Løgn kan defineres som atferd som har til hensikt å påvirke en annens virkelighetsoppfatning på en slik måte at den avviker fra egen virkelighetsoppfatning.

Denne ny-subjektivistiske definisjonen er forskjellig fra den gjengse oppfatning at løgn er å si noe som ikke er sant. Men stadig oppdager vi mennesker at vi sier usanne ting i ren vanvare. Vi husker feil, er feilinformert, tror feil, har trukket gal konklusjon, har sett eller observert feil, har misforstått, fantaserer osv. Mulighetene for feilinformasjon er uendelige. I den grad vi mennesker uttrykker vår egen virkelighetsoppfatning, inkludert gjetninger, egne tolkninger og alle feilene vi gjør, blir det feil å karakterisere dette som løgn. Løgn innebærer en bevisst hensikt om å villede, eller avlede.

Det er da også fullt mulig å villede bare ved hjelp av utsagn som rent teknisk er sanne. Hva velger vi å si, og hva velger vi å utelate? Ren utelatelse av informasjon (hemmeligheter) er også en måte å villede på.

Det fortelles at styrmannen på en båt var sur på kapteinen. Derfor skrev han i skipsloggen: «I dag er kapteinen edru». Da er det nærliggende å trekke den konklusjonen at kapteinen vanligvis drikker. Men selv om dette ikke var tilfelle, vil mange mene at styrmannen ikke lyver. Det han skrev var sant, rent teknisk sett. Men handlingen hadde til hensikt å gi inntrykk av noe annet. Derfor rammes den av den innledende definisjonen.

Begrepet «løgn» er sterkt negativt ladet, og vi ser at den subjektivistiske definisjonen fungerer mer presist i forhold til dette.

Mange har den oppfatningen at løgn er det motsatte av sannhet (negasjon). Det som ikke er sant må nødvendigvis være løgn. I forhold til den definisjonen er gitt her er ikke dette tilfelle. Vi har et annet begrep for dette nemlig usannhet. Begrepene sannhet/usannhet fungerer som beskrivelser eller egenskaper knyttet til informasjon eller kunnskap, og er en beskrivelse av om informasjonen samsvarer med den reelle virkelighet. Løgn er nært knyttet til den bevisste handlingen «å lyve» og har å gjøre med en bevisst eller villet hensikt om å villede.

Etiske refleksjoner og andre refleksjoner vedrørende løgn

En person som blir tatt i løgn får automatisk karakteristikken «løgner» som er en kraftig negativt ladet betegnelse. Løgn er et alvorlig tillitsbrudd, og naturlig får vi alvorlige problemer med å ha tillit til denne personen. Han lyver neppe bare en gang, kanskje er det en vane. Hva er sant, hva er ikke sant av det han sier?  Det å bli tatt i løgn har derfor en til dels høy sosial kostnad relativt sett i forhold til hvor «offentlig» det er og i forhold til status i utgangspunktet. Men dette spillet har mange sider. Er «løgneren» veldig dyktig greier han å lyve på en slik måte at han ikke blir tatt, og kan tjene grovt på det. Sannsynligvis er det slik at en dyktig løgner kan komme mye lengre i det sosiale spill enn en naiv ærlig person.

I Bibelen sier et av budene: «du skal ikke lyve».  Mange kristne vil da generelt alltid definere all løgn som synd, eller etisk umoralsk. Men er det alltid det? Finnes det ikke situasjoner hvor det faktisk kan regnes som etisk riktig å lyve? Tenk på situasjonen i Europa under Nazi-Tysklands regime, hvor mange mennesker daglig satte livet på spill for å gjemme bort jøder. De måtte skaffe mat og andre nødvendigheter til sine hemmelige gjester. Dette hadde ikke gått uten løgn. Tenk på et direkte spørsmål fra en tysk kommandant: «Skjuler du jøder i huset ditt?». Å svare ja på et slikt spørsmål kunne bety slutten for uskyldige familier. Vurdert ut fra konsekvenser er det lett å se hva en riktig handling i en slik situasjon er.

Løgn er svært utbredt, og sannsynligvis et nødvendig onde i det menneskelige samspill.
Magasinet Redbook har spurt over 900 amerikanske kvinner om sitt forhold til løgn, sannhet og hemmeligheter i forholdet. Her er svarene:

·       7 av 10 kvinner mener det er helt greit med en hvit løgn til partneren nå og da.

