Konstruktiv dialog guide

Innledning

Jeg hadde en gang en drøm om å være med på undersøkende dialoger med andre. Årsaken er selvsagt at jeg har opplevd mange diskusjoner, men sjelden dialoger. Diskusjoner er som regel konfronterende, ubalanserte, ofte med uklart tema og manglende styring. De ender aldri opp med at vi kommer til bunns i noe. Så drømmen var å kunne komme videre, over dette stadiet slik at vi i stedet for å rivalisere, kunne undersøke og analysere hverandres mentale universer. Det drev meg til å skrive de tekstene jeg i dag har samlet inn under paraplyen «Konstruktiv dialog». Målet var å skape åpninger hos meg selv og andre, slik at vi kunne berike oss med mer forståelse for hverandres tenkemåter. Jeg så for meg en prosess hvor vi vekslet mellom konfronterende og undersøkende dialoger. I de undersøkende dialogene holder vi gjerne foredrag for hverandre, samtaler, gjerne også skriftlig, oppsummerer og holder tråden i temaet. Dessverre har dette bare blitt teori for meg. Det er over 20 år siden jeg skrev dette. I dag har vi langt bedre verktøy for å kunne gjennomføre slike prosesser. Men jeg synes at de grunntankene jeg hadde den gangen, er gyldige den dag i dag. Selv har jeg forsøkt å praktisere dette for min egen del, men gjensidigheten i dette her som regel uteblitt. Selvsagt er dette forsket på og det finnes mange som kan dette bedre enn meg. Og mye av det jeg skriver om bygger jo på ting jeg har plukket opp fra andre steder. Husk at rivaliserende dialog skaper selvbekreftende vinnere og formådde tapere. Konstruktiv dialog skaper bare mer reflekterte og berikede vinnere. Det er hele poenget. Dette har jeg klokketro på.

Hva er konstruktiv dialog?

Konstruktiv dialog er en prosess hvor samtalens mål ikke er å vinne, men å utvide hverandres forståelseshorisonter. Ideen er at vi i tillegg fil å utvikle bedre forståelse for hverandre, også kan bli kreative og konstruere opp tanker og vinklinger, ingen av oss hadde fra før. Altså at helheten er større enn summen av delene. Noe av dette har jeg vært inne på her. Husk at det ikke er noe mål om å bli enige. Prosessen kan godt ende opp med at vi er like uenige som før. Men kanskje vet vi mer nøyaktig hvilke vurderinger som skiller lag, og vi har en mer pro-kontra kunnskap om temaet. Det vil si vi kunne godt byttet side og argumentert like godt mot oss selv. Vi er ikke så skråsikre lengre og vi har opprettholdt respekten for hverandre.

Jeg forestiller meg at vi blir enige om å undersøke et tema vi er uenige om. Dette gjør vi ved å veksle mellom konfronterende dialoger og undersøkende dialoger. I undersøkende dialoger opptrer vi undersøkende, undrende og spørrende. Og vi lar oss gjerne undervise, og vi holder gjerne foredrag, eller bruker andres innspill, gjerne Youtube, blogger eller nettsider. Dette foregår over tid. Og vi bruker tid på å oppsummere, gjerne uforme et kart slik at vi kan navigere i dette og holde tråden opp mot hovedtemaet.

Nå i ettertid tenker jeg at den beste formen for å utøve kritisk tenkning, er akkurat denne metoden. Vi trenger alle at våre oppfatninger og standpunkter blir eksponert for andres motforestillinger. Det vil gjøre oss mindre skråsikker, og det vil øke den gjensidige forståelse og respekt mellom leirer som ellers ikke snakker så godt sammen.

Hva skal til for å kunne gjennomføre konstruktiv dialog?

