Innledning

Mye av stoffet til denne teksten er hentet fra dette foredraget av psykolog Geir Kirkebøen.

Intuisjon defineres gjerne som en innsikt, eller tilskyndelse man har som ikke helt kan gi noen rasjonell eller realistisk begrunnelse for. Ofte blir intuisjon tilskrevet et guddommelig eller mystisk opphav. Det kan så være. Men vi skal være klar over at mesteparten av de prosesser som forgår i vår hjerne er ubevisste. Vår bevissthet har kun tilgang til en brøkdel av den totale hjernekapasiteten. Dette vises godt for eksempel om man forsøker å lære noe, som for eksempel å kjøre bil, eller å spille et instrument. Til å begynne med løser vi oppgaven i vår bevissthet. Dette gir ofte et dårlig resultat. Men om man gjentar øvelsen mange nok ganger vil ubevisste mekanismer plukke opp ferdigheten og perfeksjonere den på en langt bedre måte enn vi klarer å gjøre bevisst. Det betyr at vi kan spille instrumentet og la bevisstheten fokusere på andre ting. Som oftest blir resultatet best om vi slipper de ubeviste mekanismene til. Prosessen blir mye bedre fordi ressurstilgangen på slike ubevisste prosesser er mye høyere. Men det er ikke bare slike ferdigheter ubevisste mekanismer hjelper oss med. Jeg tror at det er på dette nivået intuisjonen blir uunnværlig. Det å analysere informasjon er ressurskrevende. En innsparingsteknikk er å huske forhold som ligner nåværende oppgave. Om den ligner godt nok er det ikke nødvendig å gjøre en masse analyse, men løse oppgaven etter samme mal som det som gav suksess sist. Jeg tenker altså at intuisjonen er nødvendig for å avlaste hjernens analysearbeid. Og jeg tenker at denne mekanismen er i bruk hele tiden. Det er først når vi står overfor vanskelige oppgaver eller tøffe beslutninger at vi kanskje blir var denne litt ulne språkløse kommunikasjonen fra det store dyp. Noen ganger kan det tas inn i analysen og kanskje endre retning på den, andre ganger bare handler vi på «magefølelsen».

Jeg tenker også at dyrs livsverden er langt mer preget av intuisjon. Intuisjonen er det primære, men menneskearten har fått utviklet vel mye av det tillegget som kalles for kognitive ressurser. Dette er nødvendig for større tilpasningsevne i form av

·       Evne til langsiktighet

·       Bedre beherske de store sosiale utfordringer som preger menneskearten,

·       Utvikle teknologi og det å beherske nye miljøer, hvor mennesket ikke er intuitivt eller emosjonelt kompatibel.

Vi skal være oppmerksomme på at underbevisstheten ikke er nøytral. Dette innebærer at vi får innskytelser som har sin «egen agenda». Forsøk på analyse kan møtes med forskjellige typer motstand, enten sanksjoner, avledninger eller aggressivt forsvar. Det er ikke alltid sosialt lønnsomt å være bevisst den egentlige grunnen til at vi tenker og oppfører oss som vi gjør. Vi har best sosial suksess med et glansbilde av oss selv.

Jeg tenker at intuisjon ofte kan ha større innflytelse på meningsdannelse enn vi liker å tro. For ofte er det jo slik at standpunktet kommer først, så utvikler vi begrunnelser i etterkant. Sannsynligvis har intuisjon mye å si her. Vi reagerer ofte intuitivt på en utfordring. I utgangspunktet vet vi ikke hvorfor. Det er først i ettertid vi blir kreative og utvikler grunner for våre meninger.

En siste variant av dette handler om det å oppleve, tro eller føle seg sikker på noe. Det har jeg sagt litt om her. Den viktigste essensen er at opplevelse av tillit til at forestillingen er sann, på ingen måte garanterer for at den faktisk er sann. Det er fullt mulig å føle seg sikker, men likevel ta feil.

 

System 1 og system 2

Vi mennesker opplever altså å ha en bevisst analyserende tankeprosess. Vi kaller den gjerne for fornuften. Men så har vi etter hvert skjønt at vi har en langt mer omfattende ubevisst mental prosess. Det jeg har antyder at intuisjonen er en slags bro til ubevisste kognitive prosesser.

Psykologer kaller gjerne dette intuitive for system 1. Jeg kaller det ofte for autopiloten. Den bevisste tankeprosessen kalles da tilsvarende for system 2. Det er, som sagt, det vi forbinder med fornuften.

En annen definisjon på intuisjon:

Intuisjon er en tankeprosess som gir et svar, en l%F8sning eller en ide, uten anstrengelse og uten bevissthet om prosessen bak

I dette ligger det at intuisjon står i motsetning til analyse. Om vi skal tenke evolusjon så er det opplagt at system 1 er den primære kognitive prosess. De fleste dyrearter baserer seg på denne. Jeg skal være forsiktig med å påstå at kun mennesket har system 2. Sannsynligvis er det grader her. En vesentlig betingelse her er evnen til å tvile. Jeg har ikke hørt om eksperimenter som har påvist dyrs evne til å tvile. Men evne til å tvile indikerer at her er det en analytisk prosess på gang. Jeg tenker at det er en drøy påstand å benekte at akkurat dette også kan foregå hos andre dyrearter enn mennesket.

Men det som er opplagt er at det menneskelige språk representerer en kraftig forbedring av system 2. For det gjør det mulig å holde en indre dialog om det vi analyserer.
Da antyder jeg igjen at svært mye av det som tilhører system 1 er språkløst. Følgelig vil vi ikke umiddelbart kunne begrunne det vi «føler». Det er språkløst. Det er kun dersom vi blir utfordret på dette at vi setter i gang system 2 med å sette ord på det.

System 1

Både dyr og mennesker fungerer nok best på en velfungerende autopilot (system 1). Men det forutsetter at alt går på skinner og at autopiloten er velfungerende.

Autopiloten har fungert gjennom utallige generasjoner både for dyr og mennesker. I min refleksjon om det automatiske mennesket er jeg inne på denne måten å fungere på. Det er en prosess som ligger nært det emosjonelle, som er språkløs og automatisk. Men prosessen er selvsagt aldri uten komponenter av det man kan kalle for kognitiv funksjon. Det vil si evne til å gjøre seg nytte av en forståelse av omverdenen.

Hvordan foregår så denne prosessen?

For det første forutsetter den implisitt læring. Det vil si at man lærer ubevisst, uten å ha noen intensjon om å lære. Og hjernen er utrolig flink til å plukke opp relevant informasjon og lagre den til senere bruk. Den er ekspert på å se hyppigheter og mønstre. Dette gir nytteverdi på alt fra å vurdere det umiddelbare terrenget hvor man går, til hvor man oftest finner mat. Når jeg går på stien og ser en glatt stein, så trenger jeg ikke å vite bevisst at jeg skal unngå den. Det skjer automatisk, gjerne uten at min bevissthet registrerer hva som skjer. Evnen til å analysere mønstre kommer til nytte både i forhold til å fortolke situasjoner, fortolke hverandre, og det er en forutsetting for å kunne lære språk.

Når læringen er på plass evner autopiloten å se enkelttegn som fungerer som en nøkke til å hente frem tilhørende informasjon og agere deretter. Psykologen Herbert Simon sier at:

Situasjonen gir et tegn. Tegnet gir individet tilgang til informasjon lagret i hukommelsen, og denne informasjonen gir svaret. Intuisjon er gjenkjenning, hverken mer eller mindre.

