For mange år siden fikk jeg høre om tre måter å kommunisere på og som har vært nyttig for meg. Det er:

1.    Foreldre modus

2.    Voksen modus

3.    Barnemodus

Foreldremodus

Foreldremodus handler om å dyrke sin indignasjon eller forargelse over andre. Det handler om den moralske pekefinger. Det handler om rettledning, belæring og kan selvsagt også være manipulerende. Foreldrekommunikasjon handler om å snakke med noen om tredjeperson, eller at man snakker til noen. Eksempler kan være samtaler av typen «Jeg er så oppgitt over den ansvarsløse ungdommen i dag», eller om «de late nav-erne», eller om «den slampen av en nabogutt som har snudd døgnet». Eller mer direkte av type «ta deg sammen og gjør noe positivt med livet ditt». JFKs berømte utsagn «Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for ditt land», er kan også misbrukes som foreldrekommunikasjon. Det er manipulativt og forteller deg at det problemet du kommer med nå, kan (gidder) vi ikke å løse, skjerp deg og gjør din plikt for bedriften/ samfunnet (oss).
En betraktning jeg har gjort, er at foreldrekommunikasjon, om tredjeperson (eller utgrupper) (baktalelse), har en vesentlig sosial funksjon. Det handler om relasjonsbygging. Nedsettende kommentarer om tredjeperson gir en berusende følelse av samhørighet og allianse mellom samtalepartnerne. Dette gjør aktiviteten til en fristelse. Denne tendensen er jo også starten på massesuggesjon, som jo kan ende riktig så galt av sted.
Foreldremodus har betydelige innslag av emosjonell kommunikasjon, og er derfor veldig engasjerende.

Voksenmodus

Voksenmodus er en åpen samtale mellom likeverdige mennesker. Den er analytisk, nysgjerrig og inneholder ikke mye retorikk. Her snakker man med hverandre, ikke om og ikke til. Dette er dialog. Denne formen for samtale er inngående drøftet i refleksjon om konstruktiv dialog.
Voksenmodus baserer seg på likeverd, på den måten at man adresserer hverandres kognitive kapasitet. Her er det plass for resonnementer, analyser, og tankerekker. Bare det å bli involvert i en slik samtale, impliserer at man anser deg for å ha nødvendig kognitiv kapasitet, kunnskap og kompetanse. Det forutsetter felles referanserammer, i form av symbolspråk, logikk, kunnskap, vitenskap og klar målbevissthet (rasjonalitet). Den forutsetter også respekt og aksept av uenighet, og krever kognitivt arbeid for å hindre impulser til å koble uenighet mot rivalisering, sosialt spill, diskreditering eller personangrep. Dette fordrer også en forståelse av at uenighet er en ressurs og ikke en trussel.

 

Barnemodus

Barnemodus er kommunikasjon som er orientert om lek og livsutfoldelse. Det kan være alt fra humor til begeistringen over årets superartist til matlaging. Erting og massesuggesjons fenomener kan også inn under denne modusen. På samme måte som foreldremodus bærer denne kommunikasjonsformen også mer preg av emosjonell kommunikasjon, helintegrert med lek, og på samme måte som foreldrekommunikasjon så er barnemodus en effektiv emosjonell relasjonsbygger. Gjennom felle lek, underholdning, livsutfoldelse utvikles dype relasjoner, som også kan bli livsvarige. Barnemodus gir en fantastisk fin arena for å utvikle en positiv identitet i det sosiale univers.

 

Det som er interessant er at kommunikasjon hvor alle parter er i samme modus, som regel er konfliktfri. Det er først når noen går ut av gjeldende modus at alvorlige gnisninger kan oppstå. Som regel sklir man da over i en anklagerrolle og en forsvarsrolle som legger seg i henholdsvis foreldremodus og barnemodus. Da er det vesentlig å forstå at om formålet er god påvirkning av hverandre, så er voksenmodus den best egnede kommunikasjonsformen. Foreldremodus har sjelden noen annen effekt enn at den skaper frustrasjon og sosialt negative følelser. Selvsagt fungerer den også som en straff og kan derigjennom fungere som påvirkning av atferd i form av dominans. Men, om denne strategien er dominerende, vil miljøet etter hvert skli over til bli en æreskultur med alle de negative konsekvenser det har.