7 KUNNSKAPSTEORI

 

7.1 Innledning

 

7.1.1. Hva er kunnskapsteori?

Kunnskapsteori er kunnskap om kunnskap. Filosofene har alltid vært opptatt av dette med kunnskap. Men disse betraktningene går ofte langt over hodet på oss vanlige. Likevel kommer vi selv i stadig i berøring med begrepet, og vi kunne alle trenge å gjøre oss noen generelle betraktninger om kunnskap. Hva menes med kunnskap? Er kunnskap mulig? Hvordan oppstår kunnskap? Hvordan avgjøre dens gyld­ighet? Hvorfor søker vi kunnskap? Spørsmålene er mange, og så langt jeg forstår finnes ingen fasitsvar. Den teorien jeg presenterer er stort sett spesialkonstruert til eget formål. De fleste elementene er likevel kjente begreper fra filosofien. Jeg tar for meg:

 

1.    Definisjon av kunnskap + generelle tanker om kunnskap (7.1)

2.    Kunnskap-evaluering (Ip-teorien, logikk)

3.    Kunnskap-strukturering (logikk, utvidet mengdelære)

4.     Kunnskaps anvendelse (Bruk av statistikk ,prognoser, beslutnings-teori)

5.    Kunnskapsutvidelse (erkjennelsesteori)

 

7.1.2 Noen generelle betraktninger om kunnskap

Kunnskap må enkelt kunne sies å være opplagret informasjon. Den er uten tvil den viktigste del av vår bevissthet. Det sies at vi mennesker lærer hele livet. Vi er altså stadig beskjeftiget med å bygge opp vår individuelle kunnskap. Hvorfor? Hvorfor satses det milliarder av dollar bare på å hente noen steinklumper fra månen? Hva er det vi vil vite? hvorfor vil vi vite det?  Størsteparten av vår kunnskapstørst drives av våre primære behov, eller drifter. Kunnskap gir makt. Makt til å tilfredsstille våre behov. Men har ikke vi mennesker ført denne kunnskapen litt vel langt. Hva gagner det oss å vite hvilke kjemiske stoffer månen består av, det kan vel ikke gi oss mer mat, eller vann eller søvn? Jo det kanskje kan gi oss mere søvn for da slipper vi å ligge våkne om natten og spekulere på om månen er laget av ost. Det må nok innrømmes at det ikke alltid er noen rasjonell grunn for vår kunnskapssøken. Vi er nysgjerrige. Men denne nysgjerrigheten har svært ofte kommet oss til nytte. Kunnskap vi før ikke ante hva vi skulle bruke til, er i dag blitt uunnværlig. Det ble faktisk en gang sagt at «telefonen er et morsomt leketøy, men ellers ubrukelig.» Jeg tror jeg med ganske stor sikkerhet kan si at kunnskap er en absolutt betingelse for menneskets livskvalitet.

Hva er forskjellen mellom kunnskap og informasjon?

Med utgangspunkt i IP-teorien kan man tenke seg at kunnskap blir til på denne måten:

 

Data som kan organiseres og tolkes gir informasjon. Informasjonen akkumuleres. Men kan vi sette likhetstegn mellom akkumulert informasjon og kunnskap? Til en viss grad kan vi det, men begrepet kunnskap virker for meg mye mer levende enn ren inform­asjon. Det har noe med anvendelse av informasjon å gjøre, og det å kunne bruke informasjon i flere sammenhenger. Akkumulert informasjon blir ikke kunnskap før den settes i sammenheng med intelligens. På den annen side må jo det å akkumulere kunnskap være det samme som å akkumulere informasjon. Til syvende og sist blir dette bare språklige definisjoner. Det viktige er at vi konstaterer at mennesket har behov for kunnskap. Derfor er det viktig å kunne fremskaffe den, ta vare på den, og bruke den. Dessuten bør vi alle sammen ha litt kunnskap om kunnskap gene­relt.

Vi vet at kunnskap kan være riktig og den kan være gal. Med gal kunnskap mener jeg at vi tar feil i hva kunnskapen beskriver. Vi tror kanskje kunnskapen beskriver universet, mens den egentlig beskriver en manns fantasi. Gal kunnskap er ikke alltid unyttig kunn­skap, men det er nyttig å vite at den er gal. Det er derfor viktig å kunne sette merke­lapper med sannsynlig /usannsynlig på all vår kunnskap. For å avgjøre dette bruker vi mennesker to ting:

 

1.    Fornuft (logikk, matematikk, språk)

2.    Erfaring

 