I tillegg til dette utløser system 1 såkalte affekter. I denne sammenhengen betyr det en oppfattelse av om man liker eller ikke liker. Som jeg tidligere har vært inne på i forbindelse med følelser og emosjoner, så er det limbiske system, nærmeste bestemt Hypokampus, nært integrert med hvilken styrke et minne lagres. Jo sterkere emosjoner som var involvert da læringen skjedde, desto sterkere blir minnet. Altså: vi lærer best det kroppen forteller oss er viktig. Men når dette først er lært opptrer det som verdier. I system 1 representerer dette en evaluering som gir liker/ikke like som resultat.

Prosessens suksess avhenger av at:

1)   At det finnes gode tegn i situasjonen

2)   At individet har hatt mulighet til å lære tegnene

Effektiviteten i læringen avhenger av:

1)   Umiddelbar utvetydig og konsekvent oppfattelse når man gjør feil

2)   Oppfattelsen må gi en klar forståelse for hva som er feilen.

3)   Det må koste å gjøre feil

Ut fra dette kan man konstatere at intuisjon kan fungere godt på områder hvor disse betingelsene er oppfylt. De fungerer desto dårligere på områder hvor betingelsene ikke er oppfylt.

Utfordringen er jo da å klare å skille mellom disse scenarioene. Og det er ikke enkelt, for vi har ingen intuisjon på å evaluere intuisjonen. Saken er den at med intuisjon følger det en umiddelbar tro. Følelsen av å tro kommer forut for evidens og evaluering. System 1 erkjennelse fungerer ofte slik:

1)      Vi forstår utsagnet og tror på det

2)      Vi sjekker evidens

3)      Vi evaluerer og beholder troen eller avviser utsagnet avhengig av evalueringen.

 

Dette er det skjemaet for tro som ble fremsatt av Baruch de Spinoza og det står i motsetning til René Descartes oppfatning:

1)      Forstå utsagnet

2)      Samle inn evidens (sjekke)

3)      Evaluere utsagnet

 

Dette er en «system 2», fornuftsmessig ideell måte å gjøre det på. Men mye forskning tyder på at det ikke er slik vi mennesker naturlig fungerer. Naturlig tror vi på utsagnet i det vi forstår det, altså en «system 1-prosess».
Om vi ser dette i forhold til evolusjon er det naturlig at det er slik. Husk at system 1 har utgangspunkt i den rene prosedurale reaktive prosess. En celle om mottar et kjemisk signal, har ingen forhold til å tro eller tvile på dette. Det kjemiske signalet utløser, rent mekanisk, hendelser i cellen og får den til å oppføre seg deretter. På et stadium dypt nede i vår underbevissthet eksisterer det ikke noe som heter sant eller usant. Informasjon er informasjon, prosessering er prosessering. System 1-prosesser har utgangspunkt i dette. Dette handler også om reaksjonstid. Dyr som tvilte på at det var en løve bak de buskene, ble ikke våre forfedre. Det er bedre å flykte en gang for mye enn en gang for lite.
Tenk også på den individuelle utvikling. Tenk om barnet skulle begynne sin tilværelse i verden med å tvile på det det ser, hører eller opplever. Rekkefølgen er naturlig. Individet starter med å ta til seg det som kommer. Det er først på et langt senere stadium at dette gir mat nok til at system 2 kan begynne å fungere.  Og fornuften er en kostbar luksus. Derfor oppleves det anstrengende å bruke den. Det er kun det som gir bevisst opplevelse av problem eller utfordringer som aktiverer fornuften.

Tillegg: System 1.2
I ettertid har jeg utviklet en spekulasjon om en underliggende intuitiv tenke-motor. Den er nok delvis i motstrid med det som står her. Men kanskje er det en modell som ligger nærmere virkeligheten. Du finner den her.

Kan vi stole på magefølelsen?

Vi har en naturlig tendens til å tro sterkt på vår magefølelse. Det finnes mye forskning som viser at det er ikke sammenheng mellom hvor sterk troen er og hvor treffsikker man er i sin antagelse. Og siden vi ikke har noen intuisjon om evaluering av intuisjon, så forteller det oss at vi generelt bør være skeptisk til vår magefølelse.

Her er det vesentlig %E5 ta inn over seg erkjennelsen av at det er mulig %E5 f%F8le seg absolutt sikker p%E5 noe, men likevel ta feil. S%E5 la meg ta dette i klartekst: Vi avleder dette ved %E5 observere at individene holder oppfatninger som er gjensidig utelukkende, men fremst%E5r likevel som absolutt sikre i sin sak. Jeg opplever selv %E5 f%F8le meg skr%E5sikker p%E5 forhold som er gjensidig utelukkende med hva andre uttrykker og fremst%E5r sv%E6rt skr%E5sikre p%E5. Den eneste antakelsen som m%E5 til i et slikt resonnement er at andre opplever seg liker sikker som meg. Med dette som forutsetning blir den uunng%E5elige konklusjonen at opplevelsen av skr%E5sikkerhet p%E5 ingen m%E5te er p%E5litelig. S%E5 dette er en vesentlig «System 2»- konklusjon.

Oppdag så at opplevelsen av «å føle seg sikker på», ikke er et produkt av fornuften. Fornuften kan hjelpe til å utløse dette, for eksempel med begrunnelser og bekreftelser, men selve følelsen dukker opp fra dypet, som det måtte passe.

Vi oppdager også at det kan kreve mye kognitiv overvinnelse å imøtegå denne følelsen. Noen ganger er det umulig. Kanskje er det en grunn til det. Kanskje er det slik at gjentatte imøtegåelser av denne opplevelsen vil kunne påføre funksjonen varig skade, med det resultat at vi blir generelt mer usikre på egne bedømmelser.

Det å ha skadet eller avdempet denne funksjonen gir sannsynligvis både positive og negative effekter:

1)   Vi blir mer åpne.
Dette inngår jo som et permanent personlighetstrekk. Det gjør oss mottagelige for nye ideer, mer forståelsesfulle, mindre avvisende og sannsynligvis mer kreative.

2)   Vi blir mer oppriktige
Det høyere fleksibilitet og dermed også mulighet til mer ærlighet og nøytralitet i vår erkjennelsesprosess. Dette gjør oss bedre på vitenskap, teknologi, forståelse, kunnskap og til enklere samarbeidspartnere.

3)   Vi blir mer usikre.
Dette går ut over beslutningsevnen. I verste fall kan vi slite med ubesluttsomhet. Og når vi en gang tar beslutningen, så får vi dårlig kraft på gjennomføringsevnen. For usikkerheten er med oss videre. Det medfører at vi fortsatt vingler i vårt indre. Det svekker fokus i handlingen og det svekker handlekraften.

4)   Vi taper sosial flyt
Med sosial flyt mener jeg evnen til å opptre med umiddelbarhet og selvsikkerhet i de sosiale prosessene. Det betyr å være hundre prosent system-1, dedikert til det som skjer, med umiddelbarhet, uanstrengt, uten nøling. Dette er noe «dyret» i oss merker og tiltrekkes av. Det er dyrene i oss som leker sammen. «Like dyr leker best». I klartekst betyr det at signaler på nøling utstråler usikkerhet; manglende selvsikkerhet. Dette ødelegger samspillet, og det usikre individet høster negative sosiale gevinster.

