Jeg og feminismen
Jeg sier jeg er feminist. Men det har lite å gjøre med vår tids nærsynte kjønnskrangel. I det hele tatt har det lite med kjønn å gjøre. I forhold til det, kaller jeg meg for humanist. Det forutsetter at man ikke diskriminerer mellom menneske-individer eller grupper. Nei, jeg knytter dette opp mot verdier. Nærmere presisert hvilke verdier som jeg tenker fungerer best som basis for det sosiale samspill. Her står det jeg kaller for maskuline- og feminine verdier mot hverandre. Maskuline verdier handler om ære, styrke, aggresjon, vold, konflikt, sanksjoner, retorikk og bråk. Kort sagt: den sterkestes rett. Feminine verdier handler om dialog, analyse, rasjonalitet, omsorg, empati, rettferdighet, fred, ro og orden. Nå er det heldigvis ikke slik at disse to settene med verdier er strengt fordelt på kjønn. Vi har alle tendensene til alt dette i oss. Sannsynligvis er de svakt ujevnt fordelt på grunn av evolusjon. Men biologisk lekkasje er en mekanisme som sørger for at forskjellene likevel ikke er så markante. Det mest avgjørende er det kulturelle klimaet vi lever under.
Med ideen om at et empatisk etisk rasjonelt samfunn som er til beste for alle, så er det min klare oppfatning at det er disse feminine verdiene som kommer lengst. I æreskulturelle grupper er livskvaliteten svært ujevnt fordelt. Og mye tyder på at slike grupper er mindre tilpasningsdyktige. De er mindre innovative og generelt svakere enn mer harmoniske grupper. Det gjelder faktisk ikke bare for mennesker. Samme effekt er også observert hos aper.
Det er viktig å påpeke at jeg opererer med
et klart skille mellom feminisme og radikalfeminisme. Jeg er ikke
radikalfeminist. Den har jeg tatt for meg her.
Sannsynligvis ville nok mange synes at jeg sjonglerer vel mye med begreper
her. Det får så være. Jeg er i alle fall åpen om det.
Min uvilje mot radikalfeminismen handler om at jeg oppfatter den som
mannsfiendtlig, totalitær, moralistisk og ikke minst med en fortolkning av
virkeligheten som jeg ikke klarer å følge, og som opplagt kolliderer med det
jeg vet om det å være mann. Radikalfeminismen utnytter sin sosiale
definisjonsmakt til å definere menn og dyrke opp en
virkelighetsfjern konspirasjonsteori. Det er frustrerende å måtte fortelle
at jeg er hundre prosent for likestilling mellom menn og kvinner, at jeg har
ingen problemer med kvinners rettigheter, ikke en gang kjønnskvotering der det
er nødvendig. Jeg jublet da Gro overtok statsministerposten i Norge. Det er det
endelige bevis på at kvinner ikke står tilbake for noe som helst. Jeg har hatt
flere kvinnelige sjefer. Noen fantastisk gode, andre ikke fullt så bra. Det er
omtrent den samme opplevelsen som med mannlige sjefer. Det er ikke dermed sagt at
jeg ikke kan lide av noen stereotype fordommer. Det tror jeg vi alle gjør. Det
er slik hjernen vår fungerer. Noen ganger trenger vi å bli gjort oppmerksom
på dette, ta oss sammen og være bevisst på å endre oppfatninger. Men jeg tror
at vår
magefølelse eller intuisjon ofte ikke er med på notene, og i dagliglivets
flyt slår denne steinalder-innrettingen ofte til, på autopilot. Men jeg tror at
radikalfeminister lider av en overfokusering
på alfa-menn.
Vi andre blir på mange måter usynlige
i dette, bortsett fra dersom noen av oss
uønskede skulle falle for fristelsen til å «prøve seg». Da blir vi
irriterende synlig, i veien for det gode liv og bøllet
på plass i våre rekker. Så vi alle tillegges alfaens
psykopatiske trekk, eller taperens
hang til voldelighet og voldtekt. Alt dette sauses sammen i en smørje av hat-retorikk.
Vi avindividualiseres
og blir til en slags annenrangs offentlige hakkekyllinger, hvor enhver
offentlig instans har fullmakt til å hakke løs så mye man vil. For meg føles
det urettferdig. Jeg føler meg beglodd, mistenkt og i veien for godtfolks gode
liv. Og jeg mangler en arena å forklare meg på. Heldigvis har jeg vært heldig
så langt å kunne ha en jobb, gjøre nytte for meg og på den måten være
stolt av min nytteverdi. Men det er opplagt verre for menn som faller
gjennom. Og dem blir det flere av. Det er en overhengende fare for at det etter
hvert kan bli svært mange av dem. Pilene peker i foruroligende retning:
Skoleprestasjonene går nedover. Gutter og menn faller stadig oftere ut av
utdanningsforløpet. Samtidig går vi mot en utvikling hvor automatisering øker,
og behovet for ukvalifisert arbeidskraft stadig blir mindre. Samtidig er
velferdsstaten under press. Da hjelper det dårlig at man stadig blir tutet
ørene fulle i media med dårlig skjult forakt for
menn. Det kan være at mange menn, som føler seg truffet av dette, melder seg
ut, følger hverken nyheter eller debatter, og lar seg synke ned i spill og
sport. De blir kulturelle analfabeter, uten den korreksjon som er nødvendig for
å hindre kjønnsradikalisering.
Jeg skal være forsiktig med å foreslå hvilke løsninger som må til, men svaret
er i alle fall ikke mer radikalfeminisme og utidige oppdragelseskampanjer i
media.
Jeg tenker at vi er nødt til å bli mer kjønnsblinde i vårt samfunn. Vi må tilbake til humanismens idealer, med fokus på individets ukrenkelige menneskeverd. Overfokus på kjønn innebærer en latent mulighet for diskriminering og at det åpner konfliktfronter mellom oss, som vi ikke trenger. Vi trenger å stå sammen. Vi trenger å være mennesker sammen. Vi trenger både å være sårbare og sterke sammen. Vi trenger modenhet. Dette er ikke løsninger, men de holdninger jeg tror er nødvendig for å komme ut av dette med verdigheten i behold for oss alle sammen.