Menneskets natur
Steven Pinker om menneskets natur. Se her og her og her og her.
Mennesket er av naturen, det er natur og det har en natur.
Det at mennesket er av naturen handler om at mennesket er et resultat av biologisk evolusjon. Vi har i dag overveldende bevis for dette, både i form av fossiler, sammenlignende anatomi, forståelse av hvordan naturen utvikler seg, men det mest avgjørende er det genetiske. Et veldig sterkt eksempel finner du her.
Det at mennesket er natur handler om det grunnsynet at her er det ingen magi involvert. Mennesket er av de samme grunnstoffer som alt annet ellers i naturen. Her er ingen krefter eller dimensjoner i dette som ikke ellers er til stede i naturen, både i det biologiske og ikke-biologiske. Dette er mer utfyllende beskrevet i refleksjonene om metafysikk, og i «fra ånd til fysikk» og om bevisstheten.
Det at mennesket har en natur innebærer at mennesket er preget av biologisk evolusjon. Jeg spissformulerer det slik at det blir feil å si at mennesket er et vesen som har utviklet seg fra dyr til menneske. Det er mer presist å si at mennesket er et dyr som har utviklet noe vi kaller for menneskelige egenskaper.
Det betyr at vi har dyret i oss. Men siden denne artens spesialitet er å kunne samarbeide i store tall, ved hjelp av sosiale mekanismer, så preges vi av dette, og det er menneskeartens varemerke og suksess. Mesteparten av denne refleksjonen handler om akkurat denne erkjennelsen.
Det foregår en ideologisk kamp om menneskenaturen. Og mange vil sågar avvise at mennesket i det hele tatt har en natur. I min virkelighetsforståelse ser jeg det slik at mennesket har en natur, og jeg har hele mitt voksne liv vært nysgjerrig på menneskets natur. Dette var da også tema i den første boken jeg prøvde å få utgitt på begynnelsen av 90 tallet. Mye vann er rent i havet siden den gang. Og selv om dette bokprosjektet kollapset, så formet det skrivearbeidet jeg gjorde den gang, meg og mine tanker om dette. Siden den gang har jeg videreutviklet mine ideer og forestillinger om dette. Og ikke minst har jeg gått mer i dybden og blitt mer nærgående og tett på mennesket. Dette har resultert i en samling refleksjoner som jeg i dag kaller for menneskeserien.
Noen vil kanskje spørre hvorfor vi i det hele tatt skal spekulere i slike ting. Her tenker jeg at all annen erfaring viser at vår evne til å ta de beste rasjonelle beslutninger avhenger av i hvilken grad vår virkelighetsoppfatning stemmer med empirien. Mange er redd for at en forståelse av menneskenaturen også innebærer et knefall for naturens harde og brutale lov. Og det er et tankekors. For naturen, slik vi kjenner den er uten moral, uten hensyn, kynisk og nådeløs. Jeg er akkurat kommet inn etter en spasertur ute i et vakkert høstvær. Der traff jeg på en huskatt, som jeg må innrømme jeg kjenner så altfor godt. Katta drev med en kjent lek som huskatter driver med. Den hadde fått tak i en mus. Den er ikke sulten, bare leken. Og leken driver et nådeløst spill med musen, som bokstavelig talt opplever å bli torturert langsomt til døde. Nå kan vi jo si at det er heldig at det er høst. På våren og forsommeren vil slike mus kanskje ha ansvar for et helt kull av museunger, som ligger der i hiet og venter på at mamma, skal komme og mate dem. Men hun kommer aldri for hun ble fanget og torturert i hjel av en huskatt, som selvsagt totalt mangler morskapsperspektivet opp i denne leken. For sånn er naturen, og slik er det naturlige utvalg som også har formet oss mennesker til det vi er, på godt og ondt. Ja, selvsagt har vi sett etiske teorier som er et knefall for denne naturens orden. Men, som jeg påpeker her og her så er dette en type slutning som både er ugyldig og slett ikke nødvendig. Så helt riktig krever dette at vi