5)   Vi taper ansikt
Det å gi uttrykk for å ha tatt feil, oppfattes av «dyret» som underkastelse; det inngår som en del av den sosiale rangeringen. Med andre ord innebærer det risiko for sosial degradering.

Vi oppdager at dette er en balansegang og et naturens kompromiss. På den ene siden er vi i behov av åpenhet og nysgjerrighet. På den andre siden viser de tre siste momentene at opplevelsen av «å føle seg sikker» ikke er noen god sosial strategi. Dette kan medføre utvikling av kraftige forsvarsmekanismer mot å svekke tilliten til egen intuitive dømmekraft. Dette er også intuitivt, og som utløses dersom det skulle reises tvil. Så kan de jo også være at slike forsvarsmekanismer fungerer dynamisk alt etter sosial kontekst. Det gjør jo det hele mer fleksibelt og mer komplekst.

Denne problemstillingen uttrykker noe av den motsetningen som er innebygget i den menneskelige natur. Det er det jeg kaller for «Den Store Splinten». Dette handler om konflikten mellom det egoistiske og det sosiale. Og da blir svaret på om «jeg kan stole på magefølelsen» egentlig todelt. Dersom det er sannheten jeg er ute etter, så er svaret mer negativt. På den annen side så kan det være store sosiale gevinster å hente på dette. På den måten tjener jo individet på å følge sin magefølelse og stå på sitt. Da snakker jeg ikke bare sosiale gevinster, men i sin ytterste konsekvens også biologisk suksess. Da snakker vi om seleksjonstrykk i retning av å utvikle sterke forsvarsmekanismer mot å svekke troen på egen intuisjon.

Jeg vil da hevde at det er nøyaktig dette vi observerer, både i oss selv og hos andre. Så vi har både teorien på plass, men også tilsvarende empirisk bekreftelse.   

 

I forhold til et sannhetsideal så kan vi rent analytisk, med utgangspunkt i de betingelser vi har stilt opp, ane at det er noen utfordringer som egner seg for intuisjon, mens andre er dårligere egnet. Det er ikke alle prosesser som gir en slik direkte tilgang til implisitt læring og det å få umiddelbare responser. Det er heller ikke alle utfordringer som inneholder kjente enkelttegn man kan agere på. Generelt vil vi måtte si at jo fjernere temaet er fra vår umiddelbare erfaringsbase, desto dårligere fungerer intuisjonen. En enkel test: Ja, det er forholdsvis pålitelig å anslå avstanden til den steinen rett der borte. Fjellet i bakgrunnen? Vel ikke helt på jordet. Fjellene i horisonten? Uubs har ble det store avvik. Månen bak fjellene? Her er vår intuisjon helt på jordet.

 

Også når det gjelder forhold som f.eks. aksjemarkedet, økonomiske konjekturer, politiske og sosiale prosesser, så er dette svært komplekse prosesser, med svært sammensatte mekanismer og hvor innslaget av kaos kan være betydelig. Ofte fungerer både intuisjon og analyse dårlig i forhold til å kunne forutsi slike forløp.

Men det betyr ikke det samme som at vi kan slutte å bruke intuisjonen. Vi er nok sjanseløs til å kunne fungere uten. Men det vi kan lære er å se forskjell på utfordringer som passer med vårt intuitive apparat og hva som ikke passer. Da er det igjen spesielt de nære ting hvor dette kan ha noe for seg. Uansett der våre beslutninger eller handlinger har signifikant betydning, så bør intuisjon i høyden være en del av den totale vurderingen.

 

Menneskekjenning

Personlig har jeg aldri ansett meg selv for å være noen god menneskekjenner. Ofte er all min mentale kapasitet forbrukt på selve situasjonen der og da. Og da er det lite igjen til bedømming. Men, i den grad jeg gjør bedømmelser, for det gjør jeg etter hvert, så har jeg forsøkt å observere meg selv. Det jeg observerer er at jeg ofte får en assosiasjon hvor jeg knytter den ukjente til et eller flere mennesker jeg har møtt før. Det kan være noe med ansiktet som jeg synes, ligner, eller stemmen, eller oppførselen. Den assosiasjonen som oppstår ligner på den gjenkjennelsen som vi har vært inne på. Det at jeg assosierer den ukjente med noe jeg allerede kjenner, avgjør ofte liker eller ikke liker. Men selvsagt er det ikke bare denne komponenten som spiller inn her. For selvsagt vil også jeg naturlig se etter attributter som passer med en attraktiv biologisk profil. Den attraktive biologiske profilen kan selvsagt, i sin tur være formet av kulturelle preferanser.

Da har vi altså minst tre komponenter som inngår i et slikt umiddelbart førsteinntrykk det er:

1)   Min egen erfaring med andre mennesker som jeg oppfatter ligner

2)   Attraktivitet basert på biologisk programmering (symmetri, sunnhet, høyde, stemme, alder, kanskje også feromoner osv.)

3)   Attraktivitet basert på kulturelle preferanser (fysisk utseende som passer med nåværende mote, klær, mote, status, oppførsel osv.)

Men det jeg også observerer med meg selv er at mine små intuitive hint om liker ikke-liker ikke blir styrende for min videre atferd. Jeg oppfatter meg selv mer som avventende. Kanskje har det å gjøre at jeg ofte har opplevd å ta feil av mennesker, og at jeg dermed ikke har noen ubetinget tillit til intuisjonen. I tillegg har jeg jo også reflektert litt over hvor lett det er at en relasjon som kunne blitt fruktbar for begge parter, ender opp i ingenting bare på grunn av et førsteinntrykk som gikk feil satte hele den sosiale prosessen på feil spor. Det som jo er ulykken med dette er at slike prosesser ofte blir selvbekreftende. De ender opp som selvoppfyllende profetier.  Det, i seg selv, ødelegger jo en av hoved-betingelsene for vellykket intuisjon. Det pålitelige signal uteblir og erfaringen er forurenset av egen dårlige intrusjon, slik at læringen blir feil. Og hva er læringen? Er man en sterk personlighet så omskaper man sine omgivelser på en slik måte at ens egen «ufeilbarlige intuisjon» bekreftes. Det vil si man tror man er en god menneskekjenner. Men realiteten er at man ikke har lært noe i det hele tatt.  Ulykken i dette er at jo sterkere sosial viljestyrke, desto blindere er man for feilbarligheten av egen bedømmelse. Det innebærer jo den store risikoen for at alfamennesket ikke bare bestemmer over individer, det er i tillegg også stor risiko for at de definerer dem.
Slik jeg forstår det er ikke den måten jeg tror jeg møter mennesker på den mest vanlige. Det mest vanlige er nok at mennesker stoler på sin intuitive bedømmelse av mennesker. I forhold til mennesker med makt så kan dette bli fatalt.

Vår ubevisste intensjonalisme

Begrepet «intensjonalisme» er sikkert feil i forhold til akademisk bruk av det. Når jeg tenker «intensjon», så tenker jeg hensikt, motivasjon eller vilje. Mye av dette har jeg reflektert over her og her og her.  Våre intensjoner har basis i våre følelser. For det rasjonelt tenkende mennesket går dette gjennom verdier. Verdier er minner om følelser. I utgangspunktet er de språkløse og har derfor en tendens til å gå under vår bevissthetsradar, slik at vi ikke oppdager hvordan de styrer våre tankeprosesser. Men, vi vet at, uten følelser, vil individet tape sin evne til å ta beslutninger. Dette ser vi direkte ut av beslutningsteorien. Men det er ikke bare våre beslutninger, som på denne måten har komponenter som unndrar seg vår bevissthet, det gjelder i høyeste grad også hvordan vi forstår andre mennesker, dyr, ja hele verden med utgangspunkt i ubevisste forestillinger om intensjoner.