Konstruktiv dialog forutsetter at deltakerne oppfatter seg som åpne, likeverdige og ikke er i rivaliseringsmodus. Til dette kreves det vilje. Vår tendens til å rivalisere er det naturlige. Den er det jeg kaller for biologinær. For å overstyre dette må våre kognitive ressurser mobiliseres. Mitt poeng med å veksle mellom det konfronterende og det undersøkende er at jeg tror at nettopp den konfronterende, gjør oss mer kreativ, og den stimulerer hjernen. Særlig bra blir dette, om vi filmer det og analyserer det i ettertid. Da kan vi godt la vårt konkurranseinstinkt slippe til. Men også her er det svært nødvendig med kjøreregler for å unngå at dette eskalerer til konflikt. Da er det vesentlig at disse overholdes, og at vi reflekterer over at det er forskjell på uenighet og konflikt, at vi har noen tanker om at uenighet egentlig er et gode. Alt dette krever at vi reflekterer over dialogprosessen i seg selv, og at vi trener på å utvikle vår modenhet. Vi må kunne:

1) Tåle motforestillinger
Det skal noe til, for det kan få oss til å tvile på våre egne oppfatninger, og vår egen bedømmelse. Dessuten er vi emosjonelt programmert til å føle at det å ta feil er et sosialt nederlag. Mange vegrer seg derfor for å låne øret til motforestillinger, og forholde seg til dette. Men jeg tror det kan trenes opp.

2) Tåle usikkerhet og mangel på svar
Vi oppdager fort at vi mennesker forstår og oppfatter ting forskjellig. Vi innser også at alt dette ikke kan være riktig. Med andre ord ser vi feilbarligheten rundt oss hele tiden. Men det skal noe til å si til seg selv: dersom alle andre er så feilbarlig, ville det ikke være rimelig å tenke at dette også gjelder meg selv? Enhver som reflekterer litt over erkjennelse vil skjønne at det må være tilfellet. Men en ting er å skjønne det, en annen ting er hva vi føler. Vi er biologisk programmert til å føle oss skråsikre, til å tro på vår egen oppfatning av verden. Derfor skal det både vilje og trening til for å overvinne denne mentale fortryllelsen. Det som må til, er refleksjon. Jeg her nevnt vår erkjennelsesevne, men i tillegg kommer altså vår tilbøyelighet til å ville tro, ukritisk, til å ville fremstå som sikker fremfor usikker, til å ville ha svar i stedet for å mangle dem. Men, gir vi etter for alt dette, mister vi vår åpenhet, og mentale fleksibilitet. Av naturen oppfatter vi det selvsikre som mest sexy. Det skal refleksjon til for å arrestere denne tilbøyeligheten.

3) Tåle å ta feil
Et kinesisk ordtak sier at en klok mann skifter mening ofte. Men når vi analyserer oss selv og andre så innser vi at det skal noe til å skifte mening. De fleste av oss er rimelig konsistente og holder på våre meninger over store deler av livet. Jeg har første gang igjen å oppleve at noen skifter mening i en debatt, sånn der og da. Det handler om et de fleste diskusjoner aldri kommer lengre enn til overflaten og retorikk. Kanskje er det slik at vi unngår dybden og analysen, nettopp av angst for å ta feil. Denne angsten må overvinnes dersom den prosessen vi snakker om nå skal kunne realiseres. Dette henger jo nøye sammen med punktene over. Alt dette til sammen skaper vår åpenhet. Åpenhet handler jo om viljen til å skifte mening, dersom tyngden i argumentene tilsier det. Vitenskapen er den eneste metoden som har dette innebygget. Er vi uenige, spør naturen. Det svaret som naturen gir avgjør saken.

4) Ha vilje og mulighet til å investere i vårt eget mentale univers
Det er et privilegium å ha denne muligheten. Spørsmålet er hvordan man bruker livsoverskuddet det først er der. Men en av mulighetene er altså å bruke dette på å forsøke å forstå oss selv og våre medmennesker og verden rundt oss. Konstruktiv dialog handler om akkurat det.

Noen grunnleggende refleksjoner

Først litt teori om den informasjonsmessige utfordringen ved dialogen. Basismodellen for kommunikasjon mellom mennesker kan fremstilles som i figuren under.