Ved hjelp av logikken kan vi avgjøre om en teori er mulig. Dersom vi finner indre logiske selvmotsigelser i teorien, kan vi avvise den som usann med logisk sikkerhet. Det er en sikkerhet som er like sikker som vår logikk. Men hvor sikker er den? Her er det viktig at vi viser ydmykhet. Det hender at erfaringen taler fornuften midt imot. Dersom vi anvender aerodynamiske lover på humla, kan den ikke fly. Kroppen er for tung, og vingene for små. Det er rett og slett matematisk umulig for humla å fly. Men det vet ikke humla, så den flyr likevel[1].  Vi har naturlig tillit til vår fornuft, men det modne mennesket stoler ikke blindt på den. Men logikken er nå en gang det redskap vi mennesker har for å kunne avgjøre teoriers, eller dogmers selvstendige gyldighet. Vi skal derfor senere i dette kapitlet se litt på de mest fundamentale deler av logikken.

Men dersom en teori er logisk mulig, er den dermed bevist? Nei det er den absolutt ikke. Logikken kan bare motbevise, ikke bevise. Teorien om at jorda er flat og at den står på påler er absolutt logisk mulig. Ethvert kjøkkenbord er jo flatt og står på påler, så hvorfor kan ikke jorden være på samme måte. Dette kan vi ikke få rede på kun ved hjelp av logisk resonnement. Her er det erfaringen som teller. All kunnskap må derfor bekreftes med erfaring for å kunne være en sannsynlig beskrivelse av virkeligheten. Men hvor sikker er erfaringen? Logisk holdbare teorier kan bare bli sikker i den grad bekreftende erfaring er sikker.

Et av hovedbudskapene i denne boken er nettopp dette: nesten all kunnskap du har om virkeligheten kan du ikke sette merke­lappen rett eller gal på. All kunnskap du ikke kan sette noen slik merkelapp på er usikker kunnskap. Men vi trenger ikke å stoppe her, vi har lov å sondere kunnskapen for å avgjøre graden av usikkerhet. Her kommer IP-teorien oss til hjelp. (7.3)

Det å kunne erkjenne og mentalt håndtere usikkerhet er faktisk en betingelse for kunnskapsveksten. Kunnskapen har nemlig en merkelig iboende egenskap:

Det er nemlig ofte slik at for hvert nytt svar vi finner, får vi nye spørsmål. Det er som om vår kjente verden ligger på overflaten av en ballong, med det ukjente like utenfor. Når ballongen utvides, øker også den kjente verden, men det gjør også området utenfor. Vår uvitenhet øker samtidig med kunnskapen. Denne økende uvitenhet om våre omgivelser kan tilslutt frata den aldrende vitenskapsmann hans tillit til at han noensinne vil kunne forstå verden ved hjelp av vitenskapelig analyse. Dette fenomenet vil jeg kalle kunnskapens frustrerende natur. Jo mer vi vet, jo mindre vet vi. Et vanvittig paradoks. Dersom vi ikke har evne til å avfinne oss med uvitenhet vil vi til syvende og sist flykte inn i troen. Her slipper vi endelig unna denne frust­rasjon, og vi får det godt. Men husk, troen har sin pris: den kan sette en effektiv stopper for videre kunnskaps-økning. Dessuten går det fint an å ha det godt som uvitende. Det er kanskje her vår virkelige lykke ligger. Tenk så kjedelig å vite alt, ingen­ting vil være nytt og spennende. Alt har andre funnet ut før oss. Det finnes ingen utfordringer igjen. Hvilken tom verden. Jeg må si jeg trives meget godt som usikker og uvitende.

 

7.1.3 Reell og intuitiv kunnskap

Jeg vil nå dele kunnskapen i to hovedområder:

1.    Reell kunnskap

2.    Intuitiv kunnskap

Reell kunnskap er kunnskap som er systematisk beskrevet i språk. All den lærdom vi får på skolen er reell kunnskap. Det er den viktigste delen av menneskets kunnskaper. Denne kunnskapen kan vi meddele, diskutere, være uenig, eller enig i. Men alt dette gjør vi ved hjelp av språket. Kunnskapen er språkliggjort ved at den består av et sett begreper som er navngitt, beskrevet og satt i sammenheng med de andre begrepene. Vi har da en modell som forsøker å beskrive sider av virkeligheten v.h.a. symboler.