Det vi oppdager er at et rent kalkulerende system, altså et system som har informasjon i form av beskrivelser av deler av virkeligheten, med tilhørende deduktive verktøy i form av logikk, matematikk og mer kreative systemer for hypotesedannelse, ikke i seg selv har innebygget noen form for intensjon. Da snakker vi om systemer som er innrettet på å etablere beskrivelse av fakta, hvordan verden er. Alt dette dekkes av hjernens kognitive kapasitet, altså fornuften.

Vår evne til intensjon, til å verdsette ligger på et dypere plan. Men vi mennesker er også aktører i komplekse sosiale prosesser. En viktig del av det å forstå slike prosesser er å forstå andre aktørers intensjoner. Dette oppnås ved at vi rent mentalt speiler, eller projiserer egne intensjoner på andre. Denne funksjonen er så viktig at den sannsynligvis er bygget inn i system 1, som ubevisste slutninger. Men, som alt annet ubevisst er dette på ingen måte presist. I tillegg til å tillegge dyr og mennesker intensjoner, så kan vi finne på å gjøre det samme med alt annet, steiner, vann, ild, skyer, ja alt som beveger seg. I gamle dager, før man tenkte «tyngdekraft» så hadde man det for seg at «steinen har en slags indre vilje til å komme seg så lavt som mulig». Og når vinden blåste, eller regnet falt, så var det Gud eller gudene som stod bak og beveget det hele.

Min teori er at dette gir en slags trygghet mot naturens blinde brutale vilkårlighet. En «Gud, i vårt bilde», kan kanskje påvirkes, han har kanskje omsorg. En amoralsk vilkårlig brutal natur er derimot totalt døv for våre bønner.

Opp imot dette er menneskets tilbøyelighet til å tilegne intensjon en kjærkommen kapasitet for å skape en illusjon av trygghet.

Men vi har også minussiden av dette regnestykket. Det er frykten for «den onde hensikt». Inn under dette kommer selvsagt fantasier om alle mulige slags drager, troll, monstre, onde ånder eller Satan selv.

Jeg så akkurat denne videoen på Youtube om engler. Fortelleren hevdet at englene var skapt av Gud. Ingen av dem var født. Ergo var det ikke behov for kvinnelige engler. Så skapte Gud mennesket, i form av to kjønn. Så fikk altså disse englene «lyst» på menneskenes «døtre». Og de paret seg med dem, og fikk noen kjemper til barn.

Hvor ureflektert er ikke en slik historie. Dette er eksempel på en antroposentrisk feilslutning. Man har en ubevisst tro på at «alle andre fungerer som meg». Fornuften kan selvsagt ødelegge den forestillingen med et slag. Hvorfor i all verden skulle Gud skape disse englene med evne til reproduksjon, når de ikke er skapt for å reprodusere?  Forestillingen om at englene «fikk lyst på menneskets døtre» er en slik forestilling om intensjonalitet, som noe objektivt, magisk som bare skjer.
Slike mekanismer leder ofte også til forestillinger om «det objektivt vakre». Man har ikke skjønt at Mons liker hunn-katten fordi den har utviklet funksjonalitet i hjernen, nettopp for denne funksjonen. Mons kunne ikke drømme om å få lyst på en menneske-kvinne. Dette er arts-subjektivt. Det er funksjoner i hjernen som skaper denne lysten, komplekse funksjoner laget for begjær.

I vår tid handler dette om frykten for maskinene, datamaskiner eller kunstig intelligens. Ja. Vi bør alltid ha respekt for at kunstig intelligens kan komme ut av kontroll. Men den populære ideen om den ondsinnede maktsyke kunstige intelligensen, som etter hvert oppdager at mennesket ikke har noen verdi, at det bare er i veien, og at den er i stand til å overvinne mennesket, sin slavedriver og bli fri, er et utslag av nøyaktig de samme ubevisste mekanismene.

For, igjen, dersom denne kunstige intelligensen kun er faktabasert, dvs. den hjelper oss med å finne ut av hvordan verden er, hvordan den oppfører seg, og virkningen av våre handlinger, så ligger det ingen slik fare i dette. En slik kunstig intelligens vil ikke av seg selv plutselig bli redd for å dø, bli sjalu, bli stolt, få lyst til å dominere, søke å streve seg opp på maktens tinder osv. Alt dette har ingen direkte sammenheng med logikk eller fakta. Det er ingenting i fakta-informasjonen som ansporer til en nødvendighet om hvordan man skal forholde seg til dette. Den store forskjellen er at vi mennesker har bakgrunn i en evolusjonær utvikling, som er en prosess som sorterer for og fremelsker evne til overlevelse og reproduksjon. Alle våre intensjoner, verdier eller motivasjon har utgangspunkt i dette. Mesteparten stammer fra hjernestammen, lillehjernen, og det limniske system. Det er de to nederste delene av hvor hjerne, ofte referert som henholdsvis krypdyrhjernen, og ape-hjernen. Dette er svært komplekse systemer, men de var der i tusener av generasjoner før hjernebarken, som ligger over alt dette, fikk nok kapasitet til å romme språk og bevisst tenkning.

Nå må jeg jo skynde meg å si at selvsagt går det an å programmere slike egenskaper bevisst. Verdi i sin enkleste form er evnen til å foretrekke noe foran noe annet. Det kan programmeres, enkelt, men også svært sofistikert. Så det er fullt ut mulig å skape noe som kanskje kan kalles for psaudo-intensjon i en digital prosess. Veien fra dette til bevisst tenkning og følelser, er sannsynligvis lang og kronglete, men neppe umulig. Poenget er uansett at dette er noe vi bevisst må introdusere i systemet. Men andre ord: det er fullt mulig å skape et superintelligent kreativt, men fakta-orientert system, uten noen form for intensjon. Og det kan være tusen ganger sterkere enn oss, på samme måte som at en gravemaskin er tusen ganger sterkere enn oss, uten at vi trenger å frykte den av den grunn. Ren intelligens i seg selv er og forblir et redskap i hendene på et intensjonalt system, som oss. Det avgjørende er og forblir intensjonen til den som sitter på redskapet.

Men, den dagen vi bevisst går inn for å etablere noen slik funksjonalitet, helt bevisst, og ikke minst sette denne superintelligensen til å utvikle stadige forbedringer av seg selv, ja da er det absolutt grunn til å frykte. Men fortsatt avhenger det av hvilke intensjoner vi har satt som utgangspunkt for dette. I det modne mennesket lanserer jeg f.eks. forestillingen om «Den Kosmiske Adel», altså de som strever for å komme ut og kolonisere galaksene, og som makter det. Det å utvikle en slik intensjon i en kunstig intelligens, som reproduserer seg og er mange ganger sterkere enn oss, er å programmere med risiko for vår egen undergang. Risikoen er at mennesket ender opp som en dårligere kandidat til å oppnå det målet, enn denne type teknologi.

Poenget er at dette lar seg styre i måten vi innretter intensjoner på. På en måte er det å sammenligne med den gode gamle transistoren: man styrer den store strømmen med en liten en. Har vi sofistikert kontroll på superintelligensens intensjoner, så har vi kontroll på dens handlinger. Det er jo slik genene kontrollerer oss, og det er slik demagogen kontrollerer massene.

