Innledning

Denne ble skrevet på begynnelsen av 2000 tallet, og henger nøye sammen og overlapper med refleksjonen om Det sosiale spill og Om hva et menneske er og hva det har. Mesteparten ble skrevet før jeg skrev menneskeserien, og derfor er det også store overlapp her. Jeg har lest gjennom dette, og linket mye opp mot menneskeserien. Men også her finnes det nok en del overlapp, og på en god del punkter har jeg nok videreutviklet mine refleksjoner.

Om makt generelt

Makt kan defineres som individets evne til å påvirke omgivelsene i ønsket retning. Det omfatter både de fysiske og sosiale omgivelsene. I denne refleksjonen dreier det seg om samspill mellom mennesker. Da kan makt forstås som evnen til å hevde egen vilje i samspillet med andre. Eller vi kan si at makt er evnen til å påvirke sine sosiale omgivelser i ønsket retning. Det er viktig å påpeke at all makt preges av asymmetri. Den mektige har større kontroll på det som skjer enn den avmektige. Den mektige har ofte bedre tilgang til goder, flere rettigheter og nyter høyere toleranse for sin atferd. Ofte kan denne asymmetrien gi en etisk slagside hvor menneskeverdet forbeholdes mektige mennesker. Motsatsen til dette, som er «likeverd» kan kun etableres ved hjelp av en kognitiv overbygning, som overstyrer de biologiske tilbøyeligheter til dette. Mye av dette er tema i Det dominante mennesket.

Maktmekanismer er teknikker vi mennesker kan ta i bruk i den hensikt å påvirke/ bevege/manipulere andre mennesker. I alle sammenhenger hvor dyr lever i flokk skjer det en rangering. Rangeringen avspeiler disponible ressurser. Noen har kalt dette for «hakkeorden». Det handler om flere ting: tilgang til goder det er knapphet på, mat, reproduksjon og tilfredsstillelse av behov. Vi mennesker er ikke noe unntak. Vi har en naturlig tendens til å organisere oss i formelle og uformelle hierarkier. For å få dette til bruker vi tilgjengelige maktmidler som jo er ressurser.  Vi er gjennomgående egoister. Det leder til at mennesker med gode ressurser stiger opp mens de med svakere stilte synker ned. Det er sjelden å høre om at ressurssterke mennesker har oppgitt sin posisjon og byttet med de mindre privilegerte. Her er det egentlig tilgjengelige maktmidler som gjelder. Det er det viktig å forstå at det ikke bare er rå fysisk makt, eller brutalitet som gjelder. Vår evne til å påvirke verden starter den dagen vi blir født (ja kanskje før det også). Instinktivt ligger skriket der. Det utløses av behov. Behov for mat, bleieskift, kos, varme nærhet osv. Foreldrene er emosjonelt programmert til å imøtekomme barnets behov. Hylet utløser kraftig stress, og driver omgivelsene til innsats får å avhjelpe. Selvsagt gjør foreldrene dette også av kjærlighet og omsorg, en annen viktig mekanisme. Men det er en hard jobb å ta vare på en liten krabat. Foreldrene blir slitne. Men hylingen driver dem til å yte maksimalt. Senere oppdager gjerne den lille sammenhengen og begynner å bruke hylingen bevisst. Maktkampen er i gang. Og den varer livet ut.

Makten er i sin natur selvforsterkende. Det betyr at jo mer makt man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer makt. På den måten ligger det alltid at makten graviteres mot maktens sentrum. Med andre ord en prosess som naturlig driver mot maktkonsentrasjon. Det er en slags maktens gravitasjonsprosess. Uregulert vil dette alltid skje i enhver gruppe av menneske-individer.  Dersom gruppen er bevisst på slike mekanismer, kan dette dempes gjennom forskjellige måter å innrette seg på. Naturlig oppstår det maktkamper mellom rivaliserende fraksjoner. Men det går også an å sette opp samfunnskonstruksjoner, eller konstitusjonelle rammeverk, med henblikk på å forhindre slike prosesser. Den mest kjente er tredelingen mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt.
I forbindelse med makt finnes det et velkjent begrep, nemlig hersketeknikk. I Norge har det vært en diskusjon om hvor mange slike det finnes. Jeg vil påstå at det neppe er tall på hvor mange slike teknikker som finnes.  For evnen til å utøve makt springer ut av et grunnleggende behov for å dominere. Dette er også en emosjonell programmering. Og mennesket er selvsagt svært kreativt når det gjelder å finne måter å få dette til på. Dermed finnes det ikke noe tall på antall mulige løsninger som finnes på dette. Da jeg leste listen over herskertyper, ble jeg slått av at denne nok også er blitt til ved tolkning og det å tillegge andre motiver de ikke nødvendigvis har. Kanskje kunne vi føyd på enda en herskertype, nemlig tolkeren, observatøren eller «psykologen» som gir inntrykk av å forstå eller forklarer alle andres oppførsel, men som heller ender opp med å definere den.

Jeg tenker at alle maktmekanismer kan tilbakeføres til noen grunnleggende mekanismer som kan relateres til tilbøyeligheter som vi alle har i oss. Her forøker jeg meg på en liste:

1.    Sanksjoner/ Belønning
Mektige mennesker eller grupper har alltid mulighet til å true med eller å gjennomføre sanksjoner. Og motsatt å tildele eller lokke med belønning. Sanksjoner har utgangspunkt i behovet for selvhevdelse (å ta igjen) på den ene siden og frykt på den andre siden. Belønning har utgangspunkt i behovet for å oppnå fordeler. Både sanksjoner og belønning har også utgangspunkt i sosiale tilbøyeligheter som ære eller skam, allianser og frykten for å bli ekskludert.

2.    Søke tilbedelse
Har utgangspunkt i tilbøyelighet til beundring, underkastelse ,til å søke allianser, massesuggesjon og til å få tak i de beste genene for sitt avkom.

3.    Idealisme
Bygger på samvittighet (som jo er en samling av sosiale tilbøyeligheter) og på en fornuftbasert intellektuell oppfatning av seg selv, gruppen og den store sammenhengen. Dette har også nær sammenheng med alliansesignalisering.

4.    Beskyttelse
Bygger på frykt, frykt for den ytre eller indre fiende, frykt for seg selv, frykt for egen utilstrekkelighet. Mer grunnleggende handler dette om behovet for trygghet.  Makten kan baseres på å fremkalle frykt, for så å tilby trygghet delvis ved å tilby reell beskyttelse, delvis ved manipulasjon.

5.    Allianser
Bygger makten på allianser med en overmakt i form av mektige mennesker eller et flertall. Allianser er sannsynligvis den viktigste maktfaktoren blant sosiale arter.

6.    Nedkalle maktens vrede over de man ikke liker
En variant av punkt 5, som handler om sosial gjennomslagskraft slik at man evner å «nedkalle gudenes vrede over synderen». Dette er kvinnens motstykke til mannens fysiske maktovertak.

Sammenhengen mellom slike grunnleggende maktmekanismer og religiøse tilknytningsmekanismer er opplagt og det sier litt om hvorfor religion er så utbredt som den er.

Hva innebærer utrykket «makt mot makt»

Dette betyr at uoverensstemmelser løses med kamp. Kamp er biologiens vanligste og mest primitive metode for handteringen uoverensstemmelse. Det er stort sett mennesket som har utviklet alternativ til dette. Det menneskelige alternativet baserer seg på den sosiale teknologien jeg kaller for triangulering. Da handler det om at partene underlegger seg et avgjørelsespunkt utenfor dem selv. Dette kan være en overmakt, men ikke nødvendigvis. Det kan også være vitenskap, men aller helst en moralsk overbygning som lanserer en form for rettferdighet som partene tilslutter seg og etterlever. Menneskehetens evne til å fungere i store tall, baserer seg på denne sosiale teknologien. Dette er en viktig betingelse for å kunne skape sivilisasjoner.

Like fullt lever vår impuls til makt mot makt i beste velgående. Og som den sterkeste vil det alltid være en fristelse å nøytralisere vår menneskelighet, og regrediere til den urgamle metoden, i trygg forvisning om at «da vinner jeg».

Makt mot makt har en iboende eskalerende natur. Det er meningsløst å møte et maktmiddel med et maktmiddel som ikke er enda kraftigere. Her er det jo snakk om vinn eller forsvinn. Hele poenget er jo å overgå motparten inntil motparten ikke klarer å mobilisere mer. Da har motparten tapt.

Det er kanskje unødvendig å påpeke at makt-mot-makt er amoralsk i sin natur. Filosofier som Nietzsche ville kanskje definere at dette er den eneste sanne moral. Han hadde jo løven som forbilde.  Men poenget er erkjennelsen av at vi da snakker om henfall til en amoralsk natur. I denne konteksten mister moralbegrepet sin mening. Så kan man jo selvsagt, på menneskelig vis, idealisere akkurat dette. Det å benytte naturen som moralsk autoritet, er drøftet her. Det er i praksis å fravike egen menneskelighet. Det er som å være fugler, og klippe av seg vingene.

Kontrasten mellom det menneskelige og det førmenneskelige kommer kanskje best frem i denne videoen, av Julia Galef, basert på hennes bok          «The scout mindset: see things clearly and make smarter decisions».  Jeg har mage ganger henvist til denne i mine tekster. Det handler om at det er et så godt eksempel på det jeg kaller for «Den store splinten», på rasjonalitet kontra biososial modus, på fornuft kontra følelser. Denne indre kampen er noe vi alle kjenner. Men erkjennelsen av nødvendigheten av kognitiv mobilisering for å moderere oss, sitter ofte svært langt inne for de av oss som er kamporientert i sin mentale grunntone.

  

Hvor går grensen mellom akseptabel maktbruk og overgrep?

For å ta det akseptable først. Vi mennesker er den eneste arten som har evne til å samarbeide i strukturer som opererer med et stort antall individer uten å være drevet av slektskapsseleksjon. Og når jeg sier stort så mener jeg i tusentall og opp mot milliarder. Dette hadde ikke vært mulig uten at det eksisterte maktstrukturer. Og vi mennesker har en naturlig sosial tilbøyelighet til å organisere oss i slike strukturer. Akseptabel maktbruk er den som fungerer med utgangspunkt i denne nødvendigheten, samtidig som den er basert på gjensidig respekt. Det akseptable er også karakterisert ved at den utøves i kraft av roller som i høy grad er veldefinerte, både hva som er innenfor og hva som er utenfor maktens nedslagsfelt. Betingelsen er at utøvelsen ikke krenker menneskeverdet.
Vi har også det perspektivet at makt kan også forstås som en rollefordeling hvor ledelse er en av rollene. Ledelse handler om å skape samarbeid og føre prosessen i en retning drevet av felles ønsker, visjon og mål. Målene oppnås ved samarbeid og differensiering. Det vil si at alle har sin kompetanse som de bidrar med. Dette er basert på verdighetskultur hvor alle har sin ukrenkelige etiske verdi, uansett hvilken rolle de har i dette samspillet. Dette er altså den demokratiske grunnholdningen.  

Menneskeverdet varierer ikke med rolle, arbeidsoppgaver eller posisjon. Ethvert detaljeringsnivå kan være like utfordrende, like komplekst og ha like store konsekvenser. En arbeider på gulvet kan ha vel så store utfordringer som mellomledere og ledere på toppen. Men kompleksiteten gjør at vi må innta forskjellige roller på forskjellige nivåer for å kunne få helheten til å fungere. Enhver, som ikke finner seg til rette, skal når som helst kunne forlate en slik struktur. Dette stiller jo sterke utfordringer i forhold til det å leve i et samfunn, som jo også er en slik struktur. Man kan jo ikke uten videre bare forlate et samfunn. Det beste svaret vi hittil har funnet på denne utfordringen er demokrati. Dette er jo ikke sort-hvitt. 

Vi har alle varianter mellom det, som på den ene siden kan kalles for akseptabel maktutøvelse, som jo kan karakteriseres å være grunnleggende demokratisk og som respekterer individets egenverdi, og den andre ytterfløyen som er overgrep.

Overgrep kan defineres som bruk av makt til behandling av individer på en måte som tilsidesetter individets egenverdi og autonomi. Min spesielle variant av begrepet «objektivisering» går nettopp på dette at subjektet overkjøres, usynlig-gjøres eller ignoreres, slik at man fra utsiden kun står igjen med «objektet». Individet er prisgitt overmakten og innvilges ikke en arena hvor det er mulig å utrykke sin egeninteresse, eller få noe gehør for det. Det demokratiske sinnelag er ikkeeksisterende.

Unntak fra dette må jo bli der man har utgangspunkt i nødverge. Det blir vel urettferdig å kalle det å ta kontroll på et individ, som er farlig for sine omgivelser eller seg selv, for overgrep. Uansett er jo dette begrep, og det finnes nok utallige nyanser som ikke dekkes av denne skissen. Poenget er uansett å få frem at, ja, maktutøvelse er en nødvendig bestanddel i det sosiale samspill. Det blir overgrep når dette er uforholdsmessig eller at motivet er egoistisk.

Mer spesifikt kan vi da definere overgrep som prosesser hvor det i kraft av styrkemessig ubalanse utøves vold, da i form av:

1)   Fysisk Vold som karakteriseres som fysisk overgrep (vold og seksuelle overgrep)

2)   Psykisk vold som karakteriseres som psykiske overgrep

3)   Sosial Vold, inkludert vold via proxy, som karakteriseres som sosiale overgrep

4)   Økonomisk vold, som karakteriseres som økonomiske overgrep

Der er en nyanseforskjell på ren voldsbruk og overgrep. Overgrep forutsetter styrkemessig overlegenhet. Boksere som møtes i bokseringen utøver fysisk vold, men de begår ikke overgrep. Det er den markante ubalansen i maktforhold som definerer volden som overgrep.

Maktovertak

Styrkemessig ubalanse kan betegnes som maktovertak der relasjonen preges av maktkamp. Når det oppstår spenninger i relasjonen som utarter til maktkamp, og maktbalansen er forskjøvet så åpner dette for muligheten til å misbruke muligheten til utpressing. Et slikt misbruk vil ofte kunne få en selvforsterkende effekt. Dette avhenger av i hvilken grad den sterkeste er villig til å bruke, eller misbruke sin makt, hvilke grenser vedkommende setter for egen maktbruk, og i hvilken grad den underliggende yter mostand. Metoder for å oppnå forsterke maktovertak kan være mangfoldig.

Den eldste urgamle formen for makt er som nevnt basert på fysisk styrke. Den synlige manifestasjon av dette er størrelse. For vår art kan vi også legge til stemme (som jo også gjelder mange andre arter). Selv om dette er den eldste formen for maktovertak, så er den fortsatt en vesentlig faktor i samspillet mellom mennesker. Men utviklingen, i retning av vår art, har jo gått mer og mer i retning av sosiale mekanismer. Sosialt maktovertak handler da om allianser.

Men uansett hva maktbasen er så handler maktovertak om styrkeforskjell.  Det er ikke noe problem dersom man har et demokratisk grunnsyn. Formalitet og reguleringer er det som skal sikre mot at dette slike ubalanser ikke kommer ut av kontroll og utarter til rene utpressingsregimer.

Misbruk av makt ligger i ordet. Det er bruk av makt til egen vinning, tilfredstillelse og til å dominere og undertrykke andre. Det er i denne sammenheng begrepet «maktovertak» kommer til sin rett.

En viktig del av dette handler om at makten kan utnyttes til å befeste sin stilling, med andre ord forsterke den styrkemessige ubalansen. Med andre ord fungerer maktovertak selvforsterkende. Når overtaket er basert på sosiale mekanismer, handler det om at den dominante benytter sosialt spill og manipulasjon for å svekke den utsatte, og styrke seg selv. Dette sorterer under begrepet sosial vold.

Så lenge sosiale prosesser går uhemmet på biologisk autonomi så vil denne kontrasten bare øke, og føre den utsatte inn i elendighet.

En slik utvikling er ikke bare en katastrofe for den som rammes, men også for den kulturen hvor dette skjer. Dette er prosesser som øver press på det sosiale klimaet. Dette skaper sosial dekadanse.  Det etiske grunnfjellet forvitres fordi menneskeverdet undergraves. Det blir «vinn eller forsvinn». Det sosiale spillet motiveres og tiltar. Dermed forvitres samarbeidsevnen. Mangfoldet forvitrer. Innovasjonskapitalen forvitrer, og kulturen får svekket verdiskaping og tilpasningsevne. I tillegg er jo dette et formidabelt etisk problem. Mennesket har det ikke godt i slike kulturer. Derfor vil en moden kultur ha innretninger som motvirker utvikling i denne retningen.

Et mennesker som rammes av maktovergrep har to mulige veier ut av uføret:

1)   Komme seg ut av miljøet
Dette betinger at den utsatte har handlingsrom til å kunne komme seg ut. Det er ikke alltid tilfelle. Maktovertaket i seg selv kan være et hinder for dette.

2)   Miljøet har innretninger som fanger opp problemet og som sørger for at den utsatte får den allianse i ryggen som er nødvendig for å bekjempe uretten.

Det modne samfunn må altså ha innretninger på plass for å motvirke, ikke bare maktovergrep, men også forvitring av kontroll-mekanismene som skal forhindre dette. Det må skje på mange nivåer. Den viktigste og mest grunnleggende er forvaltningen av det etiske grunnfjellet. Like viktig er at forståelsen av slike mekanismer og skyggesidene av den menneskelige natur blir allmennkunnskap.

En viktig refleksjon er at utfordringen oppstår som følge av biologiske innretninger som vi alle har. Da snakker vi om skyggesiden av sosiale rangeringsmekanismer og de impulser til rivalisering og dominans som dette skaper. Konklusjonen er at risiko for maktmisbruk og maktovergrep er noe som ligger latent i enhver kultur, uavhengig av ideologi. Kulturer med ambisjoner om langsiktig bærekraft vil derfor med nødvendighet måtte investere i permanente innretninger som motvirker dette. Man kan ha på plass kontrollmekanismer. Men slike har en tendens til å forvitre over tid, særlig som følge av intuisjonisme. Funksjonene bekles ofte av maktmennesker, som jo hele tiden fristes til forakt og narsissistisk atferd i møte med utsatte mennesker. Dette skaper altså en latent risiko for at slike innretninger kan vulgariseres over tid. Det krever konstant investering i fornyelse av slike innretninger.

Sosial Makt

Sosial makt kan defineres som makt basert på et formelt, eller uformelt maktapparat, eller et nettverk av allianser. Enhver politiker, president, næringslivsleder, offiser, diktator osv. har sin makt i form av at de har et nettverk, bestående av lojale individer som utfører deres direktiver. Men, det behøver ikke nødvendigvis være formelt. En skoleklasse kan ha en uformell leder. Den kriminelle gjengen kan ha en leder og mafiaen er jo organisert som en bedrift.
Lederskapet er avhengig og opprettholdes av allianser. Alliansene kan være på forskjellig nivå, fra nære medarbeidere hvor alliansen er nærmest symmetrisk, til underordnede, medløpere, beundrere og opportunistiske øyentjenere. Sosial makt er den kraftigste og mest synlige formen for makt man kan ha. Det meste av maktutøvelse som skjer blant oss mennesker er basert på støtte fra et alliansenettverk. Rent ressursmessig knyttes dette til menneskets sosiale ressurser.

Økonomisk Makt

En pengeseddel kan sees på som et lite stykke makt. Den er et symbol, utstedt av staten på at du har et lite stykke makt som kan bevege mennesker til å gi deg varer eller tjenester. Ideen er gammel men genial.  Da er det lett å trekke den slutningen at jo mer penger man har jo mer makt har man. Og sannsynligvis er den kurven eksponentiell. Det vil si, om du dobler din økonomiske formue så vil sannsynligvis side-effekten av dette gjøre at du øker din innflytelse, ikke bare i ren doblet pengeverdi men også sosialt sett, da penger svært ofte fungerer som en sosial døråpner. Dermed påvirker din økonomiske formue ikke bare din økonomiske makt, men også din sosiale gjennomslags kraft. Og alt dette vil jo selvsagt virke selvforsterkende. På 1800-tallet fant Italieneren Wilfredo Pareto ut at 80 % av all eiendom i Italia var eid av 20 % av befolkningen. Prinsippet er senere blitt kjent som Paretos prinsipp og har anvendelse i en rekke sammenhenger, ikke bare økonomi. Fordelingen behøver ikke nødvendigvis være akkurat 80/20, den kan godt være 80/10 osv. alt etter hvor fritt og uregulert økonomien får lov til å utvikle seg. En fullstendig uregulert markedsøkonomi vil alltid utvikle seg i denne retningen over tid. Dette skyldes selvforsterkende prosesser. Innenfor økonomi er det slik at jo mer penger man har, desto større er evnen til å skaffe seg enda mer penger. Måten det kan gjøres på kan være at men investerer i virksomheter som gir god avkastning, eller man bruker pengene direkte som døråpnere, eller indirekte i form av påvirkning osv. Resultatet blir uansett at de som har penger og evne til å forvalte dem godt blir rikere og rikere. Motsatt vil fattige også mangle ressurser til å komme ut av sin fattigdom. Dermed ender det i en tilstand hvor mesteparten av ressursene disponeres av et lite mindretall.

Sett i samfunnsperspektiv er dette ikke spesielt bra. Fattige mennesker får ødelagt muligheten til å få utnyttet egne potensialer. Produktiviteten og mye av den totale verdiskapingen i samfunnet går derved tapt. Eliten vil etter hvert bygge mekanismer for å bevare tingenes tilstand på sin nåværende form (konservatisme). Til dette kan de gjerne bruke statsmakt, ideologier, religion osv. Poenget er at samfunnet stivner og utviklingen går i stå. Sosialdemokratiske samfunn prøver å bøte på dette ved å innføre mekanismer for omfordeling av formue og balansering av makt. Dette er en god medisin, men ikke nødvendigvis uten bivirkninger. Men det er en annen diskusjon.

 

Fysisk makt

Med fysisk makt forstås evnen til direkte eller indirekte å kontrollere mennesker rent fysisk. I dyreverden er fysisk styrke en avgjørende faktor for hanners rangering. Fysisk styrke er også viktig for mennesket. Det er det mest direkte virkemiddel et menneske kan bruke. Vi har to områder hvor den fysiske maktbalansen, basert på kroppens styrke, er forrykket. Det gjelder forholdet menn /kvinner, og det gjelder forholdet voksne/barn. Utøvelsen består gjerne av vold og trusler om vold. Menn er selvsagt overrepresentert i alle statistikker over bruk av vold. Dette har sammenheng med 1) at det er et maktmiddel menn naturlig besitter, og 2) at den naturlige tilbøyeligheten til å bruke makt er større hos menn, 3) Forholdet kan ofte forsterkes og sementeres i en del kulturer.

Men fysisk makt er mer enn ren styrke. Mennesket har utviklet våpen og andre innretninger for å kunne forsterke egen fysisk makt. Dette har utviklet seg til våpenkappløp. Utvikling av våpen og organiseringen av store hærer har satt mennesket i stand til å bruke krigen som virkemiddel til å forsterke egen makt. Også her kan man ane selvforsterkende prosesser. Jo mer våpen, jo kraftigere hær, desto større mulighet til å legge under seg stadig flere folkeslag. Dermed kan hæren vokse enda mer og hæren vokse anda større. I tidligere tider oppstod det flere store verdensriker på bakgrunn av slike prosesser. Romerriket er et godt eksempel. I flere århundrer vokste riket i kraft av sin egen tyngde. Men også dette riket endte mye på grunn av stivnede maktstrukturer.

Man kunne tenke seg et annerledes historisk scenarium dersom en enkeltgruppe hadde tilegnet seg et overlegent våpen på et tidlig stadium, og samtidig greid å hindre at andre fikk tak i det samme. Vi kan se for oss en utvikling hvor en hersker har totalt verdensherredømme. Takket være spionasje, etterretning og utro tjenere har dette hittil aldri skjedd. Selv en så godt bevart hemmelighet som atombomben lakk ut til slutt.

Heldigvis kan vi kanskje si at det ikke har skjedd. En verdens makt basert på overlegen fysisk styrke har neppe vært til det beste for menneskeheten.

Selv om vi etter hvert har utviklet samfunn som setter den direkte fysiske styrken i skyggen, er den emosjonelle programmeringen for vold og aggresjon fortsatt svært framtredende. Dette gjelder begge kjønn, men spesielt menn. Et fremtredende trekk for en sivilisasjon er at volden er regulert, både gjennom uskrevne og skrevne lover og regler. Reguleringen går gjerne i retning av at det kun er eliten som har adgang til å anvende vold som maktmiddel for egne beslutninger. Menigmann kan utøve legal vold, men da i tjeneste for samfunnet eller eliten, som f. eks soldat eller politi. Det betyr at det store flertall i samfunnet er avskåret fra legal bruk av vold. Dette en vesentlig basis for å kunne skape et trygt og godt samfunn. Men elitens adgang til denne type maktmidler kan også likegodt medføre det motsatte, dersom samfunnsstrukturen er totalitær eller systemet er mulig å misbruke. Men, som sagt er menneskehjernen programmert for bruk av vold. Derfor har det vokst fram en rekke legale mekanismer for kanalisering av denne energien. De mest fremtredende i vår tid, er film, litteratur og dataspill. Men det finnes også andre eksempel, spesielt innenfor idrett, kampsport og diverse lagidrett. Andre eksempler kan være hundkamper, hanekamper, tyrefekting, jakt. I tidligere tider så man offentlige henrettelser, heksebrenning, steining, gladiator kamper. Det er viktig å nevne at den viktigste drivkraften for utøvelse av straff er aggressiv energi. Individer som på et eller annet vis bryter samfunnets normer kan ofte bli offer for elitens behov for vold og ikke minst for å kunne vise vold. Individets handlinger og fordømmelsen av dem fungerer som rettferdiggjørelse. Men dette blir bare vikarierende motiv, mens det reelle motiv er elitens og massens nytelse av å kunne påføre andre lidelse. Fantasien er uendelig. Vold er en meget sterk drift hos oss mennesker. Den er så fremtredende i vår natur at det må genetisk omprogrammering til for å få den helt bort.

 

Maktspråk basert på fysisk makt

Det fysiske maktspråk kan enkelt identifiseres på begreper som lydighet, eller absolutt lydighet, underkastelse, autoritet og nulltoleranse og straff. Maktspråket er krav -basert. Det handler ofte om «min rett», og «din plikt».  Respekt er også hyppig brukt, men kan da ikke i betydningen av gjensidig respekt mellom to likeverdige, men i betydning av underkastelse. Ofte ser man uttrykket at «du skal frykte Gud». Det antyder en underkastelse av redsel i stedet for en tilslutning av begeistring.  Men mennesket har ofte mentale tilbøyeligheter som nøytraliser opposisjon med en hysterisk tilbedelse av overmakten.

 

Religion

-         Hei dere, nå har jeg noe veldig viktig å meddele. Det viser seg at det bor et vesen oppe i himmelen, og dette vesenet følger med på hva vi holder på med. Noe er godt mens andre ting er onde.

-         Men vi kan jo ikke se dette vesenet?

-         Det er fordi det er usynlig. Men vi kan se det gjennom vesenets mektige handlinger. Vesenet kalles for Gud. Denne guden har absolutt makt over alt som er. Du hører hans raseri når stormen uler og tordenen braker. Du ser hans raseri når stormens raser og fjellene skjelver. Du, lille menneske, du lever ikke et sekund uten at Gud vil det.

-         Men hva kan vi da gjøre for at Guds raseri ikke skal ramme oss?

-         Det er det som er det fantastiske. Egentlig er han som en far, som elsker dere som sine egne barn. Men han forventer at dere oppfører dere. Jeg har ekstra nær kontakt med Gud. Derfor må dere lytte til meg, tro på meg og gjøre det jeg sier. Og jeg kan love at Gud skal belønne dere stort. Ikke nå i livet. Vi kan ikke se belønningen vår nå. Den er usynlig. Men når vi dør vil ånden vår komme opp til han, der oppe over skyene. Men det skjer kun dersom dere hører på meg og gjør det jeg sier. Hvis dere ikke gjør det, har Gud laget et stort hull under jorda som kalles helvete. Den som ikke er lydig mot Gud, altså det jeg sier, han vil bli kastet ned i dette helvetet. I dette helvetet finnes en brann som aldri slukker, og den skal brenne dere langsomt om og om igjen til evig tid. De redslene som utspiller seg i helvete er så grusomme at de er utenfor ordenes rekkevidde.

-         Men hva skal vi da gjøre for å komme til paradis og unnslippe denne forferdelige straffen?

-         Gjør det som jeg sier. Kan vi begynne med å samle inn penger?

