at vi også har fornuft og kreativitet nok til å kunne styre unna de verste skjærene i sjøen for slike negative utviklingstrekk. Her kan nevnes vitenskap, konstruktiv dialog og moden filosofisk innsikt.  Det at vi kjenner informasjonsmekanismene, kjenner den kreative prosess, kjenner kunnskapens gravitasjons-lov og at vi evner å kombinere dette med innsikt i oss selv, mennesket som bærer av informasjonsutviklingen, at vi skjønner at vi har en natur som innebærer impulser som er inkompatible med den utfordringen vi nå står i, og at vi derfor er i behov av modenhet og rekonstruksjon av den kulturelle læreprosessen for å møte denne utfordringen, det er det som er den filosofiske innsikten. Og kanskje kan akkurat dette paradokset være en god kandidat til å forklare fermis paradoks.
Det er ikke slik at dette er en innsikt «jeg har funnet på». I løpet av de siste generasjoner gjenspeiler filosofien en slags menneskets umodne oppvåkning og forvirring. Mye av dette er samlet i den filosofiske sekkeposten som har fått navnet postmodernisme. Jeg kaller det for filosofiens svar på atombomben. Her har filosofien kommet i forkant av sivilisasjonens kulturelle modenhet, og skapt destruktiv filosofisk teknologi, velegnet til vulgarisering, og som er på god tur til å knuse alt det gode sivilisasjonene er basert på. Det er jo så treffende med navne «postmodernisme», som implisitt antyder en kulturell regresjon, omtrent som oppskriften på intellektets kulturelle undergang.

Dette innebærer ikke å forkaste all postmodernistisk innsikt, der den viser seg holdbar. Det betyr heller å møte den med varsomhet og modenhet. Det er modenheten kulturen mangler. Menneskets grunnleggende utfordring er utakt. Vår tekniske og intellektuelle innsikt har for lengst passert tilsvarende modenhetsnivå.  Det er omtrent som en fireåring med fyrstikker.

Tillegg 2: Informasjon som grunnlag for skillet mellom subjekt og objekt

Dersom man aksepterer den Ny-Subjektivistiske basis definisjon på informasjon, så får dette også konsekvenser i måten man tenker subjekt-objekt på. For dersom informasjon er «noe som representerer noe annet» så ligger denne todelingen innebygget i denne definisjonen. Subjektet inneholder representasjonen, mens objektet er det som blir representert. Med andre ord, så forutsetter all informasjonsprosessering subjektivitet. Subjektiviteten består i at det informasjonsprosessen arbeider med er representasjoner. Og representasjoner blir dermed til «informium», informasjonsprosessens grunnstoff. Som vi har sett, så er representasjonen aldri fullstendig og den kan aldri bli objektiv. Representasjonen er sammenknytninger av forestillinger som assosieres med objektet. Hver av disse er jo igjen strukturer som kan inngå i utallige andre representasjoner. Dette blir som sagt aldri fullstendig, det avgrenses av tidligere erfaringsbase, og her vil alltid være avvik og unøyaktighet i alt dette.

En interessant aspekt med dette er jo fristelsen til å forsøke å smelte sammen objekt og subjekt, slik som jeg har beskrevet her. Gitt det perspektivet jeg beskriver i denne teksten, så vil informasjonsbehandlingen umuliggjøres ved sammensmelting av subjekt og objekt. Det som i realiteten skjer er at representasjonen smelter sammen med det representerte. Med andre ord har vi ikke lengre «noe som representerer noe annet». Informasjonsporsessens grunnstoff bryter sammen, noe som igjen medfører informasjonsprosessens sammenbrudd.

Vi har nå et verktøy til innsikt i hva dette egentlig betyr. For det handler ikke bare om at informasjonssystemets sammenbrudd, men at den fysiske prosessen vi da snakker om, er redusert til, ja en fysisk prosess uten informasjonsdimensjonen.

Jeg har vært på jakt etter gode uttrykk for å sortere mellom disse: fysiske prosesser med «informium» og fysiske prosesser uten. Kom gjerne med forslag. Et uttrykk jeg bruker er «enkel determinisme» om vanlige fysiske prosesser, og «kompleks determinisme» om fysiske prosesser som inneholder informasjonsbehandling.

I en enkel vanlig fysisk prosess på makronivå, gjelder determinismen slik som vi kjenner den. Jeg kaller det for vitenskapelig determinisme. Og den er basert på kausalitet. Når du trykker på lysbryteren så brytes kretsen og lyspæren slukker. Biljardkulene treffer hverandre, og vi får kaskader av kjedereaksjoner. Dersom man har nok informasjon om nåtilstanden, så kan man bruke matematiske formler til å beregne systemets tilstander i fortid og fremtid.

Dersom vi tenker «stimuli-respons» så betyr det i praksis en direkte årsakskjede fra stimuli til respons. Som biologiske organismer så består jo mesteparten av prosessene i oss av slike forhold. Men også på overordnet nivå finnes det direktekoblinger. Tar du på en varm plate, så beskrives det at nervesignalene hopper rett fra inngående til utgående, uten å gå via hjernen. Vi har en rekke reflekser som fungerer på denne måten.

Men jeg er blant dem som tenker at de såkalte behavioristenes store feiltakelse nettopp var grader av ignorering av det informasjonsbehandlingssystemet som ligger mellom stimuli og respons. For det informasjonssystemet egentlig muliggjør er å frikoble stimuli fra respons. Det er det jeg kaller for kompleks determinisme. Frikoblingen handler om tid, men også om mangfoldet av mulige responser, inkludert ingen respons. Jeg ser at noen oppgir akkurat denne kapasiteten -mental vurdering av opsjoner- som det grunnleggende opphav til bevissthet. Det er beskrevet i denne videoen.  Uansett representerer denne frikoblingen fundamentale biologiske nyvinninger som har en dramatisk virkning på fitness. Og når vi først går så dypt, så oppdager vi at det er nøyaktig dette det biologiske livet egentlig handler om. Den biologiske organisme er basert på grader av frikobling fra den strenge kausaliteten som råder i «normale» fysiske prosesser.

Når vi studerer den evolusjonære historien til vår art, så ser vi en utvikling hvor det naturlige utvalg etter hvert låser seg på en retning mot stadig mer kompleks informasjonsprosessering. Denne prosessen har sannsynligvis vært gjennom faser av selvforsterkende vekselvirkning noe som har resultert i de unike kognitive egenskaper som kjennetegner vår art. Men det har ikke skjedd uten kostnader. Dette beskriver jeg i form av «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn. Det spesielt unike ved dette, er kognitiv kapasitet nok at prosessen evner å ta et blikk på seg selv, noe som også innebærer erkjennelsen av systemets svakheter og fallgruver. Vi kaller det for evne til tvil og usikkerhet. Det ligger en innebygget biologisk smerte i dette. Den samme kognitive kapasiteten gir oss da samtidig fantasi nok til glansbildeforestillinger om et liv uten denne smerten. Da er vi tilbake til utgangspunktet for denne refleksjonen: lengselen etter sammensmelting av subjekt og objekt. Oppdag at dette kan fortolkes i retning av lengsel mot å bli «ett med naturen», eller i religiøs forstand: «å bli ett med Gud».  Det er ikke noe magisk metafysisk ved dette. Det er resultat av en smerte, som lar seg forklare innenfor tradisjonell vitenskapelig basert evolusjonsteori. Men det er et sammentreff, verdt å reflektere over, at det skaper drømmer i oss av en type som eliminerer det som er spesifikt menneskelig ved vår art. Men samtidig innebærer jo dette erkjennelsen av den nødvendige smerte ved vår menneskelighet. Dette er den nødvendige kostnaden ved det å være menneske. Dette er den dype subjektivisme. Det er erkjennelsen av subjektets nødvendighet for vår eksistens, og det er anerkjennelsen av subjektet, som opphav, både til informasjon og ikke minst etisk verdi. Dette er den dypeste menneskelige modenhet: Å erverve denne innsikten, og etablere viljen til eksistensen av vår egen menneskelighet. 

Tillegg 3: Informasjonssystemets magiske krefter

Jeg har forklart hva jeg tror ligger bak de teknikkene som kalles abstraksjon, fortolkning og metaforer. Jeg har beskrevet hvordan informasjon ikke handler om materien i seg selv, men måten materien er kombinert på. Med dette innfører vi ikke noe metafysisk nytt i tillegg til materien. Men informasjonssystemenes inntreden i virkeligheten, er så relevant for oss mennesket, at man kan tenke at det berettiger til et eget navn på «grunnstoffet». Jeg har døpt det «Informium». Men da er det med klar beskjed om at dette ikke hører hjemme i det periodiske system. For det er ikke et fysisk grunnstoff. Det er såkalt parasitært (snylter på andre grunnstoffer).  

Det handler kun om at materie består av bygge-blokker på mange nivåer, som kan bygges sammen i et nesten uendelig antall kombinasjoner.  På et vis kan man sammenligne det med former av ufattelig kompleksitet, på alle nivåer. Men vær obs på at vi ikke bare snakker om fysiske former her. Dette kan handle om alt fra elektrisk ladning, til kjemi, til temperatur og alle mulige slags parametere man kan finne i systemene. Straks vi begynner å se for oss kombineringsmulighetene av alt dette, kommer vi raskt opp i nesten uendelig mange kombinasjonsmuligheter. Det er denne materielle virkeligheten som muliggjør informasjonssystemer.