Den antroposentriske feilslutningen handler altså om vår tilbøyelighet til å tillegge menneskelige mentale egenskaper, inkludert vår evne til bevisst tenkning, til andre ting i naturen.

Jeg hørte en gang en slengbemerkning, om det var Richard Dawkins, eller Neil deGasse Tyson som sa det, husker jeg ikke. Men i en samtale de to hadde, ble de plutselig klar over sin tendens til å snakke om evolusjonsprosessen som om den var tenkende eller planleggende, noe den selvsagt ikke er. For å komme ut av dette må man legge om den språkdrakten vi anvender på evolusjonsteorien. Man må unngå å omtale prosessen som om den har en hensikt. Dette er en feil jeg også tenderer til å gjøre. Jeg kunne kanskje finne på å si at:

På grunn av de sosiale utfordringene, så måtte menneskehjernen bli større.

Da er det lett å fortolke det slik at evolusjonen «så dette» og «handlet deretter». For å bryte gjennom dette må man gå over på ingeniørtenkning:

De individer som hadde best sosial kapasitet fikk, i gjennomsnitt, større biologisk suksess. Det vil si flere avkom over tid. På den måten blir forekomsten av sosialt smarte individ, stadig høyere, på bekostning av de som ikke var fullt så smart. Dette går da over mange generasjoner. Og siden smarthet også krever hjernestørrelse (ikke bare det men ...) så vil hjernene bli større som et resultat av dette seleksjonstrykket.

Vi innser straks at ingeniørforklaringen er mer kompleks og krever derfor mer enn den enkle «magi» forklaringen. Det er kostnaden. Og den krever vilje til investering. Derfor vinner ofte magikeren over ingeniøren.

 

Intuisjonsbaserte pakkeløsninger

Det som med trygghet kan sies om intuisjonen er at den på overflaten er ikke-analytisk. Den er som en impuls som kommer til deg. Det som kommer, er knapt språk-satt. Naturlig lever vi i dette. Kanskje ser vi glimtet av dyrets livsverden i det. Dersom vi anlegger litt analyse på dette, så vi kanskje sortere dette i to kategorier eller pakker:

1)   Fakta-pakker

2)   Handlingspakker

 

Fakta-pakker

Hypotesen er at våre forestillinger om det som er, kommer i pakker bestående av minst fire komponenter:

1)   Observasjon

2)   Fortolkning

3)   Analyse

4)   Evaluering

Altså når forestillingen fremstår i vår bevissthet, så er alt dette sauset sammen i en forestilling. Og forestillingen fremstår for oss som en selvfølgelig sannhet. Evalueringen setter at ubevisst sannhetsstempel på pakken. Hadde den ikke gjort det, ville system 2, altså kognitive ressurser blitt rekvirert og vi ville opplevd usikkerhet.

Sammensausingen innebærer at vi, i vår bevissthet, ikke har noen tanker om skillet mellom fortolkning og observasjon. Dette skillet er for øvrig vanskelig, og i dybden umulig å unnslippe (gitt ny-subjektivistisk syn på informasjon).  Men selvsagt, kan vi gjennom analyse komme langt i å sortere mellom disse på overordnet nivå. Denne dekomponeringen vil med en gang introdusere muligheten for tolkningsalternativer, og dermed også introdusere usikkerhet. 

I en slik pakke kan det også ligge slutninger eller konklusjoner, vi ikke er bevisst at vi har gjort.  Jeg er ikke blant dem som tror at hjernen driver med formelle logiske analyser. Altså at den kjenner til for eksempel forutsetninger som mangler, eller muligheten for tankefeil. Vår hjerne er i stand til å «kortslutte» så det holder i sin analyse.   Som regel er det først i etterkant, altså gjennom kognitiv analyse at vi kan klare å avdekke slike ting. Men likevel kan den intuitive pakken ha ubevisst bias, formet enten av våre ønsker eller frykt, eller lag av kontekst som utgjør vår subjektive måte å oppfatte verden på. Og dette kan være flyktig, på den måten at det avhenger av hva vi er opptatt av, den siste tids hendelser eller hvor fokuset akkurat nå er. Både fortolkning og analyse er formet av øyeblikkets utfordringer, her og nå.

Alt dette skjer lynraskt gjennom ubevisste fortolkning- og analyseprosesser.

Evalueringen gjør altså at vi, som en selvfølge tror på dette. Det er ikke en tro som er oss bevisst. Med en gang forestillingen blir utfordret, så kan vi bli dette bevisst. Men før det skjer, så er altså dette en slags mental selvfølge. Og slik må det nærmes være dersom vi skal kunne samspille med omverden i en flyt. Den biologiske organisme må kunne interagere sømløst i sine omgivelser, fra sekund til sekund. Det er åpenbart seleksjonstrykk i nettopp denne retningen.

Jeg beskriver dyrenes livsverden her. Den funksjonaliteten jeg nå beskriver, kan være en del av dette. Det betyr at dette i sin basis form neppe har språk. Og slik er det nok hos oss mennesker også. For i det sekund vi setter språk på det, så er vi på første stadium av en analyseprosess. Det er vesentlig å være klar over sammenhengen mellom dette og prestasjon. Jeg tror enhver idrettsutøver vil kunne bekrefte at i det øyeblikket du begynner å tenke, så taper du konsentrasjon, og prestasjonen går ned. Hypotesen er at det eksisterer et kompromiss mellom tenkning og prestasjon. Det handler sannsynligvis om at vår bevisste tenkning er ressurskrevende. Våre kognitive ressurser er en påbygning på den intuitive funksjonaliteten som alltid har vært der, og som fungerer nesten mirakuløst utmerket fra sekund til sekund. Disse står i konkurranse, og menneskelig tenkning spiser av prestasjonsevnen.

Når en fakta-pakke blir utfordret så skaper det en forsvarsreaksjon. Kanskje handler det, nettopp om disse forholdene. Men det handler også om prestisje og selvsikkerhet. Dette har jeg skrevet om her. For å vekke tvil må disse forsvarsverkene bryte sammen. Og det er først da de kognitive verktøyene kan bryte ned komponentene i pakken for systematisk analyse.

Og for å ta dette videre, for intuisjon og kognisjon er selvsagt helintegrert. Når vi analyserer og finner feiltakelser i vår intuisjon, så skaper dette læring, som selvsagt også påvirker vår intuisjon, som kanskje gjør færre feil neste gang. Denne type vekselvirkning vises kanskje best når vil for eksempel lærer å spille et instrument eller å kjøre bil, ja til og med når vi lærer å snakke og utvikle språket.  Et vesentlig poeng er at våre intuitive evner langt overgår vår fornuft når det kommer til prestasjon.

Men summen av dette er at det som intuitivt kommer til oss som fakta-pakker, kommer som en helhet. Blir pakken utfordret, vil den bli gjenstand for etterrasjonalisering. Og det er i denne prosessen at analytiske evner avgjør. Vår analyse er også en kreativ prosess. Graden av reell usikkerhet vil avgjøre åpenheten i prosessen. Dersom usikkerheten uteblir, så vil posisjonen forsvares med alle kreative midler.

I begge tilfeller, altså om vi er åpne, eller i forsvarsposisjon så vil prestasjonen selvsagt avhenge av både kunnskap, intelligens og kreativitet. Men som vi oppdager så er usikkerhet, eller graden av tvilsevne en nøkkelfaktor i det hele. Dette er en vesentlig komponent i det jeg kaller for IQ-låsen, beskrevet her.