Selv om denne figuren er en selvfølge for mange, tenderer vi til å overse hva den egentlig forteller oss. Det som er viktig å reflektere over er at denne figuren forteller oss om informasjonsmessige avstander som finnes i vår dialog. Avstand betyr at informasjonen må «bevege» seg. Informasjon i bevegelse utgjør risiko for å bli forvrengt. Her er noen viktige lærdommer man kan trekke ut av dette:

1) Det kan bli avvik mellom ordene som sies og hva som menes med dem.
Egentlig er dette en underdrivelse. Signalstrømmen som går fra menneske til menneske er kodet i naturlig språk. Det naturlige språk er ingen fullkommen informasjonskanal. Det betyr at vi som regel må regne med at her blir det avvik.

2) Det kan bli avvik mellom det som oppfattes og ordene man hører.
Samme resonnement som for det første punktet. Her vil vi altså ha tre mulige kilder til forvrengning. Det er altså kodingen av budskapet i språk, det er at man hører feil, og til slutt at man tolker feil. Det innebærer at man kan regne med at det alltid er avvik mellom hva A ønsket å formidle, til det B oppfatter.

3) Det er ikke mulig å fortolke et budskap uten å forme det.

Denne er kanskje ikke så opplagt. Men for å fortolke et budskap så må man ha forhåndsinformasjon om den enheten som kodet budskapet i språk. Det fullkomne scenario er at formuleringsnøklene er identisk med fortolkningsnøklene. Men da må jo B ha omtrent full innsikt i A’s mentale univers. Det er umulig. Så vi benytter oss av hva vi tror om kilden. Det vi tror (eller vil tro) om kilden, vil forme fortolkningen. Her er det viktig å være oppmerksom på det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Det er vår tendens til å fortolke informasjon som en bekreftelse på det vi tror fra før.

Når vi mennesker kommuniserer, er vi ikke datamaskiner. Det vil si at vi fort blir engasjert og lar oss drive av tilbøyeligheter som er en del av vår biologiske arv. Noen tilbøyeligheter virker destruktivt på vår dialog. Andre virker konstruktivt. Kunsten er å dyrke frem det konstruktive og å avdempe det destruktive. Her er noen negative tilbøyeligheter:

1) Rivalisering
Konkurransemodus kan være ødeleggende for dialogen. Men, den kan ikke helt utelates fordi vi også blir svært kreative og engasjert. For å utnytte dette gir vi også plass til konkurransen i form av å ha sesjoner hvor vi diskuterer fritt og heftig. Konflikt oppstår som regel på grunn av at partene forsøker å dominere hverandre. I det spillet handler det både om personangrep, juks, og en rekke hersketeknikker. Derfor er det vesentlig med regler, slik at vi unngår at dette eskalerer til konflikt.

2) Affekt
Uenighet vekker ofte affekt. Det vi skal være oppmerksom på er at affekt svekker våre kognitive evner. Blir det for mye effekt i en dialog, er det greit å ta pause.

3) Retthaveri
Det skjer sjelden eller aldri at noen endrer posisjon gjennom en enkelt diskusjon. Endring av posisjon er som regel noe som går over lang tid, som en personlig utvikling. Derfor må vi aldri forvente at noen «gir seg» som følge av en enkelt diskusjon. Vi mennesker har en innebygget tilbøyelighet til å ville ha rett. Det går på minst to ting, nemlig troen på egen dømmekraft og prestisje. Viljen til å svekke seg selv på disse områdene, sitter langt inne og den kan ha en stor sosial kostnad. Men, viljen til å ta denne kostnaden, er det en del av det å bli moden.

4) Vise seg frem

Det er bra å by på seg selv, men det å overta styringen og gjøre dialogen til en solo-arene for egen selvhevdelse er ikke særlig høflig. Selvhevding går ut over lytteevnen. Man ødelegger ikke bare dialogen, men man mister også muligheten til å utvide sin egen mentale horisont.
Det er mange måter å vise frem seg selv på. Man kan kuppe debatten med personangrep, demonisering eller moralsk indignasjon. Man kan briljere med egne kunnskaper, helst styre dialogen i den retning hvor man kan gjøre det. Man kan vise sine evner til å diskutere hardt, være retoriker og dupere den andre. Poenget er at dersom man overdriver selvhevdelsen så vil det alltid ødelegge for dialogen, som nå går over til å være en monolog. Det å være en sosialt sterk person og samtidig motstå fristelsen til å ta over dialogen er et tegn på modenhet.