·       Litt over halvparten av kvinnene vil fortelle venninnenes hemmeligheter videre til mannen sin.

·       Bare en av tre kvinner gir falske komplimenter om mannens utseende.

·       To av tre lyver om hvor mye penger de bruker på shopping.

·       Halvparten av kvinnene har «faket» orgasme en eller flere ganger.

·       Halvparten har også funnet på unnskyldninger for å slippe sex når de ikke har lyst.

·       Hele fire av fem kvinner har vært helt ærlige om sin romantiske fortid og skjuler ingen hemmeligheter om sine tidligere partnere.

 

Har ikke funnet noen lignende statistikk om menn, men den ser sannsynligvis ikke noe særlig bedre ut.

Løgn er svært vanlig i alle samfunnslag. Og mennesket begynner tidlig med å lyve. Faktisk er det slik at tidlig debut i løgn er et tegn på høy sosial intelligens. Det er de smarteste barna som lyver tidligst, fordi de er de første som skjønner at det kan være forskjell på hva jeg vet og hva du vet, og de er de flinkeste i den selvkontrollen som skal til for å skjule de emosjonelle responsene på det å fortelle en løgn. 

En undersøkelse fra Storbritannia viser at britiske sjefer utsettes for noe slikt som fire milliarder løgner hvert år. Vi kan tenke oss en dagligdags situasjon: du så en sen fotballkamp, og hadde en lengre krangel med kona, så halve natten gikk før du kom deg i seng. Du sover en time ekstra, og kommer selvsagt for sent på jobb. Hva sier du til sjefen? Svært ofte er det enklere med en forklaring av typen: «Bilen startet ikke», eller «Trafikk-kaos» osv. (fantasien er stor). Som familiens hovedforsørger har du rett og slett ikke råd til å sette jobben i fare på noe vis? Hva er riktig? En refleksjon her er at mengden av løgner vil antageligvis øke dramatisk jo mer intolerante omgivelsene er. Jo, større innslag av ære, stolthet, intoleranse, fordømmelse, dyrking av suksess og forakt for det svake, jo mer løgn og mer falskhet. I et intolerant samfunn vil eliten omgi seg med løgner, både i forhold til sin egen klasse og i forhold til menigmann i et forsøk på å skape et glansbilde av seg selv, og at de fortjener sin posisjon. Menigmann vil lyve for å skape et inntrykk av seg selv som lojal og samarbeidsvillig. Intoleranse skaper et høyt sosialt spill, hvor mennesker skjuler seg bak harde glansmasker. Den som ikke spiller spillet under slike omgivelser vil tape og bli tråkket på, sammen med dem som spilte spillet men ikke fikk det til. Samme refleksjonen kan gjøres i forhold til rasjonalitet. Om man selv er rasjonell og har tillit til at omgivelsene er rasjonelle, da er muligheten til åpenhet størst. Opplever man at omgivelsene er irrasjonelle tvinges man til å spille på helt andre strenger som en ren overlevelses strategi. Dermed kan vi få miljøer hvor irrasjonaliteten forsterker seg selv.
Dessverre er det slik at løgn er et nyttig og nødvendig redskap for overlevelse når omgivelsene er grunnleggende intolerante og fiendtlige. Innenfor empatisk etikk er løgn alltid galt fordi det reduserer enkeltindividets evne til å gjøre selvstendige rasjonelle valg. Men det kan være like galt, eller verre å si sannheten til et menneske med farlige hensikter. For da risikerer vi å bidra til at de får gjennomført sin hensikt. Det kan bety alt dra drap til lidelse til ødeleggelse. Dette kan være realiteten og empatisk etikk speiler det reelle dilemma som det er og forholder seg til å komme ut av det på en ideell måte for alle parter.

En umoden person med store innslag av intoleranse, fanatisme, og irrasjonalitet, som samtidig har mye makt, tåler sannheten dårlig. Det beste man da kan gjøre, er å pakke vedkommende godt inn i sin egen verden og håpe at han aldri oppdager det.

Poenget med disse refleksjonene er å påpeke at et riktignok er løgnen et onde, både for den som lyver og den som blir utsatt for løgnen. Men kampen mot fenomenet er neppe fruktbar i forhold til forbud av typen «du skal ikke lyve». Da er det et bedre alternativ å fremheve rasjonalitet, toleranse, raushet, varme, trygghet og aksept i samfunnet. Dessverre har vi langt igjen her, selv i våre demokratiske samfunn