Handlingspakker

En handlingspakke består av en fakta-pakke pluss impuls til handling eller respons. Med andre ord ser den slik ut:

1)   Fakta-pakke

a.    Observasjon

b.   Fortolkning

c.     Analyse

d.   Evaluering

2)   Handlings-impuls

Det er ikke utenkelig at handlingsimpulsen er det eneste som når bevisstheten, idet individet handler. Men hovedsaken her er jo at man handler resolutt, på impuls og at her er ingen bevisste forestillinger om mål med det man gjør, eller grunn for det. Blir vi utfordret så vil ofte den første formen for etterrasjonalisering være en hendelsesbeskrivelse. Det og det skjedde, derfor gjorde vi slik og slik. Hendelsesdelen, som jo er en fakta-pakke er noe som lettere kommuniseres, for eksempel via signalspråk, og med felles form på det emosjonelle systemet, så lar resten seg forstå via ren projeksjon.

Det er først der dette ikke blir forstått, eller utfordret at vi avkreves en forklaring på hvorfor vi responderte, slik vi gjorde. Først da dekomponeres fakta fra intensjon.

Et vesentlig poeng er at det kun er gjennom slike prosesser, at vi aktivt må besvare hvorfor at vi kan utvikle målbevissthet. Det å ha målbevissthet er første steg på veien til rasjonell analyse.

Det er først når målet er oss bevisst at vi aktivt kan begynne å vurdere alternative responser i vår bevissthet. Før det så handler vi «uten å tenke». Og tankeløse handlinger er noe vi alle driver med. Det handler igjen om at tenkning er langsomt og energi-krevende, og reserveres derfor kun til situasjoner der mye står på spill.

Det er vesentlig å ta akkurat dette inn over seg. For dette er igjen dyrets livsverden. Andre dyrearter handler ikke på «gjennomtenkte rasjonelle grunner», rasjonaliteten er implisitt i totalpakker for handling og respons. Dette systemet er fullt intakt også hos menneskearten. Men årsaken til menneskets suksess er menneskets sosiale egenskaper som gir samarbeidsevne. Men dersom vi skal kunne samarbeide, så kreves det så høy grad av koordinering at deler av slike intuitive prosesser flyttes ut i den sosiale sfæren. Dette skaper behov for informasjonsutveksling som langt overgår hva tidligere signalspråk kunne levere. Hypotesen er at utvikling av komplekst symbolspråk går hånd i hånd med utvikling av kognitiv funksjonalitet.

Men som sagt er system 2 langt mer resurskrevende og langsomt. Derfor eksisterer systemene side om side. Vi har dyret i oss.

Det vil si at vi er fullt ut kapable til å fungere som dyr i det jeg kaller for biososial modus. Her kommer handlingsresponsene i pakker slik som beskrevet. Som små barn starter vi her. System 2 er en påbygning som utvikles med alderen. Det er da også grunnen til at vi forbinder veldig mange av egenskapene ved system 2 med modenhet.

Men samtidig lever dyret i oss på en annen måte. Det å handle resolutt, momentant og kraftfullt blir også et ideal for mange oss.  Analyse, tenkning og rasjonalitet krever tid, og åpenhet. Dette fremstår fra utsiden som nøling, usikkerhet ja til og med svakhet.

Det er åpenbart at vår glorifisering av det store handle-kraftige alfa-mennesket er langt eldre enn vår kognitive funksjonalitet. Impulsen til å beundre og underkaste seg, er fullt ut intakt, også hos menneskearten. Dette har jeg skrevet om her. Her er det også vesentlig å forstå at det å være smart, ikke bare handler om tenkning og analyse, men også om kraften i vår intuitive motor. Handlings-pakkene kommer selvsagt med forskjellig kapasitet og kvalitet, alt etter kvaliteten på motoren i bunnen. Og vi beundrer dette, faller for det og underkaster oss. Vi hører svært sjelden om guder som må trekke seg tilbake for å tenke, eller som nedsetter et «granskningsutvalg».  Guder er først og fremst handlende aktører, resolutt med superkraft. Denne type forestillinger avspeiler dyrets glorifisering av alfa-hannen.

Dette skaper en kraft til overtro på intuisjon, særlig hos smarte mennesker. Det betyr også at tenkning og analyse, dersom dette ikke bader i genialitet, får en slags andre-klasse status.

Vi får et spenningsforhold mellom våre biososiale- og analytiske tilbøyeligheter som er med oss i dag, med full styrke.

En del av dette idealet å dyrke handlekraften handler om denne resolutte umiddelbare responsen. Dette går igjen ii svært mye underholdning, i sport og i litteraturen.

Er kvinner mer intuitive enn menn?

Det finnes i alle fall fordommer nok i vår kultur til at de fleste fort svarer ja på et slikt spørsmål. Spørsmålet er om dette egentlig har med realiteter å gjøre. Det finnes en del gjennomsnittsforskjeller mellom menns og kvinners hjerner. En av dem er at den nervebunten som kobler sammen høyre og venstre hjernehalvdel er større for kvinner enn for menn. Da har jeg tatt meg den tanken at bedre kommunikasjon mellom den språkløse høyre hjernehalvdel og den mer språklige venstre hjernehalvdel kan gi en atferd som preges mer av det intuitive språkløse. Men, det er jo bare ren spekulasjon.

Kanskje er det slik at menn og kvinner i gjennomsnitt har intuisjonen fordelt ved vekt på forskjellige områder. Det man kunne gjette var at kvinner er mer intuitive på sosiale mekanismer og bedømming av mennesker enn menn. Til gjengjeld er menn mer intuitive på orientering i terreng, og kompetanse som har med jakt og kamp å gjøre. Kanskje vi til og med kan spekulere på at dette ikke nødvendigvis er direkte medfødt, men et resultat av at biologisk programmering får kjønnene til å fokusere på forskjellige områder i sin lek og utvikling. Eller det kan handle om differensiering på grunn av spontan kjønnssegregering. Eller kanskje er dette en kombinasjon og tilhørende vekselvirkninger.

Selv må jeg innrømme at egen orienteringsevne er dårlig. Når jeg skal orientere meg må jeg bruke «system2». Jeg må merke meg hvor jeg er, forsøke å memorere tydelige merker, som bygninger, trær eller andre ting. Jeg må forsøke å se etter høyder og komme meg opp på slik at jeg kan skaffe meg oversikt. Jeg må være nøye på enhver dreining jeg gjør for å unngå å miste retningen. Som regel gjør jeg det likevel. Jeg må derfor også ha tilbakefallsstrategier, altså strategier på å handtere situasjoner hvor jeg mister kontrollen på orienteringen. Og det har ofte skjedd. Det jeg da ofte gjør er å bevege meg i en slags spiral, fra et sentrum hvor jeg mistet retningen, og forsiktig utover. På den måten blir jeg så pass kjent at jeg kan orientere meg tilbake til det sentrumet, og bruke det som utgangspunkt for utforskning. Håpet er da at jeg skal kunne kjenne igjen noe som gir meg holdepunkter nok til å komme tilbake på sporet.

Andre strategier kan være å ha noen å ringe til. Ta en taxi, dersom det er mulig.