Det religiøse utgjør en svært viktig del av tankeverdenen hos de fleste mennesker.  Det finnes ingen enkel forklaring på fenomenet religion, men alle kan vi se at religion har en sterk påvirkning, både på samfunn, innenfor enkeltmiljøer og for det enkelte individ. Til alle tider har dette vært forsøkt utnyttet av makteliten. Her har det vist seg å være et usedvanlig kraftig element til styring og kontroll, både av enkeltmennesker og av hele miljøer. Det fortelles at det glupe hodet som en gang oppdaget sammenhengen mellom elven Nilens årlige flom og stjernenes stilling på himmelen (årstidene), skapte et helt presteskap på basis av dette. Dette ble et presteskap med stor makt og innflytelse på resten av samfunnet, og som derfor gav presteskapet en rekke særfordeler, rikdom, status og makt.
I Bibelen kan man lese om hvordan profetene hadde avgjørende innflytelse og makt over samfunnets ledere. Les for eksempel Samuels Bok. Profeten innsatte og avsatte konger, og ved flere anledninger refset han dem. Ved en anledning hugde han hodet av en konge som var tatt til fange. Alt dette til skrekk og advarsel, fordi han hadde greid å overbevise alle om at han var Guds talsmann på jorden. Mange karismatiske ledere har gjort nettopp dette kunststykket opp gjennom tidene. De romerske keiserne, pavene, Ayatolla Khomeini, Charles Manson osv. Som regel grusomme og egoistiske ledere som etter hvert fikk total makt over sine tilhengere. David Koresh, eller Vernon Wayne Howell, som han egentlig het, greide å innbille hele menigheten om, om at alle kvinnene, også barn og andres koner, var hans hellige hustruer. Alle andre menn måtte pent avstå fra all sex og underdanig overlate konene til sin leder og profet. I vår tid er religionen misbrukt til å skape et uhyggelig og slagkraftig krigsvåpen, nemlig selvmordsbomberen, eller selvmordterroristen. Ved å innbille mennesker at de skal få heltestatus og 70 jomfruer i himmelen, har man skapt et arsenal av mennesker som er villige til å gå i døden og dra så mange som mulig av oss vantro med seg. Underkastelsen er total. Og dette viser hvilke krefter som ligger i bevisst bruk av religion for å oppnå egne mål.

For å kunne misbruke religion til å skape egen maktbase må en person i utgangspunktet ha ressurser som gjør han i stand til å lede og forføre mennesker. Han må være karismatisk, sjarmerende, intelligent, og eller ha sterke både sosiale og mentale ressurser. Ofte ser vi en eller flere strategier hvor den religiøse lederen

1)   Opparbeider tillit til seg selv

2)   Fremelsker mistillit til alt utenfor menigheten (her er jo konspirasjonsteorier et mektig virkemiddel)

3)   Bryter med individets vilje til å benytte egne mentale ressurser til vurdering av ideologiens doktriner (svekker kritisk vurderingsevne). Man tar i bruk retorikk av typen «gi seg selv til Gud», «adlyde Guds vilje», «overgi seg til Gud (underkastelse)», «lydighet til Gud» osv. Man oppfordres til ubetinget tro, det blir et ideal å være ukritisk til egne doktriner og over-kritisk til alt det ytre. Så blir det hele forsterket under trusselen om Guds straffedommer, gjerne ispedd med at menighetens elite «hjelper litt til» i livet her og nå.

Når tilhengerskaren vokser øker også det sosiale presset fra tilhengerne selv. Svake individer som kommer i deres klør får et uimotståelig sosialt press til å bli med. De blir dyrket frem, men følelse av sosial anerkjennelse de aldri har kjent før. Dette er selvsagt ren manipulasjon. Realiteten er at det svake individ har akkurat like lav sosial status som før, men faktum er at slike mennesker kan bli svært ”nyttige idioter” for eliten.  Et vesentlig element som religiøse ledere tenderer til å bruke er strenge regler og sterke symboler. Strenge regler er et utmerket virkemiddel til å få makt over andre. Det setter mennesker i forlegenhet, og det sorterer ut svake mennesker og de som ikke er fullt så dedikerte.  Små bagateller blåses opp og ut av proporsjoner. Dette blir da en del av den maktkampen som skaper vinnere og tapere i det indre sosiale spill. Det verste med dette er at disse bedragene kan begynne å leve sitt eget liv gjennom sosial arv. Fra generasjon til generasjon utvikles forestillingene og sementerer seg i kulturene, med jevne påfyll av kyniske maktmennesker og fromme moralister.

Hvordan virker det religiøse viruset?

Som en oppsummering kan man si at religiøs manipulasjon fungerer som et mentalt virus. Viruset smitter fra mennesket til menneske (memer), eller det blir bevisst plantet inn i mennesker. Men konstruksjonen av viruset kan ha skjedd for utallige generasjoner siden. For et viktig kjennetegn ved virus er jo at det reproduserer seg. Memer reproduserer seg. Religiøse memer har med noen ekstra forsterkere for reproduksjon av seg selv. Det fungerer slik at det undergraver individets rasjonalitet, slik at individet kommer under kontroll av religiøse maktmennesker. Og nettopp denne evnen til å sette deler av individets egeninteresse ut av spill gjør at sammenligningen med virus her er relevant. Hvordan undergraves så rasjonaliteten? Jo ved at:

1)   Virkelighetsoppfatningen baseres på tro i stedet for forståelse. Man manipuleres til å «velge å tro» i stedet for å søke å forstå. Det er fornuften som blir satt ut av spill.

2)   Moralen erstattes med lydighet. Individet baserer sine normer på lydighet i stedet for egne verdier. Dette skjer gjennom underkastelse, som jo er et viktig ideal i mange religioner. (f.eks. Islam betyr underkastelse). Dermed blir individet amoralsk.

Jeg vet ikke om du her oppdager den klare sammenhengen med rasjonaliteten. Viruset manipulerer både hva du vil (ditt mål) og hvordan du skal få det til (virkelighetsoppfatningen). På denne måten settes individets rasjonelle evner ut av spill. Dermed oppheves alle sperrer for den religiøse elitens fjernstyring av individet. Legg nå til at mange religioner har et ideal om «å bekjenne sine synder». Siden man ikke kan gjøre det til en «usynlig gud», så må man heller gjøre det til menighetens ledere, pastorer og prester. Og gjett hvilket balletak de da har på deg, når du så har vært dum nok til å gi slipp på dine innerste hemmeligheter?
Det er imidlertid vesentlig å bemerke at dette ikke nødvendigvis er en total solformørkelse i individets mentale landskap. På de fleste områder vil individet fortsatt være fullt ut rasjonelt. Det er kun på de områdene hvor de religiøse forestillingene har sitt nedslagsfelt, at dette slår inn. Og dette er vesentlig. Religionen skaper ikke zombier, men mennesker som er fullt ut oppegående og rasjonelle nok på de fleste andre områder. Det er akkurat denne kombinasjonen som gjør slike maktmanipulerte mennesker så farlige. De er mentalt på høyde med alle andre, men bakom sitter religionen og drar i spakene. Det er dårlig nytt dersom religionen er av det fiendtlige slaget.

Arenakontroll

Den nest mest effektive måten å handtere et ubehagelig argument på, er å ignorere det.
Den mest effektive måten er å forhindre det i fra å komme frem.
Kostnaden er imidlertid at man blir den moralske taperen av debatten.

Se også her. Arenakontroll handler om aktiv innsats for å forhindre at individer får tilgang til oppmerksomhet. Da handler det om forsøket på å stenge ned alle muligheter for individet til å ha en arena og utfolde seg på.

Dette er en av de kraftigste hersketeknikkene vi har for sosial maktutøvelse. Det er nok en teknikk som nok alltid har vært der. Men i de siste årene (etter 2015) har den blitt stadig mer synlig og fått navn som «scenenekt» eller «plattformnekt». Problemet med usynlighet berøres her. Arenakontroll handler om å hindre offerets tilgang til enhver arena.

Men for å ta det med en gang; Det er ikke alltid en bevisst strategi som ligger bak. Mange oppfatter det å få oppmerksomhet som en belønning. Følgelig kan det å frata noen oppmerksomhet være tenkt som en sanksjon. Man straffer enkelt ved å nekte vedkommende noen form for oppmerksomhet. Dette må jo ses i sammenheng med sosiale ekskluderingsprosesser. Motivasjonen bak dette kan jo være alt fra forakt, til aggresjon til oppdragelse i form av at man unngår å «belønne» atferd med oppmerksomhet. Problemet med alt dette er at slik utestenging vil forhindre muligheten for å kunne forstå hverandre via dialog. Oppmerksomhet er ikke en «lønn» som noen fortjener eller ikke fortjener. Oppmerksomhet er en nødvendig betingelse for at vi skal kunne utvikle forståelse for hverandre.

Arenakontroll gjør offeret svært sårbart for sosial definisjonsmakt. Les gjerne refleksjonen om sosial punktering, som jo er vaksinen mot dette.  Som hersketeknikk blir det en strategi å forhindre sosial punktering. Så lenge dette kan forhindres vil det herskende nettverket får full informasjonskontroll, og kan dermed definere offeret akkurat i den rollen som måtte passe, gjerne med stråmanns-holdninger som det måtte passe, gjerne med demoniseringer, umenneskeliggjøring og avindividualisering.

Arenakontroll kan oppnås på utallige kreative måter. Her er eksempler på strategier:

1)   Eksklusiv tilgang til arenaen
Dette kan skje for eksempel via verdighets eller omdømme-betraktninger. Har man først tegnet et bilde som diskrediterer, umenneskeliggjør eller demoniserer, så skaper alt dette sosial valuta med kraft til å agitere for at vedkommende eller gruppen er uverdig til å få en arena.

2)   Scene-nekt
Man graver opp elementer som kan overdrives, vris på og brukes diskrediterende. Dette er særlig effektivt i intolerante miljøer, hvor det kreves en viss «verdighet» å ha det privilegiet å bli hørt.

3)   Utvikle påvirkningsvegring
«Hold deg unna henne, hun har dårlig innflytelse på deg …».
Man manipulerer frem motvilje mot å la seg påvirke av offeret. Det kan skje gjennom å tegne offeret som toksisk, demonisk, forførende eller farlig. Det er best å holde seg unna vedkommende for å unngå å «bli fanget i nettet». Det handler ikke bare om personer, men man kan også diskreditere institusjoner, grupper, miljøer eller media. Les gjerne her om informasjonsmonopol. I vår tid er angrepet på main-stream media, kanskje det beste eksemplet. Dette er altså motstykket til mental vaksinering, som er å trene seg opp til motstandskraft mot mental forføring. For å benytte seg av virusmetaforen: Man isolerer seg i stedet for å vaksinere seg slik at man kan bli eksponert for viruset uten å ta skade.

4)   Skamming
Skamming handler om å skamme og diskrediterer offeret i en slik grad at man vegrer seg imot å bli assosiert med vedkommende (dirtyfisering, eller skittengjøring)

5)   Via roller og formaliteter
En variant av eksklusiv tilgang. Man kan innrette roller og formaliteter slik at de som rammes av dette ikke passer inn på noen arena, og ekskluderes dermed fra muligheten til å møte anklagene.

6)   Sanksjonskontroll
Man trues med sanksjoner dersom man har kontakt. Man kan bli presset med «enten er du for oss eller du er imot oss», eller alt fra åpne trusler om straff, eller via subtile trusler om utfrysing eller eksklusjon.

7)   Fiktiv dialog (arenablending)
Manipulerende teknikk hvor man bare snakker etter munnen, jatter hit og dit og unngår uønskede temaer. På den måten får den som rammes ingen muligheter til eventuelt å møte argumentasjon som blir brukt, enten mot vedkommende selv eller mot relevante temaer. Dette kan man mest se der baktaling finner sted, eller der hvor de egentlige diskusjonene finner sted på bakrommet, eller der den som rammes ikke er til stede.

8)   Dialog-sabotasje
Man kan avbryte dialogen, eller jamme den, snakke alt bort, henge seg opp i detaljer, skifte tema osv. Her finnes utallige måter å sabotere dialogen på.

Listen kan sikkert gjøres mye lengre. I praksis ser vi jo dette på utallige sofistikerte teknikker. Innenfor menigheten kan man få beskjed om å ikke ha omgang med noen utenfor. Eller enkeltmennesker eller personer kan holdes utenfor på rent formell basis, eller ved rigide definisjoner av roller. For det lille mennesket kan det også være relevant å snakke om «advokatvelde». Eliten har «lagt seg til» å ikke høre på, eller «ikke forstå» noe annet enn advokater. Man baserer seg på «stammespråk» og later som man «ikke forstår» når ord og uttrykk blir for «folkelige» eller utenfor en streng kutyme. Men advokater er dyre. Fri rettshjelp er ofte svært begrenset. Dermed er det lille mennesket, i praksis utestengt fra rettsarenaen, og dermed også på mange måter rettsløs.

Media er jo også en viktig arena. Her slipper selvsagt aldri usynlige til. Her vil jo også skamming, diskreditering og trakassering skape vegring mot å opptre i offentligheten. Og folkemobben vil jo alltid representere en latent trussel dersom diskrediterte eller skammede mennesker eller personer blir for synlige i media.

Det å bli utsatt for arenakontroll skaper naturligvis frustrasjon. Frustrasjon kan bygge seg opp og lede til aggresjon, eller til forskjellige former for ukonvensjonelle utspill. Dette fungerer som regels om selvbekreftende profetier. Negative utfall, eller ukonvensjonell atferd vil som regel alltid kun gjøre saken verre, og bekrefte definisjonsmaktens versjon. Arenakontroll er derfor en svært effektiv manipuleringsteknikk.

 

Kunnskap/ Kompetanse/ferdigheter/innovasjon

Mennesket har alltid hatt behov for kunnskap og ferdigheter. I takt med at menneskesamfunnet blir stadig mer komplekst, vokser behovet for differensiering og spesialisering. Dette medfører i sin tur at både samfunn og enkeltmenneske blir stadig mer sårbart i forhold til tilgang til en rekke varer og tjenester. I denne utviklingen virkeliggjøres det gamle ordtaket om at kunnskap er makt. Mennesker som ikke har de naturlige makt-ressursene, som fysisk makt, utseende, karisma osv., kan kompensere for dette ved å utvikle kunnskap eller ferdigheter som det er etterspørsel etter. På denne måten kan man få tilgang til penger, status og sosialt nettverk. I bedrifter kan enkeltindivider eller hele grupper utnytte sine nøkkelposisjoner til å bedre egne vilkår. Enkeltpersoner kan utnytte dette ved f. eks skaffe seg tilbud om bedre jobb, og dermed presse arbeidsgiveren til f. eks å øke lønnen. Dette er ofte en maktutøvelse som går motsatt vei av det normale. Det er «den lille mann/kvinne» som utøver makten og «tvinger» øvrigheten til å komme med innrømmelser. Kunnskap og kompetanse er dermed et svært viktig virkemiddel til å motvirke elitens dominans.  Det gir det lille individ nytteverdi. Til alle tider har sannsynligvis eliten skjønt dette og forsøkt å hindre kunnskap i å spre seg. Men dette er selvsagt en strategi som biter seg selv i halen fordi et samfunn hvor massen er uopplyst nødvendigvis vil bli mindre effektivt, innovativt og dynamisk. Dermed vil samfunnet totalt sett tape i konkurranse med andre stater.

 

Etikk og ideologi

Den delen av etikken som gjerne kan kalles deduksjonsetikk er i seg selv et velegnet maktredskap, som opp gjennom tidene både har vært brukt av både politisk og ikke minst religiøse eliter til kontrollere andre. Det henger sammen med at deduksjonsetikkens basisverdi er lydighet. Deduksjonsetikken er av den beskaffenhet at den er den siste autoritet, og trenger ingen ytterligere begrunnelse. Den er en begrunnelse i seg selv. De vanligste forekomster er såkalte evige lover, absolutt moral, gudgitte lover, regler, tradisjoner osv. I og med at alt dette er formulert i naturlige språk sier det seg selv at lovteksten kan bøyes og formes i en ønskelig retning. Det sier seg også selv at det er de som er flinkest til dette spillet og de som har ressurser, som er i stand til å spille disse kortene best. Vi ser også her åpningen for bruk av deduksjonsetikk som vikarierende motiv. Det egentlige motivet er skjult. For eksempel kan eliten begrunne en grusom straff som en slags logisk konsekvens av en lov man selv tolker, mens det egentlige motivet kan være nytelsen av å plage noen, eller vise sin makt, dominere, rydde noen av veien, eller å skremme, eller en kombinasjon av alt dette. Deduksjonsetikken gir utøveren den «objektive» grunn han trenger for å utføre ugjerningen, samtidig som han kan avskrive seg ansvaret ved å peke på en høyere makt eller autoritet (mens han selv bare er en ydmyk tjener).  I tillegg kan etikken brukes retorisk som et virkemiddel til å manipulere andre. En annen variant av etikk og ideologi som hersketeknikk finner man innenfor det sosiale spill. Det handler om å oppnå sosial gevinst ved hjelp av å framstå som et såkalt høyverdig eller fromt moralsk individ.

Sanksjonsregimet (belønning/straff/avskrekking)

Sanksjonsregimet er alfamenneskets primære virkemiddel for å holde kontroll på flokken. Sanksjonsregimet handler om å dyrke frem lydighet eller underkastelse. Det er basert på fysisk makt. Men det kan både bestå av belønning for den lojale, men også sanksjonering for den illojale.  Ut av dette har vi utviklet en rekke ord og begrepsstrukturer. Disse er sementert inn i alle kulturer. Herfra kommer også våre forestillinger om straff.

Straff er et svært utbredt maktmiddel som utnyttes i alle kulturer, samfunnslag. Det er også utbredt i dyreverden og kan derfor betegnes å være et primitivt, enkelt og direkte maktmiddel. I vår moderne sivilisasjon er bruken av sanksjoner blitt systematisert. Tradisjonelt defineres straff som et onde som påføres et individ i den hensikt at det skal føles som et onde.

Vi har et annet navn for dette og det er hevn.

 

En mer reflektert tilnærmelse er at straff er et virkemiddel for å korrigere og hindre uønsket atferd. Et annet ord for dette er oppdragelse. Her kan også straffen gå utover det individuelle formålet, og gjøres så grusom og så offentlig at den avskrekker andre fra å begå lignende handlinger. Avskrekking er et annet ord for dette.

Man kan også finne på å bruke ordet straff i dersom man gjennomfører tiltak som fysisk hindrer et individ i å begå uønskede handlinger. Slike tiltak kan befinne seg i grenseland for bruken av straffebegrepet fordi individets lidelse som følger av tiltaket mer er å anse som en konsekvens og ikke et mål i seg selv. Dette kan kalles for forvaring.

Dersom straff brukes i den hensikt å «oppdra» må en rekke betingelser være til stede for at den skal virke. Her er noen:

1.    Individet må ha selvkontroll nok til å kunne korrigere atferden (karakterstyrke)

2.    Individet må tro at atferden ikke kan skjules, eller at risikoen for å bli tatt er stor.

3.    Individet må la seg skremme av straffen, og ha et sterkt ønske om å unngå den (den må oppfattes som et onde)

4.    Individet må ha evnen til å se sammenhengen mellom egne handlinger og straffen (assosiasjon)

Dersom betingelsene ikke er til stede vil straffen neppe være til særlig hjelp. I tillegg har straffen en rekke bivirkninger:

Den som blir straffet vil ofte oppleve dette som en sterk fornedrelse. Dette gjelder særlig dersom det følger mye fordømmelse med. Resultatet kan være at den dømte mister selvrespekten. Dette er ikke noen god forutsetning for forbedring, snarere tvert i mot. Opplevelsen av fornedrelse er reell. Den dømte taper sosial anseelse. Dermed blir muligheten til å fungere i samfunnet, oppleve gjensidighet og respekt, betydelig redusert. Følgelig kan hele prosessen virke mot sin hensikt. Har man tapt selvrespekten og sosial anseelse er den sosiale kostnaden ikke så stor ved å bli tatt på nytt.

Dette er vel et av de viktigste argumentene, sett med «samfunnets øyne» for at uansett hva man gjør: ikke ta fra mennesker selvrespekten. Ingen tjener på det.

Tilbøyeligheten til å straffe, hevne seg og å ta igjen ligger dypt nedgravd i oss alle. Den har et klart biologisk opphav. I den naturlige rivaliseringen vi ser hos alle flokkdyr bygges respekten opp ved hjelp av fysisk styrke. Den sterkeste straffer alle rivaler og tvinger dem til underkastelse. I tillegg ser vi at også dyrene «oppdrar» ungene og lærer dem å tilpasse seg flokken. Unger som ikke lærer seg dette kan regelrett risikere å bli utstøtt.

I en moderne sivilisasjon kan ikke denne tilbøyeligheten få fritt utløp uten at dette får alvorlige konsekvenser for tryggheten til den enkelte. Det må aksepteres at tilbøyeligheten er der, men spørsmålet er hva vi gjør med den. Utfordringen blir å finne systemer og prosesser som kanaliserer ut dette uten at det får alvorlige negative konsekvenser. Vi kjenner alle til begrepet «blodhevn». Det er når hevnprosessen ender opp i en vedvarende økende voldsspiral. Dette handler om at aktørene forsøker å dominere hverandre. Samfunnet blir helt brutt ned av terror.

Som motstykke finner vi belønning som er et gode man gir for å oppmuntre til ønskede handlinger. Omtrent alt som er sagt om straff har sitt motstykke i belønningen. I tillegg til den direkte positive effekten har den også den positive effekten at den gir mottakeren selvrespekt og økt ansiennitet. Men like fullt er dette et maktmiddel, langt mer effektivt enn sitt negative motstykke «straffen». Kanskje er det også det mest utbredte. Ved hjelp av pengesystemet er det blitt mulig å sette belønningen i system. Den er blitt til lønn og bonusordninger. Dette er etter hvert blitt det viktigste virkemiddelet for å få mennesker til å spille sammen i små og store organisasjoner.

Skyld og Skam

Som flokkdyr er vi mennesker utstyrt med meget fintfølende sosiale instinkter. Følelsesmessig signaliseres vi med skam når vi havner inn i situasjoner hvor det er fare for fordømmelse og tap av sosial status. Dette er mekanismer som har vært utnyttet av eliten i alle år. Et eksempel på dette er den katolske kirkes såkalte skrifte-system. Her kan mennesker komme og «bekjenne sine synder» og få dem tilgitt. Dette skaper et sterkt avhengighetsforhold til kirken. Samtidig setter den samme kirken opp en rekke strenge regler for livsførsel, som de færreste klarer å overholde hundre prosent. På denne måten låser kirken sine medlemmer ved å gi et tilbud for å dekke et behov som er skapt og forsterket av kirken selv. Det er ikke tilfeldig at utallige kirkesamfunn og andre religioner utarbeider strenge krav til livsførsel. Dette suppleres gjerne med en glorifisering av kirkefedre, guder, helgener og prester som mer eller mindre ufeilbarlige i forhold til de strenge kravene. Dette for å vise at dette ikke er uoverkommelig, for det vanlige menneske. Selvsagt kommer flesteparten av oss vanlige dødelige totalt til kort i forhold til dette. Det er da presten kan tilby botemiddel, f. eks i form av å motta offer og gaver, eller at man må komme med betroelser, eller underkaste seg på forskjellig vis. Dette er et kraftig maktmiddel. En optimalisering av dette er innføring av strenge regler i forbindelse med menneskets seksualitet. Dette er sterke og sentrale mekanismer i vårt følelsesliv. Derfor blir vi svært sårbare overfor denne type angrep. I enkelte religioner er seksualiteten blitt fullstendig tabubelagt. Jesus er blitt tillagt følgende sitat: «Den som ser på en kvinne for å begjære henne har allerede bedrevet hor med henne i sitt hjerte». Det skal noe til for en kåt ung mann å komme unna den synden.

Gruppetilhørighet klikkdannelse

En stor homogen menneskemasse vil naturlig og spontant klumpe seg sammen i større og mindre «øyer» sentrert rundt en kjerne av sentrale maktpersoner. Internt i disse sosiale nettverkene vil det alltid foregå et sosialt spill hvor de som vinner vil nærme seg kjernen, mens de tapende vil bli skjøvet utover. I utkanten og utenfor disse nettverkene vil det alltid befinne seg personer som enten er utstøtt eller som av på grunn av mangel på ressurser er uinteressant å slippe inn i nettverket. Instinktivt vil vi mennesker kjempe hardt for tilhørigheten innenfor et eller flere slike nettverk. Vi er regelrett programmert til dette av det naturlige utvalg. Utstøtelsesmekanismer er nemlig et ofte forekommende fenomen ikke bare blant mennesker men også blant en rekke flokkdyr. Og de utstøtte er langt mer utsatt i forhold til angrep utenfra, samtidig som de ikke får dra nytte av flokkens felleskapsgoder, og de blir stengt ute i forhold til partnere. Alt dette er sterke seleksjonsmekanismer som driver til programmering for å unngå utstøtelse. Da er det heller ikke rart å forstå at mange som befinner seg utenfor eller står i fare for å havne der, bokstavelig talt er villig til å gå over lik for å komme inn i varmen. Dette er selvsagt mekanismer som kjernen, eller eliten i nettverket vet å utnytte. Dette er en selvforsterkende maktmekanisme. Jo mer innflytelse en person har på andres posisjon i nettverket, jo mer kan han utnytte andre til ytterlige å forbedre sin posisjon.

For den som har evnen til å observere og analysere er det forholdsvis enkelt å identifisere disse mekanismene over alt i samfunnet. Du ser det i skolegården, der det kjempes om å ha de dyreste merkeklærne, den mest moteriktige mobiltelefonen, den beste hårfrisyren, ha de rikeste foreldrene, komme fra de riktige plassene. De som faller gjennom i denne kampen, havner nesten automatisk utenfor de populære klikkene.

Du ser det i menigheten der det kjempes om å være den frommeste, den som gir mest, den som ber flottest, den som er flinkest til å følge de strenge reglene, den som er flinkest til å tilpasse livet til religionens gjeldende kodekser, den som vet mest om religionen osv. De som ikke holder mål risikerer alt fra forbigåelse, til intern disiplinering til ren utstøtelse.

Du ser det i middelklassen der det kjempes om å ha de flotteste husene, den fineste bilen, de beste bekjentskapene og den fineste partneren, osv. Vi alle kjenner dette spillet.

Du ser det på arbeidsplassen der det kjempes om å ha de beste posisjonene, tilhøre den gruppen med høyest status, få de mest prestisjefylte ansvarsområdene, bli invitert i de riktige møtene osv.

 

 

Interessegrupper

Interessegrupper er organiserte sammenslutninger av individer med sammenfallende interesser, og hvor organisasjonen har et klart mål om å arbeide for å fremme medlemmenes interesser i samfunnet. Eksempler er fagforeninger, kvinnebevegelsen, bondeorganisasjoner, religiøse organisasjoner, forbruksorganisasjoner osv. Det ligger svært stor makt i muligheten til å opptre organisert for å kjempe for en felles sak. I forrige århundre kjempet fagbevegelsen frem fundamentale friheter for arbeidstakerne. For eksempel friheten til å organisere seg og til å streike.  Ved hjelp av dette våpenet har fagbevegelsen etter hvert kjempet frem gode vilkår for den enkelte arbeidstaker, og dermed hatt en sentral rolle i den velstandsutviklingen vi har sett i den vestlige verden de siste hundre årene. På tross av dette må det nevnes at streike våpenet ikke er uten bivirkninger og i de senere årene har vi sett klare tegn til misbruk. Særlig gjelder dette enkelte yrkesgrupper, som i kraft av streikeretten er i stand til å ramme arbeidsgiveren svært hardt dersom de ikke får det som de vil. Dersom en yrkesgruppe i streik ikke setter liv og helse i fare, samtidig som de kan lamme virksomheten til en arbeidsgiver fullstendig, eller setter arbeidsgiveren i vanry i markedet, så har de en posisjon som gjør det mulig å presse gjennom nærmest urimelige krav og å diktere arbeidsgiveren. En analyse av dette vil fort vise at dette ikke er rettferdig. Streikekraften avhenger av faktorene nevnt over, og utholdenheten avhenger av økonomien til fagforeningen. På denne måten kan enkelte grupper ta urettmessig mye for seg på bekostning av andre grupper. Fagforeningens lojalitet ligger selvfølgelig hos medlemsmassen. Er dette en sterkt etterspurt gruppe kan de godt presse en arbeidsgiver i retning av konkurs, uten tanke på ansvar, verken for eiere eller andre lønnstakere som ikke er fullt så heldig stilt. Det er da også her vi enklest ser interessegruppens svakhet. Det er grupper som ikke tenker helhetlig, eller ansvarlig i forhold til alle involverte parter. Det ligger en naturlig dynamikk som bakgrunn for denne type oppførsel. Det er at lederne er valgt og kan kastes av medlemmene. Dette tvinger ofte frem at alt for dårlig handlingsrom til å kunne inngå kompromisser. Grunnen til dette er at massehysteriske mekanismer har en tendens til å få overtaket i slike interessegrupper.