Men vi mennesker må ikke være så hovmodige at vi tror at det er bare vi som besitter kunnskap fordi det er kun vi som har språk. Både vi og dyrene har og bruker intuitiv kunnskap. Den intuitive kunnskap er ikke-språklig. Den er ikke systematisk studert, og den er ikke satt navn på. Ta f.eks. det å oppfatte stemningen idet du kommer inn i et rom med mennesker. Du vet at stemningen er glad / munter, trist og høytidelig lenge før du former tankene i ord. Du føler deg velkommen / uvelkommen. Dette er menneske­kunnskap som ikke alltid er like enkel å forklare. Dyrene har det akkurat på samme måte, og sannsynligvis i mye sterkere grad enn oss menne­sker. Husk at de bygger hele sin tilværelse på denne intuitive kunnskapen. På enkelte områder er dyrene langt over­legen oss mennesker. Det fortelles at det forsvant en mengde husdyr dagen før jordskjelvet i Armenia. Vi vet fra før at dyr kan oppføre seg merkelig før store katastrofer. Dyr kan også være fantastisk til å lese menneske-ansikter. Mange trodde lenge at den berømte hesten Kloke Hans kunne regne. Man ba ham om å legge sammen to tall, og hesten trampet alltid det riktige svaret. Eieren ble finsjekket fra topp til tå. Ingen kunne avsløre noe tegn. Det hele virket til Kloke Hans ikke lengre kunne se sin herres ansikt. Hesten leste nemlig forventningen i eierens ansikt. Denne intuitive kunnskapen om eierens ansikt hadde hesten opparbeidet gjennom lang erfaring. Mye av vår intuitive kunnskap kommer nettopp fra erfaring, men ikke alt. Noe er uten tvil nedarvet. Det er kodet i oss gjennom utallige generasjoner. Et lite barns naturlige vegring mot høyder har vist seg ikke å skyldes er­faring. Det regnes som instinkt. Tenk på hvor mye av et diende barns adferd som må være instinktivt. Vi vet altså om to kilder for intuitiv kunnskap, det er erfaring og instinkt. Nå kan det finnes eksempler på kunnskap som ikke kan tilbakeføres til noen av disse kildene. Hvor denne kommer fra vet ikke jeg. Det snakkes om transpersonale opplevelser, det snakkes om åndelige ting. Her er det mye vi ikke vet, og grunnen til dette er at vi havner inn på følsomme religiøse områder, og da blir menneskene så ufrie og stae, og det hindrer videre fremgang.

Fra 1/2 til treårsalderen gjennomgår vi mennesker vårt unike språkstudium. I denne tiden beveger vi oss fra den ordløse tilværelsen til tenkning og hukommelse i språk. En av grunnene til at vi husker så dårlig fra de første tre åene kan nettopp være mangelen på språk å beskrive opplevelsene i. Språket åpner en helt ny verden for oss mennesker. Vi får evnen til å kommu­nisere, med oss selv og andre på en helt annen og bedre måte. Det store skillet mellom dyr og mennesker er ikke intelligensen, men språket. Det er språket som gjør det helt store utslaget. Men idet vi legger vår språkløse verden bak oss mister vi noe. Det er muligheter for at dyr kan sitte inne med unike kunnskaper vi selv har glemt. Det er vanskelig å få ut disse kunnskapene pga. kommunikasjonsmulighetene.

 

Resten av kunnskapsteorien vil omhandle reell kunnskap. Enkelt og greit fordi det er her vi mennesker har vår naturlige styrke.

 

7.1.4 Farlig kunnskap

Kan kunnskap være farlig? Har ikke folk blitt myrdet fordi de visste for mye? Det er ingen tvil om at vår viten er nøytral i seg selv. Dersom vi ønsker det, kan den misbrukes. Jeg tenker da spesielt på «intelligent krig». Vi mennesker er for lengst kommet over det stadiet da vi sloss med steiner og klubber. Vi er blitt uhyggelig effektive siden den gang. I dag har vi kunnskap nok til å ødelegge vår planet på et øyeblikk. Viten kan også sette oss i uløselige dilemmaer. Vi må ofte velge mellom onder, et valg vi ville sluppet dersom vi hadde vært uvitende.

Kunnskap i seg selv er ikke farlig, men den gir makt og kontroll til oss mennesker. Dette betyr et stort ansvar lagt på våre skuldre. I dag må vi ta avgjørelser, som naturen tok før. Kunnskaps utvidelse skulle derfor alltid ha blitt fulgt opp med en tilsvarende høyning av moralen. Et stort misforhold mellom kunnskapsnivå og moralnivå er kanskje det som til syvende og sist vil ødelegge menneskeheten, og kanskje resten av livet på vår klode. Denne kombinasjon må derfor karakteriseres som farlig. Men dersom vi mennesker anstrenger oss like mye på moralsiden som på kunnskapssiden kan vi unngå denne kombinasjonen. Det er tross alt ingen som ønsker det.

Noen ganger er ny kunnskap en trussel mot det bestående. Spesielt ser vi dette dersom det er penger eller prestisje involvert. Dette kan motivere etablerte miljøer til å bruke sin makt til å undertrykke den nye kunnskapen. På den måten kan menneskeheten gå glipp av store fremskritt.

 



[1] Gammel myte. I dag kan aerodynamikken forklare dette.