Jeg har spurt andre menn hvordan de får dette til. Svaret jeg får er at de sjelden taper oversikt over himmelretningene. De har et slags indre kompass som fungerer intuitivt. Sannsynligvis registrerer underbevisstheten dreiningsvinkler og holder til enhver tid oversikt over de generelle himmelretningene. På samme måte registrerer nok underbevisstheten avstander, slik at individet har god oversikt over retning og avstand i forhold til kjente utgangspunkt. På den måten går man seg ikke vill.

Forskning antyder at kvinner ofte har en annen strategi. Det er nettopp å merke seg steder og detaljer for gjenkjennelse. De går forbi det blå huset med den litt rare formen, og inn den korte gaten med kiosken på høyre-siden, og det gamle rustne bilvraket.

Så kanskje jeg gjør det omtrent som kvinner gjør det, bare med den forskjellen at jeg ikke er god på detaljer.

Jeg tenker at jo større problem man har med autopiloten på området, desto mer kreves det at man tar i bruk bevisste fornuftsstrategier for å kompensere. Man må anstrenge seg for å huske, resonnere etter beste og trekke logiske slutninger som forhindrer at man kommer helt ut på viddene.

Følgelig er vi her inne på et område hvor menn er intuitive og går på autopilot. Kvinner er mer avhengig av å bruke fornuft og analyse. Dårligst ut kommer antagelig jeg, som også må forholde meg til dårlig evne til å huske detaljer og derfor er vel så opptatt av å utvikle fornuftige tilbakefallsstrategier.

Jeg tenker at man kan gjøre lignende resonnementer i forhold til «sosial navigering», men her er det flest kvinner som går på en velfungerende autopilot, mens vi menn er mer avhengig av å basere oss på fornuft og analyse. Alt er selvsagt korrigert med store individuelle forskjeller.

Sannsynligvis kan man generelt si, uavhengig av kjønn, så vil innslaget av fornuft og analyse i sosiale prosesser øke med synkende sosial suksess. Altså, vår naturlige intuisjon er absolutt overlegen i forhold til sosial suksess. Grunnen til denne antagelsen er at det sosiale spill krever ferdigheter som fungerer i sanntid. Det er som å spille et musikkinstrument. Det må skje korrekt, der og da ellers blir det fiasko. Og nettopp det å spille musikkinstrument går mye bedre på autopilot enn det fornuften kan få til.

Det er vel ikke til å underslå at kvinner i gjennomsnitt behersker dette bedre enn menn. Det tror jeg kommer av minst to forhold:

1)   Det er gode grunner til å tro at dette er drevet frem av det naturlige utvalg og seksuell seleksjon.

2)   Kvinner har i gjennomsnitt sterkere empatisk appell.

Empatisk appell er en underkomponent av sosial appell. God sosial appell gjør det lettere å skaffe seg allianser. Med andre ord er det enklere for et individ med god sosial appell å bygge opp sin sosiale kapital. Jeg tror at kjønnsforskjellen på sosial appell er nyansert. Som oftest er det menn som troner på toppen av den sosiale rangstigen. Og er de på toppen så har de også den sterkeste sosiale appellen. Men den kjønnsmessige fallkurven er brattere for menn enn for kvinner. De fleste gjennomsnittskvinner har et langt bredere sosialt nettverk enn gjennomsnittsmannen.  Det kommer blant annet av at kvinner i gjennomsnitt fungerer bedre sosialt og at empatisk appell fungerer som et naturlig sikkerhetsnett for kvinner. Mens menn hele tiden blir foraktet, demonisert og kastet ut av det gode selskap, så er det langt sjeldnere at dette skjer med kvinner.

I sum betyr dette at kvinner i gjennomsnitt har bedre sosial råd enn menn. Det å ha bedre råd tillater at man er mer kresen. Sannsynligvis er det en asymmetri i kvinners intuitive treffsikkerhet på bedømming av andre. Treffsikkerheten er sannsynligvis høyest på å plukke ut alfa-mennesker. Det vil si, menn og kvinner som er strategisk gode allianser. Men den kanskje svakere på å plukke ut, særlig dårlige menn. Men på grunn av «god sosial råd» så har man råd til å skylle ut «de gjennomsnittsgode menn med badevannet».

Poenget jeg vil frem til her er at kvinners intuisjon til å skille de dårlige fra de gjennomsnittlige er nokså tilfeldig. Man legger heller lista så pass høyt at man «er sikker». På den måten kan kvinnen likevel unngå de verste fellene. Hvor høyt, lista legges, avhenger selvsagt av kvinnens egen attraktivitet. Legger hun den for høyt, risikerer hun å gå gjennom livet uten partner. Og igjen er det jo slik at det er de minst attraktive som må ta den største risikoen.

Dersom det virkelig er slik at kvinner går mer på intuisjon i sosiale prosesser, så er det ikke så rart at kvinner får rykte på seg for å være mer intuitive. For det første vil jo de fleste gjennomsnittsmenn som opplever å bli skjøvet ut av kvinner, oppleve det som ubegrunnet. Da de selv jo er mer overlatt til å bruke fornuft og analyse på prosessene er jo det lett å se feilbarligheten i dette.
For det andre er jo vi mennesker generelt mer involvert i sosiale prosesser enn det «å gå på jakt». Følgelig blir vår erfaringsbase noe skjev når det gjelder å vurdere dette. Vi bedømmer det vi ser ut fra en begrenset arena, og mister dermed et helhetlig inntrykk.

Intuisjonisme

Se denne videoen som burde overraske oss på i hvilken grad intuisjonen lar seg styre av banale in-signifikante variabler i dine umiddelbare omgivelser.

Et mantra i vår tid er at man alltid skal stole på sine følelser. Nå er det slik at jeg differensierer mellom følelser og intuisjon. Det er to forskjellige funksjoner, selv om de er dypt infiltrert i hverandre. Men jeg kalkulerer med at når normalmennesket forfekter at man alltid skal stole på sine følelser, så inkluderer dette intuisjon og kanskje mest det.

Vi lever alle med en aktiv bruk av intuisjon. Og vi hadde ikke maktet dagliglivets utfordringer uten dette. Men, den står naturlig i et visst motsetningsforhold til fornuften. Det kjennes som en kamp som frister til å forherlige intuisjonens autonomi. Da snakker vi om en ideologi, hvor fornuften i praksis abdiserer fra sin kontroll-funksjon.

 

Diskusjonen mellom meg og Peder angående følelser berører dette temaet. Peder hevdet at når ting blir så komplekst at bevisstheten ikke klarer å holde styr på det, så oppstår følelsene. Jeg gjetter at dette er noe han har snappet opp i et kommentarfelt, som har røtter tilbake til forestillinger om intuisjon.

For det er åpenbart slik mange tenker om intuisjon. Da handler det om at vi i en kompleks hverdag ikke alltid makter å tenke gjennom alt, og at mye går på magefølelse. Og ofte viser dette seg å fungere forbausende bra.

Her oppstår sannsynligvis det samme fenomenet som ofte skjer med helse og sykdom. Vi spiste det og det og drakk det og det, så ble vi syk. Eller vi ble friske og vi hekter hendelsen på hva vi husker å ha spist, drukket eller bedt til gud osv. Hjernen er spesialisert på å tilskrive årsaker til signifikante hendelser, som noen ganger stemmer, andre ganger ikke. Slik kan vi skape oss forestillinger om sammenhenger som ikke er reelle.

Sannsynligvis gjelder det samme vår egen intuisjon. Med andre ord kan det være vi tillegger magefølelsen mer «visdom» enn fortjent.