har på plass en etisk tenkemåte som vaksineres oss mot denne type irrasjonalitet.Nei, det å forstå menneskenaturen handler i stor grad om søken etter muligheten til å kunne frigjøre seg fra dens mest negative utslag. For det er det som er så fantastisk med oss mennesker at vi også har en enestående kognitiv kapasitet. Og ved hjelp av denne er vi faktisk i stand til å kunne kontrollere og manipulere deler av våre naturlige tilbøyeligheter. I refleksjonen om Det automatiske mennesket innfører jeg begreper som «biologinære standpunkter» og biososial modus. Det handler om ureflekterte standpunkter og handlinger som kan spores tilbake til vår biologiske emosjonelt baserte programmering. Og her kan vi skimte dette, både gjennom psykologi, og vi kan ane den ultimate forklaringen ved å ty til biologien. Er det en determinisme i dette? Ja, så lenge mennesket er ureflektert og uvitende om hva dette egentlig er for noe. Så snart vi får øye på realitetene her, så kan vi adressere det. Da har vi muligheten til å overstyre våre impulser ved hjelp av analyse, resonnement, forståelse og refleksjon. La oss få trollet ut i solen slik at vi kan se det. Først da kan vi gjøre noe med det. Derfor trenger det modne samfunn en grunnleggende forståelse av samfunnets mest grunnleggende komponent, nemlig mennesket selv.
Kampen om menneskenaturen må settes inn i en større sammenheng i forhold til menneskets kollektive oppfatning av seg selv og naturen. Her går det for seg flere debatter. Har mennesket opphav i naturen? Det handler om spørsmålet vitenskap/evolusjon på den ene siden og religion på den andre siden. Er mennesket blitt til som en del av en evolusjonsprosess, og har vi felles forfedre/mødre med andre dyrearter? Det andre spørsmålet handler om mennesket er av naturen. Det gjelder spesielt våre mentale ressurser. Har mennesket en ånd, som står utenfor naturen, eller er mennesket helt og fullt et vesen av naturlige fysiske komponenter? Det tredje spørsmålet handler om mennesket har en natur. Er menneskets atferdsmønster påvirket av evolusjon og det naturlige utvalg, eller er det utelukkende snakk om kultur?
I hvert av disse spørsmålene finnes det selv i dag sterke krefter som kjemper for å plassere mennesket på utsiden av naturen. Motivene for dette kan være forskjellige og komme både fra religiøst og politisk hold. Men mitt inntrykk er at det drives av ideologier, som i seg selv står utenfor vitenskapen, men som har et inderlig ønske om å forme virkelighetsoppfatningen med utgangspunkt i ideologi.
La det ikke være noen tvil om min posisjon i forhold til dette: Mennesket er skapt av natur, det består av natur, det er en del av naturen og det har en natur.
I min ungdom skrev jeg en hel bok hvor temaet var refleksjon over menneskenaturen. Den var for dårlig til å bli utgitt. Men mye av den tankemåten jeg den gang utviklet står jeg ved den dag i dag. Lite visste jeg den gang min måte å forstå menneskenaturen på er særdeles politisk ukorrekt. Slik er det fortsatt i Norge i dag. TV serien hjernevask gav en god pekepinn på hvor dagens norske akademiske elite står i dag på dette punktet. Ytterpunktene i denne debatten kan kanskje beskrives på følgende måter:
· Det politisk korrekte som sier at mennesket er selvdefinert og hovedsakelig et produkt av miljøet. Mennesket er som en klump leire som kan formes til hva som helst. Mennesket er som en blank minnebrikke. Det er de sosiale omgivelsene som avgjør hva brikken til slutt skal inneholde.
· Det politisk ukorrekte som sier at mennesket er en ape med uvanlig høy mental kapasitet, dog preget av millioner av års evolusjon. Dette, evolusjonens preg, former menneskets atferdsmønster og setter grenser for våre muligheter til å omskape mennesket i «vårt bilde».