Her er noen positive tilbøyeligheter:

1) Nysgjerrighet
Den nysgjerrige vil naturlig møte uenighet med undring, og et ønske om å forstå hva uenigheten går ut på. Uenighet vil alltid skape et visst engasjement. Ofte kan man føle seg både frustrert og usikker. Hvorfor tenker ikke den andre som meg? Er det noe jeg ikke har forstått? Er det noe jeg ikke vet? Har noen av oss misforstått? Vet vi hva vi egentlig er uenige om? Dette er den analytiske ryggmargsrefleksen. Den motiverer til å ville gå sammen og nøste opp i dette ved hjelp av dialoger, kanskje mange og lange dialoger. Motsatsen til dette er å ville redusere usikkerheten ved å nedvurdere den andre, og anse vedkommendes tanker rundt dette som irrelevant, ikke verdt å bruke tiden på. Det skaper rivaliseringsmodus, fordi det motiverer til å bekrefte egen overlegenhet. Disse to strategiene, den analytiske og den rivaliserende er det som avgjør om man er åpen og oppriktig eller ikke. De to strategiene krever forskjellige typer «muskler». Den analytiske krever sterk mental styrke (evnen til å innse egne feil og viljen til å lære og å korrigere). Den rivaliserende krever sosial viljestyrke.

2) Lekenhet
Dette henger nøye sammen med nysgjerrighet. Det kan være slik at jo eldre vi blir, jo mindre blir vår lekelyst. Åpen dialog forutsetter lekelyst. Vi drives av nysgjerrighet og dialogen blir en eksperimenterende lek i et forsøk på å trenge lengre og lengre inn i våre tema. Lek handler ofte om å gå inn i roller. Og med roller følger visse stereotyper for hvordan vi agerer. Ønsket om å samspille seg frem til mer innsikt, gjør at vi som lekende vesener anser de andres mentale landskap som noe spennende som vi søker å forstå mer av.

3) Oppriktighet
Oppriktighet handler både om at vi er ærlige, avstår fra retorikk, og genuint forholder oss til samtalepartnerens utsagn. Oppriktighet er en sosial tilbøyelighet. Det er nøye sammenheng mellom lojalitet, likeverd og oppriktighet. Retorikk, sosialt spill og rivaliseringsmodus er elementer som ødelegger for oppriktigheten. Det man vinner sosialt med oppriktighet er tillit og lojalitet til hverandre. I tillegg kommer selvsagt gevinsten av at begge parter faktisk utvider sin mentale horisont ved hjelp av dialogen.

4) Etisk refleksjon
Konstruktiv dialog er sosialt samspill. Sosialt samspill forutsetter verdighetskultur, og det forutsetter regler eller normer som må være der for at samspillet skal kunne fungere. Den etiske refleksjonen handler om motivasjonen til å ville beholde dialogen som et sosialt samspill og å unngå at den eskalerer til sosialt spill. Jeg skal senere komme inn på verktøykassen for å få det til. Men den overordnede refleksjonen handler jo om at vi søker å bevare følelsen av likeverd gjennom hele prosessen. Det vil si at vi unngår alle former for krenkelse og forsøk på å overta styring på den andres bekostning. Alle slike handlinger utgjør risiko for å skape negative affekter, som gjør oss disponert for å gjøre dumme ting.
Det betyr selvsagt ikke at temperaturen på dialogen fra tid til annen stiger, men modne mennesker evner å holde dette på et nivå som hindrer eskalering over i konflikt og rivalisering.

Krever du mer av motstanderens argumenter enn dine egne?