Eksempler på denne type ensidige argumentasjon er fagforeningenes stadige hakking på de såkalte «uorganiserte». Den hardt tilkjempede friheten til å organisere seg får etter hvert et tilsnitt av tvang til å bli med. Man er ikke like opptatt av friheten til å stå utenfor. Menneskers motiv for å stå utenfor kan være alt fra religiøse grunner, til at de ikke blir invitert, til at det er for dyrt eller at de rett og slett ikke er enige i fagforeningens politikk. Pampene i foreningene tenderer til å ha glemt det frihetsidealet fagforeningene en gang stod for. Videre har de oppfunnet begrepet «streikebryteri» som en slags forferdelig synd. Igjen er det enkeltindividets frihet det tråkkes på. Videre har enkelte fagforeninger tatt til orde for at uorganiserte ikke skal få de lønnstilleggene som foreningene forhandler frem. På denne måten bryter de med sitt egne hardt tilkjempede prinsipper om lik lønn for likt arbeid. Her burde det blitt gjort lovmessige endringer slik at lønnsforhandlinger alltid skjer på vegne av yrkesgrupper og naturlige grupper i bedriften, og ikke på vegne av medlemmer i en fagforening.

På toppen av det hele bidrar enkelte fagforeninger med pengebidrag til enkelte politiske partier. Summen blir jo at på den ene siden ønsker man å tvinge mennesker til å organisere seg, og på den andre siden tar man pengene deres og gir til de politiske partier som pampene tilfeldigvis sympatiserer med. Dette undergraver demokratiet.

 

 

Trussel/sanksjoner/utpressing

Dette handler om at et individ på forhånd blir gjort oppmerksom på tiltak som iverksettes nærmest automatisk som følge av handlinger, av den som gir trusselen, defineres som uønsket. Dersom denne maktmekanismen skal ha effekt, forutsetter det følgende egenskaper hos den som er presset:

1)   Rasjonell beslutningsevne. På det mest primitive består dette av evnen til å knytte ubehagelige konsekvenser tilbake til den uønskede handlingen. Mer avanserte og analytiske mennesker vil naturlig ta med disse «kunstige» konsekvensene, som en del av det totale beslutningsgrunnlaget.

1)   Oppfatningen av trusselen og dens konsekvenser

a.    Trussel-forståelse (Forståelse av trusselen, samt evne til å leve seg inn i den)

a.    Styrken på motivasjon for å unngå trusselen.

2)   Selvkontroll, og ressurser til gjennomføring.

3)   Estimat av sannsynligheten for at trusselen blir en realitet

a.    Tilliten til den som presser (Tror man på trusselen? Tror man på evnen til gjennomføring? Tror man på vilje til gjennomføring?)

b.   Tilliten til egen evne til å lure eller skjule handlingen for utpresseren.

c.     Viljen til å lure utpresseren.

 

Evnen til å fremsette effektive trusler avhenger av fysisk makt og evnen til å vise dette. Ofte ligger det ingen rasjonell analyse bak da motivasjonen ofte har direkte opphav i aggresjon eller trang til å vise styrke. Dette er mekanismer som har eksistert lenge før individet hadde språk eller noen som helst evne til språk eller analyse.

Dette er en av de mest utbredte maktmekanismer også blant mennesker, og selv om vi som enkeltindivider, i siviliserte samfunn, er sterkt regulert i forhold til bruken, er denne metoden allment akseptert og svært utbredt.

 

Svindel/bløff

Menneskets motivasjonsstrukturer er ikke enkel å manipulere med, uten bruk av fysisk makt og belønning. Derimot er virkelighetsoppfatningen langt enklere å endre. Faktisk er det mulig å overstyre motivasjonsmekanismene nærmest fullstendig ved hjelp av bevisst manipulering med virkelighetsoppfatningen. Forklaringen på dette er å finne i beslutningsteorien der vi innser at enhver rasjonell beslutning består i en kombinering av motivasjon med virkelighetsoppfatning. Eksempel på slik manipulering ser vi for eksempel hos en del islamittiske selvmordsbombere. De tror de kommer til et bedre liv og får heltestatus i himmelen etter å ha ofret livet sitt for en hellig sak. Motivasjonen er uendret: et bedre liv, triumf over sine fiender, heltestatus (sosial klatring) osv.

Selv om det reelle resultatet er tikk motsatt (sikker død og forakt i store deler av verden) er mennesket i stand til å overkomme enhver naturlig frykt og tvil, enkelt og greit på grunn av en sterk virkelighetsoppfatning basert på bevisst manipulasjon.

Det som kjennetegner svindel og bløff er at den som gjennomfører det slett ikke trenger å være i besittelse av fysisk makt for å kunne gjennomføre den.

De ressursene man trenger er gode mentale egenskaper i form av intelligens og fantasi, sjarm/karisma, sterk vilje og pokerfjes eller skuespillertalent. Dette er egenskaper som kan føre mennesker svært langt og opp på den sosiale rangstigen. Man skal alltid være på vakt når man kommer i kontakt med sjarmerende mennesker. Dette kan være personer som fra barnsben av har lært seg å bruke sjarmen til egne formål. Bak den tilsynelatende sympatiske og velmenende masken kan det ligge et iskaldt beregnende ego. Før man vet ordet av det sitter man i klistret. Mange profesjoner er kjent for sine innslag av svindel og bløff, som f.eks. selgere, religiøse ledere, politikere og advokater.

Farligst av disse er sannsynligvis religiøse ledere. Religion er et meget kraftig maktmiddel.

Men bløff eller løgn er også fattigmanns maktmiddel. I intolerante samfunn og miljøer er bruk av løgn helt nødvendig for ressurssvake menneskers overlevelse.

 

 

Flertallsmakt

Flertallsmakt eller demokrati er den viktigste mekanismen mennesket har funnet opp i forhold til å opprettholde og utjevne maktbalansen i samfunnet. Samfunn som implementerer velfungerende systemer basert på demokrati sikrer de beste mulighetene for at flertallet i samfunnet får det best mulig under de rådende forhold. Demokrati har vist seg å være det beste virkemidlet mot såkalte totalitære systemer, hvor all makt er i hendene på noen få personer. Men demokratiet kan fort undergraves og slutte å fungere etter hensikten dersom samfunnet ikke er bevisst på å vedlikeholde det. For at et demokrati skal være velfungerende må flere ting ivaretas. Her er noen forslag:

1)   Kunnskapsnivået i befolkningen må være best mulig. Når enkeltmennesker stemmer, er det et mål om at valget ikke er personorientert, dvs. med utgangspunkt i sympatier og antipatier mot enkeltpersoner. Det er politikken de folkevalgte fører som har betydning. Jo bedre politisk orientert enkeltindividene er, jo bedre valg er de i stand til å gjøre. I dag er media og skolen de beste redskaper for å sikre det politiske kunnskapsnivået.

2)   Den frie, nøytrale informasjon. Verken politiske eller økonomiske krefter bør ha innflytelse på media. Samtidig har samfunnet et ansvar for å sørge for at alle politiske retninger er like synlige i media. Det vil si at det må finnes media, f.eks. tv-kanaler som ikke hverken er politisk styrt eller markedsstyrt. Massehysteri kan motvirkes med analytiske debatter.

3)   Økonomiske krefter må ikke få innflytelse på politikken. Pengegaver fra private burde ikke tillates. Unntatt fra dette er eventuelle medlemskontingenter som politiske parti måtte ha. I tillegg kunne staten gi behovsprøvd omfordelingsstøtte til alle politiske partier. Jo mindre partiet er, jo mer støtte (helt ned til sperregrensen for antall medlemmer). I tillegg til dette kunne staten betale kompensasjon til enkeltindivider for politisk arbeid. Dette ville bidratt til å unngå at enkelte store partier, bare rullet over de små partiene med sine store valgkampmaskiner.

4)   All våpenmakt må være under betryggende demokratisk kontroll. Det må etableres mekanismer som hindrer at enkeltpersoner (for eksempel generaler) kan begå statskupp. En måte å gjøre dette på er å gjøre analytisk etikk til obligatorisk del av all militær utdanning. Kravet til absolutt, og ubetinget lydighet til overordnede må opphøre. En soldat må ha rett til å nekte ordre dersom den skulle bryte med grunnleggende etiske standarder, som f.eks. å ødelegge demokratiet, eller det som man definerer som forbrytelser mot menneskeheten (massakrer og utrenskninger, tortur og andre grusomme handlinger).

5)   Balansering av makt. I vårt samfunn har vi en fordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Dette med klar hensikt om å hindre totalitære krefter i å utvikle seg.

6)   Bevissthet om demokratiets grenser. Et demokrati skal ikke kunne

a.    Avskaffe seg selv

b.   Undertrykke mindretallet, enkeltindivider eller grupper (flertallstyranni)

7)   Utvikle mekanismer for å motvirke massehysteri.

8)   Media: dagens norske massemedier tenderer sterkt i retning av å legge opp til debatter som en slags fotballkamp, hvor hver av spillerne ved hjelp av retorikk, slagferdighet og karisma forsøker å sette motstanderne fast, og ydmyke dem. Mediene kårer sågar vinnere og tapere i debatten. Mer og mer blir interaksjonen med publikum fremtredende. Publikum kan sende SMS-er og sitte på internett og bue på motstander og heie på yndlings-politikerne. Dersom formålet med dette er å bringe kunnskap om de enkelte partiers programmer er jo dette en total feil retning. Det er ikke partiene med de beste programmene som vinner, det er de mest karismatiske og slagferdige politikerne som vinner. Det blir ikke mye demokrati ut av slikt.

 

Seksuell makt

Dette er den makt et individ har i forhold til egen seksuelle tiltrekningskraft. Sex er et kraftig og naturlig velegnet middel til makt. Selv i dyreverden kan man se dette. Hos våre nære slektninger, dvergsjimpansene er bruk av sex svært utbredt i forhold til å oppnå en eller annen fordel.  Det er en illusjon å tro at denne kraften skal bli borte bare sivilisasjonen kommer langt nok. Seksualiteten er en viktig og dominerende komponent i vår natur. Det er kanskje derfor det er så mye spill rundt den. For det er et spill. Vi har en rekke skrevne og uskrevne lover i dette spillet. Dannelse og vedlikehold av parforhold er den eneste sosialt akseptable anvendelsen av denne ressursen. Men det er ikke uten forbehold. I vår vestlige kultur har vi en idealisert illusjon om at den ideelle pardannelse skjer av kjærlighet alene. Vi liker ikke å bli minnet på, grunnene for kjærligheten: sjarm, utseende, karisma, status, penger, personlighet og… sex for å nevne noe. Det er dette noen moralfilosofer litt nedverdigende har gitt navnet «eros», og hvor de har gitt den «opphøyde» kjærligheten det pene navnet «agabe». Dette er den betingelsesløse kjærligheten, og det beste bildet på den er morskjærligheten. Men pardannelse basert på morskjærlighet er vel ikke kjent for å være spesielt vellykkede. For å teste ut om en slik agabe, selvoppofrende betingelsesløs kjærlighet kanne man jo finne en passende kandidat for å sende ut på kjønnsmarkedet: en liten, tykk, frastøtende, fattig, arbeidsløs, kunnskapsløs vettskremt mann, full av psykiske lidelser. Det sier seg selv at han skulle ha slitt lenge før han fant noen. Virkeligheten er nok nærmere at kjærligheten oppstår og næres av de ressurser det heldige individ rår over. Selv en liten baby har sine øyne, sitt smil, som moren ikke kan motstå. Når moren elsker sitt barn er det fordi genene har programmert henne til det. Barnets utseende, væremåten, vissheten om at barnet er en del av henne, hjelpeløsheten, alt dette og mye mer utgjør en uimotståelig kraft til omsorg. Og genene belønner henne rikelig med dopamin.

Ideene om agabe, som i alt for stor grad påvirker dagens og gårsdagens seksualmoral, er bygget på en sukkersøt illusjon uten rot i virkeligheten. Og dette er ikke nytt. De aller fleste av oss skjønner dette og aksepterer det som en del av det sosiale spill.

Den seksuelle makt er ujevnt fordelt mellom kjønnene. I klartekst vil det si at gjennomsnittlig har kvinner mer seksuell makt enn mannen. Men her finnes selvsagt masse unntak fra denne regelen.

Mange kvinner benytter seg selvsagt av denne resursen til å skaffe seg den partneren de ønsker. Og kvinner har mye mer å vinne på å satse på det erotiske enn menn. Mannen er genetisk programmert til å rangere sex som et svært viktig kriterium i sitt valg av partner. Han har også, av biologiske grunner, råd til å gjøre mange feilvalg. Generelt sett er derfor menn mindre kritiske og lar seg lettere forblinde av kvinnens seksuelle tiltrekningskraft.

Forskning på parbinding tenderer til å bekrefte ideen om at «like barn leker best». Superpopulære menn danner par med superpopulære kvinner, så går det videre nedover til de vanlige parene, og helt ned til de upopulære hvor også noen finner hverandre i nøden. Det seksuelle styrkeforholdet i parforholdet vil endre seg etter hvert som man beveger seg ovenfra og ned. Superpopulære menn kan ikke holdes ved hjelp av rene seksuelle bindinger. Naturlig vil begge være kjønn i dette sjiktet være utsatt for mange fristelser, og naturlig må begge hele tiden skjerpe seg for å beholde posisjonen som nummer en i hverandres liv. Alt dette er selvsagt individuelt. Det kan jo selvsagt finnes supermenn og superkvinner som er bunn solide og superforelsket i partneren resten av livet uansett hva som måtte skje. Dette er jo drømmepartneren for mange. Superpopulær, supersexy og bunn trofaste. Det finnes neppe så mange av dem. Uansett innbiller jeg meg at i storparten av slike parforhold er den seksuelle komponenten i en eventuell maktkamp mellom partene av mindre betydning. Sex er ingen knapp faktor, verken for ham eller henne.

Men dette endrer seg fort når man kommer lengre ned i rekkene. Her endrer styrkeforholdet seg til kvinnens fordel. Og selvsagt bruker mange kvinner dette. Når tingene går hennes vei, belønnes han med spennende sex. Og negativt, får hun det ikke som hun vil, kan «straffen» være alt fra manglende engasjement til ren nekt av sex. Jo lavere seksuell markedsverdi mannen har, jo hardere kan han straffes seksuelt uten risiko for seksuelle sidesprang.

Tradisjonelt har styrkeforholdet i mellom den enkelte partner vært fordelt på følgende måte:

1)   menn er sterkere enn kvinner

2)   menn har oftere kontroll på økonomiske og materielle ressurser

3)   kvinner har seksuell tiltrekningskraft

4)   kvinner har større diplomatiske evner

5)   man skal heller ikke undervurdere kvinnens tradisjonelt større evne til å styre hus, hjem og mat, selv om mye av dette selvsagt er kulturelt betinget.

Tradisjonelt kunne da et parforhold bindes ved hennes seksuelle tiltrekningskraft og hans økonomi. Hun forble hos ham på grunn av økonomi, og han forblir hos henne av på grunn av sex.

(Selvsagt må vi for helhetens skyld også ta med at den viktigste bindingsfaktoren er barn, men det er ikke tema her).

Parbindinger som er basert på slike avhengighetsforhold kan vi kalle for usymetriske. De skaper ikke nødvendigvis et lykkelig forhold og de er ikke ideelle sett med dagens vestlige øyne.

Men så lenge partene har hvert sitt område å spille på, er der i alle fall en viss mulighet til stabilitet og gjensidighet i forholdet.

Verre blir det når en av partene ikke lengre har noe å spille på. Da er maktkampen vunnet av en av partene. Menn er som oftest de beste maktspillerne, og i mange muslimske kulturer har de evnet å sette dette i system.

1)   Kvinnen blir fratatt friheten til å bevege seg fritt

2)   Kvinnen blir fratatt friheten å vise seg frem

3)   Kvinnen blir fratatt seksualiteten gjennom omskjæring

4)   Kvinnen blir fratatt rettsikkerheten, mannen kan fritt både slå og drepe henne

 

Gjennom tradisjon og religion har man greid å skape et system, hvor selv kvinner er aktivt med og opprettholder systemet. Dette gjelder selvsagt ikke i alle muslimske kulturer, og selvsagt kan man finne tendenser til slike systemer også innenfor andre religiøse og kulturelle tradisjoner. Men i dag er muslimene veldig godt synlig, og derfor lettvint å bruke som eksempel. Men vi må selvsagt ikke tro at alle menn i muslimske land «nyter godt» av ekstrem forfordeling. Med praktisering av harem og flerkoneri, er det enkel matematikk å regne seg frem til at dette er et system som eliten har skapt for seg selv. Arbeidskraumen utenfor, har vel neppe kommet i nærheten av noen annen kvinne enn sin egen mor.

I våre vestlige kulturer har tendensen gått motsatt vei. Vi idealiserer forhold basert på gjensidig respekt og uavhengighet. I forrige århundre kjempet kvinnebevegelsen frem likestilling, likeverdighet og økonomisk uavhengighet. Dette er noe svært positivt som vi er svært stolte av å ha fått til. Men selvsagt har medaljen den baksiden at det blir flere skilsmisser og splittede familier. Sannsynligvis er økonomisk likestilling en viktig faktor som påvirker denne statistikken. Dette er en effekt helt i tråd med refleksjonene over.

Men kvinnekampen er ikke over med dette, de har kastet sine øyne på sex-salg i form av pornografi og prostitusjon. Og her raser kampen videre. I Sverige er kjøp av seksuelle tjenester forbudt, og i Norge diskuterer man å gjøre det samme. I hele samfunnet hersker det en bred oppfatning om at dette er «et onde som må bort»[1].

Denne debatten skal vi ikke ta her, men heller se på fenomenet prostitusjon i lys av refleksjonene over.

Prostitusjon er det mest konkrete utrykket for den naturlige maktfordelingen kjønnene imellom. Mannens økonomiske makt utlignes mot kvinnens seksuelle makt. 90 % av alle prostituerte er kvinner, og kanskje så mye som 99 % av alle kundene er menn. Dette er selvsagt ikke i tråd med det offentlige vestlige ideal, verken for selger eller kjøper.

Det økonomiske nettoresultatet er en ikke ubetydelig pengestrøm fra den mer velstående delen av befolkning til de mer fattige, altså en omfordeling i riktig retning. Alle slike pengestrømmer er det noen som sikler etter, ikke bare halliker. Hadde ikke pengene gått til disse kvinnene, ville de kanskje gått til annet forbruk, til elitens store fortjeneste.

Maktregnskapet går i retning av mannen, ikke i forhold til de prostituerte, men i forhold til klimaet i et eventuelt parforhold. Er tilbudet av seksuelle tjenester stort i et område kan ikke kvinner bruke sex som maktmiddel i parforhold i samme grad som før. Mulighet til kjøp av seksuelle tjenester undergraver altså kvinnens makt på hjemmebane, på samme måte som kvinnens uavhengige økonomi undergraver mannens maktbase.

I lys av ideen om at forhold ikke bør være bundet opp av asymmetriske bindinger, er ikke dette negativt. Og, som et lite innlegg i debatten, vil kriminalisering neppe ramme eliten noe særlig, men man har fått et nytt redskap til å mobbe taperne enda mer. Og da tenker jeg på begge kjønn.

Det har slått meg at det kanskje er dette maktperspektivet som er hovedmotivet for de ivrigste av grupperingene mot prostitusjon. Da kan det være snakk om at man med vidende og vilje, på samme måten som den muslimske eliten, ønsker å gjøre grep for å få taket på en ny underklasse. Og, igjen det er neppe eliten som taper, men arbeidskraumen utenfor.

 

 

 

Karismatisk makt

Karismatisk makt, tilhører gruppen sosial makt og er den makt man kan tilegne seg i forhold til evne til å bevege en menneskemengde gjennom massehysteriske mekanismer. Jeg bruker ofte utrykket «massere massen». Det er spesielt mennesker med alfa-egenskaper som har evne til å massere massen. Dette skjer gjennom alfa-attraksjon, tilbedelse og alfa-identifikasjon. Evnen til å bevege massen åpner for aktivisme; at folkemengder samler seg til mobber som angriper det eller dem de definerer som fiender. Det er et av de sterkeste sosiale våpnene noen kan besitte.

Karismatisk makt er meget farlig, fordi mengden er prisgitt personligheten til den karismatiske lederen. De kvaliteter som utløser oppslutningen sier ingenting om vedkommendes kvalifikasjoner som god leder. Det kan være stemme, smil, utseende, eller måten budskapet fremlegges på. Mye av dette kan læres eller innøves, som et ledd i en snedig plan om å oppnå makt. I vår tids demokratier er sannsynligheten ganske lav for at en leder av f.eks. Hitlers kaliber skulle kunne oppstå. Men derimot i mindre miljøer, spesielt religiøse, er trusselen langt større. Det siste forferdelige eksemplet vi har sett på dette var David Koresh.

Karismatisk makt er selvforsterkende. Dette skjer gjennom det jeg kaller for sosiale vippe-prosesser. Når først en person peker seg ut som leder, vil hans status øke i kraft av at han etablerer en lederrolle. Dette øker igjen fokus på hans person og gir ham mulighet til å bygge et nettverk av lojale medløpere. I denne prosessen sementeres etter hvert hans eneveldige makt. Men her kan flere ting motvirke dette. I en stor gruppe vil det oppstå et sosialt spill som dreier seg om å komme nærmest mulig den indre sirkel, eller helst og bli en del av den. I dette spillet kan enkeltindividet bruke ethvert tilgjengelig middel for å komme høyere. Som regel vil det skje en seleksjon er kyniske egenskaper i et slikt spill. Jo mer kynisk, og slu (evne til å skjule kynismen), jo større sannsynlighet for å havne i den indre sirkel. Den indre sirkel vil etter hvert forråes og bli til et ugjennomtrengelig skall for menigmann.  Ofte kan det oppstå informasjonssiling begge veier rundt hovedperson, og i verste fall kan både lederen og massen bli offer for propaganda og ende opp med å leve i en egen fantasiverden.

 

Rangering/skam/nedverdigelse

Evnen til å skamme seg er medfødt. Personlig prestisje eller status er så fundamentalt viktig for evnen til å spre sine gener at genene har utstyrt oss med et vell av sosiale følelser for å motivere oss til å spille spillet. Vi kan bli flaue, skjemmes, få skyldfølelse, bli ydmyket, føle oss nedverdiget og krenket. Dette er genenes straff. På motsatt side kan vi bli stolt, nyte status og føle oss beæret, nyte seier og triumf. Det er genenes lønn. Den sekundære lønnen er selvsagt at dette øker den seksuelle markedsverdien, med påfølgende muligheter for flere og bedre partnere. Dermed nås også genenes mål, nemlig reproduksjon. Trusselen om ydmykelse er da selvsagt et meget kraftig virkemiddel til å korrigere atferd. For å utnytte dette har myndigheter og eliter i alle kulturer utviklet forskjellige former for formaliserte prosesser hvor mennesker med uønsket atferd ydmykes og tråkkes på. I våre siviliserte samfunn er dette formalisert til domstoler med makt til å straffe, og tilsvarende straffevesen. Dette skjer ofte i systematiske og upersonlig deduksjonistiske former. Rettsapparatet er basert på autoritet. Dommere har ofte spesielle kapper eller hodeplagg som symboliserer deres verdighet, og ofte er det et krav om å reise seg eller bøye seg for dommerne. Dommerne ar da gitt myndighet til å stadfeste en virkelighetsoppfatning, og deretter utlede konsekvensene ut fra lover. Dette skjer gjerne i offentlighet, eller med mange mennesker til stede. Alt i alt virker dette optimalt ydmykende på den som eventuelt blir funnet skyldig. Selve denne prosessen kan regnes for å utgjøre en ikke ubetydelig komponent i den totale straffen enkeltindividet utsettes for. Og ofte kan den vare livet ut i form av et negativt stempel som for alltid blir hengende ved denne personen.

Men virkningen av denne komponenten i form av korrigering av atferd er proporsjonal med den sosiale fallhøyden. Et individ som har tapt alt på dette området har ikke lengre noe å tape på å vise «sitt sanne jeg». Tvert imot kan vedkommende forsøke å gjenoppbygge sin egen æresfølelse ved å forsøke å lure omgivelsene mest mulig. Konklusjonen av dette er at den makt som ligger i ydmykelse og nedverdigelse har størst virkning på individer med høy status.

Humor/latterliggjøring/Erting/Mobbing

De fleste arter med høy intelligens har et stort innslag av lek i oppveksten. Genenes mål med leken er å bygge opp ferdigheter individet er helt avhengig av for overlevelse og reproduksjon senere i livet. Individets lek belønnes derfor av genene med et vell av gode følelser.

Hos oss mennesker varer ofte lekelysten livet ut. I det voksne livet sementeres etter hvert dette som en rekke viktige komponenter i det sosiale spill. Det sosiale spill er så umåtelig viktig at barn svært tidlig begynner å teste ut grensene for egen sosial kapasitet. Aktivitetene består gjerne av selvhevdende atferd, juksing, løgn, manipulasjon, luring, latterliggjøring, utstøting plaging og mobbing. Det observeres ofte kjønnsmessige forskjeller. Gutter prøver gjerne ut sine fysiske krefter, blir mer direkte og fysisk utagerende, mens jenter blir eksperter på manipulasjon og infame sosiale spill. Det kan antas at de barn som lykkes best i disse aktivitetene, også får mest suksess som voksen. Dette kan begrunnes med to forhold:

1)   Det er de mest resurssterke som vinner.

2)   De som vinner, vinner også selvtillit på bekostning av taperne.

3)   Mestring stimulerer til ytterligere forsterkning av denne type sosial kompetanse.

Det kan jo være interessant å spekulere i om disse mekanismene går så langt at gener slås av og på som følge av dette. Enkeltindividet pre-programmeres til de strategivalg er optimale i forhold til den posisjon de oppnår i dette tidlige sosiale spillet. Undersøkelser viser at man har en overopphoping av eldste søsken blant personer med leder posisjoner i samfunnet. Dette kan blant annet skyldes en effekt av at de har et aldersmessig forsprang på sine yngre søsken, og får dermed større suksess i forhold til sosial manipulasjon. Dette gir den erfaring og selvtillit de trenger for å kunne lykkes videre i det sosiale spill senere i livet.

Sosial intensjonsinvertering

Tenk deg at alle dine forsøk på å komme deg ut av en vanskelig tilstand, har motsatt virkning. Tenk deg at du er i et synkende skip. Det er flere hull som tar inn vann. Du ønsker selvsagt ikke at skipet skal synke. Du har gode verktøy til å slå enda flere hull og forsterke den begredelige tilstand. Men det som verre er at ethvert forsøk på å tette hull, bare medfører at hullet blir større, eller at nye hull oppstår. Altså du har en intensjon om å tette hull, men enhver innsats gir det motsatte resultat. Den eneste påvirkning er at passivitet, kanskje kan forsinke resultatet noe. Det er alt.

Sosiale kontroll-regimer kan fungere på denne måten. Dette er sannsynligvis den mest effektive sosiale maktmekanismen som eksisterer, dersom man ser bort ifra fysiske sanksjoner og kontrollmekanismer.

Et godt eksempel på dette kan være det å forsøke å rømme fra fengslet. Intensjonen med å forsøke å rømme fra fengslet er å oppnå frihet. Men som regel blir fangen raskt innhentet. Og da øker lengden på fengselsstraffen, stikk i strid med det som var intensjonen med rømningsforsøket. Fangens eneste alternativ er med andre ord å innrette seg etter konrollregimet, dersom han skal ha håp om å kunne komme ut igjen.

Nå er jo dette åpne og legale prosesser. Men selvsagt er det slett ikke alle konrollregimer som har den samme legitimiteten. Da er virkemidlene ofte mer subtile. Dette henger nøye sammen med sosial definisjonsmakt. Sosial definisjonsmakt baserer seg på manglende realitetsorientering. Det er fullt mulig å konstruere opp narrativet, gjerne i form av overdrivelser og fabrikasjoner, så tiltakene gjerne begrunnet i form av påskudd og til slutt det vellykkede resultatet i form av tilpassede historier og fabrikasjoner. Og da har ofte tiltakene «tilfeldige bivirkninger» som tilfeldigvis tjener aktørene på forskjellig vis.
Det er ofte når de individer som rammes, forsøker å forvare seg eller yter motstand, at denne motstanden omdefineres og snus mot opponenten. Teknikken for omdefinering baserer seg gjerne på tilpasset fortolkning, gjenre via dobbelgarderte bekreftelser, tunnelsyn, bekreftelsesfelle osv. Spekulative fortolkninger forhindres imøtegått ved hjelp av arenakontroll.