Så har vi de mange som sier at dette umulig kan ha noen relevans for oss i dag. Hvorfor skal vi spekulere i dette i det hele tatt? Mitt motspørsmål er: om vi skal utvikle et samfunn til beste for alle individer, hva gir størst sannsynlighet for suksess, en oppfatning som forstår menneskenaturen eller en oppfatning som ideologiserer denne til noe annet enn det den er? For meg er svaret på dette spørsmålet opplagt. Ethvert samfunn preges av allmenne oppfatninger om hva mennesket er, hvordan det fungerer og hva som er dets plass i tilværelsen. Allerede på 1600 tallet innså den franske filosofen Charles Montesquieu viktigheten av en god forståelse av menneskenaturen som forutsetning for å kunne utvikle en vellykket politisk filosofi. Montesquieu er kjent for å ha foreslått maktens tredeling i samfunnet, et system hvor ingen av disse maktene kan kontrollere de andre. Jeg tenker at nettopp denne ideen ble utviklet som et resultat av en forståelse av menneskenaturen. I dette tilfellet handler det om å innse menneskets sug etter makt. Karl Marx bommet kraftig fordi han ikke tok hensyn til dette. Han kunne neppe forutse at de fleste kommunistiske regimer kom noe særlig lengre enn til «proletariatets diktatur». All erfaring viser jo at om man først har fått en diktator er han ikke god å bli kvitt. På mange måter kan den gamle norske forestillingen om troll danne et bakteppe som forklaring på hvorfor en realistisk oppfatning av menneskenaturen er viktig. Trollene er jo slik at de holder seg helst i mørket. De tåler dårlig lys på seg. Gjennom sin skjulte virksomhet i mørket former de verden på sin måte. Men når sollyset kommer på dem så forsvinner de. På samme måte tenker jeg det er med vår emosjonelle programmering. Jeg kaller det ofte for våre tilbøyeligheter. De er en vesentlig del av vår menneskelige natur, men de er ikke alltid lett å få øye på. Så har jeg en nesten religiøs tro på at det å sette fornuftens søkelys på dem, er det første og viktigste veien til å kunne kontrollere eller forholde oss til dette på en mer rasjonell måte. Når vi føler frykt, eller sjalusi så er det greit å ha gjort seg noen refleksjoner og analyser av hvorfor slike følelsene er der og hva det er som utløser dem. Det får dem ikke nødvendigvis til å forsvinne. Men ofte kan vi, med fornuften, komme til en overbevisning om at i denne sammenheng så er sjalusien meningsløs. Dette er et verktøy som gir helt nye muligheter til å adressere problemet, bearbeide og dempe de mer irrasjonelle utslagene av våre tilbøyeligheter. I samfunnssammenheng er det vesentlig å komme bort fra paradigmet om de gode og onde mennesker. Alle våre handlinger er utrykk for bakenforliggende tilbøyeligheter. Dersom man ønsker å forholde seg seriøst til problemet, må man adressere tilbøyelighetene, forstå dem og forstå hva som utløser dem. Så kan man sørge for at samfunnet tilrettelegges på en slik måte at uønskede utslag kan dempes. Uten at vi går så langt som til å reprogrammere mennesket, rent genetisk sett, så vil disse trollene være der. En klok politikers viktigste erkjennelse er nettopp det å innse og forholde seg til at slik er det. Det gode budskap er at samfunnet kan formes. Det er mulig å innrette seg på en klok måte slik at samfunnet blir et godt sted å være for de fleste av oss. Et godt samfunn skaper ikke fiender av seg selv.
Som barn og ungdom vokste jeg opp med
adventistisk ideologi. Teologien er kort fortalt at mennesket er skapt i Guds
bilde. Det vil si at mennesket i utgangspunktet var et fullkomment «glansbilde»
uten feil og mangler. Dette glansbildet manifesterer seg med alt det vi kjenner
som godt ved mennesket. Mennesket er nysgjerrig, flittig, lojal og lydig,
hjelpsom, kjærlig, rettferdig og uten egoistiske tilbøyeligheter. Alle slike
positive tilbøyeligheter oppfattes både som fornuftige og forståelig. Men,
gjennom syndefallet slapp mennesket synden inn i verden. Dette har preget både
mennesket og alt liv ellers på kloden. Adventistisk oppfatning av synden er at
den er meningsløs. Den er på ingen måte fornuftig, den er ond og destruktiv. En
eller annen plass sier Ellen
G White at synden er totalt meningsløs og uforklarlig.