Platon definerte viten på følgende måte:

1) Du må holde det for sant

2) Du må kunne begrunne det

3) Det må være sant

Merk at både punkt 1 og 2 som regel er påstander. Du starter med en påstand A som du hevder er sann. Så begrunner du den med en ny påstand B. Men hvordan vet du at B er sann? Den må også begrunnes. Vi innser at problemet gjentar seg i det uendelige. Skal man helt til bunns i slike påstander så vil man enten ende opp med ubegrunnede påstander (postulater) eller aksiomer. Aksiomer er selvinnlysende påstander. Det er sjelden vi kommer så dypt. Men kommer vi så langt, så kan en eventuell uenighet bestå i at en tror på et postulat, mens en annen ikke gjør det.
Poenget er at vi sjelden kommer så dypt i en debatt. Det vil si at vi selvsagt oppfatter motstanderens påstander som ubegrunnede. Men våre egne påstander tror vi på, fordi vi oppfatter dem som begrunnede, selv om begrunnelsene som regel er påstander som i sin tur er ubegrunnede. Det å hevde at «jeg har vunnet debatten» handler ofte om at man er tendensiøs på den måten at man tror mer på egne ubegrunnede påstander enn på motdebattantens ubegrunnede påstander. Dette er selvsagt subjektivt og har lite med realiteter å gjøre. Les mer om tendensiøsitet her.

Hvordan lykkes med konstruktiv dialog?

Som vi ser har vi en rekke naturlige tilbøyeligheter i oss som utgjør en risiko for at dialogen ødelegges. Jeg kaller det å agere direkte på impulsen som biologinære handlinger. Det er handlinger som ligger nær vår biologiske programmering. Vi mennesker er imidlertid i den heldige stillingen at vi har kraftige kognitive muskler som har evne til å overstyre mye av dette. Men det forutsetter viljen til å ta den anstrengelsen det er å bruke vår fornuft. Det innebærer at vi investerer tid i å reflektere over dette, bli bevisst på målet, og utvikle en verktøykasse som gjør at vi blir i stand til å lykkes.

Da jeg skrev dette for over 20 år siden handlet det i stor grad om dette. Her skal jeg komme inn på essensen av dette. Skal vi lykkes med konstruktiv dialog, så handler det om holdninger og teknikker. Holdningene har vi vært inne på. Det handler om målet med dialogen, som ikke er rivalisering, men mental berikelse for alle parter. Det betyr at dialogen ikke har vinnere eller tapere. Alle er beriket, og dermed vinnere. Dette forutsetter likeverdighet, oppriktighet, og åpenhet. Det handler også om at vi evner å se forskjell på uenighet og konflikt. Mens konflikt er destruktivt, er uenighet en kilde til berikelse. Det er holdningene. Da går vi over på teknikker.

Har vi evnen til å lytte i behold?

Det er rart dette at den som taler, han gir av seg selv, og de andre mottar. Da burde vel de som stort sett bare mottar, kunne karakterers som utnyttere. Men i denne konkurransen er det tvert om. Vi kappes om å gi, og er sjelden interessert i å motta. Kanskje ligner dette på måten araberskriketrosten oppfører seg på (se her). Noen ganger kan det være slik at det å tale er å gi er et signal om dominans. Dersom den andre parten snakker litt vel lenge og forklarer ting, så kan det gi en følelse av å bli belært. Er vi i rivaliseringsmodus vil vi altså ikke tolerere dette.
Men, med den motsatte holdningen, nemlig nysgjerrighet så gir jo det et klart mål om å være en aktiv lytter. Men det krever ganske mye. Når jeg lytter så tenderer jeg gjerne til å assosiere alt jeg hører opp mot min måte å tenke på. Noen ganger er jeg fristet til å tenke at: «der er taleren uinformert, eller ureflektert» eller «dette er ikke relevant» eller «dette har jeg hørt før» eller «alt dette vet jeg og kan jeg» eller «jeg skjønner allerede poenget». Da er det viktig å motstå fristelsen til å bryte av og fortsette med egen argumentasjon. Husk at du ikke er den eneste som opplever dette i en dialog. Dette skjer med oss alle. Det tar lengre tid å formulere et poeng enn å tenke det. Selvsagt opplever vi alle at vi ofte skjønner poenget lenge før avsenderen kommer dit.