Slike kontrollregimer er ofte preget av gruppetenkning. Det vil si at den interne gruppeoppfatningen hverken blir kritisk imøtegått eller vurdert av aktørene innad i gruppa.

Sosiale kontrollregimer utvikler ofte nulltoleranse mot all opposisjon. Måten dette skjer på avhenger selvsagt av hvilke maktverktøy kontrollregimet har tilgjengelig.

 

Psykososial nedbrytning

Intensjonen med å bryte ned et menneske mentalt, kan handle om mange ting. For eksempel å nøytralisere motstand, identitetsdominans, skaffe seg en lydig medhjelper, avskrekking eller ren skjær tilfredsstillelse. Enkeltmennesker som driver med dette blir ofte karakterisert som narsissister, eller psykopater. Men det er vesentlig å påpeke at også grupper, subkulturer eller hele kulturer kan holde på med dette i fellesskap. Dette har jeg sagt litt om her. Og det er egentlig virkningen av denne type sosiale prosesser vi snakker om her. Gruppen som agerer på denne måten, vil alltid være i en maktposisjon overfor de som rammes. Da handler det både om posisjoner i nettverket og at de står i allianse med hverandre. Det kan typisk betegnes som et kontrollregime. Da kan det handle om bedrifter, menigheter, utdanningsinstitusjoner, politiske partiorganisasjoner, eller statlig etater som barnevern, nav, politi eller forsvar. Selvsagt vil det alltid være tvil om psykisk nedbrytning er en bevisst strategi, eller om det heller handler om en bivirkning av det man holder på med. Sannsynligvis handler det ofte om begge deler. Dersom gruppen ikke er begrenset av faglige restriksjoner, har lav etisk bevissthet, og manglende krav om vitenskapelighet eller begrunnelse, så er ofte veien vid åpen for denne type maktovergrep. Det å være en del av et slikt nettverk gir en opplevelse av å være en del av at maktsentrum. Hypotesen er at denne opplevelsen skaper øket latens for utløsning av narsissistiske trekk. Det betyr ikke at dette er noe som rammer alle, men at forekomsten av denne type tenkning og atferd øker i slike grupper.

I refleksjonen om Det grå mennesket, reflekterer jeg over hvordan terskelen for å bli involvert i slik atferd er langt lavere når man er mange i en gruppe, enn som enkeltpersoner. Og om en selv ikke er aktivt med på det som skjer, så er sannsynligheten stor for at man blir en del av den grå masse som muliggjør dette, uten å motsette seg det på noen måte. Det er det grå mennesket.

Så har vi også den effekten at nettopp miljøer med slike muligheter, vil tiltrekke seg personer som fristes til å aktivt kaste seg på prosessen.

Da handler det om at miljøets mulighetsrom for slike tendenser signaliseres ut. Man oppfatter gruppens maktposisjon i kombinasjon med at restriksjoner mangler og kontrollmekanismer lett kan utmanøvreres.  

Det eksisterer sannsynligvis utallige varianter av nedbrytingsstrategier. Men virkningen kan kanskje best beskrives ved å formulere det budskap som signaliseres mer eller mindre gjennom handlingsmønster og andre subtile signaler. Jeg kaller det for Det sosiale Dødsbudskap. Da handler det om et atferdsmønster som signaliserer at:

1)   Du er hjelpeløs

2)   Du er ubrukelig

3)   Du er verdiløs

4)   Du er en byrde

Se også identitetsberøvelse. Poenget her er at, det å lykkes med dette, vil bryte ned enhver motstandskraft i individet. Opplevelsen av hjelpeløshet og total mangel på kontroll er svært skadelig for oss. Mennesker som utsettes for dette blir mentalt utmattet, og kan etter hvert også synke ned i apati og depresjon. Løsningen for individet er selvsagt å forsøke å komme seg ut av regimes maktgrep. Men det er ikke alltid enkelt. Innenfor en del religiøse menigheter så kan man ha utstøtelsesprosesser som innebærer at hele din nærmeste familie snur ryggen til deg. Da blir det svært kostbart å forlate det maktgrepet. Det kan også handle om det offentlige; myndighetene. De sitter med nøkkelen til alle dine rettigheter og muligheter. I verste fall kan de når som helst ta i bruk fysiske tvangsmidler, eller angripe familien din. Igjen er det et maktgrep som koster svært mye å komme ut av. Barnevernet kan sitte med nøkkelen til samvær med ditt barn. Det samme gjelder bostedsforelderen. Dette er maktovertak det ikke bare er å rømme fra.

Det å utøve mental nedbryting er også en form for hjernevask. Man tvinges inn i et mønster hvor man ikke bare må innrette seg etter regimets direktiver, men faktisk også må tilslutte seg regimets ideologi og narrativet. Det innebærer også narrativet om deg, og om regimet selv. Les avslutningen på boken 1984. Den lyder slik «Han elsker storebror». Denne type atferds-trekket følges ikke sjelden av krav om uforbeholden tilslutning til «gudenes fullkommenhet». Det er en overlevelsesstrategi, som man noen ganger refererer til som «Stockholmssyndromet».

 

 

 

Destruksjonsmakt

Generelt

Destruksjonsmakt handler om å skape maktbase gjennom ødeleggelse eller trusler om ødeleggelse. En trussel er ikke trussel dersom den ikke innebærer risiko for at noe blir ødelagt. Trusler skapes enten ved at man signaliserer vilje til brutalitet og ødeleggelse, eller at man regelrett gjennomfører det.

Så er det på sin plass med en interessant refleksjon. Den starter med loven om entropi. Det er den såkalte andre termodynamiske lov. I praksis sier den at alt i naturen tenderer til å bevege seg mot kaos. Destruksjon er en prosess som følger denne naturens retning. Det motsatte er konstruksjon, som jo går i motbakke i forhold til naturen. Dette skaper en asymmetri på den måten at det skal langt mer innsats til for å få til konstruksjon i forhold til destruksjon. Det tar en dag å rive et hus som det kan ta år å bygge opp. Dette gir den som opererer med destruksjon dermed en strategisk fordel i forhold til den konstruktive.
Jeg kan huske min strategi på fotballbanen. Jeg var nok en usedvanlig dårlig spiller. Så min strategi var ikke å skåre mål, men å ødelegge så mye som mulig for mine motspillere. Skal ikke si jeg lyktes så mye med det, men utvilsomt var vel det den mest effektive strategien, for en med mine evner. Det å ødelegge for andre er ofte den underlegne parts mest effektive virkemiddel. Men denne type maktbruk kan selvsagt gå begge veier. Og ofte er det snakk om den sterkestes maktspråk. Det kan selvsagt få store konsekvenser.
All terrorisme bygger på denne strategien. Derfor er terrorisme destruktivt. Det tok mange år å bygge World Trade Center, men det tok bare timer å rive det ned.
Destruksjonsmakt er enten basert på fysisk makt, eller på det sosiale spill. Den mest primitive varianten av det handler jo om evnen til å ødelegge den andres liv, helse eller materielle verdier. Nivået over dette er den meget effektive trusselen om å ødelegge.

Loven om ansvarsløshetens triumf

Hva er ansvarlighet?  Det har jeg skrevet om her. Ut fra dette tenker jeg at ansvarsløshet handler om mangel på ekte moral og eller mangel på evne eller vilje til å utvikle eller benytte forsvarlig innsikt på områder man har reell påvirkningskraft på.  I denne sammenheng koker dette ned til hva en person er kapabel til å gjøre, kombinert med ansvarligheten vedkommende signaliserer.

Det poenget som er viktig å få frem her er at denne kombinasjonen ansvarsløshet og destruksjonsmakt er noe vi rent intuitivt oppfatter som farlig. Når noe er farlig, fungerer det også som en trussel. Fungerer det som en trussel, så er dette også noe som direkte eller indirekte kan brukes som pressmiddel. Det gir maktovertak.
Dette er da kanskje også det eldste pressmidlet vi har, med nært slektskap til urgamle biologiske mekanismer. Så neste gang du får slengt tallerkenene etter deg, så kan det være en påminnelse om at dette ikke nødvendigvis er galskap eller irrasjonelt. For det er ingen måte virkningsløst. Og det kan være strategisk. Finner du ikke deg selv på nåler i tiden etterpå? Akkurat ja.

Mange berømmer denne underliggende farligheten som noen kan omgi seg med. Dette er biologiens utgave av respekt. Den er intuitivt tiltrekkende. Dette er alfa-menneskets urkraft. Men i menneskelig forstand handler det ikke om respekt, men om frykt. Men det er effektivt, særlig for den som omgir seg med en slik trussel. Resten av oss går jo på nåler, og det vil vel alle kunne underskrive på er skadelig. Så ja det virker. Men det menneskelige svar på dette er kognitivt basert praktisert gjensidig respekt. Kampmodus, som dette er, innebærer å betegne som en regresjon tilbake til det førmenneskelige.

Fenomenet er i stor grad basis for emosjonell dominans. Mennesker som viser vilje til å misbruke makt til å skade deg, dine eller ditt, vil, som regel gjennom signalisert ansvarsløshet, oppnå det de vil. Dette er mekanismer som fungerer på alle nivåer, fra den enkle relasjoner, til familiegrupper, til politikken, ja til og med spillet mellom de største aktørene på den internasjonale arenaen.

Nå kommer neste poeng: Ulykksaligheten er det eneste man kan møte uansvarlighetens trussel på er å true tilbake med enda høyere nivåer av uansvarlighet.

Dette er en egen variant av konflikteskalering. Hva er veien ut? Å bøye av? Ja, ofte er det slik. Hva gjør du når tallerkenene kommer fykende?  Kaster akvariet tilbake? Eller er de blant de mer forstandige som faktisk forstår rekkevidden av å eskalere, tar nødvendig ansvar og stopper der? Det er ikke alltid, men som regel er det den som bøyer av som taper «den fysiske krigen». Hen tar også kostnaden med å fremstå som svak. Men merk at det faktisk er dette som er det modige, som er det sterke, som gir håp for fremtid.  Men det er ikke villdyrets språk. På biologisk heter det at «man er svak». Men man har tatt ansvar og hjemmet består.

Resultat: den farligste og mest ansvarsløse vil alltid vinne, dersom konflikteskaleringen stoppes før det ender i total katastrofe. Denne loven om ansvarsløshetens triumf er kanskje menneskehetens største ulykke, og den blir kanskje artens endelikt (les full skala atomkrig). Da ordkrigen mellom Donald Trump og Kim Jong-Un tok av for alvor. Men det er jo langt verre i skrivende stund, midt under Ukraina-krigen, hvor Putin og det russiske regimet stadig rasler med kjernefysiske trusler. Det verste er at man kan ha malt seg inn i et hjørne hvor det kan bli seriøst å bruke dette.

Så hvorfor i all verden klarer vi mennesker å skaffe oss ledertyper som fort blir mer uansvarlige jo høyere opp de kommer? Det er nok mange og sammensatte årsaker til det. Men loven om uansvarlighetens triumf, kan fort være en del av det.

Destruksjonsmakt på sosialt nivå

I denne sammenheng handler det om personer som har makt i kraft av sin evne til å ødelegge for andre og samtidig komme unna med det og som på en subtil måte evner å signalisere dette til de som ønskes manipulert.  Jeg opplevde en gang et usedvanlig forsøk på å bli kastet ut av et prosjekt, av en som ikke en gang hadde med prosjektet å gjøre. Jeg antar at forklaringen var at jeg en uke tidligere hadde avvist å kjøpe taxfree alkohol til ham på en utenlandsreise.  Han lyktes nesten med å få meg ut av prosjektet. Dette er et godt eksempel på det jeg kaller for destruksjonsmakt. Det handler som regel om personer med sterke allianser i organisasjonen eller de sosiale omgivelsene. Den type atferd jeg opplevde sender ut et tindrende klart signal: «Hold deg inne med meg, ellers ødelegger jeg alt for deg. Du vet jeg kan».
Destruksjonsmakt skaper en slags påtvungen allianse mellom utøveren og den kontrollerte. Men dette er ingen symmetrisk allianse. Men, som i tilfelle med mafia-virksomhet, handler dette også om at den kontrollerte kan trekke veksler på alliansen dersom vedkommende forblir lojal. For utøveren er derfor dette en selvforsterkende aktivitet. Han skaper seg hele tiden nye allianser i kraft av sin makt. Dermed er han inne i en spiral med stadig økende makt.

Informasjonsmakt

Informasjonsmakt handler om å utnytte den fordelen det er å kunne styre informasjon. Muligheten til å styre informasjon handler om å kunne holde igjen informasjon, lekke informasjon, plante informasjon og forvrenge informasjon. Den som sitter med oversikten, den mest komplette virkelighetsoppfatning har de største fordeler i det sosiale spill. Dette er en posisjon som effektivt kan fjerne rivaler, sette noen ut av spill, eller plassere noen i posisjon. Det er en kjent sak at såkalte mellomledere i enhver organisasjon sitter i en posisjon hvor det er mulig å manipulere informasjon begge veier. På den måten kan en mellomleder opparbeide en betydelig maktposisjon utover den rent formelle som han besitter. Det er interessant å merke seg at det som regel er helt akseptabelt og vanlig å sile informasjon, mens det å forvrenge eller plante informasjon er over streken. Sannsynligvis er det nødvendig for alle som ønsker å overleve i en sosial sammenheng eller organisasjon å utøve en fornuftig informasjonsmakt i forhold til den informasjonen vedkommende sitter på. Alternativet, som er full åpenhet vil sannsynligvis bli oppfattet som frekt eller naivt alt etter situasjon, og det vil sannsynligvis ende med problemer. Men når det er sagt så er det også viktig å si at jo mer åpent, og raust det sosiale klimaet er, desto mindre er behovet for løgn.

Tjenester

Dette handler om vår evne til å kunne skape eller tilby noe som andre har behov for. Her gjelder vanlige markedsmekanismer. Jo større knapphet i forhold til etterspørsel det er på det som kan tilbys, desto større er prisen, eller den gjentjenesten man kan be om. Normalt sett dreier dette seg om penger, men det kan også dreie seg om gjentjenester for eksempel at man tilbyr noen innpass der de ellers er ekskludert, for eksempel innenfor en maktelite. Korrupsjon kan lettere skjules dersom det dreier seg om gjensidig utveksling av slike usynlige tjenester. Resultatet av en slik utveksling er ofte at det skapes en allianse som igjen kom komme til nytte senere.

Estetikk Kunst og mote

Det er flere måter det vakre kan inngå i maktregnskapet på. For det første handler det om produsentene av det vakre, kunstnere og andre som evner på pakke sitt produkt inn i et attraktivt ytre. Her gjelder de samme som for tjenester.  For det andre er det vakre anvendelig til manipulasjon eller forføring. Det gjelder alt fra sosial posisjonering, til politikk til religion til markedsføring. For det tredje er det mulig å bruke det vakre som kriterium for eksklusivitet.

Konspirasjon

Når mer enn en person samarbeider i det skjulte for å oppnå en skjult agenda har vi en konspirasjon. Konspirasjoner er kanskje mest kjent i forhold til de store verdensomspennende konspirasjonsteorier. Mye av dette er useriøst og har neppe så mye med virkeligheten. Men i små skala forekommer sannsynligvis konspirasjoner hele tiden. Det er den del av det sosiale spill, og maktkomponenten i dette oppnås nettopp i forhold til at spillet er skjult, alliansene er skjult og agendaen er skjult.  Alle mennesker har tilbøyeligheter i seg til både å inngå i konspirasjoner og til å forsøke å avsløre dem. Mye manipulasjon og hemmelighold er ofte indikasjoner på at det kan være konspirasjoner på gang. Men det er ingen nødvendighet at det er slik. Men mennesket er generelt ganske sensitivt og vil ofte få en «dårlig magefølelse» dersom ting virker manipulert og manglende åpenhet. Det setter i gang fantasien og de mest mistenksomme og kreative av oss er raskt i gang med å produsere vår egen virkelighetsoppfatning.

Det gir seg selv at mennesker med sterke allianser i store sosiale nettverk har større muligheter for å manipulere og konspirere. Det er derfor grunn til å vente at sannsynligheten er større for å finne konspiratoriske mennesker, jo høyere opp i samfunnslagene man kommer. I diktaturer eller samfunnssystemer som mangler demokrati er konspirasjoner sannsynligvis en nødvendig del av maktkampen. Konspirasjoner er diktatorens største trussel innenfra. Stalin var livredd konspirasjoner. Det var ikke mange av hans nære medarbeidere som overlevde.

Jo mer åpent et sosialt klima er, desto mindre skapes det grobunn for å spekulere i konspirasjoner. Derfor er mekanismer som demokrati, åpen informasjon, åpne prosesser og fri åpen konkurranse de beste midlene vi har for å kunne dempe konspiratoriske tendenser i samfunnet.

 

Media

Media betegnes ofte å være «den fjerde statsmakt».  I utgangspunktet gjelder mye av det samme her som er nevnt under informasjonsmakt. Men siden media omhandler massekommunikasjon så kommer det inn andre interessante refleksjoner her. I Norge er det i skrivende stund rundt 75 % av alle journalister som befinner seg på den politiske venstresiden. Dette blir et demokratisk problem dersom det innebærer at de fleste er likegyldig til idealet om å være informasjonsformidler og går over til å bli budskapsformidler. Forskjellen er enorm. Det handler ikke bare om at selve budskapet er farget av journalistens egne oppfatninger , det handler også om utvalget av hva som slipper til i media. Hva snakker man om? Hva blåser man opp? Hva snakker man ikke om? Dette er selvsagt forhold man i vårt samfunn er klar over. Og selvsagt har også journalistene klare bånd på seg og forhåpentligvis en viss journalistisk moral. For alle skjønner selvsagt at et svært ubalansert media-bilde er udemokratisk. Det er ikke mye forskjell på det og et rent propagandaapparat. At media har sterk makt, vet vi. Media har felt regjeringer, statsråder, skapt helter og samfunnsfiender, skapt glansbilder og drittpakker, reddet mennesker og tatt livet av mennesker.
En annen interessant refleksjon man kan gjøre seg er å konstatere at en sterkt konkurransepreget media-virkelighet ikke får særlig uttelling ved å fremstille sakene nøkternt og nyansert. Markedet graviterer mot underholdning. Det er mer underholdning i en sak som er unyansert, satt på spissen og ubalansert fremstilt.

Autoritet

Ifølge leksikonet kan autoritet defineres slik:

Autoritet er det å kunne opptre med makt og gjøre sin innflytelse gjeldende

Det er to vesentlige nytteverdier som kommer ut av dette. For det første: Ved å overgi beslutningsmyndighet på færre hender, blir det mulig å oppnå koordinert samhandling mellom mange. For det andre er kompetansebasert autoritet den sosiale teknikken som må til for å oppnå differensiering og spesialisering. Gruppens totale kompetanse mangedobles, fordi kompetansen er spredt ut på mange mennesker, hvor hver kan konsentrere seg om sitt spesialfelt.

Jeg kategoriserer autoritet i følgende varianter:

1)   Dominansbasert autoritet (Den eldste biologiske varianten)

2)   Tillitsbasert autoritet (Basert på mekanismer med basis i foreldre/barn-relasjon, biologisk basert i slektskapsseleksjon og parental seleksjon)

3)   Sosialt basert autoritet (Formaliserte roller, og varianter av dette)

Rekkefølgen her er ikke tilfeldig. Den dominante er den eldste varianten og omfatter en rekke dyrearter. Tillitsvarianten er primært basert på foreldre/avkom-relasjoner der arter tar omsorg for avkom og hvor graden av kulturell læring begynner å bli signifikant. Dette er også infiltrert med impulser basert på slektskapseleksjon. I tillegg til mennesket, finnes det åpenbart hos de apeartene som ligner oss mest, man kanskje også lengre ut.

Den sosiale har kommet sist til, og er en ren menneskelig konstruksjon. Da snakker vi roller som har grader av formalisering i seg.

Dominansbasert autoritet

Den dominansbaserte autoritet har utgangpunkt i sosial rangering basert på styrkeforhold. Fra urgammelt av var dette primært størrelse og fysisk styrke. Men for menneskearten får vi jo intelligente og sosiale varianter av dette. Menneskets styrkeprøve er mer kompleks. Men det handler om ressurser, og de fire kapitalbaser: fysisk-kapital, mental kapital, sosial kapital og økonomisk kapital.

Dominansbasert autoritet har omdreiningspunkt om frykt, sanksjonisme, underkastelse, og alfa-dyrkelse. Min hypotese er at vi rent biologisk har et impulsapparat, som på den ene siden, inngir impuls til å dominere andre, og på den andre siden inngir impulser til å tilpasse seg dominante personer. Mine hypoteser om narsissisme er tilpasset dette.

Den autoritære relasjonen er basert på frykt, kombinert med tro på autoritetens lojalitet i form av beskyttelse, kanskje noen fordeler, og ikke minst på oppnåelse av status gjennom å være nær lederen.  Mye av dette er beskrevet i Det tilbedende mennesket. Vi har biologisk drahjelp til dette. Budet «Du skal elske Gud av hele ditt hjerte …» er ikke tilfeldig. Dette beskriver effekten av alfa-attraksjon, en slags alfa-forelskelse. Tilsvarende kjenner vi det narsissistiske trekket å søke selvbeundring. Narsissister lever av denne symbiosen. Dette er jo komplementære mekanismer, utviklet slik at de passer sammen i denne type samspill.

Utsagn som «Frykt Gud og gi ham ære» er heller ikke tilfeldig. Her kommer både frykten og æres-kulturen inn.

Alt dette er emosjonelt basert. Og det driver mot perfeksjonisme. Det betyr at autoriteten, i tillegg til å være «allvitende», også er absolutt autoritet på verdi-området, inkludert moralen. Dette er sauset sammen, altså verdisystem og virkelighetsoppfatning.

Det er denne sammensausingen som gir impulsen til total overgivelse og absolutt lydighet. For i et perfeksjonisme-perspektiv kan ikke autoriteten ta feil. Det å stille spørsmålstegn ved autoritetens vurderinger, er en fornærmelse mot autoriteten.

Det ligger i kortene at alt dette er på et regime av sanksjoner og belønninger. Her kommer den rene bølle-logikk inn. Jo kraftigere sanksjoner autoriteten har i verktøykassen, desto mer makt demonstrerer han.

Dette skal vi være klar over at drivkraft mot høye straffer, også kan handle om maktdemonstrasjon. Og den blir enda større dersom straffen er urimelig.

Autoriteten styrer narrativet. Det kan ikke delegeres. Selv om man lengre ned i systemet, skjønner at narrativet er feil, så støtter man opp om det. Det er derfor slike autoriteter, blir omgitt av «ja-mennesker» som forteller dem det de vil høre. Det er jo derfor også slike regimer kan tape forankring, drifte helt ut og miste realitetsorientering.

Vi har jo sett mange eksempler på akkurat dette. Autoritære regimer, basert på dette, har høy handlekraft, men svekket rasjonalitet. Dette gjør dem svært farlige, men også ustabile og sårbare for katastrofer og store endringer. De er lite innovative, og tenderer i retning av konservatisme.

 

Tillitsbasert autoritet

Den tillitsbaserte autoriteten har mest sannsynlig sitt biologiske utgangspunkt i foreldre/avkom-relasjonen. Dette starter med naturlig grunnleggende tillit mellom foreldre og avkom. Vi kan analysere oss frem til at denne tilliten først og fremst er verdibasert. Altså at forelderen «passer på og vil det beste for meg». Avkommet mangler kunnskap og kompetanse. Det er avhengig av foreldrenes kompetanse. Det retter seg etter foreldrene og lærer av dem. Det er viktig å påpeke at denne differensieringen er vår kognitive analyse. Der det skjer, blant dyr og mennesker, handler ikke dette om annet enn avkommets evne til å la seg lede og lære, og foreldrenes evne til å lede og oppdra avkom. Og det skjer på impuls, ikke på kognisjon.

Den biologiske basisen her er ikke veldig forskjellig fra dominansbasert autoritet. Det er de samme impulsene, men i denne relasjonen så handler det langt mindre om rivalisering og konkurranse. Altså det naturlige verdisystemet bak impulsene er forskjøvet, mer i retning omsorg og beskyttelse, og mindre i retning aggresjon. Evolusjonen er aldri perfekt, slik at denne avgrensingen ikke alltid fungerer hundre prosent. I teksten om Det sinte mennesket, skriver jeg her om hvordan disse to, aggresjon og omsorg, sannsynligvis har en tendens til å avdempe hverandre gjensidig. Men der dette ikke fungerer, kan foreldre utøve vold mot avkom, komme i konkurranse med dem og til og med drepe dem.
Men hovedtrenden er altså at foreldrene tar vare på avkom, og hjelper opp og frem i livet. Det som er verdt å merke seg er altså at dette forutsetter felles verdisystem. Foreldreindivider avgir egeninteresse til avkom, slik at de to har en felles interesse til det beste for avkommet.

Da er vi kommet til at, i menneskets sosiale prosesser, så arter dette seg som evne til tillitsbaserts autoritet, da basert på kompetanse. Den kompetente har autoritet på sitt område, i kraft av sin kompetanse. Høy kompetanse innebærer troverdighet, tillit og faglighet.

Det er vesentlig å forstå at denne type autoritet ikke nødvendigvis innebærer uavgrenset beslutningsmyndighet innenfor området. En faglig autoritet er en som i kraft av sin ekspertise på et fagområde kan bidra med troverdige oppfatninger i forhold til hvordan ting er. Dette er noe helt annet enn en rasjonell autoritet som forfekter standpunkter.

Når du overlater bilen til mekanikeren, så finner han ut av manglene, og hva som er nødvendig for å få bilen i god stand igjen. Men om bilen skal repareres, om det lønner seg og om noe kan vente, osv. er noe han diskuterer med deg, og du bestemmer. Høy kompetanse innebærer høy troverdighet som premissleverandør i en eventuell beslutningsprosess. Men i det vedkommende blander seg inn i selve beslutningsprosessen har han eller hun gått utover sin rolle. Det kan man godt gjøre, men da må man hele tiden flagge hvilken hatt man har på. For eksempel kan en samfunnsforsker med sterke politiske meninger miste troverdighet av den grunn at det er grunn til å anta at vedkommende kan være farget i sin måte å fremstille sine faglige vurderinger på. Sakkyndige i rettsprosesser har samme type utfordringer. Noe av det har jeg vært inne på her.
Selvsagt har vi varianter hvor mye overlates til fagpersonen. For eksempel involveres du neppe i alle legens faglige beslutninger. Men det som igjen må påpekes her: Verdisystemet er ikke overgitt til autoriteten. Dersom legen heter Josef Mengele, er det på tide å snu i døra. Da handler det ikke om kompetanse, men om verdiforskjeller. Les gjerne her om tillit. For selv om kompetansen er på plass, så består tillit også av velvilje og integritet. En høykompetent person kan absolutt ha ambisjoner om alt fra å lure deg, til å ta livet av deg.
I formelle sammenhenger, vil fagpersoners handlingsrom ofte avgrenses av såkalte «mandater». Det er gjennom mandatet at verdi-systemet som skal inngå i dette formidles.

Sosialt basert autoritet (Formaliserte roller, og varianter av dette)

Dette er formell autoritet i organiseringssammenheng. Vedkommende forvalter et område, innenfor et handlingsrom, innrammet av fullmakter, mandater eller oppdag.  Typisk vil løsninger og utfordringer bearbeides i prosesser i gruppesammenheng, kanskje ledet frem av lederen, til flertallsavgjørelse, eller til en beslutning som vedkommende selv tar. Som underordnet i gruppen, respekterer man, og er lojal til autoritetens disposisjoner, på tross av eventuell uenighet. Men dette begrenser seg innenfor området, og det formelle handlingsrommet. Man kan tenke seg at her kan etiske verdier komme i spill, altså at underordnede tar avstand på rent etisk basis.  Normalt sett skal et mandat dekke opp for manglende lovlighet eller det etiske. Men det er åpenbart grenser for autoriteten, særlig på det juridiske og etiske området. Og underordet blir ansvarlig der overtredelser blir tydelig uakseptable. Da har vi en typisk varslings-sak.  Poenget her er at autoriteten er betinget, særlig av det etisk juridiske. Med andre ord gjelder den samme tillitsbaserte avgrensing på verdi-systemet her. Formaliserte roller vil, i en ansvarlig organisasjon, aldri innebære fullmakter ubegrenset av etiske rammer. For eksempel skal ikke sjefen på jobben blande seg opp i hva jeg gjør hjemme, på fritiden. Han kan ikke bedrive korrupsjon. Han kan ikke bryte landets lover, ikke drive med bedrag, eller bestille drap. Som underordnet er man heller ikke ubegrenset fri for ansvar, selv om en sjef forlanger det. Ideer om ubetinget lydighet, kan ikke eksistere i en ansvarlig organisasjon.