Dersom du har noe som representerer noe annet, og dette er bygget sammen i store strukturer og metoder, så sier det seg selv at bruddstykker kan kopieres, stykkes opp, og bygges sammen på nye tenkelig og utenkelige måter. Dette er basisteknologien bak det man kan kalle for informasjonens magi.

Dersom vi tenker evolusjon, så er informasjonsprosessering ressurskrevende. Utfordringen blir å handtere mest mulig relevant informasjon på en slik måte at det høster mest mulig biologisk nytte ut av det hele. Biologisk nytte er her å forstå som biologisk kompetanse eller fitness. Så mye av tankegangen her handler om hvordan evolusjonen styrer mot effektiv bruk, og ikke minst gjenbruk av funksjonalitet for handtering av informasjon. Vellykkede funksjoner brukes om og om og om igjen. De presser stadig grensene for konteksten hvor de kan anvendes og gi biologisk nytte. Hvordan greide naturen dette kunststykket, å komme opp med systemer som tilpasser seg på denne måten? Her kan vi jo bare ha hypoteser, med vi vet stadig mer om de enorme nettverkene som hjernen består av, og noe av dette gir oss jo ledetråder.

Dersom vi ser for oss nevronene som enheter som konkurrerer om næringen i systemet, så er det å bli brukt, bli etterspurt en vesentlig del av dette spillet. Tilhører nevronet en gruppe som blir etterspurt, så er forsyningen sikret, det får brukt seg, og overlever derved. Dette er det jeg kan finne på å kalle for «Ben Hur-effekten». Det er den kjente scenen hvor Ben Hur er havnet som en slave som er roer på «krigsskip». Beskjeden alle disse får er:

 «We keep you alive to serve this ship, so row well and live».

Denne scenen fra filmen illustrer mer enn bare dette, å arbeide for å holde seg levende. Dette er krigsskip. De brukes i slag. Den totale konteksten er en verdenspolitikk, som ingen av disse slave-roerne trenger å vite noe om. De aner intet om ledernes strategier. De er uvitende om det spill som foregår. De aner intet om hvordan skipene strategis posisjoneres. De aner ingenting om tilstanden i slaget de kommer opp i. For de kommer jo opp i et slag her, og de fleste av dem omkommer. Og selv når slaget er over, vet ingen av dem om slaget er tapt eller vunnet.

Oppdag at hvert enkelt nevron ikke har den ringeste anelse om hvorfor det er der, eller hvorfor det gjør det det gjør. Hvert enkelt nevron kan ha hundrevis, ja opp i tusen koblinger mot andre nevroner. Noen av disse er lytte-kanaler, andre er sende-kanaler. Oppgaven er å lytte, reagere på mønstre og sende ut mønstre. På en forunderlig måte tilbyr nevronene, sine tjenester til sine omgivelser. De som «får solgt» sine tjenester, blir sterkere og overlever. Det er nærliggende å tenke at virkemåten, delvis er innlært, delvis genetisk styrt. Kanskje handler en del av læringen om at dersom ikke nevronet makter sin oppgave på en god nok måte, så blir det nabo-nevronet som får jobben. Jeg tenker uansett at det må være slik at nevronets plassering i helheten, vil avgjøre hvilke gener som brukes til å sette opp funksjonalitet. Men så blir den videre prosessen å lære spesifikt om konkrete omgivelser og gjøre de rette koblinger mot andre nevroner. Mange av disse forbindelsene blir jo kuttet igjen gjennom oppveksten, og dette avhenger også av bruk. Dette er nok en del av den lokale lære-funksjonen. Det store spørsmålet er: hva er det i nevronkjernen som står for denne funksjonen? Her har jeg en vill gjetning om at det kan ha noe med Microtubule å gjøre (se her). Uansett aner det meg at vi her har et område vi i skrivende stund vet alt for lite om. Og som om ikke dette er nok så har vi også den litt langsommere kjemiske kommunikasjonen imellom nevronene. Nevroner produserer signalstoffer som dopamin, serotonin osv. Og måte dette skjer på fungerer som signaler mellom dem.

Summen av alt dette er uansett at antall mulige kombinasjoner som dette systemet utgjør (mellom 80 og 100 milliarder nevroner hvor hver har opp i 1000 forbindelser med andre nevroner) et enormt antall kombinasjonsmuligheter. Med andre ord, velegnet til å handtere store mengder informasjon.

Da er det egentlig ikke rart at dette fremstår som magi for oss. For det er umulig for oss å se for oss alt som foregår i dette systemet. Det blir liggende som bak en mur, hvor vi bare ser overflaten og de store trekkene.

Men problemstillingen her er ikke veldig forskjellig fra en datamaskin, som jo også har milliarder av transistorer og i skrivende stund opp i terabyte med minnekapasitet. Hverken som utviklere eller som hardware konstruktører er det ingen som kan se for seg hele helheten og alle detaljene av hva systemet driver med.

Det vi kan er å konstruere opp instruksjoner, på forskjellige nivåer, endre og tilpasse. Instruksjonen er i selg selv funksjoner bestående av instruksjoner, og dette kan gå i svært mange nivåer. Men den innsikt som det kan gi noen av oss, er hvilken illusjon dette kan skape. Og det skjer på utallige nivåer.

Det er vel etter hvert åpenbart at den bevisstheten vi erfarer er begrenset og baserer seg på utallige illusjoner. Mest av alt er vi i utgangspunktet uvitende om det kolossale maskineriet som befinner seg under panseret i vårt eget mentale univers.

Noen av oss som har drevet med systemutvikling ser denne illusjonen, nesten daglig, hos brukere på alle nivåer fordi de ikke aner noe om det som befinner seg under pansret på de systemene vi utvikler. Og selv skjønner vi etter hvert i hvilken grad vi selv opererer med illusjoner, strukturer og modeller som avgrenses av ytterligere elementer som må behandles som illusjoner, med det formål om å klare å beherske det system vi akkurat nå har fokus på.

Det er åpenbart at dersom bevisst tenkning og opplevelse skal fylle en funksjon i systemet, så ville det aldri ha fungert uten, nettopp gjennom illusoriske konstruksjoner som hjelper oss til å gripe de utfordringer vi eksponeres for.

Så kan man jo ha sine hypoteser om hva vår bevissthet egentlig er til nytte for. Det viser seg å være et svært komplisert spørsmål. Jeg har noen hypoteser her, høyst usikre og famlende. Her kreves det nok mye mer forskning og analyse.

Men mitt poeng her er at, ja det er feil å si at den førstehånds erfaring vi kaller bevisstheten, i seg selv er en illusjon, men jeg er overbevist om at innholdet er fylt til randen av illusjoner. Det er for så vidt lett å forstå, gitt den bakgrunn jeg beskriver her, og gitt at det eneste vi har å forstå dette med, er vår egen antroposentriske referanseramme, slik som beskrevet her.  Den er tilpasset menneskets utfordring med å navigere i verden på en måte som fremmer biologisk kompetanse. Den er hverken utviklet for at vi skal forstå oss selv, eller sannhet. Her presser vi det urgamle informasjonssystemet til sine grenser og kanskje utenfor det.

Les gjerne min refleksjon om magitenkning. Vår egen selvforståelse er full av magitenkning. Her kan vi presse grenser, vi kan komme lengre.

Men det faktum at vi nå har kommet langt i å utvikle kunstige informasjonsprosesserings-systemer, fått peiling på nevrale nettverk, og graver stadig dypere i biologiens, og nevronenes hemmeligheter, så er vi enda langt unna vår innsikts grenser på dette område.

Og det er her jeg tenker at noen av oss, som føler oss kallet til det, er i behov å se informasjonsprosessene med nye øyne, i den hensikt å trekke sløret tilbake ytterligere utvidet innsikt.

Og her starter jeg, som sagt med å påpeke den kraften som ligger i at du kan gjøre ting, som ikke er mulig i virkelighetens verden, med de virtuelle objektene som systemet har konstruert, og som skal representere noe i virkeligheten. For eksempel å trekke objekters form eller antall ut av «virkeligheten» og handtere denne informasjonen for seg selv. Det er ikke rart at sinnet vårt da kommer til å tro at et slikt uttrekk, i seg selv har et reelt motsvar i virkelighetens verden. Husk at for informasjonssystemet, så er en forestilling, en forestilling. Det kan ikke på en grunnleggende måte verifisere dette mot virkelighetens verden. Det er det som er illusjonen. Sammenlign gjerne dette med det å produsere film. Det er intet problem i dag å lage realistiske filmer med «supermann» som flyr rundt jorda, supermennesker som står i løse luften, og ufattelig akrobatikk, som bryter naturlovene. Alt dette gjøres jo via informasjonssystemer, nettopp fordi at man i en informasjons-verden kan bryte ut av alt som rammer oss inn i virkeligheten. Informasjon kan dette kunststykket på alle nivåer, og jeg har forklart hvordan det er mulig.

Og som sagt, så viser det seg at dette er svært nyttig. De nyttige funksjonene blir gjenbrukt om og om igjen, i alle sammenhenger hvor de har denne effekten. Dette er sannsynligvis opprinnelsen til Platons ide-verden. Det er ikke rart at vi forelsker oss i denne verdenen. For dette skjer i nært samspill med vår språkliggjøring av det hele. Konstruksjonene som dette skaper, flyter uhemmet over i de sosiale prosesser. Her får de et liv i seg selv. Richard Dawkins gav dem navnet «memer».  I det sosiale universet bygger dette seg sammen til det vi kaller for sosiale konstruksjoner. Og dette blir igjen til illusjoner for våre sinn. Vi kommer i tro på at dette er en del av de fysiske realiteter i vår verden, mens strukturene egentlig er informasjonsbaserte kulturprodukter.