Jeg skal senere komme til avbrudd. Men det som er viktig her er at det å lytte er en toveis prosess. Ditt mål som lytter er å undersøke den andres tankeunivers. Husk at her er taleren suveren. Du kan ikke diktere hva som er der. Taleren fungerer her som en underviser. Da må lytteren kontrollere enhver impuls om å motstå det å «bli belært». I stedet undersøker man den andres tankeunivers ved hjelp av spørsmål og det å lytte. Her er det også viktig å vite om at det er umulig å tolke informasjon uten å forme den. Ubevisst vil du forme informasjonen i ditt bilde, som jo er påvirket av din egen erfaringsbakgrunn, hvem du tror taleren er, hvilke holdninger du tror vedkommende har, hvilken sortering vedkommende tilhører osv. Slike fortolkninger skjer ubevisst og opptrer intuitivt som sannheter for ditt indre blikk. Men ditt sinn bedrar deg. Dette er ikke sannheter, det er hypoteser som oppleves som sanne. Derfor er det viktig med spørsmål, for så langt som mulig å komme unna dine mentale briller. Som regel vil en slik runde øke din respekt for vedkommende. Husk at det er forskjell på å forstå og å være enig. Man kan godt bekrefte at man forstår, være støttende uten at man er enig i budskapet. Det viktigste for en lytter er å få med seg budskapet, med så få misforståelser som mulig. En virkelig god lytter tar seg tid til å forsøke å gjengi en oppsummering av talerens budskap. Dette vil senke en eventuell frustrasjon som kommer av en følelse av at lytteren ikke har forstått budskapet. Dersom lytteren er kontekst-fleksibel, vil den videre samtalen kunne ta utgangspunkt i denne oppsummeringen og gå videre i en analyse som både kan være kritisk og bringe nye momenter inn på banen.

Kort om diskusjonsflyten

Dette har jeg skrevet om her. Her vil jeg bare dra opp essensen.

Det er tre ting som gjelder:

1) Respekter taletiden
Dette er ikke så enkelt, fordi taletiden er subjektivt opplevd. En gan hevdet en venn av meg at jeg hadde ordet i 90 % av tiden. Jeg ble overrasket fordi mitt inntrykk var moderat motsatt (kanskje 70 %). Men uansett forteller det oss at tiden oppleves langsommere når den andre snakker enn når jeg snakker. Det gjør oss blind. Da gjelder det å bruke teknikker for å holde egen taletid nede. Det er en balanse mellom å holde seg til «overskrifter» eller påstander, og bli tatt for å være overflatisk, eller å forsøke seg på solide begrunnelser og forklaringer og bli oppfattes negativt som «foredragsholder». Her har både lytter og taler et ansvar. Er taletiden kort, så kan man ikke forvente dybde. Da er det respektløst å fortolke dette som mangel på dybde, eller ubegrunnet. Og motsatt, dersom man er sterkt uenig og avkrever taleren en holdbar begrunnelse, så må man forvente at det kan ta tid. Taleren bør få anledning til å komme med hovedpåstand og deretter liste opp argumentene. Så kan man eventuelt gripe fatt i det man ikke skjønner eller er uenig i. Det ideelle er jo, som sagt, å kombinere den konfrontative diskusjonen med sesjoner hvor partene har mulighet til å komme med lengre innlegg med resonnementer og forklaringer.

2) Ikke glem å stille spørsmål
Mye av det første punktet, løses ved å stille spørsmål. Med andre ord en underdialog, med formål om å forstå talerens tanker og resonnementer.

3) Følg reglene for avbrudd.

Oppsummering av regler for avbrudd:
Avbrudd er nødvendig dersom:

· Du har mistet tråden, eller mistanke om at vedkommende snakker seg bort. Da bør du kun avbryte ved å tiltale taleren ved navn, og deretter når han stopper, med påfølgende spørsmål.

· Dersom vedkommende åpenbart har misforstått. Du avbryter igjen ved hjelp av talerens navn. Så følger du opp med å tilkjennegi at grunnen for avbruddet er å oppklare en mulig misforståelse.

· Ved avbrudd er det talerens argumentasjon som er i fokus. Det å avbryte med egen argumentasjon, altså ignorere talerens argument, er uhøflig og skaper frustrasjon.

· Å avbryte med personangrep er selvsagt fullstendig uakseptabelt.

Dersom du blir avbrutt:

· Avbryt umiddelbart dersom noen avbryter deg. Ikke hev stemmen eller snakk i munnen på andre.