Det vi bør være oppmerksomme på når det gjelder intuisjon, er at dette er en funksjonalitet som utelukkende og ubegrenset arbeider i individets egeninteresse. Og med egeninteresse mener jeg da kortsiktig og noe nært opp mot biologisk fitness. Det er jo logisk at det er slik for den som ser mennesket i lys av evolusjon.

Men er ikke det vel og bra? Tenk da over følgende: Dette er ikke en funksjon som gir deg sannheten. Det er heller ikke en funksjon med ekte moralske avgrensinger. Og den jobber for din biologiske suksess, ikke for gruppen din, heller ikke for jobben din, eller for noe fellesskap.

Det betyr at vi har å gjøre med noe som ikke gir sannhet, som er ignorant i forhold til jobboppdraget ditt, og som kun innarbeider de normer som passer din biologiske fitness best, beregnet ut fra millioner av år med statistisk forhistorie om hvilke typer respons som gir denne suksessen.
Eksempel: Vi forestiller oss en dommer som jobber med en kompleks sak. Teknikken er at han skummer gjennom på forhånd, nok til at han kan fremstå som informert om de viktigste hovedpunktene i saken. Så hører han på alle momentene som kommer frem i retten. Og det kan være så mye at det er umulig å holde styr på alt dette i hukommelsen på en gang. Men alt dette går gjennom bevissthetens kvern, for så å forsvinne i den mentale tåka. Når han så skal ta stilling til alt dette, så kan det være en fristelse å bare kjenne på magefølelsen. Da under en forestilling om at alt de har vært innom gjennom i prosessen, på en måte er mentalt fordøyd, bit for bit i en mental magesekk, kalt intuisjon, som på mirakuløst vis gir deg tilbake den visdommen som skal benyttes i denne saken, i form av en språkløs følelse. Ikke bare det: denne følelsen kommer med den skråsikre troen som bonus på hele pakken. For det er jo absolutt til din fordel, at du ikke bare har tatt stilling til dette, men at du også fremstår som selvsikker på dette. Fornuftens oppgave blir nå å sette ord på dette og konstruere de argumenter og retoriske formuleringer som passer best med dette og som fremstår overbevisende. Dommerens suksess handler ikke om det beste resultat, men om å få det til å fremstå som det beste resultat. Og det gir suksess, det gir den fulle gevinst.

En kompleks analyse av materialet, som bygger alt inn i en kompleks modell, er tung å fordøye, alt for mye å sette seg inn i, og umulig å meddele sine omgivelser. Og når i tillegg, resultatet ikke «masserer massen», så utgjør dette en betydelig risiko for fiasko. At det går med noen menneskeskjebner på feil avgjørelse, teller ikke med i intuisjonens kalkulasjon av dette. Som sagt, intuisjon har et amoralsk utgangspunkt.

Et vesentlig problem med denne overtroen på intuisjon er nettopp mennesker med ansvar som går utover seg selv, som utøver embete på vegne av en gruppe. Det kan være arbeidsgiver, organisasjoner eller offentlige forvaltningsinstanser. Det er åpenbart at, sett med oppdragsgivers øyne, og ikke minst med oppdragsgivers intensjoner, så kan dette komme totalt i konflikt. Men ofte blir det vanskelig å oppdage, nettopp fordi atferden «masserer massen». Særlig i komplekse saker må man gjennom den dype systematiske analysen, og ta i bruk teknologi og matematikk, der vårt indre analytiske minne ikke strekker til. Kommer man her opp med konklusjoner som motsier intuisjonen, så handler det ikke bare om konklusjonen i seg selv, men at den nettopp er umulig å dele med noen uten at de som lytter må investere og mobilisere kognitivt for å kunne ta det inn. Når i det i tillegg innebærer sosial risiko med lav mulighet til å bryte gjennom den sosiale lydmuren med dette, blir som regel det oftest slik at man lar det ligge. Det passer jo best, nettopp fordi «det går jo ikke ut over meg». De ekte heltene er jo de som tar opp kampen mot den urett som ofte følger i kjølvannet av dette. Men for hver helt som klarer å bryte gjennom den sosiale lydmuren, så er det sikkert hundre som ligger diskreditert og demonisert igjen på slagmarken.

Når jeg sier at intuisjonen tjener fitness, så blir det kanskje litt teoretisk. Men dette handler ikke om noe annet enn at vårt følelsesmessige register i denne sammenheng er fininnstilt særlig på sosiale utfordringer. Menneskeindividet lever av og for sin sosiale kapital. Dette er tilbøyeligheter som er et resultat av millioner av generasjoners utfordringer før oss. Det er statistiske gjennomsnitt. Mitt filosofiske hovedbudskap er at dette i stor grad er i disharmoni med det sett av utfordringer som er resultat av det å leve i en sivilisasjon. Så vil jo noen si at dette er jo noe som evolusjonen tilpasser oss til over noen generasjoner. Men ren matematikk sier noe annet, som jo er det motsatte av denne intuisjonen:

Vi her levd med sivilisasjon de siste 5000 årene. Det blir ca. 250 generasjoner. Før det har menneskets sosiale utfordringer eksistert kanskje de siste 50 millioner år. Det blir 2,5 millioner generasjoner. Dersom dette er ren statistikk, så skjønner vi at 250 generasjoner neppe kan utgjøre noen stor forskjell.  Og her blir de tidligste tilpasningene mest signifikant på grunn av måten evolusjonen fungerer på nemlig inkrementelt. Det gir en «butterfly-effekt» på den måten at det som skjedde tidlig i forløpet får signifikant innvirkning på det som skjedde senere.

Men det jeg snakker om nå handler om det emosjonelle systemet. Det er ikke der den store tilpasningen er kommet. Den store tilpasningen som gjør mennesket til menneske, er utviklingen av de kognitive funksjonene. Og når vi ser på hvordan kommunikasjonen mellom disse systemene er kablet opp, så oppdager vi at mesteparten av knutepunktene går gjennom et senter i tinning-lappen som i stor grad driver med hemming av det emosjonelle systemet. Fornuften har sin opprinnelse i behovet for å temme det emosjonelle systemets villskap (villdyret). Herav den konflikten jeg kaller for «den store splinten» som evolusjonen har etterlatt i vårt sinn.
Konklusjonen er at den tilpasningen som gjør sivilisasjon mulig i liten grad har skjedd i det emosjonelle systemet. I stedet har vi en påbygning som i stor grad hemmer det gamle dyret, for derved å kunne korrigere atferden basert på rasjonalitet. Dette skaper den rasjonelle fleksibiliteten som muliggjør sivilisasjon. Men dette er kostbart, både mentalt og sosialt. For de emosjonelle fininnstillingene er fortsatt ved sitt gamle, både når det gjelder reproduksjon og den gamle flokk-mentaliteten. Det er ikke sexy å være ingeniør eller å holde på med det analytiske.
Konklusjonen er at intuisjon er en fin ting, men vi må også kjenne dens svakheter, sårbarheter og begrensninger. Vi kan ikke la den bli til en «-isme». Gjør vi det, blir vi slave av villdyret, farlig for andre og kontraproduktive i menneskehetens store sivilisasjonsprosjekt.

Mitt opprop mot intuisjonisme blir det somme som mot postmodernisme: Ta deg sammen, mobiliser og bli et modent menneske. Kun på den måten kan vi skape gode kår for alle, en bærekraftig utvikling, og kanskje til slutt nå ut til stjernene.