Det er på alle måter viktig for mennesket å gjennomskue disse fenomenene. For det første, vil det kunne redusere risikoen for epistemiske villfarelser. Jeg har noen ganger referert mitt filosofiske utgangspunkt, i form av to setninger jeg skrev tidlig i min tenke-karriere:

1)   For å kunne vite noe om verden, må jeg først vite noe om meg selv

2)   For å vite noe om meg selv må jeg først vite noe om verden

Den første setningen har bakgrunn i min yrkeserfaring som radio/tv-tekniker. Dette var et yrke hvor man var hundre prosent avhengig av måleinstrumenter. Jeg gjennomgikk en utdannelse, hvor vi ikke bare lærte å måle, men også om hvordan måleinstrumentene virket, og ikke minst på hvilken måte de kunne påvirke de omgivelsene vi søkte å observere. På den måten kunne vi styre unna de verste feilmålingene.

Dette gir filosofisk innsikt nok til å konkludere at jeg selv, som observatør av verden, er å regne i samme kategori som et måleinstrument.
Hvordan fungerer jeg som erkjennende individ? Og hvordan jeg vite noe slikt om meg selv? Jeg kan ikke utvikle denne innsikten, uten i samspill med den erfaring som jeg høster via det samme sansesystemet. Herav skapes en gjensidig avhengighet, hvorav jeg er kommer i behov av å forstå noe om omverden også for å kunne forstå noe om meg selv. De fleste innser at dette kommer vi ikke ut av, på noen ideell måte. Vi er epistemisk innelåst, på den måten at vi ikke kan tilegne oss innsikt med et euklidsk ideal i bunnen.

Mennesket er altså etterlatt ute av stand til å komme til fullverdig komplett objektiv innsikt, hverken om verden eller seg selv.

Det er ikke dermed sagt at vi er etterlatt i mørket. For vi samspiller jo, utrolig bra med våre omgivelser. Min hypotese er at vi kommer lengst ved å ha forstått våre epistemiske begrensinger. Og vi er på langt nær ferdig utforsket, hverken på verden eller oss selv.

Men det informasjonssystemet vi er utstyrt med, er sårbart, med alle muligheter for å fare vill. Dette er et konstruksjonssystem, med kapasitet til å konstruere en uendelighet av forestillinger om verdener og historier. Men bare et lite fåtall av dem kommer i nærheten av i harmoni med sannhet. Resten er beheftet med grader av avvik som varierer fra litt, til total villfarelse. Og vi har ingen fasit, annet enn den upålitelige strukturen jeg kaller for den felles menneskelige referanserammen. Og den er viktig å holde i hevd, mellom oss mennesker. Da handler det om maktforhold. For den som styrer individets virkelighetsoppfatning, han kontrollerer også individet. Dersom vi ikke vet om våre egne svakheter på dette området, så blir vi slaver av andre, og vi vet det ikke selv.

 

Tillegg 4: Informium

Dette tillegget gjentar mye av det som er sagt tidligere i denne teksten. Tillegget er skrevet i ettertid, og har mer perspektiv på den såkalte ontologiske utfordringen rundt dette med abstraksjoner.

Om noen skulle karakterisert min tenkning rundt metafysikk, så ville jeg kanskje fått betegnelsen «fysikalist». Det kan oversettes i retning av at i forhold til hva som «egentlig eksisterer» så etterstreber jeg å holde meg innenfor fysikkens rammer; en verden av masse, tid og rom, inkludert at dette fremstår mer sammenvevd eller integrert på et mer grunnleggende plan.

Men samtidig har jeg en epistemisk posisjon som tilsier ydmykhet. Vi vet ikke alt. Dette med basis i at et informasjonssystem har logiske barrierer som hindrer oss i å erfare verden, som den er i seg selv uten subjektets fortolkning.  Dette er grunnleggende subjektivisme: Jeg er et informasjonssystem. Og som informasjonssystem så hevder jeg at den barrieren er uunngåelig.

Så det å være fysikalist i min forstand, er ikke noe jeg hevder å vite om verden. Det er heller ikke en posisjon som står dogmatisk fast. Det handler mer at det må sitte langt inne å basere seg på noe utover dette, og først søke forklaringene innenfor det paradigme som nåværende vitenskapelige rammer setter. Dette handler om den felles antropiske referanseramme, som beskrevet her, og det har et moralsk aspekt som beskrevet her.

Det kan være at mennesket en gang i fremtiden greier å bryte ut av dette, og vi gjennomgår et paradigmeskifte. Men det jeg da tenker er at da vil det rammeverket vi i dag har utgangspunkt i, fungere som en bro, inn i dette, for på den måten å etablere en allmennmenneskelig vei inn i det nye paradigmet.

Som jeg sier her, så er i bunn og grunn dette en etisk posisjon. Det handler om at vår virkelighetsforståelse med nødvendighet må være jordet i det empiriske, og forstått på en måte som lar seg gripe med utgangspunkt i en felles menneskelig referanseramme. Dette er bolverket mot det jeg vil kalle for magiens verden, hvor veien er åpen for all slags misbruk av overtro.

Grunnen til å trekke inn dette her er at når det kommer til det abstrakte og koblingen mellom dette og den fysiske verden, så kan det bli nødvendig å strekke denne strikken.

For det er jo lett for oss å peke på de fysiske tingene i verden og ha en intuitiv opplevelse av at de «eksisterer». Dette handler jo også om hva begrepet «å eksistere» rent intuitivt innebærer i det perspektivet.

De konkrete tingenes opplevde «væren» i verden er den basis metaforen vi benytter oss av, som utgangspunkt for vårt forhold til det abstrakte. Og mye tenkning og filosofi har sklidd inn i denne dikotomien. Vi har fått alt fra ånd, til sjel, til den platonske ide-verden, til dualisme og i kjølvannet av dette, ideer om fri vilje, rettferdighet, det gode og det onde osv.

Hvordan eksisterer de ikke-konkrete elementene som uten tvil er en del av vår hverdag, og som påvirker oss hele tiden?

Tidspunktet jeg skriver dette på er lenge etter at jeg har utviklet det subjektivistiske synet på informasjon, og forhold rundt dette, slik som fortolkning og abstraksjon. Men det er klart at når jeg ser de metafysiske spørsmål komme til overflaten her, så innser jeg at her er det mer å fylle inn med. Det gjelder særlig spørsmål rundt dette med medium, og kausalitetsforhold mellom det abstrakte og det konkrete.

Den som har lest mine tanker om metafysikk og eksistensen (såkalt ontologi), vil sannsynligvis plassere meg i en type kategori ev funksjonalisme. I stor grad forstår jeg mennesket og alt biologisk med utgangspunkt i et perspektiv av funksjonalitet. I så måte er min definisjon av eksistens, som «det lim som holder egenskapene sammen», en ren funksjonell definisjon. Vi har bruk for en virtuell beholder, sette et navn på egenskapene og definere dem inn i det konseptet. Jeg har allerede antydet at vår intuitive forestilling om eksistens har utgangspunkt i vår erfaring av det konkrete i verden. Det skulle ikke forbause meg om at dette har en arketyp basis i oss. Så har ordet «eksistens» kommet, og navngitt dette, og vips her har vi en metafor, som det frister å anvende også på våre abstrakte forestillinger. Men så dukker alle de tekniske problemene opp rundt dette, og filosofiene strever i generasjon på generasjon med å finne tankemåter som fungerer, generelt for alle våre forestillinger.  Dette avstedkommer masse kompleksitet, masse nye begreper og ideer.  Dette er informasjonssystemets forundring over seg selv og sin egen magi. Ja, jeg har tatt i bruk magibegrepet om informasjonssystemenes evne til å sjonglere intern med informasjonselementene. Det er jo ikke ekte magi, men informasjonsmagi på den måten at den kan operere med vår forestillingsverden på måter som ikke er realiserbart i virkeligheten.

Men OK, jeg opererer altså med et rent funksjonelt eksistensbegrep, som i seg selv må være abstrakt, men som er ment å fungere likefrem og enkelt. Men det har sine utfordringer. Noe som eksisterer kan sies å ha egenskapen «å eksistere», Men hva med det som ikke eksisterer? For det som ikke eksisterer kan jo ikke ha egenskaper. Så negasjonen av eksistens fører oss inn i umuligheter. Jeg er ikke blant de som mister nattesøvnen av dette, fordi jeg har en passe god ide om hva dette egentlig handler om: det vi snakker om er at eksistensbegrepet kollapser rent teknisk i møte med denne type problematikk.  Det er et rent teknisk problem, en bug i programvaren, som vi systemutviklere kaller det. I informasjonsteknologi kan man kalle eksistensbegrepet for et odde, særtilfelle, som må håndteres med unntak, eller omgåelse for å kunne fungere.  I dette tilfellet er «buggen» forholdsvis enkel å forklare. Alle andre egenskaper kan komme og gå fordi elementet fortsetter å eksistere selv om egenskapen endres. Men dersom man anser eksistens som en «egenskap», og deretter implementerer alle tilhørende metoder, så bryter selvsagt teknikken sammen, fordi objektet plutselig forsvinner (nil, som vi kaller det i programmeringsverden). Så kan man stille spørsmål om det er funksjonelt å anvende egenskaps-metodikker på eksistensbegrepet. Slik kan man sjonglere med etter, i håp om å finne måter å integrere dette, uten at informasjonssystemet kollapser.  Men poenget er at det er informasjonssystemet som kollapser, det har lite eller ingenting med den egentlige virkeligheten å gjøre.