Uformelle autoritære personer

Det å være autoritær er også et atferdstrekk, og kan forekomme på tvers av alt.

Dette ser vi for eksempel i det sosiale spill. Det handler om at vedkommende autoritære person, ofte med høy sosial attraktivitet,  forventer oppslutning, innsats, eller særbehandling utelukkende på grunn av hvem han er, eller hvilken rolle han fremstår med (etos). Vi snakker da gjerne om arroganse og nedlatenhet som virkemidler. En strategi kan være at vedkommende signaliserer hvilke viktige allianser vedkommende har, eller kan skaffe seg. Denne strategien er egnet til å vekke frykt. Et vanlig spørsmål er at vedkommende etterlyser den overordnede. (Hvem er din sjef?) På denne måten signaliserer han at han er på nivå med den overordnede som samtalepartner, at det fort kan bli en allianse av det, at det fort kan få konsekvenser.

Så har vi naturlig autoritet, som er noe man har i kraft sine trekk av alfa-menneske. Da slår det jeg kaller for alfa-attraksjon inn. Dette, i seg selv, kan gi en positiv forsterkning av personens etos. Det er jo spesielt høye attraktive menn med myndig stemme, som begunstiges av denne naturlige fordelen. Og selvsagt kan den forsterkes med forretningsmessige klær, eller andre kulturelle statussymboler.  Slike personer har en helt naturlig sterk gjennomslagskraft. Dette må sees i sammenheng med menneskenaturen.

Oppsummering om Autoriteter

Som tidligere nevnt må vi jo akseptere autoritet innenfor ryddige begrensede områder, sjefen på jobben, kommunestyret eller stortinget. Alle slike forhold har et ryddig mandat og funksjonen er nødvendig for et godt sosialt samspill. Utenom dette innebærer det å underkaste seg en autoritet at man oppgir deler av sitt eget jeg. Jeg skal utdype det nærmere.

Vi skal ikke være ukritisk til noen autoriteter, men vi bør særlig være oppmerksom på totalitære autoriteter, som presser på for å dirigere både virkelighetsoppfatning og våre verdier. Ingen mennesker er pliktig til å «selge sjela si» uansett. Les gjerne dette om sosiale magikere, som jo lurer oss inn i akkurat slike ufører.

Det kan være komfortabelt å begrunne et standpunkt i en autoritet. Det er komfortabelt fordi man slipper å gå inn i saken i seg selv. Autoritetsspråk er ikke det samme som analytikerens språk. En person som begrunner sitt standpunkt ved å resonnere, beskrive, forklare og appellere til verdier er ikke autoritær. For logiske resonnementer og appell til verdier forutsetter at det mottakende individ har ressurser til å gjøre rasjonelle vurderinger. Dette er voksen til voksen kommunikasjon og har likeverdighet som forutsetning. Det autoritære språk er, derimot et maktspråk med et helt annet innhold. Det er myndighetsorientert, arrogant og forholder seg i mye sterkere grad til formaliteter. Den autoritære appellerer til underkastelse, enten det er via indirekte trusler, eller ved å påpeke at det å tenke selv på dette området er å gå ut over fullmakter, eller å bryte normer eller andre formaliteter. Dette er noe som treffer det filosofiske mennesket svært dårlig. For filosofi går nettopp ut på viljen til å ta i bruk egne mentale ressurser, og bruke dette som basis for å skape seg selvstendige oppfatninger og standpunkter. Dominansbasert autoritet handler om forsøket på å nøytralisere dette. Det kan være symbiotisk komfortabelt for begge parter. Autoriteten slipper ubehagelig kritikk og den underordnede slipper å bruke unødvendig innsats på å sette seg inn i dette. Men vi skal merke oss at denne mekanismen har sin pris. Autoritetsorienterte dialoger går sjelden inn i saken. De kan bruke setninger som «Jeg kan ikke se at det er grunn til …». Den oppmerksomme vil oppdage at «Jeg kan ikke se», ikke er et saklig argument. Utfordringen sendes tilbake til avsender, som da står med et forklaringsbehov. Ofte ignoreres dette, og vi har i praksis arenakontroll, ved hjelp av sosial kontroll. Og selv om motparten skulle slippe til, så må det bli gjennom forklaringer, og analytiske resonnementer. Og det er jo mye mer omfattende, krever mye mer innsats av tilhørere. Altså står det langt svakere rent retorisk enn et utsagn av type «Vi kan ikke se at …». Videre benyttes også det rent formelle, for eksempel om hvem som har hjemmel for å hevde hva, eller om man i det hele tatt er meningsberettiget i en sak. Dette har nær sammenheng med det jeg kaller for deduksjonisme.

Den nære koblingen mellom autoritet og alfa-rollen skaper mental latens for narsissistiske trekk hos den autoritære. Det å «stige i gradene» krever med andre ord modenhet. Umodne ledere blir ofte ansett som usikre. Men uansett handler dette om at man går inn i en diktatorisk rolle, søker beundring, er grandiose, tåler ikke kritikk, manipulerer, er intolerant og ofte truende. I en autoritetskultur er det nettopp disse egenskapene som gir suksess. Det som er å bemerke er at dette i høy grad samsvarer med alfa-atferd, altså det går i biososial modus. I en verdighetskultur vil dette bli stoppet, mens i en autoritetskultur er dette selve suksesskriteriet. Det er åpenbart at autoritære kulturer er langt mindre tilpasningsdyktige enn verdighetskulturer.

Styrke-signalisering

Dette handler om at personer med makt er avhengig av å signalisere dette til omgivelsene. Vi kjenner jo fra litteratur og film, historier hvor heltens styrke underkommuniseres til omgivelsene. Da handler det om mennesker som får gjennomgå nedverdigende behandling, men hvor omgivelsene viser seg å ha dramatisk undervurdert «hvem de hadde med å gjøre». Så ender det med at vedkommende får sin «rettmessige» triumf.
Slike historier forteller egentlig mye om en realitet som det kanskje ikke er reflektert så mye over, nemlig tilbøyeligheten til å krenke de man oppfatter ikke å ha forsvarsevnen på plass.

Så det å fremstå med makt handler i høy grad om barrikadering mot nedverdigende og krenkende behandling. Dette er basis for behovet for å signalisere egen sosiale styrke.  Det finnes utallige måter å signalisere makt på. Det kan handle om forskjellige måter å demonstrere synlighet på. Det handler om alliansesignalisering, om å vise frem allianse med elite-mennesker, utvise arroganse, holde avstand, eller rett og slett å «stille ut» egen ressursrikdom.

En type avstandssignalisering er noe som i vår samtid er kjent som «kan jeg få snakke med sjefen din»-signalet. Dette kobles ofte gjerne til en spesiell type kvinner. Men det er nok en generell teknikk som signaliserer arroganse av typen «jeg snakker ikke med hvem som helst». Dette er igjen en form for alliansesignalisering av typen «jeg hører til eliten», noe som igjen signaliserer den sosiale styrken; «du kødder ikke med meg». 

Det å blokkere arenaen for dialog er også en avstandsmarkering som signaliserer sosial styrke. Men det er mange måter å blokkere dialogen på. Da snakker vi også om å jamme dialogen i form av at man lar være å involvere seg i saklig dialog, som jo forutsetter analyse, resonnement og utvikling av argumenter, men heller klipper av med passende retoriske karakteristikker. Denne type teknikker inngår også i utøvelse av definisjonsmakt og identitetsdominans. Og da handler det om å presse den undertrykte inn i en fasttømret stigmatiserende rolle, hvor enhver motstand blir å oppfatte som normbrudd.
Men jeg tenker at den ypperste maktdemonstrasjon består av synlig irrasjonalitet og åpenbare moralske normbrudd og samtidig komme unna med det. Den absolutte alfa-toppen fremstår fritatt for ansvar. Da handler det om at en eneveldig overmakt ikke må svare for sine handlinger. Det finnes ingen makt over som kan stille til ansvar. Maktdemonstrasjonen handler om å vise all verden at «Se hva jeg kan gjøre og komme unna med det».

Da snakker vi om ekte alfa-signalisering, hvor effekten, som søkes er beundring eller underkastelse. Her er det vesentlig å forstå at irrasjonaliteten ikke dreier seg om at vedkommende mangler rasjonelle evner. Som naiv og sosial inkompetent kan man fristes til å tro dette og dermed undervurdere overmakten. Irrasjonaliteten er egentlig sosial rasjonell, på den måten at den er et alfa-signal og den er makt-demonstrerende. Det å bli stående og se på massen, og «ikke fatte at vedkommende alfa-en ikke blir gjennomskuet» kan symboliseres med gutten som sier at «keiseren er naken» og ikke «fatter at de andre ikke ser det samme». Men irrasjonaliteten er sosial rasjonell, på den måten at den fungerer som et alfa-signal. Den utløser beundring, underkastelse og tilbedelse hos flertallet av normalmenneskene. Det skal en viss grad av sosial inkompetanse til for å se gjennom dette. Intellektuell alliansesynkronisering inkluderer også irrasjonalitet. For det er viktigere å beholde egen gruppetilhørighet enn å påpeke alle de intellektuelle svakhetene i alfa-elitens propaganda.
Igjen kan det være en fristelse å undervurdere. Men det er viktig å forstå at selv om man er eksponert for irrasjonalitet, manglende analyse, manglende dialog, og helt over til den postmodernistiske atombombe for å nøytralisere hva som måtte komme av motstand, så betyr det ikke at rasjonaliteten er fraværende. Det at utsikten oppover ser slik ut, handler kun om at den som ser denne utsikten er ekskludert. Selvsagt benytter slike mennesker, både logikk, moral, og analyse og ikke minst humor. Blant de de oppfatter som sine egne, så kan de både være reflektert, banne, være usikker, le og gråte. De er jo mennesker blant mennesker. Men de oppfatter ikke alle som medlem av menneskeheten. Det er dette som er hersketeknikken. Det er dette som signaliseres.

Men det lar seg ikke gjøre uten en stor maktbase av såkalte grå mennesker. Det er vesentlig å forstå at dette blir en del av de komplekse mekanismene som muliggjør irrasjonelle skrekkvelder og videre til statsmonstre.  

Lover og regler

Det er allment akseptert at lover og regler er nødvendig å etablere og håndheve for at et samfunn skal fungere. Gjennom disse utrykkes lovgivernes vilje på en slik måte at borgerne vet hva de har å forholde seg til. Det er forholdsvis enkelt for borgerne å forstå og akseptere dette såfremt reglene tjener allmennhetens beste. Fordelen med dette er at man unngår vilkårlighet i behandlingen av enkeltindividet fordi man har en vedtatt allment akseptert lov og forholde seg til, som gjelder for alle. Men dette er en sannhet med modifikasjoner. Det naturlige språk, lovene er uttrykt i, setter begrensninger i forhold til klarhet og entydighet. Dette gir rom for tolkning og omgåelser. I forsøk på å kompensere for dette blir lovene ofte formulert i et spissfindig og tungt juristspråk, utilgjengelig for menigmann. Tvetydigheten, fortolkningsmuligheten, og det juridiske fagspråket utgjør selve eksistensgrunnlaget for jurister, advokater og deres institusjoner som er domstolene. Selv om lovene ikke gis av juristene, blir domstolene en egen makt. Det blir en makt fordi domstolene er gitt en rett til å «dømme» om bevis er sanne eller usanne, og de har makt til og tolke og anvende loven. I begge tilfeller er det rom for vilkårlighet. Hadde det ikke vært slik kunne man ikke kalt domstolen for en makt, men heller for en deduksjonsinstans. Følgelig indikerer også forskningen at domstolene forskjellsbehandler, blant annet på utseende. I tillegg til dette finnes da også en hærskare av jurister og advokater, tilgjengelig for enhver som kan betale. Selvsagt er det eliten som kan betale. Følgelig vil økonomi og andre sosiale ressurser kunne ha avgjørende betydning for utfallet av en rettssak.

Også forvaltningsapparatet i en stat er i stor grad basert på regelstyring. Også her ser vi de samme problemer med naturlig språk, regeltolkning og vilkårlighet. Regler lar seg omgå og til og med misbrukes i den hensikt å ødelegge for enkeltpersoner, man av en eller annen grunn vil til livs. I en del land er det velkjent at forvaltningsapparatet er korrupt. Saken treneres inntil den berørte har bestukket saksbehandleren. I andre land er dette ikke akseptabelt. Forskjellsbehandlingen foregår mer i det skjulte. Noen ganger utnytter myndighetene dette bevisst for å spare penger. I Norge spares det årlig hundrevis av millioner, enten fordi folk ikke kjenner sine rettigheter, eller at de møter usaklig motstand i saksbehandlingen. Denne motstanden, som ofte legitimeres ved å finne spissfindige feil og urimelige tolkninger, fører selvsagt til ujevn sosial fordeling. Jo mer ressurser et menneske disponerer, desto større gjennomslagskraft i byråkratiet. Følgelig kan ofte regelverk og anvendelsen av det virke direkte mot en intensjon om omfordeling fra de rike til de fattige.

For juriststanden er det selvsagt en egeninteresse i å bevare tingenes tilstand på denne måten, men for menigmann gir det mer trygghet dersom vilkårligheten i systemet kunne reduseres.

I tillegg til det rent praktiske utformes reglene i den hensikt å kunne skille klinten fra hveten, og for å kunne demonstrere maktutøvelse. Regelbrudd er en kjærkommen anledning for eliten til å kunne demonstrere makt.  

 

Manipulasjon

Grethe Nordhelle som har lang erfaring som sakkyndig psykolog og advokat i slike prosesser, kommer opp med følgende definisjon på manipulasjon:

En bevisst falsk/usaklig presentasjon, som på en skjult måte og med hensikt får andre til å gjøre noe fordelaktig for manipulatoren, som de ikke er klar over at de ellers ikke ville gjøre.[2]

Kanskje kan det oppsummeres som tildekte forsøk på å påvirke andre. I tillegg må hensikten være egoistisk; påvirke andre til manipulatorens egen fordel eller plan. Manipulasjon kan skje både oppover og nedover i asymmetrisk relasjon. Den generelle betraktningen kan være at manipulasjon handler om bevisste forsøk på å omgå andres kritiske mentale ressurser til å oppnå egne fordeler. Manipulasjon er altså sentrert om tildekt kontroll på andres handlinger slik at det passer med egne interesser.

Dette kan skje enten ved kontroll på vedkommende virkelighetsoppfatning; at informasjon tilpasses, eller kontroll på vedkommendes emosjonelle tilstand. Det vil si at man i stedet adresserer følelseslivet direkte (emosjonell kommunikasjon). Eller det kan være begge deler samtidig. Jamfør rasjonalitet.

Forskjellen mellom manipulasjon og maktutøvelse generelt er at dette skjer skjult, og at det skjer via individets interne mentale resurser. En godt manipulert person føler seg ikke tvunget. Hen føler opplever frivillighet, og kan ofte bli en mester til å forsvare sine handlinger, med utgangspunkt egen selvstendighet og autonomi. Da er vi tilbake til den grunnleggende kategoriseringen av virkemidlene i kognitive og emosjonelle virkemidler.

Hvorfor kan det være vanskelig å erkjenne at man er manipulert?

Selvsagt handler dette om hvor snedig manipulasjon man blir utsatt for. Her skriver jeg litt om menneskelig bedrag og sosial magi.

Det er praktisk å differensiere mellom følgende roller:

1)   Manipulator
Den, eller de som manipulerer. Det krever talent, kompetanse og ofte mye innsats og planlegging.

2)   Profitør
Den eller de som har noe å tjene på vellykket manipulasjon. Da snakker vi ikke bare penger, men også andre fordeler, særlig på det sosiale området. Videre kan dette også utvides til at målet i seg selv er å ramme andre. Da består profitten av den tilfredstillelse det gir.
Som oftest er rollen som profitør sammenfallende med manipulatoren. Men det er viktig å forstå at også andre, inklusive den som blir manipulert kan se muligheter til å profitere på det som skjer.

3)   Manipulert
Den som er målet for manipulasjonen. Det er viktig å forstå at mennesker som utsettes for manipulasjon sjelden er blant utsatte, ressurssvake eller marginale mennesker. Manipulasjon handler om å profittere. Da må jo den manipulerte ha handlingsrom som er interessant for manipulatoren. For eksempel en maktposisjon.

4)   Skadelidende
Alle de som taper på, eller skades av manipulasjonen og dens virkninger. Manipulasjon går inn under begrepet sosial vold. Men virkningen kan selvsagt også, i tillegg til det sosiale, ramme både økonomisk, mentalt og fysisk.  

 

Rollene kan, som sagt, være sammenfallende. Som regel er det manipulatoren selv som profiterer mest på en vellykket manipulasjon.

Den manipulerte kan, som sagt, også profittere, men kan også bli skadelidende. Men veldig ofte vil de mest skadelidende være tredjepart i selve manipulasjonsprosessen. Det er en god grunn til det. Det er ikke lett å manipulere mennesker til handlinger som skader dem selv. Det er fullt mulig, men da snakker vi om enda sterkere virkemidler av type hjernevask, ideologi eller religion.

Et vesentlig poeng er at mennesker som er mål for manipulasjonen utsettes for et innsalg. Det er ikke stor forskjell på dette og det å være utsatt for en selger. Og da er det vesentlig at den manipulerte oppfatter de handlingsalternativer som fremkommer av manipulasjonen som de mest fristende, fornuftige eller beste. Og selvsagt er det slik at dette glir enda lettere dersom den manipulerte også har utsikter til å profitere på dette. Manipulatoren kan massere både den manipulertes virkelighetsoppfatning og emosjonelt.

Det er vesentlig å differensiere mellom den manipulerte og den eller de som blir skadelidende av dette. Den eller de som blir skadelidende vil naturlig legge en helt annen tyngde i kritisk analyse, i andre perspektiver osv. Ofte vil jo de skadelidende se begge sider av ligningen. De kan for eksempel ha vært på samme møte, og skjønner umiddelbart at det narrativet som fremstilles er svært misvisende. Så vi har minst to kilder til at de skadelidende i langt større grad forstår at dette er manipulasjon: De er personlig motivert til å være kritisk. Men de kan altså også ha parallell kunnskap om det som framstilles, slik at de ser forskjellen.

Men nettopp det at skadelidende er personlig motivert til å være kritisk, er jo også et argument for manipulatoren, at vedkommende er egoistisk eller «i forsvarsposisjon». Husk at det å bli skadelidende av manipulasjon fungerer diskrediterende nettopp fordi man blir skadelidende.

Så kan man tenke seg at den manipulerte går lettere på limpinnen av følgende grunner:

1)   Tillit: Manipulatorens beste virkemiddel er å skape tillit i relasjonen.

2)   Intuisjon: Der tilliten er høy, og egenrisikoen lav, er sannsynligheten høy for at den manipulerte dropper kostnaden ved kritisk analyse av det som skjer. Dette har lite med intelligens, kunnskap eller kompetanse å gjøre. Poenget er at når dette settes ut av spill, så er man nede på intuitiv flyt. Og vår intuisjon er på ingen måte noen kritisk sannhetsmaskin. Intuisjonen dytter oss i den retningen vårt biologiske maskineri, estimerer som best opp mot biologisk profitt (fitness).

3)   Kritisk analyse skaper risiko for å signalisere manglende tillit. Da snakker vi om relasjonen mellom manipulator og den manipulerte. Da er vi igjen tilbake til intuisjonen, som jo også er sårbar for en kompetent manipulator, nettopp til å skape et bilde av seg selv som verdifull.

4)   Når så dette leder til handlinger som gjør at noen blir skadelidende, så blir den manipulerte sosialt investert. For det første er det et nederlag å erkjenne at man er lurt. For det andre kommer man i forsvarsposisjon opp eventuelle skadevirkninger av det som har skjedd.

Alt dette er faktorer som skaper risiko for at den manipulerte blir fastlåst i sin virkelighetsoppfatning. Sett fra skadelidtes side vil jo dette oppfattes som uforståelig. Det er til de grader uforståelig at den manipulerte ikke gjennomskuer manipulatoren. Og det er selvsagt dobbelt frustrerende at enhver antydning om hva som har funnet sted, ikke kan gjøre annet enn å sementere den manipulertes tilstand ytterligere, nettopp fordi den skadelidte gjennom slike «beskyldinger» jo bekrefter din diskreditt

Kognitive manipulasjons-strategier

Angrep på individets mentale ressurser handler ofte om kontroll. Da handler det om å oppnå kontroll over individet. Indre kontroll (altså uten bruk av ytre fysisk kontroll) kan skje på to måter: Via det emosjonelle. Da handler det om sanksjoner, trusler om sanksjoner, eller motsatt å lokke med fristelser eller belønning. Så har vi den kognitive strategien. Da handler det om å oppnå kontroll på individets virkelighetsoppfatning. Den som kontrollerer individets virkelighetsoppfatning, han kontrollerer også individet selv.

Kognitiv manipulasjon handler altså om kontroll på virkelighetsoppfatningen. Det kan handle om å undergrave individets tro på egen erkjennelsesevne. Det kan handle om filtrering og tilpasning av informasjonsstrømmen. Tilpasning handler om narrativ; fabrikasjon og falske fremstillinger. Altså sikre egen tilgang til å påvirke informasjonsstrømmen, og tilsvarende forhindre andre påvirkningskilder. Manipulasjon på dette kan foregå i flere steg.

En måte å forhindre uavhengig informasjon på er å skape et informasjonsmonopol. Den mest kjente tradisjonelle metoden handler jo om typiske propaganda-regimer, hvor man innfører forbud mot uavhengig informasjon og håndhever det med makt og trusler.

Men det er jo ikke alle som har tilgang til slike virkemidler. I tillegg er jo slike virkemidler også lettere å gjennomskue.

Det kraftigste virkemidlet er at en viktig del av manipulasjonen er å manipulere individet til selv å skjerme seg fra, eller undekjenne all informasjon som kommer fra uavhengige kilder. Dette er en kjent strategi f.eks. i religiøse sekter. Man kan anse alle andre som «djevelens barn» og at i den grad man er i kontakt med dem utsetter seg selv for «djevelens bedrag».  Eller strategien kan være sosial forakt. Man kan anse andre grupper som «mindreverdige». Da blir det en skam å bli assosiert med dem. Dette er jo en flertrinns rakett i seg selv. Det å forhindre at noen snakker med hverandre, gjør det mulig å tegne et demoniserende bilde av de andre, som bidrar til å skjerme seg. Det gjør jo også at man forhindres i å oppdage bedraget.

Andre strategier kan være det vi ser med å definere «main-stream media» som korrupt, og kategorisert som «fake news». I den grad slike strategier stopper mennesker fra å eksponere seg for disse media, så skapes jo informasjonsmonopolet.

Dersom man først lykkes med å skape informasjonsmonopol, så har man altså kontroll på vedkommendes virkelighetsoppfatning. Dette skaper definisjonsmakt. Manipulatoren kan nå kontrollere individet ved å kontrollere virkelighetsoppfatningen.

Dette er en svært kraftig sosial teknologi til å skaffe seg kontroll over andre mennesker. Og vi skal være oppmerksomme på at dette er en selvgående teknologi. Les gjerne om bekreftelsesfellen her. Måten vi forstår verden på, styrer måten vi fortolker informasjonen på. Og måten vi fortolker informasjon på, styrer måten vi fortolker verden på. Dette er altså en prosess med en positiv tilbakekoblingsmekanisme. Det gjør prosessen selvforsterkende. Og den selvforsterker med manipulatorens narrativ som fortolkningsskjema. Har man først satt den i gang, er risikoen til stede for at blir under manipulatorens kontroll for resten av livet.

En viktig del av dette er en strategi som ikke bare berører det kognitive, men kombinerer med emosjonelle strategier, som vi skal komme tilbake til.
Det å ha klart å påvirke individets virkelighetsoppfatning, øker sannsynligheten for å utløse handlinger. Da er det handlinger som gjør individet sosialt investert som er interessante. Det å ha ofret noe, skaper motivasjon til å opprettholde det narrativet man agerte på, for å forhindre opplevelse av tap eller å ha tatt feil eller å ha blitt lurt osv. Det leder over i en forsvarsreaksjon som igjen leder inn i bekreftelsesfellen. Da kan altså informasjonsmonopolet sementeres og vare livet ut.

Men dette handler ikke bare om informasjonsmonopolet, men også om måten informasjonen utformes på. Det er jo den store kunsten.

Manipulativ kommunikasjon er kunsten å si det som er nødvendig for å oppnå sitt mål uten å bli tatt for løgn eller tendensiøse fremstillinger.

Grethe Nordhelle: Manipulerende personer er ofte gode historiefortellere som doserer usannhetene i passende porsjoner slik at det er vanskelig å oppdage løgnene.

En god falsk presentasjon har som regel en kjerne av sannhet i seg. Teknikken er å fjerne/endre kontekst og forme og dra i dette. På den måten kan budskapet tilpasses manipulatorens formål.

Det er viktig at de løgner som manipulatoren produserer i minst mulig grad er verifiserbare. Samtidig er det vesentlig å flette inn i lett verifiserbare sannheter. På den måten skapes troverdighet, og bekreftelse.

Så er det vesentlig å unngå å skape motsigelser, eller alt for åpenbare tankefeil. Det er selvsagt ikke til å unngå at dette skjer fra tid til annen. Her handler manipulasjonskompetanse om å være kreative i sine bortforklaringer. Andre strategier her kan referere det emosjonelle, underliggende trusler, eller bli grinete over kritikk. Jo sterkere grad den manipulerte er investert, desto mer vil vedkommende være på leting etter bekreftelser, og da også desto mer åpen for å ta imot bortforklaringer. Den kritiske sansen svekkes, noe som gir åpninger for stadig mer luftige og gjennomskuelige bortforklaringer. Samtidig utvikles en slags norm hvor det er ugreit å tenke kritisk om dette. Dette er gruppetenkningsmekanismer. Vi får inn fenomener som tenkesurfing og kognitiv alliansesynkronisering. Alt dette kan skaffe manipulatoren kontroll på offeret for all fremtid.

 

Emosjonelle manipulasjons-strategier

Den emosjonelle strategien handler mindre om narrativet, men mer om å spille på emosjonelle strenger som setter individets kognitive kapasitet, enten ut av funksjon, eller i tjeneste for manipulatoren.

Vesentlige strategier her kan være å spille på empatisk appell eller sosial appell. Så har vi hele spektret av gruppeidentitets mekanismer.  Man kan skape et sosialt/mentalt avhengighetsforhold. Man kan være truende. Man kan ha en såkalt passiv-aggressiv atferd. Strategier vil selvsagt variere avhengig av status på den relasjon det er snakk om.

La oss som eksempel ta for oss to motsatte roller. Det er maktmennesket og den avmektige. Den avmektig vil ofte være motivert av utsikter til en likeverdig relasjon.  Det i seg selv blir ofte en sårbarhet som gir rom for utnyttelse. Maktmennesket kan påvirke positivt ved å gi inntrykk av at relasjonen nærmer seg en likeverdig allianse. Det handler om å gi den underlegne en følelse av å ha den sterkes støtte og lojaliteten. Det handler også om å formidle små hint om muligheten til å komme nærmere den eksklusive eliten. «Du og jeg er gode kamerater, vi står sammen og støtter hverandre». Utsikten til å ha mektige venner er en konstant fristelse for den underlegne. Det handler om allianse i form av den støtte og lojalitet man kan få dersom man kommer i problemer. Og det handler om å kunne sole seg i glansen av profilerte personer. Alt dette refererer seg igjen til individets søken etter å bygge sin sosiale kapital.

Andre former for emosjonell manipulasjon kan handle om å lokke med goder. For eksempel penger eller andre fordeler, altså økonomisk kapital. Den negative varianten av maktmenneskets emosjonelle manipulasjon handler selvsagt om muligheten til sanksjoner eller faren for å kunne bli støtt ut i det ytterste mørket. For det er jo slik at maktmennesket ikke bare kan slippe den svake inn i varmen, det handler også om makten til å skyve vedkommende bort fra den posisjon han har her og nå. «Hvem er din overordnede?» «Vet du hvem jeg er?» «Vet du hvem jeg kjenner?» I det hele tatt handler det om den utryggheten vedkommende kan skape ved indirekte å formidle sin evne til å påvirke vedkommendes liv negativt.

Men den underlegne har også mulighet til manipulasjon oppover i systemet. Igjen kan dette i høyeste grad handle om falske fremstillinger. Men også den underlegne kan adressere maktmenneskets følelser ved for eksempel å vise nesegrus beundring, tilbedelse (narsissistisk forsyning), eller framstå med signaler på overdreven respekt eller lojalitet. Det kan variere fra rent øyentjeneri til at sosiale tilbøyeligheter tilpasset dette formålet tar over og kaster vedkommende ut i besettelse og beundring, gjerne kombinert med massehysteri. Det som kan oppnås med dette er for det første at man unngår de mektiges vrede med tilhørende sanksjoner. Men det er også opplagt at dette plasserer maktmennesket inn i en helte eller guderolle som må forsvares. Det kan kanskje påvirke atferden i retning av å være mindre despotisk.
En annen variant av dette er jo bruk eller misbruk av empatisk appell. Altså en bevisst strategi om å utløse andres medfølelse og beskyttelse. Råmaterialet her er selvsagt at man har en naturlig empatisk appell å spille på. Uten denne får man hverken den virkningen eller mestringen som skal til for å utvikle denne varianten.