På min vei ut av adventismen studerte jeg evolusjonsteorien
ganske grundig. Etter hvert som jeg lot meg overbevise av tung vitenskapelig
argumentasjon og vitenskapelige fakta gikk det ikke lang tid før jeg spurte meg
selv om ikke evolusjonen også påvirker vårt atferdsmønster. Ved å observere meg
selv og andre ble jeg etter hvert svært klar over at det måtte være tilfelle. «Synden»
er ikke meningsløs. Om noe er meningsløst vil det være tilfeldig. Det ville
ikke avtegne seg et mønster som passer som hånd i hanske med naturlig
utvalg. Satan ble «sjalu» på Jesus. Hvor kom
den sjalusien fra, om han var skapt fullkommen og uten slike
tilbøyeligheter? Ellen G. White hadde ingen annen forklaring enn syndens
meningsløshet. Om man nærmer seg det hele fra en analytisk synsvinkel, er det
nærliggende å innse at fantasifiguren Satan er tillagt noen menneskelige egenskaper
vi kjenner så altfor godt. Og disse lar seg enkelt forklare med biologi og
evolusjon. De individene i en fjern fortid som ikke var sjalu og passet på
partneren sin, de ble ikke våre forfedre. Sjalusi er en strategi med høy
biologisk suksess.
Med undring observerte jeg og fant plutselig en fornuftig måte å forstå våre
mange positive og negative tilbøyeligheter på. I motsetning til alle andre
«beviser» som jo ikke kan erfares direkte, så er egne tilbøyeligheter en
type bevis som kan kjennes og oppleves direkte i mitt mentale landskap. Og
jeg har første hånds kunnskap om atferdsmønstret til meg selv og mennesker
rundt meg. De mer vanlige
beviser for evolusjon (fossiler, geologi, genetikk og kartlegging av
nålevende og utdødde arter osv.) er jo stort sett indirekte og avhengig av
andres forskning og tolkninger. Men tilbøyelighetene i meg er en direkte
erfaring. Vi kan kjenne dem hver dag. Så kan vi teste dem opp mot
evolusjonsteorien, og vi får et puslespill hvor bitene passer forbausende godt
sammen. Dette var den endelige spikeren i kista for adventismen. Jeg hadde
oppdaget apen i oss. Synde-begrepet
endret navn til biologi. Og når den eldre adventist satt der og utfordret meg
til å komme med bevis
for evolusjonsteorien, var jeg jo fristet til å peke på ham selv. Jeg gjorde
det selvsagt aldri.
Ideen om en evolusjon som omfatter mennesket truer tradisjonelle kristne
oppfatninger på flere fronter:
· Oppfatning av menneskets særstilling i forhold til resten av naturen
· Menneskets skyldighet i forhold til synden
De to siste punktene er grunnleggende i forhold til ideologi. En menneskehet som mister en hevdvunnen rett, en gudgitt hjemmel, til å forvalte «skaperverket» blir nå plutselig redusert til å være en integrert del av det hele, en brikke, et punktum i naturens gang. En menneskehet som ikke er falt i synd har ingen behov for renselse fra denne synden. En menneskehet som ikke har arvesyndens besmittelse, er ikke skyldig. En menneskehet som ikke er skyldig, trenger ikke nåde. En menneskehet som ikke trenger nåde, trenger ikke frelse. En menneskehet som ikke trenger frelse, trenger ikke Jesu død på korset. En menneskehet som ikke trenger Jesu død på korset, trenger heller ikke Jesus. Uten Jesus ingen frelse. Uten frelse, ingen fortapelse. Uten fortapelse ingen seier for de frelste. Det er ingen å skremme, ingen å fornedre, ingen å tråkke på. Det er ingen fortjeneste, ingen seier. Selvsagt må salmesangen gi en kvalm ettersmak etter en slik åpenbaring.