Den subjektivistiske tilnærmingen er altså at dette handler om språk, begreper og til slutt om informasjonsstrukturer, som arbitrært bygges som det måtte passe, i et forsøk på å harmonisere med en tenkt virkelighet der ute.
Som en digresjon er det viktig å påpeke at det filosofiske paradigmeskiftet over fra tenkning, som en magisk prosess til å anse det hele som informasjonsprosessering, åpner for tanken om systemsammenbrudd. Les dette langsomt: Våre informasjonsprosesser er ufullkomne verktøy, som fort kan bryte sammen når de presses. Em filosof som forstå dette, vil ikke miste nattesøvnen av det. Noen ganger kan dette forbedres, ved å lappe på strukturene. Kostnaden er at kompleksiteten ofte øker. Og kanskje er det noen ganger lurt å avstå fra fristelsen, fordi verktøyet fungerer utmerket innenfor sine rammer.

Dette har jeg tidligere vært inne på i forbindelse med begreper som uendelighet, evighet og ingenting. Eksistens-begrepet kommer i samme kategori, som en problematisk unntaks utfordring, som vi enten mangler teknologi til å møte, eller som regelrett befinner seg utenfor informasjonsteknologiens mulighetsrom. Hva så? Trodde vi virkelig på et fullkommenhetspotensiale på vårt eget intellekt? Da tror jeg vi må tenke en gang til.

Det vi skal inn på nå er forsøket på å jorde informasjonsteknologien i det fysiske rammeverket vi har til rådighet gitt nåværende vitenskapelige paradigme.

Da har jeg i utgangspunktet snakket om fysiske meda, som oppfattes som nødvendig for å kunne bære informasjon.  Men hva betyr dette egentlig i praksis? Hva er det ved fysiske media, som gir opphavet til noe slikt? Det enkle svaret er at elementene i den fysiske verden kan kombinere seg på utallige måter. Det er denne evnen til å kombinere seg som skaper potensiale til å høste ut informasjon.

Men hva er det med det fysiske som gir denne evnen? For en ting er at elementene eksisterer, men det ser ut som at informasjon muliggjøres av noe mer enn at elementene bare eksisterer. Dette handler jo om relasjoner mellom elementene i kombinasjon med egenskapsforskjeller mellom dem. Med en gang vi snakker om relasjoner og forskjeller, er vi ikke på full fart ut i det abstrakte?

Her kom jeg på et tankeeksperiment. La oss ta utgangspunkt i begrepet homogenitet. Det betyr noe slikt som at alt er likt.  Tenk på ultrahomogenitet som det eneste som er. Altså alt er likt over alt i alle henseende på alle nivåer, det vil si det eksisterer ikke nivåer. Dersom vi tenker oss en virkelighet som er slik, så må den nødvendigvis være uendelig fordi den ikke kan bryte mot noe annet.

I en slik tilstand er informasjon umulig, fordi intet kan kombineres. Men jeg har også spurt meg om: hva er forskjellen på dette og ingenting? Min konklusjon er uansett at den reelle virkeligheten må inneholde mangfold for at informasjon skal være mulig. Går det an å konkludere ut fra dette at den reelle virkeligheten der ute, må manifestere mangfold på et eller mange nivåer, eller kunne ikke vi vært der og spekulert over det? Jeg lar spørsmålet stå åpent.

Men det er åpenbart at mangfold i den reelle virkelighet ikke bare åpner for informasjon, men også for verdier. Fordi at, uten mangfold, hvordan skulle det da være mulig å foretrekke noe foran noe annet?

Her kan vi altså liste opp en åpenbar egenskap som et fysisk medium må ha, nemlig mangfold. Da handler det både om egenskaper, men også om måten elementene er kombinert på.

Her har jeg et nytt tankeeksperiment: Kommer denne steinen til å rulle ned fjellsiden, eller sklir den? Vel, vi innser at det avhenger av steinens form. Og steinens form avhenger av hvordan molekylene som steinen består av er organisert i forhold til hverandre.  Formen på steinen får direkte innflytelse på hvordan steinen oppfører seg ned fjellsiden.  Det jeg har etablert her, er den kausale sammenhengen mellom måten materien er kombinert på og fysiske prosesser.  Tenk over at alt av hastighet, posisjon og egenskaper, påvirker hvordan fysiske prosesser oppfører seg. Dette blir da et forslag til hvordan kausal er sammenheng mellom informasjon og fysiske prosesser kan eksistere.

Et lite sidesprang her. Filosofer bruker ofte ord som «ting-verden».  Igjen så referer dette til de konkrete tingene vi erfarer, og deres eksistens. Det er altså noe vi håndterer enkelt og intuitivt, sannsynligvis fordi vi har god medfødt støtte for det. Men når vi snakker om energi, så er det åpenbart en abstraksjon. Energi handler om «det som får tingene til å bevege seg». Tingenes bevegelse er selvsagt også noe våre informasjonssystemer har intuitiv medfødt støtte for å prosessere.  Men, vi har jo utviklet vitenskapelige teorier om dette, med tilhørende matematikk. Herav oppstår forestillinger om krefter og energi. Så kommer altså Einstein med E=mc^2.  Plutselig så er energi, som er abstrakt, og materie, som er konkret, integrert i en og samme formel, som forteller oss at de to er manifestasjoner av det samme.  Og igjen så kollapser noe av vårt intuitive system, under trykket av en slik innsikt.

Jeg lanserer altså begrepet informium, med metaforisk referanse til grunnstoff.  Vel, det hører ikke hjemme i det periodiske system, på samme måte som energi ikke hører hjemme der.

Jeg ville definert informium som en første ordens emergering fra fysisk materie. La oss kalle det for sekundær eksistens.
Da er det begrepet emergering som må sies noe om.  I analytisk modus så tenker vi ofte reduksjonistisk. Vi strukturerer systemer og prosesser i sine bestanddeler og analyserer hver komponent for seg. Slik kan vi holde på over mange nivåer. Det er en effektiv måte å overkomme kompleksitet på.  Reduksjonisme kan gi en ide om muligheten til å komme «til bunns» i alt med denne fremgangsmåten. Men det ligger også noen misforståelser i dette.  For leder dette til at alt som ikke kan forklares med utgangspunkt i de minste bestanddeler, kan avvises? Altså dersom vi ikke kan finne egenskaper som å kunne «skli» eller «rulle» i molekylene som steinen består av, så er disse begrepene meningsløse? Så tenker jeg at vi må se forskjell på en analytisk metode og være forsiktig med å anse det som en del av virkeligheten. Emergering handler om at nye egenskaper blir til i måten bestanddelene er bygget sammen eller samspiller på. All biologi og teknologi har basis i dette. Så kan man jo stille spørsmål om hvor grensene går for hva som er mulig å få til ved å bygge ting sammen. Kan vi skape Harry Potters tryllestav, på tross av at magi ikke eksisterer på lavere nivå? Kan vi bygge innretninger som reiser bakover i tid, eller forflytter seg mellom galaksene i løpet av øyeblikk?

Jeg er åpen for at mulighetsrommet rammes inn av fysikkens lover, men er også åpen for at vi enda ikke er til bunns i hvilke rammer vi egentlig er begrenset av.

Uansett, når vi snakker om en første ordens emergering de fysiske elementene, så kan vi altså snakke om informium, informasjonens grunnstoff. Informium er ikke informasjon, men gjør tilgengelig de betingelser som må til for å skape et medium. Da har jeg nevnt mangfold og kombinasjonsmuligheter. I tillegg må jo nevnes utbredelsesevne. Her kommer energi inn. For vi snakker fysiske prosesser, som utbrer seg i tid og rom. Vi snakker også determinisme, som betinger kausalitet og regelmessighet. Det åpner for at nåtilstanden er preget av tidligere tilstander, og at informasjonssystemet ved å høste dette blir i stand til å oppfatte forhold i fortiden, som igjen kan benyttes i forberedelse for en fremtid som ligner.

Informium kan altså sies å ha sekundær eksistens, fordi det eksisterer på ryggen av det reelt fysisk eksisterende. Selvsagt er da dette også en begrepskonstruksjon, som gjør det mulig å snakke om at f.eks. tall eksisterer, uten å måtte rødme. Men det er ingen magi i dette. Vi snakker ikke om det hinsidige. Det vi snakker om er kompleksitet på utallige nivåer, og med utallige muligheter for å spille seg ut sammen på alle nivåer. Og igjen, vi aner at vi ikke er i mål med å forstå hva den fysiske verden bunner i på en grunnleggende måte. Kanskje kan vi komme lengre med det enn i dag, men vi er som sagt hele tiden begrenset av den biologiske referanserammen som all erkjennelse må ha som startpunkt i en slik prosess.

Det som er spesielt med ny-subjektivismen i denne sammenheng er oppfatningen av at begrepene og det rammeverket vi til enhver tid bruker, er konstruert av vårt eget informasjonssystem. Det er altså ikke noe vi «oppdager». Tallene er våre egne nyttige konstruksjoner. De er en del av informasjonssystemet, og har ingen meningsfylt eksistens utenfor dette regimet. De er med andre ord laget av … «informium».