Enda en variant er å skape sinne eller aggresjon, både strategisk relevante, men også mot sårbare ofre eller sårbare grupper, fordi den felles aggresjon mot samme mål, fungerer alliansebyggende.

På samme måte kan man underbygge frykt, og via det skape et fellesskap og en inngang til manipulasjon.

Fellesnevneren for alle slike strategier er at de appellerer så sterkt til vårt emosjonelle system at det overmanner offerets kognitive funksjoner, og setter dem ut av spill. Igjen så kan dette lede til handlinger som gjør offeret investert, og dermed også bundet til masten. Da er vi inne i samme spor som vi beskrev under kognitive strategier.

Kombinasjonsstrategier

Måten jeg har strukturert dette på her, er i sammenfall med beslutningsteorien. Det er logisk, for det er jo nettopp individets beslutningsevne som her influeres. Men da er det selvsagt nærliggende at vi aldri finner rene strategier av den ene eller andre kategorien. Det vil alltid være elementer av begge i en praktisk manipulasjonsstrategi.

Når et menneske agerer, så er det med utgangspunkt en eller annen form for narrativ, kombinert med emosjonelle elementer. Poenget med å sortere dette er at det kan gjøre strategiene lettere identifiserbare. Det er viktig dersom man tenker på å utvikle forsvarsmekanismer mot manipulasjon.

Manipulasjon er å regne som komponenter i sosiale prosesser

Manipulasjon skjer aldri i et vakuum. Det skjer alltid i sosiale omgivelser. Måten de sosiale omgivelsene er rigget på vil ramme inn det sosiale handlingsrommet for manipulasjon. For å lykkes med manipulasjon er man i stor grad avhengig av støtte fra omgivelsene. Makt handler i all hovedsak om sosial kapital. Uten sosialt handlingsrom vil manipulasjon som regel lett gjennomskues og bli slått ned på.

I forhold til sosiale prosesser handler manipulasjon i all hovedsak om sosial definisjonsmakt. Menneskers handlingsrom i sosiale prosesser er i stor grad styrt av hvilken rolle individet innehar. Da handler det ikke nødvendigvis bare om formelle roller, men også sosiale roller, som jo er en viktig del av den sosiale identitet. Oppfatning av rolleforståelse styrer gjennomslagsevne og sosialt handlingsrom. Vår intuitive fortolkning av andre individer styres av fortolkningsskjema assosiert med individet. Dette er igjen en kombinasjon av forestillinger om individet, kombinert med intuitive bedømmingskriterier. Disse intuitive bedømmingskriterieriene speiler ofte kollektivt ubevisste holdninger i de sosiale næromgivelser. Da skal det ikke så mye analyse til for å oppdage at dette er en selvforsterkende prosess. Jo mer gjennomslag, desto større handlingsrom. Jo større handlingsrom, desto større definisjonsmakt. Jo større definisjonsmakt, desto større mulighet til å forme egen og andres roller på en slik måte at det tjener ens egne interesser, noe som igjen styrker gjennomslagskraften og handlingsrommet.

Og motsatt: Jo mindre gjennomslagskraft, desto mindre handlingsrom. Jo mindre handlingsrom desto mer sårbar for andre aktørers sosiale definisjonsmakt.  Desto større sannsynlighet for å presses inn i roller, man hverken kjenner seg igjen i, eller ønsker å være, men like fullt blir plassert. Det er det jeg kaller for den sekundære sosiale identitetsfrustrasjonen (omgivelsene tillegger individet en identitet som ikke harmonerer med individets egen oppfatning). Slike prosesser skader selvsagt individets evne til selvhevdelse, noe som igjen medfører at negativ sosial definering blir til selvoppfyllende profetier.

Jeg tenker at deler av slike sosiale prosesser ofte skjer ubevisst. Med andre ord er det «villdyret» i oss som har den egentlige styringen på det som skjer. Selvsagt kan nok dyktige manipulatorer være bevisst sin egen manipulasjon og svært så sofistikert i sin utførelse. Men kanskje er man dyktigst som manipulator, når man hverken har satt ord på eller har noen bevisst rasjonalitet med det man holder på med.
Så til slutt er det jo vesentlig å nevne den kraftigste manipulasjonen av alle, nemlig den religiøse varianten. Altså bruk av religion for å få makt over andre. Det er jeg inne på her.

Manipulasjonskompetanse

Manipulasjon krever kompetanse. Som for all annen kompetanse utvikles dette gjennom øvelse, prøving og feiling. Også her gir det mening i å snakke både om talent, naturlige forutsetninger og omstendigheter.

Talentet handler om evnen til å bedømme andre mennesker på en kalkulerende måte. De naturlige forutsetningene har utgangspunkt i empatisk- og sosial appell. Og her skal det litt til. Det er nærliggende å anta at prevalensen av manipulatorer øker jo mer sjarmerende og tiltalende mennesker er. Det henger sammen med observasjonen om at toleransenivået øker med nivå på sosial og empatisk appell.  Det er også nærliggende å tenke at forutsesetninger for denne type kompetanse legges i tidlig alder.
Min hypotese er at impulser til mobbing, erting og luring av hverandre er biologisk drevet. Da handler det også om å teste og utvikle manipulasjonskompetanse. Forsøk på dette resulterer i suksess eller fiasko. Det er prøving og feiling. Det skaper kompetanse. I tillegg så tester det ut grensene for det sosiale handlingsrommet. En ting er å bli avslørt. Noe annet er omgivelsenes respons på dette. Dersom omgivelsene er ettergivende, eller lar seg manipulere til å la det gå, så styrker også dette mestringsfølelsen. Og selvsagt vil vi få tilfeller hvor dette utvikles til avansert sosial teknologi. Og det er jo helst i de tilfellene hvor dette går under radaren, at individet virkelig oppmuntres til et slikt atferdsmønster. Det handler om ikke å bli tatt, og å klare å bagatellisere det slik at konsekvensene uteblir dersom man blir tatt.

Det er neppe en stor fordom å anta at man finner flest manipulatorer blant tiltalende mennesker, med vinnende vesen. Uten at man har slike egenskaper, så er det sosiale handlingsrommet for manipulasjon svært begrenset.
Egenskaper ved manipulatorer omtales her og  her. Teknikker og strategier vil jo utvikles i et mangfold av kreativitet. Sannsynligvis vil dette også endre seg med tid og kultur. Men selve mentaliteten er nok et felles mønster. Da handler det om at personen er bevisst, kalkulerende, legger planer og strategier for å oppnå ting ved å forføre andre. Kompetansen handler jo om i hvilken grad man evner å lykkes med dette.

Manipulasjon og gruppedynamikk

Den enkleste sosiale strukturen er manipulasjon som skjer i enkeltrelasjoner hvor ingen andre er involvert. Det er en dynamikk hvor det både kan eksistere rivalisering, maktkamp og innslag av narsissisme. Her kommer all den dynamikken som omhandler parforhold og venneforhold inn i bildet.

Det fokuset jeg har hatt i mine refleksjoner handler imidlertid om mer komplekse sosiale konstellasjoner. Uansett er det vel også slik at en maktkamp i en enkeltrelasjon ofte har lett for å eskalere og involvere utenforstående inn i dette.

I Det Plagende Mennesket, skisserer jeg en såkalt makt-trekant. Dynamikken vil nok se veldig forskjellig ut om manipulatoren sitter i toppunktet eller lengre ned i systemet.

En manipulator i toppunktet er langt på vei å sammenligne med en narsissist. Her kommer teknikker av type «triangulering» inn i bildet. Da handler det om en avansert utgave av splitt og hersk; man setter aktørene opp mot hverandre, på en så snedig måte at de ikke er klar over det selv. Toppunkt-manipulatoren vil da fremstå som den alle kommer med for å få støtte i sine uoverensstemmelser med siner «rivaler».  Dette er kjent stoff og beskrives på en grei måte i denne videoen.

Det sier seg selv at en leder som opererer på denne måten vil skape et uutholdelig arbeidsmiljø. Dette er en type lederskap som på ingen måte er funksjonelt. Det vil nødvendigvis ødelegge for enhetens funksjonsevne.

En god ledelse er en som klarer å få til godt samhold og godt samarbeid i enheten. Da handler det om å være olje på vannet når gnisninger oppstår. En balansegang er faren for en type gruppetenkning hvor uenighet feies under teppet. Det sosiale klimaet i enheten må oppmuntre til kritisk selvstendig tenkning, og ha et miljø som ser forskjellen på uenighet og konflikt. Det må være romslighet i enheten til å handtere uenigheter, dog på en slik måte at det ikke ødelegger samholdet.

Dette leder oss over til den type dynamikk som oppstår når en eller flere manipulatorer opererer lengre ned i systemet. Dette er ekvivalent til den type konstellasjoner som er tema Det Plagende Mennesket.

I det spillet som da oppstår vil det da utkrystallisere seg en type roller som man gjerne hører om rundt mennesker med sterke narsissistiske trekk. Vi får roller av typen «enablers», altså muliggjørere. Dette er adressert i «Det grå mennesket». Vi får andre roller av typen «flying monkeys» som også er beskrevet i «Det Grå Mennesket», men som også kan pass inn i mønstret til det som er beskrevet i «Det Fanatiske Mennesket».

Manipulasjon handler om innflytelse. Manipulatoren vil søke allianser med strategisk innflytelsesrike personer. Dette gjøres nettopp ved hjelp av manipulasjon.

Men her er noe mer inne i bildet. For manipulasjon handler jo om å få andre til å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Her åpnes det for muligheten for å bli sosialt investert. Et felleskap av sosial investering er gull verdt for en manipulator.

Det kjente fenomenet «grooming» handler jo ofte om denne teknikken. Man lurer offeret til å sende et bilde av seg selv, som man ikke ønsker skal komme ut offentlig. Det er nok til å skaffe seg det overtaket som skal til for å drive det skrittvis lengre og lengre.

Jeg har mange ganger lurt på fenomenet Jeffery Epstein. Det kan handle om innflytelsesrike menn som faller for fristelsen til å forsyne seg av ungjenter i fellesskap med Jeffery Epstein. Kan dette ha vært en strategi? For med en gang de har vært med på noe slikt, så har de gått med i et skjebnefellesskap med Epstein. Da bør man ikke komme på kant med ham. Tvert imot gir dette alle insitamenter til å ville beskytte ham. Dette er et sterkt eksempel på hvordan man kan bli låst inne i situasjon med sosial investering. Åpenbart må dette ha gitt Epstein innflytelse og makt over disse menneskene.

Poenget er at, med en gang man vikles inn i tvilsomme affærer, så bindes man til masten i et skjebnefellesskap med manipulatoren. Dette kan være et trappetrinn-spill hvor det ene tar det andre, og plutselig så er man fanget inn i nettet.

Dette er forhold som bygger et trusselbilde rundt manipulatoren. Ved hjelp av tilpassede narrativer, gruppetenking, sjarme og usynlig makt, kan en manipulator bygge sitt sosiale imperium. Og jo større dette usynlige tyngdepunktet er, desto større blir det sosiale handlingsrommet.

Da kan det faktisk komme dit at disse giftige forholdene er synlig for alle og enhver. Men det grå mennesket lukker bevisst øynene og «lar det skje», mens de mer innflytelsesrike blir stadig mer sosialt investert, og dermed ender opp med å arbeide aktivt for å opprettholde tingenes tilstand.

De som blir ofre for en slik dynamikk, kan da kanskje gå i den fallgruven å undervurdere manipulatoren nettopp fordi teknikkene er så lett å gjennomskue, argumentene er så overflatiske at alle skjønner at det er påskudd. Men vær da oppmerksom på at det analytiske på ingen måte har noen kraft i seg i slike sammenhenger. Det er ikke her «trolldomskunsten» er investert. Trolldomskunsten handler om det sosiale kunstverket som skaper dette. På overflaten virker Donald Trump, både overflatisk og inkompetent. Men ble ha ikke USA’s president? Og vil ikke trumpismen leve i beste velgående i generasjoner fremover? Kanskje handler dette om manipulasjonskompetanse i ypperste klasse.
Dette er prosesser som baserer seg på urgamle tilbøyeligheter vi alle har til felles i den menneskelige natur. Og her går det sannhet i utrykket at «den som fornekter villdyret i seg selv, han er dømt til å bli slave av det».

Av natur har vi en intuisjon som forsterker velviljen til mennesker som «organismen» oppfatter som sosialt lønnsom. Og den samme intuisjonen øker motviljen til enhver som har potensiale til å bli en sosial kostnad. Dette har ingenting med sannhet å gjøre. Det har ingenting med «gode eller onde» mennesker å gjøre. Det har ingenting med moral å gjøre. Det har ingenting med «det beste for samfunnet og helheten» å gjøre. Det har kort og godt kun med sosial lønnsomhet for det individet som har intuisjonen å gjøre.

Dette skaper de sårbarheter som skaper de innganger som manipulatorer kan utnytte. Men også kunsten å utnytte dette baserer seg sjelden på kognitiv analyse eller forståelse av dette. Vi mennesker besitter også hele spektret av impulser, nettopp innrettet på å utnytte slike sårbarheter. Kompetansen består i å ha utviklet teknikker som makter å spille ut slike impulser på en måte som unngår radaren for omgivelsenes normer og verdier. Det er her den kognitive kompetansen kommer inn i form av ekspertise på hvordan manøvrere i disse omgivelsene på en måte som tjener impulsenes tilfredstillelse.

Jeg tenker at det å skape slike skjebnefellesskap blir en del av det som noen kaller for «gruppenarsissisme». Da snakker vi om en kjerne av innflytelsesrike aktører som etter hvert utvikler et alliansenettverk, som igjen utløser tribalistiske mekanismer, inkludert alliansesynkronisering, gruppeidentitet og gruppetenkning. Gruppe-narsissismen utløses av opplevelse av alliansens overlegenhet.

Lærdommen av dette er jo at det er behov for å utvikle forsvarsmekanismer mot denne formen for sosial nedsmelting.

Da snakker vi om innretninger for å erkjenne når det skjer, metoder for å slå det ned, og ikke minst innretninger som forebygger. Men for å få dette til så trenger man mye forskning, nettopp på det jeg har påpekt: menneskenaturen, og da særlig de tilbøyelighetene som er oss, både impulser til å manipulere, men også de impulser og sårbarheter som gjør oss åpne for å falle for dette. Så ikke minst handler det om en konstant forskning på teknikker som brukes. Teknikker vil alltid være tilpasset lokale forhold. Kanskje er her noen fellestrekk. Men det er åpenbart at det aktuelle sosiale klima spiller inn, normer, regler, rollemønstre, ideologier, religion, etikk osv. vil skape de avgrensinger og utfordringer som manipulatoren må manøvrere i. Teknikkene vil formes deretter. Følgelig vil det å finne slike prosesser, studere dem og navngi og beskrive teknikkene være et kontinuerlig evigvarende arbeid.

Når en sosial enhet falle inn i dette mønsteret, passer det best å kalle dette for et sosialt havari. Et havari krever en «havari-kommisjon». Og dens oppgave er ikke bare å avdekke hva som har skjedd, men også å høste lærdommer som kan tas med i det videre forebyggingsarbeidet.

Manipulasjonsteknikker

Planen her er å utvikle en liste hvor jeg navngir manipulasjonsteknikker. Mye av dette er jo samtidig hersketeknikker. Men når vi snakker manipulasjon så er innslaget av falske fremstillinger fremtredende.

Evnen til å skape en sosial virkelighet

Det handler det ikke om sannhet, men om å skape en falsk virkelighet, eller å manipulere frem en ønsket tilstand. En dyktig manipulator fraviker ikke sannheten mer enn akkurat nødvendig. Kunsten er å si det som er nødvendig for å oppnå sine mål, uten å bli tatt i løgn. Det å ikke bli tatt i løgn er en kunst i seg selv. Man skal ha en rimelig god beregning på at det man sier ikke er etterprøvbart, og det må være i harmoni med alt annet man fremstiller. Kraftige verktøy for å få dette til er definisjonsmakt, informasjonskontroll, arenakontroll eller at man evner å usynliggjøre eller diskreditere kilder som kan motsi en selv. Og selvsagt med god gjennomslagskraft så kan man skape ønsket virkelighet ved selvoppfyllende profetier eller sosial definisjonsmakt.

Oppskrift på effektiv manipulativ kommunikasjon

Se også her og her.

Manipulativ kommunikasjon er basert på desinformasjon, beskrevet her. Det kanskje oppsummeres i følgende punkter:

1)   Manipulativ kommunikasjon er kunsten å si det som er nødvendig for å oppnå sitt mål uten å bli tatt for løgn eller tendensiøse fremstillinger. Psykologen og forfatteren Grethe Nordhelle sier: Manipulerende personer er ofte gode historiefortellere som doserer usannhetene i passende porsjoner slik at det er vanskelig å oppdage løgnene[3].

2)   Jo mer kontroll manipulator har på informasjonsflyten desto mindre er risikoen for å bli tatt for løgn eller tendensiøse fremstillinger

3)   Jo høyere troverdighet man har desto mindre er risikoen for at det blir satt et kritisk søkelys på kommunikasjonen

4)   Jo lavere troverdighet eventuelle motspillere har, desto svakere er muligheten for at manipulators kommunikasjonen blir imøtegått på noen kraftfull måte.

 

Manipulatorens formål er alltid å vinne i en eller annen sosial prosess. Manipulasjon er instrumentet. Men manipulasjonens effektivitet avhenger av de underliggende punktene. Men vi ser også at punkt 3 og 4 ikke bare tjener manipulasjonsformål, men forsterker også, i seg selv på den måten at det øker manipulatorens handlingsrom for å manipulere.

Det fungerer med andre ord selvforsterkende. Suksess med manipulasjon utvider kanalene for mer manipulasjon. På den måten kan hele miljøer bli sosialt bergtatt av manipulasjon. Det gir høy sosial gjennomslagskraft. Høy sosial gjennomslagskraft øker da manipulatorens mulighet til å opparbeide et maktovertak på motparten. Dette kan igjen benyttes til å tvinge ofret inn i ønsket rolle (selvoppfyllende profetier).

En kjerne av sannhet i falske presentasjoner

En god falsk presentasjon er det samme som desinformasjon. Det har jeg beskrevet her. Desinformasjon har som regel en kjerne av sannhet i seg. Teknikken er å fjerne/endre kontekst og forme og dra i dette. På den måten kan budskapet tilpasses manipulatorens formål. Et eksempel fra saken illustrerer dette:

Her er et eksempel hentet fra dragkampen mellom mor og far i en barnefordelingssak:

Fars erfaring er at mor har prioritert seg selv. Mor kom ikke da barnet lå på sykehuset, ga ikke beskjed. Da var barnet tre år gammelt.

Konteksten som settes inn her er at mor prioriterer seg selv foran barnet. Her er mors versjon av denne fremstillingen:

Barnet sleit med halsonde. Mor var den som kontaktet lege. Mor var den som var hos spesialist. Mor var den som avtalte time for operasjon. Mor hadde planlagt å være der sammen med henne. Men så ble barnet syk og måtte utsette operasjonen. Ny time kom på en mandag. Helgen før hadde mor bestilt og betalt reise til London. Dette var fars samværshelg. Mor avtalte da med far, som tok seg fri for å være med datteren på sykehuset den påfølgende mandagen. Avtalen var at mor skulle komme på besøk når hun kom hjem den mandagen. Flyet hjem ble veldig forsinket. De skulle landet på formiddag. Men det ble sent på kvelden. De avtalte på SMS at det ble for sent og at mor skulle hente barnet på sykehuset på morgenen dagen etterpå. Far måtte altså bli der en ekstra natt.

Først er det viktig å merke seg at påstanden er langt kortere enn forklaringen. Dette er en del av utfordringene med å møte en falsk fremstilling. Denne desinformasjonen kan kun bli tilbakevist dersom man har alternative informasjonskilder. For eksempel flybilletter å vise til. Det som er vesentlig her er at dette er en historie som ligger mange år tilbake. Selvsagt finnes hverken flybilletter eller SMS til å bakke opp mors fremstilling av saken. Da er det ofte slik at man ender opp med påstand mot påstand. Det er idealsituasjonen for manipulatoren fordi vedkommende som regel vinner den sosiale troverdighetskampen. Det at forklaringer blir tyngre og lengre enn påstander, gir også inntrykk av «bortforklaring», eller offeret mangler en arena med rom nok til å absorbere en mer komplisert forklaring.

Samtidig, dersom mor er ærlig: Ja, datteren var på sykehuset. Ja, far måtte ta seg av henne. Ja, hun kom ikke på besøk. Dette er med andre ord en sikker vinner for en manipulator. Men det man også kan reflektere over er kreativiteten som ligger i dette. Mennesker som mangler manipulasjonskompetanse, er regelrett sjanseløse til å komme på noe slikt, og bruke det på denne måten. Hypotesen er at manipulasjonskompetanse er noe som utvikles tidlig og over mange år. Og det forutsetter suksess. Individer som lykkes med dette i tidlig alder vil oppleve mestring, som igjen stimulerer til å ta atferden videre. Derfor kan dette kalles kompetanse.

Tendensiøse sammenstillinger

Se også her. Dette handler om at man fra et sort volum av mangfold selekterer elementer målrettet. Elementene presenteres i en kompakt fremstilling som dermed gir ønsket inntrykk. For eksempel kunne man registrere alle dager i et år hvor det regnet i Bergen, og dermed skape inntrykk av at i Bergen regner det hele tiden. Man kan registrere alle orkaner i USA de siste ti årene, og skape et inntrykk av at «ekstremværet øker dramatisk». Eller man kan registrere i barnehagen, hver gang barnet blir sint, få en liste på f.eks. 15 punkter av sinneutbrudd. Dette skaper bildet av at barnet er emosjonelt ustabilt, helt til man legger merke til at registreringen går over en treårs periode (altså mindre enn ett utbrudd pr. måned). Men når du ser den listen over 15 sinneutbrudd, så tror man at man ser et mønster, mens mønstret egentlig er observatørens spesifikke fokus.

På samme måte kan man lage lange lister over vitenskapens feiltakelser over mange generasjoner i mange land. Komprimert gir det inntrykk av at vitenskapen kan man i alle fall ikke stole på.

Sosial usynliggjøring

Les også om Arenakontroll. Les gjerne om demonisering, selektiv hørsel,  sosial punktering og også om Det usynlige mennesket.

Sosial usynliggjøring er bevisste tiltak for å hindre at sosialt diskrediterte eller demoniserte får tilgang til noen som helst arena å utfolde seg på. Da handler det spesielt om forhold nevnt i Så sosial punktering. Dersom man har fått utviklet et demonisert bilde av den eller de andre, så kan dette best motvirkes med at vi møter de de gjelder, og på den måten utvikler et bilde som er mer uavhengig av fremstillinger. Jeg sier «mer», fordi vi uansett, som følge av demonisering av vedkommende, kombinert og vår egen fantasi også skaper oss et fortolkningsskjema, som kan bli avgjørende i møte med de det gjelder. Så sosial punktering kan slå feil, dersom vi ikke er klar over og bevisst avdemper vårt eget fortolkningsskjema, i slike møter. Det er det som kalles å møte den andre med et «åpent sinn».

Men poenget her er at den eller de som har interesse av å demonisere, på ingen måte er interessert i at det bildet de tegner, skal bli utfordret. Her har man gode emosjonelle virkemidler. Det viktigste er skam. Den eller de demoniserte skammer seg og gjemmer seg bort. I tillegg har vi skam via assosiasjon (Se for eksempel det bråket Mette-Marit fikk etter at det kom frem at hun hadde møtt Jeffrey Epstein en gang).  Dette er skam via assosiasjon, også det samme som sosial kontaminasjon. Utvikling av demonisering skaper altså skam som holder partene borte fra hverandre. I vår tid og kultur har det også vokst frem fenomener som plattformnekt, som jo inngår i en større argumentasjon om hvem som fortjener oppmerksomhet og hvem som ikke fortjener den. Det manglet f.eks. ikke på denne type protester da Trond Giske fikk plass i media, etter at Me-Too skandalen var et faktum. Alt dette baserer seg på det jeg kaller for dårlig menneskesyn, nemlig at noen mennesker er verdig å involvere seg med, mens andre er moralsk uverdig. Denne type personangrep bør fungere som et varselsignal. For nettopp med å usynliggjøre, så skaper manipulatoren seg monopol «sannheten». Dette er med andre ord propaganda.

 

Rammeprovokasjoner

Teknikken forutsetter at manipulatoren har et maktovertak. Ved hjelp av dette maktovertaket kan manipulatoren innføre urimelige restriksjoner og rammevilkår. Dette åpner da for to muligheter:

1)   Protester
Protester innebærer ofte aggresjon, opposisjon eller provokasjon. Alt dette fungerer da som selvoppfyllende profetier som videre kan brukes til å sette offeret i et dårlig lys.

2)   Brudd på rammevilkårene
Jo strammer vilkår, jo større sannsynlighet for at offeret ikke greier å etterleve, eller kan beskyldes for ikke å etterleve vilkårene. Dette kan igjen utløse sanksjoner eller sosial utrenskning, som i verste fall kan innebære at offeret blir «legalt» drept.

Summen av dette er at stramme vilkår i seg selv vedlikeholder og forsterker maktovertaket, samtidig som det legitimerer og rettferdiggjør trakassering og vold mot offeret.

Påskuddsfisking

Dersom de sosiale omgivelsene har åpning for det, er bruken av påskudd en effektiv måte å drive prosessen i retning av egen skjulte agenda. Men påskudd krever at man har noe å klandre motparten for. En motpart som i for stor grad underordner seg kan dermed blir en bremse for prosessens fremgang. Det å fiske etter påskudd handler om provokasjoner. Man provoserer motparten slik at det skaper reaksjoner. Disse reaksjonene, uansett hvilken form de måtte ha, utnyttes da som påskudd for å drive prosessen i ønsket retning. Se også rammeprovokasjoner som blir en del av dette.
Påskuddsfisking er en effektiv metode i sammenhenger hvor man jobber langsomt og skrittvis mot et skjult mål. Det å gå for fort frem blir for litt for synlig og dermed også mulig å gjennomskue. I stedet splittes bevegelsen opp i en rekke små steg, hvor hvert steg ikke er så stort at det vekker mistanke, men likevel representerer fremgang eller i alle fall åpning for fremtidig planlagte steg.
Her er det også viktig å forstå at oppfatning av denne type prosesser som regel inngår i konspirasjonsteorier. De fleste store og omfattende konspirasjonsteorier, inneholder denne type resonnementer i en eller annen form. Mennesker som blir mistenksomme bærer da ofte risiko for å bli stemplet som paranoide, eller som konspirasjonsteoretikere. Så det å gå etter en prosess som fremstår på denne måten utgjør dermed en risiko for å bli sosial diskreditert. Den beste måten å sortere det realistiske fra det urealistiske er å se på konspirasjonens omfang. De fleste store konspirasjonsteorier faller på sin egen urimelighet fordi de overstiger en kritisk masse for hemmelighold. Går man derimot ned i omfang til noen få individer, så er selvsagt det å vurdere denne muligheten et realistisk alternativ.

Det er også viktig å forstå at prosesser som drivers på denne måten ikke nødvendigvis er konspirasjoner, på den måten at aktørene konspirerer åpent sammen. Det holder at aktørenes egeninteresse harmonerer opp mot ønsket utvikling i saken. Da kan aktørene spille sine roller slik at de støtter opp om hverandre. Vi må også trekke med mekanismer som gruppetenkning, alliansesignalisering og sosial investering inn i bildet.

Fordømmelse uansett hva du gjør

Denne er best beskrevet her, som den fjerde av fem hersketeknikker introdusert av Berit Ås. Da handler det om å være utsatt for mennesker eller grupper som åpenbart leter etter noe de kan hakke på og fordømme. Det som kanskje ikke er fullt så lett å sette fingeren på, er teknikker som gjør nesten en hvilken som helst handling kritiserbar. Her er eksempler på slike teknikker:

·       Dobbelstandarder
Det gjelder en standard for oss og en annen for deg. Vi kan fordømme deg for det du gjør, selv om vi selv driver med det samme.

·       Dobbelgarderte bekreftelser
Se også sosial invertering. Dette er teknikker som gjør det mulig å snu hva det skulle være mot den man ønsker å ramme.