I Romerne 9, stiller Paulus et grunnleggende spørsmål som angår menneskets ansvarlighet og skyld. Den gang var det uomtvistelig at mennesket er skapt av Gud, og at Gud har formet mennesket slik han vil. Og dette går ikke på hele menneskeheten, det går på hvert enkelt individ. I så fall kan vel hver og en av oss, skylde på Gud selv for vår tilstand. Hvordan kan Gud klandre oss dersom det er han selv som har laget oss slik vi er? Dette er en variant av mange av det mer generelle spørsmål om vi mennesker objektivt kan ansvarliggjøres for våre egne handlinger. Om vi tar for oss evolusjonsteorien, dens implikasjoner i forhold til vårt atferdsmønster, og bekrefter dette med hjerneforskning og psykologi, så er vi igjen tilbake til det samme grunnleggende spørsmål. Denne gangen er det ikke Gud som har formet oss, men evolusjonen, og våre gener som evolusjonens ufravikelige representanter. Har vi noen som helst rett til å klandre eller ansvarliggjøre hverandre for ting vi ikke liker eller ønsker? For det er jo slik i de fleste rettsoppgjør at den anklagede får «rabatt» dersom det var noe han ikke kunne påvirket likevel. Det er vel noe som heter «bevisstløs i gjerningsøyeblikket», eller «manglende utviklede sjelsevner» som det het i gamle dager. Og dette frikjenner ofte anklagede for straff. Om det nå viser seg at vi mennesker kollektivt faktisk ikke kan klandres for at vi er det vi er, hva da? Denne spørsmålstillingen rokker ved den mest grunnleggende av våre samfunnsinstitusjoner, nemlig rettsvesenet. Opp gjennom historien har det vist seg gang på gang at en velfungerende rettstat er avgjørende for sivilisasjonens overlevelse. Og systemene er velutviklet i de aller fleste land. Vi har skriftlige lover som gjelder for alle, lover som påbyr sanksjoner for dem som ikke respekterer dem. Da er det selvsagt en åpenbar fristelse å avvise enhver debatt om evolusjon og dens innvirkning på mennesket som handlende individ.
Som tidligere nevnt har jeg gjort meg den
refleksjonen at Karl Marx tok for lett på refleksjoner om menneskets natur.
Den dag i dag regnes hans historiske analyser og hans analyser av samtiden som
meget solide arbeider. Men likevel kan man vel si det slik at i forrige
århundre så strandet det kommunistiske prosjekt. Karl Marx var ateist. Han
bifalt Darwins evolusjonsteori. Men, ideen om selve mekanismen bak ble etter
hvert problematisk for den kommunistiske filosofi. Marx og hans tilhengere
hadde et idealistisk utgangspunkt. De ønsket et mer rettferdig samfunn. Marx
hadde en meget god analyse av kapitalismen
og påpekte alvorlige svakheter med den. Men jeg tenker at den alternative
løsningen som Marx foreslo bygger på et naivt og idealistisk syn på
menneskenaturen. Proletariatets diktatur innebærer nødvendigheten av en overgangsperiode
med diktatur for å kunne få has på kapitalister og datidens maktelite. Deretter
skulle det komme et demokrati og friheten for den enkelte skulle gradvis økes.
Målet er et rettferdig og godt samfunn, hvor godene fordeles på en rettferdig måte,
et klasseløst samfunn hvor alle er like mye verdt. Problemet er bare at ingen
kommunistiske regimer noen gang nådde dette stadiet. Den ene grunnen er
allerede nevnt. Makt
korrumperer. Det gjelder nesten uten unntak at enhver diktator vil bruke
sin makt til å befeste sin posisjon «til evig tid». Det andre er ideen om det
formbare mennesket. Proletariatets diktatur innebærer et prosjekt hvor
hverdagsmennesket skal omskoleres
eller oppdrages til verdige borgere av det sosialistiske samfunn.