Tillegg 5: Universaliestriden blusser opp

I kjølvannet av dagens brennaktuelle stridigheter og konflikter, dukker universaliestriden opp med fornyet styrke. Du kan lese om universaliestriden i middelalderen her. I gamle dager kommenterte jeg det her. Men dette var før jeg utviklet det ny-subjektivistiske konseptet om informasjon. Så i dag ville jeg kanskje formulert meg annerledes. Men uansett, som jeg skriver, så kan temaet fremstå høytflyvende, og uvesentlig, uten relevans til noe som helst i vår praktiske hverdag. Så dukker altså denne videoen opp på YouTube ("The Most Dangerous Philosopher in the World" with Dr Michael Millerman).
Dette handler om den russiske filosofen Aleksandr Dugin, som det beskrives har en uklar påvirkning eller rådgivningsfunksjon inn mot Putin. Han beskrives som ultranasjonalist, med hat mot Vesten og med ideer om russisk nasjonalisme med imperialistiske ambisjoner.
Før vi går på det filosofiske her, er det verdt å nevne sammenfallet mellom dette og høyre-ekstremistiske bevegelser i Europa og USA, inkludert Donald Trumps MAGA-bevegelse. Fellestrekk er anti-liberalisme, anti-globalisme og ikke minst, undergraving av menneskerettigheter og demokrati. Vi ser da også tendenser til allianser i dette, på tvers av konfliktlinjen mellom Russland og Vesten. Når dette er sagt, og som det også nevnes i videoen, så er det vanskelig å se for seg at aktørene i dette vil få noe lett samarbeid. Nasjonalisme har jo innebygget «oss først» i sin ideologi. Dette er dominans mot dominans. Slikt blir det krig av.

I skrivende stund kan jeg lite om Dugins filosofi. Men jeg ser at her er en del ressurser på nettet om dette. Så her er det muligheter til å få innsikt i mer. Og da kan det jo også være jeg endrer på mye her.

Men det som er interessant i denne videoen, er hvordan Dugin beskrives å sette vestlig liberalisme i sammenheng med universaliestriden. Han beskrives å starte med William Ockham som, når vi leser om ham, må kunne anses som en forløper til opplysningstiden. Poenget her er den strenge empirismen, basert på det epistemiske økonomiserings prinsippet kalt Ockhams barberkniv som går ut på å foretrekke de enkle forklaringene, der vi ikke har gode grunner for å gjøre noe annet.
Dette prinsippet barberte bort, det jeg kaller for den platonske illusjonen (beskrevet her). Dugin sorterer da Ockham inn under de såkalte «nominalistene» som avviser platonismen og kun forholder seg til det partikulære. Nå forstår jeg det slik at ekstrem nominalisme, altså at abstrakte begreper «bare er ord», egentlig er en stråmann.  Egentlig har det vel aldri vært noen som har forfektet dette. Men poenget her er skillet mellom de som tillegger f.eks. tall, logikk og begreper en egen, slags åndelig eksistens og de som kun anser dette som mentale konsepter.

Min variant av dette er at vi her snakker om informasjonsprosesser, som beskrevet i denne teksten om informasjon. Og jeg har da spesifisert hva abstraksjon er. I tillegg beskriver jeg altså den fysiske verden, som et mangfold, som eksisterer på utallige nivåer, og med utallige kombinasjonsmuligheter. Et fungerende informasjonssystem må med nødvendighet kunne handtere dette. Og det er disse fenomenene som i all sin kompleksitet stadig forvirrer våre egne hjerner, ja til og med filosofer.

Motsetningen til «det universelle» er altså det partikulære. Gjennom dette kobler Dugin vestlig individualisme til denne nominalistiske filosofien. Man kunne kanskje tatt Margaret Thatchers utsagn om at «det finnes ikke noe samfunn, bare individer og familier», til inntekt for dette. Dersom man tar utgangspunkt i streng nominalisme (som ingen gjør), så innebærer det avvisning av alt som er abstrakt. Et samfunn er abstrakt og skulle da, ifølge dette resonnementet bare avvises. Dette gir da behov for andre grupper å identifisere seg med. Dette kobler Dugin til fenomener som LGBT, kjønn, etnisitet osv.  Men det stopper jo ikke her, forutser han. Når vi til slutt kommer ned på enkeltindividet, så må fortsatt menneske-begrepet betegnes som en abstraksjon. Noe av dette handler jo om at forestillinger om tingenes essens, jo også må utebli. Her kunne kanskje Dugin tatt filosofer som Jean Paul Sartre til inntekt. Han skal visstnok ha avvist essensialismen. Men her er jeg på tynn is. For Sartre skal visstnok ha arvet det meste fra Martin Heidegger, som jo «fant opp» den såkalte fenomenologien.  Men når jeg så hører at Dugin selv har dette utgangspunktet, så skjønner jeg at jeg her er ute og kjører av ren mangel på filosofisk forståelse. Jeg må innrømme at Heidegger er en av de filosofer som trigger motvilje i meg, kanskje ufortjent.

Men uansett, Dugin ser altså da en sammenheng mellom universaliestriden og overfokus på det partikulære og den vestlige ideen om individualisme. Men han går altså da videre og anser at selve menneske-begrepet, som jo også er en essens, må oppløses. Det vil si at humanismen vil forsvinne.

Jeg er selvsagt svært skeptisk til at denne koblingen mellom individualisme og universaliestriden er reell og har hatt en slik innflytelse som det påstås her.
For meg selv, og egen filosofi så finnes det ingen kobling her. Individualismen i min filosofi har ene og alene med etikk å gjøre. Det handler om måten etisk relevans oppstår på. Dette har jeg vært inne på her og her. Poenget er at det kollektive ut over individet, i seg selv ikke har evne til livskvalitet. Det samme gjelder underliggende nivåer, som de organer individet består av.
Men dette betyr ikke at abstraksjon og abstrakte begripes avvises som meningsløse. Hypotesen er at det bak en slik forestilling ligger manglende forståelse av forskjell på fakta og verdier. Dette handler jo ikke bare om Dugin, men i store deler av filosofien generelt. Hele denne teksten om informasjon viser jo at uten evne til abstraksjon så ville ikke informasjonsprosessering være mulig. Abstraksjon er en grunnleggende metodikk, både innenfor epistemologi, kunnskap, kommunikasjon osv. Dette er et kognitivt grunnkonsept.

Hovedproblemet her er det nevnte, altså problemet med å sortere fakta, og verdi-begrepene fra hverandre. Men et nesten like stort problem er jo at nesten all filosofi er utviklet fra en tid hvor forståelse av informasjonsprosessering var svært begrenset. Over millennier har filosofene strevd med problemstillingene som skapte den platonske illusjonen. Da handler det om å få tak på forholdet mellom vårt indre mentale univers og den ytre verden. Og som jeg har påpekt mange ganger: Platon utviklet mest sannsynlig sin filosofi uten en gang å vite hva hjernens funksjon var. Og det stod neppe bedre til, hverken med jødedom, kristendom eller islam. Dette har preget vestlig tenkning på en fundamental måte, som selv i dag er vanskelig å komme ut av. Og det har neppe stått bedre til Østens filosofiske tenkning.

Nå har jeg forsøkt å forklare hva abstraksjon er, hvorfor vi har det, og hvordan det fungerer. Jeg har også, flere steder forklart hvordan den ytre verden, rent epistemisk, lar seg gripe i mange lag (Se her og her og her), på en slik måte at vi på en kontrollert måte kan interagere med den. Jeg har også, i gamle dager vært inne på logikk og klassifikasjonsteori, som jo blir særlig relevant i spørsmål om det universelle kontra det partikulære. Det grunnleggende her er at dette er helt nødvendige informasjonstekniske metoder, som må til for å kunne løse denne oppgaven. Spørsmål om «hvordan dette eksisterer» avspeiler en filosofisk kategorifeil. Man forveksler ontologi med informasjonsbehandling. Egentlig er det koblingen jeg gjør i denne teksten som forsøker å bøte på problemet.
På samme måte som man med etikkens verdi-begrep ikke har oppfattet at dette ikke er fakta, men noe som opererer på fakta, så ser vi her den samme forvirringen, kanskje på en mer grunnleggende måte. Informasjonsprosessering opererer på fakta, som er beskrivelser av det som er. Det som er, tilhører det ontologiske domenet. Hjernen opererer på representasjoner av det, som igjen har utgangspunkt i kompleks kausal forbindelse med den ytre verden (sansene). Og til syvende og sist er alt basert på det som er, og som vi kommer nærmest til bunns i ved hjelp av fysikken.

Så litt tilbake til Dugin. Jeg klarer ikke å la være og trekke parallellen til Lysenko og den hegelianske dialektikk som ideologisk påtvinges der den ikke hører hjemme (som evolusjonsmekanisme). Det er noe med det å bli bergtatt av en vellykket filosofisk tenkemåte, og forsøke å anvende dette universelt, som om det var den ene enkle hellige formelen alt var formet etter.  Dette er litt i samme gaten. Og jeg kan godt forstå at det får det store gjennomslaget. For det er enkelt, og utløser drømmen om den store magiske trylleformelen, som gir oss alt.

Les dette langsomt: Kompleksiteten i det som er, er så omfattende at den ikke bare er utenfor din og min rekkevidde, men hele menneskeheten. Vi famler og snubler vår vei gjennom dette. Utopier finnes bare i fantasien, det gjelder også filosofisk Utopia. Glem det, og la oss heller ta det vi har, gjøde det beste ut av det, for oss selv og våre med passasjerer på den underlige livsveien vi har vært så heldig å få vandre på.  

