Mangfold eller diversitet betyr variasjon eller forskjellighet. Mangfold er grunnleggende nødvendig på to viktige områder, nemlig avansert organisering og for at innovasjon skal kunne finne sted.   For å ta avansert organisasjon først. Differensiering åpner for spesialisering og utfylling av hverandres styrker og svakheter. Vi ser akkurat det samme på cellulært nivå. Flercellede organismer oppnår sin fordel gjennom cellenes evne til differensiering og spesialisering. Hver blir ekspert på sin oppgave og samlet fungerer organiseringen som en helhet som alle individene har en fordel av å inngå i.
Så til innovasjonen.  Generelt er mangfold en uunnværlig forutsetning for enhver kreativ prosess.  Det er også verdt å reflektere over at mangfoldet en grunnleggende forutsetning for evolusjonen.  Men det er også drivkraften i all den innovative atferd som biologiske mekanismer bedriver.  Også på det sosiale/kulturelle plan er mangfold en forutsetning for utvikling. Vi har idemyldring eller brainstorming, kulturell og sosial eksperimentell atferd. Til syvende og sist har du hele miljøer eller kulturer som endrer seg og dermed tester ut nye konsepter for samspill, med forskjellig resultat.

På det etisk/politiske planet er generell aksept av mangfold en forutsetning for frihet.  Det sier seg selv at monokulturer vil ha et sterkere og mer ureflektert press på konformitet enn i mer åpne kulturer. Dermed innskrenkes individets frihet.  I tillegg til den etiske kostnaden vil dette, til syvende og sist, svekke kulturens evne til tilpasning.

På det individuelle plan er det vesentlig å fremelske individets mulighet til å være seg selv på egne premisser og at det samtydig skal nyte respekt og ikke nedverdiges på grunn av sin forskjellighet.

 

Differensiering

Differensiering betyr at individuelle enheter i en helhet blir spesialisert på en slik måte at totalen blir et system ned andre og utvidede egenskaper, i forhold enkeltkomponentene. Helheten blir større enn summen av delene. I denne sammenhengen kan man snakke om biologisk differensiering, hvor cellene spesialiseres inn i de utallige oppgavene som må til for å skape en kropp. Det kalles super-organismer. Men dette fortsetter jo da videre på et høyere nivå inn i det sosiale. Altså at hvert individ spesialiserer på sine områder, men til sammen inngår i en organisering, hvor helheten blir større enn summen av delene. Mangfold gjør differensiering mulig. For sosiale arter står mennesket her i en særstilling. Her har jeg beskrevet den sosiale multiplikasjonseffekten. Her har jeg beskrevet hvordan mennesket ble i stand til å utnytte urgamle sosiale rangeringsprosesser til å skape koordinering og organisering ved hjelp av autoritet, og hvordan dette forbedres dramatisk ved hjelp av kognitive funksjoner som gjør det mulig å tilpasse sosiale rollesystemer, slik at menneskeindivider kan inngå i en mer effektiv, ingeniør-konstruert helhet.
Dette gjelder også kunnskap. Se her og her og her. Poenget her er å fokusere på at den totale kunnskapsmengden som mennesket besitter er langt mer omfattende og dypere enn hver enkelt av oss kan fatte. Og den vokser, med antall mennesker, og nå nærmest eksponentielt, ved hjelp av datamaskiner. Vi snakker med andre ord om så enorme mengder kunnskap, at et enkelt menneske kunne utdannet seg hele livet, og selv da ikke rekke over promiller av det som eksisterer. Måten menneskearten løser dette på er gjennom kulturelle prosesser som akkumulerer kunnskap. Dette hadde ikke vært mulig uten differensiering. Med andre ord: vi er forskjellige, vi har forskjellig livserfaring, vi har forskjellige spesialiteter.
Men det hadde heller ikke kunne fungert, dersom mennesker ikke hadde grader av tillit til hverandre. Det er ikke mulig å fungere i dette, dersom hver og en av oss har måttet starte fra bunn. Vi er avhengige av å stole på tidligere kunnskap, for å kunne bygge videre på den. Dette er et kompromiss. For opp i dette kan det eksistere både villfarelser og bedrag. Og begge deler kan selvforsterkes i bekreftelsesfeller. Vitenskapen har metoder, som forsøker å adressere dette, men vanntett blir det aldri.
Men, i perspektiv av differensiering og mangfold er det enda en utfordring som må påpekes. For også her butter mekanismene mot andre sider ved vår natur, som undergraver dette. For mangfoldet representerer fristelser til sosial rangering, tribalisme, ja til og med demonisering av hverandre. Disse mer primitive delene av vår menneskelige natur, fungerer derfor destruktivt på den kulturelle prosessen for utvikling av kunnskap. Og dette kan, til tider, rive ned og kunnskap går tapt.