·       Påskudd
Det vil si at begrunnelsen for kritikken enten mangler eller den bærer preg av overflatiske eller fjollete grunner. Bruk av påskudd forutsetter ukritiske omgivelser, eller nøytraliserte kontrollinstanser.

·       Tendensiøse fremstillinger

·       Moralsk degradering
Se her og her. Det kan også handle om teknikker som degraderer individets egenverdi. Da kan det handle om at egeninteressen blir til egoisme, eller oppvisning av total mangel på vilje til å forstå.

Det å være flink og oppfinnsom i å finne noe å kritisere motstanderen for, er en viktig del av manipulasjonskompetansen. Teknikken handler alltid om søking etter informasjon som kan snus til påskudd for å kritisere. Som regel handler dette om personangrep med tilhørende diskreditering. Enhver slik kritikkverdig historie kan igjen benyttes som påskudd til å drive prosessen videre i ønsket retning.

Undergraving av troverdighet

Dersom man vet at man har å gjøre med en person som manipulerer, og omstendighetene er slik at manipulering kan forventes, så er det selvsagt grunn til å være på vakt. Men det vi skal være klar over er at manipulasjonskompetanse innebærer evnen til å snu dette bildet slik at aktører, som er i veien for vedkommende, blir de som taper troverdigheten. Avansert manipulasjon handler i stor grad om å nøytralisere mulige motstemmer. På den måten får manipulatoren monopol på «sannheten». Jeg har reflektert litt over troverdigheten her. Det finnes selvsagt utallige kreative varianter for å oppnå dette. Men forskning ville nok kunne avdekket noen mønstre. Kanskje kunne man finne frem til noen «flagg» som kan fungere som indikasjoner på dette. Noen forslag:

1)   Arena-kontroll
Arenakontroll er en indikasjon på informasjonskontroll, noe som er en forutsetning for å kunne undergrave troverdighet.

2)   Fremstillinger som ikke lar seg verifisere
Manipulasjonskompetanse handler i stor grad om kunsten å kunne si det som er nødvendig for å oppnå sine hensikter, sant eller usant, uten noensinne å kunne bli tatt i løgn. Da handler det om nøktern bruk av løgn-instrumentet, og alltid på en slik måte at det ikke lar seg avdekke.

3)   Teknikker for å hindre at mennesker snakker sammen.
Vi har nevnt arenakontroll. Men her finnes selvsagt også andre teknikker. Da snakker vi om informasjonsmonopoler.

4)   Effektiv baktalelse.
Fenomenet baktalelse er beskrevet her og her. Her kommer manipulasjonskompetansen til sin rett. Mennesker som aldri baktaler, er ikke manipulatorer. Bruk av baktalelse er derfor en indikasjon på at vi har med en manipulator å gjøre. Det er ikke en klar indikasjon, for det som fremstilles kan være rettferdig. Men det er grunn til å være på vakt, og ikke minst vurdere rimeligheten i det som fremstilles, og alltid være på utkikk etter muligheter til å verifisere.

Dessuten er jo vesentlig å påpeke at tap av troverdighet er selvforsterkende. Tvil på vedkommendes troverdighet former fortolkinger i negativ retning. Det gjør oss sårbare for å skape selvbekreftelser, som jo igjen sender oss rett i bekreftelsesfellen.

Informasjonsmonopol

Det er lett å lyve, men hva om vedkommende senere snakker med en bedre kilde, så blir jeg avslørt? Hvordan kan jeg drive med omfattende bedrag, og samtidig sikre meg mot at de jeg bedrar, finner ut av det ved å gå til andre kilder? Da ligger det i kortene at jeg må forsøke å hindre dem i å gjøre det.  Det finnes to alternativer. Er jeg en maktperson kan jeg forby, eller bruke trusler. Er jeg en manipulator, så kan jeg jo nettopp bruke manipulasjon til det samme.

En av manipulatorens viktigste våpen er kontroll på narrativet. Ofte handler det om at narrativet må tilpasses hver enkelt aktør. Og da er det viktig at aktørene selv ikke snakker med hverandre. Dermed unngår man avsløring av falske fremstillinger og fabrikasjoner. Løsningen er å etablere et informasjonsmonopol. Informasjonsmonopolet handler da om denne informasjonskontrollen. Og den blir selvsagt implementert alt etter hvor mektig manipulatoren er. Fra gammelt av kjenner vi jo til staters propagandamaskineri. Men stater som har propaganda-maskineri vil også alltid har lover som forbyr utalandske media, og kontakt mellom mennesker over grensene. Man forbyr litteratur og sensurerer interne media.

Dette er statlige informasjonsmonopoler. Måten de er implementert på, gjør dem da også lett å gjennomskue. Men det betyr ingenting så lenge overmakten er overveldende. Da handler det ikke lengre om å «lure deg til å tro». Det er heller at du tvinges til å tro, under trykket av maktens sko over deg. Det er nok en langsiktig virkning at selv om tvangen er åpenbar, så vil regimes «sannheter» sementere seg og ende opp som doktriner som et flertall faktisk godtar og tror på.

Dette gjør det også lett for makthaverne å gjøre som de måtte ville, med overflatiske begrunnelser som påskudd. Nettopp det at det er så lett å gjennomskue, er en maktdemonstrasjon i seg selv. Når en overmakt lyver slik at alle skjønner løgnen, men alle må bukke og bekrefte, er i seg selv et kraftfullt uttrykk for overmaktens suverenitet.

Når man ser dette utenifra, er det lett å riste på hodet, og ikke fatte og begripe at folk kan være så lettlurt. Men da bør man være oppmerksom på at dette kan være mye mer komplisert enn som så. Her slår også refleksjonen om Det tilbedende mennesket inn. Dette handler ikke om at noen er «dumme», men om evnen til å tilpasse seg de rådende forhold. En slik tilpasning kan være det å gi fullt avkall på kritisk tenkning. Det behøver ikke å skje kognitivt. Også dette har vi innebygget i oss i form av mekanismer som alliansesynkronisering, gruppetenkning og ubetinget tillit til «den store leder».

Selvsagt finner vi informasjonsmonopol også i andre sammenhenger. Her er det selvsagt viktig å finne frem til hvilke teknikker som kan benyttes for å forhindre at mennesker snakker sammen.

 

Sekter eller religiøse samfunn kan oppfordre medlemmer til minst mulig kontakt med «verdslige» mennesker. Dette er en vanlig teknikk vi kjenner fra forskjellige religiøse sekter.

En annen teknikk er at man kan stemple offeret eller offergruppen på en slik måte at de vekker avsky eller forakt.

Enda en vanlig teknikk, baserer seg på tribalismen i oss. Man kan gjøre «omgang med fienden» til et lojalitetsspørsmål, slik at kontakt innebærer risiko for å komme på kant med sin egen gruppe. Behandlingen av de såkalte «tyskertøsene» etter krigen er et slikt er et slik utslag.

Enda en kjent teknikk er å være mellom-leder med et ansikt oppover i systemet og et annet nedover i systemet. Her kan man spille på formelle strukturer, som «tjeneste-vei» og normsett som forhindrer kommunikasjon som går utenom mellomlederen. Sanksjonering av varslere er jo også et utbredt fenomen.

Videre har vi jo forskjellige former for Arena-kontroll. Dette er en teknikk som passer best der det finnes formelle innretninger, av type roller, avtaler, formelle regler, restriksjoner osv. Dette er elementer som utmerket kan fungere til å bygge bolverk mot informasjonsflyt og ikke minst isolere brysomme aktører fra å kunne utrykke seg.

Men usynlige måten å gjøre dette på er jo å manipulere mottaker slik at mottaker selv skjermer seg fra alle andre kilder enn «den sanne». Den kraftigste metoden en manipulator kan benytte for å oppnå usynlig informasjonsmonopol er å diskreditere kilden. Vi ser svært mye som ligner på dette i vårt samfunn.

Det kan være at mottaker oppfatter «de andre» som «onde» og ute etter å lure oss. Det kan være at mottaker oppfatter de andre som uverdige, eller skitne, noen man ikke nedverdiger seg til å ha noe med å gjøre. Det kan være at mottaker manipuleres til å oppfatte det som synd, eller illojalt å samtale med andre enn sine egne. Her kan utvikles utallige teknikker hvor mottaker kan manipuleres slik at vedkommende tror dette er noe han kommer på og vil selv.

I dag kjenner vi uttrykket «main-stream» media. Hvem har oppfunnet et slikt uttrykk, som får millioner av mennesker til å skygge unna alt av nyhetsstrømmer fra redaktørstyrte media? Jeg har skrevet om media her. Det å diskreditere redaktørstyrte media er kanskje en av vår tids mest vellykkede strategier for bedrag. Og det fungerer selvforsterkende. Man havner i en informasjonssilo, med ensidig tilpasset informasjon, som jo stadig vedlikeholder og forsterker motivasjonen til å skjerme seg fra all annen informasjon. Dette er et sekterisk trekk, som nå via massemedia er nærmest er blitt globalt.

Men vær oppmerksom hvordan dette kan fungere på alle nivåer, også i vårt hverdagsliv. Vi bør aldri underslå den trolldomskunsten som kreativ baktale kan utgjøre. Vi må være klar over at selve prosessen med å baktale, skaper et lojalitetsbånd mellom baktrerne. I dette ligger det også tribalistiske mekanismer som for eksempel lojalitet. Men det kan også medføre at man slutter å snakke med vedkommende som er offer for baktalen. Dermed er informasjons-barrieren oppstått, som en ren sosial impuls.

Forsvarsmekanismen mot dette handler jo nettopp om å forstå at informasjonen må flyte, og at når man avdekker tendenser til informasjonsmonopol, så bør alarmen gå. Den beste måten å teste det ut på, er å utfordre det. Det å motarbeide informasjonsflyt, er en god indikasjon på manipulasjon. Den beste vaksine er å oppsøke alle kilder, også de vi blir fortalt er «farlige» eller som vi ikke «bør like».

Dobbelstandarder

Dobbelstandard kan beskrives som at det gjelder en standard for meg og en annen for deg. Eller den standard som gjelder for deg, gjelder ikke for meg. Dette er selvsagt ikke uttalt på noen måte. Min hypotese er at det ofte er ubevisst. Da snakker vi narsissistiske trekk hvor den overlegne faktisk er blind for uretten i sin egen praksis. Mine teorier om narsissistisk atferd finner du her. Dette er mekanismer som utløses av opplevelse av overlegenhet. Set som skjer ar en ubalanse i subjektsynlighet. Den overlegne ser seg selv og tar sin egen selvberettigelse som noe absolutt selvfølgelig.  Den underlegnes subjekt blir usynlig med ett unntak: nytelsen av dominans, som jo forutsetter et subjekt å dominere.
Dette har jo nær sammenheng med sosial usynliggjøring. Poenget er at rent intuitivt vil den underlegne ikke bli sett som menneske, og dermed også ignorert som etisk målobjekt. Det er ikke noen man intuitivt ser at man bør ta hensyn til. Derav oppstår dobbelstandarder. Slike dobbelstandarder er best beskrevet her.

Praktisering av dobbelstandarder er en kraftig mekanisme for undertrykkelse av andre. Det er det som gjør det mulig med det som jeg kaller for toleransetrappen, som fungerer slik at den enkeltes sosiale handlingsrom varierer med rang. Summen av dette er at den underlegne får et dramatisk tap av handlingsrom. Praktisering av dobbelstandard vil nødvendigvis fungere selvforsterkende. Jo mer makt jo sterkere dobbelstandarder, jo mindre handlingsrom. Den underlegne svekkes og den mektige styrker. Vi har altså et omvendt maktfordelingsprinsipp i denne mekanismen.

Vi må også være klar over at dette er mekanismer som fungerer på gruppenivå. Er man en del av en gruppe som opplever seg selv overlegen, så utløser dette nøyaktig de samme mekanismene. Bare at nå forsterkes dette enda mer av gruppetenknings-mekanismer. På den måten ligger for eksempel rasisme latent i enhver majoritet.

Det er åpenbart at det modne samfunn må ha på plass innretninger for å fange opp dette og holde det nede.

Arenablending

Dette er en mer subtil form for arenakontroll. Det er kombinasjonen av baktalelse og falsk vennlighet. Med andre ord er dette også en variant av dobbelansikt. Man kritiserer vedkommende bak ryggen, men møter alltid vedkommende med smil, falsk støtte og vennlighet.  Man bare snakker etter munnen, jatter hit og dit og unngår uønskede temaer. Dette fungerer som arenablending fordi offeret ikke vet om kritikken mot ham og er derfor ute av stand til å møte den. Dette kan også arte seg som at ofret faktisk skjønner at han kritiseres, men får aldri høre argumentene, og må bare gjette på hva det kan være. Det handler jo igjen om at han ikke tilbys en arena hvor han konfronteres og kan ta stilling, eller møte dette på noen måte.
En slik blending er som regel intendert. Da handler det ikke nødvendigvis om bevisst intensjon, men like ofte om en følelse av motvilje eller vegring mot å gjøre det. Uansett så handler dette som regel om å beskytte narrativet. For ofte er det narrativet som er magien her. Kritikken av vedkommende fungerer ofte som sosial valuta for de som utøver dette, eller det kan passe inn i et større spill, eller det kan handle om risiko for å bli avslørt med spill, i form av falske fremstillinger, fabrikasjoner eller overdramatiseringer. Det å utvikle et narrativ i en sosial sammenheng innebærer alltid en risiko for at svakheter kan bli avslørt og dermed også sette opphavspersonen i forlegenhet.
Følgelig er arenablending en type forsvarsmekanisme for å unngå slike ting.

 

Subtil kommunikasjon

Subtil kommunikasjon er signaler som sendes, bevisst gjennom ordvalg eller atferd.  Det handler ofte om rangeringsmekanismer. Altså atferd eller ordvalg som signaliserer uvilje, mistillit, arroganse, forakt osv. Dette har mange paralleller til begrepet «mikroaggresjon». Men her har jeg altså reservert begrepet til at man er bevisst på sin holdning. Men siden holdningen er negativ, og man ønsker å unngå konfrontasjon, så signaliseres det på en måte som gjør det vanskelig å møte det på noen måte.

En ansatt kom ikke overens med en vanskelig sjef. Han fant seg ny jobb, og sa opp den gamle jobben. Så ba han om en attest, hvor sjefen formulerer seg slik «XXX har jobbet hos oss siden yyy, og slutter hos oss av egen fri vilje». Dette er eksempel på subtil kommunikasjon.  En slik attest er ubrukelig, fordi «slutter hos oss av egen fri vilje» gir et subtilt signal om at her har det vært ugreie. En naturlig formulering ville vært, «slutter dessverre hos oss for å begynne i ny jobb».

Selvsagt ligger det mye subtil kommunikasjon i måten man bruker ordene på (retorikk).  Her er to måter å si det samme på:

1)   Det er dårlige grenser mellom familiemedlemmene i Annes familie? De er veldig tette.

2)   Anne har god støtte i sitt familienettverk. Her har hun mange og åpne og nære relasjoner.

Det er lett å se hvilken av formuleringene uttrykker velvilje, og hvilken som signaliserer uvilje. Dersom det er en autoritetsperson som uttrykker alternativ 1, så gir dette subtile signaler av hvilken holdning vedkommende har.

Men subtil kommunikasjon behøver ikke bare å handle om tale. Det kan også manifestere seg i handlinger. Det å ikke le av Pers morsomhet, er en sikker måte å kommunisere negativ holdning på. Det å nekte barnet å være sammen med nabobarnet, er en måte å fortelle barnet at det er noe galt med naboens familie.

Subtil kommunikasjon kan tjene minst to formål. Først og fremst er den egnet til å bryte ned den rom rammes, psykisk (psykisk vold) på en måte som er vanskelig å forsvare seg mot. For det andre er den egnet til å bryte ned den som rammes sosialt; å spre uviljen eller forakten mot vedkommende i det sosiale nettverket (sosial vold).

Manipulasjons-kamuflasje

Det er selvsagt ikke mulig å manipulere dersom man ikke har teknikker for å kamuflere det man gjør. Men sannsynligvis er kamuflasjeteknikkene langt mer avansert og omfattende enn mange er klar over.

En dyktig manipulator lyver ikke mer enn absolutt nødvendig. En lyst-løgner eller en vane-lyver er absolutt inne på skalaen for manipulasjon. Men det blir feil å kalle dem dyktige. Dersom man har litt systematisk sporing og etterprøving vil slike ofte lett bli avslørt.

Manipulativ kommunikasjon er kunsten å si det som er nødvendig for å oppnå sitt mål uten å bli tatt for løgn eller tendensiøse fremstillinger. Da sier det seg selv at minimering av løgnens omfang minimerer risikoen for å bli avslørt.
Jeg har tidligere sitert psykologen og advokaten Grethe Nordhelle som sier:
Manipulerende personer er ofte gode historiefortellere som doserer usannhetene i passende porsjoner slik at det er vanskelig å oppdage løgnene.[4]

Et annet vesentlig aspekt er at det løgnen må være vanskelig å etterprøve. Dette kan skje ved at man er eneste kilde, men også ved at løgnen kombineres med arenakontroll eller andre manipulative teknikker som hindrer at aktører snakker sammen. Det kan skje ved å skape mistro mellom mennesker.

Men vi har også andre kamuflasjeteknikker som handler om å fremstå som troverdig, likefrem og velvillig, men likevel arbeide for det motsatte i det skjulte. Det er det som kalles for å ha en skjult agenda.

Dette er teknikker som utnytter det faktum at vi ikke kan observere andres motiver direkte. De kan kun avledes ut fra atferd. Det blir alltid spekulativt fordi enhver handling har konsekvenser som sprer seg som ringer i vann. Det vil si den kan ha et mangfold av effekter. Handlingen kan fremstå som å tjene «det gode formål», men at den «tilfeldigvis» har noen «bieffekter» som vedkommende tjener på. Ordtaket «følg pengene», baserer seg nøyaktig på denne innsikten. Måten å møte dette på er å påpeke slike «bieffekter» som tilfeldigvis tjener avsenders interesse. Særlig dersom et handlingsmønster ser ut til å peke i samme retning hele tiden.

Handlinger hvor vikarierende motiver mistenkes kan også analyseres opp mot begrunnelser. Dersom begrunnelsene fremstår som overflatiske og lite holdbare, så er det indikatorer på påskudd.

Påskudd kan defineres som svake, fjollete, overflatiske eller spekulative begrunnelser for det man gjør.

Nytale

Uttrykket er velkjent fra George Orwells roman 1984, hvor ladede ord som Kjærlighet ble brukt om departementet der man drev med tortur, og Sannhet ble brukt om departementet der man drev med desinformasjon. Dette er en del av det jeg kaller for vulgarisering, som beskrevet her. Da handler det spesifikt om misbruk av språket, for å oppnå gjerne en tvingende overtalende effekt. Eksempler fra religionens område kan du finne her og her. Misbruk av ladede begreper medfører det jeg kaller for begrepsinflasjon. Iveren etter å stemple og tildele karakteristikker, undergraver med andre ord språket.
Poenget er at dette ofte kan være vanskelig å gjennomskue, særlig når det er maktmennesker og elite som valser over oss og definerer sine historier på denne måten. I den grad vi ikke gjennomskuer dette, så blir det manipulerende.
Tendensen til å snu ord, kan ofte handle om tildekning, særlig av egne narsissistiske trekk. Man kan for eksempel være veldig opptatt av «sannhet» enda man selv driver med utstrakt desinformasjon. Man kan være velig opptatt av «tillit» selv om man bevisst bedrar. Man kan være veldig opptatt av respekt, på tross av at man selv er nedlatende og kontrollerende. Jeg tror de fleste av oss har erfaring med slikt.

 

Intenderte misforståelser

Intenderte misforståelser handler om at man misforstår med vilje. Egentlig misforstår man ikke, men man later som man gjør det for å oppnå en skjult agenda. Jeg har skrevet om reelle misforståelser her.
Bruk av intenderte misforståelser er en teknikk som først og fremst brukes som en del av en kampanje for å diskreditere en motpart. Her kan teknikkene være mange. Man kan «omskrive» hva vedkommende sa, eller man kan legge annet innhold i ordene, eller man kan fortolke ordene i verste mening, eller man kan postulere verst mulig intensjon bak motpartens budskap.

Teknikkene baserer seg i all hovedsak på de mekanismene man kan finne bak reelle misforståelser. Det å misforstå på denne måten kan være gjennomsiktig for omgivelsene. Da snakker vi om maktdemonstrasjon; en aktør som vet at misforståelsen blir gjennomskuet, men som også vet at ingen tør å motsi dette, og at denne misforståelsen dermed blir stående som sannheten. Vi snakker da om høy sosial definisjonsmakt. Det er den sosiale posisjonen som skaper det sosiale handlingsrommet som gjør en slik strategi mulig.
Mennesker med lavere sosial kompetanse kan da «misforstå» dette i form av at man tror at vedkommende og hans omgivelser faktisk misforstår dette lett gjennomskuelige. Det leder til at man undervurderer, både manipulatoren, og hans omgivelser.

Det samme gjelder jo egentlig generelt. Det vil si at den som blir misforstått, jo vil vite med hundre prosent sikkerhet at det er det som er tilfelle, vil jo fristes til å tape tilliten til dømmekraften til den som fremstår å misforstå. Det leder jo også til undervurdering, noe som kan gir blod på tann i form av håp om å kunne vinne frem på sikt. Det øker risikoen for enda hardere tilbakeslag.
Men dersom den misforståtte faktisk forstår at det er intendert, så vil jo dette være et signal om vedkommendes uvilje mot en, og også intensjonen om å ramme vedkommende.

Og det er selvsagt en svært frustrerende situasjon, særlig dersom det viser seg at omgivelsene kjøper den «sannheten» som manipulatoren forsøker å skape. Og når «sannheten» først har sementert seg, så vil dette selvforsterkes fordi denne sannheten da vil inngå i omgivelsenes fortolkning av den misforståttes videre utsagn og handlinger.
Det er det som gjør en slik strategi så effektiv, dersom manipulatoren lykkes med den.

 

Den sosiale Investeringsfellen

Dette handler om at manipulatorer kan få mennesker i sin makt dersom de klarer å få dem sosialt investert. Det vil si at offeret har gjort noe, som vedkommende forstår kan oppfattes som tvilsomt, og som er lite interessert i å bli konfrontert med det de har vært med på. Dette er da gjort i samarbeid med manipulatoren, og det åpner for at manipulatoren kan får et maktovertak på minst to forskjellige måter. For det første skaper dette et skjebnefellesskap mellom manipulator og offer. Det betyr konsekvenser for dem begge, dersom spillet bryter sammen. Dette skaper motivasjon for en sterk allianse mellom partene, med tilhørende innsats for å få spillet til å lykkes.

Men det kan også handle om at det er offeret som er lokket til handlinger som dårlig tåler dagens lys. Dette gir manipulatoren et enda kraftigere overtak fordi vedkommende kan trues med å bli utlevert. Et eksempel på dette er jo en kjent teknikk for såkalt «grooming». Manipulatoren får offeret til å sende ham bilder av seg selv. Kanskje først lettkledd i utfordrende posisjoner. Det er nok. En underliggende trussel om å videreformidle bildene, er nok til å skape maktovertak til å sende enda mer utfordrende bilder. Slik fanges offeret stadig dypere inn i manipulatorens fangenett.

Enda en variant er når manipulatoren skaper en så nær relasjon at offeret selv utleverer seg slik at manipulatoren får greie på sensitive hemmeligheter. Igjen ender det med maktovertak underliggende trusler om utlevering.
Den sosiale investeringsfellen passer også godt sammen med fenomenet «flying monkeys», som jo nettopp er hjelpere som utfører «det skitne arbeidet» for manipulatoren. Dette skaper jo samme effekt. Så snart dette er på gang, så bindes miljøet sterkere sammen. På den måten skaper manipulatoren sitt maktsentrum.

 

Strategisk intoleranse

Strategisk intoleranse kan defineres slik:

Opportunistisk moralsk indignasjon som egentlig er motivert av utsikter til egen fortjeneste eller tilfredsstillelse

Dette er nær beslektet med vilkårlig intoleranse, som jeg har beskrevet her. Forskjellen er når dette bevisst brukes som hersketeknikk eller manipulasjon. Litt personlig: Gjennom oppvekst og personlig utvikling har jeg utviklet et syn på smålig intoleranse, ikke bare som uetisk, men også som avslørende. Det har representert en fristelse til å undervurdere den intolerante, og avskrive vedkommende som perspektivløs og filosofisk analfabet.

Hvor feil kan man ta.  Da handler det ikke om mitt moralske syn på smålig intoleranse, men heller om at jeg ikke har forstått dybden og kraften av dette i det sosiale spill. Jeg må jo ha vært svært naiv som trodde at dette var noe min kultur og menneskeheten ville vokse av seg i løpet av min generasjon. Men selvsagt er det feil, nettopp fordi det er så kraftige virkemidler i det sosiale spill.

Det å oppnå gjennomslag for overreaksjoner på bagateller skaper kraftige våpen for å skaffe seg sosialt overtak på andre mennesker. Oppfattelse av brudd på etikette, normer og moralbrudd er de viktigste ingredienser i pakker for å demonisere andre mennesker. Fristelsen er latent når suppen av smålige sosiale normer har kokt seg inn, og godgjort seg over tid. Strenge sosiale normer er et eldorado for manipulatorer. Men om ikke det er nok, så kan man alltids konstruere noen her og nå. Dette gir særlig god respons dersom manipulatoren har en latent forakt å spille på, eller selv har klart å etablere et sosialt brohode av forakt. Da kobles normal-menneskets kritiske evner ut av spill, og arenaen er fullt ut åpen til overdramatisering, blåse opp detaljer, lete etter feil og sårbarheter. Dette fungerer som mat for baktalelse, åpne anklager og påskudd for å kunne stramme skruen ytterligere til.

Teknikken handler som sagt om å lete etter, og konstruere feil. Dette materialet brukes så videre til å utvikle diskrediterende narrativ i miljøet. Og det kan brukes i form av åpen konfrontasjon, for eksempel i den hensikt å bryte ned individet mentalt og sosialt.
Teknikken forutsetter toleranserom for å kunne angripe andre, være moralsk indignert, utrykke bestyrtelse og fornærmelse og baktale andre. Det som ofte skjer i et sosialt miljø, er at selve prosessen skaper moralsk asymmetri.  Det vil si at offeret på ingen måte har tilgang til de samme virkemidlene. I den grad offeret protesterer, fungerer jo dette som påskuddsfisking som deretter fungerer selvforsterkende. Mennesker som er offer for denne type prosesser, er avhengig av enten å komme seg unna manipulatorens sosiale nedslagsfelt, eller at noen med den sosiale kredittverdigheten i behold, står opp for vedkommende. Det er nok sjelden, da det å stå opp mot et miljø på denne måten kan ha en knusende sosial kostnad.

 

Psykisk nedbrytning

Dersom prosessen har høy grad av maktovertak, kan en bevisst strategi være psykisk nedbrytning. Teknikkene kan være mange. Jeg har vært inne på noe av dette her og her.  Generelt handler dette om å bryte ned enhver motstand, ikke bare ved å vise at den er nytteløs, men også at den utgjør risiko for sanksjoner. Sanksjoner er som regel fordekte. Den mest treffende sanksjonen er at motstanden medfører det absolutt motsatte av hva som var hensikten med motstanden.
Psykisk nedbrytning er et svært kraftig virkemiddel, som åpenbart går inn under betegnelsen sosial vold, og på grunn av den styrkemessige ubalansen faller det også inn under betegnelsen overgrep. Det medfører sannsynligvis betydelig risiko for helsen, både psykisk og fysisk. Det er åpenbart svært umoralsk. Likevel er det ikke lover mot dette. Og overtrederen kan ofte være det offentlige selv.

 

Diskreditering

Diskreditering handler om målrettede handlinger i den hensikt å gjøre individet sosialt stum. Det vil si at de sosiale omgivelsene tenker så negativt om individet at det utøves streng arenakontroll for aktivt å hemme individets sosiale utfoldelse. Dette kan skje ved hjelp av demonisering, sosial stempling osv.  I vår tid snakker man om såkalte «drittpakker». Da handler det om sosial vold, særlig i form av angrep på individets moralske kapitalbase. Selv i vår tid, med vårt kunnskapsnivå, så er fortsatt seksuelle drittpakker noe av det mest effektive på markedet. Men, særlig i samfunn som preges av dekadanse som kan forekomsten av vilkårlig intoleranse være noe som gjennomsyrer mentaliteten. Da fungerer dette som sosial valuta som kan investeres i effektive drittpakker.

Poenget med alt dette er å ødelegge individet sosialt. På den måten kan man både nøytralisere individets sosiale forsvarsevne, men også skape demonforestillinger som kan leve og gjøre sin virkning i kulturen (identitetsdominans).