Tillegg 6: Selvreferanse

Dersom informasjon er noe som representerer noe annet, hva skje da når noe og noe annet egentlig er det samme? De to er smeltet sammen til ett.  Det blir en selvmotsigelse fordi «noe» jo ikke kan være «noe annet» og samtidig være det samme «noe». Er det da fortsatt informasjon vi snakker om? Vi oppdager at noe bryter sammen her. Jeg tenker at det er meningsfylt å omtale dette som informasjonskollaps. Dette er det grunnleggende problemet med selvreferanse.

Dette forteller oss grunnleggende at informasjonsprosesser er ufullkomne, fulle av sårbarheter, og dette er kanskje det mest fundamentale problemet. Problemet med selvreferanse slår inn i alle sammenhenger hvor informasjon direkte, eller indirekte ender opp med å peke tilbake på seg selv. Et tankekors med selvreferanse er at det egentlig inneholder evighet på den måten at referansen er en løkke som biter seg selv i halen. Den går i sirkel uten aldri å komme i mål. Og nettopp evigheten er i sin tur kilde til en rekke paradokser.

Og vi har mange varianter av selvreferanse. Innenfor filosofien er kanskje det såkalte løgnparadokset et stort tema, som nettopp handler om dette. Dersom en kreter sier at alle kretere lyver, snakker han da sant eller lyver han?

Så er det altså slik at vårt sinn er et informasjonsprosesserende system. Så hva skjer i vårt sinn når slike kollapser oppstår? Min hypotese er at vårt sinn har en rekke forsvarsmekanismer som forhindrer at en slik kollaps blir total. Et prosesshavari handler jo nettopp om at prosessen ender opp med å gå i en evighetssirkel, forbruke uendelige med tid og ressurser, uten å produsere noen verdens ting.  Dette blir jo bare spekulasjoner. Men en hypotese er at slike problemer naturlig pakkes inn, gjerne i form av narrativ med kraft til å dekke over det.

Jeg har mange ganger beskrevet hvordan dataprogrammer som har metoder som refererer seg selv, er sårbare for slike kollapser, men at det er mulig rent teknisk å komme unna det, ved å introdusere betingelser som blokkerer systemet fra å havne i en uendelig loop.

Men ellers i våre liv og vår hverdag, så støter vi ofte bort i denne problematikken. Jeg har nevnt løgnparadokset. Det har jeg kommentert her. Jeg oppfatter at forsøk på å løse paradokset ligner på hva jeg kunne gjort i forsøk på å overkomme denne type bugs i et dataprogram. Og det er jo selvsagt mulig, det løser ikke selve paradokset. Det bare kontrollerer prosessen, slik at den ikke havner ut av kontroll som følge av problemet.

Lar vi problemet spille seg ut uhindret vil systemet kollapse.  Dette er det grunnleggende problemet. Vi ser dette i logikken, og har gitt det navn i form av en tankefeil vi kaller for sirkelargumentasjon. Altså konklusjonen finnes som et premiss i det som skulle lede til konklusjonen.

Vi finner tilsvarende problem i matematikken. Min hypotese er at Gödels ufullstendighetsteorem er et resultat av samme problem. Jeg har også hørt at Betrand Russel, som jo hadde et prosjekt om å redusere matematikken til ren logikk, ikke kom i mål, nettopp på grunn av selvreferanser som ikke lot seg overkomme.

Et eksempel fra Bibelen finner vi i 2. Timoteus 3.16. Der står det at

Den hele Skrift er innblest av Gud av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til optuktelse i rettferdighet, All. Herrens Ånd taler gjennem mig, og hans ord er på min tunge.

Dette var nok uproblematisk da det ble skrevet. For da omtalte det mest sannsynlig de jødiske skriftene. Men når dette kommer inn i den bibelsk kanon, og fortolkes å omhandle Bibelen, så oppstår selvreferansen. Og selvsagt når kristne bruker dette som «bevis» på Bibelens inspirasjonskilde, ja så forutsetter jo dette tillit til kilden i utgangspunktet. For utenforstående blir jo dette tåpelig.

Men dette er kanskje mest interessant når det kommer til vårt eget sinn. For selvsagt ligger det i kortene, at når vårt eget sinn anskuer seg selv, så ligger akkurat det samme problemet og lurer i kulissene.

Jeg har den hypotesen av at dette er et grunnleggende problem som slår inn i det omfattende problemet med å forstå bevissthet. Når jeg, som informasjonsprosess, begynner å snakke om mitt eget sinn, så ligger det jo an til akkurat det samme. I min runde tre av tenkning om bevissthet snakker jeg om informasjonsprosesser i hjernen som anskuer andre prosesser. Men, ettersom dette er helintegrert, så vil dette åpenbart ende opp i selvreferanser. Og kanskje er dette et grunnleggende problem som knuser alle våre forsøk på å komme til bunns i det såkalte harde problemet med bevissthet.

Og på ett vis kan problemet være forårsaket av illusjoner som oppstår som følge av denne selvbetraktningen. Dette har jeg vært inne på her. Dette betyr ikke at selve bevisstheten er en illusjon. Men illusjonen oppstår med en gang vi begynner å tenke om bevissthet. Vår hjerne er en konstruksjonsmaskin, og menneskearten har altså utviklet evnen til å organisere kunnskapen i narrativ. Det å gå meta kan beskrives som å konstruere et nytt narrativ som omhandler andre narrativ. Narrativet kan ikke betrakte seg selv. Vi må skape et nytt narrativ, for å kunne se narrativet fra utsiden. Vår tanke om bevisstheten, er ikke det samme som bevisstheten selv. Men vår tanke om bevisstheten, er jo i seg selv en bevisst tankeprosess. Aner vi risikoen for sammenbrudd her? Og kanskje er den nevnte illusjonen som oppstår, et slags forsvar mot denne kollapsen.

 

 

Tillegg 7: Fra Informasjon til intensjon

La oss anta en hypotese om at de første informasjonssystemer var biologiske. Det stemmer i alle fall med hvordan det ser ut til å ha utviklet seg i vårt univers. Så må vi holde tunga rett i munnen. For evolusjonsprosessen i seg selv er et informasjons-akkumulerende system, basert på det naturlige utvalg, beskrevet her, som igjen er en variant av den kreative prosess som jeg beskriver her. Informasjonen i seg selv baseres kanskje på DNA som beskrevet over, men kanskje på RNA dersom vi legger de, for tiden, sterkeste hypotesene for fasene i livets opprinnelse til grunn.

Det som er å bemerke ved evolusjonsprosessen er at det ikke er individet som akkumulerer informasjon, det er arten. Individer muterer vilkårlig, og mutasjoner spres gjennom reproduksjon. Men det hele filtreres på reproduksjonsmessig suksess. Læringen skjer i totalen. Men hvert individ «nyter godt» av at fremtiden ligner fortiden. På den måten er individet bedre forberedt på de utfordringer som det møter gjennom livet, enn om det ikke var noen slik læring i totalen.

Og dersom vi holder oss til en forestilling om individer uten individuell læreevne, så er altaå individets totale kompetanse i sin helhet et resultat av biologisk arv. Og da ligger kompetansen implisitt i kroppens innretninger og funksjon.  Men selvsagt er denne forestillingen kunstig, da det er å anta at individuell læreevne er så effektiv for reproduksjonsmessig suksess, at det sannsynligvis har kommet til tidlig i prosessen.

Hensikten med å dra opp dette er å sortere mellom medfødt biologisk kompetanse, som altså i stor grad er kropp, og den kompetanse som individet tilegner med utgangspunkt i livserfaring. For selv om individuell læreevne spiller en stadig større rolle i dette, så stopper ikke de evolusjonære prosessene sin utvikling. Det er å anta at disse går i parallell.

La oss stoppe litt her, og hoppe lang frem til en årelang diskusjon mellom meg og min dialogpartner Goliat. Du finner noe av dette her. Vi havnet i en lang og omfattende uenighet om forholdet mellom følelser på den ene siden og kunnskap eller informasjon på den andre siden.

Dette problemet er selvsagt ikke nytt. Du finner et i utallige varianter av denne problematikken helt fra antikken og frem til våre dager. Vi sorterer intuitivt grovt mellom «følelser eller fornuft», eller mellom «verdier og fakta». Vi hører ofte en retorikk av type «de andre er styrt av følelser, mens vi baserer oss på harde fakta».

Diskusjonen mellom meg og Goliat, sendte meg i tenkeboksen, gang på gang. For jeg ville ha et tydelig skille her. Hele min filosofi hadde startet med utgangspunkt i beslutningsteori basert på at argumentets vekt=sannsynlighet*verdi. Dersom vi ikke kan sortere mellom sannsynlighet og verdi, på en klar og absolutt måte, så bryter denne strukturen sammen. Følgelig argumenterte jeg for et klart sylskarpt skille mellom informasjon og verdi.

I dag er jeg villig til å gi Goliat rett. Men det er på et grunnleggende plan. Her ender alt opp som informasjon. Men dette henger da sammen på en måte som jeg vil forsøke å beskrive i dette tillegget. Og som en spoileralert: Jeg beholder beslutningsformelen min.

Så tilbake til evolusjonsprosessen. For her har jeg allerede skissert en grunnleggende sortering. Det er sorteringen mellom biologisk arvet kompetanse og individuell kompetanse basert på egen livserfaring.

Mye av dette har jeg allerede skissert i andre tekster, og disse skal jeg komme tilbake til. Men perspektivet her handler om informasjon, og hvordan det hele kunne ende opp i intensjonalitet.