Ideologiske doktriner og religion
er nært beslektet. Det finnes en «rette lære». Det finnes et krav om underkastelse.
Det oppstår en «rettroenhet» og
mangel på toleranse for annerledes-tenkende. Brysomme individer kan alltids
anklages for et eller annet brudd på ideologien. Man må knuse noen egg for å
lage omelett.
Målet helliger midlet, man får konsentrasjonsleiren til og med
utryddelsesleire. Det utvikler seg en elite som lever i overdådig luksus, mens
menigmann moraliseres
til streng nøysomhet og selvoppofrelse
for felleskapet.
Her utspiller
menneskets natur seg i fullt monn, slik den alltid har gjort. Vi får det apatiske
menneske som stort sett gjør det som er nødvendig for å overleve. Ingen
initiativ, ingen innovasjon,
ingen selvstendige meninger. Det menneske som ikke lengre kan
påvirke sin egen livssituasjon er resignert. På tross av trusler og
undertrykkelse går ikke produktiviteten
opp. Dette er menneskenaturen. Mennesket
handler ikke uten motiv.
Rent ideologisk strider ideen om det naturlige utvalg mot Marx ideer om
utvikling. I sin analyse av historien hadde Marx med stort hell brukt dialektikken i sine analyser
av historien. Vi fikk en utvikling hvor dialektikken
som ide ble til en ideologi. I mange år avviste sovjetiske forskere ideen
om det naturlige utvalg. Til erstatning utviklet en forsker ved navn Trofim Lysenko en
alternativ dialektisk teori basert på ideene til Jean-Baptiste de Lamarck som går ut på at
ervervede ferdigheter går i arv til neste generasjon. Teorien ble anvendt på
Sovjetisk landbrukspolitikk med katastrofalt resultat. Senere overtok Kinas Mao
Tse Tung, disse ideene, med enda mer katastrofale følger.
Selv i dag har den politiske venstreside et anstrengt forhold til ideen om det
naturlige utvalg. Dels på grunn av vansker med å akseptere de begrensinger
dette setter på det sosialistiske prosjekt. Dels
på grunn av Nazismen. Men dette er nok en tapt kamp som kanskje er i ferd
med å gå opp for dagens venstreside. En god brobygger her er Terje Bongard som er
medforfatter av boken Det biologiske mennesket. Her forsøker nemlig
forfatterne å konstruere en samfunnsmodell basert på den biologiske forståelsen
av menneskets natur.
Jeg tenker at mennesket har en natur. Begrepet «natur» kan jo inneholde mye rart. I denne sammenheng vil jeg oppsummere hva jeg mener når jeg sier at mennesket har en natur:
1) Anskuelsesformene
I vår kognitive
verktøykasse har vi grunnleggende mekanismer som gjør det mulig å fortolke
informasjon og forme denne til vår genetisk grunnleggende måte å forstå verden
på. Ip-teorien
konstaterer at all informasjon må tolkes med basis i tidligere informasjon. Det
essensielle i fortolkningsinformasjonen er kunnskap om prosessen som kodet
informasjonen tolkes (protokoll).
Men hvordan kan man komme i gang med å tolke informasjon, når man i
utgangspunktet trenger informasjon for å tolke informasjonen? Svaret er
selvsagt at denne informasjonen må være medfødt. Det er dette Immanuel Kant kalte for «anskuelsesformer».
For, i det hele tatt å være i stand til å begynne å fortolke verden er det en
informasjonsmessig nødvendighet at vi har medfødte basiskapasiteter for å kunne
ta til oss noe som helst. Men det er viktig også å forstå at mennesket tidlig
begynner å bruke egen erfarte kunnskap som en del av fortolkningsgrunnlaget for
absorbsjon av ny kunnskap. På den måten gir dette store muligheter for en
fleksibel virkelighetsoppfatning.