Diskrediteringens sluttprodukt handler altså om at individet isoleres eller nøytraliseres sosialt. Dette vil da også bryte ned individets forsvarsevne, slik at det blir umulig å komme tilbake igjen. Effekten er ofte usynlig på den måten at grunnene til nøytraliseringen oppfattes helt naturlig og ureflektert.

Man kan være kommet i tro på at vedkommende har bias, er manipulerende eller mangler grunnleggende forståelse, eller er forført eller bergtatt. Vedkommende kan også fremstilles som en bråkmaker, oppvigler eller kverulant. Man kan også tegne et demoniserende bilde av vedkommende. Det kan hefte noe ved vedkommende. Teknikker kan være moralske hersketeknikker i form av moralsk indignasjon eller strategisk intoleranse. Typisk oppfattes vedkommende å være i en mindreverdig posisjon, og i opprør.
Hele poenget med diskreditering er å skade vedkommendes etos på en slik måte at han mister sin sosiale eksistens. På den måten kan han bare rope og skrike så mye han vil. Ingen tar vedkommende høytidelig. Dette blir jo ofte selvforsterkende da det kan drive mennesker til stadig kraftigere virkemidler i sitt forsøk på å bli hørt eller forstått. Sterke virkemidler vil i sin tur bli tolket som en bekreftelse på vedkommendes diskreditt. Dermed ender vedkommende med selv å fullføre det verk som manipulatoren har påbegynt.

 

Strategisk våpensnuing

Min strategi mot forskjellige former for maktmisbruk er jo forsøke på å navngi teknikker og fenomener, på en slik måte at de kan utvikles, reflekteres over og til sist benyttes til å påpeke uretten der når den skjer. Dette er en strategi mange har brukt før meg, og jeg benytter da også gladelig andres kreative oppfinnelser, der de tjener den hensikt og har den effekt som jeg beskriver. Men selvsagt betyr dette at noe lykkes med å etablere et begrep i den hensikt å påpeke og begrense urett, så er risikoen alltid til stede for at det kan snus og bli til et virkemiddel i hendene nettopp på maktmisbrukere. Sigrid Solund påpeker dette ganske humoristisk i sin bok om hersketeknikker, at det å rope at «det er en hersketeknikk» også i seg selv kan fungere som en hersketeknikk.

I skrivende stund har vi Ukrainakrigen gående. Her er jo nazist-stemplet på den ukrainske ledelsen et godt eksempel på denne type misbruk. Det å utvikle begreper i den sjangeren som jeg gjør her, innebærer med andre ord også en latent risiko for misbruk. Mye av det jeg har skrevet om i «det moralsk indignerte menneske» handler om dette. Det handler også om utvikling av intoleranse, særlig asymmetrisk. Den som har definisjonsmakten er svært villig til å bruke slike moralske begreper, ofte skapt med god intensjon, i sin tjeneste.

 

 

Rettferdiggjøring

Rettferdiggjøring går i korthet ut på en type retorikk som argumenterer for å få dårlige handlinger til å bli bedømt som gode, eller rettferdige handlinger. Les mer om det her.

 

Det irrasjonelle skrekkvelde

Noen ganger fristes man til å tro at overmakten er dum, eller irrasjonell. Men det er sjeldent tilfelle. Når overmakten oppgir det som oppfattes som irrasjonelle grunner for et eller annet uforståelig valg, så kan dette handle om sosial rasjonalitet. Det vil si at både den irrasjonelle beslutning med tilhørende handlinger i seg selv er virkemidler med helt andre sosiale formål. Det irrasjonelle kan da tolkes som et signal på at noe slikt er tilfelle. Man kan tolke det som en foreldre-barn kommunikasjon hvor mottaker må tolke seg selv som mindreverdig fordi kommunikasjonen ikke adresserer den voksne kognitive funksjonen. Om man tolker det for å være utilsiktet at man gjennomskuer argumentene er det nærliggende å tenke at dette dreier seg om ren foreldreatferd. Men det er også mulig med andre hypoteser. Argumentasjonen kan være så dum at overmakten må skjønne at den blir gjennomskuet. Da er nettopp dette et signal om et skrekkvelde som det ikke kan argumenteres med. Signalet er:

Jeg kan gjøre hva jeg vil og komme unna med det uten å begrunne det.

Det kan igjen tolkes som et signal om at overmakten er diktatorisk, og kan hverken forstås eller argumenteres med. Med andre ord et uforutsigbart skrekkvelde. Andre, alternative tolkninger kan rett og slett være at det dreier seg om ren plaging.

Overtolkningsmakt

Vitenskapelig kritisk tenkning handler om å danne seg hypoteser som forklaring på fenomener. Så gjør man alt man kan for å motbevise disse. Tro og religion er ofte forskjellige på den måten at man danner seg en tro, så søker man, tolker og sorterer for å finne alle elementer som bekrefter denne troen. Det er det jeg kaller for kunnskapens gravitasjonslov. Dette fenomenet kan brukes, bevisst eller ubevisst til å skape en sosial sannhet.

Som eksempel kan vi ta utgangspunkt i en påstand som at:

Du har vært utsatt for en bilulykke.
Dette er ikke en hypotese, det er noe jeg tror, eller noe jeg føler at jeg vet.

Nå kan du i første omgang bare benekte det.  Min tolkning blir da slik:

Ikke bare har du vært utsatt for en bilulykke, men du har også noe å skjule, for du forsøker jo å benekte det.

Om jeg nå går i politiets registre og ikke finner noen spor av dette der, så bekreftes min mistanke ytterligere:

Du har latt være å melde fra til politiet. Det bekrefter jo at her er det noe muffens som du prøver å skjule. Det må jo være at du var alkoholpåvirket.

Du forsvarer deg med at du sjelden eller aldri drikker alkohol.

Aha.. mannen er alkoholiker og sliter derfor med å holde seg unna alkohol. Ja dette blir mer og mer alvorlig.

Du forsvarer deg med at du omtrent aldri kjøper noe på vinmonopolet.

Aha.. så han kjøper alkoholen illegalt, det er jo nettopp for å skjule at han har et alvorlig alkoholproblem.

Dette eksemplet kunne vi selvsagt videreutviklet helt til vi hadde nok til å tiltale deg for alkoholpåvirket kjøring, og for illegal omsetning av alkohol. Nå kan jo dette eksemplet virke helt banalt. Men jeg kan forsikre om at denne type overtolkninger hele tiden skjer som en del av det sosiale spill. Hele miljøer eller gruppe lar seg ofte villig fange inn i denne slags forestillinger. Når man er mange sammen så blir dette til en selvbekreftelse i seg selv. Og det er her maktmekanismen ligger. For om man har nok karisma og gode retoriske evner så er veien ofte åpen for at man skaper den sannhet man vil ha og som passer med ens egne formål. Her er et annet eksempel fra virkeligheten. Det handler om saken mot fetteren i Birgitte Tengs saken: Hypotesen er at fetteren begikk drapet. Dette går da over fra å være en hypotese til å bli en tro. Når dette er etablert «sannhet» hvordan fortolker man da at:

1)   Fetteren husker ikke drapet:

a.    Det er fortrengt, han vet ikke selv at han har gjort det.
Bygger på en teori som vi i dag vet ikke holder mål. Det at fetteren ikke husker, tas som en bekreftelse på at han må ha gjort det. Dette var da så traumatisk at han har glemt det.

2)   Fetteren benekter drapet

a.    Det er psykiske forsvarsmekanismer som hindrer han i å fortelle det.
Det tas som en bekreftelse, fordi ellers hadde han jo ikke hatt slike forsvarsmekanismer.

3)   Fetteren innrømmer drapet

a.    Ja der kan du se …

I barnefordelingssaker, kan man til tider finne følgende resonnement: Det heter seg at barnets stemme skal høres. Men så kan det være at man ønsker å gi omsorgsretten til den parten som barnet ikke ønsker. Altså: Barnet ønsker å være hos A, men f.eks. psykologisk sakkyndig mener B. Dersom barnet gav uttrykk for B, så vil sakkyndige ta det som en bekreftelse på at han har rett. Dersom barnet derimot gav uttrykk for A, så kan sakkyndige bare si at barnet egentlig ønsker å være hos B, men gir uttrykk for A, på grunn av lojalitet. Og har kan det faktum at barnet uttrykker lojalitet, tas som en bekreftelse at det jo må være noe galt med forelder B, siden vedkommende er i behov for barnets lojalitet.
Jeg kaller denne måten å resonnere på, for «dobbel-gardert bekreftelsesfelle». Det handler om den kreativitet som skal til for å ta fakta, som åpenbart går imot egen oppfatning, og komme opp med ad-hoc hypoteser som snur fakta til bekreftelse på egen oppfatning. Dette er den velkjente bekreftelsesfellen. Og den bygger på opplevelsen «å vite at min oppfatning er rett» og fortolke alt annet i lys av dette.
Selvsagt behøver ikke dette nødvendigvis å handle om resonnement. Ofte handler det om spill. Da kaller jeg det ofte for språkhandlinger. Det vil si man vet om svakheten i dette, men prestisje og sosialt spill gir et motiv for å tviholde på egen oppfatning. Det kan til og med gå så langt at dette er en alfa-strategi som demonstrerer egen definisjonsmakt: Alle vet jeg lyver, men alle må bøye seg for løgnen, det demonstrerer min makt.

Det ligger en enorm styrke i det å evne og skape andre menneskers forestillingsverden ved hjelp av denne type teknikker. Motmakten er selvsagt et miljø gjennomsyret av evne til kritisk tenkning og refleksjon. Eller det kan være den naive analytikeren som bare bryter ut av seg «Men keiseren er jo naken …».
Maktmennesker hater slike.

 

Definisjonsmakt

Definisjonsmakt er nært beslektet med overtolkning og informasjonsmakt. Innenfor en del totalitære politiske systemer er det vel slik at virkeligheten ikke erkjennes, den defineres. Sannheten blir en sentral størrelse i det politiske spill. Den som har kraften til å definere sannheten, eier den og har med det en effektiv fordel. Og nå snakker jeg ikke om den nære åpenbare virkeligheten som vi alle lett kan ta og se og føle på. Det skal svært mye til å få et menneske til å tro at det ser et fjell som ikke eksisterer. Og i den grad man mislykkes er jo troverdigheten tapt. Nei, det vi snakker om er selvsagt de delene av virkeligheten som er vanskelig tilgjengelig for oss. Og her kommer vi jo selvsagt inn på de store spørsmålene: liv og død, kosmologi, eksistens og moral, andres mentale univers og det sosiale univers. Men opp mot maktmekanismer så er det kanskje individets mentale univers som er mest interessant her. Vi kan ikke se andre mentale univers enn vårt eget. I det sosiale spill er jo det ofte en fordel, men det kan også bli til de grader misbrukt. Tenk deg Ahmed Hattemaker som anklages for ikke å ha møtt opp på den siste fredags-bønnen.  Om det kun handler om forglemmelse kan han kanskje slippe unna med pisking. Dersom det er snakk om ren ulydighet, blir han et hode kortere denne ettermiddagen. Og her nytter det vel ikke så veldig mye hva som kommer ut av munnen på stakkars Ahmed, og det blir opp til en dommer å «definere» den virkelighetsoppfatning som skal legges til grunn. Og her kan mange ting kom inn i bildet, som for eksempel at Ahmeds far var med på laget som ydmyket dommerens favorittlag for 15 år siden. Det teller vel i retning av at Ahmed slett ikke har glemt noe som helst, bare uteblitt i ren ulydighet. Så lyver han da i tillegg, når han sier at han glemte. Det skjerper omstendighetene.

Anti-realisme

Realisme handler om søken etter å forstå virkeligheten. Anti-realisme handler om å gjøre dette irrelevant. På den ene siden har vi det fysiske kosmos, altså virkeligheten. Virkeligheten har den egenskapen at den er tilgjengelig for alle menneskers erkjennelse. Dette er det fellesmenneskelige aspektet som danner basis for all vitenskap og forsøk på realitetsorientering. Det, vi merker oss, er at dette er et domene som fungerer som en ytre referanseramme uavhengig av hva den enkelte måtte mene. Veier steinen utenfor ett eller to tonn? Vel det handler om et prosjekt for å veie steinen. Og resultatet er objektivt. I et slikt regime ville selv Donald Trump måtte bøye seg for resultatet.

På den andre siden har vi det sosiale univers. Svakheten ved erkjennelse av det sosiale univers er allerede beskrevet. Det åpner igjen rommet for definisjonsmakt. Vi innser at jo mindre det sosiale univers realitetsorienteres, desto større rom gir dette for definisjonsmakt. Dette kan fremstilles slik:

Dersom vi ser dette i alfa-menneskets maktperspektiv, så er det åpenbart at jo større del av det definerbare vinduet som inngår i det sosiale univers, desto større er maktpotensialet for den som har definisjonsmakten. For den som eier «sannheten» er jo den som styrer den kollektive virkelighetsoppfatningen. For vi mennesker agerer ikke bare på fysisk makt, en pistol mot pannen, men også med utgangspunkt i hva vi tror. Og det er jo så mye enklere å kontrollere «roboten» gjennom styringsmodulen, i stedet for stadig å måtte destruere de som ikke gjør som man vil.

En refleksjon er at en anti-realistisk grunnholdning kun er mulig for mennesker som bæres på gullstol av det sosiale miljøet rundt dem. Havner man alene ute i villmarken, en vinterdag, så kan man nok definere og ønske så mye man vil, men da er de harde realiteter så påtrengende at det er snakk om liv eller død. Menneskets kamp mot naturkreftene krever forståelse, ingeniørtenkning og realitetsorientering. Dette er overlevelseskriterier. Det er først når den sosiale beskyttelsesmur blir så feit at individet ikke lengre konfronteres med realiteter, at anti-realisme er mulig. Til gjengjeld er det da også en kraftig sosial strategi, for å få kontroll på Jørgen Hattemaker, slik at han fortsetter å bære alfa-mennesket på gullstol.

Summen av dette er altså at det er en del av den dominante natur å ta kontroll på virkelighetsoppfatningen, selv om det innebærer å gå på akkord med realitetene. Det gir en drivkraft til å ville undergrave vitenskap og realitetsorientering. Allmenn vitenskapelig kunnskap er dermed en trussel mot alfa-mennesket. Det er viktig å være klar over dette. For det betyr at samfunnets fremdyrking av vitenskap også har en demokratisk side ved seg.

   

Sosial definering (Identitetsdominans)

Sosial definering handler om å presse individer inn i ønskede roller som det måtte passe, enten vedkommende liker det eller ikke. Det kan minne litt om maursamfunnet. For her er det jo slik at om man blir arbeider, dronning eller soldat avhenger av hvilket fôr man får. På den måten formes individene inn i maursamfunnets naturlige harmoni. I menneskesamfunnet handler ikke dette om foring, men om sosial definisjonsmakt. Det å definere mennesker i det sosiale universet, er å skape en «sannhet» om det enkelte individ. Denne sannheten består av forskjellige former for personangrep, karakteristikker, stigmatisering, overtolkning eller en eller annen form for sosial stempling. Dette lar seg gjøre fordi dette involverer to typer univers hvor verifisering er vanskelig. Det ene universet er fortiden. Vår oppfatning av fortiden er ikke direkte verifiserbar. Vi kan kun erkjenne fortiden gjennom vårt minne og gjennom fortolkning av nåtiden. Fortiden eksisterer gjennom historier. Historier er skapt og konstruert av mennesker. Sammenhengen med hva som virkelig skjedde er ofte usikker. Historier danner bakgrunnen for måten vi fortolker nåtiden på, og påvirker dermed hvordan vi fortolker andre mennesker. Den som har makt til å diktere historiene, vil dermed også ha makt i det sosiale spill. Alt dette gir store rom for tilpasning av fakta.

Så har vi det sosiale univers, som heller ikke er lett å verifisere. Det har jeg skrevet litt om her.  Noen teknikker er beskrevet her. En viktig teknikk er det jeg kaller for dobbelgarderte bekreftelser. Det er en metode å nøytralisere empiriske data på, ved å omtolke det som taler mot påstanden, slik at det likevel passer.

Til sammen skaper dette handlingsrommet for definisjonsmakten. Så er det jo slik at det å bli definert i en rolle ofte skaper selvoppfyllende profetier. På den måten blir ofte individet sjanseløst i sitt forsøk på å bryte ut av dette.

Det å definere andre mennesker er en krenkelse. Dette er en atferd som degraderer menneskeverdet, og dermed også umoralsk. I tillegg til å være svært nedverdigende, fungerer dette selvsagt også undertrykkende.  Individet går ofte fra å være individ til å bli en kategori, en sortering, et avvik som kan defineres inn og ut av menneskeheten. På den måten kan det sosiale maktsentrum oppnå stor makt og kontroll over enkeltmennesker eller grupper. Forsøk på å sprenge seg ut av dette kan møtes med alt fra aggresjon til moralsk indignasjon. Individet kan risikere alt fra å bli latterliggjort til diskreditering til demonisering. Da tapes selvsagt enhver mulighet til å forsvare seg (tap av etos). For hvert eneste utsagn overtolkes i henhold til sannhetsdefinisjonen. Ofte signaliseres det jeg kaller for det sosiale dødsbudskap. Man kan dø som menneske i sosial sammenheng, lenge før man dør som kropp. Da handler det om at subjektet nøytraliseres, og individets status som «aktør» reduseres heller til å være «et fenomen», eller et «problem», eller en «belastning».  Umenneskeliggjøringen åpner da døren på vidt gap for å utsette vedkommende eller vedkommende gruppe for den vold eller mishandling man synes de fortjener i kraft av sin umenneskelighet.

I moderne samfunn handler ofte definisjonsmakten om hvem som har tilgang til å sette agendaen, stille de riktige spørsmålene og ha kontroll på hvordan svarene skal finnes. Da snakker vi om arenakontroll.

Det handler også om å sette standarden for det politisk korrekte. Og det handler om å dirigere hvordan man forholder seg til avvik. Bagateller kan blåses opp og ut av proporsjoner mens mer alvorlige forhold glatt kan bli oversett, alt etter hva som måtte være formålstjenlig. Selvsagt handler dette også om hvem som blir sett og hvem som blir ignorert, og videre om tilgang til en arena for utveksling av tanker. Tilgang til arena gir synlighet. En viktig del av det sosiale spill er å begrense slike tilganger til de som er negativt definert, slik at de ikke får mulighet til å demonstrere avvik fra den definerte rollen. Dette handler jo selvsagt mye om allianser, sosial kapital, og destruksjonsmakt.

Et viktig redskap til utøvelse av sosial definisjonsmakt er bekreftelsesfellen og spesielt den dobbelgarderte bekreftelse. Denne teknikken, som jo egentlig er en feilslutning, representerer et kraftig verktøy til frikobling fra realitetene, eller virkeligheten. Det handler kort og godt om at, uansett hva vi observerer eller måler, så snur man dette til å passe inn i med egne prefererte forestillinger. Det vil si at alle prosesser som «sjekker fakta», blir skinnprosesser fordi kreative fortolkninger blokkerer for oppriktig erkjennelse.

Det er også verdt å bemerke drivkraften bak dette ofte kan reduseres til aggressivt begjær, og videre til menneskets tilbøyelighet til «å gjenskape steinalderen».  Maktmennesker opprettholder sin berettigelse ved å forsterke forestillingen om farlige, upålitelige eller onde demoner der ute. Det skaper behov for helter som kan beskytte og opprettholde tryggheten.
Det å bli definert inn i en negativ sosial rolle medfører ofte selvforsterkning og kan ende som en selvoppfyllende profeti. Elite-mennesker har behov for å kunne kontrastere seg selv mot en bakgrunn av elendige mennesker. Derfor blir det vesentlig å definere og vedlikeholde sårbare mennesker slik at de blir tilpasset den rollen. Den sårbare kan, til og med, oppleve oppmuntring når vedkommende endelig bøyer av og bekrefter sin rolle, under sterkt sosialt press. En slik rolle betyr tap av sosialt menneskeverd, og dermed i praksis begrensing av friheter og rettigheter. Det skaper utfordringer som må møtes med andre virkemidler enn det som er «normalt». Bruk av slike uvanlige virkemidler kan både være kriminelle eller utenfor kulturens normsett. Dermed bekrefter det sårbare mennesket sin elendighet og presses inn i den sosiale rolle hvor det er definert.
Det å forsøke å sprenge seg ut av en slik rolle er jo nærmest umulig uten allianser. Ethvert forsøk kan fort bli enten ignorert eller «skandalisert», hauset opp, overtolket og definert inn i det rollemønstret som forsøkes opprettholdt.
Slik kan sosial diskriminering foregå i ethvert miljø uavhengig av dominerende ideologi. Det eneste en diskriminert gruppe kan håpe på, er at ressurssterke mennesker tar på seg en heroisk rolle, påpeker uretten og får gjennomslag. Det er det eneste virkemidlet som kan virke re-humaniserende på kulturen. For det er umulig å ta opp dette selv uten å bli beskylt for å «tale for sin syke mor».

Litt om sosial definering og språk

Se også her. Vi kan avdekke sosial definering ved hjelp av måten begreper anvendes på. Det gjelder spesielt begreper som beskriver helseutfordringer eller mangfold. Menneskeverdet beholdes dersom man opprettholder en språklig avstand mellom det å ha en utfordring og det å være noe. Det høres bedre ut å ha en kognitiv svekkelse enn å være dum. Det å «være dum» blir en del av den sosiale identiteten. Det å ha en kognitiv svekkelse gir ikke den samme nære tilknytningen til identitet. For vi har god sosial aksept på at mennesker kan ha utfordringer uten at dette går på menneskeverdet løs. Andre eksempler kan f.eks. være å ha et handicap, i motsetning til det å være en krøpling.

Noen ganger kan kulturen bytte ladning på begrepet. I dag, i vår kultur, er det ikke negativt å være homofil. Da er det ikke nødvendig å si «har en homofil legning» for å berge personens sosiale identitet. Andre ganger går det så langt at man burde vurdere språkbruken. Man sier at vedkommende er «narsissist», men mer sjelden at noen er «anorektiker», vi sier at vedkommende har utviklet anoreksi. Man sier aldri at vedkommende har utviklet pedofile trekk. Man sier heller at vedkommende «er pedofil». Man sier aldri at vedkommende «har en forstyrrelse i det seksuelle tenningsmønstret». Det handler om at begrepet «pedofil» er så demonisert at det å antyde at dette har noe med helse å gjøre, vekker en forsvarsreaksjon fordi det truer ventilering av aggressivt begjær.

Religiøs tilknytning benevnes ofte som det å være noe. Man er «katolikk» eller man er «muslim». Dette er jo som regel fordi individet er stolt av sin religiøse tilknytning, og det blir en del av den sosiale identiteten. Her har jeg gått i motsatt retning, nemlig å uttrykke at mennesker har en tro, eller at de har forestillinger. Årsaken til det er at ervervelsen av dette ikke nødvendigvis er så «valgfri» som det kan se ut. Tro er en tillit til forestillinger som sitter utenfor bevisstheten, og virkelighetsoppfatning er noe man utvikler i vekselvirkning med omgivelsene. Det er ikke så mye fortjeneste i dette. Jeg tenker at religiøse gruppers tendens til å demonisere hverandre, kan dempes dersom man klarer å utvikle denne forståelsen, og ikke blindt anser annerledes troende som negative sosiale identiteter, som man har «rett til å demonisere».

Å si at en person har «utviklet sterk tro på Islam», gir språklig åpning for analyse og refleksjon om denne prosessen. Og jo mer vi analyserer, jo mer vil vi kunne se at dette ikke handler om dømming av hverandre, men om omstendigheter som førte dit, og til syvende og sist oppdagelsen at: Det kunne også ha vært meg.

Jeg vil hevde at vårt språk, på dette området har en inkompatibilitet med menneskeverdet. Det er ikke så enkelt å endre språk. Men problemet her er at språket på dette området fungerer stemplende, og demoniserende. Og det fungerer definerende.

I vår tid har vi gående forsøk på kunstig rekonstruering av språk, nettopp i etisk hensikt. Da tenker jeg spesielt på alle diskusjonene om benevnelse av kjønn. Vi er oppfordret til å venne oss til bruk av termer som «hen» eller «hin» som mer kjønnsnøytrale benevnelser. All respekt for dette behovet, men det gjenstår å se i hvilken grad slik kunstig språklig ingeniørkunst er mulig. Men jeg tenker at problemstillingen over er mer påtrengende, rent etisk sett å få gjort noe med. Man har brukt stor innsats på å få tatt ut ord som «neger» av språket. Innsats mot problemstillingen over kan begrunnes med vel så stor tyngde.

 

Alfamenneskets verktøykasse

Når jeg snakker om alfa-mennesket er det ofte med referanse til alfahannene i apeflokken. Det er utgangspunktet. Hos menneskearten er jo dette mer avdempet. Vi snakker alfa-regime, for det er sjelden en enehersker på toppen. Logikken er enkel. Er man hard og brutal nok, slik at alliansene uteblir, så kan to eller flere fra det underliggende laget rotte seg sammen og hive møkkalederen av tronen. I slike allianser er det ikke noen naturlov at det bare finnes menn. Innslaget av kvinner i menneskelige maktstrukturer, har nok alltid vært tilstede, formelt eller uformelt. Alfa-regimet styrer flokken ved hjelp av et sanksjonsregime. Strategien her er den såkalt maskuline (æreskultur). Alfa-mennesket ser seg selv og sitt som naturlig opphøyet i forhold til andre. Uoverensstemmelser avgjøres av styrkeforhold. Grunnholdningen er totalitær. I apeflokken handler dette typisk om fysisk styrke og størrelse.

Men maktutøvelsen handler ikke bare om fysisk styrke. Som regel handler det om den respekt og dominans vedkommende har opparbeidet seg gjennom sin størrelse og fysisk styrke. Altså en bakenforliggende, ikke uttalt, trussel. Slike forhold skaper et maktens gravitasjonssentrum. Det vil si at individene rundt blir bergtatt av alfaattraksjon. De hengir seg til strategier som underkastelse, allianse med overmakten, forsvare overmakten og tilbedelse. En typisk alfa-strategi behøver derfor ikke nødvendigvis selv å ty til utøvelse av fysisk makt. Det betyr å fremstå med en trygghet, verdighet og ro og samtidig forvente andres respekt og underkastelse. I forhold til oss mennesker er denne siste dimensjonen ganske signifikant. Topplederen behøver ikke nødvendigvis å være den største eller sterkeste. Det holder at han eller hun disponerer makten. Men fortsatt ser vi restene av den gamle alfa-hannen i vårt atferdsmønster. Høyde, styrke og grov stemme er fortsatt naturlige autoritetsmarkører, selv i vår siviliserte demokratiske verden. Og det viser bare hvor sterk denne biologiske programmeringen er. Men poenget er uansett at alfa-menneskets verktøykasse er basert på maskuline verdier. Makt gir rett. Og man kommer til godene i den grad man gjør seg «fortjent» til dem ved å kjempe om dem. Men i våre siviliserte samfunn kan fysisk styrke være overtatt av andre variabler, som f.eks. økonomisk makt, sosiale ressurser, sosial viljestyrke, evne til manipulasjon osv.

Her er forslag til en liste over slike verktøy:

1)   Fysisk makt

2)   Trusler

3)   Synlighet

4)   Asymmetri (Jeg kan tillate meg handlinger mot deg, som jeg ikke aksepterer at du gjør mot meg)

5)   Manipulasjon

6)   Propaganda/løgn og bedrag

7)   Berettigelse / utarming (Jeg har rett til godene, du har kun rett på min nåde)

8)   Gudestatus (alfaattraksjon)

9)   Språkhandlinger
(Bruker språket til handlinger, i mindre grad til dialog eller informasjonsutveksling)

10)                    Pomp og prakt
(Prangende forbruksmønster)

11)                    Det meste av hersketeknikker som er nevnt i denne teksten.

12)                    Postmodernistisk filosofi (Because we can)
Dekkes egentlig av asymmetri.

Det rasjonelle menneskets verktøykasse

Rasjonaliteten refererer her til den type samspill, det er behov for dersom man søker å utvikle en vellykket sivilisasjon. Da passer det best å lene seg på det jeg kaller for feminine verdier. Bruken av feminin-begrepet har i denne sammenheng ikke så mye med kjønn å gjøre.  Det knyttes til det feminine fordi hunkjønn har et høyere gjennomsnitt av slike verdier. De feminine verdier handler om styring ved hjelp av respekt for individets egenverd (verdighetskultur). Disse verdiene er nærmere beskrevet her. Uoverensstemmelser løses ved hjelp av dialog, analyse, gjensidig forståelse, samarbeid og kompromiss. Basis for dette er slektskapsseleksjon. Det vil si at man har mindre vekt på rivalisering og konkurranse om godene, men heller større fokus på samarbeid og rettferdighet.

 

Latterliggjøring

Se her.