Når jeg snakker om intensjonalitet så avgrenser jeg det til å handle om målrettethet. Dette er en noe snevrere betydning enn vi finner i leksikonet. Intensjonalitet kan oppfattes sånn sirka synonymt med hensikt. Men her er det vesentlig å holde seg metafysisk i ørene. Jeg etterstreber fysikalisme i min tenkning, fordi vi ikke vet om noe annet, rent vitenskapelig. Dette er ikke en avvisning av ukjent metafysikk, men mer motivert av å oppnå plausibilitet ved å holde seg innenfor den felles menneskelige referanseramme, som ikke har noen annen utenforliggende kilde enn forankring i empirien.

Dette gir da utgangspunkt i et nihilistisk metafysisk grunnsyn. Her er antas, med andre ord, ingen mystisk overordnet hensikt med det hele.

Kanskje kan vi snakke om en naturlig pre-intensjonalitet i selve evolusjonsprosessen. Jeg har tidligere tenkt at det kanskje hadde vært mer oppklarende å snakke om «naturlig filtrering» i stedet for «naturlig utvalg». Dette er nettopp fordi begrepet «utvalg» assosieres med valg, og dermed også «noen som velger». Dette er en antropomorf anskuelse av det hele.
Snakker vi derimot om filtreringer, så er vi vitner til utallige naturlige prosesser som filtrerer. Men nettopp gjennom filtreringsprosesser så får vi en midlertidig lokal senkning av entropi. Alt er ikke lengre på ren statistisk tilfeldighet, som langsom driver mot stadig økende kaos. Vi har en midlertidig avgrenset reversering av entropien, drevet av en naturlig energikilde, som for eksempel en stjerne. Den andre termodynamiske lov, avgrenses midlertidig innenfor et avgrenset system, badet i energi fra en aktiv stjerne, som solen.

Dermed har vi etablert retning i et grunnleggende informasjonsakkumulerende system. Og det er denne som etter hvert utvikler arter av individer med læreevne (adaptive systemer).

Dette kan allerede ha vært til stede i de prokaryote bakteriene som endte opp med å utvikle koordinerte kolonier, og videre flercellede organismer. Denne utviklingen har jeg beskrevet her. Det kan med andre ord være slik at de første flercellede organismer var basert på celler med læreevne. Her fokuserer jeg imidlertid på flercellede organismer som etter hvert utvikler betydelig grad handlingsevne. Så kan vi selvsagt sortere mellom responser som er arvet atferd, og handlinger som er noe mer enn bare reflekser og primitive responser. Jeg har definert handlinger her. Poenget er at handlinger, i tillegg til å være basert på sanseinformasjon, også må være målrettet for å kunne fungere. Dette krever altså intensjonalitet.

Så hvordan kommer vi fra den preintensjonelle tilstand som naturlig formes av evolusjonsprosessene til handlingers målrettethet?
Her vil jeg starte med det grunnleggende, altså hvorfor informasjon i det hele tatt. I teksten om Livets opprinnelse, skisserer jeg de metafysiske forutsetninger for Darwins fire betingelser for naturlig utvalg. Her har jeg mest fokus på den andre betingelsen, altså at avkommet må ligne foreldrene. Hvorfor? Dette er den adaptive delen av systemet. Det er dette som handler om arv. Det er her den biologiske kompetansen bringes videre. Uten dette vil enhver organisme starte helt på nytt, og selvsagt vil ingen utvikling finne sted.
Dette fungerer gitt betingelsen av at fremtiden ligner på fortiden. Og det er her den metafysiske betingelsen kommer inn. Da handler det om tid. Systemet forutsetter prosesser som beveger seg fra fortid til fremtid. Og dette er ikke ukontroversielt, all den tid man i dagens fysikk er i ferd med å gi opp konseptet om romtid, som en grunnleggende egenskap ved naturen.  Det at selveste evolusjonsprosessen forutsetter tid, innebærer at tid, ikke bare kan være et mentalt konsept. For dette var før slike informasjonssystemer eksisterte. Eller hva? For dette kan da også handle om at vi ikke har noe annet enn våre egne anskuelsesformer å formulere slike teorier i. Altså, vi bygger tid inn i våre teorier, for vi har ikke noe annet å forstå tingene med. Men, dersom vi går så langt i vår tvil, så raser hele evolusjonskonseptet foran øynene på oss. Ikke bare det, alt annet vi forestiller oss, går med i dragsuget. Dette er epistemologiens grunnleggende havari. Vi støter på enda en av mange indikasjoner på at vi lider av en evig utestengelse, til kunnskapens grunnfjell, om nå det skulle finnes.
Da har vi sporet litt av, men dette er åpenbart gitt hoved-temaet i denne teksten. For her ligger forklaringen på hvorfor det er slik. Informasjon er ikke mulig uten fortolkning. Men fortolkning forutsetter tidligere kunnskap. Vi kan ikke starte med blanke ark. Og ettersom dette er en inkrementell prosess, så selvforsterker eventuelle feil seg i slike prosesser. Dette blir en umulighet, så lenge vi dagdrømmer om den absolutte sannhet. Men det er ingen umulighet å optimalisere disse prosessene, formet av den retningen som er gitt. Da snakker vi om biologisk gevinst. Men hvor avvikende kan dette bli opp mot våre ideal om sannheten? Vel, dette er det store spørsmålet, som vi foreløpig er ute av stand til å besvare.

Men gitt det metafysiske rammeverket vi nå har skissert, så blir utforingen klar. Det handler om, med hvilke verktøy og virkemidler, individet kan møte løpende utforinger på sin livsvei. Jo bedre virkemidlene er tilpasset enhver utfordring, desto bedre biologisk gevinst. Men da må dette være klart før utforingen oppstår. Herav behovet for forsyn. Ideen om intensjonalitet gir kun mening i lys av en tenkt fremtid. Alle mål vi setter oss ligger i fremtiden. Målrettethet handler om bevegelse i tid. Målrettethet handler om siktepunkt inn i fremtiden.

Men da må vi ha mest mulig pålitelige prognoser på hvordan fremtiden kan spille seg ut. Hvor finnes de? Og igjen, la oss starte lenge før menneskets tid. Og vi unngår antropomorfe feilspor så godt vi kan.

Da er vi over på det vi startet med, nemlig biologisk kompetanse. Kompetansen ligger i kroppen og kroppens fungering. Dette er opphavet til det emosjonelle systemet. Du finner tekster som beskriver dette her og her. Og med utgangspunkt i den nærliggende antakelsen at kroppen var før informasjonssystemet, så oppsummerer jeg dette i følgende:

Det er ikke du som eier kroppen, det er kroppen som eier deg

Det emosjonelle systemet er utviklet på basis av kroppens implisitte biologiske kompetanse. Og dette bygger naturlig inn målrettethet mot biologisk gevinst. Men dette er selvsagt på ingen måte et optimalt system. Egentlig det om kjedelig statistikk. Organismens primærresponser tar den retningen som rent statistisk gir best mulighet for gevinst. Problemet er bare at fortiden på ingen måte er et speil av fremtiden. Den enkelte situasjon er langt mer sofistikert og har langt flere unike særegenheter i seg til at dette fungerer optimalt. Her er behov for å koordinere atferd, mer unikt tilpasset her og nå. Herav behovet for å «finne opp sin egen atferd».  Ut av dette oppstår handlingen, som i motsetning til en ren hendelse, har en målrettethet i seg.

Her har vi behov for spontan innovasjon. Og husk, alt som heter sanseapparat og intern prosessering, baserer seg på kreativ konstruksjon. Ideen om at mennesket er en passiv mottaker av informasjonsstrømmer utenfra, kan vi bare glemme. Vi har hjerneforskning nok til å konstatere at hjernen selv konstruerer måten vi oppfatter verden på. Og dette skjer gjennom kreative prosesser, altså gjetting, prøving feiling og læring, omtrent en kopi av selveste evolusjonsprosessene. Hjerneforskeren Anil Seth kaller dette for kontrollerte hallusinasjoner.

Spontan innovasjon av atferd, skjer etter akkurat samme prinsippet.  Poenget er at evolusjonsprosessene til enhver tid har utgangspunkt i det som allerede er. Og er det virkelig noe som biologiske hjerner tidlig må ha spesialisert seg på, så er det nettopp denne kreative evnen. Den fungerer i tusen lag, og er innebygget i hvordan nevrale nettverk fungerer. Det å konstruere opp atferd, er bare en videreføring av samme prinsippet.

Så vi er gjennom faser av stimuli-respons, til primær-responser og videre over til den kognitive fasen. Og alt dette overlapper, slik at denne fremstillingen, er en grovskisse av noe som sannsynligvis er veldig mye mer komplekst og sofistikert.

Men før jeg går så langt, kan jeg ikke la være å dele mine tanker om hva det krever av et individ, for eksempel, å løpe i naturen. For dette krever forsyn. Du må se steinen og innrette skrittene etter dette, før problemet blir akutt. Du må se fremover i terrenget og velge løype der det passer best, før du sitter fast i et villnis. Dette betyr hurtig-planlegging på flere nivåer, og i flere tidsvinduer, alt fra sekundet, med hindringer her og nå, til minutter til å ha en totalplan for å nå frem til målet. Og dette krever målrettethet. Det meste skjer under panseret, uten at vår hjernes bevisste erfaringsopplevelse aner kompleksiteten i det. Poenget her er at her har vi allerede funksjonalitet som driver med forsyn, planlegging og er målrettet. Dette har dyr drevet med i uminnelige tider.

På det ubevisste mikroplanet er denne målrettheten omtrent hundre prosent biologisk definert. Feilsteg her og du skader kroppen din. Mikrobeslutninger som tas her er som regel ubevisste. Men de er likevel målrettede og ofte overaskende presise og effektive.