Dette er videreutviklet i denne
refleksjonen om det ny-subjektivistiske forståelse av informasjonsbegrepet.
2) Tilbøyelighetene
Jeg bruker beslutningsformelen vekt=sannsynlighet*verdi, nærmere beskrevet her.
Når jeg snakker om menneskets natur så er i stor grad den arvelige delen av
verdi-siden det handler om. Dette kan også kalles for generelle menneskelige
tilbøyeligheter.
Tilbøyelighetene
uttrykker indirekte forfedrenes erfaring i forhold til strategier
som gav reproduksjonsmessig suksess. Dette er ikke kognitiv kunnskap. Det
er erfaringer skrevet inn i genene og formet av det
naturlige utvalg. Det er dette som er
genenes språk til påvirkning av atferd. Det er denne delen av
menneskenaturen jeg har vært mest opptatt av. Det handler om å se mønstre i
menneskelig atferd og analysere om det er noe i dette som kan relateres tilbake
til grunnleggende tilbøyeligheter i oss. Og det handler om å søke å forstå hvorfor
disse tilbøyelighetene har etablert seg og hvordan de har vært strategier for
reproduksjonsmessig suksess. Et hovedproblem her er selvsagt kultur. Hva er kulturspesifikt,
og hva er generelle menneskelige trekk. Og hva er veien fra de
biologiske tilbøyelighetene til det spesifikke kulturuttrykk? Vår hjerne
er i all hovedsak utviklet i en periode hvor mennesket opererte begrensede
flokker på savannene i Afrika. Det vil si at vår biologiske programmering er
tilpasset den type liv. Men mennesket har nå skapt store samfunn, teknologi og
sivilisasjon. Her er vår emosjonelle
programmering i utakt med de utfordringer det moderne mennesket står
overfor. Dette er en av de mest grunnleggende erkjennelser menneskeheten står
overfor i forhold til nåtidens utfordringer. Mennesket står i fare for å falle
som offer for sin egen natur. Den eneste løsningen på dette er viljen til å ta
i bruk fornuft og rasjonalitet, som er neste punkt.
3) Fornuften
Er det noe som
særpreger mennesket som art, så må det være fornuften.
Da inkluderer jeg også evnen til abstrakt språk, som gjør det mulig å
akkumulere kunnskap og kompetanse fra generasjon til generasjon. Fornuften er
den mentale komponenten som i størst grad gjør mennesket til en særegen art.
Men, igjen er det vesentlig ikke å bli fornuftsmessig fartsblind, slik at vi
mister av syne at vår mentale kapasitet, som skaper vår atferd er et
helintegrert system, hvor fornuften inngår, men hvor den på ingen måte er
enerådende. Tvert imot er fornuften nådeløst fortapt uten de andre delene, og
da spesielt det emosjonelle systemet som vi jo deler med svært mange dyrearter.
Men mennesket har en fornuft, og sammen med fantasien
skaper dette en
slags «syvende» sans, et vindu hvor mennesket på en helt ny måte kan se sin
tilværelse og sin verden.
Men et slikt fleksibelt system er definitivt også feilbarlig. Og vi mennesker
kjennetegnes vel også av vår evne til å skape forestillinger som ikke har med
realiteter og gjøre, men som vi kan tro på og bli forblindet
av. Vår fantasi
er uunnværlig, også for glede og underholdning. Men i forhold til rasjonalitet
må dette erkjennelsessystemet
holdes i stramme grep. Til det har vi mennesker utviklet filosofi, logikk,
matematikk og vitenskap.
Og det som er det forunderlige perspektivet her, er at vi ved hjelp av disse
verktøyene blir i stand til å rette det mentale blikket mot oss selv, og se oss
selv med
et kritisk blikk. Hvem er jeg, det erkjennende subjekt, som observerer meg
selv som objekt? Hva kan jeg lære om meg selv, og på hvilken måte kan det jeg
lærer forme alt det andre jeg ser? Det er det som er menneskets evige dilemma,
og som det ligger i menneskets natur å måtte dvele med for så lenge mennesket
er menneske.