Det er ikke noe nytt med mennesket, bortsett fra at her skjer en dramatisk utvidelse, særlig på kognitiv kapasitet. En grovbeskrivelse her er at vi her har det vi finner i hjernen, som det limbiske system, som i denne sammenhengen forstås som basert på det indre sansesystem, basert på kroppstilstander, men som er helintegrert med det ytre sansesystem basert på løpende erfaringer. Og alt forholdes også til hukommelse i utallige lag. Opplevelse av «følelser» skapes av disse strukturene. Med andre ord, dette er informasjonssystemer, på bunnen, nært forbundet med egen kropp og det er dette systemet som besvarer det grunnleggende spørsmålet for handling: «Hva betyr dette for meg?».  Totalen er et system som sammenholder ytre informasjon med kroppsinformasjon, som er grunnleggende målrettet mot kroppsbehov. Så har vi altså det kognitive systemet som spontant konstruerer handlinger med den naturlige retningen som dette gir.

Så til oss mennesker, som etter hvert oppdager og setter språk på, også vår indre erfaringsverden. Poenget er at «de gamle kunstene» som benyttes i utallige nivåer, informasjonsutveksling, logikk, prosessering, analyse, alt dette gjentar seg nå på bevissthetsnivå. Og dette er som kjent, så kraftige systemer at vi ikke unngår at systemet etter hvert også evner å betrakte seg selv. Da er vi tilbake til det grunnleggende problemet med selvreferanse som vi var inne på i forrige tillegg. Den første forvirringen her er den platonske illusjonen. For våre tanker er jo ikke naturlig plassert inn i den tid-og-rom-verden, vi ellers oppfatter med våre ytre sansesystemer. En annen viktig del av denne illusjonen at vi, i vårt indre, har full oversikt over alt som foregår i vårt mentale univers. I ettertid har vi altså oppdaget hjernen, forstått at det er den som driver med «magien», og det har etter hvert demret for oss at vår indre bevisste erfaringsverden sannsynligvis bare er en brøkdel av den totale informasjonsprosessen som foregår.

Så er det altså slik at den ytre verden også er fellesarena for interaksjon mellom alt av biologiske organismer. Det er her vi utvikler språket. Det er her vi utvikler kulturene. Det er her vi interagerer med hverandre på våre utallige sofistikerte måter. Følgelig er språket vårt hundre ganger mer sofistikert og rettet mot den ytre verden. På den måten oppstår denne felles opplevde virkeligheten som en slags felles objektiv referanseramme mellom oss. Selvsagt setter vi språk også på vårt subjektive indre, og det blir etter hvert sofistikert, men det forblir et grunnleggende problem å forene disse to verdener på en måte som fungerer koherent, og ikke minst universelt. Dette utkrystalliserer seg i vår tid i form av sonderinger mellom «subjekt og objekt», hvor vi kan ha lange filosofiske dialoger, som både omhandler eksistens og innhold av dette. Og selvsagt slår dette ut i form av at vi ikke klarer å få tak på bevissthets-fenomenet opp i det hele. Vi lider lenge, kanskje enda, av det jeg kaller for toveis transparensillusjonen, som er en forestilling om at de ytre sanser er et slags vindu mellom sjelen og den ytre verden, at vårt indre er en slags passiv mottaker av i inntrykkene fra den ytre verden.  På samme måte sliter vi, som jeg og Goliat med å enes om, og ikke minst forstå forholdet mellom «fornuft og følelser». Alt dette er potensielle villspor for all filosofisk tenkning.

Med denne fremstillingen burde det kanskje begynne å demre at vårt forhold til «fornuft» er enklere enn det mer tåkete begrepet vi kaller for «følelser». I populærkulturen manifesterer dette seg som en dikotomi.  Vi forestiller oss spontant at vi styres, enten av fornuft eller av følelser. Og som sagt «de andre baserer seg på følelser, mens vi baserer oss på fornuft». Fornuften får en forrang. Det er her vi har logikken, analysen, kunnskapen, vitenskapen og de store faglige disipliner.

Følgelig får vi forskjellige filosofiske retninger, som for eksempel objektivisme, som i stor grad rendyrker den rene fornuft, Men selvsagt har vi også varianter, særlig postmodernistiske hvor våre følelser er «det endelige svaret» på alt. Poenget her er at dette er helhetlige, helintegrerte systemer, og at i den grad man sub-optimaliserer fokus på det ene eller andre, så tapes forståelse av vesentlige elementer i våre liv.

La oss oppsummere litt. Det ny-subjektivistiske synet på verdier, eller verdsetting som er det mer grunnleggende her, er å se dette i lys av den funksjon det hele har i totalen av det å være biologiske organismer som navigerer i denne verden. For å kunne handle, må individet være i stand til å ta beslutninger. For å kunne ta beslutninger må individet være i stand til å prioritere. Men det å prioritere, er ikke en ren logisk operasjon kun med utgangspunkt i informasjonsstrømmen fra den ytre verden. Dette påviser jeg her og her. Det er her organismen er hundre prosent avhengig av å trekke på den urgamle evolverte kompetansen som ligger implisitt i egen kropp. Dette er også et sofistikert sansesystem rettet mot det indre av oss selv. Og det manifesterer seg i vårt mentale univers, som følelser, eller emosjoner, eller minner om slike utbrudd. Det er slik vi blir satt i stand til «å foretrekke noe foran noe annet». Totalen av dette ender opp i det jeg kaller for menneskets beslutningsevne.

Så til den gamle debatten mellom meg og Goliat om følelser og fornuft. Ja, på det grunnleggende plan er dette informasjonssystemer. På det kognitive plan, gjentar vi i vår bevissthet mange av strategiene som ubevisst benyttes på utallige nivåer i vår hjerne. Så vi får logikken, analysen og kunnskapen på plass, også på dette overordnede nivå. Men problemet her er at disse alene mangler det som skal til for å gi mennesket beslutningsevne. Det å avvise det emosjonelle systemets plass i analysen er å begå en tankefeil som handler om det å blande nivåer for analyse. Som en analogi fra IT-verden så snakker vi om kommunikasjonsprotokollen TCP/IP, som i skrivende stund fortsatt er basis for kommunikasjon på internett. Men TCP/IP er en svært sofistikert protokoll. Vel, kan vi snakke om TCP/IP når temaet er datakommunikasjon, eller skal vi bare slå fast at TCP/IP ikke eksisterer? For dersom vi stuper ned under nivået, og det er mange lag, så ender jo det hele opp i elektriske spenningsnivåer, ja vi kan gå videre ned og beskrive det hele i kvantefysiske prosesser. Men da har vi også ødelagt dialogen for temaet datakommunikasjon. Og vi skal holde på lenge, kanskje hundrevis av år for å kunne kommunisere på kvantenivå, når ønsker å oppnå noe på området datakommunikasjon.

På samme måte blir det i filosofien. Vår evne til å ta beslutninger kan reduseres ned nevroner, og videre til kjemi og fysikk osv.  Men da er vi ute av filosofien, og muligheten til å samtale meningsfullt, både om moral, om psykologi, vår mentale helse, politikk osv. Jeg oppdaget tidlig at menneskets naturlige språk, gjenspeiler denne problematikken. Det utkrystalliserer seg i et kompromiss mellom kommunikasjonseffektivitet og kommunikasjonspresisjon. Jo høyere presisjon, desto mer krevende blir kommunikasjon. Havner vi på feil detaljeringsnivå, kommer vi aldri i mål.

Så vi har altså dette møtet med logikken og analysen, som vi lett tenker oss fungerer på lavnivå, også i vår egen hjerne. Og dette vet vi fungerer på lavnivå i datamaskiner. Men dette møter altså på denne store strukturen i hjernen, som vi kaller det limbiske system, og som ikke lar seg oppløse på lavere nivå, uten at dialogen regelrett bryter sammen. Vi ser, og er vel alle enige om, at hele systemet fungerer intensjonelt. Men særlig filosofer og tenkere sliter med å få has på å strukturere dette på en grunnleggende måte, som tillater god dialog og gode analyser.

Vel, det er denne materien jeg hevder å ha fått hull på. Da handler det først og fremst om sentreringen rundt temaet rasjonelle beslutninger. Og jeg viser sammenhengen i hvordan verdisystemene rent funksjonelt slår inn og skaper funksjonaliteten. Det fundamentale her er altså en verdi-teori, som ikke er basert på ny metafysikk, ikke på magi eller er i tåkehavet, men som har en konkret og absolutt nødvendig funksjon opp i det hele. Og jeg viser hvordan dette aldri kan bli annet enn subjektivt, nettopp fordi individuelle biologiske organismer må ha egeninteresser som ikke alltid kan være i harmoni med en «objektiv helhet». Og jeg viser sammenhengen mellom dette, og hjernen, kroppen og videre ned i evolusjonsprosessene. Intensjonaliteten har dermed intet mystisk ved seg. Den er fullt ut forståelig innenfor de rammene som jeg her har presentert. Og jeg forklarer til og med hvorfor vi er så sterkt tilbøyelig til avsporinger her.

Og selvsagt, så gir denne hypotesen ikke noe absolutt fasitsvar. Det er ikke noen «Sannhet» med stor S, jeg presenterer her. Det er en måte å tenke om verden på, som jeg tror er svært fruktbar, og som åpner for nytenkning både om mennesket, vår moral, og til slutt politisk. Og selvsagt basere den seg på der vi er nå, med rent vitenskapelig kunnskap. Men, enhver filosof er fanget i sin egen tid. Det er selvsagt også jeg.